Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 1,001 to 1,050 of 17,413
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 1001 | Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket. | Povelsdatter Alstrup, Maren (I1879)
|
| 1002 | Alt vel her! Havde igår stort selskab: Gamle Brekke og kone, Knud, Hanna, Sophus, Helene (Giftes 17de ds), fru Jensen, Prof. Mohn og kone og Ida Hammer (som fortalte om eders stormfulde hjemreise), Onkel Fred. og kone (Nils og Brubek kom ikke), Onk. Harald og kone og 2 døtre. Skårne smørbrød og dessert. Skolen lover bra, er sikker på vor gage ialfald. Glæder os at E. er frisk. Hils alle fra alle. Din L. | Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
|
| 1003 | Altdorf. No surviving sources provide a record of Judith's exact date and year of birth. Yet, we can deduce that Judith was born in or before 795 or 805 given that girls in the Carolingian world would be eligible for marriage at around the age of 12, and her marriage to King Louis occurred in 819. Judith was the daughter of the noble Saxon Heilwig and Count Welf 1, and belonged to the ancestor of the kin-group known to historians as the Welfs. Though the The Welf clan was noble, they were not part of the - Imperial Aristocracy - (Reichsaristokratie) that dominated high office throughout the Carolingian empire. The Welf clan's leaders, having lost influence in their home region of Alemannia (present-day southwestern Germany and northern Switzerland) eventually rose to power though cementing familial ties with the Carolingian Imperial Aristocracy in the 770's. Nonetheless, they remained a part of the upper aristocracy (Hochadel) of their region, given the numerous appearance of the noble titles of ducal (duke) and comital (counts) in primary sources. This noble status made Judith a suitable marriage prospect for the imperial family, and the Welf clan as a whole saw its prestige and power increase after Judith's marriage to the Carolingian emperor Louis the Pious in 819. | av Bayern, Judith (I4592)
|
| 1004 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I4718)
|
| 1005 | Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer. Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte. Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet. Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet. 1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus. Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg. Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark. Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286. Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk. Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod: Hr. Alf han hugg til han var mod, Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn. På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen. Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen. Kilder: RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver. Isl.Ann. Ann.Dan. A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895. DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59. NHfNF, bd. 2, del 2, 1916. E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923. K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972. d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974. Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972. Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859. Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956. Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006 Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122. | Erlingsen, Alv (I4710)
|
| 1006 | Alv var en mektig opplandsk høvding. Han var lendmand på Tornberg (Tandberg) i Norderhov på Ringerike, Buskerud, og hans far het Erling. Skule Baardsson var hans svoger. Fra 1232 hadde neppe jarlen Skule Baardsson en reel maktposisjon som tilsa at han kunne holde tredjedelen av landet. Sagaen regner opp de mektige menn som sto på Skules side under riksmøtet i 1233 i Bergen mellom Skule og kong Håkon, da krav om reduksjon av jarledømmet først ble reist. Kretsen omfattet bl.a. Alv Erlingsson av Tornberg på Ringerike. I 1239 var Alv blandt Skules ivrigste tilhengere, da denne ville anta kongenavn, og innstevnet da de beste bønder fra hele Trøndelag til Øreting. Han deltok i hertug Skules oppstand i 1240 og var en av Skules beste høvdinger under kampene med Birkebeinerne som ble slått det året. Da han ikke nevnes senere, døde han antagelig kort tid senere. Hans sønn var Erling Alvsson, og sønnesønnen hadde samme navn som bestefaren (og som han ikke bør forveksles med), Alv Erlingsson (yngre), og ble en sentral mann i formynderkretsen rundt kong Eirik Magnusson før han ble sjørøver og gjorde opprør mot den norske tronen. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderssleketer, NST Bind VIII (1942), side 130-132, 262-263. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 200. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 812. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95. | Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
|
| 1007 | Alzheimers sykdom, og måtte flytte til et hjem for demente ca 2,5 år før sin død. | Eide, Kirsten Johanne "Lidgren" (I606)
|
| 1008 | Amalie var datter av Gunder Jacobsen og Ingeborg Jørgensdatter Trane. | Gundersdatter, Amalie "Schancke" (I15280)
|
