Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 16,551 to 16,597 of 16,597

#	Notes	Linked to
16551	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
16552	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18082)
16553	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
16554	Åset søndre.	Aarflot, Berit Canutte "Grindstad" (I14777)
16555	Åskjell er første gangen nevnt i forbindelse med riksmøtet i Bergen i juli-august 1223. Han er da kongens kapellan og rådgiver. Trolig identisk med - Askeldus Archidiaconus Bergensis - som i 1225 er utsending til England. I 1226 ble han biskop i Stavanger. I 1233 ble han skrevet som - Askillus dei gracia Stawangrensis episcopus - og kunngjorde at han sammen med erkebiskop Sigurd av Nidaros hadde inspisert privilegia til erkestolen, der det ble krevet at halve fjerdedelen av tienden skulle gå til dekning av utgiftene ved erkebispens palliereiser. Trolig samme år er han nevnt i privilegiebrevet fra kong Håkon Håkonsson til Stavanger bispestol. Olsokdagen 1247 var han tilstede ved kroningen av kong Håkon i Bergen. I 1253 er han blant biskopene som møter kong Håkon ved Eikerøyene i forbindelse med leidangsferden til Danmark. Han døde våren 1254. Mulig far til Munan Biskopsson i Opplandene i 1236, og som senest 1247 var lendmann.	Jonsen på Mel, Åskjell (I5858)
16556	Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av kong Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.	Gudbrandsdatter, Åsta (I3393)
16557	Åsta og Olav kjøpte Mohaug av enke Kirsten Eide for kr.18.000,-. I kjøpekontrakten inngikk at Kirsten skulle leie 2.etasje rimelig.	Fossum, Olav August (I651)
16558	Åsta stumpet den siste røyken før den store operasjonen.	Eide, Åsta Bergljot "Fossum" (I605)
16559	Åsta var i flere år engasjert i Selsbakk Husmorlag, i styret, men først og fremst som leder av lagets Arbeidsstue.	Eide, Åsta Bergljot "Fossum" (I605)
16560	Åsulv Eiriksson jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått. Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson. Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått. Åsulv Eiriksson og Baugeid Jonsdatters barn var Steinar Herka Åsulvsson (1235–1263) som fulgte kong Håkon Håkonsson på Skottlandstoktet til Vesterhavet i 1263. Steinar var antagelig gift med Ragna Iversdatter Bjarkøy fra Bjarkøy i Troms. De fikk følgende barn: 1. Ægeleiv Steinarsdatter 2. Åsulv Steinarsson 3. Ivar Steinarsson I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år.	Eriksen på Austrått, Åsulv (I4379)
16561	Ægte barne daab. N: Ingebor. Foreldre nevnt som Christian Pedersøn og Marit Joensdatter.	Christiansdatter Steen, Ingeborg "Møller" (I2290)
16562	Ægtefødte Gudrun Emilie, født 17.mai, ble døpt 25.juli 1886 i Grønland menighet. Foreldre var Telephonarbeider August Zinow og hustru Inga Marie Laurentze Schøyen i Urtegata 4. Faddere for den lille jenta var Telephonarbeider Peter Pedersen og hustru, Telephonarbeider Enok Berg og pige Nathalie Pedersen.	Zinow, Gudrun Emilie "Smith" (I443)
16563	Ægtefødte Ragna Fredrikkes foreldre var bryggermand Ole Olsen Rønnesmo (født 1846) og hustru Marit Hansen (født 1848), bosatt på Hlademoen. Faddere var fisker Fredrik Hansen og hustru Ragnhild f.Wahl, snedker Ole Jensen og kone Anne Westberg.	Rennesmo, Ragna Fredrikke "Lorentzen" (I77)
16564	Ægteviet av biskop magister Bredal 17.søndag etter Trinitatis 1659.	Family: Hans Nilsen Tausan / Birgitte (Berit) Pedersdatter Schjelderup, "Tausan" (F1304)
16565	Änge.	Mogensdatter Herdal, Dorothea (I8909)
16566	Æthelred 2 av England eller Æthelred the Unready (den rådville), (ca. 968 – 23. april 1016) var konge av England i 2 perioder, 978–1013 og 1014–1016. Han var sønn av kong Edgar og dronning Ælfthryth og var kun rundt 10 år da hans halvbror Edvard ble myrdet. Selv om Æthelred ikke personlig ble mistenkt for å ha vært involvert, ble mordet begått i festningen Corfe Castle av hans ledsagere, noe som gjorde det vanskelig for den nye kongen å samle nasjonen mot de militære angrepene til danene, særskilt etter hvert som legendene om helgendyrkelsen av hans bror som Edvard Martyren vokste. For å overkomme de danske angrepene betalte Æthelred seg fri, eller betale danegeld, til den danske kongen. Kanskje i et forsøk på gjengjelde beordret Æthelred en massakre på danske bosettere i 1002. Året etter ble England invaderte av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og i årene som fulgte måtte Æthelred betale stadig mer inntil Svein aktet å erstatte ham som konge. Æthelred flyktet til Normandie, og Svein ble ny konge av England. Da danskekongen døde etter kort tid, kom Æthelred tilbake som konge i 1014. Den siste tiden inntil han døde i 1016 var preget av desperat kamp mot Sveins sønn Knut. Selv hans sønn Edmund Jernside gjorde opprør mot ham. Hans tilnavn på engelsk, the Unready, den rådville eller den ubesluttsomme, er en feil oversettelse av det angelsaksiske ordet unræd, som har betydningen dårlig rådet, i seg selv en vri på kongens navn Æthelred som har betydningen edelt rådet. Tilnavnet synes heller å markere nedsettende om kongens rådgivere enn beskrivelse av kongen selv. Fortellingen om Æthelreds beryktede tilnavn, angelsaksiske Æþelræd Unræd, forklarer langt på vei hvordan hans omdømme og respekt forfalt gjennom historien. hans fornavn, sammensatt av elementene æðele (tilsvarende