Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 15,651 to 15,700 of 16,202
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 15651 | Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Valdemar sørget for kraftig oppsving for Danmark under hans regjeringstid. Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig. I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie. Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar, og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte - Blodgildet i Roskilde - 9.august 1157. Kong Knud får kløyvet skallen, mens det lyktes den sårede kong Valdemar å unnslippe. Etter å ha samlet en hær slo han fetteren Svein i Grathe Hede 23.oktober 1157, og ble enekonge over hele Danmark. Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg. Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander 3 og gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige sønn, Knut 6 kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark. I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret. I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet. Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store). Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen. Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte Skånemarkedet (sildemarkedet) i Skåne. Valdemar døde på Vordingborg slott 12.mai 1182. Bøndene i området bar liket til St.Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt 6 døtre. | Knutsen av Danmark, Valdemar "Valdemar 1" (I3553)
|
| 15652 | Valdemar Sejr, Valdemar 2 av Danmark (1170 - 28.mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar 1 den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs. I 1188 ble han hertug av Slesvig. Kronet til konge av Danmark 1.juledag 1202 i domkirken i Lund (Kilde: heimskringla.no). Valdemar drev kraftig utenrikspolitikk. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr. I 1204 hadde han et resultatløst felttog mot Viken for å støtte baglerne. En traktat med keiser Fredrik 2 i 1214, gjorde han til herre over en del av Nord-Tyskland. La under seg Holstein, Ditmarsken, Hamburg og Lübeck. Erobret Estland 1219-1220 etter flere korstog og foretok flere erobringstog til Østersjø landene. Ingen av erobringene ble etterfulgt av dansk bosetning og flere gikk tapt da han ble fanget av en av sine lendmenn 1223. Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet. Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner. I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet Det kalde korstog. Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten. Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med. Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt. Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente. I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for Sorte Henrik. Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn. Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i Holstein 22.juli 1227 - Rex amisit victoriam (kongen mistet seieren). Han tok parti for baglerne i den norske tronstriden, dog uten større kraft og engasjement. Forsøkte, og mislyktes, å gjeninnsette fordrevne Sverker den yngre på Sveriges trone. De tyske besittelser gikk også tapt. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov og Danmarks jordebok med fortegnelser over konge-og krongods, og som bærer navn etter han. Sølibatet og tienden ble innført og trelldommen avskaffet. På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet Sejr. Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død. I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar 1 av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og hviler udi Ringsted. På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den beske blomme Bengerd som hun kalles i visen. I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho 1 av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer. Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn). Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231). Med Berengaria av Portugal fikk han barna: Erik Plogpenning (1216–1250) Sofie av Danmark (1217–1247) Abel av Danmark (ca. 1218-1252) Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259). Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B.S.Ingemanns bok med samme navn fra 1826. | Valdemarsen av Danmark, Valdemar "Valdemar 2" (I3550)
|
| 15653 | Valdemars barn med Sofia av Minsk: Sophie Knut 6. Margrete Maria Valdemar 2. Sejr Richiza Ingeborg, dronning av Frankrike Helene Dessuten, utenfor ekteskap, med Tove: Kristoffer Valdemarsen. | Family: Valdemar Knutsen av Danmark, "Valdemar 1" / Sofia av Halicz (F1959)
|
| 15654 | Valders is a village in Manitowoc County, Wisconsin, United States. The village is known within the state for its dolomitic limestone quarry, which produces rock. harbor rock, gravel, and a very hard and weather resistant type of marble. The dolomitic limestone is Silurian aged Niagaran Dolomite. Glacial sediments overlying the bedrock in the area consist of a pebbly and cobbly, sandy, silty glacial till known as the Valders Member of the Kewaunee Formation. The Valders Member was named after the village and the type section was described along the eastern side of the present day quarry. Valders was settled in the 1850s by immigrants from the Valdres mountainous region of Norway. The largest town in Valdres is Fagernes, but many immigrants arriving in Wisconsin came from the valleys of Vestre Slidre and Øystre Slidre, when hunger (sult) in these rocky hillside farms was far from unheard of. Valders did not really develop as a village until the arrival of the railroad in 1896, the traditional year of its founding. Population in 1930 was 504. | Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
|
| 15655 | Valgt i 1837, 1838 og 1840. | Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
|
