Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 1,251 to 1,300 of 17,413

#	Notes	Linked to
1251	Arles, Bouche-du-Rhones. Foreldre var Conrad 2 - The Pacific - konge av Frankrike og Adelaide av Bellay?	av Auxerre, Conrad "Conrad 2" (I6612)
1252	Arn Ingebregts. Hugaas og Siri Olsd. Fossum.	Family: Arne Ingebrigtsen Hugås / Siri Olsdatter Fossum, "Hugås" (F814)
1253	Arn Stephensen Rogstad 9 uger.	Stephensen Rogstad, Arne (I13060)
1254	Arne Alstad ble senere gift med Nelly Konstanse Melkevik (9.november 1915 i Stavanger- 22.august 2012). Barn: Reidun Alstad, født 15.januar 1942. Åse Alstad, født 8.desember 1948. Arve Alstad, født 4.mars 1953.	Family: Arne Alstad / Ruth Kristine Lorentzen, "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (F486)
1255	Arne Alstad ble utdannet sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH med eksamen høsten 1940.	Alstad, Arne (I7695)
1256	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21608)
1257	Arne Estensen ble født på Utistu på Nord-Solberg i Soknedal i 1720. Foreldrene hans, Esten Andersen og Klara Knudsdatter, var bønder på denne gården. I tinglyst skiftebrev datert 30.januar 1747 etter moren, Klara Knudsdatter, får Arne og brødrene hans 8 riksdaler 2 ort 16 skilling hver. I skifte etter faren, Esten Andersen 2.august året etter får Arne og brødrene 5 marklag hver med bygsel og landskyld. Arne ble gift i 1748 med Olaug Olsdatter fra gården Øvre Berg i Soknedal. Hun ble født der av foreldrene Oluf Ellingsen og Marit Jensdatter Berg i 1728. Olaug hadde 8 søsken, hvorav vi også er etterkommere av 2 søstre til, Marit og Kjersti. Mellom familiene fra Utistu og Øvre Berg kom det istand følgende ekteskap: Halvbror av Arne, Arnt Arntsen, ble gift med Olaugs søster Ingrid, mens broren Anders ble gift med Olaugs søster Ragnhild. Arne Estensen og Olaug Olsdatter Solberg overtok som bønder på gården Utistu på Nord-Solberg etter Arnts foreldre, og fikk ialt 7 barn. Olaug døde trolig i barselseng etter sønnen Jens' fødsel i 1765. I skiftebrev etter henne står det at gården skylder 20 marklag med bygsel og landskyld og apartebygsel over 16 marklag for 120 riksdaler. Utlånt til ektemannen 22 marklag med bygsel, landskyld og aparte bygsel over 1 6/20 marklag for 12 riksdaler. Sønnene Ole, Knud og Jens likedan. Døtrene Margrete (Marit) og Klara 2 1/2 marklag med bygsel, landskyld og aparte bygsel over 8/10 marklag for 6 riksdaler. Arne Estensen og Lars Erichsen Solberg med Kongeskjøte til Lars Eriksen og Arne Estensen på 1 øre bygsel, uten landskyld i Solberg 405 mot 34 riksdaler. Datert 30.mars 1767, og Fridensberg 22.september samme året. Den 10.januar 1784 får Arne Estensen og sønnen Esten Arntsen skjøte fra Anfind Arntsen og Arnt Stephensen Rogstad på 16 marklag i Solberg utenbygsel for seksten riksdaler. Panteobligasjon til Ingebrigt Nielsen Aasenhus fra Arnt Estensen for 290 riksdaler. Datert 28.september 1795. Innfridd datert og tinglyst 10.februar 1812. Auksjonsskjøte til Arne Estensen, Nils Joensen Frøset og Kjersti Ellingsdatter Stavrum (Støver) på 1 øre 6 marklag i Solberg. Datert 7.mai, tinglyst 29.juli 1800. Folketallet på Utistu på Nord-Solberg var i 1801 på 8 husfolk og 4 inderster. I 1802 var avlingen på 5 tønner bygg. Landtaksten var på 1 øre 6 marklag, Taalelig til Korn og god til Høe Avl. Utsæd 2 1/2 Tønde, føder 2 Hæste,10 Store og 10 Smaa Fæe. oppsidderen Fattig. Arne Estensen døde i 1805 etter å ha vært enkemann etter Olaug siden 1765.	Estensen Solberg, Arne (I1548)