norske edel og adel) og ræd (tilsvarende norske råd). Fornavnet er typisk for sammensatte navn for de som tilhørte kongefamilien i Wessex, og det er karakteristisk at det rimer med navnene på hans forfedre, som Æthelwulf (edel-ulv), Ælfred (alve-råd), Edvard (rik-beskyttelse), og Edgar (rik-spyd). Hans tilnavn Unræd er vanligvis oversatt til dagens engelsk som The Unready (mindre ofte, men mindre forvirrende som The Redeless), men ettersom dagens betydning av unready ikke lenger er likt middelalderens angelsaksiske motpart, skjuler oversettelsen meningsinnholdet i det angelsaksiske begrepet. Bosworth-Tollers Anglo-Saxon Dictionary definerer substantivet unræd på ulikt vis, men det synes alltid å ha vært benyttet nedsettende. Generelt har det betydningen ondt råd, dårlig plan, dumhet. Bosworth-Toller nedtegner det ikke direkte som beskrivelse av en person; hovedsakelig beskriver det beslutninger og handlinger, og en gang referer det til graden av Satans falskhet (se Syndefallet). Elementet ræd i unræd er elementet i Æthelreds navn som betyr råd. Således er Æþelræd Unræd en vits i betydningen Edelt råd, intet råd. Tilnavnet har alternativt blitt oversatt som et adjektiv: dårlig-rådet, dårlig-forberedt, ubesluttsomt, dermed Æthelred den dårlig rådgitte. Tilnavnet synes å beskrive den dårlige kvaliteten til de råd som Æthelred fikk gjennom sin tid som konge, tilsynelatende til de rundt ham, i særdeleshet det kongelig råd som var kjent som Witan eller Witenagemot. Selv om tilnavnet ikke i seg selv antyder noe særskilt respektabelt om kongen, er det nedsettende i det ikke faktisk rettet mot kongen, men om de rundt ham som var forventet å gi den unge kongen god ræd (= gode råd). Historikere, både i middelalderen og i moderne tid, har i mindre grad fokusert på hva tilnavnet forteller om kongens rådgivere og isteden fokusert på framstillingen det gir av en tabbepreget, usikker, og uskikket konge. Ettersom tilnavnet først ble nedtegnet på 1180-tallet, mer enn 150 år etter Æthelred var død, er det tvilsomt at det bærer med seg antydninger om hvordan kongen ble sett på av sine samtidige eller nære samtidige. I vurderingen til Chris Wickham, professor ved Universitetet i Oxford, var Æthelred en av de mest kraftfulle konger på 900-tallet, som greide å avslutte kontrollen til alle av de store adelsfamiliene over deres besittelser i to tiår etter 985, og selv om dette til sist ikke var til hans fordel, er det betydningsfullt at han opprettholdt styrken til å presse dem alle inn i privat liv til tross for den militære krisen i perioden. Historikeren Frank Stenton bemerket at mye av det som har fått historikere til å fordømme Æthelred kan meget godt være til sist de omstendigheter som han ble konge. Æthelreds far, kong Edgar, døde brått i juli 975 og etterlot seg 2 unge sønner. Den eldste, Edvard (senere Edvard Martyren) var antagelig ikke legitim (født utenfor ekteskap). Den yngste sønnen var Æthelred, og hans mor var Ælfthryth som Edgar hadde giftet seg med i 964. Hun var datter av Ordgar, ealdorman av Devon, og enke av Æthelwold, ealdorman av East Anglia. På tiden ved hans fars død var Æthelred neppe mer enn 10 år gammel (ikke mer enn 13 år). Edvard, den eldste av Edgars sønner, som ung mann hadde han etter sigende hyppige voldelige utbrudd, var den som naturlig ville ha etterfulgt faren på tronen til tross for hans unge alder, men han hadde fornærmet mange viktige personer med sitt utålelig vold i tale og oppførsel. I uansett tilfelle var det en rekke av de engelske adelsmennene som motsatte seg Edvard som etterfølger og forsvarte Æthelreds krav på tronen; Æthelred var tross alt sønn av Edgars siste levende hustru, og det var ikke tvil om at han var ektefødt i motsetningen hva som kunne hevdes ved hans eldre bror. Begge sønnene, Æthelred særskilt, var for unge til å ha kunne spille noen særskilt rolle i den politiske manøvreringen i kjølvannet av Edgars død. Det var brødrenes ulike støttespillere, og brødrene selv som var ansvarlig for den uro som fulgte valget av etterfølger til den engelske tronen. Æthelreds sak ble ledet av hans mor, og var støttet av Ælfhere, ealdorman av Mercia, og Æthelwold, biskop av Winchester. Edvards krav ble støttet av Dunstan, erkebiskop av Canterbury og Oswald, erkebiskop av York, og andre adelsmenn, blant annet Æthelwine, ealdorman av East Anglia, og Byrhtnoth, ealdorman av Essex. Til sist var det Edvards tilhengere som viste seg sterkest, og han ble kronet som konge ved kroningsteinen i Kingston upon Thames før året var omme. Edvard var konge i kun 3 år før han ble myrdet av medlemmer av Æthelreds husholdning. Selv om kunnskapen om Edvards korte styre er liten, er det kjent at den var preget av politisk uro. Edgar hadde gitt omfattende bevilgninger av landområder til klostre som forfulgte nye klosteridealer for kikelige reformer, men disse forstyrret adelens tradisjonelle beskyttelse. Slutten på Edvards harde styre ble en omstøtning av denne politikken hvor adelen fikk tilbake deres tapte eiendommer eller fikk nye. Dette ble motarbeidet av erkebiskop Dunstan, men i henhold historikeren Cyril Hart, Tilstedeværelsen av kirkereformer på begge sider indikerte at konflikten mellom dem var like avhengig av eierskap til jordeiendommer og lokal makt som kirkelige legitimitet. Tilhengerne til både Edvard og Æthelred kan bli sett