Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1066, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Ble konge over nordlige deler av Norge etter farens død i 1066, resten av riket styrte broren Olav Kyrre.

Magnus 2 Haraldsson var sønn av kong Harald Hardråde, og skal ifølge sagaene ha vært med på hærferd mens han ennå var barn.

Det antas, men er langt fra sikkert, at han var den Magnus som nevnes i en angelsaksisk krønike fra 1058; da han skal ha ledet en flåte fra Norge til Wales og hjulpet kongen der til å jage bort en engelsk jarl.
Derimot er det rimelig sikkert at han fulgte med faren mot Danmark i 1062, en ferd som endte med seier i Slaget ved Niså i Halland.

Magnus ble kronet til konge da faren i 1066 dro mot England. Dette innebar at Magnus var enekonge i Norge fra sommeren 1066 til våren 1067.

Broren Olav, som hadde fulgt faren til England, vendte hjem våren 1067, og de 2 delte riksstyret i vennskap.
Selv om de i prinsippet rådde likt over hele riket, tyder mye på at Magnus hadde ansvaret for Vest-Norge, Trøndelag, Opplandene og Nord-Norge, mens Olav rådde over Viken. Magnus ble tidligere ikke regnet med til kongerekken; delvis fordi han døde ung og bare hadde kort tid som enekonge; og delvis fordi broren, som regjerte i mer enn 25 år, var den som i realiteten rakk å prege tiden og riket etter kong Haralds død.

Magnus døde 20 eller 21 år gammel av revormsott, altså ergotisme, en forgiftning grunnet brødkorn infisert av meldrøyesopp.

Magnus' sønn Håkon var i et drøyt år samkonge med fetteren Magnus Berrføtt før han – som sin far – døde ung.

Håkon Magnusson Toresfostre (født 1068/1069, død 1094/1095)[1][2] ble utropt til konge av Trøndelag og Oppland i 1093. Håkon skal etter sigende ha vært en sønn av Magnus II Haraldson, som var konge fra 1066 til 1069. Det er ingen opplysninger om moren.

Rett før hadde Magnus Berrføtt blitt utropt til konge i Viken som sønn av gamlekongen Olav Kyrre. Viken var området rundt Oslofjorden.

Håkon var fostersønn av Steigar-Tore, en mektig mann fra Steig i Sør-Fron, Oppland. Han var den som presset igjennom kravet om kongsmakt for fostersønnen.

Kong Magnus Berrføtt aksepterte aldri kongskravet fra unggutten Håkon, men det kom aldri til kamper mellom dem ettersom fosterfaren og Håkon flyktet. Rett etter dør Håkon av sykdom han får mens han er på rypejakt. Å kalle Håkon for medkonge er derfor tvilsomt, og representerte i beste fall et lite lokalt opprør. Steigar-Tore blir senere hengt av Magnus Berrføtt etter et desperat herjingstokt i Hålogaland.

Died:
Døde av rævormsott.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1030, Tyrkia; Leiesoldat hos keiseren i Myklagard.
• Occupation: 1045, Norge; Konge.
• Occupation: Aft 1050, Norge; Konge.
• Occupation: Bef 1066, Norge; Konge.

Notes:

Occupation:
Såret på Stiklestad, der han deltok på sin halvbror Olav Digres side, flyktet deretter til storfyrste Jaroslav i Gardarike hvor han ble høvding for landvernet.

Reiste 1034 til Miklagard, ble høvding for livvakten til keiser Mikael Katalaktes. Nevnt i den greske keisers tjeneste som høvding for væringene i Miklagard (Konstantinopel), skaffet seg store rikdommer på hærferder rundt i Middelhavet.
(Miklagard = storby, Mikill = stor)

Dro tilbake til Holmgard 1042 og giftet seg med Ellisiv, storfyrste Jasroslavs datter, gikk i forbund med Svein Ulvsson ( Estridsson ) som ble brutt etter svik.

Returnerte til Norge i 1045 med stor formue, og fikk halve riket mot å skifte gull med kong Magnus.

Ved Magnus' død i 1047 ble Harald enekonge i Norge, hvor han styrte med stor hardhet, derav tilnavnet Hardråde. Han kom i motsetning med flere stormenn, blant annet Einar Tambarskjelve, som han lot drepe.

Sies å ha påbegynt byggingene av Mariakirkene i Oslo og Nidaros. Han anla også Oslo.

Giftet seg med Tora Torbergsdotter Arnesson 1048, forlikte seg med danskekongen Svein 1064 etter flere hærferder og slag.

Harald drev kraftig vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltland (Shetland) ble knyttet til Norge.

Gikk i forbund med den engelske jarl Toste Gudinesson, falt i slag mot Tostes bror kong Harald Gudinesson (Godwinson) ved Stamford Bridge september 1066.

Harald var sønn til Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdotter.
Gift med:
1.Ellisiv Jarisleivsdotter
2.Tora Torbergsdotter (frille?)

Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssida, var med i slaget på Stiklestad da kong Olav den hellige falt. Da ble Harald såret, og han kom seg bort med andre som flyktet.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var 15 år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også; i alt fikk de 600 mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var.

Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var 400 mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnberaland.
Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen 1.200 mann...

...Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene.

Jeg tror det er best, sa kongen, at Harald, bror min, ikke er med i kampen; for han er bare barnet ennå.

Harald svarte:

Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min.

Og folk sier at da kvad Harald denne strofen:

Jeg skal nok vite å verge
den plass de valgte å gi meg,
bedre enn ei kvinne;
i kamp vi farger skjoldet.

Den unge skalden stridsglad
ikke for spyd vil vike
der menns møte blir harde
mord, og våpen kviner.

Harald fikk det som han ville og var med i slaget...


Så sier Tjodolv:

Nær Haug den harde kampstorm
jeg hørte dreiv mot kongen.
Men djerve bulgar-brenner
broren gav god støtte.
Fra døde Olav fyrsten
ikke gjerne skiltes
da han femtenårig
flyktet og seg skjulte.

Ragnvald Brusason fikk Harald ut av slaget og tok ham med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk Harald pleie til han ble frisk. Siden fulgte sønn til bonden ham østover Kjølen, og de fór skogsvegene overalt der de kunne, og ikke allmannsvegen. Bondesønnen visste ikke hvem han fulgte; og da de rei mellom noen ødeskoger, kvad Harald dette:

Fra skog til skog jeg rømmer;
med skam jeg fram meg lurer.
Hvem vet om jeg ikke vinner
et navn i den vide?

Han fór øst igjennom Jemtland og Helsingland og så til Svitjod; der fant han Ragnvald Brusason og mange andre av kong Olavs menn, som haddekommet seg unna fra slaget på Stiklestad.
Våren etter fikk de seg skip og reiste om sommeren øst til Gardarike til kong Jarisleiv og var der om vinteren. Så sier Bolverk:

Høvding, sverdegg strøk du
da striden du gikk bort fra.
Rått kjøtt gav du ravnen;
rundt om tutet ulven.
Men året etter var du
øst i Gardarike;
ingen fredens fiende
fremre enn deg jeg kjenner.

Kong Jarisleiv tok vel imot Harald og hans følge. Nå ble Harald høvding over kongens landvernsmenn, og nest ham stod Eiliv, sønn til Ragnvald jarl. Så sier Tjodolv:

Hvor Eiliv var,
høvdingpar
i svinfylking god
sammen stod.
De østvender tvang
i krok så trang;
for læser ei lett
falt hærmannsrett.

Harald var i Gardarike noen år og fór vidt omkring i austerveg. Siden gav han seg på veg ut til Grekenland og hadde stort følge med. Da drog han til Miklagard. Så sier Bolverk:

Snøgt førte svale vinden
svarte hærskip langs landet;
de seilte stolt av gårde
med fagre seil og panser.
Miklagards gjæve fyrste
så stavnens jernband skinne.
Mange barmfagre langskip
la til brygga i byen.

Den tid rådde Zoe den mektige for Grekenland, og med henne Mikael Katalaktes. Da Harald kom til Miklagard til dronninga, tok han tjeneste i hæren der og fór straks om høsten ut på galeiene sammen med de hærmenn som skulle ut i Grekenlandshavet. Harald hadde et følge med seg av sine egne menn.Da var det en høvding over hæren som het Gyrge; han var frende til dronninga. Men Harald hadde bare vært en kort stund i hæren, før væringene tok til å holde seg mye hos ham, og når det var kamp, stod de alle i én flokk. Det ble da til det at Harald ble høvding over alle væringene. Gyrge og hans folk fór rundt omkring mellom de greske øyene og herjet mye der med hærskipene sine.
Det var en gang som de hadde reist over land og skulle ta seg natteleie ved noen skoger, og væringene kom først til nattestedet og valgte for seg de teltplasser som de så var best, og som lå høyest. For det er slik der at landet er bløtt, og så snart det kommer regn, er det vondt å holde til på de steder som ligger lavt til. Da kom Gyrge, høvdingen for hæren, og da han fikk se hvor væringene hadde slått telt, bad han dem gå bort å telte et annet sted, og sa at han ville telte der. Da svarte Harald:

Når dere kommer først dit vi skal ligge natta over, så tar dere ut nattsted, og så får vi slå telt på et annet sted,som vi liker. Gjør nå dere også slik, slå telt der dere vil, på et annet sted. Jeg har trodd at væringene hadde den rett her i riket til grekerkongen, at de skulle rå seg sjøl og være frie i alle ting for alle menn, og bara være skyldige til å tjene kongen og dronninga.

Dette trettet de hissig om, helt til de væpnet seg på begge sider, og det var ikke langt ifra at de hadde tatt til å slåss. Da kom noen av de klokeste mennene til og skilte dem. De sa at det var høveligst at de ble forlikt om dette, og at de gjorde en grei avtale seg imellom, så de ikke skulle få slik krangel om dette oftere. Det kom så til et tingingsmøte mellom dem, og de beste og klokeste menn styrte møtet.
På dette møtet ble etter deres råd alle enige om at de skulle kaste lodder i et klede, og så skulle loddet avgjøre mellom grekere og væringer, hvem som skulle ri og ro først eller først legge i havn eller velge teltplass. Hver av partene skulle så være fornøyd med det som loddet gav. Så ble det gjort lodder, og de ble merket. Da sa Harald til Gyrge:

Jeg vil se hvordan du merker ditt lodd, så vi ikke merker loddene på samme måten.

Han gjorde så. Etterpå merket Harald sitt lodd og kastet det i klesplagget, og det samme gjorde Gyrge.
Den mannen som skulle ta opp loddet, tok opp et og holdt det mellom fingrene, løftet opp handa og sa:

Disse skal ri og ro først, og først velge seg havneplass og teltplass.

Harald greip ham i handa, tok loddet og kastet det i sjøen, og så sa han:

Dette var vårt lodd.

Hvorfor lot du ikke flere se det? sa Gyrge.

Se nå, sa Harald, på det som er igjen. Der vil du nok kjenne igjen merket ditt.

Så så de etter på det loddet, og alle kjente merket til Gyrge. På den måten ble det avgjort at væringene skulle ha rett til å velge i alt de kom til å trette om. Det var flere ting som de ikke var forlikt om, men det gikk støtt slik at Harald fikk sin vilje.
Om sommeren fór de alle i lag og herjet. Når hele hæren var samlet, lot Harald sine menn være utenfor slaget eller der det var minst fare; og han sa at han ville vare seg, så han ikke mistet mannskapet sitt. Men når han var alene med folkene sine, la han seg så hardt i kampen at han måtte få enten seier eller bane. Det bar ofte til slik når Harald var høvding over hæren, at han vant seier, men at Gyrge ikke vant. Dette la hærmennene merke til, og de sa at det skulle gå bedre for dem dersom Harald alene var høvding over hele hæren. De klandret hærføreren fordi det ikke ble noe av med ham eller hans folk. Gyrge sa at væringene ikke ville hjelpe ham, og han bad dem reise til et annet sted og utrette det de kunne, så skulle han fare med resten av hæren.
Da tok Harald bort fra hæren og med ham væringene og latinmennene. Gyrge fór så med grekerhæren. Det viste seg da hva hver av dem kunne makte. Harald fikk støtt seier og hærfang, men hjem til Miklagard fór grekerne så nær som ungguttene, som gjerne ville vinne gods. De samlet seg om Harald og tok ham til fører. Da drog han med hæren sin vest til Afrika, som væringene kaller Serkland, og da økte flokken sterkt. I Serkland vant han 80 byer; noen overgav seg, og andre tok han med storm. Siden drog han til Sikiløy.
Så sier Tjodolv:

Den unge gavmilde fyrsten
kastet seg ut i faren.
Åtti byer tok han
på sitt tog i Serkland,
før den unge stridsmann,
han som skremte serker,
skjolddekt tok opp striden
på Sikiløys flate sletter.

Så sier Illuge Bryndølaskald:

Med våpen for gjæve Mikael
vant du Sørlanda, Harald.
Vi vet at sønn til Budle
bad til seg sine måger.

Her er det sagt at den tid var Mikael konge over grekerne. Harald var mange år i Afrika og fikk mye løsøre, gull og all slags kostbarheter. Og alt det gods som han fikk og ikke trengte til å greie utleggene sine med, sendte han med folk han kunne lite på, nord til Holmgard til kong Jarisleiv, som skulle styre og stelle med det; og der samlet det seg sammen en uendelig rikdom, som ventelig var, når han herjet på den del av verden som var rikest på gull og kostbarheter, og når han gjorde så store ting som det at han vant 80 byer, slik som vi alt har fortalt, og som er sikkert og visst.
Da Harald kom til Sikiløy, herjet han der og la seg der med hæren sin ved en stor og folkerik by. Han kringsatte byen, for den hadde sterke murer, så han fant det ikke rimelig at han kunne ta den med storm. Bymennene hadde nok av mat og andre ting som de trengte til forsvar. Da fant han på det at fuglefangerne hans tok noen små fugler, som hadde reir i byen, når de fløy ut i skogen om dagen etter mat. På ryggen til fuglene lot Harald binde høvelsponer av tyrived, smurte på voks og svovel, og så tente han ild på. Så snart fuglene slapp løs, fløy de alle på en gang inn i byen til ungene sine og reirene, som de hadde i hustakene; de var tekt med siv eller halm. Da tok ilden fra fuglene fatt i hustakene, og enda hver fugl hadde bare lite ild med seg, ble det snart til en stor brann, fordi det var mange fugler som bar den med seg til hustakene i byen. Snart brant det ene huset etter det andre, like til hele byen stod i lys lue. Da gikk alt folket ut av byen og bad om miskunn, de samme som i forvegen mang en gang hadde skrytt og hånet grekerhæren og høvdingene over den. Harald gav grid til alle menn som bad om det, og byen kom så under hans makt.

