Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 1,201 to 1,250 of 16,213
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 1201 | As an ordained Presbyterian Minister he served churches in Tallula, and Springfield, IL, Sullivan and Evansville, IN. He completed his professional career as a - Controlling Engineer - for the Houston Expressway Branch of the Texas Highway Department. | Marx, Harold Paul (I10376)
|
| 1202 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I7621)
|
| 1203 | Asbjørn ble trolig gift med enka etter Arne Hogaas. Det er nevnt en husmann Asbiørnn Hogaas med 1/2 Daller i skatt i 1620, kvennskatt 1 ort, og i 1621/22 bygsler samme Asbiørnn gården Hoaas 16 marklag, og betaler 3 (4) Daller for bygselen. Dette tyder på at Arne døde omkring 1620, eller rett etter. Leedings Bogh 1624, Arne Hagaas 2 pund smør og 4 pund mjøl. Menes her Asbiørn? 1625 leilendingsskatt 5 ort. 1630 leilendingsskatt 1 Daller. 1640 leilendingsskatt 1/2 Daller. Denne Asbjørn Hugaas står som ødegårdsmann under koppskatten 1645, og de voksne over 15 år på gården er oppgitt 6 skilling på hver: Aszbiørn HugAasz, hans høstrue, Olle ibm, Michel ibm, Sire ibm. Asbjørn døde etter 1650. Dette året står det Effterschreffne Oddelsgoedtz Besidesz aff Oddelsmendene Sielff och ey giffuesz schat Aff. Hogaasz, Aszbiørn 9 marklag. | Hugås, Asbiørn (Aszbiørn) "Hogaasz" (I13790)
|
| 1204 | Asbjørn hadde bukhinnebetennelse, og ble smittet på sykehuset. | Johansen, Asbjørn Fritjof (I93)
|
| 1205 | Asbjørn Selsbane var en norsk viking, mest kjent for at han drepte Tore Sel, som var Olav den helliges mann, noe som bidro til ufreden mellom kongen og Erling Skjalgsson. Han fikk derav navnet Selsbane. Han ble drept av Åsmund Grankjellsson, kongens lendmann i Hålogaland; ifølge Snorre tok Tore Hund spydet som han ble drept med og brukte det under slaget på Stiklestad. Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra. Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen. Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. Asbjørn sa: Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme. Tore sa: Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling? Han sa: Mor mi er søster hans. Tore sa: Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen! Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: Far vel da, og kom innom her på hjemvegen! Asbjørn sa at det skulle han gjøre. Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss. Asbjørn sa: Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt. Erling så på ham og smilte, han sa: Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt. De gjorde det, og var glade om kvelden. Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med? Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk. Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham. Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt. Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om. Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme. Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud. Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd. Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen. Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords. Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa: Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet? Tore sa: Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han. Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte. Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet. Kongen sa: Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe? Skjalg svarte: Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre. Kongen sa: Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet. Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag. Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa: Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere? Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg: Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham. Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept. Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa: Hvorfor er han ikke drept? Torarin Nevjolvsson sa: Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta? Da sa kongen: Sett ham i lenker og drep ham i morgen. Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over. Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin: Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt. Torarin bøyde seg for kongen og sa: Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag. Kongen så på ham og sa: Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte. Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også. Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned. Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort. Kongen sa: Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort. Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen. Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående. Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua. Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet. Kongen svarte: Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss. Erling sa: De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte. Kongen sa: Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk? Nei, sa han. Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå. Erling sa: Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss. Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene. Kongen svarte: De skal rå. Da sa biskopen: Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid. Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke. Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så: Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes. Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der. Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham. Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane. Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore: Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst? Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende? Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer. Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine... Samme våren gav kong Olav halve sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre halve hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla. Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene. Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om. Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting. Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund. Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra. Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund: Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip. Åsmund svarte: Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham. Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle: Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel! Åsmund svarte: Jeg skal gi ham rød kjortel. Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg. De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun: Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den. Det var et spyd. Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn. Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanste ikke å slippe spydet, og han sanste ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy. Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund... | Sigurdsen, Asbjørn (I15126)
|
| 1206 | Asbjørn var på en hvalfangerbår som het Pythia. Her fikk han sykdommen Beriberi, og en bukhinnebetennelse etter det. | Johansen, Asbjørn Fritjof (I93)
|
| 1207 | Ascension Cemetery. | Lochen, Thomas Joseph (I1397)
|
| 1208 | Asdal | Andersdatter Panther, Johanne "Banner" (I7205)
|
| 1209 | Asdal | Nielsen Panther, Anders (I7213)
|
| 1210 | Asdal | Ovesen Panther, Niels (I7216)
|
| 1211 | Ask | Hoffmann, Fredrik Christian Steenbuch (I471)
|
| 1212 | Askvik ble delt mellom 2 av Gulbrand Olsens sønner i 1850. Christen fikk den Søndre delen av farsgården, mens broren Ole fikk den nordre delen. Hjemskogen, som var på litt over 10.000 mål, ble brukt i fellesskap frem til 1873, da den ble delt mellom de 2 brødrene. Christen skjøter gården videre til sønnen Gudbrand i 1882 med anparter av Hovsameiet og av Bræk for kr.6.000,- pluss føderåd for Christen og Berte Maria. | Gulbrandsen Askvig, Christen (I24426)
|
| 1213 | Aslak nevnes i 1443 da han overlater blant annet halve Aspa til sin datter Jorann, som var gift med Trond Toraldsson. På området som i sin tid ble regjert av den store Aspa-ætta, står det i dag bare 3 store bautasteiner tilbake, den største av dem hele 6 meter høy. Monumentene stammer fra 500-1000 år e.Kr. og er sannsynligvis reist over vikinger som falt i slag her ute ved kysten. Aspa var i senmiddelalderen regnet som en av de mest anerkjente ættene i Midt-Norge, og regjerte herfra over store verdier. Gården Aspa brant ned til grunnen under tragiske omstendigheter tidlig på 1800-tallet. | Jonsen til Aspa, Aslak (I2614)
|
| 1214 | Aslaug Bjørnson ble i 1947 idømt 6 måneders fengsel for å ha vært kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) i Sør-Gudbrandsdal og deretter redaksjonssekretær i NSK-organet Heim og Ætt sammen med Olga Bjoner. Hun redigerte kvinnesiden i det nazistiske Norsk Arbeidsliv, holdt foredrag og publiserte propagandaartikkelen - Våkn opp - i Fritt Folk (30.oktober 1940). Der forherliget hun ifølge statsadvokaten for landssviksaker tyskernes angrep den 9.april 1940 og oppfordret til innlemmelse i Nasjonal Samling. En studietur til den tyske kvinneorganisasjonen Reichsfrauenführung resulterte i et henrykt reisebrev gjengitt i Norske røster. Inntrykk fra Tyskland (1942). Boken inneholder bidrag av blant andre Marie