på som tilegnelse av eller gjenvinning av klostereiendom. Uansett, tilslutningen for Edvard må ha vært sterk i klostersamfunnene. Da Edvard ble drept ved Æthelreds eiendom i Corfe Castle i Dorset i mars 978, falt arbeidet med å nedtegne hendelsen, foruten også reaksjonene på den, på skrivere i klostrene. Stenton har gitt et sammendrag av de eldste redegjørelsene på Edvards morder, som kommer fra et arbeid som lovpriste livet til helgenen Oswald av Worcester: På overflaten var hans (Edvards) forhold til Æthelred, sin halvbror, og Ælfthryth, hans stemor, vennlig, og han var på uformelt besøk da han ble drept. (Æthelreds) tilhengere kom ut for å møte ham med skrytende tegn på respekt, og deretter, før han hadde steget av hesten, omringet ham, grep hans hender, og stakk ham... Så langt som man kan se ble mordet planlagt og utført av Æthelreds menn i hans husholdning for at deres unge herre skulle kunne bli konge. Det er ingenting som støtter beskyldningen, som først opptrådte i skrift mer enn et århundre senere, at dronning Ælfthryth hadde sammensverget for å få stesønnen drept. Ingen ble straffet for en deltagelse i forbrytelsen, og Æthelred, som ble kronet en måned etter drapet, begynte å styre i en atmosfære av mistanke som ødela kronens prestisje. Den ble aldri helt gjenopprettet i hans levetid. Uansett, i begynnelsen synes utsikten til den nye kongens offiserer og rådgivere på ingen måte å ha vært forblåst. I henhold til en kronikør skjedde kroningen av Æthelred med like stor jubel fra rådgiverne som fra det engelske folk. Simon Keynes merket seg at Byrhtferth av Ramsey uttalte tilsvarende at da Æthelred ble vigslet inn som konge av erkebiskop Dunstan og erkebiskop Oswald, det var stor glede ved hans innvielse, og beskrev kongen i hans kroning som en ung mann som hevdet seg godt for sin alder, elegant i sin væremåte, med et attraktivt ansikt og kjekk framtoning. Æthelred kan ikke ha vært eldre enn 13 år ved dette året. I løpet av disse første årene som konge utviklet Æthelred et nært forhold til Æthelwold, biskop av Winchester, som tidligere hadde støttet hans ikke vellykte krav på tronen. Da Æthelwold døde den 1.august 984 sørget Æthelred tungt over tapet, og han skrev senere inn i et charter fra 993 at hendelsen hadde fratatt landet en mann som ikke bare sørget for den prestelige omsorg og administrasjon, ikke bare for mine interesser, men også de til alle innbyggere av landet. England hadde hatt en periode med fred etter gjenerobringen av Danelagen (området hvor dansk lov var gjeldende) på midten av 900-tallet av kong Edgar, Æthelreds far. Imidlertid på begynnelsen av 980, da Æthelred ikke kan ha vært mer enn 14 år, begynte små grupper av danske vikinger å utføre en rekke angrep langs kysten av England. Områdene Hampshire, Thanet, og Cheshire ble angrepet i 980, Devon og Cornwall i 981, og Dorset i 982. En periode på 6 år gikk før et nytt angrep langs kysten ble nedtegnet for året 988 som skal ha skjedd i sørvest. Her ble et berømt angrep utkjempet mellom de norrøne angriperne og thegnene i Devon. Stenton har skrevet at selv om denne rekken av isolerte angrep ikke hadde noen varig effekt på England som helhet, var deres fremste historiske betydning at de brakte England for første gang inn i diplomatisk kontakt med Normandie. I løpet av denne perioden søkte danene havn i Normandie etter å ha drevet angrep og herjing i England. De normanniske herskerne husket sin opprinnelse som et norrønt folk og lot danene søke havn. Det førte til alvorlig spenning mellom de engelske og normanniske hoffene, og ord om deres fiendskap nådde til sist fram til pave Johannes 15. Paven var villig til å få bilagt deres fiendskap mot hverandre, og foretok grep for hamre ut en fredsavtale mellom Æthelred av England og Rikard 1 av Normandie som til sist ble bekreftet i Rouen i 991. I august det samme året begynte en betydelig flåte med vikinger en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor Folkestone i Kent, og dro rundt sørøstkysten og opp elven Blackwater, kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya Northey Island. Rundt 2 km vest for Northey ligger kystbyen Maldon hvor Byrhtnoth, ealdorman av Essex, var stasjonert med gruppe av sine thegner. Slaget som fulgte mellom de engelske og de norrøne er udødeliggjort av det angelsaksiske diktet Slaget ved Maldon som beskriver den nederlagsdømte, men heroiske forsøket til Byrhtnoth mot en overmakt. Et manuskript av Den angelsaksiske krønike hevder at det var nordmannen Olav Tryggvason som ledet vikingene, beregnet til å ha vært mellom 2.000 og 4.000 krigere. Stenton oppsummerte hendelsene i slaget ved Maldon utifra lesningen av diktet som følgende: For tilgang til fastlandet var de (vikingene) avhengig av et vadested som ble oversvømmet ved flo og som ledet fra Northey til flaten langs den sørlige bredden av elveutløpet. Før de (vikingene) hadde forlatt deres leir på øya, hadde Byrhtnoth, med hans folk og en styrke av lokale krigere, tatt besittelse av enden av veifyllingen. Nektet å innfri krav på tributt, ropt over vannet mens det fortsatt var flo, trakk Byrhtnoth sine menn opp langs bredden, og ventet på fjære. Da det ble fjære begynte angriperne å strømme ut langs vadestedet. Men 3 av Byrthnoths menn sto imot (og hindret) dem, og til sist spurte de (vikingene) om få lov til krysse