Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Living married Living [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Milit-Beg: Bef 1952, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Sersjant i hæren.
• Residence: Aft 26 Jul 1952, Ler, Melhus, Sør-Trøndelag, Norge
• Milit-Beg: Bef 1956, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Fenrik.
• Event-Misc: 20 Oct 1957; Hva Paul skrev i minneboken til sin kones kusine Ruth Eva.
• Residence: Bef Oct 1959, Persaunet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Hus 19.
• Occupation: Bef Aug 1964, Kristiansten festning, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Garnisonsvoldsmester (løytnant) med bosted på festningen.
• Residence: Abt Feb 1975, Leangen, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Amalienlyst 3 B.
• Event-Misc: 20 Dec 2012; Bilde tatt av datteren Siv.

Notes:

Birth:
Foreldre:
Martin Bones, født 18.august 1907 i Støren, død 9.september 1994. Vegoppsynsmann.
Gjertine Hagen, født 14.september 1909 i Singsås, død 3.februar 2006.

Occupation:
Telefonnummer 17668 (i 1977).

Paul hadde kapteinsgrad før november 1967 og majors grad, infanteriregiment 12, før August 1988.

Residence:
Telefonnummer 079-17668.

Died:
Datteren Siv skrev i sin blogg dagen etter:

10 minutter etter at jeg kom til sykehuset i går døde pappa. Han bare sovnet rolig inn nesten uten at jeg merket det. Mine søstre hadde vært der før om dagen, men akkurat da det skjedde var jeg alene.
Så falt det seg slik at jeg var den som måtte ringe til alle mine fire søsken og fortelle at det var slutt. Etterpå samlet vi oss her hos meg, spiste litt og snakket og mimret om alt det moro vi har hatt sammen. Vi lo og gråt om hverandre og hadde en fin stund etter omstendighetene.
Merkelig hvor liten du er når alt kommer til alt, store sterke pappaen min, han som var familiepatrikat de lux, han vi hadde respekt for hele livet, han som var så sterk, men også var den som kom med buketter med markblomster.
Det kommer til å være rart lenge, men nå er han der mamma er, han har savnet henne..

I dag skal vi møte begravelsesbyrået. Hvordan det blir etter det orker jeg ikke tenke på...

I dagene forut hadde hun beskrevet farens siste sykeleie.

Det begynte 24.februar:

Stakkar pappa! I morges ringte min far og spurte om vi kunne komme fordi han var syk. Ettersom han nesten aldri klager på sykdom og vanligvis er i bra form for alderen kjørte vi rett innover.
Han var såpass dårlig at jeg ringte etter ambulanse med en gang. Ambulansepersonalet satte igang med behandling umiddelbart og han ble kjørt til sykehuset. Maken til flinke folk finner man ikke så ofte, effektiv, beroligende og kjempedyktige var de.

Etter en hel del prøver på sykehuset var legen ganske sikker på at han hadde hatt et hjerteinfarkt. Da vi dro hjem i ettermiddag var han bedre, men veldig sliten. Nå skal vi dra nedover igjen om en liten stund bare for å se hvordan det går med han. Forhåpentligvis er han litt bedre. Så langt ser det ut til at vi slapp med skrekken, men uroen er der enda naturligvis.
Pappa har nok hatt et par tøffe år etter at min mor døde. Det må være tøft å bli alene når man er vant til å være to om alt. Nå håper jeg abre at han blir fort bra igjen..

Dagen etter:

Vi slapp med skrekken! Vi fikk oss en liten støkk i livet da pappa fikk hjerteinfark i går, men heldigvis slapp vi med skrekken. Da vi var innom han i går kveld så han mye bedre ut og alt tyder på at dette går veldig bra.

I dag er vi tilbake til normalen og Pondus og jeg nyter livet og dagen. Akkurat nå springer han rundt her og lurer på hva galt han skal finne på. Men nå er stuen babysikret så det er ikke så mye som kan gå galt.

I går kveld satt jeg og så på gamle bilder og fikk så lyst til å dra på hytta. Blir ikke lenge nå før vi starter sessongen. Jeg tenker ikke mye på det om vinteren fordi vi aldri har brukt hytta på vinteren, men når det begynner å lir mot vår da kribler det bra i kroppen og jeg kan nesten ikke vente.
Nå er det ikke mye som minner om vår ute her, men temeraturen er ganske mild, dagene er blitt lysere og lengre så noe stort er på gang...

