Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 16,001 to 16,050 of 16,597

#	Notes	Linked to
16001	Utdrag fra Østlandets Blad: 7.januar 2008: ...Berit Reitan har sittet ved pianoet på velhuset på Greverud i mange, mange år. Jeg har en note som er fra 1953, så da var vi i hvert fall i gang med nisseballet. I gamle dager måtte vi arrangere gjennom flere omganger på den dagen vi hadde arrangementet, sier Reitan... ...Nisseballet samlet mange små festkledde nisser. De fikk en fest etter gamle tradisjoner. Det ble juletregang, leker, brus og boller og kaffe til de voksne. Og selvfølgelig kom nissen med godteposer til alle barna... 6.januar 2009: Vellet var som vanlig stappfullt av barn utkledd i forskriftsmessig nisseutstyr. Det er veldig mange søte nissebarn og nissevoksne her i dag... ...I alt var det 38 påmeldte barn. Ganget med en forelder eller to ble det naturligvis folksomt i grendehuset. Berit Reitan trakterte tangentene som vanlig. Hun akkopagnerte de tradisjonelle julesangene som fylte vellet med vellyd. Jeg har en sang fra 1953 her, så denne tradisjonen må ha vært i mer enn 60 år, mener Reitan. Eliten og oldermannslaguet i Oppegård idrettslag sto som vanlig bak arrangementet på grendehuset. Gledelig mange hadde kledd seg ut i nisseutstyr og med kledelige fregner. Ballet startet med gang rundt juletreet. Smånissene, assistert av noen større, hadde også stor glede av lekene på programmet. Vi har hørt eventyret om Snekker Andersen og om Teskjekjerringa, forteller Elisabeth Bøvold. Det hjalp naturligvis å synge På låven sitter nissen og rope høøøøyt for at festens hovedperson skulle dukke opp. Selveste nissen hadde med en stor sekk godteposer. Han hadde også gjemt unna en ekstrasekk bak scenen på forhånd, så alle fikk klementiner og søtsaker med hjem etter nok et festlig ball. 5.januar 2010: ...Nissebesøk med egen gitarledsagelse og Berit Reitan på flygel presenterte hun de to sangene sine - Julenissen kommer - og - Hjem til jul.	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
16002	Utenfor lokomotivstallen på Glastunes i 1950-årene (denne lokomotivstallen ble nedlagt 1.juni 1958). Fra venstre: Sigurd Stifjell, Sigfred Olsen og Thor Hugaas.	Hugaas, Thor Johan (I5201)
16003	Utflyttet til Bergen: Jens Høyem, 38 år. Ingeborg, 48 år. Ane Birgitte, 13 år. Andrea Zacharine, 11 år. Peder Andreas, 9 år.	Høyem, Jens Schive (I1452)
16004	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I23271)
16005	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
16006	Utlysningsdagene var 13., 20. og 27.juni 1880.	Family: Petter Nikolay Pedersen / Gunhild Marie Ellefsen, "Pedersen" (F6360)
16007	Utlyst Av Comminister M.Frykholm	Family: Håkan Nilsson Fors, "Norra Wiken" / Anna Nilsdotter Norra Wiken (F125)
16008	Utnevnelsen fikk han 9.februar 1665, og får tildelt en halv skilling dansk av hver dalers verdi av inn- og utførselen som lønn.	Fransen, Lorentz (I12976)
16009	Utnevnt 16.juni 1557 til biskop i Bergens stift (kilde: Den norske kirkes biskoper, s.52), og den del av daværende Stavanger stift som strekte seg til Agdersiden. Ved kongelig brev av 14.juni 1557 fastsatte kongen hans årlige - Besoldning - til 200 daler, 24 stykker malt, 18 stykker mel, 4 tønner smør, 30 våger fisk, 8 okser og kyr, 40 får og lam, fjerdeparten av all den fisketiende som gik af Toldboden i Bergen og Superintendenten tilforn havde haft. Likeledes skulle dr.Schjelderup anvises bolig i Graabrødrekloster og erholde af Munkelifs Eng saameget, som udkrævedes til at føde 8 Kjør og 2 Heste. Dr.Jens Pedersen Schjelderup ble utnevnt til biskop uten tidligere å ha hatt noe kirkelig embede. Dette valget tyder på at det må ha vært stor mangel på bispeemner. Det synes uhørt at en - Professor physices - uten å ha betjent noe geistlig embede, og som etter sine foregående studier neppe synes å ha hatt noe kall til å bli en Kirkens Lærer, likevel settes på en av landets mest fornemste bispestol. Jens synes