Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1015, Danmark; Jarl og dansk statsmann.

Notes:

Occupation:
Ulf deltok i Knut den stores invasjon av England, og ble 1015 gift med hans søster Estrid.

Han ble utnevnt til jarl av Danmark og regjerte landet i Knuts fravær. Han var også fosterfar til Knuts sønn Hardeknut.

Svenskekongen Anund Jakob og den norske Olav den hellige utnyttet Knuts fravær til å angripe Danmark. Ulf fikk da overtalt de danske frimennene til å velge den unge Hardeknut til konge, siden de var misfornøyd med Knuts opphold utenfor Danmark. Som Knuts varetaker gjorde dette trekket Ulf til Danmarks egentlige hersker.

Da Knut i 1026 fikk høre om det som hadde skjedd dro han tilbake til Danmark. Med Ulfs hjelp slo han svenskene og nordmennene i slaget ved Helgeå. Dette var imidlertid ikke nok til at Knut kunne tilgi Ulf for kuppet.

Ved en fest i Roskilde spilte de 2 svogerne sjakk og kom i krangel. Dagen derpå, juledag 1026, lot Knut en av husmennene sine drepe Ulf jarl i Treenighetskirken i Roskilde. Beretninger om de 2 svogerne og drapet på Ulf er motstridende.

Ulf var far til Svend Estridson og ble således stamfar til Danmarks konger fra 1047 til 1375.

Stamfar til den Estridske ætt, som regjerte i Danmark 1047-1375 (Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1972).


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det er sagt før at kong Olav var øst i Sarpsborg den vinteren Knut den mektige satt i Danmark. Anund sveakonge rei omkring i Västergötland den vinteren og hadde mer enn 3.000 mann. Det gikk menn og sendebud mellom ham og kong Olav; de satte hverandre stevne så de skulle møtes ved Konghelle om våren. Møtet ble utsatt av den grunn at de ville vite hva kong Knut hadde fore før de møttes.

Da det lei på våren, gjorde kong Knut seg ferdig med hæren til å reise vest til England; han satte Horda-Knut, sønnen sin, igjen i Danmark, og satte Ulv jarl, sønn til Torgils Sprakalegg, hos ham.

Ulv var gift med Astrid, datter til kong Svein og søster til Knut den mektige, deres sønn var Svein som siden ble konge i Danmark. Ulv jarl var en stor og mektig mann...

Ulv jarl Sprakaleggsson var blitt satt til landvernsmann i Danmark da kong Knut reiste til England; Knut hadde gitt sin sønn, som ble kalt Horda-Knut, i Ulv jarls varetekt. Dette var sommeren i forvegen, som før er skrevet. Men jarlen sa straks at kong Knut hadde gitt ham det ærend da de skiltes, at han ville de skulle ha Horda-Knut, sønn til kong Knut, til konge over Danevelde.

Det var derfor han gav ham i våre hender, sa han. Jeg og mange andre menn og høvdinger her i landet har ofte klaget til kong Knut over det at folk her i landet synes det er svært vondt å sitte kongeløse, her som danekongene før i tida syntes de hadde fullt ut nok med å holde kongedømmet over bare Danevelde. Og i gamle dager rådde det mange konger for dette riket. Likevel blir det nå enda mye verre her enn det før har vært, for hittil har vi fått sitte i fred for utenlandske konger, men nå får vi høre rykter om at Norges konge tenker å komme og herje hos oss, og det er dem som tror at sveakongen også blir med på den ferden. Men kong Knut er i England nå.

Så bar jarlen fram et brev fra kong Knut med hans innsegl på, og det stadfestet alt dette som jarlen sa. Denne talen var det mange andre høvdinger som støttet. Og ettersom alle disse talte for det, ble folk enige om å ta Horda-Knut til konge, og det ble gjort på samme tinget.

Det var dronning Emma som hadde vært opphavsmann til denne planen; hun hadde latt skrive brevet og hadde latt det innsegle; hun hadde fått tak på kongens innsegl med list, men han sjøl visste ikke noe om alt dette.