| 15656 | Valgt til konge av mennene til Øystein etter hans fall, falt i slag på Sekken utenfor Veøy i Romsdalsfjorden 1162 mot Erling Skakke. Etter at Simon Skalp har drept kong Øystein er Inge Krokrygg enekonge. Året er 1157. Snorre skriver: 1. Håkon, sønn til kong Sigurd (Munn), ble tatt til høvding over den flokken som hadde fulgt kong Øystein, og mennene i flokken gav ham kongsnavn. Da var han 10 år gammel. Med ham den gang var Sigurd, sønn til Hallvard, storbonde på Rør og Simonssønnene Andres og Ånund, fosterbrødrene til Håkon, og mange andre høvdinger og venner til kong Øystein og kong Sigurd. De tok først opp i Götaland. Kong Inge la under seg alt det som de eide i Norge og gjorde dem utlege. Kong Inge reiste nord i Viken og var der, men stundom var han nord i landet. Gregorius var i Konghelle, hvor fare var nærmest, og der verget han landet. 2. Sommeren etter kom Håkon og hans menn ned fra Götaland, og de kom til Konghelle med en stor og vakker styrke. Gregorius var der i byen, og han holdt et ting som det kom mange både bønder og bymenn til, og han krevde hjelp; men han syntes folk var lite villige, og han sa at han trodde dem ille. Han reiste bort med 2 skip og inn i Viken, og han var lite glad. Han ville fare til kong Inge; han hadde fått vite at kong Inge kom med en stor hær sørover gjennom Viken. Da Gregorius hadde kommet et kort stykke nordover, møtte han Simon Skalp og Halldor Brynjolvsson og Gyrd Åmundesson, kong Inges fosterbror. Gregorius ble svært glad da han møtte dem; han vendte om, og alle fulgte med ham, og de hadde 11 skip. Da de rodde opp til Konghelle, holdt Håkon og hans menn ting utenfor byen, og så at de kom. Da sa Sigurd fra Rør: Nå er Gregorius feig (skal snart dø) når han farer i hendene på oss med så lite folk. Gregorius la til land rett imot byen og ville bie på på kong Inge, som var ventende, men han kom ikke. Kong Håkon rustet seg i byen, og satte Torljot Skauveskalle til høvding over mannskapet på de kjøpskipene som lå ved byen; han var viking og ransmann. Håkon og Sigurd og hele hæren var i byen og stilte seg opp i fylking på bryggene. Alle menn der i byen hadde gitt seg under Håkon. 3. Gregorius og hans folk rodde opp etter elva og lot skipene drive for strømmen ned mot Torljot og hans folk. De skjøt på hverandre ei tid, til Torljot og kameratene hans måtte hoppe over bord. Noen ble drept, og noen kom seg opp på land. Så rodde Gregorius og hans menn inn til bryggene, og Gregorius lot straks sette opp landganger fra skipet sitt under føttene på Håkons menn. Da falt den mannen som bar merket hans med det samme han ville gå på land. Da bød Gregorius Hall, sønn til Audun Hallsson, å ta opp merket, og Gregorius gikk like etter ham og holdt skjoldet fram over hodet på ham. Men straks Gregorius kom opp på bryggene, og Håkons menn kjente ham, drog de seg tilbake, og så sprang de opp i byen. Men Gregorius og hans folk fulgte etter dem og dreiv dem 2 ganger ut av byen og drepte mange. Det sier folk at aldri har noen fart djervere ferd enn den Gregorius fór, for kong Håkon hadde mer enn 4.000 mann, men Gregorius ikke fullt 400. Da sa Gregorius til Hall Audunsson etter slaget: Jeg synes at mange er mer lettvinte når de går på enn dere islendinger, for dere er mindre oppøvd enn vi Norgesmenn, men ingen synes jeg er mer våpendjerv enn dere er. Da kom Inge kort etter og lot drepe mange menn som hadde gitt seg under Håkon, men somme lot han betale bøter, for somme brente han gardene, og somme dreiv han ut av landet og gjorde mye vondt mot dem. Om vinteren reiste Håkon landvegen nord til Trondheimen, og han kom dit før påske (1.påskedag, 12.april 1159). Trønderne tok ham til konge slik at han skulle ha farsarven sin, tredjeparten av Norge, med kong Inge. Inge og Gregorius var i Viken, og Gregorius ville fare nord imot dem, men mange rådde fra, og det ble ikke noe av den vinteren. 4. Håkon reiste sørover om våren med nesten 30 skip. Vikværingene i Håkons hær fór først med 8 skip og herjet på Nordmøre og Sunnmøre. Ingen mann kunne minnes at det før hadde vært herjet mellom kjøpstedene. Jon, sønn til Hallkjell Huk, samlet en bondehær og gikk mot dem og tok Kolbein Ode og drepte hver sjel på skipet hans. Så lette han etter de andre, og han fant dem med 7 skip og kjempet med dem. Men Hallkjell, far hans, kom ikke og møtte ham som de hadde avtalt. Der falt mange gode bønder, og Jon sjøl ble såret. Håkon fór sør til Bergen med flåten sin, og da han kom til Stjornvelta, fikk de høre at kong Inge og Gregorius få dager i forvegen var kommet østfra til Bergen, og da torde de ikke styre dit. De seilte utaskjærs sør forbi Bergen og møtte der noen av Inges tilhengere på 3 skip, som var blitt sinket på reisen østfra. Der var Gyrd Åmundesson, fosterbror til kong Inge, han var gift med Gyrid, søster til Gregorius, den andre var lagmannen Gyrd Gunnhildsson, og den tredje var Håvard Klining. Håkon lot drepe Gyrd Åmundesson og Håvard Klining, men han tok Gyrd lagmann med seg og reiste øst til Viken. 5. Da kong Inge fikk vite det, reiste han østover etter dem. De møttes øst i Göta älv. Kong Inge la oppover den nordre armen og sendte speidere foran seg for å få greie på Håkon og hans folk. Kong Inge la til land ute ved Hisingen og ventet på speiderne der. Da speiderne kom igjen, gikk de til kongen og sa at de hadde sett kong Håkons flåte og hele den stilling den hadde. De sa at de lå oppe ved pålene og hadde bundet bakstavnene fast i dem: de har 2 Østersjø-knarrer, som de har lagt ytterst av alle skipene. På begge knarrene var det kastell i mastetoppen, og kastell var det også i framstavnene. Da kongen hadde fått vite hvordan de var rustet, lot han blåse hele hæren sammen til husting. Da tinget var sammenkalt og satt, spør kongen mennene sine til råds og vendte seg til Gregorius Dagsson og til sin måg Erling Skakke og til andre lendmenn og skipsførere og forteller dem om hele utrustningen til Håkon og mennene hans. Gregorius svarte først og la fram sin mening; han talte så: Vi og Håkon har møtt hverandre noen ganger før, og de har oftest hatt flere folk, og likevel har de fått den minste delen når vi har noe å strides om. Men nå har vi en mye større hær, og nå vil de som nylig har mistet gjæve frender for dem, finne det rimelig at her kunne det lage seg godt til å få hevn, for de har rømt unna for oss lenge nå i sommer. Vi har ofte sagt det at om de bier på oss slik som det er sagt at de gjør nå, skulle vi våge oss til å møte dem. Jeg må si at min mening er at jeg vil legge til slag mot dem dersom det ikke er mot kongens vilje; for jeg tenker at de, slik som det før har hendt, vil dra seg tilbake om vi går modig på; jeg skal legge til der andre synes det er vanskeligst. Til Gregorius' tale ble det stort tilrop, og alle sa seg villige til å legge til slag mot Håkon og mennene hans. Så