Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Notes


Matches 151 to 200 of 17,522

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 351» Next»

 #   Notes   Linked to 
151 .
Fred og gode tider, styrte lenge, døde på sotteseng, brent ved Fyrisvollene (Fyrisvallarna ). Bautasteiner reist der. Siste som ble kalt drotten.

Fra Ynglingesagaen:

16.
Domar heitte son hans Domalde, som deretter raadde for rike. Han raadde lengi for landi, og det var gode aaringar og fred i hans dagar.

Um honom er de ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde i Uppsalir og vart førd ut paa Fyrisvollane (58) og brend der paa aabakken, og der er bautasteinane hans. So segjer Tjodolv:

Tidt eg hev
etter haugen hans Yngve (59)
vise mennar
mykje spurt,
um kor Domar
paa den dynjande
Halvs-banen (60)
borin vart.
No eg veit,
at verk-bitin
frenden hans Fjølne
ved Fyri brann.

Forklaringer:
(58) Fyrisvollane er slettine attmed Fyrisaa millom Gamle Uppsalir og de nye Uppsala, der aai rann i sjøen.
(59) Domar (ætting aat Yngve).
(60) Halvs bane er elden, med di kong Halv vart innebrend. 		Domaldesen, Domar (I4769)
 
152 .
Frognerkilens Fabrik ble etablert i 1873. FF ble i 1906 overtatt av Sveitsiske Brown Boveri, og skiftet da navn. NEBB produserte komplett elektrisk utstyr for de fleste vannkraftanlegg i Norge. I tillegg produserte firmaet elektrisk utstyr og maskineri for NSB og til sporvogner og busser samt elektrisk utstyr til industrien.
Den første industrietableringen på Skøyen kom etter at Drammensbanen hadde åpnet i 1872. Året etter etablerte Frognerkilens Fabrik seg på de gjørmete områdene mellom Skøyen stasjon og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr.
Fabrikken ble i 1906 et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, og skiftet navn til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). Virksomheten på Skøyen ble et av Norges største industriforetak. Utstyr til vannktraftproduksjon og elektriske lokomotiver var noe av det som ble produsert på NEBB på Skøyen. Gjennom ulike oppkjøp, samarbeid og felles eierskap i Brown Boveri-systemet og svenske ASEA inngikk NEBB etter hvert i en stort konsern som omfattet det meste av norsk elektroteknisk inndustri. I 1988 ble alt samlet under ABB, og produksjonen ble samlet på ABBs hovedanlegg på Slependen.
Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl som opprinnelig var haller for Skabo Vognfabrikk. 		Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
153 .
Før Håkon Håkonsson og sønnen Magnus grep inn, var Norge delt i 4 lovområder. Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting hadde hver sine lover, og de var fulle av særregler.

Det som var rett sør i landet, kunne være galt nordpå. En drapssak kunne ende med dødsdom ett sted, men med en bot et annet. Et land som strakte seg fra Agder til Finnmark, og helt ut til Færøyene og Shetland, kunne ikke bygges på så uensartede spilleregler. Håkon forsto dette. Han hadde ført Norge gjennom urolige tider, og visste at et rike ikke kunne holdes sammen av sverd og allianser alene. Det trengtes en lov som gjaldt alle, og han satte kloke menn i arbeid med å samle og forbedre de gamle lovene. Da Håkon døde i 1263, var arbeidet ikke ferdig, men sønnen Magnus tok oppgaven på sine skuldre.

Magnus var bare 25 år da han ble konge, men han gjorde farens prosjekt til sitt eget. I 1274 ble Landsloven kunngjort. Pergamentruller skrevet på gammelnorsk, forseglet med kongens segl, bar bud om noe helt nytt: ett rike, én lov. Etter 2 år fulgte Byloven, laget for de voksende kjøpstedene langs kysten. For første gang fikk Norge et helhetlig lovverk, et system som grep rett inn i folks hverdag.

Lovene var radikale i sin samtid. Tidligere var hevn selve rettsordenen: ble en mann drept, krevde ætten hevn. Nå sto det i loven: Den som dreper en mann, skal bøte med sitt liv, om han ikke kan vinne forlik med den dødes ætt. Med disse ordene ble blodsfeidene satt til side og fred skrevet inn i rettsteksten.

Også kvinner fikk en tydeligere plass. Der tidligere tradisjon ofte gjorde dem til brikker i ekteskap og arv, slo Landsloven fast: Ingen kvinne skal giftes bort uten hennes eget samtykke. Det var et tidlig skritt mot en rett som anerkjente kvinners vilje og verdighet.

Loven var også opptatt av handel og ære. Den slo fast at kjøpmenn måtte være ærlige: Kjøpmann skal ikke selge mål eller vekt som er uriktig. Blir han tatt i det, skal varene beslaglegges, og han bøte til kongen.

Og loven regulerte æresforholdene i samfunnet: Ingen mann skal kaste mat på en annen; gjør han det, skal han bøte, for det regnes som stor skam. Små ord, men de forteller om en tid der åpen fornedrelse kunne være like alvorlig som et slag.

Magnus fikk tilnavnet Lagabøte – lovforbedreren – men æren må deles med Håkon, som hadde sett behovet og startet arbeidet. Sammen står far og sønn igjen som de store lovbyggerne i norsk middelalder. Håkon begynte, Magnus fullførte, og resultatet ble en rettsorden som bandt landet sterkere enn noen borgmur. Han døde i Bergen i 1280, bare 42 år gammel. Men lovene han etterlot seg levde videre i over 400 år, helt til Kristian 5.s Norske Lov tok over på slutten av 1600-tallet. At én konge kunne skape et verk som styrte landet i så lang tid, gjør ham til en av de mest samfunnsbyggende skikkelsene i norsk historie.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Håkonsen av Norge, Magnus "Magnus 6" (I3364)
 
154 .
Første drotten i Uppsala hvor han bygde et stort hov. Til hovet la han alt han eide av land og løsøre, dette har altid holdt seg siden og blir kalt Uppsala-rikdommen (Uppsala-ød).

Fikk tilnavnet Yngve som hedersnavn og etterkommerne ynglinger.

Gift med Gerd Gymesdotter og fikk sønnen Fjolne.

Døde sottedøden, liket ble holdt skjult i 3 år, første som ble hauglagt uten å bli brent.

Ynglingesagaen eller Ynglingasaga er den første sagaen i Heimskringla, Snorre Sturlasons verk fra 1200-tallet om de norske kongenes historie fra den mytologiske fornalderen og fram til 1177.
Sagaen omtaler de norrøne gudene som vanlige mennesker. Innvevd i denne fortellingen er det flettet inn referanser til viktige historiske hendelser.

Ynglingesagaen bygger blant annet på et kvad fra omkring år 900. Kvadet Ynglingatal ble ifølge tradisjonen forfattet av den norske skalden Tjodolv den kvinværske. Kvadet inneholder korte beretninger om ynglingeættens konger.

Sagaens kongerekke innledes med Odin og Frøy, som den kristne Snorre rekonstruerte til historiske personer. I den forbindelse fortelles historien om krigen mellom æser og vaner og den avsluttende fred, hvor Høne og Mime utveksles som gisler mot Njord, Frøy og Kvaser.

Fra Ynglingesagaen:

10.
Frøy tok daa rike etter Njord; han vart kalla drottin yvi sviane og tok skattegaavur av deim. Han var vensæl og aarsæl liksom far sin. Frøy reiste eit stort hov i Uppsalir (40) og sette der hovudstaden sin og lagde dertil alle innkomune sine, baade land og lausøyre. Daa vart Uppsala-rikdomen (41) grunnlagd og hev haldi seg heile tidi sidan. I hans dagar tok Frode-freden til; daa var de gode aaringar i alle land; de trudde dei var Frøy som gjorde. Han vart so mykje meir dyrka enn hine gudane, som landsfolke i hans tid vart rikare enn fyrr, av freden og dei gode aaringane.

Gjerd Gymesdotter heitte kona hans. Son deira heitte Fjølne. Frøy kalla dei eit anna namn for Yngve.

Yngve-namne hadde dei lengi i ætti hans sidan til heiders-namn, og Ynglingar kalla dei sidan ættmennane hans.

Frøy vart sjuk. Men daa sjukdomen tok paa han, fann dei paa raad; dei lét faa folk koma til han, og stelte til ein stor haug og sette dør på og tri gluggar. Men daa Frøy var slokna, bar dei han løynleg ut i haugen, og sagde til sviane at han var livde, og heldt vakt der tri vetrar; men all skatten tømde dei inn i haugen, i ein glugge gulle, men i den andre sylve, og i den tridje koparpeningane. Daa heldt dei gode aaringane og freden ved. Frøya heldt daa ved med blotingi, for di at ho var den einaste av gudane som livde etter, og ho vart daa utifraa namngjeti, so dei skulde kalla alle høgsette konur, som no heiter fruvur, etter hennar namn. Soleis heiter og kvar kone fruve yvi sin eigedom, men den som eig hus heiter husfru (42). Frøya var heller lauslynd.

Odd heitte husbonden hennar, døtrane hennar heitte Noss og Gjerseme; dei var overlag væne, etter deira namn kallar dei no soleis dei dyraste eignalutine (43). Daa alle sviane visste at Frøy var daain, men dei gode aaringane og freden heldt ved so trudde dei, at soleis kom de til aa vera, so lengi Frøy var i Svitjod, og vilde ikkje brenna han, og kalla han gud yvi heile verdi, og blota mest til honom for gode aaringar og fred heile tidi sidan.

Forklaringer:

(40) Med Uppsalir er alltid i konge-sogune meint - Gamla Uppsala - nord for byen med de namn no (den tid kalla Østra Aaros); var ikkje vorti bispesæte endaa, den tid Snorre livde. Domkyrkja der tok dei til aa byggja i 1287.

(41) Uppsala-rikdomen er dei gardane, som kongen i Uppsalir hadde til aa liva av, og som er de fyrste grunnlage til de svenske krungods.

(42) Av husfru kjem truleg de danske ord hustru.

(43) Hnoss tyder i gmln. klenodie, smykke, og gersemi ein dyr og gjæv eignalut. 		Njårdsen, Frøy (Yngve-Frej) (I4780)
 
155 .
Første som kalte seg konge.

Fra Ynglingesagaen:

17.
Dygve heitte son hans, som di-næst raadde for landi, og um honom er ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde. So segjer Tjodolv:

Ved haugen hans Dygve
Helhest-disi (61)
gaman hev
og glede stor.
Ein skulde syster
til Ulv og Narve
av kongemennar
kaara til dauden.
Med einvaldskongen
yvi Yngve-folke
dotter hans Loke
leika hardt.

Mor hans Dygve var Drott, dotter til kong Danp, som var son hans Rig, som var den fyrste som vart kalla konge paa dansk maal (62); hans etterkomarar brukte stødt sidan kongsnamne som de største heidersnamn.