Da nå Horda-Knut og Ulv jarl fikk vite at kong Olav hadde kommet nord fra Norge med en stor hær, drog de til Jylland, for der var det Daneveldes største styrke lå; de sendte ut hærpil og stevnte sammen en stor hær. Men da de hørte at sveakongen også hadde kommet med sin hær, mente de at de ikke hadde stor nok styrke til å legge til kamp mot dem begge 2.
Så ble de liggende samlet i Jylland og mente å verge det landet mot kongene. Hele flåten drog de sammen i Limfjorden, og slik ventet de på kong Knut. Da de nå fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra til Limfjorden, sendte de sendemenn til ham og dronning Emma og bad om at hun skulle få greie på om kongen var sint på dem eller ikke, og så la dem få vite det.
Dronninga talte med kongen om saken, og sa at Horda-Knut, sønnen deres, var villig til å bøte på alle måter slik kongen ville, om han hadde gjort noe som kongen ikke var nøyd med. Han svarte med å si at Horda-Knut hadde ikke funnet på dette sjøl.

Det har gått som en måtte vente, sa han, når han som bare var et uvettig barn, ville kalles konge; om det kom noen vanskeligheter, ville hele dette landet ha blitt herjet med hærskjold og lagt under utenlandske høvdinger, hvis ikke vi kunne komme til hjelp. Om han nå vil ha noe forlik med meg, så får han komme hit til meg og holde opp med slikt oppspinn som at han har latt seg kalle konge.

Disse samme ordene sendte dronninga siden til Horda-Knut, og hun lot også si at hun bad Horda-Knut om ikke å vente med å komme; hun sa som sant var, at han ville ikke få noen hjelp til å stå imot sin far.
Da dette budet kom til Horda-Knut, rådførte han seg med jarlen og de andre høvdingene som var hos ham. Men da viste det seg snart at straks folk i landet fikk vite at Knut den gamle hadde kommet, så gikk hele mengden i landet over til ham, og mente han var den de hadde å sette sin lit til. Ulv jarl og de andre som var i lag med ham, så at de hadde 2 ting å velge mellom, enten måtte de gå til kongen og legge alt i hans hand, eller også reise ut av landet; men alle rådde de Horda-Knut til å reise til sin far. Han gjorde det. Og da de møttes, falt han på kne for sin far og la det innseglet som fulgte med kongsnavnet ned i hans fang. Kong Knut tok Horda-Knut i handa og gav ham sete så høyt som han før hadde sittet.

Ulv jarl sendte sønnen sin Svein til kong Knut. Svein var søstersønn til kong Knut. Han bad om grid for faren og om forlik med kongen og bød seg til å bli hos ham som gissel for jarlen. Svein og Horda-Knut var jevnaldrende. Kong Knut bad ham si til jarlen at han skulle samle hær og skip og komme til kongen, og så fikk de siden snakke om forliket. Jarlen gjorde dette.

Da kong Olav og kong Anund fikk høre at kong Knut hadde kommet vestfra (1027), og at han hadde en uovervinnelig hær, seilte de østover langs Skåne og tok til å herje og brenne i bygdene; slik drog de østover langs land henimot sveakongens rike. Men straks folk i landet hørte at kong Knut hadde kommet vestfra, ble det ikke noe mer av med å gi seg under kongene. Dette taler Sigvat skald om:

De tapre konger
fikk ikke tvunget
under seg Danmark
på denne hærferd,
dengang daners
drapsmenn herjet
skarpt på Skåne
den herligste konge.

Da styrte kongene østover langs land og la til der det heter Helga å; der lå de en stund. Nå fikk de høre at kong Knut kom etter dem med hæren sin. Da rådslo de med hverandre, og så fant de på den utveg at kong Olav med noe av sin hær skulle gå opp i landet og helt opp i skogene til det vannet Helga å faller ut av. Der i elveosen laget de en demning av tømmer og torv, og demte opp vannet på den måten; så grov de store grøfter og fikk flere vann til å renne sammen, og det ble store oversvømmelser; i elvefaret hogg de store trær. De holdt på i mange dager med dette arbeidet; og det var kong Olav som hadde funnet på alt og fått i stand denne list; kong Anund hadde styringen over hæren på skipene.