Det var en annen by som Harald la seg ved med hæren sin. Den var både folkerik og hadde sterke festningsverker, så det var ingen utsikt til at de kunne ta den med storm. Det var harde og slette marker omkring byen. Da satte Harald folk til å grave ei grøft fra et sted det rant en bekk; der var det et dypt gjel, så de ikke kunne se det fra byen. De kastet jorda i vannet og lot strømmen føre den bort. Med dette arbeidet holdt de på både dag og natt, i flere skift. Men hæren gikk hver dag inn mot byen; bymennene gikk til skytegluggene, og partene skjøt på hverandre. Da Harald skjønte at gangen under jorda var så lang at den gikk inn under bymuren, lot han hæren væpne seg. Det var mot dag da de gikk inn i jordgangen. Da de kom til enden, grov de opp over hodet på seg til de støtte på steiner som var murt sammen med kalk ; det var golvet i en steinhall. Så brøt de opp golvet og gikk opp i hallen. Der var det mange av bymennene, som satt og åt og drakk. Og dem kom ulykken brått og uventet over, for væringene gikk på dem med dragne sverd; der drepte de noen med én gang, men de rømte, de som kunne. Væringene satte etter dem, men noen tok og lukket opp byporten, og der gikk hele stormengden av hæren inn. Da de kom inn i byen, rømte byfolket, men mange bad om grid, og det fikk alle som overgav seg. På denne måten la Harald under seg byen og med den en endeløs mengde gods.

Den tredje byen de kom til, var den største og sterkeste av alle byene både på gods og på folk. Omkring denne byen var det store diker, så de skjønte at de ikke kunne vinne den med slike knep som de hadde vunnet de andre byene med. Lenge lå de der, men kom ingen veg. Da bymennene skjønte det, ble de djervere. De satte fylkingene sine opp på bymurene; så lukket de opp byportene og ropte til væringene, egget dem og bad dem gå inn i byen; men de var ikke modige nok, sa de, og de var ikke bedre til å slåss enn høns.
Harald bad mennene sine late som de ikke skjønte det de sa.

Vi vinner ingenting, sa han, om vi så renner inn i byen. De kan kaste ned på oss under føttene på seg sjøl. Og om så vi kommer inn i byen med en flokk, så er det ingen sak for dem å stenge inne så mange de vil, og stenge de andre ute, for de har satt vakt ved alle byportene. Vi skal gjøre likså mye narr av dem, og la dem se at vi ikke er redde for dem. Våre menn skal gå fram på markene så nær byen som råd er, men ta seg i vare for å komme innen skuddmål for dem. Alle våre menn skal gå våpenløse og drive på med leik, og la bymennene se at vi ikke vører fylkingene deres.

Og så gikk det på den måten i noen dager.
Det er nevnt noen islandske menn som var med kong Harald der. Den ene var Halldor, sønn til Snorre gode, det var han som tok med seg disse frasagnene hit til landet. Den andre var Ulv, sønn til Ospak, som igjen var sønn til Osviv den spake. Begge 2 var framifrå sterke og våpendjerve menn, og de var gode venner med Harald. Begge 2 var med i leiken. Da de hadde holdt på slik noen dager, ville bymennene vise at de torde våge seg til å gjøre enda mer, og så gikk de våpenløse opp på bymurene, men lot likevel portene stå åpne. Da væringene så det, gikk de en dag til leiken med sverd under kappene og hjelm under hattene. Da de så hadde holdt leik en stund, skjønte de at bymennene ikke hadde noen mistanke, og så tok de fort våpnene og stormet mot byporten.
Men da bymennene fikk se det, gikk de modig imot dem, og de også var fullt væpnet. Så kom det til kamp i byporten. Væringene hadde ingen skjold, men de tullet kappene om venstre arm. De ble såret, og noen falt, og alle var i stor nød. Harald og de menn som var med ham i leiren, kom til for å hjelpe sine folk. Men da hadde bymennene kommet seg opp på bymurene, og de skjøt og kastet stein på dem. Det ble en hard strid. De som var i byporten, syntes at det ikke gikk så fort med hjelpen som de kunne ønske. Da Harald kom til byporten, falt merkesmannen hans. Da sa han:

Halldor, ta oppmerket!

Halldor tok opp merkesstanga og svarte vettløst:

Hvem vil bære merket for deg, når du følger det så stakkarslig som nå en stund?

Dette var mer sagt i sinne enn sant, for Harald var så våpendjerv som noen. Så trengte de inn i byen, og der ble det et hardt slag; men enden på det ble at Harald fikk seier og tok byen. Halldor ble stygt såret, han fikk et stort sår i ansiktet, og det skjemte ham i alle hans levedager.

Den fjerde byen Harald kom til med hæren sin, var større enn alle de vi nå har fortalt om; den hadde så sterke festningsverker at de skjønte det ikke var noen utsikt til at de kunne ta den med storm. Da la de seg om byen og kringsatte den slik at det ikke kunne komme noen tilførsel til den. Da de hadde vært der en liten stund, ble Harald sjuk, så han måtte gå til sengs. Han lot sette teltet sitt et stykke borte fra de andre teltene, for han syntes han trengte ro, så han ikke hørte gny og ståk fra hæren. Mennene hans kom ofte flokkevis til ham og spurte om råd. Bymennene skjønte at noe gikk for seg blant væringene. De sendte ut speidere for å få greie på hva dette kunne være. Men da speiderne kom tilbake til byen, kunne de fortelle at høvdingen for væringene var sjuk, og derfor gikk de ikke til angrep på byen. Da det hadde gått en stund slik, minket Haralds krefter, så mennene hans ble rent hugsjuke og sørgmodige. Alt dette fikk bymennene greie på. Til slutt tok sjukdommen Harald så hardt at det ble sagt over hele hæren at han var død. Da gikk væringene av sted og talte med bymennene, og sa dem at høvdingen var død, og de bad prestene gi ham ei grav i byen.
Da bymennene fikk greie på dette, var det mange der som rådde for kloster og andre store kirkelige stiftelser i byen, og hver av dem ville gjerne ha dette liket til sin kirke, for de visste at det ville følge stort offer med. Hele mengden av prester kledde seg i sitt skrud og gikk ut av byen med skrin og helligdommer og gjorde en fager prosesjon. Væringene gjorde også en stor likferd. Likkista ble båret høyt, den var kledd med pell, og over den ble båret mange faner. Men da den ble båret slik inn gjennom byporten, satte de ned kista på tvers av portåpningen. Så blåste væringene hærblåst i alle lurene sine og drog sverdene, og hele væringhæren stormet ut av leiren med full væpning og sprang til byen med skrik og rop. Munkene og de andre geistlige som hadde gått ut i denne likferden, og som hadde kappes med hverandre om å komme først ut og ta imot offeret, de fikk nå kappes dobbelt så mye om å komme lengst bort fra væringene, som drepte hver den som stod dem nærmest, enten han var klerk eller uvigd mann. Slik fór væringene omkring i hele denne byen, at de drepte folket og plyndret alle kirker i byen og tok en umåtelig mengde gods.

Harald var mange år på denne hærferden som vi nå har fortalt om, både i Serkland og på Sikiløy. Siden fór han tilbake til Miklagard med hæren og varder en stund før han gav seg på ferd til Jorsalaheim. Både han og alle væringer som slo følge med ham, lot bli igjen det gull som de hadde fått i lønn av grekerkongen. Det blir fortalt at Harald på disse ferdene hadde 18 store slag. Så sier Tjodolv:

Alle vet det at Harald
har atten harde strider
kjempet; høvdingen ofte
har brutt fred og forlik.
Navngjetne konge, du farget,
før du fòr hit til landet,
ørneklørne røde.
Ulven får mat der du ferdes.

Harald for med hæren sin ut til Jorsalaland og siden over til Jorsalaborg. Hvor han kom i Jorsalaland, gav alle byer og kasteller seg under hans makt. Så sier Stuv skald, som hadde hørt kongen sjøl fortelle om disse hendingene:

Den sverddjerve modige fyrsten
fòr så bort fra greker
for å legge under seg Jorsal;
folket lovte å lyde.
Uten motstand og ubrent
gav landet snart seg under
den mektige hærmanns velde.
Må ha hvor det er godt å være!

Her er det sagt at dette landet kom ubrent og uherjet i Haralds makt. Så gikk han til Jordan og lauget seg der, slik som andre pilegrimer hadde for skikk. Harald gav store gaver til Herrens grav og til det hellige kors og til andre helligdommer i Jorsalaland. Han fredet vegen helt ut til Jordan og drepte røvere og annet ufredsfolk.
Så sier Stuv:

Egdekongen virket
med råd og ord så vrede
på begge sider av Jordan,
gjorde slutt på svik og voldsdåd.
For brotsverk de var skyld i,
bøte hardt de måtte,
straffet ble de av kongen.
Hos Kristus evig opphold!

Så reiste han tilbake til Miklagard.
Da Harald hadde kommet til Miklagard fra Jorsalaland, lengtet han etter å fare til Norderlanda til odelseiendommene sine. Da hadde han fått vite at Magnus Olavsson, brorsønn hans, var blitt konge i Norge og dessuten Danmark; så sa han opp tjenesten hos den greske kongen. Men da dronning Zoe fikk greie på dette, ble hun svært harm og reiste klagemål mot Harald, og sa at han nok hadde gjort svik med det godset til den greske kongen som de hadde vunnet på hærferd da Harald hadde vært høvding over hæren.
Det var ei ung og vakker møy som het Maria og var brordatter til dronning Zoe. Til denne møya hadde Harald fridd, men dronninga hadde sagt nei. Så har væringene fortalt her nord, de som har vært og gjort tjeneste i Miklagard, at det ordet gikk der blant folk som kjente til det, at dronning Zoe sjøl ville ha ham til mann, og at den rette grunnen til klagemålet mot Harald var den at han ville fare bort fra Miklagard, enda det ble hevdet noe annet til folket. Da var han grekerkonge som het Konstantinus Monomakus; han styrte riket sammen med dronning Zoe. På grunn av disse klagemålene lot grekerkongen gripe Harald og føre ham til et fengsel.
Da Harald var kommet nesten fram til fengslet, viste den hellige Olav seg for ham og sa at han ville hjelpe ham. Der i stretet ble det senere bygd et kapell, som ble innvigd til kong Olav, og dette kapellet har stått der siden. Fengslet var bygd slik at det var et høyt tårn der som var åpent oventil, og ei dør til å gå inn fra bystretet. Der ble Harald satt inn og sammen med ham Halldor og Ulv. Natta etter kom det ei fornem kvinne opp i fengslet; hun hadde gått opp på noen stiger sammen med 2 tjenere. De firte ned tau i fengslet og drog dem opp. Denne kvinna hadde den hellige Olav en gang gitt hjelp, og nå hadde han vist seg for henne og sagt at hun skulle fri hans bror ut av fengslet. Harald gikk med én gang til væringene, og alle stod opp da han kom, og tok imot ham med glede. Så væpnet hele hæren seg og gikk dit kongen lå og sov. De greip kongen og stakk ut begge øynene på ham. Så sier Torarin Skeggjason i sin dråpa:

Gull vant gjæve høvding,
men Grekenlands store konge
fikk mein for hele livet;
han leve måtte steinblind.

Så sier Tjodolv skald:

Ut lot krigerhøvding
begge øyne stikke
på Grekenlands stolkonge.
Stridens tid var inne.
Egdefyrsten merket
østpå djerve kongen
med et grusomt lyte.
Leit det gikk med kongen.

I disse 2 dråpaene om Harald og i mange andre kveder om ham er det fortalt at Harald blindet sjøve grekerkongen; og de hadde vel sagt at den som blindet ham, var en hertug eller greve eller en annen fyrstelig mann, om de hadde visst at dette var rettere; for det er Harald sjøl og de andre mennene som var med ham der, som har fortalt om dette.
Samme natt gikk Harald og mennene hans til det huset Maria sov i, og tok henne bort med makt. Så gikk de ned til væringenes galeier og tok 2 galeier og rodde inn i Sjåvidarsund. Da de kom der det lå jernlenker tvert over sundet, sa Harald at mennene skulle sette seg til årene på begge galeiene, og alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene, og hver skulle holde sin skinnsekk i fanget. Slik rente galeiene opp på jernlenka. Så snart de stod fast, og farten tok av, bad han alle sammen springe forut. Da stupte den forover den galeien som Harald var på, og med overvekta forut glei den av jernlenka; men den andre galeien sprang lekk da den ble hengende på jernlenka; mange folk druknet der, men noen som lå og svømte, ble tatt opp.
På denne måten kom Harald seg ut av Miklagard, og så seilte han inn i Svartehavet. Men før han seilte ut, satte han jomfrua i land og gav henne godt følge tilbake til Miklagard. Han bad henne spørre Zoe, sin frende, hvor stor makt hun hadde over Harald, og om dronninga hadde makt til å hindre ham i å få tak i jomfrua. Dermed seilte Harald nord til Ellipaltar og fór derfra gjennom hele Russland. På disse ferdene diktet Harald noen skjemteviser, 16 ialt, og alle med samme omkved. Den ene lyder så:

Langs Sikiløy skar snekka,
stolt seilte vengebåten,
om bord var menn så djerve,
vi byrge var med rette.
Og sikkert ingen stakkar
på slik hærferd seg våger.
Men møya i Gardarike meg likevel vil vrake.
Med dette siktet han til Ellisiv, datter til kong Jarisleiv i Holmgard.

Occupation:
Da Harald kom til Holmgard, tok kong Jarisleiv særlig godt imot ham, og han var der om vinteren. Han overtok da sjøl alt det gullet og de mange slags kostbarheter som han hadde sendt dit fra Miklagard. Det var så mye gods at ingen mann nord i landene hadde sett slikt i én manns eie. Tre ganger hadde Harald tatt del i polutasvarv mens han var i Miklagard. Det er lov der at hver gang grekerkongen dør, skal væringene ha polutasvarv. Da skal de gå gjennom alle palassene til kongen, der hans skattkammer er, og hver og en får da fritt ta det som han kan få fatt i med hendene.
Den vinteren giftet kong Jarisleiv sin datter med Harald; hun het Elisabet, og nordmennene kaller henne Ellisiv. Dette omtaler Stuv den blinde:

Egdenes stridsglade høvding
fikk svogerskap som han ville.
Mennenes venn fikk gullet
i mengde og datter til kongen.

Mot våren gav han seg på veg fra Holmgard og fór om våren til Aldeigjuborg. Der fikk han seg skip og seilte vestover om sommeren. Først reiste han til Svitjod og la inn til Sigtuna. Så sier Valgard fra Voll:

Fagrest last du hadde
fått med på skipet, Harald.
Gull du førte fra Gardar.
Fullt av heder du høster.
Herlige konge, du styrte
snøgt i den harde stormen.
Skipene duvde, og Sigtun
så du da sjøsprøyten sluttet.

Der møtte Harald Svein Ulvsson; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap.
Så sier Tjodolv:

Øst for Gardar pløyde
eikekjølen bølgen.
Djerve konge, siden
svearne deg støttet.
Haralds skip fikk lute,
tyngd i le av gullet,
under breie seilet.
Storm om høvding suste.

Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark.
Så sier Valgard:

Kampglade konge! Skipet
suste under deg siden
bort fra Svitjod. Din odel
var deg eslet med rette.
I topp var seilet heist opp,
hen langs det flate Skåne
du seilte. Danske kvinner
du satte skrekk i barmen.

De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn; der gikk de opp og herjet.
Så sier Valgard:

Harald! Hele Sjælland
herjet du. Da ulven
fort fant veg til valplass.
Kongen fienden knuser.
Mannsterk fyrsten siden
gikk til Fyn, gav hjelmer
brått en mengde arbeid.
Med brak brast skjold i stykker.
Sør for Roskilde bygder
den bjarte ilden brente.
Til grunn lot kongen rive
røykomspente garder.
Landets menn i mengde
lå liv og frihet røvet.
Med sorg i sinn da folket
stilt flyktet inn i skogen.
Flokken måtte spredes,
og sinket ble da somme.
De menn som levde etter,
liv ved flukten berget.
Da ble fagre kvinner
til fange tatt og bundet;
på veg til fartøy lenker
gnog fagre kvinnekroppen.

Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stor hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det.
Så sier Tjodolv:

At freden vil vare lenger
venter mennene neppe.
Folk med grunn kan frykte
når flåter er utfor landet.
I strid går Magnus gjerne;
han styrer med flåten nordfra.
Og sørfra gjæve Harald
hærskip ruster til kampen.

Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus.

Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kostbarhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer:

Dersom du holder 3 slag mot kong Magnus, frenden din, og vinner i alle 3, da skal jeg tro at merket har denne natur.

Da svarte Harald i sinne:

Jeg kjenner vel til frendskapen min med kong Magnus, uten at du minner meg om den. Og om vi nå farer mot hverandre med hærskjold, så er det ikke derfor sagt at vi ikke skal møtes siden på en høveligere måte.

Da skiftet Svein farge og sa:

Det er noen som sier det, Harald, at du har gjort slik før, at du bare holder det av avtalene dine, som du synes kan nytte deg sjøl best.

Harald svarte:

Mindre ofte torde du vite at jeg ikke har holdt avtaler, enn jeg vet at kong Magnus ville si at du ikke har holdt avtaler med ham.

Og så gikk de til hver sin kant.
Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen:

Nå vil jeg ikke ligge på soveplassen min i natt, for jeg ha mistanke om at ikke alt her er uten svik. I kveld merket jeg at Svein, mågen min, ble ikke lite harm over at jeg talte fritt ut. Du skal holde vakt, om det hender noe i natt.

Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belgmørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for.

Det kan vi se, sa han, at vi ikke har mannskap nok her mot Svein når han slår seg på svik imot oss. Det er nok det beste for oss at vi kommer oss bort herfra mens vi ennå har høve til det. La oss løse skipene våre og ro lønnlig bort.

Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier:

Vidkjente høvding, bølgen
fikk brytes mot skipssida
da du fra øst mot Danmark
de dyre hærskip styrte.
Men halvt med seg å dele
bød Olavs sønn deg siden
sitt folk og hele riket.
To frender glade møttes.

Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg.
Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med 60 mann.Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde 2 rørkjepper i handa, og så sa han:

Hvilken av disse 2 kjeppene vil du ha?

Da svarte Harald:

Den som er nærmest meg.

Så sa kong Magnus:

Med denne rørkjeppen gir jeg deg halve Norges rike med all skatt og skyld og all eiendom som hører til, med den avtalen at du skal være konge allesteds i Norge med samme rett som jeg. Men når vi 2 er sammen, skal jeg være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Er det 3 fyrstelige menn til stede, skal jeg sitte i midten; jeg skal ha rett til kongeplass i havn og ved brygge. De skal også stø og styrke Vår makt til gjengjeld for at vi har gjort Dem til en så stor mann i Norge at vi trodde ingen skulle bli så stor så lenge hodet Vårt var over molda.

Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge 2 og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt,
Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med 60 mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet.
Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus:

I går gav De oss et stort rike, som De hadde vunnet fra Deres og våre uvenner og tok oss til forbund med Dem. Det var vel gjort, for De har stridd mye for det. Men når det gjelder oss, så har vi vært utenlands, og vi har også vært i livsfare noen ganger før jeg har samlet i hop dette gullet som De nå skal få se. Dette vil jeg nå dele med Dem. Løsøre skal vi 2 ta like mye av, slik som hver av oss eier halve riket i Norge. Jeg vet at vårt huglynne er ulikt; du er mye mer gavmild enn jeg; vi vil derfor dele dette likt mellom oss; så hver kan gjøre med sin del som han vil.

Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa:

Hvor er nå det gullet, Magnus frende, som du kan sette opp mot denne hodeknappen?

Da svartekong Magnus:

Det har vært så mye ufred og så store leidanger at nesten alt det gull og sølv som jeg har hatt hos meg, har gått med. Nå har jeg ikke mer gull igjen enn denne ringen.

Dermed tok han ringen og rakte den til Harald.
Harald så på den og sa:

Det er lite gull, frende, for en konge som har 2 kongeriker, og enda er det noen som tviler på om denne ringen er din.

Da sa kong Magnus alvorlig:

Eier jeg ikke denne ringen med rette, så vet jeg ikke hva jeg har fått med rette, for kong Olav den hellige, min far, gav meg denne ringen da vi skiltes siste gangen.

Da svarte kong Harald leende:

Det er sant som du sier, kong Magnus, at din far gav deg ringen. Den ringen tok han fra min far for en liten sak. Det er også sant at den gang var det ikke godt for småkongene i Norge da din far var som mektigst.

I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge 2 forgylte; og den var helt full avskjære sølvpenger. Det fulgte også 2 gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen. Så sier Bolverk:

Til gave fikk, som jeg hørte,
du det grønne landet;
og du bød så kong Magnus
av ditt gull ved møtet.
Forliket mellom frender
ble fredelig nok sluttet;
men Svein, han måtte siden
striden hard seg vente.

Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver 12 måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem.

Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skånesida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren.
Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus:

Nå skal mennene få ut årene, og sette seg langs skipsbordene, og noen skal ta fram våpnene og væpne seg; om de ikke vil ro unna, skal vi slåss.

Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn:

Kapp landtauene og legg skipene ut av leiet; nå er han vond, Magnus frende.

Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald:

Jeg tenkte at vi var kommet blant venner; men for en liten stund siden måtte jeg tvile litt på om De vil at det skal være så. Men det er sant som det er sagt, at brå er barnehugen; jeg vil ikke vøre dette annerledes enn som ungeframferd.

Da sa kong Magnus:

Det var slik framferd som ligger til ætta, ikke ungeframferd, for jeg kan nok minnes hva jeg gav, og hva jeg nektet. Om nå denne lille tingen hadde kunnet gå for seg mot min vilje, så ville det snart kommet én til. Hele dette forliket som er gjort, vil jeg holde, men da vil jeg også at De på samme måte skal holde det som er avtalt.

Da svarte kong Harald:

Det er også gammel skikk at den klokeste gir etter.

Så gikk han tilbake til skipet sitt.
I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen; de sa at Harald hadde gått framviselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvennskap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her.

28.
Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham:

Hva vil du helst nå, sønn min, enten fare med meg eller bli den mektigste av alle konger og leve lenge, men gjøre en slik synd at du knapt eller ikke kan få sonet den.

Han syntes at han svarte:

Jeg vil at du skal velge for meg.

Da syntes han at kong Olav svarte:

Da skal du fare med meg.

Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til storsorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald:

Menn felte mange tårer
da den milde de bar til grava.
Tung var børen for dem
som titt han gull hadde skjenket.
Huskarer, tunge i hugen,
holdt ikke tårer tilbake.
Med sorg i sinnet så ofte
satt alle kongsmenn siden.

Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre; han ville fare med hæren til Viborg ting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nordmenn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende.
Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge.
Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord.
Den høsten var Svein Ulvsson i Skåne, og han tenkte seg til å fare øst til Sveavelde og ville gi opp det kongsnavnet som han hadde tatt i Danmark. Men med det samme han skulle stige til hest, kom noen av hans menn ridende og fortalte ham nytt, for det første det at kong Magnus Olavsson var død,og så at hele nordmannshæren hadde fart bort fra Danmark. Svein svarte raskt og sa:

Det tar jeg Gud til vitne på at jeg aldri mer skal rømme fra Danevelde så lenge jeg lever.

Så steig han på hesten og rei sør til Skåne; da kom det straks mye folk til ham. Den vinteren la han hele Danevelde under seg, og alle daner tok ham til konge. Tore, bror til kong Magnus, kom til Svein om høsten med ordsendingene fra kong Magnus, som før skrevet. Svein tok godt imot ham, og Tore var lenge hos ham i akt og ære.

Kong Harald Sigurdsson tok kongedømme over hele Norge etter kong Magnus Olavssons død. Da han hadde rådd for Norge én vinter, og da våren kom, bød han ut leidang av hele landet, halv allmenning av mannskap og hærskip, og seilte sør til Jylland. Om sommeren herjet og brente han vidt og bredt og la til i Godnarfjorden. Da diktet kong Harald dette verset:

La oss ligge her for anker
uti Godnarfjorden
mens den linkledde kvinna
luller sin sang for mannen.

Så sa han til Tjodolv skald at han skulle dikte resten. Han kvad:

Neste sommer, det spår jeg
sønnafor fester vi anker.
Ofte kommer vi til å
kaste kroken i dypet.

Det taler Bolverk også om i sin dråpa at Harald fór til Danmark sommeren etter kong Magnus' død:

Neste år du leidang
fra landet det fagre bød ut.
Du pløyde havet i stormen
med praktfulle store hærskip.
Sjøen slo inn over skipene,
som svømte på mørke bølge.
Ved land lå skip fylt med mannskap,
da mistet danene motet.

Da brente de garden til Torkjell Gøysa; han var en stor høvding. Hans døtre ble ført bundet til skipene. Vinteren før hadde de drevet mye spott med at kong Harald ville fare til Danmark med hærskip. De skar anker av ost, og sa at slike nok kunne greie å holde skipene til Norges konge. Da ble dette diktet:

Sjødaners vakre jenter
gjorde av ost et anker.
Kongen seg mektig ergret
over de ting de laget.
Men nå i morgenstunden
mang ei møy får se hærskip
for sterke jernkrok ligge;
le gjør nå ikke mange.

Det blir fortalt at en vaktmann som hadde sett kong Haralds flåte, sa til Torkjell Gøysas døtre:

Det sa dere, Gøysadøtre, at kong Harald ikke ville komme til Danmark.

Dotta svarte:

Det var i går, det!

Torkjell løste ut døtrene sine med en umåtelig pengesum. Så sier Grane:

Umild lot han aldri
kvinnenes øyne bli tørre
da han førte dem fagne
fram gjennom tjukke Hornskog.
Filenes konge forfulgte
fiendeflokken til stranda.
Far til Dotta måtte
fort med sin rikdom bøte.

Kong Harald herjet hele den sommeren i Danevelde, og det var ikke ende på det gods han vant. Men han fikk ikke fast fot i Danmark den sommeren. Om høsten reiste han tilbake til Norge og var der om vinteren.

Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus var død. De hadde 2 sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav.

Kong Harald og dronning Ellisiv hadde 2 døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd.

Våren etter den hærferden som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. Så sier Stuv skald:

Hardt ble Falster herjet,
har jeg hørt fortelle.
Ravnen fikk da føde,
og folket der ble vettskremt.
Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet.
Haralds sjel i himlen.

Kong Svein rådde for hele Danevelde etter at kong Magnus var død. Han satt rolig om vintrene, men om somrene lå han ute med full leidang. Han truet med å fare nord til Norge med danehæren, og gjøre ikke mindre vondt der enn kong Harald hadde gjort i Danmark. Kong Svein bød kong Harald om vinteren at de sommeren etter skulle møtes ved Elv, og enten kjempe så det ble en ende på striden, eller forlikes. Begge 2 holdt på hele vinteren og ruste skipene sine og hadde halv leidang ute om sommeren. Den sommeren kom Torleik Fagre fra Island og tok til å dikte en flokk om kong Svein Ulvsson. Da han kom til Norge, fikk han vite at kong Harald hadde fart sør til Elv mot kong Svein. Da diktet Torleik dette:

Den vakre inntrønderhæren
ventelig finner der ute
stridsglade konge på sjøen
i spydværet djerv og vågal.
Råde skal Gud alene
hvem riket og livet vil røve
fra den andre. Men Svein vil ikke
usikkert forlik slutte.
Harald, han som ofte
i hærferd fòr langs landet,
de breie langskip nordfra
på bølgen med kamplyst fører.
Sørfra over sjøen
kong Svein, den djerve krigsmann,
fører gylne draker
med farger vakkert prydet.

Kong Harald kom til det stevnet som var avtalt. Da fikk han vite at kong Svein lå sør ved Sjælland med flåten sin. Da delte kong Harald hæren. Størstedelen av bondehæren lot han fare hjem; så tok han med hirden og lendmennene, sine venner, og den del av bondehæren som bodde nærmest danene. De fór sør til Jylland sør for Vendelskage og så sør om Tjoda. Overalt fór de med hærskjold; så sier Stuv skald:

Folket i Tjoda forskrekket
flyktet fra møte med kongen.
Seier vant hugstore hjertet.
Haralds sjel i himlen.

Så fór de sørover helt til Heidaby, tok og brente kjøpstaden. Da diktet kong Haralds menn dette:

Fra ende til annen hele
Heidaby vi brente.
Et storverk der vi gjorde,
det sanner sikkert alle.
Svein vi ventelig volder
sorg. I natt før otta
så jeg i byen ilden
høyt ifra husene raste.

Dette forteller Torleik også i sin flokk, da han hadde fått vite at det ikke var blitt noe av med slaget ved Elv:

Hos kongens gjæve skare
spør de som ikke vet det,
hvordan med kamplyst fyrsten
til Heidaby kursen styrte
den gang da Harald østfra
i utrengsmål til kongsbyen
lot sine hærskip seile;
slikt var bedre ugjort.

Så seilte Harald nordetter med 60 skip, og de fleste var store og tunglastet med hærfang som de hadde tatt om sommeren. Da de kom nord for Tjoda, kom kong Svein ned fra landet med en stor hær. Han bød seg til å kjempe mot Harald om han ville gå i land. Kong Harald hadde mindre enn halvparten så mange folk; han bød seg til å kjempe med kong Svein på skipene. Så sier Torleik Fagre:

Svein, som i heldigste time
her på jorda så dagslys,
kalte de mektige kjemper
til kamp så blodig på stranda.
Men Harald, som hater å vente,
på hærskipet valgte sin valplass
dersom den rådsnare konge
nektet å gi ham riket.

