Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 14,051 to 14,100 of 16,171
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 14051 | Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. Havtoresønnene sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha holdt Tunsberghus for kong Magnus, men siden ga seg i hans vold. Den føydale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.juni 1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv. Den 29.september 1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. I 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge. Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne. Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon 5's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de norske elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempelkontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34.000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk. Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felleskongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet Håkon, et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldste fødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på e nmer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å få stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon 5 hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon 5's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den nasjonale handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt motbrev-politikken, og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon 5 også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området. Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var. De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde sysselmannen. Sysselmannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Sysselmannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Sysselmannen opptrådte som representant for kongemakten i sin syssel og hadde myndighet i kraft av det. Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet sysselmennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon 5 åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysselforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon 5 hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. En nyutnevnt sysselmann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle sysselmannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens visse øre, det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for sysselmannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med rett utregning. Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen len brukes da også noen få ganger om sysle i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet len inntektene fra sysla, mens sysle betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom sysselmannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå sysselmannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Sysselmannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at sysselmannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at sysselmenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. På tross av at sysselmannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Sysselmannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han lensmannen. Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at sysselmannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som sysselmannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter. Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark. Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376. I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død. Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), s. 112–132, 259–280 og 384–402. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192. Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen: Slekten Botner i Høland, side 10. Akershusregisteret af 1622, 1916. DN, bd. 1–8, 13–14 og 19. Isl.Ann. NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12. RN, bd. 4–7. G. Munthe: Heraldisk-historiske Optegnelser, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131. NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862. NHfNF, bd. 2:2, 1916. H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958. G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992. H. Bjørkvik: Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34. | Havtoresen på Sudrheim, Sigurd (I3360)
|