Kong Knut hørte om hvordan kongene fór fram, og om all den skade de hadde gjort i hans rike; han styrte mot dem der de lå i Helga å, og han hadde en stor hær, dobbelt så stor som de 2 andre til sammen. Dette nevner Sigvat:

Jyllands konge
her hjemme ingen
lot ete av arven,
det alle fikk merke.
Danenes verge
ville ei tåle
ran av sin jord.
den herligste konge.

Det var en dag mot kvelden at kong Anunds speidere så at kong Knut kom seilende, og da hadde han ikke langt igjen til dem. Da lot kong Anund blåse hærblåst. Så reiv folk ned teltene og væpnet seg; de rodde ut av havna og østover langs land, der la de skipene samlet og bandt dem sammen og gjorde seg ferdig til kamp. Kong Anund sendte speiderne på sprang opp i landet, de løp til kong Olav og fortalte ham nyheten. Da lot kong Olav bryte demningene, så elva rant tilbake i det gamle faret, og sjøl drog han ned til skipene om natta.

Kong Knut kom utenfor havna; da så han at kongenes hær lå ferdig til strid; han syntes det ble vel seint på dagen til å legge til kamp før hele hæren hans kunne være ferdig, for flåten hans trengte stor plass på sjøen til å seile, og det var langt mellom det første og det siste skipet, og likeså mellom det som seilte ytterst og det som var nærmest land. Det var liten vind. Da kong Knut så at svear og nordmenn hadde rømt havna, la han inn i havna, og med ham alle de skipene som fikk plass der; men hovedmassen av flåten lå likevel ute på havet.

Om morgenen da det ble lyst, var en stor del av folkene oppe på land, noen talte sammen, andre holdt moro. Da visste de ikke ord av før det kom vann flommende over dem som en foss; med flommen fulgte store trær som dreiv mot skipene deres, og skipene ble skadd av dem, og vannet fløt utover hele vollen. De folkene som var oppe på land, ble drept, og mange av dem som var om bord også. Alle som kunne komme til, hogg landfestet og så til å komme løs og ut, og skipene dreiv hver for seg utover. Den store draken som kongen sjøl var om bord på, dreiv ut med strømmen, det var ikke lett å få snudd den med årene, og den dreiv ut til kong Anunds flåte. Da de kjente skipet, la de seg straks omkring det, men skipet var høyt til relinga som en borg, og det hadde en mengde menn om bord, og det var utvalgte folk av beste slag og forsvarlig væpnet, og av den grunn var det ikke lett å ta skipet. Det varte heller ikke lenge før Ulv jarl kom til med sin hær, og så tok slaget til. Dernest kom kong Knuts hær til fra alle kanter. Da så kongene Olav og Anund at de hadde vunnet så stor seier som skjebnen ville den gangen, så lot de skåte om bord på skipene og kom seg løs og bort fra kong Knuts hær, og flåtene skiltes.

Men denne kampen hadde ikke gått slik fra først av som kong Knut hadde reknet med, og derfor hadde heller ikke skipene holdt fram slik som det var fastsatt, og så ble det ikke noen greie på roingen. Kong Knut og hans folk så over hæren igjen og tok til å ordne flåten og gjøre seg ferdige. Men da de var blitt skilt fra hverandre, og hver flåte seilte for seg, så kongene over hæren sin, og de fant at de ikke hadde mistet noen folk. Men det så de også, at om de ventet så lenge at kong Knut fikk ordnet hele den hæren han hadde, og så la mot dem, så ville overmakten bli så stor art det var lite håp om at de skulle få seier, og det var lett å skjønne at om det kom til kamp, så ville det bli svære mannefall. Så tok de heller det råd å ro hele flåten østover langs land. Men da de så at kong Knuts flåte ikke fulgte etter dem, reiste de mastene og seil...