uhindret og slåss på like vilkår på fastlandet. Med hva selv de som beundret ham mest kalte for overmot, gikk Byrhtnoth med på dette; sjørøverne sprang gjennom mens det ble fjære, og slaget begynte. Dets utgang var bestemt av Byrhtnoths fall. Mange av selv hans egne menn begynte øyeblikkelig å flykte og de engelske flankene ble brutt. Hva som gir varig interesse til slaget er det enestående motet som med en gruppe av Byrhtnoths thegner, vel vitende at slaget var tapt, bevist henga seg selv til døden for at de kunne hevne deres herre. Dette var det første av en rekke knusende nederlag som de engelske måtte gjennomgå; først beseiret av norrøne angripere fra antagelig ulik opprinnelse i Norden, og deretter av organiserte hærer fra Danmark. I 991 var Æthelred rundt 24 år gammel. I kjølvannet av nederlaget ved Maldon ble det besluttet at de engelske skulle betale vikingene hva de ville ha, og så en gafol på 10 000 pund ble betalt for å få fred. Likevel er det antatt at den norrøne flåten som hadde beseiret Byrhtnoth ved Maldon fortsatte å herje den engelske kysten fra 991 til 993. I 994 kom en norrøn flåte, bestående av både daner og nordmenn, og som hadde økt i antall siden 991, opp utløpet av Themsen og seilte mot London. Slaget som ble utkjempet fikk ingen avgjørelse. Det ble arrangert et møte med de norrøne lederne, og den fremste blant dem var Olav Tryggvason. Det ble inngått en urolig overensstemmelse. En avtale ble signert mellom Æthelred og Olav Tryggvason som sørget for et tilsynelatende sivilisert opplegg mellom angriperne og de engelske lederne, og som skulle regulere uenigheter og handel. Avtalen innbar også at drapene og herjingene fra tidligere år skulle være glemt, og i henhold til de etterlatt tekstene ble slått fast at 22.000 pund i gull og sølv skulle betales til de norrøne som prisen for fred. I 994 ble Olav Tryggvason, som allerede var døpt som kristen, bekreftet på nytt som kristen i en seremoni ved Andover i Hampshire; kong Æthelred sto som hans sponsor. Etter å ha mottatt gaver lovte nordmannen at han aldri ville komme tilbake til England i fiendskap. Olav forlot deretter England med sine folk og kom faktisk aldri tilbake til England, men andre deler av vikingenes hær synes å ha besluttet å bli værende i England ettersom det er åpenbart fra avtalen at en del hadde valgt å gå inn i kong Æthelreds tjeneste som leiesoldater, basert antagelig på Isle of Wight. I 997 begynte de danske angrepene igjen. I henhold til Keynes, det er ingen antydning om at dette var en ny flåte eller hær, og antagelig kan hæren med leiesoldater som ble opprettet i 994 fra restene av angrepshæren fra 991 ha vendt seg mot dem som de hadde blitt ansatt for å beskytte. Den danske hæren herjet Cornwall, Devon, vestlige Somerset, og sørlige Wales i 997, Dorset, Hampshire, og Sussex i 998. I 999 herjet den Kent, og i år 1000 forlot den danske hæren England og dro til tilsynelatende til Normandie og hvor de tilsynelatende ble værende til neste år, kanskje for de engelske hadde nektet i den siste bølgen av angrep å imøtekomme de danske kravene om gafol (tributt), og som siden ble kjent som danegeld. Ettersom den danske hæren ble borte fra England resten av året, er det mulig at de var opptatt i slaget ved Svolder det samme året. Det skjedde et sted mellom Danmark og dagens Sverige, en samlet dansk-svensk hær som angrep en norsk og hvor Olav Tryggvason ble drept, uforstyrret av hendelsene i England. Dette plutselige fraværet av danske angrep benyttet Æthelred til å samle sin tanker, ressurser og hær: danenes avgang og fravær gjorde det mulig for Æthelred å utføre en ødeleggelse av Strathclyde (et område i dagens Skottland), motivet for dette er en del av den tapte historie i nord. Året etter, i 1001, kom den danske flåten tilbake og herjet i vestlige Sussex. I løpet av disse angrepene vendte danene jevnlig tilbake til sin base på Isle of Wight. Senere var det et forsøk på å angripe sør i Devon, men de engelske greide å oppnå et vellykket forsvar i Exeter. Uansett må Æthelred ha følt et tap, og våren 1002 kjøpte han seg fri for en fred som kostet 24.000 pund. Æthelreds jevnlige utbetalinger av enorme danegeld er blitt fremmet som eksempler på hvor inkompetent hans regjering var og hvor kortsiktig han selv var. Keynes har i midlertidig pekt på at slike utbetalinger hadde vært praksis i minst et århundre allerede, og hadde vært benyttet Alfred av England, Karl den skallete av Det tysk-romerske rike og frankiske konger. I en del tilfeller kan det ha vært den beste måten tilgjengelig for å beskytte folket mot tap av liv, hus, buskap, og avlinger. Om enn utvilsomt besværlig, det utgjør et mål for hvordan kongen kunne skaffe seg på utbredt støtte. Æthelreds første hustru Ælfgidu døde i 1002, og samme år, noen få uker etter at Æthelred hadde betalt fred med danene, giftet han seg med sin andre hustru, Emma av Normandie. Emma var søster av hertug Rikard 2 av Normandie. I henhold til Stenton, ingenting endelig kan bli sagt om den politiske bakgrunnen for ekteskapet. Det er ikke sikkert å anta at den anglo-normanniske avtalen i 991 var fortsatt gjeldende, og det er mulig, skjønt i helheten tatt i betraktning usannsynlig at angriperne hadde krysset fra England til Normandie sommeren 1000 hadde blitt værende der gjennom hele høsten og vinteren i hertugens fred. Det er også