1258	Arne Johnsen tok eksamen artium ved Kristiansund offentlige høiere Almenskole 1917. Eksamen fra NTH 1921 på Bygningsingeniøravdelingen.	Johnsen, Arne (I23154)
1259	Arne og Olug.	Family: Arne Estensen Solberg / Olaug (Oloug) Olsdatter Berg, "Solberg" (F816)
1260	Arne Olsen ble i 1756 gift med Olaug Sivertsdatter fra Midtstu på Hov. Hun var født på Lillebordal i Soknedal. De var bønder på Sørstu på Sør-Solberg, hvor de fikk 9 barn. Arne fikk skjøte på Sørstu 2 øre 6 marklag for 212 riksdaler fra arvingene etter Sivert Hoff og kone. Dette er datert og tinglyst 30.juli 1770. Sørstu er forblitt i Arne og Olaugs etterkommeres eie.	Olsen Fossum, Arne "Solberg" (I1663)
1261	Arne Rygg (fødd 1931) er ein norsk skodespelar, lærar og forfattar. Han er frå Gloppen og busett i Oslo. Etter eksamen ved Statens teaterskole arbeidde Rygg tre år som skodespelar ved Det Norske Teatret før han vart tilsett i høyrespelavdelinga i NRK 1961–1967. Rygg arbeidde deretter i 30 år ved Smestad skole i Oslo, som lærar, inspektør og rektor.	Rygg, Arne (I14738)
1262	Arne var kvartermester og bonde i Skjærli, Støren, og gårdbruker i Estenstad, Soknedal, fra 1736 til 1754. Han flyttet til Sørstu på Estenstad, og fikk samme året (1735-36) tak i Nordstu også. Eldstesønnen overtok som gårdbruker på Skjærli da Arne flyttet til Estenstad. Om Arne er skrevet: Denne karen var ein brand etter gardar, og sikret seg kongeskjøte på Snøangårdene i Støren. Han eide parter i fler gårder i flere bygder. Han holdt fram der han luktet sjanse til å øke kapitalen, og vende hjem med rike renter. En tid var han forpakter av Kongetienden i dalen, og han var dugende slik de gamle offiserene bruke å være, og drev som bygdeprokurator. I 1749 kjøpte kvartermester Aren Jensen Estenstad halvparten (Haldoe Olsen Hoffs part) av Lium i Soknedal for 50 riksdaler. Haldoe Olsen Hoff kjøper tilbake gården i 1751 for 80 riksdaler. Kvartermesterens bror, Sivert Jensen Bordal, født Gynnild, lensmann og senere bonde på Midstu, Hov, flyttet kvernhuset i Lium til Boråa på Bordal. Stabburet på Bjørnsplassen flyttet han til Hov. Både kvernhuset og buret er med i skjøtet kvartermesteren fikk, men begge var borte i 1749 da det ble en sak om skjøtet mellom kvartermesteren og lensmannen. De 2 brødrene fant det best å løse denne saken seg imellom, og saken kom aldri opp i retten.	Jensen Gynnild, Arne (Aren) "Estenstad" (I2493)
1263	Arneberg var utdannet ved Det Norske Teaters elevskole, og debuterte i 1948, 19 år gammel, som Beret i Christophorus. Senere spilte hun Helga i Peer Gynt og en lang rekke ungpikeroller. Hennes voksne gjennombrudd var rollen som Anja i Tsjekhovs Kirsebærhaven. Foruten enkelte gjesteopptredener ved Folketeatret, ble hun ved Det Norske Teatret fram til 1960. Deretter var hun engasjert ved Fjernsynsteatret (1960-62), Nationaltheatret (1962-74) og Trøndelag Teater (1974-76). Fra 1976 til pensjonsavgang i 1994, var hun igjen tilsatt ved Nationaltheatret. Blant fremtredende roller kan nevnes den yngste søsteren Irina i Tsjekhovs Tre søstre (Det Norske Teatret 1954), tittelrollen i Strindbergs Frøken Julie (Fjernsynsteatret 1960), Inez i Stein Winges oppsetning av Sartres For lukte dører (Nationaltheatret 1973). Hun hadde også utradisjonelle roller som f.eks i Sofokles' Antigone på Nationaltheatret (1980), samt i Becketts Spill på Torshovteatret (1993). Arneberg gjorde en rekke roller i Radioteatret, blant annet som Regine Engstrand i Ibsens Gengangere (1955) og den unge kvinnen i Hjalmar Bergmans Ein skygge (1957). På film gjorde hun seg bemerket som den sinnslidende Kari Holm i Arild Brinchmanns Ut av mørket (1958), og den flyktende Nina i Høysommer (1958). Hun deltok i den kontroversielle ungdomsfilmen Gylne ungdom (1956), som var en norsk utgave av Rotløs ungdom (med bl.a. James Dean). Hun medvirket også i Vi flyr på Rio (1949), Herren og hans tjenere (1958) og Kimen (1974).	Arneberg, Urda Miriam "Brinchmann" (I8165)
