Other Events and Attributes:

• Occupation: 1055, Northumberland, England; Jarl av Northumbria.

Notes:

Occupation:
Først litt om stedet, Northumberland, som har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, og var et av de angelsaksiske kongedømmene i England i middelalderen. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England.

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland.

Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland.

I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet.

Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick.

Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland.

Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland.

Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard, the Confessor.
Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067).

I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til.

Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter.

I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.

I 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde samme året. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk: Martial law). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
Innbyggerne gjorde opprør, og han ble 1.november 1065 fordrevet, og erstattet med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia. Morcar erklærte Toste for fredløs, og opprørerne tvang Toste på flukt sørover. De ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren Harald etter dette. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun 5 i Flandern.

Toste fattet hat til sin bror Harald og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie, som holdt på å forberede en invasjon av England, og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes.
Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde.

Disse to gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere, og de dro med en flåte til England.
Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.

Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.

Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf 1 av Bayern.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl.
Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunnevære en gjev høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.
Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.
Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.

79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England.
Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på.
Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre.
Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.
Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg.
Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning.
Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...

86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk detsom han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. E
rich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.
Frank Barlow: The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002.
Emma Mason: The house of Godwine: The history of a dynasty, London: Hambledon, 2004.

Toste married Judith av Flandern in Sep 1051. Judith (daughter of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" and Eleonore av Normandie) was born about 1033 in Flandern, Belgia; died on 05 Mar 1094 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Skule Tostesen på Rein was born about 1052 in Wessex, England; died about 1090 in Norge.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Ketil Tostesen

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1053, Wessex, England; Jarl av Wessex under Knud den Store av Danmark.

Notes:

Occupation:
Gudine (Godwin) var en anglosaksisk stormann. Han nevnes alt i 1018 som jarl av Wessex under Knud den Store av Danmark.

Det kom imidlertid til åpen strid mellom Knud og Gudine i 1051. Han ble dømt til landflyktighet, men vendte tilbake allerede året etter og tiltvang seg atter sine jarledømmer.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

75.
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren),som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl - han var eldst - den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv.

Han døde av slag ved kongens bord i 1053.

Kilder:

Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), s.245, 437, 462-464.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), s.345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.558.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.84, 89.

Godwin married Gyda Torkilsdatter before 1019. Gyda (daughter of Torkils Styrbjørnsen) was born in Danmark; died after 1067 in St.Omar, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1066

Notes:

Residence:
Etter at sønnene Toste og Harald Godwinesønner hadde falt i kamp om Englands trone i 1066, måtte hun på rømmen.

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger.
Hun måtte så flykte videre til St.Omer i Flandern, hvor hun døde.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 134, 152.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 560.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 89.

Notes:

Married:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen.
Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Gjeter og harpespiller.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0985, Skåne län, Sverige; Svensk sagnkonge i Skåne og høvding over jomsvikingene.

Notes:

Occupation:
Styrbjørn blir omtalt i et islandsk skaldekvad (en lausavísa) fra ca. 985 av Torvald Hjaltasson, men hans eksistens er ikke historisk belagt.

Farið til Fýrisvallar,folka tungls, hverr's hungrar,vörðr, at virkis garðivestr kveldriðu hesta ;þar hefr hreggdrauga höggvit(hóllaust es þat) sólarelfar skíðs fyr ulfaEiríkr í dyn geira.
Ilt varð ölna fjallaörkveðjöndum beðjartil Svíþjóðar síðansveim víkinga heiman ;þat eitt lifir þeira,þeir höfðu lið fleira,(gótt vas) hers (at henda)hundmargs, es rann undan.

Det er blitt antatt at det en gang kan ha eksistert en saga om Styrbjørn, men det meste av denne er bevart i den korte fortellingen Styrbjarnar þáttr Svíakappa. Deler av sagaen blir gjenfortalt i Eyrbyggarnes saga (Eyrbyggja saga) og i Hervors saga. Styrbjørn blir også omtalt flere ganger i Snorre Sturlassons Heimskringla, og i den svenske fornaldersagaen Ingvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) som foregår på 1000-tallet om Ingvar den vidfarne som blir sammenlignet med sin slektning Styrbjørn.

I henhold til tradisjonen skal Styrbjørn ha vært høvding over Jomsvikingene, og ble deretter beseiret av sin onkel kong Erik, som deretter ble omtalt som Seiersæl, i slaget ved Fyrisvall.
En eventuell historisk Styrbjørn Sterke skal ha vært en høvding i Skåne som utfordret Erik Seiersæl om makten i Svealand sammen med den danske kongen Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg.

