Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 14,001 to 14,050 of 16,171

#	Notes	Linked to
14001	Senere studieopphold i Tyskland, Frankrike og England.	Hiorth, Albert Carl Fredrik (I9780)
14002	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1320)
14003	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22103)
14004	Senlis er en by og kommune nord i Frankrike. Den er sous-préfecture (underprefektur) i departementet Oise i regionen Picardie. Byen ligger ca.50 km nord for Paris. Senlis ligger ved elven Nonette, som er en sideelv til elven Oise. Senlis var først en gallo-romersk bosetning. Monarkene i det tidlige franske dynastiet bodde her nær skogen Forêt de Chantilly og rådyra der. De bygde et slott over den gamle romerske bosetningen.	av Senlis, Pepin "Pepin 2" (I6549)
14005	Separert i mai 1943 i Stavanger. Ruth flyttet hjem til foreldrene i Trondheim.	Family: Arne Alstad / Ruth Kristine Lorentzen, "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (F486)
14006	September?	Rognlien, Eivind Randers (I9264)
14007	Ser ut som om dødsårsaken var mavekreft.	Hjorth, Hans Friderich (I978)
14008	Ser ut til at hun ble begravet 9.november fra Aker kirke.	Hansdatter Frøen, Inger "Schøyen" (I6773)
14009	Ser ut til å reise sammen med H.C. Hytten. Faren er jo død i oktober 1837, så han kan det ikke være.	Hansen Hytten, Ole (I2023)
14010	Ser vi på oppkallingen av barna er det nærliggende å tenke at Magdalena må være oppkalt etter Christen Tranes første kone, slik skikken var på den tiden. Magdalena kan imidlertid også ha vært en datter av Magdalena Nilsdatter, for hvis moren døde før barnet var døpt, f.eks. i barselseng, ville en datter få morens navn.	Christensdatter Trane, Magdalena (I9010)
14011	Serritslev kirkebog begravede 1778, d. 13. Marti. begr. Signeur Coucheron i Lille Nygaard. 72 aar gl.	Coucheron, Herman Frederich (I13517)
14012	Sersjant i 1924, sekondløitnant i 1925. Tjenestegjorde på Elvegårdsmoen i 1926, 1928.	Holtermann, Knut-Henrik (I12262)
14013	Served in various leadership roles in Presbyterian churches and the Vincennes Presbytery. Completed her professional career as the Administrative Assistant for a medical doctor (Ob. Gyn.) in Houston, TX.	Bomar, Rena Viola "Marx" (I10383)
14014	Service was at Rochester, Olmsted, Minnesota, USA, May 11th. 2024. Urn burial at Concord cemetery at May 11th. 2024.	Leach, Darlene Frances "Miller" (I4720)
14015	Services for Michael Charles Cone will be at 10 a.m. Monday at the Sorden Chapel in Lone Tree, the Rev. Wilbur N o 11 e officiating. Burial will be at Richmond, Iowa. Visitation at the funeral home will begin at 1 p.m. Sunday. He was born May 22, 1948, at Elgin, 111., the son of Frank and Harriet Kane Cone. His survivors include his parents and two sisters in Illinois, and a sister in Massachusetts.	Cone, Michael Charles (I10182)
14016	Settem	Sebastiansen Withe, Michael (I1970)
14017	Sfc. Robert James Stephenson RA 37665303 Combat Support Company 1st Battle Group 34th Infantry APO 112, N.Y, N.Y.	Stephenson, Robert James (I13394)
14018	Sgr. Colbiørn Torstensen fød paa Arneberg i Hoffs Sogn i Sollør den 24 Aug. 1630. – den 18 Julj 1673 stoed hans Bryllup andet gifftermaal med CatharinaStub paa Sørum Præstegaard.	Family: Kolbjørn Thorstensen Arneberg / Katharina Kjeldsdatter Stub (F1327)
14019	Sgr. Kield Stub er ved Døden afgangen Ao 1663 den 20 Aprill under Prædiken Anden Paaske dag. Liiged blev needsadt i Uldenagers Kirke. Det finnes flere anekdoter om Kjeld Stub, som blant annet er å finne i Ullensaker, en bygdebok og i Prost Michael Stubs optegnelser om mag. Kjeld Stub og hans slekt. i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, 1948.	Lauritsen Stub, Kjeld (I1562)
14020	Sharon D. Sprague Feb 22, 1949 - March 31, 1998. Sharon Dianne Skrogstad was born Feb. 22, 1949, the daughter of Howard and Mabel (Flom) Skrogstad in Grafton ND. She was raised and educated in the Milton, ND area. She graduated form Milton High School in 1967. She attended the University of North Dakota, Grand Forks, graduating from there in 1971. Sharon married James Sprague, Jr., on May 22, 1971 in Grand Forks. They moved to Michigan City, IN and later to Bloomington, IN. She created the Peaceable Kingdom Toy Company, which made wooden and soft toys. She was on the founding committee of the Fourth Street Art Festival and a founding member of the By Hand Gallery, both in Bloomington, IN. In her later years she worked for the Monroe County Community Mental Health Center and the Bloomington Hospital as a drug and alcohol counselor. Sharon is survived by one son, Jeremy Sprague of Bloomington, her mother, Mabel Skrogstad, Grand Forks, ND, one brother Merlin (Jone) Skrogstad, Duncan, OK, two sisters Eunice (Marlyn) Duden, East Grand Forks, MN and Melva (Ellerd) Boe, West Fargo, ND. She is also survived by several nieces and nephews. She was preceded in death by her father Howard Skrogstad in 1989. A memorial service was held at Milton Lutheran Church on April 21, 1998. Pastor Alan Arneson officiated. Pastor Arneson is married to Sharon's niece, Lisa. Those providing music were Pastor Arneson, Melva's kids, and spouses and a family friend, Diane Fossum. After the service, time was spent at the church visiting with family and friends. Then the family went to the graveyard where Sharon had previously been buried and then to the farm where Sharon grew up. We shared a wonderful day together as a family sharing our sadness and fond memories.	Skrogstad, Sharon Dianne "Sprague" (I10226)
14021	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10350)
14022	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I60)
14023	Shortly before 961 Baldwin married Mathilde of Saxony.	Family: Balduin (Baldwin/Boudewijn) av Flandern, "Balduin 3" / Mathilde (Mathildis/Maud) av Sachsen (F2442)
14024	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
14025	Siameserkatten Tete ble kjøpt for 75 kroner på en utstilling i Håndverkeren i Oslo i desember 1954. Tete døde av røykforgiftning i brannen i Sorgenfrigata i 1968. Da hadde hun først varslet sin familie ved å kaste seg på døra, så de våknet av dunkingen og oppdaget at det brant.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
14026	Sibylle of Saxony (2 May 1515 in Freiberg – 18 July 1592 in Buxtehude) was a Saxon princess of the Albertine line of House of Wettin and by marriage Duchess of Saxe-Lauenburg. Sibylle was the eldest child of the Duke Henry 4 of Saxony (1473–1541) from his marriage to Catherine of Mecklenburg (1487–1561), daughter of the Duke Magnus 2 of Mecklenburg. She married on 8 February 1540 in Dresden Duke Francis 1 of Saxe-Lauenburg (1510–1581). This relationship turned out to be important for Sibylle's brother Maurice during the Schmalkaldic War. The marriage proved unhappy and Francis accused Sibylle of vindictive and unloving acts. In later years, Sibylle and Francis reconciled again. In 1552, Sibylle asked her brother Maurice to financially assist her husband, so he could redeem some goods and villages from Lübeck. In 1588, the Duchess played a prominent role in the affair of her son Maurice, who lived in Buxtehude in the Altkloster Abbot's House since 1585-1586, with Adam von Tschammer's wife Gisela against whom she initiated a trial witchcraft. Sibylle died in 1592 in Buxtehude and was buried in the Cathedral of Ratzeburg.	Family: Franz (Francis) av Sachsen-Lauenburg, "Franz 1"" / Sibylle av Sachsen (F1121)
14027	Siden 1876 bodde familien i Trondheim, hvor han i 1885 ble ansatt som lege ved Trondhjems Strafanstalt, senere landsfengsel, og var der til 1918.	Hoffmann, Reinholdt (I474)
14028	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I896)
14029	Sidene fra vielser i 1787 er borte fra kirkebøkene, men - Micheel Brinchman - står såvidt nevnt under nr. 24. gift i Røros kirke i 1786.	Family: Michael Stub Hansen Brinchmann / Johanna Andrea Henningsdatter Floer, "Brinchmann" (F291)
14030	Sidsels far var Hans Jonsen Finvedgaard på Finnset i Hamarøy.	Hansdatter Finvedgaard, Sidsel "Schjelderup" (I8524)
14031	Sies også å være født 1637 i Aurskog.	Gregersdotter Fryksdalen, Anne (I15563)
14032	Sies å ha vært 101 år, men da hun blir begraves sies hun å ha vært 95 år gammel.	Gregersdotter Fryksdalen, Anne (I15563)
14033	Sifrid Christens Mosserød funnet 9.november død i sin skog 75 år gammel.	Christensen Mosserød, Sigfred (I6839)
14034	Sigfrid Christensen og Marte Elofsdatter.	Family: Sigfred Christensen Mosserød / Marte Ellefsdatter, "Mosserød" (F3228)
14035	Sigibert 3 var konge av Austrasia fra 634 til hans død som antagelig var 1.februar 656, men muligens så sent som i 660. Han var den eldste sønnen til Dagobert 1. For å tilfredsstille det austrasiske aristokratiet som utøvet en viss autonomi, gav Sigiberts far ham kongedømme Austrasia selv om det forble en del av det større frankiske riket. Da Dagobert døde, hersket Sigibert uavhengig over Austrasia uten å være underlagt Neustria. Han forsøkte forgjeves å legge Thüringen til sitt kongedømme, men ble beseiret av hertug Radulf i 640. Selv om han bare var 10 år, var han hærens leder. Krønikene til Fredegar beretter at nederlaget etterlot ham gråtende i salen. Av dette kan vi forstå, i det minste delvis, at nedgangen til merovingerdynastiet var et resultatet av barnekongers styre, for både Sigibert og hans yngre bror Klodvig 2 som hersket i Neustria var barn som enda ikke var kommet i puberteten som ikke kunne kjempe på slagmarken og ikke var regenter som hadde egne interesser. Det var under hans styre at rikshovmesteren begynte å spille den viktigste rollen i det politiske liv i Austrasia. Denne rikshovmesteren, Grimoald, sønnen til Pipin 1, klarte å overbevise kongen om å adoptere hans sønn Childebert. Da Sigibert endelig fikk en egen sønn, den fremtidige Dagobert 2, følte rikshovmesteren seg truet, og da Sigibert døde, sendte han den unge Dagobert i eksil til Irland. Sigiberts jordiske levninger som ble vandalisert under den franske revolusjon, er tatt vare på i katedralen i Nancy. Han blir ofte beskrevet som den første roi fainéant - gjør–ingenting–konge - i merovingerdynastiet. Dagobert 2 den unge (ca.650–23.desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert 3. Pipinidenes rikshovmester i Austrasia, Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen og Dagoberts verge, fikk sin sønn Childebert adoptert av Sigibert som på den tiden fremdeles var barnløs. Da Sigibert døde i 656, tok Grimoald tronen for å sikre den for sin egen sønn, og klippet Dagoberts hår og gjorde ham derfor uverdig til å være konge. Han sendte gutten i eksil hos Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole. Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling. Kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Chimnechild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Childebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilichild til Childerik 2. Det har også blitt foreslått at Chimnechild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppgav ham. Gutten ble sendt til et kloster i Irland, noen ganger identifisert som Slane. En gammel tradisjon sier at han giftet seg med Mechthilde, en angelsaksisk prinsesse, i sitt eksil, men tradisjonen om at blant hans døtre var sankt Hermine, abbedissen av Oeren, og sankt Adula, abbedissen av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje laget for å knyttet sammen de hellige grunnleggerne av disse klostrene med den merovingiske linjen. I mellomtiden appellerte de store adelsmennene i Austrasia til Klodvig 2, konge av Neustria, som fjernet tronranerne, henrettet Grimoald og Childebert og la Austrasia til sitt rike. Dateringen av disse hendelsene er svært forvirrende, de skjedde kanskje så tidlig som i 656 som i 657 eller kanskje så sent som i 661, under Klotar 3, sønn av Klodvig. De effektive herskerne derimot var den neustriske major domus Ebroin som måtte kort tid etterpå (i 660 eller 662) gi det austrasiske riket en egen konge igjen. Valget var barnekongen Childerik 2, bror til Klotar 3, med Wulfoald som regent. Den unge kongen ble myrdet under jakt nær Maastricht i 675, og i den kaotiske maktkampen som fulgte, presset den austrasiske magnatene som ønsket en konge av merovingisk blod, Wulfoald til å bringe Dagobert tilbake, mens motstandere av Wulfoald krevde Klodvig 3. Ebroin kom tilbake fra - pensjonstilværelsen - i et kloster for å lede Klodvigs partisaner, men Wulfoald gjennomførte Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, erkebiskop av York, ved Klodvigs utidige død. Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet mellom Ebroin og de som hadde forsøkt å presse Klodvig frem som en alternativ kandidat, ble Dagobert gjeninnsatt i en del av sitt rettmessige land. Territoriet bestod av området langs Rhinen, som fromme tradisjoner sier han styrte med mildhet og fromhet som hans barndoms erfaring hadde lært ham. Historien foreslår derimot at han overlot styret hovedsakelig til rikshovmesteren mens han brukte tiden mer på å grunnlegge klostre som Surburg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter. Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann. Han var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn. Dynamikken i Dagoberts karriere er stort sett en passiv refleksjon av konkurreringen mellom 2 kilder av makt, beskyttelse og prestisje. Palassinstitusjonene til Neustria på den ene siden og på den andre siden Austrasia som var i fast kontroll til pipinidedynastiet som skulle bli karolingerne i det følgende århundret. På leting etter noe fast og sikkert, er det vanskelig å følge de skiftende lojalitetene i kaoset. Under fornyet konflikt mellom Neustria og Austrasia, ble Dagobert myrdet i nok en jakthendelse den 23.desember 679 nær Stenay-sur-Meuse i Ardennene, antagelig på ordre fra Ebroin som fremdeles var rikshovmester i Neustria. Wilfrid må fremdeles ha vært i Austrasia frem til dette tidspunktet, for ifølge hans biograf, forlot Wilfrid Austrasia etter Dagoberts død i livsfare fra tilhengerne til Ebroin. Ved klosteret i Stenay vokste der frem en Dagobert-kult etterpå, og han ble utropt til sankt Dagobert i 1068. Kulten spredte seg derfra til Lotharingia og Alsace, og sankt Dagobert er anerkjent av den romersk-katolske kirke som hans far og mange kongelige merovingere. Dagoberts korte styre etterlot seg ingen mannlig arving, derfor delte herrene i Rhinland territoriet blant seg, mens Pipin 2, rikshovmester i Austrasia (679–714) dominerte Austrasia. Tronen stod tom til etter slaget ved Tertry (687) da Pipin aksepterte Teoderik 3. Det nå kjente forsøket på å knytte Dagobert 2 og hans antatte etterkommere med en hemmelig merovingisk linje av legitime kongelige etterfølgere, urettmessig fortrengt av karolingerne og capetingerne, men som fortsatte inn i moderne tider, er uten historisk grunnlag. Det er en av de sentrale mytene i de historiske fantasiene som assosieres med byen Rennes-le-Château.	av Austrasia, Sigibert "Sigibert 3" (I12013)
14036	Sigibert hadde sendt en utsending til Toledo nedlesset med gaver. Hun sluttet seg til ham i Metz. Da hun giftet seg, gav hun avkall på arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme. Ifølge Gregorius av Tours, var Sigiberts ekteskap med en vestgotisk prinsesse en kritikk av sine brødres valg av koner. Istedet for å gifte seg med vanlige mennesker og promiskuøse kvinner, skaffet Sigibert seg en kvinne med utdannelse og moral. I respons til Sigiberts edle ekteskap, sendte hans bror kong Chilperik av Soissons etter Brunhildas søster Galswintha i Hispania. Chilperik og hans favorittelskerinne, Fredegund, myrdet Brunhildas søster Galswintha i en konspirasjon, innen et år etter at Chilperik og Galswintha hadde giftet seg. Han giftet seg så med Fredegund. Brunhilda avskydde Fredegund for hennes søsters død, og dette hatet ble så intenst returnert, at de 2 dronningene avtalte sine ektemenn om å gå til krig. Sigibert overtalte deres andre bror, den eldre Guntram av Burgund, til å mekle i krangelen mellom dronningene. Han bestemte at Galswinthas doarium bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle gis til Brunhilda som kompensasjon. Men Chilperik gav ikke lett opp byene og Brunhilda glemte ikke mordet. Germanus, biskopen av Paris, fremforhandlet en kortvarig fred mellom dem. Freden ble brutt av Chilperik som invaderte Sigiberts områder. Sigibert beseiret Chilperik som flyktet til Tournai. Folket i Paris hyllet Sigibert som erobrer da han reiste dit sammen med Brunhilda og deres barn. Germanus skrev til Brunhilda og ba henne om å overtale mannen hennes til å gjenopprette freden og spare hans bror. Krønikene om Germanus' liv sier at hun ignorerte dette. Sigibert satte ut for å beleire Tournai. Fredegund svarte på denne trusselen mot hennes ektemann med å leie 2 attentatmenn som drepte Sigibert ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius). Brunhilda ble fanget og fengslet i Rouen.	Family: Sigebert av Austrasia, "Sigebert 1" / Brunhilda (Brunehaut) av Austrasia (F4776)
14037	Sigrid døde før hun kom i kirken, står det i kirkeboken.	Hoff, Sigrid (I14373)
14038	Sigrid Toresdatter var datter av Tore på Bjarkøy (i dagens Troms) og kom fra en av de mektigste ættene i Hålogaland. Hun var søster til Tore Hund på Bjarkøy og Sigurd Toresson på Trondenes. Hun ble først gift med Olve Grjotgardsson på Egge i Trøndelag, og deretter med Kalv Arnesson. Sigrid ble inngift i Eggeætten for knytte allianser mellom de mektigste høvdingene i Hålogaland med de mektigste høvdingene i Trøndelag. De hadde minst 2 sønner; Tore Olvesson og Grjotgard Olvesson. Ektemannen Olve ble tatt til fange av kong Olav Haraldsson og drept i 1021. Olve var en mektig og veltalende mann av stor ætt. Da Olav Haraldsson overraskende dukket opp på midtsommerblot på Mære lot kongen Olve bli drept ettersom han var hedning, skjønt den virkelige grunnen var at han var en politisk motstander. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge. Sigrid var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble regnet som et godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Kalv Arnesson ba kongen om at han skulle la ham få ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og ga ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Fra Snorre: Olav den helliges saga: Om høsten ble det fortalt kong Olav innefra Trondheimen at bøndene der hadde holdt gjestebud med mange folk vinternatt; det var mye drikk der, og det ble fortalt kongen at alle skålene ble signet i æsenes navn på gammelt hedensk vis. De fortalte videre at det ble drept naut og hester, og at gudestøtter ble rødfarget med blodet, og det var bloting, og det ble sagt at det var for å få bedre år. Og så sa de videre at det var lett å skjønne for alle mennesker at gudene var blitt sinte fordi håløygene hadde omvendt seg til kristendommen. Da kongen fikk høre om dette, sendte han menn inn i Trondheimen og stevnte til seg en del bønder, som han så nevnte opp. Det var en mann som het Olve på Egge, han ble kalt etter den garden han bodde på. Det var en mektig mann av stor ætt. Han var hovedmannen for den flokken som ble sendt ut fra bøndene til kongen. Da de kom til kongen, reiste kongen klage mot bøndene for dette. Olve svarte på bøndenes vegne, han sa de hadde ikke hatt noen gjestebud den høsten annet enn gildene sine og omgangsdrikkelagene, og så noen vennelag. Og om det der, sa han, som er blitt fortalt Dem om hva det er for ordtak vi trøndere bruker når vi drikker, så kan jeg si at alle folk som det er noe vett i, tar seg i vare for å si slikt, men ingen mann kan jo svare for hva galne og fulle folk kan finne på å si. Olve var en veltalende mann og ikke redd for å si fra, og han verget bøndene mot alt dette snakket. Til slutt sa kongen at inntrønderne skulle sjøl få bære vitne om dette, hva det er de tror på. Så fikk bøndene lov til å dra hjem, og de drog også av sted så snart de kunne. Lenger utpå vinteren ble det fortalt kongen at inntrønderne hadde samlet seg i mengder på Mære, og der var det store blot midtvinters, da blotet de for fred og en god vinter. Da kongen mente å ha visshet for dette, sendte han menn med bud inn i Trondheimen og stevnte bøndene ut til byen; han nevnte igjen opp de mennene han mente det var mest vett i. Bøndene hadde en samtale, de snakket med hverandre om denne budsendingen. Ingen av dem som hadde vært der før om vinteren, hadde den minste lyst til å reise. Men Olve gav seg likevel av sted da alle bøndene bad ham. Da han kom ut til byen, gikk han straks til kongen, og de talte sammen. Kongen klagde på bøndene, og sa de hadde hatt midtvintersblot. Olve svarte og sa at bøndene var uskyldige i dette. Vi hadde julegjestebud, sa han, og samdrikkelag rundt omkring i bygdene. Bøndene lager ikke til så knapt til julegjestebudet at det ikke blir mye til overs, og det holdt folk på å drikke lenge etterpå, herre. Mære er et stort sted, og der er det store hus, og det er store bygder omkring, og folk synes det er moro å drikke mange sammen der. Kongen svarte ikke stort, men han var nokså stiv, han mente han visste noe annet og sannere enn det de nå kom med. Kongen sa bøndene kunne reise hjem igjen. Jeg skal nok få greie på hva som er sant, sa han, enda dere nekter og ikke vil gå ved det. Men hvordan det nå har vært hittil, så gjør iallfall ikke slikt oftere. Så drog bøndene hjem og fortalte hvordan det hadde gått, og sa at kongen var nokså harm. Kong Olav hadde et stort gjestebud i påsken, han hadde bedt til seg mange av bymennene og en del bønder også. Etter påske lot kongen sette fram skipene sine, og lot redskap og årer bære ut på dem; han lot legge tiljer i skipene og sette telt over, og slik lot han skipene ligge og flyte ved bryggene. Over påske sendte kong Olav noen menn opp i Verdalen. Det var en mann som het Toralde, kongens årmann; han stod for kongsgarden på Haug. Kongen sendte bud til ham at han skulle komme til ham så fort han kunne. Toralde lot seg ikke be 2 ganger, han kom ut til byen med én gang, sammen med sendemennene. Kongen kalte ham til seg i enerom og spurte hvor mye sant det var i dette: Det er blitt fortalt meg om noen skikker hos inntrønderne; er det så at de har gått over til å blote? Jeg vil du skal si meg det som det er, og fortelle det du vet er mest sant, sa kongen, det er du pliktig til, for du er min mann. Toralde svarte: Herre, først vil jeg si deg det at jeg tok med meg hit til byen begge sønnene mine og kona mi og alt det løsøre jeg kunne få med meg. Om De vil at jeg skal fortelle Dem dette, så skal det bli som De vil; men når jeg har sagt det som er sant, så må De sørge for meg etterpå. Kongen sa: Svar du bare sant på det jeg spør deg om, så skal jeg sørge for at du ikke skal få noen skade av det. Siden De vil høre sannheten, konge, så får jeg si det som det er; inne i Trondheimen er nesten hele folket rent hedensk i troen, enda det nok er noen som er døpt der. De har for skikk å holde et blot om høsten og ta imot vinteren, et annet midtvinters og det tredje mot sommeren, da tar de imot sommeren. Dette er øyner, sparbygger, verdøler og skøyner med på. Det er 12 av dem som skiftes til om blotveitslene, og nå i vår er det Olve som skal holde gjestebudet. Han har et svare strev på Mære nå, og alt det de trenger til gjestebudet, er ført dit. Da kongen fikk høre sannheten, lot han blåse sammen hæren, og sa til mennene sine at de skulle gå til skipene. Kongen nevnte opp menn til å være styresmenn på skipene og flokkeførere, og sa fra hvilket skip hver flokk skulle være på. De ble snart ferdige, kongen hadde 5 skip og 300 mann, han styrte inn gjennom fjorden. Det var god bør, og snekkene var ikke lenge om å komme innover, det var ingen som tenkte seg at kongen kunne komme inn der så fort. Kongen kom inn til Mære på natta, det ble straks slått mannring om husene. Så ble Olve tatt til fange der, kongen lot ham drepe og en god del andre også. Kongen tok all gjestebudskosten og lot den flytte ned på skipene sine, og likeså alt det andre folk hadde ført dit, både husbunad og klær og kostbarheter, og det delte han som hærfang mellom folkene sine. Kongen lot også folk hjemsøke de bøndene som han trodde hadde hatt mest del i disse tilstelningene; noen ble tatt til fange og satt i lenker, noen kom seg unna på flukt, og fra mange ble det tatt alt det de eide. Så stevnte kongen ting med bøndene. Og ettersom han hadde tatt mange av stormennene til fange og hadde dem i sin makt, så tok frendene og vennene deres den utveg å love kongen lydighet, og så ble det ikke noen reisning mot kongen den gangen. Han omvendte hele folket der til den rette tro og satte prester der og lot bygge kirker og vie dem. Kongen dømte ingen bøter for Olve, men tok alt det han hadde eid som sin eiendom. Av de andre mennene som han mente var mest skyldige, lot han noen drepe, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, og av noen tok han bøter. Så drog kongen ut til Nidaros igjen. Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt. Den kvinna som hadde vært gift med Olve på Egge, var ung og vakker, rik og av god ætt; hun ble reknet som et svært godt gifte, og det var kongen som hadde rett til å gifte henne bort. Hun og Olve hadde 2 sønner. Kalv Arnesson bad kongen om at han skulle la ham få til ekte den kona Olve hadde hatt, og for vennskaps skyld gav kongen ham henne, og dertil alle de eiendommene Olve hadde eid. Kongen gjorde Kalv til lendmann og gav ham ombudet for seg inne i Trondheimen. Kalv ble en stor høvding, han var en omtenksom mann. Snorre Sturlason nevner ikke Sigrid før etter at ektemannen er drept og etter at kongen har drept sønnene hennes, og da tegnes det opp et bilde av en særdeles viljesterk kvinne som på sagavis egger ektemannen til hevn: Da han (Kalv) kom hjem, merket han snart at kona hans, Sigrid, var nokså harmfull og regnet opp alle de sorger hun sa hun hadde fått av kong Olav, først det at han lot drepe Olve, mannen hennes og nå siden, sa hun, 2 av sønnene mine. Og du, Kalv, var med da de ble drept, og det var det siste jeg skulle ventet meg av deg. Kalv sa at det var helt imot hans vilje at Tore var tatt av dage. Jeg bød bøter for ham, sa han, og da Grjotjgard ble drept mistet jeg min bror Asbjørn. Hun sa: Vel var det at du måtte tåle noe slikt av kongen, for det kan være at ham vil du hevne, om du ikke vil hevne de sorger jeg har fått. Du så da Tore ble drept, han som var din fostersønn, hvor mye kongen vørte deg da. Slike harmfulle ord kom hun stadig med til Kalv. Kalv svarte ofte tvert, men til slutt ble det til at han gav etter for hennes overtalelser... Historien om hvordan sønnene Tore og Grjotgard ble drept av kong Olav (Snorre: Olav den helliges saga, kapittel 165 og 166): Tore, sønn til Olve på Egge, stesønn til Kalv Arnesson og søstersønn til Tore Hund, var en svært vakker mann; han var stor og sterk og var 18 år gammel dengang. Han hadde fått et godt gifte på Hedmark og store rikdommer med det; han var en overmåte vennesæl mann og ble reknet for et godt høvdingemne. Han bød kongen hjem til seg i gjestebud med hele følget; kongen tok imot tilbudet og kom til Tore, der ble han riktig godt mottatt. Det var et gildt gjestebud, og det ble disket opp på stormannsvis, alt var av beste slag. Kongen og mennene hans talte til hverandre om det, og mente at alt stod så fint sammen, og de visste ikke hva de skulle rose mest, husene til Tore eller innboet, bordbunaden eller drikken eller mannen som gav gjestebudet. Dag sa ikke stort til noe av det. Kong Olav brukte ofte tale med Dag og spurte ham om det ene og det andre. Kongen fant alltid at det var sant det Dag sa, enten det var noe som hadde hendt, eller som skulle hende, og derfor festet kongen stor tiltro til hans utsagn. Så kalte kongen Dag til seg i enerom og talte om mangt og mye med ham; til slutt snakket kongen og la ut for Dag om for en raus mann Tore var som gjorde slik gildt gjestebud for dem. Dag svarte ikke stort på dette, og mente det var sant alt det kongen sa. Nå spurte kongen Dag hva for et lyte han kunne se hos Tore, Dag sa han mente Tore måtte være en bra mann og alt ved ham var slik som det alle kunne se. Kongen bad ham svare på det han spurte om, og sa at det hadde han skyldighet til. Dag svarte: Da får du føye meg i dette, konge, at jeg vil rå for hevnen om jeg skal finne lytet. Kongen sa, at han ville ikke la noen andre få dømme for seg, og bad Dag si det han spurte om. Dag svarte: Dyrt er drottens ord. Jeg finner samme lytet hos Tore som hos så mange andre, han er altfor pengekjær. Kongen svarte: Er han tjuv eller ransmann? Dag svarte: Nei, ikke det. Hva da? sa kongen. Dag svarte: Han gjorde så mye for gull som å svike sin herre. Han har tatt imot gull av Knut den mektige for å ta ditt hode. Kongen sa: Hvordan vil du vise at dette er sant? Dag sa: På høyre arm ovenfor albuen har han en diger gullring, som kong Knut har gitt ham, men den lar han ingen få se. Etter dette sluttet han og kongen samtalen, og kongen var styggelig sint. Kongen satt til bords, og de hadde drukket en stund; folk var svært lystige. Tore gikk omkring og vartet opp. Da lot kongen Tore kalle til seg; han kom bort til bordet og la handa opp på bordet. Kongen spurte: Hvor gammel er du, Tore? Jeg er 18 år gammel, sa han. Kongen sa: Du er stor, Tore, og en kjekk kar, så ung som du er. Så tok kongen opp den høyre armen og strøk oppover den forbi albuen. Tore sa: Ta ikke hardt der, jeg har en byll på armen. Kongen holdt omkring armen og kjente at det var noe hardt under. Kongen sa: Har du ikke hørt at jeg er lege? La meg se på byllen. Tore skjønte at her nyttet det ikke å nekte, han tok ringen og viste den fram. Kongen spurte om det var en gave fra kong Knut. Tore sa at det ville han ikke nekte. Kongen lot Tore ta til fange og satte ham i lenker. Da gikk Kalv fram og bad om fred for Tore og bød bøter for ham. Mange andre støttet saken og bød seg til å bøte. Kongen var så sint at det ikke nyttet å tale til ham, han sa Tore skulle ha samme dom som han hadde tiltenkt ham selv. Så lot kongen drepe Tore. Men av dette vokste det stort hat både der på Opplanda og ikke mindre nord i Trondheimen, der hvor størsteparten av Tores ætt var. Kalv tok det også svært tungt at denne mannen var blitt drept, for Tore hadde vært fostersønn hans i oppveksten. Grjotgard, sønn til Olve og bror til Tore, var den eldste av de brødrene. Han var også en stor og gjæv mann og hadde følge omkring seg. Han var også på Hedmark dengang. Da han fikk høre at Tore var drept, gjorde han overfall der kongens menn eller eiendom var, og innimellom holdt han til i skogene eller andre gjemmesteder. Da kongen fikk høre om denne ufreden, lot han holde utkik med hvor Grjotgard holdt til. Kongen fikk greie på hvor Grjotgard var, han hadde tatt seg hus for natta ikke langt fra der hvor kongen bodde. Kong Olav tok av sted straks om natta, han kom dit da det daget, de slo mannring om det huset Grjotgard var i. Grjotgard og hans folk våknet ved larm av menn og våpenbrak; de løp straks opp og greip til våpen, Grjotgard løp ut i forstua. Grjotgard spurte hvem som rådde for flokken, det ble sagt ham at det var kong Olav som hadde kommet. Grjotgard spurte om kongen kunne høre hva han sa. Kongen stod utenfor døra, han sa Grjotgard kunne si det han ville: Jeg hører hva du sier, sa kongen. Grjotgard sa: Ikke vil jeg be om grid! Så løp Grjotgard ut, han holdt et skjold over hodet på seg og et draget sverd i handa. Det var lite lyst, og han så ikke klart; han stakk med sverdet etter kongen, men det traff Arnbjørn Arnesson; stikket kom under brynja og gikk opp i magen, der døde Arnbjørn. Grjotgard ble også straks drept, og nesten hele følget hans. Etter dette vendte kongen om og reiste sør til Viken igjen. I følge sagaen er det Sigrid som får Kalv til å bryte med kong Olav og isteden alliere seg med broren hennes Tore Hund. Tore Hund og Kalv Arnesson sto fremst i opprøret mot Olav Haraldsson og begge ga kongen banesår i slaget på Stiklestad i 1030. I tiden etter kom vendingen da Olav ble helgenkonge, og paradokset ble at Olav, som hadde tapt, vant, og Kalv, som hadde vunnet, tapte. I tiden etter mistet Kalv innflytelse og makt. Antagelig minsket også husfruen på Egge, Sigrid, mye av sin makt. Vi vet ikke når Sigrid døde, men kanskje levde hun minst like lenge som ektemannen Kalv som døde i 1051. Hovedpersonen i Vera Henriksens romantrilogi om Sigrid på Egge, Sølvhammeren, er Sigrid Toresdatter. Henriksen har gitt liv og troverdighet til Sigrid-skikkelsen som en sterk kvinne som preger og preges av de dramatiske og historiske hendelsene vi kjenner fra Mære, Stiklestad og Nidaros. Sigrid, Tore Hund, Kalv og de andre fra sagaen feires årlig under vikingfestivalen som arrangeres på gamle Egge gård.	Family: Kalv Arnesen på Giske, "på Egge" / Sigrid Toresdatter (F5889)
14039	Sigrid var if?lge Olav Tryggvasons saga datter av Skoglar-Toste, en svensk stormann.	Tostesdatter, Sigrid (I3531)
14040	Sigrids yngre søster Ingrid ble gift med Oles eldre bror Hans. Bakre rekke fra venstre: Charlotte Marie, Hans, Hanna Ivora, Ingrid og Anna. Foran fra venstre: Ole, Jenny Amalie, Poul, Emma Theresa, Sigrid og Ole Martinus.	Family: Ole Hansen Skrogstad / Sigrid Poulsdatter Erlien, "Skrogstad" (F1392)
14041	Sigrun Svenningsen var en norsk skuespiller. Hun hadde stor suksess på scenen, blant annet som primadonna på Chat Noir i 1920-årene. Blant annet hadde hun en av hovedrollene i suksessrevyen Ikke mas, alle får i 1925-1926. Hun medvirket kun i 2 stumfilmer. Svenningsen debuterte i 1924 i Harry Ivarsons Til sæters, hvor hun spilte den større rollen som Sigrid. Til sæters er en norsk stumfilmkomedie fra 1924 regissert av Harry Ivarson (hans første norske film). Han skrev også manuset, som bygger på Claus Pavels Riis' syngespill Til Sæters : dramatisk Idyl med Sange fra 1850. Handlingen i syngespillet var svært tynn og tjente mest som et påskudd for å knytte sammen ulike danseopptrinn til framførelsen av kjente norske folketoner. Ivarson la derfor til flere personer i handlingen og litt mer intrige, men beholdt grunnstemningen til syngespillet. Til sæters er et eksempel på den nasjonalromantiske filmsjangeren som ble populær i Norge i 1920-årene. Handling: Gunhild, enken på storgården Sollia, har to døtre, Ragnhild og Sigrid. Ragnhild og en fattig bondegutt Asmund er blitt glade i hverandre, men hennes mor vil at hun skal gifte seg med bygdas intrigante og smiskende skolemester. Asmund gir Ragnhild et sølvkors, som alle konene på Nordheia har båret, og overtroisk som han er pålegger han henne å passe godt på det, da han tror det er trolldom i korset, så ulykken vil ramme den som mister det. Skolemesteren stjeler korset fra Ragnhild, som blir fortvilet over tapet og prøver å unngå Asmund. Denne tror på sin side at Ragnhild flørter med den rike gårdmannsønnen Halvor. Etter en del forviklinger kommer sølvkorset til rette igjen og skolemesteren får sin velfortjente straff. Halvor har hele tiden vært oppriktig glad i Sigrid, og snart blir det dobbeltbryllup på Sollia. I 1927 medvirket Svenningsen i Ivarsons Den glade enke i Trangvik. Hun spiller enkefru Helene Dyring. Den Glade enke i Trangvik er en norsk stumfilm fra 1927. Regien og manus er ved Harry Ivarson. Han laget manus basert på stoff fra satiremagasinet Trangviksposten av Jacob Hilditch, men manuset var knapt ferdig før innspillingen begynte. Dette førte til gnisninger mellom Ivarson og produsenten Hugo Hermansen. Handling: Hele Trangvik kommer en vakker sommerdag i opprør over en ung dame, som viser seg på promenaden i en elegant, åpen badekåpe over stramtsittende trikot. Byens besteborgere med redaktør Syversen i spissen samles i klubben, hvor de enes om at opptrinnet er egnet til å skade stedets moral, hvoretter redaktøren underkaster den frivole dame et mislykket intervju på hotellet. Det bringes imidlertid på det rene at hennes navn er enkefru Helene Dyring, at hun er styrtrik og at hun er kommet til Trangvik for å nyte badelivets gleder. Kort tid etter ankommer det en ung mann til byen, og da den samlede politistyrke, det vil si Fladnes senior og junior ser ham nede ved stranden gjøre noe som kan tyde på at han kan stå i forbindelse med en smuglerbande, blir han etter et voldsomt slagsmål arrestert. Men han blir straks løslatt, da det blir oppklart at mannen er ingeniør Vang, som er kommet til stedet for å undersøke mulighetene for å bygge et nytt mondent badehotell på stedet. På hotellet treffer han Helene Dyring og det utvikler seg raskt en kjærlighetsidyll, som riktignok forstyrres av stedets dikterinne Bergtora, som har forelsket seg dødelig i Vang, som ubetenktsomt har kurtisert henne et lite øyeblikk. Etter forskjellige episoder og sjalusiscener kulminerer begivenhetene med en oppføring av Den glade enke, som byens dilettanter gir til ære for fotograf Haarbye som feirer bryllup med frøken Salvesen. Ingeniør Vang, som en tid har holdt seg på avstand fra Helene Dyring, da han er redd hun skal tro han er ute etter hennes penger, får under bryllupet et telegram om at han har vunnet en stor rettssak og blitt tilkjent en halv million kroner. Jublende stormer han bort til Helene, griper henne i sine armer og bærer henne bort foran nesen på de bestyrtede bryllupsgjestene. Sigrun Svenningsen var gift med Per Kvist.	Svenningsen, Sigrun "Wexelsen-Middelthon" (I9619)