Dygve var den fyrste i si ætt, som vart kalla konge, men fyrr vart dei kalla drottnar, og konune deira dronningar (63), og hirdi vart kalla drott. Men Yngve eller Yngune kalla dei alltid kvar den som høyrde til ætti deira; men alle ihop kalla Ynglingar. Dronning Drott var syster til kong Dan den storlaatne, som Danmark hev fengi namn etter.

Forklaringer:
(61) Helhest-disi (Helhest-gudinna) er Hel, dotter til Loke og syster til Ulv og Narve.
(62) Um Rig (den fyrste som vart kalla konge) og um Dan og Danp hev de vori fortalt i den seinare luten av de gamle kvad Rigs-thula, som no er burtkomin, men som Snorre hev kjent.
(63) Fraa fyrst av: drottningar. 		Domarsen, Dyggve (Drigve) (I4768)
 
156 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
157 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
158 .
Gift med datter til Aude den rike som han ga 3 storgarder til i brudegave pluss en stor halsring av gull.

De fikk 2 sønner, Gisl og Ondur.

Tok seg ny kone som han fikk sønnen Domalde med.

Nektet sine 2 eldste sønner arven etter sin mor, ble innebrent som hevn og en forbannelse om ættedrap i slekten for all framtid.

Fra Ynglingesagaen:

14.
Visbur tok arv etter Vanlande, far sin; han gifte seg med dotter hans Aude de rike og gav henne i bruregaave tri store gardar og eit halsband av gull. Dei hadde tvo sønir, Gisl og Ondur. Visbur reiste fraa ho og fekk ei onnor kone, men ho fór til far sin med sønine sine.

Visbur hadde ein son, som heitte Domalde. Stykmori hans Domalde lét seide ulukke paa han. Men daa sønine hans Visbur var 12 og 13 vetrar gamle, fór dei til han og kravde bruregaava til mor si; men han vilde ikkje ut med ho. Daa sagde dei, at gullhalsbande skulde verta den beste mannen i ætti hans til bane, og fór burt og heim. Daa tok dei paa med seiding att, so dei kunde faa drepi far sin. Daa sagde Huld seidkone ved deim, at slik skulde ho seida, og likeins at skyldfolk jamt skulde drepa kvarandre sidan i ætti til Ynglingane. Dei samtykte dette. Dermed samla dei folk og kom uventande paa Visbur um natti og brende han inne. So kvad Tjodolv:

Vilje-borgi (1)
aat Visbur konge
bror til sjøen
slukte der.
Dei som vel
mun verja garden (2)
fæle skogs-øydar (3)
paa farn sin hissa,
og allveldug konge
ved aaren hans eigin
glodheit hund (4)
gnellande beit

Forklaringer:
(1) Vilje-borgi er kroppen, som held viljen bundin.
(2) Bror til sjøen er elden, liksom Loge er sagd aa vera bror aat Ægir (sjøen).
(3) Høge folk; her sønine hans Visbur.
(4) Elden. 		Vanlandesson, Visbur (I4773)
 
159 .
Gift med Hild, datter til Eirik Agnarson, konge i Vestfold.

Ble slått overbord av bommen på skipet han førte og døde, liket ble ført til Borre og hauglagt der.

Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold.

Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel.

Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde.

Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne all slags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort.

Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den.
Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane.

Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla.

Så sier Tjodolv:

Og Øystein
slått av bommen
fór til Hel,
Lokes datter,
og nå ligger
under steinrøys
rik høvding
på raets kant,
der hvor iskald
Vadla-elva
går i vågen
hos gøtske konge.

Fra Ynglingesagaen:

46.
Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold. Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde. Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. Den tid var de ein konge paa Varna (130), som heitte Skjold og var ein stor trollmann. Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira. Daa tok kappa si og veivde og blés. Daa dei siglde inn um Jarlsøy (131), sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed. De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe slo kongen yvi bord, og de vart banen hans. Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro (132) og kasta upp ein haug etter han paa Rae (133) ute ved sjøen ved Vadla. So segjer Tjodolv:

Men for seglbommen
stupte Øystein
og til brordotter
hans Byleist fór (134).
Paa kanten av Rae
kviler han
den storgjæve (135) kongen
under steinen gøymd.
Uvérs-kald,
der kongen ligg,
Vadle-straumen
ut i viki renn.

Forklaringer:
(129) Hel.
(130) Varna var Rygge herad paa Austfold (Smaaleni), der den store garden Værne var kongsgard seinare utetter og, til den ikring 1200 vart eit hospital der for gamle hirdmenn.
(131) Jarlsøy heiter no Jærsøy, ved innlaupe til Tunsberg.
(132) Borró, heiter no Borre, ved Horten.
(133) Rae (Ra'e) er ein jordrygg av stein og aur, ein gamal jøkulgard eller vór (moræne) som strekkjer seg gjenom Vestfold fraa Helgeraai til Horten. Snorre hev meint, at Vadla var namn paa ei elv i Borro; men der gjeng ingi elv ut i fjorden.
(134) Byleist var bror hans Loke, som var far til Hel.
(135) Gjevmild. 		Halvdansen, Øystein (I3589)
 
160 .
Gift med Liv, datter til Dag fra Vestmar.

Halvdan var en stor kriger og var på flere hærferder og hentet seg store rikdommer. Lønnet sine folk godt og var rundhåndet med penger, derav navnet.

Døde sottedød, hauglagt i Borre.

Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat.

Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom.

Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar.

Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre.

Så sier Tjodolv:

Og til møte
Lokes møy
tredje kongen
fra livet kalte,
da Halvdan
Holtanbonden,
hadde nytt
det norner bød.
Og seierens menn
siden gjemte
budlungen
der i Borre.

Fra Ynglingesagaen:

47.
Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Halvdan den milde (135) og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten. Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom. Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar (136). Holtar (137) paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. So segjer Tjodolv:

Og til tings
den tridje kongen (138)
løynske Hel
or heimen baud,
den gong daa Halvdan,
som paa Holtar budde,
lagnadens dom
lyda maate,
og paa Borro
dei beste kjempur
hovdingen
i haug ladge.

Forklaringer:
(136) Vestmar synest vera namn paa strandbygdine vestanfor Vestfold ikring Grenmar (Langesundsfjorden).
(137) Holtar, no Haltan i Borro herad paa Vest-fold.
(138) Den tridje fraa Halvdan Kvitbein. 		Øysteinsen, Halvdan (I3587)
 
161 .
Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under 2.verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget.

Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet.

Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening.

Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen. Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad, en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.
 		Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
 
162 .
Gratulasjonskort til brudeparet Aune på Støren:

Gratulerer med denne dag, ynskjer lukka vil fylja dykk i lag. Helsing frå bestefar.

Gunvor og Ole de gratuleres, ta mot det som her serveres.
Lykke til på ferden, alt godt i denne verden,
penger, unger, mat i fleng, ønsker vi den gamle gjeng.
Fra Birgit I. Lorentzen, Thor Rodahl, Bergljot Johansen, Bj.W. Knudsen, Erling Haaberget og ?

Nu Ole er du smedet i ymnens lenker bare på Gunvor du tenker.
Glemt er Ler og togtrafikk, når du ser i Gunvors blikk sier hjertet tikk-tikk-klikk.
Ja kjerlighet mellem mann og kvinne er evig besunget, vil evig brinne.
Og flammen hos dokk den knitrer og brenner, så hold den vedlike til livet ender.
Vi gratulerer og sier - hei! Lykke til på livets vei!
Dog et råd vi gir: Elsk med måte og la ikke kjerringa råde!
En lille gave vi sender her (til nytte eller pynt) i mangel av oppfinnsomhet den blev i mynt.
Fra H. Gulli (?), N. Røste, Ole Haltbrekken, Sverre Eklo (?), J. Lund og O. Kotsbak (?).

Vi gratulerer!
Fra mange på Marienborg, bl.a. Bergljot Rosmæl

Når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett.
Fra Olav.

Samme.
Fra Mildrid Brattset.

Når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett.
Gratulerar Ole med Gunvor og Gunvor med Ole, og vil få ynskje at den 16.oktober 1948 må stå for dykk i framtida som ein lukkeleg dag i seg sjølv, og som ein dag som førde lukke med seg og gav livet ei ny meining og eit rikare innhold for dykk båe.
Til brurfolka Aune.
Fra Ingvar Rognes med huslyd.

Kjærlighet fra Gud er det store bud, er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet og du har Guds fred ti Gud selv er kjærlighet.
Ein bryllaupsfest med glede og gaman det ynskjer me dykk, Ole og Gunvor. De som av kjærleik er komne saman, kan huslukka vinna, rik og ovstor. Så hold dykkar kjærleik frisk og ung, da kan livsvegen ei verta tung, og lukka vil æveleg vara.
Fra Maren og Lars Moan.

Tanker som hinannen trenger, finner nok sin pol.
Hjerter som vil møtes, sprenger alt som forårssol.
Fra Hjørdis & Anders.

Tanker som hinannen trenger, finner nok sin pol.
Hjerter som vil møtes, sprenger alt som forårssol.
Livets stormer er altid mange, men med Jesus ombord føres båten trykt i havn.
Fra Lars Soknes med familie.

Hjertelig tillykke.
Å hei å ho, sa loppa og lo, i natt ska e bit dokk begge to!
Fra Anshus's Soknedal.

Jeg kan ikke ønske en rosenstrødd vei, for rosene blomstrer om vinteren ei.
Men gid dere begge må lykkefylt vandre med blomster i hjertet og tro på hverandre.
Da gror det i livet og dufter av sommer og høsten er mild, når engang den kommer.
Fra K.Berntsen med familie.

Samme.
Fra Anne & Ola Halgunset.

Hold fast hva du har. Vær trofast mot hjemmet, mot mor og mot far. Og se til din Frelser i stort og i smått, så går det deg vel, og så får du det godt i ungdom og alder, og evig hus Gud. Hold fast og hold ut!
Hjertelig Lykkeønsking fra Einar Lund med familie.

Gid bryllupsdagens lykkebud må være ledestjerne og føre brudgom her og brud til målet i det fjerne.
Så glad de sammen livet går og trofast deler alle kår.
Fra Marie Engen med familie.

Nornene har tråden spunnet, unge hjerter sammen bundet, slok som skjebnen vil.
Intet mål er for høyt å nå for to som sammen et slag vil slå. Og så lykke til.
Hjertelig lykkeønskning fra Anna J. Hage.

Flagget går til topps idag for Brudeparet Aune.
Fra Ola Langklopp med familie.

Gid bryllupsdagens lykkebud må være ledestjerne og føre brudgom her og brud til målet i det fjerne.
Så glad de sammen livet går og trofast deler alle kår.
Vår hjerteligste gratulasjon.
Fra Johanne og Jarl Strand. 		Family: Ole Martin Aune / Gunvor Moum, "Aune" (F522)
 
163 .
Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere,[26] men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.

Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente langeleikspilleren Berit Pynten i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad. Lars Kinsarvik var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk. På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken.

Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som - Nordens Chopin - et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.

Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med Hjertets melodier, op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.

-

Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært – jeg tør påstå det – den eneste sanne formidler av mine sanger.

I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.

Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen Haugtussa, op.67, med tekster av Arne Garborg.

Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er - Jeg elsker Dig - etter H.C. Andersen op.5 nr.3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op.41 nr.3). Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot - Fire tyske dikt - op.4.

Ved siden av Haugtussa regnes de 6 tyske sanger, op.48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram - Dereinst, Gedanke mein - (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon.

I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes - Das alte Lied - fra op.4, - Hör' ich das Liedchen klingen - fra op.39, samt - Gruß - fra op.48. Lys nat fra op.70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i Haugtussa) kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser - Uten sol - og - Dødens sanger og danser.

I - Fire stykker for klaver - op.1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann.

Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op.6 og - Sonate - op.7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til - Tre klaverstykker - EG 105, fra 1860).

Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt, og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr.3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op.8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.

Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973[38] har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte - store - former. Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.

Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans - Lyriske stykker for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i 10 hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av - Bryllupsdag på Troldhaugen - som alene utgjør 10 sider i op.65 (mot 20 sider for de resterende 5 stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine - Lieder ohne Worte - (Sanger uten ord) hadde grunnlagt genren. Ved siden av - Bryllupsdag på Troldhaugen - er - Arietta - Troldtog - Ensom vandrer - Liten fugl - Klokkeklang - og - Efterklang - blant de mest kjente lyriske stykkene.

Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen - Den nordlandske Bondestand - fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon.

Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel. Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet Fra Holbergs tid. Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene - Preludium - Sarabande - Gavotte - Air - og - Rigaudon. Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen:

Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet.

Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.

Norske folkeviser for klaver, op.66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av - den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif. En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet - Gjendines bådnlåt - etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.

Slåtter for klaver, op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i Lyriske stykker og Norske folkeviser, krassere og mer direkte.

Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage kunst etter internasjonal målestokk.

Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere - Må aldrig opføres! E.G. - på manuskriptets 1.side.

Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn 2 uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats. I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns 3. og Johannes Brahms' 1.symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i 2. og 4.sats, mens koralseksjonen i 4.satsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo. Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen.

Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3.april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907. 		Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
 
164 .
Han var i en rettstvist som var mellom Ole Jacob Hoff og Larvik kommune og dreide seg om boforholdene til han og hans familie i og med at han var offentlig ansatt tjenestemann.
Vi kan lese om dette i rettspapirene:

L.Nr.280 D.Nr.22: Laurvigs Byes Commune mod kirkesanger Hoff.

I denne Sag blev af Christiania Stiftsoverrets 2den Afdeling den 7de Juni 1852 afsagt følgende Dom:
Under 13de Mai 1839 indgav Skolelærer og kirkesanger Ole Jacob Hoff et Undragende til Laurvigs Byes Formandskab, hvori han besværer sig over, at den ham anviste Bolig i den Laurvigs Commune tilhørende saakaldte Herregaard var altfor knap, og dertil ubekvem, samt anholder om, hvis han ei kan erholde en for ham passende Bekvemmelighed i den østre Fløi af Herregaarden, at tilstaaes en aarlig Husleiegodtgjørelse af 60 Spdlr., for at han uden Tab kunde beboe sin egen Gaard paa Thorstrand.

I Anledning at dette Undragende fattede Laurvigs Formand: og Repræsentantskab under 26de Juni 1839 følgende at Jarlsbergs og Laurvigs Amt under 17de Marts 1840 approberede Beslutning:

De af Klokker Hoff hidtil til Bolig og Skole benyttede Værelser bestemmes for Fremtiden til Bolig for Middelskolens Bestyrer i Forbindelse med det ham forhen anviste Locale, hvorimod Hoff tilstaaes aarlig Husleie 50 Spdlr., fra 14de October 1839 at regne, indtil Bolig in natura kan anvises ham.

I Overeensstemmelse med denne Beslutning tilflyttede derpaa Kirkesanger Hoff sin egen Gaard, og erholdt at Laurvigs Bykasse udbetalt som Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., indtil Laurvigs Communalbestyrelse under 28de December 1849 besluttede, at der i Henhold til den ovennævnte Beslutning at 26de Juni 1839 skulde anvises Kirkesanger Hoff fri Bolig in natura fra 14de October 1850 og indtil videre; dog skulde det staae Hoff frit for, i Stedet for fri Bolig in natura at modtage, ligeledes indtil videre, som passende Husleiegodtgjørelse 40 Spdlr. aarlig, naar han derom erklærede sig inden 4 Uger, efter at denne Beslutning var bleven ham communiceret.

Uagtet Hoff under 20de Januar 1850 erklærede, at han ikke kunde indlade sig paa at vælge noget af de ham forelagte Alternativer, med derimod gjorde Paastand paa, uden Afkortning eller Forandring at nyde de ham betingede 50 Spdlr. aarlig i Husleiegodtgjørelse, tilmeldte Laurvigs Formandskab i Skrivelse af 12te Juli 1850 Laurvigs Magistrat, at Communalbestyrelsen foreløpig for et Tidsrum af 2 Aar, fra 14de October 1850 at regne, havde til fri Bolig for Kirkesanger Hoff leiet Styrmand Dehlns Gaard Nr. 315 b paa Thorstrand, samt at selvfølgelig den Husleiegodtgjørelse i Penge, som Hoff hidtil hadde nydt af Communen, vilde ophøre fra sidstnævnte Datum.

Efter forgjæves anstillet Forligsprøve, og efter at være medeelt naadigst beneficium processus gratuiti, sagsøgte Kirkesanger Hoff ved Stævning af 21de Juli f.A. Laurvigs Byes Communalbestyrelse, hvori efter han paastod principaliter:
at Indstævne tilpligtes at betale Citanten 50 Spdlr. aarlig Husleiegodtgjørelse, fra 14de October 1850 at regne, med 4 pCt. Renter fra Dato af Klagen til Forligelsescommissionen til Betaling steer, eller in subsidium, at Indstævnte tilpligtes at betale Citanten den nysnævnte Husleiegodgjørelse fra 14de October 1850, indtil Indstævnte anskaffer Citanten i Byens eiende Gaard en saadan Bolig, som forhen har været ham tilstaaet, eller anden fast Bolig, paa den i Loven af 14de Juni 1816, § 5, bestemte Maade, der af uvillige Mænd maatte skjønnes antagelig og passende.

Da den ordinære Dommer, constitueret Byfoged i Laurvig, Procurator Schreder, fandt sig foranlediget til at vige sit Sæde, fordi han tidligere af Citanten havde været consulteret betræffende nærværende Sags Gjenstand, er Sagen i første Instants bleven behandlet af den af Jarlsbergs og Laurvigs Amt beskikkede Sættedommer, Sorenskriver Thaulow, som under 27de November f.A. tjendte saaledes for Ret:

Indstævnte Laurvigs Byes Communalbestyrelse bør til Citanten Ole Jacob Hoff som Kirkesanger i Laurvig at betale i aarlig Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., fra 14de October 1850 og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Byen tilhørende Gaard anvises ham. Af Beløbet 50 Spdlr. bør Indstævnte tillige til Citanten erlægge 4 pCt. aarlig Rente, saa længe eller for saa vidt Beløbet, imod de for sammes Betaling tidligere befulgte Terminer, er eller bliver ham forholdt. Sættedommeren Sorenskriver Thaulow og den betalede Sagfører Procurator Sebbelow tillægges i Salarium, den Første 20 og den Sidste 15 Spdlr., hvilke Salarier udredes af Statkassen. I Øvrigt ophæves Processens Omkostninger mellem Parterne.

Denne Dom har Laurvigs Byes Communalbestyrelse ved Stævning af 18de December f.A. indanket her til Retten, og derefter paastaaet, at Underrettens Dom underkjendes, og at Appellantskabet for Kirkesanger Hoffs Tiltale frifindes, samt hos ham tilkjendes Sagens Omkostninger for begge Retter.

Instævnte Kirkesanger Hoff har, skjønt lovligen varslet, ikke mødt eller ladet møde her ved Retten.

Efter Indholdet af den ovenfor omtalte, af Laurvigs Byes Formænd og Repræsentanter under 26de Juni 1839 fattede Beslutning forekommer det Retten, endog uden hensyn til Bestemmelsen i Loven angaaende Geistlighedens Indkomster m.v. af 14de Juni 1816, § 5, klart, at Appellantskabet ikke paa egen haand kunde uden Indstævntes Samtykke gjøre nogen Redsættelse i den ham ved samme Beslutning tilstaaede Husleiegodtgjørelse, 50 Spdlr. aarlig, men at det eneste Middel til at frigjøre Communen for denne Udredsel, maatte være at skaffe Indstævnte fri Bolib in natura.

Dette Alternativ formener Appellantskabet ogsaa at have fyldestgjort ved at have anviist Indstævnte fri Bolig i det Styrmand Dehlns tilhørende Hus.

Indstævnte har, foruden at bemærke, at den ham saaledes anviste Bolig er altfor indskrænket og mangler flere nødvendige Bekvemmeligheder, ogsaa anført, at Communalbestyrelsen efter Lovgivningen maa ansees uberettiget til at anvise ham Bolig andet Steds end i en Communen selv tilhørende Gaard, hvor han kunde gjøre Regning paa stadig Ophold, og er denne Indsigelse ogsaa af Underdommeren givet Medhold.

De Lovsteder, som i den heromhandle Henseende hovedsaglig ville komme i Betragtning, ere:

a) L. 2-21-62, der bestemmer, at Sognepræsterne, Capellanerne og andre Kirketjenere i Kjøbstederne skulle forsørges med bekvemme og skikkelige Boliger, der skulle af Kirkernes Midler vedligeholdes og paabygges, hva der fattes til Fornødenhed.

b) Lov af 14de Juni 1816 angaaende nærmere Bestemmelse i Henseende til Geistlighedens, Kirkes og Skolebetjenters Indkomster, § 5, der er saa lydende:
De af Kongen eller Øvrigheden fast ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente i Kjøbstæderne og Bergstæderne, som skulle boe i disse, skulle af Byen eller Verket nyde enten fri Bolig, som anskaffes og vedligeholdes paa Byens eller Verkets Bekostning, eller og Vederlag derfor i Penge efter Øvrighedens Forslag, som af Stiftsdirectionen indsendes til Regjeringens Approbation.

Nærværende Ret kan heller ikke indsee Andet, end at be citerede Lovsteder tydelig forndsætte, at de i Kjøbstæderne ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde fri Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger, og at de ikke kunne være pligtige til at modtage nogen for dem af Communalbestyrelsen i private Mænds Hus leiet Bolig.

Naar saaledes L. 2-21-62 befaler, at Kirkens Embedsmænds og Betjentes Boliger ikke blot skulle vedligeholdes, men ogsaa, for saa vidt Saadant fornødiges, paabygges af Kirkernes Midler, er det klart, at der forudsættes, at Kjøbstadens geistlige Embedsmænd og Betjente anvises Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger; thi disse Bestemmelser vilde jo være ganske upassende, naar Talen var om en hos Private for kortere eller længere Tid leiet Bolig.

