Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes


Matches 101 to 150 of 14,239

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 ... 285» Next»

 #   Notes   Linked to 
101 .
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
102 .
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
103 .
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
104 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 
Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
105 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 
Henrichsen Floer, Richard (I2100)
 
106 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 
Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
107 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 
Henrichsen Jürgens, Joachim (Jochum) "von Westerwik" (I2019)
 
108 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 
Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
109 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 
Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
110 .
Litt om Falstad:

Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad.

Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir.

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten.
Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter.
I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Nazistenes leirsystem:

De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Politisk kamp mot opposisjonen:

Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene.
Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene.

Leirsystemet videreført i Norge:

I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter.
De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger.

Nord-Norge i en særstilling:

Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene.

Mangelfull forskning og kunnskap:

Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge.
Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet.
Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland.
Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen.

Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt.

På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt.
Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet).

Arena for ettertanke:

Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
111 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
112 .
Litt om saltproduksjonen:

Vallø Saltverk besto av 2 hovedkomponenter, graderhusene og kokehusene.

I graderhusene skulle saltvannet graderes dvs. gjennom avdamping ved hjelp av vind og sol øke saltgehalten i vannet (sohlen).
Etter å ha gått gjennom graderhusene ble saltlaken (sohlen) ledet over til kokehusene hvor saltet ble krystallisert og deretter tatt opp og lagt i kurver til tørk.

1. Graderhusene, hvor man hevet saltgehalten ved naturlig avdamping.

Uttrykk som ble benyttet var det tyske sohlen for saltlaken, antall grader ble benyttet for saltgehalt i laken. (1 grad er lik 1%). Gradering var navnet på prosessen som hevet saltgehalten.

Råstoffet på Vallø var sjøvann pumpet opp fra bukten. Saltgehalten i dette var liten, varierte fra 1,5% til 4%, og forbruket av brensel ville blitt uforholdsmessig stort om vannet ble kokt som det var.

Derfor ble det bygd 2 enorme graderhus for gradering av sjøvannet. Husene var 10 meter brede, 10 meter høye og henholdsvis 580 og 620 meter lange. Sammen med kokehusene strakte hele anlegget seg 1,2 kilometer (rett linje) fra dagens kapell og helt ut til batteriodden.

Graderhusene hadde åpne langvegger, men overbygd med teglsteinstak. Hvert av husene var inndelt i 6 seksjoner med kummmer opp under mønet og kasser i bunnen. Mellom kummer og kasser var det montert 2 porøse sildrevegger av slåpetorn, einebær og nypekvister bundet tett i tett fra bunn til topp.
Sjøvannet ble brakt opp til under mønet i hvert av graderhusene og over i den første kummen. Pumpene som ble benyttet var i første omgang manuelt drevet, deretter ved hestevandring (hestekonst), senere supplert med vindmøller.
Fra kummen rislet saltvannet ned gjennom kvistbuntene hvor vind og varme sørget for en viss fordamping for så å bli samlet opp i kassen under.
Deretter ble sohlen sendt opp i neste kum for ny risling.

Slik fortsatte fordampingsprosessen, som naturlig nok var væravhengig og stengt om vinteren, fram til siste kasse hvor saltgehalten var kommet opp i 20-30%, og ved tilsetning av steinsalt i sohlen opp til 40%. Herfra ble sohlen ført i rør inn til kokehusene.

2. Kokehusene, hvor man utkrystalliserte saltet. På Vallø hadde de 7 kokehus med til sammen 10 panner.

Sohlen fra graderhusene ble i kokehusene varmet opp i hver sin panne ved vedfyring.
Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet.

Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit.

En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne.

Til slutt ble saltet ført over til magasinet og lagret. For transport ble det pakket i tønner fra eget bøkkerverksted.

Meget viktig i denne prosessen, som så absolutt krevde en kyndig saltmester, var å la oppvarmingen foregå langsomt og så syde ved lav nok temperatur til at saltet ikke ble surt.

En saltpanne ble aldri sydet helt tom. Restinnholdet ble samlet i kar utenfor kokehusene. Ut av dette fikk man surt salt som bl.a. apotekene benyttet i sine medisiner.

Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager. 
Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
113 .
Margareth Nelson (kusinen til Patricias morfar Herbert Larsen) skrev i et brev til sin kusine Ruth Skøien i Oslo den 16.mai 1973:

...Did you hear that Anna's granddaughter was killed by her husband. I understand they lived in Iowa and he didn't work much so she divorced him. When the divorce came through he shot her and killed himself and left two little ones, 2 and 4 behimd. Renee, Anna's daughter is adopting them and she herself has 11 kids. It sure was a tragedy... 
Lochen, Patricia Ann "Cone" (I10181)
 
114 .
Minnetalen holdt av forrettende prest Anne-Marit Rud Tjernæs:

Vi er samlet for å ta farvel med Berit.

Berit ble født 17.februar 1936. Hun vokste opp sammen med sine foreldre og storebroren Ole Johannes. Da Berit var 16 måneder gammel, flyttet familien til Oppegård syd. Broren Ole Johannes døde i 2014. Hans kone Mette er imidlertid sammen med oss i dag.

Musikken var en stor og viktig del av Berit sitt liv. Far Eivind var kordirigent og spilte fiolin, og mor Margit sang i kor. Tidlig begynte storebror Ole Johannes og Berit med pianotimer hos Synnøve Mellquist.

Etter realskolen reiste Berit til Danmark og fikk jobb på et barnehjem. Arbeidsforholdene var dårlige og hun sluttet etter kort tid. Familien hun bodde hos, eide elektrisk forretning og Berit fikk jobb der resten av oppholdet. Seinere ble det handelsskole og jobb i postgiroen.

På 50- og 60 tallet spilte Berit piano i to forskjellige jazzband: Hot Saints og Sixpence.
Og her traff hun Ola som ble hennes ektefelle fram til de skilte lag i 1986. Berit og Ola fikk tre døtre; Kari, Anne og Åse. Huset i Vellets vei 8 bygde Berit og Ola i fellesskap, og de flyttet inn i 1968.

Berit var hjemme med barna da de var små. En- to ganger i uken spilte hun på trim for eldre på Oppegård og Kolbotn, med Anna Brastad som instruktør. Døtrene fikk være med og se på og spise smørbrød etterpå. Berit holdt på med å spille på eldre-trim i ca 20 år.

