Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 10,801 to 10,850 of 16,382

#	Notes	Linked to
10801	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20666)
10802	Ivar, som kom fra Eiken, hadde en bror, Sjur, som giftet seg med Karis kusine Brita.	Family: Ivar Torvaldsen Eiken, "Sværen" / Kari Nilsdatter Sværen (F1038)
10803	Iver Bonæs og Randulfs kiæriste.	Olsdatter Bonæs, Ingebor (I6454)
10804	Iver Leganger samlet seg store jordeiendommer i Sogn, blant annet Fresvik-godset. På denne tiden eide ingen mer jord i Sogn denne Iver Eriksen Leganger. Han eide jord i hvert eneste prestegjeld. Det er likevel som forfatter han ble mest kjent. Han skrev flere bøker med dikt og epistler på latin, og bidro med viktige bidrag til - Historia rerum Norvegicarum - som islendingen Tormod Torfæus utga i 1711. Brevvekslingen mellom disse 2 er trykket i - Torfæna - som ble utgitt i København 1777. Leganger sørget for å få malt en minnetavle over seg selv i Hopperstad stavkirke. Den er malt rett på veggen, og teksten er på latin. Far til fut Peder Leganger, og gift med Anna Finde (1645-1728), datter til den grunnrike soknepresten Peder Jørgensen Finde i Førde. I Vik bodde Leganger på prestegården Grov, og enka etter han på gården Stadheim.	Eriksen Leganger, Iver (I3971)
10805	Iveria	av Italia, Rosele (I12192)
10806	J.C. Hagen har skrevet Norges skolehjem, deres oprindelse og utvikling: En kortfattet utsigt i 1914. Den strenge og straffende holdningen endret seg noe etter hvert, og mer pedagogiske virkemidler ble tatt i bruk. På flere måter pekte utviklingen mot en ny tid - da livsglede og lykkefølelse vil bli erkjent som uunnværlige momenter, når det gjelder å underbygge de unges moralske reisning - (Hagen, 1914). Han skriver også - således også forstanderen og hans familie - daglig inntok samtidige måltider sammen med guttene. J. Chr. Hagen (1914) kaller dette det - begynnende gjennembrudd av vår tids sans for betydningen av - hjemmets - ide - av hjemlivsformens etiske verdi i den offentlige oppdragelse av samfundets degenerative elementer. I 1898 kjøpte staten Bastøy for 95 000 kroner og anla et skolehjem for slemme gutter der. De første elevene kom til guttehjemmet 1900. Hvert av de fem internatene på øya hadde plass til 30 gutter, og elevene var fra 8 til 19 år gamle. Den første skolehjemseleven kom til Bastøy 11. oktober 1900. Guttene var i skolepliktig alder, fra 8 til 18 år gamle. Guttene som ble sendt til øya var ingen ensartet gruppe. De kom fra hele landet, de fleste fra byer og tettsteder. Omsorgsvikt, mishandling og fattige kår var bakgrunnen for svært mange. Ofte hadde de foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. Mange hadde tilbrakt hele eller deler av barndommen på andre barneinstitusjoner eller skolehjem før de kom til Bastøy. De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri. Noen hadde begått mer alvorlig kriminalitet som vold eller overgrep. Fra skolehjemmet åpnet i 1900 og fram til 1915 hadde Bastøy status som et særlig eller strengere skolehjem. Det ble i denne perioden kalt for Bastøy særlige skolehjem. I dette lå det at til Bastøya ble bare de vanskeligste guttene sendt. Det viste seg at skillet mellom mildere og strengere skolehjem ikke fungerte i praksis. I 1915 ble det derfor opprettet særavdelinger ved det enkelte skolehjem. På Bastøy ble internatet Fjordgløtt brukt som særavdeling. Selv om Bastøy hadde plass til rundt 150 elever, var elevtallet omkring hundre fram til andre verdenskrig. Selve opplæringen omfattet blant annet gårdsdrift ved et gårdsbruk på rundt 300 mål dyrket mark og med et gartneri. Det ble også drevet opplæring i to snekkerverksteder, ett for fagopplæring og ett for reparasjonsarbeider, et skomakerverksted, blikkenslagerverksted, malerverksted og en smie. Hvert verksted hadde en fagutdannet lærer. I tillegg ble det drevet vanlig skoleundervisning. Det ble også gitt opplæring i teoretisk og praktisk sjømannskap. Noen elever hadde også arbeid og skolegang i land, men bodde på øya. Bastøy skolehjem ble beryktet for et svært hardt straffesystem og brutal behandling av guttene som var plassert der, og liknet på flere måter et fengsel. Straffesystemet på skolehjemmene var svært hardt, og guttehjemmet på Bastøy liknet på flere måter et fengsel, særlig fram til like etter siste krig. Yngvar Ustvedts Djeveløya i Oslofjorden – Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter fra 2000 beskriver forholdene ved det beryktede guttehjemmet. Den norske spillefilmen Kongen av Bastøy er en dramatisert gjenfortelling av et opprør ved skolehjemmet 20. mai 1915. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et ris bak speilet som uskikkelige gutter over hele Norge kunne bli truet med. Hva skriver Hagen om Bastø Skolehjem: Bastø skolehjem var det skolehjemmet som staten planla og bygde helt fra grunnen. Det ble derfor et prestisjetungt prosjekt som det var stilt store forventninger til - og som fikk nesten uløselige oppgaver. Det ble åpnet av statsråd Wexelsen i 1900 i nærvær av representanter for regjering og Storting. Institusjonen ble anlagt på Bastøy i Kristianiafjorden mellem Horten og Åsgårdsstrand og den ble etter hvert utbygd til 150 plasser. Skolehjemmet omfattet bl.a. et gårdsbruk på nesten 700 mål samt 1200 mål havn og skog. Ved siden av arbeidet i gårdsbruk og gartneri, ble det gitt opplæring i flere håndtverksfag: snekkeri, blikkenslageri, skredderi, kurvmakeri og skomakeri m.v. (Hagen 1924). I skolen ble hovedvekten lagt på den etiske og moralske oppdragelse. - Her må opdragelsen av gemytt og karakter bli nr. 1 og hensynet til det positive kunnskapsforråd i en rekke fag - nr. 2. Skolehjemmet må ta direkte sikte på den etiske omdannelse og legge hovedvekten på å irettelegge de gemyttforedlende og karakterdannende momenter. Hagen mente at det beste ville være - om man i skolehjemsskolen helt frigjordes fra normalskolens fagplan og pensumtvang og.. satte alt inn på å vekke sjels og hjertets hunger etter etiske verdier. For å nå disse målene mente Hagen at en i skolehjemsarbeidet måtte - la selve forholdene og samlivet fremlokke og utvikle de gode muligheter hos barnene for ad den vei å lede individet til det handlesett, man forlanger av det. Med innpå 150 elever var vel ikke den direkte påvirkningsmuligheten så stor, men et sinnrikt karaktersystem gjorde i hvert fall at alle elever ble registrert, vurdert og fikk sin karakter hver dag. Hagen forteller at - hver virkedagsmorgen samles elever og funksjonærer i den rummelige, vakre festsal. Her får hver gutt høre resultatet av sitt forhold foregående dag, uttrykt i en karaktergrad. Denne karaktergraden var en gjennomsnittskarakter for den enkelte elev, og den bygde på vurderinger fra hver enkelt funksjonær. Karakteren ble opplest av bestyreren under morgensamlingen. Ved gode karakterer vanket det godord. Var karakteren derimot lite tilfredsstillende, måtte eleven forklare seg og motta irettesettelse og formaning. Sto man overfor - overlagt råskap eller brutalitet -, kunne ris komme til anvendelse. Hver måned ble det beregnet en gjennomsnittskarakter for hver avdeling, og da god karakter kunne gi fordeler, skapte det konkurranse mellom avdelingene. Da Bastøy skulle representere det beste i samtiden, søkte man råd også i utlandet ved utformingen av institusjonen. Om det var rådene fra utlandet som gjorde utslaget, skal ikke sies, men hjemmene ved Bastøy fikk langt mer fengselspreg enn hva Vergerådsloven skulle tilsi. Hagen skriver at i begynnelsen - var i 3 av hjemmene sovesalene innredet med soveceller av jernsprinkelverk og med felles låsbom for samtlige celler, liksom samtlige hjem var utstyrt med straffeceller. Disse installasjonene i elevhjemmene ble senere fjernet, muligens etter at offentligheten hadde rettet et kritisk søkelys mot Bastøy etter få års drift. I 1915 ble et ett hjem ved Bastøy omgjort til særavdeling med utgangspunkt i Vergerådsloven (§28). I særavdelingen var det små enkeltrom som ofte ble omtalt som celler av elevene. Avdelingen hadde egen skole, egne verksteder og egen idrettsbane. Her var arbeidsdagen en time lenger og sengetid en time tidligere enn ved de andre avdelingene. I de første årene etter 1915 var det piggtrådgjerde rundt særavdelingen, og elevene der hadde ikke anledning til å omgås de øvrige elevene. Denne avdelingen bekreftet Bastøys spesielle rolle og bidro nok sterkt til at Bastøy ble et negativt ladet begrep, kanskje ikke i barnevernkretser, men i befolkningen generelt. Bestyrer Hagen nøt imidlertid høy anseelse i sin tid og ble konsultert bl.a. av departementet i faglige spørsmål. Han var også rådgiver da Buskerud skolehjem skulle innredes og utstyres noen år senere. Kilde bl.a.: Hagen, J. Chr.: Bastøy skolehjem.	Hagen, Jacob Christian (I6194)
10807	J.N. Jacobsen var med å opprette - Fredriksstad Spareskillingsbank - og var medlem av direksjonen.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