Ogsaa Loven af 14de Juni 1816, § 5, gaaer, saa vidt skjønnes, kjendelig ud frå, at Kjøbstædernes geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde Bolig i Communens egne Bygninger, hvor de kunne gjøre Regning paa et Stadigt Ophold, saa længe Deres Embede eller Bestilling vedvarer.

Dette følger formeentlig, ikke blot af de i Lovstedet forekommende Ord:
anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, men ogsaa deraf, at Lovstedets 2det Alternativ eller og Vederlag derfor i Penge sjælden eller aldrig vilde komme til Anvendelse, naar vedkommende geistlige Embedsmand eller Betjente skulde være pligtig at lade sig nøie med den Bolig, som Communebestyrelsen maatte leie til ham for kortere eller længere Tid hos en privat Mand; thi det er næppe tænkeligt, at det i nogen Kjøbstad ei skulde være muligt at faae leiet en til Bolig for de omhandlede Embedsmænd og Betjente tjenlig Bekvemmelighed.

Da det nu ikke kan antages, at Loven af 14de Juni 1816, §5, i den heromhandlede Henseende skulde være forandret ved Loven om Formandskaber i Kjøbstæderne af 14de Juni 1837 (jfr. samme Lovs §§23 og 44), og da derhos Indstævnte ikke derved, at han har modtaget de ham ved Laurvigs Formand- og Repræsentantskabs Beslutning af 26de Juni 1839 som Husleiegodtgjørelse tilstaaede 50 Sp. aarlig, kan antages at have samtykket i at modtage Bolig, hvor som helst i Laurvigs By Appellantskabet maatte finde for godt at leie Bekvemmelighed til ham, hvorimod hans Undragende af 13de Mai 1839 gaaer ud paa, alternative at erholde enten Bolig i den østre Fløi i den Laurvigs Commune tilhørende Herregaard eller i Mangel deraf Husleiegodtgjørelse i Penge, kan Appellantskabets Paastand ikke blive at tage til følge.

Retten finder derimod, at Appellantskabet saaledes, som ved den paaankede Dom skeet er, maa tilpligtes at betale Indstævnte i Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr. aarlig fra 14de October 1850 at regne, og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Laurvigs Commune tilhørende Gaard anvises ham.
Af det omhandlede Beløb maa derhos blive at svare Renter overensstemmende med Underretsdommen.

Ligesom Procesomkostningerne ere ophævede ved den fra Indstævnets Side upaaankede Underretsdom, saaledes maa ogsaa Omkostningerne ved Overretten, hvor Indstævnte ikke har mødt, blive at ophæve.

Ved de Sættedommeren og Indstævntes betalede Sagfører ved Underretten tilkjente Salarier, respective 20 og 15 Spdlr., her blive at udrede af Statskassen, findes Intet at erindre.

For saa vidt Sagførelsen i første Instans har været befalet, eragtes den at have været forsvarlig.
Thi kjendes for Ret: Underrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Overretten ophæves. Det Idømte o.s.v.

For Høiesteret, hvortil Communen indankede Sagen, bemærkede dens Sagfører, som blandt Andet fremlagde et Grundrids af det leiede Hus, at det indeholdt 4 Underværelser, foruden Spisekammer, og 1 Kvistværelse, og var saaledes i Stand til Flyttetid, at selv Modparten havde kaldt det et Dukkehus (spotviis, fordi han fandt Alt for smaat). Før havde han kun havt 3 smaa Værelser (i hans Skrivelse af 13de Mai 1839 hed det saaledes), nu bødes ham 5 bedre Værelser.

Husleien var, som Følge af Laurvigs Tilbagegang i senere Aar, betydelig falden, og hva tidligere blev anseet for passende Godtgjørelse, var nu efter samme Maalestok for meget.

Vel var det mulig, at Hoff med sin talrige Familie og sin Haandverksbedrift, der fordrede et Verksted, boede bekvemmere i sin egen Gaard, end han vilde faae det i den leiede; men det stod ikke til ham at foreskrive Communen, hvad Vilkaar han fandt for godt, hvorimod han maatte tage til Takke med en i Almindelighed passende Klokkerbolig, som her beviislig bødes ham, lige meget, om leiet eller eiet af Communen, da Eiendomsforholdet var ham ganske uvedkommende. Han kunde i det ene som i det andet Tilfælde alene fordre en passende Bolig, men intet Mere.
Havde han Krav paa at blive sin Livstid i samme Bolig, maatte Communen i det ene Tilfælde drage Omsorg for tilsvarende Leie, som i det andet for Vedligeholdels, af sin Eiendomsbolig, og misligholdt den sin Forpligtelse, kunde den i begge Tilfælde søges til Erstatning.
Havde han derimod intet saadant krav, kunde Communen jo lige saa let forurolige ham ved at drive ham du af den ene Eiendomsbolig ind i den anden, som ved at skifte Leiebolig.

Efter Forholdets Natur var der altsaa ingen Grund til at gjøre Forskjel mellem eget og leiet Huus; ei heller kunde den Omstændighed, at den ældre Lovgivnings Udtryksmaade nærmest svarede til, hva den Gang var sædvanligt, medføre nogen Indstrænfning i saa Henseende, og man havde derfor uden Føie paaberaabt L. 2-21-62 og 63, m.fl. L. af 14de Juli 1816, § 5, der nu alene var den gjældende Regel for saadanne Tilfælde, fordrede heller ikke, at den Bolig, der skal anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, er Eiendomsbolig, og naar Husleiegodtgjørelse ydes i Stedet, maa ogsaa leies, saa at Usikkerheden med Hensyn til Fintning (?) er den samme, enten Communen eller den Daagjeldende selv leier.

Efter sin dobbelte Stilling henhørte Hoff ogsaa under Skolel. af 12te Juli 1848, § 9, der heller ikke fordrer, at det skal være Eiendomsbolig. (Paastand om Frifindelse og Omkostninger).

Indstævntes Sagfører bestred Boligens Brugbarhed, fordi Værelserne vare for smaa, saa at Sænger maatte sættes under Vinduer, m.M., og tildeels for lidet forsynede mod Kulden, o.s.v. (Intet Skjøn var optaget). Han meente derhos, at Communebestyrelsen i alle fald ikke eensidig kunde bestemme, hva der skulde ansees som passende Bolig for hans Part.

For Øvrigt søgte han nærmere at begrunde den Synsmaade, hvorpaa Overretsdommen var bygget, og bemærkede blant Andet, at man saa meget mindre kunde komme forbi L. af 14de Juli 1816, § 5, der forbød en saadan Vilkaarlighed, som de to Alternativer altid vilde udelukke det tredie. Kunde Communebestyrelsen i Stedet for Eiendomsbolig levere Leiebolig, vilde ingen Anvendelse være for Lovens eget Alternativ, der aabenbar var sat som det eneste, i Stedet for anskaffet Eiendomsbolig; thi at der skulde være meent Vedligeholdelse ogsaa af Leiebolig paa Byens Bekostning, var jo en Urimelighed, som man paa ingen Maade kunde indtvinge Loven.

Offentlige Betjente skulde ikke være udsatte for idelig Fintning efter Communebestyrelsens Forgodtbefindende, og kunde der ikke skaffes fast Bolig i Communens egne Bygninger, fik den finde sig i, efter Loven at give en passende Godtgjørelse, der satte Betjenten i Stand til selv at skaffe sig Hus efter sin Bekvemmelighed.

Begge Dele maatte i Tilfælde af Tvist afgjøres ved Skjøn, og Beviisbyrden paalaae den, som paastod at have opfyldt sin Forpligtelse, naar det benegtedes; men Contracten var i alle Fald sluttet i henhold til Lovens to Alternativer, og udelukkede et tredie. (Paastand om Stadfæstelse og Omkostninger).

I Dom af 26de Mai 1853 frifandt Høiesteret Appelantskabet, og ophævede Omkostningerne for alle Retter. 		Hoff, Ole Jacob (I2855)
 
165 .
Henning Arnisæus syntes tidlig å ha vært tiltrukket av filosofi, og som så mange før han fordypet han seg i antikkens ideverden. Hans tenkning ble aktivert ved disse studiene, og gjorde han til humanist og polyhistor, men som også førte han til ny vurdering og nye tankerekker, nye slutninger om det beståendes opprinnelse, hensiksmessighet og fremtid.
Det var særlig studiet av Aristoteles at Henning Arnisæus kom inn i det statsvitenskapelige feltet av filosofien. Det var utvilsomt derigjennom han ble interessert for studium av og iaktagelse av naturen, og derfra ble ledet inn på medisin.

Kombinasjonen har gitt hans tenkning en organisk avrundet allsidighet. Den naturvitenskapelige innsikten gjorde seg også gjeldende i hans syn på statsdannelsen. Ubundet av juridiske doktriner og abstraksjoner uttrykte han sitt syn på staten slik at staten er unnfanget i naturens livmor og innrettet etter naturretten, men den er også kun opprettholdt og utviklet ved menneskenes omsorg og driftighet. Alene vold og villfarelser hadde etter hans mening her og der ført til isolert liv (vita solitaria).
Han hevdet at staten var en videre utvikling av familien, hvor far/ektemann var det absolutte overhodet, og at staten var et rettssamfunn grunnet på rettferdighet. Som lutheraner hevdet han statens guddommelige opprinnelse og den verdslige øvrighets guddommelige fullmakt - all øvrighet er av Gud - og mente her å kunne se sammenhengen med skaperverket i naturen, og den guddommelige orginasjon i alle livsformer.
Han hevdet videre at staten gikk opp i herskerens personlighet. Herskeren alene var bæreren av det aktive samfunnsliv, av den kraft som ensrettet og besjelte statssamfunnet, enten det var monarki eller republikk. Herskeren var derfor ikke bare statens beskytter og statsmaktens forvalter, men tillike folkets far - som skal streve etter at folket kan leve tilfredse. Herskerens eneste rettsnor burde være å ikke skade det almenne vel.
Etter dette synet benektet Arnisæus folkets motstandsrett overfor herskeren, men ikke ved åpenbare tyrranier som krenket den guddommelige rett - da støttet han folkets motstandsrett, dvs. retten til innsigelse og fordrivelse.

I statens forhold til kirken hevdet Arnisæus kirkens selvbestemmelsesrett innen dets område. Herskeren skulle kalle sammen kirkens menn til råd, samt autorisere dem i deres embeder, og være kirkens faderlige støtte, men ikke herre i spørsmål om trosdogmer og forkynnelse. Arnisæus forfektet toleranse.

