Other Events and Attributes:

• Education: Aft 1855, Kristiania, Oslo, Norge; Elev ved fru Autenrieths Pikeskole.
• Event-Misc: Abt 1873; Hos fotograf.
• Occupation: Aft 1880; Kvinnesakspioneer.
• Occupation: Bef 1885, Kristiania, Oslo, Norge; Lærerinne.
• Event-Misc: 10 Mar 1889, Molde, Møre og Romsdal, Norge; Foredrag: Om stemmeret for kvinder.
• Event-Misc: 1911; Hos fotograf.

Notes:

Birth:
Faren døde før Ginas fødsel, hvorpå hun med familien (mor, søster og broren Fredrik) flyttet til farens hjemsted Karmøy.

Occupation:
Gina Krog gikk på fru Autenrieths Pikeskole før hun selv studerte videre og tok på seg ulik undervisning. Kvinnens rett til studier var enda ikke etablert.

I 1880 reiste hun til England og fikk etablert kontakt med kvinnesaksmiljøet der, på Bedford College, og begynte en periode som aktiv skribent i dagspressen, for kvinnesaken. Den britiske og amerikanske kvinnesaksbevegelsen var med på å forme Gina Krog's kvinnepolitiske grunnsyn og strategier.

I 1880 la hun ut på sin første utenlandsreise til Storbritannia for å studere kampen for kvinners stemmerett. I Storbritannia tok hun kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies og ble kjent med organisasjonens leder, Millicent Garrett Fawcett. I Storbritannia begynte hun å skrive artikler som hun sendte hjem til norske aviser, først under pseudonym, senere under navnet G–g.

Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som første kvinne fikk avlegge examen artium 1882, hadde Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie:

...vi tre stak hoderne sammen, heter det i et sjeldent intervju hun gav 1912.

Thoresen giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppgav lærergjerningen og gikk inn i det hun selv kalte min kamptid.

Kamptiden begynte da hun 1880, 33 år gammel, la ut på sin første utenlandstur, til Storbritannia. Der tok hun kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen; artiklene hadde talende titler som Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags, Det medicinske Fakultet og Kvindesagen og Kirkedepartementet og Kvindens Tarv.

I Norge var Gina Krog blant de første medlemmene av den første norske kvinnesaksklubben, diskusjonsforeningen Skuld, dannet i 1883. Her satt hun blant annet sammen med Cecilie Thoresen Krog, Norge første kvinnelige student. Skuld dannet senere grunnlaget for opprettelsen av Norsk Kvinnesaksforening. I 1884 stiftet Krog Norsk Kvinnesaksforening sammen med Hagbard E. Berner, som også var foreningens første leder. Krog ble valgt inn i det første styret, hvor hun satt til 1887.

Året etter stiftet hun Landskvinnestemmerettsforeningen sammen med blant annet Fredrikke Marie Qvam. Her var hun aktiv fram til norske kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.

I 1887 vedtok Norsk Kvinnesaksforening å utgi bladet Nylænde. Gina Krog ble redaktør med full redaksjonell frihet.

Fra 1893 overtok hun også det økonomiske ansvaret, og utga bladet selv til hun døde i 1916.

Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Krog slapp til med sitt foredrag Stemmeret for Kvinder 27.november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i desember samme år, i spissen for 10 kvinner, Kvinnestemmerettsforeningen (KSF).
Her skulle menn være utelukket fra medlemskap; den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk. Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovt å fremme forslag til grunnlovsendring for neste Storting – Frøken Krogs Grundlovsforslag - som Berner ironisk kalte det.

Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsorden, og den ble der til seieren var vunnet 1913.

Da gjennombruddet kom for kvinners stemmerett til Stortinget 1907, ble den norske regjering anmodet om å utnevne en offisiell representant til Den Internasjonale Kvinnestemmerettsallianses neste kongress i Amsterdam 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog.
Det samme gjentok seg i Budapest 1913, da Krog møtte sammen med Fredrikke Qvam. På den sistnevnte kongressen ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet allmenn stemmerett.

Krog var kjent som en radikal og kompromissløs forkjemper for kvinners rettigheter. Hun var sentral i organiseringen av den norske kvinnebevegelsen, særlig i kampen for kvinners rett til å stemme. Hun deltok også i det internasjonale arbeidet for kvinners stemmerett. Gina Krog var med og startet opp fire kvinneorganisasjoner:

Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898).
Norske Kvinners Nasjonalråd (1904).