| 14052 | Sigurd Ring (norrønt Sigurðr hringr) ca.759, var en delvis legendarisk konge i Svitjod (Sverige) og Danmark, og skal ha vært far til Ragnar Lodbrok. Sigurd Ring er nevnt i blant annet Gesta Danorum, Hervors saga og Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi?, I henhold til Bosi og Herrauds saga (Bósa saga ok Herrauðs) skal det ha vært en egen saga om Sigurd Ring, men denne saga er gått tapt. I de eldste kildene blir han æret for å ha vunnet slaget ved Bråvalla mot sin onkel Harald Hildetann og for å være far til den kjente vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok. Hervors saga forteller at da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Danmark mens broren Harald Hildetann ble konge av Gøtaland. Deretter erobret Harald alt land som tidligere hadde tilhørt hans morfar Ivar Vidfamne. Etter Randvers død ble hans sønn Sigurd Ring konge av Danmark, antagelig underkonge av Harald. Da Harald ble gammel møttes han og nevøen Sigurd Ring til et stort slag på vollene av Østergøtland hvor Harald Hildetann og mange av hans menn døde i slaget ved Bråvalla. Sigurd styrte deretter Danmark til han døde og ble etterfulgt av sin sønn Ragnar Lodbrok mens Harald Hildetanns sønn Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», styrte Sverige inntil han ble drept av sønnene til Ragnar Lodbrok. I det fragmentariske islandske skriftet Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi er Sigurd Ring nevø på farssiden av den danske kongen Harald Hildetann og er antagelig (denne delen av Sögubrot er ikke bevart) sønn av Randver som var sønn av Haralds mor Aud Djupauga og hennes ektemann kong Radbart av Gardariket. Harald Hildetann begynte å føle seg gammel da han gjorde Sigurd Ring konge av Sverige og Vestergøtland. Sigurd Ring beseiret sin onkel i det store slaget ved Bråvalla, og ble da konge av Danmark også. Han gjorde ei skjoldmøy, valkyrjen Hed til dronning av Danmark, og i følge Lejrekrøniken grunnla hun handelsbyen Hedeby. Sigurd Ring giftet seg med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og sammen med Alvhild fikk han sønnen Ragnar Lodbrok. Etter som Sigurd ble eldre begynte mer fjerntliggende deler av hans rike å gjøre seg uavhengig, og det blir fortalt hvordan han tapte England grunnet alderdom. En dag da han var i Vestergøtland og besøkte sine svogere, sønnene til Gandalv, og de ba ham om å bli med og angripe kong Øystein i Vestfold i Norge. I Vestfold var det store blotgilder i Skiringssal, men ulykkeligvis ender Sögubrot her og den øvrige fortellingen har gått tapt. Man antar at Skjoldungesaga er den opprinnelige saga som Sögubrot har basert sin fortelling på, og som fortsetter fortellingen... Skjoldungesaga forteller at Sigurd Ring var gift med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og at deres sønn var Ragnar Lodbrok. Når Sigurd Ring er en gammel mann er Alvhild død, og han kommer til Skiringssal for å delta i de store blotgilder. Der oppdager han en svært vakker kvinne ved navn Alvsol. Hun var datter av kong Alv av Vendel. Sigurd Ring ville gifte seg med Alvsol, men hennes to brødre ville ikke tillate det. Sigurd slåss da med brødrene og drepte dem, men han tapte likevel Alvsol. Hun hadde tatt gift som brødrene hadde gitt henne slik at hun ikke skulle falle i Sigurd Rings vold. Da hennes lik ble vist fram til ham, tok han henne om bord i stort skip, la hennes brødre ved siden av henne, og ga dem en skipsbegravelse ved å la skipet seile ut mens det brant. Sigurd Ring skal selv ha blitt dødelig såret i kampen med brødrene, og det skal ha blitt opprettet en gravrøys på stranden Ringshaug i Tønsberg. Ragnar Lodbrok etterfulgte sin far, men plasserte en underkonge på den svenske tronen, kong Eystein Bele, som senere ble drept av Ragnars sønner. I henhold til Gesta Danorum (bok 7) av Saxo Grammaticus nevnes ham som - Ringo - og som sønn av den svenske kongen Ingjald (Ingild) og nevø på farsiden med den danske kongen Harald Hildetann. Hans far Ingjald skal ha voldtatt en søster av Harald, noe denne overså for å bevare vennskapet. Sigurd Ring bekjempet Harald Blåtann i slaget ved Bråvalla og ble da også konge av Danmark. Saxo beskriver de ulike underkongene og deres hendelser. I bok 9 kommer han tilbake til Sigurd Ring og kaller ham da - Siwardus Ring - far av Ragnar Lodbrok. I henhold til det islandske fornalderfragmentet Hvordan Norge ble bebodd (Hversu Noregr byggðist), som finnes i Flateybok, var Sigurd Ring sønn av Randver, bror av Harald Hildetann. Randver og Harald var sønner