Henning Arnisæus' politiske arbeider kom ut i samlet utgave bl.a. i Leipzig i 1633, og i Strasbourg i 1648, under tittelen Opera omnia politica. 		Petersen Arnisæus, Henning (I1903)
 
166 .
Herse er en høvdingetittel fra vikingtiden. I de islandske sagaene forekommer en rekke stormenn med hersetittel på Vestlandet på 900- og 1000-tallet, blant andre Erling Skjalgsson. Herser nevnes imidlertid ikke i lovene. Det er derfor rimelig å anta at hersenavnet er et rangsnavn og ikke knyttet til et riksombud. Hersenes politiske stilling hvilte på ættens nedarvede makt i lokalområdet.

-

Erling Skjalgsson var en norsk herse og lendmann. Han tilhørte en mektig vestlandsk høvdingætt, og bodde selv på Sola på Jæren. Han ble kalt - Rygjakongen - rygenes (rogalendingenes) konge. Erling var en av de mektigste menn i Norge i tiårene rundt år 1000. Ifølge sagaene giftet han seg med Olav Tryggvasons søster Astrid; til gjengjeld støttet Erling og hans ætt kongen og fikk stor betydning for Olavs herredømme i Norge. Erling var lenge skeptisk til ladejarlene som overtok styret i landet etter Olav Tryggvasons død. Med Olav Haraldsson (den hellige) hadde han først et relativt godt samarbeid, men brøt senere med ham og ble drept av en av kongens menn.

Allerede i 990-årene var Erling, som bodde på gården Sola på Nord-Jæren, en av de mektigste mennene i det norske kystaristokratiet. Slektskapsforbindelsene hans kan illustrere dette forholdet. Han var gift med Astrid, søster av Olav Tryggvason (ekteskapet er bekreftet i en samtidig skaldestrofe), mens hans egen søster Sigrid ble gift med den mektige Sigurd Toresson på Trondenes, som var bror av Tore Hund på Bjarkøy.

I skaldekvad kalles Erling både «herse» og «lendmann», med andre ord blir hans navn forbundet med både den gamle høvdingtittelen herse fra tidligere vikingtid og den nye tittelen lendmann, som hører 1000-tallet til. Sagaene er enige om å fremheve Erlings helt uvanlige maktstilling, og gir klart inntrykk av at han var den fremste i landet etter kongene, og ladejarlenes likemann. Rygekongen er navnet sagaene setter på ham. I skaldekvad kalles han - hordenes vokter - (vorðr Horða), og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.

Erling fulgte svogeren Olav Tryggvason til Svolder rundt år 1000, og vendte tilbake til Norge etter slaget ved Svolder, der Olav falt. Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet styret av jarler som oppstod etter kongens død. I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter. Samtidig ser det ikke ut til – enda noen av sagaene hevder det – at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar våren 1016. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.

Etter 1015/1016 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings tremenning, Aslak Fitjaskalle. Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og selv om mye av det som da hendte står uklart for oss, er det på det rene at Erling rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt med Olav og isteden søkte tilknytning til Knud den store i England.

Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.

Erling skildres i sagaene som human overfor sine underordnede og trofast mot sine venner, men stolt og uvillig til å bøye seg for noen overmann. 		Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
 
167 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I26365)
 
168 .
Hugleik het Alvs sønn, som ble konge over svearne etter de 2 brødrene, for Yngves sønner var barn ennå.

Kong Hugleik var ingen hærmann, han satt i ro hjemme i landet. Han var svært rik og glad i penger; i hirden hadde han ofte allslags spillemenn, folk som spilte på harpe og gige og fele; han hadde også seidmenn hos seg og alskens trollkyndige folk.

Hake og Hagbart het 2 brødre, det var dugelige menn; de var sjøkonger og hadde stor hær, stundom seilte de ut sammen og stundom hver for seg. Hver av dem hadde mange kjemper med seg.

Kong Hake fõr med hæren sin til Svitjod mot kong Hugleik, men kong Hugleik samlet hær imot. Da kom det 2 brødre for å hjelpe ham, Svipdag og Geigad, framifrå menn begge 2 og store kjemper, Starkad Gamle var også der med ham den gang, kong Hake var sjøl ei stor kjempe.

De møttes på Fyrisvollene, der ble det et stort slag; Hugleiks folk tok snart til å falle; da gikk kjempene Svipdag og Geigad fram, men Hakes kjemper gikk 6 mot hver av dem, og de ble fanget; så gikk kong Hake inn i skjoldborgen til kong Hugleik og drepte ham der, både ham og de 2 sønnene hans.
Etter dette flyktet svearne. Men Hake la landet under seg og ble konge over svearne. Han satt nå hjemme i landet i 3 år, og mens han satt i ro, drog kjempene hans fra ham i viking og fikk seg gods på den måten.

Jørund og Eirik var sønnene til Yngve Alreksson, de lå ute på hærskip hele denne tida og var store hærmenn. En sommer herjet de i Danmark, da møtte de Gudlaug Håløygkonge og kom i strid med ham, og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og og han sjøl fanget; de satte ham i land på Straumøynes, og der hengte de ham. Hans menn kastet haug etter ham der. De 2 brødrene Eirik og Jørund vant stor ære av dette, og de mente nå de var mye større menn enn før.

De fikk høre at kong Hake i Svitjod hadde sendt fra seg kjempene sine. Da tok de vegen til Svitjod og samlet seg hær. Men da svearne fikk vite at ynglingene var kommet, drog store flokker av folk over til dem. Deretter seilte de inn Mälaren og styrte opp til Uppsala mot kong Hake, han gikk imot dem på Fyrisvollene, men hadde mye mindre folk. Der ble det et stort slag, kongen gikk fram så hardt at han felte alle dem som kom nær ham, til slutt felte han også kong Eirik og hogg ned merket for begge brødrene; da flyktet kong Jørund og hele hans hær.

Kong Hake fikk så store sår at han skjønte han ikke hadde lenge igjen å leve. Da lot han laste et hærskip han hadde, med døde menn og våpen, han lot det seile ut til havet, lot styret legge i lag og seilene dra opp, han lot slå ild i tyrived og tenne bål på skipet; været stod fra land. Hake var døden nær eller død da han ble lagt på bålet; så seilte skipet brennende ut i havet. Dette ble det talt meget om i lang tid.

Jørund, kong Yngves sønn. ble konge i Uppsala, han styrte landet og var ofte i viking om sommeren.
En sommer tok han til Danmark med hæren; han herjet i Jylland og om høsten gikk han inn i Limfjorden og herjet der; han lå med sine menn i Oddesund. Da kom Gylaug Håløygkonge dit med en storhær. Han var sønn til den Gudlaug som er nevnt før. Han la straks til kamp mot Jørund, men da folk i land fikk se det, så dreiv de til fra alle kanter med både store og små skip; da måtte Jørund gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet; han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land; kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge. Slik endte hans dager.

Fra Ynglingesagaen:

22.
Hugleik heitte son hans Alv, som tok kongedøme yvi sviane etter brørane, for di sønine hans Yngve var berre borni endaa.

Kong Hugleik var ikkje hermann og sat heime i ro og fred. Han var rik, men knipin paa gods. I hirdi si hadde han mykje med allslags spelemenn, som spela paa horpe og gige (74) og fele; han hadde og med seg seidmenn og allslags trollmenn.

Hake og Hagbard heitte tvo brørar, som var ovende vidspurde. Dei var sjøkongar og hadde mykje folk, og fór stundom baae tvo ihop, og stundom kvar for seg; mange kjempur var med baae tvo.
Kong Hake fór med heren sin til Svitjod mot kong Hugleik, og kong Hugleik samla ein her imot; daa kom tvo brørar, Svipdag og Geigad, til aa hjelpe han, namnkjende menn og store kjempur baae tvo. Kong Hake hadde med seg 12 kjempur, og der var Starkad den gamle og med. Kong Hake var ei stor kjempe sjølv og.

Dei møttest paa Fyrisvollane; der vart de eit stort slag, og snart fall mennane til kong Hugleik. Daa søkte kjempune Svipdag og Geigad fram, men kjempune hans Hake gjekk 6 mot kvar av deim og fanga deim. Daa gjekk kong Hake inn i Skjoldborgi mot kong Hugleik og drap han der og dei tvo sønine hans. Dermed flydde sviane, men kong Hake lagde lande under seg og vart konge yvi sviane.

Han sat daa heime i lande i 3 vetrar, men medan han sat roleg, reiste kjempune hans fraa han og paa vikingferd og samla rikdom.

23.
Jørund og Eirik var sønir til Yngve Alreksson; dei laag ute paa herskip heile tidi, medan dette stod paa, og var store hermenn. Ein sumar herja dei i Danmark, og daa raaka dei paa Gudlaug, konge yvi haaløygine (75), og heldt slag med han. Enden vart, at dei rudde skipe (76) hans Gudlaug, og han sjølv vart fanga. Dei hadde han i land paa Straumøy-nes (77) og hengde han der. Mennane hans kasta haug yvi han der. So segjer Øyvind Skaldespillar:

Auster-herens
hovdingar stolte
lét Gudlaug temja
den gruselege
Sigars-hesten (78),
daa sønine hans Yngve
gjevmilde konge
i galgen hengde.
Med lik i fange
luter paa nese
trée hans Vinge (79),
der viki seg kløyver.
Namngjetin er haugen
yvi hovding-like,
med merke-steinar
paa Straumøy-nese.

Brørane Eirik og Jørund vart namngjetne av dette; dei tottest vera mykje meir til menn enn fyrr.

Dei spurde, at kong Hake i Svitjod hadde sendt fraa seg kjempune sine; daa styrde dei til Svitjod og samla ein her. Men daa sviane spurde, at Ynglingane var komne dit, so dreiv de gruveleg mykje folk til deim. Sidan lagde dei upp i Logen og styrde til Uppsalir mot kong Hake; men han fór imot deim paa Fyrisvollane og hadde mykje mindre folk. Der var det eit stort slag; kong Hake gjekk so hardt fram, at han felte alle deim, som var næmast, og sistpaa fellte han kong Eirik og hogg ned merke til brørane. Daa flydde kong Jørund til skipe og heile heren hans.

Kong Hake fekk so store saar, at han saag at livadagane hans vart ikkje lange. Daa lét han taka eit langskip, som han hadde, og lada med daude menn og vaapn, og lét deim føra de ut paa have og leggja styre i lag og draga upp segle og kveikja eld paa tyrived og gjera upp eit baal paa skipe. Vinden stod fraa land. Hake var daud eller nærpaa daud, daa han vart lagd paa baale. Sidan siglde skipe logande ut paa sjøen, og dette vart vidspurt lang tid etter.

