Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 1,101 to 1,150 of 16,205
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 1101 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17655)
|
| 1102 | Ansatt som berglege ved Ytterøens Kisverk på Ytterøy i Nord-Trøndelag, tilhørende det engelske selskap Ytterø Mining Company. Her ble han til 1876. | Hoffmann, Reinholdt (I474)
|
| 1103 | Ansatt ved Bergen sykehus, deretter Ullevål sykehus, og skolelege ved Nordstrand skole. | Rønneberg, Joakim Holmboe (I6172)
|
| 1104 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I645)
|
| 1105 | Ansatt ved Gjertsens skole fra høsten 1884 som lærer i gresk. Full post på Gjertsens skole fra høsten 1885. Da skolebestyrer Gjertsen høsten 1891 overdro skolens ledelse til et interessentskap innen lærerpersonalet, ble Jacob Ludvig medlem av dette. Ved siden av sin hovedpost ved Gjertsens skole, leste han engelsk ved skolebestyrer Qvams middelskolekursus for folkeskolebarn, samt at han var engelsklærer ved et artiumskurs ved Nissens skole, og hadde et par lengre vikariater ved Nissens skole for voksne (guvernanteskolen). Gjertsens skole for den høiere almendannelse var en norsk privatskole som ble grunnlagt av cand.philol. Fredrik Gjertsen i 1869 ved St. Olavs plass i Kristiania. I 1899 ble skolen flyttet til Frogner, hvor den siden ble drevet under navnet Frogner Høiere Almenskole. Gjertsens skole var i utgangspunktet en fortsettelse av en skole som var opprettet i 1855 av H. W. Ottesen og A. V. Heiberg. Denne skolen var siden blitt overtatt av E. T. Schreiner og av Gjertsen i 1862. Denne skolen var opprinnelig tenkt for elever som først i konfirmasjonsalderen hadde bestemt seg for å gå veien mot examen artium. På grunn av økende etterspørsel besluttet imidlertid Gjertsen å opprette en fullstendig skole ved siden av latinskolen for eldre elever. I 1868 kjøpte han tomten mellom St. Olavs plass, Universitetsgaten, Pilestredet og St. Olavs gate, hvor det ble oppført en skolebygning etter tegninger av arkitekt Wilhelm von Hanno. Innflyttingen skjedde sommeren 1869, og bygningen ble i de neste årene utbygget med nye klasserom og en gymnastikkbygning. Ved åpningen 19.august 1869 besto Gjertsens skole altså av 2 avdelinger: den allerede bestående latinskolen for eldre elever, og en helt ny skole organisert etter den nye skoleloven av 1869. Til denne skolen ville Gjertsen oppta elever fra 6-års alderen, som senere kunne velge om de ville gå latinlinjen eller reallinjen. Nytt var det også at undervisningen i de laveste klassene ble besørget av lærerinner. Ved starten hadde skolen 91 elever i den gamle latinskolen og 30 elever i den nye småskolen. I de neste årene kom man i gang med middelskolen, og i skoleåret 1873–1874 hadde skolen i alt 337 elever. Året etter mottok skolen 183 elever fra den nedlagte Nissens Latin- og Realskole. Etterhvert som elevene vokste opp, ble det nye latingymnaset og realgymnaset opprettet i 1876, samtidig som den gamle latinskolen for eldre elever ble nedlagt. De første kandidatene til examen artium ble dimittert i 1878. Etter lov av 16.juni 1883 fikk skolen fra 1884 rett til å avholde examen artium på linje med offentlige skoler. Skolebestyrer Gjertsen gikk av i 1889, og skolen ble samtidig overdratt til et interessentskap, hvor den nye skolebestyreren, M. Gjør, ble formann. I 1899 flyttet skolen fra St.Olavs plass til Niels Juels gate 52 på Frogner. Året etter ble den omdøpt til Frogner Høiere Almenskole. | Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
|
| 1106 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I645)
|
| 1107 | Ansatt ved Vestfold Stålindustri, senere Boart AS, som Finn startet opp et avdelingskontor for i kommunen. Dette medførte mye reising mellom Trøndelag og Nord-Norge for å besøke gruver og bedrifter. Finn var ansatt i Boart fram til 1981. | Eide, Johan Finn (I604)
|
| 1108 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I11)
|
| 1109 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I644)
|
| 1110 | Ansvarlig for Mandtalsliste for Egebergfjerdingen i Akers Sogn for Aaret 1843. Optagen i Dec. Maaned 1842, 16de til 31de, Johs. Schøyen. | Carlsen Schøyen, Johannes (I6110)
