Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Notes


Matches 251 to 300 of 17,559

      «Prev «1 ... 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 352» Next»

 #   Notes   Linked to 
251 .
På 1200-tallet nådde Norge sitt høydepunkt som rike. Ikke i folketall eller rikdom, men i utstrekning. Når man regner med Grønland, som ble innlemmet i 1261, var vi Europas største rike målt i flateinnhold. Men selv uten Grønland var Norges rekkevidde overveldende: Jemtland og Herjedalen i øst, Båhuslen i sør, skattlegging i nord langt inn på vidda – og vestover lå øy etter øy under norsk krone. Havet bandt alt sammen. Fra Bergen kunne en mann seile til Shetland, videre til Orknøyene, til Færøyene, Island og Grønland – og hele tiden være på norsk land. Island ble et kulturelt sentrum, der sagaene ble skrevet ned og ridderromaner oversatt til norrønt. Orknøyene og Shetland bar runer i kirkene sine lenge etter at andre steder hadde glemt det. Hebridene og øya Man gav den norske kongen fotfeste rett utenfor de britiske øyer – helt til Perth-traktaten i 1266 formelt avstod dem til Skottland.
I øst holdt bøndene i Jemtland og Herjedalen seg til kongen i Bergen, og i Båhuslen voktet festninger innløpet til Göta älv. I nord var grensene flytende, men kongens menn krevde skatt også fra samiske områder. Kartet fra Håkon Håkonssons tid viser et rike som favnet hele Nord-Atlanteren – fra Grønlands is til Hebridenes grønne øyer.

Kong Håkon Håkonsson selv var et navn i Europas maktspill. Han ble omtalt i engelske krøniker som mulig keiserkandidat. Han sendte og mottok utsendinger fra stormakter på kontinentet, og kildene forteller at han også søkte kontakt med fyrster utenfor den katolske kristenhet. Datteren Kristin ble i 1258 gift med infante don Felipe, bror til kong Alfonso X av Castilla. Hun døde fire år senere i Spania, og en sarkofag i klosteret i Covarrubias er tradisjonelt tolket som hennes grav.
Alt dette skjedde mens Håkon styrte et land som bare noen tiår tidligere var herjet av borgerkriger. Da hertug Skule Bårdssons opprør ble slått ned i 1240, var det slutt på hundre års uro. For første gang på lenge sto landet samlet bak én konge.

Norges storhetstid ble kort. Hebridene og Man gikk tapt i 1266, og da nabolandene styrket seg utover 1300-tallet, ble Norges tid som stormakt forbigått. Men i noen tiår på 1200-tallet hvilte en norsk krone over Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Jemtland, Herjedalen, Båhuslen og Nordkalotten. Ingen gang før eller siden har Norge strukket seg så langt.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
 
252 .
På 1200-tallet, i Håkon Håkonssons rike, var sjøen selve bindevevet i Norge. Der dagens E6 går på asfalt og broer, gikk datidens ferdselsårer på vann. Havet, fjordene og elvene var veiene – åpne, farlige, men uunnværlige. Uten dem ville landet vært et lappeteppe av bygder uten kontakt.

Fjellene delte landet. Skogene lukket seg som vegger. Myrer, elver og snø gjorde landveier nesten ubrukelige store deler av året. Derfor var det sjøen som bar både folk, varer og makt. En ferd fra Bergen til Trondheim tok vanligvis 7–10 dager i god vind, men kunne ta tre uker i motvær. Til Viken var det gjerne 10–14 dagers ferd. Dette var ingen tilfeldige reiser, men del av et velorganisert system.

Kysten fungerte som Norges hovedpulsåre – et sammenhengende transportnett fra Skagerrak til Finnmark. Langs leia lå handelsplasser, gårder, gjestgiverier og naturlige havner med navn som fortsatt ligger på kartet: Avaldsnes, Moster, Bergen, Trondheim, Bodin. Hver bukt var en havn, hver øy et stoppested. Skipene seilte i le av land så langt som mulig – den indre leia – og brukte øyrekkene som skjold mot uværet.

Skipene var bygd for nettopp dette. Byrdinger og knarrer, brede skip med plass til last og mannskap, ble brukt til handel og transport. Leidangsskipene, lange og slanke, var kongens stolthet – raske og styrbare, men også brukbare som fraktskip i fredstid. De ble bygget av eik, med klinkbygde bord og seil av hamp eller ull, og kunne ta både varer, soldater, hester og mat. Et leidangsskip kunne dekke over 150 kilometer på én dag i gunstig vind.

Langs disse sjøveiene gikk alt som holdt landet i gang. Tørrfisk fra Nordland, smør og huder fra Trøndelag, korn fra Danmark, jern fra innlandet, og kongens brev og budskap. Når Håkon Håkonsson sendte sine menn ut, gikk reisen alltid sjøveien så langt det var mulig. Brev ble fraktet med sjøfolk, handelsmenn eller kurerer, og kongens menn kunne kreve skyss langs kysten. Det fantes ingen statlig postgang ennå, men et uformelt system der ansvar og lojalitet holdt hjulene i gang.

På land var alt tregere. Rideveier og kløvstier gikk mellom gårder, kirker og setre – smale stier som hester og folk delte. Mellom Viken og Nidaros brukte man den gamle kongeveien over Dovrefjell, men reisen tok uker, og været bestemte alt. Det var ikke veier i moderne forstand, men tråkk i terrenget, vedlikeholdt av bønder og bygdefolk.

For kongens menn fantes skyssplikt – en ordning der bønder måtte stille hest og fører for reisende med kongebrev. Det var en tidlig form for offentlig transport. Gårdene lå som ledd i et nettverk, der hver hadde ansvar for et stykke vei. En mann kunne ri fra gård til gård og bytte hest underveis, og slik ble kongens budskap faktisk i stand til å krysse landet.

Om vinteren endret alt seg. Da ble isen en del av veinettet. Elver, innsjøer og fjorder frøs, og sleder kunne gli der man om sommeren måtte kjempe seg frem. Mange ventet med lange reiser til vinteren, fordi sledeføre gjorde ferdselen raskere og tryggere.

Dette systemet – med sjøen som hovedåre, elvene som sideveier og skyssplikten på land – gjorde Norge styrbart. Det var primitivt, men det virket. Det knyttet sammen et langstrakt rike med spredte bygder, og det var slik kongens makt nådde frem til de ytterste fjordene.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4." (I3366)
 
253 .
På Aukra prestegård lå gamle Oldskrifter med mange oplysende Efterretninger om Agerø Prestegjeld i Middelalderen, samt et stort Oplag af tildels merværdige Dokumenter, så at endog en Udsending fra Københavns Universitet der fandt et Værk som han andet steds forgjæves havde eftersøgt.
Dette var et gildt funn for historieinteresserte Andreas, som trolig var en av de få i hele Romsdal som på hans tid greide å lese slike skrifter. Disse skriftene dannet grunnlag for Andreas' historiske arbeider bl.a. boka:

Beskrivelse over Bynæssets og Agerøens Prestegjelde 1809.

Dessverre ble disse verdifulle dokumenter ødelagt av brann i 1828.

Første sommeren Andreas var på Aukra, kom biskop Schønheyder på besøk. Andreas var bare klokkersønn, og Schønheyder så derfor ned på han.
Deres prestekjole er for kort, Hr. Høyem, sa han (det å være prest av presteætt, het lang prestekjole).
Andreas svarte da morsk: Den bør være lang nok for deg, du, når den var lang nok på Regensen, dvs. Universitetet.

Schønheyder ba også om å få se kirkebøkene og det gamle arkivet.
Jeg behøver ikke mer enn en halv time til det, sa biskopen.
Ja, med fornøyelse. Så fjerner jeg meg en halv time, svarte klokkersønnen, gikk ut og låste døren, så biskopen kunne sitte innestengt halvtimen ut.

Av slike småtrekk ser vi hvor stolt og brysk Andreas var mot dem som ville vise seg han overlegen. Mot tjenerene og husfolket var han en annen, og var godt likt. Flere av dem hjalp han til å få gode gårder og ga dem såkorn, potet, dyr m.m.

Andreas I. Høyem var den første på Aukra som hadde potetåker på over et halvt mål, og viste også soknebarna sine at poteten var bergingen i nødsår. Aukra prestegård var et mønsterbruk.

Nå hadde ikke Andreas det bare lett på Aukra. Det var en flokk alvorlig kristne i prestegjeldet, som ble kalt læsarar eller vennene. De sto frem med den nye religiøse åndsretningen sin, som nå la seg over bygdene.
Påvirket av Pontopidans - Sandhed til Gudfrygtighed - var de kritiske til den nye presten som var en lærling av den biskopen Brun, som hadde diktet drikkevisen - For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne skål vil tømme - og som leste skuespill og skrev opp gamle skrøner. Fedrelandselsk og kunnskapshunger som ikke hadde religiøs sveip ble sett på som satansmakt og gudsspottelse.

Den første tiden Andreas Høyem var prest på Aukra var det vennskap mellom han og klokkeren Torsten Sundsbø, men klokkeren var føreren for - venneflokken - og Høyem en av de fremste opplysningsprestene i sin tid og sterkt nasjonal. Det kom åndelig kulde mellom prest og klokker.

Høyem sørget for at klokkeren måtte slutte som lærer, og sendte en del klagebrev på han.

I 1805 omtaler Høyem klokkeren sin på denne måten:

Klokker Torsten Sundsbø, hvis Stemme og Sang ikke er retgod, hvis Æmbeds Flid og Agtværdighed, og hvis Opførsel og Retskaffenhed er fortrinlig rosværdig.

Under en visitas 1.juli 1819 skrev også biskop Bugge om Klokkerens sang:

...sang elendig. Han har neppe sin lige i Europa.

Torsten Sundsbø sluttet som klokker like etter.

Men, den nye presten gjorde ingenting for å hindre Haugianerne, som var i nær kontakt med vennene, å holde sine møter i prestegjeldet. Etter at Hans Nielsen Hauge hadde vært der i 1801, uten at Høyem hadde hindret han i å holde sine møter med vennen, tok flere av Haugianerne parti med presten Høyem.

Men motviljen mot Andreas Høyem hadde ikke bare religiøs årsak.

Han gikk ofte rett på sak og var en modig mann, noe som til tider kunne grense til det dumdristige. Således tok han til å si fra selve prekestolen noe om - den hjertekulden og den trangsynheten som gufset mot han.

Han møtte harme da han ville ha de arme fattige og hjelpesløse plassert ut i legdene. Bøndene mente at de hadde nok med sitt og sine i slike vanskelige tider. De første årene på 1800-tallet var harde for mange.

Under megen Knur og Modvillie foretok han de nødvendige tiltak for å få fattigstellet i lovlig orden.
Han skriver bl.a. at det var fundet megen Modvillighed hos Almuen til at modtage Fattige på den anordnede Måde, og Siden min Tiltrædelse har jeg lempelig fået en og anden Fattig ordentlig indført, endskjønt under megen Knur og Modvillie.......antog jeg mig den Sag alvorligen for at hindre så meget mulig Hungers Død.

På Aukra hadde det vært skralt fiske fra omkring 1796, kornet modnet ikke, og folk måtte til og med spise av såkornet, som igjen fikk følger for avlingene det pågående året. I tillegg til nødsår var det også krigstider.

Ute i Europa herjet Napoleon. Ungguttene ble innrullert i sjøforsvaret, Danmark-Norge kom i konflikt med England, og støttet Napoleon. England svarte med blokkade langs norskekysten og kornimporten fra Danmark som de var avhengige av uteble. Stridigheter langs grensen til Sverige kom i tillegg.
Ja, i årene fra 1807 til 1814 var det en tung tid med krig og dyrtid i landet. Om dette skriver Høyem:

Nøden her i Prestegjeldet gik ikke til den forfærdelige Grad som både sønden- og nordenfor, hvor Mennesker og Fæ døde af Mangel på Føde i Årene 1802 og 1803.

I 1812 fikk ikke folk den skjemte avlingen i hus før langt utpå høsten. Pengene var verdiløse, og prisene var urimelige høye. I tillegg var det lite å få kjøpt til å livberge seg med. På Aukra dekket havets rikdommer til stor grad livsoppholdet til sultne munner. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
254 .
På sommeren 1858 var en nedsatt reguleringskommisjon ferdig med et omfattende forslag om navn på stedets gater, blant annet var gaten ved Zinow forbi Brochs ølkjeller navngitt til Vestre Braarudgate: Østre Braarudgate. 		Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
255 .
Reiste rundt for å lete etter Gudeheimen og Odin den gamle. Kom til Tyrkland og Store-Svitjod og var borte i fem år. På reisen fikk han kona Vana av Vanaheim, sønn Vanlande. Forsvant under besøk på garden Stein i østre Svitjod, lokket inn i den store steinen der av en dverg.

Fra Ynglingesagaen:

11.
Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin. Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi.

Daa kom han att til Svitjod og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande.

12.
Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus. Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under. Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin. Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. So segjer Tjodoolv fraa Kvine:

Svegde han sveik,
som i svali held vakt,
den dugrædde
for Durins ætt (45).
Inn i steinen
den storlynde
Aasa-fenden (46)
flaug etter dvergen,
og Sokminmes (45)
sal den lysande,
av jotunar bygd,
vart gjævings grav.

Forklaringer:
(45) Durin, liksom Sokmime (Djupheims jotun), er dvergenamn.
(46) Svegde (med di Ynglingane var av Aasa-ætt). 		Fjölnersen, Svegder (Svegdir/Sveigde) (I4777)
 
256 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 		Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
 
257 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
258 .
Ruth Lorentzen Alstad reiste videre til Stockholm 29.mai 1944. 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
259 .
Sagnkonge.

Angivelige foreldre:

Øystein Halvdansson, østnorsk småkonge, og Liv, datter av en viss kong Dag.

Gift med:

1) Alvhild.

2) Åsa, datter av agderkongen Harald Granraude.

Far til Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte.

Gudrøds kongedømme skal ha omfattet deler av Østlandet. Gudrød ruver nok mer som sagnskikkelse enn de andre norske forfedrene til Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Men det går ingen entydige linjer fra denne sagntradisjonen og over til mer konkrete og påviselige historiske forhold.

Overleveringen om Gudrød finnes i den sene sagalitteraturen, særlig hos Snorre, som også siterer Ynglingatal, med 2 strofer om Gudrød.
Mens noen eldre tekster holder Gudrød for opplandskonge, gjør Snorre ham til vestfoldkonge.