Da døtrene ble større, jobbet hun som dagmamma i noen år, og hadde vikariater på Greverud skole og i barnehager. I 1986 begynte hun å jobbe på postgiroen igjen, fram til hun gikk av med AFP på slutten av 90-tallet.

Berit var veldig aktiv og sentral i foreningslivet i Oppegård syd. Hun har vært sekretær og kasserer i Oppegård idrettslag, og hun ble æresmedlem der. Hver fredag i mange år organiserte hun bingo på vellet (Oppegård grendehus). Berit var selvskreven pianist på alle slags arrangement i Oppegård syd. Hun spilte for eksempel alltid når Gangar Whist framførte sine sanger.
Berit var aktiv på Oppegård-dagene og spilte piano både i gamle Oppegård amatørscene og da Oppegård idrettslag gjenopptok revytradisjonen fra 1983 og fram til 2003. Hun var også repetitør og pianist på flere forestillinger i regi av OPAL på Kolbotn.

Berit ble utnevnt til æresborger av Oppegård syd. Hennes far var den første som fikk oppleve å bli æresborger.

Fra 1990 og til ca 2009 var Berit fast medlem av dansebandet Ozon-laget. Øvelsene hadde bandet hjemme i stua hos Berit. Bandet hadde et variert repertoar. De spilte blant annet i bryllup, på julebord og på firmafester. Berit var den eldste i bandet, 20 år eldre enn den yngste,- og eneste dame.

I flere tiår var Berit også med i Fartein Valen Kameratene – et uhøytidelig lite orkester- som hadde sporadiske opptredener i opptog, - blant annet på 17.mai. Der spilte hun althorn, og seinere triangel og hadde ansvar for å oppbevare hatter og instrumenter.

Berit var aktiv i Sanitetsforeningen. Hun spilte piano på møtene og var særlig engasjert i arbeidet med fastelavensris.
I mange år kom en flokk speidere hjem til Berit for å øve inn Lucia-sangen, så det ble stemningsfullt Lucia-tog under Sanitetsforeningens årlige julemiddag for pensjonister.

Hun har også spilt piano på møtene i pensjonistforeningen på Oppegård, Myrvoll og Kolbotn, hvor hun ofte arrangerte musikalske gjetteleker. I mange år var hun pianist i pensjonistkoret Gla`sangerne.

Etter noen år alene, traff Berit igjen Tore som hun kjente fra ungdomstiden. Tore spilte gitar, så de hadde også musikken felles. De fikk mange fine stunder sammen inntil han døde som følge av en sykkelulykke i 2000.

Fra omkring 2010 og i seks- syv år,- fram til hun måtte gi seg av helsemessige årsaker,- spilte Berit annenhver fredag på menighetens sangandakt på Høyås sykehjem. De fleste årene var Berit og jeg som prest, sammen om sangandaktene. Berit var elsket av beboerne på Høyås. Hun hadde alltid en vals eller noe annen lystig pianomusikk i ermet som hun spilte på oppfordring fra tilhørerne. Berit løftet sangandaktene til fine og hyggelige samlingsstunder. Berit var alltid godt forberedt og det var en glede å samarbeide med henne. Jeg har også gode minner fra fine samtaler i bilen når jeg kjørte henne hjem.

Berit var en omsorgsfull mor for døtrene Kari, Anne og Åse, og hun satte stor pris på sine svigersønner; Øistein, Bernt Jonny og Tor Kristian. Og hun var en engasjert og god mormor for Merete, Helene og Oliver og Knut Einar.
Av sine seks barnebarn opplevde Berit den dype sorg å miste to; Tor Eivind og Jørgen. Hun hadde også to bonusbarnebarn; Finn Harald og Magne.
Berit likte godt å være sammen med barnebarna. Hun var en ivrig barnevakt så lenge helsen tillot det, og hun likte å strikke sokker og annet til dem. Helt til det siste likte hun å gjøre aktiviteter sammen med dem, som f.eks å spille kort, yatzy og ludo,- og spurte alltid hvordan det stod til med ungene når hun snakket med døtrene i telefonen.

Berit bodde hjemme til i sommer, med god hjelp av hjemmesykepleien de seinere årene.

I løpet av natt til 29.juni gikk hun ut med rullatoren og ble seinere funnet ute på plenen av forbipasserende, som ringte ambulanse. Hun var på Ahus en uke og kom etter det til Høyås, hvor hun følte seg godt ivaretatt, og gledet seg over at rommet hadde flott utsikt over Oslo.
Berit kom aldri hjem til huset sitt igjen, men i disse korona-tider var det heldigvis mulig med besøk av familie på Høyås sykehjem i den perioden hun var der.

Berit sovnet fredfullt inn tirsdag 22.september. Berit ble 84 år gammel.

Vi lyser fred over Berit Marie Reitan sitt minne.
 
Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
115 .
Minnetalen som presten leste opp:

Å fortelle livshistorien til Ruth Eva Zinow er som å bla i et kjempestort fotoalbum. Skulle vi ta oss tid til å se på alle bildene fra livet hennes, måtte vi holde på i mange timer. Jeg har valgt å ta frem noen bilder – historier - som jeg har fått av sønnen Tor Kristian og den nærmeste familien.

Det første bildet er fra Trondhjem.
Der ble hun født den 27. mars 1941 på Selsbakk. Det var hun alltid stolt av. Ofte var hun sammen med sin mor, Ruth, på turer til Trondhjem, hvor de besøkte mormor Clara, tanter og onkler.

Det andre bildet er fra Oslo .
Sine første leveår bodde den lille familien i en kummerlig kjellerleilighet i Helgesens gate i Oslo. Rett etter krigen flyttet de til Sorgenfrigata 29 på Majorstua, hvor de bodde i mange år.
Ruth Eva gikk på Majorstua skole. Hun var musikalsk. Spilte i skolens strykeorkester og var alltid glad i fiolinmusikk. I tiden på Majorstua fikk hun også sin beste venninne, Inger Ann.

De to sto til konfirmasjon sammen, var hverandres forlovere da de giftet seg og var venner gjennom hele livet (det er egentil feil fortalte Inger Ann etter bisettelsen. Ruth Eva var hennes forlover, men det var Wenche som var Ruth Evas forlover, ikke Inger Ann).

Like etter krigen var det belastende å ha et tysk-klingende etternavn. Zinow-navnet ble derfor byttet til slektsnavnet Skøien, etter Ruth Evas farmor.

