Other Events and Attributes:

• Occupation: 1902, Norge; Norsk offiser.

Notes:

Occupation:
Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet.

Generalløytnant Otto Ruge var den mest betydningsfulle norske offiser i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde stor innflytelse på forsvarsreformene i mellomkrigsårene og viste tidlig forståelse for at landets forsvar måtte utformes slik at det kunne være i stand til å møte tidens nye utfordringer. Hans radikale og usentimentale syn på forsvarspolitikken gjorde ham til en svært omstridt skikkelse i konservative militære og forsvarsvennlige kretser i 1930-årene.

Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9.april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10.april 1940 og i tillegg forsvarssjef fra 18.mai 1940.

Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen.

Som kommanderende general ledet han de norske styrkene i kampene i Sør-Norge fram til 2. mai da 2. divisjon kapitulerte. Sammen med regjeringen evakuerte overkommandoen til Nord-Norge.
Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. De norske styrkene kapitulerte den 10.juni 1940.

Hans disposisjoner under felttoget var en forutsetning for Norges senere plass i den store krigsalliansen og sikret ham en fremtredende plass i nasjonens historie.

Etter kapitulasjonsavtalen ble undertegnet satt Ruge som krigsfange i direktørboligen på Grini fangeleir. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod.
Den 15.juli ble han transportert med fly til Dresden i Tyskland der han satt i fangenskap på Königstein festning.
I 1943 ble han flyttet til et Sonderlager i Thorn (polsk Toru?) i Polen. Derifra kom han sommeren 1944 til Oflag XXI-C i Ostrzeszów i Polen der de andre norske offiserene som var krigsfanger satt.
Mot slutten av krigen ble han overført til Schildberg og deretter til Luckenwalde (Stalag III A). Da sovjetiske styrker inntok Luckenwalde ble Ruge sendt til Moskva og kom hjem 3.juni.

I Moskva klarte han å hindre at de gjenværende norske offiserene i sovjetisk sone ble sendt til Norge via Sovjetunionen og Murmansk. I stedet ble de værende i Luckenwalde i den sovjetiske okkupasjonssonen.
Ruge overbeviste Johan Bernhard Hjort om å bli værende i Groß Kreutz så lenge som mulig fordi Ruge mente det var svært nyttig å ha nordmenn i nærheten av Berlin når det tyske sammenbruddet kom. Bakgrunnen for at omkring 800 gjenværende norske offiserer skulle sendes til Murmansk var en avtale fra Jalta om at de norske soldatene skulle settes inn i kamp ved Kirkenes.

Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi.[10]

Ruge ble ved avskjeden tildelt æresbolig ved Høytorp fort, i kommandantboligen (lokalt kjent som Rugevillaen), der han bodde frem til sin død i 1961.

Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen.

Ruge har flere veier oppkalt etter seg.

I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig.
I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn.
En General Ruges veg ligger også i nordbyen på Gjøvik.
I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel.

En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981.

.
Hærføreren av Tom Kristiansen ble utgitt i 2019 og er på 428 sider.

Redningsmannen Otto Ruge.
General Otto Ruge har endeleg fått sin biografi. Tom Kristiansen kan vere nøgd med arbeidet han har levert.
Av Asgeir Ueland.

9.april 1940 var dåverande oberst Otto Ruge, generalinspektør for Hæren, på toget frå Sverige. Jamvel om han var halvt svensk var det ikkje nokon sein vinterferie han kom frå, men ein lengre inspeksjon av styrkane i Nord-Noreg. Den finske vinterkrigen var nett over, og Norden var tilsynelatande ein fredsæl stad att nokre veker. Då Ruge kom inn frå Sverige var alt det over, og Noreg var i sin fyrste krig sidan Napoleon erobra heile Europa. To dagar seinare, etter ein kort tur heimom i Oslo, var obersten blitt kommanderande general, og nokre månadar etter landet sin fyrste forsvarssjef. Han hadde òg blitt det store nasjonale symbolet på den norske motstanden under felttoget. No har Otto Ruge endeleg fått sin biografi.