rodde de med alle skipene oppetter elva, til begge parter kunne se hverandre. Da svingte kong Inge og hans folk ut av strømmen og ut under Hisingen. Kongen hadde da en samtale med alle skipsførerne og bad dem ordne seg til strid. Så vendte han seg til Erling Skakke og sa, som sant var, at ingen mann i hæren var klokere eller skjønte seg bedre på slag, enda andre kunne være ivrigere til å drive på. Kongen vendte seg så til flere lendmenn i talen sin, nevnte somme ved navn, men sluttet talen slik at han bad hver legge fram det rådet som han mente var mest gagn i, og at siden skulle alle være enige om én ting. 6. Erling Skakke svarte på kongens tale: Jeg er skyldig, konge, til ikke å tie til Deres tale. Men om De vil vite hva jeg vil rå til, da skal jeg la Dem høre det. Den plan som nå er lagt, er tvert imot min mening; for jeg mener det er uråd å kjempe mot dem slik som det nå er stelt, enda om vi har en stor og vakker hær. Om vi skal legge imot dem og ro imot strømmen med 3 mann i hvert halvrom, da må én ro, den andre må holde skjoldet over ham; hva er så det, annet enn at bare en tredjedel av mannskapet kan være med å kjempe. Jeg mener at de som sitter ved årene og vender ryggen til fienden, ikke vil gjøre stort gagn i slaget. Gi meg tid til å legge råd, så lover jeg at innen 3 dager skal jeg ha funnet en utveg, så vi lettere kan komme til å legge imot dem. Og det kunne en godt merke på Erlings tale at han rådde fra å legge til kamp, men mange andre egget ikke mindre til. De sa at Håkons og hans mennn og ville springe opp på land nå som før: og da får vi ikke tak på dem, sa de, men nå har de en liten hær, og nå har vi dem helt i vår makt. Gregorius talte bare noen få ord om det, og han slo på det at grunnen til at Erling rådde fra at de skulle legge mot dem, var mest den at han ville velte de råd som Gregorius kom med, heller enn at han skulle ha så mye bedre skjønn på dette enn alle andre. 7. Da sa kong Inge til Erling: Måg, nå vil jeg følge dine råd, om hvordan vi skal ordne oss når vi legger imot dem. Men vi vil legge mot dem i dag, siden våre rådgivere helst vil det. Da sa Erling: Alle småskuter og lette skip skal ro ut om øya og opp den østre armen og så ned mot dem; og de skal prøve om de kan få løst dem fra pålene. Så skal vi ro med storskipene mot dem, og ingen vet før vi har fått prøve det, om de andre er likeså mye bedre til å legge imot fienden som de er hissigere, enn jeg. Dette rådet likte alle godt. Det gikk et nes fram mellom dem og Håkon, så ingen av partene kunne se skipene til motparten. Da nå alle småskutene tok til å ro nedover elva, fikk Håkon og hans menn se det; like i forvegen hadde de vært til samtale og holdt råd. Der hadde somme sagt at kong Inges hær nok ville legge mot dem, men mange hadde ment at de ikke ville våge seg til det, da de syntes det drog ut med angrepet; og de hadde satt sin lit til sin forsvarsstilling og sin folkestyrke. I flokken deres var det mange stormenn; der var Sigurd fra Rør og de 2 Simonssønnene, der var også Nikolas Skjaldvorsson og Eindride, sønn til Jon Mornev, som da var den gjæveste og vennesæleste mannen i Trøndelag, og der var mange andre lendmenn og høvdinger. Da de nå fikk se at Inges menn rodde med mange skip utetter elva, da trodde Håkons hær at nå ville Inges hær flykte, og de kappet tauene som bandt skipene, greip årene og rodde etter dem og ville forfølge dem. Skipene dreiv fort for strømmen, og da det bar nedover elva med dem, forbi neset, som før hadde vært imellom dem, fikk de se at hovedstyrken til Inge lå ute ved Hisingen. Da Inges menn nå fikk se skipene til Håkon kom nedover, tenkte de at de ville legge mot dem. Da ble det stort oppstyr og våpenbrak og oppegging, og de satte i hærrop. Håkon og hans menn vendte da skipene inn mot nordlandet, der er ei lita vik, så de kom ut av strømmen. Der laget de seg til; de festet bakstavnene i land og vendte ut framstavnene, så bandt de sammen alle skipene, de lot Østersjøknarrene ligge utenfor de andre skipene, den ene ovenfor og den andre nedenfor, og bandt dem fast i langskipene. Midt i flåten lå kongsskipet og nærmest det Sigurds skip. På den andre sida av kongsskipet lå Nikolas, og så Eindride Jonsson. Alle de mindre skipene lå lenger ut. De hadde nesten fylt alle skipene med stein og våpen. 8. Sigurd fra Rør holdt en tale og sa: Det ser nå ut til at det blir noe av det som lenge har vært lovt oss, at vi og Inge skal møtes. Nå har vi også rustet rettelig lenge imot dem, og mange av våre menn har talt stort om at de ikke ville flykte eller skjelve for kong Inge eller Gregorius, og nå er det godt å minnes deres ord. Men vi som før er blitt noe tannsåre i våre nappetak med dem, kan tale med mindre trygghet om dette. Og det er så som hver mann har hørt, at de ferder vi har gjort mot dem, ofte har vært til lite hell for oss. Men ikke dess mindre er det nå nødvendig at vi gjør så mandig motstand og står så fast som vi kan, for det er den utveg vi har til å få seier. Om vi så har litt færre folk, så må lykken likevel rå for hvem som skal vinne. Det er det beste håp vi har for vår sak, at Gud vet at vi har retten på vår side. Inge har før hogd ned de 2 brødrene sine; men det kan hver mann se hvilke farsbøter han har tiltenkt kong Håkon: å hogge ham ned som sine andre frender; det vil vise seg på denne dag. Fra først av krevde Håkon ikke mer av Norge enn den tredjepart som far hans hadde hatt, og det ble nektet ham. Etter min mening har Håkon større rett til å ta arv etter Øystein, sin farbror, enn Inge eller Simon Skalp eller de andre som tok kong Øystein av dage. Mange som kunne ha gjort slike store synder som Inge, og som ville frelse sin sjel, kunne nok synes at de ikke for Gud torde våge å kalle seg med kongsnavn, og det undres jeg på at Gud tåler slik frekkhet av ham, og det er sikkert Guds vilje at vi skal slå ham ned. La oss kjempe djervt, for Gud vil gi oss seier; men om vi faller, vil Gud lønne oss for det med mangfoldig glede, dersom han gir onde menn makt til å overvinne oss. Far nå sindig fram, og vær ikke redde om det kommer til slag. Ta nå hver og en vare på seg sjøl og sine sidemenn, og Gud være med oss alle! Det ble gjort gode tilrop til Sigurds tale, og alle lovte dyrt at de skulle stå godt imot. Kong Håkon gikk opp på Østersjøknarren, og det ble satt skjoldborg om ham; men merket hans var på