Sommeren 1959 fikk hun sin første kontordame-stilling, i Pallas Norsk Forsikringsselskap. Hun kunne blant annet stenografere og hun hadde flere kontorstillinger på ulike arbeidsplasser. En kort periode arbeidet hun på bokettersynsavdelingen ved Oslo likningskontor. Men der sluttet hun fort. Hun kunne ikke fordra at kollegaer snoket i naboenes økonomi og at flere av dem sov på jobben, sa hun.
Hennes siste stilling var som sekretær ved Voksenhabiliteringen ved Akershus sentralsykehus i Lørenskog Her var hun frem til hun ble pensjonist i 2007. Deretter flyttet familien til Gressvik.

Men lenge før det skjedde noe dramatisk. Natten 22.januar 1968 brant det i Sorgenfrigata 29. Ruth Eva tok med seg Tor Kristian under en arm og fotoalbumene sine under den andre, og sprang i bare nattkjolen ned trappene ut på gaten. Også Ruth Evas foreldre kom seg ut av huset i bare nattøyet, og ble sendt til Ullevål sykehus pga brannskader.

Tiden i Sorgenfrigata var over. I februar-mars fikk de en ny leilighet på Ammerud, hvor de 4 flyttet inn sammen. På Ammerud ble hun boende til etter pappa Einars død tidlig i 1990. Deretter bodde hun i Lillestrøm noen år.

Interessene.
Hele livet, helt fra hun var barn, tegnet og malte Ruth Eva mye. Hun malte flotte karikaturer, portretter og dyr. Malte på alle slags underlag, på treverk, på steiner, på postkasser og annet. Og hun strikket og heklet nesten alltid, og delte villig ut arbeidene sine til familie og venner.

Og hun var glad i dyr. Hun hadde både undulater, katter og hunder. Og de betydde utrolig mye for henne. Sommeren 1954 fikk hun collien Scotty. Den ble påkjørt av en bil og døde allerede i september samme år. Bildet av Scotty hang alltid på veggen hennes. I desember samme år fikk hun en nydelig siameserkatt, Tete.
I mange år, ja helt til det siste, hadde hun dachshunder, Clara og Theva. Flere av valpene ga hun navn etter sine kjære tanter og onkler i Trøndelag, og uansett hvor de havnet sendte hun gebursdags-hilsener til dem.

Hytta.
Siden 1959 hadde familien hytte på Gyltesø i Sande. Det stedet betydde veldig mye for henne og hennes foreldre. Her stelte de med blomster, nøt en fantastisk utsikt over Oslofjorden og Sandebukta. Det var et paradis. Helgen 17-20. september i år fikk hun sin siste tur til hytta. I strålende vær.

De nærmeste.
Den nærmeste familien betydde mye for Ruth Eva. Særlig storebror Williams familie, svigerinnen Berit og deres 2 barn, Anders og Kjersti. Også deres barn var alltid i hennes tanker.
Hennes kjære mor, Ruth, døde høsten 1984. De to hadde ikke bare vært mor og datter, men også nære venninner. Dette forholdet satte et stort preg på hennes personlighet og liv. Gavmildheten og kjærligheten til familie, slekt og venner sto særdeles sterkt hos dem begge.

Et svært nært forhold hadde hun til sin sønn, Tor Kristian. Hun fulgte ham blant annet på danse-treninger flere ganger i uka gjennom mange år og støttet ham på mange måter.

1.mai 1989 fikk hun sitt første barnebarn, Finn Harald. Bare minutter etter fødselen var hun på sykehuset med det største smilet en kan tenke seg.
22.oktober 1992 ble hun farmor igjen, nå til Magne. Like stolt var hun, og dessuten en kjær og svært delaktig farmor i begges barndom.
I januar 2005 ble Ruth Eva farmor for tredje gang, denne gang til tvillingene Helene og Oliver. De to har kunnet bo under samme tak som sin farmor hele livet.

Gressvik.
Sent i 2007 bosatte familien seg på Gressvik. Huset i Parkveien 42 ble bygget om, utvidet og pusset opp med egen separat leilighet til Ruth Eva. Tor Kristians kone, Åse, har nok hatt stor toleranse og tålmodighet. Ikke alle klarer å bo i hus med sin svigermor.
I Gressvik fortsatte Ruth Eva med sine interesser, maling, håndarbeid og hunder. Og hun var med på alle barnebarnas aktiviteter.

Riktignok hadde Ruth Eva noen alderdomsplager. Likevel var det ingen som forutså hva som skulle komme til å skje.
Sjokket var stort da Tor Kristian fant henne død på gulvet torsdag den 1. oktober på ettermiddagen. Det gikk fort, og mest sannsynlig smertefritt. En trøst er det at hun dagen før sprudlende fikk sagt - Ha det - og - Jeg er glad i deg - til sine barnebarn Helene og Oliver da de reiste til sin storebror på Eidsvoll.

Hun ble 79 år gammel.

Vi lyser fred over Ruth Eva Zinows minne. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
116 .
Minnetalen til Oppegård Idrettslag:

Berit Reitan døde 84 år gammel 22.sept. 2020.

Berit ble medlem i Oppegård IL som liten jente. Hun startet med turn i 9-års alderen og kun 14 år gammel ble hun lagets faste pianist. Idrettslaget kjøpte inn et gammelt amerikansk piano som hun spilte på under turneringer.

Som voksen startet hun med håndball. Hun sa i et intervju med OI-avisen at hun heldigvis ble gravid med sistemann etter relativt kort tid, så håndballkarrieren ble relativt kort.

Så etter hvert ble det spilling som overtok.
Berit spilte piano på hyggekvelder, nisseball, idrettsstevner og ikke minst i OI-revyen. Det var i OI-revyen jeg selv ble kjent med Berit, alltid blid og med en smittende litt ru latter på lur.

Berit var også en del av den administrative delen i idrettslaget.
I 1960 startet hun som kasserer, og i de neste tiårene påtok hun seg rollen som lagets revisor og sekretær. Hun satt flere år i valgkomiteen og jobbet også med OI-avisen.

Sammen med sin gode venne Gangar startet hun bingoen på syttitallet. De visste ikke så mye om bingo, fortalte hun. Derfor dro de på studietur til Kolbotn, dekket reiseutgiftene selv og lærte hva blant annet Jackpot var. Premiene fikk de av lokale kjøpmenn, blant annet kjøpmann Berg. Premien var en halv gris, var det to vinnere delte de enkelt og greit den halve grisen i to. Bingoen bidro med kjærkomne inntekter til idrettslaget. Og Berit sto på i 22 år med å selge bonger, føre regnskap og innsamling av premier. Den eneste fredagen hun meldte avbud var da Åse ble født – og da ble det gratis kaffe på alle mann.

