Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 13,601 to 13,650 of 16,171

#	Notes	Linked to
13601	Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til. Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset. Han var en interessert og dyktig jordbruker, og forbedret jordens avkastning på Ramsøy så han etter noen år kunne ha dobbel besetning mot tidligere. Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg. Det var kun et anløpssted for skipstrafikk på Bjørnør fra før av, og det var Sørkråkøy, og et eneste poståpneri på Roan prestegård. Etter at Johan Moses kom til Ramsøy det han å få opprettet et skipsanløp der også, samt poståpneri, hvor han så ble ekspeditør, poståpner, skysskaffer og gjestgiver. Etter lov i 1860-årene skulle det foretas en revidering av landets matrikkelskyld. I den anledning ble Johan Moses fylketsvalgt for å tiltrede Bjørnørs herredskommisjon, som hadde et nok så stort arbeide med å verdsette samtlige eiendommer i herredet. Dette arbeidet varte i et par sommere. Han fikk også vervet å ivareta herredets interesser i en oppnevnt fogderikommisjon. Fra folketellingen i 1875: Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem. I 1876 ble han valgt til Stortinget som fylkets 2.representant for årene 1877 til 1879, og deltok sådan i næringskommiteen. Etter junilovens ikrafttreden ble han flere ganger valgt som lagrettemann og domsmann, og deltok i flere skyld- og delingsforretninger. Han var i over 20 år revisor i Bjørnørs herredskasseregnskap og regnskapsfører for Osen kirke, samt 4 år formann i Bjørnørs eldste og første likningskommisjon. I 1884 var Johan Moses Møller tilsatt av 10 forskjellige sjøforsikringsselskaper som fast havariagent på strekningen fra den Murmanske kyst til Moldøy i Nordfjord, og senere videre sydover langs kysten til Kristiania. Fra 1891: Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner. Fra Norsk Kundgjørelsestidende, onsdag 3.august 1898: Jeg, Johan Moses Møller anmelder herved, at jeg under Firma J. Moses Møller driver Handel med Forretningskontor i Osen Herred, hvor jeg bor paa Gaarden Ramsø. Ramsø den 7 Juni 1898. Registreret idag til Berigtigelse af tidligere Anmeldelse fra Firmaet J. Moses Møller i Bjørnør. Fosens Fogderi, 13 Juli 1898. P. Miotzfeldt. Fra folketellingen i 1900: Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem. Johan Moses drev landhandel på Ramsøy i omtrent 52 år, før han solgte stedet til Helmer Volden, og flyttet tilbake til Trondheim. I 1908 foretok han en reise for det Nordenfjeldske dampskipsselskap til Færøyene og Island for å undersøke handelsforholdene for om mulig å opprette en dampskipsrute fra Trondheim til disse stedene. Da var han 76 år gammel, og straks etter denne reisen fikk han avskjed i nåde, og en årlig pensjon av selskapene som han i en årrekke hadde arbeidet for.	Møller, Johan Moses (I2246)
13602	Randem.	Olsen Houger, Botolf (Baatolf) "Randem" (I9328)
13603	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17922)
13604	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1074)
13605	Ranes.	Ottosen Arentz, Hans Michael (I12894)
13606	Ranveig Lødøen, datter til Fredrikke, fortalte at moren ikke kom så godt overens med sin bror Karl. En gang, mens de fortsatt var unge og før Karl dro til Amerika, skulle hun hjelpe han med å knyte slipset. Det gikk ikke fort nok for den utålmodige Karl, som fiket til søsteren sin. Det var en av flere grunner til at Fredrikke var glad for at broren Karl dro til Amerika.	Zinow, Fredrikke Birgitte "Hansen" (I444)
13607	Ranveig Lødøen, datter til Fredrikke, fortalte at moren ikke kom så godt overens med sin bror Karl. En gang, mens de fortsatt var unge og før Karl dro til Amerika, skulle hun hjelpe han med å knyte slipset. Det gikk ikke fort nok for den utålmodige Karl, som fiket til søsteren sin. Det var en av flere grunner til at Fredrikke var glad for at broren Karl dro til Amerika.	Zinow, Karl Fredrik (I445)
13608	Ranveigs onkel Einar Skøien og kone Ruth var på besøk hos Ranveig og Magne i deres leilighet i Tromsøgata 25 en gang før mai 1939. I deres leilighet var det et høyt smalt vindu ved en alkove, som Ruth sa, når hun fikk se vinduet, at hun hadde gardin som passet til det. Denne gardinen fikk Ranveig, fortalte hun, og gardinen var av silke med blonder på.	Mathisen, Magne "Lødøen" (I2688)
13609	Raoul (Rodulf) became Count of Cambrai around 888.	av Flandern, Raoul (Rodulf) (I12074)
13610	Rasmus Andersen er bruker på Viken senest fra 1647 til 1661. Han var trolig ikke fra bygda. Anund er bruker fra 1661 til 1668, og er trolig sønn eller stesønn til foregående bruker Rasmus. Sønnen til Anund, Ola, kaller Rasmus - bestefar - i en rettssak i 1690-årene.	Rasmusen? Viken, Anund (I18269)
13611	Rasmus Fieldstranden.	Rasmussen Klemmetsrud, Rasmus (I11036)
13612	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Rasmus Sørensen Ramberg, "Leren" / "Oppem" / Johanna Larsdatter Lorås (F6346)
