Other Events and Attributes:

• Occupation: Sverige; Jarl.

Notes:

Occupation:
Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet.

Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

Den svenska så kallade Genealogia folkungorum, som är trehundra år yngre än Saxo men åberopar sig på en gammal uppteckning i Varnhem, är källan till tillnamnet Snivil och uppgiften att Bengt skall ha varit fader till Birger Brosa, Magnus Minnisköld och Karl Döve samt farfar till Birger Jarl.

Tillnamnet Snivil kan enligt Lagerqvist och Åberg tolkas antingen som den lille eller som näsvis bängel eller ha syftat på snor.

Family/Spouse: NN Bjørnsdatter. [Group Sheet] [Family Chart]

1. Birger Bengtsson Brosa died on 09 Jan 1202.
2. Magnus Bengtsson
3. Karl Bengtsson died about 1220.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Bef 1145, Östergötlands län, Sverige; Storman, jarl i Östergötland, Ruhtinas.

Notes:

Birth:
Beaumont sur Sarthe.

Myten om Foulque de Montrevault:

Att Folkungaättens stamfader Folke den tjocke skulle vara identisk med en Foulque de Montrevault från Anjou (där flera grevar mellan år 900 och 1100 bar namnet Folke och hade beskrivande andranamn som t.ex: den röde, den gode, den knarrige, den unge), som efter 1086 ej nämnes i franska källor. Detta hugskott har med rätta tidigare kritiserats av Pontus Möller i Släkt och Hävd 1959, s.327, men det oaktat medtagits i verket om Gorm den gamles ättlingar (s.6 och 250), nu med tillägget, att Foulque hade en broder vid namn Burchard, från vilken de svenske jarlarna Birger (!) skulle ha ärvt sitt namn. Det hela faller emellertid med utgångspunkten, Brenners påstående, att namnet Folke ej kunnat beläggas i Norden före Folke den tjocke. Detta är nämligen oriktigt. Ifrågavarande namn förekommer i själva verket redan på runstenar.

Hans Gillingstam, PHT, 1967.

Källa:
http://www.historiska-personer.nu/min-s/default.html

Occupation:
Folke - den tjocke - var en av Saxo Grammaticus omnämnd svensk storman, kallad Sveticæ gentis nobilissimus, den mest högborne man i Sverige, som skall ha levat under tidigt 1100-tal. Saxo säger också att Folke skall ha varit gift Ingegärd Knutsdotter av Danmark och med henne haft barnen Bengt och Knut, samt ha varit farfar till Birger Brosa.

Enligt Johannes Bureus Sumlen skall han ha varit son till Ingevald Folkesson (Bjälboätten), son till Folke Filbyter, men dessa uppgifter är så sena att de inte är trovärdiga.

Kilde:
Folkungaätten i Nordisk familjebok (2:a upplagan, 1908) - http://wadbring.com/historia/sidor/aettbjalbo.htm.

Folkungaätten, sedan 1600-talet benämning på den dynasti som regerade i Sverige 1250-1363, i Norge 1319-1387 och i Danmark 1376-1387.
Benämningen folkungar torde doch ursprungligen ha varit en partibeteckning till den 1210 stupade jarlen Folke och för vissa av honom sannolikt befryndade personer, som var fiender till dynastiens stamfader Birger Jarl och dennes son kung Magnus Ladulås. Folke Jarl är emellertid sannolikt identisk med en isländsk historieskrivning nämnd son med detta förnamn till den 1202 avlidne svenska jatrlen Birger Brosa, enligt en i 1500-talsavskrifter känd medeltida uppteckning var den sistnämnde farbror till Birger Jarl. I uppteckningen uppges också att Birger Brosa och hans bröder var sonsöner till en Folke Filbyter. Att Birger Brosas farfar hette Folke uppges också av den med Birger samtida danske historieskrivaren Saxo, enligt vilken denne Folke var svärson till den danske kungen Knut den helige.

