Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 901 to 950 of 16,193
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 901 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F8241)
|
| 902 | All Saints Catholic Church. | Wrege, Henry Leo (I9912)
|
| 903 | Alle Ullas 3 døtre, Elin Karolina, Hallvi Ulrika og Hjördis, var tilstede ved hennes dødsleie. | Angelin, Johanna Ulrika "Hellström" / "Hammer" (I170)
|
| 904 | Allenburg ? | Hartig, Werner Ernst Max Albert (I633)
|
| 905 | Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet. Generalløytnant Otto Ruge var den mest betydningsfulle norske offiser i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde stor innflytelse på forsvarsreformene i mellomkrigsårene og viste tidlig forståelse for at landets forsvar måtte utformes slik at det kunne være i stand til å møte tidens nye utfordringer. Hans radikale og usentimentale syn på forsvarspolitikken gjorde ham til en svært omstridt skikkelse i konservative militære og forsvarsvennlige kretser i 1930-årene. Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9.april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10.april 1940 og i tillegg forsvarssjef fra 18.mai 1940. Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen. Som kommanderende general ledet han de norske styrkene i kampene i Sør-Norge fram til 2. mai da 2. divisjon kapitulerte. Sammen med regjeringen evakuerte overkommandoen til Nord-Norge. Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. De norske styrkene kapitulerte den 10.juni 1940. Hans disposisjoner under felttoget var en forutsetning for Norges senere plass i den store krigsalliansen og sikret ham en fremtredende plass i nasjonens historie. Etter kapitulasjonsavtalen ble undertegnet satt Ruge som krigsfange i direktørboligen på Grini fangeleir. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod. Den 15.juli ble han transportert med fly til Dresden i Tyskland der han satt i fangenskap på Königstein festning. I 1943 ble han flyttet til et Sonderlager i Thorn (polsk Toru?) i Polen. Derifra kom han sommeren 1944 til Oflag XXI-C i Ostrzeszów i Polen der de andre norske offiserene som var krigsfanger satt. Mot slutten av krigen ble han overført til Schildberg og deretter til Luckenwalde (Stalag III A). Da sovjetiske styrker inntok Luckenwalde ble Ruge sendt til Moskva og kom hjem 3.juni. I Moskva klarte han å hindre at de gjenværende norske offiserene i sovjetisk sone ble sendt til Norge via Sovjetunionen og Murmansk. I stedet ble de værende i Luckenwalde i den sovjetiske okkupasjonssonen. Ruge overbeviste Johan Bernhard Hjort om å bli værende i Groß Kreutz så lenge som mulig fordi Ruge mente det var svært nyttig å ha nordmenn i nærheten av Berlin når det tyske sammenbruddet kom. Bakgrunnen for at omkring 800 gjenværende norske offiserer skulle sendes til Murmansk var en avtale fra Jalta om at de norske soldatene skulle settes inn i kamp ved Kirkenes. Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi.[10] Ruge ble ved avskjeden tildelt æresbolig ved Høytorp fort, i kommandantboligen (lokalt kjent som Rugevillaen), der han bodde frem til sin død i 1961. Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen. Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. En General Ruges veg ligger også i nordbyen på Gjøvik. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel. En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981. | Ruge, Otto (I17767)
|
| 906 | Allerede før sin forflyttelse fra Askevold til sokneprest-stillingen ved Nykirken i Bergen, var Fredrik sykelig. Ved reskriptav 18.mars 1763 ble han fritatt for slike visitasreiser, som hans helbred og krefter ikke kunne tåle. Likevel ser vi av hans visitasberetninger at han for eksempel i 1764 besøkte kirker i Sunnhordaland, Hardanger og Voss. I 1765 i Sønd- og Nordfjord, 1767 Sunnmøre og 1769 Nord- og Midthordaland prostier, hvor dog reisen ble avbrutt på Askøy på grunn av sykdom. Også i 1770 var han ute på visitas. I sin kritikk av de forskjellige prester, roser Fredrik flere ganger dem som la sin preken slik an at den kunne forståes også av den enfoldige almuen. Under tilløp til religiøs uro i Bergen i hans siste år som biskop, fra Herrnhutisk side, synes han å ha inntatt en så besindig holdning, at det hele gled over. På grunn av sykdom tok Fredrik avskjed 27.juli 1774 med pensjon, og ble boende i Bergen til sin død fem år senere. | Hansen Arentz, Fredrik (I2325)
|
| 907 | Allerede i 1520 er det en Biørn paa Soelbergh. Om han står det: Vum pueris 5 lod Sølff oc 4 lod sølff for barnepenning. I 1553-1557 til Stenviksholm len Biiornn 1/2 pund smør 2 wogher maltth. I 1590 10 1/2 mark smør 21 mark mjøl i leidang. Er denne Biørn den samme, og er Biørn en forfar til Biørn Solberg som nevnes fra 1607? Biørn Solberg legger 10 skjepper korn i tiende i 1607. Han står for 1/2 spann i 1610 da han legger 1 Daller i leilendingsskatt. Det er nok sønnen hans, Bersuend som står som husmann i 1620, og som legger ut 1/2 Daller. Biørn selv må ut med 1 ort i kvernskatt, og 2 Daller i leilendingsskatt (Bersvend står som betaler for denne skatten). Leilendingsskatten i 1624 er på 1 Daller 1 ort. I 1630 har Bersuend tatt over etter Biørn for godt. | Solberg, Biørn (I2544)
|
| 908 | Allerede i 1665 bor Thor på Øvre Nøss. I 1669 forteller matrikkelen at Tord skylder 3 huder 3 skinn, derav eier han selv 2 huder med bygsel, 1 hud er krongods og 3 skinn er canonigods. Gården før på 24 kuer og 4 hester, og sår 9 tønner. Skatt 6 riksdaler. Feded er i Nøss seter, skog til gårdens nytte og en bekkekvern. | Jensen Bratberg, Thor "Nøss" (I9526)
|