10808	J.N.Jacobsen døde juledags morgen 1894 etter flere års håpløs sykdom. Fra Store norske leksikon: Julius Nicolai Jacobsen, født 19. mai 1829, fødested Drammen, Buskerud, død 25. desember 1894, dødssted Fredrikstad, Østfold. Trelasthandler. Foreldre: Overlærer og klokker Andreas Jacobsen (1798–1876) og Adelgunda Margaretha Schive (1808–38). Gift i Sør-Odal 16.september 1858 med Olivia Bredesen (5.mai 1841–16.mars 1879), datter av verkseier John Collett Bredesen (1807–1880; se NBL1, bd. 2) og Anne Pedersdatter Sæter (1808–1881). Julius Nicolai Jacobsen var banebrytende innen norsk høvleriindustri. Han var en foregangsmann i Fredrikstads økonomiske og sosiale liv og skaperen av tettstedet Gressvik. Jacobsen vokste opp i Drammen, der hans far var overlærer ved borgerskolen. Han fikk sin utdannelse ved den treårige handelsskolen ved Drammen lærde skole 1841–44. Deretter var han i fire år ansatt som handelsbetjent hos storkjøpmannen A. J. Boger i Christiania. Sommeren 1848 tiltrådte han en stilling som kontorist i bjelkefirmaet Peder Gelertsen & Co. i Fredrikstad - plankebyens - betydeligste trelastforretning. Her gjorde han seg snart bemerket med sitt klare hode og usedvanlige forretningstalent. Høsten 1848 ble Jacobsen for Gelertsens regning sendt til Nederland, der norsk trelast hadde sitt viktigste marked. Året etter var han tilbake med verdifulle erfaringer og de nødvendige kunnskaper i nederlandsk språk. Både gjennom kontorarbeidet og på sine reiser som tømmermerker for Gelertsens firma fikk han grundig innsikt i de forskjellige sider ved trelasthandelen og knyttet mange gode forbindelser. Etter 4 år hos Gelertsen startet Jacobsen 1852 sin egen trelastforretning, som under hans dyktige og energiske ledelse vokste til en av landets største og fikk stor betydning for Fredrikstad-distriktet. Året etter fikk han handelsborgerbrev i Fredrikstad. Han skaffet seg flere sagbruk og sendte skipsladninger med bjelker og skåren last til Nederland, der han hadde forbindelse med et solid trelastfirma. Siden kjøpte han, dels alene og dels sammen med andre, 9 fartøyer til bruk i trelasteksporten, som ble utvidet til også å omfatte Storbritannia og Frankrike. I 1855 kjøpte Jacobsen den store eiendommen Lykkeberg i Glemmen og flyttet kontoret sitt dit. Han kjøpte også en tomt av Gressvik gård i Onsøy. I Onsøy bygde han to dampsager 1857 og et damphøvleri 1863, som siden ble fulgt av flere. For å nyttiggjøre seg avfallet fra høvleriene og sagbrukene oppførte han 1873 Gressvik kjemiske fabrikk. Jacobsen ble dermed skaperen av stedet Gressvik, som etter hvert vokste opp til et lite bysamfunn, og som han hele livet omfattet med den største interesse. Som et uttrykk for takknemlighet for den hengivenhet Jacobsen viste for Gressvik, ble det 1896 reist et minnesmerke over ham på stedet. J. N. Jacobsen eide Røds bruk på Kråkerøy og store skogeiendommer. I tillegg til at han ledet sin egen store forretning, var han medstifter av flere norske og svenske bedrifter, bl.a. Tunadals A/B i Sverige og Bamble Cellulosefabrik, Fredrikstad Stenhuggeri, Fredrikstad Privatbank og Fredrikstad Gasverk. Han deltok dessuten i hjemkjøpet av Hafslundgodset og dannelsen av A/S Hafslund 1898. Jacobsen var medlem av den norske komiteen for verdensutstillingen i Paris 1878 og fikk ved flere utstillinger medaljer og diplomer for sine eksportvarer. Jacobsen var medlem av Fredrikstad formannskap og representantskap 1868–94 og varaordfører i fire år, og han stod bak en rekke kommunale tiltak, bl.a. et par skolebygninger og anlegg av vannverk. Han opprettet også flere legater og stiftelser til beste for byen og skjenket et større grunnareal til Kirkeparken. 1877–79 var han varamann til Stortinget. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og til kommandør av 2. klasse 1894. Kilder: A. J. Jacobsen: Jacobssaga. Firma J. N. Jacobsen, 11.2.1853 – J. N. Jacobsen & co., 14.8.1863 – J. N. Jacobsen & co. Actieselskab, 29.9.1894, Fredrikstad 1926 S. Gundersen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934 Delphin Amundsen, 1947 A. J. Jacobsen: J. N. Jacobsen. Lastehandleren, samfundsborgeren og hans tid, bd. 1–5, 1950–54 (bd. 6 som manuskript i Østfold sentralbibliotek) M. Dehli: Fredrikstad bys historie, bd. 2 og 3, Fredrikstad 1964 og 1973.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
10809	Jacob ble kalt den lærde kjøpmann.	Jacobsen Fincke, Jacob (I2125)
10810	Jacob Brinchmann (født 23.januar 1910 i Trondheim, død 6.juni 2002 i Oslo) var en norsk forfatter, oversetter og forlagsmann i Aschehoug. Han skrev på 1930- og 1940-tallet en rekke kriminalromaner, blant annet med sin bror Erling Brinchmann som var politimester i Bergen 1946-1966. Jacob debuterte med egen bok, Mannen som kom tilbake i 1937. Han oversatte P. G. Wodehouse sin Den uforlignelige Jeeves (1972), Walter Scotts Quentin Durward (1952), Victor Hugo sin 1793 (1956) og Agatha Christies 13 til bords (1939), Mord etter alfabetet (1964), Kom til meg død (1965), Lunsj for Poirot (1967) Den forsvunne domprost (1969). Andre oversettelser: HENRY , O. New Yorks millioner. Oversatt av Jacob Brinchmann. 1941. Oslo (Aschehoug). STAGGE, JONATHAN: Lys fra en papirlykt Oslo Cappelen 1945. Oversatt av Jacob Brinchmann. D'ISRAELI, ISAAC: Forfattere som ruinerte sine forleggere. Og to andre essays. Overs. av Jacob Brinchmann. Innledning og noter ved Hugo Høgdahl. 1955. HUGO, VICTOR: 1793. Gjenfortalt av Jacob Brinchmann. 1955 RIEL, JØRN: Mine fedres hus 220 s. Oslo Aschehoug 1973. Oversatt av Jacob Brinchmann. Illustr med Des Asmussen. Bibliografi: 1935 – Kampen om en kongekrone (guttebok om William Wallace). 1935 – Ti sekunder i mørket. Sammen med broren Erling Brinchmann under pseudonymet E.J. Brinchmann. Gikk som føljetong i Bergens Tidende. 1937 – Mannen som kom tilbake. 1938 – De snorrete spor. 1943 – Falske Vidnesbyrd. 1943 – Sola går bak åsen (barnebok illustrert av Knut Yran). 1946 – I selskap med gitaren. Musikk av Erling Brinchmann illustrert av Knut Yran. 1950 – Som blomsterstøv med vind: tre av Visenes venner synger Einar Skjæraasen. Sammen med Erling Brinchmann og Bjarne Berulfsen.	Brinchmann, Jacob (I6290)
10811	Jacob Christian Hagen gift 2.gang med Eleonore Eidem (Lorck).	Family: Jacob Christian Hagen / (F5537)
10812	Jacob Darre var sogneprest i Klæbu i 36 år, men fortjener først og fremst å huskes som medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han kjempet for at det - benefiserte gods - (prestenes embetsgårder og andre jordeiendommer i kirkens eie) skulle bevares for kirken. Darre tilhørte en gammel embetsmannslekt. Både faren, dennes farfar og Darres egen svigerfar hadde vært prester, og tradisjonen fortsatte da også hans sønn ble prest og senere biskop. Han vokste opp på prestegården i Overhalla og fikk sin utdannelse først i hjemmet og senere ved katedralskolen i Trondheim, hvorfra han 1776 ble dimittert til videre studier ved universitetet i København. Han ble cand.theol. 1784 og ble samme år ansatt som farens personellkapellan, 1792 ble han residerende kapellan i Orkdalen og 1797 sogneprest i Klæbu. I dette embetet satt han til han ble pensjonert og sønnen overtok 1833. Som pensjonist flyttet han til presteenkesetet Torva, hvor han døde 1841. Ved valget av medlemmer til Riksforsamlingen i 1814 ble sogneprest Darre valgt som den tredje deputerte fra Søndre Trondhjems amt; blant de øvrige representantene fra amtet var også klokkeren i Klæbu, Lars Forseth (1759–1839; se NBL1, bd. 4). Darre tilhørte selvstendighetspartiet på Eidsvoll, og omtales som sterkt nasjonal. Halvdan Koht har karakterisert ham som ...på ein viss måte den mest kavnorske i heile Eidsvollsforsamlinga. Han deltok sjelden i debattene, unntatt når det dreide seg om fremtiden for det jordegodset som var tillagt kirken og geistlige embeter, det benefiserte gods. Darre ville at dette godset skulle bevares som kirkens eiendom, og han mente selv (ifølge dagboken han førte under oppholdet på Eidsvoll) at han hadde mye av æren for at dette godset ikke ble solgt. Det ble delvis solgt senere, og salgsinntektene dannet grunnlaget for Opplysningsvesenets fond, som ved utgangen av 1998 forvaltet mer enn 1 million dekar pluss en fondskapital på 1,1 milliarder kr. Etter kongevalget 17. mai 1814 var Darre medlem av den deputasjonen som overbrakte kong Christian Frederik resultatet av valget. Darre fikk en svært lang periode i samme embete, og han ble aldri forfremmet. Klæbu var heller ikke noe rikt kall, og han satt hele livet i små kår. Det fortelles at han var inderlig knyttet til menigheten, som også satte stor pris på sin sogneprest. Jacob Darre var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1826. Han hadde, som mange andre av samtidens prester, interesse for topografi og historie, og skrev et par artikler om slike emner. Men noen betydelige spor etter seg som teolog eller forfatter (ut over dagboken fra 1814) har han ikke satt. I Trondheim ble han hedret av katedralskolen ved at hans navn står på en av minnetavlene over berømte elever i skolens vestibyle.	Darre, Jacob Hersleb (I12348)
10813	Jacob eide Oxhoved gård fra 1782 til 1788. Jacob Larsen overtok som bruker etter sin far, Lars Jacobsen, som igjen var sønn av Jacob Olsen på Smestad. Jakob Larsen kjøpte gården av kammerråd Gustavus Strømboe i 1782. I 1784 solgte han fra et stykke av vestre Oxhovedåsen og - een lille ø, Danmark kaldet - til Jon Sørensen Sandvigen. I 1788 solgte Jacob Larsen gården tilbake til kammerråd Strømboe.	Larsen Oxhud, Jacob "Oxhoved" (I11581)
10814	Jacob Matheson og hans familie bodde på gården Øye i Melhus 1733 - 1749, men er også nevnt på gården Staff i Hedmark. Han eide også flere kirker og andre eiendommer. Han kjøpte gården Traastad i Vinger 31.mai 1730 av Deichman.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