1264	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10589)
1265	Arnestad.	Hansdatter Arnestad, Ragnhild "Roverstad" (I9325)
1266	Arnfinn var sønn til mor Ingeleivs mann John Olsen.	Family: Arnfinn Olsen / Anny Marie (Anny Mary) Johnsen, "Fagerberg" / "Fjerdingen" / "Olsen" (F568)
1267	Arnhild (Ann) Petersen, a longtime Stevensville, MD, resident, passed away Thursday, July 6 from natural causes at the age of 82. Arnhild was born on April 24, 1941, in Neumarkt, Schlesien, Germany, to the late Ernst Paul Richard Schipke and Margarethe Helene Emilie Buettner. She, along with her mother and four brothers and sisters, fled from their home in Schlesien as the Russian army was approaching in January of 1945 and found refuge in Bavaria. Her father, a German officer, was captured by the Russians and made a POW, but was later released and was able to be reunited with the family in Bavaria. Arnhild grew up in the town of Lindau on Lake Constance in southern Bavaria. She attended vocational school where she learned the trade of dental assistant. Later she became an executive secretary at the Landratsamt in Lindau. In 1963, she married her American pen pal, Bruce, who was a naval officer. After tours of duty in Guam where their first son, Jan-Erik, was born and in Naples, Italy, where their second son, Sven, was born, the couple settled in Frankfurt, Germany in 1969 where Bruce had accepted a position with Neckura, a subsidiary of Nationwide Insurance. From there the family moved to Worthington, OH, in 1978 and eventually settled on Kent Island in the community of Bay City in 1986. Throughout the several moves, Arnhild was always active, and her initiative and flexibility resulted in her holding several positions including legal clerk, certified fitness instructor, certified social worker, and store manager. She was a success in all of these endeavors. Arnhild loved gardening which was reflected in the beauty of the garden surrounding her home in Bay City. She was a very active person and enjoyed bike riding as well as yoga. An avid traveler, she and Bruce visited over 40 countries during their marriage. Arnhild was an extremely beautiful person whose presence always lit up a room. But without a doubt, her greatest attribute was her kindness and thoughtfulness towards others. Arnhild is survived by her husband of over 60 years, Bruce; her two sons and their families, Jan-Erik and his wife Dianna and Sven and his wife Sumiyo; granddaughters, Sarah and Kristina; and nephews and nieces in both the United States and Germany. Arnhild’s life will be celebrated by her family members in a private ceremony as she is laid to rest.	Schipke, Arnhild "Petersen" (I1347)
1268	Arnt Bersvendsen på Nordbakken får kjøpt Nordbakken i 1755, og da låner han 100 riksdaler av Welærverdige og Wellærde Hr. Jørgen Bernhoft. Panteobligasjon til Jørgen Bernhoft fra Arnt Bersvendsen Fossum for reide lån 100 riksdaler. Han pantsatte gården med alt andet som han eiendes ere eller vorder. Datert 14.april 1755.	Christophersen Bernhoft, Jørgen (I1708)