14042	Sigurd ble gift allerede som barn med datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain. Når faren dør 1103 lar Sigurd sin barnebrud være igjen i vest. Muircheartach Ua Briain (født ca. 1050, død 1118), sønn av Toirdhealbhach Ua Briain, var overkonge (engelsk: High King) av Irland i tidsrommet 1101–1118. Muircheartach ble konge i 1101 etter en kamp mellom klanene Ua Briain og Ua Lochlainn om overkongedømmet i Irland. Selv om Muircheartach Ua Briain ble overkonge var det fortsatte rivinger mellom Muircheartach Ua Briain og Domhnall Ua Lochlainn i løpet av begges liv. Kampen var bitter og fiendtlig, og ble aldri helt avgjort. I henhold til Annalene av de 4 mesterne reiste Muircheartach i 1101 rundt i Irlands provinser. I 1114 ble kongen syk til det stadium hvor han ble et levende skjelett. Diarmait ua Briain utnyttet kongens sykdom ved å ta kontrollen over kongedømmet Mumu i Munster i sydlige Irland. Det påfølgende året gjenvant Muircheartach sin helse, samlet en hær for å gjenvinne kontrollen, og tok Diarmait ua Briain til fange. Først i 1116 var kongedømmet igjen under fullstendig kontroll. I 1118 døde Muircheartach Ó Briain.	Family: Sigurd Magnusen av Norge / NN Muircheartachsdatter Ua Briain (F1883)
14043	Sigurd ble valgt til konge av høvdingene i Trondheimen, falt i slag mot kong Inge og Gregorius Dagsson i Bergen 10 juni 1155. Kong Sigurd var stor og sterk med et vakkert utseende (dog bortsett fra munnen), men han var også meget voldsom og hensynsløs, beretter sagaen. Haraldssønnenes saga. Harald Gille er drept av Sigurd Slembe. Året er 1136. Snorre skriver: 1. Dronning Ingerid og lendmennene og den hirden som kong Harald hadde hatt, ble enige om å få gjort i stand et snarseilende skip og sende det nord til Trondheimen for å gi melding om kong Haralds fall, og at trønderne skulle ta til konge Sigurd, sønn til kong Harald; han var da der nord og ble fostret hos Såda-Gyrd Bårdsson. Men dronning Ingerid reiste straks øst i Viken. Inge het en sønn til henne og kong Harald; han var til oppfostring der i Viken hos Åmunde, sønn til Gyrd Logbersesson. Da de kom til Viken, ble det stevnet Borgarting, og der ble Inge tatt til konge, da var han på det andre året. Åmunde og Tjostolv Ålesson og mange andre store høvdinger ble med på dette vedtaket. Da disse tidender kom nord til Trondheimen at kong Harald var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Sauda-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger. Nesten hele folket gav seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble reknet for hellig. Landet ble tilsvoret dem på den måten at ingen skulle gi seg under noen annen mann så lenge noen av sønnene til kong Harald var i live. 2. Sigurd Slembedjakn drog nord forbi Stad; men da han kom til Nordmøre, hadde det alt før ham kommet brev og kjenningstegn fra dem som hadde vært med på vedtaket om å gi seg under sønnene til kong Harald, så der ble han ikke mottatt, og han fikk ingen hjelp. Men siden han sjøl hadde få folk, bestemte de seg til å stevne inn i Trondheimen; for han hadde i forvegen sendt bud inn dit til dem som var venner med ham og kong Magnus, som var blitt blindet. Da han kom til kaupangen, rodde han opp i Nidelva og fikk båtfestene i land ved kongsgården, men de måtte dra seg unna igjen, for hele folket stod imot. Så la de til ved Holmen, og der tok de Magnus Sigurdsson ut av klosteret mot munkenes vilje; han hadde da alt latt seg vie til munk. Det er flere som sier at Magnus gikk med godvillig; men det ble sagt for å pynte på saken. Sigurd ventet at han skulle få flere folk med seg nå på grunn av dette, og det fikk han også; dette var straks etter jul. Sigurd og mennene hans tok ut etter fjorden. Siden kom det flere etter dem; Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan, Halldor Sigurdsson, Aslak Håkonsson og brødrene Benedikt og Eirik og den hird som før hadde vært hos kong Magnus, og mange andre menn. De seilte med flokken sør forbi Møre og helt til Romsdalsfjorden. Der delte de hæren sin, og Sigurd Slembedjakn tok straks vest over havet om vinteren, men Magnus reiste til Opplanda da han ventet seg stor hjelp der, som han også fikk. Han var der på Opplanda om vinteren og hele sommeren og hadde da en stor hær. Men kong Inge fór med hæren sin imot, og de møttes der det heter Minne. Det ble et hardt slag, og kong Magnus hadde størst hær. Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar kong Inge i kjortelposen mens slaget stod på, og at han gikk under merket med ham, og at han kom i stor nød ved strevet og den strid han måtte stå i. Folk sier at da fikk kong Inge den vanhelse som han alltid hadde siden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde. Etter hvert ble mannefallet størst blant kong Magnus' menn, og fremst i fylkingen falt disse: Halldor Sigurdsson og Bjørn Egilsson, Gunnar fra Gimsan og en stor mengde av hæren til Magnus, før han ville ta til flukt eller rømme unna. Så sier Kolle: I kamp du øst for Minne kom, og kort tid etter, herre, mat til ravnen hæren gav med sverdhogg. Før ringmilde fyrste flykte ville, lå fallen hele hirden på vollen. (resten er gått tapt) Derifra flyktet Magnus øst til Götaland og derifra til Danmark. På den tida var jarlen Karl Sonesson i Götaland; han var mektig og maktgrisk. Magnus Blinde og hans menn sa da når de kom i tale med høvdinger, at Norge ville være lett å vinne om noen store høvdinger ville gå mot det, fordi det ikke var noen konge over landet, og lendmennene hadde styringen der i riket. Og de lendmenn som først var tatt til å styre, de var nå uforlikte på grunn av avundsjuke. Men siden Karl jarl var maktgrisk og lett å overtale, samlet han en hær og rei vest til Viken, og mange folk ble skremt til å gi seg under ham. Da Tjostolv Ålesson og Åmunde fikk greie på dette, fór de mot ham med det mannskap de fikk samlet, og de hadde med seg kong Inge. De møtte Karl jarl og gøtehæren øst i Krokaskogen og hadde der det andre slaget, og kong Inge fikk seier. Der falt Munån Ogmundsson, morbror til Karl jarl. Ogmund, Munåns far, var sønn til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Astrid Ogmundsdotter var mor til Karl jarl. Mange falt på Krokaskogen, men jarlen flyktet østpå fra skogen. Kong Inge tok etter dem østover ut av sitt rike; gøtene hadde stor skam av ferden. Så sier Kolle: Fortelle jeg vil hvordan ravner reiv i sår til gøter; ørnen seg fylte med føde, farget i blod ble sverdet. Hærmenn som ufred voldte velfortjent lønn for sin gjerning på krokaskog måtte hente. Din makt de lærte å kjenne. 3. Magnus Blinde fór så til Danmark til Eirik Eimune, og der ble han godt mottatt. Han tilbød Eirik å følge ham til Norge om Eirik ville legge under seg landet og fare med en dansk hær til Norge. Og han sa at dersom han kom med en hærstyrke, torde ingen mann i Norge skyte et spyd imot ham. Kongen lot seg overtale og bød ut leidang; han fór med seks hundre skip nord til Norge, og Magnus Blinde og hans menn var med danekongen på denne ferden. Da de kom til Viken, fór de noenlunde rimelig og fredelig fram på østsida av fjorden; men da de kom med flåten til Tønsberg, var det en stor samling av lendmennene til kong Inge der. Vatnorm Dagsson, bror til Gregorius, var fører for dem. Da kunne danene ikke komme i land, og ikke fikk de ta seg vann; mange av dem ble drept. Da holdt de inn etter fjorden til Oslo, og der var Tjostolv Ålesson. Det er fortalt at de ville bære skrinet til Hallvard den hellige ut av byen om kvelden, og det gikk så mange menn under skrinet som kunne komme til, men de fikk ikke båret det lenger enn ut på kirkegolvet. Men om morgenen da de fikk se at en hær kom seilende inn mot Hovedøya, bar fire mann skrinet opp fra byen, og Tjostolv og alt byfolket fulgte med skrinet. 4. Kong Eirik og hans menn gikk opp i byen, og noen satte etter Tjostolv og hans følge. Tjostolv skjøt ei pil på en mann som het Åskjell - han var kong Eiriks stavnbu - og traff ham i halsen, så odden stakk ut gjennom nakken. Tjostolv syntes han aldri hadde skutt et bedre skudd, for det var ikke noe bart sted på ham uten der. Skrinet til den hellige Hallvard ble flyttet opp på Romerike og var der tre måneder. Tjostolv reiste omkring på Romerike, og der samlet han folk om natta og kom ned til byen om morgenen. Kong Eirik lot sette ild på Hallvardskirken og mange andre steder i byen, og han brente opp alt rundt omkring. Så kom Tjostolv med en stor hær, men kong Eirik seilte da bort med flåten, og de kunne ikke komme i land noe sted på nordsida av fjorden for det mannskap som lendmennene hadde samlet. Overalt hvor de prøvde å gjøre landgang, ble det liggende igjen fem eller seks eller flere. Kong Inge lå i Hornborusundene med en stor hær. Da kong Eirik fikk vite det, snudde han sør til Danmark. Kong Inge satte etter dem, og folkene hans tok fra dem alt det de kunne. Det sier folk at verre ferd har ingen gjort i annens konges rike med så stor hær. Kong Eirik var harm på Magnus og hans menn, og han syntes de hadde dradd spott over ham når de hadde fått ham til denne ferd. Han lovte nå at han aldri mer skulle være en slik venn mot dem som før. 5. Den sommeren kom Sigurd Slembedjakn vestfra over havet til Norge. Da han fikk vite hvordan det hadde gått Magnus, hans frende, kunne han skjønne at da ville han få liten hjelp i Norge. Han seilte da utaskjærs hele vegen søe langs med landet og kom til Danmark. Han seilte inn i Øresund; men sør for Ærø møtte han noen vendersnekker og la til kamp mot dem og fikk seier. Han ryddet åtte snekker der og drepte mange menn og hengte noen. Han hadde også et slag mot venderne ved Møn og fikk seier. Så seilte han mot nord og la opp i Göta älv i det østre elveløpet og vant der tre skip fra Tore Kvinantorde og Olav, sønn til Harald Kesja, sin søstersønn. Olavs mor var Ragnhild, datter til kong Magnus Berrføtt. Han jagde Olav opp på land. Tore var i Konghelle og hadde en hærstyrke der. Sigurd styrte dit, og de skjøt på hverandre, og det falt folk på begge sider, og mange ble såret. Sigurd og hans folk fikk ikke komme i land. Der falt Ulvhedin Saksolvsson, en nordlending (Nordlandet på Island), stavnbu til Sigurd. Så la Sigurd fra og seilte nord i Viken og rante mange steder. Han lå i Portør på Limgardsida og lå på lur der etter skip som fór til eller fra Viken, og rante dem. Tønsbergmennene sendte folk imot ham, og de kom uventet over Sigurd og hans folk mens de var på land og delte hærfanget. Noen kom på dem oppe fra land, og noen la seg med skipene tvers over havna utenfor. Sigurd sprang om bord på skipet sitt og rodde ut imot dem. Skipet til Vatnorm lå nærmest, og han lot ro akterover. Men Sigurd rodde ut ved sida av dem og kom seg unna med ett skip, men mange av mennene hans falt. Derfor ble dette diktet: Vel verget seg ikke Vatnorm i Portør. 6. Sigurd Slembedjakn seilte siden sør til Danmark, og da druknet en mann av mannskapet, han som het Kolbein Torljotsson fra Batalden. Han var i etterbåten som var bundet til skipet, og de seilte i stor fart. Sigurd forliste da de kom sørpå, og om vinteren var han i Ålborg. Sommeren etterpå reiste han og Magnus nordover med sju skip, og de kom uventet til Lista om natta og la i land med skipene. Der var da Bentein Kolbeinsson, kong Inges hirdmann og en djerv og modig mann. Sigurd og hans folk gikk opp der i daglysingen og kom uventet over folkene på garden og ville sette ild på den. Bentein kom seg ut i et bur hærkledd og vel rustet med våpen, og stod innenfor døra med draget sverd og hadde skjoldet foran seg og hjelm på hodet, fullt ferdig til å verge seg. Døra var temmelig lav. Sigurd spurte hvorfor de ikke gikk inn; de svarte at ingen av dem hadde lyst til det. Mens de talte som best om dette, sprang Sigurd inn i huset forbi Bentein, som hogg etter ham, men ikke traff. Så vendte Sigurd seg mot ham, og de skiftet bare få hogg med hverandre før Sigurd drepte ham og bar hodet hans ut i handa. De tok alt det gods som var der på garden, og så gikk de ned til skipene. Da kong Inge og hans venner og de to brødrene til Bentein, Sigurd og Gyrd Kolbeinsson, fikk høre at Bentein var drept, sendte kongen folk imot Sigurd og følget hans. Sjøl reiste han av sted og tok et skip fra Håkon Pålsson Pungelta, som var dattersønn til Aslak Erlingsson fra Sola og søskenbarn til Håkon Mage. Inge jagde Håkon opp på land og tok all ladningen. Men Sigurd Stork, sønn til Eindride i Gautdal, og Eirik Hæl, bror hans, og Andres Kjeldeskit, sønn til Grim fra Viste, kom seg unna inn i fjorden. Men Sigurd og Magnus og Torleiv Skjappe seilte nordover utaskjærs med fem skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden. Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigurd dette: Godt var det i gammen da glade vi drakk, og kongssønnen glad fikk gå mellom benker. Det skortet ikke gammen ved gammensdrikken. Menn gledet hverandre som hvor som helst ellers. Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet: Få kan følge furubåt håløygsk, som bundet med sener for seilet flyger. Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans. 7. Sigurd styrte så sør til Vikar og tok der til fange Vilhjalm Skinnare, som var lendmann til kong Sigurd, og dessuten Toralde Kjeft, og han drepte dem begge to. Så fór Sigurd sør langsmed landet og møtte så sør ved Bøle Styrkår Glæsirove, som kom fra kaupangen, og drepte ham. Men da Sigurd kom sør til Valsnes, møtte han Svina-Grim og lot hogge den høyre handa av ham. Derifra fór han sør til Møre utenfor Trondheimsfjorden og tok til fange der Hedin Hardmage og Kalv Kringleauge; han lot Hedin få gå, men de drepte Kalv. Kong Sigurd og Såda-Gyrd, hans fosterfar, fikk høre om hvordan Sigurd fór fram, og hva han tok seg til. Da sendte de folk ut for å leite etter ham; til førere satte de Jon Kada, sønn til Kalv den vrange, bror til Ivar biskop, og presten Jon Smyril. De drog av sted på Reinen, som hadde 22 rom og seilte snarere enn andre skip. De fór ut for å leite etter Sigurd, men de fant ham ikke, og de kom tilbake med liten ære, for folk sier at de hadde nok sett ham, men torde ikke legge til. Sigurd fór sør til Hordaland og kom til Herdla. Der hadde Einar, sønn til Lakse-Pål, en gard, og han hadde nettopp reist inn i Hamarsfjorden til gangdageting. De tok alt det gods som var på garden, og et langskip på 25 rom, som Einar eide, og hans sønn, som var fire år gammel, og som lå hos en av arbeidsmennene hans. Somme ville drepe gutten, og somme ville ta ham med bort. Arbeidsmannen sa til dem: Det blir ingen lykke for dere å drepe denne gutten, og ingen vinning om dere fører han bort. Dette er min sønn og ikke Einars. På grunn av hans ord lot de gutten bli igjen, og så fór de bort. Da Einar kom hjem, gav han arbeidsmannen gods som var to øre gull verd, og takket ham for det han hadde gjort, og sa at han for alltid skulle være hans venn. Eirik Oddsson, som først skreiv ned denne hendingen, sier at han hadde hørt Einar Pålsson sjøl fortelle om den i Bergen. Sigurd tok så sørover langsmed landet helt øst i Viken, og øst i Kville møtte han Finn Sauda-Ulvsson, som reiste rundt og krevde landskyld til kong Inge; de lot ham henge. Siden fór de sør til Danmark. 8. Vikværinger og Bergensmenn sa at det var en skam at Sigurd og vennene hans satt rolig nord i kaupangen, enda hans fars banemenn seilte allfarvegen utenfor Trondheimsfjorden; men kong Inge og hans menn satt øst i Viken med all vågnaden og verget landet og hadde holdt mange slag. Da sendte kong Inge brev til kaupangen; disse ord stod i det: Kong Inge, sønn til kong Harald, sender Guds og sin hilsen til kong Sigurd sin bror, og til Såda-Gyrd, Ogmund Svifte, Ottar Birting og alle lendmennene, hirdmenn og huskarer og hele allmuen, rike og fattige, unge og gamle. Alle kjenner de vansker vi har, og likeså vår ungdom, at du er fem år gammel og jeg tre. Vi kan ikke komme noen veg dersom vi ikke får hjelp fra våre venner og gode menn. Nå synes jeg og mine venner at vi har de vanskeligheter og den nød som gjelder oss begge, nærmere på livet enn du og dine venner. Gjør du nå så vel at du farer til meg så snart og så mannsterk som du kan, og la oss to være sammen, hva det så hender. Nå er han vår beste venn, som rår til at vi er så godt forlikte som mulig og alltid holder sammen i alle måter. Men dersom du drar deg unna, og enda jeg ber deg inntrengende, lar være å komme som du før har gjort,da kan du vente deg at jeg vil fare imot deg med en hær, og så får Gud skifte mellom oss. For ikke kan vi lenger ha det så at vi sitter med stor kostnad og mye mannskap som trengs for ufreden, men du tar halvparten av all landskyld og andre inntekter i Norge. Lev i Guds fred. Da svarte Ottar Birting; han stod opp på tinget og talte: 9. Kong Sigurd svarer sin bror, kong Inge, så, at Gud må lønne ham for hans gode hilsen og for det strev og den møye som du og dine venner i dette riket har hatt i den vanskelige stilling som vi har begge to. Men enda noe kan synes å være nokså stritt i kong Inges ord til kong Sigurd, hans bror, kan han likevel ha god grunn til det i mange måter. Nå vil jeg åpent si det jeg mener, og høre om kong Sigurd og de andre stormennene vil at du, kong Sigurd, skal ruste deg og den hær som vil følge deg, for å verge ditt land. Og far så mannsterk du kan, og så snart du kan, til kong Inge, din bror; og så får den ene hjelpe den andre i alt som det er nytte i, og den allmektige Gud hjelpe dere begge to. Nå vil jeg høre dine ord, konge. Peter, sønn til Sauda-Ulv, bar kong Sigurd på tinget, han som siden ble kalt for Peter Byrdesvein. Da sa kong Sigurd: Det skal alle vite at om jeg skal rå, vil jeg fare til min bror Inge så snart jeg kan. Så talte den ene etter den andre, og hver tok til på sin måte, men alle endte sin tale på samme vis som Ottar Birting hadde svart. Det ble da avgjort at de skulle samle en hær og fare øst i landet. Så reiste kong Sigurd øst i Viken og møtte der kong Inge, sin bror. 10. Samme høst kom Sigurd Slembedjakn og Magnus Blinde sørfra Danmark med tretti skip, både daner og nordmenn; det var nær vinternatt. Da kongene og deres folk fikk greie på det, reiste de østover mot dem. De møttes i Hvaler ved Holmengrå dagen etter Martinsmesse på en søndag. Kong Inge og kong Sigurd hadde tjue skip, og alle var store. Der ble det et stort slag, men etter den første striden flyktet danene med atten skip sørover og hjem. Da ble skipene til Sigurd og Magnus ryddet. Da skipet til Magnus var nesten ryddet - han lå i køya si - tok Reidar Grjotgardsson, som hadde fulgt ham lenge og var hans hirdmann, kong Magnus i fanget og ville springe om bord på et annet skip. Da ble Reidar skutt med et spyd mellom herdene, tvers igjennom. Så blir det sagt at der fikk kong Magnus sin bane av det samme spydkastet, og Reidar falt baklengs på tiljene, og Magnus oppå ham. Det sier hver mann at de syntes han hadde fulgt sin herre vel og gjævt. Godt er det for hver den som får slik omtale! Reidar bærer kong Magnus. Der falt Lodin Saupprud fra Linnestad på skipet til kong Magnus, og Berse Tormodsson, stavnbu til Sigurd Slembedjakn, og Ivar Kolbeinsson og Hallvard Fæge, som var forromsmann hos Sigurd Slembedjakn. Det var denne Ivar som gikk inn til kong Harald og gav ham det første såret. Da falt det en stor del av hæren til Magnus og Sigurd, fordi Inges menn ikke lot noen komme unna som de kunne nå; men jeg nevner bare få ved navn. På en holme drepte de mer enn seksti mann. Der ble to islandske menn drept, Sigurd prest, sønn til Bergtor Måsson, og Klemet, sønn til Are Einarsson. Ivar Skrauthanke, sønn til Kalv den vrange, han som siden ble biskop nord i Trondheimen og var far til Eirik erkebiskop, hadde alltid fulgt kong Magnus. Han kom seg om bord på skipet til Jon Kada, sin bror. Jon var gift med Cecilia, datter til Gyrd Bårdsson, og de var begge i hæren til kong Inge og kong Sigurd; Ivar kom seg med to andre menn opp på skipet til Jon; den ene var Arnbjørn Ambe, som siden ble gift med datter til Torstein i Audsholt, den andre var Ivar Staresson Dynta; han var bror til Helge Staresson og trøndsk på morsida, en særdeles vakker mann. Da hærmennene fikk vite dette at de var der, tok de våpnene og gikk mot Jon og hans menn, og de laget seg til motstand, så det var nær på at hele hæren hadde kommet til å slåss. Men de ble forlikt slik at Jon skulle løskjøpe sin bror Ivar og Arnbjørn og bandt seg til å betale løsepenger for dem, men siden fikk han disse pengene ettergitt. Men Ivar Dynta ble ført på land og hogd ned, for Kolbeinssønnene Sigurd og Gyrd ville ikke ta imot penger for ham, fordi de holdt ham for å være medskyldig i drapet på Bentein, bror deres. Det sa Ivar biskop at han syntes var det verste som noen gang hadde hendt ham, da Ivar ble ført på land under øksa, og først vendte seg til dem og ønsket dem et gledelig gjensyn. Dette fortalte Gudrid Birgersdotter, søster til Jon erkebiskop, til Eirik Oddsson, og hun sa at hun hadde hørt Ivar biskop si det. 11. Trond gjaldkere het en mann som førte et skip i flåten til Inge. Nå var det kommet til det at Inges menn rodde i småbåter etter dem som lå og svømte, og de drepte alle de fikk tak i. Sigurd Slembedjakn sprang over bord da skipet hans var ryddet, og han kastet av seg brynja under vannet, så svømte han med skjoldet over seg. Noen menn fra Tronds skip tok en mann som lå og svømte og ville drepe ham. Men han bad for seg og sa at han kunne si dem hvor Sigurd Slembe var, og det gikk de med på. Men skjold og spyd og døde menn og klær fløt vidt og bredt rundt om skipene. Der kan dere se, sa han, at det flyter et rødt skjold; under der er han. Så rodde de dit og greip ham og førte ham til Tronds skip, og Trond sendte bud til Tjostolv og Ottar og Åmunde. Sigurd Slembe hadde hatt ildtøy på seg, og knusken var inne i et valnøttskall, som det var støpt voks utenpå. Dette blir nevnt fordi folk syntes det viste slik omtanke at han stelte med det slik at det aldri kunne bli vått. Skjoldet hadde han over seg da han svømte, for da kunne ingen vite om det var hans skjold eller et annet, da det fløt så mange skjold på sjøen. De sa at de aldri ville ha funnet ham om det ikke var blitt sagt til dem hvor han var. Da Trond kom til lands med ham, ble det sagt til hærmennene at han var fanget, og hele hæren satte i gledesrop. Da Sigurd hørte det, sa han: Mang en vond mann blir glad her ved mitt hode i dag. Så gikk Tjostolv Ålesson bort dit han satt og strøk av hodet på ham ei silkelue som var prydet med gullband og sa: Hvorfor var du så djerv, du trellesønn, at du torde kalle deg sønn til kong Magnus? Han svarte: Ikke trenger du å likne min far med en trell, for din far var lite verdt mot min far. Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skreiv ned det som ble fortalt; Eirik skreiv den boka som blir kalt Ryggjarstykke; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skreiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Håkon og sønnene hans var med i alle disse stridigheter og tiltak. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på. 12. Hall forteller det slik at høvdingene ville la ham drepe med én gang. Men de som var hardest, og syntes de hadde grunn til å hevne på ham den skadede hadde lidd, fikk satt igjennom at han skulle pines; blant dem ble nevnt Benteins brødre, Sigurd og Gyrd Kolbeinssønner, og Peter Byrdesvein, som ville hevne sin bror Finn. Men høvdingene og de fleste andre gikk bort. De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende; de kløvde huden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham sålenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøys. Sigurd Slembe hudflettes. Det sa alle, både venner og uvenner, at ingen i manns minne hadde vært hævere i alle deler enn Sigurd, men han hadde ulykke med seg i noen ting. Så sa Hall at han talte lite da han ble pint, og at han bare svarte med få ord om noen talte til ham. Hall fortalte også at han gav seg ikke mer enn om de hadde slått på stokk og stein. Og det la han til at en fullgod og hardfør kar kunne en kalle den mann som tålte pinsler så godt at han ikke åpnet munnen eller bare gav seg lite. Om Sigurd sa han at han aldri skiftet mæle under pinselen, og at han talte likeså lett som når han satt inne på ølbenken; han talte verken høyere eller lavere eller mer skjelvende enn hans vane var. Han talte helt til han døde, og han sang tredjeparten av Psalterium, og til det, syntes Hall, skulle det større utholdenhet og styrke enn andre menn har. Den presten som hadde kirke nær ved, lot Sigurds lik føre dit til kirken. Denne presten var en venn av Haraldssønnene. Da dette spurtes, ble de harme på ham og førte liket tilbake dit det hadde ligget før, og presten måtte betale bot for det. Men Sigurds venner kom siden sørfra Danmark og hentet liket med skip og førte det til Ålborg og gravla det ved Mariakirken der i byen. Dette fikk Eirik Oddson fortalt av Kjetil prost, som hadde under seg Mariakirken, at Sigurd var gravlagt der. Tjostolv Ålesson lot føre kong Magnus' lik til Oslo, og han ble gravlagt ved Hallvardskirken ved siden av sin far, kong Sigurd. Lodin Saupprud førte de til Tønsberg, men alle de andre ble gravlagt der på stedet. 13. Da Sigurd og Inge hadde styrt Norge i seks år, kom Øystein vestfra Skottland om våren. Han var sønn til Harald Gille. Arne Sturla og Torleiv Brynjolvsson og Kolbein Ruga hadde reist vest over havet etter Øystein, og de fulgte ham til landet og seilte straks nord til Trondheimen. Trønderne tok imot ham, og han ble tatt til konge på Øreting i gangdagene, slik at han skulle ha tredjeparten av Norge med brødrene sine. Da var Sigurd og Inge øst i landet. Nå gikk det bud mellom kongene, og de ble forlikt så at Øystein skulle ha tredjeparten av riket. Øystein tok ingen gudsdom for å vise hvem hans far var, men folk trodde det som kong Harald hadde sagt om det. Mor til Øystein het Bjadok, og hun fulgte med ham til Norge. 