13613	Rasmus var sønn av oberstløytnant Lauritz Mathias Hansen (1828-1912) og Cecilie Johanne Samuelson (1829-). Faren Lauritz Mathias Hansen var bosatt i Drøbak og gift med Johanne Cecilie Samuelson. Han var sønn av Rasmus Hansen Snorroeggen fra Oppdal. Hans kone var datter av Henry Parr Samuelson, en skipsreder i Drøbak. Lauritz Mathias var artillerioffiser, for det meste knyttet til Oscarsborg.	Hansen, Rasmus (I1196)
13614	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17386)
13615	Raunes andre mann, Peder Vemundsen var sokneprest til Sande og prost til Brunlaug og Numedals provsti.	Family: Peder Vemundsen / Ranveig ( Raune ) Lauritsdatter Holck (F5480)
13616	Rebechae Schive gl. 80 aar.	Rebecca (Rebechae) "Schive" (I8381)
13617	Rectorboligen. Den 6te April 1862 (Kl. 9 Aften) fødte hun vor yngste Søn, og denne overgik endog i store Legemsformer sine ældre Søskende, der dog, paa Hanna nær, alle havde været storlemmede (den Nyfødtes Vægt befandtes at være 10,5 pund (?)).	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
13618	Reder Angel Olsen var Anders' svoger.	Johansen, Anders Sigurd (I6)
13619	Reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen, tok fra 11.februar 1853 borgerskap i Fredrikstad som sjef for sitt firma J.N.Jacobsen & Co. De hadde blant annet kontorer i Storgata 10. Niels begynte som kontorsjef for sin gamle venn reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen. I 1873 står kontorsjef Niels Hiorth nevnt under Nygaardsgaten 12. Det er sjelden en mann tiltrer en ny, overordnet stilling med de kvalifikasjoner og med de forutsetninger for å kunne utfylle den som Hiorth gjør. Han førte bøkene på en mønstergyldig måte like til medio 1909. Han kjente godt til leverandører og forhold i Oppland fra sin egne forretningsvirksomhet. Han hadde med tømmerberegningene å gjøre og var alltid med til hovedstaden i markedstiden. Om Hiorth står det også at "han stikker sig aldri frem og benytter sjelden sin prokura". Niels S. Hiorth nøt en så stor tillit at ingen revisor overvåket han ved firmaets overgang til aksjeselskap i september 1894, skjønt statuttene påbød dette. Niels S. Hiorth var hjemme i det hollandske språk, og skrev også tyske brev med gotiske bokstaver.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
13620	Ree store. Navnet kommer av Reide, muligens av reidr = rede. I 1528 er Eivind store Rey lensmann i Stange. Den 9.juni 1537 var Eivind Mogensen lagrettemann i Stange (D.N. bind IV nr. 1110). Den 23.februar 1533 var Eivind Mogensen tilstede på Nøkleby, da brødrene Mogens og Håkon Sjondesen (brødre av Dale Sjondesen på Frang) avsluttet handel om 1/3 i Vik kvernstø. Denne Eivind Mogensen er antagelig den samme som Even Stor-Ree, og det er meget som taler for at Even Stor-Ree er av samme slekt som Dale-slekten på Frang.	Mogensen Stor-Ree, Eivind "Stor-Rede" (I12708)
13621	Ref: Nesbok nr.5, side 671. Nils Olsen fra Hoelsenga av Hvam kjøpte Udnessvingen i 1912 (skyldsatt i 1920). Nils jobbet i et halvt år som såpegutt i ei barbersjappe i Oslo, (antagelig hans onkels). Han trivdes ikke så godt innenfor 4 vegger i en stor by, så han reiste hjem til Nes igjen. Her prøvde han seg noen år som smed hos Julius Enger, som den gangen hadde smie ved Sundstedet Verket på vestsiden av Glomma ved Årnes. Da han senere kom inn på anlegget i Rånåsfoss, der det var over 1.000 mann, arbeidet han også som smed. Han hadde blant annet med å sko hestene på anlegget. Det gikk ikke lenge før han søkte seg over på selve anlegget og var der til kraftstasjonen var ferdig. Ja, han kunne ha fått fast arbeid i Rånåsfoss, men så var han blitt gift og hadde bosatt seg i Udnessvingen. Hverken han eller kona ville flytte fra bruket, så det ble til at Nils avslo å bli kraftstasjonsarbeider. Han likte seg forresten mye bedre i jord -og skogsarbeide og trivdes godt da han begynt som gårdsarbeider på Akershus Landbruksskole på Hvam. Her var han i over 25 år og var han ikke blitt enkemann så hadde han sikkert blitt på Hvam enda lenger. Nils hadde bruket han måtte skjøtte, for barna var dratt ut, så det var ikke så greit ei tid. Udnessvingen var ikke så stor da Nils og kona kom dit i 1910. Bare 9 mål, men han fikk kjøpt 10 mål som han ryddet, og senere kjøpte han en liten teig med hagaskog, så han fikk beite til dyrene. Nå er bruket på nesten 40 mål. Dette er sitat etter Trygve Tangerud's intervju av Nils i anledning hans 90 årsdag. Nils var nesten aldri syk.	Olsen Hvamseie, Nils Arthur "Hoelsengen" (I15501)
13622	Reg. dato og utreisedato 10.februar 1904: Arne Edvard Hugaas, ugift kelner, født 1872. Bopel: Thjem. Reisemål: Chicago med skipet Salmo, Cunard linjen. Billetter betalt i Trondhjem. Fri al Militærtjeneste.	Hugaas, Arne Edvard (I1161)
13623	Regimente Intendant ved Nordre Hålogalands inf.reg.	Moe, Harald Eivind Marentius (I21381)
