Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 13,551 to 13,600 of 16,171

#	Notes	Linked to
13551	På sørveggen av Løten kirke henger et epitafium (en tekst til ære for døde, normalt skrevet på en gravstein eller plakett) fra ca. 1670 over Even Baardsen, som var sogneprest i Løten.	Bårdsen, Even (I9687)
13552	På tiendelisten fra 1684 er Bertel registrert med 8 skippund bygg og 12 skippund hvete. Han har overtatt Gran imellom 1680 og 1684, og hadde Gran utover i 1690-årene. I 1698 er det sønnen Søren som har overtatt bygselen.	Gran, Bertel (I6526)
13553	På tilbaketuren fra en badereise i Wiesbaden døde han plutselig i Frankfurt am Main.	Lysholm, Jørgen Bernhoft (I16615)
13554	På tinget i Røyken den 22.februar 1694 nevnes Adam i forbindelse med at han hadde utstedt en bygselseddel på gården Gunderud.	Berent, Adam (I10913)
13555	På tinget i Røyken den 22.mai 1673 i en tyverisak der 2 personer hadde gjort innbrudd hos gammelpresten Herr Hans Olsen og hos Anne salige herr Cortis på Villingstad, hadde Anders og Hans Hekleberg, Christopher Aasagger og Cornelius Muserud fått betalt for å holde vakt over fangene. De klarte dog å rømme og fogden mente at disse 4 vaktene burde settes i arresten.	Adamsen Villingstad, Gabriel "Høvig" / "Berendt" (I10903)
13556	På tinget i Røyken den 31.mai 1670 er Guldbrand død og er skyldig gjeld. Sønnen møtte på hans vegne.	Rolfsen Syltingli, Gulbrand "Klemmetsrud" (I10948)
13557	På Tinget på Devold 22.september 1690 fikk Laurits With, borger av Trondheim, mulkt for - begangent Kjøbmandskab næstafvigte Søndag - og på Tinget på Devold 8.oktober samme år, ble det lest opp en erklæring - undertegnet til Vitterlighed af Claus Nielsen og Jacob With.	Christophersen With, Lorentz (Laurits) (I2009)
13558	På Trudvang gård på Eidskogen i Hedmark bor den ugifte lærerinnen Gina.	Brinchmann, Gina Heyerdahl (I1497)
13559	På Udsigt bor Jordarbeider Anders Jonsen Medlie og hans kone Klara Arntsdatter, begge født i Størn.	Johnsen Metlie, Anders "Medlie" (I8748)
13560	På Vandstation i Sulitjelma bor familien Hugaas under folketellingen i 1910: Baneformand Joh. og Baneformands hustru Anna og deres ugifte barn, Banearbeider Thv., Svanhild, Jenny, Banearbeider Harald, Leif, Sverre, Astrid, Arne og Ingv.	Pedersen Hugaas, Johan Arnt (I1156)
13561	På vei fra julehandel i Sverige, kjørte bilen av veien i en sving, og ut i elven. Mor Anny kom seg ikke ut av bilen. Det gjorde sønnen John Arne, men han dukket ut i elven igjen for å prøve å redde moren sin ut av bilen. Dette greide han ikke, og elven tok dem begge. Fra Adresseavisen, mandag 5.desember 1977: Ved en trafikkulykke på E75 i Meråker i 02.30-tiden natt til lørdag mistet den 40-årige Anny Mary Fjerdingen og hennes sønn John Arne Olsen, 17 år, livet. Bilen de kjørte i, en VW av eldre årgang, havnet på fem meters dyp i Stjørdalselva ved Meråker. Føreren og en passasjer i bilen kom seg ut og tok seg inn til land. Alle fire i bilen var fra Trondheim. Ulykken skjedde da de fire var på vei fra Trondheim til Sverige. På det meget glatte føret fikk bilen en skrens, spratt over betongkanten og gikk rundt en gang før den havnet i elva. Føreren, en ungdom på 19 år og en kvinnelig passasjer på 19 år kom seg ut av bilen og svømte til land. Også den omkomne 17-åringen kom seg ut av bilen, men han forsvant i den strie strømmen, og ble funnet lenger ned i elven lørdag ettermiddag. Det var svært glatt på veien da ulykken skjedde. Kritikk mot dårlig veisikring på E75 i Meråker... Fra dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 6.desember 1977: snille, omsorgsfulle mor, svigermor, mormor, farmor, min datter, vår søster, svigerinne og tante Anny Mary Fjerdingen f.Johnsen ble brått revet fra oss i dag, 47 år. Trondheim, 3.des.1977. Tor Angell Fjerdingen. Eva Marie, Gunnar (forlovede). Geir, Heidi. Frank Morten, Eva (forlovede). Per Frode. Bjørn Arvid. Tor Helge. Barnebarn. Inger Solbu (mor). Øvrige familie. Herren gir oss mange goder her i livet om igjen. Men han gir oss kun en moder, henne får vi ei igjen...	Johnsen, Anny Marie (Anny Mary) "Fagerberg" / "Fjerdingen" / "Olsen" (I902)
13562	På vei fra julehandel i Sverige, kjørte bilen av veien i en sving, og ut i elven. Moren Anny kom seg ikke ut av bilen. Det gjorde John Arne, men han dukket ut i elva igjen for å prøve å hjelpe moren sin ut av bilen. Dette greide han ikke, og elven tok dem begge. Fra Adresseavisen, mandag 5.desember 1977: Ved en trafikkulykke på E75 i Meråker i 02.30-tiden natt til lørdag mistet den 40-årige Anny Mary Fjerdingen og hennes sønn John Arne Olsen, 17 år, livet. Bilen de kjørte i, en VW av eldre årgang, havnet på fem meters dyp i Stjørdalselva ved Meråker. Føreren og en passasjer i bilen kom seg ut og tok seg inn til land. Alle fire i bilen var fra Trondheim. Ulykken skjedde da de fire var på vei fra Trondheim til Sverige. På det meget glatte føret fikk bilen en skrens, spratt over betongkanten og gikk rundt en gang før den havnet i elva. Føreren, en ungdom på 19 år og en kvinnelig passasjer på 19 år kom seg ut av bilen og svømte til land. Også den omkomne 17-åringen kom seg ut av bilen, men han forsvant i den strie strømmen, og ble funnet lenger ned i elven lørdag ettermiddag. Det var svært glatt på veien da ulykken skjedde. Kritikk mot dårlig veisikring på E75 i Meråker... Fra dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 6.desember 1977: Min kjære sønn, vår umistelige bror, svoger og onkel, vårt kjære barnebarn John Arne Olsen ble brått revet i fra oss i dag, 17 år. Trondheim, 3.des.1977. Arnfinn Olsen. Eva Marie — Gunnar (forlovede). Geir, Heidi. Frank Morten, Eva (forlovede). Per Frode. Bjørn Arvid. Tor Helge...	Olsen, John Arne (I939)
13563	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17007)
13564	På vårparten 1851 forlot den yngste av Marit-døtrene på Skrogstad hjemmet, og flyttet til Ytterøen. Dette er nedskrevet i Dovre kirkebok.	Hansdatter Skrogstad, Marit "Sletten" (I2305)
13565	På Waagen bor familien i 1875: Albert Heyerdahl, f.1837 i Edø Pr., Handelsmand & Huseier. Trine Heyerdahl, f.1846 i Christiansund, Kone. Barn (født i Kristiansund): Niels, f.1870. Gyda, f.1872. Ellen, f.1874. Det er registrert 2 tjenestepiger. Familien til Alberts bror Fredrik bor også her.	Heyerdahl, Albert Kjørbo Hegge (I6984)
13566	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17199)
13567	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17201)
13568	Påkjørt og drept av snøplogen.	Johannessen, Tore (I13159)
13569	Pål Olsen Esvald var soldat i 1720. Han var senere husmann på gården Hjellum.	Olsen Esvald, Paul "Hjellum" (I15584)
13570	Pål på Aure i Søkkelven.	Family: Pål Skoftesen på Giske / Sigrid Torkelsdatter Fugl, "på Giske" (F2065)
13571	Påmønstret som messegutt på hurtigruten DS Skjerstad som 15-åring. Deretter gikk han over i utenriksfart. Han var hjemom flere ganger. Ved en anledning i Kirkenes i 1955, begikk han og en kamerat innbrudd i Samvirkelagets lokaler. De ble tatt på fersk gjerning og Kenneth måtte sone 6 måneders fengsel i Vadsø kretsfengsel. Kenneth fortsatte som sjømann i utenriksfart, og bosatte seg etter hvert i London. På 1980-tallet mottok hans tante Ruth et brev hvor Kenneth fortalte om et liv i bitterhet og sorg, om sin skuffelse over en streng bestefar som aldri tilga han det ovennevnte innbruddet. Han fortalte om at han mistrivdes i London, men at han ikke fikk lov av politiet å returnere til Kirkenes. Bestefaren skrev senere et forsonende brev til Kenneth, men da var det for sent. Livet til Kenneth i England er ukjent. Han skal ha bodd i perioder hos familie i Southwold nord for London. Alkohol tok etter hvert kontroll over Kenneths liv, og han levde som hjemløs til han døde i Greenwich Village i London i januar 1984.	Hurr, Kenneth Adolf (I20504)