Hun var en av de første kvinnene som deltok i den offentlige debatten i Norge, i Studentersamfunnet høsten 1884, under tre debattkvelder om kvinnesak.

Krog ble etterhvert en nasjonal lederskikkelse som etablerte Norsk Kvinnesaksforening (1884, viseformann til 1888), Kvindestemmeretsforeningen (1885, formann), Landskvindestemmeretsforeningen (1898), Norske Kvinders Nasjonalråd (1904, Krog formann frem til 1916) og var regjeringens representant i Den Internasjonale Stemmerettsallianse.

Hun var eneveldig redaktør i bladet Nylænde i perioden 1885-1916.

Hun skrev også et kapittel om - kvinden i selvstændigt erhverv - i boken Forældre og Børn fra 1902.

Krog var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen med Wilhelm Keilhau og venner.

Hun giftet seg ikke, men levde som selvstendig kvinne hele sitt voksne liv.

Gina Krog deltok også i andre debatter og ga i 1901 sin offentlige støtte til Johan Castbergs radikale - barnelover - som krevde bedre vern om ugifte mødre og økte barnebidrag.
De Castbergske barnelover ble først vedtatt i 1915 (se barnelovgivning).

Etter anmodning fra Det internasjonale kvinneråd stiftet Krog i 1904 Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var leder til sin død.

Hun deltok også på flere internasjonale kvinnesaksmøter, og var blant annet den norske regjeringens delegerte på Den internasjonale stemmerettsalliansens kongresser i Amsterdam 1908 og Budapest 1913.

Gina Krog ble tidlig medlem av partiet Venstre, og ble valgt som varamedlem til landsstyret i 1909.

Krog var bare 69 år gammel da hun døde i 1916.
I samtiden ble hun regnet som selve Høvdingen i norsk kvinnebevegelse. Hun var den første norske kvinne som ble gravlagt på statens bekostning, og en rekke statsmenn var til stede i begravelsen. Bergljot Bjørnson, datter av Bjørnstjerne Bjørnson, sang. Kvinnelige akademikere stod æresvakt.

Gina Krogs vei på Lambertseter, og Gina Krog-prisen som deles ut av Norsk Kvinnesaksforening, er oppkalt etter henne.

Gina Krog - en høvding i kvinnekampen.

Den 20.juni 1997 var det 150 år siden kvinnesakspioneren og stemmerettsforkjemperen Gina Krog ble født. Hun var med på å organisere den norske kvinnesaksbevegelsen og fikk også oppleve den store seieren – stemmerett for kvinner i 1913.

De som trådte frem i kvinnesakens oppmarsjtid i 1880-årene, stilte seg laglig til for hugg. Gina Krog var den mest sentrale aktør fra starten av den organiserte kvinnesaksbevegelsen, og hun arbeidet for kvinnesaken på heltid frem til sin død i 1916. Visst møtte hun motstand og harde angrep fra mange hold, men hennes dype overbevisning om at hun hadde en rettferdig sak, og den omfattende kunnskap hun la for dagen i skrift og tale om sakens historikk og fremdrift i internasjonal sammenheng, gjorde at hennes motstandere langt på vei ble fratatt de ellers så vanlige våpen: latterliggjøring, fortielse, utstøting.

En radikaler.

Gina Krog stilte seg på den radikale fløyen etter amerikansk og engelsk mønster, og hevdet uavkortet prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, i motsetning til den moderate grenen som la vekten på forbedring av kvinners økonomiske kår. Fra første stund krevde hun like rettigheter, også politiske. Hennes store kampsak ble dermed den mest omstridte av alle saker: stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Og her var hun kompromissløs. Der andre kunne være innstilt på å slå av på kravene for å oppnå noe, en gevinst om aldri så liten, men i riktig retning, var hun aldri villig til å fire en tomme.

Det synes å ha vært noe steilt og utilnærmelig over den ranke, høyreiste skikkelsen. Hun hadde ikke mange nære venner, men de hun hadde, var henne urokkelig tro. Historikeren Wilhelm Keilhau beskrev henne som - en vakker statelig dame med rolige trekk og selvbevisst opptreden- og - Det var næsten ikke mulig å la være å nevne ordet representativ når talen falt på Gina Krog. Hun var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, noe som gjorde henne til tindebestiger. Men hun gikk heller ikke av veien for et restaurantbesøk i godt lag med god mat og drikke. Økonomien tillot imidlertid sjelden den slags utskeielser.