14. Magnus het den fjerde sønnen til kong Harald; han ble fostret hos Kyrpinge-Orm. Han ble også tatt til konge og hadde sin del av landet. Magnus var skrøpelig i føttene; han levde bare kort tid og døde sottedød. Einar Skulason taler om ham: Gull til menn gir Øystein egge til kamp gjør Sigurd. Inge lar våpen synge, skape fred gjør Magnus. Aldri har fire brødre bedre enn de levd på jorda. Den herlige konges sønner i blod skjoldene farger. Etter kong Harald Gilles fall ble dronning Ingerid gift med Ottar Birting. Han var lendmann og en stor høvding, trøndsk av ætt. Han var en sterk støtte for kong Inge så lenge han var barn. Kong Sigurd var ikke noe større venn med ham, for han syntes han alltid holdt med Inge, sin stesønn. Ottar Birting ble drept nord i kaupangen av en drapsmann en kveld han skulle gå til aftensang. Da han hørte kvinet av hogget, løftet han handa og kappa imot fordi han trodde det ble kastet en snøball på ham, slik som unge gutter har moro av å gjøre. Han falt for hogget. I det samme kom Alv Rode, sønn hans, gående inn på kirkegården; han så at faren falt, og likeså at den mann som hadde drept ham, sprang øst om kirken. Alv sprang etter ham og drepte ham ved sanghushjørnet. Folk sa at han hadde hevnet seg godt, og han ble reknet for mye gjævere mann enn før. Alv Rode hevner sin fars død. 15. Kong Øystein Haraldsson var inne i Trondheimen da han fikk høre om Ottars fall. Han stevnte til seg en bondehær, og så tok han ut til byen og hadde mange folk. Men Ottars frender og andre venner la mest skylden på kong Sigurd for drapet. Han var i kaupangen da, og bøndene var sterkt oppøst imot ham. Kongen bød gudsdom for seg og bandt seg til jernbyrd, som skulle sanne at han var uskyldig, og på det vilkåret ble det forlik. Kong Sigurd reiste så sør i landet, men det ble aldri til noe med denne gudsdommen. 16. Dronning Ingerid fikk en sønn med Ivar Sneis; han het Orm og ble siden kalt kongsbror. Han var en vakker mann og ble en stor høvding, slik som det vil bli omtalt siden. Dronning Ingerid ble gift med Arne på Stårheim, som siden ble kalt kongsmåg. Deres barn var Inge, Nikolas (biskop i Oslo 1190-1225), Filippus i Herdla, og Margret, som først var gift med Bjørn Bukk og siden med Simon Kåresson. 17. Erling het sønn til Kyrpinge-Orm og Ragnhild, som var datter til Sveinke Steinarsson. Kyrpinge-Orm var sønn til Svein, som var sønn til Svein Erlendsson fra Gjerde. Orms mor var Ragna, datter til jarlen Orm Eilivsson og Sigrid, som var datter til jarlen Finn Arnesson. Orm jarls mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Erling var en klok mann, og han var en god venn til kong Inge. Med hans samtykke fikk Erling Kristin, datter til kong Sigurd (Jorsalfare) og dronning Malmfrid. Erling hadde gard på Støle i Sunnhordland. Erling fór fra landet og med ham Eindride Unge og flere lendmenn, og de hadde et vakkert mannskap. De hadde rustet seg til Jorsalferd og fór vestover havet til Orknøyene. Derfra fikk de følge med Ragnvald jarl, som ble kalt Kale, og med Vilhjalm biskop. I alt hadde de femten langskip da de seilte fra Orknøyene, og så seilte de til Suderøyene og derfra vest til Valland, og siden den veg som kong Sigurd Jorsalfare hadde tatt, ut til Norvasund, og de herjet vidt og bredt i det hedenske Spania. Kort etter at de hadde seilt gjennom sundet, skilte Eindride Unge og de som fulgte ham, seg fra dem med seks skip, og nå fór de hver for seg. Ragnvald og Erling Skakke støtte på en dromund i sjøen, og de la til med ni skip og sloss med dem. (Mer utførlig om dette i orknøyingenes saga). Til slutt la de snekkene under dromunden; da kastet hedningene ned på dem både våpen og stein og gryter fulle med kokende bek og olje. Erling lå nærmest dem med sitt skip. Da hogg Erling og hans folk huller i dromunden, noen nede i vannet og noen oppe på sidene, så de kunne gå inn gjennom dem. Så sier Torbjørn Skakkeskald i Erlingsdråpa: Med økse-egger hogde uredd djerve nordmenn hull på nye skipet i sida dypt under vannet. Krigerne på skipet så det lure påfunn. Løs ble slått med våpen skansene på skipet. Audun Raude het den mann som først gikk opp på dromunden; han var stavnbu hos Erling. De vant dromunden og drepte mange menn, tok så en mengde gods der og vant en herlig seier. Ragnvald jarl og Erling Skakke kom på denne ferden til Jorsalaland og ut til Jordanelva. Så vendte de først tilbake til Miklagard, der lot de skipene bli igjen, fór så landvegen hjem og hadde en heldig reise helt til de kom til Norge; det gikk stort ord om denne ferden. Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før, både på grunn av denne reisa og på grunn av sitt giftermål. Han var dessuten en klok mann, rik, ættstor og veltalende. Nå holdt han seg mest til venns i alle ting med kong Inge av de brødrene. 18. Kong Sigurd rei på veitsle øst i Viken med hirden sin; da rei han forbi garden til en mektig mann som het Simon. Da kongen rei gjennom garden, hørte han inne i et hus en som sang så fagert at han syntes det var et under å høre. Han rei bort til huset og fikk se at der inne stod ei kvinne ved ei kvern, og hun sang så vakkert mens hun malte. Kongen steig av hesten og gikk inn til kvinna og la seg med henne. Da kongen fór bort, fikk Simon bonde greie på det ærend kongen hadde vært der i. Hun het Tora og var i tjeneste hos Simon bonde. Nå lot Simon gi akt på hennes tilstand, og ei tid etterpå fødte hun et barn. Det var en gutt, og han fikk navnet Håkon og ble reknet for å være sønn til kong Sigurd. Håkon vokste opp der hos Simon Torbergsson og Gunnhild, kona hans. Der vokste også Ånund og Andres opp, sønnene til Simon; de og Håkon holdt så mye av hverandre, at ikke noe annet enn døden kunne skille dem. Kong Sigurd lytter til kvinnesang utenfor huset. 19. Kong Øystein Haraldsson var en gang øst i Viken nær landegrensa; han var uenig med bøndene i Ranrike og på Hisingen. De samlet seg imot ham, og han holdt slag med dem og vant seier. De kjempet et sted som heter Leikberg. Han brente vidt og bredt på Hisingen. Siden gav bøndene seg under ham og betalte store bøter, og kongen tok gisler av dem. Så sier Einar Skulason: For vikverjers verk gav kongen sterk en lønn som de måtte finne seg i. De i redsel gikk før fred de fikk. Han bot la på, tok gisler så. Kongen og hans hær ved Leikberg nær til kamp gikk fram, folk roser ham. Rener fort rømte bort. De gav sin nød det kongen bød. 20. Kort etter gav kong Øystein seg på ferd vest over havet og seilte til Katanes. Han fikk vite at jarlen Harald Maddadsson lå i Torså. Han la til med tre småskuter og kom uventet over ham. Jarlen hadde et skip på tretti rom og åtti mann på det; men da de ikke hadde ventet kamp, kom kong Øystein og hans menn straks opp på skipet, de fanget jarlen og tok ham med seg på sitt skip. Han løste seg ut med tre mark gull, og med det skiltes de. Så sier Einar Skulason: Åtti menn var samlet med Maddads sønn den djerve da mektige ørnemetter la ut til kamp med hærskip. Med skuter tre tok jarlen sjøkongen til fange. Den djerve hærfører siden gav hodet til kjekke fyrste. Kong Øystein seilte derifra søretter øst for Skottland og la til i en kjøpstad i Skottland som heter Apardjon og drepte mange menn der og herjet byen. Så sier Einar Skulason: I Apardjon falt folket, hørte jeg, alt. Freden tok slutt sverdene ble brutt. Det andre slaget holdt han sør ved Hjartapoll mot en hær av hestfolk, som han dreiv på flukt; der ryddet de noen skip. Så sier Einar: Kongssverdet beit, så blodstrøm rant heit. Hird stred i samhold sør ved Hjartapoll. Blodet hett gjorde ravnen mett. Da anglerskip han vant, blodstrøm større rant. Deretter seilte han videre sør i England og holdt det tredje slaget ved Hvitaby og fikk seier, men brente byen. Så sier Einar: Kongen gikk på ny i kamp ved Hvitaby. Sverdsangen klang, skjoldene sprang. Ulven drakk blod; høyt ilden stod om hus og borg, så fienden fikk sorg. Etter dette herjet han vidt og bredt omkring i England; den gang var Stevne (Stefan av Blois) konge i England. Dernest holdt kong Øystein slag med noen ryttere ved Skarpeskjær. Så sier Einar: I pileregn lei kongen fant vei gjennom skjoldkyndig hær ved Skarpeskjær. Dernest kjempet han i Pilavik og fikk seier. Så sier Einar: Kongen rødfarget sverd; så sleit ulveferd bymenns lik i Pilavik. Ved Vestersalt voldte han at alt Langetun brant; sverd pannen fant. Der brente de Langetun, en stor by, og folk sier at den byen ikke har kunnet komme seg opp igjen siden. Etter dette fór kong Øystein bort fra England og om høsten tilbake til Norge; folk dømte svært ulikt om denne ferden. 21. Det var god fred i Norge i førstningen av Haraldssønnenes dager, og de holdt sammen så noenlunde så lenge de gamle rådgiverne levde. Så lenge Inge og Sigurd var barn, hadde de én hird sammen; men Øystein én alene, for han var fullvoksen mann. Men da de var døde, de som hadde vært rådgivere for Inge og Sigurd under oppveksten - Så da Gyrd Bårdsson, Åmunde Gyrdsson, Tjostolv Ålesson, Ottar Birting, Ogmund Svifte og Ogmund Denge, bror til Erling Skakke - Erling sjøl hadde folk bare liten vørnad for så lenge Ogmund levde - da hadde Inge og Sigurd ikke lenger hird i lag. Da fikk kong Inge sin beste støtte i Gregorius, sønn til Dag Eilivsson og Ragnhild, som var datter til Skofte Ogmundsson. Gregorius var rik på gods, og han var en framifrå dugelig mann. Han ble formann for landsstyringen sammen med kong Inge, og av kongen fikk han lov til å ta av hans eiendom så mye han ville. Kong Sigurd ble en villstyring og uvøren i alle deler, så snart han vokste opp. Slik var Øystein også, likevel var han da noe rimeligere, men svært pengekjær og egennyttig var han. Kong Sigurd ble en stor og sterk mann og hadde et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig. Det nevner Einar Skulason: Sigurd, han som farger sverd i blod, står over andre i å tale. Unt har Gud ham seier. Når raumekongen myndig røsten løfter til tale, andre menn må tie, ære får gladmælt konge. 22. Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middelshøy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær. Han var gift med Ragna, datter til Nikolas Måse. Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og på brystet. Han var blid og vennlig mot sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med i landsstyringen; han var vel likt blant allmuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham. Brigida het ei datter til kong Harald Gille; hun var først gift med sveakongen Inge Hallsteinsson (?), og siden med jarlen Karl Sonesson (?) og så med sveakongen Magnus. Til sist ble hun gift med jarlen Birger Brosa. De hadde fire sønner, Filippus jarl, Knut jarl, Folke og Magnus. Døtrene deres var Ingegjerd, som ble gift med sveakongen Sørkve, deres sønn var Jon konge, og Kristin og Margret. Maria het ei anna datter til Harald Gille; hun var gift med Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk; deres sønn het Nikolas. Margret het den tredje dattera til Harald Gille; hun var gift med Jon Hallkjellsson, bror til Simon. Imellom disse brødrene hendte det mangt som det kom uenighet av; men jeg vil bare tale om det som jeg synes førte til de største hendinger. 23. Kardinalen Nikolas (Nicolaus Brekespear) fra Roma kom til Norge i Haraldssønnenes dager, og paven hadde sendt ham til Norge. Kardinalen var harm på Sigurd og Øystein, og de ble nødt til å forlike seg med ham. Men han var overmåte vennlig mot Inge og kalte ham sin sønn. Da de alle var forlikte med ham, gav han samtykke til at Jon Birgersson ble satt til erkebisp i Trondheimen, og han gav ham det klede som heter pallium, og han sa at erkebispestolen skulle være i Nidaros ved Kristkirken, der kong Olav den hellige hviler; men før hadde det bare vært lydbisper i Norge. Kardinalen fikk vedtatt at ingen mann skulle ha lov til å gå med våpen i kjøpstedene så nær som de tolv mann som skulle følge kongen. På mange måter fikk han bedret sedene blant folket i Norge mens han var der i landet. Ikke har det kommet noen utlending til Norge, som alle mennesker satte så høyt, eller som har hatt så mye å si hos folk, som han. Han reiste sørover med store vennegaver, og han sa at han alltid ville være nordmennenes beste venn. Da han kom sør til Roma, døde brått han som var pave før (Anastasius IV), og hele folket i Roma ville ta Nikolas til pave; så han ble vigd til pave med navnet Adrianus (Hadrian IV). Så sier de som i hans tid kom til Roma, at aldri hadde han så viktige saker å tale med andre menn om han ikke alltid først talte med nordmennene når de ville tale med ham. Han var ikke lenge pave (1154-1159); nå blir han reknet som hellig. 