24.
Jørund, son til kong Yngve, vart no konge i Uppsalir; han raadde for lande og var jamt um sumrane paa herferd.

Ein sumar fór han med heren sin til Danmark; han herja paa Jylland og fór um hausten inn i Limfjorden og herja der. Han laag med heren sin i Oddasund (80). Daa kom Gylaug, konge yvi haaløygine, dit med ein stor her; han var son til kong Gudlaug, som det fyrr er fortalt um. Han legg til slag med Jørund. Men daa landsfolke vart var de, dreiv dei til fraa alle kantar, baade med store og smaa skip. Daa rauk kong Jørund for yvi-magti, og dei rudde skipe hans; daa sprang han yvi bord og vart fanga og leidd upp paa land. Daa lét kong Gylaug reisa ein galge og leidde Jørund dit og lét hengja han. Slik ein avfardag fekk han. So segjer Tjodolv:

Daa Jørund var feig
i forne tid,
live han lét
i Limfjorden,
daa stry-hesten (81),
høg-bringa,
banen hans Gudlaug (82)
bera skulde,
og de harde reipe,
som Hagbard kvævde,
herse-hovdingen
um halsen gjekk.

Forklaringer:
(74) Eit slag spel-reide med strengir.
(75) Haaløygine budde i Haalogaland (Nordland, fraa Helgeland til Malangen) i Norig.
(76) Hogg ned mannskape.
(77) Ukjent kor helst de er.
(78) Galgen; Sigar, far henne Signy, lét hengja Hagbard, og galgen vart difor kalla hesten hans Sigar eller hesten hans Hagbard.
(79) Galgen.
(80) Oddasund no Oddesund, vestanfor synste bøygen av Limfjorden.
(81) Den høgbringa stry-hesten er galgen.
(82) Banen hans Gudlaug er Jørund, som drap Gudlaug. 		Yngvesen, Jørund (I4610)
 
169 .
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
170 .
Håkon Håkonsson (1204–1263) vokste opp som kongssønn i en tid da lesekunnskap var forbeholdt munker og prester. Likevel ble han den første norske kongen vi med sikkerhet vet fikk formell skolegang. Som gutt gikk han på katedralskolene både i Bergen og i Trondheim. Det var skolene som utdannet kirkens menn, men den lille birkebeinerkongen fikk slippe til mellom de unge klosterelevene.
Han lærte å lese og skrive – ikke bare på morsmålet, men også på latin – og han kunne regne. Det høres kanskje selvfølgelig ut i dag, men på 1200-tallet var dette nesten uhørt for en konge. De fleste herskere måtte stole på skrivere og rådgivere. Håkon kunne lese brevene selv, forstå dem selv, og følge med på detaljene i styringen av riket uten å være avhengig av andres tolkning. Det kan høres uskyldig ut, men i virkeligheten ga det ham en makt ingen norsk konge hadde hatt før. For hva skjedde i andre hoff? Når brev fra paven ankom, måtte de leses høyt av biskoper. Når utenlandske sendemenn la frem dokumenter, måtte de forklares av rådgivere. Og hver gang lå det en fare der: at budskapet ble tolket, pyntet på eller vridd – av menn som hadde sine egne interesser. En konge som ikke kunne lese, var alltid et lite steg bak sin egen makt.
Hos Håkon var det annerledes. Han kunne bryte seglet selv, lese ordene på pergamentet og forstå dem uten filter. Det var en revolusjon i styringen. Ingen kunne lure ham med omskrivinger, ingen kunne bruke språket som våpen mot ham. Når paven krevde, når stormennene forhandlet, når allianser ble tilbudt – da satt Håkon med teksten foran seg, og han visste hva som sto der.
Men lesekunsten hans ga mer enn forsvar mot manipulasjon. Den åpnet dørene til en hel verden av litteratur. Håkon hentet ridderfortellinger fra kontinentet, historier om Tristram og Isolde, Karl den store og hans riddere. Han fikk dem oversatt til norrønt, og de ble lest ved hans hoff. For første gang ble det norske riket en del av den europeiske høviske kulturen – fordi kongen selv hadde smaken for bøker og ordenes kraft.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
 
171 .
Håkon Sverresson (1182–1204) var sønn av den beryktede kong Sverre Sigurdsson, og selv konge av Norge i en kort, men skjellsettende periode. Da faren lå for døden i 1202, ga han sin unge sønn et siste råd: Forson deg med kirken. Sverre hadde kjempet mot geistligheten hele sitt liv, og striden med biskopene hadde kastet landet ut i blodig borgerkrig. Håkon fulgte rådet. Han søkte forlik, biskopene vendte tilbake fra eksil, og baglerne – birkebeinernes bitreste fiender – begynte å miste fotfeste. For en kort stund var det som om hele Norge stod samlet bak den unge kongen.
Men fredens glans ble kortvarig. Bare halvannet år etter at han overtok tronen, på nyttårsdagen 1204, døde Håkon brått i Bergen. Han var bare 22 år gammel. Ryktene begynte umiddelbart å gå: Var han blitt forgiftet? Og i så fall – av hvem? Pilen ble rettet mot enkedronning Margrete Eriksdatter, Håkons egen stemor. Hun var datter av den svenske kong Erik den hellige, og hadde i årene etter Sverres død vært en maktfaktor i kulissene. Hun kan ha sett Håkon som en hindring for egne ambisjoner, eller som et ledd i større politiske spill. Andre pekte mot baglerpartiet, som sto svakt etter kongens forsoning med kirken. For dem kunne kongens død være en vei tilbake til makten.
Uansett hvem som sto bak, var virkningen dramatisk. Håkon Sverresson etterlot seg ingen ektefødte arvinger, men han hadde fått en sønn utenfor ekteskap – den vesle Håkon, båret fram av Inga fra Varteig. Da kongen døde, var hun gravid. For henne ble budskapet et varsel om både sorg og fare. Hun flyktet til Folkenborg, som ble et av de første tilholdsstedene i hennes kamp for å beskytte sønnen. Nettopp denne flukten og reisen er det som i dag er kjent som Ingaleden – en ferd gjennom Østfolds landskap som bar med seg både frykt og håp for Norges fremtid.

For Inga ble sønnens liv en kamp mot alt og alle. Baglerne ønsket hevn, og Margretes navn ble hvisket i krokene. Hun måtte stole på birkebeinerne, og det er her Thorvald og Skjervald trer inn i historien – de 2 krigerne som ble udødeliggjort som heltene som bar arvingen til sikkerhet. Håkon Sverressons død står derfor som et skjebnepunkt i norsk middelalder. På overflaten så landet ut til å gå inn i en fredelig tid, men i kulissene ulmet maktkampen. Om kongen virkelig ble forgiftet, vil vi aldri få vite. Men ut fra tragedien vokste et nytt håp: sønnen Håkon Håkonsson, gutten som ble båret ut av Ingas hender og som senere skulle bli en av de mest betydningsfulle kongene i norsk historie.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Sverresen av Norge, Håkon "Håkon 3" (I3368)
 
172 .
Hærføreren av Tom Kristiansen ble utgitt i 2019 og er på 428 sider.

Redningsmannen Otto Ruge.
General Otto Ruge har endeleg fått sin biografi. Tom Kristiansen kan vere nøgd med arbeidet han har levert.
Av Asgeir Ueland.

9.april 1940 var dåverande oberst Otto Ruge, generalinspektør for Hæren, på toget frå Sverige. Jamvel om han var halvt svensk var det ikkje nokon sein vinterferie han kom frå, men ein lengre inspeksjon av styrkane i Nord-Noreg. Den finske vinterkrigen var nett over, og Norden var tilsynelatande ein fredsæl stad att nokre veker. Då Ruge kom inn frå Sverige var alt det over, og Noreg var i sin fyrste krig sidan Napoleon erobra heile Europa. To dagar seinare, etter ein kort tur heimom i Oslo, var obersten blitt kommanderande general, og nokre månadar etter landet sin fyrste forsvarssjef. Han hadde òg blitt det store nasjonale symbolet på den norske motstanden under felttoget. No har Otto Ruge endeleg fått sin biografi.

Historikar Tom Kristiansen byrjar boka si med togturen og drar oss med gjennom dei dramatiske månadane fram til konge og regjering drog i eksil til England. Det var mykje som hende i denne tida som me skal kome attende til, men denne fyrste delen vil nok vere den som fenger mest for lekmannslesaren. Kristiansen gjer altså som kua, og tek det beste fyrst. Del to handlar om det omtrent fem år lange fangenskapet som Ruge friviljug gjekk i, samstundes som det skisserer opp livet og karrieren til generalen fram til krigen. Den siste delen handlar om Ruge etter krigen, den korte tida som forsvarssjef, pensjonisttilværet, hans skepsis til endringar etter krigen, og tida som friviljug korporal i det nyoppretta Heimevernet ( i det no nedlagte Luft-Heimevernet).

Dette vil utvilsamt verte ståande som standardverket om Ruge. Kristiansen har snudd det meste av papir i inn og utland for å finne ut mest mogleg om helten frå 1940. Det som må ha vore litt frustrerande er at Ruge ikkje var av typen som samla på alt. I nokre periodar av livet hans må forfattaren berre innsjå at spora vert kalde og gå vidare. Det er spesielt med tanke på dei formative åra. Ruge var etter eige utsegn radikal i ungdommen, men me er ikkje sikre på kva det tyder. Ein får ikkje heilt tak i kor han stod politisk, jamvel om han vart skulda for å ha «marxistiske sympatier». Ruge var òg ein kristen mann, jamvel om han var glad i ein dram. Men om ein skal tippa var han kanskje litt i skjeringspunktet mellom det gamle Venstre og Arbeidarpartiet på 1930-talet. Der stod han i kontrast med nokre av dei andre generalane i generalstaben, kor han jobba til 1938.

Sjefen den gong, Kommanderande General Kristian Laake var ein klassisk Venstre-mann. Noko med det gode med denne boka er at Kristiansen, om enn kort, setter spørsmålsteikn med den noko einsidige kritikken som har kome mot Laake i ettertid. Mentoren til Ruge hadde «jobba som ein turk» for å betre stoda i Hæren, og gitt hans åtvaringar er det ikkje så rart at han meinte det var nyttelaust å ta opp kampen, i alle høve reint psykologisk.

Ein ting som det verkar som Kristiansen har hatt problem med å finne kjelder på er Ruge si oppfatning av situasjonen i 1905. Den gong var han ein ung offiser, og ein potensiell helt i den store norske fridomskrigen som aldri kom. Som svensk på morssida var Ruge tilhengar av unionen med Sverige, og kunne fort hamna i den svenske hæren som ung. Men på mange måtar gjorde dette synet han til ein outsider i høve mange av sine kollegaer. Men Ruge hadde som mange andre i embetsverket på den tida røter på kontinentet. Slektsforskinga hans gjekk attende til Rostock på 1600-talet, og sjølv om namnet kanskje kan høyrast ut som ein kar frå eit torp ein stad på Austlandet var det langt frå høvet. Han mista mora tidleg, faren var ein slags bohem, og hans solide forankring i barndommen var ein ungkarsonkel som var oberstløytnant og budde på Lillehammer. Ein stad han for forbi under felttoget.