det langskipet som han før hadde vært på. 9. Om Inges menn skal vi nå fortelle, at da de fikk se at Håkons menn laget seg til slag, og bare elva var mellom dem, sendte de ei lettrodd skute ut etter den del av flåten som hadde rodd bort, med bud om at de skulle snu; men kongen og resten av hæren ventet på dem, og de ordnet flåten til å legge ut i slag. Da talte høvdingene og satte mannskapet inn i slagplanen, og de sa først fra om hvilke skip skulle ligge nærmest. Gregorius sa: Vi har stort og vakkert mannskap; nå er det mitt råd, at De, konge, ikke er med i striden, for har vi Dem, er alt berget; og ingen vet hvor pila til en låk skytter kan slumpe til å råke. De har rustet seg slik at de kommer til å kaste stein og våpen fra toppkastellene på kjøpskipene; da er det litt mindre farlig for dem som ligger lenger borte. De har ikke større hær enn at det høver for oss lendmenn å holde slag med dem. Jeg skal legge mitt skip mot det største skipet hos dem; jeg tenker enda det blir en kort prøve å slåss med dem. Så har det oftest gått når vi har møtt hverandre, om så overmakten har vært på en annen side enn den nå er. Dette som Gregorius sa, at kongen sjøl ikke skulle være med i slaget, likte alle godt. Da sa Erling Skakke: Det råd vil jeg slutte meg til, at De konge, ikke går med i slaget. Jeg synes ar deres utrustning er slik at vi blir nødt til å se oss vel for om vi ikke skal miste altfor mange menn for dem; jeg finner det best å binde om hele lemmer. I den rådlegging vi hadde før i dag, var det mange som talte imot det som jeg rådde til, og de sa at jeg ikke ville kjempe, men jeg synes at det nå har vendt seg, så det ser mye bedre ut for oss, siden de har kommet bort fra pålene. Nå er det kommet til det at jeg ikke vil rå fra å legge til slag, for jeg ser det som alle kan skjønne, hvor rent nødvendig det er å jage bort denne ufredsflokken, som har fart landet rundt med ran og røving, så folk deretter kan bygge landet i fred og tjene én konge som er god og rettvis som kong Inge er. Nå har han lenge hatt det strevsomt og vanskelig på grunn av overmot og urett fra sine fiender; han har vært et vern for hele folket, og han har kastet seg ut i mangfoldige farer for å fredelandet. Mangt og godt talte Erling, og likeså flere høvdinger, og enden på alle talene var at de egget til å legge fram til strid. De ventet til hele flåten var samlet. Da hadde kong Inge Bøkesuden, og han gjorde som hans venner bad om, at han ikke la ut til slaget, og han lå igjen ved øya. 10. Da hæren var ferdig, rodde de fram, og satte i hærrop på begge sider. Inges hær bandt ikke sammen skipene og fór ikke samlet, for de rodde på tvers av strømmen, og storskipene dreiv sterkt. Erling Skakke la til kong Håkons skip og stakk stavnen mellom det og Sigurds skip. Så tok slaget til. Skipet til Gregorius dreiv på grunn og lå og helte sterkt til den ene sida, så det i førstningen ikke kom med i slaget. Da Håkons menn fikk se det, la de borttil og angrep det; men Gregorius' skip ble liggende fast. Da la Ivar, sønn til Håkon Mage, mot Gregorius, og løftingene tørnet mot hverandre. Ivar krøkte en stavnljå om Gregorius der han var smalest og rykte til seg, så Gregorius ble dradd ut imot esinga; men ljåen glei opp etter sida på ham, og det var nær ved at Ivar fikk krøkt ham over bord. Gregorius ble bare litt såret, for han hadde platebrynje på. Ivar ropte til ham og sa han hadde tjukke hærklær på. Gregorius svarte at slik som Ivar fór fram, kunne han trenge det, og det var ikke noe for mye. Da var det nær ved at Gregorius og hans folk måtte hoppe over bord, men så kastet Aslak Unge et anker opp i skipet deres og drog det av grunnen. Da la Gregorius imot Ivars skip, og de kjempet en lang stund. Skipet til Gregorius var større og hadde flere folk, og da falt det mye folk på Ivars skip; og somme sprang over bord. Ivar ble hardt såret så han ikke kunne kjempe; men da skipet hans var ryddet, lot Gregorius ham føre i land og fikk ham unna, og siden var de venner. 11. Da kong Inge og de som var hos ham, fikk se at Gregorius stod på grunn, sa kongen til mannskapet sitt at de skulle ro bort til ham. Han sa: Det var et fælt uklokt råd at vi skulle ligge igjen her når vennene våre fór til kamp. Vi har det skipet som er størst og har best mannskap i hele hæren; nå ser jeg at Gregorius trenger hjelp, den mann som jeg har mest å takke for, og la oss ro til slaget så hardt vi kan. Det er rettest også at vi er med i slaget, for jeg vil få æren for seieren om vi vinner den. Men om jeg så visste i forvegen at våre menn ville få useier, var det likevel det eneste vi kunne gjøre, å være der som våre andre menn er. For jeg kan ikke ta meg til noe om jeg mister de menn som er mitt vern, og som er de tapreste menn, og som lenge har vært styrere for meg og mitt rike, og så bad han dem sette opp merkene, og så ble gjort, og de rodde over elva. Da var kampen på det villeste, og kongen fikk ikke rom til å legge til, så trangt lå skipene der. Da rodde de inn under Østersjøknarrene; der ble det sendt over dem spyd og pålstaver og steiner så store at ingenting kunne stå seg imot det, og de kunne ikke være der. Da hærmennene så at kongen var kommet, gav de rom for ham, og han la seg mot skipet til Eindride Jonsson. Nå gav Håkons menn opp småskipene,og de gikk opp på knarrene, og somme gikk på land. Erling Skakke og hans menn hadde en hard strid; han var i forrommet; han ropte på stavnbuene sine og bad dem gå opp på kongsskipet. De svarte at det var ikke lett, og at det var jern foran på relinga. Erling gikk foran i stavnen, og han hadde ikke vært der lenge før de greide å gå opp på kongsskipet, som de så ryddet. Da tok hele hæren til å flykte, og så sprang mange på sjøen, og mange kom seg unna; og hele mengden kom seg på land, som Einar Skulason sier: Fra blodig skipsstavn mang en mann falt ned i dypet; lik rak bort med elva, så ulv fikk nok å ete. Iskald elv ble farget av det heite blodet; med vannet ut til havet det varme blodet strømte. I elva, uten mannskap, mangt blodstenkt skip fikk flyte. Hæren spente buen og skjøt på våte hjelmer, før høvdingfølget flyktet fra hærskip opp i landet. Sterkt i striden Håkons flokk av hærmenn minket. Einar diktet om Gregorius Dagsson en flokk som er kalt Elveviser. Kong Inge gav Nikolas Skjaldvorsson grid, da skipet hans var ryddet, og han gikk så over til kong