Hamsun, Finn Halvorsen og Leif Sinding. Aslaug Bjørnsons beretning avrundes på moralstyrkende vis: I forrige krig seiret den tyske armé. I dag seirer ikke bare arméen, men også heimefronten, fordi hele det tyske folk tror på kampens mål. Folket har en ufattelig offervilje, som vi andre har uendelig meget å lære av. Saksmappen hennes inneholder dessuten opplysninger om at hun på kontoret i Heim og Ætt oppbevarte den bjørnsonske familiebibel og andre eiendeler fra sin onkel Bjørn Bjørnsons dødsbo. En rapport til bruk for Forsvarsdepartementets E-kontor refererer vitneobservasjoner av Aslaug Bjørnson som noterte ned anti-tyske samtaler hun overhørte på bussen. Hvorvidt dette resulterte i vansker for noen av medpassasjerene, vites ikke. Aslaug Bjørnson klaget høsten 1940 til Lillehammer kommunale høgre almueskole ved rektor over at datteren Bergljot, som opptrådde i hirduniform, skulle ha blitt sjikanert og behandlet ukameratslig av medelever. Det fremgår av brevet at avsenderen og mottakeren i sin tid hadde gått på skole sammen. Forholdene var små, og lokale NS-folk kunne få stor makt. Da plagingen tydeligvis ikke opphørte, meldte Aslaug at hun tok datteren ut av skolen, og at hennes far hadde indrapportert forholdet til Undervisningsminister Schanke. Dermed ble det opprettet sak. Hr Mytting i N.S. ble involvert, og rektor måtte innkalle en rekke elever for å undersøke anklagene. Han redegjør for avhørene i en egen rapport og prøver etter beste evne å avdramatisere saken. Ingen hadde sett, hørt eller gjort noe. Som følge av familien Bjørnsons aktivitet utferdiget Sjefinspektøren for Skolevesenet, ved Kirke- og undervisningsdepartementets statsrådskontor, et skriv som understreket at sjikane og uhøflighet elevene imellom ikke ville bli tålt. Forhånelse mot Det tyske rike eller mot Nasjonal Samlings Fører eller Nasjonal Samlings medlemmer var likeledes strengt forbudt. Det samme gjaldt enhver propaganda for regjeringen Nygaardsvold. Elever som forgikk seg mot disse bestemmelsene, risikerte straks å bli tatt ut av skolen og sendt på en særskilt oppdragelsesanstalt. Det var dette medelevene risikerte. I forbindelse med rettsoppgjøret kom det frem at Aslaug Bjørnson deretter oppholdt seg lite på Aulestad på grunn av sin søster frk. Else Bjørnsons steile holdning overfor N.S. Hun flyttet i stedet til Oslo og ble ansatt i Heim og Ætt. Bergljot – oppkalt etter sin grandtante og Bjørnstjernes eldste datter – fulgte med sin mor til hovedstaden. Da teatrene ble nazifisert, begynte Bergljot først som elev og så som skuespiller på Nationaltheatret, hvor grandonkel Bjørn hadde vært teatersjef i 2 omganger. I saksmappen inngår en forklaring Bergljot avga 6.mai 1942 til statspolitiet fordi hun hadde innrapportert en av de andre pensjonærene der hun og moren bodde på Bygdøy: Mannen hadde et radioapparat og lyttet på engelsk radio (BBC). Dermed ble han innkalt til avhør. Etter krigen nektet Bergljot for å ha hatt noen befatning med Gestapo. Hun ble dømt til bot og rettighetstap etter landssvikanordningen på samme måte som moren og morfaren. Aslaug Bjørnson vedtok dommen hun ble ilagt på 6 måneder, men sonte den ikke. Hun viste til dårlige nerver for egen del og til pleieforpliktelser overfor familien, og søkte om benådning. | Bjørnson, Aslaug "Braadland" (I24661)
|
| 1215 | Aspa-ætten er en samlebetegnelse for en gruppe sammenvevde norske slekter med adelige innslag som i middelalderen spilte en betydelig rolle i norsk politisk og kirkelig historie. Hovedsetet var på og omkring gårdene Aspa og Boksaspa på Aspøya, nå i Tingvoll kommune. Ætten kan hovedsakelig deles i 3: 1. Aslak Jonssons slekt. 2. Trond Toraldssons slekt. 3. Torstein Erikssons slekt. De første sikre medlemmer av ætten var Aslak Jonsson (død før 1463) og hans kone fru Gro. Frue-tittelen viser at hun tidligere var gift med en ridder. | Family: Aslak Jonsen til Aspa / Gro (F1542)
|
| 1216 | Ass. prof. Heje,NTH 1939-1940, ass.ing. Oppland fylkes veivesen 1940-1942, Stav. ing.vesen 1942-1946, avd.ing. sst. 1946-1950, avd. ing. Stav. reg.vesen 1950-1951, komm.ing. Sauda 1951-1956, Komm.ing. Ullensaker fra 1956. | Alstad, Arne (I7695)
|
| 1217 | Assistens kirkegård. | Hoffmann, Jacob Ludvig (I468)
|
| 1218 | Assistent fra 1.januar 1913 til 31.desember 1914. Ved dr.med. F.G. Gades patologiske institutt gjorde Alex Brekke sitt doktorarbeide -Om tyfusvaksination og serologiske metoder til bedømmelse av dens effekt - som ble fullført året etter, da han jobbet ved instituttet uten fast stilling. Utgivelsen av arbeidet ble forsinket ved brennen i byen i 1916, så arbeidet kom først i trykken i august 1916. Disputas i april 1917. Alex Brekke drev privat praksis i Solheimsviken samtidig. | Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
|
| 1219 | Astrid døde hjemme alene i sin egen leilighet. | Zinow, Astrid Solveig "Gundersen" (I447)
|