10815	Jacob Matheson var kaptein og kompanisjef ved gevorbne dragoner Sønnenfjeldske regiment, til oberst Øtken ble sjef for regimentet fra 13.april 1711. Bakgrunnen for noen avgjørende hendelser i Jacob Mathesons militære karriere: Slaget ved Poltava sommeren 1709 markerte begynnelsen på slutten for den svenske stormakten. Sveriges nederlag ved Poltava ledet Danmark-Norge, under enevoldskongen Frederik 4., til å erklære krig mot Sverige den 28.oktober 1709. Dette var begynnelsen på - Den store nordiske krig. Men krigen mot svenskene trakk ut. Det svenske militærapparatet var langt fra slått. Danskekongen Frederik 4., som var en nytelsessyk og ustadig mann, ble først etter Slaget ved Gadebusch i 1712 endelig bevisst sitt ansvar som krigsherre. Likevel støtte han på vanskeligheter med sine allierte, som for eksempel tsar Peter den store. Krigen gikk nesten i stå da Karl 12. kom til Stralsund i november 1714, hvor han ble i 1 år. Etter at Stralsund falt, hadde den svenske krigerkongen kommet seg til Ystad i Skåne ved juletider 1715. Da det nye året, 1716, opprant, stod det nye 40 000 soldater under hans ledelse. Først ville Karl 12. gå over isen til Sjælland for å ødelegge øya med den brente jords taktikk, men han ble forhindret av mirakelet i Øresund - isen over sjøen smeltet i februar det året. Kort etterpå, den 27.februar, forlot kongen sitt hovedkvarter i Ystad, uten å oppgi hva hans bestemmelsessted var. Karl 12. var alltid svært tilbakeholden i sin krigsplanlegging, og fortalte sjelden andre om hensiktene sine, selv ovenfor dem han hadde stor tiltro til. Man visste aldri sikkert hva kongen hadde tenkt, før i siste øyeblikk. Den store nordiske krigen var allerede tapt for svenskene. Russerne hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Baltikum og hadde mesteparten av Finland under militær kontroll. De allierte, med Danmark-Norge i spissen, hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Nord-Tyskland, og hadde dessuten gitt bort enkelte deler av besittelsene, for i første omgang å få Hannover og Preussen med i alliansen. Storbritannia, som var lei Karl 12's tankeløse politikk i forhold til kaperfart og hans motvillighet mot å slutte fred, sto også mot svenskene. Den aggressive krigerkongen Karl 12. ville styrke sine muligheter ved fredsforhandlinger gjennom en militær seier og eventuelt okkupasjon av fiendtlig land. Han mente at Danmark-Norge utgjorde det svakeste leddet i alliansen mot Sverige, og han ville derfor slå ut dette kongeriket først. I januar 1716 var det så kaldt at Øresund hadde frosset til, og svenskekongen ville derfor benytte anledningen til å gå over isen mot København, slik hans bestefar, Karl 10. Gustaf av Sverige, hadde forsøkt med hell noen tiår tidligere (fra den motsatte siden riktignok). Kongen samlet troppene i Landskrona, men planen måtte oppgis, fordi en storm brøt opp isen. For å gjenvinne sin popularitet etter nederlaget mot Peter den Store om Russland i slaget ved Poltava, da han måte flykte til Tyrkia, besluttet Karl 12. i stedet å gå mot Norge. Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl 12's første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av - Den store nordiske krig - (også kalt elleveårskrigen). Karl 12's to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig, som allerede var tapt. For Sverige var felttogene i 1716 og 1718 en militær svanesang. For Norge var angrepene med på å utløse en patriotisme som skulle få politiske konsekvenser. På en måte ble krigens herjinger et forløp til det som skulle skje i Norge i 1814. Slaget på Norderhov var en trefning som fant sted på Norderhov i Ringerike under den store nordiske krig. Slaget sto mellom dansk-norske dragoner og svenske karolinere, natten til 29.mars i 1716. Utfallet var imidlertid svært viktig for svenskenes nederlag 2 år senere. Jacob Matheson deltok i overfallet fra Norderhov på Ringerike 28-29.mars 1716, hvor han utmerket seg ved sin tapperhet. Den 8.mars 1716 stod Karl 12. ved Östervallskog i Värmland på den islagte Settensjøen sammen med 3000 mann. Herfra ville Karl 12. personlig lede et fremstøt med 3000 mann over Høland til Fet, nord for Øyeren, for så å ta landeveien til Christiania over Lørenskog. Fra grensen mot Dalsland, Holmekil 25 km øst for Halden, skulle generalløytnant Carl Gustav Mörner med 4 000 mann rykke forbi Fredriksten festning og Fredrikstad og så Moss, en by med havn mot Oslofjorden. Fra nord og fra sør skulle de to kolonnene angripe og ta Kristiania i en knipetangsmanøver. Krigsplanen var ventet å ta fordel av vinterforholdene - islagte sjøer, elver og vannveier og landeveier som var faste og egnet for rask fremrykking. Men det betydde også at det ikke var mulig å ta med seg tungt materiell og utstyr for lengre tids opphold eller for beleiring. Feltstykkene man tok med seg var ikke av den sorten som dugde mot befestninger. I virkeligheten var altså de to svenske kolonnene svakt utstyrt. For å bøte på dette ville Karl 12. sikre forsyningsveiene med en sikringsgruppe fra sør under general Christian Ludvig Ascheberg, og i tillegg få fram en transportflåte med beleiringstren inkludert kanon- og morterskyts (artilleri). Det norske forsvaret var spredt, med under 10.000 mann. Styrkene sto under ledelse av den erfarne og forsiktige generalløytnant Heinrich Barthold Lützow, fordelt på 1.800 soldater ved Fredrikstad og Halden mot sør, 1.300 soldater omkring Høland og 2.000 soldater i Vinger, omkring Kongsvinger i grensestrøkene, 2.000 soldater i Kristiania, samt 2.000 menn fordelt i festninger og skanser. 4.500 norske soldater var i Danmark. I Norge var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow (1654–1729) øverstkommanderende over de dansk-norske styrkene. Lützow var kjent som en forsiktig strateg, og da ryktene om et forestående angrep på Norge økte utover i februar 1716, mobiliserte han 3 troppekorps. Ett på Vinger under oberst Ove Wind (1665–1722), og ett på Høland under oberst Ulrich Christian Kruse (1666–1727). Selv tok han kommandoen over troppene mellom Fredrikstad og Halden, mens et reservekorps under ledelse av generalmajor Jens Sehested (1649–1730) tok stilling ved Kristiania. Svenskekongens plan var å rykke inn mot Kristiania fra Holmedal i Värmland og der bli forent med en avdeling under ledelse av den svenske generalen Carl Gustaf Mörner (1658–1721). Natten til 9. mars 1716 gikk kongen inn i Norge med nærmere 8 000 mann, men han møtte uventet hard motstand da Lützow hadde forutsett svenskenes taktikk og hadde allerede utplassert en styrke ved Høland. Etter å ha nedkjempet den dansk-norske styrken kunne imidlertid svenskekongen fortsette mot Christiania og Akershus festning, men et kraftig snøvær forsinket ham, og det ga nordmennene anledning til å reorganisere seg etter sjokket. Det ble satt ut forsterkninger både ved Akershus festning og ved Gjelleråsen. Etter hvert forsto svenskekongen at det var håpløst å ta seg fram via Gjelleråsen. Rundt den 19.mars befant han seg ved Hølen hvor troppene hans ble samlet. Svenskene valgte å gå mot Kristiania via isen på Øyeren, ned mot Enebakk og videre over isen på Bunnefjorden, for gjennom denne manøveren å kunne angripe Kristiania fra Drammen. Nordmennene skjønte imidlertid hva som var i ferd med å skje, og regjeringen bestemte raskt at den dansk-norske hæren skulle trekke seg tilbake og ta stilling ved Gjellebekk i Lier. På morgenkvisten den 21.mars 1716 fikk man på Akershus festning øye på svenskene på isen mellom Sjursøya og fastlandet, men angrepet ble slått tilbake med kanonene på festningen. Svenskene måtte ta seg inn over til Bygdøy for å redde livet, men derfra lå veien åpen inn mot byen. Svenskekongen rykket inn uten motstand, men han forsto raskt at styrken han hadde var for liten til å erobre Akershus festning, samtidig som han nødig ville fronte den dansk-norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Derfor besluttet kongen at en del av styrken skulle forsøke en omgående bevegelse, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for derved å falle Gjellebekk-hæren i ryggen og kunne angripe fra 2 kanter. Dette må nordmennene ha fått høre, for den 25.mars sendte - Slotsloven - ut ordre til fogdene på Ringerike, Hallingdal og Valdres om å utstyre bøndene med våpen og innta stilling på Krokskogen for å ta opp kampen med svenskene. Den svenske styrken som skulle foreta bakholdsangrepet ble ledet av oberst Axel Löwen og besto av 500-1.000 mann (kildene varierer). Styrken rykket fram over Bjøråsen til Hakadal og Hadeland, men på ferden måtte de kjempe mot bøndene som hadde væpnet seg og forsvarte gård og grunn. Det sies at svenskene for voldsomt fram og plyndret og spredte herjinger og død rundt seg. Sent om kvelden den 28.mars kom de fram til Norderhov, der de tok tilhold på og ved Norderhov gamle prestegård. Lützow (i Lier) hadde imidlertid fått beskjed om Löwens troppebevegelser, via bud fra proprietæren på Hakadals Verk, Søren Løchstør, som alt hadde stiftet kjennskap med svenskenes krigshandlinger. Oberst Johan Wilhelm Øtken, major Iver Herman Kaas og 400 dragoner fra Det 2. søndenfjeldske Regiment ble beordret til Ringerike for å avskjære svenskene. En fortropp, underledelse av kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested, bestående av hans kompani og noen fra kaptein Jacob Mathesons kompani, under ledelse av premierløytnant Peder Tønder Collin ble sendt avgårde først, mens Øtken fulgte etter med resten av regimentet en time senere. Den dansk-norske fortroppen kom til gården Stein (Hole) alt før svenskene nådde