...Kong Knut så dette at Norges konge og sveakongen styrte flåten sin østover langs land. Da sendte han straks en hær opp på land og lot sine menn ri landvegen dag og natt etter som kongenes hær seilte utenfor; andre speidere kom og drog videre når noen vendte tilbake. Kong Knut fikk hver dag høre nytt om hva kongene hadde fore, det var speidere i hæren hos kongene. Men da han fikk høre at en stor del av hæren hadde reist hjem, så styrte han tilbake til Sjælland med sin hær og la seg i Øresund med hele hæren. Noe av flåten lå ved Sjælland og noe ved Skåne.

Kong Knut rei opp til Roskilde dagen før mikkelsmess, og en stor flokk fulgte ham. Der hadde Ulv jarl, mågen hans, gjort gjestebud for ham; jarlen gav et storslått gilde og var glad og lystig. Kongen var fåmælt og ikke god å komme nær, jarlen prøvde å tale til ham og lette etter slike samtaleemner som han trodde kongen best likte. Kongen svarte ikke stort.
Så spurte jarlen om han ville spille sjakk; det sa han ja til, og så tok de sjakkbrikkene og spilte. Ulv jarl var flåkjeftet og uvøren både i ord og alle ting, en mann som fikk fram det han ville i riket sitt og en stor hærmann, det er en lang saga om ham.

Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge.

Mens de spilte sjakk, kong Knut og Ulv jarl, gjorde kongen et stygt feiltrekk, og så tok jarlen en springer fra ham. Kongen satte brikken hans tilbake og sa han skulle trekke om igjen. Jarlen ble sint, skubbet ned hele spillet, stod opp og gikk sin veg. Kongen sa:

Renner du nå, Ulv den redde!

Jarlen snudde seg i døra og sa:

Du hadde rent lenger i Helga å om du hadde kunnet komme til. Du kalte meg ikke Ulv den redde da jeg la inn til skipet og hjalp deg, mens svearne banket dere som hunder.

Så gikk jarlen ut og gikk til sengs. Litt etterpå gikk kongen for å sove. Morgenen etter da kongen kledde på seg, sa han til skosveinen:

Gå til Ulv jarl du, sa han, og drep ham.

Sveinen gikk og var borte en stund og kom igjen. Da sa kongen:

Har du drept jarlen?

Han svarte:

Nei, jeg har ikke drept ham, for han hadde gått i Luciuskirken.

Det var en mann som het Ivar Kvite, av norrøn ætt; han var hirdmann hos kong Knut dengang og sov i samme rom som kongen. Kongen sa til Ivar:

Gå og drep jarlen, du.

Ivar gikk til kirken og inn i koret og stakk sverdet gjennom jarlen; der døde Ulv jarl. Ivar gikk til kongen og holdt det blodige sverdet i handa. Kongen spurte:

Har du nå drept jarlen?

Ivar svarte:

Nå har jeg drept ham.

Det var godt gjort, sa kongen.

Men etterpå, da jarlen var drept, lot munkene låse kirken. Det ble sagt fra til kongen om dette. Han sendte bud til munkene og sa de skulle lukke opp kirken og la synge messer. De gjorde som kongen bød. Men da kongen kom til kirken, la han så mye jord til kirken at det er et stort herred, og siden har dette kirkestedet kommet seg svært opp. Derfor har dette jordegodset ligget til kirken der siden. Kong Knut rei ut til skipene sine etterpå, og ble der lenge utover høsten med en svær hær...

Ulv married Estrid Margrethe Sveinsdatter about 1015. Estrid (daughter of Svein Haraldsen, "Otto 1" and Sigrid Tostesdatter) was born after 0996; died on 09 May 1074; was buried after 09 May 1074 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" was born about 1018 in Sjælland, Danmark; died on 29 Apr 1076 in Søderup, Jylland, Danmark; was buried after 29 Apr 1076 in Roskilde, Sjælland, Danmark.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 0985, Skåne län, Sverige; Svensk sagnkonge i Skåne og høvding over jomsvikingene.