tvilsomt om ekteskapet gjorde mye for å klargjøre de anglo-normanniske forholdene. Det er en tradisjon i Normandie at Æthelred kort tid etter ble fornærmet av den normanniske hertugen og sendte en hær for å herje på Cotentinhalvøya for å få bedre selvfølelse. Ekteskapet knyttet uansett England og Normandie sammen med bånd som skulle vare i flere århundrer og med drastiske konsekvenser for England. Ekteskapet ga Æthelred retten til opphold i Normandie da danene til sist erobret England, og hans sønner ble oppdratt og utdannet ved det normanniske hoffet. Døren for normannisk innflytelse ble åpnet med denne dynastiske ekteskapforbindelsen. Æthelred brakte selv ulykke på seg selv og England ved en politisk forbrytelse som Æthelred var skyldig av, da han beordret at alle danske menn i England skulle drepes. Massakren skulle skje den 13.november 1002, på sankt Brictius' dag. Ingen ordre av dette slag kunne bli utført i mer enn 1/3 av England, andre steder var de norrøne for sterke. Men en av ofrene var Gunhild Haraldsdatter, søster av den danske kongen Svein Tjugeskjegg. Det ble dokumentert i Den angelsaksiske krønike at det norrøne samfunnet i Oxford fryktet for sine liv og søkte tilflukt i kirken. Byborgerne satte fyr på kirken og alle menneskene i den ble brent levende, blant dem danskekongens søster, hennes ektemann og deres sønn. I et charter til kirken i Oxford refererte Æthelred selv senere massakren, hvilket er et vitnemål at drapene ble husket lenge. Det er sannsynlig at det var et ønske å hevne sin søster var et hovedmotiv for Svein Tjugeskjeggs invasjon av vestlige England det påfølgende året. Han hadde noen får år tidligere blitt kvitt sin hovedfiende i Norden, Olav Tryggvason, og indirekte ved norske jarler hadde han kontroll over Norge også, og hadde alliert seg med kongen av Sverige. Det er sannsynlig at hans flåte besto av krigere fra samtlige nordiske land, om enn antagelig flest fra Danmark. Ved 1004 var Svein i East Anglia hvor han herjet Norwich. I dette året ble han møtt av en hær ledet av en adelsmann fra East Anglia, Ulfkell Snilling, og selv om Ulfkell til sist ble beseiret utenfor Thetford, påførte han den danske hæren store tap, og greide nesten å ødelegge deres skip. Den danske hæren forlot England og seilte tilbake til Danmark i 1005, kanskje på grunn av de tap de hadde fått i East Anglia, men kanskje også grunnet en alvorlig hunger som påvirket det europeiske fastlandet og De britiske øyer dette året. Et nytt angrep det påfølgende året kom tidlig i 1007, men ble avverget ved å kjøpe seg fri for 36.000 pund, og for de neste 2 årene var England fri fra angrep. I 1008 opprettet den engelske ledelsen en ny flåte med krigsskip, organisert på nasjonal skala, men dette opplegget ble svekket da en av dens ledere selv dro i viking. Kongen og hans råd besluttet å ikke risikere den i generell aksjon. I historikeren Stenton vurdering: Englands historie i den neste generasjonen ble faktisk bestemt mellom 1009 og 1012... det forsmedelige sammenbruddet til det engelske forsvaret førte til tap av moral som var uopprettelig. En dansk hær i 1009, ledet av Torkjell Høge og hans bror Hemming, var den mest overveldende hær som invaderte England siden Æthelred ble konge. Den herjet England inntil det ble kjøpt fred for den enorme sum av 48.000 pund i april 1012. Svein Tjugeskjegg satte i gang en storstilt invasjon i 1013 som hadde langt større målsetning enn å presse engelskmennene for danegeld; målet var selve den engelske kronen. Han viste seg som en større hærfører i stor skala enn noen annen norrøn hærfører i sin generasjon, og ved slutten av 1013 hadde den engelske motstanden brutt sammen. Svein hadde erobret England og Æthelred ble nødt til å rømme landet og søke tilflukt i Normandie. Situasjonen endret seg brått da Svein døde den 3.februar 1014. Mannskapet på de danske skipene på elven Trent sverget sin troskap til Sveins sønn Knut, men de ledende engelske adelsmenn sendte en deputasjon til Æthelred i Normandie for å forhandle hans gjeninnsettelse på den engelske tronen. Æthelred var påkrevd å sverge sin troskap til dem, å gjennomføre reformer i alle de ting som adelen mislikte og tilgi alt som hadde blitt sagt eller gjort mot ham i hans tidligere styre. Betingelsene for denne avtalen er av stor forfatningsmessig interesse for tidlig engelsk historie da de er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og er også oppfattet som at de mange engelske adelsmenn underkastet seg Svein rett og slett for at de ikke hadde tiltro til Æthelred. Æthelred satte deretter i gang et angrep mot Knut og hans allierte, mennene i Lindsey, men Knuts hær hadde ennå ikke fullført sine forberedelser. I april 1014 besluttet Knut å trekke seg ut av England uten å gå i kamp med Æthelred, og sviktet således sine allierte i Lindsey som måtte underkaste seg Æthelreds hevn. Knut kom tilbake i august 1015 med en stor hær. Situasjonen i England hadde da endret seg. Æthelreds sønn Edmund Jernside hadde gjort opprør mot sin far og etablert seg selv som konge i Danelagen (midtre og nordlige England). Dette området var rasende på både Knut og Æthelred for herjingen av Lindsey og var villige til å støtte Edmund i kamp mot både Knut og Æthelred. I løpet av de neste månedene hadde Knut erobret det meste av England. Edmund ble tvunget til å forsone seg med sin