| 909 | Allerede i 1831 begynte man å fprberede seg på den fryktede kolerapesten som stadig herjet i fremmede land. Sunnhetskommisjonen i Onsøy møttes på Kolberg i november for å forberede tiltak mot pesten. Da bestemte de hvilke gårder som skulle være sykestuer for kolerapasienter, og Buvik på Slevik ble utpekt som lasarett for Ytrefjerdingen. Mathias Hjorths tidligere sjef på batteriet, løytnant Lemvig, ble året etter oppnevnt som en av underoppsynsmennene i koleraberedskapen i Onsøy. På ettersommeren 1834 kom koleraepidemien til Onsøy, og først og fremst nettopp til daværende Halvorsrød (Slevik) skolekrets. Den 18.august hadde Onsøy sunnhetskommisjon møte på prestegården i forbindelse med sykdommens ankomst, og fordi - undertoldbetjent Hjort var angreben af sykdom - og dr.Bull ble anmodet om å klarlegge hva slags sykdom det dreide seg om. Mathias Hjorth overlevde, men det første koleradødsfall i Onsøy rammet trolig hans søster, 45 år gamle - Jomfru Hjort paa Solbrekke - 23.august. Hun var den første av ialt 16 personer som døde i epidemien i løpet av de neste ukene denne høsten. | Hjorth, Mathias (I496)
|
| 910 | Allerede i 50-års alderen har soknepresten Peter Arentz, - for sin alderdoms tiltredelse og kalds nødtørftighet - bedt om å få en medtjener i kallet. Det ble sokneprestens tilkomne svigersønn Claus Koren (gift med datteren Maren), som ble utnevnt som kapellan i 1683. | Johansen Koren, Claus (I12866)
|
| 911 | Allerede på 60-tallet ble han brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderpartipolitikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Medlemskap i regjering: Statssekretær Forsvarsdepartementet 28.01.1976-08.10.1979. Statssekretær Utenriksdepartementet 15.10.1979-14.10.1981. Statsråd Forsvarsdepartementet 09.05.1986-16.10.1989. Statsråd Forsvarsdepartementet 03.11.1990-02.04.1993. Utenriksminister Utenriksdepartementet 02.04.1993-13.01.1994. Biografiske opplysninger: Personalia: Født 29.11.1937 i Oslo. Død 13.01.1994. Sønn av havarisjef Nils Holst og Ester Salvesen Utdanning: Student 1956. Russisk-kurs Forsvaret 1958. Bachelor of Arts, Columbia University 1960. Mag. art. statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1965. Yrke: Vitenskapelig assistent Forsvarets forskningsinstitutt 1960-1962. Forskningsstipendiat Centre for international affairs, Harvard University 1962-1963. Forsker Forsvarets forskningsinstitutt 1963-1967. Forsker Hudson Institute N. Y. 1967-1969 . Forskningssjef Norsk utenrikspolitisk institutt 1969-1976. Visiting Professor Carleton University, Ottawa 1970. Direktør Norsk utenrikspolitisk institutt 1981-1986, 1989-1990. Offentlige verv: Medlem Utvalget for rustningskontroll og nedrustning 1969-1976. Leder Arbeidsutvalget for de europeiske markedsspørsmål 1980. Medlem Rådet for Norsk Utenrikspolitisk Institutt 1980-1982. Nestleder Forsvarskommisjonen av 1990 1990-1992. Medlem Rådet og Executive Committee i International Institute for Strategic Studies, London 1970-1986. Medlem Trilateral Commission fra 1975. Rådgiver The Palme Commission on Disarmament and International Security Issues 1981-1989. Medlem Styret for Centre for European Policy Studies, Brüssel 1982-1986. Medlem Styret for Institute for East-West Security Studies 1982-1986. Medlem Styringsgruppen i European Security Study 1983-1986. Spesialrådgiver Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1983-1987. Leder Kommisjonen for New Approaches to Non-Proliferation European Approaches 1984-1986. Tillitsverv i partier: Medlem DNAs internasjonale utvalg fra 1969. Tillitsverv i organisasjoner: Medlem Styret i Europabevegelsen i Norge fra 1973. Formann Europabevegelsen i Norge 1982-1986. Utmerkelser m.v.: Få dager før sin død fikk han melding om at han var nominert til Nobels fredspris 1994. Årets Europeer sammen med sin hustru Marianne Heiberg 1994. Fredspris fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen - Pax - 1994. Fredspris fra Harry S. Trumaninstituttet i Jerusalem 1994. Etterlater seg - Johan Jørgen Holsts minnefond - som Marianne Heiberg administrerer (avholder bl.a. Fotball for fred). Litteratur: Artikler i norske og utenlandske tidsskrifter og dagbøker. En rekke monografier. Holst, Johan Jørgen: Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I-II, Oslo 1967. Holst, Johan Jørgen og William Schneider (red.): Why ABM? Policy Issues in the Missile Defence Controversy, New York 1969. Holst, Johan Jørgen (red.): Security, Order, and the Bomb, Universitetsforlaget, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Hvorfor ja til EF, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): EF - Norges vei, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Five Roads to Nordic security, Oslo 1973. Holst, Johan Jørgen: Norge og rustningskontroll i Europa, Oslo 1974. Holst, Johan Jørgen og Christoph Bertram (red.): New Strategic Factors in the North Atlantic 1977. Holst, Johan Jørgen og Uwe Nerlich (red.): Beyond Nuclear Deterrence: New Arms, New Aims 1977. Holst, Johan Jørgen: Vår forsvarspolitikk, Tiden, Oslo 1978. Holst, Johan Jørgen (red.): Norsk utenrikspolitikk, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen (red.): Norwegian foreign policy in the 1980's, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen: Deterrence and Defence in the North, Oslo 1985. Corbin, Jane: Den norske kanalen, Tiden, Oslo 1994. | Holst, Johan Jørgen (I2674)
|