1269	Arnt Bersvendsen Solberg får bygsle 1 øre 15 marklag på Nordbakken av kvartermeisteren på Estenstad, Arnen Jensen, i 1751. Arnt Bersvendsen får kjøpt Nordbakken i 1755, og da låner han 100 riksdaler av Welærverdige og Wellærde Hr. Jørgen Bernhoft. Panteobligasjon til Jørgen Bernhoft fra Arnt Bersvendsen Fossum for reide lån 100 riksdaler. Han pantsatte gården med alt andet som han eiendes ere eller vorder. Datert 14.april 1755. Skjøte fra Aren Jensen Estenstad til Arnt Bersvendsen på gårdsparten Fossum med landskyld 1 øre 5 marklag, men med bygsel 1 øre 15 marklag for 140 riksdaler. Datert 12.april 1755. Arnt Bersvendsen selger igjen 5 år senere til Ole Evensen Fossum fra Sørbakken for 140 riksdaler. Skjøte på en part i Øvre Fossum, skyld med bygsel og landskyld 1 øre 3 marklag, men landskyld av 1 øre 15 marklag, datert 14.juli 1760.	Bersvendsen Solberg, Arne (Arnt) "Fossum" (I2441)
1270	Arnt er også nevnt som skredder. Arnt gifter seg igjen 3 år etter Berits død med Marit Ingebrigtsdatter Solberg (1749-1825).	Nilsen Hoff, Arnt "Lien" (I13732)
1271	Arnt Estensen Nordsolberg 86 aar.	Estensen Solberg, Arne (I1548)
1272	Arnt Ingebrigtsen Hugaas giftet seg med sin tremenning Marit Eriksdatter Solberg 17.juni 1822 i Soknedal kirke (Arnts mor, Klara, og Marits far, Erik, var fetter og kusine). Selv skulle Arnt og Marit få i alt 12 barn: 1. Ingebrigt Arntsen, født 1822, forble ugift. Som odelsgutt overtok han farsgården Hugaas, men dessverre ble den frasolgt han ved tvangsauksjon i 1867 for 560 speciedaler. Dermed var en lang slektsrekke med eie i Hugås-gården brutt. Ingebrigt flyttet etterhvert til Trondheim, hvor han døde på Hospitalet i 1915. 2. Klara, født 1824, er ikke nevnt 1865. 3. Kari, født 1826, ble gift med Jon Sivertsen Dragset. De ble bønder på Innstu på Snøan på Støren. De 2 fikk fem barn, og deres etterslekt drev Snøan også i årene som kom. Kari døde 1899 etter å ha levd i 12 år som enke. 4. Marit ble født 1829. Hun betegnes som ugift seterjente, som i 1859 fikk et uekte barn, en datter. Marit døde 1925. 5. Erik Arntsen Hugaas ble født og trolig også død 1831. 6. Erik Arntsen Hugaas, født 8.mai 1832, ble oppkalt etter sin ovennevnte bror. Han er ikke nevnt 1865, og er derfor også trolig død ung. 7. Peder Arntzen Hugaas, født 2.desember 1833, ble skolelærer og giftet seg med Knerche Amalie Høyem fra Trondheim. 8. Siri, født 1836, ble gift med Sivert Johnsen Gorset. Hun døde 1877. 9. Siri, født 15.januar 1839, ble gift med Knut Vestad, som ble lærer i Bud i Romsdal. 10. Erich Arntsen Hugaas ble født 21.desember 1841, og døpt i Soknedal kirke 2.januar året etter. Han dro til Trondheim 1870, og står nevnt som skreddersersjant. Han døde 1926. 11. Arent Arntsen Hugaas, født 1844, døde ugift i 1872. 12. Kjersti, født 30.mars 1847, ble gift med John Olsen Lyset, møller ved Nydalen mølle. De bodde på Nidarlund, Stavne. Deres barnebarn Reidar Lyset ble senere rådmann i Trondheim.	Family: Arnt Ingebrigtsen Hugås, "Hugaas" / Marit Erichsdatter Solberg, "Hugås" (F692)