13624	Regimentet ble opprettet på grunnlag av overtallige legder fra andre regimenter og fikk navnet Coucherons regiment. Gyldenløvefeiden var krigen der Danmark-Norge tok tilbake sitt tapte land, men til sist likevel tapte for en svensk kong Carl 11., som slåss tappert og seirende mot danskene lenger syd. Gyldenløvefeiden var, isolert sett, en ærerik tid for norsk militærmakt. Ved freden i Lund høsten 1679 sto ikke én svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender. I det store og hele var Gyldeløvefeiden en avledningsmanøver i Den skånske krig, og i svensk litteratur ser vi hvor lite akt samtiden gav på hendelsene i Bohulän. Det viktige var Skåne og Danmark, danskekongens norske arverike ble ikke ansett som viktig, militært sett. Historien har vist at den svenske krigsstrategien var riktig, men det legges samtidig vekt på at overkommandoen i Stockholm hadde vært for godtroende med hensyn til hvilke stridskrefter nordmennene kunne stille opp med. I - Vårt Forsvars Historie - av generalløytnant Bjørn Christophersen, begynner avsnittet om Gyldenløvefeiden slik: Monarkiets ledelse ville vinne tilbake de tapte provinser så snart leilighet bød seg, og i 1664 ble Frederik 3's sønn Ulrik Frederik Gyldenløve utnevnt til stattholder i Norge med hovedoppgave å styrke landets militære beredskap. Dette var i 1664, 6 år etter at de gamle, norske provinsene var tapt til Sverige under Krabbekrigen. Det smertelige tapet at Trøndelag ble svensk i 1658, og at Danmark-Norge ikke maktet å ta tilbake Jämtland og Herjedalen som var tapt allerede under Hannibalsfeiden 1645, at det tok 2 år å vinne Trøndelagsfylkene og Norges gamle hovedstad tilbake, men resten forble under svensk herredømme. For Christian 5. i København var det ikke til å holde ut. Våren 1675 bygget det derfor opp til ny krig. Da den danske hær gjorde landgang i Skåne sommeren 1676, grep Gyldenløve i samsvar med felttogplanen offensiven i Bohuslän med 1.000 ryttere og dragoner, samt 4.000 fotfolk. Den 8.juni gikk de over Svinesund og inn i Bohuslän, støttet av 6-8 galeier og et snes skjærbåter. Under Gyldenløvefeiden (1675–1679) deltok regimentet til oberst Willem Coucheron under kamphandlingene i Bohuslän. Det kom til en mindre trefning ved Kvistrum, og 17. juni nådde de Uddevalla som ble besatt uten større motstand. Ved hjelp fra skjærgårdsfartøyer opprettet en der et magasin for Hæren med sjøverts forbindelse til Norge. Iht Den Nordiske Kriigs Krøniche ble 3 regimenter; nemlig - gen-leutenant Ryssensteinss, oberste Gerssdorffs och oberste Coucherons, som var den halfue part aff dett norske infanterie, staaendiss ved Kobroe til at annamme det proviant - mens Gyldenløve gikk med resten av hæren mot Vänersborg. Vesterleningene var anført av oberst Wind, og bør således ha vært med mot Vänersborg, som falt den 26.juni 1676. Det er da også i - Oversigt over Vestlandsavdelingenes historie - anført at Gyldenløve kl.5 om ettermiddagen den 25.juni førte først en bataljon av Smaalenske regiment under oberst Eilerik Visborg til storm mot vestsiden av broen ved Karlsgraven syd om Vänerborg. Deretter fulgte en bataljon Bergenhusinger, og til sist et kompani Vesterleninger - uten at det er angitt hvilket kompani dette var. Kampene varte hele dagen og kvelden, og det kom etterhvert flere norske styrker til. Den svenske general Mörner med omkring 3.000 mann under seg gjorde god motstand, men kl.11 samme kveld rykket nordmennene inn mot byen. I selve byen satt en besetning på 200 mann som nektet å overgi seg, under oberstløytnant Johan Lillies kommando. Først etter bombardement og med det norske infanteriet stilt opp til storm dagen etter fant de det klokest å gi etter for presset. 190 mann og 9 faner falt i Gyldenløves hender, i tillegg til mer enn 100 fanger som var tatt i løpet av de 2 dagene. Her angis at Lillie marsjerte ut med 500 mann i Sthen Jacobsøns: Den Nordiske Kriigs Krøniche. Hele teksten fra Den Nordiske Kriigs Krøniche finner du på de Skånska landskapens Historiska och Arkeologiska förenings internettside http://www.ra.se/lla/Dokument/. Gyldenløve oppgir at han mistet 1 løytnant og 10 mann i kampene om Vänersborg (mens Sthen Jacobsøn oppgir falne til 1 kaptein, 1 løytnant og 20 menige). Han etterlot 400 mann i byen, og rykket selv nærmere Gøteborg for å sluttføre oppdraget. Slik skulle det ikke gå. På grunn av mangel på tungt artilleri, uten støtte fra fellesflåten og uteblivelse av danske tropper fra Skåne, trakk han seg i september tilbake til Uddevalla, og senere helt tilbake til Svinesund hvor troppene overvintret på norsk side. Vinteren 1676-1677 lå de forlagt på ulike steder mellom Halden og Fredrikstad. Året etter skulle man gjenta oppdraget. Planen var igjen med felles norsk-dansk innsats å ta Gøteborg. Forut for dette ble det foretatt flere streiftog inn i Värmland og Dalsland for å ødelegge svenske militære installasjoner og hindre samling av tropper. Våren 1677 økte den norske hæren til en styrke på 16.000 mann, reserver medregnet, og i juni rykket Gyldenløve med 5.000 mann over Svinesund på en flytebro. Kort etter ble Uddevalla