24. I Harald Gilles sønners dager hendte det at en mann som het Halldor, kom ut for venderne, og de tok ham og lemlestet ham. De skar hull på strupen og drog ut tunga og skar av tungerota. Siden drog han til den hellige kong Olav, vendte hugen sin fast til den hellige mann og gråt mye og bad kong Olav gi ham mål og helse. Da fikk han mål og miskunn av denne gode kongen og ble straks hans tjenestemann for alle sine livsdager, og han ble en ypperlig og trofast mann. Dette jærtegn hendte en halv måned før den seinere Olavsmesse på den dag da kardinal Nikolas steig i land i Norge (20. juli 1152 eller 1153). 25. Det var to brødre på Opplanda, ættstore og rike menn. Einar og Andres, sønner til Guttorm Gråbarde og morbrødre til kong Sigurd Haraldsson; der hadde de sin odel og all sin eiendom. De hadde ei søster som var svært vakker, men hun var ikke varsom nok for vondt folks snakk, som det viste seg siden. Hun var hyggelig og vennlig mot en engelsk prest, som het Rikard, og som oppholdt seg der hos brødrene hennes. Hun gjorde ham mangt til vilje og gjorde ofte godt imot ham av godvilje. Da gikk det ikke bedre enn at det kom ut stygge ord om denne kvinna. Siden da saken var kommet på folkemunne, gav alle presten skylden, og det gjorde også brødrene hennes. Så snart de ble var dette, sa de det til folk at det var rimeligst å legge skyld på ham på grunn av det store vennskap som hadde rådd mellom ham og deres søster. Dette ble nå til stor ulykke for dem, som ventelig var, da brødrene tidde still om sin lønnlige list og ikke lot seg merke med noe. Men en dag kalte de presten til seg; han ventet seg ikke annet enn godt av dem. De lokket ham hjemmefra med seg og sa at de skulle til en annen bygd og greie med noe som var nødvendig for dem, og de bad ham følge med. De hadde med seg en av tjenerne sine, som kjente til deres planer. De fór i båt langsmed stranda opp etter en innsjø som heter Rond, og de gikk i land ved et nes som heter Skiftesand. Der gikk de opp på land og holdt leik en stund. Så gikk de til et sted der ingen så dem, og så bad de tjenestekaren å gi presten et slag med øksehammeren. Han slo til ham så han lå i svime. Da han kom til seg sjøl igjen, sa han: Hvorfor skal dere fare så hardt med meg i leiken? Da svarte de: Om så ingen sier deg det, så skal du nå få kjennehva du har gjort, og så kom de med beskyldningene mot ham. Han nektet og bad Gud og den hellige kong Olav dømme dem imellom. Nå knuste de den ene leggen på ham, og så slepte de ham mellom seg til skogen og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter la de et reip om hodet på ham og et bord under akslene og hodet og satte i en pinne, som de strammet reipet med. Så tok Einar en treplugg og satte på øyet til presten, og tjeneren hans stod ved sida og slo på den med øksa, og sprengte øyet så det straks falt ned i skjegget. Og så satte han trepluggen på det andre øyet og sa til tjeneren: Slå ikke fullt så hardt! Han gjorde så; da glapp pluggen av øyesteinen og sleit øyelokket fra. Så tok Einar øyelokket med handa og holdt det opp, og så at øyesteinen ennå var på plass. Da satte han pluggen ute ved kinnet, og tjeneren slo så; da sprang øyesteinen ned på kinnbeinet der det var høyest. Siden åpnet de munnen på ham og tok tunga og drog den ut og skar den av, og så løste de hendene hans og hodet. Så snart han kom til seg sjøl igjen, da kom det for ham at han skulle legge øyesteinene på plass oppe ved brynene, og han holdt på dem med begge hender så godt han kunne. Så bar de ham til båten og fór til en gard som heter Sæheimrud og gikk i land der. De sendte en mann opp til garden for å si at det lå en prest der i båten ved stranda. Mens mannen som de hadde sendt av sted, var borte, spurte de om presten kunne tale, og han bladret med tunga og ville prøve å tale. Da sa Einar til broren: Om han kommer seg, og tungestubben gror til, er jeg redd han kommer til å tale. Så klipte de tungestubben av ham med ei tang, og så drog de i den og skar to ganger ned i den og tredje gangen ned i tungerota, og så lot de ham ligge der halvdød. Kona der på garden var fattig, men likevel gikk hun straks ut sammen med dattera, og de bar ham hjem til hus i kappene sine. Så gikk de og hentet en prest; da han kom dit, bandt han om alle sårene på ham, og de prøvde å hjelpe ham så godt de kunne. Slik lå han der nå, den sårede presten, ynkelig tilredt, men han satte sin lit til Guds miskunn og mistvilte aldri; enda han var målløs, bad han til Gud i tankene og med et sorgfullt hjerte, og mer og mer tillitsfullt dess sjukere han ble. Han vendte også hugen til den milde kongen, Olav den hellige, Guds herlige venn; han hadde før hørt mangt fortelle om hans mektige gjerninger, og han trodde derfor så mye fastere av hele sitt hjerte på hjelp fra ham i sin nød. Da han lå der lam og helt maktløs, gråt han sårt og ynket seg og bad med sårt hjerte den herlige kong Olav om hjelp. Etter midnatt sovnet presten så såret han var; da syntes han å se at en gjæv og gild mann kom til ham og sa: Ille er du nå medfart, Rikard lagsfelle; jeg ser at nå makter du ikke mye. Han syntes at han sa ja til det. Da sa han til ham: Du trenger miskunn. Presten svarte: Jeg kunne trenge miskunn fra Gud den allmektige og fra kong Olav den hellige. Han svarte: Det skal du få også. Så tok han i tungestubben til presten og halte så hardt i den at det gjorde vondt, etterpå strøk han med handa si over øynene på ham og over foten og andre lemmer som var såret. Da spurte presten hvem det var. Mannen så på ham og sa: Olav er her, nord fra Trondheimen. - og så forsvant han, men presten våknet helt frisk og tok straks til å tale. Sæl er jeg nå, sa han, Gud være takk og den hellige kong Olav; han har gitt meg helsa igjen. Og så ille han før var medfaren, likeså brått fikk han hjelp for sin ulykke; og han kjente det som han verken hadde vært såret eller sjuk, tunga var hel, begge øynene var kommet i lag, beinbruddene hadde grodd sammen, og alle andre sår hadde grodd eller var frie for verk, og han hadde fått den beste helse. Men til tegn på at øynene hadde vært utstukket, grodde det et hvitt arr på hvert øyelokk, for at en kunne se den gjæve konges herlighet på denne mannen som hadde vært så ynkelig tilredt. 26. Øystein og Sigurd var blitt uforlikte fordi kong Sigurd hadde drept en hirdmann for kong Øystein, Harald den vikværske som hadde hus i Bergen, og en til, presten Jon Tapard, sønn til Bjarne Sigurdsson. Derfor avtalte de forliksstevne med hverandre om vinteren på Opplanda. De to satt lenge i samtale, og det ble til slutt avtalt at alle brødrene skulle møtes i Bergen sommeren etter. Det var med i deres avtale at de skulle være enige om at kong Inge skulle ha bare to eller tre garder og så stor eiendom ellers at han kunne ha tretti mann omkring seg, og de syntes at han ikke så ut til å ha god nok helse til å være konge. Inge og Gregorius fikk høre om dette, og de reiste til Bergen med mange menn. Sigurd kom litt etterpå , og han hadde mye mindre folk. Da hadde Inge og Sigurd vært konger over Norge i nitten år. Øystein kom siden østfra Viken, men de andre to kom nordfra. Da lot kong Inge blåse til tings på Holmen,og der kom Sigurd og Inge med mye folk. Gregorius hadde to skip og godt og vel nitti mann, som han holdt på egen kostnad. Han holdt huskarene sine bedre enn andre lendmenn gjorde, for han drakk aldri i skytninger uten at alle huskarene drakk med ham. Han gikk med forgylt hjelm til tinget, og alle hans menn var hjelmkledde. Kong Inge stod opp og sa til mennene hva han hadde hørt om hvordan brødrene ville ordne det med ham, og han bad om hjelp. Hele mengden gav gode tilrop til talen hans, og de sa de ville følge ham. 27. Da stod kong Sigurd opp og talte; han sa det var usant det som Inge beskyldte dem for, og at det var Gregorius som fant på slikt. Han sa at det skulle ikke vare lenge før de fikk et slikt møte - dersom han fikk rå - at han skulle få støtt ned den forgylte hjelmen; han sluttet talen sin med å si at ikke skulle de leve lenge begge to. Gregorius svarte og sa at han tenkte at han ikke skulle trenge å lengte så etter et møte, for han var ferdig. Få dager etterpå ble en av huskarene til Gregorius drept ute på stretet, og drapsmannen var en av huskarene til kong Sigurd. Da ville Gregorius gå på kong Sigurd og mennene hans, men kong Inge og mange andre menn rådde fra. Da Ingerid, mor til kong Inge, gikk fra aftensang, fant hun et sted Sigurd Skrudhyrna liggende drept. Han var hirdmann hos kong Inge og så gammel at han hadde tjent mange konger. Drapsmennene var kong Sigurds menn, Hallvard Gunnarsson og Sigurd, sønn til Øystein Travale, og folk beskylte Sigurd for å stå bak. Da gikk Ingerid med en gang til kong Inge og sa til ham at han kom til å være en liten konge lenge når han ikke ville gjøre noe ved det at hirdmennene hans ble drept, den ene etter den andre, liksom svin. Kongen ble harm over hennes klander, og mens de trettet om det, kom Gregorius gående inn i hjelm og brynje og bad kongen ikke bli harm, og han sa at det var sant det hun sa. Her er jeg kommet og vil hjelpe deg, dersom du vil gå imot kong Sigurd, og her er mer enn hundre mann ute i gården, huskarene mine, hjelmkledde og brynjekledde, og vi skal gå imot fra den kanten som andre synes er farligst. De fleste rådde fra, og sa at Sigurd nok ville gi bot for ugjerningen. Da Gregorius skjønte at planen holdt på å gå over styr, sa han til kong Inge: Slik plukker de deg; for kort tid siden drepte de en huskar for meg og nå en hirdmann for deg; og de vil nok felle meg eller en annen lendmann som de mener du vil lide mye ved å miste, når de ser at du ikke gjør noe ved det; og så tar de fra deg kongedømmet når vennene dine er tatt. Hva så de andre lendmennene dine vil gjøre, så vil jeg ikke vente på å bli hogd ned som et naut, og nå i natt skal Sigurd og jeg gjøre en handel som får gå som den kan. For det første er det låkt med deg for din vanhelse, og dessuten tror jeg du har liten vilje til å holde oppe vennene dine. Men nå er jeg fullt ferdig til å gå mot Sigurd herfra , for her ute er merket mitt. Kong Inge stod opp og bad om å få hærklærne sine, og bad hver mann som ville følge ham, å gjøre seg istand; og han sa at det nyttet ikke å rå ham fra; han hadde veket unna lenge, men nå fikk stålet avgjøre saken mellom ham og Sigurd. Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge. 28. Kong Sigurd satt og drakk i gården til Sigrid Sæta. Han rustet seg, men tenkte at det ikke ville bli noe av med angrepet. Da kom de imot gården, kong Inge ovenfra Smedbuene, Arne kongsmåg ute fra Sandbru, Aslak Erlendsson fra gården sin, men Gregorius fra stretet, og derfra mente de det var farligst å gå fram. Sigurd og hans folk skjøt mye fra loftsgluggene, og de brøt ned ovnene og kastet steinene på dem. Gregorius og mennene hans brøt opp gårdsporten, og der i porten falt en av kong Sigurds menn, Einar, sønn til Lakse-Pål; Hallvard Gunnarsson falt også, men han ble skutt inne på loftet, og ingen mann sørget over ham. De hogg ned husene, og kong Sigurds menn gikk fra ham og bad om grid. Så gikk Sigurd opp på et loft og ville be om å få lyd; han hadde gull-lagt skjold. Folk kjente ham og ville ikke høre på ham; de skjøt på ham, og pilene fløy så tett at det var som å se i snøføyke, og der kunne han ikke være. Men da folkene hans hadde gått fra ham, og huset nesten var hogd ned, da gikk han ut og med ham hans hirdmann Tord Husfrøya, en vikværsk mann; de ville dit som kong Inge var, og Sigurd ropte på Inge sin bror at han skulle gi ham grid. Men de ble straks hogd ned, begge to, og Tord Husfrøya falt med stor ære. Der falt mange mann av Sigurds folk, enda jeg nevner bare få, og likeså av Inges folk; av Gregorius' folk falt fire mann, og så falt det en del som ikke var med noen av dem, men som kom ut for skudd nede på bryggene eller ute på skipene. Slaget stod fjorten dager før jonsok (10.juni 1155), og det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved den gamle Kristkirken ute på Holmen. Kong Inge gav Gregorius det skipet kong Sigurd hadde eid. To eller tre dager etterpå kom kong Øystein østfra med tretti skip, og han hadde med seg Håkon, sin brorsønn. Han styrte ikke inn til Bergen, men ble liggende i Florvåg. Det gikk bud mellom ham og kong Inge for å forlike dem. Men Gregorius ville at de skulle legge ut imot dem, for det ble ikke bedre siden; han sa at han sjøl ville være høvding på ferden, men du, konge, skal ikke være med; nå har vi folk nok. Men mange rådde fra, og derfor ble det ikke noe av ferden. Kong Øystein fór øst i