Berit vokste opp med Oppegård IL, og hjemme hos foreldrene ble også karneval og revyer planlagt. Det ble Maskurball og Vikingblot, med de flotteste kostymer og rekvisitter.
Det ble revyer av ulike slag og senest var det OI-revyen på agendaen. Alltid med Berit ved pianoet.

I de senere årene gjorde helsen sitt til at hun ikke fikk deltatt så mye, men noen julebord i idrettslaget og med Klubbhusets venner ble hun med på. Og Henriette og jeg fikk en fin prat med henne i forbindelse med Gangar sin bortgang.
For sin lange og tro innsats for idrettslaget fikk Berit Fortjenestemerket i 1982 og ble utnevnt til æresmedlem på julebordet i 1993.

Hun ble også utnevnt til æresborger i Oppegård syd.

Berit selv fortalte at hun satt veldig pris på samholdet i idrettslaget, og trakk frem dugnadsånden og at idrettslaget var så inkluderende. Alle likte å jobbe sammen og ingen sa nei til noen ting. Jeg følte meg hjemme i miljøet, sa hun.
Og var det en som ikke sa nei var det Berit. Hun var med og bidro til at idrettslaget ble en institusjon sør i kommunen fra midten av femtitallet og i mange tiår fremover.

Et sitat fra Ordenskollegiet da hun ble utnevnt til æresmedlem:

Jammen har jenta gjort sitt for at vi andre skal ha det godt.

Vi lyser fred over Berit sitt minne.

Oppegård IL
Hege Frøyna
 
Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
117 .
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
118 .
Noen av disse?

Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 11812: Duhme Otto (Reddeber):

Otto Duhme. 1.Komp. Infanterie-Regiment 184. Preussen 493.
Bisher vermisst gem. gefallen 30.mars 1916.

Kilde:
http://des.genealogy.net/search/show/3152878

Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 9929: Duhme Otto (Redeber, Wernigerode):

Otto Duhme. Infanterie-Regiment 184. Preussen 373.
Vermisst 6.november 1915.

Kilde:
http://des.genealogy.net/search/show/3255586 
Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
 
119 .
Olaf skal ha blitt så dårlig i benene at han måtte amputere det ene benet. Han hadde trefot etter det.  
Lorentzen, Svend Olaf (I503)
 
120 .
Om Sachsenhausen:
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger.

Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren.
Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker.
Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé.

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske.
Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil.

Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk.

Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat.
Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut.

Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig.

Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange.
Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen.

Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg.

I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet.

Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side.
Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden.
Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben.
Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette.

På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet.
I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn.

I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land.
I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten.

Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene.

Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
121 .
Ombord i slaveskipet Donau:

Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet.

Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken.
Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai.

Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt.

Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere.

Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk.

Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst!

I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord.
Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen.

Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord.

Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke.

Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover.
Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse.

På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
122 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I860)
 
123 .
Presten leste et gripende og nydelig dikt skrevet av barnebarnet Helene:

Når er blir til var, og øyeblikk blir til minner. Hva gjør jeg da?
Jeg vil ikke reise enda, men ikke langt ifra.

Når ord mister betydning. Og to pluss to blir førtitre.
Følelser borte Ikke smile, ikke le.

Når du viser meg trygghet. Hva skal jeg da tro.
Når trygghet borte. Hvor mange fingre har jeg - To?

Når dag blir til dager, og natt blir til netter. Hva skal jeg gjøre da?
Dra tilbake til den tid med musefletter, eller smile og si - Jeg har det bra?

Når Theva ser fortvilt på meg, og jeg må riste på hodet og si nei.
Hvordan skal jeg da holde tårene igjen, uten å vrake sammen.

Når latter blir til sukk, og sommeren blir kald. Hvordan skal jeg da holde meg god og varm, når jeg ikke lenger sitter i ditt fang fylt med kjærlighet og en dårlig, svensk sang.

Når du står der med bilen din, skal jeg aldri mer komme fjorten minutter senere og si:
Måtte bare ordne noe, sorry for at jeg var sen.

Når årene går og vinter blir til vår, skal jeg da sy igjen alle sår og dekke alle hull?
For jeg har bare en ødelagt spade og ikke råd til noe annet enn kull.

Når stikkende smerte i brystet kjennes, og himmelen faller ned.
Hvordan skal jeg da ta til takke med - hun fant i hvert fall fred - eller - bedre hjemme enn et annet sted?

Når jeg passerer 55 og det er 40 år siden jeg så deg sist,
hva slags tomhet vil jeg føle når du ikke er mer enn et minne?
Åå, jeg gruer meg sånn, du skulle bare visst.

Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt.
Da skal jeg tenke på deg, kjære farmor, og glede meg til vi endelig sees igjen.

Fra Helene. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
124 .
På Aukra prestegård lå gamle Oldskrifter med mange oplysende Efterretninger om Agerø Prestegjeld i Middelalderen, samt et stort Oplag af tildels merværdige Dokumenter, så at endog en Udsending fra Københavns Universitet der fandt et Værk som han andet steds forgjæves havde eftersøgt.
Dette var et gildt funn for historieinteresserte Andreas, som trolig var en av de få i hele Romsdal som på hans tid greide å lese slike skrifter. Disse skriftene dannet grunnlag for Andreas' historiske arbeider bl.a. boka:

Beskrivelse over Bynæssets og Agerøens Prestegjelde 1809.

Dessverre ble disse verdifulle dokumenter ødelagt av brann i 1828.

Første sommeren Andreas var på Aukra, kom biskop Schønheyder på besøk. Andreas var bare klokkersønn, og Schønheyder så derfor ned på han.
Deres prestekjole er for kort, Hr. Høyem, sa han (det å være prest av presteætt, het lang prestekjole).
Andreas svarte da morsk: Den bør være lang nok for deg, du, når den var lang nok på Regensen, dvs. Universitetet.

Schønheyder ba også om å få se kirkebøkene og det gamle arkivet.
Jeg behøver ikke mer enn en halv time til det, sa biskopen.
Ja, med fornøyelse. Så fjerner jeg meg en halv time, svarte klokkersønnen, gikk ut og låste døren, så biskopen kunne sitte innestengt halvtimen ut.

