Family/Spouse: Living. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Living
2. Living

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1961, Danmark; Forfatter.

Notes:

Occupation:
Cand.phil, besidder af det Raben-Billeske fideikommis og det billeske sølvfideikommis, har bla. skrevet digtsamlingen Til dig og sangen Klokke ring fred.

Steen married Irene Ibsen, "Bille" on 3 Sep 1930 in Beldringe, Vordingborg, Præstø, Danmark. Irene (daughter of Sigurd Ibsen and Bergliot Bjørnson, "Ibsen") was born on 10 Sep 1901 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 22 Feb 1985 in Gentofte, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1930, Danmark; Forfatter og dramatiker.

Notes:

Occupation:
Hun utgav sitt første dramatiske verk, Uten ansikt, i Danmark. I 1965 utgav hun Kysset og samme år romanen Det leende vindu.

Other Events and Attributes:

• Education: Bef 1882, München, Bayern, Tyskland; Juridisk embetseksamen.
• Occupation: Abt 1890, Kristiania, Oslo, Norge; Publisist.
• Occupation: 1899; Ekspedisjonssjef og sjef for avdelingen
• Occupation: 21 Apr 1902, Stockholm, Sverige; Statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.
• Occupation: 22 Oct 1903, Stockholm, Sverige; Norges statsminister til 11.mars 1905.
• Occupation: 1906, Haag, Zuid-Holland, Nederland; Medlem av voldgiftsdomstolen.
• Residence: Bef 1910, Ullevål, Oslo, Norge; Sole.

Notes:

Birth:
Sigurd Ibsen var sønn av dramatikeren og forfatteren Henrik Ibsen (1828-1906) og Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Faren var allerede i Sigurds barndom en verdensberømt dramatiker.

De første 30 årene av sitt liv tilbragte Sigurd Ibsen hovedsakelig utenlands sammen med sine foreldre, først og fremst i Italia og Tyskland. Mulighetene til å møte norske jevnaldrende var dermed små, og hans norsk ble blottet for lokalt særpreg. På dem som ikke kjente ham, kunne han derfor fremstå som upersonlig. Til gjengjeld fikk han tidlig inngående kjennskap til europeisk politikk og åndsliv, noe som ga ham en frigjorthet i meninger som hans samtidige i Norge bare kunne oppnå i langt mer moden alder. Hans italiensk og tysk var flytende, og fransk, engelsk og svensk behersket han også godt.

Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham.

Education:
Ibsen studerte rettsvitenskap i München og Roma. Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok juridisk doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem.

Ibsen ser på denne tiden ut til å ha vært i tvil om valget av løpebane. Til tross for hans juridiske doktorgrad fra Italia, stengte mangelen på norsk embetseksamen både for en hjemlige embetsbane og – så det ut til – for en hjemlig vitenskapelig karriere. Etter en tid i Indredepartementets handels- og konsulatkontor i Kristiania fra 1884, ble det naturlig for ham å følge en svensk oppfordring til å gå inn i diplomatiet. Den norske regjering ga ham straks attachéstipendium.

Sigurd Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et 4-årig attachestipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen.
Ibsen ble i 1885 ulønnet attaché i Utenriksdepartementet i Stockholm. Deretter tjenestegjorde han ved Sverige-Norges legasjon og generalkonsulat i Washington DC 1886-1888, og ved legasjonen i Wien 1888-1889.
Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo.

Samarbeidet mellom Ibsen og hans svenske overordnede var imidlertid ikke knirkefritt, da Ibsen i utpreget grad følte seg som nordmann og ikke nærte samme beundring for svensk styre og stell som andre unge nordmenn i tjenesten gjorde. Etter årene i Washington DC ga han uttrykk for at han ikke ønsket seg tilbake til departementet i Stockholm, og han tillot seg også å skrive på norsk når han forberedte utkast til sin svenske sjefs rapporter hjem til Stockholm. Etter å ha fått vite at han ikke kom til å bli forfremmet av sin overordnede i Stockholm, valgte han å forlate tjenesten.

I Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83).

Han redegjorde for dette i en artikkelserie i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Denne førte til skarpe reaksjoner fra svensk side. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Occupation:
Sigurd Ibsen kom nå til å leve som publisist de neste 10 årene, hovedsakelig i Kristiania.

I Norge hadde Ibsen sluttet seg til kretsen rundt Nyt Tidsskrift, som i 1880-årene ble utgitt av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Her hadde han i årene 1883-1884 skrevet om statsbegrepets utvikling gjennom tidene. Artiklene røpet omfattende kjennskap til internasjonal statsrettslig og sosiologisk litteratur, en sjeldent klar fremstillingsform og et uhildet syn.