Ifølge Snorre var Gudrød først gift med Alvhild fra Alvheim. De hadde sønnen Olav Geirstadalv.

Etter Alvhilds død bad Gudrød kong Harald Granraude på Agder om å få hans datter, Åsa, men fikk nei. Som hevn drepte Gudrød Harald og tok Åsa med makt. De fikk sønnen Halvdan Svarte.

Gudrød døde året etter da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak.
Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal.

Snorre opplyser ellers at Gudrød ble kalt både den gjeve og veidekonge. I Ynglingatal kalles han bare for den gjeve.

Det finnes få holdepunkter for å plassere Gudrød i en mer konkret historisk sammenheng. Historikere som har forsøkt, har kommet til nokså sprikende resultater.

Forsøkene kaster likevel lys over hva slags sagnskikkelse Gudrød var.
Sekvensen Gudrød–Olav forekommer ikke bare i de norrøne kildene, men også – som Godfraidh–Amhlaeibh – i en genealogi for norske vikingkonger i Dublin.
Amhlaeibh skal 871 ha dratt til Norge for å hjelpe faren Godfraidh, hvis kongedømme var truet.
Enkelte historikere har villet sette likhetstegn mellom Gudrød i den norrøne tradisjonen og Godfraidh i den irske. Som historisk identifikasjon – og sammenkobling av kilder – strander dette likevel på et alvorlig kronologisk sprik. Gudrød kan ikke godt ha vært i full vigør som norsk konge samtidig som hans angivelige sønnesønn, Harald Hårfagre, opptrådte som erobrer. Derfor er denne identifikasjonen blitt avvist.

Andre har i Gudrøds tilnavn ment å se 2 historiske skikkelser, en vestfoldkonge (den gjeve) og en opplandskonge (veidekongen), som man senere ikke holdt fra hverandre. Dette blir også misvisende. Gudrød svarer nemlig dessuten i betydelig grad til den danske kongen Godfred (Godofridus), død 810. I frankiske kilder er han omtalt som en av Karl den stores mer fryktede motstandere.

Én av de frankiske kildene sier at Godfred/Gudrød ble snikmyrdet, drept av en underordnet, på en måte som kan minne om Gudrøds død hos Snorre.
I en annen frankisk kilde foreligger en alternativ versjon som leder tanken hen på veidekongen:

Godfred ble drept på jakt, angrepet av sin egen sønn, da han ville hevne seg på faren som hadde forskutt hans mor og tatt en annen kvinne. Dette betyr at den gjeve og veidekongen glir over i hverandre som skikkelser allerede i de eldste kildene.

P. A. Munch identifiserte Gudrød Veidekonge med Godfred, og regnet med at de norske ynglingekongene hadde opptrådt som erobrerkonger i Danmark, men synspunktet fikk liten tilslutning.

Knapt i noe tilfelle blir det mulig å konstatere annet eller mer enn at Gudrød er en mangfoldig sagnskikkelse som kan ha lånt trekk fra flere historiske personer, og som i tillegg synes å være satt inn i flere ulike sammenhenger.

Kilder og litteratur:
Historia Norvegiæ
Heimskringla.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931.
P. H. Blair: Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–39.
Jón Jóhannesson: Ólafur konungur Goðröðarson, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík 1956, s. 51–63.
C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991.


Gudrød Halvdansson den stormodige:

Gift med Alvhild, datter til Alvarin, konge i Alvheim. En sønn; Olav.

Alvhild døde før Gudrød, og han tok Åsa, datter til Harald Granraude, konge i Agder til kone.
Harald sa nei til giftermålet, men ble drept av Gudrød som tok Åsa med makt. Åsa fikk en sønn med Gudrød; Halvdan.

Åsa fikk Gudrød drept av en av sine tjenere.

Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter ham. Han ble kalt Gudrød den stormodige, og noen kalte ham Veidekonge.
Han hadde ei kone som het Alvhild, datter til kong Alvarin fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark.
Deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv.

Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei.
Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans.
Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan.

Den høsten Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot ham og stakk spydet gjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak.

Så sier Tjodolv:

Gudrød ble,
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsjukt hode
dødsråd la,
da han var drukken.
Og Åsas'
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.

Fra Ynglingesagaen:

48.
Gudrød heitte son hans Halvdan, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Gudrød den storlaatne, men sume kalla han Veidekonge. Kona hans heitte Alvhild, dotter til kong Alvarin fraa Alvheim, og han fekk halve Vingulmark (1) med henne. Son deira heitte Olav, som sidan vart kalla Geirstadalv.
Alvheim kalla dei den gongen lande millom Raumelvi og Gautelvi (2).
Men daa Alvhild hadde slokna, sende kong Gudrød sendemenn vest til Agdir, til den kongen som raadde der, som heitte Harald Granraude (3).
Dei skulde fri for kongen til Aasa, dotter hans; men Harald sagde nei, og sendemennane kom heim og fortalde korleis de hadde gjengi.
Ei tid etter skuva kong Gudrød skipi sine paa vatne og fór sidan med ein stor her ut til Agdir og kom reint uventande og gjekk i land. Han kom ved nattetidir til garden aat kong Harald. Daa han vart var, at de hadde komi ein her mot han, so gjekk han ut med de mannskape han hadde; de kom til slag, men folkemunen var stor; der fall kong Harald og Gyrd, son hans.
Kong Gudrød tok mykje herfang. Han hadde heim med seg Aasa, dotter til kong Harald, og heldt brudlaup med ho; dei fekk ein son, som heitte Halvdan.
Daa Halvdan var aarsgamal, fór kong Gudrød same hausten i gjestebod. Han laag med skipe sitt i Stivlesund (4); der var de eit stort drykkjelag, og kongen vart dugeleg full. Um kvelden, daa de var myrkt, gjekk kongen i land; men daa han kom til bryygje-sporden, flaug de ein mann paa han og stakk igjenom han med eit spjot; de vart banen hans.
Mannen vart drepin paa flekken. Men morgonen etter, daa det vart ljost, bar dei kjensel paa karen, og de var skosveinen til dronning Aasa. Og ho dulde ikkje heller for, at de var ho som hadde raadt til de.

So segjer Tjodolv:

Gudrød,
den gode kongen,
dei lurde seg paa,
longe sidan.
Daude-raad
mot den drukne kongen
hemnefust
hovud fann paa.
Løyn-siger
den løynske tenaren
hennar Aasa vann
yvi kongen,
og paa Stivlesunds
seng den gamle
drap han i hel
hovdingen gjæve.

Forklaringer:

(1) Vingulmörk var de meste av Smaaleni, Follo, Aker, Bærum og Asker, Røken og Hurum. I aust laag Alfheimar, i nord Raumariki og Hringariki, og i vest laag Vestfold, paa den andre sida av fjorden.

(2) Raumaelvi er Glaama, og Gautelvi er Gøtaelv.

(3) Raudskjegg.

(4) Kor Stivlesund skulde vera helst, er ikkje kjent. 		Halvdansen, Gudrød (I3585)
 
260 .
Savnet etter sin farmor var stort for Helene, og hun skrev våren 2021 følgende:

Det stikker i brystet. Ikke sånn nå-skal-jeg-dø-stikk. Mer et lengsel-stikk.

Jeg sitter og skuer utover her jeg sitter, akkurat som hun ville ha gjort. Farmor, altså. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg ser på, det er bare en slags takknemlighets-skuing. Takknemlig for at jeg sitter her. Takknemlig for hytta. Takknemlig for familien min, både det som er igjen av den og for de som jeg fikk æren av å kjenne. Takknemlig for sommer og blomster. Markjordbær og lange kvelder. Solbrenthet og saltvann i munnen. Sola som varmer i ansiktet.

Jeg flytter blikket opp mot den. Den skuer utover oss, kanskje på samme måte som jeg skuer på den. En sky er på vei i bane mellom den og meg. Jeg lener meg fremover i stolen jeg sitter på for å få et bedre blikk.
Det hender jeg ser nøyere på skyene, der de ligger og flyter på himmelen. Som maneter i havoverflaten. Øynene leter febrilsk på de fem skyene jeg får øye på, inkludert den som snart vil skygge for de varme solstrålene. Jeg lener meg tilbake og tar meg selv i det. Skyene var kun noen skyer i dag også.

Det er litt artig det der. Hvordan håp noen ganger vinner over ren og skjær fornuftighet. Hvordan lengsel vinner over logisk tankegang. Hvor febrilsk og desperat man blir i jakten på noe annet enn sannheten.

Når jeg dør, kommer jeg til å sitte på en sky og se ned på dere, sa hun alltid. Det var standard. Se ned på oss fra en sky. Sitte og skue ned på oss. Jeg sukker lett og tar en slurk av vannglasset som står på bordet.

Vel, etter månedsvis med sky-titting har jeg ikke enda fått øye på noe annet skyer, og atter skyer. Noen fugler her og der. Og sola. Men ikke et tegn til deg. Å, min kjære farmor. Du skulle bare visst. 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
261 .
Slaget om Narvik fant sted i byen og omegn etter den tyske invasjonen av Norge under andre verdenskrig. Kamphandlingene varte fra 9.april 1940 og fram til de norske styrkene startet demobilisering 8.juni og kapitulerte 10.juni. På land deltok mellom 8.000 og 10.000 norske soldater, ca.25.800 allierte og opp mot 6.000 tyske soldater. Ikke alle disse styrkene var involvert i kampene samtidig. Tyske styrker tok kontrollen over Narvik og flere områder rundt 9.april. De norske styrkene klarte 4 dager senere å stanse den tyske fremrykningen ved Lapphaugen, i luftlinje ca.33 kilometer nordøst for Narvik. Samme dag nedkjempet den britiske marinen de siste tyske jagerne og en ubåt i Ofotfjorden ved Narvik og opprettet alliert sjøherredømme. Dette førte til at den tyske styrken på land var isolert og måtte belage seg på etterforsyninger fra fly og noe med tog gjennom Sverige. Norske og allierte styrker gjennomførte offensive operasjoner over tid, og hadde sjøherredømme og tallmessig overlegenhet på land og innledningsvis også i luften. Narvik var strategisk viktig for Tyskland og de allierte på grunn av utskiping av jernmalm fra de nord-svenske gruvene, siden Bottenviken fryser til om vinteren. For Tyskland var særlig jernmalmen viktig for krigsindustrien, dermed ble det viktig for de allierte å hindre denne transporten til Tyskland, samtidig var også jernmalmen viktig for den britiske krigsindustrien.

Tidlig om morgenen 9.april overfalt tyskerne Norge, også Narvik hvor Alf Møller var stasjonert. De norske panserskipene Norge og Eidsvoll ble senket i havneområdet utenfor Narvik. Med disse nedkjempet var det intet som hindret den tyske krigsmarine å legge til havn i Narvik. Den tyske langgangsstyrken strømmet i land ved dampskipskaien, og gikk uten å nøle direkte på sine mål i byen og omegn, som på forhånd var tatt ut og nøye forklart og beskrevet. Norge var i krig!
Den tyske kampgruppen på i alt ca.2.000 mann, under kommando av general Eduard Dietl hadde Narvik og Elvegårdsmoen som sine første mål. Denne kampgruppen besto av 3.bergdivisjon, 139.bergjegerregimentet, hvor de fleste var østerriske bergjegere med kamperfaring. Det var en tredelt landgangsoperasjon i gruppene West, Narvik og Elvegårdsmoen. Hovedstyrken i gruppe Elvegårdsmoen var 139.bergjegerregiment med 2 bataljoner under kommando av sjefen for 139.bergjegerregiment, oberst Windisch.

Det var oberst Sundlo, sjefen for Nord-Hålogaland infanteriregiment nr.15 med kvarter i Narvik som var lokalforsvarssjef, og dermed hadde ansvaret for landforsvaret av Ofotenavsnittet med bl.a. Narvik by og havn, Ofotbanen samt Bjervik og Elvegårdsmoen. Feltbataljon 1/IR 13 hadde blitt sjøtransportert nordover i begynnelsen av januar, og det var denne som sto nå til oberts Sundlos disposisjon og under hans kommando. Hovedstyrken var forlagt på Elvegårdsmoen, med 1 geværkompani og 1 mitraljøsetropp fremskutt til Narvik. Sjefen for bataljon 1/IR 13, major Spjeldnæs, hadde selv kommandoen over bataljon 1/IR 13 på Elvegårdsmoen. Det fremskutte kompaniet i Narvik, kompani 2/IR 13, under kommando av kaptein Langlo, fungerte som et vaktkompani med hovedsaklig vaktoppdrag i havneområdet og viktige punkter på Ofotbanen.
På bakgrunn av situasjonen og meldinger mottatt natten mellom 8. og 9.april, ble det gitt ordre om troppeforflytninger fra Elvegårdsmoen inn til Narvik. Været var preget av sterkt snøfall og snøstorm. Major Spjeldnæs startet overføringen av bataljonen fra leiren til Narvik ved midnatt, og den foregikk som fredforflytning fordi man ikke oppfattet situasjonen slik at man sto foran en umiddelbar stridssituasjon. Rekkefølgen var kompani 4, komani 3, kompani 1 og stabskompaniet. Været forsinket overføringen vesentlig.

Komani 2/1IR 13 og mitraljøsetropp nr.1 ble satt som vaktstyrke i Narvik. Det ble også satt vakt på Ofotbanen, 2 befal og 10 mann. Fenrik og 20 mann ble sendt med ferge til Øyjord, og kompanireserven var forlagt i Folkets Hus, ca.30-40 mann.