av Hrærekr slöngvanbaugi, det vil si Rørek av Vejle. I Harald Hårfagres saga i Heimskringla lærer den store norske kongen Harald Hårfagre at den svenske kongen Erik Eymundsson hadde utvidet Sverige vestover og at det hadde fått samme størrelse som det hadde under kong Sigurd Ring og hans sønn Ragnar Lodbrok. Det skal da ha inkludert Romerike, Vestfold og Vingulmark. I Ragnar Lodbroks saga blir det nevnt at Sigurd Ring og Harald Hildetann kjempet i slaget ved Bråvalla og at Harald falt. Etter slaget ble Sigurd Ring konge av Danmark og han var far til Ragnar Lodbrok. Den korte fortellingen Tåtten om Ragnarsønnene (Ragnarssona þáttr) slår fast at Sigurd Ring var konge av Sverige og Danmark og far til Ragnar Lodbrok. I Bosa og Herrauds saga blir det kun nevnt at Sigurd Ring, far til Ragnar Lodbrok, kjempet mot Harald Hildetann i slaget ved Bråvalla hvor Harald døde. Den legger til at det var en egen saga om Sigurd Ring, men denne eksisterer ikke lenger. I henhold til Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) hadde Harald Hildetann fått alle land helt ned til Middelhavet til å betale skatt til ham, men da han dro til Sverige for å forlange skatt møtte den svenske kongen Sigurd Ring ham i slaget ved Bråvalla og Harald tapte og døde. Sigurd Ring gjorde valkyrjen Hed til dronning av Danmark (se Sögubrot af nokkrum fornkonungum ovenfor). Gríms saga loðinkinna (Grim Lodenkinns saga) og den yngre versjonen av Orvar-Odds saga nevner Sigurd Ring kun i noen få setninger i forbindelse med slaget ved Bråvalla sammen med Harald Hildetann. I Norna-Gests þáttr blir det sagt at Sigurd Ring var en svært gammel mann da hans svogere, sønnene til Gandalv, ba ham om hjelp for å bekjempe Sigurd Fåvnesbane og Gjoke (Gjúki). Han kunne dog ikke gi dem hjelp da han selv var opptatt av å bekjempe de herjende kuronianerne og kvener. | Randversen Ring, Sigurd (I3701)
|
| 14053 | Sigurd Sleva var en av Eirik Blodøks' sønner. Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer... Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke. Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg. Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad. Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund... | Tordsen, Klypp (I15116)
|
| 14054 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17339)
|
| 14055 | Sigurd var ca.900 konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). Sigurd Haraldsson Rise (død ca.950) var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedotter, som skal ha fått 4 sønner. Fra Snorre: Harald hårfagres saga: ...Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine... Etter Snøfrids død sønnene ble sendt på oppfostring: Gudrød til Tjodolv den kvinværske i Agder, Sigurd og Halvdan til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. ...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg: Graahærde mennar gamle paa gaarden eg ser i mengd. Kjempur mjød-huga kjem. Kvi er De altfor mange? Da svarte Tjodolv: I hovude me hadde hogg i sverde-leiken, mennar aat milde kongen; for mange me var ikkje daa. Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år... Snorre hevder at Sigurd Rise var far til Halvdan som ca.960 var konge på Oplandene og far til Sigurd Syr. Fra Snorre: Olav Trygvessons saga: ...Sigurd Syr var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Halvdan Sigurdsson var sønn av Sigurd Haraldsson Rise, som regjerte som konge over Hadafylke omkring år 900. Ifølge sagalitteraturen var Halvdan Sigurdsson far til Sigurd Syr, konge på Ringerike, som ble gift med Åsta Gudbrandsdatter og dermed farfar til kong Harald Hardråde. Åsta Gudbrandsdatter hadde sønnen Olav, den senere kong Olav den hellige fra sitt første ekteskap med Harald Grenske. | Haraldsen, Sigurd (I3583)
|
| 14056 | Sigurd var den siste brukeren av hele Nord-Hoggstul. Sønnen Reiar overtok hovedgården, som ble kalt Myljom-Hoggstul, mens eldstedatteren Helge fikk parten som ble kalt Nord-Hogstul. | Reiarsen Hoggstul, Siffert (Sigur) (I18124)
|
