Family/Spouse: Åsulv Skulesen på Rein. Åsulv (son of Skule Tostesen på Rein and Gudrun Nevsteinsdatter) was born about 1075 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died after 1150 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Torborg (Torbjørg) Åsulvsdatter på Rein
2. Guttorm Åsulvsen på Rein was born about 1120 in Rein, Rissa, Indre Fosen, Sør-Trøndelag, Norge; died about 1183.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1066, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Lendermann på Giske. Hærhøvding.

Notes:

Occupation:
Skofte var brorsønn til Eystein Orre.

I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.

Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098.

I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg.
Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:

11.
...Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.

17.
Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han,

jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.

Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.

18.
Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn:

Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.

Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler,og Finn reiste hjem.

19.
Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:

Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrene mine, dersom jeg får rå.

Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.

20.
Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde 5 langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren.

Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg.

Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Skofte married Gudrun Tordsdatter på Giske. Gudrun (daughter of Tord Folesen på Aurland and Ålov Einarsdatter) was born about 1029 in Giske, Møre og Romsdal, Norge; died about 1095 in Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Birth:
1025?

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1066, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Lendmann og hærhøvding.

Ogmund married NN Skoftesdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag, Norge; Kong Olav den Helliges merkesmann ved slaget på Stiklestad.

Notes:

Occupation:
Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært ættestor.

Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav.

Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:

...Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.

Tord vet jeg, dengang styrket
Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter
jamsies. Kampen vokste.

Bror til Ogmund hevet
høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen,
det var fullgjort mannsverk.

...Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøtspyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider.

I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept 1 mann eller 2 før de falt, og noen hadde drept flere.

Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke.
Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.

Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Torgeir falt, sa kongen:

Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi 2 møttes?

I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt...

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.
Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Tord married Ålov Einarsdatter. Ålov (daughter of Einar Eindridesen and Bergljot Håkonsdatter) was born about 1010. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1026, Giske, Møre og Romsdal, Norge; Stormann på Giske.

Notes:

Occupation:
Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine.

Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte:

Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg.

Stein sa det var ikke noe det han hadde laget:

Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg.

Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa.

Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der.
Torgeir sa:

Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.

Stein sa:

Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.

Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.

En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før.

Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte:

Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.

Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var.
Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette.

Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver.

Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa:

Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.

Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville.

Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her.

Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette.

Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.

Ragnhild sa:

Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.

Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit.

Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.

Stein ble der om vinteren.
Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden.

Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si.

Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.

De skiltes i sinne.
Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa:

Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill.

Torberg sa:

Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.

Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.

Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham.
Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med.

Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa:

For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger.

Da sa Finn:

Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.

Da så kongen på ham og sa:

Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.

Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret:

Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.

Da sa Kalv:

Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.

Finn svarte:

Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.

Arne Arnesson sa som så:

Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.

Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham.

Men hos meg kan han ikke være mer, sa han.

Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der...

Under slaget på Stiklestad kjemper Torberg på kong Olavs' side. Snorre skriver bl.a.:

...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen:

Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine.

Kalv svarte:

Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes.

Da svarte Finn:

Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt.

Kongen sa:

Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut.

Da svarte Torgeir fra Kvistad:

Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det.

Kongen svarte:

Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann.

Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte:

Fram, fram, bondemenn!

Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa:

Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn!

Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen...

...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram.

Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat:

Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.

Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.
Sigvat kvad:

Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.

Kongen sa til Bjørn stallare:

Slå du hunden som ikke jern biter på!

Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da:

Slik spidder vi bjørnene.

Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein.
Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen.
Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson:

Landet ville du stridsglad
verge imot Olav,
du gjorde motstand, vet jeg,
mot den beste konge.

Du gikk fram til stordåd
på Stiklestad foran merket,
sannelig sloss du modig
helt til falt var kongen.

Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare:

Bjørn, har jeg spurt, lærte
stallarer hos kongen
mot og hvordan en herre
bør holdes; fram gikk han.

Med trofaste hirdmenn
falt han der i hæren,
slik død ved hedret konges
hode må folk rose...

...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge.
Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem.

Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen....

...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin.
Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme...

...Da Svein hadde vært konge i Norge i 3 år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham.
Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein.

Da kong Sveins bud kom til Kalv inne på Egge om at han skulle ro leidang med kongen, tok Kalv ei tjuesesse han eide, og gikk om bord med huskarene sine og tok av sted det forteste han kunne. Så styrte han ut gjennom fjorden og ventet ikke på kong Svein. Deretter styrte Kalv sør på Møre og stanset ikke på vegen før han kom til Torberg, bror sin, sør på Giske. Så satte de hverandre stevne alle brødrene, Arnessønnene, og rådslo med hverandre.