| 1220 | Astrid er det navnet som vi kjenner fra Snorre Sturlasson, og på grunn av dennes autoritet er det norske navnet som hun kjennes under, men sannsynligvis het hun nok Estrid som sin tante i Danmark og sin stemor i Sverige. Det fortelles at stemoren, dronning Estrid, ikke var vennlig innstilt til sine stebarn og kong Olof fikk derfor sendt barna til fostring hos fremmede slik skikken var den gang. Astrid kom til en fremstående mann i Västergötland som het Egil. | Olofsdatter av Sverige, Estrid (Astrid) "av Norge" (I3519)
|
| 1221 | Astrid nevnt som ugift barnepike. Ruth Marie nevnt som ugift massøse. Deres billetter er betalt i Trondheim. | Reitan, Astrid Julie (I20810)
|
| 1222 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I20811)
|
| 1223 | Astrids morskap til Ulvhild er noe uklart da noen kilder mener at hun var datter av Alvhild, en frille Olav Digre hadde med seg fra England. | Olavsdatter, Ulvhild (Wulfhild) (I3516)
|
| 1224 | At 2 av Kirstens døtre heter Karen peker i retning av at moren hennes var Karen Povelsdatter, men viktigere er det at ingen av døtrene heter Magdalena. | Christensdatter Trane, Kirsten (I9011)
|
| 1225 | At denne eiendom er udgaaet fra Bjørntvedt, fremgaar af flere optegnelser, bl a. Herman Leopoldus's gavebrev til Niels Aall af 1730, som før er citeret; men naar udskillelsen fandt sted, har det hidtil ikke været muligt at konstatere. Den første bebyggelse, man kjender, er gjengivet paa et maleri af frøken Johnsen fra omkring 1820. Arkitekt Børve har i sit hefte To gamle Porsgrundshjem beskrevet gaarden. Den første oplysning, vi har om Jønholt, skriver sig fra en meddelelse om, at Lensgreve Sivert Urne i 1652 fik fuldmagt til ved mageskifte at erhverve den øde øe Porsgrund under Jønholt af eierne Niels Gundersen paa Bolvig og Thore Gundersen paa Jønholt, mod at erholde Aamdal i Melum med pladsen Maier og underliggende fiske og fos ved Skotfossen samt Røraasen. Naar det blev ydet et saa betydeligt vederlag for den øde øe, var det, heder det, af hensyn til den Landstold, som opkrævedes af skibene, som var henvist til at indlaste sin trælast ved denne Øe. I 1661 erlagdes der ½ Riksdaler. pr. reise af alle skibe, som sig paa Toldboden eller Jønholts Eiger fastgjorde. I 1782 solgte Rasmus Malling til Hans og Friedrich W. Schrader. I 1785 solgte disse til Kontrollør Anthon Jacob de Coucheron for 3,500 Riksdaler. I 1786 solgte hr. Coucheron en tomt til ny Kirkegaard og udstedte i den anledning saadant dokument: Jeg Anthon de Coucheron Deres Kongl. Majestæts til Danmark og Norge m. v. bestallet Justitsraad samt Controlleur, veier og maaler ved Langesunds Toldsted gjør vitterlig: at han sælger et stykke af sin eiendom Gjønholt gaard til Porsgrunds Østre Kirke, hvilket stykke jord er opmaalt og indeholder fra den alfare vei sør til nord til den nederste pæle 183 fod, derfra vest til øst 67 fod til pælen nærmest Sr. Schwarckes Huus, derfra nord til sør til veien 152 fod og derfra øst til vest langsveien 80 fod. Grundafgift 4 Rdl. og ret for mig og min familie eller efterkommere af Gjønholt gaard paa dette sted forbeholder os at oprette en begravelse, uden derfor at svare nogen kiendelse til Kirken eller dens Verger. Saaledes meddeles Porsgrunds Østre Kirke dette som grundeseddel under min haand og segl, ligesom ordlyden her af mig meddeles et lovligt document til thinglysning paa egen bekostning af Kirken til min og efterkommendes betryggelse i Tiden. Gjønholt den 6te Maii 1786. Peder Baar. Paa Kirkens vegne underskriver Hagerup. Nic. Benj. Aall. D. Rasch. Jacob Aall. Coucheron har øiensynlig ikke haft større formue, da han for at dække resten af kjøbesummen pantsatte sine effekter til Schraders og optog i den anledning en fortegnelse over sit indbo, hvilken fortegnelse hr. Arkitekt Børve i sin bog To Porsgrundshjem har benyttet til en rekonstruktion af gaardens indredning og udstyr. Denne Eiendom er bekjendt for sin smukke Beliggenhed i Nærheden af Porsgrunds Kirke paa Østsiden og for den storartede Udsigt over Elven, Vestsiden og den nedre Del af Byen. Hvor naar den blev bygget vides ikke; men de ældste Dokumenter som findes paa Jønholdt er et Skjøde ifra Taxadeur Malling til Leutnanter af Infanteriet, Brødrene Hans Joakim Johan og Fredrik Schrader datert 13. April 1782. Disse Herrer Schrader solgte dog allerede Gaarden efter 3 Aars Forløb til Justitsraad og Kontrollør samt Veier og Maaler ved Langesunds Toldsted, Anton Jacob de Coucheron, ifølge et Skjøde dateret 14. October 1785. Denne Coucheron var ogsaa Eier af Gaarden Skrukkerød. Som en Raritet kan det nævnes, at der paa Jønholdt iblandt gamle Dokumenter angaaende Gaarden ifra den Tid, findes en Fortegnelse over Møbler og andet Udstyr i de forskjellige Værelser og Kjøkkenet. Denne Fortegnelse er skrevet af Coucheron til Brødrene Schrader, i hvilke Sidstnævnte skulde have Pant i alt, hvad Fortegnelsen indeholdt, indtil