selv også å ha vært engstelig over dette kallet. Universitetet i København hadde i brev av 28.mai samme år, gitt han ifølge - Ansøgning Adgang - til igjen å tiltre sitt professoriat, om han skulle finne på å oppgi sitt biskopsembede. Biskop Jens Pedersen Schjelderup arbeidet til - Reformationens Fremme - og - som biskop var han en varmhjertet kirkens tjener, som med et klart evangelisk syn og en aldrig svigtende iver arbeide for at fremme reformasjonens gjennomførelse i sit bispedomme - (Bang). Men da doktor Skielderup som biskop ankom her til stedet, blev det strax observeret, at han var en mand af et heftig sind og kolerisk temperament. Han vilde ligesom mange andre, naar de nylig ere komne til et embede, gjerne signalisere sig udi et og andet og gjøre sit navn bekjent. Han resolverede blandt andet strax og i begynnelsen at lægge haand paa de statuer og arkitekturiske sirater, som endnu fra de katholske tider af havde staaet udi kirkerne, og i den henseende aabnede sig med saadant forsæt for en og anden af raadet med foregivende, at det lod formeget katholsk. Men som de paa en fornuftig maade forestillede ham, at saadant ikkun var nebenting og bagateller, der aldeles ikke vedkom det væsentlige udi religionen... Ja, det var til stor forargelse for - uopplyste almuen - at den nye biskopen lot ta ned alle helgenbilder og voksfigurer som sto tilbake fra den katolske tiden. Han sies å stundvis - i sin Hastighet - å ha tilsidesatt sin biskoplige Værdighed. En stund avsto han fra slike forsett igjen så lenge som de eldste - af magistraten - levde, som biskopen hadde mest ærbødighet for, men da de - ved døden afgik og andre yngre igjen succederede dem - kom det igjen til kontroverser nå og da. Den 14.juni 1559 var bergensbiskop Schjelderup tilstede i København som assisterende biskop ved Fredrik 2's kroning. Han skal ha vært yndet av kongen, som 14.oktober året etter skjenket biskop Schjelderup St.Laurentii Præbende. I 1560 skriver Absalon Pedersen Beyer i sin dagbok: Eodem anno 19 Junij. Ordinatus est à domino doctore Johanne Scheldorpio in templo S. Crucis dominus Andreas Scaniensis in Sacellanum parochiæ Hammerensis. Mensis Octob: Dies 14. Inuestitus est doctor Johannes Scheldorpius præbenda S. Laurentij. 1561: Januar: 17. Hac die in templo Cathedrali per doctorem Johannem Scheldorpium Superintendentem in præsentia omnium pastorum huius civitatis facta est diligens inquisitio de personis quas hactenus certis de causis suspectas habuimus, Cuius essent fidei et Religionis. deinde apud quos pastores communicant, qui pastores, domino Episcopo clara Registra ostenderunt, vnde liquido apparet qui nam sunt pij, qui vero impij, ministerij verbi Sacramentorumque contemptores. Den 19. novbr. 1567 fortælles det (i et diplom/brev) at hederlig oc høglerd herre doctor Jens Schelderop wor superintende(n)s oc medbroder wdj forne capitel (domkircken wdj Bergen) sampt hans kerehustru Susanna oc beggis theris elschelige børn oc aruinge... Udtrykket - beggis theris - henviser til forældrene og skal ikke tolkes som at der 1567 kun var 2 børn i ægteskabet. Samtidig skriver Absalon Pederssøn om sønnen Torberns død: 7 Martij 1563, Dominica Reminiscere, lige som klocken slo fult sex, döde doctor Iens Schellerups sön Torbern, hues moder heder Susanna, och hanselste broder Daniel och elste söster, och den eniste igenleffuer Adrian. Dette tyder på at kun 1 barn var i live 1563, datteren Adriane. På en Synode i Bergen i 1569, hvor mange af stiftets prester var tilstede, og hvor flere bestemmelser ble fattet med hensyn til det ytre kirkeliv, tilbød han seg å holde 4 Lectioner i Theologi og Philosophi. Etter biskop Schjelderups ordre ble helgenstatuer og -bilder fjernet fra Domkirken 28.desember 1570 av skolemesteren, også rektor, ved Den publike skole. Magistraten eller rådet protesterte kraftig imot denne handlingen. De lode bispen vide, at det paa den ene side ikke var tilladeligt, at berøve kirken