Inge og var med ham siden så lenge han levde. Eindride Jonsson sprang om bord på kong Inges skip da hans eget skip var ryddet, og bad om grid; det ville kongen gi ham, men Håvard Klinings sønnsprang til og hogg ham banehogg. Dette verk ble sterkt lastet, men han sa at Eindride var skyld i drapet på Håvard, far hans. Over Eindride ble det sørget mye, men mest i Trøndelag. Der falt det mange av Håkons hær, men ikke flere høvdinger. Av Inges hær falt det få, men mange var såret. Håkon flyktet opp på land, men Inge tok nord i Viken med hæren; han og Gregorius ble der i Viken om vinteren. Noen av kong Inges menn kom til Bergen fra slaget, det var sønnene til Ivar fra Elda, Bergljot og brødrene hans; der drepte de Nikolas Skjegg, som hadde vært gjaldkere, og så reiste de hjem nord til Trondheimen. Kong Håkon kom nordpå før jul, men Sigurd var stundom hjemme på Rør. Gregorius hadde fått grid for ham av Inge, så han skulle få ha alle eiendommene sine, for Gregorius og Sigurd var nære frender. Kong Håkon var i kaupangen i jula. En aften i jula sloss mennene hans i hirdstua; 7 mann ble drept, og mange såret. Men etter 8. dag jul reiste noen av Håkons tilhengere inn til Elda: Alv Rode, sønn til Ottar Birting, og nesten 80 mann, og de kom dit tidlig på natta da folkene der var drukne, og de satte ild på huset. Mennene gikk ut og verget seg, der falt Bergljot, Ivars sønn, og Ogmund, bror hans, og mange andre menn. De hadde vært nesten 30 mann inne. Om vinteren døde Andres Simonsson nord i kaupangen, fosterbror til kong Håkon, og det ble sørget sterkt over hans død. Erling Skakke og de av kong Inges menn som var i Bergen, talte om å fare nordover da om vinteren og ta Håkon, men det ble ingenting av. Gregorius sendte bud østfra Konghelle at, om han hadde sittet likså nær som Erling og hans folk, ville han ikke sittet stille i Bergen når Håkon lot drepe vennene til kong Inge og hirdkameratene deres i Trondheimen. 12. Om våren (1160) tok kong Inge og Gregorius vest til Bergen. Men så snart Håkon og Sigurd og hans folk fikk høre det at Inge hadde reist fra Viken, tok de over land øst til Viken. Da kong Inge og hans menn kom til Bergen, kom det opp uvennskap mellom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson; en av Bjørns huskarer spurte en av Halldors, da de møttes nede på bryggene, hvorfor han var så bleik. Han svarte at han hadde årelatt seg. Ikke ville jeg ha blitt så fisbleik som du er, for en årelating. Men jeg tenker, sa den andre, at du ville båret deg verre og vært mindre kjekk. Det var ikke større opphav til tretten enn som så; men ord vokste av ord, til de kom i slagsmål og så i våpenkamp. Det ble fortalt Halldor Brynjolvsson at en av huskarene hans var blitt såret nede på bryggene. Halldor satt da og drakk i en av gårdene tett ved; han gikk straks dit; men da hadde alt huskarene til Bjørn kommet til, og nå syntes Halldor at de hadde lagt seg opp i striden med urette, og hans menn tok nå til å puffe og slå Bjørns huskarer. Nå ble det sagt til Bjørn Bukk at vikværingene banket opp huskarene hans nede på bryggene. Da tok Bjørn og hans menn våpnene sine og sprang til og ville ta hevn for sine folk. Og nå vanket det mange hogg. Da ble det meldt til Gregorius at Halldor, mågen hans, trengte hjelp, og at huskarene hans ble hogd ned ute på stretet. Da tok Gregorius og hans menn fort brynjene på seg og sprang til. Nå fikk Erling Skakke vite at Bjørn, hans søstersønn, kjempet mot Halldor og Gregorius inne på bryggene, og at han trengte til hjelp; da fór han dit svært mannsterk, og bad folk hjelpe seg. Det ville være en skam for folk, sa han, om en vikværing skal bli vår overmann her hvor vi har frender på alle kanter, og det vil alle tider bli sittende på oss. Der falt 1 mann: 9 fikk sin bane med en gang, og 5 døde seinere av sårene, og mange ble såret. Da kom det bud til kong Inge at Gregorius og Erling kjempet mot hverandre inne på bryggene; han skyndte seg til og ville skille dem, men kunne ikke makte noe, fordi de var så ville på begge sider. Da ropte Gregorius på kong Inge og bad ham gå bort, for han kunne så likevel ikke få utrettet noe slik som det nå var. Han sa at det ville være den største ulykke om han kom noe til; Da tok kongen bort. Men da den verste kamp holdt opp, gikk Gregorius og hans menn opp til Nikolaskirken, og Erling og hans folk fulgte etter, og de ropte til hverandre. Så kom kong Inge for andre gangen og ville forlike dem; da ville begge parter at han alene skulle dømme dem imellom. Så fikk de vite at Håkon var i Viken, og kong Inge og Gregorius reiste østover, og de hadde en mengde skip. Da de kom østover, drog Håkon og hans flokk seg unna, og det ble ikke noe slag. Så tok kong Inge inn til Oslo, og Gregorius ble i Konghelle. 13. Kort etterpå fikk Gregorius vite at Håkon og mennene hans holdt til på et sted som heter Saurbø nær Marker. Han kom dit og kom om natta og tenkte at Håkon og Sigurd måtte være på den største garden, og de satte ild på husene der. Men Håkon og Sigurd var på den minste garden; de sprang til så snart de fikk se ilden, og ville hjelpe sine menn. Der falt Munån, sønn til Åle Uskøynd og bror til kong Sigurd, Håkons far. Gregorius og hans folk fikk drept ham da han ville hjelpe dem som ble innebrent. De gikk ut, og mange menn ble drept der. Asbjørn Jalda, som var en svær viking, kom seg bort fra garden, men han var blitt såret. Så møtte en bonde ham, Asbjørn bad bonden om at han skulle få slippe unna, så ville han gi ham penger for det. Bonden sa at han ville gjøre det som han hadde større lyst til; han sa at han ofte hadde gått i redsel for ham - og så gav han ham banehogg. Håkon og Sigurd kom seg unna, men mange av deres menn ble drept. Så tok Gregorius øst til Konghelle. Kort etterpå gikk Håkon og Sigurd til Halldor Brynjolvssons gard på Vettaland og satte ild på husene og brente dem opp. Halldor gikk ut og ble straks hogd ned, og huskarene hans med ham; der ble det drept nesten 20 mann i alt. Sigrid, kona hans, var søster til Gregorius; henne lot de gå til skogs i bare nattserken. Der tok de til fange Åmunde, sønn til Gyrd Åmundesson og Gyrid Dagsdotter og søstersønn til Gregorius; ham tok de med seg; han var 5 år gammel da. 14. Da Gregorius fikk høre om dette, ble han fælt harm; så prøvde han å få nøye greie på hvor de var. I de siste juledagene fór Gregorius fra Konghelle med en