| 912 | Allerede to dager etter biskop Eskills død postulerte domkapitlet i Nidaros Bergensbispen Aslak Bolt til erkebiskop. Aslak kom til Nidaros samme året, og det ble sendt melding til paven om valget. Han godtok domkapitlets postulering og providerte Aslak til erkebiskop etter å ha løst ham fra Bergen bispedømme. Aslaks to representanter i Roma, korbrødrene Svein Eriksson og Torstein Nikolasson oppfylte hans økonomiske forpliktelser til kurien. De betalte med engang de foreskrevne 800 gylden i hovedavgift og de andre avgiftene. Aslak Bolt hørte til en av de mer fremtredende slekter i tiden, og etter å ha vært biskop i Bergen i 20 år hadde han vel midler nok til å betale. Han må ha vært en mann med utpreget sans for orden og administrasjon. Aslak var en stormann både i kraft av det miljø han var utgått av og på grunn av sin stilling som biskop. Listen over hans løsøre bærer preg av det. Aslaks bøker er med ett unntak alle av religiøs eller kirkelig karakter, i hans eie var intet mindre enn 19 teologiske verker. Dette må vel regnes blant de forholdsvis store boksamlinger på denne tiden. Blant hans bøker finner vi to brevarier, det ene var et breviar for hele året etter praksis i Bergen. Videre har vi et teologisk skrift som Compendium theologice veritatis, en andaktsbok som Textus Boecii de consolacione, bøker som vel har vært ment til hjelp for utarbeidelse av prekener, som Summa virtutum og Sermones dominicales Jacobi de Voragine, og selvfølgelig også Liber revelacionum Birgitte. Aslak ville fra første stund av som leder av den norske kirkeprovins ha orden i sakene. Han satte snarest i gang en opptegnelse over inntektene av erkesetets gods (Aslak Bolts Jordebog). I jordeboken oppregnes de steder erkebiskopen skal visitere, og lengden av hans opphold på de forskjellige stedene. I alt var det 34 hovedkirker og 4 klostre. Her ble det inngått avtaler og om hvordan visse avgifter skulle betales. I alle skrivelser om for eksempel mikkelskornet heter det at dette er en gammel avgift som i lengre tid ikke har vært betalt. Det nevnes også hva denne skulle gå til: Skal nå hvert alter ha så store inntekter ut over det som de før hadde, som her sies og som vi kom fram til med allmuens samtykke. Og så regnes det opp 14 altre i domkirken og de prestegjeld hver av dem skal ha denne inntekten fra. Hver korbror skulle ha sitt alter i domkirken, så det er sannsynlig at korbrødrene akkurat som erkebiskopen har fått sine inntekter forminsket på grunn av forskyvninger i jordverdier og mindre avkastning. Erkebiskopen måtte selvsagt ha noe å tilby allmuen til gjengjeld. Sognemennene i Selbu gikk med på at mikkelskornet skal komme til Sanct Thomasalteret i Nidaros domkirke og den korbror som har det, for messehold og gode gjerninger, som skal gjøres på allmuens vegne både for levende og døde. Allmuen vil årlig gi en avgift til korbrødrene i domkirken til evigvarende eie for det messehold som de skulle ha i Nidaros domkirke, hver dag en sunget messe for alle levende mennesker, for fred og gode årringer, og den andre messen skal leses for sjelene til alle kristne som er døde. Jordeboken gir oss også andre opplysninger om Aslaks ordnende virksomhet. Like etter at han ble valgt, sendte han sin kapellan til Sverige for å kjøpe kobber til kirkens behov på taket over Hellig Olavs skrin. Han har også gitt forordninger for erkesetets leilendinger, og han har nøyaktige bestemmelser om hvordan en skal få kirkelig ombud. Aslak må ha lagt an på å organisere sin administrasjon i bestemte former. Alt skulle han ha oppskrevet og ordnet,alle skulle gjennom skriftlige avtaler og fullmakter vite hva de hadde å holde seg til. Den systematiske orden som Aslak tilstrebet og gjennomførte, har kanskje ikke hans forgjengere hatt sans for, og det kan vel forklare at vi vet så lite om deres virksomhet som erkebiskoper. Han gjenoppbygget Nidarosdomen etter brann i 1432. Aslak holdt er provinskonsil i Bergen i august 1345. Han kalte sammen til nytt konsil, denne gang i Oslo. Her møtte alle de norske biskopene unntatt biskopen av Oslo. Statuttene ble forkynt offentlig på møte i provinskonsilet den 20. desember 1436. En gruppe bestemmelser i Aslak statutt er alle de som medfører kirkestraff, som ekskommunikasjon og bannlysning, og alle manndrapere i kirkeprovinsen. Bare pønitentiaren ved katedralen kan løse disse siste, og de geistlige som våger å gjøre dette uten tillatelse fra biskopen, blir bannlyst ved selve gjerningen. Ekteskapssaker og større saker som simoni, sakrilegium og lignende kan prestene på landet ikke behandle, de må overlates til biskopene og deres officialer med domkapitlenes samtykke. Dersom noen ugift lever i offentlig frilleliv, skal presten i sin kirke nevne dem ved navn tre ganger i året, for at de enten skal gå fra hverandre eller gifte seg. Dersom de ikke ville høre på denne gagnlige påminnelsen innen et år, skal de utelukkes fra altergangen. Konsilet i Oslo i 1436 må ha vært det siste provinskonsilet som har vært holdt i Norge. Statuttene må følgelig ha vært det siste kirkelige statuttet for det katolske Norge med dets biland. Aslak var nå en eldre mann med mangfoldige plikter, det er ikke alltid det kan ha vært lett for en enkelt mann å overholde, idet vi skriver 1442. Vi skal ikke her komme inn på Aslaks virksomhet som medlem av det norske riksrådet. Hans autoritet kan vi forstå, og det er nokså klart at han burde ha særskilte forutsetninger som fredsstifter. Men samtidig kunne han pleie sin kirkes ve og vel. Sammen med biskop Olav og hans kapitel avtalte han med engelske kjøpmenn at de skulle sørge for at det kunne komme en dyktig klokkestøper til Bergen for at han kunne lage kirkeklokker til domkirkene i Nidaros og Bergen. Begge steder skulle ha tre klokker, én stor og to mindre. Aslak må ha vært forbausende aktiv, han må alltid ha vært på farten, det kan vi slå fast fordi vi i diplomene kan følge ham fra år til år. Øyensynlig har han vært våken og påpasselig til det siste. Karl Knutsson Bonde ble kronet til norsk konge i Nidaros i november 1449 av Aslak. Vi har omtalt Aslak som administrator og ordensmann og påpekt hans evner og interesser på disse områdene. Men hvordan var Aslak Bolt som prest og overhyrde? Våre kilder forteller om avtaler og forskrifter, men om det som hørte en prests eller biskops alminnelige gjerning, har ikke skriftene noen opplysninger om. Vi vet at Aslak har vært på