Deretter seilte Harald nord om Vendelskage. Så fikk de motvind, og de la til under Læsø og lå der om natta. Da la det seg mørkeskodde over sjøen. Men om morgenen ved solrenning så de at det var som ilder brant på den andre sida av havet. Det ble sagt til kong Harald; da så han etter og sa straks:

Kast tjeldene av skipene og ta til å ro! Dane hæren har kommet over oss. Skodda har nok lettet der de er, og det er sikkert sola som skinner på de gullagte drakehodene deres.

Det var slik som kong Harald sa. Svein danekonge var kommet med en uovervinnelig hær. Nå rodde de på begge sider alt det de kunne. Danene hadde skip som fløt lettere under årene; men skipene til nordmennene var både vasstrukne og tungt lastet, så avstanden mellom begge parter støtt ble mindre. Da skjønte kong Harald at det ikke kunne nytte på den måten. Haralds drake gikk sist av alle skipene hans. Da sa kong Harald at de skulle kaste over bord noen stokker og legge klær og gode kostbarheter oppå. Det var så stilt at alt dette dreiv for strømmen. Men da danene fikk se at deres eiendom dreiv på havet, vendte de som kom først, seg dit; de syntes det var lettere å ta det som fløt løst, enn å hente det ombord hos nordmennene. De ble da sinket i å ro etter.
Da kong Svein kom etter dem med skipene sine, egget han dem og sa det var stor skam, så stor hær som de hadde, om de ikke skulle få tatt dem og få dem i sin makt som hadde så liten hær. Da tok danene på ny til å ro så sterkt de kunne. Da kong Harald så at skipene til danene gikk fortere, bad han sine menn å lette båtene og kaste over bord malt, hvete og flesk og hogge hull på drikkekjørelene og tømme ut drikken; på den måten greide de seg en stund. Så lot kong Harald ta skansekledninger og fat og tomme tønner og kaste over bord sammen med menn som de hadde fanget. Da alt dette lå og rak på sjøen, bad kong Svein at de skulle hjelpe disse mennene, og det ble gjort. Mens de holdt på med det, kom flåtene fra hverandre. Danene snudde og vendte tilbake, og nordmennene fór sin veg. Så sier Torleik Fagre:

At snarlynte Svein satte etter
på sjøen de flyktende nordmenn,
har jeg hørt, og dessuten unna
den andre høvdingen styrte.
På det brusende Jyllandshavet
byttet til trønderkongen
fritt måtte ligge og flyte;
flere hærskip de mistet.

Kong Svein vendte tilbake med flåten og styrte inn under Læsø. Der fant han 7 av skipene til nordmennene, det var leidangsfolk og bare bønder. Da kong Svein kom på dem, bad de om grid og bød løsepenger for seg.
Så sier Torleik Fagre:

For fred bød Haralds venner
fyrsten mange penger;
da mindre folk de hadde
de modig stoppet kampen.
De kloke bønder drygde
med blodig kamp å åpne
til de i ord fikk tinget.
De ønsket ikke døden.

Kong Harald var en mektig mann og en sterk styrer innenlands. Han var så klok at det blir vanlig sagt at det ikke har vært noen høvding i Norderlanda som har vært så dyptenkt eller rådsnar som han. Han var en stor krigsmann og så våpendjerv som noen. Han var sterkere og mer våpenfør enn noen annen mann, som før er skrevet. Likevel er det mange flere av hans navngjetne storverk som vi ikke har skrevet noe om. For en del kommer det av at vi ikke har kunnskap om dem; dessuten vil vi ikke sette inn i bøker fortellinger som ikke er vitnefaste. Enda vi har hørt fortalt eller nevnt flere ting, synes vi det er bedre at det siden blir lagt noe til, enn at det skulle vise seg nødvendig å ta ut noe. En stor del av sagaen om kong Harald er satt inn i de vers som islandske menn førte fram for ham sjøl eller for sønnene hans; derfor var han en god venn for dem. Han var også så god venn som noen for alle folk her i landet. En gang da det var stort uår på Island, gav kong Harald 4 skip lov til å fare til Island med mjøl, og han fastsatte at et skippund ikke skulle være dyrere enn hundre alen vadmel. Han gav alle fattigfolk som sjøl kunne koste seg over havet, lov til å fare til Norge, og derav kom landet til makt igjen, og det ble bedre med åringen. Kong Harald sendte hit ut ei klokke til den kirken som den hellige kong Olav hadde sendt tømmer til, og som ble bygd på Alltinget. Slike minner har folk her i landet om kong Harald, og mange andre i de store gavene som han gav dem som kom til ham.

Halldor Snorrason og Ulv Ospaksson, som vi før har fortalt om, kom til Norge sammen med kong Harald. De var på mange måter ulike. Halldor var en stormann, sterk og vakker som noen. Kong Harald gav ham det vitnesbyrd, at han var den av mennene hans som en minst kunne se noe skifte på om noe uventet kom på; enten det så var livsfare eller gode tidender eller hva det så var som hendte når det ikke var fare på ferde, var han verken mer eller mindre glad for det. Ikke sov han mer eller mindre eller drakk eller åt annerledes enn hans vane var. Halldor var en fåmælt mann, stiv i ord, han talte fritt ut, var stridlynt og ubøyelig; det likte ikke kongen, som hadde nok av andre gjæve og tjenestevillige menn. Bare en kort stund kom Halldor til å være hos kongen; så reiste han til Island og satte bo i Hjardarholt. Der bodde han til sin alderdom, og han ble en gammel mann.

Ulv Ospaksson var hos kong Harald, og Harald og han ble gode venner. Han var så klok som noen, veltalende, mandig, trofast og ærlig. Kong Harald gjorde Ulv til sin stallare og lot ham gifte seg med Jorunn Torbergsdotter, søster til Tora som kong Harald var gift med. Ulv og Jorunn hadde flere barn: Joan Sterke på Rosvoll og Brigida, mor til Sauda-Ulv som var far til Peter Byrdesvein, som var far til Ulv Fly og hans søsken. Sønn til Joan Sterke var Erlend Himalde, far til Øystein erkebiskop og brødrene hans. Kong Harald gav Ulv stallare landmannsrett og 12 marks veitsler og om framt et halvt fylke i Trondheimen. Det forteller Stein Herdisson i Ulvsflokken.

Kong Magnus Olavsson lot bygge kirke i kaupangen på det sted hvor kong Olavs lik hadde vært satt natta over; da var det ovenfor byen. Der lot han reise kongsgården også. Kirken var ikke helt ferdig da kongen døde. Kong Harald lot fullføre det som stod igjen. Han tok til med å bygge en steinhall der i gården også, men den ble ikke ferdig før han døde. Kong Harald lot reise fra grunnen av Mariakirken oppe på melen, nær det sted hvor kong Olavs hellige legeme lå i jorda den første vinteren etter hans fall. Det var en stor kirkebygning, og den var murt så sterkt med kalk, så det var knapt en fikk revet den ned da erkebiskop Øystein lot rive den. Så lenge Mariakirken var under bygging, ble kong Olavs legeme forvart i Olavskirken. Kong Harald lot bygge en kongsgård nedenfor Mariakirken ved elva der den nå ligger. Den hallen som han hadde latt bygge, lot han vie til Gregoriuskirke.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige. Ivar var den vakreste mann som noen kunne se. Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

Einar Tambarskjelve var den mektigste av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevelde landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som fører skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var ei søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far, Einar, hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde framfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.

Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde dengang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.

Kong Harald ville gjerne rå, og det økte på med det etter som han fikk fast fot i landet. Det kom så vidt at det nyttet lite for de fleste å tale imot ham eller komme fram med noe annet enn han ville. Så sier Tjodolv skald:

Krigerens trofaste hærfolk
hører det kongen befaler.
Sitte og stå gjør de bare
som høvdingen gjæv av dem ønsker.
For ravnemetteren faller
hele folket til fote.
Det nytter ikke for noen
å nekte å lystre kongen.

Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem. Da tok Einar til å ha stor folkestyrke om seg hjemme, men enda mange flere folk når han fór inn til byen og kongen var der. Det var en gang at Einar fór inn til byen og hadde mye folk med, 8 eller 9 langskip og nær 500 mann. Da han kom til byen, gikk han i land med dette mannskapet. Kong Harald var da i gården sin og stod ute i svalgangen og så at Einarsfolk gikk i land fra skipene. Det blir sagt at Harald da kvad:

Her ser jeg at den djerve
Einar Tambarskjelve,
som mang en gang sjøen pløyer
går i land så mannsterk.
Han full av styrke venter
å vinne kongens sete.
Ofte huskarer færre
fant jeg i følge til jarlen.
Han, som gjør sverdet blodig,
bort vil drive fra landet
oss, om Einar ei kysser
øksemunn den tynne.
Einar ble i byen noen dager.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.
Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:

Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:

Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgårdender bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:

Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson.
Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

Occupation:
Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle 3.
Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:

Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:

Måg, nå vil jegsende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:

Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:

Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:

Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker.Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:

Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:

Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.
Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på 80 mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.
Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier,

og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker.

Jarlen støttet Finn i denne talen.
Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:

Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

Da den tid kom da Håkon skulle kreve denne avtalen opp fylt, fór han til kong Harald. Da de tok til å tale sammen, sa kongen at han for sin part ville holde alt det som Finn og Håkon hadde avtalt i forliket.

Sjøl må du, Håkon, sa kongen, tale om denne saken med Ragnhild, om hun vil samtykke i dette giftermålet. Men det er ikke rådelig for deg eller noen annen å få Ragnhild dersom hun sjøl ikke samtykker i det.

Så gikk Håkon til Ragnhild og førte fram frieriet. Hun svarte så:

Titt merker jeg det at kong Magnus, min far, er død og borte, om jeg nå skal gifte meg med en bonde, enda du er en vakker mann og framifrå dugelig i idretter. Dersom kong Magnus hadde levd, ville han nok ikke ha giftet meg bort til noen mindre mann enn til en konge. Nå er det ikke å vente at jeg vil gifte meg med en mann som ikke har høy verdighet.

Da gikk Håkon til kong Harald og fortalte om samtalen mellom han og Ragnhild og minte om avtalen mellom han og Finn. Håkon tok da alle dem til vitne på at avtalen var slik at kongen skulle gi Ragnhild slik medgift som hun ville ha -

nå vil hun ikke gifte seg med en mann uten verdighet; da får De gi meg jarlsnavn. Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier,

Kongen svarte:

Kong Olav, min bror, og kong Magnus, hans sønn, da de rådde for riket, lot de det være én jarl om gangen i landet. Jeg har også gjort det slik siden jeg ble konge, og jeg vil ikke ta fra Orm jarl den verdighet som jeg før har gitt ham.

Håkon skjønte da at hans sak ikke ville få framgang; det likte han på ingen måte. Finn var også sint og harm. De sa at kongen ikke holdt ord, og så skiltes de. Håkon reiste da straks fra landet med et langskip som hadde godt mannskap. Han kom sør til Danmark og fór straks til kong Svein, mågen sin. Kongen tok med glede mot ham og gav ham store landinntekter der. Håkon ble kong Sveins landvernsmann mot vikinger, som ofte herjet i Danevelde, vender og kurer og andre austervegsmenn. Han lå ute med hærskip både vinter og sommer.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:

Hvorfor sier dere dette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.
Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.

Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

Kalv Arnesson hadde vært i vesterviking siden han fór fra Norge. Om vintrene var han ofte på Orknøyene hos mågen sin, Torfinn jarl. Finn Arnesson, bror hans, sendte bud til Kalv og lot ham få greie på den avtalen som han og kong Harald hadde gjort, at Kalv skulle ha landsvist i Norge og sine eiendommer og slike landinntekter som han hadde hatt av kong Magnus. Da denne ordsendingen kom til Kalv, gjorde han seg ferdig til å reise med én gang. Han seilte øst til Norge og kom først til sin bror Finn. Så fikk Finn grid for Kalv, og kongen og Kalv møttes sjøl og gjorde forlik etter det som kongen og Finn før hadde avtalt seg imellom. Kalv gav kongen sikkerhet for at han ville tjene kongen på de samme vilkår som han før hadde bundet seg til med kong Magnus, slik at Kalv var pliktig til å gjøre alt det kong Harald ville, og som han mente kunne være til gagn for hans rike. Kalv tok da til seg alle eiendommer og landinntekter som han før hadde hatt.

Sommeren etter hadde kong Harald leidang ute: han fór sør til Danmark og herjet der om sommeren. Da han kom sør til Fyn, var det en stor hærsamling imot dem der. Da lot kongen folket sitt gå fra skipene og gjorde seg ferdig til å gå i land. Han delte hæren og lot Kalv Arnesson føre en flokk og bad dem gå i land først, og sa hvor de skulle ta vegen; han sa at han ville gå opp etter dem og komme dem til hjelp. Kalv og hans flokk gikk i land, og brått kom det folk imot dem. Kalv tok straks til å kjempe, men denne striden ble ikke lang, for Kalv kom snart ut for stor overmakt og kom på flukt med sine folk; men danene fulgte etter, og mange av nordmennene falt. Der falt Kalv Arnesson. Kong Harald gikk i land med sin fylking. De hadde ikke kommet langt før de så de falne framfor seg, og de fant snart Kalvs lik. Men kongen gikk opp i landet og herjet og drepte mange folk der.
Så sier Arnor:

I blodet kongen farget
på Fyn den skarpe sverdegg.
Fynbygg-hæren minket;
mennenes hus brente.

Etter dette kjente Finn Arnesson seg i fiendskap med kongen, fordi Kalv, hans bror, var falt. Han påstod at kongen var opphavsmann til Kalvs død, og at det var bare svik imot Finn, da han fikk ham til å lokke Kalv, sin bror, til å stole på kong Harald og komme østover havet i hans vold. Da denne talen kom ut, sa mange menn at de syntes det var kortsynt når Finn hadde trodd det at Harald ville vise troskap mot Kalv. De syntes at kongen brukte å hevne seg for mindre ting enn dem som Kalv hadde gjort mot kong Harald. Kongen lot hver tale om dette som han ville; han sannet det ikke, men nektet det heller ikke. Bare det var lett å skjønne at kongen syntes det var velgjort. Kong Harald kvad denne strofen:

Død har jeg tenkt og iverksatt
for tretten mann i det hele.
Drapene må jeg minnes;
til mord blir jeg egget.
Til lønn for svik får man
hardt fiendskap av folket.
Løken, som de sier,
vokser lett av lite.

Finn Arnesson tok dette så tungt at han fór bort fra landet og kom sør til Danmark. Han drog til kong Svein og ble godt mottatt der. De talte lenge i enerom, og enden ble at Finn gikk kong Svein til hånde og ble hans mann; Svein gav ham jarledømme og Halland å styre, og der var han til landvern mot nordmennene.

Guttorm het en sønn til Kjetil Kalv og Gunnhild på Ringnes, søstersønn til kong Olav og kong Harald. Guttorm var en dugelig mann og tidlig voksen. Guttorm var ofte hos kong Harald, som var svært glad i ham og ofte hørte hans råd, for Guttorm var en klok mann ; han var også vennesæl. Guttorm var ofte i hærferd og herjet mye i Vesterlanda; han hadde mange folk. Han hadde fredland og vintersete i Dublin i Irland og var i stort vennskap med kong Margad.