Ved 4-tiden om morgenen 9.april var kompaniene enten underveis til byen eller lå i alarmkvarter for natten, og vaktkompaniet hadde fått ordre om å besette blokkhusene i byen, uten nærmere orientering om hva som var i gjære, eller bestemmelser om ildåpning. Så hørtes kanonild i retning av havnen. Den tyske landgangen var i gang, og tyskerne rykket frem mot de på forhånd bestemte mål i byen og omegn. I 5-tiden var det dialog mellom den tyske ledelsen og oberst Sundlo og major Spjeldnæs, hvor tyskerne prøvde å overtale de norske styrkene til å legge ned våpnene. Begge de norske panserskipene var senket, og Elvegårdsmoen var besatt uten motstand. Etter en del diskusjoner internt i den norske ledelsen, ville oberst Sundlo overgi byen, mens major Spjeldnæs, med en tropp som befant seg i skolegården omringet av tyske styrker, ble stilt opp kun med gevær i rem over skulderen (sekken med mat og forsyninger måtte de la være igjen i skolegården). Marsjen var med bestemt kurs mot utgangen av skolegården. Ved porten hadde det kommet opp tysk vakthold. De norske troppene gikk rett på. Så fikk de beskjed om å stanse: Halt! Major Spjeldnæs gikk fremst og bestemte seg for å ignorere den tyske vakten, og svarte: Doch wir marschieren, auf wiedersehen, guten Morgen! Den tyske vakten ble i villrede. Mennene marsjerte ut porten, svingte til venstre og ned bygatene i retning jernbanelinjen.
Det var 209 soldater fra IR13 som marsjerte ut av Narvik rett under nesen på tyske vakter og fortsatte langs jernbanelinja og opp i Bjørnfjell. Disse rester av 1/IR 13, meget sparsomt utstyrt og uten organisert forsyningstjeneste, kjempet under kommando av major Omdal en form for oppholdende strid tilbake til Bjørnefjell stasjon på Ofotbanen, der man innrettet seg til forsvar. Kampen om Ofotbanen er i gang!
Den norske stillingen ble angrepet den 16.april om morgenen, og ble etter hvert revet opp. Soldatene som sloss mot trønderne var topptrente bergjegere fra Østerrike som kom rett fra krigen. De hadde akkurat vært med på å okkupere Polen, og var godt inn i modusen som soldat. Trønderne fikk ikke så mange dager på seg til å komme inn i den. De mistet 6 mann i disse kampene. Mellom 16–20 norske soldater ble skadet og havnet etter hvert på sykehus i Kiruna. De soldatene som kom seg unna tyskerne, dro over til Sverige og ble internert der. De kom tilbake etter 3 måneder. De andre som var igjen i byen reiste hjem på vidt forskjellige måter. Oppfinnsomheten for hjemtransporten hadde ingen grenser.

Rester av 1/IR 13 bl.a. kom også i kamp mot tyskerne, eller Østerrikske alpejegere, som tidlig 12.april kom langs RV 50 nordover fra Bjerkvik og Elvegårdsmoen mot hotellet, der Skolekompaniet hadde etablert stillinger på begge sider av veien. Ca.150 meter foran hovedtroppen gikk 2 speidere. De ble sluppet nesten helt fram til de norske stillingene før de ble skutt. Samtidig ble det brukt bombekastere mot hovedstyrken som besvarte ilden, men etter treff med BK trakk de seg tilbake mot Storfossen. Det ble satt inn angrep 2 ganger til mot Skolekompaniet. På nytt ble de slått tilbake, men OP på høyde 509, Snolke, observerte tyske styrker som foretok omgående bevegelser både mot øst og vest. Skolekompaniet satte da fyr på hotellet og trakk seg tilbake til Lapphaugen på ettermiddagen 12.april. En falsk melding om store tyske avdelinger i Gressdalen og Stormyra, førte til at de norske styrkene forlot gode stillinger og Veistasjonen og trakk seg tilbake til Fossbakken. Den 13.april var tyskerne på plass i stillingene, og en økende norsk styrke forberedte hovedangrep mot tyskerne den 24.april.
Samtidig var 2 bataljoner var blitt sendt over fjellet fra Salangen til Gratangsbotn for å avskjære tyskernes retrett fra Lapphaugen, men dette var totalt mislykket. Årsaken var at den tyske avdelingen trakk seg tilbake i tett snøvær kl.22.00 den 24.april uten at det ble oppdaget. Plutselig opptrådte en sterk, tysk avdeling i Gratangen, som etter kraftig beskytning ved Lapphaugen skulle vært satt ut av spill. I stedet gikk tyskerne til overraskende angrep, og en hel norsk bataljon ble satt ut av spill. Hele 34 av nordmennene døde og dobbelt så mange ble såret, mens ca.150 ble tatt til fange av tyskerne, resten klarte å rømme. Dette var et alvorlig nederlag for divisjonen og en dårlig start på krigen. Trønderne mistet til sammen 41 mann, nesten 1/3 av divisjonens tap i kampene om Narvik. Dessuten fikk de lengst sammenhengende tjeneste.

Allierte stridkrefter ankom Sjøvegan og Harstad fra 14.-15.april og avanserte derfra mot Narvik. Norske styrker startet en offensiv mot områdene som var under tysk kontroll 24.april, og fra 30.april var også allierte soldater med i denne offensiven. Narvik ble gjenerobret 28.mai i en kombinert operasjon mellom de allierte og nordmenn. Byen ble ikke holdt lenge. De allierte styrkene hadde på dette tidspunktet fått ordre om å trekke seg ut for å delta i kamper på kontinentet, og 8.juni forlot de siste styrkene Nord-Norge. Samme dag startet de norske styrkene å trekke seg tilbake for å demobiliseres. Ved midnatt mellom 9. og 10.juni inntrådte våpenstillstand og 10.juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.

I kaoset etter kapitulasjonen for de tyske styrkene ville Alf Møller hjem til familien sin. Dette var ulovlig, for tyskerne hadde gitt ordre om at de norske styrkene måtte bli i leiren inntil videre. Likevel trosset Alf dette forbudet. Veien hjem ledet han blant annet til Sulitjelma og Fauske, og han fikk være der hos Leif Hugaas, som han senere fikk vite var av kona Turids slekt.

Kilder:

Nord-Trøndelag infanteriregiment nr.13: 1928-1995, av Willy Minsås. Utgitt 1996.
https://snl.no/slaget_om_Narvik.
https://www.tronderdebatt.no/kampen-om-narvik-en-side-som-er-lite-kjent/.
I Trønderbataljonens fotspor - 50 år etter: Gratangen 1940, av Johan Helge Berg og Olav Vollan 1991. 		Møller, Alf Osvald (I34)
 
262 .
Slevik batteri (1808–1815) var en befestning ved Slevik i Onsøy, opprettet i 1808 under Napoleonskrigen for å sikre den norske skjærgårdsflåten mot angrep. Batteriet skulle hindre landgang i Slevikbukta, som var en god ankerplass.

Slevik batteri var utstyrt med omkring tretten kanoner fra Moss Jernverk. Andre bygninger var hus for proviant, ammunisjon, kjøkken, materialer, bryggeri og vaktene.

Planleggingen var ved generalmajor Hans Christopher Gedde, mens infanteriløytnant Hans Johan Julius Lemvig (1788–?) og hans assistent månedsløytnant Mathias Hjorth (1783–1850) stod for den daglige ledelse.

Under krigen med Sverige 1814 måtte norske styrker evakueres til batteriet i starten av august. Alle flyktet fra batteriet den 4. august, og det ble snart etter besatt av svenskene. Batteriet ble beordret nedlagt som formelt festningsverk den 25.juli 1815, men ble ikke solgt før i 1903 til private gjennom en offentlig auksjon. 		Hjorth, Mathias (I496)
 
263 .
Snøfrid og Harald.

Det er en av de mest dramatiske episodene i sagaene, og samtidig en av de mest oversette når vi snakker om Norges kongerekke. Vi kjenner Harald Hårfagre som kongen som samlet Norge til ett rike, men mindre kjent er det at han ble bundet av kjærlighet – og kanskje også politikk – til en mulig samisk kvinne: Snøfrid Svåsedatter.

Hun var datter av Svåse, en høvding som i sagaene kalles “finnekonge”, og hun møtte Harald ved Dovre. Snorre maler bildet tydelig: en konge som allerede hadde flere hustruer, en mann som sto som seierherre etter slag, men som glemte alt da han så Snøfrid. Han tok henne til hustru, og ifølge sagaene ble han så oppslukt av henne at han forsømte riket. Andre hustruer ble satt til side, stormennene murret, men Harald brydde seg ikke. Han ble hos Snøfrid, vinter som sommer.

De fikk 4 sønner: Sigurd Rise, Halfdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Alle nevnes i sagaene, og flere møtte dramatiske skjebner – som om fortellingen selv ville vise at Snøfrids slekt bar på både styrke og ulykke. Halfdan ble drept på Orknøyene, Ragnvald ble henrettet på Hadeland for trolldom, Gudrød forsvant inn i glemselen, mens Sigurd Rise ble stamfar til en kongelinje som noen historikere knytter helt frem til Harald Hardråde. Dermed ble samisk blod ikke bare blandet inn i kongeslekten – det strømmet videre til noen av Norges mest berømte konger.

Fortellingen kan leses på flere plan. På den ene siden er det en kjærlighetshistorie – kongen og samekvinnen, fjellets datter som bandt rikets mektigste mann. På den andre siden er det politikk. Å gifte seg med datteren til en samisk høvding var også en måte å sikre lojalitet og makt i nord. Finneskatten, handelen med pelsverk og kunnskapen om villmarka var livsnødvendig for kongens makt. Gjennom Snøfrid ble samene ikke bare skatteytere og handelsfolk – de ble familie.

Kildene ble skrevet på 1100- og 1200-tallet, lenge etter Haralds tid. Vi kan ikke vite hva som er historisk fakta og hva som er diktning. Men at historien ble skrevet ned, bevart og gjentatt, er et bevis på hvor viktig den var for kongenes selvforståelse. Da Snorre skrev Heimskringla, var tanken om at kongeætten bar samisk blod en del av fortellingen. Og nettopp derfor er Snøfrid så viktig i dag. Hun minner oss om at Norges historie ikke bare handler om vikinger, konger og slag. Den handler også om forbindelsen mellom folk – om hvordan samer og nordmenn levde tett sammen, handlet, giftet seg og delte kunnskap og makt.

Når vi ser tilbake på Harald Hårfagre, kan vi si at samlingen av Norge ikke bare var et resultat av slaget i Hafrsfjord, men også av båndene nordover – til pelsene, handelen og folket som kunne lese fjellet og holde liv i et rike som ellers ville ha frosset fast. Snøfrid sto der på Dovre, i sagaskriverens penn et glimt av kjærlighet og styrke. Men i virkeligheten er hun noe langt større: en påminnelse om at samene ikke sto utenfor, men var skrevet inn i selve hjertet av Norges kongesaga.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge. 		Family: Harald Halvdansen av Norge, "Harald 1." / Snøfrid Svåsesdatter (F1984)
 
264 .
Sogneprest Peter Henrichsøn Arentz' selvbiografiske opplysninger og datter nr. 1's dåp:

Hic liber meus est - qvi rapit fur est - si liliget christum - non rapit ostum - si qvis furetur - In tubuis linguis penhetur - Petia dedit Petris Petio sic nomine Petrus - Petrus Hendrici m. m. - In Nomine Jesu

Anno 1633 den 14. Martij paa en tidsdag ved 10 slæt før middag - er Jeg Pitter Heneriksøn fød til denne (syndige verden) - af Erlige Ecte Forældre.

1661 den 1. Martii blef Jeg - ordineret udi Bergens Domkirke til det hæderlige ..., - nemlig att være den hederlige Mand Hr Otthis medtjener til Askevold, - hvilket (embede) Jeg med Guds naade forrettet i 3 Aar - och 13 Uger derpaa Stedet. Eftter forrettet...

Providens 1664 eftter Chj byrd kommen hid til Kvindherred den - 12. juni oc den l4 hujus var jeg fæst med min kjæreste... och gudfryctig Sara Hansdatter. Den 10. juli samme aar stod vort Bryllop paa Malmanger. Herren forune os naade velsignelse udi vores Ecteschab och sammenbinde selff voris Kierlighed och Sanndrechtighed for Christi Schyld...

Døbefaderen var Hr. Rasmus...

- 1665 den 27. juni på en bededags?... - sønns datter Maren Pittersdatter født til denne verden.

... - Abaraham Jørgensøn: Provst over Søndhord(len)... - ()Hans Tareldsøn... Thørritz Eeg... - och (...) ..Bertel datter... Magdalena Galtung... datter? .... - ... Magdele... Gud lade hende...

Datter nr. 2 og 3's samt sønnens dåp:

- 1666 den 2. Apr. paa en tirsdag? aften... - ... Er min lille datter Engel Pittersdatter - fødd. hindis døbefader var min Værfader H Hans Ana... Faderne vare velb. Ludvigh Rosenkrantz. Hr. Rasmus Pedersen af Strande(barm), min værbroder Poffvel Hansøn, Ane Pedersdatter paa Thysnæs, min værsøster Margrete Hansdatter, och Elisabeth Hamner-Aas, Gud lade vor Lille opvoxe udi Alders visdom etc.

- 1668 den 20. Decemb. paa en Søndag bleff min Lille datter Birrethe Peters datter fød bleff formedelstt Svaghed første Juledag døbt av mig selff. Fadderne vare Anders Axelsøn, Hans Engebrichtsøn, min Sl. Moder min søster Berite och Inger Eeg, - Døde faa dager effter fødselen nemlig paa Nytaars dag om morgenen ved 9 slætt udi hendes alders 3de dag. Gud forlene hende med alle Gudz vdvalde en glædelig opstandelse for Chjsti schyld.

- 1670 den 24. Maj som indfalt paa 3die pintzedag er min lille Søn Hans Pittersøn fød til denne syndige verden. Hans døbefader var Her Rasmus Pedersøn, Sogneprest til Strandebarmen's prestegield, Fadderne var Niels Resen Kongl. Majtt. Foget offuer Søndhordlen Jørgen Pedersøn Poul Hamner-aas. Velb. fru Karen Mouat, Elisabeth Galtung och Magdalena Rasmusdattr, Gud lade hannem tiltage, ligesom I alder saa och i Vijsdom yndeste oc naade baade hos Gud och mennischer

Datter nr. 4's dåp:

1671 den 28. des. på en Lørdag efterm... var 3 bleff min lille datter Riborg fød til... denne verden... Hennes døbefader var Hr. Rasmus Pedersøn. Faddere vare Hr. Christopher Garmann sogneprest til Oust, Johan Frimand
ombudzmand offuer Halsnøe Closter oc Hardanger Thommis Christensøn, Byschrifuer i Bergen, oc Michel Pedersøn vlb. Baron Luduig Rosencrantz' fuldmægtig, Magdalena Hr. Rasmusis, min søster... Ane, Margaretha Hr. Jørgens paa Tysnæs, Elen Rasmus datter. Gud lade henne oppvoxe Gud till ære oc hendis fattige forældre till glæde oc sig self til salighed for Chjsti schyld.
Amen. 		Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
 
265 .
Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet - Kong Sverre - fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne - et historisk galleri - av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om - Sigurd Slembe - fra 1862 og senere i fortellingen - Kaptejn Mansana - fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som - Fra Monte Pincio - Brede Sejl over Nordsjø gaar - og - Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet - Maria Stuart - i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet - De Nygifte - fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et 10-år senere.