på ny besatt uten alvorlig motstand. En del av Hæren gikk så i stilling syd for byen mens resten vendte seg mot Marstrand. Coucheron utmerket seg under erobringen av Marstrand med festningen Karlsten i juli 1677. Det norske angrepet på Marstrand skjedde i juli 1677. Totalt deltok følgende tropper i dette angrepet: 3 geværkompanier sønnenfjells, 4 kompanier av Smålenske regiment, 5 kompanier av Coucherons regiment, 2 kompanier av Trondhjemske og Bergenhus regiment formet som 1, og 4 kompanier fra Vesterlenske regiment. Trolig deltok også en del av Opplandske regiment. Sthen Jacobsøn beretter i - Den Nordiske Kriigs Krøniche - at oberst Wisborg (Smaalenske regiment) og oberst Coucheron (Coucherons regiment) ble kommandert til den nordre side, oberst Vibe (Opplandske regiment) til den søndre side og oberstløytnant Trischeler med generalløytnant Mohr på den østre side, rett overfor byen. Den 5.juli ble 2 bataljoner og en del kanoner satt i land på Koön, øst for Marstrand. Herfra er det et 200 meter bredt sund over til selve Marstrand og Marstrandsön. Beskytningen av festningene på Hedvigsholm og Malepert startet dagen etter. Hedvigsholm lå nær inntil Koön i sydøst, og Malepert nordøst for byen, også denne befestede, lille holmen på Koö-siden. Fortet på Malepert ble erobret natt til 13.juli, og samme natt mislyktes nordmennene da de prøvde å innta Hedvigsholm. Hele 208 nordmenn ble drept eller såret under det mislykkede angrepet på Hedvigsholm denne natten. Størst var mannefallet da en kruttønne eksploderte blant nordmennene bak provianthuset, hvor de hadde søkt skjul for svenske bomber og stener som ble kastet fra skansen. I svenske kilder står det forøvrig at nordmennene gjemte seg inne i provianthuset, mens Gyldenløve sier at de var bak huset. 7 dødsdømte, norske soldater fikk anledning til å unngå henrettelse ved å ta seg ut til det underminerte fortet på Hedvigsholm da fortet der ble inntatt få dager etter. Gyldenløve brukte disse - frivillige - hvorav 5 var dødsdømt fordi de hadde nektet å gå opp stormstigene under tidligere angrep, til å lete opp og uskadeliggjøre miner. Slik slapp Gyldenløve å - hazardere saa mange Folk - når de gikk ut på holmen, og de 7 fikk sin pardon fra kongens halvbror. Selve byen Marstrand og skansen på Gustavsberg falt 18.juli i norske hender, og derfra gikk de løs på selve hovedfestningen Carlsten. I tillegg beskjøt de festningen fra batterier på høydedragene nord for byen, en stor militær bragd som er beskrevet i detalj av Gyldenløve. Her trakk de opp tungt artilleri som de i ro og mak kunne bruke til å hamre løs på festningsmurene. Den 23.juli sto nordmennene på pistolskudds avstand fra Carlsten, og situasjonen for de 400 svenske innenfor murene begynte å bli uholdbar. Klokka 3 på ettermiddagen samme dag overga svenskene festningen. Gyldenløve, som mente at svenskene hadde forsvart seg godt, lot den svenske kommandant og oberst Sinclair marsjere fra festningen under full militærhonnør. Blant det materiell Gyldenløve erobret i Marstrand var 56 kanoner, betydelig forråd av levnetsmidler og utrustning, og ikke minst åtte faner, iht Illustreret Norgeshistorie (1893) med innskriften: Som trofast man Jag träder fram Mot fienden att strida Af Giøtha blod Och samma mod I verlden berömt så vida. På denne tiden var nettopp det å vinne faner i kamp noe av det mest ærefulle en armé kunne oppnå. De norske tapstallene var omkring 300 døde og sårede. En spesiell episode fra Marstrand - og den må vi tro Ahasverus de Créqui opplevde - var da Gyldenløve berodret en takksigelsesgudstjeneste - Te Deum - søndagen etter at Marstrand falt: Kommandant på Carlsten Festning i 1998, Eiwe Svanberg, beretter at presten i Marstrand, Fredrik Bagge, holdt gudstjenesten slik han ble bedt om. Som avslutning skulle han be kongens bønn. Han gjorde det, men han ba Carl 11's bønn. Han ba også om fremgang for de svenske styrkene. Christian 5's halvbror, Gyldenløve, hadde lite til overs for en slik demonstrasjon, men gav storsinnet presten en ny sjanse. På ny kom svenskekongens bønn fra alteret i Marstrand kirke. Etter at dette gjentok seg tredje gang, må vi tro at Gyldenløve tordnet skikkelig da presten ble ledet fra prekestolen til krigsrett på festningen. Her forklarte Bagge i sterke ordelag beveggrunnene for sin handling, inntil en norsk offiser stormet frem, la hånden over Bagges munn og sa til Gyldenløve: La ham kun ikke få tale, thi da gjør han oss alle til Tyve og Skielme. Bagge ble dømt til døden, men fikk kjøpe seg fri med tredobbel mannsbot. Han satt på Fredrikshald festning til boten var betalt, og senere fikk han en rekke nådesbevis av kong Carl 11. som takk for sitt mot. I dag finner vi en minneplate til Bagges ære på Marstrand kirken. Etter erobringen var Willem Coucheron kommandant i Marstrand til freden 1679, og Coucherons regiment ble oppløst 31.mai samme år. Kort etter Marstrands fall kom en svensk offensiv inn i Bohuslän fra Vänersborg. Dette førte