For dei som har sett seg inn i kampane på Austlandet i 1940 er det ikkje all verda av nyhende i denne boka. Ruge hadde von om at engelskmennene ville berga situasjonen, men då to bataljonar med deltidssoldatar, såkalla «territorials», kom i fyrste bølgje vart røyndommen plutseleg ein annan. Dei proffe kom ikkje før det var for seint, etter å ha blitt overført frå Frankrike. Det beste med denne biten er at Kristiansen tek eit oppgjer med alle slags rykte som virrar rundt på nettet om at landet ikkje var i krig med Tyskland. Det er diverre ein ting som treng å gjerast i ei tid kor faktaundersøkingar vert meir og meir viktige. Kristiansen feiar vekk alle konspirasjonar med ein grundig og godt kjeldebelagt argumentasjon.

Noko anna som får relativt stort rom er forholdet til dei britiske kollegaene både i Sør- og Nord-Noreg. Det var ikkje alltid det beste, og det er liten tvil om at det enkelte stader var «B-laget» til britane som kom. I alle høve før det vart frigitt styrker frå Frankrike i form av britar, franskmenn og polakkar. Kristiansen sparar ikkje på karakteristikkar av norske offiserar som hadde NS-sympatiar eller var medlemmer av partiet, men jamvel om han skriv om bråket med den britiske generalen Mackesy, kunne han fint lagt til at han vart kalla ein fyllik og ein tryggleiksrisiko av den legendariske generalen Allen Brooke, som frå 1941 til krigens slutt leida Den britiske hæren.

Men det var ikkje berre britiske generalar som gjorde slett innsats desse månadane. Av dei norske divisjonsgeneralane var det berre Steffens, Hvinden Haug og Fleischer som kom frå det med ei slags ære i behald. Jamvel om Hvinden Haug var saman med Ruge i sør, høyrer med lite om ham, men me høyrer mykje og godt om usemja mellom Ruge og Fleischer. Forholdet mellom dei to generalane har dukka opp fleire gonger, men Kristiansen gjer eit ryddig og godt innblikk i kvar dei to skilte seg ut og korleis debatten har gått. Eg skal ikkje gje dykk fasit på nett den delen. Uansett er den fyrste delen av boka særs god.

Eitt spørsmål vert då, kva med resten av boka? Ein kan umogleg skrive opp fem års fangeleir minutt for minutt. I staden vel Kristiansen Ruge la tankane gå attende til tida frå han var ung fram til krigen. Her får me vite mykje om norsk forsvarspolitikk og kva Ruge tenkte rundt sentrale spørsmål i samtida. Det er ikkje sikkert at alle lesarar vil finne dette like spanande, men for min del anar eg ein viss undertekst i delar av denne delen. Kristiansen har kome fram til Ruges metode.
I denne delen finn ein ein del som minner om dagens debatt rundt Forsvaret. For Ruge -var det innlysende at Forsvaret måtte utformes i skjæringspunket mellom stategiske utfordringer, statens økonomiske bæreevne og den militærteknologiske og operative utviklingen. (s. 172) Og vidare vil Ruge: ...i stillehet lyve mig fram til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten. (s. 176). Heile dette korte kapittelet verkar på meg til å ha ein undertekst som peiker på at Ruge ville vore på linje med det som departementet kjem med i dag, og det er ei glitrande historisk øving Kristiansen gjer her, same om ein får ros i Aftenposten i dag eller ikkje. Ruge var fyrst og fremst lojal til dei som styrde politisk og det var ingen sjølvsagt ting i den ideologiske kampen på 1920 og 1930-talet.

I den siste delen seier ein motviljug Ruge ja til å verte Forsvarssjef etter heimkomsten frå fangenskapet. Og jamvel om han er kritisk til ein del av utforminga av Forsvaret er det fyrst og fremst to ulike verdar som kolliderer. Ein har konflikten med den unge forsvarsministeren Jens Christian Hauge, ein har uvissa om allianse framåt, Norden eller Storbritannia eller den Atlantiske alliansen. Alt dette verkar fjernt i dag etter Nato, men den gong var det alvorlege spørsmål som til dels vart ordna med Nato og litt etter Marshall-hjelpa. Då var alt Ruge pensjonist, jamvel om det kom folk til heimen på Høytorp og spurde om råd. Ein ting som kanskje slår ein med etterkrigs-Ruge er at han høyrde til i ei anna verd og ei anna tid. Eg sat i alle høve att med spørsmålet om Ruge kanskje var den siste store Venstre-mann, eit slags siste minne om den mektige rørsla som varte frå rundt 1880 til krigen. Etter krigen tok - ungtyrkarane - i Arbeidarpartiet over og forma landet i sitt bilete.

Då Ruge døydde i 1961 var dei store etterkrigskulla i ferd med å verte tenåringar. Elvis hadde slept sitt sjette album, Noreg var ein velferdsstat, og Forsvaret var relativt greitt utrusta. Ein annan generasjon hadde tatt over. Men namnet Ruge klang framleis godt i øyrene til folk. Det haldt det fram med å gjere i fleire år. Men etter nokre generasjonar vert det kollektive minnet endra.

Eg veit ikkje kor mange av dei som er rundt 20 i dag som veit kven han er. Tom Kristiansen trur at minnet om han er i ferd med å verte viska vekk, basert på ei nyleg bok om norske krigsheltar kor Ruge ikkje er nemnd. Ruge var mannen som berga den nasjonale sjølvkjensla i 1940. Han sa ja til å kjempe då det gjaldt som mest. Om folk tar seg tid til å lese denne boka vil dei sitte att med eit grundig og godt bilete av mannen og samtida hans. Og for dei som er mindre interesserte kan ein i alle fall slå fast at toga var nokolunde i rute jamvel 9. april 1940. Den gong tok Ruge ansvar for noko som såg vonlaust ut, og som gjorde at nordmenn kunne rette seg litt opp i ryggen og ta i eit tak for landet og for kvarandre. Og Otto Ruge er mannen me kan takke for det.

Kilde:
https://forsvaretsforum.no/redningsmannen-otto-ruge. Publisert 10.september 2019. 		Ruge, Otto (I17767)
 
173 .
I 1891 er disse registrert i Ollebakgaden:

Familiens overhode enke Emilie Agathe Bjerke, født Zinow.
Pleiedatter Gudrun Emilie Zinow.
Tjenestejenter, Marie Pedersen og Jenny Elevine Larsen, fra Horten. 		Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
 
174 .
I 1946 fikk Johan Martin Eide bot for omsetning til fienden.

Den 13.juni 1946 kreves Johan for restboten, han har tidligere innbetalt kr.29.000,-, men han dør før han får betalt den. Olav Fossum søker da på vegne av enken Kirsten Eide om å få ettergitt boten, og søknaden innvilges. 		Eide, Johan Martin (I601)
 
175 .
I boka til Dr.Graarud, Holmestrandiana står skredder Zinow nevnt, (s.92) Under matr. nr. 83a+b står det følgende:

I 1845-46 solgtes eiendomme til.. skomaker Johan C. Thive (sønn av forrige eier, tidligere matros Jacob Jacobsen Thive) og skræddermester Zinow.
Det var dengang fælles portrum for de 2 eiendomme.
Zinow solgte 9.april 1851 matr. 83b til Mons Johannessen Haarstad..

Under matr. nr. 83:

I 1846 kjøptes tomt av skredder Zinow ved nordre og søndre hjørne av hans hus til gatens utvidelse, og Rambergbakken ble gjort mindre bratt.

Vedr. nr.83 a+b:

2 små hus pluss vedskur på vestsiden av Langgata. Det hørte også med en liten tomt ved sjøen.

Matr. nr. 83 ble senere Dahl's hotel, og gikk med i den stor bybrannen i 1884.

Pr. 1998 er det der Tordenskioldsgate går nå. Bygningen ble erstattet med en murbygning, og mulig flyttet noe.
I murbygningen er det pr. 1998 en bokhandel.

(s.238) Under skreddere i 1845:

Nevnt Fredrik Zinow i Søndre Forstad, som drev pantelånevirksomhet. 		Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
176 .
I folketellingen 30.april 1815 var det stor familie på prestegården:

Presten Andreas Høyem (54 år) og fru Karen Dorthea Schive (41 år) med 11 barn:

Ingeborg Elen Maria, 19 år.
Sophia Cathrina, 16 år.
Abelone Johanna, 15 år.
Dorothea, 13 år.
Isaak, 12 år.
Ane Fredrica Klingenberg, 10 år.
Andreas, 9 år.
Jonas Vilman, 8 år.
Lisabet Maria Klinge, 5 år.
Magnus, 1 år.

Dertil 4 drenger (tidligere 5) og 5 tauser.

Barna spiste oftest sammen med tjenestefolket på kjøkkenet, og lettkorns-grauten var ikke noe å - bauske - av.
Berre agninj, sa noen. Men til det svarte drengen Gards-Ola: Du kanj takke te du æt musalort'n e utijpella.

I tillegg kom det stadig husmannsfolk og fattigstakkarer inn på prestekontoret og klaget og bar seg. Av Høyem fikk de korn og poteter når de kom ut - frå kontora mæ einj lapp. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
177 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
178 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 		Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
179 .
I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står August Zinow registrert som nr. 1445 den 28.januar 1876.

Påmønstringer er nevnt:

18.mars 1876 på skipet Xulla fra Fredrikstad til England. Avmønstret 25.oktober 1876 i Tønsberg - etter episode som beskrives nærmere i norske aviser etter noen retterganger i 1877.

20.juli 1877 på skipet St.Thomas fra Gøteborg til England (?). Avmønstret 10.februar 1878 i Horten.

28.mai 1879 på skipet Talport (?) fra Fredrikstad til Rauen (?). Avmønstret 2.august samme året i Piteå (rømte?).

15.mai 1880 på skipet Jeandte (?) fra Fredrikstad til ... Avmønstret 25.juni samme året i Drammen (?)

28.august 1880 på skipet ... fra Tønsberg til Bremen. Avmønstret 29.desember samme året i Horten.

Overført 9.mars 1881 til Drammen innrulleringskontor (nr.2192). 		Zinow, August (I61)
 
180 .
I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889 og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike i 1893–1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med - Over ævne. Andet stykke fra 1895, Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp over evne-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk over evne ved å helbrede ved bønn, går sønnen Elias over evne ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som ifølge Bjørnson kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. - Paul Lange og Tora Parsberg - fra 1898 er et annet dramastykke med en politisk undertone, inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Jørgensen Richter i 1888 som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

-

På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnenes i 1903 og slovakenes i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, som blant annet førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene - Laboremus - fra 1901, - På Storhove - fra 1902, - Daglannet - fra 1904, og - Når den ny vin blomstrer - fra 1909, i tillegg til romanen - Mary - fra 1906. Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900–1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt til slutten, da helsen gradvis svekket ham.

-

I 1903 ble Bjørnstjerne Bjørnson tildelt Nobelprisen i litteratur.