I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen - Fiskerjenten - fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

-

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17.mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870.

-

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill - De unges Forbund - fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom Ibsen og Bjørnson, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte - problemer under debatt - gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen - Arnljot Gelline - fra 1870 og - Sigurd Jorsalfar - fra 1872, og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet.

Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene - Redaktøren - og - En fallit - i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i - Samfundets støtter - fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte.
En fallit - markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa.

I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen - Om at være i sandhed - der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet - Kongen - som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen - Magnhild - som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama - Et Dukkehjem - fra 1879.

Mot slutten av 1870-årene kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene - Det ny system - fra 1878 og - Leonarda - fra 1879.

-

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte - Salme II - fra 1880, så i fortellingen - Støv - fra 1882 og i et av hans beste skuespill - Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags - positivistisk - tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i 5 år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet - En hanske - der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien - Geografi og kærlighed - fra 1885 i tillegg til romanene - Det flager i byen og på havnen - fra 1884 og - På Guds veje - fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære. 		Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
 
266 .
Sorgenfrigata er oppkalt etter løkken Sorgenfri i 1879. Løkkeeiendommen ble utskilt fra Nedre Blindern gård i 1856.

Sorgenfrigata 29:

Denne leiegården ble byggemeldt i 1896 på en tomt utskilt fra Majorstuveien 49 ved den tyske arkitekt Rudolf Haeselich for tømmermester Strand. Gården er en hjørnebygning bygget i pusset tegl over tre fulle etasjer, og som mange av gårdene langs denne delen av Sorgenfrigaten har huset en sammensatt bygningskropp. Her domineres fasadene mot Sorgenfrigaten og Hammerstadsgate av brede, langt fremskutte risalitter, som gir det brukne hjørnet med dets små balkonger en særegen, tilbaketrukket rolle. Fasadene er meget beskjedent ornamentert, og kan ha vært noe rikere utsmykket opprinnelig. Gården fremstår i dag i et sparsomt, senklassisistisk uttrykk. Det var et av arkitektens siste arbeider før hans død.

Gårdens eier ved århundreskiftet var fru Hilda Hille. Hun var enke og pensjonist, og bodde i en av gårdens leiligheter med sine barn. Ved folketellingen 1900 hadde huset 37 beboere fordelt på 11 leiligheter. Blant enkens leieboere på den tiden var frihandler Barbro Bjørnsen, brødkjører Ole Ingvaldsen, postekspeditør Christian Levanger og tømmermester Karl Pettersen. 		Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
267 .
Sosiale forhold på Vallø:

På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg.

Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret.
Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid.

Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, hvor månedlige lønninger var:

Saltmesteren 10 riksdaler.
Oppsynsmannen 10 rd.
Kunstmesteren 17 rd.
Svennene 6-8 rd.
Gradererne 6 rd.
Bødkermesteren 10 rd.
Svennene 8 rd.
Tømmermesteren 10 rd.
Murmesteren 8 rd.
Smedmesteren 8 rd.
Svennene 6-7 rd.

I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge.

Arbeidsdagen var lang, ca.12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang.

Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv.
Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid.
Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes.

Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt.

Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat, og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder.

Den første skolen vi kjenner til på Vallø var - Bruksskolen - eller - Saltverk-skolen. Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også - Glassverksskolen. Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød.

Vallø Saltverk bidro til stor befolkningsvekst på Vallø og i 1770-årene var folketallet der på ca.400. Men skulle folk til kirke, og det skulle de fleste, måtte de helt til Slagen kirke. I lengden ble det en lang kirkevei for så mange mennesker.

I 1777 ble det derfor, på Verkets Saltforvalter Jacob Lerches initiativ, bestemt at det skulle bygges en egen kirke på Vallø bekostet av saltverket. Stor og rik skulle den være og oppførelsen ble anslått til 4.000 riksdaler.
Det skader ikke at Guds ord forkynnes fra en verdig plass, skal Lerche ha sagt da man engang bebreidet ham for at kirken ble for dyr.
Grunnsteinen ble lagt 17.juli 1781 og kirken var ferdig og innviet 4.desember året etter.

Vallø kirke er en langkirke utført i trevirke med 300 plasser. Både bygningen og inventaret er holdt i Ludvig 16.stil. Den fikk navnet Christians kirke etter kong Christian 7. Hans monogram er plassert over kordøren. Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Her sto kongestolen. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, fortsatt er altertavle, døpefont og prekestol fra byggeåret. Orgelet i kirken er gitt av Christian 7.

Forvaltergården, Blumergården, Vallø Hovedgård.
Bygningen, som skulle være både en forvalterbolig og en representasjonsbolig, ble påbegynt i 1781 samtidig med kirken. Da Vallø Hovedgård var ferdig utbygd i 1782, flyttet Saltverksforvalter Jacob Lerche inn på gården. Ettersom både kirken og hovedgården var en del av Saltverket, var dette nærmest å anse som en herregård med egen kirke. Men kirken var også til bruk for alle som bodde på Vallø. Lerche anla etter hvert en park med lønnetrær, karpedam og dyrepark med eksotiske dyr.
Hele hovedgården var på 2.282 m2. Fargen på bygget var hvit. Hovedbygningen, med front mot nord, hadde en buet inngang med en stor flott inngangsdør. I dette bygget var det 14 store vinduer og i hvert vindu var det 10 mindre ruter. Når man vandret opp aleen mot hovedbygget, ga fasaden et praktfullt og herskapelig inntrykk. Gjennom inngangsdøren til hovedbygget vet vi at danskekongen har gått sammen med adelige og aristokrater. I den flotte festsalen har det vært danset og drukket. I følge historien var ikke Lerche noen festløve, men her holdt han både middager og festligheter.
Hovedbygningen var 25,3 meter lang, 12,8 meter bred, dvs. 324 m2 i grunnflate, og 7 meter høy. Den inneholdt 14 store værelser og 14 store kakkelovner. Her var et stort kjøkken, gjeste- og røkerom, prektige soveværelser og en stor festsal. De fleste værelser var tapetsert med gamle aktverdige tapeter. Bygningen var i 2 etasjer. Alle værelser hadde utsøkte møbler, flere i rokokkostil.
Vestre fløy var 23 meter lang, ? meter bred og 4,3 meter høy. Den inneholdt drengestue med stor kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester og loft og hadde 4 høye vinduer.
Østre fløy var en bygning med samme mål. Her var det dessuten en inngang til gårdsplassen. Den hadde 2 pikekamre, bryggerhus med skorstein, bryggerhus og kakkelovner.
Søndre bygning var 25,3 meter lang, 9,1 meter bred 7 meter høy. Der var det fjøs til 20 kuer, låve, vognremisse og forrom m.m. 		Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
268 .
Spanskesyken var en influensaepidemi som i perioden 1918–1920 rammet store deler av verden, og som derfor kalles en pandemi. Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde, det vil si flere enn antall døde under første verdenskrig og andre verdenskrig til sammen. Influensaen kom i tre til fire bølger og smittet minst 1/3 av verdens befolkning. Spanskesyken regnes som den verste influensaepidemien i historien, og de negative konsekvensene har vært merkbare helt opp til vår tid.

I Norge tok spanskesyken omkring 15.000 liv. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne, antagelig fordi eldre personer hadde blitt utsatt for et lignende virus tidligere og derfor hadde noe immunitet. Unge voksne har dessuten sterkt immunforsvar som overreagerte i møtet med viruset. På denne tiden var også sykdommen tuberkulose utbredt i Norge, og verden for øvrig, noe som også ga økt risiko for alvorlig sykdom og død.

Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom som hadde smittet både kongen, statsministeren og 30% av befolkningen. Men, den startet ikke i Spania.

Symptomer og tegn på spanskesyken var plutselig høy feber, intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, betennelse i øyene og luftveiene, tørrhoste, svimmelhet, og det ble også rapportert om blødninger fra nese, lunger, nyrer, endetarm og livmor. Selve influensaen kunne vare fra et par dager til en ukes tid.
Det var ettersykdommene, spesielt bakteriell lungebetennelse, som gjorde sykdommen alvorlig og som tok de fleste liv. 		Sandmo, Hildur Olea "Lorentzen" (I728)
 
269 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
270 .
Stipender, reiser og utenlandsopphold:

Houens legat 1939
Henrichsens legat 1940
Oslo bys stip. 1950
Carl Michael Egers legat 1952
Stangs legat 1967
Studiereiser til de fleste europeiske land
kurs ved Det norske Institutt i Roma 1967

Stillinger, medlemskap og verv:

Medlem av Norske Arkitekters Landsforbund fra 1934
styremedlem i Fritt Arkitektlag 1935
redaktør av Under Dusken 1931
redaksjonsmedlem Byggekunst 1936-37 og Bonytt 1945-55
styremedlem Oslo Arkitektforening 1938-39, formann 1950-52
medlem av Oslo bygningsråd 1946-48, rådet for tilsyn med byens utseende 1948-54
styremedlem Foreningen Brukskunst Oslo 1947-49
styremedlem Landsforbundet Norsk Brukskunst fra 1948, president 1956-61
medlem av direksjonen for Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1951-71, formann 1961-71
medstifter av Visens Venner, formann 1949-50
medlem av Det sakkyndige råd for åndsverker 1956-70
medlem av Oslo Bymuseum råd 1956-73, deretter styremedlem
viseformann i Norsk Folkemuseum råd fra 1956
formann i Nasjonalgalleriets råd 1967-78 og styre 1978-81
medlem av Akershus slotts terrengkomite 1963-71
medlem av pregkomiteen Den Kgl. Mynt fra 1968
Jurymedlem ved en rekke arkitektkonkurranser bl.a.: Studenterlunden, Oslo 1950, Norges paviljong ved Verdensutst. i Brussel 1958 og Norges Banks nybygg, Oslo 1973
Innbudt korresponderende medlem av Landsforeningen Dansk Kunsthåndverk

Priser, premier og utmerkelser:

Ridder av Æreslegionen 1954
Urnesmedaljen, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1971
K St.O.O. 1980

Utførte arbeider:

I Oslo når ikke annet er nevnt. Enebolig for Anker Olsen, Holmenkollveien 59 (1939)
Funksjonærboliger, Nore I og II for Vassdragsvesenet, tannlegebolig og sykestue sst. (1942)
Hjelkremgården, Nordlandet (1946) og enebolig for Rolfsen, Langveien 51, Kristiansund (1946)
Herlofsengården, forretningsgård på Storkaia, Kristiansund (1947)
Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Barnehage for Dalen-Portland, Brevik (1948)
Bilverksted for Gustav Thrane-Steen, Hoffsveien 10 (1949-75)
Boligbygg i terrasser, Frantzebråten ved Lysaker (1953)
76 kjede- og rekkehus for Kreditkassens og Den norske Creditbanks boligbyggelag, Bjørnsletta (1953)
Stjernehus, boligbygg for Jernbanens boligbyggelag, Grorud (1953)
Finansdepartementets boligbyggelag, Hovseter (1955)
Direktørbolig for Holmenkolbanen, Huldrevn. 9 (1955)
Grand Hotel, Rjukan (1956, etter 1. premie i konkurranse 1949)
Villa Sjølyst for J. W. Cappelen jr., Gamle Gupuvei 2, og villa for Peder Cappelen, Vestmarkveien 94, Bærum (1957)
Hovedbygning på Eidsvold Værk, Eidsvoll (1958-71)
Fem høyblokker for OBOS (1959)
Trygdeheimen Bjerkegløtt, Refstad (1959)
Forretningsgård, Stortingsgata 10 (1961)
Reguleringsplan for Merradalen, Ullernåsen (1962)
Enebolig for Brochmann, Dronninghavnveien 3, Bygdøy (1962)
Victoria terrasse for Utenriksdep. (1962)
Hybelhus, Fagerborggt. 10 (1961)
Og De døves kirke, Fagerborggt. 12 (1970-75)
Arkivbygg for Rød herregård, Halden (1969)
Ombygninger og innredninger: Restaurant, Oslo østbanestasjon (1945)
Det norske Luftfartsselskap, passasjerekspedisjon, Tordenskioldsgt. 8 (1946)
Cappelens bokhandel, Tollbugt. (1947). De tre foregående arbeider er senere ombygd. Ominnredning av Amaldus Nilsens hus, Majorstuvn. 8, for Thor Heyerdahl (1953)
Gjesteværelser, selskapslokaler, Theatercaféens annen etasje, baren, Tivoligrillen, Pub Fortuna, for Hotel Continental (1957-74)
Innredning av Statens gjestebolig, Parkvn. 45 (1960)
Victoria terrasse: ominnredning av nordkvartalet til departementskontorer (1962) og midtkvartalet til kontorer og politistasjon (1979)
Den norske Creditbank, hovedekspedisjonen, Prinsensgt. 21 (1981)
Bankmuseum for Kreditkassen, Stortorget 7 (1982). Utstillinger: Utstillingsarkitekt for Oslo Håndverks- og Industriforening (1939-49)
Norsk brukskunst, Århus (1947) og Hälsingborg (1955)
Vikingutstillingen, Brussel for Utenriksdep. (1954)
Etruskernes gåte, Kunstnernes Hus, Oslo (1956)
Brukskunst: Barnestol (Kunstindustrimuseet i Oslo)
Gyngehest (NF)
Bordlamper, produsert av Høvik Verk for Den norske Creditbank
Spisestuemøblement utført av G. N. Huseby, tildelt 1. premie fra Oslo Håndverks- og Industriforenings fond 1942
Prosjekter: Konkurranseprosjekter som ikke er nevnt i det foregående: 2. premie, regulering av boligtyper, Gaustadhaugen 1938
1. premie i Aftenpostens møbelkonkurranse 1939
1. premie Norsk Husbonadsnemnd 1941. Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Innkjøp, reguleringskonkurranse for Kvadraturen i Kristiansand 1946
3. premie, regulering av Kolbotn sentrum 1947
1. premie i innbudt konkurranse om Fabritius & Sønners trykkeri, Alna 1947
Delt 2. premie for regulering av Vestre Vika, Oslo 1948
3. premie for regulering av Vålerenga, Oslo 1955. Forslag til en "Gamleby" på Kontraskjæret, Oslo 1949, med Rådhusgata lagt i tunnel fra Rådhusplassen