blant annet til sammenstøt ved Uddevalla 29.august mellom 5.000-6.000 nordmenn og et noe større antall svensker. Her vant - ifølge norsk militærhistorie - vår hær den fremste seier den noen gang har vunnet i ett enkelt slag. Svenskene mistet 1.500 falne og sårede, 400 fanger og hele sitt artilleri og tren foruten 19 faner, mens våre tap i døde og sårede oppgis til under 100 mann. Hos Øverland (s.444) heter det at Gyldenløve etterlot Coucherons regiment som besetning i Marstrand, mens han lot den øvrige del av hæren støtte Løvenhjelms korps som hadde tatt stilling ved Uddevalla. En avdeling synes også å ha blitt beordret tilbake til Norge for å dekke grensen mot en innfall fra Värmland, mens Gyldenløve selv reiste som aller snarest til Larvik hvor han den 16.august fant tid til å gifte seg med Antoinette Augusta av Oldenburg. Som det heter hos Øverland (s.448): Etter slaget ved Uddevalla lå hele Bohuslen med unntak av Båhus festning åpen for nordmennene, som nå hadde håp om at denne landsdelen igjen skulle vende tilbake til moderlandet. I dette øyemed lot Gyldenløve de gamle skanser utbedre og nye anlegge. Således fortsatte han de la Gardies festningsarbeider omkring Uddevalla, og ved Kvistrum og Svarteborg, på Orust og i Marstrand lagdes sterke befestninger. Hele den norske hær gikk deretter i vinterkvarter i Bohuslen, hvor årstiden og de sedvanlige vanskeligheter med å finne livsopphold snart la hindringer i veien for alle krigsforetagender. Seieren ved Uddevalla var kanskje lettkjøpt for den norske hæren, godt krigsvant som den var på dette tidspunkt. Men den som vinner slaget, vinner ikke alltid krigen. I svensk litteratur er dette slaget beskrevet litt annerledes. Det legges vekt på at den svenske bondehæren var dårlig trent og under slett ledelse. Den svenske øverstkommanderende for Uddevallastyrkene, general de la Gardie, fikk da også gjennomgå av kong Carl 11. i etterhånd, etter at generalen hadde forsøkt å legge skylden på sine underordnede. Riktignok hadde de la Gardie allerede året innen bedt om å bli fritatt for overbefalet, idet han påpekte at han var general uten folk, uten offiserer og uten underhold. At kong Carl 11. likevel gav ham kommandoen, og at de la Gardie etterhvert fikk soldater som rømte slagfeltet når det sto på som verst, hjalp uansett ikke på kongens nåde. Vi skal heller ikke underslå betydningen av at de la Gardie hadde vært blant kongens formyndere i dennes mindreårighet - Carl 11. ble kronet i 1660 bare 4 år gammel. Nå var kongen voksen, han var myndig, og de la Gardie var knapt blant kongens favoritter. I svenske kilder fremstilles både nordmenn og dansker som gode soldater, men umenneskelige i sin fremferd. Like stor vekt legger de på at den svenske regjeringen hadde vært godtroende mot naboene og hadde dårlig begrep om de norsk-danske stridskreftene. Derfor ble grenseprovinsene overlatt til seg selv, uten god nok beskyttelse, og følgene ble en ødeleggende krig med store lidelser. Bilde: Inntrykk fra angrepet på Marstrand sommeren 1677 - dog med en noe forstørret festning i forhold til de virkelige forholdene. Denne overdrivelsen er i tråd med inntrykket vi får fra det danske stikket som viser okkupasjonen 1677. Til venstre i bildet ser vi Hedvigsholm hvor det pågikk harde kamper i juli 1677, og omtrent bak rytteren - Gyldenløves - hode lå den lille holmen Malepert, også den bestykket. Både Hedvigsholm og Malepert er i dag forsvunnet, og henger sammen med Koön hvorfra hovedangrepet ble ledet. Festningen var heller ikke hvitkalket, men granittfarget som i dag - se bilde nedenfor. Stikket fra - Sveriges Historia - som er gjengitt lenger nede i denne artikkelen gir et inntrykk av hvordan Marstrand så ut tidlig på 1700-tallet. Veggteppe: Kong Frederik 3's utenomekteskapelige sønn Ulrik Frederik Gyldenløve - halvbror av kong Christian 5. - er her på sin kommandoplass på Koön ved Marstrand sommeren 1677. I bakgrunnen Marstrand by og Carlsten festning, det nyanlagte forsvarsverket som ble påbegynte kort etter at Marstrand ble svensk i 1658. Oberstløytnant Ahasverus de Créqui dit la Roche hadde kommandoen over 1 av de 4 kompaniene fra Vesterlenske regiment som deltok i okkupasjonen av Marstrand og Carlsten i juli 1677. Veggteppe fra Rosenborg Slot i Danmark. Tegning: Carlsten Festning og Marstrand 1677, mens tårnet fremdeles var firkantet. Nede i byen ser vi Marstrand kirke hvor presten, Fredrik Bagge, heltemodig sto imot Gyldenløves okkupasjon ved å be bønn for den svenske fremfor den danske kongen under gudstjenesten søndagen etter at Marstrand var inntatt (utsnitt av dansk stikk).	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
13625	Regimentkvartermester og auditør ved 1.Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment.	Christophersen Ohnsorg, Adam Levin (I13883)