-

I 1909 ble han rammet av et slag, og han døde 26.april 1910 i Paris, 77 år gammel. Hans likferd og begravelse ble en nasjonal og internasjonal begivenhet. I 2 dager, fra 28. til 30.april, ble Bjørnsons båre fraktet med tog fra Paris til København. Her var det en stor markering, og et folkehav tok farvel med Bjørnson. Båren ble overført til panserskipet Norge.
Den 1. mai seilte Norge inn Kristianiafjorden. På Honnørbrygga ventet hele det offisielle Norge med kong Haakon VII og statsminister Wollert Konow i spissen. Båren ble transportert med vogn til Trefoldighetskirken hvor minnegudstjenesten ble holdt. Bjørnson er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

-

Etter sin død sto Bjørnstjerne Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere som på en eller annen måte måtte bli konfrontert med hans figur. Knut Hamsun var for eksempel kritisk til Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å måtte forholde seg til ham.

Interessen for Bjørnson sank gradvis i løpet av 1900-tallet. Det er mange grunner til dette, men minst 2 elementer spilte en stor rolle. For det første rakk ikke Bjørnson å oppleve de 2 verdenskrigene, som gjorde hans - positivistiske - tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som - nasjonalskald - en negativ effekt. Hans rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnstjerne Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere, og han er blitt fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

På 2000-tallet har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnstjerne Bjørnson gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet, men viste også gjennom konferanser og arrangementer landet rundt at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge, og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt. 		Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
 
181 .
I Våle bygdebok, under gården Bjørke, Bjørketeigen, side 690 står dette:

Anund (Amund) Olsen var g. m. Ingeborg Marie Nilsdatter. Barn:

1.Ole, f. 1811. ektet 1837 Karen Kirstine Kristoffersdatter, Langeli i Vassås.

2. Nils, f. 1814, ektet 1846 Maren Dorthea Olsdatter fra Lardal.

På den vielsen som det er link til står det:

Ungkar Anund Olsen fra Rævetal i Waale Sogn med pigen Ingeborg Marie Nielsdatter Lebsrød.

På Lefsrød i Ramnes bygdebok:

Amund Olsen fra Revetal bodde i Lundeengen i 1809. Enken Marte Marie Nilsdatter døde her i 1810. Halvor Olsen bodde her 1 1812 (dette var en plass de leide ut, folket der kaltes innerster, ikke husmenn forklarer bygdeboka). 		Family: Amund Olsen Bjørketeigen / Ingeborg Marie Nielsdatter Gordal, "Bjørketeigen" (F119)
 
182 .
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
183 .
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
184 .
Kilde:

Ministerialbok for Nykirken prestegjeld 1717-1764:

Døpt 29.oktober 1732 Peder. Far Jørgen Pedersen, mor Synneve Andersdatter. 		Jørgensen Abelbom, Peder (I8206)
 
185 .
Kommentarer fra Erik Tronstad april 2025:

Norsk Slektshistorisk Tidskrift 1950 bind 12, hefte 2. Lars Hamres artikkel - Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 13-1400-talet - på sidene 97-120:

No veit vi at Sigurd på Torsnes heitte Sigurd Guttormsson. Vi meiner difor at Sigurd Galte og Sigurd på Torsnes må vera tvo ulike personer. Sigurd Galte er vel då som H. Sollied (som skrev 1929-artikkelen i NST jeg sendte deg to sider fra, min kommentar) meinte, ein son åt baronen Hr. Gaut unge Gautsson, og vi finn det rimelig å tru at han er identisk med fehirden Sigurd Gautsson i Bergen og Tunsberg.
Noko prov for at mellomalderretta pä Torsnes er ei grein av den gamle lendmannsatta på Ænes, Hattaberg og Mel (Galtene/Galtungene har sitt opphav på Ænes, Hattaberg og Mel, min kommentar), synest kjeldene såleis ikkje å gi. Tvertimot synest resultatet av denne etterrøkjinga å vera at vi må rekna med Torsnesætta som ei serskild ætt. Ætta er på 13-1400-talet det ein kan kalla ei lågadels- og landadelætt. Vi kjenner ikkje noko døme på at nokon av ætta har fått riddarslag eller havt len.

Fra 1929 til 1950 har man tydeligvis funnet at «Sigurd på Torsnes» hette Guttormsen til etternavn. Han anses dermed for å være en annen enn Sigurd Galte Gautsen. Samtidig anses det som sannsynlig at Sigurd Galte Gautsen er identisk med fehirde Sigurd Gautsen. 		Gautesen på Hatteberg, Sigurd "Galte" (I3441)
 
186 .
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
187 .
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
188 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
189 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 		Henrichsen Floer, Richard (I2100)
 
190 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
191 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 		Henrichsen Jürgens, Joachim (Jochum) "von Westerwik" (I2019)
 
192 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
193 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 		Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
194 .
Leif R. Natvig var hele sitt yrkesaktive liv tilknyttet Zoologisk museum ved Universitetet i Oslo. Spesialområdet var blodsugende og helseskadelige insekter og midd, i særlig grad den nordiske fauna av stikkmygg, familien Culicidae.

Natvig vokste opp i Kristiania og var allerede i ungdommen interessert i insekter, særlig biller. 1912 ble han innvalgt i Norsk entomologisk forening som medlem nr. 16 siden stiftelsen 1904. Han tok examen artium 1913 og ettårig kurs ved O. Treiders handelsskole 1914. Samme år ble han ansatt som privatassistent for professor N. J. T. Odhner ved Zoologisk museum på Tøyen og 1916 konstituert som konservator ved insektavdelingen. 1922 tok han bifagseksamen i zoologi, men utdannet seg videre 1927–28, 1933 og 1938 ved Institut für Schiffs- und Tropenkrankheiten i Hamburg innen emnene eksotisk patologi og medisinsk parasittologi. Han ble konstituert som førstekonservator ved Zoologisk Museum 1948, fra 1949 som bestyrer, en stilling han hadde til 1964 da han gikk av med pensjon.

Som nyutnevnt konservator ble Natvig 1916 utnevnt til sakkyndig ved reinbeiteundersøkelsene i Målselvdalen. Her studerte han reinbremsens biologi og ble med dette ledet inn på parasittologien. Flere arbeider om brems fulgte.

Hans viktigste bidrag til entomologien var knyttet til mangeårige studier av den nordiske stikkmyggfauna. På studieturene til Hamburg analyserte han norsk materiale under veiledning av professor E. Martini, leder av den entomologiske seksjonen, som stilte både referansemateriale og litteratur til disposisjon. Etter 18 sesongers innsamling i Sør-Norge, gjennom eksperimenter og gjennomgang av alt norsk, dansk, svensk og finsk materiale på stikkmygg leverte Natvig 1948 sin doktoravhandling. Arbeidet omfattet systematiske og zoogeografiske studier av underfamilien Culicini, i praksis de fleste nordiske stikkmygg med unntak av malariamyggslekten Anopheles. Disse behandlet han i andre arbeider. Videre undersøkte han artenes økologi og mulige årsaker til de store svermene i Nord-Norge, der han viste til reinsdyrenes betydning for antallet. Han ble dr.philos. 1949, og arbeidet brakte ham stor internasjonal anerkjennelse.

Natvig var kjent som en populær pedagog, og han ledet 1919–59 Universitetets kurser om landarthropoder. I tallrike foredrag, artikler og ved omvisninger i museet gledet han et stort publikum. Han skrev også en mengde biografier over entomologer i inn- og utland. Særlig populær ble han 1936 ved å bekjempe flueplagen på Langøyene i indre Oslofjord, datidens søppelfylling for Oslo.

Natvig beskrives som en miljøskapende, livlig, velkledd, arbeidsom og nøyaktig, ofte litt pirkete mann med stor interesse for sitt arbeid. Han hadde det alltid travelt, men var likevel generøs med tid og historier for alle besøkende. Hans lange brev var alltid underskrevet “i all hast”. Han var allsidig og hadde en verdifull japansk samling av tresnitt, elfenbensarbeider, originalutgaver av gamle illustrerte bøker, gamle våpen samt bøker om Japan. 1935 utgav han et større arbeid om japanske tresnitt.

Natvig var formann i Norsk entomologisk forening 1937–50, redaktør av foreningens tidsskrift 1954–55 og medlem av redaksjonskomiteen for Nytt magasin for zoologi fra 1953. 1951–56 var han sekretær i den norske nasjonalkomité av International Council of Museums (ICOM) og 1956–63 viseformann.

Natvig ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1953. Han ble ridder av Tsjekkoslovakiske Hvite Løves Orden 1931, fikk offiserskors i samme orden 1926 og Kongens fortjenstmedalje i gull 1964. Han ble 1970 æresmedlem av Norske Naturhistoriske Museers Landsforbund.

Verker:

Norske insekter, 1928
Japanske tresnitt. Kunstner- og folkeliv, 1935
Om kubremsene og deres optreden i Norge, 1937
Insekter i hus og heim, 1939
Entomologien ved Det kgl. Frederiks Universitet. I. Tidsrommet 1813–1907, i Norsk entomologisk tidsskriftnr. 7/1944, s. 1–73
Contributions to the knowledge of the Danish and Fennoscandian mosquitoes Culicini, dr.avh., Norsk entomologisk tidsskrift, supplement nr. 1, 1948
En rekke artikler i norske og utenlandske fagtidsskrifter om bremser, mygg m.m.
mange populærvitenskapelige artikler om samme, bl.a. i Norges Dyr og Aschehougs leksikon 		Natvig, Leif Reinhardt (I9637)
 
195 .
Lendmann var en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge.
Lendmennene hadde gjerne en lokal maktposisjon og eide ofte store eiendommer i en bygd. Ved å bli lendmenn fikk de også eiendommer av kongen som forlening. Disse gårdene var i utgangspunktet kongens eiendom, men ble drevet at lendmennene, slik at disse fikk inntektene fra gårdene. I visse distrikter eller landsdeler ble etterhvert lokalstyret overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud. Lendmennene var høyættede personer, tittelen var nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etterhvert fikk også årmennene flere oppgaver. Denne overgangen kan kanskje ha skjedd i regjeringstiden til kong Olav Kyrre. Årmennene ble også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.
Det var antakelig kong Sverre som satte ordningen noe mer i system og innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde jo, før slaget på Kalvskinnet i 1179, sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn. 		Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
 
196 .
Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.
I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde - den statsbærende klassen - og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet.
Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.
I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5. verdigheten. 		Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
 
197 .
Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.
I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde - den statsbærende klassen - og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet.
Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen. 		Ivarsen Varg, Åle (I4716)
 
198 .
Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.
I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde - den statsbærende klassen - og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet. Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.
I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5. verdigheten. 		Åsulvsen på Rein, Guttorm (I3558)
 
199 .
Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.
I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde - den statsbærende klassen - og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet. Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.
I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5. verdigheten. 		Ogmundsen på Giske, Skofte (I3595)
 
200 .
Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen. Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.
I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde - den statsbærende klassen - og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet. Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.
I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5. verdigheten. 		Tostesen på Rein, Skule (I3561)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 8 ... 351» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 15.0.1, written by Darrin Lythgoe © 2001-2026.

Maintained by Tor Kristian Zinow.