Kollektivutstillinger:

Oslo Arkitektforenings jub.utst., Frogner, Oslo, 1956

Eget forfatterskap:

Funksjonalismen, Vor Tid, Oslo, 1930, nr. 16, s. 5-6 (ill.)
Arkitektur og levende mennesker, Oslo Illustrerte, 1933, nr. 46, s. 23-24
Arkitektur og levende mennesker Oslo Illustrerte, 1933, nr. 51 s. 35-36 (ill.)
Naturen kan slutte seg like intimt til funksjonalismen som til en historisk stilart Oslo Illustrerte, 1934, nr. 25, s. 6-7 (ill.)
Slik vil vi bo, Oslo, 1935, (ill.)
Fremtidig arkitektur, Byggekunst, 1935, s. 101-03 (ill.)
Om standens og fagets interesser, Byggekunst, 1936, tillegg s. 2
Lev livet lettere, Byggekunst, 1938, tillegg s. 28
Den sveitsiske landsutstilling i Zürich, Byggekunst, 1939, s. 156-60 (ill.)
Om arkitektkonkurranser, Byggekunst, 1939, s. 206
Tre forslag, Byggekunst, 1940, tillegg s. 3
Møbelkonkurranse arrangert av Aftenposten og Oslo Håndverks- og Industriforening, Byggekunst, 1940, s. 26-30 (ill.)
Tønnes Søyland, Byggekunst, 1940, tillegg s. 5
Husbonadsutstillingen, Bonytt, 1941, nr. 11/12, s. 19-23, 52 (ill.)
Arkitektene og brukskunsten, Bonytt, 1943, s. 98-103 (ill.)
Varme tanker om sommerhus, Bonytt, 1943, s. 105-09 (ill.)
Arkitektene på gullvekt, Bonytt, 1943, s. 140-41 (ill.)
Et alvorsord til byggherrer og byggfruer, Bonytt, 1944, s. 92-93
Uår eller grotid? Bonytt, 1945, s. 101
To radiohus, Bonytt, 1945, s. 133-39 (ill.)
Hus som skal bygges, Bonytt, 1946, s. 11-13 (ill.)
Brukskunst fra krigsårene Bonytt, 1946, s. 26-29 (ill.)
Husmorens paradis, Bonytt, 1946, s. 97-101 (ill.)
Barnemøbler, Bonytt, 1946, s. 164-66 (ill.)
Barnemøbler, Bonytt, 1947, s. 1
Møbelkunst, Bonytt, 1947, s. 57 (ill.)
Åpent hus i lukket hage, Bonytt, 1947, s. 81-86 (ill.)
Byggekunst i bunad, Bonytt, 1947, s. 206-09 (ill.)
Brukskunsten på museum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim, 1947, s. 32-37, Årbok
Tøytrykk og keramikk fra Danmark, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 42-43 (ill.)
Arkitekten professor Hack Kampmanns rejsebreve og skitser, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 66
Aalto, Bonytt, 1948, s. 72-75 (ill.)
Mennesker og boliger, Bonytt, 1948, s. 142-44
Bo riktig, Bonytt, 1948, s. 165
Samfundets speil, Bonytt, 1948, s. 185-89 (ill.)
Halvor Vreim: Norsk trearkitektur, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 90-91 (ill.)
Brugskunsten på museum, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 170-71
Mirakelmannen (Selvaag), Bonytt, 1949, s. 40
Turistbrev fra en fremtidsby, Bonytt, 1949, s. 153-57 (ill.)
Hva med Kontraskjæret? Bonytt, 1949, s. 206-11 (ill.)
A propos Stortings-konkurransen, Byggekunst, 1949, s. 212
Kvalitetsudstilling i Oslo, Dansk Kunsthaandværk, København, 1949, s. 89-90 (ill.)
Vi fra 1928, i Amundsen, O. D. (red.): Vi fra Norges Tekniske Høyskole. De neste ti kull. 1920-1929, Oslo, 1950, s. 413-15 (ill.)
Rasjonell romantikk, Bonytt, 1950, s. 25 (ill.)
Jubileumsvandring i hovedstaden, Bonytt, 1950, s. 111-13 (ill.)
Oslo rådhus som arkitektur, Bonytt, 1950, s. 136-44 (ill.)
Stene som taler og folk som skriver, Bonytt, 1950, s. 193 (ill.)
Sommerbrev fra en eskapist, Bonytt, 1950, s. 198-99 (ill.)
Som barn igjen, Byggekunst, 1950, s. 208-10 (ill.)
Hvor brukes norsk brukskunst? Bonytt, 1951, s. 66-73 (ill.)
Bo bedring? Bonytt, 1952, s. 1
Hus på Torsøy, Byggekunst, 1952, s. 138-39 (ill.)
Åpent brevkort til boligdirektøren, Byggekunst, 1952, tillegg s. 24
Fedrenes synder i forklaret utgave, Dansk Kunsthaandværk, København, 1952, s. 176-78
Om bokhandelens innredning, Norsk bokhandlertidende, Oslo, 1952, s. 285-88
Også om Arneberg, Bonytt, 1953, s. 64-67 (ill.)
Om stygt og pent, Bonytt, 1953, s. 222-24 (ill.)
Dansk forår i norsk senvinter, Dansk Kunsthaandværk, København, 1953, s. 69-75 (ill.)
Av vikingutstillingens saga, Bonytt, 1954, s. 110-13 (ill.)
Norges hus i Cité Universitaire, Bonytt, 1954, s. 184-85 (ill.)
Alle tiders antrekk, Verdens Gang, 16.12.1954
Spredte inntrykk og samlede erfaringer, Bonytt, 1955, s. 162-65 (ill.)
Omkring Oslo Arkitektforening's jubileum, Oslo arkitektforenings jubileum. Katalog, Oslo, 1956, s. 21-31
Tale ved Oslo Arkitektforening's 50-års jubileum, Arkitektnytt, 1956, s. 147-48
Om utnyttelse av kvadratmetre, Bonytt, 1957, s. 89-91 (ill.)
Sølvsmeden Kay Bojesen, Dansk Kunsthaandværk, København, 1957, s. 98-99 (ill.)
Ved en mindre milepel, Bonytt, 1958, s. 213-16 (ill.)
Skal det være en triumfbue? Byggekunst, 1959, tillegg s. 4 (ill.)
Litt om Kay Bojesen, Kay Bojesen i anledning af mindeudstillingen i Kunstindustrimuseet (København) 1959, København, 1959, s. 15-19 (ill.)
Til minne om Kay Bojesen, Bonytt, 1960, s. 30-31 (ill.)
Kjære redaktør m.m. Chr. Norberg-Schulz, Arkitektnytt, 1965, s. 274
Tale ved norske interiørarkitekters 20-årsjubileum, Arkitektnytt, 1966, s. 84
Kjære Dag Rognlien, Arkitektnytt, 1966, s. 297
Danske møbler i Kunstindustrimuseet, Dagbladet, 18.11.1966
Om sybord og sakkyndighet, Dagbladet, 02.12.1966
Bemerkninger til en reisehåndbok, Aftenposten, 10.07.1967
Skaff oss fæle fotografier! Arkitektnytt, 1968, s. 261-62
Herr statsråd (tale ved Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings 125-års jubileum) Arkitektnytt, 1969, s. 470-71 (ill.)
Fortidsvern 1844-1969, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1969, s. 1-2
Esben Poulssen, Arkitektnytt, 1974, s. 21-22 (ill.)
Arkitekt Esben Poulsson in memoriam, Morgenbladet, 17.01.1974
Arno Berg, 1890-1974, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1974, s. 1-2
En etterapet ape, Kunstindustrimuseet i Oslo 1876-1976. En kavalkade av kunstindustri gjennom hundre år, Oslo, 1976, s. 12-13
Misvisende veivisning (Firenze), Morgenbladet, 04.07.1978
En eldre vise til ære for professor Odd Brochmann, Arkitektnytt, 1979, s. 199 (ill.)
1930, Byggekunst, 1980, s. 136-37 (ill.)
Nordisk funksjonalism, Stockholm, 1980, s. 104-05 (ill.)
Festtale ved Oslo Arkitektforening's 75-årsjubileum, Arkitektnytt, 1981, s. 406-09
Leilighetsviser, publisert i flere visesamlinger, deriblant Under bondens ager, Vi har vår egen lille verden (til studenterrevyen Mammon Ra, 1931), Septembertanker (til 25-års studentjubileum, 1952) 		Heiberg, Johan Bernt Krohg (I23036)
 
271 .
Stor kriger, reiste på flere hærferder, bl.a. til Finland hvor han fikk Driva, datter til Snø den gamle. Døde under et mareritt, liket brent ved elva Skuta hvor det er reist bautasteiner etter ham.

Fra Ynglingesagaen:

13.
Vanlande heitte son hans Svegde, som tok rike etter han og raadde for Uppsala-rikdomen. Han var ein stor hermann og fór vidt umkring i landi. Han gav seg til um vetteren i Finnland hjaa Snjaa (47) den gamle og fekk der dotter hans, Driva.
Um vaaren fór han burt, men Driva var etter, og han lova aa koma att fyrr tri vetrar var gjengne; men han kom ikkje paa ti vetrar. Daa sende Driva bod paa seidkona Huld, men sende Visbur, son til henne og Vanlande, til Svitjod. Driva kaupte Huld til aa trolla Vanlande til Finland, eller so drepa han.

Daa ho tok til aa seida, var Vanlande i Uppsalir; daa vart han huga paa aa fara til Finnland, men venine og raadsmennane meinka han de, og sagde at de kunde ikkje vera anna enn trollingi til finnane (48) som gjorde han so huga paa aa fara.
Daa vart han svevnug, og han ladge seg til aa sova. Men best han hadde sovna av, skreik han og sagde at mara (49) reid han. Mennane hans sprang til og vilde hjelpa han, men daa dei tok han uppe i hovude, so reid ho beini, so dei heldt paa aa brotna; daa tok dei til føtane, men daa kvævde ho hovude, so han døydde.

Sviane tok like og brende attved ei aa som heiter Skuta (50). Der sette dei bautasteinane hans. So segjer Tjodolv:

Seidkona,
sløg, og vond,
Vanlande
til Valhall sende,
og trollkjeringi
trakka skulde
den storhuga
stridsmann ihel.
Beint ved Skuta
baale stod
aat den milde (51) kongen,
som mara kjøvde.

Forklaringer:
(47) Namni Snjaa (snø) og Driva (snø-driva), liksom Gisl (skistav) og Ondur (ski), høyrer til i segnir om finnar; likeins ogso Froste (kap. 19) med sonen Loge. Ondur (flt. andrar) er nordlandske (finske) og østerdalske ski (ei lang ski og ei kort og klædd under midten med lodi reinsskinn med haari attetter).
(48) Dei gamle nordmenn trudde, at finnane baade i Finnmarki og i Finnland var sers kunnige i allslag trollskap.
(49) Mara hev dei tenkt seg som eit argt kvinnfolk, som sette seg paa sovande folk og tyngde og tjaadde deim.
(50) Nokor elv med namne Skuta er ikkje kjend i Sverige. Kanskje hev Snorre mistydt verse, so at á beði skútu vil segja paa légo i skuta; um so er, hev Vanlande vorti brend i sitt eigi skip, liksom Hake (kap. 23).
(51) Gjevmild. 		Svegdersen, Vanlande (I4774)
 
272 .
Stor nød og sult. Store blot ble gjort, først med okser så med mennesker uten at det hjalp på åringene. Domalde fikk nå skylden for de dårlige tidene og ble drept og blotet.

Fra Ynglingesagaen:

15. Domalde tok arv etter Visbur, far sin, og raadde for landi. I hans dagar vart det fæl svult og naud i Svitjod. Daa heldt sviane store blot i Uppsalir; fyrste hausten blota dei naut, men de besna ikkje med aaringen for de. Hausten etter tok dei til aa blota menn, men aaringen vart ved same lage eller verre. Men den tridje hausten kom sviane mangmente til Uppsalir, daa de skulde vera blot. Daa samraadde hovdingane seg med kvarandre, og dei vart samtykte um de, at uaare kom fraa Domalde, kongen deira, og likeins at dei skulde blota han for gode aaringar og taka paa han og drepa han og farga stallane (1) raude med blode hans. Og det gjorde dei og.

So segjer Tjodolv:

Fordom de hende,
dei farga jordi,
sverd-kjempur,
med kongeblod.
Og mot Domalde,
dømt fraa live,
landsheren bar
blodute vaapn,
og svia-menn
av svelting leide
jute-hataren (2)
til Hel sende.

Forklaringer:
(1) Stalle er ein tram (liksom eit altar) som gude-bilæti stod paa i dei gamle hovi.
(2) Domalde (I fiendskap med jutane i Danmark). 		Visbursson, Domalde (I4771)
 
273 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
274 .
Søndag den 1.juni 1947 ble det under en festgudstjeneste avslørt en bauta over sokneprest Andreas Isaksen Høyem på hans grav på Aukra kirkegård.

Samtidig ble det holdt et slektsstevne for alle hans etterkommere.
Ansvarlig for slektsgranskningen og en av arrangørene var en av datteren Ingeborg Elen Maries etterkommere, Arne M. Magerøy.