Historikar Tom Kristiansen byrjar boka si med togturen og drar oss med gjennom dei dramatiske månadane fram til konge og regjering drog i eksil til England. Det var mykje som hende i denne tida som me skal kome attende til, men denne fyrste delen vil nok vere den som fenger mest for lekmannslesaren. Kristiansen gjer altså som kua, og tek det beste fyrst. Del to handlar om det omtrent fem år lange fangenskapet som Ruge friviljug gjekk i, samstundes som det skisserer opp livet og karrieren til generalen fram til krigen. Den siste delen handlar om Ruge etter krigen, den korte tida som forsvarssjef, pensjonisttilværet, hans skepsis til endringar etter krigen, og tida som friviljug korporal i det nyoppretta Heimevernet ( i det no nedlagte Luft-Heimevernet).

Dette vil utvilsamt verte ståande som standardverket om Ruge. Kristiansen har snudd det meste av papir i inn og utland for å finne ut mest mogleg om helten frå 1940. Det som må ha vore litt frustrerande er at Ruge ikkje var av typen som samla på alt. I nokre periodar av livet hans må forfattaren berre innsjå at spora vert kalde og gå vidare. Det er spesielt med tanke på dei formative åra. Ruge var etter eige utsegn radikal i ungdommen, men me er ikkje sikre på kva det tyder. Ein får ikkje heilt tak i kor han stod politisk, jamvel om han vart skulda for å ha «marxistiske sympatier». Ruge var òg ein kristen mann, jamvel om han var glad i ein dram. Men om ein skal tippa var han kanskje litt i skjeringspunktet mellom det gamle Venstre og Arbeidarpartiet på 1930-talet. Der stod han i kontrast med nokre av dei andre generalane i generalstaben, kor han jobba til 1938.

Sjefen den gong, Kommanderande General Kristian Laake var ein klassisk Venstre-mann. Noko med det gode med denne boka er at Kristiansen, om enn kort, setter spørsmålsteikn med den noko einsidige kritikken som har kome mot Laake i ettertid. Mentoren til Ruge hadde «jobba som ein turk» for å betre stoda i Hæren, og gitt hans åtvaringar er det ikkje så rart at han meinte det var nyttelaust å ta opp kampen, i alle høve reint psykologisk.

Ein ting som det verkar som Kristiansen har hatt problem med å finne kjelder på er Ruge si oppfatning av situasjonen i 1905. Den gong var han ein ung offiser, og ein potensiell helt i den store norske fridomskrigen som aldri kom. Som svensk på morssida var Ruge tilhengar av unionen med Sverige, og kunne fort hamna i den svenske hæren som ung. Men på mange måtar gjorde dette synet han til ein outsider i høve mange av sine kollegaer. Men Ruge hadde som mange andre i embetsverket på den tida røter på kontinentet. Slektsforskinga hans gjekk attende til Rostock på 1600-talet, og sjølv om namnet kanskje kan høyrast ut som ein kar frå eit torp ein stad på Austlandet var det langt frå høvet. Han mista mora tidleg, faren var ein slags bohem, og hans solide forankring i barndommen var ein ungkarsonkel som var oberstløytnant og budde på Lillehammer. Ein stad han for forbi under felttoget.

For dei som har sett seg inn i kampane på Austlandet i 1940 er det ikkje all verda av nyhende i denne boka. Ruge hadde von om at engelskmennene ville berga situasjonen, men då to bataljonar med deltidssoldatar, såkalla «territorials», kom i fyrste bølgje vart røyndommen plutseleg ein annan. Dei proffe kom ikkje før det var for seint, etter å ha blitt overført frå Frankrike. Det beste med denne biten er at Kristiansen tek eit oppgjer med alle slags rykte som virrar rundt på nettet om at landet ikkje var i krig med Tyskland. Det er diverre ein ting som treng å gjerast i ei tid kor faktaundersøkingar vert meir og meir viktige. Kristiansen feiar vekk alle konspirasjonar med ein grundig og godt kjeldebelagt argumentasjon.

Noko anna som får relativt stort rom er forholdet til dei britiske kollegaene både i Sør- og Nord-Noreg. Det var ikkje alltid det beste, og det er liten tvil om at det enkelte stader var «B-laget» til britane som kom. I alle høve før det vart frigitt styrker frå Frankrike i form av britar, franskmenn og polakkar. Kristiansen sparar ikkje på karakteristikkar av norske offiserar som hadde NS-sympatiar eller var medlemmer av partiet, men jamvel om han skriv om bråket med den britiske generalen Mackesy, kunne han fint lagt til at han vart kalla ein fyllik og ein tryggleiksrisiko av den legendariske generalen Allen Brooke, som frå 1941 til krigens slutt leida Den britiske hæren.