sine arkitekturiske sirater, og paa den anden side noget fornærmeligt imod den auktoritet, deres embeder var tillagt, at han gjorde saadant paa egen haand og altsaa satte dem tilside udi det, som egentlig var dem vedkommende at beslutte som meddirektører for kirkerne ligesaavel som han; thi de kunde ikke begribe, at saadanne forandringer, som indløb udi kirkernes bygningsvæsen, var noget, som hørte ham eller ministerio til alene. Udi det øvrige forsikrede de, at de allerunderdanigst vilde referere det til hans kongelige majestet og andrage den ganske handel m.v., hvorpaa de ikkun fik et slet svar. Biskopen fryktet at saken ikke skulle falle ut til hans fordel, og henvendte seg til lensmann Mats Skel på Bergenhus, for å få denne vanskelighet slettet. Lensmannen vendte seg omsider til magistraten og forsikret dem at biskopen ikke hadde villet tilsidesette dem, men hadde gjort denne handling for: ...at endel af menigheden forargede sig derover, item at det lod saameget katholsk, ja, at endnu en og anden gammel kjærling gjorde sin devotion for dem ligesom før reformationen. Det ble til en forsoning hvor de til tegn paa forligelse og forstaaelse rakte hinanden hænderne. Det er skrevet mye om denne saken, men en ting skal visstnok være sikkert, biskop doktor Jens Pedersen Schjelderup gjorde hva han kunne i 1570 og 1571 for å gjøre slutt på - at almuen endda dyrkede billeder udi kirken - - som bragte almuen til afgudisk dyrkelse - saa at mange derover fattede had og bitterhed imod ham. Biskopen beskrives å ha været en heftig og hidsig cholericus og haft violente passioner. Ved sin død i 1582 hadde Jens Pedersen Schjelderup vært biskop i Bergen i 25 år.	Pedersen Schjelderup, Jens (I1897)
16010	Utnevnt til 2. klasse, storfølgesvenn, sølv, av den sørafrikanske ordenen O. R. Tambos følgesvenner: ...for usedvanlig bidrag til idealene om et demokratisk, rettferdig ikke-rasistisk Sør-Afrika og for å ha fremmet internasjonal solidaritet mot undertrykkelse og kolonialisme. Han har også mottatt den litauiske Medaljen for 13. januar.	Stoltenberg, Thorvald (I2669)
16011	Utnevnt til adjunkt fra 1.august 1898 med ansiennitet fra 1.januar 1894.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
16012	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I869)
16013	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21129)
16014	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17642)
16015	Utvandret fra Namsos til Amerika i 1887, men vendte tilbake igjen til Namsos 3 år senere.	Brinchmann, Christoffer Bernhoft (I1830)
16016	Uægte barn.	Nicolajsdatter Golbak, Nelia (I6130)
16017	Uægte født barn av kjøbm. Niels Lauritz Schøyen og pigen Gunild Marie Ellefsen.	Schøyen, Inga Marie Laurentze "Zinow" (I62)
16018	Uægtefødt av pige Marte Sørensdatter Olsrud og ungkar Ole Olsen Paulsrud. Etter hans fødselsdato og år står det følgende: Ved ekteskapet Olsrud, Linnerud, Ellingsgård.	Olsen Olsrud, Søren "Olsen" (I15642)
16019	Uægtefødt av Søren Olsen Linnerud fra Olsrud og Elen Olsdatter Åserud fra Melstrømenga.	Olsen, Elen Marie "Kristiansen" (I15641)
16020	Uægtefødt barn av Sømand Ole Andreas Hirsch og Ane Zachariasdatter på Vibeplats.	Hirsch, Ragna Bergite "Solheim" (I13911)
16021	Uægtefødt datter av Anton Edvard Bertheussen fra Vardø og Grethe Mathilde Karakka i Krampenæs..	Bertheussen, Grethe Josefine (I20386)
16022	Uægtefødt datter av inderst Andreas Persen Skarnes f.1849 og Oline Christophersdatter f.1847. De ble viet 28.desember 1871.	Paulsrud, Anne Kristine "Nygård" (I15393)
16023	Uægtefødt datter til Captain Georg Uffers og pige Stine Andersen.	Uffers, Georgine (Jørgine) "Hytten" (I14514)
16024	Uægtefødt datter til Niels Monsen Julstad og Martha Larsdatter Bragstad.	Nilsdatter Hjulstad, Elisabeth (I3796)
16025	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22403)
16026	Uægtefødt på Eksli.	Sigurdsdatter Hovde, Liv (I14862)
16027	Uægtefødt, dvs foreldrene var ikke gift.	Larsen Kluften, Johan (I10548)