visitas i sitt bispedømme, og vi må følgelig slutte at han har meddelt fermingen til de unge. Vi må videre kunne regne med at han har lest sin messe, at han har viet prester og kirker, og at han som en god hyrde har hatt omtanke for sin menighets ve og vel. Våre kilder kan gi et skjevt inntrykk all den tid de praktisk talt ikke berører denne siste og viktigste siden av en katolsk kirkefyrstes virksomhet. For Aslak som for hans forgjengere var deres virke på denne jord en forberedelse til det hinsidige, de trodde og visste at de som hyrder og overhyrder ikke bare måtte stå til ansvar for sitt eget liv, men også for hvordan de hadde ledet sin hjord på den vei som fører til Guds rike. Her kan det til slutt være på sin plass å gjengi en setning som godt kan ha vært formet og uttalt av Aslak Bolt selv: Alt som er verd å minnes og ikke glemme, er Guds signede nåde og ikke menneskenes snille. Han lot skrive Aslak Bolts jordebok, et viktig kildetidsskrift. Det er den første omfattende jordeboken etter svartedauden, og oppgir både gammel landskyld og det som reelt ble betalt (gammel og ny landskyld). Dette gir en god pekepinn på fallet i landskylda etter pestens herjinger. Aslak registrerte kun eiendommer der erkebispestolen hadde eierinterresser (parter), men er svært nitid ført, i den forstand at også eiendommer med svært liten avkastning er tatt med. I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunneieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk. I jordeboken er ført kun bispesetets parter i hver gård, det kan ligge høyere total landskyld på noen gårder. Dette var et svært komplisert system, som ikke kan utredes i en håndvenning. Jordeboken er landskylda oppgitt i penger, smør, korn, malt eller mel. Inndelingen var omtrent slik: Arealgr.lag: 1 markebol = 8 øresbol = 8 tønner land = ca. 32 da. Penger: 1 mark forngild = 8 øre/aurar = 24 ørtuger/ertogar. Smør: 1 spann = 3 bismerpund = 72 merker = 15,43 kg. Korn: 1 vett = 6 våg = 18 lispund = 432 merker = 111,1 kg. Korn: 1 landslovskippund = 148 kg. Når det gjelder gammel skyld i jordeboken hadde 1 mark penger (1 markebol) samme verdi som 3 spann smør. Slik ble landskylda av ett øresbol (1 øre i penger) likt med 27 merker smør. Eitt øresbol tilsvarte trolig ca. 4 da innmark, av dette skulle 1 da etter loven ligge som havning. Ett spann smør tilsvarte omtrent hele årsproduksjonen til ei ku den gangen, og man regner med at det lå ca. 2 (1,5 - 3) øresbol innmark bak hver melkeku, av disse 8 da ble det dyrket korn eller andre matvekster på 6 da. i 1428 på Nidaros, Sør-Trøndelag, Norge. | Hartvigsen Bolt, Aslak (I4763)
|
| 913 | Alm, Brøttum? Født omkring 1580. | Syversen Sigstad, Lars (Laurits) (I9389)
|
| 914 | Alpint: Noen resultater: Readys slalåmrenn i Rødkleiva, 25.januar 1960: Damer kl.B: Vinner: Ba Fossum, Asker, 94,5 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 98,2. Hemings utforrenn på Norefjell, 22.januar 1961: Damer kl.A: Vinner: Dikke Eger, Stabæk, 2.25,7 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 2.32,4 Holmekollrennet, Rødkleiva, 26.februar 1961: Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Astrid Sandvik, Heming. Lise Smith, Ready (?), kom på 9.plass, 29,23 bak vinneren. NM Rjukan, 17-19.mars 1961: Storslalåm damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård, 1.41,0 Lise Smith, Heming, kom på 12.plass med tiden 1.54,0 Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård. Lise Smith vant her en bronsemedalje. Norefjell 3.februar 1963: Slalåm kl.A: Vinner: Astrid Sandvik, Heming, 1.01,5 Lise Smith, Heming, kom på 5.plass med tiden 1.22,1 Aurdal 24.februar 1963: Damer kl.A: Vinner: Anne Sundby, Ready, .1.51,0 Lise Smith kom på 2.plass med tiden 1.56,0 Bestum IF's jubileumsrenn i Varingskollen, 8.mars 1964: Storslalåm damer kl.A: Vinner: Liv Jagge, Ready, 1.29,4 Lise Smith, Heming, kom på 7.plass med tiden 2.10,8 God venninne med Astrid Sandvik. Deres mødre Kiddy og Synnøve var også gode venninner. Om Astrid Sandvik: Astrid Sandvik, senere Moe, (født 1.oktober 1939 i Aker) er en tidligere norsk alpinist. Klubb: IL Heming i Oslo. Sandvik deltok 3 ganger i OL: I 1956 i Cortina d'Ampezzo, i 1960 i Squaw Valley og i 1964 i Innsbruck. Hennes beste resultat var en delt 6.plass i slalåm i 1956 (delt med Inger Bjørnbakken). I VM oppnådde hun to 4.plasser i slalåm i 1958 og i 1962, og en 6.plass i utfor i 1958. I 1963 ble Sandvik tildelt Holmenkollmedaljen (sammen med Alevtina Koltsjina, Pavel Koltsjin og Torbjørn Yggeseth). | Smith, Lise Marie "Ottiker" (I14227)
|
| 915 | Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de 2 brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Fra Ynglingesagaen: 20. Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom; dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn. Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei. Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende. Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. So segjer Tjodolv: Fall der Alrek der som Eirik for bror-vaapen sin bane fekk, og med hestens hovud-reimar frendane hans Dag drap kvarandre. Aldri fyrr de spurdest, at Ynglingar heste-beisl hadde til verju. | Agnesen, Eirik (I8317)
|
| 916 | Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de 2 brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Fra Ynglingesagaen: 20. Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom; dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn. Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei. Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende. Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. So segjer Tjodolv: Fall der Alrek der som Eirik for bror-vaapen sin bane fekk, og med hestens hovud-reimar frendane hans Dag drap kvarandre. Aldri fyrr de spurdest, at Ynglingar heste-beisl hadde til verju. | Agnesen, Alrek (I4612)