fram til prestegården. Der skal de ha mottatt melding fra prestegården om hvor svenskene befant seg. Collin og to lokalkjente veivisere, Tor Hovland og Pål Putten, skal ha tatt seg opp til Ringåsen like ved hvor de fikk oversikt over den svenske bakholdsstyrken og bestemte seg for å angripe før svenskene ante uråd. Samtidig skal Anna Colbjørnsdatter i følge tradisjonen ha traktert svenskene og skjenket dem med brennevin slik at de ble fulle. Sagnet tillegger henne avgjørende betydning for utfallet av hendelsen, men det er usikkert om dette er sant eller oppdiktet. Anna skal ha sendt melding til nordmennene på Stein om svenskene, men det finnes ingen opptegnelser som støtter at hun skjenket dem fulle. I følge Andreas Bussæus’ - Historisk Dag-Register over den stormægtigste Monark Kong Friedrich den Fierdes Levnets og Regjerings Begivenheder og Tilfælde - utgitt i København 1777, var det en bondepike som ga nordmennene melding om svenskene på Norderhov. I et brev av 13.august 1729, fra Anna til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København, sier hun imidlertid følgende om hendelsen: ... da Fienden havde indqvarteret sig her i Gaarden, hvilket ikke gik af for mig uden stor baade Forskrækkelse og Forliis, som vel er bekjendt, men dog udi alt dette gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, og attaqverede dem her paa Gaarden imellem Husene, slog Fienden paa Flugten, tog deres Obriste Løwen med flere svenske Officierer fangen, og mange bleve døde paa Stedet, formedelst hvilken lykkelig Action baade Kongsberg og hele Districtet blev frelst fra en truende Fare og Ulykke... Brevet var egentlig en ansøkning til kongen om å få disponere arven etter de avdøde sønnene Daniel og Christian. Sammen med rapporten i kallsboken er disse det eneste faktiske bevis på de omtalte hendelsene på Norderhov. Resten er basert på sagn og lokale fortellinger om hva som skjedde. De svenske troppene hadde tatt tilhold ute, på og rundt prestegården, der de hadde gjort opp bål. Selv hadde oberst Løwen og hans nærmeste befal losjert seg inn på selve prestegården, der sagnet sier de ble traktert av prestefruen. I 3-tiden om morgenen den 29.mars satte de dansk-norske styrkene inn et overraskende motangrep på den sovende svenske bakholdsstyken på prestegården. Flere skal ha blitt hugget ned øyeblikkelig, og Løwen ble tatt til fange. Hvor mange liv som egentlig gikk tapt i trefningen er usikkert, men begge sider hadde tap. Forskjellige kilder antyder svenskenes tap til mellom 30 og 250 mann, mens 120-170 mann skal ha blitt tatt til fange. Mange skal imidlertid også ha klart å flykte, deriblant en svensk kaptein og 25-75 mann som skal ha gått seg bort og havnet i Vikersund hvor de overga seg. Falne soldater fra begge nasjoner ble begravet i en fellesgrav på kirkegården ved Norderhov Kirke. Fangene fra trefningen ble først ført til Stein, og derfra til Bragernes hvor de så ble sendt videre til Christiansholm festning ved Kristiansand, for å innlosjeres permanent. Oberst Løwen ble først løslatt i 1719. Norderhovpresten Hans Roding snakket med folk som skal ha overvært kaoset som rådet i nattetimene på prestegården, og han skrev ned noen av beretningene i 1732: Imod klokken 3 (2?) på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet... i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med... Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik. Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte marken og Skogene for å fly til Skogs. Anna Colbjørnsdatter fikk siden heltinnestatus, og hennes innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn. Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl 12. Han ville gjerne rette opp ydmykelsen. Han ble derfor stående med anseelige styrker i Båhuslen og Dalsland, fram til august. Han hadde tapt på grunn av matmangel, sviktende forsterkninger og mot Lützows strategi, som var å nekte å gå i slag med svenskene for å kjøpe seg tid. Denne formen for krigføring var fremmed for svenskene. Flytebroen lå intakt fram til 22.august. Da beordret Karl 12. den ødelagt, fordi han måtte skynde seg sørover. 70.000 av fiendens soldater var samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne. Etter at trusselen fra Sjælland var over, ville Karl 12. sluttføre sitt oppdrag i Norge, og i årene framover startet omfattende forberedelser for en invasjon som skulle starte på høsten 1718. Det ville bli hans andre norgesfelttog. Selv møtte Karl 12. døden i en trefning ved Fredriksten festning i Halden den 11.desember 1718. Jacob Matheson fortsatte til det nyopprettede Paulsens gevorbne dragonregiment 26.mars 1719. Kilder bl.a.: Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5. Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6. Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3. Ørnulf Hodne For konge og fedreland Kvinner og menn i krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 82-02-26107-4. Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie bind 1 Krigsmakt og kongemakt 900-1814 2000 ISBN 82-514-0558-0.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
10816	Jacob og Anne Fredrikke Matheson fikk følgende barn: 1. Jacob Bolcke Matheson, født 10.juli 1761, ble døpt 16.august i Vang kirke i Hedemark. Han hadde også, lik som faren, en militær karriere. Han døde 26.desember 1857 (eller -51). 2. Margrethe Susanne ble gift med B.A. Mosling. 3. Johan Friderich Matheson, født ca. 1754, ble gift 19.desember 1777 i Børseskogn i Orkdalen med Rachel Biørn. De hadde gården Marken der. Han var underoffiser ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiments S.Hedmarkske kompani 1.oktober 1767. Sekundløytnant ved Skiløperkorpsets Holtålske kompani fra 24.august 1774. Dette kompaniet tilhørte Nordenfjeldske skiløperbataljon som fra 1.juli 1781 ble underlagt 1.Trondhjemskeinfanteriregiment. Premierløytnants karakter 19.desember 1781, utnevnt til virkelig premierløytnant 17.mars gjeldende fra 1.april 1786. Sto ved Merakerske kompani. Kaptein ved samme bataljon og chef for Holtålske kompani 8.april 1791 med anc. fra 11.desember 1789. Reservert majors anc. 11.april 1806, virkelig major og kommandør for bataljonen 10.mars 1809, men han var fremdeles chef for Holtålske kompani. Etter ansøkning meddelt avskjed i nåde 18.april 1811 med oberstløytnants grad og pensjon under navn av vartpenger. Johan Friderich Matheson døde 8.mai 1821 på Hovind i Horg. Rachel døde 11. desember 1818. 4. Sofie Catharina, født 29.juni 1752, ble gift med residerende kapellan på Svorkmo i Orkdalen Jens Reinholtsen Schive. I 1756 bodde de på gården Øie i det Trondhjemske, på Melhus, som de hadde overtatt etter foreldrene hans. Statius Jacob Matheson fikk majors karakter 19.november 1757, sekundmajor 11.oktober 1758 og premiermajor 28.september 1763. Som major bodde de på gården Ihle (gihle) i Vang i Hedmark. Likeså i 1768. Han søkte avskjed i 1765 med pensjon 262 riksdaler 48 skilling årlig.	Family: Statius Jacob Jacobsen Matheson / Anne Fredrikke (Ana Fredrike) Johannesdatter Klingenberg, "Matheson" (F919)
10817	Jacob Olsen overtok gården etter faren, og drev den til 1706, da han solgte gården og kjøpte Smedstad, Akers største gård på auksjon.	Olsen Brøstad, Jacob "Smestad" (I7578)
10818	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19949)
10819	Jacob Oxhuds Dr fød d 7de febr. Anne Marie Røsler, Kari Sørensd Sandv:, Søren Høvig, Hans Bends: Sandv: og Christen Løgeberg. Eli Olsdatter, 18de febr.	Jacobsdatter Oxhud, Dorothea (Dorthe) "Ladegaardsøen" (I11587)
10820	Jacob v. Døssen og Karren Veibyes deris brøllup. Barn: 1.Anne Lisbeth Jacobsdatter, f.1709 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 1.mai 1709. Død før 1750. 2.Jan Jacobsen van Deurs, f.1710 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 6.august 1710. Død før 1750. Margrete Jacobsdatter van Deurs, f.1712 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 5.august 1712. Død 1759 på Stathelle, Bamble. Begravet 8.mai 1759: Peder Stephensens kone Magrethe Jacobsdatter Fondøsen i Statelle 50 aar. Gift 7.februar 1748 i Solum med Peder Steffensen. 3.Janniche Hedevig Jacobsdatter van Deurs, f.1713 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 27.juni 1713. Død 1743 på Vestsida, Porsgrunn . Begravet 3.mai 1743 Porsgr.: Jannichen Helvig van Deurs 32 aar. Gift 10.august 1740 i Solum med Adolf Neuspitzer (sønn av Johan Jacob Neuspitzer og Sophie Cronborg. 4.Simon Jacobsen van Deurs, f.1714 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 2.august 1714. 5.Arent Jacobsen van Deurs, f.1716 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 26.april 1716. Død 1716 på Vestsida, Porsgrunn. Begravet 1.juli 1716. 6.Christian Jacobsen van Deurs, f.1717 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 16.desember 1717. Død før 1759. 7.Dorthea Maria Jacobsdatter van Deurs, f.1722 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 5.mai 1722. 8.Fridericha Cathrina Jacobsdatter van Deurs, f.1725 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 27.september 1725.	Family: Jacob van Deurs / Karen Pedersdatter Baad, "Weibye" / "van Deurs" (F5676)
10821	Jacob van Deurs 80 aar 7 mnd.	van Deurs, Jacob (I14577)
