Other Events and Attributes:

• Occupation: Before 1150, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann.

Family/Spouse: Tora Skoftesdatter på Giske, "på Rein". Tora (daughter of Skofte Ogmundsen på Giske and Gudrun Tordsdatter på Giske) was born about 1070 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1135 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Torborg (Torbjørg) Åsulvsdatter på Rein
2. Guttorm Åsulvsen på Rein was born about 1120 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1183.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Aft 1066, Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; Lendermann, leder for hirden hos norske kong Olav Kyrre.

Notes:

Birth:
Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.

Occupation:
Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge.
Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.

Skule married Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun (daughter of Nevstein Haldorsen and Ingrid Sigurdsdatter) was born about 1053. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1055, Northumberland, England; Jarl av Northumbria.

Notes:

Occupation:
Først litt om stedet, Northumberland, som har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, og var et av de angelsaksiske kongedømmene i England i middelalderen. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England.

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland.

Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland.

I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet.

Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick.

Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland.

Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland.

Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard, the Confessor.
Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067).

I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til.

Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter.

I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.

I 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde samme året. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk: Martial law). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
Innbyggerne gjorde opprør, og han ble 1.november 1065 fordrevet, og erstattet med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia. Morcar erklærte Toste for fredløs, og opprørerne tvang Toste på flukt sørover. De ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren Harald etter dette. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun 5 i Flandern.

Toste fattet hat til sin bror Harald og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie, som holdt på å forberede en invasjon av England, og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes.
Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde.

Disse to gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere, og de dro med en flåte til England.
Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.

Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.

Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf 1 av Bayern.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig.
Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham.
Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.

78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl.
Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunnevære en gjev høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror.
Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde.
Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.

79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England.
Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på.
Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre.
Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine.
Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg.
Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning.
Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...

86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk detsom han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen.
Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand.
Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. E
rich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84.
Frank Barlow: The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002.
Emma Mason: The house of Godwine: The history of a dynasty, London: Hambledon, 2004.

Toste married Judith av Flandern in Sep 1051. Judith (daughter of Balduin (Baldwin) av Flandern, "Balduin 4" and Eleonore av Normandie) was born about 1033 in Flandern, Belgia; died on 05 Mar 1094 in England. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1018, Hedmark, Innlandet, Norge; Jarl.

Nevstein married Ingrid Sigurdsdatter. Ingrid (daughter of Sigurd Halvdansen and Åsta Gudbrandsdatter) was born about 1010. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1053, Wessex, England; Jarl av Wessex under Knud den Store av Danmark.

Notes:

Occupation:
Gudine (Godwin) var en anglosaksisk stormann. Han nevnes alt i 1018 som jarl av Wessex under Knud den Store av Danmark.

Det kom imidlertid til åpen strid mellom Knud og Gudine i 1051. Han ble dømt til landflyktighet, men vendte tilbake allerede året etter og tiltvang seg atter sine jarledømmer.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

75.
Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren),som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl - han var eldst - den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv.

Han døde av slag ved kongens bord i 1053.

Kilder:

Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), s.245, 437, 462-464.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), s.345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.558.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.84, 89.

Godwin married Gyda Torkilsdatter before 1019. Gyda (daughter of Torkils Styrbjørnsen) was born in Danmark; died after 1067 in St.Omar, Flandern, Belgia. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Aft 1066

Notes:

Residence:
Etter at sønnene Toste og Harald Godwinesønner hadde falt i kamp om Englands trone i 1066, måtte hun på rømmen.

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger.
Hun måtte så flykte videre til St.Omer i Flandern, hvor hun døde.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 134, 152.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75.
Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 560.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45, 89.

Notes:

Married:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen.
Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge...

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0987, Flandern, Belgia; Greve av Flandern.

Notes:

Birth:
Luxemburg?

Occupation:
På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet.