| 1009 | Ammunisjons-, proviant- og materialforvalter ved amter og fæstninger nordenfjelds, og var blant annet stasjonert på Munkholmen utenfor Trondheim fra 10.april 1668. Her var han fram til sin døde, trolig i mars 1688. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 10.april 1668: Klingenberg, Anders Clausen, proviant-, ammunitions- og materialforvalter paa Munkholmen for Trondhjem. Konfirmeres 8.august 1670. Til privatbolig hadde Mentz Christophersen Darre sin egen eiendom, som etter byens gamle regulering, før bybrannen i 1681, lå på det nordøstre hjørnetav Bredgaten (byens gamle hovedgate) og Vår Frue strete. Her bodde hans enke, Maren Schjelderup, i mange år inntil hun etter nevnte bybrann ved skjøte av 6.september 1681 solgte eiendommen til ammunisjons- og proviantforvalter Anders Clausen Klingenberg. I skjøtet som ble lest på Trondhjems byting 22.september samme år, nevnes hennes øde tomt beliggende på hjørnet ved forrige Bredgate, med påstående kjeller, stenmuret hus og kakkelovner. Ved reguleringen etter bybrannen ble eiendommen liggende til nåværende Kongens gate og utgjør nå en delav matrikkel nr. 3, Frimurerlosjens eiendom. | Clausen Klingenberg, Andreas Peter (Anders) (I1863)
|
| 1010 | Amund er notert 20.juli 1590. Han fikk ved skifte etter foreldrene i heimegave gården Hesbøl i Eidskog sogn. I mors og farsarv fikk han hele gården Stemsrud i Grue i Solør. Han fikk og en part i gården Kile på Ringerike. | Gundersen Stemsrud, Amund (I15609)
|
| 1011 | Amund Hjertsen er omtalt i flere D.N. og et av dem viser at hans søsken Eystein of Sigrid solgte sine deler i Hallan til han i 1513, og den 26.mai 1513 møtte han opp på tinget og fikk det tinglyst. Kilde: DN VIII s. 480. | Gjertsen, Amund (I2057)
|
| 1012 | Amund overtar farsgården, og står som bruker fra omkring 1688. I 1711 bodde 16 mennesker på gården som betalte skoskatt. | Larsen Båberg, Amund (I9514)
|
| 1013 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I25538)
|
| 1014 | Amund var skysskiper dvs. at Båberg var båtstasjon for reisende på Mjøsa og antatt gjestgiveri. | Larsen Båberg, Amund (I9459)
|
| 1015 | Amunds kone skulle ha hatt navnet Gyrid. Sønner (ikke sikre): 1. Anders Amundsson. Væpner nevnt 1481-1513. Han eide jord på Ringerike, og var muligens en tid bosatt i Oslo. Gift (?) med Gunhild Petersdatter nevnt 1471-1481. Gift (?) med Gudrid Fartegnsdatter nevnt 1470-1481. 2. Mats Amundsson (I346). Gift (?) med Anna Fartegnsdatter. 3. Olav (Oluf) Amundsen Holter. Nevnes f.omkr.1445. Nevnt 1491-1497-1499. Av våpen Eidsvoll 17.juni 1491 (DN V nr. 953). Gift med Bothilda (Bodil) Svensdotter, f.omkr.1450-1451 Dingelvik, Dalsland (Halv lilja - Byting slekt). 4. Erik Amundsen. Lagmann i Trondheim (?). Nevnes 1458-1497. Bosatt Holter, Nes, Romerike. | Family: Amund Jonsen Seim, "Holter" / Gyrid Halvardsdatter Rustad, "Holter" (F6100)
|
| 1016 | Analytisk kjemiker ved Balbach Smelting and Refining Company, Newark, New Jersey. Sjefkjemiker for Imhoff- Berg Silk Dyening Company, Paterson, New Jersey | Heiberg, Ørnulf (I2667)
|
| 1017 | Anden Juule Dag... Karie døpt. Faddere: Fredrik Knudsen, Peder Andersen, Ingeborg Johansdatter, Kari Halvorsdatter, Mille Svendsdatter. | Sivertsdatter Myhren, Karen (Karie) "Uglen" (I3029)
|
| 1018 | Andeneksamen i juni 1873 (ex.phil. med karakter laud. præ cet.). | Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
|
| 1019 | Anders Andersen Kjærulf nevnes av Dyrskjøt 1470. Hand eigede Aslund, fogetgaard och megit gods. Dyrskjøt omtaler ham ikke som Fogde i Kær Herred, men han oppføres dog som sådan 1485, da der tirsdag nest efter St.Knuds og Kjeldsdag ble utstedt tingsvitne om, at der denne dag av Hr.Niels Pedersen, Sogneprest i Vester Hassing, var blitt fremlagt og forlangt tinglest et - Skelbrev - angående V.Hassing og Gandrup Marker, hvilket brev velb. Thorlef Hwal 1460 hadde ervervet ved 8 Sandemænd. Likeledes var Anders Kjærulf herredsfogde 1494, da det utstedtes tingsvitne av Kær Herreds Ting om at Birkelse i 4 Biskoppers tid hadde ligget til Børglum Bispestol upåtalt av Vidskøl kloster. Dyrskjøt sier at han var gift med Else Wogensdatter. Slektens hovedlinjer utgår fra fogd Anders Kjærulf, som levde på 1400-tallet, hans sønner fogd Anders Andersen Kierulf, Jens Andersen Kierulf og Peder Andersen Kierulf. Anders Kjærulf hadde også en datter, hvis navn ikke er kjent, og som var mor til sjøkrigeren Skipper Clement (ca.1485–1536). Fogd Anders Andersen Kjærulf ble født på Vadum i Kjær herred, Jylland, Danmark. Han døde trolig føre 1458 på fogdegården i Vadum sogn. Anders bodde i 1448 i fogdegården i Vadum Sogn og var fogde i Kær herred. Han nevnes også 1450 og 1454, men var visst død eller avgått som herredsfogde føre 1458, da Thord Nielsen både dette år og 1460 nevnes som herredsfogde i Kær herred. Om det er av denne omstendighet, at ingen av Anders Kjærulfs sønner direkte etterfulgte ham som fogde, kan sluttes, at han er død, før sønnene var myndige, skal være usagt, men det må dog bemerkes, at fogdembedet i nevnte herred fra middelalderen av og inntil slutten av det 17.århundre synes at ha vært knyttet til familien Kjærulf med untagelse av den tiden, da nevnte Thord Nielsen hadde det. Navnet på Anders Kjærulfs hustru er ikke kjent, men de synes å ha hatt minst 3 sønner, og er det riktig, som Dyrskjøt forteller, at Skipper Klements mor var en Kjærulf, kan hun også settes inn her. Vi får da følgende barn: 1. NN Andersdatter Kjærulf. Gift med Anders N. N. i Vedsted i Aaby Sogn, med ham hadde hun foruten flere barn, sønnen Klement Andersen, f. 1484, henrettet 1536, kjent fra historien under navnet Skipper Klement. Om ham sier Dyrskjøt, at han forrådte både seg selv og Kjærulfene med sine dårlige krigsanslag. Av andre kjente personer, som tilhører denne familie, må også nevnes Presten i Nakskov Laurids Mortensen Vedsted (Thuraættens Stamfader) og hans stridbare bror Peder Mortensen Vedsted, borgermester i Nakskov omkring 1660. 2. Anders Andersen Kjærulf, som nevnes av Dyrskjøt 1470 (les over). Gift med Else Wogensdatter. De blant flere barn hadde 2 sønner og 1 datter, men kan også ha vært en sønn Jens og en sønn Morten. Vi får da følgende barn til nr.2.: a. NN Andersdatter Kjærulf, gift i Gjettrup (Ulsted Sogn) (och hendis Dater haffde Peder Munch à Haubrogaard och boede i Giettrup). b. Jens Andersen Kjærulf, gift med Gjertrud. c. Morten Andersen Kjærulf. d. Anders Andersen Kjærulf, gift med Marine Bertelsdatter af Vesterbæk. e. Peder Andersen Kjærulf, gift med Karen Bertelsdatter af Vesterbæk. | Andersen Kjærulf, Anders "Kierulf" (I9017)