10822	Jacob van Deurs var toller og dansk av fødsel. Han var sannsynligvis født i København som sønn av Jan van Deurs og Anna Jacobsdatter Preus. Han ble gift 2.gang med Karen Pedersdtr., enke efter kontrollør Peder Nilsen Weilbye. Han er medtatt i kopskattmanntallet for Porsgrunn i 1711 og i skattemanntallene for 1715/20. I konsumpsjonsmanntallet for 1725 heter det at han er uten næring eller embede at leve av og i skattemanntallet for 1743, at han er en arm og fattig mann som har føde og opphold av toller Friisenberg, som da også ble eier av van Deurs eiendom.	van Deurs, Jacob (I14577)
10823	Jacob var mye borte i forretninger, så Ingeborg måtte stå for mye av driften på gjestgiveriet i Riddersalen samtidig med landhandelen. I 1825 kom fallitten,og de sto tilslutt bare igjen med gjestgiveriet.	Høyem, Ingeborg Elen Marie "Bae" (I1451)
10824	Jacob vokste opp i sin fødeby i en stor søskenflokk med halvsøsken og en søster. Cudrioslekten var nå blitt tallrike i Bratsberg, og det var til en av sine slektninger i Porsgrunn Jacob ble sendt i kjøpmannslære. Hans fetter Peder Frantzen Cudrio bodde og drev allerede virksomhet i Langesund. Det står at han løste borgerbrev som kjøpmann og skipper i 1752, og det kan virke som om hans etablering på stedet ikke var tilfeldig. Dette at vi finner eliten blant Bratsberg amts slekter i alle viktige byer og ladesteder i Skiensfjorden vitner om at det var strategisk og økonomisk betinget. Langesund var på den tiden et viktig sentrum for sjøfart, handel og skipsbygging i Grenland. Første gang vi hører om Langesund som ladested er allerede i 1680, og for å ha kontroll med alle havner og ledd i forbindelse med sine virksomheter var det viktig også for familien Cudrio å være representert i Langesund.	Cudrio, Jacob (I8190)
10825	Jacques solgte tapetfabrikken til et belgisk firma tidlig på våren 1956 (har solgt ifølge brev fra 14.april), men han fikk beholde en post som teknisk konsulent, og dermed følte han alt mye friere i denne nye situasjonen.	Gauthier, Jacques Julien (I388)
10826	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I760)
10827	Jan Beran var en tsjekkisk Wehrmacht-soldat som hadde dessertert -rømt fra en tysk båt i 1940 - og som fikk nytt alibi (Jan Berg) og søkte tilflukt på gården til Karl og Ane Johnson i Rennebuskogen. Dvs. han bodde på stølen deres i Gisnadalen. Gestapo slo til i Rennebu den 18.desember 1944. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde en liste på 11 menn i Rennebu som skulle arresteres, men verken Jan Berg eller Karl Johnson sto på denne listen. Det endte med at Jan Beran flyktet til Sverige, da han ble ansett som en risikofaktor av hjemmefronten, fordi han visste for mye, og på grunn av sitt jentetekke, ble det sagt. Kilde: Oppdal. Okkupasjonen, av Lars Gisnås. Utgitt 2011. Kvinnene i Rinnanbanden, av Idar Lind. Det Norske Samlaget, 2011.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
10828	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F775)
10829	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I53)
10830	Jan Warme hadde tidliger vært gift med Anne Elisabeth Svensen (1785-1803). Vielsen dem imellom fant sted 21.februar 1803 i Holla i Telemark. De fikk en datter den 14.oktober 1803, som ble hjemmedøpt. Stadfestet i kirken 27.oktober. Hun het Olava Johanne Svendsine. Hun levde ikke lenge. Bare 3 uker gammel døde hun 3.november, og ble begravet 8.november. Moren, Anne Elisabeth døde 20.oktober 1803, og ble begravet samme dag som datterens dåp ble stadfestet i kirken. Hun ble bare 18 år 42 uker og 2 dager gammel.	Family: Jahn (Jan/Joen) Olsen Warme / Anne Cathrine Poulsdatter Rosenberg, "Warme" (F2277)
10831	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21873)
10832	Jane Frances (Srnec) Stephenson, 72, of Austin, Mower county, Minnesota, died on December 3, 2008 in Rochester, Olmsted county, Minnesota. Jane was born on July 8, 1936 in Winona to William and Eva (Schweitzer) Srnec. On Nov. 8, 1957 she was united in marriage to Stanley Stephenson in Winona. He preceded her in death on August 27, 2008. Jane enjoyed working at the family owned Cookie Jar, spending time with the grandkids, gardening, listening to Elvis Presley, reading and knitting. Jane was an LPN, homemaker and a baker. Survivors include her six children, Julie Stephenson, Austin, Dennis Stephenson (Ann Tubbs), Austin, Karen Stephenson, Austin, Willy Stephenson (Jean Blaser), Austin, Janice Maxfield (Joel), Sparta, Wis., Janine Nordland (Brian), Owatonna; seven grandchildren, Adam Stephenson, Caitlin Stephenson, Joseph Stephenson, Jacob Nordland, Brynn Nordland, Erik Stephenson, Andy Maxfield; three brothers, Bob Srnec, Winona, Jim Srnec (Judy), Lake City, Joe Srnec, St. Louis, Missouri. In addition to her husband, she is preceded in death by her parents, William and Eva Srnec; father-in-law and mother-in-law, Benjamin and Louina Stephenson; brother, John Srnec; granddaughter, Cassandra Nordland. Funeral services will be held at 3:30 p.m. on Saturday, December 6, 2008 at Mayer Funeral Home with Father John Traufler officiating. The family will greet friends a half-hour before the service at Mayer Funeral Home and also at a luncheon in the family room at St. Edward's Catholic Church following the service. The honorary casket bearers will be Jacob Nordland, Erik Stephenson and Andy Maxfield. The casket bearers will be Dennis Stephenson, Willy Stephenson, Joel Maxfield, Brian Nordland, Adam Stephenson and Joe Stephenson (Austin Daily Herald online, Dec. 5, 2008, www.austindailyherald.com).	Srnec, Jane Frances "Stephenson" (I13378)
10833	Janet Serfling, age 62, of Huron, died Thursday, June 1, 2017, at her home. Her funeral service was held at 10:30 AM, Thursday, June 8th, at the Our Savior's Lutheran Church. Burial was in the Restlawn Memory Gardens Cemetery. In lieu of flowers, the family requests memorials be made to James Valley Christian School, Beadle County Humane Society or a charity of the donor's choice. Janet Marie Skrogstad was born November 17, 1954, to Melvin and Mary (Stabo) Skrogstad at Princeton, Minnesota. She graduated from Fargo North High School in 1972. On November 17, 1973, she married her true love, Murray Serfling at Peace Lutheran Church in Fargo. Janet faced many health concerns over the years. After nearly 20 years of living with diabetes, she received a pancreas transplant 15 years ago, from an anonymous donor. The following year she received a kidney transplant, with the kidney donor being her husband. The transplant gave Janet a new lease on life. Over the years, Janet has enjoyed babysitting, shopping, spending time with family, and coffee dates with her church friends. Janet loved baking, reading mystery novels or cookbooks, and watching mystery shows and old TV programs. Most of all, Janet relished the role of Grandma. She never missed an opportunity to spend time with her grandkids. She could often be found playing dress up or silly made up games with them. In 2016, Janet and her husband purchased the company where he had been employed for the previous 44 years. They renamed it Easi Pour, and were very proud of this recent milestone. Janet is survived by her husband, Murray Serfling of Huron; their children, Megan Serfling, Holly (Darric) O'Brian and Gregory Serfling, all of Huron; her beloved grandchildren, Wyatt, Sofia and Maddigan. She is also survived by her mother, Mary Skrogstad; her sisters, Margaret (Lyle) Heinle, Barbara (Jeff) Perreault and Julie (Cameron) Merkel; her brothers, Will (Dawn) Skrogstad, Michael Skrogstad and Jeffrey (Peggy) Skrogstad, and many nieces, nephews, cousins, two aunts and her in-laws. She was preceded in death by her grandparents, father and a great niece.	Skrogstad, Janet Marie "Serfling" (I10214)
10834	Januar eller juni	Family: Oluf Olufsen Mechlenborg / Margrethe Richertsdatter Carstens, "Mechlenborg" (F1780)
10835	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10178)
10836	Jar-eie	Nielsdatter Jar-eie, Ingeborg (I11765)
10837	Jar-eie	Nielsdatter Jar-eie, Birte (I11767)
10838	Jar-eie	Nielsen Jar-eie, Halvor (I11768)
10839	Jar-eie	Nielsdatter Jar-eie, Stine (I11769)
10840	Jaubert ble foreldreløs som 8-åring. Begge foreldra til Jaubert døde av tæring (tuberkulose) i løpet av 2 år. På det tidspunktet bodde han på Bud i Romsdal og hadde 3 eldre søsken. Han ble da sendt til sin tante Anna på Ålvundeidet. Hun fostret ham opp, overtok m.a.o. foreldreansvaret.	Stavik, Jaubert Arnold (I5395)
10841	Jaubert ble foreldreløs som 8-åring. Begge foreldra til Jaubert døde av tæring (tuberkulose) i løpet av 2 år. På det tidspunktet bodde han på Bud i Romsdal og hadde 3 eldre søsken. Han ble da sendt til sin tante Anna på Ålvundeidet. Hun fostret ham opp, overtok m.a.o. foreldreansvaret.	Arnesdatter Stavik, Anna "Magerøy" (I3768)
10842	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I646)
10843	Jeg har en Margrethe Holgersdatter Gagge f. 1 mai 1609, begr. 25 juli 1649 i Landskrona. Hun var g.m. oberstløytnant 1648,kommisarius Viken 1644, rittmester rytterlandfolket S.fjells 1640 Daniel Ottesen Bildt d. 1664 i hans 1. ekteskap. Daniel skrev seg til Hafslund 1646, og kom 1607 i Sorø skole. Skulle i 1624 arresteres for begått drap. Han var rittmester v. obl. Fr. Willumsens esk. ryttere 1644, obl. ved lenenes og adelens rytteri (rosstjeneste) 1648. Daniel står bl.a. oppført i adelsjordebøkene 1624-25.	Ottesen Bildt, Daniel (I4298)