Sommeren etter fór kong Margad og Guttorm sammen og herjet på Bretland og fikk uendelig mye gods der. Siden la de inn i Ongulsøysundet, der ville de dele hærfanget mellom seg. Da all den mengde sølv ble båret fram, og kongen fikk se det, ville han ha alt godset alene og vørte da lite sitt vennskap med Guttorm. Det likte Guttorm ille at han og hans menn skulle miste sin del. Men kongen sa at han skulle få 2 vilkår å velge mellom:

Det ene er det at du skal finne deg i det som vi vil, og det andre er det at du skal holde slag med oss, og så kan den ha godset som får seier. Dessuten skal du gå fra skipene dine, dem vil jeg ha.

Guttorm syntes at begge vilkårene var harde; han syntes ikke at han med ære kunne gi fra seg skip og gods uten noen skyld. Det var også et stort vågestykke å kjempe med kongen og den store hæren som fulgte ham, og det var også så stor forskjell i deres styrke at kongen hadde 16 langskip, men Guttorm bare 5. Da bad Guttorm om å få 3 døgns frist i denne saken så han kunne rådføre seg med sine menn. Han tenkte seg at han på den tida nok kunne få kongen blidere, og at han skulle få saken til å stå bedre hos kongen når hans menn talte om den hos ham. Men kongen ville ikke gå med på det han bad om. Det var olsokkvelden (1052). Nå valgte Guttorm heller å dø med manndom eller å vinne seier enn det å tåle skam og svivøring og hånsord når han mistet så mye. Da kalte han på Gud og på den hellige kong Olav, frenden sin, bad dem om hjelp og støtte og lovte å gi til den hellige manns hus tiende av alt det hærfang som de ville få om de vant seier. Siden stilte han opp mannskapet sitt og fylkte det mot den store hæren og tok til å kjempe mot den. Og med Guds og den hellige kong Olavs hjelp fikk Guttorm seier. Der falt kong Margad og hver mann som fulgte ham, ung og gammel.

Etter denne herlige seieren vendte Guttorm glad hjem med alt det gods som de hadde fått i striden. Da tok de hver tiende penning av det sølvet de hadde fått, slik som de hadde lovt den hellige kong Olav ; og dette var slik en mengde penger, at Guttorm av dette sølvet lot gjøre et krusifiks etter sin egen eller sin stavnbus vekst, og dette bildet er sju alen høyt. Dette krusifikset gav Guttorm til den hellige Olavs kirke, og der har det vært siden til minne om Guttorms seier og om den hellige kong Olavs jærtegn.

Det var en greve i Danmark, ond og full av avund. Han hadde ei norsk tjenestekvinne, ættet fra Trøndelag. Hun dyrket den hellige Olav og trodde fast på hans helligdom. Men denne greven som jeg nyss nevnte, tvilte på alt det som ble fortalt ham om den hellige manns jærtegn. Han sa at det ikke var annet enn snakk og sladder, og han dreiv gjøn og moro med all den lov og dyrking som folket i landet viste den gode kongen. Men nå kom den høytidsdag da den gode kongen lot sitt liv, og som alle nordmenn holdt hellig; da ville denne uvettige greven ikke holde helg, og han sa til sin tjenestekvinne at hun skulle bake og ilde ovn til brød på den dagen.
Hun visste med seg sjøl at greven var rasende, og at han ville straffe henne hardt om hun ikke gjorde det som han sa til henne. Hun måtte til så nødig hun ville og fyrte på i ovnen, men hun jamret sårt mens hun arbeidet. Hun kalte på kong Olav og sa at hun aldri mer ville tro på ham om han ikke med et eller annet tegn ville hevne denne skjenselsgjerning. Nå skal dere få høre en høvelig straff og sanne jærtegn:

Det hendte på én gang i samme stund at greven ble blid på begge øynene, og at det brødet ble til stein som hun hadde satt inn i ovnen. Noen av disse steinene er kommet til den hellige kong Olavs kirke og mange andre steder. Fra den tid av har Olavsmessen alltid vært holdt hellig i Danmark.

Vest i Valland var det en vanfør mann, som var krøpling, han gikk på knærne og knuene. En dag var han ute på vegen og hadde sovnet. Da drømte han at det kom en gjæv mann til ham og spurte hvor han skulle hen, og han nevnte en by. Men denne gjæve mannen sa til ham:

Far du til den Olavskirken som står i London, da skal du bli frisk.

Da våknet han og gikk og ville finne seg fram til Olavskirken. Til slutt kom han til Londons bru, og der spurte han bymennene om de kunne si ham hvor Olavskirken var. Men de svarte og sa at det var for mange kirker der til at de kunne vite hvilken mann hver av dem var vigd til. Men kort etterpå kom det en mann til ham og spurte hvor han skulle hen. Han sa fra om det. Da sa mannen:

Vi to skal fare sammen til Olavs kirke, og jeg kan vegen dit.

Så gikk de over Londons bru og gjennom det stretet som førte til Olavskirken. Da de kom til kirkegårdsporten, steig han over den treskelen som er i porten, men krøplingen veltet seg inn over den og stod straks frisk opp igjen. Da han så seg om, var mannen han hadde hatt føge med, borte.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.
Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.
Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er breiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:

Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gullagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.
Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.
Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:

Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.

Alle mann greip til våpen.
Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med ja-rop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake. Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:

Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het.

Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:

Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på 2 av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:

Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:

Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:

Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte:

Hvem har vunnet?

Karl svarte:

Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:

Folk vet ikke om han har flyktet eller falt.

Hun sa:

Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:

Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:

Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:

Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til ,mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

Finn Arnesson jarl ble tatt til fange i slaget, som før er skrevet. Han ble ført til kongen. Kong Harald var riktig lystig og sa:

Her skulle vi møtes nå, vi to, Finn, men sist var det i Norge. Den danske hirden har ikke stått riktig fast om deg, og nordmennene får nå et leit arbeid, å dra deg med seg, blind som du er, og holde liv i deg.

Da svarte jarlen:

Mye leit arbeid må nordmennene gjøre, men det verste er alt det du setter dem til.

Da sa kong Harald:

Vil du ha grid, enda du ikke har fortjent det?

Da svarte jarlen:

Ikke av deg, din hund!

Kongen sa:

Vil du at Magnus, frenden din, skal gi deg grid?

Magnus, sønn til kong Harald, styrte et av skipene. Da svarte jarlen:

Hva kan den valpen rå for grid?

Da lo kongen og hadde moro av å erte ham og sa:

Vil du ta imot grid av Tora, frenka di?

Jarlen svarte:

Er hun her?

Her er hun, sa kongen.

Da sa Finn jarl noen grove ord som ennå bli husket, for de viser hvor harm han var, så han ikke kunne styre ordene sine:

Ikke er det underlig at du har bitt godt ifra deg når merra fulgte med deg.

Finn jarl fikk grid, og kong Harald hadde ham hos seg en tid. Finn var lite glad og ikke videre mjuk i ord. Da sa kong Harald:

Jeg ser det, Finn, at du nå ikke vil bli til venns med meg eller frendene dine. Jeg vil gi deg lov til å fare til Svein, kongen din.

Jarlen svarte:

Det tar jeg imot, og dess før jeg kommer bort herifra, dess mer skal jeg takke deg.

Så lot kongen jarlen sette i land; hallendingene tok vel imot ham. Etterpå styrte kong Harald nord til Norge med hæren sin, han reiste først til Oslo, og så lot han alt det mannskap som ville, få hjemlov.

Det blir fortalt at kong Svein satt i Danmark den vinteren og styrte riket sitt som før. Om vinteren sendte han folk nord til Halland etter Karl og kona hans. Da de kom til kongen, kalte han Karl til seg, og så spurte kongen Karl om han kjente ham eller syntes han hadde sett ham før. Karl svarte:

Jeg kjenner deg nå, konge, og jeg kjente deg før, straks jeg så deg. Det er gud å takke at den vesle hjelpa jeg gav deg, kom deg til nytte.

Kongen svarte:

For alle de dager jeg kommer til å leve heretter, har jeg deg å takke. Nå vil jeg først lønne deg slik at jeg gir deg en gard på Sjælland som du kan velge deg, og så vil jeg gjøre deg til en stor mann om du høver til det.

Kongen takket kongen vel for hans ord, og så sa han at han hadde enda en ting han ville be om. Kongen spurte hva det var. Karl sa:

Jeg vil be deg om det, konge, at du lar meg få med kona mi.

Kongen sa da:

Det vil jeg ikke gi deg lov til, for jeg skal gi deg ei kone som er mye bedre og klokere. Men kona di kan få ha den vesle garden som dere før har hatt. Den kan hun greie å leve av.

Kongen gav Karl en stor og gjæv gard og fikk i stand et godt giftermål for ham, og han ble siden en stor og mektig mann. Dette ble kjent vidt og bredt, og det kom også nord til Norge.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissanslaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissanslaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:

Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissanslaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår.

De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene. Da svarte den samme mannen:

Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:

Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:

Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.
Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med 200 mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:

Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.
Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham. Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

Denne vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Norge og Danmark; både nordmenn og daner ville gjerne få fred og forlik mellom landene, og ønsker om det ble ført fram for kongene. Det så ut til at dette skulle føre til fred, og til slutt ble det avgjort at et forliksmøte skulle bli holdt ved Elv mellom kong Harald og kong Svein. Da det ble vår, samlet begge kongene en stor hær og mange skip til denne ferden.
Det sier en skald i en flokk om deres ferd:

Kongen til vern for landet
lot legge av skip et gjerde
nordover helt fra Øresund;
inn i havna han styrer.
Hærskip med gull på stavnen
stryker fram på havet
kvast der vest for Halland
med hæren; skvettbord skalv.
Edfaste Harald! Du ofte
med hærskip gjerdet om landet.
Også Svein gjennom sundet
seilte til møte med kongen.
Den lovsæle ravnemetter,
som lukker hver våg sørfra
med hærskip, av alle daner
en yrende hær har med seg.

Her blir det sagt at disse kongene holdt det møte som var avtalt mellom dem, og begge kom til landegrensa. Så som her blir sagt:

Djerve konge sørpå
du seilte av sted til møtet
som alle daner ønsket
av ikke liten årsak.
Svein nå nordover seiler
nær til landegrensa
for Harald å møte; de seilte
med slit langs vidstrakte landet.

Da kongene møttes, tok folk til å tale om forlik mellom dem. Men så snart dette var kommet på tale, tok mange til å klage over den skade de hadde fått av hærferd, herjing og mannefall. Dette stod på en lang stund slik som det her er sagt:

De kloke bøndene sier
når karene møtes, høylytt
ord på begge sider
som sterkt harmer de andre.
Menn som tretter om allting
er ikke snare, det vet vi,
når forlik det gjelder å finne.
Hos fyrstene svulmer motet.
Kongens harme blir farlig;
om forlik vi her skal vinne,
de menn som vet å mekle,
må veie allting på vekta.
Til kongene bør nå saken
bli sagt som folket den ønsker.
Om mennene uforlikt skilles,
er det maktlyst som ligger bakom.

Seinere la de beste og klokeste menn seg imellom, og det kom da til forlik mellom kongene på den måten at Harald skulle ha Norge og Svein Danmark til den landegrensa som fra gammel tid hadde vært mellom Norge og Danmark. Ingen av dem skulle bøte til den andre. Der det var herjet, skulle man finne seg i det; og den som hadde fått hærfang, skulle ha det. Denne freden skulle stå på så lenge de var konger; dette forliket ble bundet med eder. Så gav kongene hverandre gisler, slik som det er sagt:

Hørt jeg har at både
Harald og Svein glade
gav hverandre gisler,
gjerning god var dette.
Gid de ed må holde
og hele freden fullt ut,
så ingen forliket bryter.

Freden ble sluttet med vitner.
Kong Harald styrte med hæren sin nord til Norge, kong Svein reiste sør til Danmark.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham. Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.

La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:

Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da tok gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:

Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:

Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss, og slik gjorde de.

Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen. Da dette ble meldt til kongen, sa han:

Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:

Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Denne vinteren fór kong Harald opp på Romerike med en stor hær. Han klagde på bøndene over at de hadde nektet ham skatter og skylder, og at de hadde hjulpet hans fiender til ufred imot ham. Han lot gripe bøndene, noen lot han lemleste, noen lot han drepe, og fra mange tok han hele eiendommen deres. Da rømte de som kunne komme til; vidt og bredt lot han bygdene brenne og la dem helt øde.
Så sier Tjodolv:

Han som tvang holmbuer,
hard dom la på raumer.
Jeg tror at Haralds fylking
fast gikk fram i kampen.
Med ild kongen seg hevnet;
nå var det han som rådde.
Flammende branner førte
til fred elendige bønder.

Siden reiste kong Harald opp på Hedmark og brente der og gjorde ikke mindre hærverk der enn på Romerike. Så fór han til Hadeland og ut på Ringerike, brente der og fór overalt med Hærskjold.
Så sier Tjodolv:

Det som trossige tegner eide,
brant opp; ild stod i taket.
Høvdingers herre slo til
heiner med leie steiner.
Mennene bad for livet.
Brannen gav ringerikinger
dom som var lei å bære
før luene sluttet å brenne.

Etter dette la bøndene hele saken inn under kongen.

Etter at kong Magnus var død, gikk 15 år før Nissanslaget, og siden 2 år før Harald og Svein ble forlikt. Så sier Tjodolv:

Lett er det ikke å finne
ord som seg høver om kongen,
da opplendinger han lærte
å legge åker øde.
Den kloke høvding har vunnet
så stor heder og ære
i disse tre halvår
at alltid det vil minnes.

Occupation:
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Horda-Knut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode, og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rudajarl. Hennes bror var Robert jarl, far til Vilhjalm Bastard, som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl, han var eldst, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald, han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og reknet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ingen barn sjøl.

Det var en sommer at Harald Gudinesson skulle fare til Bretland og fór til skips. Da de kom ut på sjøen, fikk de motvind og dreiv til Havs. De tok land vest i Normandi og hadde hatt en farlig storm. De kom inn til byen Ruda og fant der Vilhjalm jarl. Han tok med glede imot Harald og følget hans, og Harald var der som gjest lenge om høsten, for stormene varte ved, og det var ikke til å komme ut på havet.
Da det lei mot vinteren, talte jarlen og Harald om at Harald skulle slå seg til der om vinteren. Harald satt i høgsetet på den ene sida av jarlen, og på den andre sida satt jarlens hustru; hun var den vakreste kvinne en kunne se. Disse 3 satt gjerne og snakket sammen ved drikken og hygget seg. Jarlen gikk oftest tidlig til sengs, men Harald satt lenge om kveldene og talte med jarlens hustru; slik gikk det lenge om vinteren.
En gang de talte sammen, sa hun:

Nå har jarlen talt med meg og spurt hva vi snakker om så ofte, og nå er han harm.