|
| 1020 | Anders Bernhoft omtales som en meget godgjørende mann, og var elsket og aktet av sin menighet. I Leksvik ga han penger til bygdas skole- og fattigvesen. Her i Meldal ga han sin formanns enke 80 riksdaler i pensjon, selv om loven kun befalte 60 riksdaler. Han sørget derfor at ettertidens pensjonsbeløp tilsvarte dette høyere beløpet. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 1021 | Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 1022 | Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann. | Christophersen Bernhoft, Jørgen (I1708)
|
| 1023 | Anders ble først undervist hjemme, kom så i Trondhjems skole og senere i Bergens skole, hvorfra han 1700 ble dimittert. Absolverte samme år eksamen artium, 1702 eksamen filos., 5.mai 1704 eksamen teologi og 10.mai samme år dimisspreken. Dimisspreken, eg. dimisjonspreken, prekenprøve som en teologisk kandidat ifølge Christian 5s Norske Lov 2–2–1 måtte avlegge for å oppnå geistlig embete. | Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
|
| 1024 | Anders ble gift med Marit Larsdatter Enmoen. Marit hadde 2 uekte barn fra før giftemålet med Anders. De 2 fikk også flere barn sammen. Anders og Marit ble riktig gamle, han ble 82 år, mens hun ble 89 år. | Family: Anders Olsen Moe, "Enmo" / Marit Larsdatter Enmo (F716)
|
| 1025 | Anders ble, under en innrykning av de svenske soldatene i Gauldalen, sendt til prestegården i Oppdal, da fienden innkvarterte seg på prestegården i Støren. Tilbaketoget til general Armfelt og hans karolinerarmé over Tydalsfjellene ved årsskiftet 1718-1719 er velkjent historie. Få begivenheter har levd så lenge på folkemunne som denne tragedien, og mange artikler og bøker er skrevet om den sørgelige skjebnen denne svenske hæravdelingen led. I august 1718 hadde den svenske nordarméen, en styrke på vel 10.000 mann med drøyt 6.700 hester, gjort innfall i Trøndelag, og hele høsten holdt de Trondheim beleiret. Men forsvaret av byen var såpass sterkt at svenskene ikke greide å gjøre noen erobring. Det endelige tilbaketoget over grensen startet etter at Armfelt hadde fått melding om at Karl 12. den 8.desember var falt ved Fredriksten festning i Halden. Sist i desember 1718 gikk marsjen opp Gauldalen. Det planlagte raske sensommerfelttoget hadde trukket i langdrag, og soldatene hadde alt i flere uker savnet vinterutrustning. 2.juledag tok arméen med ca.200 hester og noen tvungne lokale kjentmenn opp fra Haltdalen. Målet var den nærmeste bebyggelsen på svensk side, Handöl, en strekning på 6-7 mil, for det meste i snaufjellterreng. Men fjellet lå med hard skaresnø og bød på relativt gunstige forhold. Allerede på den første etappen, over til Østby i Tydal, bukket mange av de tynnkledte blå-gule soldatene under. For å unngå større tap av menneskeliv lot Armfelt arméen ligge i ro i Tydal de siste 2 dagene fram til nyttårsaften. Her skulle de samle krefter til de resterende 45 kilometrene, en krevende tur gjennom høyfjellet. Soldatene fant lite å bålene sine med, og en kraftig snøstorm herjet nå i fjellet. Marsjen videre skjedde i uorden, og hele armeén var snart i oppløsning. Kulden og stormen tok hundrevis av liv. Omkring 2.300 soldater omkom på den umenneskelige fjellmarsjen. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 1026 | Anders bodde på Ytre Tovik, hvor han var leilending, men drev også med fiske. | Nielsen Schjelderup, Anders (I8531)
|
| 1027 | Anders boede paa Alstahaug i Skogn, og var Kirkeværge over alle Kirker i Jndherret. Med hans Hustrue Gunild avlehde han Hr Roald på Ytterøen, Henric i Størdalen, en Dotter som havde Hr Kield på Inderøen, en anden Dotter som havde en Prest i Bur hvis Søn var Hr Søfren i Bur. Anders Alstahaug blev anden gang givt med en rig Bonde-Dotter. Hendes Børn bleve Bønder. Han havde over alt 24 Børn, hvoraf mange døde førend de til mandlig Alder. En Søn med den sidste kone var Thore Qvistad. Da sokneprest Erlandsen skreiv det kjende verket sitt om - Den Nordenfjeldske Geistlighed - hadde han tilgjenge til nokre kjelder som seinare har komi bort. Han visste at dei to brørne Hr. Roald Andersen og Hr. Henrik Andersen var søner av bonden på Alstahaug, og den siste kallar han for Anders Eriksen Alstahaug, Kirkeskriver i Indherred. Der er ingen grunn til å tvile på denne opplysninga. I 1574 da lensherren Ludvig Munk styrde Trondhjems Len med hard hand, let han arrestere nokre bønder i Gauldalen, fordi de hadde klaga på han til kongen. Dei ottast for straffa og sette seg til motverje. Dermed hadde dei gjort opprør, og lensherren ville ha dei dømt til døden. Han kalla saman ein lagrett i Trondheim i juli 1574. Domstolen var samansett av 6 bønder, ein frå kvart av dei gamle trøndske småfylka nærast attmed byen, men vi kjenner ikkje namnet på