16028	Uægtefødt.	Larsen Mørdreeie, Lars Andreas "Flaarud" (I15516)
16029	Uægtefødt.	Pedersdatter, Anne (I4027)
16030	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21215)
16031	Uægtefødt.	Einseth, Einar Martin (I21409)
16032	Uægtefødt. Foreldre står nevnt som Ungkarl Peder Pedersen Bjerkaas og Pige Kirsti Joensdatter Moen.	Pedersen, Joen (I15102)
16033	V.Hassing	Pedersdatter Kjærulf, Johanne "Krogh" (I8680)
16034	Vaarmorgenen. 1. I Skoven rister en lille Bæk En Vaardag da Sol er oppe Og Sneen nu den smelter Væk Da begynder liden Fugl at hoppe 2. Da er det friskt i vor Natur De Smaafugle begynder at qvæde Men tænk den lille Fugl i Bur Den kan ei ret sig glæde 3. Snart ruller ud den Stille Nat Med Skyggeflor over Himlen Da tænk paa de som er mest forladt Som ser imod Stjernevrimlen	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
16035	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1133)
16036	Vagn Åkesson var en legendarisk dansk kriger på slutten av 900-tallet som har en betydelig rolle i Jomsvikingenes saga, og nevnes også i andre sagaer. Vagn var sønn av Åke Tokesson og Torgunn Vesetesdatter fra Bornholm. Allerede i 12-årsalderen var Vagn en bråmoden kriger som søkte å bli opptatt blant de legendariske jomsvikingene, et antatt broderskap av leiesoldater med strenge regler. Imponert over den unge mannens mot og selvhevdelse lot jomsvikingenes høvding Palnatoke ham bevise sin dyktighet i en duell mot Sigvalde jarl, som Vagn beseiret. Vagn fikk da lov til å bli jomsviking til tross for regelen om at ingen mann under 18 år kunne bli medlem. Palnatoke adopterte således Vagn som sin fostersønn. Kanskje var Palnatoke allerede en slektning av Vagn, kanskje til og med hans farfar. Forfatteren av Jomsvikingadråpa nevner ved 2 tilfeller at Vagn eide en falk, noe som kanskje er et bilde på tapperhet. Vagn blir beskrevet som en av de mest fryktesløse i Jomsvikingenes saga og hans mot står i skarp kontrast til den pragmatismen eller den feigheten som blir vist av Sigvalde jarl. Når Palnatoke dør blir Sigvalde jarl jomsvikingenes nye leder. I slaget ved Hjørungavåg i 986 gir han ordre om retrett når nordmennene går fram, en ordre som en rasende Vagn nekter å følge. I henhold til sagaen kaster Vagn sitt spyd etter Sigvalde, men treffer ikke. I slaget blir det kamp direkte mot Eirik Håkonsson, sønnen til Håkon jarl: Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet. Tanken var å halshugge alle de jomsvikingene som overlevde, men Eirik jarl viser sitt storsinn og gir Vagn grid til tross for at faren hans, Håkon jarl, var svært misfornøyd med det. Vagn overlever slaget med ære mens Sigvalde jarl blir latterliggjort. I følge Snorre Sturlasson lot Eirik jarl Vagn Åkesson gifte seg med Ingebjørg Torkelsdatter, datteren til Torkjell Leira (som Vagn har drept) og utstyrte ham med et godt skip og mannskap. De skiltes som gode venner og Vagn drog hjem, sør til Danmark. Han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham. Etter dette forsvinner Vagn ut av sagaene, og vi kjenner ikke til Vagns barn, bortsett fra en datter, Torgunn Vagnsdatter som giftet seg med Thrugot Ulvsson Fagerskinna (som igjen var i slekt med Håkon jarl). Torgunns datter blir senere gift med kong Erik Eiegod, og Snorre har således sitt ord i behold at mange storfolk stammer fra Vagn. Håkon Jarl behersket i 970-årene kysten rundt fra Viken og nordover, sier et skaldekvad. I Viken var derimot danskekongens makt på ny anerkjent. Der satt nå Hårfagreætlingen Harald Grenske (oppfostret i Grenland), sønn til vestfoldkongen Gudrød. I 980-årene sendte så Harald Blåtann en stor styrke nordover for å gjøre opp med jarlen. Slaget i Hjørungavåg ble besunget av en rekke skalder, og med god grunn ble det stående i minnet som en av de navnkundigste begivenheter i Norgeshistorien. Jomsvikinger eller ikke, danskekongen hadde mobilisert de beste krigerne han kunne skaffe. Selv om det først er sønnen som har reist trelleborgene, har Harald vært i stand til å disponere betydelige stridskrefter, og at han ved denne anledningen har hatt hjelp av danske garnisoner fra Vendland, er trolig nok. Som ledere for hæren nevner flere kvad en Sigvalde som var sønn av en jarl i Skåne og Bue Digre. Håkon Jarl hadde budt ut leidang på Vestlandet, men var klart underlegen det danske oppbudet, de nådde helt opp på Mørekysten før det kom til kamp. Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: Om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren: ...Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der. Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før 3 år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene. Om slaget ved Hjørungavåg: ...Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip... ...Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen. Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig. I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: «Overbord alle Bues menn!» Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet. Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette: Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg. Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg. De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: Ikke søl blod i håret. En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: Hvem er denne vakre mannen? De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå. Eirik sa: Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid? spør jarlen. Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd. Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl. Ja da vil jeg, sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira: Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen: Vagn, vil du ha grid? Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen. Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort; da var 18 drept, og 12 fikk grid. Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard: Hvem var det som falt ned av tømmerstokken? De sa han het Gissur. Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han. Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham. Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind: Dengang bar vender spor av våpen. Sverdet beit dem som ei bikkje i beinet. Han dekker bord for ravnen. 25 lange skeider fikk han ryddet; han sloss med sverdet, farlig for sjøfarende kjemper. Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid. Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene. Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham...	Åkesen, Vagn (I4488)
16037	Vaksinasjoner: 5.august 1852.	Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
16038	Vaksinasjonsattest: Ruth Eva Zinow født den 27/3 1941 i Strinda, er den 29.mai 1942 av undertegnede innpodet med vaksinelymfe. Ved ettersyn den 5/6 1942 viser det seg at innpodningen har slått an. Oslo den 5/6 1942. Odd Sundt.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
16039	Vaksinatør var Jordemoder Johanne Struve. Attestdato var 16.august 1859.	Zinow, August (I61)
16040	Vaksinatør var Jordemoder Johanne Struve. Attestdato var 27.oktober 1855.	Zinow, Johan Theodor (I442)
16041	Vaksinatør var Jordemoder Johanne Struve. Attestdato var 27.oktober 1855.	Zinow, Fredrikke Birgitte "Gauer" (I1240)
16042	Vaktmann (Maritime), står det i adresseboken fra 1946, og i attesten hans fra Moore & McCormack A/S. Han fikk lønnsøkning fra 1.januar 1948: Effective from January 1st 1948. your salary per month will be: Base pay: 500,- + 60% index: 300,-. Gross pay: Kr. 800,-. Moore & McCormack A/S. Fra Einars pass datert 30.september 1949: Stilling: Kontrollør. Einar jobbet på brygga i Oslo for Moore & McCormack A/S og var med å ta imot båtene bl.a. med papirer. Her møtte han og ble venner med herr Aas. Herr og fru Aas ble gode venner av Einar og Ruth, og de var flere ganger på besøk på hytta deres i Sandefjord.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