I henhold til de litterære kildene krevde Styrbjørn sin rett til halve riket da faren Olav, som var styrte sammen med broren Erik, brått falt død om da Styrbjørn var 12 år gammel. Kravet uttrykte han i henhold til tidens sedvane ved å sette seg på sin fars gravhaug. Erik anså nevøen for ung og tilbød ham å posisjonen som medregent om han ventet til han ble 16 år. I mellomtiden ble en annen utpekt som samkonge, noe Styrbjørn ikke fant seg i og stelte til med bråk. For å bli av med bråkmakeren utstyrte Erik sin nevø med det usannsynlige høye antallet av 60 skip og fikk ham sendt av gårde i viking.

Styrbjørn skal ha vært uvanlig stor og sterk, og hadde en iltert og besværlig vesen. En gang skal han ha slått i hjel en annen som ufrivillig hadde kommet borti nesen på gutten med mjødbegeret sitt.

På sin ferd som Styrbjørn innledet ved å bekjempe og beseire den nyvalgte medkongen, deretter seilte han rundt og herjet inntil han kom overraskende på festningen Jomsborg på øya Wollin og inntok borgen. Jomsborg hadde sitt navn etter Jomsvikingene som holdt til her og hvor en dansk jarl ved navn Palnatoke oppholdt seg etter at han var blitt drevet vekk av den danske kongen Harald Blåtann.

Enten beseiret Styrbjørn danskekongen i et slag i henhold til Styrbjarnar þáttr Svíakappa eller mer sannsynligvis ble hans allierte etter at danskekongen kom i takknemmelighetsgjeld til ham for å ha tatt den besværlige Jomsborgen.
Alliansen med danskekongen ble beseglet av at Styrbjørn fikk ekte Harald Blåtanns datter Tyra Haraldsdatter. Samtidig ektet Harald Blåtann Styrbjørns søster Gyrid Olavsdatter. Denne dynastiske forbindelsen tyder på at Styrbjørn ikke var en hvilken som helst landsflyktig vikinghøvding, men sannsynligvis en betydelig småkonge i Skåne.

Etter dette utrustet han, med støtte fra Harald Blåtann, en hær for å gå mot Sverige. De bega seg sjøvegen oppover Sverige og seilte inn i Mälaren. De tok landstigning ved Flottsund i Fyrisåns munning. For at mennene ikke skulle miste motet og seile vekk lot Styrbjørn alle skipene brenne. Her skal det seires eller dø. Ved synet av de brennende skipene og tankene om slaget mistet danskene interessen, vendte om, seilte hjem og lot Styrbjørn i stikken.

Styrbjørn og hæren marsjerte nordover mot Uppsala og på sletten Fyrisvall møtte han kong Erik som viste seg å ha være vel forberedt. Ved underrettelsen av Styrbjørns ankomst hadde han latt sende pilbud og mobilisere alle våpenføre menn. På Fyrisvall brøt det ut et sagnomsust slag som varte i 3 dager og som ble utmalt i sagaen. I løpet av de første 2 dagene var jevnlikt mellom de stridende. Om kvelden gikk Erik opp til Odins statue i tempelet på Uppsala og ofret til ham. Han lovte Odin at om han vant slaget skulle han være Odins mann og komme til Valhalla om 10 år. Den tredje dagen kastet Erik sitt spyd over fienden og sa:

Jeg ofrer dere alle til Odin.

I kampen som siden skjedde stupte Styrbjørn, og Erik seiret, hvilket ga ham navnet Seiersæl.

Slaget ved Fyrisvall har blitt diskutert av svenske historikere. Noen mener det er legendarisk slag som kun har eksistert i sagaene, mens andre er bestemt på at det har eksistert og henviser til en runestein i Skåne, runestein DR 295 i Hällestad, som sier:

Eskil reiste denne steinen etter Toke Gormsson, sin kjære herre. Han flyktet ikke ved Uppsala.

(A Æskel satti sten þænsi æftiR Toka Gorms sun, seR hullan drottin. SaR flo ægi at Upsalum).

En annen stein, runestein DR 279 i Sjörup, Scania, sier:

Han flyktet ikke ved Uppsala, men kjempet så lenge han hadde våpen.

På runesteinen i Högby star det:

Den gode frimann Gulli hadde 5 sønner. Den modige kjempen Åsmund falt ved Fyrisvall.

I henhold til Adam av Bremen skal Erik Seiersæl siden ha vendt seg mot angripernes hjemland og beseiret disse. Det må i så fall være småkongedømmer i Sverige. Slaget ved Fyrisvall synes å ha vært et legendarisk slag i samtiden, men med tiden synes det å ha blitt overgått av et annet sagnomsust slag som skjedde noen år senere, slaget ved Svolder.

Died:
Falt i slaget ved Fyrisvall mot onkelen Erik Sägersäll.

Styrbjørn married Tyra Haraldsdatter av Danmark about 0980. Tyra (daughter of Harald Gormsen av Danmark and Gyrid Olavsdatter) was born about 0958; died about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]