stor hær; de kom til Fors 13. dag jul og ble der om natta. Avfaredagen (7.januar 1161) hadde han ottesang der, og etterpå ble evangeliet lest for ham; det var lørdag. Da Gregorius og hans menn fikk se Håkons hær, syntes de at Håkons hadde mye mindre folk enn de sjøl hadde. Det var ei elv imellom der de møttes; den heter Bevja; det var dårlig is på elva fordi flo fra sjøen gikk under isen. Håkons folk hadde hogd våker på elva og måkt snø over etterpå, så det ikke var noe å se. Da Gregorius kom til elva, sa han at han syntes isen så dårlig ut, og at det var best å fare til brua som gikk over elva litt lenger oppe. Bondeflokken svarte og sa at de ikke kunne skjønne hva det var i vegen siden han ikke torde gå over isen mot Håkon, så lite folk som han hadde. De mente at isen var sikker nok, og sa at nå hadde nok lykken vendt seg. Gregorius svarte at skjelden hadde folk trengt å klandre ham fordi han var for redd av seg, og det skulle de ikke trenge til å gjøre nå heller; han bad dem følge godt etter, og ikke bli stående på land når han gikk ut på isen. Det var deres eget råd, sa han, at de gikk ut på dårlig is, men han sjøl hadde ikke lyst til det. Men likevel vil jeg ikke høre på klander fra dere, sa han, og så bød han at merket hans skulle bli ført fram. Så gikk han ut på isen; men så snart bøndene merket at isen var dårlig, snudde de om. Gregorius falt i, men ikke dypt; men han bad mennene å ta seg i vare. Ikke mer enn nær 20 mann fulgte ham, de andre snudde om. En mann i flokken til Håkon skjøt ei pil mot ham, og den råkte i strupen. Der falt Gregorius og 20 mann med ham, og der sluttet hans levetid. Det sier alle at han var den største høvding av alle lendmenn i Norge, så langt de menn som da levde, kunne minnes, og han har vært best mot oss islendinger siden kong Øystein den eldre døde. Liket av Gregorius ble ført opp til Hovund og gravsatt i Gimsøy ved det nonneklosteret som er der. Da var Baugeid, søster til Gregorius, abbedisse der. 15. To årmenn reiste inn til Oslo og skulle fortelle kong Inge det som hadde hendt. Da de kom dit, bad de om å få tale med kongen. Han spurte hva nytt de kom med. Gregorius Dagssons fall, sa de. Hvordan kunne det gå så ille? sa kongen. De fortalte ham da om det. Kongen sa til det: Der fikk de rå som hadde minst vett. Det er sagt at det gikk så inn på ham at han gråt som et barn. Men da gråten hadde stilnet, sa han: Jeg vil fare til Gregorius straks jeg hadde fått vite at Halldor var drept, for jeg syntes nok jeg kunne vite at Gregorius ikke lenge ville holde seg i ro og la være å prøve på hevn. Men folk her mente at ingenting var så viktig som denne juledrikkingen, og at den ikke kunne avbrytes. Det vet jeg visst at om jeg hadde vært der, skulle det enten gått for seg med større omtanke, eller så skulle Gregorius og jeg ha fart til samme gjestebud. Men nå er den mann borte som har vært best for meg, og som mest har holdt landet i mi hand. Jeg har tenkt til nå at det ikke skulle bli langt mellom oss. Nå skal jeg love det ene at jeg vil fare mot Håkon, og da skal ett av to hende: enten skal jeg få min bane, eller jeg skal felle Håkon og hans menn. Ikke blir en slik mann som Gregorius godt nok hevnet om de så alle må bøte med livet. En mann svarte at han trengte ikke å leite mye etter dem, for nå tenkte de å komme til ham. Kristin, datter til kong Sigurd og søskenbarn til kong Inge, var der i Oslo. Kongen hørte at hun tenkte seg ut av byen. Hun mente det var farlig å bli, og hun sa det ikke var rådelig for kvinner å være der. Kongen ba at hun ikke skulle fare bort. Om vi får seier, som jeg tror, da vil du være velberget; men om jeg faller, vil sikkert ikke vennene mine få lov til å stelle om mitt lik; da skal du be om å få stelle om det. Slik kan du best lønne meg for det at jeg har vært god imot deg. 16. Blasiusmesse (3.februar 1161) om kvelden fikk kong Inge bud om at Håkon var ventende til byen. Da lot kong Inge blåse hæren opp og ut av byen; der ble da mønstret nesten 4.000 mann. Kongen lot fylkingen være lang og ikke mer enn 5 mann dyp. Da sa folk til kongen at han skulle ikke være med i slaget; de sa at det var stort ansvar om han skulle komme noe til; la Orm, din bror, være høvding for hæren! Kongen sier: Det tenker jeg at om Gregorius var i live, og han var her, men jeg hadde falt, og de skulle hevne meg, så ville ikke han gjemme seg bort, og han ville nok ha vært med i slaget sjøl. Om så jeg ikke er så rask som han på grunn av min vanhelse, så skal jeg ikke vise mindre vilje enn han; derfor er det ikke ventende atj eg ikke skulle være med i slaget. Folk forteller at Gunnhild, som hadde vært gift med Simon og var fostermor til Håkon, hadde latt ei kjerring sitte ute og mane for å få seier for Håkon. Hun fikk det svaret at de skulle kjempe mot Inge om natta, og aldri om dagen, og da skulle det gå godt. Tordis Skjegga het den kjerringa, som de sier satt ute, men ikke vet jeg om det er sant. Simon Skalp hadde gått til byen og lagt seg til å sove, og han våknet ved hærropet. Da det lei ut på natta, kom det speidere til kong Inge og fortalte at Håkon og hans hær nå kom innover isen; for isen lå helt fra byen og ut til Hovedøya. 17. Da gikk kong Inge med hæren sin ut på isen og fylkte hæren utenfor byen. Simon Skalp var i den fylkingarmen som vendte ut mot Trælaborg, og i den andre armen som var inne ved Nonneseter, var Gudrød, konge på Suderøyene, sønn til Olav Klining, og Jon, sønn til Svein, som var sønn til Bergtor Bukk. Da Håkon og hans folk kom imot kong Inges fylking, ropte de hærrop på begge sider. Gudrød og Jon gjorde tegn til Håkons hær og lot dem vite hvor de stod. Så vendte Håkons menn seg dit, men Gudrød og hans menn flyktet med én gang, og det kunne være oppimot 1.500 mann. Men Jon og en stor flokk med ham sprang over i Håkons hær og kjempet sammen med dem. Dette ble fortalt kong Inge. Han svarte så: Det har vært stor skilnad på vennene mine; aldri ville Gregorius ha gjort så mens han levde. Da bad folk kongen at han skulle sette seg på en hest og ri fra slaget opp på Romerike. Der vil du få folk nok med én gang. Det har jeg ingen lyst på, sa kongen; ofte har jeg hørt dere si det, og jeg synes det er sant også, at min bror kong Øystein lite hadde lykken med seg fra den tid han gav seg på flukt, og han var likevel godt utrustet i alle de ting som pryder en konge. Nå kan jeg godt skjønne at det var lite som ville lage seg for meg med min vanhelse, dersom jeg tar til med det som skulle gjøre det så floket for ham, så stor skilnad som det var på oss i tiltak, helse og kraft. Jeg gikk i det 2. året da jeg ble tatt til konge i Norge, og nå er jeg godt og vel 25. Jeg synes jeg har hatt mer av vanskeligheter og vågnad i mitt kongedømme enn av glede og hygge. Jeg har holdt mange slag, stundom med størst hær og stundom med minst. Det har vært min største lykke at jeg aldri har kommet på flukt. Gud får rå for mitt liv, hvor langt det skal bli, men på flukt kommer jeg aldri. 