Men det var ikkje berre britiske generalar som gjorde slett innsats desse månadane. Av dei norske divisjonsgeneralane var det berre Steffens, Hvinden Haug og Fleischer som kom frå det med ei slags ære i behald. Jamvel om Hvinden Haug var saman med Ruge i sør, høyrer med lite om ham, men me høyrer mykje og godt om usemja mellom Ruge og Fleischer. Forholdet mellom dei to generalane har dukka opp fleire gonger, men Kristiansen gjer eit ryddig og godt innblikk i kvar dei to skilte seg ut og korleis debatten har gått. Eg skal ikkje gje dykk fasit på nett den delen. Uansett er den fyrste delen av boka særs god.

Eitt spørsmål vert då, kva med resten av boka? Ein kan umogleg skrive opp fem års fangeleir minutt for minutt. I staden vel Kristiansen Ruge la tankane gå attende til tida frå han var ung fram til krigen. Her får me vite mykje om norsk forsvarspolitikk og kva Ruge tenkte rundt sentrale spørsmål i samtida. Det er ikkje sikkert at alle lesarar vil finne dette like spanande, men for min del anar eg ein viss undertekst i delar av denne delen. Kristiansen har kome fram til Ruges metode.
I denne delen finn ein ein del som minner om dagens debatt rundt Forsvaret. For Ruge -var det innlysende at Forsvaret måtte utformes i skjæringspunket mellom stategiske utfordringer, statens økonomiske bæreevne og den militærteknologiske og operative utviklingen. (s. 172) Og vidare vil Ruge: ...i stillehet lyve mig fram til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten. (s. 176). Heile dette korte kapittelet verkar på meg til å ha ein undertekst som peiker på at Ruge ville vore på linje med det som departementet kjem med i dag, og det er ei glitrande historisk øving Kristiansen gjer her, same om ein får ros i Aftenposten i dag eller ikkje. Ruge var fyrst og fremst lojal til dei som styrde politisk og det var ingen sjølvsagt ting i den ideologiske kampen på 1920 og 1930-talet.

I den siste delen seier ein motviljug Ruge ja til å verte Forsvarssjef etter heimkomsten frå fangenskapet. Og jamvel om han er kritisk til ein del av utforminga av Forsvaret er det fyrst og fremst to ulike verdar som kolliderer. Ein har konflikten med den unge forsvarsministeren Jens Christian Hauge, ein har uvissa om allianse framåt, Norden eller Storbritannia eller den Atlantiske alliansen. Alt dette verkar fjernt i dag etter Nato, men den gong var det alvorlege spørsmål som til dels vart ordna med Nato og litt etter Marshall-hjelpa. Då var alt Ruge pensjonist, jamvel om det kom folk til heimen på Høytorp og spurde om råd. Ein ting som kanskje slår ein med etterkrigs-Ruge er at han høyrde til i ei anna verd og ei anna tid. Eg sat i alle høve att med spørsmålet om Ruge kanskje var den siste store Venstre-mann, eit slags siste minne om den mektige rørsla som varte frå rundt 1880 til krigen. Etter krigen tok - ungtyrkarane - i Arbeidarpartiet over og forma landet i sitt bilete.

Då Ruge døydde i 1961 var dei store etterkrigskulla i ferd med å verte tenåringar. Elvis hadde slept sitt sjette album, Noreg var ein velferdsstat, og Forsvaret var relativt greitt utrusta. Ein annan generasjon hadde tatt over. Men namnet Ruge klang framleis godt i øyrene til folk. Det haldt det fram med å gjere i fleire år. Men etter nokre generasjonar vert det kollektive minnet endra.

Eg veit ikkje kor mange av dei som er rundt 20 i dag som veit kven han er. Tom Kristiansen trur at minnet om han er i ferd med å verte viska vekk, basert på ei nyleg bok om norske krigsheltar kor Ruge ikkje er nemnd. Ruge var mannen som berga den nasjonale sjølvkjensla i 1940. Han sa ja til å kjempe då det gjaldt som mest. Om folk tar seg tid til å lese denne boka vil dei sitte att med eit grundig og godt bilete av mannen og samtida hans. Og for dei som er mindre interesserte kan ein i alle fall slå fast at toga var nokolunde i rute jamvel 9. april 1940. Den gong tok Ruge ansvar for noko som såg vonlaust ut, og som gjorde at nordmenn kunne rette seg litt opp i ryggen og ta i eit tak for landet og for kvarandre. Og Otto Ruge er mannen me kan takke for det.