16043	Valborg Brinchmann oppholdt seg 5 måneder som - interne - ved et kysthospital i Bretagne, deretter 8 måneder ved forskjellige barnehospitaler i Paris, til dels som - eksterne - eller hospiterende; L'Hopital des Enfantes assistes (Marfan), L'Hopital Trousseau (Lesne), L'Hopital Herold (Delille).	Brinchmann, Valborg Leth "Torp" (I462)
16044	Valborg døde i Rokke av tæring/tuberkulose.	Sværen, Valborg (I238)
16045	Valdemar Birgersson (ca.1239- 26. desember 1302 på Nyköpingshus) var konge av Sverige 1250–1275 og sønn av Birger jarl og Ingeborg Eriksdatter av Sverige. Formelt kan man si at Valdemar faktisk var Sveriges aller første konge ettersom de stridende smårikene ble forent på Birger jarls tid. Valdemar etterfulgte sin onkel på morssiden, Erik Eriksson den lespete og halte som konge i 1250, altså da han var syv år gammel, ved at han nedstammet fra fire mektige familier. Hans farfar var folkungen Magnus Minnisköld som falt i ett av slagene mot Sverkerætten. Hans farmor var Ingrid Ylva, sønnedatter til kong Sverker den eldre. Hans morfar var kong Erik Knutsson av Sverige og hans mormor var Rikissa av Danmark, datter til Valdemar den store. Han ble kronet i Linköpings domkirke i 1251. I løpet av de første seksten årene var hans far Birger jarl den reelle regenten av Sverige og under dennes styre ble de såkalte fredslovene innført i lovverket som regulerte hjemmefreden, kirkefreden, tingsfreden og kvinnefreden. Som en del av Birger jarls fredsanstrengelser mellom de nordiske kongedømmene ble Valdemar gift med Sofia av Danmark i 1261. De to tronestrebere Filip Knutsson og Filip Magnusson gjorde væpnet opprør og samlet en blandet hær av nordmenn og tyske leiesoldater, men ble beseiret av Birger jarl i slaget ved Herrvadsbro i Västmanland. Opprørerne lik mange av de tyske soldatene som overlevde ble henrettet. Valdemar har etter sin 25-årige regjeringstid etterlatt seg få spor, kanskje var det ikke så lett å ta grep etter en far som hadde hatt total kontroll med riket. Han har blitt mer omtalt for sine amorøse affærer, og av disse er det bare en som er dokumentert – den med sin svigerinne, prinsesse Jutta av Danmark. Med henne skal han ha fått en sønn. På grunn av sine utenomekteskapelige affærer reiste han til Roma i 1274 for å gjøre bot, og han fikk mer verdslige problemer da han kom tilbake. Valdemar synes å ha hatt en arvetvist gående med broren Erik som fikk støtte av stormannen Johan Filipsson. Valdemar fikk dem begge fengslet, men Erik greide å flykte og fikk da støtte av broren Magnus. Denne hendelsen førte videre til et opprør i 1275. Både Erik og Magnus fikk støtte og til og med danske soldater av kong Erik Klipping. I slaget ved Hova i Vestergøtland gikk kong Valdemar på et nedlag, og både han og hans dronning Sofia flyktet i all hast til Norge hvor Magnus Lagabøte er konge. Valdemars eldre bror Magnus Birgersson, også kalt Magnus Ladulås tok makten og ble valgt til konge. I 1277 fikk Valdemar hele Gøtaland som gjenytelse mot at han sa fra seg kravene til kongekronen og erkjente broren Magnus som sin overherre. Valdemar ble senere innblandet i stormannsopprøret som nesten styrtet Magnus Ladulås fra tronen. På grunn av det ble hans landområder tatt fra ham, ble tvunget til atter en gang å si fra seg tronen, og ble utvist til Danmark hvor han ble i ni år. I 1284–1285 hadde han byen Malmö hvor han igjen konspirerte mot tronen. I 1288 satte kong Magnus ham i fengsel i Nyköpingshus, offisielt var begrunnelsen at han var utilregnelig og at han vakte forargelse for sitt lettsindige levevis. Valdemar dør i 1302 på Nyköpingshus. Det er noe uklart hvor han ble begravd, enten i Vreta kloster, eller i Riddarholmkirken (også Gråmunkekirken har blitt nevnt).	Birgersson av Sverige, Valdemar (I3152)