Ibsen bodde i disse årene for det meste i Kristiania, der han forsøkte å livnære familien – som etter hvert vokste til fem – ved sitt forfatterskap.

Etter at han i 1894 hadde forslått at Det Kongelige Frederiks Universitet burde få et professorat i sosiologi, bevilget Stortinget midler til forelesninger i faget. Vinteren 1896-1897 holdt Ibsen en godt besøkt forelesningsserie (som prøveforelesninger) i sosiologi. Universitetet konkluderte med å ikke anbefale ham til professoratet, og det skulle gå lang tid før sosiologi fikk noen egen lærestol i Oslo.
Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene.

Erfaringene i det svensk-norske diplomatiet gjorde at Ibsen engasjerte seg for eget norsk utenriksstyre, sterkt preget av Venstres grunnsyn. Han anklaget norske politikere for unnfallenhet overfor Sverige og for manglende evne til å hevde Norges stilling i unionen. I avhandlingen Unionen, som i 1891 ble spredd i et meget stort antall eksemplarer, la han et teoretisk grunnlag for en norsk politikk for eget utenriksstyre – fullt klar over at dette kunne sprenge unionen. Sent i 1897 startet han tidsskriftet Ringeren, som hadde som program å arbeide for en ny norsk unionspolitikk.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Occupation:
I 1899 ble handels- og konsulatkontoret i Indredepartementet utvidet til en avdeling for handel, skipsfart og utenrikssaker, og Ibsen ble utnevnt til ekspedisjonssjef og sjef for avdelingen. Ibsen hadde i 1890-årene ikke tilhørt dem som var bare begeistret over at konsulatsaken ble kjørt fram som viktigst i selvstendighetsarbeidet. For ham var det av nasjonale grunner hovedsaken at Norge så snart som mulig ble løsrevet fra det svenske utenriksdepartementet, og han så den isolerte aksjonen for eget konsulatvesen som en utsettelse av dette.

Som sjef for den nye avdelingen i Indredepartementet måtte Ibsen nå imidlertid håndtere spørsmålet om eget norsk konsulatvesen under det felles svensk-norske utenriksstyret. Hans utredning om dette, som kom i 1901, ble et avgjørende vendepunkt i saken. Utredningen avlivet påstandene om at en slik ordning var umulig. Etter svensk initiativ ble nå nye forhandlinger innledet om saken, og Ibsen kom med i den svensk-norske komitéen som fikk i oppdrag å utrede saken videre. Komiteens enstemmige innstilling kom sommeren 1902, og godtok i hovedsak Ibsens oppfatninger. Det var denne innstillingen som var grunnlaget for de siste rundene med konsulatforhandlinger.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Occupation:
Ibsens fremtredende rolle i arbeidet med konsulatsaken gjorde at han i april 1902 ble utnevnt til statsråd da venstreregjeringen ble rekonstruert under Otto Albert Blehr. Blehr skal ha tilbudt ham posten som norsk statsminister i Stockholm, men da Ole Anton Qvam ønsket denne stillingen, skal Ibsen ha gått med på å være 1 av de 2 andre medlemmene av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm.

Til tross for at han i både svensk og norsk opinion fremsto som den egentlige bærer av norsk forhandlingspolitikk i unionssaken, spilte han likevel ikke noen dominerende rolle i de forhandlingene som i 1902-1903 foregikk mellom 4 norske og 4 svenske statsråder.

Ibsens sterke posisjon i offentligheten kom høsten 1903 til å bidra til at regjeringen Blehr ble sprengt. Ibsen var bekymret over forsvarsminister Georg Stangs steile holdning til hvordan en eventuell konflikt med Sverige burde håndteres. Ibsens linje var at unionen måtte avvikles på fredelig vis, og han mente at Blehr her måtte velge mellom Stang og ham selv. Regjeringens fall bidro til Venstres nedgang i oppslutning, noe som gjorde Ibsen nokså upopulær i partiet. Dette bidro nok igjen til at Ibsen trakk sin avskjedssøknad som statsråd, og ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups andre regjering.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Occupation:
Etter at unionen med Sverige trådte i kraft i 1814 ble den norske regjeringen todelt, med en avdeling i Kristiania og en i Stockholm.

Norges statsminister i Stockholm var et statsrådsembede fra 1873 til 1905 i Unionen mellom Sverige og Norge. Norges statsminister i Stockholm hadde rang etter Norges statsminister i Kristiania.