13572	Pårørande Far Trompeter Svend Lorentsen, Pårørande Mor H. Johanna, for Avdød Søfarende Gift Gustav Adolf Lorentsen bosted: Kongens Gade 96 født: 7.desember 1844 alder: 32 Aar død: 31.mars 1877. Fra Adresseavisen 6.april 1877: Søfarende Gustaf Lorentzen og Kones Begravelse foregaar fra Kongens Gade Nr.96, Lørdag den 7de dennes Kl.11 1/2 Formiddag.	Lorentzen, Gustav Adolf (I1175)
13573	Quedlinburg ved elven Bode.	av Sachsen, Herman "Herman 5" (I4580)
13574	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1053)
13575	Qvale. Foreldre var prost Jens Munthe og Ingeborg Marie Juel.	Munthe, Anna Catharine "Coucheron" (I12388)
13576	Raadmand i byen, ifølge forstander Hornemanns genealogiske samlinger i Trondheims statsarkiv 1639. Den 17.februar 1649 skriver - fordum rådmann - Lauritz under et dokument sammen med stesønnene Johan og Christen. Når det oppgis at Laurits Jensen (Schive) ble begravet 22.desember 1655, er dette en usikker opplysning. Iflg. Brodahl ble det på denne dato betalt til Domkirken for begravelsen til Lauritz Jensen. Men denne Lauritz Jensen ble lagt i fattigjord, noe som muligens er uforenlig med at han hadde vært rådmann?	Jensen Schifue, Laurits (I1948)
13577	Rafael Mortensen Risberg giftet seg med Ane Jensdatter Dønnumplads. Barn: 1. Jon Martin, f.16.oktober 1868, Skei, d.august 1871. Døde bare 3 uker etter moren Ane, begges dødsårsak skal ha vært tyfus. 2. Anton Konrad, f.9.juni 1870, Skei. Han kjøpte i 1909 en plass under Egge kommunes gård Kvam. Han kalte seg Bruem.	Family: Rafael Edvard Mortensen Fjesetplass, "Bruem" / Ane Jensdatter Dønnumsplass (F5386)
13578	Ragna døde av tuberkulose.	Rennesmo, Ragna Fredrikke "Lorentzen" (I77)
13579	Ragna E. Lorentsen er nevnt som gift og Farver da hun ble registrert i emigrantprotokollen i 1910. Hun er født i 1882, bopel var i Trondheim og hennes destinasjon i Amerika var Chicago. Billetten var betalt i Amerika, og reisen foregikk med Sigur Jarl fra Canadian. Formålet med reisen står at hun skulle til Manden. Sønnen Gunnar F., født 1910 i Trondheim, er også med henne.	Robertsen, Ragna Eline "Lorentzen" (I2618)
13580	Ragnar jobbet i en årrekke som lagermann hos Rieber & co. i Trondheim.	Lorentzen, Ragnar (I73)
13581	Ragnar Lodbroks saga (norrønt: Ragnars saga loðbrokar) er en nordisk fornaldersaga fra 1300-tallet som skildrer den mytiske kongen og helten Ragnar Lodbroks liv og død. Sagaen skildrer Ragnars vikingtokter, ekteskap med først Tora Borgarhjort og deretter med Åslaug Sigurdsdatter og hans sønner med dem, videre hans herjinger og død i England, og hvordan sønnene Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Sigurd Orm-i-auga og Bjørn Jernside hevner ham etter hans død i ormegården hos kong Ella/Ælla i Northumbria i England. Selv om Ragnar har gitt sitt navn til sagaen, er det i like stor grad hans andre kone Åslaug (med tilnavnet Kråka) som gir sagaen liv. Hun har blitt beskrevet som - en særtegnet personlighed, i langt højere grad end Ragnarr selv - og som den som - much more than her husband can be called the chief caracter of the saga. Åslaug er både den foreldreløse Askepott-karakteren, den selvbevisste hustruen og den hevnlystne valkyrien Randalín. Teksten er bare kjent fra ett middelaldermanuskript, NKS 1824 b 4° (1824b) fra ca. år 1400, hvor sagaen er skrevet rett etter Volsungesagaen. Det er Sigurds datter, og Ragnars kone, Åslaug som er forbindelsen mellom de 2 sagaene. Andre tekster om Ragnar Lodbrok er Tåtten om Ragnarssønnene, som kjennes fra Hauksbok, og Krákumál et kvad fra 1100-tallet som foregir å være Ragnars dødssang. Sannsynligvis har det eksistert en eldre - Ragnars saga - fra omkring 1250 – som det vises til i þáttr af Ragnarssonum, og denne foreliggende sagaen er skrevet etter denne. Det er mulig at den eldre, tapte sagaen var mer innholdsrik enn den bevarte. Den foreliggende sagaen har et visst preg av å være - samanraska frå ymse kanter og knytte laust i hop - med flere episoder som kan gjenfinnes i flere middelalderske ridderromaner. Ragnar Lodbrok (norrønt Ragnarr Loðbrók) var en delvis legendarisk svensk og dansk småkonge som levde en gang på 700- og 800-tallet. I henhold til krønikeskriveren Saxo Grammaticus hørte Ragnar til den svenske Ynglingeætten. Både Saxo og islandske kilder har beskrevet ham som sønn av Sigurd Ring, en svensk konge som etter sigende skal ha erobret Danmark, men kildene strides om Ragnar bodde i Sverige eller i Danmark. Selv om Ragnar Lodbrok ble betraktet som en helt i det norrøne Norden er troverdige opptegnelser om livet hans svært overfladiske og hviler tungt på legendariske fornaldersagaer. Selv en noenlunde datering av hans tid og liv hviler på stor usikkerhet: Noen kilder nevner 750-794, mens andre kilder daterer betydelig senere fra 860-865. Antagelig var han en krigsherre fra antatt 835 til sin død i 865, og kanskje kun hersket som konge de siste få årene av livet. Den historiske Ragnar Lodbrok var muligens en jarl for den danske kong Hårek. De viktigste kildene til kunnskap om Ragnar Lodbrok er Ragnar Lodbroks saga (Ragnars Saga Lodbrokar), den kortere og kanskje yngre Tåtten om Ragnarsønnenes saga (Þáttr af Ragnars sonum) og i Bosi og Herrauds saga. Han nevnes også i Volsungesaga og i Orknøyingenes saga som Snorre Sturlasson kaller jarlesagaen. Det knyttes en forbindelse mellom Ragnar Lodbrok og Orknøyene. En runestein der bærer hans navn. I henhold til De fragmentariske irske annaler ble Ragnars sønn Halvdan med sine 3 sønner fordrevet til Orknøyene. Det skjedde senest i 854. Ragnar Lodbrok er også en sentral skikkelse i skaldekvadet Håttalykill (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), diktet av islendingen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl i fellesskap. Skaldekvadet Krákumál, som er skrevet på 1100-tallet, foregir å være Ragnars dødssang. Lodbrok betyr - lodden bukse - kanskje fordi Ragnar laget seg en rustning av dyreskinn. Navnet - Lothbroc - finnes i verket Gesta Normannorum Ducum av William av Jumièges (ca. 1070) hvor denne blir nevnt som far til Bjørn Jernside, sistnevnte blir bekreftet av andre kilder. Ivar Beinlause er også blitt identifisert som sønn av Ragnar Lodbrok av Adam av Bremen som kalte Ivar sønn av Lodparchus. Det er den islandske sagaskribenten Are Torgilsson Frode (1067–1148) som er den første kjente forfatteren som knytter Lodbrok med fornavnet Ragnar, eller knytter 2 personer sammen til en skikkelse, Ragnar og Lodbrok. I Irlands fragmentariske annaler finnes det en opptegnelse over en Ragnall (Ragnvald), sønn av Alpdan (Halvdan), konge av Norge, og hans bedrifter fram til York faller til danskene. Det er et av de sterkeste argumenter for at Ragnall eller Ragnvald er den samme som Ragnar Lodbrok, og for krønikeskrivere på de britiske øyer var det vanskelig å skille mellom norsk eller dansk når de knapt nok gjorde det selv. I fornaldersagaene ble Ragnar gjort til konge av Danmark og drar på fantastiske eventyr over hele verden. Blant annet møter han den enestående vakre og trolldomskyndige Åslaug Sigurdsdatter i Norge som blir hans andre kone. Hun føder ham fire sønner. Åslaug, som også blir kalt for «Kråka», skal være datter av Sigurd Fåvnesbane, en annen legendarisk helt fra fornaldersagaene. Som Kråka er Åslaug ei norrøn Askepott og blir hyllet i både Norge og Danmark, og hennes funksjon er å være en forbindelse mellom Odin og de norrøne fornalderkongene som krevde å nedstamme fra gudene. Ragnar var en førkristen hedning som påsto at han var en direkte etterkommer av ingen ringere enn Odin selv. En av hans favorittstrategier var å angripe kristne byer på