Kilde:
https://forsvaretsforum.no/redningsmannen-otto-ruge. Publisert 10.september 2019.

Otto married Ingeborg Sommerfelt, "Ruge" on 3 May 1906 in Kristiania, Oslo, Norge. Ingeborg (daughter of Søren Kristian Sommerfelt and Jørgine Marie Hiorth, "Sommerfelt") was born on 20 Jun 1883 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 6 Jun 1963 in Oslo, Norge; was buried after 6 Jun 1963 in Vestre gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1899, Kristiania, Oslo, Norge; Sokneprest.

Notes:

Birth:
Sønn av provst Christian Sommerfelt og Ida Fougner.

Occupation:
1874 Cand. theol.

1875 Praktikum.

1875-1878 Lærer i historie og geografi v Christiania Borger- og Realskole.

1878-1880 Kallskapellan i Ø. Aker.

1880-1899 Kallskapellan i Oslo menighet.

1899-1919 Sogneprest

Medl. av Styret for Kristiania barneasyler.

1893 Antatt av stiftsdireksjonen som bestyrer Karen Marie Hagerups legat.

1900-1912 Medl. av vergerådet.

1900-1916 Medl. av representantskapet for Toftes gave.

Medl. av representantskapet for Kristiania understøttelsesforening.

Kilde: Slekten Sommerfeldt-Sommerfelt ved Aage Barfoed.

Søren married Jørgine Marie Hiorth, "Sommerfelt" on 20 Jun 1877 in Østre Aker, Oslo, Norge. Jørgine (daughter of Adam Severin Hiorth and Anne Sophie Sommerfeldt, "Hiorth") was born on 5 Apr 1852 in Vestre Aker, Oslo, Norge; died on 16 Aug 1919 in Kristiania, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Confirmation: 2 Oct 1831, Strømsø, Drammen, Buskerud, Viken, Norge
• Occupation: 1845, Kristiania, Oslo, Norge; Kjøpmann, forretningsmann inn spinneribransjen. Grunnlegger av Nydalens Spinderi.
• Event-Misc: 10 Aug 1845, Oslo hospital, Kristiania, Oslo, Norge; Gudfar for sin niese Caroline Johanne Hiorth i Aker.
• Residence: 1858, Kristiania, Oslo, Norge; Gården Frydenberg på Hasle.

Notes:

Christened:
Hjemmedøpt først. Stadfestet i kirken 10.januar 1817.

Occupation:
Adam Hiorth var en av pionerene i oppbyggingen av tekstilindustrien i Norge på midten av 1800-tallet.

Hiorth vokste opp i Drammen og gikk på latinskolen i byen, men sluttet i 14-årsalderen på grunn av foreldrenes anstrengte økonomi. Året etter ble han ansatt hos manufaktur- og bokhandler P.J. Hoppe i Kristiania. I løpet av de 7 år Hiorth var ansatt hos Hoppe, opparbeidet han seg en stadig mer betrodd stilling. Han ble gitt tid til å lese og lærte seg engelsk og fransk, som var nødvendig for å kunne bli handelsborger.

I 1836 tok Hiorth den nødvendige eksamen, og 1840 fikk han handelsborgerskap med dispensasjon fra kravene om minstealder og tjenestetid; allerede 1837 hadde han sammen med P.A. Ziener opprettet en agenturforretning for kolonial- og manufakturvarer.
I 1841 var han en av stifterne av den innflytelsesrike foreningen Handelens Venner, og han var foreningens første bibliotekar.

Importen av bomullsgarn og bomullstøyer til Norge hadde rundt 1840 fått et så stort omfang at det ble økonomisk interessant å erstatte importen med innenlandsk produksjon. Tollsatsene for import av råbomull var lave, mens satsene på importert bomullsgarn var høye. Dette kombinert med billig vannkraft som drivkraft gav grunnlag for lønnsom produksjon av bomullsgarn, forutsatt at det var mulig å skaffe maskiner og fagfolk.