10844	Jeg tror det er mulig å komme med ganske konkrete forslag til hvor denne sammensmeltingen av tradisjoner har funnet sted. Det er på tide å introdusere Spangereid, Lindesnes og Seløyene. Spangereid: Denne Sagnets Jordbund: Plasser som opptrer som maktsentra og stormannsgårder i fornaldersagaene, er gjerne knyttet til - flaskehalser - langs leden - altså til lokaliteter der farlige og spesielt utsatte havstrekninger gjorde skipsleden særlig trang. Det gjelder åpenbart Avaldsnes på Karmøy, men også Nærøy lenger nord. Det samme er tilfelle med Spangereid. Her kan det innvendes at gården til Åke og Grima i Ragnars saga fremheves som liten og (implisitt) fattigslig. Det er riktig nok, men i andre tekster er dette småkårspreget fraværende. Det gjelder først og fremst Saxos beskrivelse av Ladgerd og hennes hjemstavn, men indirekte også opplysningen i Ragnars saga om at Ragnar, idet han anløper Spangereid, er i Norge for å møte frender og allierte (Nú er þat eitt sumar, at hann heldr skipum sínum til Noregs, því at hann átti þar marga frændr ok vini ok vill þá hitta). Spangereids helt sentrale posisjon på ruten mellom de østlige og de vestlige landsluter, må understrekes. Den som kontrollerte Spangereid, kontrollerte i realiteten all sjøverts ferdsel mellom Vest-Norge og Viken (Oslofjorden). Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agderfylkenes største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant 8 stornaust (bare Hafrsfjord har like stor tetthet av nausttufter som Spangereid) og restene av et mulig tunanlegg (”ringformet tun”). I 2001 påviste undertegnede en forhistorisk kanal på eidet. Kanalen, som tentativt er datert til yngre romertid eller folkevandringstid, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den 250 meter lange Spangereid-kanalen er ett av de største byggeprosjektene som pr. i dag kjennes fra norsk jernalder – vi må til Samsø i Danmark for å finne en tilsvarende kanal. Samsø-kanalen er datert til 734. Lindesnes har alltid utgjort en vanskelig hindring for sjøfarende, men det spørs om det er hensynet til fredelig handelstrafikk som har foranlediget Spangereid-kanalen. Mer sannsynlig er det at det er behovet for en trygg og god flåtehavn som har vært bakgrunnen. Kjerkevågen, der nausttuftene befinner seg, har vært en ypperlig havn i jernalderen, særlig dersom man gjennom en kanal kunne sikre seg god adkomst også fra fjordene nord for eidet. Kanalen kan derfor først og fremst ha tjent militære hensyn. Også fra yngre jernalder og vikingtid er Spangereid kjennetegnet av spesielle funn. Her skal bare nevnes et større felt med båtgraver som delvis ble undersøkt i 1970-årene. Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid og flere av de andre - flaskehalsene - som strategiske og viktige områder. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet. Den farligste pynt paa hele Vestkanten: Liðandisness, Neset, the Naze, De Nase, Cap de Noruega, Starkads nes , promontorium afflictionum – mange navn, men knapt noe kjært barn. Bare et fåtall andre strekninger av norskekysten har gjennom tidene vært i den grad fryktet som rikets sydligste punkt på fastlandet, Lindesnes – og i den grad myteomspunnet, hvilket da også flere av de alternative navnene på neset tydelig gir til kjenne. Passasjen rundt Neset er skummel, og i uvær kan pynten ute ved fyret – som ikke uventet var det første som ble anlagt i den norske delen av dobbeltmonarkiet (i 1655) – gjøre et fryktinngytende inntrykk på noen og enhver. Kongelig fyrinspektør Jacob Baden skriver således i 1799: Dette nes er den farligste pynt paa hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre styrke, og det synes utroligt, men mange lodser har enstemmig fortalt mig, at havet undertiden har saadan styrke, at det slaar bølger til det øverste af Nessefyr, der er 50 favne høit over vandet, og det med den rasenhed, at døren til fyrmandens bolig, som ligger paa tiden, er sprængt op... Christer Westerdahl har fremhevet Lindesnes’ rolle som overgangsområde: Det torde inte vara svårt, att i området Lindesnes/Lista urskilja en övergångsområde mellan transportzoner. Lindesnes kan troligen anses som brytpunkten. Korshamn med Seløer har varit (...) väntstället för ledsagare eller för förliga vindar. Liksom Skanör/Falsterbo rev eller Skagen har näset varit speciellt fruktat. I förhistorisk tid finner man innanför Lindesnespassagen övergången vid Spangereid, med sitt berömda gravfelt, och en sannolik omlastnings- och eventuell bytesplats för båtar. Det kulturella innehållet i den sydliga zonen, som i övrigt anknyter till Skagerack/Kattegatt, kanske kan uttryckas i historisk tid i de trepinnade båtarna, som sluter söderifrån vid Lista. I en viss forstand kan man tale om at det vi kan kalle - Skagerrak-Norge - brytes mot - Nordsjø-Norge - nettopp ved Lindesnes. Westerdahl har pekt på at Neset skiller mellom ulike kulturområder. Forskjellen mellom distriktene øst henholdsvis vest for Lindesnes har for flere forfattere vært slående. Således merket vår gamle kjenning, amtmann Holm, seg alt henimot slutten av 1700-årene hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes, idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst. Lindesnes sentrale rolle for trafikken mellom Viken og Østersjøen på den ene side, og Nordsjøen på den annen, ble fremhevet av Peder Claussøn Friis omkring år 1600. Han skriver: Det Nes vide alle Sjøfarendes Folk i dette Vesterhav at sige av, thi av det har de Landkjending her under Landet, og derfra og der efter vide de at sette deres Kurs til andre Lande. Erik Pontoppidan peker på det samme, i sin forklaring på losenkefenomenet i traktene omkring Lindesnes: Paa nogle flere Øer og Odder, som strekke sig ud mod Havet og ere Lotsernes rette Hiem, gaaer det ligeledes, særdeles ved Lindesnæs i Christiansands Stift. Der siges de allerfleste Koner at have havt 5 á 6 Ægte-Mænd efter hverandre, og troeværdige Folk har forsikret mig, det er en Sandhed, som grunder sig derpaa, at da alle Nationers Skibe, som ville til eller fra Øster-Søen og skye det farlige Jydske Rev, maae passere Lindesnæs forbi, hvilket ofte skeer af nogle Hundrede paa en Dag, saa koster deres Frelse mange Norske Lotsers Liv, og de efterladte Hustruer et nyt Giftermaal. Når det gjelder den hollandske farten på norske havner i 1600-årene, gir Alexander Bugge en beskrivelse som peker i samme retning. Skibene seilet gjerne for at holde sig klar av sjørøvere i flok og følge op til kysten av Norge. Ved Lindesnes delte de sig, skriver han. Noe nytt fenomen var ikke dette på den tiden. I den tyske Seebuch, i et kapittel som antagelig har røtter tilbake i 1300-årene, er det beskrevet 2 direkteruter fra Walcheren til den sydnorske kysten – én går til Lindesnes (Nese), den annen til Skudenes (Schutenessen). Strofen fra Sigmunds kvæði eldra som innledet herværende studie, Sjógvurin brýtur sum boðafles: Haldið beint á Líðandisnes, viser samme med enkelte sagaopplysninger at det har vært vanlig å landkjenning av Neset også i tidlig- og høymiddelalder, nok også før det. Lindesnes’ posisjon som brytningspunkt og overgangssone kommer også klart frem i sagakilder som hinter om hvorledes man seiler langs norskekysten, således Olav Tryggvasons saga i Heimskringla, der det heter om Torarin at han, da - det ble bør, seilte (...) av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet - og Egils saga, der Torolfs seilas vestover fra Viken beskrives på en lignende måte: Hafði Þórólfur þá þrjú skip, er hann sigldi austan um Foldina; sigldu þá þjóðleið til Líðandisness; fóru þá sem skyndilegast, en námu nesnám, þar sem þeir komu við, og hjuggu strandhögg. En er þeir sigldu norður frá Líðandisnesi, fóru þeir meir útleið, en þar sem þeir komu við land, þá rændu þeir. alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr: Lindesnes som politisk grense: I perioder synes grensefunksjonene ved Lindesnes å ha hatt et politisk aspekt også. Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum, heter det i Fagrskinna om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var også et ekko av daneveldet i Viken i 900- og 1000-årene. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet til tider strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes. I de eldste kongesagaene i Heimskringla er Lindesnes, Liðandisnes, noen ganger nevnt som grensepunkt mellom administrative områder. Harald Gormsson skal således ha gitt Harald grenske styringen over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes, Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, ha fått Hålogaland, Namdalen, fire fylker i Trøndelag, vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes. Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde Ragnar Lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet - alle Vikina ok Agðir til Liðandisness. På tilsvarende vis ble det i den avtalen som kong Eirik Magnusson og hertug Håkon Magnusson gjorde med Hansabyene i 1294, skilt mellom landet sør før og landet nord for Lindesnes (ex parte australi Lydendenes). En stor rettarbot fra 1308 (skipan fra kong Håkon Magnusson om hird og tjenestemenn) skiller likeledes mellom landet sør for og landet nord for Nesit. Men vi vil ordne med tomter for dem ved Mariakirken i Oslo, og selv skal vi la bygge hospital for dem, slik at de som er eller blir vanføre av hirden, herbergesveinene, bordsveinene i gården, gjestene og kjertesveinene sønnafor Lindesnes og Dovrefjell (fyrir sunnan Lindandisnes ok Dofrafiall), de skal ha kost og understøttelse som hos en god venn, det som vi ga til og hirden skal legge til i fremtiden. Men enhver som fra nå av blir gjort til ridder med Norges konges hånd, skal legge til dette 3 forne mark, hver hirdmann og herbergesveiner 2 mark, men gjester og kjertesveiner og bordsveiner 1 mark. Men hver annen skal gjøre slik som Gud gir enhver hug til. Men om Gud krever vår ånd sønnafor Neset (fyrir sunnan Nesit), da skal det førstnevnte huset få alle gangklærne våre og vår seng med alt utstyr... De av hirden som er blitt eller blir fattige eller er vanføre, skal komme til Bergen, de som er nordafor Neset (sem nordan ero Neset) men de som er sønnafor Neset (sem firir sunnan ero Nesit) til Oslo, og først treffe merkesmannen, og han skal siden bære deres ærend fram for oss, og vi skal treffe råd for det slik Gud lærer oss, og i en rettarbot fra 1311 brukes uttrykket millum Liðandesnes oc Vargæyia. Det finnes tilsvarende eksempler fra første halvdel av det 16. århundre. At det i et slikt område vokste frem en havn av stor betydning, bør ikke være egnet til å forundre. Det var nemlig til Seløyene like vest for spissen av Lindesnes at man søkte. Her var den første havnen for den som kom sør- eller vestfra over havet og søkte inn ved Neset. Her lå også alle dem som fór kystleden, enten det nå var østover eller vestover. Her lå man også dersom man ventet på høvelige vær- og vindforhold for å passere Lindesnes. Seløyene var dessuten et naturlig samlingssted for leidangsflåten dersom Danmark var angrepsmål. Her var kort fortalt en havn som var internasjonal og nasjonal, grensehavn og ventehavn, handelshavn og krigshavn, på én og samme tid. Smeltedigelen: Seløyene: Sverre Steen er den som best har oppsummert Seløyenes særskilte posisjon blant norskekystens havner i sagatid: Men den viktigste av alle Sørlandshavnene var Seløyene like vestenfor Lindesnes. (...) I det hele er Seløyene den fasteste stasjon på ferdene langs kysten. Her måtte folk inn efter ferden over Jæren og Lista som helst foregikk om dagen så de kom til Seløyene ved solefall; herfra stakk de ut ved soloppgang når de skulde nordover, her lå de i dager og uker og ventet på bør når de skulde øst forbi Nesset. Her lå ikke bare kongsflåter i havn; det var også vanlig bryggeleie for kjøpskib og et sted hvor man kunde spørre nytt. Dagens Selør består av 2 mindre øyer rett vest for Lindesnes. Flere har imidlertid pekt på at Seløyene i sagaene må ha omfattet flere av naboøyene også, slik som Kjøpsøy og Revøy med Korshavn. Det er registrert flere skipsvrak fra middelalderen i dette arkipelaget. Sagakildene som omtaler havnene ved Seløyene, er mange. I flere av beskrivelsene kommer grenseaspektet klart frem – kom man fra Viken, var det her man fikk høre nytt fra Vestlandet; kom man vestfra, var Seløyene stedet hvor man kunne orientere seg om begivenheter i Viken. I Olav den helliges saga i Heimskringla heter det således: Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes. Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør. Senere i sagaen er helgenkongen på nytt i Seløyene: Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han av sted med de menn som ville følge ham, da hadde han tretten skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Et annet eksempel har vi i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla, der Erling Skakke kommer vestfra og får høre nytt fra Viken: Erling Skakke fikk vite at danehæren hadde kommet til Viken. Da bød han ut full leidang av folk og skip, og det ble en veldig hærsamling, og Erling seilte så østover langs landet med hæren. Da han kom til Lindesnes, fikk han vite at danehæren hadde reist sørover igjen til Danmark, men hadde ranet vidt og bredt i Viken. Og i Baglarsoger: Baglarane kom austafrå til Seløyane. Da spurde dei at Torgils Fudhund var i Sokn nord på Vegger, og hadde dregi saman leidang. Det bles ein linn nordavind. Dei rodde straks nordetter føre solrenninga om morgonen. Likeledes i Soga om Håkon Håkonsson: Då kongen siglde inn fyre Lindesnes, kom Fridrek Slafse der imot honom og fortalde at ribbungane var vida ikring der i bygdene og gjorde mykjen skade både for kongen og bøndene. Kongen tok då av til indresundi, og sende lettskip inn til Marnadal mot ribbungane; kongsmennene drap nokre menn av deim der. Én av de mest inngående skildringene av Seløyene finnes i Orkneyinga saga, der det fortelles om Orknøyjarlen Torfinn, som oppsøker kong Magnus den gode nettopp i Seløyene. Kongene Magnus og Harald ligger med leidangsflåten i Seløyene og akter seg på hærferd til Danmark. Torfinns ærend er å søke forlik med kong Magnus (se egen rammetekst). Ragnvald jarls lik ble ført til Store Papøy og jordet der. Det blir sagt om ham at han var en av de mest venne- sæle og dannede av orknøyjarlene. Mange sørget over hans død. Derpå la Torfinn under seg alle Orknøyene, og nå var det ingen mer som sa imot. Tidlig på våren kom nyhetene frem til Norge. Kong Magnus tok seg svært nær av at Ragnvald jarl var drept, og han sa at han skulle hevne ham så snart han fikk høve til det. Men for tiden hadde han en stor strid gående med Svein Ulvsson som hadde latt seg ta til konge over Danmark. På denne tiden kom Harald Sigurdsson til Norge, han var en frende av kong Magnus, og kong Magnus ga ham halve Norge. Begge kongene var sammen i Norge en vinter, de bød ut leidang fra hele Norge og aktet seg sørover til Danmark. Mens de lå i Seløyene, kom 2 langskip seilende inn i havnen og opp til kong Magnus' skip. En mann i hvit kutte gikk fra langskipene opp i kongeskipet og bakover opp i løftingen. Kongen satt til bords. Mannen hilste kongen og bøyde seg for ham, tok brødet og brøt det og spiste. Kongen tok imot hilsenen og rakte ham kruset da han så at han hadde spist brødet. Mannen tok imot kruset og sa: Vi ber om grid, bordfelle. Kongen så på ham og spurte: Hvem er du? Jeg er Torfinn Sigurdsson, sa han. Er du Torfinn jarl? Så sier man der vest, sa han, og jeg er kommet hit med 2 tjuesesser og så godt mannskap vi bare formår. Jeg vil ro leidang med deg dersom du vil ta imot min hjelp. Men jeg legger saken helt i Guds og Deres hender, herre. Det kom menn til og hørte hva de sa. Kongen svarte ikke med en gang, men sa omsider: Det er sant, Torfinn jarl, jeg hadde ikke tenkt om vi møttes – slik som nå er skjedd – at du skulle ha kunnet fortelle om hvordan vi skiltes. Men det sømmer seg ikke for meg, en konge, å la deg drepe slik som saken nå står. Du får følge meg. Men vårt forlik vil jeg først si noe om når jeg har fått tenkt meg om. Torfinn hilste kongen og gikk til sine skip. Kongen ble liggende lenge i Seløyene, det samlet seg en hær fra hele Viken hos ham. Derfra ville han seile til Jylland så snart han fikk bør. Torfinn hadde lange samtaler med kongen, og var vennlig mot ham og tok ham med på råd. En dag gikk jarlen ombord på kongeskipet og akter i løftingen. Kongen ba ham sitte ned, og jarlen satte seg og de drakk med hverandre og var i godt lune. Da kom det en mann i rød kjortel til dem i løftingen, en stor og staut kar. Han hilste kongen, og kongen svarte vennlig på hilsenen, for det var en av hirdmennene til kong Magnus. Mannen tok til orde: Det er deg jeg har kommet for å møte, Torfinn jarl. Hva vil du meg? sa jarlen. Jeg vil vite hva du vil gi meg i bot for bror min som du lot drepe vest i Kirkevåg sammen med andre av hirdmennene til kong Magnus. Har du ikke hørt det, sa jarlen, at jeg ikke har for vane å bøte med penger for menn jeg lar drepe? Og det kommer av det at jeg oftest synes det har vært grunn til det når jeg lar drepe menn. Det raker ikke meg hva du gjør mot andre, når du bare bøter denne ene som jeg har ettermæle etter. Jeg mistet noe gods der også, og jeg ble skammelig hånet selv. Det er min skyldighet å søke oppreisning både for min brors død og for meg selv. Kongen kan tilgi så mye han lyster det som er gjort mot ham; han synes vel ikke det gjør noe om hirdmennene hans blir leid ut og hugget ned som sauer. Jarlen svarte: Jeg skjønner at det er godt for meg her at du ikke har makt over meg. Er ikke du den mannen som jeg ga grid? Jo visst, du kunne ha drept meg som alle de andre mennene den gang. Da svarte jarlen: Det er sant som det er sagt at det kan hende mang en mann det han minst venter. Jeg trodde da aldri at jeg skulle få unngjelde for det at jeg ga deg grid! Du hadde ikke kunnet baktale meg for høvdinger i dag om jeg hadde latt deg drepe som de andre lagsfellene dine. Kongen så på jarlen og sa: Er det kommet dit nå at du synes du har drept for få av mine hirdmenn uten å bøte. Kongen var da så rød som blod. Jarlen sprang opp og ned fra løftingen og ut på sitt eget skip. Og det var rolig der den kvelden. Da de våknet om morgenen, var det kommet bør, og de rodde ut av havnen med en gang. Så seilte kongen sør i Jyllandshavet med hele flåten. Jarlens skip seilte ytterst mot havet den første del av dagen, men da det lei på, stevnet jarlen vest over havet. Og så er det ikke mer å si om ham før han kom til Orknøyene og slo seg ned i sitt rike. Kong Magnus og kong Harald seilte til Danmark og ble der sommeren over. Kong Svein ville ikke møte dem, han holdt seg med sin hær i Skåne. Håkon Håkonssons saga skildrer en av de mer dramatiske episodene knyttet til Seløyene: Kong Håkon og Skule jarl hadde avtalt seg imellom at samme vinter skulle kongen gjøre bryllup i Bergen, og da skulle de møtes. Kongen gjorde da i stand slik som de var blitt enige om, først til julegilde og så til bryllupsgildet. Om høsten drog kongen østover i Viken og kom ut i hardt vær da han seilte fra Rott forbi Jæren. I kveldinga