Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 10,401 to 10,450 of 16,376

#	Notes	Linked to
10401	I folketellingen i 1900 er ugifte husfar Elling registrert som gaardbruger selveier bogbinder for egen regning. På samme adresse er det registrert følgende personer: Husfrue og enke Janniche Dahl fra Bergen, født 1826, fyrvogterenke pensjoneret af fyrbetj. underst. kasse. Ekteparet Thomas Danielsen, forpagter, gaardbruger og fisker, og Rasmine Monsdatter, gaardbrugerkone, og deres 3 ugifte barn, Erik, Serine og Kristian.	Johannessen Borlaug, Elling (I3268)
10402	I folketellingen i 1900 for Berg herred i østfold, på Harbo gård krets 5a, gårdsnummer 103, bruksnummer 5) bodde ekteparet: Olaus Olsen f.1844 gaardsbrug s. Helena Hansdatter f.1839 husgjerning midlertidig bosted, Fredrikshald. Barna, alle ugift: Ole Olsen f.1872 alm.gaardsarbeide. Hans Olsen Hoel f.1874 smed. Andrea Marie Olsd. f.1878 budeie. Når det gjelder korn, potet, kreatur, fjærkre, bikuber, kjøkkenhage og frukt står det - J - for alle kategorier.	Olsen Holteberg, Olaves "Harbo" (I2374)
10403	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24344)
10404	I folketellingene i 1900 og i 1910 var Rasmus kontorchef i skibsrederi & assurance.	Hansen, Rasmus (I1196)
10405	I folketellingsåret 1865 er Doctor Reinholdt Hoffmann og hans kone Petrea nevnt som logerende i Hasdalsgaden, 2den Rode, i Østerrisøer Kjøbstad.	Hoffmann, Reinholdt (I474)
10406	I folketellingsåret 1900 ble det under kommunenummer 0301, Kristiania, i Bjerregaards Gade 13 registrert 4 personer: Handelsborgerske Olea Eugenie Bjerke, født 1875 i Horten, ugift. Tante Emilie Aagathe Bjerke, født 1850 i Holmestrand. Hun var da Bestyrerske af O.E. Bjerkes forretning. Skolebarn Gudrun Emilie Zinow, Niece og Pleiedatter af Fru Bjerke, født 1886 i Kristiania. Butikjomfru, ugifte Antonie Marie Hansen, født 1880 i Horten.	Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
10407	I folketellingsåret 1900 ble det under kommunenummer 0301, Kristiania, i Bjerregaards Gade 13 registrert 4 personer: Handelsborgerske Olea Eugenie Bjerke, født 1875 i Horten, ugift. Tante Emilie Aagathe Bjerke, født 1850 i Holmestrand. Hun var da Bestyrerske af O.E.Bjerkes forretning. Skolebarn Gudrun Emilie Zinow, Niece og Pleiedatter af Fru Bjerke, født 1886 i Kristiania. Butikjomfru, ugifte Antonie Marie Hansen, født 1880 i Horten.	Zinow, Gudrun Emilie "Smith" (I443)
10408	I folketellingsåret 1900 bodde familien Brinchmann i Storgata 28 på Hønefoss. Det bodde flere enn dem her, men det ser ut til at de hadde Anna Hansson fra Sverige som kokkepike og Anna Carlsdatter som barnepike. Sistnevnte var fra Fredrikstad. Storgata 28 var et Vaaningshus med sidebygninger som Udhus, Vedskur med tørreloft og 1 Privetbygning. Det var i to etasjer, ser ut til å ha vært fire leiligheter, kvist og kjeller. Totalt var det 23 mennesker hjemmehørende her.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
10409	I forbindelse med at Henrik fikk jobb på Hydro i Eidanger, flyttet de inn i en tomannsbolig på Hustad, mellom Porsgrunn og Brevik.	Frisak, Henrik (I1077)
10410	I forbindelsen med fødselen til datteren Emma, bodde Else Marie hos søsteren sin på Mulstad.	Dyblie, Else Marie (Elise Margrete) (I11325)
10411	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22491)
10412	I Forstaden i Skien bor flaademand John Andreas Elevsen 29 år og hans kone Karen Georgine 34 år. De har barna: Ellev 7 år, Ingebor Andrea 4 år og Dorthea Maria 1/4 år.	Ellevsen, John Andreas (I7010)
10413	I Friheten fredag 22.august 1947 står det nevnt Kiddys resultater far 21.august: Damesingle kvartfinaler: Laila Schou Nilsen - Kiddy Darrel 1/6, 6/3, 6/2. Mixed double kvartfinaler: Lill Lind og Knut Vaage - Kiddy Darrel og Gunnar Skullerud 4/6, 4/6.	Smith, Eldrid Bergljot "Darrel" (I958)
10414	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18339)
10415	I Gjelvangveiten finner vi i 1865 Pensioneret enke Jonæthe Møller, 55 år gammel, som logerende sammen med sine barn, bl.a. Anna Christine, 22 år, ugift Syjaamfru. Samme er registrert i 1875 på samme sted.	Møller, Anna Christina Oline "Krogh" (I9312)