|
| 917 | Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket. | Eriksdatter Slinde, Else "Alstrup" (I1882)
|
| 918 | Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket. | Povelsdatter Alstrup, Maren (I1879)
|
| 919 | Alt vel her! Havde igår stort selskab: Gamle Brekke og kone, Knud, Hanna, Sophus, Helene (Giftes 17de ds), fru Jensen, Prof. Mohn og kone og Ida Hammer (som fortalte om eders stormfulde hjemreise), Onkel Fred. og kone (Nils og Brubek kom ikke), Onk. Harald og kone og 2 døtre. Skårne smørbrød og dessert. Skolen lover bra, er sikker på vor gage ialfald. Glæder os at E. er frisk. Hils alle fra alle. Din L. | Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
|
| 920 | Altdorf. No surviving sources provide a record of Judith's exact date and year of birth. Yet, we can deduce that Judith was born in or before 795 or 805 given that girls in the Carolingian world would be eligible for marriage at around the age of 12, and her marriage to King Louis occurred in 819. Judith was the daughter of the noble Saxon Heilwig and Count Welf 1, and belonged to the ancestor of the kin-group known to historians as the Welfs. Though the The Welf clan was noble, they were not part of the - Imperial Aristocracy - (Reichsaristokratie) that dominated high office throughout the Carolingian empire. The Welf clan's leaders, having lost influence in their home region of Alemannia (present-day southwestern Germany and northern Switzerland) eventually rose to power though cementing familial ties with the Carolingian Imperial Aristocracy in the 770's. Nonetheless, they remained a part of the upper aristocracy (Hochadel) of their region, given the numerous appearance of the noble titles of ducal (duke) and comital (counts) in primary sources. This noble status made Judith a suitable marriage prospect for the imperial family, and the Welf clan as a whole saw its prestige and power increase after Judith's marriage to the Carolingian emperor Louis the Pious in 819. | av Bayern, Judith (I4592)
|
| 921 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I4718)
|
| 922 | Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer. Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte. Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet. Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet. 1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus. Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg. Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark. Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286. Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk. Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod: Hr. Alf han hugg til han var mod, Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn. På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen. Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen. Kilder: RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver. Isl.Ann. Ann.Dan. A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895. DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59. NHfNF, bd. 2, del 2, 1916. E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923. K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972. d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974. Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972. Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859. Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956. Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006 Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122. | Erlingsen, Alv (I4710)
|
| 923 | Alv var en mektig opplandsk høvding. Han var lendmand på Tornberg (Tandberg) i Norderhov på Ringerike, Buskerud, og hans far het Erling. Skule Baardsson var hans svoger. Fra 1232 hadde neppe jarlen Skule Baardsson en reel maktposisjon som tilsa at han kunne holde tredjedelen av landet. Sagaen regner opp de mektige menn som sto på Skules side under riksmøtet i 1233 i Bergen mellom Skule og kong Håkon, da krav om reduksjon av jarledømmet først ble reist. Kretsen omfattet bl.a. Alv Erlingsson av Tornberg på Ringerike. I 1239 var Alv blandt Skules ivrigste tilhengere, da denne ville anta kongenavn, og innstevnet da de beste bønder fra hele Trøndelag til Øreting. Han deltok i hertug Skules oppstand i 1240 og var en av Skules beste høvdinger under kampene med Birkebeinerne som ble slått det året. Da han ikke nevnes senere, døde han antagelig kort tid senere. Hans sønn var Erling Alvsson, og sønnesønnen hadde samme navn som bestefaren (og som han ikke bør forveksles med), Alv Erlingsson (yngre), og ble en sentral mann i formynderkretsen rundt kong Eirik Magnusson før han ble sjørøver og gjorde opprør mot den norske tronen. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderssleketer, NST Bind VIII (1942), side 130-132, 262-263. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 200. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 812. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95. | Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
|
| 924 | Alzheimers sykdom, og måtte flytte til et hjem for demente ca 2,5 år før sin død. | Eide, Kirsten Johanne "Lidgren" (I606)
|
| 925 | Amalie var datter av Gunder Jacobsen og Ingeborg Jørgensdatter Trane. | Gundersdatter, Amalie "Schancke" (I15280)
|