|
| 1111 | Antagelig ble imidlertid herr Frantz født i Firenze på begynnelsen av 1500-tallet. Kildene der skulle kunne inneholde interessante opplysninger; der skal finnes dåpsregistre tilbake til rundt 1450, og omfattende skattelister - Catasti - tilbake til slutten av 1300-tallet. Medici-banken hadde i sin tid representanter i alle større byer i Europa, og florentinske handelsmenn fantes så langt nord som Lübeck. Det har imidlertid neppe blitt foretatt noen undersøkelser om Frantz' italienske slekt. Bildetekst Firenze: Utsnitt av det berømte «Della Catena» prospektet av Firenze, ca. 1471-1482, hyppig brukt som illustrasjon av byen som i ettertid er blitt stående som selve renessansens arne. (Dette stikket har vært forelegg for minst to nokså samtidige malerier). Firenze var fra 1200-tallet av et økonomisk og kulturelt sentrum, og omkring 1450 hadde byen omlag 130 000 innbyggere. På bildet ser vi hvordan byen er omgitt av en bymur, og midt på bildet ser vi katedralen, Santa Maria del Fiore, med sin berømte kuppel. Kanskje ble herr Frantz døpt i katedralens dåpskapell, Il Battistero. | Frantsen Flor, Frantz (I17075)
|
| 1112 | Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. I en artikkel om Sudrheimsætten og Romerike diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold: Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 (Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146). Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus (Håkonar saga, kap. 276,285). Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her. Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon 5 at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter. Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var ættstor nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar. Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.mars 1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså terminus ante quem også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.juni 1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron- (lendmann-) tittelen for framtiden ikke skulle utdeles. Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt. Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse. I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.januar 1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat det halve kongerike hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.januar 1312, skjenket sin måg tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til (DN III 97): Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium atþer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hanslogleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt semlyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manneþessa vara (giof at) hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ(rr sem þat gerer) vili sæta vare sannre ræiði. Var þettabref gort j Biargvinn s(iau) nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe. Sammendrag: Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde. Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. Fra Regesta Norvegica, Bind III 1301-1319, nr. 757: Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen. Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev. Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksråds dom av 01.februar 1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903): Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffuej Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radhkyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfestfwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breffvt wiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnenthette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrumpresentibus impensum. Datum die et loco quibus supradictis. Sammendrag: Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvernog Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve. Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor. Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.juni 1312 (DN IV 95) og 3.mai 1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart. Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon 5 på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.april 1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors og mange andre helligdommer at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig. Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live. Kongen døde 8.mai 1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.juni 1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte. Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565). Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov. Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2.februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe. Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt. Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt. Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte hirdskråen, korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273. Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre hirdstjorer (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat. At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte. Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon 5 Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden. Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde. Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid. Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon 5's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. Betegnelsen rikets råd i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon 5's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt rikets råd i stedet for kongens råd, kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt frak ongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsmenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter. Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge. Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene. Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd. Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet. På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret. Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse. Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etterhvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen. Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt 80 år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret. Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat. Kilder: Eldbjørg Arnesen: Sudrheimsætten og Romerike, artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176. Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547. Aschehougs Leksikon 1974, Sudreim. Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825, 827. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 95. | Jonsen på Sudrheim, Havtore (I2577)
|
| 1113 | Antatt inntekt: 1.050 speciedaler. Byskatt: 45 speciedaler 33 skilling. Fattigskatt: 16 speciedaler 57 skilling. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1114 | Antatt inntekt: 1.200 speciedaler. Samlet skatt: 60 speciedaler 115 skilling. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1115 | Antatt inntekt: 1.270 speciedaler. Samlet skatt: 72 speciedaler 60 skilling. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1116 | Antatt inntekt: 1.280 speciedaler. Byskatt: 71 speciedaler. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1117 | Antatt inntekt: 1.280 speciedaler. Byskatt: 71 speciedaler. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1118 | Antatt inntekt: 5.200 kroner. Samlet skatt: 277 kroner. I 1873 kom den skandinaviske myntreformen som gjorde at både Sverige og Danmark gikk over til å bruke kroner og øre. Norge fulgte etter og sluttet seg til myntunionen i 1875. Ved overgangen ble 1 speciedaler gjort likeverdig med 4 kroner. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1119 | Antatt inntekt: 5.680 kroner. Formue og næringsskatt: 333 kroner. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1120 | Antatt inntekt: 900 speciedaler. Byskatt: 19 speciedaler 76 skilling. Fattigskatt: 5 speciedaler 38 skilling. Speciedaler, eller spesidaler, også kalt species (riksdaler in specie, i lødig mynt av metall med egenverdi), er en myntenhet som ble brukt i Norge fra 1560 til 1875. Forkortelsen var Spd. En speciedaler var opprinnelig en stor sølvmynt med en vekt i underkant av 30 gram og et sølvinnhold på 87,5 prosent. Senere ble det også trykt sedler pålydende 1 eller flere speciedaler. Verdien var opprinnelig 6 mark = 96 skilling, men på grunn av lavere sølvinnhold enn det offisielle i mynter av lavere valør ble den gjerne regnet for å være verd 120 skilling. Under kong Carl 3. Johan ble det ryddet opp i myntrekken, og speciedalerens verdi ble offisielt fastsatt til 120 skilling eller 5 ort (1 ort = 24 skilling). | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1121 | Antatt næring: 5.600 kroner. Samlet skatt: 276 kroner. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1122 | Antatt næring: 5.600 kroner. Samlet skatt: 361,20 kroner. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 1123 | Anthon Jacob Coucheron gl 18 aar. | Coucheron, Anthon Jacob (I1210)
|
| 1124 | Anthon Jacob Coucheron sto nevnt som logerende i en alder av 68 år i 1801. Han bodde da hos Andreas Larsen Zimmerlunds familie, og ble telt med herunder i folketellingen det året. Dette var under Laurvig - Larvik og Jarlsberg amt. Da er Justitz raad afgaaed med pension som told inspecteur Anthon Jacob enkemann etter sitt fjerde ekteskap. | Coucheron, Anthon Jacob (I991)
|
| 1125 | Anthon Jacob er nevnt som leutenant ved vielsen. Anton Jacob de Coucheron blev viet i Gjerpen Kirke den 22 Marts 1777 til Joachmie Hermana Schweder. De havde mange Børn, og af disse ved vi Navnet paa følgende: Bertha, gift 1788 med Kjøbmand Peder Wulff; hun blev Enke og giftet sig i 1793 med Enkemand Johan Christian Bøckman Manael. Maria Margrethe, der 1792 blev gift med sin Fætter Styrmand Joachim Schweder. Henrik Coucheron, der 1797 blev gift med Jomfru Kirsten Malling. Martha Paulina, der 1798 blev gift med Sognepræst til Kjelvig og Kistrands Kapel i Throndhjems Stift, Paul Qvist; Petronelle Georgine Montaque Coucheron, der 1809 blev gift med Kontorist Frants Cudrio. | Family: Anthon Jacob Coucheron / Joachime Cathrine Hermanna Schweder, "Coucheron" (F617)
|
| 1126 | Anthon Jacob var ugift og bodde i Larvik og Jarlsberg amt under folketellingen i 1801. Han bodde hos Peder Pedersen og hustru Inger Larsdatter. Han står som Afskediget som premier lieutenant fra det tellemarkske regiment med pension 84rd. | Coucheron, Anthon Jacob (I1210)
|
| 1127 | Anthonj Brinchmands 94 år gammel. | Brinchmann, Antonius (Anthoni) (I1508)
|
| 1128 | Anthony Coucheron spilte en viktig rolle i utbyggingen av festningsanleggene i Norge i annen halvdel av 1600-tallet. Coucheron var sønn av oberst Willem Coucheron og valgte samme yrke som faren. Under navnet Anthony Willemsen tjenestegjorde han ved farens Valdriske (Valdres) kompani som - gefreiderkorporal - fra 1659. Der stod han fortsatt i rullene 1662, men må ha sluttet i kompaniet før februar 1663. Han var fenrik ved Fredrikstens garnison 1665 og løytnant ved Christiansholms garnison fra 1671. I 1673 var han som løytnant beordret til Vinger og Elverum for å gjøre - nogen afridtning - i forbindelse med de planlagte befestningene der. Senere kom han til å lede disse befestningsarbeidene et par år. I samme tidsrom (fra 1674) var han kapteinløytnant og overkonduktør ved Akershus garnison. I 1675–1676 var han kaptein ved Statholderens Livregiment dragoner, og var deretter i Danmark hvor han ble generalkvartermester og ingeniør fra 1.mai 1676. Under Gyldenløvefeiden (1675–1679) deltok han i sin fars regiment, som kaptein, fra 1677 til regimentet ble oppløst 1679. I likhet med faren deltok han i kampene i Bohuslän og spesielt ved erobringen av Marstrand med festningen Karlsten i juli 1677. Senere fulgte unnsetningen av Uddevalla skanse 1679. Anthony Coucheron ble generalkvartermester og ingeniør i Norge 1680. Til 1684 arbeidet han sammen med generalmajor Johan Caspar de Cicignon, som hadde - inspektionen over festningene - i Norge. I løpet av disse årene skjedde flere viktige planlegginger som senere ble satt ut i