Eldste gjenlevende etterkommer den gang var Klara Lorentzen, født Hugaas. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
275 .
Tekst til bilde:

Samir S. SHIHABI (centre) of Saudi Arabia, the newly-elected president of the General Assembly, addressing the opening of the Assembly's forty-sixth session. To the left is Secretary-General Javier PEREZ DE CUELLAR; to the right is Ronald I. SPIERS, Under-Secretary-General, Office for Political and General Assembly Affairs and Secretariat Services. 		al Shihabi, Samir (I22472)
 
276 .
Tekst til klassebilde fra middelskolen:

Middelskolen Den høiere almenskolen Klassebilde
Øverst:

Martin Bye, Rolf Mørch, Ths. Stousland, Thorud, ukjent, ukjent, Petter Andersen

Mellomste rekke:

Carl Steen, Clas Johanson, Jan Torjusen, lektor Brinchmann, August Bergh, Jørgen Berckenhoff, Sigurd Hagen,

Nederst:

Peter Bramer, Bjarne Jacobsen, ukjent, ukjent, Edholm, Hans Andersen, Wilhelm Holwech 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
 
277 .
The Moore-McCormack Lines was a series of companies operating as shipping lines, operated by the Moore-McCormack Company, Incorporated later Moore-McCormack Lines, Incorporated and simply Mooremack, founded in 1913 in New York City.

The aftermath of the war had Mooremack owning 41 ships and in 1946 76 chartered ships from the US Maritime Commission.

Fra Timeline finner vi bl.a. disse med ankomster i Oslo:

4.april 1946:
Several Mooremack vessels have been assigned to transport United States citizens stranded abroad and foreign nationalists waiting under the immigration quota system. On outbound voyages, the vessels will carry replacement troops and civilian passengers. Passage will be restricted to necessary passengers, most of whom probably will be businessmen.
The ships involved are the S.S. Argentina which leaves on April 13 to Southampton; Marine Tiger and Robin Line leave on April 17 to Cape Town, South Africa, and the Marine Lynx leaves from San Francisco to Australia and New Zealand. On April 18 the Marine Flasher will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg. On April 20, the Uruguay and Marine Perch will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg.

22.november 1946:
The Mormacmail left on her maiden voyage to Oslo, Copenhagen, Goeteborg, Stockholm, Malmo, Helsinki and Gdynia. Captain Thor Sorenson will command the vessel which is the fifth of a group of seven C-3 type ships to be built for the company. She is assigned to the American Scantic Line service which provides eight sailings a month to Scandinavian and Baltic ports. 		Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
278 .
Tidlig på 1200-tallet var Norge et rike uten ro. Det var 2 menn som bar krone, og landet var splittet. I Nidaros satt Inge Bårdsson, birkebeinernes konge, løftet fram i 1204 etter kong Håkon Sverressons død. På den andre siden av fjellene, i Oslo, reiste baglerne opp sin egen hersker – Filippus Simonsson – i 1207. Mellom dem lå et land fylt av uro, og bak hver konge sto stormenn, biskoper og hærflokker klare til strid.

Inge hadde kongelig blod gjennom moren, Cecilia Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Munn. Det ga ham legitimitet, men han var ingen feltherre i Sverres ånd. Han styrte Trøndelag og Vestlandet, med Nidaros og erkebispen som støtte. Filippus hadde på sin side slektskap til kong Inge Krokrygg, og han ble ryggstøttet av baglerpartiet, kirken i Oslo og stormenn i Viken. Han hersket over Østlandet, med byene Borg, Oslo og Tønsberg som maktbase.

I 1208 ble riket formelt delt på Kvitsøy. Filippus fikk herredømme over Viken og Opplanda, mens Inge og jarlen Håkon Galen beholdt Trøndelag og vestlandet. Freden ble styrket året etter, da Filippus giftet seg med Kristina Sverresdatter – datteren til selveste kong Sverre. Et baglerekteskap med birkebeinerblod! For mange var dette utenkelig, men for et øyeblikk hvilte sverdene. Bak fasaden levde likevel mistilliten. Ingen stolte på at freden ville vare. Baglerne hatet tanken på å anerkjenne en birkebeinerkonge, og birkebeinerne lo av en baglerkonge som aldri våget seg inn i Trøndelag. Norge var som et hus delt på midten – med 2 herskere, 2 hoff, 2 lover.

Så, i 1217, brast alt. I Oslo døde Filippus Simonsson uten arvinger. I Trondheim døde Inge Bårdsson, bare 32 år gammel. De 2 kongene var borte nesten samtidig, og landet sto igjen i et tomrom som kunne ha ført til enda mer krig. Men ut av dette tomrommet steg en ung gutt – Håkon Håkonsson. Barnet som hadde overlevd flukten på ski over fjellet, ble nå reist til konge. Baglerpartiet ga opp sin sak i 1218 og underkastet seg. For første gang på flere tiår ble Norge styrt av én hersker.

Inge og Filippus hadde aldri greid å samle landet. De hadde styrt hver sin del, holdt hverandre i sjakk og latt folket leve i utrygg fred. Men deres samtidige død ryddet veien for guttekongen som skulle forvandle Norge til et av Europas største riker.

Fra facebookgruppen - Historien om Norge - innlegg av Morten Dehli. 		Bårdsen, Inge "Inge 2." (I3606)
 
279 .
Til konsul B.M.Widths 80de fødselsdag 6/9 1890

Mel. Vårt land, vårt land, vårt fosterland.

Hvor dog de mange venners tal,
du årlig kom ihu
på fødselsdagen med dit kald
til gildet i din gjæstfri hal,
hvor dog den kreds er tyndet nu!
- snart står alene du!

Men fem til otti år at nå
med livlig åndskraft end
er også lod forundt kun få,
og derfor år om andet så
du mangen kjær og torfast ven
fra dig at vandre hen.

Dog, om den gamle garde led
så stort et mandefald,
rekruter i de faldnes sted
du herved ved din venlighed:
se derfor end i denne sal
vort - Leve - tunge skal.

Ja, leve du tilfreds og glad
til livets sidste kveld!
og tag en hilsen fra den stad,
hvor du som hædersborger sad;
med tak den mindes eder vel,
din hustru og dig sev!

A.Brinchmann 		Brinchmann, Alexander (I32)
 
280 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
281 .
Trond Søreng ble brått revet bort fra oss fredag 24. april, bare 14 år gammel. Trond var bestandig blid og hyggelig, og han var der når vi trengte noen å snakke med. Han var alltid ærlig, og han så alltid lyst på fremtiden. Han hadde mange smerter, men han klaget aldri. Selv om han satt i rullestol, og ikke kunne gå, var han aktivt med i klassens aktiviteter og utflukter. Vi husker særlig godt turen til Prestvannet, og klassefesten vi hadde for en stund siden. Da så det ut til at Trond moret seg veldig. Han likte godt å få besøk, og han var ivrig tilskuer på fotballkamper. Selv om han satt i rullestol, brukte han å si: Ja, nå må jeg gå!, når han hadde det travelt. Dessverre var Trond mye syk, og det var sykdom som krevde hans liv. Det er så rart å tenke på at vi aldri får se han igjen. Vi har mange gode minner. Takk for alt.

Klassekameratene på Tromstun ungdomsskole. 		Søreng, Trond (I23187)
 
282 .
Under et besøk hos vennen Frode i Lejre på Sjælland falt han opp i et stort mjødkar nattestid og druknet.

Fra Ynglingesagaen:

11.
Fjølne, son hans Yngve-Frøy, raadde daa for sviane og Uppsala-rikdomen; han var mektug og aarsæl og fredsæl.

Daa var Fred-Frode i Leire. Med deim var de venskap, og dei baud kvarandre heim til seg.
Daa Fjølne fór til Frode paa Selund, var de stelt til eit stort lag, og dei hadde bedi mange rundt umkring i lande. Frode hadde store husebygningar. De var gjort eit stort kjer der, mange alnir høgt, og oka med store timberstokkar; de stod i stogo under, men yvi der var der de eit loft, og golve var opi, so dei tømde drikken nedi der, og kjere var blanda fullt med mjød, og de var fælt sterk drikke der.

Um kvelden fylgde dei Fjølne til hus i de næmaste lofte, og fylgje hans med. Um natti gjekk han ut i svali og skulde ganga for seg sjølv, og var svevn-ørin og daud-drukkin. Men daa han vende att til huse, gjekk han fram etter svali og til ei onnor loftsdør og inn der, og steig i mist og datt i mjød-kjere og gjekk til. So segjer Tjodolv fraa Kvine:

Feig var de sagt
at Fjølne var,
i garden hans Frode
han fekk de kjenna.
Der var han lagi,
at log (44) aat mjødhorn
hans bane vart
i vindlaus sjø

Forklaringer:
(44) Log (lögr), væte, avkok. 		Freysen, Fjölner (Fjaelnir/Fjolne) (I4778)
 
283 .
Urnenedsettelsen på Alfaset gravlund var 18.desember 2020.

Da den tidligere kollegaen ved Voksenhabiliteringen på Ahus, Renate Dahl, fikk se bilde av gravstedet (sendt til henne av en annen tidligere kollega ved Ahus, Kristine Lindberg) skrev hun:

Så vakkert, Kristine! Jeg er så forferdelig lei meg at jeg ikke fikk invitert/besøkt Ruth Eva de siste årene. Man tror at man har mange år å ta av...
Jeg er vedvarende lei meg også, fordi vhab behandlet henne så urettferdig!
Klem til deg, R. 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
284 .
Utdrag fra https://norsk-fartoyvern.no/fartoy/peer-gynt/

Peer Gynt er en kravellbygget kutter i furu på 49 fot bygget i 1937 på Ramsfjord båtbyggeri i Kolvereid, Nærøysund...

Peer Gynt var bygget som handelsreisendebåt og satt i fart med navnet Peer Gynt II så snart maskin var montert av Brunvollagenten i Brønnøysund. Peer Gynt var en utleiebåt og dekket kysten fra Kristiansund til Kirkenes med to selgere fra ulike firma hver vei. Fartøyet har også vært brukt som Wehrmacht-transport i Lofoten, samt los-, post-, og arbeidertransport til Jernverket Mo i Rana 1960-1970...

Nåværende eier kjøpte båten i 1973 til bruk som fritidsfartøy. Fra 1985 kom den i tillegg i bruk som kystkulturformidling i Bergen Kystlag. Etter en dramatisk brann i 2017 omkom eiers sønn Jonatan Krzywinski om bord under arbeid med å berge den svært utbrente båten... 		Krzywinski, Jonatan (I23063)
 
285 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
286 .
Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
287 .
Vedr Jubelfesten:

Fra https://www.idunn.no/

Hvad blev der af Norge? Norges fravær i de - danske - reformationsfejringer 1617-1817, av Carsten Bach-Nielsen. Utdrag:

Jubilæer, fejringer, erindringssteder peger på og rendyrker den arv, som alle i en gruppe på et givet sted og i en given tid helst skulle vedgå sig...

I bogen Fra jubelfest til kulturår har jeg, for så vidt kildematerialet har tilladt det, søgt at forfølge reformationsfejringerne overalt i den oldenborgske konglomeratstat. Billedet bliver imidlertid ujævnt, fordi det hurtigt står klart, at centrum for alle festligheder ligger ét sted, i København. Her vil jeg forsøge at skelne mellem Danmark og Norge, sådan som norske nationalistiske historikere har haft og endnu har tendens til at gøre. Ser man således på Norges placering i forhold til rigets reformationsfester, må man sige, at Norge virker udgrænset – hvis ikke det er sådan, at Norge blot hører til den udifferentierede provins uden for København. Heller ikke fra Jylland og end ikke fra de store danske øer har vi beretninger om fejringer i 1617. Flere beretninger om reformationsjubelfesten – også i Norge – findes dog fra 1717, skønt opgaven her ikke er at beskrive dem, da det på fremragende vis er gjort. At Norge ikke figurerer specifikt i de såkaldt danske reformationsfejringer, kan skyldes, at de samme bestemmelser for festens afholdelse gjorde sig gældende i hele riget. Det kan imidlertid være, at Norges - fravær - skyldes et samspil af tilfældigheder. 1617-festen var stærkt bundet til Københavns Universitet og således nærmest at opfatte som en lokal fest. Det var universitetsby over for eller ved siden af universitetsby: København responderede på festprogrammet fra Wittenberg...

...I 1717 var Danmark-Norge på krigsfod i spørgsmålet om herredømmet i Norden. Danmark var i jubilæumsåret allerede et krigstræt land. Den danske konges største interesse rettedes mod Østersøen og hertugdømmerne. En engelsk-russisk-dansk flådestyrke besatte Rygen og Forpommern i 1716. Her skulle der nu med kongelig vold og magt holdes reformationsfester i Stralsunds kirker og på universitetet i Greifswald. I Kiel i Holsten for man hårdt frem som følge af den gottorpske hertugs svig, hans alliance med Sverige mod sin egen fyrste. Tiden var kommet for det endelige opgør med gottorperne. En stor del af indsatsen gik fra dansk side ud på at skaffe sig kontrol med universitetet i Kiel. Også her blev der på det bestemteste påbudt en enevældig dansk reformationsfejring.
Svenskerne var i den danske fejring tydeligvis den fjende, der nu kunne – og gerne skulle – øjnes bag polemikken mod pavedømmet. Svenskerne var ikke frænder, hvilket ofte blev gentaget ud fra det argument, at den svenske nation ikke deltog i de øvrige evangeliske nationers fejring af reformationen i 1717, men havde afholdt sin egen reformationfest i 1693. I det hele taget var der en stærkt krigerisk tone i fejringen i 1717. 		Kjeldsdatter Stub, Gunhild (Gunille) (I1561)
 
288 .
Verkets eier Conrad Clausen døde ung, bare 31 år gammel, og enken giftet seg igjen med kammerherre Fredrik Julius von Kaas (magistratspresident i Kristiania og senere dansk statsminister). I 1786 er han eier av verket, og han lot i 1787 igjen opprette en fast skole på verket med egen lærer:

Lars Hansen Wold, lærer/skoleholder ved skolen fra 1787 til 1818, ble ansatt av verkets nye eier, kammerjunker Frederik Julius Kaas. Sokneprest Johan Christopher Vogelius hadde derimot etter kirkens tradisjoner like selvfølgelig bortlovet den ledige lærerposten ved verket til læreren i Østre Bærum, Chr.Binn, og meddelt dette til prosten. Men, verkets eier hadde skriftlig lovet posten til hr. Wold, som hadde gått en tid på skole i Kristiania, og hadde - præliminæreksamen - og som i noen år hadde veiledet verkets ungdom i spinning og vevning.
Så måtte det da skje. Så skrev da soknepresten at - herefter maa ingen Skoleholder ansættes paa Værket uden min Vilie. Kaas måtte tåle den skarpe irettesettelsen fra Vogelius, noe han trolig ikke tok så altfor høytidelig. Kaas ble beskrevet som rund og trivelig av legning, og uten altfor mange kvalifikasjoner som jernverksleder.