Fra 1814 til 1873 hadde Norges statsminister dermed tilhold ved statsrådsavdelingen i Stockholm. I kongens og statsministerens fravær ble Norges regjering i Kristiania ledet av henholdsvis stattholderen og førstestatsråden.

Etter nedleggelsen av stattholderembetet i 1873, ble det samme år opprettet en nytt embete som statsminister i Kristiania. Rangen som Norges statsminister ble overført til dette, mens embetet som norsk statsminister i Stockholm fra nå og fram til unionsoppløsningen i 1905 fikk klarere preg av å være den norske regjeringens representant hos kongen.

Statsminister må i denne sammenheng forstås i lys av den personlige kongemakten som først begynte å se sine begrensninger gjennom den gradvise innføringen av parlamentarisme fra 1884.

Forøvrig fantes det i Sverige-Norge 1814-1905 på forskjellige tidspunkt hele 5 personer med tittel av statsminister:

Sveriges statsminister, Norges statsminister, justitie-statsministern (den svenske justisministeren), statsministern för utrikes ärendena (den svensk-norske utenriksministeren) og Norges statsminister i Stockholm.

.
Norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups 2.regjering .

Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene.

Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet.

Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette.

-

Sigurd Ibsen var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania. Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.

Han er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for konsulatsaken under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far.

Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8.juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av 2 kontorer:

1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene.
2. Utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm.

Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9.september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Occupation:
I 1906 ble Ibsen medlem av voldgiftsdomstolen i Haag, mens han for øvrig livnærte seg som forfatter. Hans hovedverk er essaysamlingen Menneskelig kvintessens fra 1911. Han skrev også fremtidsdramaet Robert Frank (1914) og komedien Erindringens Tempel (1917).

Da han fikk det meste av sine inntekter fra Tyskland, ble Ibsens økonomi forverret i løpet av første verdenskrig. Han solgte boligen på Slemdal i Aker (Oslo) og bosatte seg i utlandet. I 1920-årene kjøpte han en villa i Seisser Alm i Sør-Tirol (Italia), nær Gossensass der han hadde bodd som barn. Her, i Villa Ibsen, bodde han til sin død i april 1930.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/

Residence:
Familien på Sole i 1910:

Fv. statsminister Sigurd Ibsen, født 23.desember 1859 i Kristiania, og hustru Bergliot Ibsen, født 16.juni 1869 i Kristiania. Deres barn:

Tankred Ibsen, født 11.juli 1893 i Østre Gausdal.

Irene Ibsen, født 10.september 1901 i Kristiania.

Eleonora Ibsen, født 12.april 1906 i Aker.

Buried:
I Washington Posten, fredag 25,.april 1930, står det at - de jordiske levninger blev baalført i Freiburg i nærvær av den nærmeste familie.

Sigurd married Bergliot Bjørnson, "Ibsen" on 11 Oct 1892 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge. Bergliot (daughter of Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius Bjørnson and Johanne Elisabet Karoline Reimers, "Bjørnson") was born on 16 Jun 1869 in Kristiania, Oslo, Norge; died on 2 Feb 1953 in München, Bayern, Tyskland; was buried on 19 Feb 1953 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1888, Paris, Ile-de-France, Frankrike; Operasangerinne.

Notes:

Birth:
Bergljot var nest yngst i en søskenflokk på 5. Hun var født i Kristiania, og vokste opp i Italia, på Aulestad (1875–1882) og i Paris (1882–1887).

Occupation:
I Paris begynte Bergljot å ta sangtimer, og vendte etter 1887 også tilbake til Paris for videre sangundervisning. Hun debuterte i Paris i 1888, og sang gjerne Halfdan Kjerulfs og Edvard Griegs melodier til blant annet farens dikt.

Gjennom 1890-årene hadde hun konsertturnéer både i Norge og Danmark, gjerne sammen med sin far, som da leste oversettelser av Victor Hugos Århundredernes legende.

Etter århundreskiftet opptrådte hun nesten utelukkende i veldedige sammenhenger.

Mens hun i årene 1942–1945 oppholdt seg i Syd-Tirol, begynte hun arbeidet med memoarboken - De tre - hvor hun skildrer sine svigerforeldre og sin ektemann, og deres innbyrdes forhold. Boken ble utgitt i 1948 og gjenutgitt i 1964.

I 1932 mottok hun den danske medaljen Ingenio et arti.

Died:
Fra dødsannonsen i Arbeiderbladet, mandag 16.februar 1953:

Vår elskede mor Bergliot Ibsen døde i München 2.februar 1953.