livet. Her kan nevnes reguleringen av Trondheim etter bybrannen 1681, og utkast til befestningene der, blant annet den senere festningen Kristiansten. Det er vanskelig å avgjøre hvor mye av arbeidet med Trondheim-reguleringen som kan tilskrives Coucheron. Det ble også utarbeidet planer for befestninger i Elverum (Kristianfjeld) og Kongsvinger. I 1684 ble Coucheron utnevnt til oberst og kommandant på Kristiansø ved Bornholm. Mens han var kommandant der, forestod han befestningsarbeider, og 1687 befestningsarbeider ved Fladstrand på Jylland. Nyttårsaften 1686 ble han utnevnt til kommandant på Akershus festning, hvor han døde 1689. I likhet med sin far spilte Anthony Coucheron en viktig rolle i norsk fortifikasjonshistorie. 1600-tallet var en turbulent periode med mange og til dels tapte kriger for Danmark-Norge. Grensene mot Sverige ble fastlagt en gang for alle og viktige innfallsveier for en angripende fiende måtte sperres. Nye og store festningsanlegg ble bygd i denne perioden. Anthony Coucheron hadde stor delaktighet i denne festningsbyggingen, både i Norge og Danmark I tillegg deltok han med heder i krigshandlinger under Gyldenløvefeiden. Fra Wikipedia: Anthony Coucheron, også omtalt som Anton Coucheron eller Anthony Willemsen (født ca.1650, trolig i Holland, død 14.mars 1689 på Akershus, Oslo) var en ingeniøroffiser. Coucheron arbeidet som Verkbas i Fredrikstad i 1665 og var assistent for sin far Willem Coucheron i 1666. Faren var en nederlandsk generalkvartermester, som påbegynte arbeidet med befestning av Fredrikstad i 1663. Samtidig arbeidet han med anleggelsen av det som senere ble Fredriksten festning i Halden. I 1673 ble Anthony Coucheron sendt som løytnant til Kongsvinger og Elverum for å utarbeide noen tegninger i forbindelse med noen allerede prosjekterte festningsanlegg. Han ledet byggingen av disse i noen år. Coucheron er omtalt som kapteinløytnant på Akershus i 1674, i mars samme år ble han utnevnt til kaptein. I juli samme år ble han utnevnt til generalkvartermesterløytnant i Danmark. Han etterfulgte sin far som generalkvartermester i Norge i 1680, og ble utnevnt til kommandant på Christiansø, trolig i 1681 og oberst trolig i oktober samme år. De siste årene var han kommandant på Akershus festning. Anthony Coucheron fikk i oppdrag å planlegge og utføre flere betydelige festningsverk både i Danmark og i Norge. Hans arbeider var på linje med de mest moderne i samtiden og representerer dessuten nytenkning, blant annet med hans bidrag til utviklingen av brannsikre tårnfestninger. Sammen med Johan Caspar de Cicignon regulerte Coucheron Trondheim etter bybrannen i 1681 og ledet byggingen av Kristiansten festning. I tillegg til arbeidet på festningsanleggene i Trondheim, Kongsvinger og Elverum, arbeidet han med deler av Akershus festning og planer over Fredrikstad. I Danmark arbeidet Coucheron med befestning av Christiansø, Ertholmene ved Bornholm (påbegynt i 1684) og Fladstrand i Fredrikshavn (1687). I samråd med kommandanten Jacob Geveke utarbeidet han forslag til ny befestning av Kronborg (1686–1688). | Wilhelmsen Coucheron, Anthony (I2888)
|
| 1129 | Anton Brinchmann ble pers.kapellan hos sin far, sokneprest Hans Brinchmann, men på grunn av begått leiermål ble han fradømt stillingen etter 3 år, i 1768. Han ble dømt til: Å miste sitt kald, eller Præstelige Embeder... at aflægge den Geistlige habit, og maa ej bruges mere til Geistlige Forretninger, og betale sin leiermaals Bøder som til fattige Præste Enker henfalder. Prosteretten frafalt sitt honorar, men han måtte betale til - stevningsmennene - klokker Isac Sachariassen og Christopher Olsen Mule på Byneset, 10 riksdaler og 2 ort. De måtte innstevne han 2 ganger, i Meldalen og senere i Haltdalen. Det var Ane Margrethe Dybdal han hadde begått leiermål med. Senere ble Anton dog pers.kapellan til Åmot i Østerdalen hos sokneprest Kiær. | Sakariassen Kirkemyr, Isak "Høyem" (I1586)
|
| 1130 | Anton Carlsen Bjurvald, født på Moejet, var sønn av Carl Johan Gustafsen Bjurvald og Gunhild Marie Stenersdatter. | Carlsen Bjurvald, Anton (I5804)
|