Av slike småtrekk ser vi hvor stolt og brysk Andreas var mot dem som ville vise seg han overlegen. Mot tjenerene og husfolket var han en annen, og var godt likt. Flere av dem hjalp han til å få gode gårder og ga dem såkorn, potet, dyr m.m.

Andreas I. Høyem var den første på Aukra som hadde potetåker på over et halvt mål, og viste også soknebarna sine at poteten var bergingen i nødsår. Aukra prestegård var et mønsterbruk.

Nå hadde ikke Andreas det bare lett på Aukra. Det var en flokk alvorlig kristne i prestegjeldet, som ble kalt læsarar eller vennene. De sto frem med den nye religiøse åndsretningen sin, som nå la seg over bygdene.
Påvirket av Pontopidans - Sandhed til Gudfrygtighed - var de kritiske til den nye presten som var en lærling av den biskopen Brun, som hadde diktet drikkevisen - For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne skål vil tømme - og som leste skuespill og skrev opp gamle skrøner. Fedrelandselsk og kunnskapshunger som ikke hadde religiøs sveip ble sett på som satansmakt og gudsspottelse.

Den første tiden Andreas Høyem var prest på Aukra var det vennskap mellom han og klokkeren Torsten Sundsbø, men klokkeren var føreren for - venneflokken - og Høyem en av de fremste opplysningsprestene i sin tid og sterkt nasjonal. Det kom åndelig kulde mellom prest og klokker.

Høyem sørget for at klokkeren måtte slutte som lærer, og sendte en del klagebrev på han.

I 1805 omtaler Høyem klokkeren sin på denne måten:

Klokker Torsten Sundsbø, hvis Stemme og Sang ikke er retgod, hvis Æmbeds Flid og Agtværdighed, og hvis Opførsel og Retskaffenhed er fortrinlig rosværdig.

Under en visitas 1.juli 1819 skrev også biskop Bugge om Klokkerens sang:

...sang elendig. Han har neppe sin lige i Europa.

Torsten Sundsbø sluttet som klokker like etter.

Men, den nye presten gjorde ingenting for å hindre Haugianerne, som var i nær kontakt med vennene, å holde sine møter i prestegjeldet. Etter at Hans Nielsen Hauge hadde vært der i 1801, uten at Høyem hadde hindret han i å holde sine møter med vennen, tok flere av Haugianerne parti med presten Høyem.

Men motviljen mot Andreas Høyem hadde ikke bare religiøs årsak.

Han gikk ofte rett på sak og var en modig mann, noe som til tider kunne grense til det dumdristige. Således tok han til å si fra selve prekestolen noe om - den hjertekulden og den trangsynheten som gufset mot han.

Han møtte harme da han ville ha de arme fattige og hjelpesløse plassert ut i legdene. Bøndene mente at de hadde nok med sitt og sine i slike vanskelige tider. De første årene på 1800-tallet var harde for mange.

Under megen Knur og Modvillie foretok han de nødvendige tiltak for å få fattigstellet i lovlig orden.
Han skriver bl.a. at det var fundet megen Modvillighed hos Almuen til at modtage Fattige på den anordnede Måde, og Siden min Tiltrædelse har jeg lempelig fået en og anden Fattig ordentlig indført, endskjønt under megen Knur og Modvillie.......antog jeg mig den Sag alvorligen for at hindre så meget mulig Hungers Død.

På Aukra hadde det vært skralt fiske fra omkring 1796, kornet modnet ikke, og folk måtte til og med spise av såkornet, som igjen fikk følger for avlingene det pågående året. I tillegg til nødsår var det også krigstider.

Ute i Europa herjet Napoleon. Ungguttene ble innrullert i sjøforsvaret, Danmark-Norge kom i konflikt med England, og støttet Napoleon. England svarte med blokkade langs norskekysten og kornimporten fra Danmark som de var avhengige av uteble. Stridigheter langs grensen til Sverige kom i tillegg.
Ja, i årene fra 1807 til 1814 var det en tung tid med krig og dyrtid i landet. Om dette skriver Høyem:

Nøden her i Prestegjeldet gik ikke til den forfærdelige Grad som både sønden- og nordenfor, hvor Mennesker og Fæ døde af Mangel på Føde i Årene 1802 og 1803.

I 1812 fikk ikke folk den skjemte avlingen i hus før langt utpå høsten. Pengene var verdiløse, og prisene var urimelige høye. I tillegg var det lite å få kjøpt til å livberge seg med. På Aukra dekket havets rikdommer til stor grad livsoppholdet til sultne munner. 
Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
125 .
På sommeren 1858 var en nedsatt reguleringskommisjon ferdig med et omfattende forslag om navn på stedets gater, blant annet var gaten ved Zinow forbi Brochs ølkjeller navngitt til Vestre Braarudgate: Østre Braarudgate. 
Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
126 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 
Family F8
 
127 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
128 .
Savnet etter sin farmor var stort for Helene, og hun skrev våren 2021 følgende:

Det stikker i brystet. Ikke sånn nå-skal-jeg-dø-stikk. Mer et lengsel-stikk.

Jeg sitter og skuer utover her jeg sitter, akkurat som hun ville ha gjort. Farmor, altså. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg ser på, det er bare en slags takknemlighets-skuing. Takknemlig for at jeg sitter her. Takknemlig for hytta. Takknemlig for familien min, både det som er igjen av den og for de som jeg fikk æren av å kjenne. Takknemlig for sommer og blomster. Markjordbær og lange kvelder. Solbrenthet og saltvann i munnen. Sola som varmer i ansiktet.

Jeg flytter blikket opp mot den. Den skuer utover oss, kanskje på samme måte som jeg skuer på den. En sky er på vei i bane mellom den og meg. Jeg lener meg fremover i stolen jeg sitter på for å få et bedre blikk.
Det hender jeg ser nøyere på skyene, der de ligger og flyter på himmelen. Som maneter i havoverflaten. Øynene leter febrilsk på de fem skyene jeg får øye på, inkludert den som snart vil skygge for de varme solstrålene. Jeg lener meg tilbake og tar meg selv i det. Skyene var kun noen skyer i dag også.

Det er litt artig det der. Hvordan håp noen ganger vinner over ren og skjær fornuftighet. Hvordan lengsel vinner over logisk tankegang. Hvor febrilsk og desperat man blir i jakten på noe annet enn sannheten.