Irene og Josias Bille.
Eleonora Ibsen.
Lillebil og Tancred Ibsen.

Barnebarn og barnebarnsbarn.

Bisettes fra Vår Frelsers kirke torsdag 19.februar kl.12.

Other Events and Attributes:

• Name: 11 Apr 1838, Nesset, Møre og Romsdal, Norge; Barndommen på Nesset.
• Education: 1844, Molde, Møre og Romsdal, Norge; Middelskole.
• Education: Abt 1849, Universitetet, Kristiania, Oslo, Norge
• Occupation: 1857, Norge; Forfatter, dikter, journalist, teatersjef og Norges nasjonalskald.
• Residence: 1874, Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; Bjørnstjerne Bjørnson kjøpte gården i 1874 for 16.000 spesidaler.

Notes:

Birth:
Født på gården Bjørgan.

Name:
Da Bjørn Martinius Bjørnson var 5 år gammel, ble faren Peder Bjørnson utnevnt til sogneprest i Nesset. Bjørnson-biograf Edvard Hoem skildrer Bjørnson-familiens ankomst til Nesset prestegård 11.april 1838 slik:

Dei køyrde inn på tunet på Nesset prestegard. I sonens minne skulle prestegarden alltid stå i eventyrglans...
Det er her diktaren Bjørnstjerne Bjørnson blir til.

I Nesset prestegjeld gikk Bjørnson på omgangsskolen, og han viste tidlig glede ved å skrive. Da han var 11 år var han vitne til en hendelse som skulle sette dype spor i ham. Faren tok ham med på en offentlig henrettelse av en ung gutt, en opplevelse som er beskrevet i - Et stygt barndomsminne.

Det var omkring denne tiden at han endret navn til Bjørnstjerne.

Education:
Samme året som Bjørnson fylte 12 år, reiste han til Molde hvor han gikk på middelskolen i årene 1844-1849. Snart stiftet han skoleavisen Friheten, og etter hvert våknet samfunnsengasjementet hans for alvor. I 1848, da Bjørnson var blitt 15 år, leste han om den franske februarrevolusjonen i Romsdals Budstikke. Inspirert av revolusjonen skrev han - Frihetens tale til moldenserne - som ble publisert i Romsdals Budstikke den 12. mai og var Bjørnsons første publiserte artikkel.
Barndomsårene på Nesset prestegård og skoletida i Molde preget Bjørnson så lenge han levde. Som 70-åring skrev han til Alexander Kielland: « ..jeg er Romsdøl. Der blev jeg til, av det land og folkefærd er jeg særpreget; – Mangfoldigheten i det og farven, farven; så det lever jeg med til min død.

Education:
Dro, 17 år gammel, til hovedstaden for å studere på Heltbergs studentfabrikk. Der traff han Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Herfra gikk han ut i 1852 og begynte å arbeide som journalist. Han skrev da mest teateranmeldelser.

Occupation:
Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges og Europas viktigste forfattere i andre halvdel av 1800-tallet. Hans produksjon er svært omfattende og inkluderer romaner, noveller, teaterstykker og lyrikk. I tillegg til dette var han også journalist, debattant, teatersjef og politisk aktivist.

I Norden var han pioner i en rekke litterære sjangre, blant annet senromantiske fortellinger (Synnøve Solbakken), historisk drama (Sigurd Slembe), borgerlig drama (En fallit) og den moderne romanen. Han var både venn med og rival av Henrik Ibsen. Han var også en av de første nordiske forfatterne som fulgte opp kritikeren Georg Brandes' oppfordring om å skrive litteratur om datidens sosiale problemer.

I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som nasjonalskald. Det er han som har skrevet teksten til - Ja, vi elsker dette landet - Norges nasjonalsang. Han var også kjent i andre europeiske land, i det minste inntil sin død. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

-

Bjørnson var sønn av presten Peder Bjørnson og Inger Elise Bjørnson, født Nordraak. Faren var prest i Kvikne, nå Tynset i Østerdalen, hvor Bjørnson ble født i 1832. Fra 1837 bodde han i Nesset i Romsdal etter at familien flyttet dit. I 1844 begynte Bjørnson på skolen i Molde og utviklet raskt et sosialt og politisk engasjement og en interesse for skriving. I kjølvannet av de internasjonale opprørene i 1848 skrev han 16 år gammel sin første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, som viser mye av det ildfulle temperamentet som skulle karakterisere ham i årene som skulle komme.