1273	Arnt M. Magerøy skriver i sin slektsbok fra 1947 at Magnar var tilsluttet kinamisjonen. Han skal også da ha vært i England for videre utdanning som misjonær. I boka Magerøyætta står det om Magnar at han var pionermisjonær fra 1948. Senere ble han tilsynsmann på Norsk-Luthersk Misjonssamband, og hadde sitt misjonsfelt i Etiopia, der de i 1976 var stasjonert i Addis Abeba. De reiste dit for 6.gang i august 1976. Magnar Magerøy (født 11.oktober 1914 i Sunndal, død 23.desember 1997) var en luthersk etiopiamisjonær tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han var en av de 7 første misjonærer NLM sendte til landet, og ankom i 1948. Frem til 1978 virket han i landet i 6 perioder. . Magnar Magerøy ble født i Sunndal på Nordmøre. Etter å ha gått på Høgtun Folkehøgskule og Mellomskule (nå Nordvestlandet folkehøgskole), gikk han på Orkdal Gymnas hvor han tok artium i 1937. Han var lærer ett år før han gikk på lærarhøgskulen i Volda. Med unntak av et opphold på NLMs Fjellhaug Misjonshøgskole (nå Fjellhaug Internasjonale Høgskole), var han i krigsårene rektor på Tingvoll Mellom- og Realskule (nå Tingvoll Vidaregåande Skole). På NLMs generalforsamling på Framnes i 1946 ble Magnar Magerøy innviet som misjonær. Høsten 1948 reiste han til Etiopia som en av de første 7 norske misjonærene i landet. Hans kone, Ellen Agnes Magerøy, reiste etter noen måneder senere sammen med barna. Magnar Magerøy hadde sitt virke i Sør-Etiopia frem til 1978. Med 5-års perioder i Etiopia og 1 år opphold i Norge mellom hver periode ble det til sammen 25 aktive år i Etiopia. Det meste av disse årene var han leder for NLMs arbeid i Etiopia – et arbeid som omfattet ca. 20 misjonsstasjoner, en lang rekke lokale utestasjoner og kirker, 5–6 sykehus, mange lokale klinikker, barneskoler, videregående skoler, lærerskole, evangelisk college, osv. Magerøy var også en periode Norges generalkonsul i Etiopia – en oppgave han utførte i kombinasjon med arbeidet som leder av NLMs arbeid i landet. Da Sør-Etiopia opplevde hungersnød i 1974, reagerte NLM med Magerøy i spissen raskt. Nødhjelpsarbeid ble initiert og var i gang da hjelp fra de store internasjonale hjelpeorganisasjonene etablerte sitt nødhjelpsarbeid i landet. Mellom periodene i Etiopia, og etter hjemkomst til Norge i 1978, hadde Magerøy diverse oppgaver for NLMs hjemmearbeid. Blant annet var han lærer på Fjellhaug bibel- og misjonsskole og Fjellheim bibelskole i en rekke år. I 1974 ble Magnar Magerøy utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St.Olavs Orden for sin humanitære innsats i Etiopia. Bibliografi: Nye spor i gamal jord, 1957. Misjonsperspektiv i praksis, 1973. Ut av ilden, 1979. Misjon og hjelpearbeid blant kvinner, 1982.	Magerøy, Magnar (I5402)
1274	Arnt var enkemann da han giftet seg med Siri.	Family: Arnt (Arren) Arntsen Hanshus / Siri Endresdatter Fossum, "Hanshus" (F5109)
1275	Arnts andre ekteskap.	Family: Arnt Arnesen Estenstad / Ingeborg Pedersdatter Soknes (F5078)
1276	Arnts første ekteskap.	Family: Arnt Arnesen Estenstad / Randi Eriksdatter Foss (F5077)
1277	Arnulf 2 of Flanders was Count of Flanders from 965 until his death. He was the son of Baldwin 3 of Flanders and Mathilde Billung of Saxony, daughter of Herman, Duke of Saxony. His father Baldwin 3 died in 962, when Arnulf was just an infant, while Arnulf's grandfather, Arnulf 1, was still alive. When Arnulf 1 died three years later (965), the regency was held by his kinsman Baldwin Balso, who died in 973. By the time Arnulf attained his majority in 976, Flanders had lost some of the southern territory acquired by Arnulf 1. The latter had given some parts of Picardy to King Lothar of France to help assure his grandson's succession, and gave Boulogne as a fief to another relative. Then early in Arnulf's minority Lothar had taken Ponthieu and given it to Hugh Capet, and the first counts of Guînes had established themselves. In 968 he married Rozala of Lombardy, daughter of Berengar 2 of Italy, and had two children: 1. Baldwin 4 (980–1035), who succeeded his father. He married twice and fathered Baldwin 5, Count of Flanders. 2. Mathilde, who died before 995. Arnulf died on 30 March, 987 at age 26. Shortly after Arnulf's death his widow married Robert 2, King of France as his first wife.	av Flandern, Arnulv "Arnulv 2" (I4456)