Lars Wold ble ansatt i 1787, og flyttet inn i det gamle skolehuset på Verksgata etter forgjengeren Ruge, trolig skjedde ikke flyttingen før våren 1792.

Lars Wold tok fatt med ungdommelig nidkjærhet under Herrens tukt og formaning å pugge inn de prøvede sannheter i de om lag 80 barna som hver uke fylte skolestuen. Han overtok samtidig skoleholderens plikter til å holde de ovennevnte gudstjenester i masovnen.

Fra skoleholder Ruges tid inneholdt skoleplanen - at undervise i Christendommens Kundskab og gode Sæder, at holde Andagt med en Morgen-Salme og Bønner samt Bevægende Formaninger at takke Gud for hans Bevarelses-Tieneste i afvigte Nat og al sin Stund, samt tilbede sig hans Ledsagelses Haand da og altid.
Undervisningen skulle skje etter - Alder og Begreb fra ABC til Cathekisme, Evangelies og øvrige Bibellæsning, udenad læres Luthers Cathekismus, Udtoget af Christendommens Kierne og Pontoppidans Forklaring...
Skoleholderen skulle - baade i Skoletiden og Fritimerne... selv give de bedste Exempler i Levnet og Lærdom, i Gudsfrygt og gode Sæder, at han med Glæde naar Over Hyrden kalder kan levere sit Regnskab for disse Siele, der her ere givne og hisset igjen Kræves av hans Haand.

Med det store antall barn som skulle undervises, gjorde det umulig for en eneste lærer at virke med hell på deres riktige dannelse. Leseplan og klasseinndeling manglet, likeså hensiktsmessig skolelokale. Fagene var omtrent som i omgangsskolen.

Det var først ved den senere eier av verket fra 1791 til 1824, den bekjente rikmann kamerherre Peder Anker til Bogstad, som fikk rådet bot på disse manglene. Først fikk han bygget et - skjønt og rummelig skolehus - så overlot han til residerende kapellan dr.Jacob Neumann i året 1801 å utarbeide en plan for verkets skole.

Ved sin visitas i Asker kirke i 1799 skrev biskop Schmidt at han der - forefandt en vel oplyst Ungdom. Om de første omgangsskolelærerne i bygda står det at - de gjorde sin pligt omtrent saa godt de kunde og ikke forsømte deres omgang, saa de ikke med skjellig grund kunde avskediges for at faa nogen med større lærdom - og om læreren paa Verket (i 1801) at han - forente lyst med evne til at være skolen gavnlig.

Lærerens lønn i 1800:
60 riksdaler av verkets eier, 30 riksdaler av verkets arbeidere. Han fikk 10 riksdaler for å holde bønn i masovnen søndager og helligdager, og tillegg for skolehold i Lommedalen 30 riksdaler. Hertil kom fritt hus, brensel og hage.

Da dr.Jacob Neumann i begynnelsen på året 1800 tiltrådte sitt embede som residerende kapellan i Asker, overlot sokneprest Søren Lemmich ham tilsynet med skolene i anneksene Østre og Vestre Bærum, mens han selv beholdt tilsynet i hovedsoknet. Dr.Neumann var særdeles virksom både som skolemann, som prest og som landmann. Han gjorde krav på å bli kalt doktor, ikke pastor. Han hadde jo bak seg en teologisk doktorgrad! Han hadde dessuten studert filosofi, estetikk og historie, og var en lærd mann og rasjonalist som ikke for ofte tok ordet Gud i sin munn. Han var godt likt av almuen, prekte om matnyttige ting, som droppet parykk ved høytidelige anledninger, og som satte seg til bords og danset med bøndenes koner og døtre i selskaper. Han innehadde en allsidighet som både skoleholder og verkseier på en måte ble gjort delaktig i, ved så vel utstyret og møbleringen, som læretimene etter hans nye plan for skolen.

Av Bærums verks eier fikk denne doktor Neumann i 1801 i oppdrag å nyorganisere den faste skole på stedet, og han fikk satt den - i en i vort lands skolehistorie hittil ukjendt stand.

Neumann om omgangsskolene:

I 1802 fikk han opprettet særskilt omgangsskole i Lommedalen. Til da hadde Verkets lærer i noen uker i året holdt omgående skole der, men da verkets skole ble nyorganisert kunne dette ikke lenger la seg gjøre.

I 1803 fikk dr.Neumann vedtatt - Reglement for Omgangsskolerne i Bærum - og noen paragrafer derfra lyder slik:

Han (læreren) gjøre sig det til en ufravigelig Regel: aldrig at lade Børnene læse eller utenadlæse nogen Ting, medmindre den vorder saa nøiagtig forklaret, at de grant forstaa den. Paa den Maade ene vorde de tænkende Mennesker: Uden denne Forsigtighed vænnes de til Tankeløshed. Derfor er Katekisationerne rettelig anstilte saa nyttige ved al Undervisning.

Han holde stadig over Orden som en Hovedsag i al Opdragelse. Tillades eengang Afvigelser fra den, saa bringes den med Møie tilbage.

Alle Skolebørn skal uden Undtagelse undervises i Læsning, Skrivning, Regning og Kristendom. Til videre Kundskabs-Fremme, dog uden Tvang for dem der ikke kan eller ikke vil begribe Nytten deraf, skal Skoleholderen vorde forsynet med behørige Eksemplarer af Blichers Viisdoms- og Dydstabel samt hans Heste- og Kvæg-Lægestabel. Just's Geografiske Tabel samt hans Dyrehistorie, Sommerfelds Agerdyrknings-Catekismus og Todes Sundheds-Catekismus; ikigemaade en bibelsk Historie; paa det at hvo som vil, kan der af lære noget godt og nyttigt.

For at læreren skulle slippe det ubehagelige i å innkreve sin lønn på skolestedene, fikk dr.Neumann ordnet det slik at fjerdingmennene skulle innkreve skolepengene, gi dem til soknepresten, for at lærerne kunne få sin lønn i rett tid.

Neumann om Bærums verks faste skole:

Dr.Neumanns Ræsoneret Plan for den i Aaret 1802 nyorganiserte Skole paa Bærums Jernværk, en skrift trykket i København i 1804. Her påtok han seg å få planen utført i alle dens deler, og han fant skolens lærer Lars Hansen Wold, som - en mand som syntes at være skolen gavnlig.

Så ble barna, 83 i tallet, inndelt fra 6 år til deres konfirmasjon i 4 klasser som skulle søke skolen hver dag, men til forskjellige tider av dagen. Forsømmelser uten gyldig grunn skulle straffes med pengebot, første gang med 4 skilling, andre gang med 8 skilling, tredje gang med 12 skilling osv, inntil 24 skilling. For oppmøte etter det bestemte klokkelettet var pengeboten 2 skilling. Bøter ble trukket fra foreldrenes lønn og tilfalt - Præmiekassen. Ved den årlige eksamen skulle nemlig den flinkeste gutten og den flinkeste jenta i hver klasse ha premie, som var en pent innbundet bok med påtrykket navn på eleven. Av dem som skulle dimitteres skulle de 2 flinkeste få en liten medalje eller penger dertil passende - som bevis paa skoleraadets tilfredshet med deres flid i skolen. Alle skulle få skriftlig avgangsvitnebyrd med den karakter de fortjente.

Skoleholderen/læreren skulle undervise 7 timer om dagen, men onsdag og lørdag bare 4 timer, og ha - rummelig middagshvil. Ferier 14 dager midtsommers etter den årlige eksamen, og en uke ved jul og påske.
Som skoleholder hadde Wold ikke bare undervisningsplikter, men kravet til mangfold gjaldt også å fungere som - Secretair, Protocolfører og Bibliothekar. Stadig forekom Wolds navn i dr.Neumanns skoleplan, ikke bare for å pålegge han plikter, men også for å oppmuntre og styrke hans selvtillitt. Wold fikk berømmelse for utvist - Redebonhed i at gjøre sin Pligt - og som representant for - Dyd og Sædelighed. Grunnplarer i skoleholderens undervisning var menneskekunnskap forbundet med ettertanke, oppmerksomhet, skarpsinn, forstands- og språkøvelser.

Skolefagene med tilsvarende lese- og lærebøker skulle være:
1.Staveøvelser - enkelte bokstaver, klistret på papp eller tretavler.
2.Leseøvelser - for de minste Rasmussens ABC, for de eldre Rochows Børneven og Mallings Store og gode Handlinger.
3. Forstandsøvelser - muntlig forberedelse, Spørgsmaale for Børn, oversatt av pastor Wøldike.
4. Religion og moral - Lærebøkene: Forsøg til christelig Børnelærdom, Luthers lille katekismus, Balles Evangelisk-christlige Lærebog, stykker i Bibelen og Blichers Viisdomstabel. De siste skoleukene skulle de også gjennomgå M.Hagerups Den norske Bondes Pligter og Rettigheder. Gjennom forstandsøvelser skulle - Barnet bringes til Tanken om Gud som Verdens Ophav, og til Moralitet, som Menneskets Hensigt.
5.Sunnhetslære - Lærebøkene: Leths Havtologi og Todes Sundhedskatekismus.
6. Geografi - Lærebøkene: Munthes Fædrelandets Geografi, nermest en alminnelig Utsgt over Jordklodens Figur og Inddeling, Globus, Vangsteens Kaart over Norge og Pontoppidans Kaart over Danmark.
7. Bibelhistorie - Werfels bibelske Historier, som skulle styrke barnas forstand og bøye deres vilje til moralitet.
8. Naturhistorie - Justs Dyrehistorie, Blichers Heste- og Kvægtabel.
9. Naturlære - Helmuths Naturlære og Vieths fysiske Børneven. Benyttes kunne også benyttes Compas, Lupe, Brændglas, Magnet og en liden Elektrisermaskine.
10. Landhusholdning og Haugedyrkning - Sommerfelds Agerdyrknings-Katekismus, Sommerfelds Avhandling om Haugevekster. I tillegg noen øvelser - i den Hauge som ligger til Værkets Hovedbygning under Opsyn og Anvisning af Eierens Gartner.
11. Regnekunst - Søndergaards Regnebog.
12. Caligrafi - Kleves Forskrifter.
13. Stiløvelser - Hasses Formularer til Kontrakter etc for Almuen, Werfels Brevbog - hvis Læreren til dette Fag vil benytte sig af Bog.
14. Sang - Den evangelisk christelige Salmebog.
15. Gymnastikk - Hjorts Udtog af Guthsmuths Gymnastik.

Beskrivelse av Skolehusets invendige indretning. Her kan bl.a. leses:
Et lite opphøyd kateter/pult for læreren.
En sortmalt tretavle bak kateteret, og ditto tavle på motsatt ende av værelset for regne- og skriveøvelser.
To lange bord med skråliggende sideflater og blekkhorn samt doble benker (til guttene og til jentene).
Et ur - nødvendig for lektionernes præcise avveksling.
Signalklokke på taket.
En skambenk for elevene som skulle brukes ved deres mindre forseelser, som dovenskap, urenslighet og støy. Dette bare når advarsel og formaning var - frugtesløs. For større forseelser såsom tyvei, åpenbar ondskap, løgn etc., skulle legemlig straff med lærrem eller utelukkelse fra skolen anvendes. Det er i ettertd skrevet at det skulle være disiplin i skolen, og at barna ble lugget, men sjelden slått, og de skulle forklares hvorfor de fortjente straff. Selve avsnittet i planen om avstraffelse ble innledet med at - Mennesket har sin dyriske Alder. Måtte skoleholderen ty til legemlig tukt, selv om han sjelden skulle slå, skulle han slå således at det smertet. Dette måtte ikke skje uten først å ha overbevist barna at de fortjente straffen. Barna skulle straffes med kjærlighet og fornuft - uden Vrede og med en vis Høitidelighed.

Samtidig med at skoleplanen skulle settes ut i livet var tiden moden for en folkelig omvendelse etter Hans Nilsen Hauges skrifter og virksomhet, og dermed en våknende følelse av å holde ved like troen på den rettmessige Herres tukt og formaning, til tross for hva skoleplanen tilsa. Skoleholder Wold var sikkert klar over den lutherske læres dype røtter i samfunnet, og la nok undervisningen opp også med den frisk i minnet. Lars Wold var kjent for å ha en dyp religiøs natur.

Ovennevnte ble forberedt og bekjentliggjort den 19.januar 1802 ved en tale fra skolens kateter av dr.Neumann den 19.januar 1802, overvært av et tallrikt selskap innbudt av kammerherre Anker. Skolens begynnelse ble proklamert til den 25. samme måned.

For å få undervisningen i gang etter planen, leste skolens inspektør de første 8 dagene med barna, og den 24.august 1802 var både dr.Neumann og verkseier Anker tilstede ved prøven på barnas fremskritt etter 7 måneders undervisning. En ny prøve ble foretatt den 9. og 10.mai 1803, og fra 2. til 6.juni 1804. Da var det 67 barn, og en overarbeidet skoleholder Wold, som ble overhørt. Den danske professor Moldenhower hadde blitt buden til verkseier Anker til St.Hansaften, så han var også tilstede - vor hele Fremgangsmaade vandt en kyndig og competent Dommers Bifald... og Udfaldet har aldeles retfærdiggjort vore Forhaabninger.

Biblioteket ved skolen, for folket, for barna og for læreren, hadde i 1803 hele 128 bind.

Skoleplanen var en volumiøs affære på ikke mindre enn 85 trykte sider, og med detaljer som sikkert må ha berøvet skoleholder Wold mang en nattesøvn, der han vandret frem og tilbake i skolestuen og leste de tettskrevne sidene i det blafrende lyset fra en tande. Det var den daværende skoleholderen Lars Hansen Wold som sørget for å få gjennomført skoleplanene, og det var ikke til å unngå at skoleholderen fikk en stor innflytelse på barnas åndelige oppdragelse.
Skolen på Verket ble en mønsterskole. De forventede frukter av denne nye ordningen uteble ikke. Om utfallet av eksamen i 1802 og 1803 skrev dr.Neumann at - har aldeles retfærdiggjort vore forhaabninger, og ordningen fikk rosende omtale av flere dyktige og kyndige menn her i landet og i Danmark. Planen ble sanksjonert av Kongen i 1804 og etterfulgt uforandret i en lang rekke år deretter.