Coucheron havde betalt den Sum Penge, der stod til Rest, da han overtog Eiendommen. Disse Pengeblev ordentlig afbetalte, thi den 13de Mai 1786 er Kontrakten læst og protokolleret for Lillegaarden og undertegnet af Lucas Norss. Vi vil da kaste et Blik tilbage og se hvordan Jønholdts Værelser vare udstyrede for 122 Aar siden og begynde med Storstuen med sine 3 Fag Vinduer og foran disse hænger fine blommende Nonnenskjær Gardiner med Fryndser, Duske og røde Silkebaand. Imellem Vinduerne hænger lange smukke Mahogni Speile med Zirater og Løvværk og under hvert Speil er efter Datidens Skik placeret en Mahogni Kommode. Værelsets Møbler bestaar af Komode, Lænestole betrukket med rød Moire, og 12 nymodens Stole betrukket med samme Stof. Der angives hverken Sofa eller Borde paa Optegnelsen i dette Værelse. Ifra Storstuen kommer man ind i Storstuekammeret. Dette er ogsaa paa 3 Fag Vinduer foran hvilke der hænger lange grønne Stoffes Gardiner med Messingringe og Tilbehør og udenpaa disse fine hvide Gardiner af Tyll med Fryndser og Duske. Imellem 2 Vinduer hænger et stort Mahogni Speil med Zirater og Løvværk, og under dette staar et rødt lakeret og forgyldt Træbord; ligeledes er der i værelset 2 Mahogni Spilborde betrukne med grønt Klæde. Foruden disse Borde er Værelset forsynet med 1 Lænestol, 9 ældre Stole af brunt Træ og 6 nymodens Stole, alle sammen betrukket med grønt Stof. Tillige findes i Storstuekammeret en stor Thronseng med Billedhuggerarbeide forgyldt og lakeret. Den er fint udstyret med Sirts Omhæng, der er underforet med grøn Taft og besat med hvide Crepiner; Sengetæppet er af samme Stof. Der findes ogsaa et Natbord fint indlagt med forskjelligt Slags Træ. Storstuekammerne blev tildels benyttet som Gjæsteværelse, tildels sammen med Storstuen som Selskabsværelse. Man skulde nærmest tro, at Herrerne sad der og spillede Kort, idet der var 2 Spilleborde. I Familiens Dagligstue var der ingen Gardiner for Vinduerne, Derimod var der også et Speil i forgyldt Ramme og under dette en nymodens Komode med Beslag og engelsk Marmorskive paa. Paa denne stod en Potpourrikrukke af hvid og blaa Porcelæn (Røgelseskrukke). Ikke mindre end 3 Udgaver fandtes her af de store tungvindte Dragkister paa høie, krumme Ben og i Rokoko-Stil. Den ene af disse er ganske almindelig; den anden er indlagt med forskjellige Sorter rart Træ, imedens den mindste er af Egetræ. De ere alle udstyrede med store Messingbeslag. Omkring i Stuen staar 12 Stole med blommet udsyet Tvistes-Betræk og imellem disse et hvidt firkantet Thebord med forgyldte Blade. Paa den ene Vægstaar et stort Egetræs Skab, hvori alt Sølvtøi opbevares, og på de forskjellige Dragkister staar som Pryd 4 forgyldte Porcelæns Krukker, en stor Porcelæns Punschebolle, en hvid Frugtkurv med Fad, samt 2 polerede Staal-Lysestager. I Soveværelset stod en stor nymalet beslagen Top-Seng med brunt Kattuns Omhæng med Dækken og Tilbehør af samme Sort. Her er heller ingen Gardiner; men et stort Speil bænger paa Væggen og foruden dette ogsaa et Natbordspeil, der staar paa et lidet sammenslaaet Vingebord. Her stod ogsaa en magelig Lænestol og 6 andre Stole, alle betrukne med Russelæder. I dette værelse fandtes ogsaa et Egetræs-Skatol, samt et stort Vingebordder er malet brunt og med solide Beslag. Barneværelset har kun et Vindu, og foran samme hænger hvide Kattuns Gardiner. Coucherons havde vist baade store og smaa Børn, thi foruden 2 Sengesteder er der 1 Slagbænk og 1 Vugge, og dette er efter den Tids Brug Soveplads til 7 Børn. Midt paa Gulvet staar der et malet Vingebord med 4 Træstole omkring og dertil en liden Barnestol. Barnepigen laa i en gammel Slagbænk om Natten. En stor beslagen malet Kiste med rundt Laag og en ditto Kuffert, hvilket begge Dele vistnok bleve benyttet til at lægge Børnenes Tøi nedi - fuldstændiggjorde Værelsets Udstyr. I Kjøkkenet var der Tallerkenrækker paa Væggene med skinnende blanke Tintallerkener og Fade efter hinanden, ligeledes staar nævnt i Optegnelsen 3 Lysesaxe, 1 Pomadeskrin, 3 nye Spinderokke, 1 Hæspeltræ og 1 Garnvinde. Fru Coucheron døde paa Jønholdt i August 1792 og blev bisat i Kirkekjælderen i østre Porsgrunds Kirke. Ved Auktion af 5te August 1799 solgte Coucheron Jønholdt og Skrukkerød til Dhr. Amtschirurg ved Porsgrunds Amtssygehus paa Osebakken Christian Rædisch og Kjøbmand i Skien, men Indvaaner af østre Porsgrund, Sivert Backa. I disse Herrers Besiddelse var Eiendommen kun en kor. I 1799 blev gaarden ved tvangsauktion solgt for 3,000 Rdl. til Dr. Radisch og Sivert Backa. Radisch solgte sin halvpart til Backa. Eiendommens oprindelige størrelse kjendes ikke nøie, men Hestehaugen paa Helleberget har strukket sig til Winthergaden, medens den nedenfor Rektorboligen støder til Lagmandsløkken. Kirken og den gamle kirkegaard ligger paa den sydligste del af eiendommen. Raschebakken og en smalstrimmel paa vestsiden af veien er udgaaet fra