helligdager, vel vitende om at mange av soldatene da ville være i kirken. Ragnar tilbrakte det meste av livet som pirat og viking, invaderte det ene landet etter det andre. Han ville vanligvis godta en høy betaling for å la være å angripe sine ofre, kun for å komme tilbake senere og forlange en enda høyere betaling for ikke å angripe. Omfanget av hans virksomhet tyder på at han må ha vært en dyktig hærfører. Ravnen var Ragnar Lodbroks symbol. Han hadde fått sine døtre til å sy et banner med en ravn avbildet. Ravnen hadde i alle år vært en fugl knyttet til dårlige varsler lik Odin selv eide to ravner kalt Hugin og Munin som fortalte om det som skjedde i verden. Banneret kalte han «Reafan», og det ble sagt at når banneret flagret ville Ragnar seire, men om det hang livløst vil slaget være tapt. Også de norske kongene Harald Hårfagre og Harald Hardråde eide et tilsvarende ravnebanner. I 845 var han tilsynelatende en mektig hersker og sannsynligvis samtidig med den første herskeren av Russland, den norrøne Rurik. Det er sagt at Ragnar alltid søkte nye eventyr ettersom han fryktet for at hans egne sønner ville utføre gjerninger som ville overskygge hans egne. I dette året seilte han sørover med 120 skip og anslagsvis 5 000 krigere. Han gikk i land i dagens Frankrike, sannsynligvis ved munningen av elven Seine og herjet i - Vest-Francia - som den vestlige delen av det frankiske riket den gang var kjent som. Det samme året ble Paris okkupert og holdt som gissel av norrøne menn, og som sagaene har identifisert som Ragnar Lodbrok. Den tradisjonelle datoen for dette er 28.mars. En fortelling forteller at de soldatene som var utplassert for å vokte Klosterkirken Saint-Denis flyktet da de danske vikingene henrettet sine fanger på en særdeles grusom måte. Kongen av Vest-Francia, Karl den stores sønnesønn Karl den skallete betalte Ragnar en enorm sum penger for ikke å ødelegge byen. Ragnar Lodbrok, i henhold til sagatradisjonen, var tilfreds med ikke mindre enn 7 000 pund sølv. Det forhindret dog ikke at Ragnar angrep andre deler av Frankrike, og det kostet mye tid og anstrengelser for frankerne å drive ham ut. Etter at han var ferdig med Frankrike dro Ragnar tilbake til Danmark hvor han senere døde. Eller han var den som vendte sin oppmerksomhet mot England og i 865 gikk i land i Northumbria på nordøstkysten av England. Det er blitt sagt at han ble beseiret for første gang i slag av kong Ælla II av Northumbria. Ælles menn tok Ragnar til fange og den angelsaksiske kongen ga ordre om at han skulle kastes i et hull som var fylt med giftige slanger. Mens han langsomt ble bitt i hjel av slangene skal han etter sigende ha erklært: Grynte ville grisene, om de visste hva galten led! Diktet Krákumál som omtaler en rekke av hans bedrifter påstår å være diktet av ham selv den siste natten han var i live i ormegården. Ragnars siste ord er selvsagt et litterært påfunn ettersom de ble profetiske. I henhold til sagaen fikk hans fire sønner høre om hans død: Halvdan Kvitserk som spilte Hnefatafl (et brettspill kalt - Kongens bord - eller Tablut) grep så hardt om en spillbrikke at blod tøt ut fra neglene; Bjørn Jernside grep så hardt om spydet at fingermerkene sto igjen om skaftet; og Sigurd Orm-i-auga som trimmet neglene kuttet seg med kniven rett inn til beinet. Kun den fjerde sønnen, Ivar Beinlause, lyttet til alle detaljene om drapet og forberedte hevnen. Brødrene samlet sammen en enorm hærstyrke, dro til Northumbria, beseiret kong Ællas hær og torturerte denne i hjel ved å skjære blodørn på ham. Det vil si at de skar opp ryggen, brettet ribbeina til side og trakk ut lungene til offeret døde. Det er opplagt overdrevet at Ragnars død skulle få såpass store konsekvenser, men Ivar Beinløse er uten tvil en historisk skikkelse som i 866 erobret først York og deretter hele nordlige England. Ragnar Lodbrok var gift eller fikk barn med en rekke kvinner, hans første Tora Borgarhjort, hans andre hustru Åslaug Sigurdsdatter (også kalt Kråka), hans tredje hustru Lathgertha, hans fjerde hustru Svanloga; og hans femte navnløse hustru (datter av Esbern). Av de ulike fortellingene, feilkilder og overdrivelser inkludert, fikk han følgende sønner: Ivar Beinlause, sønn av Åslaug Halvdan Kvitserk Ragnarsson, sønn av Åslaug Sigurd Orm-i-auga Ragnarsson, sønn av Åslaug Bjørn Jernside Ragnarsson, sønn av Åslaug Ubbe Ragnarsson, sønn av navnløse hustru, eller av Åslaug? Agnar Ragnarsson, sønn av Tora Eirik Vindhatt Ragnarsson, sønn av Tora Regnald Ragnarsson, sønn av Svanloga Rathbarth Ragnarsson, sønn av Tora (?) Dunyat Ragnarsson, sønn av Tora (?) Fridleiv Ragnarsson, sønn av Lathgertha. Og følgende døtre: Alof Ragnarsdatter Ragnhild Ragnarsdatter Ifølge Ragnar Lodbroks saga var sønnen hans, Sigurd Orm-i-auga, far til Ragnhild som igjen var mor til Harald Hårfagre. Men ifølge Halvdan Svartes saga hadde Sigurd Orm-i-auga datteren Åslaug som ble gift med Helge den kvasse. De fikk sønnen Sigurd Hjort som var konge på Hadeland. Hans datter var Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre.	Sigurdsson av Uppsala, Ragnar (I3538)
13582	Ragnar og Härdis Lorentzen, Aasta og Atle Aune giftet seg samtidig den 15.oktober 1921. Et dikt ble lest til deres bryllup i anledning regnværsdagen: Regn, regn, pøsende regn. Man skulle tro, de fire måtte til kirken ro. Men, bort fra regnet til hovedsaken: Vi ønsker de fire tillykke med dagen. Selvfølgelig regnet det denne dagen.. Fra kirkeboka: Ragnar og Härdis har adresse Aslak Boltsgt. 3 begge to. Ragnar var lagerbetjent, og hans forlover var Atle Aune. Härdis' far var kjører Henrik Eklund, og hennes forlover var Aasta Lorentzen. Lysningsdato i kirken var 9.oktober.	Family: Ragnar Lorentzen / Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" (F74)
13583	Ragnar var gårdbrukersønn fra Rising ved Skien.	Sem, Ragnar (I1063)
13584	Ragnars søster Ruth fortalte: Senere under krigen var situasjonen så prekær for de aktive Arbeiderpartipolitikerne Ragnar og Härdis, at de måtte flykte til Sverige. Ragnars mor og søsteren Aasta så at de dro avsted, og vinket til dem. Ingen sa noe, for jo mindre de visste jo mindre farlig var det for dem som ble igjen. Birgit fortalte: Ragnar og Härdis flyktet til Sverige i 1944, og Ragnar ble politisoldat ved den norske forlegningen Ekerstad. I 1944 måtte Ragnar og Härdis flykte til Sverige med barna. De pakket kofferter og dro avsted i de små natterstimer. Mor og Ragnars søster Aasta så dem dra og vinka til dem, men ingen sa noe. På Ekerstad norske politiforlegning ble Ragnar politisoldat.	Lorentzen, Ragnar (I73)
13585	Ragnas f?rste ektemann var Paul Odin Olsen (1858-29.april 1898 av hjertefeil). Han var skomakermester i Steinkjer. De hadde datteren Aagot sammen. Hun var f?dt i 23.mai 1894 i Steinkjer. De to fikk ogs? en d?df?dt gutt 7.februar 1896.	Family: / Ragna Antonie Jacobsdatter Schjefte (F5398)
13586	Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen.	Alvsdatter på Tornberg, Ragndid (I3413)
13587	Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn. Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse.	Family: Ivar Olavsen Skedjuhof / Ragndid Alvsdatter på Tornberg (F1910)
13588	Ragnhild levde bare 3 år etter at sønnen Eirik ble født ca.895.	Eiriksdatter av Jylland, Ragnhild (I4891)