Oppvekst og unge år.

Gina Krog ble født 20.juni 1847 i Flakstad i Lofoten, der hennes far var sogneprest. Hun ble født et par måneder etter farens død, og moren flyttet, som vanlig var for enker, til mannens familie på Karmøy.
Da Gina var åtte år, flyttet moren til Kristiania med de tre barna for å skaffe dem høvelig skolegang. En søster døde, broren Fredrik gikk på Latinskolen, Gina på pikeskole, Fru Autenrieths. Hun begynte tidlig å undervise ved private pikeskoler, men hadde ingen formell utdannelse. Samtidig drev hun utstrakte selvstudier, særlig i språk og litteratur.

Gina Krog var født for tidlig til å kunne gjøre seg nytte av reformer som retten til å ta middelskoleeksamen (1879), avlegge examen artium (1882) og adgang til Universitetet (1884).

Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som den første omsider fikk avlegge examen artium, hadde Gina Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie, som drev nabogården Vegamot. Eidsvoll ble et fristed for henne livet ut. Vi tre stak hoderne sammen, heter det i et sjeldent intervju hun ga i 1912.
Cecilie giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppga sin lærergjerning og gikk inn i det hun selv kalte min kamptid.

Kamptid.

Kamptiden begynte da hun 33 år gammel satte ut på sin første utenlandstur til England. Der tok hun kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies, under ledelse av Millicent Garrett Fawcett, og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen, særlig i Dagbladet. Artiklene hadde talende titler som - Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags - Det medicinske fakultet og kvindesagen - Kirkedepartementet og kvindens tarv.

Gina Krog var primus motor i oppstartingen av hele fire organisasjoner: Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). I tillegg var hun redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra da det første nummer utkom i 1887 og frem til sin død.

Stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening.

Forholdene omkring stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening var lenge omgitt av uklarhet og myter. Den mest seiglivede myten var – og er – at ingen kvinne hadde selvtillit nok til å påta seg formannsvervet. Det faktum at en mann ble foreningens første formann, Hagbard E. Berner, stortingsrepresentant for Venstre og tidligere redaktør i Dagbladet, skapte og befestet myten. Gina Krog fikk høyest stemmetall som styremedlem, men Berner kom henne i forkjøpet ved å innkalle til stiftelsesmøte 28. juni, mens hun ville vente til høsten. Han hadde regien og presenterte et forslag til program med moderat profil og en formålsparagraf som ikke forpliktet foreningen til å arbeide for stemmerett.

Gina Krog hadde samme vår gått ut i Nyt Tidsskrift med en stort anlagt artikkel - Nogle ord om kvindesagens udvikling og nærmeste opgaver i vort land - men bare første del av dobbeltartikkelen var gått i trykken. Neste del, der hun skisserte opp programmet, kunne ikke komme før etter ferien. Gina Krog appellerte til kvinnene om selv å ta ledelsen, og de burde så snart som mulig få inn forslag til Stortinget om - ikke alene kommunal, men også politisk stemmeret. Denne artikkelen alene – myndig i form og innhold – burde være nok til å sprenge myten om manglende selvtillit.

Kvinnestemmerettsforeningen.

Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Gina Krog slapp til med sitt foredrag - Stemmeret for kvinder - 27.november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i spissen for ti kvinner Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Gina Krog ble formann, Anna Rogstad nestformann. Menn skulle være utelukket fra medlemskap. Den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk.
Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovet å fremme forslag til grunnlovsendring for neste storting.
Frøken Krogs Grundlovsforslag - som Berner ironisk kalte det i kampens hete. Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsordenen, og ble der – til seieren var vunnet i 1913.

Landskvinnestemmerettsforeningen.