fleire enn 2 av domsmennene: Anders på Alshaug i Skogn og Oluf på Vist i Verdalen. Domen vart slik som lensherren ønskte. Gauldalsbøndene vart dømde til døden og avretta. Men så, i 1578, vart det sett ein Herredag i Trondheim, og da kom enkjene etter dei avretta bøndene fram med sin anke. Dei bad om at det måtte bli reist tiltale mot Anders på Alshaug og Oluf på Vist og dei andre forneme mennene som hadde seti i domstolen. Saka kom opp 15.september og vart avgjort same dagen. Herredagen kom til det resultat at domen over Gauldalsbøndene var urettvis, og om Anders på Alstahaug og dei andre domsmennene heiter det at da har de ikke tydet eller forstaaet loven eller retterbødene som det sig burde. Korkje lensherren eller domsmennene vart dømde til noka straff, ikkje eingong ei skadebot. I alle høve er det ikkje nemnt noko om det i domboka. Men i eit samtidig politisk skriftstykke som har titelen - Den Norske So - (ca. 1584) blir det sagt at dei fekk si straff. Domsmennene måtte syne dei avretta bøndene den æra å føre lika deira til vigd jord. | Eriksen Alstadhaug, Anders (I2825)
|
| 1028 | Anders døde etter å ha virket som kapellan hos sin far i Haltdalen omkring et år. Han skal ha vært en begavet student, og hadde dikterevner. Han etterlot seg et manuskript: Christelige Idrætters Opmuntring i adslillige Psalmer. | Jensen Bernhoft, Anders (I1840)
|
| 1029 | Anders eide en part i Nordgården, men satt som leilending her i over et halvt hundre år, først under Schøllerne og senere under St.Jørgens Hus. Parten Anders eide utgjorde 18 marklag, mens stiftelsen hadde rådevelde og bygselsretten over 1 øre 6 marklag. I 1657 skattet Anders Eriksen på Nordgården på Solem i Støren for 18 storfe og hester, 5 geiter og 8 småfe. I manntallet 1666 hadde - opsidder - 36-årige Anders på Solem bruksskyld 2 øre. Matrikkel 1667: Ingen Vilchor til Hommelhage. Intet Rødningsland. Schaug til Huustømmer och Brændeved. Anders skattet dette året for 18 storfe og hester, 5 geiter og 8 småfe. Anders Eriksen Solem er nevnt i folketellingen i 1701. | Eriksen Solem, Anders (I2333)
|
| 1030 | Anders er (telling 1590) bonde og oppsitter på Røtnes. Han kalles av og til lensmann. Anders er nevnt i skattelistene på Vestre Røtnes i Nes på Romerike frem til ca.1620. Han er notert i 1594-1629 på gården Røtnes. Not. 1610, han eier da Odelsgods i Røtnes. | Erlandsen Røtnes, Anders (I15618)
|
| 1031 | Anders Estensen og Ragnhild Olsdatter overtok gården Øvre Berg fra hennes foreldre og var bønder der. Løytnant Henrich Kimbler, som hadde Øvre Berg ved kongeskjøte, selger gården til Anders 19.januar 1749. Bygselbrev fra samme på 1 spann 12 marklag i Berg er datert 9.desember 1746 og tinglyst 10.juli året etter. Under Nyberg i bygdeboka står dette nevnt også: Skjøte til Anders Estensen Berg fra leutnant Henrich Kimbler på egne og hr. Sorenskriver Claus Kimblers vegne på gården berg skyld med landskyld og bygsel 1 spann 12 marklag for 200 riksdaler. Datert 19.januar 1749. Anders ble 12.september 1748 stevnet av løytnant Ramshardt for ikke å ha møtt til en dags pliktarbeid på rearasjon på taket på Soknedal kirke 7.oktober 1747. I 1750 blir han stevnet for tiendesvikt av samme karen. Under Nyberg står det nevnt i bygdeboka: Skjøte til Sivert Jonsen Berg fra medarvinger. Datert 27.februar 1751, på det hver har arvet i Øvre Berg 1 spann 12 marklag imot derfor annammede betaling. Tinglyst 15.juli samme år. Panteobligasjon på 180 riksdaler fra Sivert Jonsen. Datert 1.mars 1751 til ærverdige og vellærde hr.Jørgen Bernhoft mot pant i Øvre Berg. Tinglyst 15.juli 1751. Den 28.februar 1759 får Anders kongeskjøte (nr.288) på - Relutionsretten - til 1 spann 12 marklag i Berg for 36 riksdaler. Skjøte til Arnt Estensen Berg på 20 marklag og aparte bygsel over 16 marklag i gården Berg fra Anders Estensen Berg, Stephen Erichsen Rochstad og Erik Estensen Berg. Tinglyst 15.juli 1762. Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763. Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af. Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg møtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp: Såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill. Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett. Niels ble dermed fratatt Øvre Berg-gården av morsøsteren og hennes mann, med hjelp fra andre inngifte slektninger. Garderingen i skjøtet var for sterkt. I 1772 har Anders Estensen Berg blitt eier av Borstu på Gynnild. Jens Sivertsen, som hadde overtatt Borstu etter sin far, dør i 1780, men etterkommere etter han fortsetter som husmannsfolk på Gynnildbangen, en liten plass under gården. Anders Estensen Berg driver nå både Øvre Berg og Borstu på Gynnild. Hans datter Klara, som gifter seg med Endre Eriksen fra Nordgården på Hov, overtar begge gårdene en stund. Deres sønn Anders overtok Øvre Berg, mens sønnen Erik overtok Borstu. Skjøte fra Anders Estensen Berg til Ole Joensen Presthusgrinden på gården Midtli 18 marklag for 300 riksdaler. Datert og tinglyst 29.juli 1777. Skjøte fra Anders Estensen Berg til Anders Endresen Berg på gården Berg 343, 1 spann 12 marklag, for 600 riksdaler. Datert og tinglyst 29.juli 1796. | Estensen Solberg, Anders "Berg" (I1675)
|