10416	I Gjelvangveiten finner vi i 1865 Pensioneret enke Jonæthe Møller, 55 år gammel, som logerende sammen med sine barn, bl.a. Johan Julius, 30 år, ugift Skrædersvend. Samme sted er de også registrert i 1875. I 1885 er Johan Julius registrert som Skræddersvend arbeider for Skrædder Matzov på Petersburg (under Munkholmen, Møllenberg og Singsaker tellingskrets i Trondheim).	Møller, Johan Julius (I9307)
10417	I gjesteboka til Skutevik er Arne Christian nevnt som besøkende i juli 1952. Elis venn Arne nevnes første gang i brev fra moren Erika 4.september 1952, noe som tyder på at de møttes dette året.	Family: Arne Christian Backe / Eli Brinchmann Reitan, "Backe" (F26)
10418	I Grønligade 316 bor dagarbeider Ingvald (f.1870, Sandefjord) og hustru Hilda Marie (f.1869, Sandeherred) med datteren Ingjærd Margrethe (f.15.desember 1899, Sandefjord).	Bjurvald, Ingvald "Bjurvoll" (I124)
10419	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I102)
10420	I Hammonds Miss. Hist. s. 641 og 729-736 er hans Levnetsløb anført, samt at han med Nidkjærhed arbeidede i Missionens Tjeneste, og at han paaegen Bekostning holdt en Skolemester for Finnerne i Skjerstad.	Hansen Stub, Kjeld (I2198)
10421	I hans skoletid ble Molde Latin- og Realskole omdøpt til Molde høiere almenskole med latingymnasium. Han ble dimittert derfra i 1879 til universitetet.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
10422	I hans tid brant Aukra prestegård ned.	Ramus, Daniel (I16542)
10423	I Heimskringla står det også at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg mot Jomsvikingene sammen med Håkon jarl. Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene. Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de. Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa: Langveisfra langs landet leidangen glei til kampen, mens de slanke danske skeider skrei imot den. Jarlen ryddet de fleste for rikt, gullsmykt mannskap; med varme lik lastet lå skip og dreiv rundt Møre. Øyvind sier også dette i Håløygjatal: Yngve-Frøys uvenner liten fryd fikk av møtet den morgenstund, da mektig jorddrott fór med flåten mot øydaner, og da sørfra sverdsvingeren kjørte havhest mot hæren deres. Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson: Det var ikke som når vakker viv med myke armer reier ei seng til jarlen, - larmen steig med striden -, dengang Odins-skjorta, smidd av blanke ringer, han reiv av seg. Ryddet ble sjøkongens ridehester. Der på sanden blåste serken sund for jarlen, vevd av sterke ringer. Av slikt bærer han merke. Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue. Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen. Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig. I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt: Over bord, alle Bues menn! Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet. Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette: Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg. Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg. De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: Ikke søl blod i håret. En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: Hvem er denne vakre mannen? De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde. Eirik sa: Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen. Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd. Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl. Ja da vil jeg, sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira: Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen: Vagn, vil du ha grid? Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen. Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid. Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard: Hvem var det som falt ned av tømmerstokken? De sa han het Gissur. Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han. Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham. Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind: Dengang bar vender spor av våpen. Sverdet beit dem som ei bikkje i beinet. Han dekker bord for ravnen. 25 lange skeider fikk han ryddet; han sloss med sverdet, farlig for sjøfarende kjemper. Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid. Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene. Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham... Fra Snorre: Olav Tryggvasons saga: ...Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde 30 skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta. Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget. Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa: Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad, og dessuten nevnte han 5 andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem. Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen...	Reidarsen fra Gimsan, Styrkar (Styrkår) (I4837)