Når jeg dør, kommer jeg til å sitte på en sky og se ned på dere, sa hun alltid. Det var standard. Se ned på oss fra en sky. Sitte og skue ned på oss. Jeg sukker lett og tar en slurk av vannglasset som står på bordet.

Vel, etter månedsvis med sky-titting har jeg ikke enda fått øye på noe annet skyer, og atter skyer. Noen fugler her og der. Og sola. Men ikke et tegn til deg. Å, min kjære farmor. Du skulle bare visst. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
129 .
Sogneprest Peter Henrichsøn Arentz' selvbiografiske opplysninger og datter nr. 1's dåp:

Hic liber meus est - qvi rapit fur est - si liliget christum - non rapit ostum - si qvis furetur - In tubuis linguis penhetur - Petia dedit Petris Petio sic nomine Petrus - Petrus Hendrici m. m. - In Nomine Jesu

Anno 1633 den 14. Martij paa en tidsdag ved 10 slæt før middag - er Jeg Pitter Heneriksøn fød til denne (syndige verden) - af Erlige Ecte Forældre.

1661 den 1. Martii blef Jeg - ordineret udi Bergens Domkirke til det hæderlige ..., - nemlig att være den hederlige Mand Hr Otthis medtjener til Askevold, - hvilket (embede) Jeg med Guds naade forrettet i 3 Aar - och 13 Uger derpaa Stedet. Eftter forrettet...

Providens 1664 eftter Chj byrd kommen hid til Kvindherred den - 12. juni oc den l4 hujus var jeg fæst med min kjæreste... och gudfryctig Sara Hansdatter. Den 10. juli samme aar stod vort Bryllop paa Malmanger. Herren forune os naade velsignelse udi vores Ecteschab och sammenbinde selff voris Kierlighed och Sanndrechtighed for Christi Schyld...

Døbefaderen var Hr. Rasmus...

- 1665 den 27. juni på en bededags?... - sønns datter Maren Pittersdatter født til denne verden.

... - Abaraham Jørgensøn: Provst over Søndhord(len)... - ()Hans Tareldsøn... Thørritz Eeg... - och (...) ..Bertel datter... Magdalena Galtung... datter? .... - ... Magdele... Gud lade hende...

Datter nr. 2 og 3's samt sønnens dåp:

- 1666 den 2. Apr. paa en tirsdag? aften... - ... Er min lille datter Engel Pittersdatter - fødd. hindis døbefader var min Værfader H Hans Ana... Faderne vare velb. Ludvigh Rosenkrantz. Hr. Rasmus Pedersen af Strande(barm), min værbroder Poffvel Hansøn, Ane Pedersdatter paa Thysnæs, min værsøster Margrete Hansdatter, och Elisabeth Hamner-Aas, Gud lade vor Lille opvoxe udi Alders visdom etc.

- 1668 den 20. Decemb. paa en Søndag bleff min Lille datter Birrethe Peters datter fød bleff formedelstt Svaghed første Juledag døbt av mig selff. Fadderne vare Anders Axelsøn, Hans Engebrichtsøn, min Sl. Moder min søster Berite och Inger Eeg, - Døde faa dager effter fødselen nemlig paa Nytaars dag om morgenen ved 9 slætt udi hendes alders 3de dag. Gud forlene hende med alle Gudz vdvalde en glædelig opstandelse for Chjsti schyld.

- 1670 den 24. Maj som indfalt paa 3die pintzedag er min lille Søn Hans Pittersøn fød til denne syndige verden. Hans døbefader var Her Rasmus Pedersøn, Sogneprest til Strandebarmen's prestegield, Fadderne var Niels Resen Kongl. Majtt. Foget offuer Søndhordlen Jørgen Pedersøn Poul Hamner-aas. Velb. fru Karen Mouat, Elisabeth Galtung och Magdalena Rasmusdattr, Gud lade hannem tiltage, ligesom I alder saa och i Vijsdom yndeste oc naade baade hos Gud och mennischer

Datter nr. 4's dåp:

1671 den 28. des. på en Lørdag efterm... var 3 bleff min lille datter Riborg fød til... denne verden... Hennes døbefader var Hr. Rasmus Pedersøn. Faddere vare Hr. Christopher Garmann sogneprest til Oust, Johan Frimand
ombudzmand offuer Halsnøe Closter oc Hardanger Thommis Christensøn, Byschrifuer i Bergen, oc Michel Pedersøn vlb. Baron Luduig Rosencrantz' fuldmægtig, Magdalena Hr. Rasmusis, min søster... Ane, Margaretha Hr. Jørgens paa Tysnæs, Elen Rasmus datter. Gud lade henne oppvoxe Gud till ære oc hendis fattige forældre till glæde oc sig self til salighed for Chjsti schyld.
Amen. 
Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
 
130 .
Sosiale forhold på Vallø:

På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg.

Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret.
Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid.

Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, hvor månedlige lønninger var:

Saltmesteren 10 riksdaler.
Oppsynsmannen 10 rd.
Kunstmesteren 17 rd.
Svennene 6-8 rd.
Gradererne 6 rd.
Bødkermesteren 10 rd.
Svennene 8 rd.
Tømmermesteren 10 rd.
Murmesteren 8 rd.
Smedmesteren 8 rd.
Svennene 6-7 rd.

I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge.

Arbeidsdagen var lang, ca.12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang.

Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv.
Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid.
Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes.

Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt.

Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat, og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder.

Den første skolen vi kjenner til på Vallø var - Bruksskolen - eller - Saltverk-skolen. Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også - Glassverksskolen. Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød.

Vallø Saltverk bidro til stor befolkningsvekst på Vallø og i 1770-årene var folketallet der på ca.400. Men skulle folk til kirke, og det skulle de fleste, måtte de helt til Slagen kirke. I lengden ble det en lang kirkevei for så mange mennesker.

I 1777 ble det derfor, på Verkets Saltforvalter Jacob Lerches initiativ, bestemt at det skulle bygges en egen kirke på Vallø bekostet av saltverket. Stor og rik skulle den være og oppførelsen ble anslått til 4.000 riksdaler.
Det skader ikke at Guds ord forkynnes fra en verdig plass, skal Lerche ha sagt da man engang bebreidet ham for at kirken ble for dyr.
Grunnsteinen ble lagt 17.juli 1781 og kirken var ferdig og innviet 4.desember året etter.