Jønholt, idet de huse, som ligger mellem veien og Presterenden, har faaet grundbreve eller skjøder fra Jønholt. Videre hele Huken op til Kongerøds gaard under Helleberget. Om Østre Porsgrunn kirke; Til Muren om Kirkegaarden brugtes 500 Mursten og 43,5 Tønde Kalk; til at minere den Sten der tiltrængtes, brugtes 48 Pd. Krudt. Efter 27 Aars Forløbfandt man dog at denne blev for liden, da Menigheden var forøget med nogle hundrede Mennesker. Det blev derfor paa den anden Side af Gaden indkjøbt et Stykke Jord tilhørende Jønholdts daværende Eier justitsraad Coucheron. Coucheron døde 4.mai 1802. Kilder: L.matr.no. 129. Jønholt av Finn C. Knudsen. Opptegnelser fra det gamle Porsgrunn av Inga Friis, Eiendommen Jønholdt. | Coucheron, Anthon Jacob (I991)
|
| 1226 | At Gro, fra Sveio i Hordaland, først var gift med Rennesøypresten Palle Christensen og at han var far til Christen Pallesen Trane finnes ikke nevnt ett eneste sted, det er rein gjetning. Nå er ikke denne gjetningen så helt urimelig, gitt navn, tid og sted, sammen med det faktum at 3 av Gros søsken også var gift med prester eller prestedøtre. Sønn: Christen Pallesen Trane, f.omkring 1575, Stavanger, d.1650, Høyland i Sandnes. At hans mor var Gro Jonsdatter (Dal) til Lokna, framgår uten tvil av flere tvister om jordegods på 1600-tallet. Et rosende Testimonium for ham af 14.juni 1600, da han var bleven Præst, findes i Kirkehistorisk Samling III, 1, s.751. Han var sogneprest til Gand (Høiland). Han eiede det fra Moderen arvede Jordegods samt 4 Vetter 3 Spd. Korn i Næs, 2 Vetter 2 Spd. 18 Sk. Korn i Hage, kjøbt 1637 for 56 Rd. Specie, 3 Vetter Korn i Skare, 1 Pd. Korn i Rege, 2 Grunde i Stvgr. Levede 1649, men var død 18.juni 1650. Gift med Dorothea Baltzersdatter (Schanke) Død efter 1650. Dorothea Baltzersdatter (Skanke), levede 1650. Enligt anteckning i Seljord ministerialbok betecknas hon som fränka till sogneprest Zacharias Joensen Skancke, som under en kort tid hade bott i hennes hushåll i Gand. Barn af Christen Pallesen Trane og Dorothea Baltzersdatter (Schanke): 1. Palle Christensen Trane, f.1607, d.1683. 2. Dorothea Christensdatter Trane, f.1614, d.1693, Høyland i Sandnes. 3. Christen Christensen Trane. 4. Maren Christensdatter Trane, f.1617. 5. Ellen Christensdatter Trane. Kilder: Randi Rostrup: Om løgn og forfalskning i slektslitteraturen (artikel i Genealogen nr. 2 år 2002, medlemsblad for Norsk Slektshistorisk Forening), s.29. Ole Martin Kinnapel: Slekten Trane fra Viborg (Kristiansund 1978), s.8. H.J. Huitfeldt-Kaas: Bidrag til den norske Adels historie. I. Familien Dahl. Meddelelser fra det norske rigsarkiv bd.2 (Kristiania: Det Norske Rigsarkiv, 1903), s.112. Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske ascendents (Christiania. 1897), s.254-255. Roger de Robelin: Skanke ätten (1995), s.381. | Family: Palle Christensen, (Trane?) / Gro Jonsdatter Dall (F4632)
|
| 1227 | At my mom's. She's failing very quickly and will soon be going home to Jesus, skrev Jann Anderson 22.april kl.17.04. Mom passed away very peacefully at 4:32 this morning, fortalte Jann Anderson den 24.april på sin Facebook-side. | Harder, Bonniemary Louise "Fladboe" (I4154)
|
| 1228 | At Ruth og Einar skulle flytte hjem igjen til Norge, var planlagt i lang tid. I slutten av august får datteren Ruth i Chicago beskjed om at Fars tilstand blitt verre. Han har hatt smerter og doktoren måtte komme hjem til dem i Hommelvik. Hjemreisen ble framskyndet da de to fikk telegram fra hjemlandet om at Ruths far, Oskar Lorentzen lå for døden, og ønsket å se sin kjære datter før han døde. Ruth og Einar reiste fra New York med S/S Gripsholm til Göteborg, hvor de ankom 10.oktober (stempel i pass). Da de 2 ankom Oslo, på vei nordover mot Trondheim, var hele Zinow-familien samlet hjemme hos Fredrikke, Einars søster, og mannen hennes Karl Hansen. Deretter bar det opp til Trøndelag. Stempel i pass, Hommelvik 23.oktober. Da de ankom Trondheim hadde Ruths nevø Oscar Eide skrevet et dikt til henne: I 1930 du reiste derhen. Nu har du atter kommet hjem. Vi har dig nu atter i Norge igjen. Vi hilser dig velkommen til dit barndomshjem. Nu du til Fagerli vil fare, vi ber da Gud dig bevare. De ankom villa Fagerli i Hommelvik - ått'daga - før Oskar Lorentzen døde hjemme i sin seng, tirsdag den 27.oktober, 71,5 år gammel. Ruth sa senere at faren - hadd' logge å venta på mæ. Stadig den siste tiden hadde han spurt: Er dere sikre på at dere har sendt bud på Ruth? Etter at far Oskar Lorentzen var død, reiste Einar sørover til Oslo for å ordne leilighet til dem, mens Ruth ble igjen en tid i Trøndelag. Hun måtte ordne en del omkring begravelsen og arven. | Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
|
| 1229 | Atdorf. | av Bayern, Emma Andech (I6581)
|
| 1230 | Atlantic View Cemetery. | Wrege, Charles Deck (I9985)
|
| 1231 | Atlantic View Cemetery. | Cippel, Beulah Marion "Wrege" (I9986)