10424	I henhold til Saxos fortelling må hun allerede ha vært gift med Erik Eiegod ved begynnelsen av Olav Hungers kongstid da hun skal ha fulgt ham i landflyktighet til Sverige og hos den svenske kongen. Saxo priser hennes skjønnhet og hennes karakter, særlig hennes overdrevne overbærenhet med hennes manns utsvevelser.	Family: Erik Sveinsen av Danmark, "Erik 1" / Bodil Thorgautsdatter (F2409)
10425	I henhold til Snorre Sturlasson var han far til jarl Ulv Tostesson og Sigrid Storråde som etter sigende ble dronning i både Sverige og Danmark. Tilnavnet, skoglar, skauglar, skagul eller sköguls, er språklige variasjoner i norrønt språk og betyr - kamp. Skoglar-Toste, eller Kamp-Toste, var således en hard og stridig mann, noe som blir bekreftet at han kan være den samme Toste som herjet i England og var en av de første som krevde danegeld (betaling for ikke å herje) en gang i 970. Heimskringla nevner at han ga beskyttelse til norske Harald Grenske, far til den kommende norske kongen Olav Haraldsson. Da Harald Grenske senere kom tilbake for å fri til Sigrid Storråde hadde han med seg et stort følge, blant annet stormannen Tore fra Bjarkøy, far til Tore Hund, men kun for å bli drukket fulle og brent inne. I henhold til sagaen var grunnen at Sigrid Storråde ville lære dem av med å tro at hun giftet seg med hvem som helst. Toste kan også være den samme som blir nevnt på en runestein i Sverige som står på Vallentuna i nærheten av Stockholm, Orkestasteinen (U 344): in ulfr hafiR onklati - þru kialtakat þit uas fursta þis tusti ka – þa – - – - þurktil - þa kalt knutr som betyr: men Ulv har i England tatt tre gelder (danegeld). Den første var med Toste. Den andre med Torkel. Den tredje med Knut. Ulv refererer sannsynligvis til Ulv jarl, og Knut likeledes til kong Knut Sveinsson, også kalt for den mektige. Toste kan referere til Skoglar-Toste.	av Götaland, Toste (I3532)
10426	I Hovedgaden bor familien som også består av barna Christopher 8 år, Knuta Thomasine 5 år, Louise Frederikke 4 år og Anna Margrethe 2 år. De 2 eldste barna, samt mor er oppgitt født i Molde. De 2 yngste barna er født i Borgunds prestegjeld.	Brinchmann, Harald (I486)
10427	I Hovedgata 10 bor Louise Fredrikke som - kones moder - og - pensionist - hos sin datter Julie Kristence A. Daa og hennes mann overlærer Karl Frederik Feilberg.	Friderichsen, Louise Fredrikke "Brinchmann" (I485)
10428	I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står det at August Zinow ble styrmann 8.mai 1880. Hos Drammen innrulleringsdistrikt er August Zinow registrert inn 9.mars 1881 (nr.2192) med Styrmands Patent. Han har da oppholdssted i Drammen. Overført til Kristiania innrulleringsdistrikt 24.desember 1885. I de gamle adressebøkene for Kristiania finner vi August Zinow første gang i 1886. Da og året etter er han titulert Styrmand. I mønstringsrulle (Oslo mønstringskrets) er August nevnt som Styrmand 24.desember 1885, med adresse Urtegaden Nr.4.	Zinow, August (I61)
10429	I Italia: Med et stabilt styre nord for Alpene og med en nyfødt arving kunne Otto II skifte fokus mot Italia. Situasjonen sør for Alpene var kaotisk. Pave Benedikt VI, som hadde blitt utnevnt av Otto I, hadde blitt satt i Castel Sant'Angelo-fengslet av romerne. Mens Otto II sendte en keiserlig representant, grev Sicco, for å få ham løslatt ble Benedikt VI myrdet i fengslet i 974 av Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci[21] [22]. Kardinal Franco Ferrucci kronet deretter seg selv som Benedikt VIs etterfølger, som motpave Bonifacius VII. Et folkelig opprør førte imidlertid til at Bonifacius VII måtte flykte til