-

I 1850 flyttet han til Kristiania, der han ble kjent med blant andre Henrik Ibsen, Jonas Lie og Aasmund Olavsson Vinje. Han tok artium i 1852, men forlot raskt studiene for å prøve seg på en karriere som forfatter og skribent.
Bjørnsons posisjonering i det norske litterære feltet kom i 1854, da han i en anmeldelse av en antologi over en rekke kjente norske diktere gikk til angrep på Johan Sebastian Welhaven og romantikerne og spådde at tiden var omme for - denne drømmende, sygelige måneskinsvandring - en anmeldelse som vakte stor debatt i Kristiania og gjorde Bjørnson til et kjent navn i byen.
I samme periode begynte han som teaterkritiker i Morgenbladet. Der ga han uttrykk for sine meninger i en av sine første nasjonale kamper, nemlig den mot danske skuespillere og dansk språk på Christiania Theater. Kampen kulminerte i 1856 med en berømt pipekonsert mot bruken av danske skuespillere. Kampen for det norske språket og norske skuespillere var typisk for den samme søken etter det nasjonale som han ga uttrykk for i Illustreret Folkeblad, tidsskriftet han grunnla samme år.

Bjørnsons forfatterdebut kom i 1857 med det historiske skuespillet - Mellem Slagene - som er satt i borgerkrigstiden. Her viser Bjørnson sin interesse for Norges nasjonale røtter, men også for det moderne samfunnet. Forholdet mellom krigeren Halvard og hans kone Inga er preget av mannens fravær, et fravær som undertrykker kvinnens rolle i familien.

Den samme spenningen mellom fortid og nåtid er synlig i Bjørnsons berømte bondefortelling - Synnøve Solbakke - også fra 1857, som balanserer en senromantisk fascinasjon for bondesamfunnet med en bevissthet om dets problemer som alkoholisme, skinnhellighet og ulykkelige ekteskap. Dannelses- og kjærlighetshistorien om bondegutten Torbjørn og Synnøve utfoldes i et miljø som er halvt idealisert og halvt realistisk skildret. Fortellingen er siden blitt en del av den norske litterære kanon og av den norske kulturarven generelt.

-

Bjørnson flyttet til Bergen i 1857, der han tok Ibsens plass som teatersjef ved Det Norske Theater, og der han ble fram til 1859. I Bergen fikk Bjørnson erfaring med teaterarbeid og satte opp sine og Ibsens skuespill. I tillegg satte han opp verker av Johann Wolfgang von Goethe og William Shakespeare samt av franske borgerlige dramatikere, noe som kom til å påvirke hans senere dramatiske produksjon.

I 1858 ble han også kjent med Karoline Reimers som han forlovet og giftet seg med samme år.

I samme periode skrev han også ferdig det historiske skuespillet - Halte-Hulda - fra 1858, andre bondefortellinger som - Arne - fra 1859 og - En glad gut - fra 1860 i tillegg til den første versjonen av nasjonalsangen - Ja, vi elsker dette landet - skrevet i Bergen sommeren 1859:

Den 1.oktober 1859 stod - Norsk Fædrelandssang - tilegnet Norges konge, Kong Carl, anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli den norske nasjonalsangen.

Ja, vi ælsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vejrbitt over vandet,
med de tusen hjæm, —
ælsker, ælsker det, og tænker

på vor far og mor
og den saganat, som sænker
drømme på vor jord.

Dette landet Harald bærget
med sin kjæmperad,
dette landet Håkon værget,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sit blod,
fra dets høje Sverre talet
Roma midt imod.

Bønder sine økser brynte,
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjæm.
Kvinner selv stod op og strede,
som de vare mænn;
andre kunde bare græde,
men det kom igjæn!

Visstnok var vi ikke mange;
men vi strak dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brænte,
æn det kom til fall;
husker bare, hvad som hændte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døjet,
blev tilsist forstøtt;
men i værste nød blåøjet
frihed blev os født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære —
og det gav forlig.

Fienden sit våben kastet,
op visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vor bror.

Drevne frem på stand av skammen
gik vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet vilde han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt, hvad fædrene har kjæmpet,
mødrene har grætt,
har den Herre stille læmpet,
så vi vant vor ret.

Ja, vi ælsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, vejrbitt over vandet,
med de tusen hjæm.
Og som fædres kamp har hævet
det av nød til sejr,
også vi, når det blir krævet,
for dets fred slår lejr.

.
Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet - Kong Sverre - fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne - et historisk galleri - av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om - Sigurd Slembe - fra 1862 og senere i fortellingen - Kaptejn Mansana - fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som - Fra Monte Pincio - Brede Sejl over Nordsjø gaar - og - Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet - Maria Stuart - i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet - De Nygifte - fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et 10-år senere.