| 14057 | Sigurd var den siste småkongen i Norge. Han var konge på Opplandene, hadde gårdsbruk på Ringerike og bodde etter et gammelt sagn på gården Bønsnes. Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet - Syr - dvs. so eller purke. Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden. Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar. Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga: ...Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Trygvesson kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Trygvesson fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav dro vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: ...Om høsten dro kong Olav Digre opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær gården, løp tjenesteguttene opp til gården og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta sto opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulige måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på gulvet, 2 satte framskjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av gården, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet. De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgyld sal og bissel som var innlagt med emalje og helt forgylt. 4 mann sendte hun til 4 kanter i bygda og ba til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde selv. Kong Sigurd Syr sto ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på gården. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller laer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesset av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik: han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå brei hatt og hodelin (url) omkring ansiktet, han hadde en stav i hånden, med forgylt sølvholk og en sølvring i oventil. De sier ellers om Sigurd Syrs måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg mye av stellet med gård og gods; han styrte gårdsdriften selv. Han var ikke noen praktsyk mann, og var nokså fåtalende; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre,han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald. Småkongen Sigurd Syr (død ca.1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson. Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt. Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge. Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var busysselmann (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbuhjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid. Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre. Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de 4 kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i Ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart. Kilder: Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga, avsnitt 43-44+60. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 32-33. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 169. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 (side 230 f) og Bind 3. Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 326-327. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 476 og 793. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 77 og 84. | Halvdansen, Sigurd (I3565)
|
| 14058 | Sigvard Amundsson, f. ca 1490 i Salthammer, Skogn, Trøndelag, d. 1573 i Verdalsøra, ref.nr soane, yrke sogneprest Værdal. Var tidligere Kanik og Lector ved capitlet i Trondheim 1540, samt tillige Procurator mensa communis 1550. Sigvard Amundsen, nevnt som kannik og sogneprest til Verdal i en kannikeliste i 1540. Han nevnes også i 1554 og i 1556 og da han undertegnet kapiteleden i 1558. I 1559 omtales han også som kantor og nevnes også den 14.oktober 1562. Ifølge Erlandsen og Tønder døde han i 1573. N. Hallan har tatt for seg slektskretsen rundt Hr Sjurd. Han viser i sin bok til en del diplomer som han sier har et merke som viser at disse har hørt sammen. Disse diplomene klarlegger en slektskrets i Innherrad. Hallan viser først til noen diplomer som omhandler en Amund Gestson. Han er første gang nevnt i 1506. Den 26.mai 1513 møtte Amund opp på tinget og der kunngjorde hans søsken Eystein Gestson og Sigrid Gestdatter at de hadde solgt til sin bror Amund (?) spann i gården Hallan i Vinne i Verdal. Trolig fikk da Amund tak i hele Hallan gård. Når det gjelder Hr Sjurd er han nevnt i diplomer den 25.januar 1547 da Jon Peerson kunngjorde at han hadde solgt sin frende Hr Sjurd Amundsen 1 spann leie i Ulve i Frol i Skogn som han hadde arvet etter sin far Per Ottason. Et annet diplom, som Hallan gjengir, ble skrevet den 7.mai 1551 og der får vi vite at Hr Sjurd hadde kjøpt 1 spann i gården Ballhall i Verdal. Hallan nevner også at den 29.september 1600 møtte Hr Samuel i Stjørdal opp på tinget i Verdal og ba om vitnebrev for sin kone (sin mor?) Magdalena sl Hr Sjurds datter. Hun hadde arvet en del odelsgods etter faren og trengte bevitnelse på dette da brevet var ødelagt. Bl.a nevnes at hun hadde arvet (?) spann i Gjermstad etter sin far. I og med at disse papirene