|
| 1232 | Atle dro med illegale nyheter under den tyske okkupasjonen 1940-1944, og måtte etterhvert flykte til Sverige sommeren 1944. Siden den gang har han vært plaget med mareritt om nettene. Atle Aune var også blant vitnene i Rinnansaken i juni 1946. Fra Lofotposten, onsdag 19.juni 1946 i en omtale fra rettsaken mot de impliserte i drapet på Rian jr. under krigen: ...Vitnet Atle Aune hadde vært ansatt hos Hamrun i tiden 1940 til 1943 og fikk gjennem ham en skrivemaskin og duplikator med tanken på å starte en illegal avis sammen med Kaare Paulsen. Etter Paulsens arrestasjon foreslo Hamrun at vitnet skulde reise over til Sverige sammen med Ragnvald Rian jr. og der forsøke å få kontakt inne i legasjonen. Rian vilde imidlertid ikke være med, og vitnet var så reist alene. Planen var at de senere skulde komme tilbake som kurerer. Vitnet hadde satt Rinnan i forbindelse med blant andre Kaare Braa, Ragnvald Rian og Einar Jansen. Kaare Braa hadde vært med i en illegal gruppe før han i mai 1944 kom i kontakt med Hamrun gjennem Atle Aune. Vitnet gikk ut fra at Hamrun hadde fått rede på dette gjennem en fire-fem samtaler vitnet hadde med Hamrun. Paulsen ble arrestert på Hamruns kontor en kveld Hamrun hadde tidsavtalt møte der og vitnet ble lenket ført til Misjonshotellet hvor han straks ble tatt i forhør hvor Rinnan, Dolmen, Grande og en tysker var tilstede. Rinnan gav under forhøret skinn av at Hamrun var arrestert. Vitnet (her menes Kaare Paulsen) fikk en del juling under et par forhør og ble nødt til å oppgi at han hadde vært medlem av XU. Dolmen hadde vært mest aktiv under bankingen av vitnet, men Rinnan tok også aktivt del i mishandlingen. Videre måtte vitnet oppgi en postboks i Munkegaten som førte til at malemester Utgaard og noen andre ble arrestert av tyskerne i samband med den oppgitte postboks i Munkegaten. Vitnet gjennemgikk på Misjonshotellet i alt tre torturforhør og dessuten noen forhør hvor det ikke ble anvendt tortur. I alt satt vitnet på Misjonshotellet i 12 dager. De to første forhør tok Rinnan, Grande og Dolmen aktiv del, og Rinnan uttalte til vitnet like før mishandlingen at det ikke var godt for ham som nordmann slik å slå løs på en landsmann. Men det var nødvendig for hans kone og hans barns skyld, for at de kunde få leve i et fritt Norge! Under mishandlingen og ellers i sellen på Misjonshotellet var vitnet lenket med armene på ryggen. Håndjernene grov seg inn i håndleddet, og sårene hadde vanskelig for å gro på grunn av dårlig stell. På grunn av slagene fikk vitnet videre verkende sår flere steder på kroppen, og han er ennu svak i bene etter behandlingen. Videre er han svak i hodet, og delvis nervøs. | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 1233 | Atle fortalte at han savnet sin kjære hustru og livsledsagerske Gerd svært mye. De hadde jo holdt sammen siden de var svært unge. Tiden etter at den første oppmerksomheten etter Gerds bortgang var tyngst. Savnet var mest merkbart og sårt når han var alene, men han sa selv at aktivitetene hans reddet han når det var som tyngst - og jentan' min, sa han, og refererte til enkene på Selsbakk. De aktiviserte han til å bli med på turer, i selskap og på dans m.m. Atle var langt inn i pensjonisttilværelsen, så lenge helsen holdt, aktiv som reiseleder for turer til det gamle Jugoslavia. Han holdt også engelskurs for pensjonister, og norskkurs for jugoslaviske flyktninger (som flyktet fra borgerkrigen som raste der på 1990-tallet). | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 1234 | Atle gikk av med pensjon i 1984. | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 1235 | Atle gikk underveis skipsradiotelegrafistskolen og jernbaneskolen, hvor han trolig var ferdig 15.april 1919. | Aune, Atle (I839)
|
| 1236 | Atle Røising Aune jobbet med sin onkel Karl Kristian Lorentzen mens han var ung aspirant. Han karakteriserte Karl som ganske lik type som faren Oskar Lorentzen, men ikke fullt så stram. Karl hadde humor, noe Atle fikk merke den første tiden. Atle fortalte et par historier fra han var fersk ved NSB: Som aspirant var Atle svært nervøs foran sin onkel Karl Kristian Lorentzen, som var overkonduktør. En gang hadde Karl spurt han strengt: Spell du kort? Ikke noe svar fra den nervøse og usikre unge aspiranten. Karl fortsatte like strengt: Svar da! Spell du poker? Atle forsøkte seg på et forsiktig: Mmmmmm. Karl fortsatte: Er det et ja? Det er det likaste du gjør! En annen gang hadde Karl spurt om Atle hadde lyst på et slag kort. Svaret fra Atle var ja. Ka fanken nøler du etter, sa Karl, og trakk bordet inntil seg. | Lorentzen, Karl Kristian (I40)
|
| 1237 | Atle savnet Gerd svært mye. Han selv sa at tiden etter den første oppmerksomheten etter Gerds bortgang var tyngst. Savnet var værst når han var alene, men aktivitetene reddet han, fortalte han selv. Jentan hans (Selsbakk-enkene) reddet han med å aktivisere han med turer, selskap, dans o.l. Atle hadde engelsk-kurs for pensjonistene, og norsk-kurs for juguslaviske flyktninger. | Family: Atle Røising Aune / Gerd Bergan, "Aune" (F521)