I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen - Fiskerjenten - fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

-

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17.mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870.

-

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill - De unges Forbund - fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom Ibsen og Bjørnson, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte - problemer under debatt - gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen - Arnljot Gelline - fra 1870 og - Sigurd Jorsalfar - fra 1872, og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet.

Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene - Redaktøren - og - En fallit - i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i - Samfundets støtter - fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte.
En fallit - markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa.

I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen - Om at være i sandhed - der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet - Kongen - som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen - Magnhild - som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama - Et Dukkehjem - fra 1879.

Mot slutten av 1870-årene kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene - Det ny system - fra 1878 og - Leonarda - fra 1879.

-

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte - Salme II - fra 1880, så i fortellingen - Støv - fra 1882 og i et av hans beste skuespill - Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags - positivistisk - tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i 5 år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet - En hanske - der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien - Geografi og kærlighed - fra 1885 i tillegg til romanene - Det flager i byen og på havnen - fra 1884 og - På Guds veje - fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære.

.
I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889 og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike i 1893–1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med - Over ævne. Andet stykke fra 1895, Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp over evne-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk over evne ved å helbrede ved bønn, går sønnen Elias over evne ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som ifølge Bjørnson kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. - Paul Lange og Tora Parsberg - fra 1898 er et annet dramastykke med en politisk undertone, inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Jørgensen Richter i 1888 som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

-

På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnenes i 1903 og slovakenes i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, som blant annet førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene - Laboremus - fra 1901, - På Storhove - fra 1902, - Daglannet - fra 1904, og - Når den ny vin blomstrer - fra 1909, i tillegg til romanen - Mary - fra 1906. Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900–1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt til slutten, da helsen gradvis svekket ham.

-

I 1903 ble Bjørnstjerne Bjørnson tildelt Nobelprisen i litteratur.

-

I 1909 ble han rammet av et slag, og han døde 26.april 1910 i Paris, 77 år gammel. Hans likferd og begravelse ble en nasjonal og internasjonal begivenhet. I 2 dager, fra 28. til 30.april, ble Bjørnsons båre fraktet med tog fra Paris til København. Her var det en stor markering, og et folkehav tok farvel med Bjørnson. Båren ble overført til panserskipet Norge.
Den 1. mai seilte Norge inn Kristianiafjorden. På Honnørbrygga ventet hele det offisielle Norge med kong Haakon VII og statsminister Wollert Konow i spissen. Båren ble transportert med vogn til Trefoldighetskirken hvor minnegudstjenesten ble holdt. Bjørnson er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

-

Etter sin død sto Bjørnstjerne Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere som på en eller annen måte måtte bli konfrontert med hans figur. Knut Hamsun var for eksempel kritisk til Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å måtte forholde seg til ham.

Interessen for Bjørnson sank gradvis i løpet av 1900-tallet. Det er mange grunner til dette, men minst 2 elementer spilte en stor rolle. For det første rakk ikke Bjørnson å oppleve de 2 verdenskrigene, som gjorde hans - positivistiske - tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som - nasjonalskald - en negativ effekt. Hans rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnstjerne Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere, og han er blitt fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

På 2000-tallet har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnstjerne Bjørnson gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet, men viste også gjennom konferanser og arrangementer landet rundt at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge, og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt.

.
Minnesmerker:

-Statue av Bjørnson foran Nationaltheatret. Utført av Stephan Sinding, avduket i 1899.

-Statue foran Den Nationale Scene i Bergen. Utført av Gustav Vigeland, reist i 1915.

-I Molde ble det i 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen.

-Byster av Bjørnson er utført blant andre av Herman Vilhelm Bissen, Walter Magnus Runeberg, Mathias Berntsen Skeibrok, Jo Visdal og Gustav Vigeland.

-I Košice, Slovakia ble det i 2018 reist et minnesmerke som hyller Bjørnson som de små lands beskytter. På monumentet står Bjørnsonsitater om krig og fred.

-Hans portrett er malt av blant andre Franz von Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, Peder Severin Krøyer, Eyolf Soot, Christian Meyer Ross og Erik Werenskiold.

-Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.