har hørt sammen er det trolig slik at Amund Gestson er far av Hr Sigurd. Noe som styrker dette er at det i disse diplomene kommer frem at Hr Sigurd var en slektning av Jon Peerson i Verdal. Hvis vi godtar dette argumentet kan vi gå ut fra at Hr Sigurd var en sønn av Amund Gestson og at han satt med odelsgods iallfall i gårdene Ulve i Skogn, Hallan, Balhall og Jermstad i Verdal. Trolig var nok hans odelsgods mye mer omfattende men dette er hva vi kan få kjennskap om. Han døde 1573-1574 i Verdal. Han giftet seg med Margrethe Hansdatter omkring år 1510. Kjente barn: Magdalena, gift med Hr Laurits Nilsen Arctander. Hans, ble sogneprest på Inderøy og til Domkirken i Trondheim. Gunhild. Kilder: DN XX s. 836, 839 og 851. DN XII, s. 597, 654, 660 og 667. Erlandsen: Geistligheden i Trondhjems Stift (Chria. 1844-55), s. 352. Hallan, N: Skogn historie, bd. IV A. DN I, s. 734. DN VIII, s. 480. DN I 1407. Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536-1700 (Trondheim 2000), s. 84-85. | Amundsen, Sigurd (Sjur/Sigvor/Sevald) (I2053)
|
| 14059 | Sild- og Fiskeksport, i Kjøpmandsgata 43. Året etter er han registrert tilbake igjen i Kjøpmandsgata 25. I 1933 går A/S Fiskeforsyningen inn i Johan Eides firma. Johan har selv vært disponent i A/S Fiskeforsyningen. | Eide, Johan Martin (I601)
|
| 14060 | Sille Tønnesdatter Balchenborg, født St.Mortens Aften 1581 i Aalborg, død 19.juli 1661, bisatt 2.august s.å. i Vor Frue Kirke, København. Hennes 80 år lange liv er detaljert skildret i foran nevnte likpreken. Om hennes ungdomsår sier likprekenen: Hun gik i skole til hun var paa hennes 16de aar (omkring til 1597), kom da i tjeneste hos velbyrdig Frue Mette Hardenberg som var Christian Friis til Borreby, fordum K. M. Cantzler og Danmark Riges Raad, hans hustru, hvor hun med al flid og troskap tjente dem i 13 aar og 3 maaneder (omkring til ca.1610 eller like til sitt bryllup). Dette hennes høye herskap hadde 1583—1589 vært lensherre i Trondheims len, men dette kan ikke ha medvirket da hennes bror, som vi siden skal se, ble deportert til Norge, først til Oslo, derpå til Sundalen i Trondhjems len. Kansleren døde nemlig allerede i 1616, hans hustru i 1617. Christian Friis var også universitetets kansler og tok seg meget aktivt av dettes anliggender. Det sies av hans biografier at også hans hustru tok aktiv del i mannens affærer, dog uten at dette sies å gjelde også Universitetet. Men noe besynderlig virker det å se at Sille Balchenborg, da i kanslerens frues tjeneste, er vel kjent i universitetskretser. Da nemlig hennes noe viltre, yngre bror trekkes for Consistoriet i 1608 betegnes han flere ganger i Consistoriets akter bare som - Sillae frater — Silles bror, og dette før hun selv var blitt gift med Jesper Brochmand, dengang enten i utlandet eller rektor ved Herlufsholm skole. | Tønnesdatter Balchenborg, Sille "Brochmand" (I8247)
|
| 14061 | Simensdatter? | Nilsdatter Nes, Maren "Wold" (I15809)
|
| 14062 | Sin første undervisning fik Peder Simonssøn paa Bergen latinskole. | Simonsen Krag, Peder (Per) (I3303)
|
| 14063 | Sina nevnt som fosterdatter. | Hoff, Martin Engelhardt (I12654)
|
| 14064 | Sina var ægtefødt datter av skolelærer Ole Olsen Madshuus og Agnethe Johannesdatter. | Sina Benedicte "Hoff" (I12656)
|
| 14065 | Sindal. | Jakobsen, Thorkild Christian Holm (I13587)
|
| 14066 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13590)
|
| 14067 | Sindal. | Jakobsen, Niels Regnar Holm (I13591)
|
| 14068 | Sindal. | Jakobsen, Ellen Evelin Holm "Thostrup" (I13592)
|
| 14069 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13593)
|
| 14070 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13594)
|
| 14071 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13597)
|
| 14072 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13598)
|
| 14073 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13615)
|
| 14074 | Sindal. | Family: Thorkild Christian Holm Jakobsen / Helga Uthsen, "Jakobsen" (F5278)
|
| 14075 | Sindal. | Family: Niels Regnar Holm Jakobsen / Åse, "Jakobsen" (F5284)
|
| 14076 | Sindal. Dødsårsak: Leukemi. | Jakobsen, Niels Regnar Holm (I13591)
|
| 14077 | Sindal. Dødsårsak: Nyresvikt. | Jakobsen, Ellen Evelin Holm "Thostrup" (I13592)
|
| 14078 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I7489)
|