1278	Arnulf hadde stor innflytelse i merovingernes kongedømmer som biskop, og ble senere kanonisert som helgen. Han er også kjent som Arnold. Arnulf tjente ved det astrasiske hoffet under Teodebert 2 (595–612). I 613 ledet Arnulf og Pipin av Landen, hvis datter Begga hadde giftet seg med Arnulfs sønn Ansegisel, opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda av Austrasia. Opprøret førte til at hun ble kastet, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble etterpå gjenforent under Klotar 2, dronningens nevø. Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges–fjellene som eremitt, ble han overtalt til å bli værende og bli biskop av Metz. Arnulf var fra 623 rådgiver til Dagobert 1 sammen med Pipin av Landen som da var rikshovmester. Sammen med sin venn Romarik, trakk han seg tilbake i 627 til en fjellside i Vosges for å fullføre sin livslange drøm om å bli eremitt. Før han ble vigslet hadde han 2 sønner med sin kone Doda: Ansigisel giftet seg med Pipins datter Begga, og deres barn var Pipin av Heristal, en av Karl den stores oldefedre. Klodulf, som sin far, ble biskop av Metz. Det er usikkert om han hadde en tredje sønn kalt Martin. Arnulf ble kanonisert som helgen av den katolske kirke og er kjent som skytshelgenen for ølbrygging. Mens Arnulf er anerkjent som en av de tidligste dokumenterte forfedrene til Karl den store og dermed av de fleste europeiske kongefamilier i dag, er Arnulfs eget opphav både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var Arnoldus (ca. 535–600) og at hans mor var Ada av Swabia. Andre som siterer frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av Bodigisel. Atter andre har hevdet at Arnulfs mor var Bertha, prinsesse av Paris (539–640). Arnulfs eldre forfedre fra en - Mellobaude - i det 4. århundre, kan ha vært en konstruert slektsrekke for å smigre karolingerne: Mellobaude (320–376) Richemir (350–384) giftet seg med Ascyla (d.352) Teodemir Magnus (370–414) giftet seg med Valentina Justina (d. 414) Klodvig ripuarieren (398–448) giftet seg med Ildegonde av Köln (399–450) Childebert av Köln (430–483) giftet seg med Amalaberge (435–478) Sigibert den lamme (d.509) Klodrik av Køln (477–509) giftet seg med Parricide Munderik (500–532) giftet seg med Arthenia (500) Bodigisel 1 giftet seg med Palatina Bodigisel 2 (d.588) giftet seg med Oda av Schwaben Arnulf (582–641) giftet seg med Dode (586–612).	av Metz, Arnulf (I3672)
1279	Arnulf, also known as the Bad (German: der Schlimme) or the Evil (der Böse), held the title of duke of Bavaria from 907 until his death in 937 at Regensburg. He was a member of the Luitpolding dynasty. Arnulf was ruler of the Bavarian estates around Regensburg. Arnulf was born into the Luitpolding dynasty, the year of his birth is unknown, but it is said that he was the namesake of other Arnulfs and so would have been born around the time of the reign of Arnulf the seventh century bishop of Metz and the Carolingian king Arnulf of Carinthia. Arnulf was the son of Margrave Luitpold of Bavaria and Cunigunda, daughter of Berthold 1, the count palatine of Swabia. In 907, during the Battle of Pressburg (Bratislava), the Bavarian lead forces under the command of his father Luitpold were defeated in an attack against the Magyars. After the death of his father at the Battle of Pressburg (Bratislava) in 907, Arnulf succeeded his father in Bavaria, becoming the Duke of Bavaria.