Etter dr.Neumanns innsats var det i 1805 3 omgangsskoler og 2 verksskoler (i Bærums verk og Fossums verk) i Bærum.

Ved biskop Bechs visitas i Asker hovedkirke 8.mars 1807 beskrives stedets ungdom med slike ord - Af den talrig fremstillede Ungdom befandtes ret mange baade at besidde gode Kristendomskundskaber og røbede Forstand og Eftertanke - og videre - Af Skoleholderne gav ingen foruden de 2 meget gode ved Bærums og Fossums Skoler, Prøver paa Duelighed og rigtid Læremaade... - og om prestene - ...i alle Henseender fortjener at nævnes med Ros for deres hæderlige Bestræbelser, hvormed hr. dr.Neumann især har udmerket sig i Henseende til Bærums og Fossums faste Skoler.

Læreren ved den faste skole på Bærums verk ble lønnet av verkets eier, hr. kammerherre Peder Anker. Fra 1805 fikk verkets lærer et personlig lønnstillegg på 40 riksdaler årlig.

I oktober 1807 vedtok skolekommisjonen - Plan til Forbedring i Askers Skolevæsen - da lærerantallet og lærerlønnen skulle økes, men dette ble utsatt - paa grund af Konjunkturerne - krig, dyrtid og tildels dårlig kornavling fra 1808. I 1813 ble det både fred og godt år, og skolesaken far 1807 ble da tatt opp igjen til fornyet behandling.

§1 under Skoledistriktenes inddeling:
Til undervisningens fremme i Asker prestegjæld bør, foruten de 2 paa Bærums verk og paa Fossum allerede indrettede faste skoler, som underholdes av hr. kammerherre Anker, indrettes 3 omgangsskoler...

Det var meningen at planen skulle tas i bruk fra årets begynnelse i 1814, men det ble annet å tenke på og bruke penger på, landsforsvaret og selvstendighetskampen, og skolen forble som før.

I 1814 var det 69 elever på skolen på Bærums verk.

Lars Hansen Wold søkte avskjed i 1818. Da var nok lukten av - møg - fra slaggsteinsfjøsene ved elven ikke lenger å holde ut. Det syntes å ha vært hans alderdoms glede at en av hans tidligere elever, Hans Davidsen, skulle få arve stillingen etter hanDertil ga han da også villig sin velsignelse.

Lars Wold døde få år etter. 		Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
 
289 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
290 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
291 .
Yngve og Alv var Alreks sønner, de fikk deretter kongedømmet i Svitjod.

Yngve var en stor hærmann og alltid seiersæl, vakker, kunne mange idretter, sterk og kvass i strid, gavmild på gods og alltid glad; for alt dette ble han vidspurt og vennesæl.

Kong Alv, hans bror, satt hjemme i landet og var ikke på hærtog; de kalte ham Elvse, han var fåmælt, maktsyk og uvennlig. Hans mor het Dageid, datter til kong Dag den mektige, som daglingene er ættet fra. Kong Alv hadde ei kone som het Bera, hun var vakrere enn andre kvinner, storslått og gladlynt.

Så var det en høst at Yngve Alreksson kom til Uppsala fra viking igjen, og det ble gjort stor stas på ham. Han satt gjerne lenge og drakk om kvelden, kong Alv gikk oftest tidlig til sengs.
Dronning Bera satt ofte oppe om kvelden, og hun og Yngve satt og fjaset med hverandre. Alv snakket mange ganger til henne om dette, og bad hun skulle gå og legge seg før, han ville ikke ligge våken og vente på henne, sa han.
Hun svarte ham og sa at den kvinne kunne være glad som fikk Yngve til mann og ikke Alv; han ble svært sint, for hun sa dette flere ganger.

En kveld kom Alv inn i hallen mens Yngve og Bera satt i høgsetet og talte med hverandre. Yngve hadde sverdet liggende over knærne. Folk var svært drukne og la ikke merke til at kongen kom inn.
Kong Alv gikk til høgsetet, drog sverdet fram av kappa og stakk det gjennom Yngve, broren. Yngve sprang opp, drog sverdet og hogg Alv banehogg, og de falt begge 2 døde på golvet.

Alv og Yngve ble hauglagt på Fyrisvollene.

Fra Ynglingesagaen:

21.
Yngve og Alv var sønine hans Alrek, som deretter vart kongar i Svitjod.
Yngve var ein stor hermann og ovende sigersæl, væn og ein stor itrottsmann, sterk og djerv i slage, raust paa handi (71) og gladværug. Av alt dette vart han namnkjend og vensæl.
Kong Alv, bror hans, sat heime og var ikkje paa herferd; han vart kalla Elfse og var tagall og raadrikin (72) og grettin. Mor hans heitte Dageid, dotter til kong Dag den megtuge, som Doglingane er ætta fraa. Kong Alv hadde ei kone, som heitte Bera, ei væn kvinne, mykje fyri seg og gladværug.

Ein haust var Yngve Alreksson komin fraa vikingferd til Uppsalir og var daa oversleg namngjetin. Han sat jamt lengi uppe ved drykken um kveldane, men kong Alv gjekk tidt og lagde seg tidleg. Dronning Bera sat tidt uppe um kveldane, og ho og Yngve svalla med kvarandre. Alv rødde ofte um dette, og bad ho ganga og leggja seg tidlegare, og sagde at han vilde ikkje vaka etter henne.
Ho svara og sagde, at den kona var sæl, som heller var gift med Yngve enn med Alv. De vart han fælt vond for, daa ho tidt sagde dette.

Ein kveld gjekk Alv inn i halli, medan han Yngve og ho Bera sat i høgsæte og svalla. Yngve hadde eit sverd yvi knéi; alle folk var ovende drukne og gav ikkje gaum etter, at kongen kom inn.
Kong Alv gjekk til høgsæte og drog eit sverd fram undan kappa og stakk igjenom Yngve, bror sin. Yngve spratt upp og drog sverde og hogg Alv banehogg, og dei fall baae tvo daude paa golve.

Alv og Yngve vart hauglagde paa Fyrisvollane. So segjer Tjodolv:

Daud laut han liggja,
drepin av Alv,
herren som vaktar
paa heilagdomen (73),
daa kongen ovundsjuk
mot Yngve fór,
og med blodut sverd
til bane stakk han.
Harmelegt var de,
at hovdingar djerve
dronningi skulde
til draap eggja,
daa bror gav bror
banehogg,
aabruige,
i utrengsmaal.

Forklaringer:
(71) Gjevmild.
(72) Myndug, som gjerne vil raada.
(73) Kongane var tempel-eigarar og vart difor kalla dei som vaktar heilagdomen (vé-stall). 		Alreksen, Yngve (I4611)
 
292 .
Øysten Johan Langset (født 4.mars 1912 i Trondheim, henrettet 17.november 1943 på Kristiansten festning i Trondheim) var en norsk anleggsarbeider, politiker og motstandsmann under 2.verdenskrig. Han var aktivt medlem av Wærdahl-gruppen, og ble arrestert, torturert og henrettet i forbindelse med Wærdahl-saken høsten 1943. Han var også leder av AUF i Sør-Trøndelag, og landsstyremedlem i AUF da han ble skutt på Kristiansten festning.

Nasjonal Samling erklærte den 25.september 1940 at alle andre politiske organisasjoner var forbudt, og AUF måtte med det nedlegge sin ordinære virksomhet. Som et tilsvar til okkupasjonsmaktens diktatur, organiserte Langset seg raskt sammen med en rekke andre unge menn og kvinner i motstandsbevegelsen i Trøndelag. I samarbeid med personer tilknyttet blant annet Arbeideridretten, AUF og NKP, utgjorde Langset en del av Wærdahl-gruppen. Langset var en fremtredende person i det illegale motstandsarbeidet i gruppen, og er i flere sammenhenger nevnt som en av gruppens ledere. Langset var også involvert i produksjon og distribusjon av illegale aviser og blant annet var han sammen med AUFer Eli Aanjesen redaktør for den eneste utgaven av Fri Fagbevegelse utgitt i Trøndelag, på våren 1941.
Under krigens tidlige fase deltok Langset på en lang rekke planleggingsmøter for motstandsarbeid i regi av personer tilknyttet AUF. Langset var en aktiv deltaker på et 14 dager langt hemmelig møte med AUFere fra andre deler av landet på Dovre 10.-24.august 1941. I tillegg til dovremøtet deltok han sammen med blant andre Trygve Bratteli på et møte med fremtredende AUFere hjemme hos Rakel Seweriin i Oslo på senhøsten 1941.
Selv om den militære samordninga i Trøndelag under krigen forble vanskelig gjennom okkupasjonsårene, var Thingstad- og Wærdahlgruppens illegale motstandsarbeid av et betydelig omfang. I all hovedsak bestod denne delen av motstandsbevegelsens arbeid av kurervirksomhet, militær etterretning, trykking og spredning av illegale aviser, flyktningetransport, innsamling av penger til etterlatte familier, i tillegg til at de organiserte og bedrev opptrening av militære grupper. Wærdahlgruppens tilgang på stensilmaskin gjorde arbeidet med trykking av illegale aviser enkelt, og i årene 1941-1943 kom illegale aviser trykket av gruppen ut med jevne mellomrom med 1-2 ukers intervaller. Gruppene forberedte og gjennomførte også flere tilfeller av sabotasje.
Nazistenes mann, Karl Adding rapporterte i 1943 til Henry Rinnan at det internt i Wærdahlgruppen var opprettet en egen likvidasjonsskvadron som av Adding og Rinnan ble omtalt som Terrorgruppen. I Rinnans testamente hevder Rinnan at Øysten Langset ledet denne gruppa, hvis hovedmål var å likvidere fremtredende nazister i Trondheim, og at dette var blant hovedgrunnene til at man slo så hardt ned på Wærdahlgruppas motstandsarbeid.

Om ettermiddagen den 7.oktober 1943, gikk 4 motstandsmenn uten tilknytning til Wærdahl-gruppen til angrep på Henry Rinnan utenfor hans hjem i Landstadveien. Målet med angrepet var å kidnappe Rinnan og frakte ham til avhør i Sverige. Imidlertid mislyktes kidnappingsforsøket, og etter en skuddveksling ble Rinnans nære venn Karl Dolmen kritisk skadet. Som et tilsvar til attentatet, ble det foretatt omfattende arrestasjoner av personer tilknyttet den kommunistiske motstandsbevegelsen i Trøndelag, av tyskerne omtalt som - Sachen der Øysten Langset. Etter infiltrasjon av Wærdahl-gruppen, hadde okkupasjonsmaktens agent Karl Adding skaffet seg omfattende oversikt over gruppens arbeid, og kjente de fleste av medlemmene personlig. Adding forrådte motstandsmennene i gruppen, og ledet effektivt Henry Rinnan og Gestapo til personene i miljøet rundt Øysten Langset og Carsten Wærdahl. Etter opprullingene regissert av Rinnan og Adding, døde Adding 30.desember 1943. Flere kilder hevder at Adding angivelig skal ha blitt forgiftet som hevn for hans rolle i opprullingen av Wærdahl-gruppen, men ingen har påtatt seg ansvaret for Addings død.

Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble sammen med Øysten Langset utpekt som hovedmål for arrestasjonene, og Wærdahl ble arrestert kort tid etter angrepet mot Rinnan. Rinnan hadde etter bistand fra Karl Adding utpekt den nære kretsen rundt Wærdahl, herunder Langset som hovedmål for gjengjeldelsene. Rinnan hevdet senere at Wærdahl og Langset ledet en gruppe kalt - Terrorgruppen - hvis mål angivelig skal ha vært å likvidere fremtredende nazister i Trøndelag. Disse påstandene er ikke bli verifisert, og man vet med sikkerhet at ingen av medlemmene av Wærdahl-gruppen deltok i attentatet mot Rinnan og Karl Dolmen 7.oktober 1943.

Den 16.oktober ble Øysten Langset arrestert av Gestapo, og lørdag 6.november ble han sammen med 7 andre medlemmer av Wærdahl-gruppen dømt til døden ved skyting. I vitneutsagnene fra motstandskvinnen Edel Sødahl forteller hun at Langset sammen med Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble utsatt for grov tortur i Bandeklosteret til Rinnanbanden i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Langset og Wærdahl var med dette blant de første til å utsettes for den svært brutale torturen Henry Rinnan og hans bande senere ble dømt for under rettsoppgjøret etter 2.verdenskrig. 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
293 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I87)
 
294 . Den 17.september skrev Ruth til kjæresten Dusan (c/o Backelin, Birger Jarlsgatan 35, Stockholm) hvor hun fortalte fra rettsforhøret, om penger hun hadde mottat fra Rinnan, og om deres planer om å kunne gifte seg som så vanskelige ut i og med at hun nå satt fengslet. Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
295 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18661)
 
296 ... i juni 1970 ble Ella Eriksen konfirmert borgerlig av daværende ordfører Ingrid Sandvik på hennes kontor... Eriksen, Ella Kristine "Berg" (I806)
 
297 ...9.Febr... trolovet Grenader Lorentz Ericsen med pigen Giertrud Susana Svensdotter...

Attestert av Wille og Arnt Severin Evjen. 		Family: Lorentz Erichsen Hildrum / Gjertrud Susanna (Hjertrud) Svendsdatter (F702)
 
298 ...confirmeret af Provsten Deinboll, efter dertil at være bleven forberedt dertil hovedsagelig af Pastor Jervell, hvem hun allerede paa Skolen havde faaet inderlig kjær som Lærer. Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
 
299 ...den 8de Januar næstefter blev døbt av min Broder Ludvig, daværende personel Capellan, i nærværelse af følgende Faddere : Bedstemoderen Hanna Hoffmann, (der bar henne ved Daaben), Jomfru Anne Bruun Taarvig og min Søster Louise, samt min Fader, Morbroderen Frederik og mig selv. Vi maatte atter af Hensyn til det indskrænkede Locale gjøre Fadderstadsen saa simpel som muligt. Denne Gang fikk da Marenjohanne sit Ønske opfyldt, da Barnet erholdt Mormoderens navn - Hanna. Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
 
300 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I800)
 

      «Prev «1 ... 2 3 4 5 6 7 8 9 10 ... 352» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 15.0.1, written by Darrin Lythgoe © 2001-2026.

Maintained by Tor Kristian Zinow.