Bakgrunnen for stiftelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898 var en ny splittelse, denne gang i KSF. En opposisjon mot Gina Krogs konsekvente likestillingslinje anført av Anna Rogstad fikk flertall for å gå til Stortinget med det Gina Krog kalte et prutningsforslag. Opposisjonen fikk også strøket den viktige formuleringen i formålsparagrafen: på samme betingelser som for menn. Gina Krog gikk av som formann, etter 12 år. Offisielt het det at hun fraba seg gjenvalg: i realiteten ble hun kastet. Alle visste at hun ikke kunne gå med på det hun kalte avslagstaktikk og opportunistisk signalforandring.
Gina Krog avslo å stille som formann i den nye foreningen, og fikk overtalt Fredrikke Qvam til å påta seg vervet. Selv ville hun som redaktør av Nylænde sette alt inn på å forklare årsaken til splittelsen, agitere for tilslutning til LKSF og gjøre den landsomfattende som navnet tilsa. Det lyktes også. Det var LKSFs apparat – med 40 lokalforeninger spredt ut over landet, som ble tatt i bruk i 1905 da lister med 278 298 underskrifter for unionsoppløsning kunne overleveres Stortinget – en manifestasjon som også kunne oppfattes som en kjempepetisjon for stemmerett.

Internasjonalt arbeid.

LKSF ble opptatt som medlem av Den Internasjonale Stemmerettsallianse i 1904. Samme år ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet og tilsluttet Det Internasjonale Kvinneråd (ICW). Gina Krog var initiativtager til Nasjonalrådet og formann til sin død. Hun hadde internasjonale kontakter, og på en kongress i London i 1899 hadde hun påtatt seg et verv som forpliktet henne til å stifte et norsk nasjonalråd. Når det drøyde, berodde det på at det samtidig forelå planer om en samling av alle kvinnesaks- og stemmerettsforeningene i et Norsk Kvinnesaksforbund med radikal profil. Nasjonalrådet, derimot, var en paraplyorganisasjon uten formålsparagraf som omfattet en rekke organisasjoner med ulike formål, som avholds-, sedelighets-, misjons- og husmororganisasjoner. Når Gina Krog satset på denne løsningen, hadde det sin bakgrunn i splittelsen i stemmerettssaken og utsiktene til internasjonalt samarbeid.

Interessekonfliktene kunne virke lammende, men under Gina Krogs ledelse ble Nasjonalrådet høringsinstans i saker som særlig angikk kvinner, også i saker med tilknytning til sentrale kvinnesakskrav. I 1905 var Nasjonalrådet en viktig aktør. Selv forfattet hun et skrift - Norway - til orientering for de 19 medlemslandene i ICW.

Æret for sin innsats.

Nylænde var et møtested for alle disse foreningene. Tidsskriftet startet som organ for Norsk Kvinnesaksforening, men etter syv år overtok Gina Krog selv utgivelsen. Hun hadde måttet tåle kritikk for sin radikale linje, men ved 25-årsjubileet i 1912 høstet hun - gull og ære - fra alle hold; selv Høyre-pressen ga rosende omtale. Blomster og telegrammer kom i en jevn strøm fra inn- og utland, deriblant et telegram fra dronning Maud. En landsomfattende innsamling ga et betydelig beløp til et Nylænde-fond.

Ære ble henne også til del da gjennombruddet for kvinners stemmerett til Stortinget kom i 1907. Den Internasjonale Stemmerettsallianse anmodet den norske regjering om å utnevne en offisiell representant til alliansens neste kongress i Amsterdam i 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog. Det samme gjentok seg i 1913, nå sammen med Fredrikke Qvam. På kongressen i Budapest ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet alminnelig stemmerett.

Gina Krog døde 14. april 1916, knapt 69 år gammel. Hun ble begravet på statens bekostning, som den første kvinne i landet. Ved bisettelsen i Fagerborg kirke var statsmaktene representert ved stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius. Bergljot Ibsen sang, og kvinnelige akademikere sto æresvakt. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker.
En høvding var gått bort. Kamptiden var over.
(Publisert som kronikk i Aftenposten, 7. juli 1997.)

Event-Misc:
Hennes slektning rektor Alexander Brinchmann nevner Gina Krog og hennes foredrag i Molde i 2 av sine brev til sine barn.

5.mars:

...Gina Krog siges idag at skulle passere sydover fra Xsund til Ålesund, for der at holde - foredrag - og så på søndag at returnere hid; uheldigvis har jeg ikke nogen sterk sympathi for denne min kusinedatters virksomhed...

12.mars:

...En annen slags begivenhed i ugen dannede Gina Krogs foredrag her søndag på rådhuset ”Om stemmeret for kvinder”. Også jeg var – nærmest på grund af slegtskabet – blandt de talrige tilhørere og –inder, der samtlige fandt hendes fremtræden og personlighed tiltalende, medens der naturligvis var en stor meningsforskjel m.h.t. argumenternes logik. I går var hun på visit hos mig (vin & appelsin); hun så da meget ældre ud end på katheteret...