13589	Ragnhild Magerøy er forfatter av en rekke historiske romaner, særlig med emne fra norsk middelalder. Hun setter gjerne fokus på historiske skikkelser som har vært viet liten plass eller fått dårlig omtale i historieskrivingen og rehabiliterer dem i romanens form. Sentrale temaer i forfatterskapet er brytninger og forståelse mellom mennesker og kulturer. Magerøy ble født i Fræna i Ytre Romsdal som den yngste av seks søsken. Hennes far var lærer, men oppgav yrket 1934 på grunn av helseproblemer. Familien flyttet da til Eide på Nordmøre, der faren drev som gårdbruker. Faren var en god forteller og ivrig opptatt av lokalhistorie. Selv døde han før han fikk utgitt en bygdebok, men datteren grep fatt i noe av stoffet han hadde samlet og brukte det i sin debutroman, Gunhild (1957), og de to oppfølgerne om kvinnene i Gunhilds slekt, Forbannet kvinne og Kjærligheten spør ikke. Trilogien skildrer kvinneliv i en småbygd på Nordmøre på 1800-tallet, med hverdagsslit, fattigdom og sosiale stengsler, kjærlighet og forbannelser. Debutromanen vakte atskillig oppsikt da den kom ut, særlig fordi den så åpent og direkte skildret kvinners erotiske lengsler. Ved debuten var Magerøy hjemmeværende husmor og mor til tre barn. Hun hadde gjennomgått middelskole, handelskole og husmorskole og hadde lenge skrevet dikt og fortellinger, men uten å få antatt noe. Utgivelsen av Gunhild endret livsbetingelsene hennes. Hun hadde brutt mange grenser med sin skriving, og det kostet i et lite samfunn i 1950-årenes Norge. 1958 brøt hun opp fra Nordmøre og reiste med hele familien til Oslo. To år senere skiltes hun og mannen. I Oslo fikk Magerøy anledning til å studere historisk materiale på Universitetsbiblioteket. Hun viser gjerne til Kincks ord “de som sagaen ikke forstod” når hun skal beskrive det som har vekket hennes historiske nysgjerrighet og skrivelyst. I første omgang lot hun seg fascinere av uglesette og glemte kvinneskikkelser – Gunnhild Gormsdatter, Eirik Blodøks' dronning i Dronning uten rike, og Ingerid Ragnvaldsdatter, Harald Gilles dronning i Mens nornene spinner og Himmelen er gul. Begge kvinnene har fått sitt ettermæle formet av motstanderne, og de beskrives som maktsyke, erotiske og ondskapsfulle kvinner. Magerøy gir oss et større bilde og skildrer både makt og avmakt og deres lidenskap og ansvar som kvinner og mødre. I Nikolas dreies fokus mot Ingerids sønn Nikolas Arneson, og det er den unge guttens perspektiv på stridighetene som formidles. Med Kvassere enn sverdet og Baglerbispen skildres den voksne bisp Nikolas. Magerøys baglerbisp står langt fra Ibsens manipulerende djevelskikkelse i Kongsemnerne – han fremstilles som en kirkens mann som rett nok er ærgjerrig, men som følger en visjon om fred og enhet i riket. For sin omtolkning av bisp Nikolas høstet hun anerkjennelse, også fra historikerhold. Alle Magerøys historiske romaner er bredt anlagte fortellinger med mange og store slekter og konflikter av både politisk og menneskelig art. De er resultat av iherdig søken i historisk kildemateriale og historiografisk forskning. Det er fotnotene hos P. A. Munch jeg har hatt størst glede av, sa hun selv. Philip Houm karakteriserte henne som ivrig historiegransker og lidenskapelig genealog, men hevdet også at dette svekket romanenes litterære kvaliteter. Andre, som Carl Fredrik Engelstad, roste romanenes sanselighet, menneskeliggjøringen av de historiske skikkelsene og en sagastiltone som kler fortellingene. Romanene er kommet i flere opplag og utgaver, og Magerøy bidrog til en sterk interesse for den historiske romanen i 1960- og 1970-årene. I 1968 giftet Magerøy seg på nytt, med journalisten Nachman Kahan. Han var konfesjonsløs, etnisk jøde, og gjennom ham ble Magerøys interesse for jødedommen vekket. Sammen reiste de i campingvogn i den gamle pilegrimsleden til det hellige land og samlet inntrykk og stoff til hennes nye bøker. Resultatet ble De som dro Sudr, Den lange vandringen og Jorsal, som omhandler en jorsalferd som Nikolas' frille og deres (uhistoriske) datter Rut legger ut på sammen med en hel krets kvinner og menn med ulike soningsbehov. Romanen skildrer mangfoldet og kulturmøtene, med voldsbruk og samtaler, og kjærligheten mellom Rut og den jødiske Joab. Om forståelse og kjærlighet på tvers av kulturkollisjoner handler også novellesamlingen Miriams kilde fra 1985. Ragnhild Magerøy skrev også historiske og kulturhistoriske essays, og hun hadde en utstrakt foredragsvirksomhet om kulturhistoriske emner og inntrykk fra sine mange reiser. I 1975 ble hun tildelt Doblougprisen. Romandebut 1957 med Gunhild, fulgt av bl.a. Forbannet kvinne (1958). Også en rekke romaner med emne fra no. og nordisk høymiddelalder, bl.a. Dronning uten rike (1966), Mens nornene spinner (1969), Kvassere ennsverdet (1974), Baglerbispen (1976) og Jorsal (1982). I 1985 kom novellene Miriams kilde, i 1987 Risens hjerte og andre fortellinger. Spotlight på sagaen (essayer, 1991). Gunhild, 1957 Forbannet kvinne, 1958 Lengsel, men ingen vinge, 1962 Dronning uten rike, 1966 Mens nornene spinner, 1969 Himmelen er gul, 1970 Nikolas, 1972 Kvassere enn sverdet, 1974 Kjærligheten spør ikke, 1976 Du, 1977 Baglerbispen, 1976 De som dro Sudr, 1979 Den lange vandringen, 1980 Jorsal, 1982 Den hvite steinen, 1995 Hallfrid, 1997 Det var engang - Vestrehavs, 1999 Tussmørkefabler og sannferdige eventyr, fortellinger, 2003. Kilder: R. Magerøys egne verker (se ovenfor, avsnittet Verker). G. H. Aalstad: Ragnhild Magerøy. Liv og forfatterskap,h.oppg., 1975. C. F. Engelstad: Et storverk er avsluttet. Ragnhild Magerøys romanserie fra norsk middelalder, kronikk i Aftenp.7.9.1976. P. Houm: Blid og blek baglerbisp, i Dagbl.7.9.1976.	Magerøy, Ragnhild Eldbjørg (I5362)
13590	Ragnhild og Rasmus overtok gården Kirkemyr. Sønnen Sakarias var bare 17 år gammel da faren døde i 1768. Han var for ung til å bli godtatt som ny bruker. Enken etter faren Rasmus, Anne Olsdatter fra Buan, og barna dro dermed fra bygda.	Family: Rasmus Andersen Bjørnerås, "Kirkemyr" / Ragnhild (Ragnille) Sakariasdatter Kirkemyr (F1054)
13591	Ragnhild skriver i et brev til sin tante Ruth Skøien i Oslo 11.mars 1971 bl.a.: ...vi leier den Bårdstuen og betaler kr.50 får måneden og da holler vi den ved like, det er en stue på denne siden som jeg står (se bilde) og på vestsiden har vi en såverom og kjøkken og et stor spiskammer og så har vi 3 store kjellerrom... ...vi er tengt og flytte hær i fra Hasvik vist vi får leilighet i Trøndelag, hær er så hart og bo om vinteren, og jeg vil heller bo nermere pappa og mamma... ...minn mann har godt sykemelt fra 26 Desember og går fremdeles han har arbeid på veien i en 20 år, så hann plages med slitt i ryggen, han får sykelønn av vegvesenet i 3 månder og vist han ikke blir bedre vil han få for 3 månder til vist hann søker Wegsjefen om det. Wegsjefen vil søke får hann om pensjon men så beror det mye av va slags lege som gies...	Jensen, Olav Ernst "Jenssen" (I14267)
13592	Ragnhild var visstnok fra Jylland. Ifølge Snorre var hun datter av Eirik 2. den mektige Eriksson, konge av Jylland (ca.840–891) og Gisela hustru (f.ca.840). Historikeren Claus Krag trekker Ragnhilds avstamning i tvil. Han peker på at ingen andre kilder kan dokumentere noen - kong Eirik - i Jylland, og åpner for at dette er en senere konstruksjon fra Snorre for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.	Eiriksdatter av Jylland, Ragnhild (I4891)
13593	Ragnvald ble innebrent på sin gård sammen med 60 mann av Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, to av Harald Hårfagres sønner, som ville være jarler over Møre.	Øysteinsen, Ragnvald "Mørejarl" (I4539)
13594	Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste. Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge. I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde. Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge. Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene. Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126. Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode. Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161).	Ingeson, Ragnvald (I3400)