| 1032 | Anders Grefsen og hustru Johanne solgte 7 lispund i Nes til sin eldste sønn Torsten ved skjøte 1.september 1728. Ved skjøte 3.september samme året kjøpte Torsten også 8 lispund i gården, som tidligere hadde tilhørt Akers prestebol, av Johannes Schøyen, Even Holmen, Even Sogn og Jon Blinderen, som hadde kjøpt Akers kirke og tilhørende gods av Kronen 2.august 1723. Torsten Grefsen overdro en større del av Nes ved skjøte 6.oktober 1739 til sin søstersønn Hans Jacobssøn Smestad, som deretter sammen med Torsten solgte hele gården ved skjøte 12.juli 1852 til kommerseråd Christian Ancher. Etter Anchers død i 1765 skjøtet enken Karen Elieson 20.mai 1765 gården tilbake til Hans Smestad, som solgte den til Peder Anderssøn og Christen Carlssøn Woxen (Sogn) ved skjøte 15.desember 1765. Sistnevnte var gift med Ingeborg Andersdatter. Peder og Christen skjøtet 1/3 av gården 18.april 1768 til Halvor Haagenssøn Blinderen, som også kjøpte Christen Carlssøns beholdne 1/3 ved skjøte 22.januar 1774. Peder Anderssøn solgte sin 1/3 til Torsten Mogenssøn Hauger ved skjøte 17.mai 1779. | Andersen Grefsen, Torsten (Tosten) (I11611)
|
| 1033 | Anders Gundersen fra Pebervigens fattighuus, 55 ... | Gundersen, Anders (I11693)
|
| 1034 | Anders Hagerup kom til Tolga i 1678, og var hytteskriver fra 1685-1869 da han døde. Han kjøpte opp mange gårder, og eide Tolgensgård. | Richardsen Hagerup, Anders (I2043)
|
| 1035 | Anders Hansen Bernhoft ble 22.mars 1626 sokneprest til Holtålen/Haltdalen, som den gang var et avsides fjellkall. Ifølge Menzeri journal fikk Bernhoft soknekallet til Holtålen på betingelse av at han skulle gi sin forgjenger i kallet, hr. Mikkel Johnsen) 16 riksdaler i pensjon. Mikkel Johnsen sies å ha vært 100 år gammel allerede da, men skulle denne 100-årige presten leve ennå lenger, skulle det tildeles han et underbruk til livets opphold. Det nevnes en episode i Singsåsboka vedrørende sokneprest Bernhoft: I 1631 ble Oluf Parsberg, lensherre i Trondheim, pålagt å undersøke om: der udj Trondhiems len er sig tildraget et ulykkelig tilfælde, at en Karl haver sig igjennemskudt med en børse, som skal have tilhørt Hr. Anders Bernhoft, sognepræst til Holtar lehns præstegield, og der underdanigst er begerende vore Naadigste villie, hvorledis dermed skal forholdis: da villi vi, at dersom nogen formener sig nogen tiltale at have til forne Hr. Anders Hanssøn for samme tilfald, da præsten sig tilbørlig derfore at skee ved Retten. Det finnes ikke mer om denne saken, og formodentlig hadde heller ikke presten noe skyld i ulykken. I hr. Bernhofts tid skjedde også dette: En dag på 1640-tallet var jeger, fisker og rydningsmann Hans Olsen Aasen på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius (1589-1654). Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca.90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm. Ifølge andre kilder skal Aasen ha gjort malmfunnet allerede rundt 1620, men holdt det hemmelig inntil 1644-1645, da han avslørte funnstedet for Lossius, som han kjente fra før. (Kilde: http://www.bergstaden.org/no/personer/hans-olsen-aasen) Hans Olsen Aasens oppdagelse av kobber i Ålen (anneks til Holtålen), hvor Røros bergverk senere ble lagt til, fikk mange til å dra dit for arbeid. Bergstaden Røros vokste og Holtålen fikk dermed et voldsomt oppsving. Det ble bestemt 7.juni 1650 at Holtålens prest skulle bo ved det i 1645 anlagte Røros kobberverk, og nyte derfor av Trondheims og Akershus stifts kirker 80 riksdaler, og av verket 80 riksdaler årlig, og et ekstra tillegg på 20 riksdaler for å bo på Røros. Sokneprest Bernhoft kjøpte og flyttet til Røros gård og bodde der flere år. Verket hadde fått sin egen kirke i 1649, som ble innviet 11.søndag etter Trinitatis (10.august) 1651 av biskop Bredal. Da Røros kirke sto ferdig, hadde sokneprest Bernhoft hele 4 kirker å betjene. Soknepresten måtte holde 2 kapellaner, nemlig svigersønnen Peder Ditlevsen og sønnen Jens Bernhoft, inntil han i 1662 avsto Røros som et fritt soknekall til svigersønnen. Et av de siste verv sokneprest Bernhoft fikk å utføre, var den første folketelling i Haltdalen i 1665. Han har skrevet følgende: Anno 1664 bleff kornet offuer alt Holtaalens gield forderffuet aff væde oc frost, att ieg fich icke en skierpe som kunde groe eller giøre maltudaff, og haffuer ieg angiffuet det for 70 Tynder. Men nestforgangne aar 1665 haffuer Gud velsignet oss rigelien at ieg aldrig Haffuer bekommet høigere Thiende medens haffuer nu været pastor udj Holtaalens gield udj 39 aar. Thilforn haffuer kornet næsten aarligen lidt stor skade aff frost oc aff den aarsage, haffuer bønderne været benaadit, att de haffuer aarligen iche gieffuet mere Thiende end 16 skilling for huer skiepe, men nu haffuer Gud sparet de fleste gaarder for frost, endog er ogsaa frøset udj noegle gaarder for huilchet skee ævindeligen. Jeg haffuer iche sielff for min alderdom suaghed skyld vere toffuerværende den Thienden bleff tagen, dog enhuer falden som efterfølger, i Holtaalen, Præstens oc Kierkens part Blandekorn - 27 tynder, oste tienden 2 voger, i Aalen Præstens oc Kierkens part 34 tynder Blandkorn, osten 4 voger 1 pund oc 16 mark, i Singsaas sogn 6 tynder byg oc 14 tynder Haffre, som er præstens part, men oste Thienden som er præstens oc Kierkens som aff arilts thid annammet 4 voger. Koren Thienden in Summa er: 81 tynder -ostethienden beløber udj en summa 10 voger 1 pund 16 mark. Aff min indtekt oc rettigheder lønner ieg sielff en Cappelan, thi har oc intet tillagt til Kapellanens underholdning, naar skatten udgiffues da udlægger ieg saa meget som den der haffuer den beste gield. Att dette er en rett antegnelse, vidner ieg unerskreffne med Hender oc Signetter udj Holtaalens Prestegaard den 27 Martii Anno 1666. Det var sønnen Jens som overtok etter faren som sokneprest til Haltdalen. Nevnt i omtale av slottspresten til Akershus, Anders Borch, i 1709: Borch utga, med forord datert - mit studere kammer i Chra. nyttaarsdag 1709 - som fuldførelse av sal Johan Hegermans forarbeider – Det Bibelske Sange Chor. Paanytt utgitt Kbhvn 1743. Her er siste side opptrykt det kongelige Privilegium for ham og hans arvinger for 40 år på å trykke og forhandle Bibelske Sange Chor med Ærevers av J Bircherod, dat. Alburgi 29. dec 1709 Episc Van., broren Alexander Borch, past. Aggerøen, Jens Hammer som hans medarbeider og Anders Bernhoft Rorosia, også biskop Hans Muncks anbefaling av boken, dat. Bispegården Chra. 6. apr 1707 og J Bartolins - approbatis - dat. Kb hvn 21 okt 1708 er trykt sammested (i 2. utgave forrest i boken). | Hansen Bernhoft, Anders (I1712)