Unggutten Olaf Brinchmann-Hansen (også slekt - sønn til Alex' datter Ragnhild) skrev i brev 12.mars 1889:

...Igår var frøken Gina Krogh her til aftens og iforgårs holdt hun foredrag på Rådstusalen om stemmeret for kvinder...

Died:
Gina Krog døde under en influensaepidemi 1916, knapt 69 år gammel.

Buried:
Ved bisettelsen var statsmaktene representert ved stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker. Kamptiden var over.

Gina Krog ble som første kvinne gravlagt på statens regning, ved Vår frelsers gravlund i Oslo.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1831, Kristiania, Oslo, Norge; Lærer ved Kristianias Borgerskole.
• Education: 1833; Ex. theol. (karakter h. ill.).
• Occupation: 12 Sep 1833, Skudenes, Karmøy, Rogaland, Norge; Pers. kapellan.
• Occupation: 6 Jun 1840, Flakstad, Nordland, Norge; Sokneprest.

Notes:

Birth:
Foreldre var sokneprest til Skudenes Fredrik Arentz Krog (1769-12.august 1845) og Valentine Birgithe Marie Larsen (1744, Danmark-1852).
De ble gift i 1799.

Jørgen married Ingeborg Anna Dass Brinchmann, "Krog" on 04 Nov 1839 in Nordland, Norge. Ingeborg (daughter of Hans Brinchmann and Alette Marie Dass, "Brinchmann") was born on 22 Jun 1813 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was christened on 25 Jul 1813 in Vår frue kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; died on 24 Nov 1872 in Kristiania, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 30 Jan 1847, Karmøy, Rogaland, Norge
• Residence: 1854, Kristiania, Oslo, Norge

Other Events and Attributes:

• Education: 1801, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Realskolen. Hans Brinkmand, 14 år, Logerende i Munke Gaden Hus 7.
• Milit-Beg1: Bef 1806, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Militær karriere.
• Occupation: 1819, Nesna, Nordland, Norge; Kjøpte Strand med handelsleie og gårdsbruk av sin svigerfar, Anders Dass.
• Occupation: Bef Dec 1826, Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; Toldbetjent (Undertollbetjent (1834)).
• Occupation: 10 Aug 1835, Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland, Norge; Overtollbetjent. Tok avskjed 29.august 1849.

Notes:

Milit-Beg1:
Hans sto som Sekondløytnant ved 2. Trondhjemske Nasjonale Infanteriregiments 2. Tjenestegjørende grenaderkompani den 16.mai 1806, dog uten ansiennitet til han hadde fått eksamen.

Mobilisert vinteren 1808 til GrenBn Ræder.

Premierleutnant 5.mars 1808 utnevnelsen var antagelig til Gagnatske kompani.

Plassert ved Størenske kompani fra 27.mars 1810 og ved Eritsfjordske kompani fra 1811.

I januar 1811 flytter hans bror Christopher til Trondheim, og skriver:

Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem.
I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem.

Befordret til det sivile 10.august 1835. Hadde da stått på vartpenger (redusert lønn uten tjeneste) antakelig fra hærens omorganisering 1.januar 1818.

Som offiser bodde Hans på Strand i Nesna, som han eide en stund.

Occupation:
Strand i Nesna, borgeleie, gjestgiveri, handel og jektbruk.

Beliggende sydvendt mot Ranafjorden, noen kilometer fra Nesna sentrum. Eieren, Anders Dass, solgte i 1819 Strand med handelsleie og gårdsbruk til sin svigersønn, løytnant Hans Brinchmann, for 1.800 riksdaler.

Løytnant Hans Brinchmann solgte igjen Strand i 1821 til Hans Abraham Meyer for 3.600 riksdaler, flyttet deretter sørover og endte opp som tollbetjent i Bergen.

Occupation:
Ved datteren Lovise Christine Bernhoft Brinkmanns dåp 17.desember 1826 i Nykirken i Bergen, er faren Hans Brinkmann nevnt som Lieutenant og Toldbetjent.

Occupation:
Fra Norske Rigstiende, tirsdag 4.september 1849:

Afgang.