13595	Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping.	Ingeson, Ragnvald (I3400)
13596	Ragnvaldr Guðrøðarson (died 14 February 1229) ruled as King of the Isles from 1187 to 1226. He was the eldest son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles. Although the latter may have intended for his younger son, Óláfr, to succeed to the kingship, the Islesmen chose Ragnvaldr, who was likely Óláfr's half-brother. Ragnvaldr went on to rule the Kingdom of the Isles for almost forty years before losing control to Óláfr. Acclaimed in one near contemporary Scandinavian source as - the greatest warrior in the western lands - Ragnvaldr lent military aid to William 1, King of Scotland against the disaffected Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness, and occupied Caithness for a short period of time at about the turn of the thirteenth century. Like his predecessors, Ragnvaldr was closely associated with the rulers of northern Wales. An unnamed daughter of his was betrothed to Rhodri ab Owain, a dynast of the ruling family of Gwynedd. In 1193, Ragnvaldr lent military aid to Rhodri against his rivals. Ragnvaldr was also involved in Irish affairs, as he was the brother-in-law of John de Courcy, one of the most powerful of the incoming Englishmen. With Courcy's eventual fall from power in the first decade of the thirteenth century, Ragnvaldr aided him in an unsuccessful attack on Courcy's rivals. On numerous occasions from 1205 to 1219, Ragnvaldr bound himself to the English Crown by rendering homage to John, King of England and his successor, Henry 3, King of England. In return for his vassalage, these English rulers promised to assist Ragnvaldr against any threats to his realm, whilst Ragnvaldr pledged to protect English interests in the Irish Sea zone. With the strengthening of Norwegian kingship in the first half of the century, the Norwegian Crown began to look towards the Isles, and in 1210 the region fell prey to a destructive military expedition. In consequence, R?gnvaldr rendered homage to Ingi Bårðarson, King of Norway. The resurgence of Norwegian authority threat may well have been the reason why R?gnvaldr submitted to Pope Honorius 3 in 1219, and promised to pay a perpetual tribute for the protection of his realm. Óláfr's allotment in Ragnvaldr's island-kingdom appears to have been Lewis and Harris. When confronted by Óláfr for more territory, Ragnvaldr had him seized and incarcerated by the Scots. After almost seven years in captivity, Óláfr was released in 1214, and Ragnvaldr arranged for him to marry the sister of his own wife. Óláfr was able to have this marriage annulled, sometime after 1217, whereupon he married the daughter of a rising Scottish magnate. Outright warfare broke out between the half-brothers in the 1220s, and Óláfr's gains forced Ragnvaldr to turn to the powerful Alan fitz Roland, Lord of Galloway. Ragnvaldr and Alan bound themselves through the marriage of an unnamed daughter of Ragnvaldr to Alan's illegitimate son, Thomas. The prospect of a future Gallovidian king prompted the Manxmen to depose Ragnvaldr in favour of Óláfr. Although Ragnvaldr was initially aided against Óláfr by Alan and his family, Gallovidian military support dramatically diminished over time. On 14 February 1229, the forces of Ragnvaldr and Óláfr clashed for the last time, and Ragnvaldr himself was slain. His body was conveyed to St Mary's Abbey, Furness and buried. The main source for Ragnvaldr and his reign is the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, a historical account of the rulers of the Hebrides and Mann—the Crovan dynasty in particular—which survives in a Latin manuscript dating to the mid fourteenth century. Ragnvaldr was a son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles (died 1187), and a member of the Crovan dynasty. In the mid twelfth century, Guðrøðr Óláfsson inherited the kingship of the Isles, a region comprising the Hebrides and Mann. He soon faced internal opposition from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164), who seized the Inner Hebridean portion of the kingdom in 1153. Three years later, Somairle seized the entire kingdom, and ruled the entirety of the Isles until his death in 1164. Although Guðrøðr Óláfsson regained the kingship, the territories lost to his brother-in-law in 1153 were retained by the latter's descendants, the Meic Somairle (or Clann Somairle). Guðrøðr Óláfsson had one daughter and at least three sons: Affrica (died 1219-), Ívarr, Óláfr, and Ragnvaldr himself. Although nothing else is certain of Ívarr, Óláfr's mother appears to have been Findguala Nic Lochlainn, an Irishwoman whose marriage to Guðrøðr Óláfsson was formalised in 1176-1177, about the time of Óláfr's birth. When Guðrøðr Óláfsson died in 1187, the Chronicle of Mann claims that he left instructions for Óláfr to succeed to the kingship since the latter had been born in lawful wedlock. Whether this is an accurate record of events is uncertain, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. Although the chronicle seems to imply that Findguala was also Ragnvaldr's mother, at no point does the source state as much. In fact, there is evidence which strongly suggests that Ragnvaldr was the son of another woman. For example, the surviving fragments of a letter sent from Óláfr to Henry 3, King of England (died 1272) in about 1228 reveal that Óláfr described Ragnvaldr as a bastard son of his father. Furthermore, the contemporary Gaelic praise-poem, Baile suthach síth Emhna, declares that he was a son of Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been an unrecorded wife or concubine of Guðrøðr. The likelihood that Ragnvaldr and Óláfr had different mothers may well explain the intense conflict between the 2 men in the years that followed. This continuing kin-strife is one of the main themes of Ragnvaldr's long reign. According to the Chronicle of Mann, Ragnvaldr gave Óláfr possession of a certain island called Lodhus. The chronicle disparagingly describes the island as being mountainous and rocky, completely unsuitable for cultivation, and declares that its small population lived mostly by hunting and fishing. In fact, Lewis is the northern part of the Outer Hebridean island of Lewis and Harris. Whilst the southern part — Harris — is somewhat mountainous, the aforesaid northern part – Lewis - is rather flat and boggy. The chronicle, therefore, seems to have conflated the northern and southern parts of the island. Whatever the case, the chronicle claims that, because of the impoverishment of his lands, Óláfr was unable to support himself and his followers, and that in consequence he led a sorry life. The chronicle's otherwise perceptible prejudice against Ragnvaldr's branch of the Crovan dynasty, and its apparent bias in favour of Mann over the northern-most reaches of the realm, may also account for the such a denigrating depiction of the lands allotted to Óláfr. In consequence of this supposed poverty, the chronicle claims that Óláfr went to Ragnvaldr, who was also living in the Hebrides, and confronted him for more land. Ragnvaldr's stated response was to have Óláfr seized and sent to William 1, King of Scotland (died 1214), who kept him imprisoned for almost seven years. It may be more probable, however, that Ragnvaldr had taken action against Óláfr because the latter had approached the Norwegian Crown, and offered himself as a more palatable vassal-king in return for Norwegian support in deposing Ragnvaldr. Whatever the case, the chronicle states that William died during the seventh year of Óláfr's captivity, and that William had ordered the release of all his political prisoners before his