|
| 1238 | Atles tante Ruth sendte ofte pakker til dem fra Chicago. Ved denne anledningen hadde Atle fått et malerskrin, en bluse og en bukse fra sin populære tante Ruth. Tilbake igjen fikk tante Ruth hilsner og tegninger fra sine nevøer og nieser. RUT TAK FOR MALERSKRINET OG BLUSEN OG BUKSEN VI BOR PÅ AGLE HILSEN ATLE, skrev lille Atle til Ruth med store bokstaver, og la også ved et par tegninger til henne. Dette lå i et brev til Ruth fra Aasta datert 4.november 1931. | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 1239 | Attesten fra Pallas, datert 28.januar 1961: Frk. Ruth-Eva Skøien. født 27.3.1941. har vært ansatt i vårt selskap siden 16.7.1959. Hun har i denne tid arbeidet i vår havariavdeling, vesentlig med reassuransebehandling av skader. I denne forbindelse har hun utført forskjellig art kontorarbeide herunder stenografering og skriving av brev. Frk. Skøien har vært lett å samarbeide med og har utført sitt arbeide til vår fulle tilfredshet. Hun forlater sin stilling efter eget ønske. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|
| 1240 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F8599)
|
| 1241 | Auden Larsen på Nord-Enlien var blant de gjeveste av Budalens skattebønder under Støren sokn. Som leilending skrev han under Memorial om kirke, og møtte til besiktigelse ved St.Hans 1754, da Budal kirke sto ferdig oppført med tårn og alter på Enodden. | Larsen Enlien, Audun (I2380)
|
| 1242 | Auden Torsteinson brukte i 1696 halvparten av Åsgard, mens mora brukte den andre halvparten. Etter at mor hans døde i 1702 tok han over heile garden. Om Auden veit vi frå ymse kjelder at han var ein drivande mann på mange baugar. Utanom gardsdrifta dreiv han ikkje så liten omsetnad med fisk og trelast, og sagbruk åtte han både heime på Åsgård og på Settem. | Hansdatter Wesling, Gjertrud (I2807)
|
| 1243 | Auden Torsteinson brukte i 1696 halvparten av Åsgard, mens mora brukte den andre halvparten. Etter at mor hans døde i 1702 tok han over heile garden. Om Auden veit vi frå ymse kjelder at han var ein drivande mann på mange baugar. Utanom gardsdrifta dreiv han ikkje så liten omsetnad med fisk og trelast, og sagbruk åtte han både heime på Åsgård og på Settem. | Torsteinsen With, Auden (I2808)
|
| 1244 | Audun Eriksen (Odanus Ericus Nidrosiensis) f. ca.1615. d.1654 | Christensdatter Lund, Anna "Balchenborg" (I1915)
|
| 1245 | Audun overtok bygselen på farsgården Nord-Enlid i Budalen trolig omkring 1667. I 1700 har sønnen Lars bygselen, så Audun har trolig gitt gården til han rett etter Lars' bryllup i 1692. I dette tidsrommet er gården, 12 marklag, gått fra krongods til å bli eiet av Gerdt Hannekam. I leiding 8 skilling, arbeidspenge 1 ort. Av naturalia 3 skjepper blandkorn og tvende huder av voksne nød. Audun skal ha snauhogd skogen, brent mange miler og kjørt hundrevis av læster kull til Hytteplads ved kobberverket, sammen med sønnen Lars. Ja, så de rent hadde forsømt gården. | Jensen Enlien, Audun (I2459)
|
| 1246 | Audun var utkommandert og lå i Trondheim da Armfeldts soldater beleiret byen. | Larsen Enlien, Audun (I2380)
|
| 1247 | Audun Ågesson slo seg opp i Molde som eier av blant annet Reknes-gården. | Ågesen, Audun (I9260)
|
| 1248 | Aug. 24 last Mr. and Mrs. Wrege, both in perfect health, left home for a two weeks' vacation at a farmhouse near Newfoundland. Ten days after arriving at Newfoundland, Mrs. Wrege, while helping the farmer's wife dry some dishes stumbled over a pail on the kitchen floor and plunged head long down a flight of cellar stairs breaking her neck and dying almost instantly, Mr. Wrege was heart broken over the accident, and after returning to Jersey City he seemed unable to rally from the shock. His health failed rapidly and he spent most of his time sitting at home brooding over the death of his wife. At 6:20 Saturday morning he was stricken with apoplexy and died at 7 o'clock, without having regained consciousness. Mr. Wrege was 67 years old, and his wife was one year his junior. The couple had been married 45 years and they had been inseparable. | Weymann, Margaretha Wrege" (I8783)
|
| 1249 | August fikk sukkersyke og slet de siste leveårene med å være mye syk på grunn av denne alvorlige sykdommen. Ranveig Lødøen fortalte at maten til sin spesialkost fikk han hos sin søster Emilie Bjerke som drev kolonialforretning i hovedstaden. Hjelp måtte han få, for familiens økonomi var dårlig, og bedre ble den ikke når August var så mye syk på slutten. | Zinow, August (I61)
|
| 1250 | August Marius Kristiansen tok over eiendommen i Langfjæra etter sin mor, som da fikk kår. Sommeren 1924 solgte han gården til Mikal Enoksen Ansnes fra Gåsvollan. | Kristiansen, August Marius (I16056)
|