Harald svarte:

Vi skal la ham vite snarest mulig alt det vi har pratet om.

Dagen etter bad Harald jarlen om å få tale med ham, og de gikk inn i målstua. Der var også jarlens hustru og deres rådgivere. Da tok Harald til orde:

Det har jeg å si deg, jarl, at det ligger mer under det at jeg kom hit, enn det jeg hittil har kommet fram med. Jeg tenker å be om din datter til hustru. Dette har jeg ofte talt om for hennes mor, og hun har lovt meg at hun skal støtte denne saken hos deg.

Men så snart Harald hadde sagt dette, tok alle de som var til stede, det godt opp og støttet det hos jarlen. Til slutt ble det slik at jarledattera ble festet til Harald. Men da hun var ung, ble det avtalt å vente med bryllupet i noen år.

Da våren kom, gjorde Harald ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen skiltes i stort vennskap. Harald satte over til England og kong Edvard, men han kom ikke til Valland siden for å holde bryllup.

Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sottedøden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålskirken, og engelskmennene rekner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som stod kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen.

Det er fortalt at da det lei mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa:

Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå gav meg kongedømmet og all makten i England.

Kort etter ble kongen båret død ut av senga si. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard gav ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel 13.dagen i Pålskirken; da gav alle høvdinger og alt folket seg under ham.

Da Toste jarl, bror hans, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge.

Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene.

Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjæv mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flandern og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl. Jarlen bad kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham være hos seg, og sa at han skulle få et slik jarledømme i Danmark at han kunne være en gjæv høvding der. Jarlen sa da:

Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.

Kongen svarte:

Så mye mindre mann er jeg min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Danevelde mot nordmennene. Gamle Knut fikk Daneriket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det ei tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.

Da sa jarlen:

Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjæv en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge.

Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.
Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra da han fór fra England; han bad kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England å herje når de hadde en engelsk høvding over seg.

Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke alt for mye å lite på.

Jarlen svarte:

Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Horda-Knut, slik som de med ed hadde lovt hverandre?

Kongen svarte:

Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det?

Jarlen sier:

Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg?

Kongen svarte:

Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.

Da sa jarlen:

Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der gav ham hjelp og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket stod imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært født noen slik hærmann som du i Norderlanda; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England ville du ikke ha når det ligger åpent for deg.

Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet.

Kong Harald sendte bud over hele Norge og bød ut leidang, halv allmenning. Overalt ble det talt om dette, og det var mange slags gjetninger hvorledes det vel ville gå på denne ferden. Noen reknet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt Tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, ar én av dem var bedre enn 2 av de beste hos Harald.
Da svarte Ulv Stallare:

Kongens stallare trenger
ei ferdes i Haralds stavnrom
- rikdom vant jeg alltid
uten at jeg ble tvunget -
om for en tingmann alene
to av våre skal vike.
Annen vane fikk jeg
i ungdommen, lyse kvinne.

Den våren døde Ulv stallare. Kong Harald stod ved hans grav og sa da han gikk derifra:

Der ligger nå han som var traustest og mest trofast mot kongen sin.

Om våren seilte Toste jarl vest til Flandern til møte med de menn som hadde fulgt ham fra England, og med de andre som samlet seg hos ham både fra England og der i Flandern.

Hæren til kong Harald samlet seg ved Solund. Da kong Harald var ferdig til å legge ut av Nidaros, gikk han først til kong Olavs skrin og lukket det opp og klipte hans hår og negler og låste så skrinet, men nøklene kastet han ut i Nidelva, og siden har ikke den hellige Olavs skrin vært lukket opp. Da hadde det gått 35 år fra hans fall. Han levde også 35 år her i verden. Kong Harald styrte sørover med den hæren som fulgte ham, til møte med den andre hæren. Der kom det sammen en veldig hær, så det blir sagt at kong Harald hadde nær 200 skip, og dertil proviantskip og småskuter.

Da de lå ved Solund, var det en mann på kongsskipet som het Gyrd, som hadde en drøm. Han syntes han stod på kongsskipet og så at det stod ei svær trollkjerring oppe på øya; i den ene handa hadde hun et sverd og i den andre et trau. Han syntes også at han så ut over alle skipene deres, og at det satt en fugl på hver skipsstavn. Det var alt sammen ørner og ravner. Trollkjerringa kvad:

Visst er det at kongen østfra
blir egget mot vest å fare
til møte med lik-knokler mange,
for meg er det til nytte.
Der kan ravnen finne
føde på skipene til seg;
den vet den får nok å ete.
Alltid slik jeg støtter.

Tord het en mann som var på et skip som lå tett ved kongsskipet. Han drømte ei natt at han syntes at han så kong Haralds flåte fare mot et land; han mente å vite at det var England. Han så en stor fylking der i landet, og det så ut som begge hærer gjorde seg ferdige til slag og hadde mange merker oppe. Men framfor hæren til mennene i landet rei ei svær trollkjerring; og hun satt på en varg, og vargen hadde liket av en mann i munnen, og det rant blod av kjeften på den. Men da den hadde ett opp én, kastet hun en annen i munnen på den, og siden den ene etter den andre, og den slukte dem alle sammen. Hun kvad:

Trollet lar røde skjoldet
skinne når kamp seg nærmer.
At kongen uferd farer
ser framsynt jotnebrura.
Kvinna med kjeven flenger
kjøttet av falne hærmenn.
Farger i villskap ulven
inni munnen med blodet.

Nå drømte kong Harald ei natt at han var i Nidaros og møtte sin bror, kong Olav, som kvad et vers for ham:

Den digre kongen i mange
kamper seiret med ære.
Hellig fall i kampen
fikk jeg fordi jeg ble hjemme.
Det reddes jeg for, konge,
at kampdøden nå deg venter.
Mat du vil bli for varger;
slikt volder nok Gud ikke.

Mange andre drømmer og andre slags varsler ble fortalt, og de fleste varslet vondt. Før kong Harald tok av sted fra Trondheimen, hadde han latt sin sønn Magnus ta til konge der, og satt ham til å styre i Norge når han sjøl fór bort. Tora Torbergsdatter ble også igjen, men dronning Ellisiv og døtrene hennes, Maria og Ingegjerd reiste med ham. Olav, sønn til kong Harald, fór også med ham ut av landet.

Da kong Harald var ferdig, og han fikk bør, seilte han ut på havet og kom inn ved Hjaltland; men noen av skipene hans kom til Orknøyene. Kong Harald lå bare ei kort tid før han seilte til Orknøyene, og derifra fikk han med seg en stor styrke og jarlene Pål og Erlend, sønnene til Torfinn jarl. Men han lot etter seg der dronning Ellisiv og døtrene deres Maria og Ingegjerd. Derifra seilte han sør langs Skottland og så langs England og kom til land der det heter Klevland. Der gikk han i land og herjet straks og la under seg landet; han fikk ingen motstand. Siden styrte kong Harald inn til Skardaborg og kjempet med bymennene der. Han gikk opp på berget som er der, og lot gjøre et stort bål, som han satte ild på. Da bålet flammet opp, tok de noen store staker og skubbet bålet ned i byen. Så tok det ene huset etter det andre til å brenne, og hele byen gav seg. Nå drepte nordmennene mange menn der, og tok alt det gods som de fikk tak i. Engelskmennene hadde da ikke annet vilkår enn å gi seg under kong Harald, om de ville berge livet. Da la han under seg alt land der han fór. Så styrte kong Harald med hele hæren sør langs landet og la til ved Hellornes. Der kom det en flokk imot ham, og der holdt kong Harald slag og vant seier.

Etterpå fór kong Harald til Humber og oppetter elva og la til land der. Da var jarlene Morukåre og Valtjov oppe i Jorvik, og de hadde en veldig hær. Kong Harald lå i Usa da jarlehæren drog ned imot ham. Da gikk kong Harald på land og tok til å fylke hæren sin. Den ene fylkingarmen stod frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot landet mot et dike. Der var det ei dyp brei myr, full av vann. Jarlene lot sin fylking først dra seg ned langsmed elva med hele mengden. Kongsmerket var nær elva; der var fylkingen tjukk overalt, men ved diket var den tynn, og der stod det mannskap som var minst å lite på. Da rykte jarlene ned langsmed diket; den norske fylkingarmen som vendte mot diket, drog seg da tilbake, og engelskmennene satte etter dem og trodde at nordmennene ville flykte. Det var merket til Morukåre som fór fram der.

Da kong Harald fikk se at fylkingen til engelskmennene hadde kommet ned langsmed diket rett imot dem, lot han blåse hærblåst og egget hæren av all kraft. Han lot bære fram merket Landøydan. Hæren gikk på så hardt at alt rømte unna for dem, og det ble et veldig mannefall i jarlehæren. Snart vendte hele hæren seg på flukt; somme flyktet opp med elva eller nedover, og de fleste sprang ut i diket. Der lå de falne så tjukt at nordmennene kunne gå tørrføtt over. Der satte Morukåre livet til.
Så sier Stein Herdisson:

I elva strøk med mange,
mennene sank og druknet.
Om unge Morukåre
mange menn falt tidlig.
Fjalerkongen på flukten
fienden dreiv, og hæren
rente alt det den maktet.

Denne dråpa diktet Stein Herdisson om Olav, sønn til kong Harald, og nevner her at kong Olav var med kong Harald sin far, i slaget. Om det blir det også talt i Haralds-stikken:

Falne menn
i myra lå;
hærmenn til Valtjov
med våpen felt,
så at de kunne,
de kampvante nordmenn,
gå over diket
på dynger av lik.

Valtjov jarl og de menn som kom seg unna, flyktet opp til byen Jorvik, og der ble det et veldig mannefall. Dette slaget var onsdag før Matteusmesse (20.september 1066.)

Toste jarl hadde kommet vestfra Flandern til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn dreiv til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå drog kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stamford bru. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og tvilte på om de kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utveg at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg sjøl og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24.september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og gav stormannssønner til gisler etter det kjennskap som Toste jarl hadde til alle i denne byen.

Om kvelden fór kongen til skipene sine med en seier som hadde gjort seg sjøl, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sørfra til byen med en veldig hær. Han rei inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veger, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natta.

Om mandagen da Harald Sigurdsson hadde fått seg dugurd, lot han blåse til landgang. Han gjorde hæren i stand og skiftet mannskapet og avgjorde hvem som skulle fare, og hvem som skulle bli igjen. I hver avdeling lot han 2 mann gå opp, mens én ble igjen. Toste jarl gjorde seg ferdig til å gå i land med sin flokk sammen med Harald; men for å holde vakt ved skipene ble tilbake Olav kongssønn og Orknøyjarlene Pål og Erlend og Øystein Orre, sønn til Torberg Arnesson. Han var den gjæveste og den kongen var mest glad i av alle lendmennene, og da hadde kong Harald lovt ham Maria, sin datter.

Det ble framifrå godt vær og hett solskinn. Mennene lot brynjene bli tilbake og gikk i land med skjold og hjelm og spyd, med sverd i beltet, og mange hadde piler og bue, og de var lystige og glade. Men da de kom nær byen, rei en stor hær imot dem; de så støvrøyken av hestene og innimellom vakre skjold og hvite brynjer. Da stoppet kongen hæren, lot kalle til seg Toste jarl, og spurte hva det vel kunne være for en hær. Jarlen svarte at det så mest ut til at det kunne være ufredsmenn; men det kunne også være noen av hans frender som kom og bad om nåde og vennskap og til gjengjeld ville stille seg under kongens vern og trygd. Da sa kongen at de først skulle gjøre holdt og se å få bedre greie på hæren. De gjorde så, og hæren ble større dess nærmere den kom, og overalt var det å se på som isstykker når det skinte av våpnene.

Kong Harald Sigurdsson sa da:

La oss finne på et godt og klokt råd; for det er ikke til å dølge at det er ufred, og det er visst kongen sjøl.

Da sa jarlen:

En utveg har vi, og det er å vende tilbake til skipene så fort vi kan etter mannskapet vårt og våpnene, og at vi gjør motstand så godt vi kan; eller i annet fall kan vi la skipene verge oss, da kan hestfolk ikke ha noen makt over oss.

Da sa kong Harald:

Noe annet vil jeg gjøre: sette 3 spreke karer på de raskeste hestene og la dem ri så fort de kan, og si dette til mannskapet vårt, og da vil de fort komme oss til hjelp, og engelskmennene kan nok vente å få en hard strid før vi ligger under.

Da sa jarlen at han ville la kongen rå i dette som i alt annet, og han sa at heller ikke han hadde lyst til å flykte. Så lot kong Harald sette opp merket sitt, Landøydan. Frirek het den mannen som bar merket.

Nå fylkte kong Harald hæren og lot fylkingen være lang og ikke tjukk; og så bøyde han fylkingarmene tilbake, så de nådde sammen. Da var det en vid ring, tjukk og jevn på alle sider utenpå, skjold ved skjold, og likeså oventil. Kongens avdeling stod utenfor ringen, og der var merket. Det var utvalgte hærfolk. På et annet sted var Toste jarl med sin avdeling; han hadde et annet merke. Slik hadde kongen latt fylke fordi han visste at hestfolket var vant til å gjøre anfall i småflokker og straks dra seg tilbake igjen. Nå sa kongen at hans avdeling og jarlens avdeling skulle gå fram der det mest trengtes,

men buemennene våre skal også være med oss, og de som står fremst, skal sette spydskaftene i jorda og vende oddene mot brystet til rytterne, dersom de rir inn på oss. Men de som står i neste rekke skal sette spydoddene mot brystet på hestene.

Kong Harald Gudinesson var kommet der med en veldig hær, både hestfolk og fotfolk. Kong Harald Sigurdsson rei omkring fylkingen og mønstret den. Han satt på en svart blesset hest. Hesten falt under ham så kongen stupte framover og falt av. Han stod fort opp og sa:

Fall er hell på ferden.

Da sa den engelske kongen Harald til de nordmennene som var sammen med ham:

Kjente dere den store mannen som falt av hesten der, med den blå kjortelen og den vakre hjelmen?

Det er kongen sjøl, sier de.

Den engelske kongen sa da:

En stor og mektig mann; men nå er det rimeligst at det er ute med lykken hans.

Nå rei tjue ryttere av Tingmannalid fram for fylkingen til nordmennene, de var helt brynjekledde, både de sjøl og hestene deres. Da sa en rytter:

Er Toste jarl i hæren?

Han svarte:

Ikke er det noen grunn til å dølge det; her kan dere finne ham.

Da sa en rytter:

Harald, din bror, sender deg hilsen og de ord at du skal få grid og hele Nordimbraland, og heller enn at du skulle la være å slutte deg til ham, vil han gi deg tredjedelen av hele riket med seg.

Da svarte jarlen:

Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann vært i live, som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike. Om jeg nå tar imot dette vilkåret, hva vil han by kong Harald Sigurdsson for hans arbeid?