|
| 1036 | Anders Hansen Bernhoft ble immatrikulert som student ved universitetet i København 11.mai 1620. | Hansen Bernhoft, Anders (I1712)
|
| 1037 | Anders Hestflotten og Agathe Pedersdatter. | Family: Anders Joensen Hestflotten / Agathe Pedersdatter, "Hestflotten" (F3106)
|
| 1038 | Anders Jensen overtok bygselen etter at de forrige brukerne Colbanusfolka ble drevet på dør, står det i bygdeboka, og han er nevnt i skoskatten i 1711 med to drenger som hver seg fikk årslønn på 6 riksdaler 2 ort. Han hadde to tauser, den ene fikk årslønn på 2 riksdaler 2 ort, den andre fikk 3 riksdaler 3 ort. Han er nevnt som dragon, og gården har blitt dragongård. Kongen står som eier. Krigsskatt 1712: Gynnild, Anders 2 riksdaler 3 ort 77 skilling. Dagskatt 1713: Gynnild, Anders 72 skilling. Da Armefldt-soldatene kom til gården under tilbaketrekkingen til Sverige, fikk dragonen finne seg i å bli ranet for: 3 tønner bygg a 2 riksdaler 1 ort, 5 våger saltet kjøtt 5 riksdaler, 1 ku og 1 okse 7 riksdaler, 1/2 hud lær 3 ort, matvarer 2 ort. På vintertingen i mars 1719 la dragonen fram liste over tapet, og skadetaksten ble satt til 21 riksdaler 2 ort. Kvernhus i Gynnilda er fortsatt nevnt i 1723. Setra er da på Fossøm. På gården er det nevnt husdyrhold: 2 1/2 hester, 7+5 kyr og ungdyr, samt 6 sauer. Av utsæd: 5 tønner bygg, 1 1/2 tønne havre og 35 lass høy. Fra matriklene, 1723, 341 Gynnild: Dragongard. Ingen Skoug. Sætter under Gynnildfjeldet. Maadelig boemarch. Flom quern 6 skilling. Er tungvunden. Ligger udj Sollje, er kornviss Men er Ringe til Engs. Slaar udj Sætteren og til fiælds er det Øfrige foer, betaler Engskatt 8 skilling. Kongeskjøte til Anders Jensen Gynnild for 105 riksdaler courant. Givet paa vort Slot Fredensborg 24de September 1728 (Ligelydende med det paa Pag 189 (findes indført)). Under vor Kongl. Haand og Zeigl Frederich R. | Jensen Gynnild, Anders (I2492)
|
| 1039 | Anders Jenssøn Borch, norsk prest. Fra 1700 var han slottsprest på Akershus slott og sogneprest i Aker. Han tok over embedet etter sin svigerfar Lars Ibsen Qvisling. Borch omarbeidet og utgav i 1709 Johan Hegermans versifiserte gjenfortelling av Bibelen, Det Bibelske Sange-Chor, et verk som vant stor popularitet og ble trykt flere ganger (siste utgave i 1848). 1700: Hr Anders Jensen Bork at være Slotsprest ved Ag hus og sogneprest til Ager i afgangne mag. Laurits Hansen Quislins sted. Hr. Anders Jensen Borch kallsbrev: Egh Chra 6 sep 1700. Der om attest av biskopen som har kjent ham før og siden, at jeg har bestyret Preke emb. for cappelan ved Aggersh. og Aggers kald efterdi min pastor m Lars Ibsen nu er død. Hans muntes attest: ...har paa det 8de aar ved Aggershus slotskirke og Agers men. som en retsindig Guds ords medtjen. baade med lærdom og levnett latt se at man i Gud kan vere forsikret han skal veret opbyggelig og bekvem spr. hvor K Maj maatte behage å beskikke ham. Mag. Anders Borch, ved hans innsettelse, ved stiftsprost Chr Muus, forsømte denne å lese op bispens introduksjonsbrev – hvorved bispen ble veldig støtt. 1702: Phil magister Kb hvn univ Dn Andreas Borch Ianif. aulicus concionator rgiæ arcis aggershusensis et primarius pastor ecclesiæ Aggersensis in norvegia. 1706: Vedr. anskaffelse av en ny messehagel for Slottskirken til erstatning for den gamle som hadde vært i bruk i 42 år og ganske utslitt. Inneholder følgende dokumenter: Ansøkn. fra slottsprest A.J.B., datert 26.mars 1706, omkostningsoverslag til en samlet sum 43 riksdaler, anbefaling av visestattholder Gabel, Rentekammerets approbasjon, og endelig kvittering fra B. for mottagelse av den nye messehagel, 17.september 1706. 1708: Miss. til Facultas theologi på Kbh. universitet, om at undersøke av hvilken religion Ursula Coldewin, ritmester Wulf Holstes, er. Hun har klaget over at Anders Borch, slottsprest på Akershus, har bortvist henne fra menigheten. Biskop Munch har erklært at A.B. handlet rett dertil da Ursula Coldewin i 24 år har vært forholdet av en kvækersk geistlig. 1709: Mag. Anders Borch slottsprest ved Ag. hus slott og sogneprest til Ager. Privilegium for seg og sine arvinger i nestfølgende 24 år på en bok - Bibelske Sang Chor - å la trykke og forhandle. Boken ble skrevet for 30 år siden Johan Hegerman skrevet og mag. Borch nå har forbedret og kontinuert. Bilde kobberstikk ovalt felt. Skriftbåndets tekst: Eccl. Aggersinsis & vice Præp. minist 17. mag Andr Jani Borrichius. Ant. Anistes R. Arcis Aggerhusiensie Past., sign. Johan Gerdtes Piuc. A. 1709 N. Thiel. Kbhvn. Borch utga, med forord datert - mit studere kammer i Chra. nyttaarsdag 1709 - som fuldførelse av sal Johan Hegermans forarbeider – Det Bibelske Sange Chor. Paanytt utgitt Kbhvn 1743. Her er siste side opptrykt det kongelige Privilegium for ham og hans arvinger for 40 år på å trykke og forhandle Bibelske Sange Chor med Ærevers av J Bircherod, dat. Alburgi 29. dec 1709 Episc Van., broren Alexander Borch, past. Aggerøen, Jens Hammer som hans medarbeider og Anders Bernhoft Rorosia, også biskop Hans Muncks anbefaling av boken, dat. Bispegården Chra. 6. apr 1707 og J Bartolins - approbatis - dat. Kb hvn 21 okt 1708 er trykt sammested (i 2. utgave forrest i boken). 