far i forsvaret av London. Den 23.april 1016 døde Æthelred. Den påfølgende krigen mellom Knut og Edmund endte med en avgjørende seier for Knut i slaget ved Ashingdon den 18.oktober 1016. Slaget er omtalt i Knytlinga saga, sagaen om de danske kongene, som siterer et kvad av islendingen Ottar Svarte, en av Knuts skalder. Edmunds omdømme som en stor kriger var slik at Knut uansett gikk med på å dele England. Edmund fikk tildelt Wessex og Knut tok resten av landet bortenfor elven Themsen, men på nytt endret situasjonen seg da Edmund døde den 30.november samme år og Knut ble da konge av hele England. Æthelred ble gravlagt i den gamle St.Pauls katedralen i London. Graven og hans monument ble ødelagt sammen med katedralen i den store bybrannen i London 1666 (middelalderkatedralen ble siden erstattet av dagens St.Pauls katedral). Et moderne monument i krypten lister ham blant de betydningsfulle gravene som har gått tapt. Æthelred giftet seg ført med Ælfgifu, datter av Thored, jarl av Northumbria, en gang rundt 985. Deres kjente barn er: Æthelstan Ætheling (død 1014). Ecgberht Ætheling (død ca.1005). Edmund Jernside (død 1016). Eadred Ætheling (død før 1013) Eadwig Ætheling (henrettet av Knut i 1017). Edgar Ætheling (død ca.1008). Eadgyth eller Edith (gift med Eadric Streona, som døde 1017). Ælfgifu (gift med Uchtred den modige, ealdorman av Northumbria). Wulfhilda (gift med Ulfkell Snilling). Navnløs datter som ble abbedisse av klosteret Wherwell Abbey. I 1002 giftet Æthelred seg med Emma av Normandie, søster av hertug Rikard 2 av Normandie. Deres barn var: Edvard Bekjenneren (død 1066). Ælfred Ætheling (død 1036–1037). Goda av England (gift første gang med Drogo av Mantes og andre gang med grev Eustace 2 av Boulogne). Alle sønnene til Æthelred fikk navn etter hans forgjengere på den engelske tronen.	av Wessex, Aethelred (Æthelred) (I15151)
16567	Öd.	Wibjørnsdotter, Catharina (I9051)
16568	Östersunds kyrka.	Family: Olle Georg Hägglöf / Gerd Eide, "Hägglöf" (F365)
16569	Östra kyrkogården.	Håkansdotter Norra Wiken, Britta-Kajsa "Finth" (I162)
16570	Östra kyrkogården.	Gråberg, Elin Maria "Finth" (I164)
16571	Östra kyrkogården.	Gråberg, Anna Sofie "Finth" / "Sjögren" (I163)
16572	Östra kyrkogården.	Sjögren, Oskar Edvin (I6877)
16573	Ødegårdsmannen Jens er den første navngitte på Enlid, med hustru og sønnen Audun. Det er i koppskatten 1645 (kopp, av tysk kopf, dvs skatt per hode), og den er på 6 skilling. Kvegskatten 1657 er på 1 1/2 riksdaler for 16 storfe, 6 sauer og 5 geiter. Da er Jens halvgårdsmann. I Jordeboka 1667 er Jens nådd kåralder, men sitter fremdeles med bygselen på Nord-Enlid. Da er gården 12 marklag kommet i hendene på Gerdt Hannekam. Tidligere var den krongods. Nord-Enlien/-Enlid ruvet med åker og englier på vestsiden av Ena, og med skogvidde mot høyden til Soknedalsmerket. Mot nord er Brubakkveldet. Høyden over havet er 525 meter.	Enlie, Jens (I2512)
16574	Ødehvidsten?	Johansen, Anders (I117)
16575	Øistein var her i mange år, i møbelavdelingen med blant annet stålrørsmøbler.	Hugaas, Øistein (I2723)
16576	Økonomisjefen i Leif Mathiesen tipset henne om at Fides trengte folk, og at hun burde ta kontakt med dem. De hadde først kontorer i Møllergata. Hun står registrert som kontordame hos Fides A/S i adresseboka for 1970-1971.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
16577	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F8612)
16578	Ørjan Karlsson ble slått til ridder av kong Karl Knutsson ved dennes kroning i Trondheim i 1449. Kong Karl brukte Ørjan som hærfører ved anfall i Norge på slutten av 1452 og i begynnelsen av 1453. Ørjan ble senere medlem av kongens svenskeråd, og var i 1457 slottsloven (kommandant) ved Stockholm slott. Da kong Christian 1. samme år inntok Stockholm, ble herr Ørjan, kansleren doktor Ryting og andre av Karls tilhengere tatt til fange og mishandlet av danskene.	Karlson, Ørjan (I5789)
16579	Ørjan Karlsson er nevnt i 1438 som - beskedlig man - og i 1450 som herre og vælboren man (waelbornan man och høffdinge i Jæmptland). Ørjan Karlsson eide godset Hov i Häckås med alt som lå under det.	Karlson, Ørjan (I5789)
16580	Ørnulf Bjarne Bast (født 1907 i Kristiania, død 1974 i Oslo) var en norsk billedhugger, maler og grafiker. Han var én av de ledende norske billedhuggere på 1900-tallet. Bast hadde sin utdannelse ved Kunstakademiet under blant annet professor Wilhelm Rasmussen. Han er representert med verker over hele Norge, samt i USA, Danmark, Frankrike og Canada. Bast er innkjøpt av alle Norges fremste samlinger, som for eksempel Nasjonalmuseet og Riksgalleriet. Studiereiser i Egypt, Marokko og Hellas har gitt innflytelser man bl.a. kan finne i ornamenter, farvebruk og klassiske motiver. Fra tidlig alder ser vi at barn har vært en inspirasjonskilde, motivet finnes i monumenter, gallionsfigurer, fontener, relieff og frittstående skulpturer. Hans egne barn ble i stor grad brukt videre som modeller. Hans sterke tilknytning til Stavern går tilbake til 1935, da han ble en del av det rike kunstnermiljøet på Citadelløya. Bast hadde permanent sommertilhold i Fuglevik ved Rakke fra 1947 og frem til sin død i 1974, hvor han også hadde sitt atelier. Ørnulf Bast ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Han var gift med Lajla Theresia von Hanno (1921–2010); paret hadde fire barn, blant annet Even Bast (1942–2008), Dyveke Bast (1948–), Iselin Bast, kunstner (1950–) og Hallstein Bast, politiker (1955–). Verker: Borregaard-monumentet ble reist i Sarpsborg 1939. Granittstøtten har innhogde relieffer fra historien knyttet til Borregaard. Borregaard-monumentet ble reist i Sarpsborg 1939. Granittstøtten har innhogde relieffer fra historien knyttet til Borregaard. Bjørnson-monumentet Bronseløvene utenfor Kunstnernes Hus, Oslo 1939: Borregaard-monumentet, Sarpsborg St. Hallvardbrønnen, Drammen Monumentet Kongens nei, Elverum Utvandrermonumentet ved Østbanestasjonen Skulpturen To søstre (Norge Takker Danmark 1940-1945), Eidsvoll Plads, København Evig liv, Sehesteds plass i Oslo, oppført 1950 som Aschehougs gave til byen Krigsminnesmerket foran Stavern kirke Stavernsgutten i Kirkedammen, Stavern Stavernspiken Bystene av Herman Wildenvey og Einar Schøning, Stavern Flere kvinnefigurer Bibliografi: I 1947 utga han - Nattsvermere - en spesiell bok i begrenset opplag, som var illustrert med hans egne originalraderinger. Senere ga Bast ut - Søvngjenger i barndommens hus - og - Blå morgenskyer - som også tok for seg den surrealistiske drømmeverden han var svært opptatt av i all sin kunst.	Bast, Ørnulf Bjarne Birkelund (I14454)
16581	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18096)
16582	Østen ser ut til å ha vært bruker på Greivjord fra 1640-årene, og han eide halvegården senest fra 1647, og hele gården fra 1661. Da Østen døde fikk sønnen Andres gården, selv om det ikke var han som var odelsgutten. I skiftet etter mor Margit i 1698 var det enighet mellom sønnene om at Folvard fikk åsetesretten til Kopsland (i Gransherad), mens Andres fikk Greivjord mot 20 riksdaler i avståelsesrett til Folkvard. Men da det skulle skiftes etter faren i 1708, krevde Folkvard likevel Greivjord. Dette kravet førte ikke frem, og det var Andres som tok over gården.	Ingebrigtsen, Østen "Greivjord" (I18119)
16583	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18096)
16584	Øster Aslund, Østre Hassing sokn.	Laursen Kjærulf, Berthel (I8880)
16585	Østerlarsker sogn, Øster.	Eriksen Gagge, Jørgen (I7240)
16586	Østersundsgt.20 på Lademoen var familiens adresse under kommunetellinga i 1925. Familien var foruten bakersvend Peter Adolf og hustru Pauline Kristine, barna Minor Juel, Inger Agnes og Adle Synnøve.	Hugaas, Petter Adolf (I2718)
16587	Østhis lå også under prestebolet. Bygselbrev fra Hr. Christopher Bernhoft til Ole Olsen på 1 øre i Østhus. Datert 18.august 1749.	Andersen Bernhoft, Christopher (I1697)
16588	Østistu, Strandanesset.	Strand, Åge Olai Fredriksen (I14785)
16589	Østre gravlund.	Brinchmann, Louise "Severeide" (I6203)
16590	Østre Kjærstad.	Larsdatter Florud, Elen "Kjærstad" / "Grøstad" (I9337)
16591	Østre Kjærstad.	Hansen Kjærstad, Ole (I9338)
16592	Østre Kjærstad.	Hansen Kjærstad, Ole (I9338)
16593	Øverland er en navnegård i Haslum sogn i Bærum kommune i Akershus. Navnet Øfraland, den øverste gård, skrives Æfra land 1347, Æfraland i Rødeboken 1398, Offuerlandt 1578, Øffueland 1594, Øffverland 1723. Uttales ø'velann. Gården ligger høyt, men under åsen, som på nordvestsiden hever seg betydelig over gården. Øverland var kirkegods, fra reformasjonen krongods fram til 1700-tallet. Hans Gundersen oppføres fra 1661. Han var sønn av Gunder Mogensen Fornebu, og han ektet enken efter Olav Nilsen, men er senere gift med Anne Kristofersdatter. Hans Gundersen var lensmann i Østre Bærum en tid. I 1661 var eierforholdet nøyaktig: Krongods 1 1/2 skippund salt, Oslo hospital 1/2 skippund salt, brukeren 1 fjerding salt av Quispring, og av Haffuorump 1 fjerding salt, samt av Huolle skog 1 riksdaler landskyld. En liten part, 3 høns, tilhørte 1625 Nesøgodset, gikk derpå over til Knut Frantzen 1663 og derpå til Bærums verks eiere. Skifte efter Hans Gundersen holdtes 1687, og det viste seg da at han foruten parter i Øverland eide 1 fjerding tunge i Holmen i Aker, som han hadde fått ved skiftet efter faren 1681. Der var en betydelig formue, som den eneste datter Marte arvet sammen med moren. Enken Anne satt med det hele til 1691, da hun måtte skifte med datteren, fordi hun skulle gifte sig igjen. Ved skiftet opplyste hun at det i den ved forrige skifte fremkomne arvesum 871 riksdaler, var innbefattet 6 limovner kalk a 17 lester, verdi 76 riksdaler, som hadde blitt liggende ved stranden og var ødelagt. Dessuten var det en del - uerholdelig gjæld - slik at arvesummen ble redusert til 743 riksdaler. - Om Holmen i Aker: Faren, Gunder Mogenssen Fornebo, hadde allerede i 1647 tilpantet seg 1 fjerding i Holmen av Hans Økeren. I 1651 oppføres han som eier av 17,5 lispund i Holmen, foruten parter i Oppen og Enger. Gunders eldste sønn, Hans Gundersen Øverland, løste ut sine søsken så han ved sin død i 1687 eide de 17,5 lispund som faren hadde hatt. Ved skiftet 2.august 1687 fikk enken, Anne Christophersdatter, utlagt 6 1/4 lispund og deres eneste barn, datteren Marte Hansdatter, de øvrige 11 1/4 lispund. Anne Christophersdatter giftet seg igjen og hennes nye ektefelle, Peder Jensen Øverland, fikk hennes part, og solgte ved skjøte 26.mai 1699 sin part til rittmester Treubler. Treubler fikk også kjøpt Marte Hansdatters part, fra hennes formynder, ved skjøte 9.november 1701, og eide dermed hele Holmen. Imidlertid ble det anlagt odelssak mot rittmesteren av Marte Hansdatters ektemann Even Haagensen Frøen. Ved underrettsdom av 18.april 1708, stadfestet ved lagtingsdom 27.juni 1708 og ved overhoffrettsdom av 14.februar 1709 ble Even Haagensen, på sin hustrus vegne, kjent berettiget til å løse inn de 11 1/4 lispund mot å betale 936 riksdaler. Allerede ved skjøte 23.juli 1707 hadde Even Haagensen kjøpt de 6 1/4 lispund av Peder Jensen Øverland, som denne hadde fått av sin hustru, men som tidligere nevn var solgt til Treubler. Ved transport av 22.august 1704 hadde Peder Øverland nemlig fått skjøtet på denne parten tilbake. Etter dommen solgte endelig rittnester Treubler også resten av gården (1 skippund 2,5 lispund) ved skjøte 3.oktober 1709 til Even Haagensen, som dermed hadde samlet Holmen på sin hånd.	Gundersen Fornebu, Hans "Øverland" (I15792)