| 1131 | Anton Edvard hadde en datter Grethe Josefine, født 16.mai 1870 i Vadsø, fra før han giftet seg. Mor var den finskættede tjenestepiken Grete Mathilde Karakka (født 11.november 1848) fra Vadsø. Grethe Josefine kom til Vardø og ble adoptert av Karoline. | Family: Anton Edvard Bertheussen / Karoline Johanne Krantz Monsen, "Bertheussen" (F8097)
|
| 1132 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Anton John Solli / Charlotte Marie Olsdatter Skrogstad, "Overby" (F3201)
|
| 1133 | Antonie Cucheron sies å bo ved Rupel i datidens Nederland. Rupel er ei elv i provinsen Antwerpen i Belgia. Den er ei høyre sideelv til Schelde og er rundt 12 km lang. Den dannes ved samløpet av elvene Dijle og Nete i Rumst og munner ut i Schelde ved Rupelmonde. De største byene langs Rupel er Rumst, Boom og Niel. Rupel er farbar for skipstrafikk, og utgjør en del av vannveien til Brussel. Elva er påvirket av tidevannet i hele sin lengde. | de Mauleon, Antonie "Cucheron" (I13493)
|
| 1134 | Anund het Yngvars sønn, som deretter fikk kongedømmet i Svitjod; i hans dager var det god fred i Svitjod, og han ble svært rik på gull og annet løsøre. Kong Anund seilte med hæren til Estland for å hevne sin far; han gikk i land der med hæren og herjet rundt omkring i landet og tok stort hærfang, om høsten seilte han tilbake til Svitjod. I hans dager var det gode åringer i Svitjod, Anund var en konge så vennesæl som få. Svitjod har mange og store skoger, det er ødemarker der så store at det er mange dagsreiser over dem. Kong Anund la stort arbeid og kostet mye på å rydde skogene og bygge langs rydningene; han lot også legge veger over ødemarkene, og da fant de mange steder i skogene bart land; der ble det store bygder; på denne måten ble landet bygd, for det var nok av folk i landet som ville bygge. Kong Anund lot bryte veger over hele Svitjod gjennom både skog og myr, og fjellveger; der ble han kalt Braut-Anund. Kong Anund hadde hus og gard i hver storbygd i Svitjod, og fór på veitsle over hele landet. Kong Anund var på veg mellom gardene sine en høst med hirden, og kom til et sted som heter Himmelhei, det er noen trange fjelldaler med høye fjell på begge sider. Det regnet fælt, snøen hadde alt lagt seg på fjellene, og så gikk det et svært skred med stein og leire. Det kom over kong Anund og følget hans, og der fikk kongen bane og mange med ham. Fra Ynglingesagaen: 33. Onund heitte son hans Yngvar, som deretter tok kongsdøme i Svitjod. I hans tid var de god fred i Svitjod, og han vart rik paa lausøyre. Kong Onund fór med heren sin til Estland, till aa hemna far sin, og gjekk upp der med heren sin og herja vidt umkring i lande og fekk mykje herfang; um hausten fór han attende til Svitjod. I hans tid var de gode aaringar i Svitjod. Kong Onund var utifraa vensæl. Svitjod er eit stort skogland, og der ligg so store øydemarkir, at de er mange dagsleidir yvi. Kong Onund lagde mykje vinn og kostnad paa aa rydja skogane og dyrka upp rudningi. Han lét leggja vegir og yvi øydemarkine, og daa fann dei skoglaust land rundt umkring i skogane, og der vart de daa store bygdir. Paa denne maaten vart lande bygt, for di de var landsfolk nok til aa byggja. Kong Onund lét brjota vegir yvi heile Svitjod, baade i skogane og myrane og fjellvegir. Difor vart han kalla Braut-Onund. Kong Onund bygde seg ein gard i kvar storbygd i Svitjod og fór yvi heile lande i gjestebod. 34. Braut-Onund hadde ein son som heitte Ingjald. Daa var Yngvar konge i Fjadrundaland (105). Han hadde tvo sønir med kona si, den eine heitte Alv og hin Agnar. Dei var mest jamgamle med Ingjald. Umkring i Svitjod var de paa den tidi herads-kongar under Braut-Onund, og for Tiundaland raadde Svipdag den blinde. Der ligg Uppsalir, og der er tingstaden aat alle sviar. Den gongen var det store blot der, og mange kongar fór dit ved midvetters-leite (106). Og ein vinter daa de var komi mykje folk til Uppsalir, var kong Yngvar og sønine hans der. Dei var 6 vetrar gamle, baade han Alv son til kong Yngvar, og han Ingjald, son til kong Onund. Dei stelte til ein guteleik, og kvar skulde raa yvi sin flokk. Men daa dei leika med kvarandre, var Ingjald veikare enn Alv, og dette totte han var so harmelegt, at han grét. Daa kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leidde han burt til Svipdag Blinde, fosterfar hans, og sagde at de hadde gjengi ille med han, og at han var veikare og laakare i leiken enn Alv, son til kong Yngvar. Daa svara Svipdag, at de var stor skam. Dagen etter lét Svipdag taka hjarta or ein varg og steikja paa ein tein, og gav de so til Ingjald, kongssonen, at han skulde eta de; og fraa den tid vart han meir hardhjarta og illhaatta enn andre folk. Daa Ingjald vart vaksin, fridde Onund for han til Gauthild, dotter til kong Algaute. Han var son til kong Gautrek den milde, som var son hans Gaut, som Gautland (107) hev fengi namn etter. Kong Algaute tottest vita, at dotter hans vart godt gift, naar ho fekk son til kong Onund, soframt han hadde far sins huglynde, og gjenta vart send til Svitjod, og Ingjald heldt brudlaup med ho. 35. Ein haust fór kong Onund millom gardane sine med hirdi si og kom til ein stad som heiter Himinheid (108). Der er nokre tronge fjelldalar, med høge fjell paa baae sidur. De var eit ofsa regn-vér, men i fyrivegen hadde de snøa paa fjelli. Der gjekk de ut ei stor skridu med stein og leir. Kong Onund og heren hans kom ut for denne skrido, og kongen fekk sin bane, og mykje folk med honom. So segjer Tjodolv: Som Jonakers sønir (109) stein-slegne, vart Onund heft under Himilfjelli, daa steinskrido sturtande Estlands uven drap. Han, som verjo hans Hogne (110) veit aa bruka, av urd og aur vart yvi-breidd. Forklaringer: (105) Fjadrundaland er eit "folkland" i Uppland, lengst vest; ein kan sjaa av soga um Olav den heilage (kap. 77), at Snorre hev meint, at Fjadrundaland var de same som Vestmannland. Difor kjenner han (kap. 34) kongar i Fjardundaland, Tiundaland og Aattundaland (d.e. heile Uppland) og Nærike og Sudermannland, men ingin konge i Vestmannland. (106) =: i midten av januar, daa dei heldt jol i heidning-tidi (sjaa soga um Haakon den gode, kap. 13). (107) Gautland er Gøtaland, serleg Verstergøtland. (108) Nokon stad med namne Himinsheid (Himilsheid) er ikkje kjend i Sverige. (109) Sønine aat Jonaker vart drepne med steinkast, av di vaapn ikkje beit paa deim. (110) Hogne er ein gamal namngjetin konge. Den som kan bruka hans verju er ein stor stridmann. | Yngvarsen, Anund (I3757)
|
| 1135 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18095)
|
| 1136 | Ao 1686 den 19de Cecembr blev føed udj Høelen Carsten Nielsen Tank, hans forældre vare Niels Carstensen tank & Anna Jensdatter. | Nielsen Tank, Carsten (I15165)
|
| 1137 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Carsten Nielsen Tank / Karen Krabbe Colbjørnsdatter, "Wærn" / "Tank" (F5903)
|
| 1138 | Ao. 1747 d. 13de Janury er fød Maria Luisa Møller Kl. 1 om Natten. Faderen Laurits Møller, Mod. Apolona Müller. | Lauritsdatter Møller, Marie Luica "Schive" (I1604)
|
| 1139 | Ao. 1763 d: 20 Octbr. er fød min Datter Ellen Birgitta Schive. | Jensdatter Schive, Ellen Bergitte "Lorck" (I1601)
|
| 1140 | Ao. 1765 er fød Giertrud Dothea d: 18 Sept. | Jensdatter Schive, Gjertrud Dorthea (I1603)
|
| 1141 | Ao. 1766 er fød en Dødfød Søn. | Jensen Schive, NN (I1605)
|
| 1142 | Ao. 1767 er fød den Anden Juule Dag en Søn Reinhold Johannes. | Jensen Schive, Reinholt Johannes (I1606)
|
| 1143 | Ao. 1769 er fød d: 30te Aug. Kl. 1 efter Middag en Søn Laurits Møller. | Jensen Schive, Laurits Møller (I1607)
|
| 1144 | april? | Solheim, Odd Jostein (I13936)
|
| 1145 | Aquitaine, Bordeaux. | av Aquitaine, Adelaide (I12188)
|
| 1146 | Aragon. | Ramonsdatter av Barcelona, Dulce Berenguer (I12617)
|
| 1147 | Arbeider Martin Carelius Hugaas, Arbeidsgiver: Bager Ludviksen, og hustru Johane Petrine Hugaas er registrert i folketellingen i 1885 i bydel Vollan/Øya. Det er ikke registret noen barn. | Hugaas, Martin Karelius (I1157)
|
| 1148 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I8265)
|
| 1149 | Arbeider Ole Johansen Klufte ble jordfestet 16.mai 1897. | Johansen Klufte, Ole (I10550)
|
| 1150 | Arbeidet hos kriminaldommeren i Aker. Deretter ansatt som dommerfullmektig i Numedal og Sandsvær fra 1939. Sekretær i livsforsikringsselskapet Brage i Oslo fra 1940. | Gløersen, Kristian Ulrik Kyhn (I14742)
|