Viken, men kong Inge nord til Trondheimen, og da var de å rekne for forlikte, men de møttes ikke sjøl. 29. Gregorius Dagsson reiste østover kort etter kong Øystein og var oppe på Hovund på garden sin Bratsberg. Kong Øystein var inne i Oslo og lot dra skipene sine mer enn to sjømil på isen, for det lå mye is inne i Viken. Han tok opp til Hovund og ville ta Gregorius til fange; men Gregorius hadde fått greie på det og drog seg unna opp i Telemark med nitti mann, og så nordover fjellet, og han kom ned til Hardanger og fór så til Støle i Etne. Der bodde Erling Skakke; men han hadde reist nord til Bergen. Kristin, kona hans, datter til kong Sigurd Jorsalfare, var hjemme, og hun bød Gregorius den hjelp han ville ha derfra. Gregorius fikk god mottagelse; han fikk med seg et langskip derfra som Erling eide, og alt det han trengte. Gregorius takket henne vel, og sa at hun hadde opptrådt på stormannsvis, slik som det var å vente. Så reiste de til Bergen og fant Erling, og han syntes at hun hadde gjort rett. 30. En stund etterpå reiste Gregorius Dagsson nord til kaupangen og kom dit før jul. Kong Inge ble svært glad da han kom, og bad ham ta så mye av hans eiendom som han ville. Kong Øystein brente garden til Gregorius og hogg ned buskapen. De nausta som kong Øystein den eldre hadde latt gjøre nord i kaupangen, og som var kostbare bygninger, ble brent om vinteren; noen gode skip til kong Inge strøk også med. Dette vakte stor harme blant folk, og det ble sagt at kong Øystein stod bak, og likeså Filippus Gyrdsson, fosterbror til kong Sigurd. Sommeren etter fór Inge sørover så mannsterk som mulig; men kong Øystein kom østfra, og han samlet folk til seg. De møttes ved Seløyene, nord for Lindesnes, og kong Inge hadde mange flere folk. Det var nær på at de hadde kommet i slag. De ble forlikt på det vilkår at Øystein skulle betale 45 mark gull; kong Inge skulle ha tretti mark fordi Øystein hadde stått bak planen om å brenne skipene og nausta; Filippus og alle de som hadde vært med på brannen, da skipene ble brent, skulle være utlege. De menn skulle også være utlege, som var skyldige i drapet på kong Sigurd; for kong Øystein lastet kong Inge for at han hadde hos seg de mennene. Gregorius skulle ha femten mark fordi kong Øystein hadde brent for ham. Kong Øystein likte dette ille, og han syntes det var tvangsforlik. Kong Inge tok øst til Viken fra stevnet, og Øystein nord til Trondheimen. Siden var kong Inge i Viken, og Øystein nordpå, og de møttes ikke. Mellom dem fór bare slike ord som ikke førte til forlik. Hver av dem lot også drepe vennene til den andre, og det ble ingenting av med betalingen fra Øystein. Hver av dem beskylte også den andre for at han ikke holdt avtalen. Kong Inge og Gregorius lokket mange menn fra kong Øystein, Bård Standale Brynjolvsson og Simon Skalp, sønn til Hallkjell Huk og mange andre lendmenn, Halldor Brynjolvssonog Jon Hallkjellsson. 31. Da det var gått to år etter kong Sigurds fall, drog kongene hær sammen, Inge østfra landet, og han fikk åtti skip, men kong Øystein nordfra, og han fikk 45 skip. Da hadde han den store draken, som kong Øystein Magnusson hadde latt bygge, og de hadde et stort og svært godt mannskap. Kong Inge lå med skipene sør ved Moster, og Øystein lå litt lenger nord i Grøningsund. Kong Øystein sendte Aslak Jonsson Unge og Arne Sæbjørnsson Sturla sør til Inge; de hadde ett skip. Da Inges menn kjente dem, la de mot dem og drepte mange av dem, tok skipet og alt som hørte til det, og hele ladningen. Men Aslak og Arne og noen mann med dem kom seg opp på land og tok vegen til kong Øystein, og fortalte ham hvordan kong Inge hadde tatt imot dem Da holdt kong Øystein husting, og sa til sine menn hvilken ufred Inge og hans menn ville få i stand, og han bad mannskapet at de skulle følge ham. Vi har så stor hær at jeg ikke vil rømme unna noensteds dersom dere vil følge meg. Men det kom ingen tilrop til talen hans. Hallkjell Huk var der, men begge sønnene hans, Simon og Jon, var hos Inge. Hallkjell svarte så mange hørte det: La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt. 32. Natta etter rodde de lønnlig bort med mange skip, noen ville gi seg i lag med kong Inge, og noen ville til Bergen og noen inn i Fjordane. Om morgenen da det ble lyst, lå kongen igjen med bare ti skip. Da lot han den store draken ligge etter der, fordi den var tung under årene, og likeså flere skip. De skamhogg draken, og så slo de i stykker øltønnene sine, og alt det som de ikke kunne ta med seg, spilte de. Kong Øystein gikk om bord på skipet til Eindride Jonsson Mornev, og de seilte nordover og inn i Sogn; derfra tok de landvegen øst til Viken. Kong Inge tok skipene og fór sjøvegen øst til Viken. Da var kong Øystein øst for folden og hadde nær tolv hundre mann. Da de så kong Inges flåte, syntes de at de ikke hadde folk nok og sprang unna til skogs. De rømte hver og en til sin kant, så kongen bare hadde én mann med seg. Kong Inge og hans folk ble var hvor Øystein hadde tatt vegen, og likeså at han hadde få folk med seg. De gikk for å leite etter ham. Simon Skalp fant ham i det samme han kom imot dem ut fra et riskratt. Simon hilste på ham: Vel møtt, herre ! sa han. Kongen sa: Jeg vet ikke bedre enn at du nå synes å være minherre. Det er nå som det lager seg, sa Simon. Kongen bad at han skulle la ham slippe bort, og sa at det sømmet seg for ham, for lenge har det vært godt mellom oss to, om det så er annerledes nå. Simon sa at det skulle det ikke bli noe av. Kongen bad om at han først måtte få høre messe, og det fikk han. Så la han seg med ansiktet ned, rettet hendene ut fra seg, og bad dem hogge ham i kors mellom akslene, og han sa at da skulle de få vite om han tålte jern eller ikke, slik som lagsmennene til kong Inge hadde sagt. Kong Øystein kommer fram fra skjulestedet. Simon sa til ham som skulle hogge, at han skulle gå til verket; kongen hadde krøpet helst litt for lenge omkring i lynget der, sa han. Så fikk kongen hogget, og de syntes han tok det med ære. Liket hans ble flyttet til Fors, og det ble satt for natta under bakken sør for kirken. Kong Øystein ble jordet i Forskirken, og grava hans er midt på kirkegolvet, og et teppe er lagt over; folk rekner ham for hellig. Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Det forteller vikværingene at det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava. Simon Skalp ble sterkt klandret for denne gjerning. At det gikk for seg som her fortalt, blir vanlig sagt mellom folk. Men noen sier at da kong Øystein var tatt til fange, sendte Simon en mann til kong Inge, men kongen bad at Øystein ikke skulle komme for øynene på ham. Så har kong Sverre latt skrive, men det sier Einar Skulason: Han som til mord har seg vennet og med mye ondskap sveik kongen, han vil seint få sin frelse, Simon Skalp, for slik udåd. Konge av Norge 1136 - 1155. Gillesønnene Sigurd og Inge ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting. Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene. Da de ble voksne ble de imidlertid uenige. Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men 10.juni 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen. I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet. Av hans friller nevnes: 1. Tora. 2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare. 3. Gunhild som var mor til Sverre. Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263. Snorre Sturlasson: Inges Saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, Bind 3, Bind 15 side 170-171. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 788. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.	Haraldsen av Norge, Sigurd "Sigurd 2" (I3372)
14044	Sigurd bodde på Sigurdsrud under Rua på slutten av 1840-årene. Under folketellingen i 1865 bor fisker Sigurd på Ruijordet som enkemann. Han har en ugift tjenestepike, Margith Ellefsdatter (65 år fra Gransherred) boende sammen med seg.	Sigurdsen Waale, Sigurd "Hvaale" / "Vaale" / "Hovde" (I2839)
14045	Sigurd er nevnt til Torsnes.	Galtung, Sigurd (I434)
14046	Sigurd fra Sud-Gvåle tok over Hovde nedre (Nistugu) i 1811. Handelen var et makeskifte, da eierne av Hovde nedre kjøpte Sud-Gvåle i 1811 og flyttet dit. Det nye Nistugu-folket solgte langheia Sjåen som Nils Flugon fikk hjemmel på i 1813, og i 1815 solgte de noe av jordveien og Kråkenes til Sondre Moen. I 1819 solgte han Hovde nedre til Engebret Torkjelsen på Sudlengste. Liv Olsdatter må ha vært av Hovde-ætt, for da hun og mannen Sigurd solgte Nistugu på Hovde, så var skjøtet i Sigurds navn, men notat - med min hustrus Samtykke. De kjøpte Sletta samme året, men solgte igjen straks.	Sigurdsen Waale, Sigurd "Hvaale" / "Vaale" / "Hovde" (I2839)
14047	Sigurd giftet seg med enken på Sud-Gvåle i 1746, Ragnhild Jonsdatter. Hun var enke etter brukeren Hans Høljesen, og hadde 4 barn med han. I 1768 fikk de kjøpe 1/3 av gården for 150 riksdaler. I 1777 sto skiftet etter Ragnhild. Bruttoformuen i boet var vel 227 riksdaler, nettoformuen bare 69 riksdaler. Med i skiftet var disse husdyrene: 7 kuer til 32 riksdaler, 1 kvige, 1 okse, 10 sauer og 6 geiter. I 1782 gifter Sigurd seg igjen med Siisel Taraldsdatter fra Tråer. Sigurd får kjøpe den siste tønnen av gården i 1791. For det måtte han ut med 132,5 riksdaler. Trolig var det Sigurd som ryddet Lia, som ble kalt Sigurdslie. I skiftet etter Sigurd i 1793 var bruttoformuen 300 riksdaler, mens nettoformuen var på 22 riksdaler 3 ort 2 skilling. Selve eiendommen ble verdsatt til 250 riksdaler. Ved skiftet var disse dyrene på gården: 1 gammel blakk hest til 6 riksdaler, 1 ku til 6 riksdaler, 1 kvige, 2 kalver, 2 sauer, 2 lam og 1 kje. Bare et av barna fra hvert ekteskap levde og vesle Sigurd (født 1791) arvet gården. Det ser ut til at enken Sissel flyttet til Lia i 1795, da hun giftet seg igjen.	Tofsen Solem, Sigur "Lynidalen" / "Waale" (I18014)
14048	Sigurd Ibsen kom nå til å leve som publisist de neste 10 årene, hovedsakelig i Kristiania. I Norge hadde Ibsen sluttet seg til kretsen rundt Nyt Tidsskrift, som i 1880-årene ble utgitt av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Her hadde han i årene 1883-1884 skrevet om statsbegrepets utvikling gjennom tidene. Artiklene røpet omfattende kjennskap til internasjonal statsrettslig og sosiologisk litteratur, en sjeldent klar fremstillingsform og et uhildet syn. Ibsen bodde i disse årene for det meste i Kristiania, der han forsøkte å livnære familien – som etter hvert vokste til fem – ved sitt forfatterskap. Etter at han i 1894 hadde forslått at Det Kongelige Frederiks Universitet burde få et professorat i sosiologi, bevilget Stortinget midler til forelesninger i faget. Vinteren 1896-1897 holdt Ibsen en godt besøkt forelesningsserie (som prøveforelesninger) i sosiologi. Universitetet konkluderte med å ikke anbefale ham til professoratet, og det skulle gå lang tid før sosiologi fikk noen egen lærestol i Oslo. Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene. Erfaringene i det svensk-norske diplomatiet gjorde at Ibsen engasjerte seg for eget norsk utenriksstyre, sterkt preget av Venstres grunnsyn. Han anklaget norske politikere for unnfallenhet overfor Sverige og for manglende evne til å hevde Norges stilling i unionen. I avhandlingen Unionen, som i 1891 ble spredd i et meget stort antall eksemplarer, la han et teoretisk grunnlag for en norsk politikk for eget utenriksstyre – fullt klar over at dette kunne sprenge unionen. Sent i 1897 startet han tidsskriftet Ringeren, som hadde som program å arbeide for en ny norsk unionspolitikk. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/	Ibsen, Sigurd (I24676)
14049	Sigurd Ibsen var sønn av dramatikeren og forfatteren Henrik Ibsen (1828-1906) og Suzannah Daae Thoresen (1836-1914). Faren var allerede i Sigurds barndom en verdensberømt dramatiker. De første 30 årene av sitt liv tilbragte Sigurd Ibsen hovedsakelig utenlands sammen med sine foreldre, først og fremst i Italia og Tyskland. Mulighetene til å møte norske jevnaldrende var dermed små, og hans norsk ble blottet for lokalt særpreg. På dem som ikke kjente ham, kunne han derfor fremstå som upersonlig. Til gjengjeld fikk han tidlig inngående kjennskap til europeisk politikk og åndsliv, noe som ga ham en frigjorthet i meninger som hans samtidige i Norge bare kunne oppnå i langt mer moden alder. Hans italiensk og tysk var flytende, og fransk, engelsk og svensk behersket han også godt. Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham.	Ibsen, Sigurd (I24676)
14050	Sigurd Jorsalfarar ble gravlagt i den nybygde Hallvardkirken - lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden.	Magnusen av Norge, Sigurd (I3386)