| 14079 | Sine siste år var Heiberg sterkt plaget av astma, og han døde 69 år gammel, året etter at han sluttet i NSB. I en nekrolog i Aftenposten 2.november 1939 sto det blant annet: I 14 år stod Heiberg altså som leder for den store organisasjonen som heter Norges Statsbaner. Det er som regel en vanskelig og krevende oppgave – bl.a. fordi ikke bare kommunikasjonens utvikling, men også politikken stiller mange og forskjelligartede krav til jernbanene i vårt vidstrakte og tynt befolkede land. Generaldirektør Heiberg var imidlertid en stor arbeidskraft, og han skjøttet sitt vanskelige hverv med en aldri sviktende plikttroskap og dyktighet. Når det gjelder ettermælet, hevder imidlertid Nils Carl Aspenberg i sin Heiberg-artikkel i Norsk biografisk leksikon at Heiberg ikke fikk noe godt ettermæle i NSB på grunn av lavere trafikkutvikling enn prognosene tilsa, nedleggelse av baner, og synkende inntekter. Fra dødsannonsen i Aftenposten 4.november 1939: Vår elskede generaldirektør Eivind Heiberg døde stille idag. Sogn haveby, 2.november 1939. Gudrun Heiberg. Barn, svigerbarn, barnebarn. Bisettes i Det nye Krematorium tirsdag 7.november kl. 14.15. | Heiberg, Eivind (I6740)
|
| 14080 | Sion Lutheran Church Cemetery. | Sjursen Hove, Jon (I13266)
|
| 14081 | Sion Lutheran Church Cemetery. | Fedje, Randi "Hove" (I13265)
|
| 14082 | Sion Lutheran Church Cemetery. | Hove, Severt (I13274)
|
| 14083 | Sioux Falls- Marvin H. Oines, 92, died, Sunday, April 9, 2006 at the Good Samaritan Village. Funeral service will be at 2:00 PM on Thursday, April 13, 2006 at First Lutheran Church in Sioux Falls with burial at Beaver Creek Lutheran Cemetery in rural Harrisburg, SD. Marvin H. Oines, son of Albert and Jennie (Olson) Oines, was born August 7, 1913 in Brookings County, South Dakota. Marvin grew up on the family farm and graduated from Brookings High School in 1932. After his graduation he continued to farm. On June 11, 1939 he married Iola Nelson at the First Lutheran Church in Brookings, SD. He continued to farm until 1952 when the family moved into the city of Brookings. The family then moved to Harrisburg, SD in 1954 where they lived for 9 years. He and his wife were caretakers of Shetek Lutheran Bible Camp in Slayton, MN from 1963 to 1966. The family returned to Sioux Falls in the fall of 1966 where he worked in various custodial and maintenance positions until his retirement in 1979. In April of 1996, Marvin and Iola moved into the Good Samaritan Village Campus in Sioux Falls where Marvin resided until his death. After fifty-nine wonderful years of marriage Marvin's wife Iola died on September 8, 1998. Grateful for having shared his life are his 3 daughters, Rosalie (Raymond) Ramstad, Custer, SD; Judy (David) Van Veldhuizen, Sioux Falls, SD; and Margaret Holm, Apple Valley, MN; his son, Allen (Jerri) Oines, Rapid City, SD; 13 grandchildren; 22 great-grandchildren; and 1 great-grandson. He was preceded in death by his wife Iola, parents, four brothers, two sisters and one grandchild. | Oines, Marvin H. (I7818)
|
| 14084 | Siri Arntsdatter Vagnil død 59 år gammel. | Arnesdatter Hugås, Siri "Vagnild" (I1544)
|
| 14085 | Siri ble gift 1810 med Rolf Olsen Fossum, Nordbakken, født 1779. De flyttet til Frosta i 1821. De døde der begge to, og to av barna deres kom tilbake til Nordbakken i 1830. | Ingebrigtsdatter Hugås, Siri (I1432)
|
| 14086 | Siri Bårdsdatter var enke med små barn da hun i 1647 ble gift igjen med Oluf Bay. | Family: Even Olsen Biri / Siri (Sigrid) Bårdsdatter (F3794)
|
| 14087 | Siri og Sivert Jensen ble bønder på Øye i Melhus. Det samme ble en bror av Sivert, Ole, og hans kone. | Jensen Solberg, Sivert (I13709)
|
| 14088 | Siri og Sjur var bønder på Øvre og senere på Nedre Berg, og fikk 8 barn sammen. Siur Joensen Halland drev Nedre Berg noen år fra 1735 sammen med Erich Jensen Berg. Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763. Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard Berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af. Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg måtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp - såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill. Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett. | Johnsen Halland, Sjur (Siur / Sivert) "Berg" (I13057)
|
| 14089 | Sirkul?ret om folketeljinga som skulle finne stad gjekk ut i oktober i 1865 fr? innanriksdepartementet. Sj?lve innsamlinga av listene vart ikkje gjort f?r i byrjinga av ?ret etter, men det var folketalet 31. desember som skulle vera grunnlaget for teljinga. Det vart sendt to ulike sirkul?re, eitt til byane der dei skulle gjennomf?re sj?vtelling for fyrste gong og eitt til landdistrikta. I 1865 ble det igjen gjennomf?rt en folketelling hvor personnavn ble registrert. Da ble det registrert flere personopplysninger enn i 1801, blant annet f?dested. | Source (S66)