passing. Since William died in December 1214, Óláfr's incarceration appears to have spanned between about 1207 and 2014 or early 1215. Upon Óláfr's release, the chronicle reveals that the half-brothers met on Mann, after which Óláfr set off on a pilgrimage to Santiago de Compostela. At roughly this period, in 1209, the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster reports that the sons of Ragnall mac Somairle (died 1191-1192 – c.1210-1227) attacked Skye and slaughtered many of the Skyemen. It is unknown if this invasion of Ragnvaldr's realm was any way related to the slaying of Ragnall's brother, Áengus mac Somairle, and the latter's three sons, in the following year. What is certain, however, is that these, and other records concerning the Meic Somairle, reveal that the Crovan dynasty was not alone in introducing instability into the Isles. In fact, the elimination of Áengus and his sons appears to have had serious repercussions on not only the Meic Somairle succession, but Ragnvaldr's kingship in the Isles. There is earlier evidence of amicable relations between Ragnvaldr and William. The latter faced a series of revolts during his reign, with one particular problem being Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness (died 1206). At some point in the last half of the twelfth century, Haraldr Maddaðarson put aside his first wife, and married Hvarfl?ð, described by the thirteenth-centuryOrkneyinga saga as the daughter of an Earl of Moray named Máel Coluim. It may well have been through Hvarfl?ð that Haraldr Maddaðarson was drawn into conflict with the Scottish Crown. Whatever the case, a major continuing theme of Haraldr Maddaðarson's career was the constant assertion of Scottish and Norwegian royal authority into is domain, and his remarkable resistance to such interference. In 1196, Haraldr Maddaðarson appears to have gained control of Moray. Although William was able to reassert authority in the north, and hand Caithness over to Haraldr Eiríksson (died 1197-1198), a more amiable applicant, Haraldr Maddaðarson managed to overcome the latter, and regained control of the earldom. It may have been at this point where Ragnvaldr entered the fray. According to Orkneyinga saga, once William learned that Haraldr Maddaðarson had taken control of Caithness, Ragnvaldr was tasked to intervene on behalf of the Scottish Crown. Having received the king's message, the saga records that Ragnvaldr gathered an armed host from the Isles, Kintyre, and Ireland, and went forth into Caithness, where he subdued the region. With the coming of winter, the saga records that Ragnvaldr returned to the Isles after having left three stewards in Caithness. When Haraldr Maddaðarson later had one of these stewards murdered, the saga states that William forced him into submission. The fact that Haraldr Maddaðarson only reasserted his authority action after Ragnvaldr's return to the Isles, coupled with the punishing fine that the former former imposed upon the Caithnessmen once regaining control, suggests that Ragnvaldr had enjoyed support in the region. Ragnvaldr's involvement in Caithness is also noted by the contemporary English chronicler Roger de Hoveden (died 1201-1202). According to Roger's Chronica, after two rounds of negotiations between Haraldr Maddaðarson and William failed, Ragnvaldr intervened and bought Caithness from William. The precise date of Ragnvaldr's venture is uncertain, although it appears to have occurred in about 1200. Just prior to Ragnvaldr's involvement, Roger records that Haraldr Maddaðarson ventured into the Isles where he reinforced himself with an armed fleet, before returning to Orkney and Caithnes, and defeating Haraldr Eiríksson at Wick. If this part of Roger's account refers to military aid being received from Ragnvaldr's realm, the fact that Ragnvaldr and Haraldr Maddaðarson later became opponents would appear to reveal the fragility of certain of alliances. On the other hand, if Roger's account refers to the domain of the Meic Somairle, it could be evidence that Haraldr Maddaðarson was able to garner support from Ragnvaldr's rivals. Although not descended from previous Orcadian earls, Ragnvaldr could perhaps be considered related to these Norwegian magnates by right of his paternal grandfather's marriage to Ingibj?rg, daughter of Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137). If this was indeed the case, William's act of using Ragnvaldr in Caithness may have been an example of the king playing one member of the jarlsaetten against another. The jarlsaetten were people who possessed a claim to an earldom, in accordance with Norse custom, by right of their descent from previous earls. In fact, William made use of the jarlsaetten when he had earlier granted Caithness to Haraldr Eiríksson, a grandson of Ragnvaldr Kali Kolsson, Earl of Orkney (died 1158). On the other hand, the fact that Ragnvaldr possessed no known blood relationship with the earls could conversely be evidence that he was the first Scottish-backed ruler of Caithness without a personal connection to the Orcadian jarlsaetten. Whatever the case, although it is not impossible that Ragnvaldr ruled as Earl of Caithness for a short Ragnvaldr's participation in league with the Scottish Crown could have stemmed from his kinship with the Constable of Scotland, Roland fitz Uhtred, Lord of Galloway (died 1200), or perhaps resulted from a shared enmity towards the Meic Somairle. There is much confusion surrounding two twelfth-century magnates named Máel Coluim. One was Máel Coluim mac Áeda, Earl of Ross (died c. 1168), whilst the other was Máel Coluim mac Alasdair (fl. 1134), an illegitimate son of Alexander I, King of Scotland (died 1124). The latter Máel Coluim attempted to seize the Scottish throne earlier in the twelfth century, and appears to have been related in marriage to Somairle's family. If Hvarfl?ð's father was this Máel Coluim, it could explain an alliance between Haraldr Maddaðarson and the Meic Somairle.[112]Such an alliance with Ragnvaldr's rivals could also explain the Scottish Crown's use of him against Haraldr Maddaðarson. From its earliest years, the Crovan dynasty forged alliances with the northern Welsh rulers of the Kingdom of Gwynedd. Some of the earliest evidence of Ragnvaldr's kingship concerns his involvement in northern Wales. During the late twelfth century, the region was wracked by vicious interdynastic warring. In 1190, one of Gruffudd's grandsons, Rhodri ab Owain Gwynedd (died 1195), was ejected from Anglesey apparently by the sons of his own brother, Cynan ab Owain Gwynedd (died 1174). The thirteenth/fourteenth-century Brenhinedd y Saesson and the thirteenth/fourteenth-century Brut y Tywysogyon reveal that Ragnvaldr militarily supported Rhodri in his successful re-acquisition of Anglesey 3 years later. Another mediaeval Welsh text, the fourteenth-century O Oes Gwrtheyrn Gwrtheneu, refers to the year 1193 as haf y Gwyddyl (the summer of the Gaels), which appears to Ragnvaldr and Rhodri were also bound together by a marital alliance, as a papal letter, dated November 1199, indicates that an unnamed daughter of Ragnvaldr was betrothed to Rhodri. Although the precise date of the marriage is unknown, Ragnvaldr's military support of Rhodri in 1193 was almost certainly related to it. Rhodri died in 1195, and the same papal letter indicates that his widow was arranged to marry his nephew, Llywelyn ap Iorwerth, Prince of Gwynedd (died 1240). The arrangement appears to have taken place in the context of Llywelyn's consolidation in Gwynedd. Like his uncle, Llywelyn appears to have intended to establish an alliance with the Islesmen