Da sa rytteren:

Han har sagt noe om det som han vil unne ham av England: Sju fot rom eller så mye lenger som han er høyere enn andre menn.

Da sa jarlen:

Far nå tilbake og si til kong Harald at han skal gjøre seg klar til slag. Annet skal nordmennene si med sannhet enn at Toste jarl gikk fra kong Harald Sigurdsson og til fiendeflokken hans da han skulle vest i England. Heller skal vi gjøre én ting, dø med ære eller få England med seier.

Så rei rytterne. Da sa kong Harald Sigurdsson til jarlen:

Hvem var han, denne ordhage mannen?

Jarlen svarte:

Det var kong Harald Gudinesson.

Da sa kong Harald Sigurdsson:

Altfor lenge var dette skjult for oss; de var kommet så nær hæren vår at ikke skulle denne Harald ha kunnet fortelle om våre menns død.

Da sa jarlen:

Sant er det herre; uvarlig fór en slik høvding, og det kunne ha gått så som De sier. Jeg skjønte at han ville by meg grid og et stort rike, men at jeg ville bli hans banemann om jeg hadde sagt hvem han var. Jeg vil heller at han skal være min banemann enn jeg hans.

Da sa kong Harald Sigurdsson til sine menn:

En liten mann var dette, men han stod fast i stigbøylen.

Så blir det fortalt at kong Harald Sigurdsson kvad dette verset:
Fram la oss gå
i fylkingen
brynjeløse
mot blåsvart egg.
Hjelmer skinner,
jeg er brynjeløs,
nå ligger vår rustning
nede på skipene.

Emma het brynja hans; den var så sid at den rakk ned midt på beinet, og så sterk at våpen aldri hadde bitt på den. Da sa kong Harald Sigurdsson:

Dette var dårlig diktet, og jeg får gjøre et annet vers som er bedre.

Så kvad han dette:

Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.
Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerne-skallene møtes.

Da kvad Tjodolv også:

Ikke skal jeg kongens
unge arvinger svike,
om kongen faller i striden;
slikt skjer som Gud vil det.
Sol ei på kongsemner bedre
enn begge disse skinner.
Rådsnare Haralds hevnmenn
er fullvoksne hauker.

Nå begynte slaget, og engelskmennene rei mot nordmennene. Motstanden var hard, og det var ikke lett for engelskmennene å ri inn på nordmennene for skytingen, og de rei i ring omkring dem. I førstningen var slaget bare løst så lenge nordmennene holdt sammen fylkingen. Engelskmennene rei hardt på, og straks fra igjen når de ikke fikk gjort noen ting. Da nordmennene så det, og syntes at de rei mot dem uten kraft, satte de inn på dem og ville forfølge. Men da de hadde brutt skjoldborgen, rei engelskmennene mot dem fra alle kanter og gikk løs på dem med spyd og skyting. Da kong Harald Sigurdsson fikk se det, gikk han fram i slaget der våpenregnet var tettest. Der ble da kampen hardest, og det falt mange folk på begge sider. Da ble kong Harald Sigurdsson så vill at han sprang helt fram av fylkingen og hogg med begge hender. Da stod verken hjelm eller brynje for ham. Alle de som stod nærmest, drog seg unna; da var det nær ved at engelskmennene måtte flykte.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den hugstore kongen hadde
stort mot til vern i kampen;
stridssnar var kongen og uredd,
aldri han visste av reddhug.
Der hos hersers høvding
hæren ble vitne til dette
at hans blodige sverdegg
såret fiender til døden.

Kong Harald Sigurdsson ble såret av ei pil i strupen, og det ble hans banesår. Han falt da, og hele den flokken som gikk fram sammen med ham, så nær som de som veik tilbake, og de berget merket. Da ble det hard strid igjen, og nå gikk Toste jarl under kongsmerket. På begge sider tok de nå til å fylke for annen gang, og da ble det en lang stans i slaget.
Da kvad Tjodolv:

Ille svi vi måtte;
stedt i fare er hæren.
Uten grunn har Harald
østfra bydd oss hærferd.
Slik måtte den djerve høvding
dagene sine ende,
så alle vi kom i fare;
han falt, den lovpriste kongen.

Men før slaget tok til igjen, bød Harald Gudinesson grid til Toste jarl, sin bror, og til de andre menn som da levde igjen av nordmannshæren. Men nordmennene ropte alle på én gang, og sa at før skulle de falle den ene oppå den andre, før de tok imot grid av engelskmennene, og de satte i hærrop, og så tok slaget til på nytt lag.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Kongen som otte vakte,
i en ulykkesstund fant døden.
Skinnende gylne piler
sparte ei røverfienden.
Den gavmilde kongens venner
valgte alle å falle
om sin hærvante høvding
heller enn grid å få.

Øystein Orre kom nettop i det samme fra skipene med de menn som fulgte ham. De var helt brynjekledde. Øystein fikk da kong Haralds merke, Landøydan. Nå ble det slag for tredje gang, og dette slaget ble så hardt som noe før. Da falt mange engelskmenn, og det var nær ved at de hadde tatt flukten. Denne striden fikk navnet Orre-ria. Øystein og hans menn hadde fart fra skipene med slik hast at de var så trøtte i forvegen at de nesten var blitt uføre til kamp før de kom til slaget, men siden ble de så ville at de ikke vernet seg med skjoldene så lenge de kunne stå på føttene. Til slutt kastet de av seg ringbrynjene. Da var det lett for engelskmennene å finne hoggested på dem; noen sprengte seg reint og døde usåret. Nesten alle stormenn blant nordmennene falt. Dette var på slutten av dagen. Det gikk her som rimelig var, at ikke alle var like gode; mange flyktet, og det var mange som kom seg unna på annen måte. Det ble mørkt om kvelden før det var slutt på alle mannedrap.

Styrkår, stallare hos kong Harald Sigurdsson, en gjæv mann, kom seg unna. Han fikk seg hest og rei så bort. Om kvelden ble det vind og temmelig kaldt, og Styrkår hadde ikke flere klær enn bare skjorte og hjelm på hodet og et nakent sverd i handa. Han tok til å fryse da trøttheten gikk av ham. Da kom det en mann i ei vogn kjørende imot ham, og han hadde på seg en fóret skinntrøye uten ermer. Da sa Styrkår:

Vil du selge meg trøya, bonde?

Ikke til deg, sa han; du er nok en nordmann, jeg kjenner deg på målet.

Da sa Styrkår:

Om jeg er en nordmann, hva vil du da?

Bonden svarte:

Jeg ville gjerne drepe deg, men nå er det så ille at jeg ikke har noe våpen som duger.

Da sa Styrkår:

Om du ikke kan drepe meg, bonde, så skal jeg friste om jeg kan drepe deg, og dermed svinger han sverdet og setter det i halsen på ham, så hodet gikk av.
Så tok han skinntrøya, sprang opp på hesten og rei ned til stranda.

Ruda-jarlen Vilhjalm Bastard fikk høre at kong Edvard hans frende var død, og det med, at da var Harald Gudinesson tatt til konge i England, og at han hadde fått kongsvigsel. Men Vilhjalm mente at han hadde større rett til riket i England enn Harald på grunn av frendskap mellom ham og kong Edvard. Det var også en grunn at han syntes han burde betale Harald for den svivøring han hadde vist ved at han hadde brutt festemålet med hans datter. På grunn av alt dette drog Vilhjalm sammen en hær i Normandi og hadde en stor mengde menn og nok av skip. Den dagen han skulle ri ut av byen til skipene sine, og han var kommet opp på hesten, gikk hans hustru til ham og ville tale med ham. Men da han så det, sparket han til henne med hælen og satte sporen for brystet på henne, så den stod dypt inn. Hun falt og fikk straks sin død. Men jarlen rei til skipet og fór med hæren til England. Der var hans bror, biskop Otta òg med. Da jarlen kom til England, herjet han og la under seg landet hvor han kom. Vilhjalm jarl var større og sterkere enn andre, en god rytter, en stor hærmann. Han var svært hard av seg, men en klok mann. Det ble sagt at han ikke var til å lite på.

Harald Gudinesson gav Olav, sønn til kong Harald Sigurdsson, lov til å fare bort med det mannskapet som var hos ham og ikke hadde falt i kampen. Men kong Harald vendte seg så med hæren sin sør i England, fordi han hadde fått vite at Vilhjalm Bastard fór nordover i England og la under seg landet. Med kong Harald var da brødrene hans Svein, Gyrd og Valtjov. Harald og Vilhjalm møttes sør i England ved Hastings. Der ble det et stort slag; og der falt kong Harald og Gyrd jarl, bror hans, og en stor del av hæren deres. Det var 19 dager etter (14.oktober 1066) at kong Harald Sigurdsson falt. Valtjov jarl kom seg unna på flukt; seint en kveld møtte jarlen en avdeling av Vilhjalms menn. Da de fikk se Valtjov jarls folk, flyktet de unna til en eikeskog; det var 100 mann. Valtjov jarl satte ild på skogen og brente opp alt sammen.
Så sier Torkjell Skallason i Valtjovsflokken:

Kongens hundre hirdmenn
hærmannen lot brenne
i heite ild; for krigsfolk
kvelden ble en svi-kveld
mennene måtte - det vet jeg -
under vargeklo ligge.
Spydet rikelig føde
skaffet den mørke ulven.

Vilhjalm lot seg ta til konge i England. Han sendte bud til Valtjov jarl at de skulle forlikes og gav ham grid til et møte. Jarlen fór med noen få mann; men da han kom på heia nord for Kastalabru, kom det 2 årmenn mot ham med en flokk og tok ham og la ham i lenker, og siden ble han halshogd, og engelskmennene rekner ham for hellig. Så sier Torkjell:

Visst er det at Vilhjalm,
våpenfargeren sørfra,
som kom over kalde havet,
den kampdjerve Valtjov har sveket.
Sant er at seint vil manndrap
stanse nå i England.
Djerv og snar var min herre,
det dør ikke gjævere fyrste.

Vilhjalm var siden konge i England i 21 år, og etterkommerne hans hele tiden etterpå.

Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv drog østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt kongsfostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjæve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner av kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongsfostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greide han med hele landsstyringen.

Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet.

Om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta imot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.

Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdotter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge og hertug Skule.

Året etter kong Haralds fall ble liket hans ført vestfra England og nord til Nidaros, og det ble jordet i Mariakirken, som han hadde latt bygge. Det sa alle at kong Harald hadde stått over alle andre menn i klokskap og i å finne på råd, enten han skulle ta en rask avgjørelse, eller han skulle tenke seg om lenge - for seg sjøl eller andre. Han var mer våpendjerv enn noen annen; han var også seiersæl som nylig ble skrevet.
Så sier Tjodolv:

Sjællendingers øder
aldri manglet motet.
Hugen er halve seieren,
Harald dette sanner.

Kong Harald var en vakker mann, og han så verdig ut. Han hadde lyst hår og skjegg og langt overskjegg. Det ene øyebrynet satt noe høyere enn det andre. Han hadde store hender og føtter, men de var velskapte. Han var 5 alen høy. Han var hard mot uvenner og refste alltid strengt når noen gjorde ham imot.
Så sier Tjodolv:

Overmot rådvise Harald
refser hos sine tegner.
Jeg tror at kongens sveiner
får straff for det de volder.
Slik byrde får de å bære
som sjøl de har bundet.
På tvist gjør Harald ende,
gjør rett og skjel mot alle.

Kong Harald var urimelig kjær etter makt og all slags vinning. Han var raus mot vennene sine, dem som han likte godt. Så sier Tjodolv:

Ei mark jeg fikk av høvding
på hærskip for mitt kvede.
Når en har vist seg verdig,
med vennskap lønner kongen.

Kong Harald var 50 år gammel da han falt. Ingen pålitelige frasagn har vi om hans oppvekst, før han var 15 år, da han var med på Stiklestad i slaget, med kong Olav, bror sin. Siden levde han i 35 år, og i all den tida var det aldri stans med uro og ufred. Kong Harald flyktet aldri fra noe slag, men han fant ofte på en utveg når han kom ut for overmakt. Alle menn som fulgte ham i slag eller hærferd, sa at når han var i stor fare, og det gjaldt å handle raskt, da valgte han den utveg som alle etterpå kunne se hadde vært den som rimeligst kunne bli til hjelp.

Halldor, sønn til Brynjolv Ulvalde den gamle, var en klok mann og en stor høvding. Når han hørte folk talte om at de 2 brødrene kong Olav den hellige og Harald var så ulike i lynne, sa han:

Jeg var hos begge disse brødrene, og det var godt vennskap mellom oss, og jeg kjente lynnet til begge 2. Men aldri har jeg funnet 2 menn som var likere i sinn. De var begge svært kloke og våpendjerve menn; de ville gjerne ha rikdom og makt, stolte, ikke folkelige; de ville gjerne styre, og de var strenge til å refse. Kong Olav tvang landsfolket til kristendom og rette seder, men straffet hardt dem som ikke ville høre på det. Landshøvdingene tålte ikke at han dømte rettferdig og likt for alle, og reiste en hær imot ham og felte ham på hans egen grunn, og derfor ble han hellig. Men Harald herjet for å få ære og makt og tvang under seg alt det folk som han kunne, og han falt på andre kongers grunn. Til daglig viste begge brødrene fin framferd, og de var vyrke om sin ære. De var vidfarende og viste stort tiltak; derfor ble de også navngjetne vidt omkring.

Kong Magnus Haraldsson rådde for Norge den første vinteren etter kong Haralds fall, og siden styrte han landet i 2 år sammen med sin bror Olav. Da var det 2 konger; Magnus hadde norddelen av landet, og Olav østdelen. Kong Magnus hadde en sønn som het Håkon. Steigar-Tore fostret ham; han var en uvanlig lovende ung mann. Etter kong Harald Sigurdssons fall mente og sa Svein danekonge, at nå var freden til ende mellom nordmenn og daner, og at freden ikke hadde vært satt for lengre tid enn de begge levde, Harald og Svein. Det var da hæroppbud i begge riker. Haralds sønner hadde allmenning av folk og skip ute for Norge, men kong Svein fór sørfra med danehæren. Det fór da sendemenn mellom dem og bar forliksbud. Nordmennene sa at de ville enten holde det samme forlik som var gjort før, eller også kjempe. Derfor ble dette kvedet:

Med fredsord og trusler
trygde Olav landet.
Det vågde ingen konger
å kreve riket.
Så sier Stein Herdisson i Olavsdråpa :
Den stridsdjerve kongen i kaupangen,
mot Svein vil verge sin odel
hvor den hellige kongen hviler;
en høvding mektig er han.
Olav konge vil unne
ætta si hele Norge,
krav på landet bør ikke
Ulvs arving reise.

I denne stevneleidangen ble det gjort forlik mellom kongene og fred mellom landene. Kong Magnus fikk en sjukdom, rævormsott, og lå ei tid. Han døde i Nidaros og ble jodet der. Han var en konge som ble elsket av hele folket.