Fra 9.mars:

...Så er det sykehuset, mange lange timer, vonde timer, men gode også på en merkelig måte. Tankene kommer, minner eller vonde tanker om alt som har vært og alt som ikke lengre skal være...

Fra 11.mars:

...Pappa er fremdeles med på en måte, men vi har ikke lengre noen form for kontakt, det sørger store doser med morfin for. Men så slipper han i alle fall smertene og det er jo fint. Sykepleierne på avdelingen kan med rette sammenlignes med engler, de er søte og snille og kan ikke roses nok. Det blir mange lange timer ved sykesengen nå, men også tid til litt hvile inne i mellom. Man har på en måte forsonet seg med det som skal skje og prøver å gjøre den siste tiden så grei som mulig under de rådene omstendigheter...

Fra 13.mars:

Uvirkelig og rart...
Livet går videre og vi med den. Det hele er egentlig litt uvirkelig og veldig rart. Andre mennesker lever sine liv upårvirket av det som skjer i vårt. Jeg husker jeg tenkte det samme da min mor lå for døden. Hvordan kunne alt være så vanlig når vi hadde det så vondt.
Hun døde og vi gikk ut av rommet, ned med heisen og så andre mennesker smilte og lo og var fullstendig upåvirket.
Nå er jo det egentlig en dum tanke for om alle skulle påvirkes av alt ville det bli veldig rart, men for meg da var det merkelig akkurat da.

Så får man rare tanker om at legene har tatt feil, han blir bra igjen, men det er jo også helt bak mål. Nå slipper han i alle fall å slite selv, ligger og sover det meste av tiden, det kjennes litt bedre...

Fra 15.mars:

...Så har det gått enda et døgn og vi venter fremdeles på det som skal komme. Timene på sykerommet har blitt mange, men nå er det egentlig litt greit fordi pappa sover hele tiden og da vet vi at han ikke har vondt. Jeg er så takknemlig for å ha mange søsken som er her og kan dele timene, for Jarle og Hege som også er med å bidrar ved sykesengen og for alle de stundene der han har fred og ro rundt seg. Han har det best når det er stille og rolig rundt seg. Vi kan ikke være mange der samtidig, men han har også selv før vi mistet kontakten varslet om at han ikke ønsket å ha rommet fult av gråtende pårørende. Vi kunne komme en eller to av gangen sa han...

.
Dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 19.mars 2013:

Paul Oddvar Bones f. 16.3.1931 døde fra oss i dag.
Trondheim, 15.mars 2013.

Siv, Jarle.
Gerd Åsta, Kjell.
Atle Magnar, Heidi.
Dag, Wenche.
Tone, Odd.

Paul married Liv Ruth Aune, "Bones" on 26 Jul 1952 in Øyslebø kirke, Marnardal, Vest-Agder, Norge. Liv (daughter of Atle Aune and Aasta Lorentzen, "Aune") was born on 25 Jul 1931 in Agle, Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; was christened after 25 Jul 1931 in Snåsa, Nord-Trøndelag, Norge; died on 23 Jul 2010 in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; was buried on 30 Jul 2010 in Lademoen kirke, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 1933, Villa Fagerli, Hommelvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos mormor og morfar.
• Confirmation: Abt 1946
• Education: Bef 1949, Hønefoss, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Sykepleierstudent.
• Occupation: 22 Aug 1949, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Barnesykepleier.
• Event-Misc: 14 Mar 1955; Hva Liv skrev i minneboken til sin kusine Ruth Eva.
• Event-Misc: 22 Jun 1958, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Stor opplevelse med Kong Olav Vs signing.
• Event-Misc: 17 Dec 1962, Persaunet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Feiring av tante Ruths 60-årsdag.
• Event-Misc: Feb 1969, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Mor Aasta feirer sin 70-års dag.
• Event-Misc: Sep 1978, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; På besøk hos mor, mormor og oldemor Aasta Aune i Fjøsmesterveien 1A.
• Illness: Bef 2005, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Vann i lungene som førte til hjerte- og pusteproblemer.
• Event-Misc: 20 Jan 2007, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; Mor og datter ute og koser seg.

Notes:

Occupation:
Mormor (Klara Lorentzen) skriver 22.august 1949 om barnebarnet sitt:

Liv begynner på sykehuset idag.