Notes:

Occupation:
Styrbjørn blir omtalt i et islandsk skaldekvad (en lausavísa) fra ca. 985 av Torvald Hjaltasson, men hans eksistens er ikke historisk belagt.

Farið til Fýrisvallar,folka tungls, hverr's hungrar,vörðr, at virkis garðivestr kveldriðu hesta ;þar hefr hreggdrauga höggvit(hóllaust es þat) sólarelfar skíðs fyr ulfaEiríkr í dyn geira.
Ilt varð ölna fjallaörkveðjöndum beðjartil Svíþjóðar síðansveim víkinga heiman ;þat eitt lifir þeira,þeir höfðu lið fleira,(gótt vas) hers (at henda)hundmargs, es rann undan.

Det er blitt antatt at det en gang kan ha eksistert en saga om Styrbjørn, men det meste av denne er bevart i den korte fortellingen Styrbjarnar þáttr Svíakappa. Deler av sagaen blir gjenfortalt i Eyrbyggarnes saga (Eyrbyggja saga) og i Hervors saga. Styrbjørn blir også omtalt flere ganger i Snorre Sturlassons Heimskringla, og i den svenske fornaldersagaen Ingvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) som foregår på 1000-tallet om Ingvar den vidfarne som blir sammenlignet med sin slektning Styrbjørn.

I henhold til tradisjonen skal Styrbjørn ha vært høvding over Jomsvikingene, og ble deretter beseiret av sin onkel kong Erik, som deretter ble omtalt som Seiersæl, i slaget ved Fyrisvall.
En eventuell historisk Styrbjørn Sterke skal ha vært en høvding i Skåne som utfordret Erik Seiersæl om makten i Svealand sammen med den danske kongen Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg.

I henhold til de litterære kildene krevde Styrbjørn sin rett til halve riket da faren Olav, som var styrte sammen med broren Erik, brått falt død om da Styrbjørn var 12 år gammel. Kravet uttrykte han i henhold til tidens sedvane ved å sette seg på sin fars gravhaug. Erik anså nevøen for ung og tilbød ham å posisjonen som medregent om han ventet til han ble 16 år. I mellomtiden ble en annen utpekt som samkonge, noe Styrbjørn ikke fant seg i og stelte til med bråk. For å bli av med bråkmakeren utstyrte Erik sin nevø med det usannsynlige høye antallet av 60 skip og fikk ham sendt av gårde i viking.

Styrbjørn skal ha vært uvanlig stor og sterk, og hadde en iltert og besværlig vesen. En gang skal han ha slått i hjel en annen som ufrivillig hadde kommet borti nesen på gutten med mjødbegeret sitt.

På sin ferd som Styrbjørn innledet ved å bekjempe og beseire den nyvalgte medkongen, deretter seilte han rundt og herjet inntil han kom overraskende på festningen Jomsborg på øya Wollin og inntok borgen. Jomsborg hadde sitt navn etter Jomsvikingene som holdt til her og hvor en dansk jarl ved navn Palnatoke oppholdt seg etter at han var blitt drevet vekk av den danske kongen Harald Blåtann.

Enten beseiret Styrbjørn danskekongen i et slag i henhold til Styrbjarnar þáttr Svíakappa eller mer sannsynligvis ble hans allierte etter at danskekongen kom i takknemmelighetsgjeld til ham for å ha tatt den besværlige Jomsborgen.
Alliansen med danskekongen ble beseglet av at Styrbjørn fikk ekte Harald Blåtanns datter Tyra Haraldsdatter. Samtidig ektet Harald Blåtann Styrbjørns søster Gyrid Olavsdatter. Denne dynastiske forbindelsen tyder på at Styrbjørn ikke var en hvilken som helst landsflyktig vikinghøvding, men sannsynligvis en betydelig småkonge i Skåne.