De svenska kungarna av Folkungar var Birger Jarls (d.1266) söner Valdemar (regent 1250-1275 d.1302) och Magnus Ladulås (1275-1290), den senares son Birger Magnusson (1290-1318 d.1321), dennes brorson Magnus Eriksson (1319-1364 d.1374) och den sistnämndes söner Erik Magnusson (1357-1359) och Håkan Magnusson (1362-1364 d.1380).

År 1319 hade Magnus Eriksson efter sin morfar (Håkan Magnusson) även blivit kung i Norge, där han redan 1343 efterträddes av sonen Håkan. Denne efterträds av sin son Olav Håkonsson (d.1387), som sedan 1376 var kung i Danmark efter sin morfar (Valdemar Attedag). Med honom utdog Folkungaättens kungliga gren, och mellan 1388 och 1396 dog även den avsatte kung Valdemar Birgerssons sonsons son barnlös.

En från en illegitim son till Birger Jarl härstammande släktgren fortlevde ända till 1473 eller 1474. En från en son till Folke Jarl härstammande släktgren, av vilka flera medlemmar kallade sig Ama eller Hama, torde ha dött ut ca 1360 Från Birger Jarls farbror jarlen Karl döve (d 1220) härstammade en släktgren, som efter sin vapenbild numera brukar kallas Ulv. Den utdog först 1580.

Det mest använda Folkungavapnet var ett lejon över tre bjälkar, som nu ingår i Sveriges riksvapen.

Died:
Bjälbo.

Folke married Ingegerd Knutsdatter about 1098. Ingegerd (daughter of Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / "Knut 4") was born about 1086 in Roskilde, Sjælland, Danmark. [Group Sheet] [Family Chart]

Other Events and Attributes:

• Occupation: 1080, Danmark; Konge.

Notes:

Occupation:
Danmarks nasjonalhelgen, Scs. Canutus Rex Danorum.

Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født ca år 1043 (1040?). Han var sønn av kong Svein 2 Estridsøn (1047-1076) og en ukjent frille - en av kongens 13 uekte sønner. Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, hvorav Knut var nummer 2 etter Harald 3 Hein (1076-1080).

Svein lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper. Han må ikke forveksles med Knut den Store av Danmark og England (1016-1035), hans grandonkel, eller den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131).

Knut betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes.
I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og han dro til England igjen i 1075 som en del av kong Svends invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da 3 jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp.
Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake.

Han forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein (den dovne) til fiende. Men etter Haralds død ble han konge i 1080 som Knut 4 - han skrev selv - ego Cnuto quartus - men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut 2.

Knut giftet seg med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca.1065-1115), søster av grev Robert av Flandern. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl 1, den 13. greve av Flandern. De fikk også datteren Cecilie (Ingegerd?) Knudsdatter.

Knut var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter mot England og Estland, hvor han gjorde danske krav gjeldende, men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre.
Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var - Passio - om Knuts død fra ca. år 1095 og munken Ælnoths krønike fra ca. år 1120 med Knuts biografi.
Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor 7 (1073-1085) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske konge som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

Til Kirkens opprettholdelse ville han også, ved hjelp av skatteoppkrevere, drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10% av bøndenes høst), men det gjorde jydene opprør mot. De var dessuten sinte over at et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot Vilhelm Erobreren i 1085 ikke ble til noe, selv om Knut samlet en enorm flåte ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern. Trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik 4 (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden.
Keiseren fordrev tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg i 1085 til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

De jyske bønder følte imidlertid, på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

I 1095 ble Knuts relikvier overført tilen sarkofag i domkirken, den nåværende St.Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. Få år etter oppnådde hans bror kong Erik 3 Eiegod (1095-1103) tillatelse hos pave Paschalis 2 (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19.april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut.

Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom.