Konstantinopel, dit han også tok med seg en stor skatt[23]. I oktober 974 ble biskopen av Sutri, under ledelse av grev Sicco, valgt til pave Benedikt VII[24]. Bonifacius VII var dermed ute av spillet om pavestolen. I 979 var Benedikt VIIs posisjon som hersker i Roma truet, han ble tvunget til å trekke seg og måtte søke hjelp hos keiseren. Otto og Theophania aksepterte pavens bønn om bistand og forberedte seg på å dra sørover over Alpene. Otto II utnevnte Willigis, erkebiskopen av Mainz til regent over hele Tyskland i sitt fravær. I oktober 980 ble imperiets domstol satt i Chiavenna og de første italienske delegasjoner ankom. Otto II ankom Italia i Pavia den 5. desember 980. I Pavia ble Otto II og hans mor, enkekeiserinne Adelheid av Italia forlikt etter en mangeårig bitter strid mellom Otto II og den franske kong Lothar II som var gift med Ottos halvsøster Emma av Italia. Før den keiserlige familien feiret jul sammen i Ravenna[25] mottok Otto II den lombardiske jernkronen som konge av Italia[26]. Etter nyttår flyttet Otto II imperiets domstol til Roma hvor den ankom 9. februar 981. Keiseren gjeninsatte pave Benedikt VII på pavestolen uten problemer. I Roma holdt Otto II en storslagen seremoni for å markere påsken[27]. Den keiserlige familien fikk selskap av Otto IIs søster, abbedisse Matilda av Quedlinburg, kong Konrad av Burgund og hans kone, hertug (senere konge) Hugo Capet av Frankrike, Otto I, hertug av Schwaben og Bayern og andre høye sekulære og religiøse tjenestemenn fra Tyskland, Italia og Frankrike. Otto II fortsatte å holde hoff i Roma og gjorde dermed byen til en keiserlig hovedstad hvor det vanket fyrster og adelsmenn fra alle deler av Vest-Europa. Kontakten mellom imperiet og republikken Venezia ble gjenopptatt under Otto IIs regjeringstid. I 966 giftet dogen av Venezia, Pietro Candiano IV seg med en slektning av Otto I. Ekteskapet forbedret forholdet mellom imperiet og Venezia, noe som i 967 sikret en serie kommersielle avtaler til Venezia generelt og til Pietro IVs familie spesielt. Disse avtalene forsterket Venezias tilknytning til romerriket, noe som i stor grad provoserte den bysantinske keiser Johannes I fordi Venezia kontrollerte all sjøfarten og sjøveis handel mellom Vest-Europa og den bysantinske Levanten i øst. Otto Is militære beskyttelse av Pietro IV sikret ham makt over Venezia til tross for hans autokratiske tendenser over den republikanske byen. I 973 døde imidlertid Otto I. Mens Otto II var opptatt med Henrik IIs opprør i Tyskland fant venetianerne en mulighet til å avsette Pietro IV. De fengslet dogen inne i Dogepalasset og venetianske adelsmenn satte fyr på bygningen. Men brannen spredte seg snart til Markuskirken, noe som resulterte i at store deler av byen brant. Dogen og hans sønn (som også het Pietro) ble drept i brannen, men kroppene deres ble senere gjenfunnet og respektfullt begravet. Pietro IVs yngste sønn, Vitale Candiano, overlevde imidlertid og flyktet til Otto IIs hoff i Sachsen med planer om å avsette den nye pro-bysantinske Dogen, Pietro Orseolo I. Pietro Is forsoningspolitikk overfor imperiet hadde liten effekt. Etter å ha styrt Venezia i fire år abdiserte Pietro I frivillig for å bli munk og dette åpnet for at den pro-ottonianske Vitale Candiano kunne komme tilbake til Venezia som Doge i 977 og gjenopprette byens vennskapelige forhold til imperiet. Imidlertid ble Vitales regjeringstid kort, også han abdiserte frivillig etter mindre enn to år for å bli munk. Etter dette ble den pro-bysantinske Tribuno Memmo ny doge i 979. Med denne endringen i ledelsen i Venezia var Otto II mer motvillig i forhold til å fornye byens kommersielle avtaler som hans far tidligere hadde gitt. Det var først etter inngripen fra Otto IIs mor, enkekeiserinne Adelheid, at keiseren gikk med på å fornye avtalene. Det brøt ut uro i Venezia i 980 mellom den pro-ottonianske Coloprinifamilien og den pro-bysantinske Morosinifamilien. Coloprinifamilien bønnfalt keiseren om støtte og Otto II som nå så en mulighet til å innlemme Venezia i imperiet, gikk med på dette. Da Otto II ankom Italia iverksatte han en handelsblokade mot republikken. Denne første embargoen hadde liten effekt, men Otto innførte en andre blokade i 983 som fikk store virkninger i den venetianske økonomien. Effektene var katastrofale nok til at de herskende venetianske familier ble tvunget til å overgi seg til Otto II, men da Otto II døde samme år førte ikke dette til noe. Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. Ottonianerne hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar Henrik I av Sachsen hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et benediktinerkloster der: Memlebenklosteret. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et mausoleum for de ottonianske herskerne[28]. Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern, biskop Henrik I av Augsburg og hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner. Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet Ekkehard I og Majolus av Cluny. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave Johannes XVI). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig kapellan for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II[29]. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse. I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser Basil II etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia[30]. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære. Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den lombardiske leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør[31]. Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster[32]. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982. I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene. Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren Abu al-Qasim å angripe mål i Apulia og Calabria. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen Pisa for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia[33] og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno. Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet[34]. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser[35]. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen Taranto, det administrative senteret i Apulia i mars 982[36]. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli[37]. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (jihad) mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg Rossano Calabro. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken. På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i slaget ved Stilo sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren[38]. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag[39]. Ifølge den muslimske historikeren Ibn al-Athir mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet. Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene. Nederlaget ved Stilo tvang Otto II til å flykte nordover til Roma[40]. Han innkalte der Riksdagen til å møtes i Verona i pinsen 983[41]. Han sendte sin nevø Otto I, hertug av Schwaben og Bayern tilbake til Tyskland med nyheten om nederlaget ved Stilo, og ba ham om å innkalle den tyske adelen til møtet, men Otto døde underveis den 1. november 982 i Lucca. Nyheten om slaget krysset likevel Alpene og nådde etter hvert så langt som til Wessex i Storbritannia, som betegner omfanget av dette nederlaget. Hertug Bernard I av Sachsen var på vei sørover til riksdagsforsamlingen da danske vikingangrep tvang ham til å dra tilbake for å møte denne trusselen. Under riksdagsmøtet utnevnte Otto II Konrad I (en fjern slektning av Otto II) til ny hertug av Schwaben og Henrik III til ny hertug av Bayern. Henrik III hadde tidligere blitt sendt i eksil av Otto II etter hans deltakelse og nederlag i de tre Henrikenes opprør i 977-978. Nederlaget ved Stilo kostet imperiet så mange adelsmenn at Otto II ble tvunget til å heve forvisningen av Henrik III for å stabilisere de indre anliggender i Tyskland mens han kjempet mot muslimene og bysantinerne i Sør-Italia. Utnevnelsen av Konrad I til hertug av Schwaben i 983 brakte det konradinske dynastiet tilbake til makten i Schwaben for første gang siden keiser Otto i 948. Otto II og de andre herskerne ble enige om en strategi for sjøveis blokade og økonomisk krigføring inntil militære forsterkninger kunne komme fra Tyskland. Otto II forberedte en ny