Storbritannia var på denne tiden verdens ledende nasjon innen tekstilteknologi og Manchester den ledende tekstilbyen. Britiske myndigheter hadde gjennom en årrekke hatt strenge regler for eksport av tekstilmaskiner, men i 1843 ble eksportforbudet opphevet.
Etter dette drog flere nordmenn til Storbritannia for å kjøpe tekstilteknologi, og Hiorth var en av de første.

Allerede i sin tid hos kjøpmann Hoppe hadde han kommet i kontakt med tekstilprodusenter i Manchester, og etter et besøk i Manchester og Lancashire i 1843 utformet han planer for et moderne bomullsspinneri i hovedstaden. Men kapitalbehovet var stort, og Hiorth trengte samarbeidspartnere som torde satse på hans plan. Han visste at en rekke britiske maskinverksteder var villige til å selge komplette teknologiske pakkeløsninger: Leverandøren påtok seg å prosjektere bomullsspinneri, sørge for det riktige antall maskiner, fagfolk til å installere dem på stedet i Norge og om nødvendig også stå for driften når spinneriet kom i gang samt lære opp nordmenn i det nye faget.

Grosserer Hans Gulbranson, fogd Ole Gjerdrum og ingeniør og senere havnedirektør Oluf N. Roll hadde alle tro på prosjektet, og i 1845 dannet de et interessentskap sammen med Hiorth. Det ble kjøpt grunn og rettigheter til fossefall i Nydalen i Vestre Aker. Deretter drog Hiorth igjen til Manchester, denne gang for å sette seg inn i spinnerifaget, kjøpe de nødvendige maskiner og engasjere briter til å montere dem og stå for driften av den nye fabrikken. Briten Hargreaves Jameson ble ansatt som spinnerimester. Under Hiorths opphold i Manchester traff han Knud Graah fra Kristiania, som var ute i samme ærend.

Etter å ha lært spinneriteknikk i Manchester i Storbritannia, grunnla Adam Hiorth i 1845 Nydalens Bomuldsspinderi, ved Akerselva noen kilometer nord for Kristiania, sammen med foged Ole Gjerdrum (fetter av hans framtidige kone), grosserer Hans Gulbranson og ingeniør Oluf N. Roll.

De første fabrikkbygningene i Nydalen ble oppført av ingeniør Roll. Da driften tok til i 1847, hadde spinneriet 7.000 spindler.
Gulbranson var disponent og Hiorth fabrikkbestyrer. Driften gikk godt. I 1852 ble det oppført et garnblekeri, og i 1856 ble det bygd et nytt spinneri med 14.000 spindler. Arbeidsstyrken var på dette tidspunkt kommet opp i 450 personer, og bedriften ble skattlagt for en inntekt på 70.000 spesidaler.
I 1867 ble interessentskapet omdannet til et aksjeselskap med navnet Nydalens Compagnie.

I løpet av 1850-årene økte antall fabrikker langs Akerselva, og det ble behov for å koordinere de enkelte eieres interesser, ikke minst når det gjaldt anvendelsen av fossekraften. I 1857 var Hiorth med på å stifte Akerselvens Brukseierforening.

En rekke av utlendingene som besøkte Manchester i første halvdel av 1800-tallet, var imponert over den nye teknologien, men følte avsky for arbeidsforholdene i fabrikkene og de sosiale boforholdene. Flere industrigründere valgte å bygge sine fabrikker i landlige omgivelser i hjemlandet og med bedre boliger for sine ansatte enn det de hadde sett i Storbritannia. Til gjengjeld forventet de takknemlighet og lojalitet fra sine arbeidere.
Adam Hiorth tilhørte den nye kategorien av paternalistiske bedriftsledere. Rundt fabrikken i Nydalen ble det bygd arbeiderboliger, og det utviklet seg et eget sosialt system noe forskjellig fra det som var å finne i fabrikkene nede i byen. Men forskjellen til arbeidsforholdene i dagens fabrikker var likevel enorm, f.eks. var barnearbeid vanlig til det ble forbudt ved lov 1892.

Adam Hiorth var fabrikkbestyrer i perioden 1845–1860. Etter at driften ved fabrikken var kommet i godt gjenge, valgte Hiorth å gå av som fabrikkbestyrer 1860, men fortsatte som medlem av direksjonen fram til sin død.

Interessentskapet Nydalens Spinderi ble i 1867 aksjeselskap med en kapital på 1,2 millioner kroner og fikk navnet Nydalens Compagnie.