1711: Borch oversatte til morsmålet mag. Jonas Ramus’ i 1689 utgitte første historiske arbeide Nori Regnum, en latinsk avhandling som forteller Norges historie fra den første konge Nor til Harald Haarfager, tilegnet stath. Gyldenløve og flere stormenn. ...denne lærde galskab ble døiet i ikke mindre end 3. oplag 1702, 1713 og 1719…. og i senere tid pånyt tiltrukket sig uforskylt opmerksomhet. 1712: Mag. Anders Borch, slottsprest på Akershus, miss. til Slotsloven. 1716: Anders Borch, hos ham var Jens Chrf.sen Hammer kapellan da Karl 12. beleiret Akershus. Var innesluttet på Akershus under beleiringen hvorfor Hammer holdt gudstjeneste for Aker på garden Tveten i Ø. Aker. 1716: Søkte han Bergens bispestol. ...16 år slottsprest ved Agershus slot... attest fra commandanten paa Agershus, at supplikantens hus og gaard er ved en bombes udkastelse fra slottet kommen i brand, saa at suppl. som var i festningen og betjente garnisonen er derved aldeles bleven ruineret og ødelagt. 1717: Anders Borch satt 16.desember 1717 i prosteretten i sak mot Håbølpresten Lars Rasch (for formentlig bistand for fienden). 1718: Mr Alfsen for Morten Schenckel contra mag. Anders Borch. Laugdag 17.februar 1718 ang. 6 riksdaler. 1721: Mag. Anders Borch stevnes på Elisabeth Cornexes vegne i prosteretten for å ha viet Johan Schnel som har begått leiermål med Elisabeths stedatter og ikke gjort opp for seg. Prosterettsdommen datert 5.august 1720 og kausjonen til mag. Borch dat. 18.desember 1719. Oluf Darre på Borchs vegne. Gravskrift over ham i Hans Alexandersen Borchs - Gravskrifter Chra. 1751, s.12. Anders Borch er født 4.mai 1667 og begravet 27.desember 1733. Ditto over Anna Maria Quislin sal. Anders Borches, født 15.januar 1669, og 4. juli 1740 begravet byen Christiania 3/272 afg. mag. Anders Borchs Enkes lig til Agers Kirke. | Jensen Borch, Anders (I17340)
|
| 1040 | Anders Knudsen kom fra gårdparten Ringerike i Sørkedalen. Han var gårdbruker på Bure fra begynnelsen av 1720-årene, og var gift med Paul Haagensen Buruds datter Inger. Det var Anders' svoger, Haagen Paulsen Burud, som satt med eierskapet på gården først etter sin far Paul Haagensen. Det gjorde han så sent som i 1719, men solgte alt han eide i gården til sin svoger Anders Knudsen. Selv flyttet Haagen deretter fra bygden og bosatte seg i Kristiania. Anders Knudsen satt med Burud frem til 1762. Da delte han gården melloom sine 2 sønner, Knud og Ole, som hver fikk sin halvpart. Selv gikk han på livøre resten av sin levetid. | Knudsen Ringerige, Anders "Burud"/"Bure" (I24835)
|
| 1041 | Anders Larsen ble født ca.1704 på gården Nord-Enlien hvor faren, dragon og danemann Lars Oudensen, og moren, Kjersti Engebrektsdatter, var bønder. Anders hadde 6 søsken. Gjertru Elefsdatter, som ble Anders' kone, var født i 1709 på Lillebudal av foreldrene Elef Pedersen og hans kone som sannsynligvis het Kari. De var leilendinger på Lillebudal. Marit, er trolig søster til Gjertru. Gjertrus bror, Ole, som først overtok bygselen for farsgården Lillebudal, døde ung før 1740. Dermed ble det Gjertru og Anders som ble bønder på denne gården. De fikk sammen i alt 8 barn: 1. Elef Andersen, født i 1729, ble copuleret ved vårmesse 1760 til Sirri Olsdatter Storrø. De fikk trolig bare 2 barn. Elef døde i 1764 og Sirri giftet seg igjen med Peder Olsen Birchenaas. 2. Lars Andersen, født i 1731, overtok Nordstu på Lillebudal sammen med kona Kari Olsdatter fra Enlien. 3. Peder Andersen, født i 1736, døde ung. 4. Jens Andersen ble født i 1740. Han giftet seg med sin Kjersti Olsdatter fra Storelien, og disse 2 utvandret til Levanger/ Skogn og ble husmannsfolk under gården Restad. 5. Anne, født i 1742, døde ugift 28 år gammel i 1770. 6. Kjersti, som ble født i 1747, giftet seg med Ole Pedersen Bjerkenås. De var bønder på Bjerkenås i Budalen og fikk 5 barn. 7. Kjersti, født i 1750, ble gift i 1772 med jevngamle Erik Sivertsen fra Krigsvoll. De overtok farsgården Krigsvoll og fikk 2 døtre sammen. Kjersti døde i 1814, 64 år gammel. Erik døde 11 år senere. 8. Olaug ble født i 1753, copuleret første søndag etter Maria Bebudelse 1779 til den 1 år eldre Even Jenssen fra Solumsvoll i Budalen. Hun var en av de mange i den tid som kom i skade for å - ligge sit barn ihjel. Det var det en regel å gi avlat for, men Olaug ble ille ute med enda et diebarn og måtte møte til prestens refselse og skriftemål. Even døde i 1796, bare 44 år gammel, og gården ble etterhvert et snaut bo som nærmet seg falitt. Husene på gården var falleferdige og ikke høyt verdsatt. De 2 fikk 6 barn, men Olaug fikk også 1 barn med en enkemann Ole Pedersen på Kjønnåsøyen i 47 års alder. Olaug døde hele 81 år gammel i 1834. | Family: Anders Larsen Enlien, "Buedahl" / Gjertru (Giertru) Ellefsdatter Lillebudal (F865)
|