in order strengthen his position in Wales. Although the arrangement may well evidence Ragnvaldr's power and influence in the region, Llywelyn clearly extricated himself from the arrangement in order to bind himself in marriage to a much stronger and more influential superpower, the English Crown. Although certain correspondence with the papacy reveals that the marriage between Llywelyn and Ragnvaldr's daughter had received papal approval in April 1203, another letter shows that the ratification was reversed on a technicality in February 1205. This ruling was clearly one of convenience for Llywelyn, as the latter was by this time married to Joan (died 1237), an illegitimate daughter of John, King of England (died 1216). This may have been about the time when Ragnvaldr himself first entered into what would be an enduring relationship with the English Crown. There may be further evidence of Ragnvaldr's Welsh connections. According to several non-contemporary Welsh genealogical tracts, the mother of Llywelyn ap Gruffudd, Prince of Wales (died 1282) was an otherwise unknown daughter of Ragnvaldr named Rhanullt. If correct, these sources could indicate that Llywelyn's father, Gruffydd ap Llywelyn Fawr (died 1244) married a daughter of Ragnvaldr in about 1220. Contemporary sources, however, show that Llywelyn's mother was Senana, an undoubted wife of Gruffydd. In yet another Welsh pedigree — one compiled by the herald and poet Lewys Dwnn (died 1616-) — Ragnvaldr is stated have had an otherwise unknown son named Hywel. Although the reliability of such late genealogical sources is suspect, Ragnvaldr's known dealings with leading Welsh dynasts could lend weight to the possibility that he had an otherwise unknown Welsh wife or concubine. Ragnvaldr was also responsible for the Welsh translation of mediaeval texts dealing with Charlemagne and Roland. There are ten surviving manuscripts, dating no later than the seventeenth century, which preserve the thirteenth-century Cân Rolant, the Welsh version of La chanson de Roland. Along with the Welsh versions of the twelfth-century texts Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne, Cân Rolant comprises part of the Welsh Charlemagne cycle. All but 1 of the 10 manuscripts contain a colophon noting that Ragnvaldr was responsible for the translation. The work appears to have taken place at some point after his accession, and possibly following the marriage of his daughter to Rhodri. The catalyst for the translations is uncertain. During the reign of his contemporary, Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), many Anglo-Norman manuscripts were translated into Old Norse, including those that became the thirteenth-century Karlamagnús saga. Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne appear to have been known in Scandinavia by the twelfth century, and it is possible that Ragnvaldr became familiar with them whilst in Norway, leading him to commission a translation of his own. On the other hand, he could have also become familiar with the tales whilst in England. Ragnvaldr's aforesaid familial links with the Welsh, and perhaps Cistercian connections between Mann and Wales, may account for his part in the translations into Welsh. The work itself was seemingly carried out at the Ceredigion monastery of Llanbadarn Fawr, once a centre of Welsh scholarship. Although Ragnvaldr is completely ignored by the Irish annals, other historical sources indicate that he indeed had Irish connections. For example, Orkneyinga saga notes that, when he lent military support to William 1n Caithness, Ragnvaldr led a large army drawn from Ireland. Also linking Ragnvaldr to Ireland is Henry 3's summons to Ragnvaldr, dated 16 January 1218, commanding him to explain the excesses committed upon the people of our Lord the King, as well in England as in Ireland. Baile suthach síth Emhna also reveals connections with the island. Although the poem undoubtedly exaggerates Ragnvaldr's feats, its claims of devastating raids into Ireland may not be complete fantasy, as evidenced by the aforesaid summons. The poem also alludes to Ragnvaldr's claim to kingship in Ireland, and appears to evince the prospect of seizing power in Dublin. Ragnvaldr's antecessors were certainly closely associated with the Norse-Gaelic Kingdom of Dublin. However, with the kingdom's collapse at the hands of English adventurers in 1170, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by this threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite the dynasty's original opposition to the English in Dublin, it did not take long to realign itself with this new power, as exemplified through a marital alliance between Ragnvaldr's sister, Affrica, and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy (died c. 1219). In 1177, Courcy led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled his lands with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the date of the marriage between Courcy and Affrica is uncertain, the union may well have attributed to his stunning successes in Ireland. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that Courcy's marital alliance with the Crovan dynasty was the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr Óláfsson formalised his marriage to Findguala in 1176-1177, and thereby bound his dynasty with the Meic Lochlainn of Cenél nEógain, another traditional foe of the Ulaid. Courcy would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr Óláfsson would have used Courcy's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores. Courcy's fall from power occurred in a series of conflicts with the English Crown between 1201 and 1204. By 1205 he was forced from Ireland altogether, and his lands were awarded to Hugh de Lacy (died 1242). During Courcy's subsequent revolt within the year, he received military support from Ragnvaldr, his brother-in-law. The Chronicle of Mann specifies that Courcy's massive force was reinforced by Ragnvaldr with one hundred ships, and states that they laid siege to a certain castle of Roth, before being beaten back with the arrival of Walter de Lacy (died 1241). The expedition is also recorded by the sixteenth-century Annals of Loch Cé, which states that Courcy brought a fleet from the Isles to battle the Lacys. Although the expedition ultimately proved a failure, the source indicates that the surrounding countryside was plundered and destroyed by the invaders. The identity of the castle named by the chronicle is almost certainly Dundrum Castle, which was possibly constructed by Courcy before 1203. The defeat of 1205 marks the downfall of Courcy, who never regained his Irish lands. Ragnvaldr's involvement in Ireland, and his connection with Courcy, may have led to contact with the English kings John and Henry 3. In fact, Courcy's final downfall may have been somewhat of a relief to Ragnvaldr, since it meant that he was no longer caught between conflicting loyalties he would owe to both the English Crown and brother-in-law. On 8 February 1205, the year of the aforesaid attack on Dundrum, John took Ragnvaldr under his protection. Exactly a year later, John issued Ragnvaldr safe conduct for fifteen days to come to England for Easter (22 April 1206). A further record dated 28 April reveals that Ragnvaldr rendered homage to John during this Easter sojourn, and states that the latter ordered the Sheriff of Lancaster to assign thirty marcates of land to Ragnvaldr. Accordingly, the Lancashire Pipe Rolls reveal that the sheriff associated twenty librates of land with Ragnvaldr during the year spanning Michaelmas 1205 and Michaelmas 1206. Since the rolls do not name any