-

Romaner og fortellinger:

Thrond, 1857
Synnøve Solbakken, 1857
Arne, 1859
En glad Gut, 1860
Faderen, 1861
Jernbanen og Kirkegaarden, 1866
Fiskerjenten, 1866
Arnljot Gelline, 1870
Brude-Slaatten, 1872
Magnhild, 1877
Kaptejn Mansana, 1879
Støv, 1882
Det flager i byen og på havnen, 1884
På guds veje, 1889
Mary, 1906

-

Skuespill:

Mellem Slagene, 1856
Halte-Hulda, 1858
Kong Sverre, 1861
Sigurd Slembe, 1862
Maria Stuart i Skottland, 1864
De Nygifte, 1865
Sigurd Jorsalfar, 1872
En fallit, 1875
Redaktøren, 1875
Kongen, 1877
Det ny system, 1878
Leonarda, 1879
En hanske, 1883
Over ævne 1, 1883
Geografi og kærlighed, 1885
Over ævne 2, 1895
Paul Lange og Tora Parsberg, 1898
Laboremus, 1901
På Storhove, 1902
Daglannet, 1904
Når den ny vin blomstrer, 1909

-

Et utvalg enkeltdikt:

Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise fra Synnøve Solbakken), 1857
Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang fra Synnøve Solbakken), 1857
Det ligger et Land, 1859
Over de høie Fjælde (fra Arne), 1859
Ingerid Sletten (fra Arne), 1859
Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne), 1859

Ja, vi ælsker dette Landet (første versjon fra 1859, endelig versjon fra 1869), 1859

Elsk din Næste (fra En glad Gut), 1860
Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang, fra En glad Gut), 1860
Bergliot, 1861
Valg (Jeg vælger mig April), 1866
Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd), 1868
Lyt nu du ludende Sanger, 1868
Gamle Heltberg, 1868
Fremad, 1868
Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten), 1868
Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang fra Fiskerjænten), 1868
Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd), 1869
For de sårede, 1871

Landkjænning (Og det var Olaf Tryggvason), 1872

Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar), 1872
Romsdalen (trykt i 1890), 1880
Salme II (Ære det evige Foraar i Livet), 1880
Nytaarsrim til Rektor Steen, 1886
Norge, Norge!, 1890
Syng mig Hjæm, 1891
Nils Henrik Abel, 1902
Siste smærte, 1906
Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel, 1909

-

Øvrige utgivelser:

Artikler og taler (2 bind, 1912–1913) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie

Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911)

Brevsamlingene Grotid (2 bind, 1921)

Brytningsår (2 bind, 1921)

Kampliv (2 bind, 1932) alle utgitt ved Halvdan Koht

Breve til Alex. L. Kielland (1930)

Samlede digte (1926)

Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull

B.B.s og Chr. Collins brevveksling 1889–1909 (1937)

B.B.s brevveksling med danske (6 bind, 1953–1974) ved Øyvind Anker

Francis Bull og Torben Nielsen.

Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bind 35, årgang 22)

Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956)

Breve til Karoline (1957)

B.B.s brevveksling med svenske 1858–1909 (3 bind, 1960–1961)

B.B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bind, 1986–1987)

God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990)

En stor samling brev i L.C. Nielsen: F.V. Hegel; et mindeskrift (2 bind)

Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939)

Residence:
Aulestad er en gård i Gausdal kommune, i Follebu, beliggende cirka 18 kilometer nord for Lillehammer. Gården var Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem.

Bjørnstjerne Bjørnson kjøpte gården i 1874 for 16.000 spesidaler. Av gårdens samlede areal på 2.000 dekar var 150 dekar dyrket mark. Takket være Karoline Bjørnsons innsikt og interesse ble den gamle hovedbygningen fra omkring 1800 betydelig forandret og forbedret, blant annet med veranda som omgir 1.etasje på 3 kanter. Hovedbygningen ble - nasjonaleiendom - og ble fredet i 1923 og statseid museum i 1926. Selve gården tilhører fortsatt familien Bjørnson.

Fra 1965 ble ledelsen av Aulestad underlagt De Sandvigske samlinger på Lillehammer, Maihaugen. Miljøet er så vidt mulig bevart uforandret fra Bjørnsons tid. To tidligere gjesterom er omgjort til utstillingsværelser med en rekke Bjørnson-minner: manuskripter, hilsener, takkeadresser, fotografier med mer. Ellers rommer Aulestad samlinger av skulptur og malerier av norske og utenlandske kunstnere, sølvtøy, krystall og annet – for en stor del gaver til Bjørnson. Samlingene omfatter cirka 3.000 gjenstander.

Bjørnstjerne married Johanne Elisabet Karoline Reimers, "Bjørnson" on 11 Sep 1858 in Søgne, Vest-Agder, Norge. Johanne was born on 1 Dec 1835 in Bergen, Hordaland, Vestland, Norge; died on 27 Jun 1934 in Aulestad, Gausdal, Oppland, Innlandet, Norge; was buried on 3 Jul 1934 in Vår frelsers gravlund, Oslo, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: DES 1854, Kristiania, Oslo, Norge; Skuespiller og dikterhustru.