krig mot muslimene[42] og fikk i stand en avtale med Republikken Venezia fordi han trengte hjelp av dem etter nederlaget ved Stilo. Men Otto IIs død året etter og den påfølgende borgerkrigen satte en stopper for angrepet. Det viktigste for Otto II ved riksdagsmøtet i Verona var imidlertid å sikre «valget» av hans sønn Otto III til romersk keiser. Otto III var bare tre år gammel da han ble valgt til konge av Tyskland og tronarving til den keiserlige tronen. Han ble dermed den eneste tyske kongen som var valgt sør for Alpene. Den eksakte årsaken til denne uvanlige prosedyren er ukjent for ettertiden. Det er mulig at forholdene i Sør-Italia etter nederlaget gjorde det nødvendig for Otto II å handle raskt med å utpeke en tronarving for å sikre seg samtykke fra Riksdagen. Det er også tenkelig at Otto II ved å avholde valget i Italia ville vise at Italia var en likeverdig del av riket på samme nivå som Tyskland. Da valget var sikret dro Otto III og hans mor, keiserinne Theophania, nordover over Alpene mot Aachen, stedet for ottonianernes tradisjonelle kroning, for at Otto III skulle bli offisielt kronet som konge. Otto II oppholdt seg i Italia for å forberede sitt militære framstøt mot muslimene. Rundt år 982 utvidet imperiet sitt herredømme inn i slaviske territorium så langt øst som elva Neisse og så langt sør som Erzgebirge. Etter nederlaget til Otto II ved Stilo i 983 gjorde Lutici-føderasjonen av de polabiske slavere opprør mot sine tyske herskere, noe som utløste et stort opprør kjent som Det store slaviske opprøret (Slawenaufstand). De polabiske slaverne angrep bispedømmene Havelberg og Brandenburg[43]. Ifølge den tyske kronikøren biskop Thietmar av Merseburg var det den flere tiår lange tvangsmessige germaniseringen og kristningen av slaverne knyttet til disse to kirkene som var årsaken til angrepene på bispesetene. Thietmar la skylden for opprøret på tyskernes mishandling av slaverne[44]. I obotritternes territorier langs elva Elben innledet luticierne et opprør rettet mot føydalstyret og kristendommen[45] og fikk betydelig støtte av den obotrittiske befolkningen med deres leder Mstivoj[46]. Obotrittenes opprør var vellykket, den fyrstelige familien forble kristne, men de oppløste noen kristne institusjoner[47]. Soldater fra Nordmark, Meissen, Lusatia, fra bispedømmet Halberstadt og erkebispedømmet Magdeburg gikk sammen om å bekjempe slaverne i nærheten Stendal i delstaten Sachsen-Anhalt[48]. Likevel ble imperiets hær tvunget til å trekke seg tilbake til den vestlige bredden av Elben. Forsøket på å kristne slaverne måtte avsluttes og den politiske kontrollen over Billung og Nordmark, det vil si territoriene øst for Elben var tapt. Otto Is livsverk med å omvende slaverne til kristendommen måtte oppgis, og de slaviske områdene øst for Elben skulle forbli hedenske i over et århundre før misjonsarbeidet ble gjenopptatt. Kirkene i bispedømmene Havelberg og Brandenburg skulle ikke bli gjenoppbygd før i det 12. århundre. Danskene utnyttet det slaviske opprøret til å invadere hertugdømmet Schleswig ved imperiets nordgrense, mens sorbiske slavere (vendere) invaderte grevskapet Zeitz og overtok kontrollen fra sakserne. I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave Benedikt VII etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave Johannes XIV fra november eller tidlig desember[50]. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut malaria i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår[51]. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i Quedlinburg, og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i St. Peterskirken og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland. Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i Aachen på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av Willigis, erkebiskopen av Mainz og Johannes, erkebiskopen av Ravenna[52]. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III[53]. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent[54]. I 976 hadde Otto II avsatt Henrik II som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av Utrecht. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen[55]. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen[56]. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz[57]. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben[58]. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap[59]. Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet. Otto var liten av vekst, men av natur modig og impulsiv og trente seg opp til en dyktig ridder. Han hadde en raus holdning til kirken og bidro til spredning av kristendommen på mange måter. Ifølge en av de samtidige krønikene fikk han tilnavnet "Røde Otto" da han i 981 inviterte den mest problematiske av de romerske familier til en bankett og slaktet dem ned under middagen[60]. Mer diplomatiske kronikører sa at tilnavnet kom på grunn av hans rødlige hudfarge. Otto II tilhørte det ottonianske dynasti som hersket i Tyskland (og senere Det tysk-romerske rike) fra 919 til 1024. Han var sønnesønn av hertug Henrik II av Sachsen og sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike. Han var også far til Otto III av Det tysk-romerske rike. Otto II hadde bare en kjent hustru. Den 14. april 972 giftet han seg med Theophania, en bysantinsk prinsesse av Phokas-familien som var kusine av den regjerende bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes. De to hadde minst fem barn: Sophie I, abbedisse av Gandersheim og Essenklosteret, født 975, død 1039. Adelheid I, abbedisse av Quedlinburg og Gandersheim, født november eller desember 977, død 1040. Matilda av Tyskland, født 979, død 1025, gift med Ezzo, pfalzgreve av Lotharingia Otto III av Det tysk-romerske rike, født juni (eller juli) 980, død 23. januar 1002 En datter, en tvilling til Otto, som døde før 8. oktober 980.	Otto "Otto 2" (I4575)
10430	I januar 1811 flytter hans bror Christopher til Trondheim, og skriver: Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem. I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem.	Brinchmann, Henning Floer (I1556)
10431	I januar 1811 flytter Hans' bror, Christopher, til Trondheim, og skriver: I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Sammenkomsten der var hjertensvenlig og som forøgedes i høi Grad naar min Broder Hans medtog sin elskværdige Kjæreste Aletha Marie Dass, med hvem han da nylig var forlovet...	Family: Hans Brinchmann / Alette Marie Dass, "Brinchmann" (F891)
10432	I Jordeboken for Røyken 1616-1617 bor Rolf på søndre Ølstad. I 1617-1624, Rolf Andersen Ølstad, eier 1 fjerding salt i Syltingli. Nevnt også i landskatten Martini 1625 og Jul 1626.	Andersen Syltingli, Rolf "Ølstad" (I10943)
10433	I juli 1928 kunngjøres det i Aftenposten at kjøpmann Thor Sværens forretning i Karl Johansgate 27 og hans bo er tatt under skifteretten.	Sværen, Thor (I235)
10434	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I11)
10435	I Keisers Gade 7a i hovedstaden finner vi blant annet: Charlotte M. C. Hoff, f.1818 i Kristiania. Barna: Fr. Meyer Hoff, f.1848 i Hamerø, Cand. Jur., const. kgl. Fuldmægtig i Finansdept. Paul N. E. Hoff, f.1857 i Holden, Ingeniør, Tegner ved Hovedbanens Maskinafdeling. Sofie A. Hoff, f.1846 i Hamerø.	Meyn, Charlotte Caroline Marie "Hoff" (I12657)
10436	I kirkeboka 4.oktober 1908 ved sønnen Paul Arthurs konfirmasjon står adressen lik Gyldenløvesgate 25 for Oskar og Klara.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
10437	I kirkeboka ble brudeparet nevnt som Esten Arnsen Solberg og Sirie Nielsdatter Hof, født 1751. Barn: 1. Olaug, f.1775 d.1779. 2. Arnt, f.1777 d.1777. 3. Siri, f.1778 d.1831. Gift 1801 med Erik Eriksen Guldvog, født Agerlie (1776-1851). Bønder i Gullvåg. 4. Olaug, f.1780 d.1820, Gift 1812 med Endre Arntsen Hov (1781-1837). Bønder på Meskoghaug i Oppdal. 5. Klara, f.1782. Hun er ikke nevnt i 1815, eller i skiftet 1819. 6. Guru, f.1784 d.1876. Gift 1810 med Ole Estensen Indset (1777-1839). Bønder i Nordløkkja på Indset. 7. Arnt, f.1787 d.1869. Gift 1816 med Siri Estensdatter Indset (1793-1869). De overtok Utistu p åNord-Solberg og fikk 8 barn. 8. Nils, f.1789 d.1875. Gift 1828 med enke Marit Endresdatter Hovshaug (1797-1885). Husmannsfolk i Aftenshaugen under Hov. 9. Ole, f.1791. Gift 1832 med Siri Olsdatter Nyhus (1808-). Flyttet til Berg i Strinda i 1835. Han hadde fra tidligere en datter med Siri Arntsdatter Lien, Kåsen (1793-). Denne datteren var Klara, født 1823. 10. Endre, f.1794 d.1886. Gift 1836 med sin søsterdatter Kari Eriksdatter Guldvog (1806-1838). Gift 1840 med enke Kjersti Andersdatter Anshushaug (1784-1862). Gift 1865 med Siri Eriksdatter Presthus, Håkdølsbakken (1822-1916). Han var forpakter på Sjefsgården p? Berg, og bonde på Anshushaug.	Family: Esten Arnesen Solberg / Siri Nilsdatter Hoff, "Solberg" (F888)