Event-Misc:
Kong Olav ble etter eget ønske signet til sin kongegjerning i Nidarosdomen 22.juni 1958. Seremonien var høydepunktet i en signingsferd som startet 16.juni 1958. Da reiste Kong Olav i bilkortesje, var ledsaget av Prinsesse Astrid, som skulle følge ham under hele reisen. Den 19.juni kom Kongen til Trondheim, der han tok inn på Stiftsgården. Her fulgte et omfattende program, med selve signingsseremonien i Nidarosdomen søndag 22.juni som det store høydepunktet.
Dagen etter seremonien fortsatte signingsferden med Kongeskipet Norge. Kongeskipet seilte ut fra Trondheim 23. juni, og endte da Kongen steg i land på Honnørbryggen i Oslo 2.juli, på Kongens 55 årsdag.

Lørdag 21.juni skrev Halvard til sine foreldre i Marnardal, hvori han nevner den store begivenheten som fant sted i Trondheim:

...Torsdag var jeg til Ole. Der så vi Kongen da han kjørte forbi Liv, Paul. Kolstad og ungene var oppe på Sverresborg og så ham der. Han var så pen, ja, det var prinsessa også.
I går kveld var Liv og fru Kolstad nede ved Britania og så på dem der. Det var Kongen, Astrid, Ragnhild og Erling Lorentzen. De hadde sett dem helt nært og sa de var så nydelige. Astrid i lyseblå tyll.
Imorgen skal vi til byen og se på dem der. Det skal gå barnetog forbi Stiftsgården og da skal de stå på trappen der...

Allerede mandag 23.juni skrev han igjen til foreldrene:

Igår var Liv og jeg i byen og sto rett oven for Stiftsgården i 4 timer. Vi så når de kjørte i kirken når de kom hjem og så sto alle (Kongen, Astrid, Ragnhild, Harald + Erling Lorentzen) på trappa da barnetoget gikk forbi. De var så nydelige. Liv sprengte seg frem så hun sto nesten forrest. Jeg så også godt. Dere må kjøpe Adressa for idag mandag...

Illness:
Datteren Siv skrev i bloggen sin:

På sykehuset igjen 09.jan.2007 kl.13:16:

De to siste årene har min mor vært ut og inn av sykehus. Hun har blandt annet hatt to store hjerteoperasjoner ,samt 6 eller 7 hjertesvikt. I tilfellene med hjertsvikt har hun blitt kjørt med ambulanse til sykehuset. Alle gangene har det vært på natten. Ved flere anledninger har det vært kritisk. Spesielt rundt juletider i fjord var det kritisk og vi trodde ikke vi ville få beholde henne. I natt ble hun igjen sendt med ambulanse til sykehuset med hjertesvikt. På morgenen var hun over det veste og vi kunne puste lettet ut.

Jeg er svært lettet og glad. Men vi vet enda ikke helt hvordan dette går. Flere av oss frykter vel den dagen da man mister sine foreldre. Jeg og mine søsken er ikke noe unntak. Nå sitter jeg her litt utladet, og håper og tror at det er over for denne gangen. Jeg har også i takknemlighet for at det gikk bra også denne gangen bestemt meg for å følge et godt råd, gi noen blomster mens man lever, etter det trenger man dem ikke.. blomster, klemmer og den hjelp hun trenger.. ikke noe problem..

Den 16 januar skrev Siv dette:

I dag skal min mor antagelig opereres. Hun har nå vært på sykehuset i en uke etter hjertestans og vedvarende pusteproblem på grunn av vann i lungene. Så nå på morgenen sitter jeg spent og venter på å høre hvordan det gikk. Må antagelig vente en god stund så dagen kan vel bli lang.

Event-Misc:
Siv skrev i bloggen sin 22.januar:

Det har vært mange turer på sykehuset de siste 18 månedene. Bildet er fra lørdag. Min mor har vært svært syk og innlagt på sykehuset i over en uke, men som det fremgår av bildet ser det ut til å ha gått bra denne gangen også. Her har hun fått lov til å gå ned på kafeterian en tur.

Died:
Fra datteren Sivs blogg de siste dagene før Liv døde:

Krise igjen! 22.jul.2010 kl.19:26:

I dag reiste vi en snartur hjem da vi hadde fått beskjed om at mamma nok en gang var innlagt på sykehuset. Da vi kom frem lå hun på overvåkningen, men vi fikk høre at det ikke var noen krise. Etter å ha sett om henne og snakket med legen som mente at hun var stabil, bestemte vi oss for å reise utover igjen. Nå fikk jeg nettopp telefon om at vi måtte komme med en gang.
Så er det bare å dra hjem igjen og håpe på ar vi rekker frem..