Harald married Tora Torbergsdatter på Giske. Tora (daughter of Torberg Arnesen på Giske and Ragnhild Erlingsdatter på Sole, "på Giske") was born about 1025; died after 1062. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein (Skaftason) kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1018, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Sigurd var den siste småkongen i Norge. Han var konge på Opplandene, hadde gårdsbruk på Ringerike og bodde etter et gammelt sagn på gården Bønsnes.
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet - Syr - dvs. so eller purke.
Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden.

Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.

Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:

...Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (sugge); han var konge på Ringerike.
Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Trygvesson kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Trygvesson fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav dro vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:

...Om høsten dro kong Olav Digre opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær gården, løp tjenesteguttene opp til gården og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta sto opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulige måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på gulvet, 2 satte framskjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av gården, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet. De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgyld sal og bissel som var innlagt med emalje og helt forgylt. 4 mann sendte hun til 4 kanter i bygda og ba til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde selv.

Kong Sigurd Syr sto ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på gården. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller laer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesset av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik: han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå brei hatt og hodelin (url) omkring ansiktet, han hadde en stav i hånden, med forgylt sølvholk og en sølvring i oventil. De sier ellers om Sigurd Syrs måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg mye av stellet med gård og gods; han styrte gårdsdriften selv. Han var ikke noen praktsyk mann, og var nokså fåtalende; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre,han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.

Småkongen Sigurd Syr (død ca.1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson.

Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.

Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.

Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var busysselmann (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbuhjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.

Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.

Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de 4 kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i Ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga, avsnitt 43-44+60.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 32-33.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 169.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2 (side 230 f) og Bind 3.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 326-327.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 476 og 793.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 77 og 84.

Sigurd married Åsta Gudbrandsdatter after 0995. Åsta (daughter of Gudbrand and Ulvhild Torasdatter) was born about 0970 in Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened about 0998; died about 1020. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 0995; Etter Harald Grenskes død.

Notes:

Christened:
Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av kong Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

Event-Misc:
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:

44.
Året før dette (Harald Grenskes død i Svitjod) var det jomsviking-slaget i Hjørungavåg sto. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk oppi landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne, tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre det Rane hadde å fortelle, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta sin mor.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1026, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Stormann på Giske.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der...

Under slaget på Stiklestad kjemper Torberg på kong Olavs' side. Snorre skriver bl.a.:

...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen:

Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine.

Kalv svarte:

Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.

Da svarte Finn:

Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.

Kongen sa:

Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.

Da svarte Torgeir fra Kvistad:

Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.

Kongen svarte:

Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.

Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte:

Fram, fram, bondemenn!

Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa:

Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!

Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen...

...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram.

Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat:

Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.

Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad:

Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.

Kongen sa til Bjørn stallare:

Slå du hunden som ikke jern biter på!

Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da:

Slik spidder vi bjørnene.

Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein.
Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson:

Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.

Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.

Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare:

Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han.

Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose...

...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge.
Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem.

Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen....

...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin.
Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme...

...Da Svein hadde vært konge i Norge i 3 år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham.
Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein.

Da kong Sveins bud kom til Kalv inne på Egge om at han skulle ro leidang med kongen, tok Kalv ei tjuesesse han eide, og gikk om bord med huskarene sine og tok av sted det forteste han kunne. Så styrte han ut gjennom fjorden og ventet ikke på kong Svein. Deretter styrte Kalv sør på Møre og stanset ikke på vegen før han kom til Torberg, bror sin, sør på Giske. Så satte de hverandre stevne alle brødrene, Arnessønnene, og rådslo med hverandre.

Etter dette tok Kalv nordover igjen, og da han kom i Frekøysund, da lå kong Svein der med hæren sin. Da Kalv rodde sørfra inn i sundet, ropte de til hverandre. Kongsmennene bad Kalv legge inntil og følge kongen og verge landet hans. Kalv svarte:

Jeg har gjort nok om ikke for mye av det å kjempe mot våre egne landsmenn for å vinne land til knytlingene.

Kalv og hans følge rodde sin veg nordover. Han drog videre til han kom hjem på Egge. Ingen av Arnessønnene var med på å ro denne leidangen for kongen...

Torberg married Ragnhild Erlingsdatter på Sole, "på Giske". Ragnhild (daughter of Erling Skjalgsen på Sole) was born about 0980 in Sola, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0960, Oppland, Innlandet, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Han var Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre.

Han var ca.960 konge på Opplandene.

I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:

Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre.

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.

Kilder:

Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 107.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 794.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Halvdan married NN Neridsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Gudbrand married Ulvhild Torasdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1024; Lendmann.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn...

Arne married Tora Torgeirsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Married:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna:

Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta.

Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 1: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.
• Occupation: Bef 1027, Sola, Rogaland, Norge; Del 2: Høvding, herse og lendmann, tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt.

Notes:

Occupation:
Erling Skjalgsson var høvding, kalt Rygekongen.

Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune.
Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger.

Hans far kalles Torolv Skjalg (skjalg betyr skjeløyd). Morens navn er ukjent.
Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger.

Han kan ha vært gift 2 ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om.

Erling ektet kong Olav Trygvasons søster Astrid i 997 og fikk alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes i len, mot å støtte kongen i kampen for kristendommen. Derimot avslo han, ifølge Snorre, å motta jarletittelen og ville bare kalles herse som sine fedre.
Erling på Sola var en meget rik og som svoger til kong Olav Tryggvason var han blant Norges mektigste menn. Han skal ha hatt 30 treller ifølge Snorre.
I skaldekvad kalles han - hordenes vokter (vorðr Horða) - og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.

Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster.

Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene.
Snorre mente at Erling og Astrid hadde 6 barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er:

Aslak Erlingsson, som var gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter. Hun var datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Skjalg Erlingsson.

Sigurd Erlingsson.

Lodin Erlingsson.

Tore Erlingsson.

Ragnhild Erlingsdatter, som var gift med Torberg (Torgeir) Arneson. De hadde datteren Tora Torbergsdatter. Tora var kong Harald Hardrådes medhustru og var mor til kong Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.

Geirtrud Erlingsdatter, som var gift med Torbergs bror Arne, ble han stamfar til Bjarkøyætten (se for øvrig Arnmødlingætten). Hans mannsætt, sønnen Aslak og hans etterkommere, levde som mektige høvdinger på Sola i over 100 år etter hans død.

Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane.

Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige.

Bosted?

Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der.
Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, så han kan ha flyttet til Sola senere.
Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola, som en setegård eller hovedgård.

De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde øst på Sola. Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst.

Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i byen. Teksten på gammelnorsk er - til bæjar - som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst.

Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling.
Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som kong Olav kontrollerte på Østlandet.
Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert.

Erling Skjalgsson fulgte kong Olav Trygvason til Vendland før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget, som fant sted i år 999 eller 1000.

Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død.
I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter.

Under jarlene styrte han sin landsdel uavhengig - Rygekonge - men inngikk etter Eirik jarls Englandsreise forlik med Svein jarl, og kjempet for ham mot Olav Haraldsson.

I den legendariske Olavssagaen og i Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann.

Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv.

Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var.

Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane.

Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud.

Erling skal ha kjempet for Svein jarl mot Olav Haraldsson ved Nesjar våren 1016.
Selv om noen av sagaene hevder det, ser det ikke ut til at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.

Etter nederlaget forlikte Erling seg med kong Olav og beholdt sin mektige stilling på Vestlandet, nå som kongens lendmann.
Tross forliket kom han aldri i noe godt forhold til Olav Haraldsson, og etter drapet på Erlings slektning Asbjørn Selsbane ble de personlige fiender.

Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings 3-menning, Aslak Fitjaskalle.
Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt han med kong Olav og søkte isteden tilknytning til kong Knud i England.

Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.

I 1027 sluttet Erling seg til danekongen Knud den mektige og sendte sine 2 sønner til England.
Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson.
Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet.

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom den mektige Erling Skjalgsson og kong Olav Haraldsson og Aslak Fitjaskalle. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028.

Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge.
Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21.desember - men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto.

Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet.
Heimskringla mente det var innenfor Bokn.
Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson.
Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i Flokkr om Erlingr Skjalgsson. De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som - der var en hard kamp utenfor Tungenes (vers 2) - Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes (vers 3) - og - etter kampen her ved Utstein (vers 5).
Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand:

Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn.

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt:

Nå hogg du Norge ut av hånden min, og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen.

Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting.

Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk.
Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De to siste hadde datteren Tora, Harald Hardrådes medhustru.

Om minnesteinen:

Den er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst:

ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF.

Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav.

Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum.

Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag.

Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.

En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus.

Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson.
Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag.

Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild.

Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden.

Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt 90 frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han 200 mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom.

Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst.

Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi - Konge mellom jarlar - har fått en spekulativ karakter.

Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers:

Brede seil over Nordsjø går;
høyt på skansen i morgnen står
Erling Skjalgsson fra Sole, -
speider over hav mot Danmark:
Kommer ikke Olav Trygvason?

Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894.

Torgrim Titlestad har i boka - Vikingkongen - laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært.

Litteratur:
Anders Bærheim: Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet, Stavangeren, 18.januar 1958.
Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29.april 1862.
Anton Espeland: Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola. Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8.
Marius Skadsem: Ætti Skjalg. Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36.
Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745.
Kr. Harestad: Erling Skjalgsson i Stavanger, Stavanger Aftenblad innlegg datert 4.juni 1968.
Egil Henriksen: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996).
N.J. Hjelmesæth: Erling Skjalgssons langskipstuft? Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80.
Claus Krag: Erling Skjalgsson i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000.
Jan Hendrich Lexow: Omkring Erling Skjalgssons minnekors. Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992.
Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11.mai 1992
Kristian Lexow: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 17.februar 1998.
Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000.
Aslak Liestøl: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok 1953.
Carl J. S. Marstrander: Runekorset i Museparken i Stavanger. Stavanger Museums årbok 1945.
Joh. B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 20.juni 1962.
Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29.april 1992.
Marius Skadsem: Ætta til Erling Skjalgsson. Lagnaden 1941, side 21-23. Lagnaden 1942, side 143-146.
Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
Torgrim Titlestad: Stavanger 1000 år i august 2000, Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.februar 1999
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000.
Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002.
Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006.
Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934.
Arthur Tønnesen: Erling Skjalgsson og Sola, Stavanger Aftenblad innlegg datert 13.juni 1968.
Alf Ådnøy: Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson, Stavanger Aftenblad, 13.oktober 1956.

Occupation:
Fra Snorre: Olav Trygvassons saga:

54.
Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom.

I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland.
Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

55.
Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød.

Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til.

Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned.

Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem.

56.
Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet.
Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle:

Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt.

Kongen sa:

Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?

Da sa Olmod:

Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.

Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera.

Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.

Og så sluttet samtalen for den gangen.

57.
Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid:

Nå er bror min vred.

Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville.

Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.

Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.

Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.

58.
Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik:

Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.

Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.

...

97.
Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen.
Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap.
Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip.
Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet.

Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

...

101.
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene:

Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.

Eirik jarl svarte; han sa:

Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet.

Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein:

Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.

Men Eirik jarl sa:

Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet.

Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa:

De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.

Da var det mange som som sa:

Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.

Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:

Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre.

Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det:

Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren.

Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp.

Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet:
Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

...

113.
Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget.
Så sier Halldor:

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes.
Så sier Tord Kolbeinsson:

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

22.
Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk.
Dette taler Sigvat om:

Erling var måg til Olav,
den edle sønn til Tryggve,
han skremte jarleætta
da skjoldungen ikke kunne.
Si andre søster gav dernest
bønders snare herre
til Ragnvald, Ulvs fader.
Dette gifte gav lykke.

Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans.
Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter.
Det taler Sigvat om:

Ingen annen lendmann
om aldri så gavmild
eller storslått, stridde
i flere slag enn Erling.
Om ellers mild, i striden
var han sterk; i mang en
kamp var han først inne,
gikk ut som den siste.

Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid:
Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.

Erling hadde alltid 90 frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han 200 mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst 200 mann.

23.
Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på 3 år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis.

...

31.
Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover.

Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder.

...

60.
Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet.

Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk.

Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham.

Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon.

Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han.

Kongen sa:

Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt.

Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene.
Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen:

Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje.

Slik sluttet samtalen.
Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot.

Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom.

Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet.

...

116.
Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt.

Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der.
Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla.
Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham,

til jeg og Erling møtes, sa han.

Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen:

Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt.

Erling svarte:

Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt.

Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling,

om han kan få ha Deres fulle vennskap.

På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre.

Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham.
Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.

117.
Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren.
Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom.
Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.

Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før.
Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.

Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.

Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.

Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet.

Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger.

Tore svarte:

Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.

Asbjørn sa:

Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme.

Tore sa:

Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?

Han sa:

Mor mi er søster hans.

Tore sa:

Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!

Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:

Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!

Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg.

Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.

Asbjørn sa:

Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt.

Erling så på ham og smilte, han sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt.

De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa:

Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med?

Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa:

Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk.

Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.

Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa:

Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham.

Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger.

Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.

Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa:

Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt.

Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn.

Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme.

Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud.

...

132.
Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark.

Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg.

Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre.

For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg.

Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund.

...

144.
Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen.
Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt.

Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige.
Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet :

Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme.

...

161.
Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren.

Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden.
Sigvat skald kvad om dette:

Kongens fiender farer
med løse pengepunger,
folk byr ofte det tunge
malm for kongens hode.
Jeg vet at hver som selger
for gull sin gode herre
en gang vandrer til svarte
helvete, og er verdt det.
Sørgelig lønn i himmelen
fikk han som her på jorda
dreiv med svik, han dømmes
i dypet av ildens konge.

Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han:

Hordekongens hirdmenn
holdt seg for sterkt til jarlen
om de tok imot penger
for Olavs liv å røve,
det er ingen heder for hirden
at slik blir hørt om den,
best er for oss om alle
er uten svik og reine

...

170.
Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.

Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund.
Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.

Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før.

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge...

...

174.
Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet.
Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne.

175.
Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor.

Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der.
Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere.

Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss.

Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.

176.
Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen.

Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
for rød, det er sikkert.

Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.

Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på tilja,
tung var kampen ved Tungur.

Havet, det breie, farget
høvdingen nord for Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme blodet.

Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:

Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge kongen la skeiden
øde nord for Tungur.

Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid.
Så sier Sigvat:

Skjalgs sønn stod alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og svikløs.

Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.

Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette:

Du vender ansiktet til i dag, Erling!

Han svarte:

Ansikt til ansikt skal ørner klores!

Disse ordene nevner Sigvat:

Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår mot stranda.
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med lyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.

Da sa kongen:

Vil du gi deg, Erling?

Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet.

Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak:

Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg.

Aslak sa:

Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!

Kongen sa at det skulle han få.
Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest.

Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått.

Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:

Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han døde,
alle sin dager
mer dugelig har kjempet.
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre sin vrede.

Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn.

177.
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.

Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:

Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ravnen,
vi vant den larmende striden.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skrei vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.


Fra Snorre: Harald Hardrådes saga:

41.
Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.

Died:
Fra heimskringla.no:

21.desember 1027 (eller 1028): Erling Skjalgsson har egentlig overgitt seg til kong Olav etter slaget i Boknafjorden, men Aslak Fitjaskalle springer frem med sin øks og hugger Erling i hodet.