16046	Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid. Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig. I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie. Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe. Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark. Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg. Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark. I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret. I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet. Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store). Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen. Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne. Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre.	Knutsen av Danmark, Valdemar "Valdemar 1" (I3553)
16047	Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs. I 1188 ble han hertug av Slesvig. Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no). Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr. I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne. En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck. Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223. Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet. Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner. I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog. Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten. Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med. Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt. Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente. I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn. Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren). Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement. Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone. De tyske besittelser gikk også tapt. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han. Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet. På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død. I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen. I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer. Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn). Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231). Med Berengaria av Portugal fikk han barna: Erik Plogpenning (1216–1250) Sofie av Danmark (1217–1247) Abel av Danmark (ca. 1218-1252) Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259). Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826.	Valdemarsen av Danmark, Valdemar "Valdemar 2" (I3550)
16048	Valdemars barn med Sofia av Minsk: Sophie Knut 6. Margrete Maria Valdemar 2. Sejr Richiza Ingeborg, dronning av Frankrike Helene Dessuten, utenfor ekteskap, med Tove: Kristoffer Valdemarsen.	Family: Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" / Sofia av Halicz (F1959)
16049	Valders is a village in Manitowoc County, Wisconsin, United States. The village is known within the state for its dolomitic limestone quarry, which produces rock. harbor rock, gravel, and a very hard and weather resistant type of marble. The dolomitic limestone is Silurian aged Niagaran Dolomite. Glacial sediments overlying the bedrock in the area consist of a pebbly and cobbly, sandy, silty glacial till known as the Valders Member of the Kewaunee Formation. The Valders Member was named after the village and the type section was described along the eastern side of the present day quarry. Valders was settled in the 1850s by immigrants from the Valdres mountainous region of Norway. The largest town in Valdres is Fagernes, but many immigrants arriving in Wisconsin came from the valleys of Vestre Slidre and Øystre Slidre, when hunger (sult) in these rocky hillside farms was far from unheard of. Valders did not really develop as a village until the arrival of the railroad in 1896, the traditional year of its founding. Population in 1930 was 504.	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
16050	Valgt i 1837, 1838 og 1840.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)