Hva skjer! 23.jul.2010 kl.01:09:

Som tidligere beskrevet måte vi kjøre tilbake til byen og sykehuset etter å fått beskjed om at mamma var veldig syk. I løpet av kvelden har det rettet litt på seg, men hun er fortsatt på hjerteovervåkning og vi har fått beskjed om at ting kan endre seg raskt. Nå mente sykepleier at hun trengte litt hvile og sendte oss hjem, men han har lovet å ringe desom det blir verre igjen.
Nå er det egentlig litt godt å være i nærheten sånn i fall, hadde hele tiden mens vi var på hytta en stor klump i halsen og en uro som gnog og ikke ville gi meg fred. Man skjønner jo at hun er veldig syk og når legen sier vi bør være der da er det nok alvor. Likevel må hun være utrolig sterk for å ha overlevd alt hun har måttet gjennom i det siste. Det er nok mye vilje..

Så har det skjedd!!! 24.jul.2010 kl.10:08:

Min snille gode mamma døde i går ettermiddag. Til tross for min modne alder, til tross for at jeg har fått hatt mine foreldre lenge, til tross for at det var godt for henne å slippe nå, så føler jeg meg som et barn som har mistet fotfestet. Vårt naturlige midtpunkt, den vi alltid måtte til, den som hadde oversikten over oss alle og som til en hver tid viste hva som rørte seg i mitt og mine søskens liv. Nå er hun borte for alltid.
Nå er jeg likevel takknemlig for å ha Jarle, barna mine, barnebarna, 4 søsken som alle står meg nære, mange nieser og nevøer og ikke minst pappa som nå trenger oss og det at vi kan være sammen i sorgen og savnet.
Jeg kunne si veldig mye om min mor, men akkurat nå så orker jeg ikke.

Klump i halsen... 24.jul.2010 kl.23:32:

Hodet er fult av rare tanker, jeg har en stor klump i halsen og jeg er trist, men jeg har da kommet gjennom også denne dagen og jeg vet at verden går videre. En rar tanke jeg fikk i går da vi kjørte hjem fra sykehuset var om hvordan kan et menneske gå bort og så går verden videre som om ingenting har hendt. Nå surrer det i hodet, det er mange praktiske ting som skal ordnes, mennesker som skal ha beskjed, andre ting som det er greit å fokusere på akkurat nå. Så er det mange telefoner, gode fine samtaler med mennesker jeg er glad for å høre fra. Jeg blir så glad over alle disse som får meg til å føle at de vet og føler med meg. Jeg er merkelig sliten, fysisk og psykisk, all uroen, all medfølelsen for henne som slet så fælt, turene til og fra sykehuset, ambulanser, overvåking, maskiner som blinker, ledninger og blodoverføringer og håpet om at hun skulle bli bedre. Alt dette er over, nye dager skal komme med opplevelser, merkedager, dager som ikke skal deles med henne. Viktige ting skal skje uten at hun skal få vite det. Likevel vet jeg at jeg er priviligert, jeg har hatt en mor, et menneske med stor evne til kjærlighet, en som kjente de riktige verdier og som klarte og formidle det til sine barn og barnebarn. Nå føles det riktig og godt å sørge. Det får meg til å forså hva hun har betydd for meg og at det er en merkelig form for respekt for henne i det at det er vondt å vite at hun ikke er.

Pappa! 25.jul.2010 kl.20:15:

Det har vært en rar dag, men også fin. Pappa har vært her i hele dag og vi har kunnet fått snakket om mye og mangt som ligger oss på hjertet. Han er etter forholdene rolig og vi har koset oss sammen. For meg er det godt å ha han i nærheten nå og jeg vet at jeg kommer til å ha et stort behov for å være nær han også fremover i tid. Nå tenker jeg på hvor tøft det må ha vært for han mens mamma var syk. Ingen kunne ha forventet noe mer av han. Trofast har han sittet ved sykesengen, kjørt og hentet, ordnet med medisiner, handlet og så videre. Det må være godt for han å vite at han ikke har noen ting å angre. Han har gjort alt han kunne og mere enn noen kunne forventet. Mamma ville hatt fødselsdag i dag.. morskjærlighetsduken fikk hun aldri.. de ville hatt 52 års bryllupsdag i morgen. De var kjærester siden framhaldskolen, de giftet seg dagen etter hennes 21 årsdag. Pappa plukket markblomster til henne hver dag hver sommer. Det kommer til å bli tøft, men han vil greie seg.