Hiorth var også medeier i andre tekstilfabrikker og i Jølsens Tændstikfabrik (senere Bryn) i Enebakk, og i Bentse Brug. Etter 1860 konsentrerte han seg om driften av sitt gamle handelsfirma A. Hiorth, som spesialiserte seg på import av maskinrekvisita og lysoljer.

Hiorth var medlem av Aker formannskap.

Han var også med i dannelsen av Creditbanken, Storebrand og Idun, Norsk Hovedjernbane m.m.

Kilder:
Nydalens Compagnie, i Norsk Industri i Text og Billeder, 1896.
P. R. Sollied: biografi i NBL1, bd. 6, 1934.
Nydalens Compagnie 100 år, 1845–1945, 1945.
S. Grieg: Norsk Tekstil, bind 1, 1948, s. 293–301.
K. Bruland: British Technology & European Industrialization. The Norwegian textile industry in the mid nineteenth century, Cambridge 1989.

Residence:
Adam Hiorth eide gården Frydenberg på Hasle i Oslo fra ca.1860. Ei gate her er oppkalt etter ham, Adam Hiorths vei.

Fra folketellingen i 1865:

Fabrikejer, selvejer Adam Hjorth og hans kone Soffie Hjorth f.Sommerfelt, samt barna (alle født i Aker):

Vilhelm, 16 år.

Marie, 14 år.

Kristian, 12 år.

Sigurd, 10 år.

Olaf, 8 år.

Lovise, 4 år.

Adam, 2 år.

Det er også registrert flere tjenestefolk på Frydenberg i 1865.

Sønnen Christian Hiorth lot i 1879 bygge den staselige villaen Fagertun i Nordliveien 4 like ved.

Died:
Bopel: Frydenberg af Hasle.

Adam married Anne Sophie Sommerfeldt, "Hiorth" on 6 Mar 1849 in Lillehammer, Oppland, Innlandet, Norge. Anne was born on 20 May 1824 in Saltdalen, Nordland, Norge; was christened on 25 Jul 1824 in Saltdalen, Nordland, Norge; died on 6 Oct 1898 in Kristiania, Oslo, Norge; was buried on 11 Oct 1898 in Østre Aker kirkegård, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: 1875, Kristiania, Oslo, Norge; Frydenberg.

Notes:

Birth:
Datter av Jørgine Marie Krohn og sokneprest Søren Christian Sommerfelt.

Litt om faren:

Prest og botaniker.

Foreldre: Amtmann og kammerråd Christian Sommerfelt (1746–1811) og Anna Sophie Hagerup (1775–1821).

Gift 28.mai 1818 med Jørgine Maria Krohn (16.mars 1800–4.oktober 1889), datter av major Johan Jørgen Krohn (1766–1834) og Bodil Marie Magelssen (1762–1832).

Brorsønn av Ole Hannibal Sommerfelt (1753–1821); far til Karl Linné Sommerfelt (1834–1908; se NBL1, bd. 14); farfars far til Søren Christian Sommerfelt (1916–2003); svigerfar til Adam Severin Hiorth (1816–71); farfars fars fetter til Alf Sommerfelt (1892–1965).

Presten Søren Christian Sommerfelt var en dyktig og allsidig botaniker som beskrev mange nye plantearter, spesielt kryptogamer.

Allerede i barndommen fikk han sterke naturvitenskapelige interesser gjennom inspirerende veiledning fra faren og fra deres nærmeste nabo, den sterkt naturvitenskapelig interesserte sognepresten Hieronymus Heyerdahl, som ble hans lærer og trofaste venn gjennom hele livet. 15 år gammel ble han sendt til København, og høsten 1811 ble han student ved Københavns universitet. 1812 tok han examen philologico-philosophicum.

Sommerfelt hadde opprinnelig tenkt å studere teologi, men fordi han allerede hadde solide kunnskaper i naturvitenskapene, ble han forespeilet en lærerstilling ved det nyopprettede universitetet i Kristiania og kastet seg over de naturvitenskapelige studier, med forelesninger i botanikk, zoologi og geologi.

Danmark og Norge ble skilt 1814, ansettelsesløftet ble revurdert, og Sommerfelt fikk ikke den stillingen han var blitt lovet. Han drog derfor hjem til Norge og tok fatt på teologistudiet i Kristiania. I 1816 tok han teologisk embetseksamen ved universitetet der. I 1818 ble Sommerfelt utnevnt til sogneprest i Saltdal, i 1824 ble han residerende kapellan i Asker, og fra 1827 til sin død var han sogneprest i Ringebu.