|
| 14090 | Sist hun skrev i dagboken var 15.mars 1958, så den ble ikke brukt så ofte. Datoen er 27.juli 1959 og Ruth Eva skriver: Var på jobben idag. Kjøpte avisen med onkel Atles dødsfall i. Han døde den 24. kl. 1/2 2 om dagen. er så ondt og tenke på at vi aldri skal få se ham igjen. Paps fikk pustevanskeligheter idag. Han skulle ha arbeidet overtid, men han orket ikke. Idag skrev jeg på maskin og stenograferte for Kristensen. Det var heldigvis ikke så langt et brev. Sender penger til tante Aasta idag. Vi skal ned på stasjonen og sende det. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|
| 14091 | Sist Ruth Eva skrev i dagboken var 11.januar. Nå er det 14.mars og hun skriver: Wenche og jeg var ute med Helge + en venn idag kl.6 - 1/ 12. Helge var 17 år idag. 15.mars 1958. Lørdag: Idag er det TT fødselsdag. Hun er 4 år. Var ikke på skolen idag. Lille Sverre var her fra klokka 8. Jeg gjorde rent mens mor og lille Sverre gikk i byen. TT har sløyfe på seg (rød), og hun leker med ei skinnfille jeg har fått av fru Arnesen. Det er 50 km i dag. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|
| 14092 | Siste spor etter Johannes er i folketellingen i 1875 i Alstahaug. Antagelig dør Johannes i 1875-1876. | Petersen, Johannes Odin (I9256)
|
| 14093 | Sitat fra Aftenposten 11.august 1958: ...Den lengste damematch ble spilt mellom - tennismammaene - Gudrun Christiansen og Kiddy Smith. Førstnevnte vant 8/6 i tredje sett... | Smith, Eldrid Bergljot "Darrel" (I958)
|
| 14094 | Sitat fra Aftenposten 7.august 1961: ...Norgesmesterskapet for tennisjuniorene har samlet 60 spreke ungdommer på Nordstrand Tennisklubbs anlegg. Turneringslederen, A.J. Flesjø, forteller at det deltar spillere fra ti byer fra Kristiansund og sydover. Sistnevntes bys representant i gutteklassen, Olav Brinchmann-Hansen, hadde på et hengende hår slått ut en av de seedete, Per Erik Dahl, Njård. Kristiansunderen ledet 5/4 i avgjørende sett, men Dahl holdt hodet kaldt og gikk inn for sikkerhetsspill. Dermed vant han 8 poeng på rad, og gikk til kvartfinalen... | Brinchmann-Hansen, Olaf (I16322)
|
| 14095 | Sitat fra Klara Lorentzens brev: ..Nu skal jeg Fortælle dig at Bestemor har været paa Tromsø og besøgt Olaf, stakars Olaf han ligger endnu paa Sygehuset og er rigtig daarlig. Han har faaet det paa den maade at han har dykket den koldeste dag ivinter og mens han da var under vand saa harluftrøret froset ijen, og da har han faaet det i Hovedet og årene for det første og saa har det slaaet sig til en av føderne saa han er opereret i knæet, og det skal være rigtig farlig for ham. Han er saa maver at det er bare benene ijen paa ham, men han skal være saa taalmodig. Marie sidder nu der med to smaa, men dem for nu lidt af Riksforsikringen saa det er vel ikke væst at leve for dem hvis bare Olaf bliver frisk ijen.. | Lorentzen, Svend Olaf (I503)
|
| 14096 | Sitat fra Ofoten Folkeblad 19.desember 1938. | Pedersen Hugaas, Johan Arnt (I1156)
|
| 14097 | Sitat Simon Ellefsen: Overtok gården Kvalvåg etter sin svoger Christen Erikssøns død. Etter svigerfaren Erik Oudenssøns død i 1655, overtok Johan driften av Kvalvåg, som Anne, Johans hustru, hadde arvet etter sin bror Christens død. Anne døde i 1673 og Johan i oktober 1673. Simon Ellefsen tror dette er den samme som Erlandsen skriver er gift med Kirstine Tausan, men i virkeligheten skal det være hans sønn Jacob Johansen som ble gift med henne. | Jacobsen Mechlenburg, Johan (I11958)
|
| 14098 | Siur Jensen Hof og Hans qvinde Kari Anfindsd. ble begge gravfestet fra Soknedal kirke 20.april 1756. Hun var 52 år, han 67 år. | Jensen Gynnild, Siur (Siver) (I2494)
|
| 14099 | Siur overtok farsgården på Krigsvoll i Budalen i 1748, og det med 2 heftelser i skjøtet: Til rådmann Hornemann 130 riksdaler og til løytnant Peter Schnitler 40 riksdaler. Disse pantehaverne ble løst ut etter få år. Dermed satt de gjeldsfrie på Krigsvoll, og de ble snart både gjeve og formående. I 1752 skrev Sivert under Memorial om Capellkirche på Enodden. To år senere gir han foreldrene kårbrev på 2 mæling åker og kufor, et heller snaut føderåd på en slik gård. I folketellingen i 1801 er Sivert nevnt som - Huusbondens fader - 77 år gammel. Gunil Ellevsdatter, hans kone, er 76 år. | Erichsen Krigsvold, Siur (Sivert/Siver) (I1616)
|
| 14100 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F545)
|