13626	Registerkort under krigen: London 1167. Gift 1940 i Kirkenes med Ragna Anie, f.7.september 1901 i Vardø. 1 barn. Var før krigen transportarbeider. Reiste til sjøs i mars 1940 som matros med D/S Alster. Påmønstret 1.juli 1940 som matros på D/S Asgerd, og omkom da skipet ble torpedert (flyangrep) 27.september 1940 på vei fra Methil i Skottland til Sydney N.S. i Canada. Flyangrep 27.september av tysk fly, type Focke-Wulf 200, og senket omtrent 195 nautiske mil nordvest for Malin Head, Nord-Irland. Skipet forsvant fra konvoien og ble siden ikke funnet. Alle om bord, 17 mann, derav 15 nordmenn omkom. Kilde: Axis Submarine Successes of World War Two (1999) av Jürgen Rohwer). Andre kilder hevder at D/S ASGERD ble torpedert av tysk ubåt U137 (etter oppgave fra ubåten) den 27.september og synker i pos. N 6.35' W 09.10' på reise Methil til Sydney N. S.. Tildelt Krigsmedaljen Kgl.Res. 24.mai 1946. P.M., for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/222557/	Bertheussen, Einar Bastian Wollert (I20393)
13627	Registernummer under krigen: London 87180. Kom til Storbritannia 17.desember 1944 fra Stockholm. Til handelsflåten 10.januar 1945. Påmønstret i London på M/T Ima som matros 22.januar 1945. Avmønstret 18.mars 1946 i Le Havre. In Febr.-1945, we find her in the westbound North Atlantic Convoy ONS 43, which originated in Liverpool on Febr. 27 and arrived Halifax March 16. Ima, however, was bound for New York, where she arrived March 18, having started out from Clyde on Febr. 28. Nordanger and Tropic Star are also listed in this convoy. According to A. Hague, Ima headed back to the U.K. on March 27 in Convoy SC 171* from Halifax, returning across the Atlantic in Convoy ONS 48* on Apr. 21 (Commodore in Toledo). She arrived New York on May 7, and on May 16, she joined Convoy SC 176* from Halifax in order to return to Liverpool, where she arrived May 30, continuing to Stanlow that same day. These convoys had other Norwegian ships as well. Påmønstret i London på T/T T2 Nordahl Grieg 9.april 1946. Avmønstret 4.oktober 1946 i Cherbourg. Var båtsmann på M/S Toki Arrow da han omkom 1.juni 1975 ved ulykke da skipet lå ved skipsverftet i Tanamo, Japan. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/708809/	Søberg, Johan Martinus (I20493)
13628	Registrering etter Jens' første hustru, ... Michelsdatter, ble avholdt i Trondheim 13.november 1686.	Michelsdatter, NN "Schive" (I1953)
13629	Registrert 1940: Robert og hustru Clara, samt sønn Ellert som er 23 år gammel.	Hove, Robert Julius (I13291)
13630	Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907: Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen. Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere. Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
13631	Registrert boende i Professor Dahls gate 3 er Andreas og Inge Darrel.	Darrel, Andreas Storm (I7570)
13632	Registrert død som lem i Thomas Angells Hus.	Reinholtsdatter Schive, Elen Margrethe "Klinge" / "Greve" (I1807)
13633	Registrert familie foruten Erik og Bredine er barna: Carl Johan (1869), Emelie (1871), Soffie Marie (1873), Olga Bredine (1875), Emma (1877) og Frithof M. (1879).	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13634	Registrert familie foruten herr og fru Bjurvald er barna: Anna (1863), Karl (1869), Emelie (1871), Soffie (1873) og Olga (1875). Alle født i Tønsberg.	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13635	Registrert familie i 1865: Frantz Oscar, 7 år, født i Tønsberg. Anne, 3 år, født i Tønsberg. Fredrikke, 1 år, født i Tønsberg.	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13636	Registrert i 1900 som Teknikerelev forsørges af Fader Bankkass.	Rosenberg, Nils Martin (I17520)
13637	Registrert i 1940 i Ward 38 i Chicago: Fred Lorentzen, 62 år gammel og hans kone Ragna, 58 år gammel.	Lorentzen, Fredrik Christian "Fred" (I505)
13638	Registrert i folketellingen i 1875: Contorist Emil Ferdinand Wold, født 1824 i Brevik, og hustru Elen Karine Wold, født 1815 i Kristiania.	Wold, Emil Ferdinand (I24401)
13639	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24390)
13640	Registrert Karl og hustru Laura.	Zinow, Karl Fredrik (I445)
13641	Registrert som krigsseiler, med registernummer under krigen: London 27334, NY 20237. M/T Ferncourt. I Nortraships tjeneste. 3.maskinist. Påmønstret 1.juli 1940. Avmønstret 30.november 1940. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast. 2.maskinist (offiser med ansvar for løpende vedlikehold ifølge 1.maskinists instrukser. Maskinrommets arbeidsleder). Påmønstret i Glasgow, 3.april 1941 til New York. Avmønstret 10.desember 1941. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast.. DNV1A1 Tankskip for oljelast. Påmønstret 22.januar 1942. Avmønstret før 2.november 1942. M/T Thorshavet ble torpedert av tysk ubåt 3.november 1942. 43 besetningsmedlemmer ble reddet, 3 savnet. Den hadde da fyrolje i lasten. Gunnar Edvard Johansen sto ikke på mannskapslisten. Kilde: https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/558084/monstringer https://www.krigsseilerregisteret.no/no/forlis/221548	Johansen, Gunnar Edvard (I97)