Balduin 4 bemektiget seg Valenciennes og kom derved i strid med keiser Konrad 2 av Tyskland. Han var imidlertid heldig i kampene og ervervet seg endelbesittelser på høyre Seine-bredd i nærheten av Gent samt de Zeelandske øyer.
Etter den tid skiller man mellom det egentlige Flandern, Kronflandern som var et fransk len og Riksflandern som grevene hadde til len av det tyske rike.

Balduin var første gang gift ca. 1012 med Otgiva av Luxemburg (995-1031). Baldvin 5 var hans sønn i ekteskapet med Otgiva.

Han var annen gang gift etter 1031 med Eleonore(?) av Normandie, født ca. 1010. Hun var datter til Richard 2 - den Gode - av Normandie som døde 23.august 1027 og Judith av Bretagne (ca. 982-1017).

Hans datter, Judith av Flandern, skal være født i 1028 eller 1033, hvilket gjør at det er usikkert hvem som var hennes mor.

Kilder bl.a.:
Allgemeine deutsche Biographie.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 838.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre.


Died:
Buried in Chapel of St.Laurent, Abbey of St Pierre de Grand.

Balduin married Eleonore av Normandie after 1031 in Flandern, Belgia. Eleonore (daughter of Richard av Normandie, "Richard 2" and Judith av Bretagne) was born about 1010 in Normandie, Frankrike. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
Fécamp, Seine Inferieure.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1018, Ringerike, Buskerud, Viken, Norge; Konge på Opplandene.

Notes:

Occupation:
Sigurd var den siste småkongen i Norge. Han var konge på Opplandene, hadde gårdsbruk på Ringerike og bodde etter et gammelt sagn på gården Bønsnes.
Han skildres som en fredsommelig mann som best likte å stelle på gården. Derfor fikk ha navnet - Syr - dvs. so eller purke.
Forøvrig var han forstandig, sindig og måteholden.

Han hjalp sin stesønn Olav den Hellige til å vinne overherredømmet etter slaget ved Nesjar.

Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:

...Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (sugge); han var konge på Ringerike.
Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Trygvesson kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Trygvesson fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav dro vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.

Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:

...Om høsten dro kong Olav Digre opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær gården, løp tjenesteguttene opp til gården og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta sto opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulige måte. Hun lot 4 kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; 2 karer bar halm på gulvet, 2 satte framskjenkebordet og den store ølbollen, 2 tok fram bordet, 2 satte inn maten, 2 sendte hun ut av gården, 2 bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet. De 2 hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgyld sal og bissel som var innlagt med emalje og helt forgylt. 4 mann sendte hun til 4 kanter i bygda og ba til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde selv.

Kong Sigurd Syr sto ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på gården. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller laer. Kongen gikk til og fra sammen med 2 mann, han var snart på åkeren og snart der de lesset av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik: han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå brei hatt og hodelin (url) omkring ansiktet, han hadde en stav i hånden, med forgylt sølvholk og en sølvring i oventil. De sier ellers om Sigurd Syrs måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg mye av stellet med gård og gods; han styrte gårdsdriften selv. Han var ikke noen praktsyk mann, og var nokså fåtalende; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre,han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.

Småkongen Sigurd Syr (død ca.1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson.

Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.

Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.

Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var busysselmann (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbuhjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.

Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.

Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de 4 kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i Ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga, avsnitt 43-44+60.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 32-33.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 169.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2 (side 230 f) og Bind 3.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 326-327.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 476 og 793.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 77 og 84.

Sigurd married Åsta Gudbrandsdatter after 0995. Åsta (daughter of Gudbrand and Ulvhild Torasdatter) was born about 0970 in Gudbrandsdalen, Hedmark, Innlandet, Norge; was christened about 0998; died about 1020. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Event-Misc: Abt 0995; Etter Harald Grenskes død.

Notes:

Christened:
Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av kong Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

Event-Misc:
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:

44.
Året før dette (Harald Grenskes død i Svitjod) var det jomsviking-slaget i Hjørungavåg sto. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk oppi landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne, tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre det Rane hadde å fortelle, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta sin mor.