| 926 | Ammunisjons-, proviant- og materialforvalter ved amter og fæstninger nordenfjelds, og var blant annet stasjonert på Munkholmen utenfor Trondheim fra 10.april 1668. Her var han fram til sin døde, trolig i mars 1688. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 10.april 1668: Klingenberg, Anders Clausen, proviant-, ammunitions- og materialforvalter paa Munkholmen for Trondhjem. Konfirmeres 8.august 1670. Til privatbolig hadde Mentz Christophersen Darre sin egen eiendom, som etter byens gamle regulering, før bybrannen i 1681, lå på det nordøstre hjørnetav Bredgaten (byens gamle hovedgate) og Vår Frue strete. Her bodde hans enke, Maren Schjelderup, i mange år inntil hun etter nevnte bybrann ved skjøte av 6.september 1681 solgte eiendommen til ammunisjons- og proviantforvalter Anders Clausen Klingenberg. I skjøtet som ble lest på Trondhjems byting 22.september samme år, nevnes hennes øde tomt beliggende på hjørnet ved forrige Bredgate, med påstående kjeller, stenmuret hus og kakkelovner. Ved reguleringen etter bybrannen ble eiendommen liggende til nåværende Kongens gate og utgjør nå en delav matrikkel nr. 3, Frimurerlosjens eiendom. | Clausen Klingenberg, Andreas Peter (Anders) (I1863)
|
| 927 | Amund er notert 20.juli 1590. Han fikk ved skifte etter foreldrene i heimegave gården Hesbøl i Eidskog sogn. I mors og farsarv fikk han hele gården Stemsrud i Grue i Solør. Han fikk og en part i gården Kile på Ringerike. | Gundersen Stemsrud, Amund (I15609)
|
| 928 | Amund Hjertsen er omtalt i flere D.N. og et av dem viser at hans søsken Eystein of Sigrid solgte sine deler i Hallan til han i 1513, og den 26.mai 1513 møtte han opp på tinget og fikk det tinglyst. Kilde: DN VIII s. 480. | Gjertsen, Amund (I2057)
|
| 929 | Amund overtar farsgården, og står som bruker fra omkring 1688. I 1711 bodde 16 mennesker på gården som betalte skoskatt. | Larsen Båberg, Amund (I9514)
|
| 930 | Amund var skysskiper dvs. at Båberg var båtstasjon for reisende på Mjøsa og antatt gjestgiveri. | Larsen Båberg, Amund (I9459)
|
| 931 | Amunds kone skulle ha hatt navnet Gyrid. Sønner (ikke sikre): 1. Anders Amundsson. Væpner nevnt 1481-1513. Han eide jord på Ringerike, og var muligens en tid bosatt i Oslo. Gift (?) med Gunhild Petersdatter nevnt 1471-1481. Gift (?) med Gudrid Fartegnsdatter nevnt 1470-1481. 2. Mats Amundsson (I346). Gift (?) med Anna Fartegnsdatter. 3. Olav (Oluf) Amundsen Holter. Nevnes f.omkr.1445. Nevnt 1491-1497-1499. Av våpen Eidsvoll 17.juni 1491 (DN V nr. 953). Gift med Bothilda (Bodil) Svensdotter, f.omkr.1450-1451 Dingelvik, Dalsland (Halv lilja - Byting slekt). 4. Erik Amundsen. Lagmann i Trondheim (?). Nevnes 1458-1497. Bosatt Holter, Nes, Romerike. | Family: Amund Jonsen Seim, "Holter" / Gyrid Halvardsdatter Rustad, "Holter" (F6100)
|
| 932 | Analytisk kjemiker ved Balbach Smelting and Refining Company, Newark, New Jersey. Sjefkjemiker for Imhoff- Berg Silk Dyening Company, Paterson, New Jersey | Heiberg, Ørnulf (I2667)
|
| 933 | Anden Juule Dag... Karie døpt. Faddere: Fredrik Knudsen, Peder Andersen, Ingeborg Johansdatter, Kari Halvorsdatter, Mille Svendsdatter. | Sivertsdatter Myhren, Karen (Karie) "Uglen" (I3029)
|
| 934 | Andeneksamen i juni 1873 (ex.phil. med karakter laud. præ cet.). | Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
|
| 935 | Anders Andersen Kjærulf nevnes av Dyrskjøt 1470. Hand eigede Aslund, fogetgaard och megit gods. Dyrskjøt omtaler ham ikke som Fogde i Kær Herred, men han oppføres dog som sådan 1485, da der tirsdag nest efter St.Knuds og Kjeldsdag ble utstedt tingsvitne om, at der denne dag av Hr.Niels Pedersen, Sogneprest i Vester Hassing, var blitt fremlagt og forlangt tinglest et - Skelbrev - angående V.Hassing og Gandrup Marker, hvilket brev velb. Thorlef Hwal 1460 hadde ervervet ved 8 Sandemænd. Likeledes var Anders Kjærulf herredsfogde 1494, da det utstedtes tingsvitne av Kær Herreds Ting om at Birkelse i 4 Biskoppers tid hadde ligget til Børglum Bispestol upåtalt av Vidskøl kloster. Dyrskjøt sier at han var gift med Else Wogensdatter. Slektens hovedlinjer utgår fra fogd Anders Kjærulf, som levde på 1400-tallet, hans sønner fogd Anders Andersen Kierulf, Jens Andersen Kierulf og Peder Andersen Kierulf. Anders Kjærulf hadde også en datter, hvis navn ikke er kjent, og som var mor til sjøkrigeren Skipper Clement (ca.1485–1536). Fogd Anders Andersen Kjærulf ble født på Vadum i Kjær herred, Jylland, Danmark. Han døde trolig føre 1458 på fogdegården i Vadum sogn. Anders bodde i 1448 i fogdegården i Vadum Sogn og var fogde i Kær herred. Han nevnes også 1450 og 1454, men var visst død eller avgått som herredsfogde føre 1458, da Thord Nielsen både dette år og 1460 nevnes som herredsfogde i Kær herred. Om det er av denne omstendighet, at ingen av Anders Kjærulfs sønner direkte etterfulgte ham som fogde, kan sluttes, at han er død, før sønnene var myndige, skal være usagt, men det må dog bemerkes, at fogdembedet i nevnte herred fra middelalderen av og inntil slutten av det 17.århundre synes at ha vært knyttet til familien Kjærulf med untagelse av den tiden, da nevnte Thord Nielsen hadde det. Navnet på Anders Kjærulfs hustru er ikke kjent, men de synes å ha hatt minst 3 sønner, og er det riktig, som Dyrskjøt forteller, at Skipper Klements mor var en Kjærulf, kan hun også settes inn her. Vi får da følgende barn: 1. NN Andersdatter Kjærulf. Gift med Anders N. N. i Vedsted i Aaby Sogn, med ham hadde hun foruten flere barn, sønnen Klement Andersen, f. 1484, henrettet 1536, kjent fra historien under navnet Skipper Klement. Om ham sier Dyrskjøt, at han forrådte både seg selv og Kjærulfene med sine dårlige krigsanslag. Av andre kjente personer, som tilhører denne familie, må også nevnes Presten i Nakskov Laurids Mortensen Vedsted (Thuraættens Stamfader) og hans stridbare bror Peder Mortensen Vedsted, borgermester i Nakskov omkring 1660. 2. Anders Andersen Kjærulf, som nevnes av Dyrskjøt 1470 (les over). Gift med Else Wogensdatter. De blant flere barn hadde 2 sønner og 1 datter, men kan også ha vært en sønn Jens og en sønn Morten. Vi får da følgende barn til nr.2.: a. NN Andersdatter Kjærulf, gift i Gjettrup (Ulsted Sogn) (och hendis Dater haffde Peder Munch à Haubrogaard och boede i Giettrup). b. Jens Andersen Kjærulf, gift med Gjertrud. c. Morten Andersen Kjærulf. d. Anders Andersen Kjærulf, gift med Marine Bertelsdatter af Vesterbæk. e. Peder Andersen Kjærulf, gift med Karen Bertelsdatter af Vesterbæk. | Andersen Kjærulf, Anders "Kierulf" (I9017)