Notes:

Birth:
Foreldre var bakermester Rasmus Helt Reimers (1801–1884) og Marie Jahn (1806–1841).

Occupation:
Karoline Bjørnson var en norsk skuespiller, kjent som kona til forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Hun var en verdifull støtte for sin mann i hans krisetider – og renskrev alle hans manuskripter. Hun var også modell for en rekke av hans kvinneskikkelser, blant andre - Klara Sang - Tora Parsberg - og - fru Dag. En del dikt er tilegnet eller inspirert av henne, blant annet - Mit Følge - skrevet til - Hjemmets Ære og Min Hustrus Pris.

Karoline Bjørnson er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

-

Karoline Reimers’ mor døde tidlig, og Karoline vokste opp hos sin tante Catherine og onkel konditor Adolph Jahn - hun kalte seg til dels Jahn. Både Reimers- og Jahn-familiene var innflyttere fra Tyskland, og hjemme ble det talt tysk. Hun hadde et godt miljø rundt seg i oppveksten, fikk gå på privatskole og omgikkes Lyder Sagen, Jonas Lie, Ernst Sars og Suzannah Thoresen, som ble senere gift med Henrik Ibsen.

-

En av hennes store interesser var teateret, og 19 år gammel fikk hun fra desember 1854 prøve seg som elev ved Kristiania Norske Theater. Hun spilte i 5 stykker, men måtte så reise hjem igjen. I april 1858 fikk hun en rolle i et stykke ved Det Norske Theater i Bergen, og ble deretter med teateret på en turné til Trondheim. Hennes teaterkarriere sluttet i Trondheim.

Den 16.mai ble hun forlovet med teatersjef Bjørnstjerne Bjørnson, som hun hadde kjent i meget kort tid. Sammen drog paret først til Romsdalen. De giftet seg hos Bjørnsons foreldre i Søgne i Vest-Agder 11.september og bodde deretter i Bergen til de flyttet til Kristiania sommeren 1859.

-

Her begynte for alvor Karolines liv som dikterhustru. Bjørnstjerne Bjørnson var meget begeistret for sin unge hustru og beskrev henne slik i et brev til en venn våren 1859:

Hun har en fyldig, varm hånd og giver det bedste håndtryk jeg har kjent, hendes latter smitter et helt værelse ... Hun er stærk som en bjørn, skjønt hun ingen stærk figur har, men en smuk; hun er ikke høj; har et bitte lille, nydeligt hoved og lokker; men store øjne, høj græsk næse, klar pande ...

Parets første barn, Bjørn, ble født om høsten samme år. Karoline fikk barselfeber, økonomien var usikker og hun oppholdt seg sommeren 1860 hos svigerforeldrene mens Bjørnson drog til København. Her kom det til en krise da han hodestups forelsket seg i en ung skuespillerinne og en kort tid overveide skilsmisse. Karoline ble rasende, og han drog alene til Roma med et reisestipend. Hun kom først etter neste høst. Siden så det ut til at forholdet roet seg.

Bjørnson satte mer og mer pris på sin ektefelle, slik han blant annet gir uttrykk for det i diktet - Mit følge. Hun holdt orden på økonomien og klarte å skape en hjemlig atmosfære i stadig nye pensjonater. Hun måtte være hjemme mens han var på utenlandsreiser eller på foredrags- eller opplesningsturneer. Hun oppdrog 5 barn (et 6. døde tidlig) og tok imot venner på Aulestad. I tillegg renskrev hun alle hans manuskripter, og hennes tyskkunnskaper kom til nytte når han skrev artikler i tysk presse. Hun hadde meninger om hans artikler, men hun kommenterte aldri hans diktverk.

Det kan ikke alltid ha vært lett å være - gift med nordenvinden - slik Jonas Lie karakteriserte hennes situasjon. Hun var en meget sterk og selvstendig personlighet med evne til skarpe replikker. Som enke ble hun en offentlig person der hun bodde på Aulestad, nesten som et minnesmerke over Bjørnson-epoken i norsk historie.

Notes:

Married:
Viet av Bjørnstjernes far, sokneprest Peder Elias Bjørnson, i Søgne gamle kirke. Han gjorde følgende notat i kirkeboken:

Vielse 11.september: Student og teaterdirektør Bjørnstjerne Martinius Bjørnson ble gift med jomfru Johanne Elisabet Caroline Reimers.