Mordet skjedde 10.juli, som i dag er hans minnedag, mens hans andre minnedag 13.januar antakelig var overføringen av hans hellige ben til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass.
19.januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. Hans minnedager 10.juli og 13.januar er også avmerket på den norske primstaven. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden. Han fremstilles som nordisk konge med lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen.

I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm:
Scs Canutus Rex Danorum.

På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St.Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige.

Kilde:
www.katolsk.no

Died:
Drept i St. Albani kirke.

Other Events and Attributes:

• Occupation: Abt 1042, Danmark; Jarl.
• Occupation: Abt 1047, Danmark; Konge.

Notes:

Birth:
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren.

Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark.

Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år.

Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.

Occupation:
Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland.

Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen.
Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:

22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert.
Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.

Occupation:
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svein skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svein og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger.
Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svein Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark. Svein beholdt deretter tronen så lenge han levde.

Våren 1062 ble Slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen.
I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru:
Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!
Svein svarte da:
Feig er han ikke, men han er ikke seierrik.

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Med trusselen fra Norge unna og med Danmark i ryggen vendte også Svein Estridsson sin oppmerksomhet mot England, som hans onkel Knut hadde vært konge av, og forsøkte å gjøre krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra - Vilhelm Bastarden - også kalt for Vilhelm Erobreren.
Etter å ha erobret den plagete byen York aksepterte Svein betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene deserterte han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den anglesaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svein stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svein og den svenske kongen Emund den gamle som kom overens om dette. Seks menn fra begge land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist 6 grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt på disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

Svein bygget opp et solid grunnlag for den danske kongsmakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korresponderte med Den hellige stol.

Akkurat som den senere Olav Kyrre av Norge synes det som om Svein var i stand til å lese og skrive, og han er selv kilde for mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved å fortelle om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang rundt år 1070.

Adam skriver at han ble - meget vennlig mottatt - ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Sveins interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Sveins medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang. Kongen sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden.

Svein Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Helland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svein ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å få sin oldefar Harald Blåtann helgenkåret og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

Svein ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum).
Svein ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen.

I 1073 ble pave Gregor 7. utnevnt og denne søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense dennes muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Sveins ønsker, men den danske kongen dør før det hans planer ble realisert.

Dødsfallet skjedde den 28. april 1076. Svein gravlegges i Roskilde domkirke.

I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svein Estridsson avlet sønner og døtre med adskillige kvinner.

Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ekteparet var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svein måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han rundt 19 barn, kanskje flere, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent.

Hele 5 av sønnene rakk å bli konger av Danmark:

Harald Hen, Knut den hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils.

Enda en sønn, Svend Korsfarer var stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne på det første korstog. Han var også gift med norske Gunnhild Sveinsdatter, datter av Ladejarlen Svein Håkonsson.

Sveins ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift 3 ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora.

Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons rettmessige dronning. Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.

Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e.

Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svein synes ikke å ha etterlatt seg - ekte - sønner.

Kilder:
Wikipedia - Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963) og Bind 3 (1969).
Dansk Biografisk Leksikon, Bind 8 (1936), side 445 og 458, Bind 23 (1942), side 194-197.
Snorre Sturlasson: Olav den helligs saga, avsnitt 134, 148.
Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga, avsnitt 22-25, 29-36.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 18-22, 26-30, 34-35, 41, 49-53, 58, 61-63, 69-71, 74, 78, 101.
Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga,avsnitt 5.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga, avsnitt 20, 24.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 503.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 45.

Buried:
Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke.

I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.

Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.

Died:
Tekst fra heimskringla.no:

Den 28.april 1074, eller 1076, dør kond Svend Estridsen (Ulfsen).
Almuen kaldte ham Kongefaderen, fordi han havde så stort et kuld sønner, af hvilke fem i rad bar Danmarks krone, skriver historikeren Sv. Aggesen.
De 5 sønnene var Harald Hén, Knut den hellige, Oluf Hunger, Eirik Ejegod og Nikolaus (Niels).