Vallø kirke er en langkirke utført i trevirke med 300 plasser. Både bygningen og inventaret er holdt i Ludvig 16.stil. Den fikk navnet Christians kirke etter kong Christian 7. Hans monogram er plassert over kordøren. Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Her sto kongestolen. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, fortsatt er altertavle, døpefont og prekestol fra byggeåret. Orgelet i kirken er gitt av Christian 7.

Forvaltergården, Blumergården, Vallø Hovedgård.
Bygningen, som skulle være både en forvalterbolig og en representasjonsbolig, ble påbegynt i 1781 samtidig med kirken. Da Vallø Hovedgård var ferdig utbygd i 1782, flyttet Saltverksforvalter Jacob Lerche inn på gården. Ettersom både kirken og hovedgården var en del av Saltverket, var dette nærmest å anse som en herregård med egen kirke. Men kirken var også til bruk for alle som bodde på Vallø. Lerche anla etter hvert en park med lønnetrær, karpedam og dyrepark med eksotiske dyr.
Hele hovedgården var på 2.282 m2. Fargen på bygget var hvit. Hovedbygningen, med front mot nord, hadde en buet inngang med en stor flott inngangsdør. I dette bygget var det 14 store vinduer og i hvert vindu var det 10 mindre ruter. Når man vandret opp aleen mot hovedbygget, ga fasaden et praktfullt og herskapelig inntrykk. Gjennom inngangsdøren til hovedbygget vet vi at danskekongen har gått sammen med adelige og aristokrater. I den flotte festsalen har det vært danset og drukket. I følge historien var ikke Lerche noen festløve, men her holdt han både middager og festligheter.
Hovedbygningen var 25,3 meter lang, 12,8 meter bred, dvs. 324 m2 i grunnflate, og 7 meter høy. Den inneholdt 14 store værelser og 14 store kakkelovner. Her var et stort kjøkken, gjeste- og røkerom, prektige soveværelser og en stor festsal. De fleste værelser var tapetsert med gamle aktverdige tapeter. Bygningen var i 2 etasjer. Alle værelser hadde utsøkte møbler, flere i rokokkostil.
Vestre fløy var 23 meter lang, ? meter bred og 4,3 meter høy. Den inneholdt drengestue med stor kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester og loft og hadde 4 høye vinduer.
Østre fløy var en bygning med samme mål. Her var det dessuten en inngang til gårdsplassen. Den hadde 2 pikekamre, bryggerhus med skorstein, bryggerhus og kakkelovner.
Søndre bygning var 25,3 meter lang, 9,1 meter bred 7 meter høy. Der var det fjøs til 20 kuer, låve, vognremisse og forrom m.m. 
Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
131 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
132 .
Søndag den 1.juni 1947 ble det under en festgudstjeneste avslørt en bauta over sokneprest Andreas Isaksen Høyem på hans grav på Aukra kirkegård.

Samtidig ble det holdt et slektsstevne for alle hans etterkommere.
Ansvarlig for slektsgranskningen og en av arrangørene var en av datteren Ingeborg Elen Maries etterkommere, Arne M. Magerøy.

Eldste gjenlevende etterkommer den gang var Klara Lorentzen, født Hugaas. 
Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
133 .
The Moore-McCormack Lines was a series of companies operating as shipping lines, operated by the Moore-McCormack Company, Incorporated later Moore-McCormack Lines, Incorporated and simply Mooremack, founded in 1913 in New York City.

The aftermath of the war had Mooremack owning 41 ships and in 1946 76 chartered ships from the US Maritime Commission.

Fra Timeline finner vi bl.a. disse med ankomster i Oslo:

4.april 1946:
Several Mooremack vessels have been assigned to transport United States citizens stranded abroad and foreign nationalists waiting under the immigration quota system. On outbound voyages, the vessels will carry replacement troops and civilian passengers. Passage will be restricted to necessary passengers, most of whom probably will be businessmen.
The ships involved are the S.S. Argentina which leaves on April 13 to Southampton; Marine Tiger and Robin Line leave on April 17 to Cape Town, South Africa, and the Marine Lynx leaves from San Francisco to Australia and New Zealand. On April 18 the Marine Flasher will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg. On April 20, the Uruguay and Marine Perch will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg.

22.november 1946:
The Mormacmail left on her maiden voyage to Oslo, Copenhagen, Goeteborg, Stockholm, Malmo, Helsinki and Gdynia. Captain Thor Sorenson will command the vessel which is the fifth of a group of seven C-3 type ships to be built for the company. She is assigned to the American Scantic Line service which provides eight sailings a month to Scandinavian and Baltic ports. 
Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
134 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
135 .
Under folketellingen i 1801 i Jarlsberg og Laurviks amt, under Hedrum prestegjeld finner vi på Stubberød:

Paul Johanessen Rosenberg, Huusbond, Færgemand og timmerfoged, 57 år.
Hans kone Maria Gulbrandtr., 59 år. Bege i 1te ægteskab.

Deres datter Regina Catrin Paulsdtr, 25 år og Ugivt.

Konens søster Maren Dorotea Gulbransdtr., 54 år Ugivt.

Konens broder søn Gulbran Massen Lund, 25 år Ugivt Snedker.

Tienere:

Elev Anderssen, 46 år Ugivt.
Johanes Jørgensen, 24 år.
Daarte Christophersdtr., 28 år.
Elen Jacobsdtr., 24 år. 
Johannesen Rosenberg, Poul (Paul) (I3824)
 
136 .
Urnenedsettelsen på Alfaset gravlund var 18.desember 2020.

Da den tidligere kollegaen ved Voksenhabiliteringen på Ahus, Renate Dahl, fikk se bilde av gravstedet (sendt til henne av en annen tidligere kollega ved Ahus, Kristine Lindberg) skrev hun:

Så vakkert, Kristine! Jeg er så forferdelig lei meg at jeg ikke fikk invitert/besøkt Ruth Eva de siste årene. Man tror at man har mange år å ta av...
Jeg er vedvarende lei meg også, fordi vhab behandlet henne så urettferdig!
Klem til deg, R. 
Zinow, Ruth Eva "Skøien" / "Møller" (I5)
 
137 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
138 .
Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen. 
Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
139 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
140 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18661)
 
141 ...9.Febr... trolovet Grenader Lorentz Ericsen med pigen Giertrud Susana Svensdotter...