Under Finants-Departementet. Under 29de August sidstleden er Overtoldbetjent i Bergens Tolddistrict Hans Brinchmann forundt Afsked i Naade fra bemeldte Embede med en aarlig Pension af 400 Spd...

Died:
Døde på Bergen sinnssykehus (Mental Sygehuset).

Fra dødsannonsen i Morgenbladet, fredag 18.april 1856:

Dødfald.

Herved bringes til fraværende Slægtninges og deeltagende Venners Kundskab, at min kjære Mand, forhenværende Lieutenant og Overtoldbetjent Hans Brinchmann efter flereaarige Sindslidelser bortkaldtes i Bergen ved en stille Død den 27de Marts i hans Alders 69de og vort Ægteskabs 44de Aar.

Skudesnæshavn, den 1ste April 1856.

Aletha M. Brinchmann, født Dass.

Hans married Alette Marie Dass, "Brinchmann" in 1812 in Nesna, Nordland, Norge. Alette (daughter of Anders Pedersen Dass and Ingeborg Anna Juel Hansdatter Bernhoft, "Dass") was born on 22 Aug 1790 in Nesna, Nordland, Norge; was christened on 29 Aug 1790 in Nesna, Nordland, Norge; died on 25 Jan 1874 in Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland, Norge; was buried on 31 Jan 1874 in Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Fra dødsannonsen i Morgenbladet, søndag 8.februar 1874:

Dødfald.

Vor 83 Aar gamle, kjære Moder, Alette Marie Brinchmann, Enke efter Overtoldbetjent Hans Brinchmann, hensov stille og rolig Søndag Morgen, den 25de Januar.

Den Afdødes Efterladte.

Notes:

Engaged:
I januar 1811 flytter Hans' bror, Christopher, til Trondheim, og skriver:

I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Sammenkomsten der var hjertensvenlig og som forøgedes i høi Grad naar min Broder Hans medtog sin elskværdige Kjæreste Aletha Marie Dass, med hvem han da nylig var forlovet...

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 29 Oct 1775, Haltdalen/Holtålen, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge; Dom.20 a Trinit.
• Residence: Bef 1787, Røros, Sør-Trøndelag, Norge
• Occupation: Bef 1801, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Kontrollør og hyttemester, hytteskriver.
• Milit-Beg: 1808, Røros, Sør-Trøndelag, Norge; Premierlieutenant ved Røraas Bergcorps Compagnie.
• Residence: Bef 1828, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Bodde hos sin sønns svigerfar auktionsmester Andreas Holm.

Notes:

Christened:
Faddere var også madame Dybdahl, Jr. Olava Dybdahl og Giertrue Ole Langelandets (?) og ... Biørgum.

Residence:
I folketellingen i 1801 på Røros:

Michael Brinchmann, 41 år.
Johanne Andrea Flor, 38 år.

Barna:
Henning 10 år, Anne Catrina 7 år, Christopher 6 år og Anne Malena 2 år.

Det nevnes også 4 tjenestefolk.

.
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av sønnen, tollkasserer Christopher Brinchmann, ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

...min Faders Eiendom Sjømyren beliggende ved Hittersøen og Hitterelven omtrent 1/8 Miil fra Bergstaden...

...mit Barndomsliv som tilbragtes i mine første Sommer og Høstmaaneder paa en mine Forældre tilhørende Avlsgaard, beliggende i Røraas Sogn 3/4 Mill fra Bergstaden, Wintervolden kaldet, der mod Øst og Nord grændsede til Glommen Elv som udspringer fra den i bemeldte Sogn liggende fiskerige Indsø, Aursunds Søen, mod Syd til Erlien og mod Vest til Almindingerne ved Storvartz Grube...

...Paa denne Gaard i Forening med mine Forældres førnævnte Eiendom, Sjømyren ved Røraas, kunne fødes 2 Heste og 10 Kjør...

...tog sin Sommerresidents paa Vintervolden til ud paa Høsten. Paa Vintervolden var den rigeste Anledning til at tumle i det Fri og more sig. Aarle om Morgenen var man ude og qvægede sig ved den deilige Sommerluft og Fuglesang...

...Gjennem Gaardens Ind- og Udmark løb fiskerige Bække - især den saakalte Vikebækken...

Occupation:
Under folketellingen i 1801 ble Michael Stub Brinchmann nevnt som Lieutnant ved det røraaske bergjæger corps, og controleur ved grubene/hyttemester.