13642	Registrert under Koppskatten i 1683 for Bergen: Hr.Oberiste Cucheron.	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
13643	Registrert: ugifte husmor og Møllerierske Anna Borlaug.	Borlaug, Anna (I4335)
13644	Registrerte 1885: Husfader Grosser, Vinhandel Gotfried Anton Hoffmann, 58 år. Gift med Clara Emilie Christiane Hoffmann, 60 år. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 25 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 25 år. Marijohanne Beata Hoffmann, 20 år. Kokkepige Agnes Margrete Jensen, 18 år. Stuepige Charlotte Vilhelmine Sørensen, 18 år.	Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
13645	Registrerte: Grosserer Gottfred Anton Hoffmann, 53 år, født 1827. Gift med Clara Emilie Constance Bützow, 54 år, født 1826. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 23 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 20 år. Maren Johanne Beate Hoffmann, 15 år.	Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
13646	Regjeringen kunngjorde dagen etter dødsfallet at han ville få begravelse på statens bekostning. Pressemelding fra Statsministerens kontor 22.oktober 2018. Krigshelten Joachim Rønneberg er død. Han var en av våre fremste motstandsmenn under 2. verdenskrig. Vi takker for hans innsats for landet, sier statsminister Erna Solberg. Rønneberg var motstandsmann under krigen, og ledet blant annet Vemork-aksjonen på Rjukan. Sabotasjeaksjonen har blitt omtalt som den mest vellykkede sabotasjeaksjonen på norsk jord under krigen. Joachim Rønneberg er tildelt flere utmerkelser for sin innsats. Han mottok blant annet Krigskorset med sverd i 1943, og i 2015 mottok han Forsvarets hederskors for sin innsats for å formidle krigshistorie, og de verdiene Norge står for. Rønneberg ble 99 år gammel. Han ble født 30. august 1919 og døde 21.oktober 2018. Han begraves på statens bekostning. Jeg er glad for at familien til Rønneberg har takket ja til at begravelsen skjer på statens bekostning. Rønnebergs mot og tapperhet vil bli stående for ettertiden, sier Solberg. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/begravelse-pa-statens-bekostning-for-joachim-ronneberg/id2616621/ Utdrag fra Aftenpostens og VG's omtaler av begravelsen: Han satte sitt land og dets folk foran seg selv. Disse ordene gikk igjen i hyllesten av Joachim Rønneberg da krigshelten, radioreporteren og familiemannen ble bisatt i Ålesund tirsdag. Han var en patriot, en helstøpt offiser og en forsvarsvenn, sa forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen, men også en inspirasjonskilde for nye generasjoner av soldater. Han sa også at Rønneberg har satt tydelige og varige spor etter seg i Norges historie. Som 23-åring ledet han den mest spektakulære og internasjonalt mest kjente sabotasjeaksjonen i Norge under 2. verdenskrig: Sprengningen av tungtvannsfabrikken på Rjukan. Æren for den taktiske seieren rundt selve angrepet, tilfaller ham alene, fastslo forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen i sin minnetale. Linge-kransen her legger vi ned fra Lingeklubbens rest som en takk til deg, Joachim, og også som en siste hilsen i denne verden. We’ll meet again, sa motstandsmannen August Rathke (92) fra Lingeklubben, en forening for medlemmer av Kompani Linge, som de begge var en del av. Når vi i dag tar farvel med Joachim Rønneberg, tar vi også farvel med et menneske helt utenom det vanlige. Selv ville han ikke bli kalt en helt, men det var akkurat det han var En helt som satte andre foran seg selv hele sitt liv, sa finansminister Siv Jensen (Frp), som representerte Regjeringen under bisettelsen i Borgund kirke i Ålesund. Men gjennom hele livet hadde Joachim Rønneberg en svært ydmyk tilnærming til sine egne bragder og sin egen krigshistorie. Det gikk også flere tiår før han begynte å snakke om opplevelsene offentlig. Han ville for all del ikke bli beskyldt for å tjene på det han hadde vært med på. Etter hvert åpnet han opp, blant annet fordi han ønsket å minne nye generasjoner om at de ikke måtte ta friheten for gitt. Han benyttet seg av sin enestående fortellerevne til å formidle opplevelsene, alltid lavmælt og uten unødvendige adjektiver, sa Jensen. Heller ikke de unge kommer til å glemme motet og viljen Joachim Rønneberg og kameratene hans i Kompani Linge utviste for Norges frihet og selvstendighet, sa NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. I 41 år arbeidet Rønneberg som radioreporter og redaksjonssjef ved NRKs kontor i Ålesund. Rønneberg er heller ikke glemt i Storbritannia, landet som han selv kalte sitt andre fedreland. Formannen i Special Forces Club i London tok frem president Franklin D. Roosevelts ord fra 1942 da han skulle beskrive Rønneberg: Hvis det er noen som fortsatt lurer på hvorfor krigen utkjempes, la han se mot Norge. Hvem legemliggjør den motstanden bedre enn Joachim Rønneberg, sa John Andrews i den private medlemsklubben for dem som tjenestegjorde i den hemmelige avdelingen