Sommerfelt hadde usedvanlig gode kunnskaper om norsk flora. Han kjente til planter innen alle deler av planteriket og hadde et særlig skarpt øye for differensierende kjennetegn også innen meget vanskelige plantegrupper. Han behersket så vel de høyere som de lavere plantene, selv om det nok var de lavere som interesserte ham mest, og han er blitt betegnet som Norges første mykolog (soppforsker). Etter at professor Christen Smith døde i Kongo 1816, var Sommerfelt uten tvil den fremste botanikeren i Norge, og han var høyt verdsatt som botaniker også i nabolandene.

Sommerfelt beskrev nye arter innen så vel algene, soppene, lavene og mosene som innen høyere planter. Han fikk imidlertid aldri den universitetsstillingen i botanikk som han hadde håpet på og fortjent, bl.a. fordi han tidlig kom i konflikt med zoologen Jens Rathke, som var professor i naturhistorie og bestyrer for den botaniske hagen i Kristiania. I en artikkel i Magazin for Naturvidenskaberne kritiserte Sommerfelt skarpt ledelsen av så vel den botaniske hagen som det botaniske studium.

Sommerfelts 6-årige opphold i Saltdal i Nordland la grunnlaget for hans 2 viktigste botaniske verk, Supplementum Florae lapponicae fra 1826 og Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene fra 1827. Den førstnevnte var ment som et tillegg til svensken Göran Wahlenbergs kjente verk fra 1812, Flora lapponica.
I Saltdalen-beskrivelsen, som fortsatt er et viktig kildeverk, beskrev Sommerfelt en rekke plantearter som var nye for vitenskapen, og økte bl.a. antallet av nordnorske sopparter med over 300.

Sommerfelt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1822, av Kungliga Physiographiska Sällskapet i Lund fra 1827, av det medisinsk-botaniske selskap i London fra 1828 og av Kungliga Svenska Vetenskaps-Akademien i Stockholm fra 1829.

Verker:
Supplementum Florae lapponicae quam edidit Dr. Georgius Wahlenberg auctore Sev. Christano Sommerfelt, 1826.
Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Saltdalen i Nordlandene, DKNVS Skr. i det 19.årh., bd.2, Trondheim 1827.
Bemærkninger paa en botanisk Excursion til Bergens Stift, i Magazin for Naturvidenskaberne, bd.8, 1828, s.246–262 og bd.9, 1828, s.1–33.
Aspidium crenatum; en ny bregneart beskrevet, i Magazin for Naturvidenskaberne, bd.12, 1836, s.80–81.

Kilder:
A.E. Lindblom: Sören Christian Sommerfelt, nekrolog i Botaniska Notiser nr.2, Stockholm 1839, s.9–12.
H.H. Sommerfeldt: Stamtavle over Slægten Sommerfeldt, Bergen 1873.
F.E. Eckblad: biografi i NBL1, bd.14, 1962.
d.s.: Søren Christian Sommerfelt, et 200 års minne, i Blyttia nr.53, 1995, s.43–58.

Residence:
I 1875 registreres familien på Frydenberg:

Enke, husmoder, fabrikdreist og jordbrug Anne Sofie Hjorth og hennes barn:

Marie Jørgine, f.1852, Vestre Aker.

Christian Sommerfelt, f.1854, Vestre Aker. Ugift kontorist.

Sigurd Halfdan, f.1857, Vestre Aker.

Olaf G., f.1859, Vestre Aker.

Louise Caroline, f.1862, Østre Aker.

Adam Severin, f.1866, Østre Aker.

Died:
Bopel ved død: Frydenberg.

Fra dødsannonsen i Aftenposten 10.oktober 1898:

Vor elskede moder Anne Sofie Hiorth, født Sommerfelt, døde af lungebetændelse imorges.
Frydenberg, 6te oktober 1898.

Børn og svigerbørn.

Begravelsen finder sted tirsdag den 11te ds. fra sørgehuset kl. 1, ved østre Akers kirke kl. 2.

I samme avis meldes det:

Grundet Begravelse holdes mit Contor lukket imorgen fra Kl. 12.
Christiania, 10de October 1898.
A.Hiorth.