10438	I kirkeboka står det at foreldrene var fra Schøyen gård. Faddere var Karen Taasen, Gunille Kors..., Catrine Axelsdatter, Anders Christensen og Lars...	Johannessen Schøyen, Carl (I6111)
10439	I kirkeboka står det Christine Margrethe.	Møller, Kristine Bergitte "Eggen" (I2659)
10440	I kirkeboka ved hans begravelse 1882 står det afskediget kirkesanger.	Olsen Hallanval, Ole "Grinde" / "Reitan" (I3945)
10441	I kirkeboken står det at Mad. Anne Sophia Bay var 24 år da hun døde.	Anne Sophia "Bay" (I6792)
10442	I kirkeboken ved dåpen står fødselsdag lik 13.mai 1905.	Kjesbu, Elen Kristina "Skillegrind" (I13995)
10443	I kirkeboken ved Maris død i 1735 står det at de hadde levd i sammen i 64 år.	Family: Elling Jakobsen Helgeland / Mari (Maren) Andersdatter, "Helgeland" (F7026)
10444	I kirken er det bevart en kårde som ant. har ligget på et kistelokk. Den har messingskjefte med støpte figurer. Håndgrep av tre, omvunnet av tynn metalltråd. På en side av klingen støpt innskrift x... FRANCISCO...RVI Z ANTOLXXO. L. 93,2 cm. I følge arkivopplysn. skal kården ha tilhørt major Stielau, hvis datter var gift med sogneprest Jonas Landt. Major Joachim Henrich Stielau døde 1791 i Aurdal, og kården har antakelig ligget på hans kiste. Tidligere var kården floromvunnet. Et lysskjold som er bevart har antakelig vært brukt ved begravelsen: Av blikk, oval hvelvet plate, innrammet av kartusj med visir på toppen, ljå (avbrutt) og palmegren på sidene. Våpen, sortmalt med tredelt skjold i forskjellige farver, i feltene øverst en ørn og en vepnerarm, i nedre felt en stor trestamme. Hjelmtegn: vinget hjelm med stjerne og hjelmklede. Mål 33,5 x 25 cm. Kilde: http://www.kulturkyrkjavaldres.no/kyrkjegarden.htm http://www.norgeskirker.no/wiki/Aurdal_kirke	Stiilou, Joachim Henrik (Joachim Henrich) "Stilau/Stielou/Stilow" (I836)
10445	I klokkerboka står det at foreldrene bor på stedet Gibraltar på Aasgaard.	Hiorth, Erika Wilhelmine "Brinchmann" (I24)
10446	I kommandantboligen bodde generalmajor Edvard Hans Hoff og Hustru Elise sammen med sine ugifte døtre Johanne og Louise under folketellingen i 1900. De hadde også 2 tjenestepiker og en tjenestedreng.	Hoff, Edvard Hans (I12632)
10447	I Kongens Gade 98 finner vi familien Nils og Ragna Bruheim, som ogs? var inklusive hennes datter fra f?rste ekteskap Aagot Olsen, og hans s?ster Otilie Rafaelsdatter Bruheim. Sistnevnte st?r nevnt med denne bostedsadressen som midlertidig.	Jacobsdatter Schjefte, Ragna Antonie (I13983)
10448	I Kongens Gade 98 finner vi familien Nils og Ragna Bruheim, som også var inklusive hennes datter fra første ekteskap Aagot Olsen, og hans søster Otilie Rafaelsdatter Bruheim. Sistnevnte står nevnt med denne bostedsadressen som midlertidig.	Rafaelsen Bruheim, Nils Gunerius (I13976)
10449	I Kongensgate 22 bor Christopher sammen med sine ugifte døtre Elisabeth og Fredrikke, og sin svoger Michael, under folketellingene i 1885 og i 1910.	Brinchmann, Michael (I6225)
10450	I kopp- og ildstedskatten 1689 og 1690 sies det at - Gastgifveren Niels Engelsvigen er af den menige Almue, en gemene Bunde, som tillige med dem svarer Alle Kongl. Skatter oc Rettigheder af Gaarden, oc her foruden ingen anden næring hafver. I 1691 er Niels Engelsvigen enkemann, han har 1 dreng og 1 pike, og 1 ildsted. Gunderssønnene, Niels og Kjønig, solgte 1 skippund 2,5 lispund jordegods i Opsal i Kråkstad for 157 riksdaler 21.mai 1707. Follo sorenskriverkontor, Tingbok 29, folie 101. Niels hadde også eid en part i Unum i Svinndal. I 1723 står hans 2.hustru Eli Evensdatter, og sønnen Gunder som oppsittere sammen på Engelsviken. Eli Evensdatter var trolig datter av Even Mikkelsen Grefsrød, som forøvrig var eier av Grimsrød i Svinndal etter Niels' far, Gunder Engelsvigen.	Gundersen Engelsvigen, Niels (I25048)