|
| 936 | Anders Bernhoft omtales som en meget godgjørende mann, og var elsket og aktet av sin menighet. I Leksvik ga han penger til bygdas skole- og fattigvesen. Her i Meldal ga han sin formanns enke 80 riksdaler i pensjon, selv om loven kun befalte 60 riksdaler. Han sørget derfor at ettertidens pensjonsbeløp tilsvarte dette høyere beløpet. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 937 | Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 938 | Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann. | Christophersen Bernhoft, Jørgen (I1708)
|
| 939 | Anders ble først undervist hjemme, kom så i Trondhjems skole og senere i Bergens skole, hvorfra han 1700 ble dimittert. Absolverte samme år eksamen artium, 1702 eksamen filos., 5.mai 1704 eksamen teologi og 10.mai samme år dimisspreken. Dimisspreken, eg. dimisjonspreken, prekenprøve som en teologisk kandidat ifølge Christian 5s Norske Lov 2–2–1 måtte avlegge for å oppnå geistlig embete. | Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
|
| 940 | Anders ble gift med Marit Larsdatter Enmoen. Marit hadde 2 uekte barn fra før giftemålet med Anders. De 2 fikk også flere barn sammen. Anders og Marit ble riktig gamle, han ble 82 år, mens hun ble 89 år. | Family: Anders Olsen Moe, "Enmo" / Marit Larsdatter Enmo (F716)
|
| 941 | Anders ble, under en innrykning av de svenske soldatene i Gauldalen, sendt til prestegården i Oppdal, da fienden innkvarterte seg på prestegården i Støren. Tilbaketoget til general Armfelt og hans karolinerarmé over Tydalsfjellene ved årsskiftet 1718-1719 er velkjent historie. Få begivenheter har levd så lenge på folkemunne som denne tragedien, og mange artikler og bøker er skrevet om den sørgelige skjebnen denne svenske hæravdelingen led. I august 1718 hadde den svenske nordarméen, en styrke på vel 10.000 mann med drøyt 6.700 hester, gjort innfall i Trøndelag, og hele høsten holdt de Trondheim beleiret. Men forsvaret av byen var såpass sterkt at svenskene ikke greide å gjøre noen erobring. Det endelige tilbaketoget over grensen startet etter at Armfelt hadde fått melding om at Karl 12. den 8.desember var falt ved Fredriksten festning i Halden. Sist i desember 1718 gikk marsjen opp Gauldalen. Det planlagte raske sensommerfelttoget hadde trukket i langdrag, og soldatene hadde alt i flere uker savnet vinterutrustning. 2.juledag tok arméen med ca.200 hester og noen tvungne lokale kjentmenn opp fra Haltdalen. Målet var den nærmeste bebyggelsen på svensk side, Handöl, en strekning på 6-7 mil, for det meste i snaufjellterreng. Men fjellet lå med hard skaresnø og bød på relativt gunstige forhold. Allerede på den første etappen, over til Østby i Tydal, bukket mange av de tynnkledte blå-gule soldatene under. For å unngå større tap av menneskeliv lot Armfelt arméen ligge i ro i Tydal de siste 2 dagene fram til nyttårsaften. Her skulle de samle krefter til de resterende 45 kilometrene, en krevende tur gjennom høyfjellet. Soldatene fant lite å bålene sine med, og en kraftig snøstorm herjet nå i fjellet. Marsjen videre skjedde i uorden, og hele armeén var snart i oppløsning. Kulden og stormen tok hundrevis av liv. Omkring 2.300 soldater omkom på den umenneskelige fjellmarsjen. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 942 | Anders bodde på Ytre Tovik, hvor han var leilending, men drev også med fiske. | Nielsen Schjelderup, Anders (I8531)
|
| 943 | Anders boede paa Alstahaug i Skogn, og var Kirkeværge over alle Kirker i Jndherret. Med hans Hustrue Gunild avlehde han Hr Roald på Ytterøen, Henric i Størdalen, en Dotter som havde Hr Kield på Inderøen, en anden Dotter som havde en Prest i Bur hvis Søn var Hr Søfren i Bur. Anders Alstahaug blev anden gang givt med en rig Bonde-Dotter. Hendes Børn bleve Bønder. Han havde over alt 24 Børn, hvoraf mange døde førend de til mandlig Alder. En Søn med den sidste kone var Thore Qvistad. Da sokneprest Erlandsen skreiv det kjende verket sitt om - Den Nordenfjeldske Geistlighed - hadde han tilgjenge til nokre kjelder som seinare har komi bort. Han visste at dei to brørne Hr. Roald Andersen og Hr. Henrik Andersen var søner av bonden på Alstahaug, og den siste kallar han for Anders Eriksen Alstahaug, Kirkeskriver i Indherred. Der er ingen grunn til å tvile på denne opplysninga. I 1574 da lensherren Ludvig Munk styrde Trondhjems Len med hard hand, let han arrestere nokre bønder i Gauldalen, fordi de hadde klaga på han til kongen. Dei ottast for straffa og sette seg til motverje. Dermed hadde dei gjort opprør, og lensherren ville ha dei dømt til døden. Han kalla saman ein lagrett i Trondheim i juli 1574. Domstolen var samansett av 6 bønder, ein frå kvart av dei gamle trøndske småfylka nærast attmed byen, men vi kjenner ikkje namnet på fleire enn 2 av domsmennene: Anders på Alshaug i Skogn og Oluf på Vist i Verdalen. Domen vart slik som lensherren ønskte. Gauldalsbøndene vart dømde til døden og avretta. Men så, i 1578, vart det sett ein Herredag i Trondheim, og da kom enkjene etter dei avretta bøndene fram med sin anke. Dei bad om at det måtte bli reist tiltale mot Anders på Alshaug og Oluf på Vist og dei andre forneme mennene som hadde seti i domstolen. Saka kom opp 15.september og vart avgjort same dagen. Herredagen kom til det resultat at domen over Gauldalsbøndene var urettvis, og om Anders på Alstahaug og dei andre domsmennene heiter det at da har de ikke tydet eller forstaaet loven eller retterbødene som det sig burde. Korkje lensherren eller domsmennene vart dømde til noka straff, ikkje eingong ei skadebot. I alle høve er det ikkje nemnt noko om det i domboka. Men i eit samtidig politisk skriftstykke som har titelen - Den Norske So - (ca. 1584) blir det sagt at dei fekk si straff. Domsmennene måtte syne dei avretta bøndene den æra å føre lika deira til vigd jord. | Eriksen Alstadhaug, Anders (I2825)