16594	Øvre-Hovde ble delt etter far Høljes død i 1705. Ole fikk den norlige parten, som ser ut til å ha fått navnet Nordre-Hovde. Bruker fra omkring 1704, eier fra 1707, er Ole Høljesen. Det var skifte i 1706 etter Sønnev. Bruttoformuen var 93 riksdaler 3 ort, nettoformuen var 83 riksdaler 8 ort. Boet eide vel 1 tønne i Øvre-Hovde, og eiendommen ble verdsatt til 45 riksdaler, en heller lav takst. Året før var eiendommen taksert til 60 riksdaler. Var det få eller manglende hus på den nye eiendommen? Med i skiftet var denne buskapen: 4 kyr til 16 riksdaler, 2 kviger, 1 vetrung, 12 sauer, 6 lam og 1 geit. Etter matrikkelutskriften fra 1723 eide Ole med sin søster 3 tønner i gården. Da det ble skiftet etter Søve i 1740 eide boet 2 tønner, og taksten var 200 riksdaler. Bruttoformuen i boet etter Søve var 239 riksdaler 3 ort 6 skilling, nettoformuen var 166 riksdaler 1 ort 11 skilling. Denne buskapen var med i skiftet: 1 brun 5-års gammel hest til 8 riksdaler, 1 ku til 4 riksdaler, 1 kvige, 2 vetrungskviger, 4 sauer, 2 lam og 2 geiter. Basert på størrelsen av buskapen, er det trolig at Ole og Søve hadde gitt fra seg storparten av driften. Odelsgutten Gunleik løste inn 1/2 tønne i 1742, og pantsatte straks etter 1,5 tønne, så Ole må ha tatt kår før dette.	Høljesen Hofde, Ole (I18463)
16595	Øystein het Adils sønn, som deretter rådde over Sveavelde. I hans dager falt Rolv Krake i Lejre. Den tida var det mange konger som herjet i Svavelde, både daner og nordmenn. Mange av dem var sjøkonger, de hadde stor hær og ikke noe land. Bare den kunne med rette kalle seg sjøkonge som - aldri sov under sotet tak og aldri drakk i årekroken. Solve het en sjøkonge som var sønn til Hogne på Nærøy, han herjet i austerveg da og hadde rike i Jylland. Han seilte til Svitjod med hæren. Kong Øystein var da på veitsle i ei bygd som heter Lovund, dit kom kong Solve uventet ei natt, han kringsatte huset kongen var i, og brente ham inne sammen med hele hirden. Så seilte Solve til Sigtuna og krevde å bli mottatt som konge å få kongsnavn, men svearne samlet hær og ville verge landet, det ble et slag så stort at det er sagt at det ikke endte på 11 dager; kong Solve seiret, og så var han konge over Sveavelde i lang tid, helt til svearne sveik ham, og han ble drept. Fra Ynglingesagaen: 30. Øystein heitte son aat Adils, som deretter raadde for Sviavelde; i hans tid fall Rolv Krake i Leidra. I den tid herja kongar mykje i Sveivelde, baade danir og nordmenn. De var mange sjøkongar som raadde for mykje folk, men hadde ikkje land. Berre den totte dei med full rett heitte sjøkonge, som aldri sov under sotut aas og aldri drakk i peiskroken. 31. Det var ein sjøkonge som heitte Solve, som hans Hogne paa Njardøy (100); han herja daa i Austerveg, men hadde eit rike i Jylland. Han styrde med folke sitt til Svitjod. Kong Øystein var nett i gjestebod i ei bygd som heiter Lovund (101); der kom kong Solve uventande paa han og kringsette huse og brende han inne med heile hirdi hans. So fór Solve til Sigtun og bad um kongsnamn og at dei skulde taka mot han, men sviane samla ein her og vilde verje lande mot han, og de vart so stort slag der, at de er fortalt, at de fekk ikkje slutt paa 11 døger. Daa vann kong Solve, og daa var han konge yvi Sviavelde ei lang tid, til dess sviane sveik han og han vart drepin der. So segjer Tjodolv: Øystein veit eg enden fann paa live i Lovund, so lagnaden vilde. Og juten, kvad dei, inne brende stor-kongen med svia-menn. Den som skogen snøyder av (102), paa hovdingen fauk i heimen hans eigin, daa den trauste timber-stogo, av kjempur full yvi kongen brann. Forklaringer: (100) Njardøy er Nærøyi utanfor Namdalen. (101) Lovund er vel de same som Laghunda hundari i Fjardrundaland, der de var ein gamal kongsgard, Laghundsberg, no Landsberga. (102) Elden.	Adilsen, Øystein (I3759)
16596	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I8016)
16597	Øysten må ha levd omkring ca.830. Hans far skal ha vært Ivar Opplendingajarl, sønn til Håkon Gamle og sønnesønn til Gor. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: Det er fortalt at Orknøyene ble bygd i de dager da Harald Hårfagre var konge i Norge; før hadde det vært vikingbåle der. Den første jarlen på Orknøyene het Sigurd; han var sønn til Øystein Glumra, og bror til Ragnvald Mørejarl... Kilder: Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 10. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 96. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 279. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 76.	Ivarsen, Øystein (Eystein) (I4566)