Attestert av Wille og Arnt Severin Evjen. 
Family F702
 
142 ...confirmeret af Provsten Deinboll, efter dertil at være bleven forberedt dertil hovedsagelig af Pastor Jervell, hvem hun allerede paa Skolen havde faaet inderlig kjær som Lærer. Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
 
143 ...Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger.

Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham.

Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør.
Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør.

Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike.

Olav og Solva hadde 2 sønner, Ingjald og Halvdan.
Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein.

Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år.
Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern.

Fra Ynglingesagaen:

42.
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han; for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans. Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi (120).

Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja. Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der. Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt.

Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør. Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør.

Mor hans Olav Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne (121), som var konge i Nærike. Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan; Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein.

43.
De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar. Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der. Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar.

Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de; daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar. Dette var ved Venern. So segjer Tjodolv:

Attmed vaagen
veit eg elden
Tretelgja
tok og gløypte,
og frasande
Fornjots-sonen (122)
klædi svidde
av svia-kongen.
Burt kvarv ætti
fraa Uppsalir,
Lovde-ætti (123),
longe sidan.

Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi.
De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen (124) og kom fram i Solør reint uventande; dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør. Sidan fór han med heren ut til Raumarike (125) og herja der og tok dette fylke med magt.

Forklaringer:
(120) Klar-elvi eller Gøtaelvi.
(121) Den gløggsynte.
(122) Fornjot var far til Loge (= eld).
(123) Lovde (lovði) er eit ord som diktarane brukar med same meining som konge.
(124) Eidskogen, grenseskogen millom Solør og Vermeland.
(125) Romerike. 
Ingjaldsen, Olav (I3755)
 
144 ...De av svearne som hadde mer vett, skjønte nå at uåret kom av at det var flere mennesker der enn landet orket å bære, og at kongen ikke kunne noe for det. Så fant de på å gå med hele hæren vest over Eidskogen, de kom fram helt uventet i Solør; der drepte de kong Solve og fanget Halvdan Kvitbein, ham tok de til høvding over seg og gav ham kongsnavn. Han la under seg Solør, og siden gikk han inn på Romerike med hæren og herjet derog tok det fylket med hærferd.

Halvdan Kvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan og Åsa hadde 2 sønner, Øystein og Gudrød.
Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold.

Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal.

Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Värmland, men etter hans død la kong Halvdan Värmland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.

Fra Ynglingesagaen:

44.
Halvdan Kvitbein var ein megtug konge; han var gift med Aasa, dotter hans Øystein den hardraade, kongen yvi upplendingane; han raadde for Heidmarki. Ho og Halvdan hadde tvo sønir, Øystein og Gudrød. Halvdan eigna til seg mykje av Heidmarki og Toten og Hadaland (126) og mykje av Vestfold (127). Han vart ein gamal mann og døyde straadaude paa Toten, og vart sidan flutt ut paa Vestfold og hauglagd ein stad som heiter Skæreid i Skiringssal (128). So segjer Tjodolv:

De hev alle høyrt gjeti,
at gjæve menn
skulde Halvdan
sakna faa,
og den løynske
Loke-dotter (129)
paa Toten hæve
hovdingen tok,
og Skæreid
i Skiringssal
i sorg yvi beini
aat den brynju-klædde luter.

45.
Ingjald, bror hans Halvdan, var konge i Vermeland; men daa han hadde slokna, lagde Halvdan Vermeland under seg og tok skattar og sette jarlar yvi de, medan han levde.

Forklaringer:
(126) Haðaland (Hadeland) lyder no oftast Haland.
(127) Vestfold var namne paa Jarlsbergs og Larviks amt med Eiker og Lier herad.
(128) Skiringssal var namne paa Tjølling sokn ved Larvik. Ved Kaupang der var i 9de hundrad-aare ei hamn og ein marknadsplass. Noko stelle med namn Skæreid er ikkje kjent. 
Olavsen, Halvdan (I3590)
 
145 ...den 8de Januar næstefter blev døbt av min Broder Ludvig, daværende personel Capellan, i nærværelse af følgende Faddere : Bedstemoderen Hanna Hoffmann, (der bar henne ved Daaben), Jomfru Anne Bruun Taarvig og min Søster Louise, samt min Fader, Morbroderen Frederik og mig selv. Vi maatte atter af Hensyn til det indskrænkede Locale gjøre Fadderstadsen saa simpel som muligt. Denne Gang fikk da Marenjohanne sit Ønske opfyldt, da Barnet erholdt Mormoderens navn - Hanna. Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
 
146 ...hvor han ved nytaar 1625 oplot embedet til sin værsøn, hr. Jens Buck mot nogen aarlig rente. Hr. Jens døde imidlertid allerede i mai 1627, og hr. Abel fik da paa andragende kgl. brev 19/6 1627 fremdeles at nyte renten av den kommende sogneprest, anseedes ikke billigt at en Guds ords tjenere, som i saa langsommelig tid prædikeembedet haver forestaaet, skal forskydes eller fornævnte underholdning benegtes av det sogn, han lovligen haver været tilkaldet og udi ingen maader forbrudt, men for sin alderdoms skyld en anden det at tjene bevilget.

Kilde:
NST I Jesper Hansen fogden paa Helgeland - fogden paa Kaupanger ved S.H.Finne-Grønn s.63. 
Olufsen, Abel (I3240)
 
147 ...hvorefter han studerede ved Kjøbenhavns universitet fra 1548 til 1552, understøttetdels af faderen, dels og fornemmelig af biskop Geble Pederssøn. Simonsen Krag, Peder (Per) (I3303)
 
148 ...kastet jord på salig Jon Eggens lig fra Skogn... Olsen, Joen "Eggen" (I19619)
 
149 ...Som dere kanskje ser av kortet vi sendte, så har jeg altså forlovet meg med - hånet - fra Støren, ikke fra Hamar nei - forgotten for ever. Det skjedde 17.mai. Selskapet hadde vi hjemme til Gunvor. Vi var ialt 10 stykker som feiret begivenheten. Dere synes kanskje at vi var litt snar på det, men vi har jo vært kjendt helt siden Bededagshelga, ca 8 mndr. og det er jo ikke så kort tid. Ja, ja nu er det altså forbi med - de gamle guder -... skriver Ole Martin til Skøiens i Oslo. Family F522
 
150 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I5764)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 ... 285» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding ©, v. 12.0.2, written by Darrin Lythgoe 2001-2021.

Maintained by Tor Kristian Zinow.