|
| 944 | Anders døde etter å ha virket som kapellan hos sin far i Haltdalen omkring et år. Han skal ha vært en begavet student, og hadde dikterevner. Han etterlot seg et manuskript: Christelige Idrætters Opmuntring i adslillige Psalmer. | Jensen Bernhoft, Anders (I1840)
|
| 945 | Anders eide en part i Nordgården, men satt som leilending her i over et halvt hundre år, først under Schøllerne og senere under St.Jørgens Hus. Parten Anders eide utgjorde 18 marklag, mens stiftelsen hadde rådevelde og bygselsretten over 1 øre 6 marklag. I 1657 skattet Anders Eriksen på Nordgården på Solem i Støren for 18 storfe og hester, 5 geiter og 8 småfe. I manntallet 1666 hadde - opsidder - 36-årige Anders på Solem bruksskyld 2 øre. Matrikkel 1667: Ingen Vilchor til Hommelhage. Intet Rødningsland. Schaug til Huustømmer och Brændeved. Anders skattet dette året for 18 storfe og hester, 5 geiter og 8 småfe. Anders Eriksen Solem er nevnt i folketellingen i 1701. | Eriksen Solem, Anders (I2333)
|
| 946 | Anders er (telling 1590) bonde og oppsitter på Røtnes. Han kalles av og til lensmann. Anders er nevnt i skattelistene på Vestre Røtnes i Nes på Romerike frem til ca.1620. Han er notert i 1594-1629 på gården Røtnes. Not. 1610, han eier da Odelsgods i Røtnes. | Erlandsen Røtnes, Anders (I15618)
|
| 947 | Anders Estensen og Ragnhild Olsdatter overtok gården Øvre Berg fra hennes foreldre og var bønder der. Løytnant Henrich Kimbler, som hadde Øvre Berg ved kongeskjøte, selger gården til Anders 19.januar 1749. Bygselbrev fra samme på 1 spann 12 marklag i Berg er datert 9.desember 1746 og tinglyst 10.juli året etter. Under Nyberg i bygdeboka står dette nevnt også: Skjøte til Anders Estensen Berg fra leutnant Henrich Kimbler på egne og hr. Sorenskriver Claus Kimblers vegne på gården berg skyld med landskyld og bygsel 1 spann 12 marklag for 200 riksdaler. Datert 19.januar 1749. Anders ble 12.september 1748 stevnet av løytnant Ramshardt for ikke å ha møtt til en dags pliktarbeid på rearasjon på taket på Soknedal kirke 7.oktober 1747. I 1750 blir han stevnet for tiendesvikt av samme karen. Under Nyberg står det nevnt i bygdeboka: Skjøte til Sivert Jonsen Berg fra medarvinger. Datert 27.februar 1751, på det hver har arvet i Øvre Berg 1 spann 12 marklag imot derfor annammede betaling. Tinglyst 15.juli samme år. Panteobligasjon på 180 riksdaler fra Sivert Jonsen. Datert 1.mars 1751 til ærverdige og vellærde hr.Jørgen Bernhoft mot pant i Øvre Berg. Tinglyst 15.juli 1751. Den 28.februar 1759 får Anders kongeskjøte (nr.288) på - Relutionsretten - til 1 spann 12 marklag i Berg for 36 riksdaler. Skjøte til Arnt Estensen Berg på 20 marklag og aparte bygsel over 16 marklag i gården Berg fra Anders Estensen Berg, Stephen Erichsen Rochstad og Erik Estensen Berg. Tinglyst 15.juli 1762. Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763. Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af. Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg møtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp: Såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill. Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett. Niels ble dermed fratatt Øvre Berg-gården av morsøsteren og hennes mann, med hjelp fra andre inngifte slektninger. Garderingen i skjøtet var for sterkt. I 1772 har Anders Estensen Berg blitt eier av Borstu på Gynnild. Jens Sivertsen, som hadde overtatt Borstu etter sin far, dør i 1780, men etterkommere etter han fortsetter som husmannsfolk på Gynnildbangen, en liten plass under gården. Anders Estensen Berg driver nå både Øvre Berg og Borstu på Gynnild. Hans datter Klara, som gifter seg med Endre Eriksen fra Nordgården på Hov, overtar begge gårdene en stund. Deres sønn Anders overtok Øvre Berg, mens sønnen Erik overtok Borstu. Skjøte fra Anders Estensen Berg til Ole Joensen Presthusgrinden på gården Midtli 18 marklag for 300 riksdaler. Datert og tinglyst 29.juli 1777. Skjøte fra Anders Estensen Berg til Anders Endresen Berg på gården Berg 343, 1 spann 12 marklag, for 600 riksdaler. Datert og tinglyst 29.juli 1796. | Estensen Solberg, Anders "Berg" (I1675)
|
| 948 | Anders Grefsen og hustru Johanne solgte 7 lispund i Nes til sin eldste sønn Torsten ved skjøte 1.september 1728. Ved skjøte 3.september samme året kjøpte Torsten også 8 lispund i gården, som tidligere hadde tilhørt Akers prestebol, av Johannes Schøyen, Even Holmen, Even Sogn og Jon Blinderen, som hadde kjøpt Akers kirke og tilhørende gods av Kronen 2.august 1723. Torsten Grefsen overdro en større del av Nes ved skjøte 6.oktober 1739 til sin søstersønn Hans Jacobssøn Smestad, som deretter sammen med Torsten solgte hele gården ved skjøte 12.juli 1852 til kommerseråd Christian Ancher. Etter Anchers død i 1765 skjøtet enken Karen Elieson 20.mai 1765 gården tilbake til Hans Smestad, som solgte den til Peder Anderssøn og Christen Carlssøn Woxen (Sogn) ved skjøte 15.desember 1765. Sistnevnte var gift med Ingeborg Andersdatter. Peder og Christen skjøtet 1/3 av gården 18.april 1768 til Halvor Haagenssøn Blinderen, som også kjøpte Christen Carlssøns beholdne 1/3 ved skjøte 22.januar 1774. Peder Anderssøn solgte sin 1/3 til Torsten Mogenssøn Hauger ved skjøte 17.mai 1779. | Andersen Grefsen, Torsten (Tosten) (I11611)
|
| 949 | Anders Gundersen fra Pebervigens fattighuus, 55 ... | Gundersen, Anders (I11693)
|
| 950 | Anders Hagerup kom til Tolga i 1678, og var hytteskriver fra 1685-1869 da han døde. Han kjøpte opp mange gårder, og eide Tolgensgård. | Richardsen Hagerup, Anders (I2043)
|