kom kongen til Seløyene. Da hadde de fått stormvær, men kongen kom fra det med uskadd skip. Han hadde Sætta-spillir. Så snart kongen var kommet i havn, rodde han ut mot skipene i skips-båten. Håkon Kåvis var den første som kom etter, og kongen viste ham inn til havna. Han hadde tapt de fleste av skjoldene som var omkring framstavnen, og skipet var nokså lekk etter seilinga. Kongen ventet i sundet inntil alle skipene var kommet. Om morgenen seilte han forbi Neset, og da han kom til Homborsund, lå det noen byrdinger der i forvegen. Flere ganger hører vi om hele flåter som ligger i Seløyene. I Haraldssønnenes saga i Heimskringla fortelles det at kongene Inge og Øystein møtes her, begge med mange folk. Det hadde nær kommet til slag. I Baglarsoger heter det at - (k)ong Inge og Håkon jarl og heile hæren deira for austafrå Vikan og nordetter litt føre jul. Dei låg lenge i Seløyane om hausten. Flere slike lengre opphold er beskrevet i kildene. Sommeren 1339, under de norske stormennenes opprør mot unionskongen Magnus Eriksson, lå erkebiskop Eirik værfast her. For igjen å knytte trådene til diskusjonen om Ragnar Lodbrok-tradisjonens utvikling, må nevnes at vi faktisk kjenner en beretning om Seløyene som utgangspunkt for ferder til Det hellige land også. Det dreier seg om Historien om danenes ferd til Jerusalem, om et dansk korstog omkring 1190. Historien er nedskrevet av en norsk munk i løpet av 1190-årene. Her beskrives det hvordan Danmarks kong Knud samler rikets stormenn til et møte i Odense, der de får høre at Jerusalem har falt i den egyptiske sultan Saladins hender. Femten av de tilstedeværende stormennene bestemmer seg på stedet for å følge den pavelige oppfordringen om et korstog. Ferden går til Konghelle, der 200 nordmenn under ledelse av Ulv av Lauvnes slutter seg til korstoget. Siden bærer det over Folden (Oslofjorden) til Tunsberg. Det er beskrivelsen av ferden videre som er direkte relevant for oss: Da de hadde skaffet seg det de trengte, ventet de på høvelig bør, og så la de ut fra byen med Ulv i spissen. På nytt ble de hengende seilene heist til topps, repene ble løsnet fra tjeldene og vinden fylte seilene og ga dem god fart på ferden videre. Du skulle sett den mengde av mennesker som stimlet sammen for å se dette uvanlige synet; og alle ba de for dem om en lykkelig overfart under englenes vern. Da de som var igjen på land, ikke kunne se skutene mer, åpnet det ville havet seg mot de seilende, og mens bølgene vokste i den friske vinden, drev vindkastene skutene fram over skummende sjøer. Til slutt kom de til noen øyer som vi kaller Seløyene. Her rigget de skipene ned, og etter å ha surret tauene dro de skipene på land og fortøyde dem. Etter alt dette slitet nøt de hvile og søvn, som er en lise for mennesket. Dagen etter kom alle sammen for å rådslå om de skulle nytte medvinden til å sette kursen over Nordsjøen med en gang eller om de skulle dra opp til Bergen. Folkene kunne ikke bli enige om dette og kjeklet fram og tilbake, men Ulv holdt på at det beste ville være å dra til Bergen og vente på kongen, for kong Sverre skulle være en mann som så dypt i tingene og som hadde lest meget i erfaringens bok. Som den veltalende mann Ulv var, hevdet han også at de på den måten ville få flere menn med seg der, dessuten ønsket han ikke at det skulle se ut som om han flyktet eller dro bort fra sin herre uten å ha lov til det. Husais råd seiret derfor denne gang over Achitophels, og så snart vinden ga høve til det, gled skipskjølene igjen over de skummende bølgeryggene, idet de seilte forbi øygarden og i frisk fart fulgte den bratte kysten opp mot Bergen, inntil de kunne legge til inne i byen mens folk nysgjerrige sto og så på. Jeg minner om McTurks konklusjon med hensyn til det stadiet i Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling som introduserte Åslaug i skikkelse av Kråka, og som vi først og fremst kjenner gjennom Ragnars saga: 1. Dette stadiet synes for det første å ha funnet sted i det sørligste Norge, særlig i egnen omkring Spangereid. 2. Den lokale tradisjonen i Spangereid kom for det annet til å bli påvirket av stoff fra kontinentet via Danmark – kanskje gjennom pilegrimsferder, på den ene siden, og fra England på den annen. 3. For det tredje ser det ut til at deler av det engelske stoffet har blitt overført til egnen omkring Spangereid via Orknøyene. Det kan vanskelig tenkes noe annet sted som oppfyller disse kriteriene i samme grad som Seløyene. I de havnene som går under betegnelsen Seleyjar i sagaene, kunne de møtes, alle de impulsene fra fjern og nær som ble absorbert i det stadiet av Ragnar Lodbrok-tradisjonens utvikling som best representeres av Ragnars saga. Her fantes forutsetningene for den karakteriske miksturen av lokale, danske/kontinentale og engelske/orknøyiske innflytelser som McTurk og før ham de Vries mener å finne i Ragnars saga. Det er Seløyene som i tidlig- og høymiddelalder klarest uttrykker Lindesnesområdet rolle som grensesone og kulturell melting pot. Og Seløyene må ha spilt en helt sentral rolle i det kulturmøtet som resulterte i de fortellingene som senere, på Island, ble festet til skinn som Ragnars saga. Vi skal imidlertid neppe tenke oss at en ferdig utviklet muntlig tradisjon oppstod i Seløyene, selv om stoffet trolig har blitt formidlet over havnene her. Syntetiseringen kan tenkes å ha foregått i stormannsmiljøer i Spangereid, eller – mer trolig – på det like nærliggende Lista.	Family: Ragnar Sigurdsson av Uppsala / Aslaug Sigurdsdatter (F2005)
10845	Jeg underskrevne Mathias Adamsen boende i Ildjærnet ved Christiania kiendes og herved vitterlig giør, ret vitterlig gield skyldig at være til Sr. Morthen Harboe paa Schiønhoug i Trøgstad sogn den summa 256rd 2 ort. Skriver toe hundrede halvtreedsindstiuge og sex rixdaler toe ort courant klingende myndt, som hand mig laant og med forsikring herfor at nu meldte Sr. Harboe for disse penge kan være betrygget, pandtsætter ieg ham med første prioritet alle mine ejende og paa Ildjernets grund staaende huuse bygninger med iværende 4re jern kakelofne og ald anden muur og nagelfast indredning, saaledes som de in alles nu bebygt forefindes, hvorudi ettermelte Sr. Morthen Harboe, som melt, skal være pandte berettiget, indtil capitalen vorder udreedet og afbetalt. Imidlertiid svarer ieg af capitalen 5 procents rendte, ligesom og paa begge sider forbeholdes 6 uggers opsigelse, i tilfælde, at pengene endten [afkom] tilbage, eller ieg finder leilighed samme at betahle. Til bekræftelse under egen haand og paatrygte signette, samt til ydermeere securite for pandthaveren, haver jeg formaaet monsr Jacob Olsen Bendike med mig som cautionist og selvskyldner at underskrive og forseigle, saaleedes at een for begge og begge for een indestaar Sr. Harboe og arvinger for capital og rendter til ald skadesløshed, hvorom til vitterlig underbekræftes av monsieuer Svend Jusper Luuning og Michel Dilling. – Datum Christiania d. 6te februari 1764. Mathias Adamsen. Til vitterlighed efter begiær S. J. Luuning. Michel Dilling. Jacob Olsen Bendike. Kildeinformasjon: Panteboknummer: I 3, f. 90b. Sted: Follo sorenskriveri. den 6 feb 1764 på Ildjernet, Nesodden, Akershus, Norge. Han var Ildjernet bygselseddel.	Adamsen Høvig, Mathias (Matthæus) "Ildjernet" / "Berner" (I977)
10846	Jekteskipper Lars Nielsens kone.	Mortensdatter Røede, Kirsten "Moss" (I19816)
10847	Jens Andersen Kjærulf ble født ca.1459, Vadum, Kær herred, Jylland, Danmark. Han døde ca.1532, Gjettrup, Ulsted. Han var sønn av Anders Andersen Kjærulf og Else Wogensdatter. Jens var trolig gift med en Gjertrud. Jens Andersen Kjærulf nevnes ikke av Dyrskjøt, men er kanskje den Jens Kjærulf, som 1519 tilsammen med sin hustru ble opptatt i - Guds Legems Lav - i Aalborg. Er kanskje også den Jens Kjærulf, som 1532 bodde i Halne og da var - Rebsmand til Lendum Mark i Vendsyssel - sammen med 11 andre menn, som visstnok alle var selveiere og 1 mann (Munk Elbek i Grarup) endog var av adel, selv om han nevnes efter en selveierbonde. Derimot er det neppe ham, som nevnes i Ø.Halne i det 16. årh.s siste halvdel. Kanskje het hans hustru Gjertrud... og antas at de hadde etternevnte barn, men det er kun gjetning, da disse personer ikke fører noe slektsnavn. 1. Søren Jensen (Kjærulf?) bodde 1568 i Knæpholt i Vadum Sogn og nevnes blant dette sogns selveiere som eier av 1 hus. Synes ikke å hatt noen barn. 2. Simon Jensen (Kjærulf?) bodde 1568 i V.Halne i Vadum sogn og oppføres blant de jordegne bønder som eier av en gård. Hans etterkommere bodde visst i Vestergaard i V.Halne, hvor en selveier Jens Simonsen nevnes i Aalborghus Jordebog 1617-1618, og hvor en Tingskriver Jens Simonsen (gift med Mette Andersdatter) bodde 1645 og 1654. I 1624-1638 bodde Niels Ludvigsen i Vestergaard, og Jens Simonsen ektet visst hans enke. 3. Anders Jensen (Kjærulf?), vanligvis kalt Anders Skriver, fogde i Hals, død 24.juli 1589, gift med Anne Andersdatter Kjærulf av Kornumgaard. 4. Bertel Jensen (Kjærulf?).	Family: Jens Andersen Kjærulf / Gjertrud, "Kjærulf" (F3875)
10848	Jens Arensen kom til Soknedal i 1662, og frem til 1673 i Gauldalske Compagnie, og var 11 år Rittmester i samme Prestegjeld, og var boende på Hage.	Arnesen Gynnild, Jens (I2434)
10849	Jens blir bruker på gården Øvre Nøss etter farens død i 1676.	Thorsen Nøss, Jens (I9541)
10850	Jens Christofersen Haug var gårdbruker på nordre Haug fra omkring 1760 inntil sin død i 1790.	Christoffersen Haug, Jens (I11506)