18. Da Jon og mennene hans hadde brutt kong Inges fylking, flyktet også mange av dem som hadde stått nær ved. Da ble fylkingen sprengt og oppløst i små flokker. Men Håkons hær gikk hardt på, da var det nesten blitt dagning, de gikk fram mot kong Inges merke. I denne striden falt kong Inge, men Orm, hans bror, holdt da fram med slaget. Nå rømte mye folk opp i byen. Orm gikk opp i byen 2 ganger etter at kongen hadde falt, og egget opp mannskapet, og begge gangene gikk han ut igjen på isen og holdt fram med slaget. Da søkte Håkons hær inn mot den fylkingarmen som Simon Skalp førte, og i denne striden falt av Inges hær Gudbrand Skavhoggsson, mågen til kongen. Men Simon Skalp og Hallvard Hikre gikk mot hverandre og kjempet med flokkene sine, og de ble etter hvert ut under Trælaborg. I denne striden falt både Simon og Hallvard. Orm kongsbror vant stort ry her i slaget, men til slutt måtte han likevel flykte. Om vinteren hadde Orm festet Ragna, datter til Nikolas Måse; hun hadde vært gift med kong Øystein Haraldsson, og bryllupet skulle stå søndagen etter. Blasiusmesse var på en fredag. Orm flyktet til Svitjod til sin bror Magnus, som da var konge der, og Ragnvald, deres bror, var jarl der; de var sønner til Ingerid og Heinrek Halte (Ingerid hadde vært gift med Heinrek før Harald Gille). Heinrek var sønn til Svein, som var sønn til Svein danekonge (Estridsson, Ulvsson). Kristin kongsdatter stelte med liket av kong Inge, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken, på sørsida utenfor koret. Da hadde han vært konge 25 år. I dette slaget falt det mange på begge sider, men likevel flest av Inges menn. Arne Frireksson falt i Inges hær. Håkons menn tok all bryllupskosten og en mengde annet hærfang. 19. Nå la Håkon hele landet under seg og satte sine menn i alle sysler og likeså i kjøpstedene. Kong Håkons og hans menn holdt møter i Hallvardskirken når de rådslo om landsstyringen. Kristin kongsdatter gav penger til den presten som tok vare på kirkenøklene, for at han skulle gjemme en av hennes menn i kirken, så hun kunne høre hva Håkon og hans folk talte om. Da hun fikk greie på det de avtalte, sendte hun bud til Bergen, til Erling Skakke, sin mann, at han aldri skulle tro dem. Kong Inge hadde skaffet Erling Skakke Sigurd Jorsalfares ektefødte datter, Kristin, til hustru. Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamlesønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen. | Sigurdsen av Norge, Håkon "Håkon 2" (I3373)
|
| 15657 | Valgt til konge av stormennene på Vestlandet, som hadde fulgt kong Inge og Gregorius Dagsson, med Erling som formynder. Stormennene ønsket ikke Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som konge. Håkon Herdebrei ble drept av Erling Skakke i 1162. Magnus ble, som den første konge i Norge, kronet i Bergen 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Med dette fikk kirken innflytelse over hvem som skulle sitte med kongemakten i Norge. Birkebeinerne under ledelse av Øystein Møyla gjorde oppstand i 1174. Men Magnus vant over dem i slag på Re ved Tønsberg i 1177. Magnus falt selv i slag mot birkebeinerne, denne gangen under Sverre Sigurdssons ledelse, i sjøslaget ved Fimreite i Sogn i 1184 sammen med størstedelen av den gamle landadelen i Norge. Sverre hadde først drept Magnus' far Erling Skakke på Kalvskinnet. På austsida av innløpet til Sogndalsfjorden ligg Fimreite-gardane. Her er ingen fornminne som viser spor etter busetnad før det kjende slaget ved Fimreite i 1184. Men frå andre halvdel av 1300-talet kjenner ein til at omlag halve Fimreite var eigd av adelsmenn, medan resten var kyrkjegods. | Erlingsen av Norge, Magnus "Magnus 4" (I4724)
|
| 15658 | Valgt til konge på Borgarting 2 år gammel i 1136, samtidig som hans bror Sigurd ble valgt på Øreting. Broren Øystein kom fra Skottland i 1142, og fikk også ta del i styret av Norge. Øystein og Sigurd søkte senere sammen og prøvde å styrte Inge, men falt begge i slag med han. Inge fikk vanhelsen under slaget ved Minne 1136 mot Magnus Blinde. Han ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget sto på og ble vel ikke akkurat handtert med så stor forsiktighet. Hadde flere slag under sin regjeringstid og hadde en dyktig hærfører i Gregorius Dagsson. Falt i slag på isen ved Grønnlia i Oslo (Trælaborg) mot broren Sigurds sønn, Håkon Herdebrei 1161. | Haraldsen, Inge "Inge 1" (I3376)
|
| 15659 | Valgt til konge på tinget før faren var gått av og gitt navnet Anund. Forlikte seg med faren og lot ham styre til faren døde. Den tyske kronikøren Adam av Bremen forklarer dobbelnavnet med at da sveaerne på tinget valgte ham som medkonge kunne de akseptere at han var kristen, men ikke at han hadde et kristent navn. Anund var ofte det navnet sveaerne ga de som hadde et slikt fremmedartet navn at det var vanskelig å uttale (jf. Anund Gårdske). Jakob skal dog ha vært dåpsnavnet. Anund Jakob hadde ambisjoner om å markere seg i nabolandene i Norden og han støttet den norske kongen Olav Haraldsson. Forbundet var nok ikke så alvorlig ment fra Anunds side for det kom ikke til noe mer enn støtte av en liten hær på 400 mann da Olav prøvde å gjenvinne landet i 1030, i dennes strid mot den danske kongen Knut den store i slaget ved Helgå, som danskekongen likevel vant. I perioden etter dette slaget er det uklart om Anund Jakob hadde noen egentlig makt over det svenske riket. I Sigtuna ble det presset mynt med Knut den stores navn. Sveaerne hadde valgt danskekongen som sin konge, skjønt det var nok mest i navnet, i håp om å få være i fred. Under Anund Jakobs tid ble det organisert en berømt ferd i østerled, det såkalte Ingvarstoget. Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen Yngvar den vidfarnes saga (Yngvars saga víðförla) hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden. Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr de åtte hundre), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands. I henhold til den islandske sagaen om Ingvar var det kun ett skip av rundt 30 som kom tilbake. Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære. Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget. Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Sviatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Yaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske havet) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet. I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv. Hvor mange som døde eller overlevde vet vi ikke, bare at et fåtall synes å kommet tilbake til Sverige igjen. I Vestergøtalovens kongeliste kalles han for - Emund - og nevnes for å ha opprettholdt lov og orden med en uvanlig strenghet, blant annet ved å la lovbryternes hus brenne ned til kull, og ble derfor kjent som - Kullbrenneren - (svensk Kolbränna). Anund Jakob ble etterfulgt av sin halvbror Emund den gamle. | Olofson av Sverige, Anund Jakob (I4441)
|
| 15660 | Vandstalivn. | Hugaas, Ingvald Cato Høyem (I2530)
|
| 15661 | Vang | Eriksdatter Leganger, Anna Christina "Castberg" (I8630)
|
| 15662 | Vang. Datter av Jørgen Meldal og Christiane Bergmann. | Jørgensdatter Meldal, Christiane Marie "Arentz" (I12381)
|
| 15663 | Vang. Datter av Jørgen Meldal og Christiane Bergmann. | Jørgensdatter Meldal, Bolette Rebecca "Arentz" (I12383)
|
| 15664 | Vangen kirke, hvor en bauta etter Absalon ble reist i 1984. | Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
|
| 15665 | Vangsbroen var en husmannsplass under Vang. | Andersen Vang, Augustinus "Syltingli" (I10928)
|
| 15666 | Vanylven? | Lillebø, Bertha Johanne "Hugaas" (I13872)
|
| 15667 | Var 19 år i 1664. | Olsen Berg, Haldor (I2470)
|
| 15668 | Var 27.april 1739, sokneprest i Hemnes (Loppa 1714 og Ingøy 1720). | Henningsen Irgens, Hans Heindrich (I1994)
|
| 15669 | Var 46 år i 1701. | Olsen Berg, Elling "Rogstad" (I2425)
|
| 15670 | Var Ambjør av gamlefolket på Amundgård? | Engebretsdatter Amundgård, Ambjør (I10728)
|
| 15671 | Var disse 2 gift??? Tror ikke det. | Family: Halvar (Halvor) Johnsen Hoset, "Elverum" / Kari Olsdatter, "Elfrum" (F2292)
|
| 15672 | Var en dyktig tegner og maler. | Peterson Grønlund, Severin "Sparks" (I2962)
|
| 15673 | Var fram til sommeren 1648 2den lectiehører ved Bergens skole. Årsak til å ha sluttet: Forfremmelse. | Hansen Schreuder, Otto (I1871)
|
| 15674 | Var før det resid. kapellan i Bergen stift. | Irgens, Johannes Christian (I12863)
|
| 15675 | Var i Europarådets Ungdomsopplysningsavdeling som kontaktmann for Norge. | Sem, Ragnar (I1063)
|
| 15676 | var I Koppskatten 1645 nevnes Rolf Olsta, hans dreng, hans kvinne og en pige. | Andersen Syltingli, Rolf "Ølstad" (I10943)
|
| 15677 | Var ifølge Råde kallsbok gift 3 ganger - første gang skal han have erholdt en bemidlet hustru, deretter ægtede han to enker, ved hvilke tvende ægteskaber ham endel stifbørn er tilfalden. Hr. Jørgen bodde på og brukte gården - Ofuenberg, som er residerende prestegaard til Raade. Flere av barna tok navn etter gården og kalte seg Ovenberg. En har antatt at det var Jørgen Hansen som gjemte penger i kirkemuren, og som ble funnet henholdsvis i årene 1701 og 1862 (jfr. H.A.Huseby: Raade Herred, 1814-1914). | Hansen, Jørgen "Rhode" (I17492)
|
| 15678 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I49)
|
| 15679 | Var major i 1645. Major Iver Due, der 26 Mai 1646 fik nøiagtig samme Stadfæstelse paa sine Forfædres Adelskab; denne Iver Due var alt 1645 Major i Norge, fik 1649 Bestalling som Major paa Bergenhus, da han paa Grund af vanførhed ikke længer kunde tjene i Marken, mødte 1652 paa Herredagen i Norge, men var død 1654. | Pedersen Due, Iver (I7188)
|
| 15680 | Var med på å stifte Trondheim Symfoniorkesters Venner, hadde økonomistyringa, medlemsarkivet og var formann en stund. | Lorentzen, Oscar (I47)
|
| 15681 | Var også feltprest 1719. I 1721 prest i Skibsted og Lyngby etter avdøde hr. Jakob Godsen Holm. | Irgens, Henning Arnisæus (I14530)
|
| 15682 | Var over 15 år i 1645, da koppskatten regner kun med voksne over 15 år. | Asbiørnsdatter Hugås, Siri "Hogaas" (I11071)
|
| 15683 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5577)
|
| 15684 | Var sengeliggende fra 23.juni. | Andersson Örtnäs, Jan (I228)
|
| 15685 | Var trolig allerede død 1584, da en ny prest til Hausken nevnes. Kilde: Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske ascendents (Chria. 1897), s.254. | Christensen, Palle (Trane?) (I11438)
|
| 15686 | Var ugift. | Sværen, Åsbjørg (I7682)
|
| 15687 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18070)
|
| 15688 | Var umyndig ved skiftet etter Jon Olsen Dale i 1699. | Taraldsen Tråer, Sigurd (I18069)
|
| 15689 | Var umyndig ved skiftet etter Jon Olsen Dale i 1699. | Taraldsen Tråer, Tov (I18068)
|
| 15690 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18067)
|
| 15691 | Varaldsøy: Soldat Michel Asbiørnsen Breum med Pigen Magdele Iversdatter Øyangalen (Øijerhavn?). | Family: Michel Asbiørnsen Breum, "Øje" / "Bakka" / Magdele (Madela) Iversdatter Øje, "Bakka" (F198)
|
| 15692 | Vararepresentant nr.2 i Stortinget for kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker (Levanger, Trondheim), fra 1945 til 1949. Representerte Arbeiderpartiet. | Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
|
| 15693 | Varberg ? Fyn ? | Nielsen Muus, Rasmus (I7160)
|
| 15694 | Vardal ved Mjøsa. | Jacobsen, Andreas (I13776)
|
| 15695 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I877)
|
| 15696 | Vaterland. Døpt i Garnisonmenigheten. | Gulbrandsdatter Ryen, Dorthea Emilia "Angell" (I11727)
|
| 15697 | Vaterlands kirkegård, 80 år gammel. | Larsdatter Oxhud, Dorte "Pless" (I11595)
|
| 15698 | Vaterlands kirkegård, for Hans Næsis Enke Karen Torstensdatter lem af Fattighuuset paa Saugb. (Sagbanken) er jorden og ringning med de 2de klokker betalt. | Torstensdatter Bjertnes, Karen "Næs" (I11891)
|
| 15699 | Vaterlands kirkegård. ...for tømmermand Lars Jacobsen Høvigs hustru Anna Margaretha Rasmusdatter, 52 aar, er jorden og ringing med de 2de klokker betalt... | Rasmusdatter, Anna Margaretha "Høvig" (I11689)
|
| 15700 | Vaterlands kirkegård. | Johansen Pless, Johannes (I11687)
|