| 1042 | Anders Larsen kjøpte til seg odelsmann på Lillebudal i 1737 for 150 riksdaler. På Lillebudal fikk de også inntekt ved å ta ungdyr fra gårder nede i Gauldalen til sommerbeite. Hornkveg fra så fjernt som Melhus ble drevet til de saftige fjellbeitene i Budalen, så også unghester. På Sageting på Vinsnes 6.mars 1755 var Anders Larsen Buedahlen innstevnet. Saken hadde også vært fore -afvigte sommer - der Peder Kjønnåsøyen og Peder Storelien hadde møtt for å avlegge vitnesbyrd. Anders sto på tinget for å - lide dom - på stevnet i den sak Ole Nilsen Lundemo angående hans hest som var på - græsning - på Lillebudal og som der ble ille fart med. Det møtte flere vitner: Steffen Olsen fra Støren vitnet at når han var på martnadstur var hesten feilfri når han fulgte med inn i stallen på Lundemo. Peder Forset fra Singsås vitnet at - afvigte sommer været i bryllup i Budalen - når han skulle ri hjem kom en av Anders' sønner med gjeldende hest og de slo følge til Moen. Unghesten var sårbrutt og mager. Det var også flere vitnemål på at hesten var fart ille med av tiltaltes sønner. Denne saken var flere ganger for retten. Den 9.februar 1757 la fogd Ruus ned påstanden at Anders Larsen måtte dømmes til å bøtelegge 20 riksdaler for denne atferd, men det er uvisst om utfallet i denne saken. Anders Larsen Buedahlen døde i 1765, og gammelenken Gjertru Elefsdatter får i skiftet etter Anders utlagt halve gården for seg. Eiendommen var taksert til 100 riksdaler. Gårdens skyldsetting var de 18 marklag. Boets midler 228 riksdaler, et arveskifte som etter den tids vurdering tyder på velstand. I skiftet etter Gjertru i 1780, - avgangne danekvinne - ble det av løsøre nevnt en sølvskje med rundt blad og flatt skaft signert S.J.E. Vedrørende Nybuslettet, som Anders Larsen Buedahlen inngjerdet: Fogden Carl Dons skriver: På hans Kongelige majestæds vegne bortbøxles til (sønnen) Lars Andersen og (sønnesønnen) Anders Elefsen til brug under gårdenr. 515 i Singsaastinglav disse småe Engeslætter fra Bjørsbech og til en bæk ved Buedahls seterøie - tilligemed et slætte Nybuslættet kaldet - beliggende i den Kongelige alminding, ligesom samme har været Anders Larsen Buedahl bevilget ved forige fogden Ruus bøxelbrev af 23.Desb. 1751. Vilkår: At de dyrker og forbetrer samme, aldeles ingen fornærmer og holder seg loven efterrettelig. Fæstepenge 32 skilling og en støvelhud til fogden. Aarlig engeskatt 16 skilling. På dette dokumentet setter Lars og Anders Lillebuedahl sine buemerker den 2.februar 1791. | Larsen Enlien, Anders "Buedahl" (I1522)
|
| 1043 | Anders Larsen Voll var sønn av Lars Larsen Enlid og Siri Andersdtr. Voll. | Larsen Volden, Anders (I14973)
|
| 1044 | Anders Møller valgte, som sin stefar, garver (eller barker som det het den gang) som sitt yrke. Han tok borgerskap i 1730, og han drev sin virksomhet i sin gård i Kongens gate (visstnok hvor nr.11 lå i 1932). Anders var en holden mann, som kunne legge seg opp penger. Disse anbrakte han i fast eiendom, som skikk og bruk var på den tiden. Banker fantes ikke. I årenes løp hadde han flere offentlige tillitsverv, og flere ganger var han oppnevnt som verge. Han hadde tilsyn med gatenes steinlegging, og var et år utsett til byens kemner, en stilling som den gang gikk på omgang blant byens borgere. Etter Anders død i 1754 fortsatte enken Mette Catrine i sin avdøde manns virksomhet i circa 10 års tid, før hun trakk seg tilbake. Hun levde visstnok sine siste leveår på sin eiendom ved Rønningsbakken. | Pedersen Møller, Anders (I2240)
|
| 1045 | Anders Nilsen Schjelderup ble 5.mars 1679 utnevnt til Rasmus Arveson Warbergs etterfølger i Trondenes som visepastor, og ble gift med sin formanns enke, Anne Nysted. | Family: Anders (Andreas) Nielsen Schjelderup / Anne Hansdatter Nysted, "Warberg"/"Schjelderup" (F3695)
|
| 1046 | Anders Nilsen skriver (Personalhistorisk Tidsskrift 1 rekke 5 bind s.246 f): Anno 1693 d. 6. Juli blev jeg med min yndige Kieriste dend dydædle og meget gudelskende Matrone Boel Bredal copulerit hiemme i Huuset af dend hæderlig og vellærde Mand Hr. Christopher Jacobsøn, som var i sin Svogers Sted, den velærværdige og høylærde Mand Magr Oluv Borchmann, da han var nedreist til Kiøbenhavn. | Family: Anders Nilsen Aalborg / Boel Pedersdatter Bredal, "Randulff" (F3759)
|
| 1047 | Anders og Ingeborg var søskenbarn. | Family: Anders Torstensen Grefsen / Ingeborg Larsdatter Oxhud, "Grefsen" (F4695)
|
| 1048 | Anders og Kari fikk mange barn sammen: 1. Elev, f.1788, d.1863. Døpt i Budal kirke Dom. p. Circ. Xsti 1788. Gift Olsok 1820 med Berit Larsdatter fra Sørstuen i Storbudal. To barn: Kari, f.28.mai 1821. Døpt i Budal kirke 1.juli samme år. Gift med Peder Mathiassen. Bondefolk i Kjønnås. Anders, f.28.juni 1824, d.1908. Døpt i Budal kirke 18.juli 1824. Gift med tvillingsøstre fra Brandeggen, først med Ellen Pedersdatter i 1846, deretter med Anne Pedersdatter i 1848. Overtok Sørstuen i Lillebudal. 2. Kirsti, f.og d.november 1790. Begravet 7.november 1 dag gammel. 3. Jon, f. og d. januar 1792. Begravet 29.januar 6 dager gammel. 4. Kjersti, f.1793, d.som ugift tjener 77 år gammel. Døpt i Budal kirke 7.juli 1793. 5. Siri, f.1795. Døpt i Budal kirke 5.juli. Gift med Ole Ingebrigtsen. Bønder på Endalsvoll. 6. Gjertru, f.september 1798, d.som ugift tjener 60 år gammel. Døpt 30.september 1798 i Budal kirke. 7. Lisbeth, f.mars 1801. Døpt 29.mars i Budal kirke. Gift med Johan Nilsen. Bønder i Sør-Enlid. 8. Anne, f.21.desember 1805. Døpt i Budal kirke 5.januar 1806. Gift med enkemann Svend Arntsen. Bønder på Nordgården på Bjerkli. | Family: Anders Ellevsen Lillebudal / Kari Jonsdatter Sverdal, "Lillebudal" (F879)
|
| 1049 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F88)
|
| 1050 | Anders Olsen Frigårdsvold og Anne Marta fikk 2 barn: 1. Mette Oline, f.1861, d.1866 av skarlagensfeber. 2. Elen Martine, f.1863, d.1866 av skarlagensfeber. Anders og Anne Marta bodde på Tråplassen under Frigård. Hun flyttet i 1870 til Trondheim sammen med sønnen fra første ekteskap, Johan Edvard. | Family: Anders Olsen Frigårdsvold / Anne Marta Olsdatter (F4451)
|