Hyttemester:

Ledet smeltingen i Smeltehytta. Hadde hyttskriveren over seg.

Hytteskriver:

Øverste sjef i Smeltehytta, direkte under bergskriveren og direktøren i rang. Arbeidet som regnskapsfører for smeltehyttedriften. Under hytteskriveren var hyttemesteren som ledet smeltingen. Deretter kom garmakeren, som ledet raffineringen.


.
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.

.
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63.

Milit-Beg:
.
Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av sønnen, tollkasserer Christopher Brinchmann, ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark:

Nok en Beskjæftigelse jeg havde som Barn, i Krigsaaret 1808 - maa ogsaa omtales...

...i mine Forældres Huus, hvor der holdtes en Militair-Klub eller ugentlig Samling af Officerer for at læse Aviser, spille L'hombre og politisere og synge, især krigerske Sange. De yngre Officerer deeltog ogsaa i Keglespil som foregik i min Faders Gaard.

Det var ikke liden Militairstyrke som var garnisoneret paa Røros bemeldte Aar. Foruden Røraas Bergcorp's 2de Compagnier, som gjorde Tjeneste under Krigen - og ved hvilket min Fader stod som Premierlieutenant - var flere Compagnier af Gevorben og Nationale derunder Skiløbercompagni indqvarterede hos Indvaanerne paa Stedet.

Died:
Død 68 år gammel.

Michael married Johanna Andrea Henningsdatter Floer, "Brinchmann" on 14 Nov 1786 in Røros kirke, Sør-Trøndelag, Norge. Johanna (daughter of Henning Henrichsen Floer and Anne Magdalene (Anne Malene) Christophersdatter Normann, "Floer") was born on 17 Mar 1763 in Røros, Sør-Trøndelag, Norge; died on 22 Oct 1815 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 02 Nov 1815 in Røros, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 1778, Røros kirke, Sør-Trøndelag, Norge

Notes:

Died:
Fra Gløersens Dødsfall i Norge:

brinchmann, - johanne andrea f. floer, t røros 22/10 1815, 52 1 /2 år, g. 29 år m. gjl. michael b ., 6 b.

Buried:
Torsdagen den 2den November begravet Hyttemester M.Brinchmans hustru Johanna 53 Aar.

Notes:

Married:
Sidene fra vielser i 1787 er borte fra kirkebøkene, men - Micheel Brinchman - står såvidt nevnt under nr. 24. gift i Røros kirke i 1786.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1789; Skipper og kjøpmann i Nordlandene.
• Residence: Bef 1817, Nesna, Nordland, Norge; Strand.
• Residence: 1817, Hemnes, Nordland, Norge; Berntvig.

Notes:

Birth:
Foreldre var gårbruker i Nesna Peder Jensen og Elisabeth Christensdatter Klæboe.

Faren var i sin ungdom på Alstadhaug prestegård hos Anders Dass, og sønnen fikk navn etter han.

Anders married Ingeborg Anna Juel Hansdatter Bernhoft, "Dass" on 15 Nov 1789 in Nesna, Nordland, Norge. Ingeborg (daughter of Hans Christophersen Bernhoft and Christence Dorothea Broch, "Bernhoft") was born on 16 Apr 1767 in Ytterøya, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; was christened on 22 Apr 1767 in Ytterøya, Levanger, Nord-Trøndelag, Norge; died on 21 Aug 1827 in Hemnes, Nordland, Norge; was buried on 31 Aug 1827 in Hemnes, Nordland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Died:
Døde på prestegården.

Notes:

Married:
5 barn:

1. Alette Marie, f.22.august 1790, d.25.januar 1874.
Gift i 1812 med Hans Brinchmann. 5 barn.

2. Christence Elisabeth, f.29.august 1796 i Nesna, d.2.desember 1877 i Hemnes.
Konfirmert 29.september 1811.
Gift i Nesna 9.september 1812 med Iver Anker Heltzen (4.mars 1785, Kongsberg-30.juni 1842). Residerende kapellan til Hemnes 11.januar 1811 og sokneprest 17.oktober 1814. 4 barn.

3. Hans Bernhoft, f.ca.1800 i Nesna. Døde ung.

4. Anna Fredrikke Winther, f.11.april 1809 i Nesna, d.23.mars 1878 i Hemnes.
Ugift.