estate associated with Ragnvaldr, he does not appear to have been assigned any lands, but rather a charge upon the ferm of the county. On 29 April, John ordered his treasurer to pay thirty marks to Ragnvaldr. About a year later, on 17 June 1207, John ordered the sheriff to assign Ragnvaldr with twenty liberates of land, a payment which is also confirmed by the Lancashire Pipe Rolls. Ragnvaldr's increasing interaction with the English Crown after Courcy's fall suggests that the English king not only orchestrated Courcy's undoing, but purposely detached Ragnvaldr from the latter. Such an act not only considerably weakened Courcy, but lessened the chance of a Lacy counterstroke against Ragnvaldr that could potentially destabilise the Irish Sea region. In fact, the aforesaid collapse of Ragnvaldr's marital alliance with Llywelyn ap Iorwerth took place at about the same time, and it is possible that this breakup was masterminded by the English as well. In 1210, the Chronicle of Mann reports that John led five hundred ships to Ireland. Whilst Ragnvaldr and his men were absent from Mann, part of John's forces are recorded to have landed and ravaged it for a fortnight before departing with hostages. There is does not appear to be any other evidence of possibly poor relations between Ragnvaldr and John at this time. Since the men were clearly on friendly terms between 1205 and 1207, John's assault on the island does not appear to connected to Ragnvaldr's earlier campaigning with (the then-disgraced) Courcy. Instead, it is likely that the devastation was related to John's souring relations with the Lacy and the Briouze families. In 1208, William de Briouze (died 1211), with his wife and family, fled from John to Ireland, where they were harboured by the Lacys. When John arrived in Ireland in 1210, the Briouzes fled towards Scotland, and were apprehended in Galloway by Courcy's close associate and Ragnvaldr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). A link between the flight of the Briouzes and Ragnvaldr appears in the thirteenth-century Histoire des ducs de Normandie et des rois d'Angleterre, which states that, whilst en route to Scotland just before their capture, the Briouzes stayed on Mann for four days. Although it is impossible to know for certain whether Ragnvaldr sanctioned the arrival of the fleeing Briouzes, their close connection with the Lacys, and Ragnvaldr's close connection with Courcy — a man who had been forced from his Irish lands by the Lacys — both strongly suggest that cooperation between Ragnvaldr and Briouze is unlikely. Whatever the case, English depredations on Mann are corroborated by other sources, such as the Annals of Loch Cé, and the continuation of William de Newburgh's (died 1198-) Historia rerum Anglicarum. In his own account of events, John declared that he had learned of the capture of Briouze's wife and children whilst at Carrickfergus, a statement which may hint that the attack on Mann was punitive in nature. If the attack was indeed a case of retaliation it may not have been due to Ragnvaldr's own involvement with enemies of the English Crown. The fleeing Briouzes were also accompanied by Hugh himself, but unlike them he managed to elude capture, and was temporarily harboured in Scotland by Ailín 2, Earl of Lennox (died 1217). The Lacys' previous connections with Dublin and Ulster suggest that Hugh may have had supporters on Mann. In fact, his stay-over in Ragnvaldr's absence may have been enabled due to the fraternal discord between Ragnvaldr and Óláfr.	Gudrødsen, Ragnvaldr "Reginald 3" (I15722)
13597	Ragnvalds far skal ha vært Øystein Glumra, og levde på Harald Hårfagres tid, og ble av ham forlenet med Nordmøre, Romsdal og Sundmøre i 865. Han var av sine samtidige høyt ansett for sin klokskap og ble kalt - den mektige. Det var han som klipte Haralds hår, som da ikke var klippet på 10 år. Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: ... Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og ga ham rett til hjelp både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte... Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen. Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk... Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna. Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove: Herskips-føraren, han som Hoggstriden vann paa strandi, inn i bygdi ved sjøen sende drengir mange. Fyriaat alt folke flytt hadde lande for honom som med herskjold hadde Skotland gjesta. Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn... Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå ga Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig et sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert... Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg. En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette: Jag ikkje namnen hans Nevjal! No vil du gjævingen driva or heimen, den hæve bonde; kvi er du so hard, du konge? Vondt for deg vil de vera slik varg aa bitast med. Rømer han til skogs, daa røvar han radt av kongens kyr. Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden... Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge. Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar: Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer. Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet... Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt. Kilder: Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 10, 23-24. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 96. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 278. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50, 76.	Øysteinsen, Ragnvald "Mørejarl" (I4539)
13598	Rakkeby.	Family: Marcus Peter Christensen / Andrea Hvolsig, "Christensen" (F5270)
13599	Ramdal i Rokke sokn i Berg prestegjeld i Smaalehnene. I folketellingen i 1801 er Huusbonde Engebret Andersen 53 år Huusmand med jord, og gift med Berte Nielsdatter 36 år. De er begge i 1ste egteskab, og de har en datter Mari på 4 år.	Andersen Ramdal, Engebret (I7283)
13600	Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til. Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset. Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg. Fra folketellingen i 1875: Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem, og hans kone Julie Fredrikke Marie Møller, født i 1832 i Throndhjem. Deres barn: Peter Bernhard Møller, født i 1865 i Throndhjem. Marit Møller, født i 1866 i Osens S. Bjørnør. Johannes Møller, født i 1868 i Osens S. Bjørnør. Bergliodt Møller, født i 1870 i Osens S. Bjørnør. Gudrund Møller, født i 1871 i Osens S. Bjørnør. Astrid Møller, født i 1873 i Osens S. Bjørnør. Sverre Møller, født i 1875 i Osens S. Bjørnør. Familien og ansatte på Ramsø i 1891: Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner og hustru Julie Fredrikke Marie Møller, f.1832 i Thjem. Barn: Peter Bernhard Møller, f.1865 i Thjem, ug handelsfuldm. Johannes Brun Møller, f.1868, Bjørnør, ug handelsbetj. Bergljot Møller, f.1870, Bjørnør, ug hjv.dtr. Astrid Møller, f.1873, Bjørnør, ug hjv.dtr. Sverre Møller, f.1875, Bjørnør, ug elev. Trygve Møller, f.1877, Bjørnør. Dessuten: Karen Svendsen Uran, f.1869, Bjørnør, ug kokkepige. Dina Johannessen Kløvig, f.1873, Fladanger, ug budeie. Anne Jensen Hopen, f.1876, Bjørnør, ug stuepige. Peter Pedersen Hepsø, f.1879, Bjørnør, pleiebarn, gjæter. Peder Munch Brage, f.1865, Fjære, Grimstad, ug juridisk student. Kristine Kristoffersdtr., f.1841, Bjørnør, g. arb. Fra folketellingen i 1900: Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem, og Handelsmdskone, husstel Julie Møller, født i 1832 i Trondhjem.	Møller, Johan Moses (I2246)