Etter dette tok Kalv nordover igjen, og da han kom i Frekøysund, da lå kong Svein der med hæren sin. Da Kalv rodde sørfra inn i sundet, ropte de til hverandre. Kongsmennene bad Kalv legge inntil og følge kongen og verge landet hans. Kalv svarte:

Jeg har gjort nok om ikke for mye av det å kjempe mot våre egne landsmenn for å vinne land til knytlingene.

Kalv og hans følge rodde sin veg nordover. Han drog videre til han kom hjem på Egge. Ingen av Arnessønnene var med på å ro denne leidangen for kongen...

Torberg married Ragnhild Erlingsdatter på Sole, "på Giske". Ragnhild (daughter of Erling Skjalgsen på Sole) was born about 0980 in Sola, Rogaland, Norge. [Group Sheet] [Family Chart]

Fole married Ranveig Tordsdatter. Ranveig (daughter of Tord Brynjulvsen) was born in Aurland, Sogn og Fjordane, Vestland, Norge; died after 0980. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1050, Gimse, Melhus, Inderøy, Nord-Trøndelag, Norge; Høvding, lendmann etc.

Notes:

Occupation:
Einar Tambarskjelve Eindridesson var oppvokst på Gimse på Melhus, der han ble født inn i en mektig og rik familie.

Han levde et langt og begivenhetsriktliv, og endte med å bli Norges mektigste mann, både på gods og på innflytelse i statsforvaltningen. Melhus sitt kommunevåpen preges av Einar Tambarskjelve og en bautastein er altså reist som minne.

Einar Eindridesson ble beskrevet som vakker, men det er ofte slik kilder fra den tiden beskriver storfolk man mente fortjente en plass i herskerklassen.

Einar ble tidlig utvalg til tokt med sin konge Olav Trygvasson, til tross for at han var for ung. Hvorfor ble han en av Olavs menn? Hvorfor sto han så ung på Ormen lange, kristningkongen Olavs sagnomsuste praktskip, som en av hans menn? Endog er det skrevet at han var yngstemann ombord.
Kong Olav som brutalt påtvang Einars familie kristendommen, som med makt og list fikk dem til å avsverge åsatroen, og som lot dem døpe mot sin vilje. Einar må ha vært tidlig i tenårene da dette skjedde, da han så sin mektige farfar Styrkår, høvdingen på Gimse, forsverge blot og åsatro. Hvordan skjedde dette?

Jo, kong Olav hadde kommet til Frostatinget med mål om å få de mektige Trønderhøvdingene til å la seg døpe og ta den kristne tro. Dette måtte han gjøre med list. Som den tidligere kongen, Håkon den gode, krevde de mektige høvdingene at Olav ble med på blot, og Olav sa ja, men han sa han ikke vill ofre et lite kjøttstykke (dyr) eller annen mat eller drikke til gudene. Han ville gi et skikkelig offer ble det kunngjort. Han ville ofre storfolk, 10 av de største høvdingene ville være et verdig offer til blotet. En av disse 10 skulle ha vært Einars farfar, Styrkår på Gimsan.
Trusselen fungerte, og de mektige trønderhøvdingene var fintet ut av åsatroen og inn i kristendommen. De tok dåpen der og da.
Kongen tok også høvdingsønner som gisler for at de døpte skulle holde seg til den nye troen, og det er meget mulig at tenåringen Einar, Styrkårs sønnesønn, var blant kongens gisler.

Einar Eindridesson skal ha vært dyktig i alle de - idretter - en kriger skulle beherske, god på ski og landets beste bueskytter, ble det sagt. Hans liv før toktet med kong Olav kan ha vært fyllt med lek - idrett - som en kriger skulle være god i.

Den som får bogestrengen til å skjelve (Tambarskjelve)!
Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.

Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11.århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt.
Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.

Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:

9.
...Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve...

I Snorre Sturlasons kongesaga er Einar Tambarskjelve nærmest en gjennomgangsfigur. Første gang vi møter ham er han 18 år gammel, det er i år 1000, vi er ved Svolder, et sted på Østersjøkysten (men det er høyst usikkert egentlig hvor stedet Svolder var - kildene er sprikende og uenige om beliggenheten).
De får hard medfart av fienden, alliansen av danskekongen, svenskekongen og Erik Ladejarl.
Olav mister både kongemakten og livet i dette slaget.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:

108.
Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter:

Skyt den store mannen i krapperommet du.

Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i 2 stykker. Da sa kong Olav:

Hva var det som smalt så høyt?

Einar svarte:

Norge av din hånd, konge.

Det var vel ikke så stort smell, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham.

Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa:

For veik, for veik erkongens bue, slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen.
Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der.

Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake.

Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.
Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper.

Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

171.
Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg.

Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann...


Etter at Håkon jarl dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkurranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

186.
Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.

Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:

Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.

Kongen svarte:

Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.

Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta...

194.
Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham.
Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes.

Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til.
Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå.

Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene.

Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren...

Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

241.
Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl.

Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig...

243.
Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen.

Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut.
Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.
Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

244.
Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det.

Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be 2 ganger, men kom ut til byen og til biskopen.
De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik.

Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda.
Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått 12 måneder og 5 netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet.
Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet.
Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.
Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva:

Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.

Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva:

Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.

Da svarte Alfiva:

Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig.
Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom...

247.
Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn.

Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand:

Og til å kaste av oss dette herredømmet.

Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der.

Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre,
Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene.

Det gikk på samme måte med Kalv Arnesson; nå merket han hva det var for ei felle han hadde gått i da kong Knut lokket ham; for alle de løfter han hadde gitt Kalv ble brutt. Kong Knut hadde lovt Kalv jarledømme og styringen over hele Norge, Kalv hadde vært fører og holdt slag med kong Olav og drept ham og tatt landet, men Kalv fikk ikke større navn enn før, og han syntes han var grundig narret. Så gikk det bud mellom brødrene Kalv og Finn og Torberg og Arne, og så ble det godt mellom frendene igjen...

Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge.

Fra Snorre: Olav den helliges saga:

250.
Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holdt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham 3 tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte:

Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter.

251.
Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip.

Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet.

Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide.

Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før...


Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur.
Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark.
Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.

Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende. Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen.

Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.

Kilder:
www.melhusguiden.no
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9.
Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108.
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind 3 (1926), side 470-473.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind 1 (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.877.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.


Av Truls Erik Dahl:

Ja, det har du nok hørt før, en del av en replikkveksling som har skrevet seg inn blant norgeshistoriens ypperste. Men hvem sa det og i hvilken sammenheng?

Historien finner du i Snorres Kongesagaer under Olav Tryggvasons saga.
Året er 1000 og stedet er Svolder, antagelig et eller annet sted i Østersjøen, naturligst i Østersund. Den sagnomsuste og kristnede Olav Trygvasson (968-1000) er på vei hjem i sin like sagnomsuste langskip Ormen Lange. Antagelig det største vikingeskip som noen sinne har vært laget, 55 meter langt og med 300 våpenføre menn ombord.

Kong Olav hadde sendt mesteparten av flåten sin i forveien. Danskekongen og svenskekongen, sammen med en del norske kongesvikere lå i bakhold bak noen øyer med en stor flåte for å ta Olav når han passerte. Dette lykkes de med og selv om Olav hadde muligheten til å flykte, tok han modig opp kampen med den enorme overmakten. Danskene og svenskene var han ikke redd for, men derimot sine egne landsmenn som var gått over til fienden.

Mot slutten av slaget faller de berømte ord mellom kong Olavs beste bueskytter, den unge og berømte giganten Einar Tambarskjelve (980-1050) og kong Olav...

...Olav hoppet til slutt overbord og druknet. Men myten sier at Olav overlevde og senere dukket opp som pilegrim i Jerusalem og Konstantinopel. Den unge Einar Tambarskjelve fikk overlevde.

Senere ble han en viktig del av Norgeshistorien, der Norges evige konge, Olav den hellige, blir den sentrale. Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han bl.a kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.

Navnet Tambarskjelve er tydet litt forskjellig, det norrøne - tomb - betyr tarm, streng, sene. Noen tolker det som en som var berømt for å - fjerte - stort. Mer sannsynlig og mer heroisk er at han har fått sitt etternavn fra buens streng som skjelver etter skuddet.

Einar er norrønt for stridsmann.

Bildet i Snorre er tegnet av Christian Krohg (1852-1925).

Einar married Bergljot Håkonsdatter after 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Residence: Melhus, Sør-Trøndelag, Norge; Bergliot beskrives som en storsinnet kvinne.