Rønneberg var med. Ordfører i Ålesund, Eva Vinje Aurdal, illustrerte i sin tale også Rønnebergs posisjon utenfor Norge. Etter dødsfallet fikk hun e-post fra en takknemlig jødisk mann som hadde lest om Rønnebergs død i den britiske avisen The Guardian. Jeg tror ikke jeg ville ha eksistert hvis ikke mennesker som Joachim Rønneberg kjempet under 2. verdenskrig, skrev han i e-posten. For ordføreren var det en sterk påminnelse om hans betydning for mennesker utenfor våre lokale og nasjonale grenser. Det er sterkt at et enkelt menneske har utgjort en slik forskjell sier hun. Men Rønneberg var ikke bare krigshelt og radiomann. Han var også far og familiemann, med tre barn, ni barnebarn og et oldebarn. Sønnen Jostein kunne fortelle om en mild og snill far som tok med barna både til sjøs og til fjells. I sin minnetale beskrev sønnen ham som en nøysommelig og beskjeden mann, men en mann som var trygg på seg selv. Han var aktiv i blant annet Turistforeningen, i den lokale skiklubben og i Rotary. I lokalmiljøet var han lenge – på grunn av sin selvpålagte taushet – mer kjent som radioreporter enn som krigssabotør. Da jeg var ung fikk jeg ofte spørsmål om jeg var i slekt med han Rønneberg i NRK. Tungtvannsaksjonen hørte vi ikke om før senere, kunne Jostein Rønneberg fortelle. Selv om han ble veldig gammel, så er tomheten, savnet og vemodet like tungt. For oss står vi likevel igjen i stor takknemlighet for den trygge og kjærlige faren han var for oss barna, sa motstandsheltens sønn, Jostein Rønneberg, i sitt minneord. Kronprins Håkon Magnus, Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) var også blant dem som hyllet den avdøde motstandsmannen.	Rønneberg, Joachim Holmboe (I7330)
13647	Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark. Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving. I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert. Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge. Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.	Sveinsen av Danmark, Harald (I4899)
13648	Regnes for den mest innflytelsesrike person i Egersund på sin tid. Eide bl.a. Bjerkreim kirke.	Eriksen Leganger, Henrik (I2904)
13649	Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion. Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde. Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område. Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro. Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark. Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt. En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England. Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll. Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter. De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv. Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket. Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya. Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells. Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg: Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø. Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene. Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder: : haraltr : kunukR : baþ : kaurua kubl : þausi : aft : kurm faþur sin auk aft : þourui : muþur : sina : sa haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno Norrønt: Haraldr konungr bað gera kuml þessi ept Gorm, fôður sinn, ok ept Þyrvé, móður sína, sá Haraldr er sér vann Danmôrk alla ok Norveg ok dani gerði kristna. Oversettelse: Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne. Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug. Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet. Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning. Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner. Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.	Gormsen av Danmark, Harald (I4451)
13650	Regnes som den første konge over hele England. Edvard var sønn av Alfred den store, og kom til makten ved farens død. Tittelen han arvet var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex størsteparten av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex. Han ville normalt være regnet som Edvard 1, men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det 3 kongene som het Edvard før den tid er kjent etter sine tilnavn. Han kuet danene og ble anerkjent som Wales' herre. Hadde flere slag mot vikingene og greide å slå dem i Øst-Anglia, hvor de ble underkuet. Han overgikk sin far på slagmarken, noe som er en bragd ettersom Alfred med hell forsvarte sitt rike og fastsatte grenser for Danelagen. Fra 918, da søsteren Ethelfleda døde, hadde Edvard kontroll over Danelagen. I de tidligste årene av hans regjeringstid måtte han i tillegg til danene også kjempe mot sin fetter Aethelwald, sønn av Ethelred 1. Edvard var gift 3 ganger, og fikk omkring 18 barn med sine koner. I tillegg mistenkes det at han hadde et barn utenom ekteskap.	av England, Edward "av Wessex" (I4827)