Etter dette utrustet han, med støtte fra Harald Blåtann, en hær for å gå mot Sverige. De bega seg sjøvegen oppover Sverige og seilte inn i Mälaren. De tok landstigning ved Flottsund i Fyrisåns munning. For at mennene ikke skulle miste motet og seile vekk lot Styrbjørn alle skipene brenne. Her skal det seires eller dø. Ved synet av de brennende skipene og tankene om slaget mistet danskene interessen, vendte om, seilte hjem og lot Styrbjørn i stikken.

Styrbjørn og hæren marsjerte nordover mot Uppsala og på sletten Fyrisvall møtte han kong Erik som viste seg å ha være vel forberedt. Ved underrettelsen av Styrbjørns ankomst hadde han latt sende pilbud og mobilisere alle våpenføre menn. På Fyrisvall brøt det ut et sagnomsust slag som varte i 3 dager og som ble utmalt i sagaen. I løpet av de første 2 dagene var jevnlikt mellom de stridende. Om kvelden gikk Erik opp til Odins statue i tempelet på Uppsala og ofret til ham. Han lovte Odin at om han vant slaget skulle han være Odins mann og komme til Valhalla om 10 år. Den tredje dagen kastet Erik sitt spyd over fienden og sa:

Jeg ofrer dere alle til Odin.

I kampen som siden skjedde stupte Styrbjørn, og Erik seiret, hvilket ga ham navnet Seiersæl.

Slaget ved Fyrisvall har blitt diskutert av svenske historikere. Noen mener det er legendarisk slag som kun har eksistert i sagaene, mens andre er bestemt på at det har eksistert og henviser til en runestein i Skåne, runestein DR 295 i Hällestad, som sier:

Eskil reiste denne steinen etter Toke Gormsson, sin kjære herre. Han flyktet ikke ved Uppsala.

(A Æskel satti sten þænsi æftiR Toka Gorms sun, seR hullan drottin. SaR flo ægi at Upsalum).

En annen stein, runestein DR 279 i Sjörup, Scania, sier:

Han flyktet ikke ved Uppsala, men kjempet så lenge han hadde våpen.

På runesteinen i Högby star det:

Den gode frimann Gulli hadde 5 sønner. Den modige kjempen Åsmund falt ved Fyrisvall.

I henhold til Adam av Bremen skal Erik Seiersæl siden ha vendt seg mot angripernes hjemland og beseiret disse. Det må i så fall være småkongedømmer i Sverige. Slaget ved Fyrisvall synes å ha vært et legendarisk slag i samtiden, men med tiden synes det å ha blitt overgått av et annet sagnomsust slag som skjedde noen år senere, slaget ved Svolder.

Died:
Falt i slaget ved Fyrisvall mot onkelen Erik Sägersäll.

Styrbjørn married Tyra Haraldsdatter av Danmark about 0980. Tyra (daughter of Harald Gormsen av Danmark and Gyrid Olavsdatter) was born about 0958; died about 1000. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 0940, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein.

Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde.

Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område.

Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro.

Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark.

Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder:

Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling.

Harald var forøvrig gift flere ganger.

Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også.

Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder.

Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll.

Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv.

Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke.
Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa.

Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.

Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket.

Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya.

Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells.

Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg:

Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø.

Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene.

Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder:

: haraltr : kunukR : baþ : kaurua
kubl : þausi : aft : kurm faþur sin
auk aft : þourui : muþur : sina : sa
haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk
ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno

Norrønt:
Haraldr konungr bað gera
kuml þessi ept Gorm, fôður sinn,
ok ept Þyrvé, móður sína, sá
Haraldr er sér vann Danmôrk
alla ok Norveg ok dani gerði kristna.

Oversettelse:
Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne.

Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug.

Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet.

Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning.

Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner.

Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.

Died:
Harald Blåtann døde den 1.november i enten 985, eller året etter, drept i strid mot sin sønn Svein.

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.

Harald Blåtann ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret.

Harald married Gyrid Olavsdatter about 0936. Gyrid (daughter of Olav Bjørnsen) was born about 0911; died about 0985. [Group Sheet] [Family Chart]