[2] as ruler of the Bavarian estates around Regensburg. Soon after his ascension in to Dukedom, Arnulf was faced with constant raids from the Hungarians during 905- 906. These raids had laid waste to the lands of Bavaria, Saxony, and Thuringia.[3] Besieged by frequent raids by the Hungarians and desperate to raise funds to finance a defense, Arnulf strengthened his power through confiscation of church lands and property, which earned him the nickname the Bad. He re-established the stem duchy of Bavaria and eventually negotiated a truce with the Hungarians who thereafter largely passed through Bavaria on their raids into other German territories. In 913, Arnulf’s widow mother, Cunigunda, married Conrad I, who invaded Bavaria in 916, attacking and pillaging Regensburg. These attacks drove Arnulf into exile. In September of 916, Conrad I convoked a church council in Hohenaltheim, attended by the Bavarian episcopate, which summoned Arnulf and his brother, Berthold, on the grounds of excommunication at Regensburg on 1 November. It is more than likely that Arnulf and his family never appeared at the convocation, or that the council meeting was never held. As a result, they remained exiled among the Magyars. In January 917, with Conrad I now angered by the situation, he called for the execution of his rebellious Swabian brother-in-law, Erchanger and Berthold, giving Arnulf more pause for concern.[4] In Conrad's conflict with Erchanger and Burchard II of Swabia he backed his Swabian cousins and later challenged Conrad's successor, Henry the Fowler of Saxony. According to the Annales Iuvavenses, in 920, Baiuarii sponte se reddiderunt Arnolfo duci et regnare ei fecerunt in regno teutonicorum ("the Bavarians spontaneously surrendered to Duke Arnolf and made him reign in the kingdom of the Germans"): the Bavarians, with some other East Franks, elected Arnulf king in opposition to Henry (actually in 919). In 919, the death of Conrad 1 allowed Arnulf to return to Bavaria and expel Conrad 1’s forces. With his return, the Bavarians freely submitted themselves to Duke Arnulf and him to reign within the realm of the Germans. With Conrad 1 being childless, the throne was open to Arnulf, again. The 919 ascension of Henry the Fowler, however, would bring forth a battle for the throne. Arnulf was besieged by Henry in Ratisbon and was defeated. Arnulf's reign was short-lived; Henry defeated him in two campaigns in 921, but confirmed his sovereignty over Bavaria in return for Arnulf's renunciation of his royal claim. Arnulf died in Regensburg in 937 and is buried at St. Emmeram's Abbey. Many believe Arnulf was married to Judith of Friuli, daughter of Count Eberhard of Friuli and Gisela of Verona. The dates, however, do not match up. Judith of Friuli died ca. 881. This would have made a marriage between a boy (or at least young) Arnulf and an elder Judith, who was supposed to have produced several children 23 years or so after her death. More likely, therefore, is that he was married to Judith of Sulichgau (born ca. 888), daughter of Eberhard of Sulichgau. Arnulf's daughter Judith married Henry I of Bavaria, brother of Otto 1, Holy Roman Emperor.	av Bayern, Arnulf (I3709)
1280	Arnulv den gamle, med tilnavnet den store også, var greve av Flandern 918-958 og 962-965. Hans lange regjeringstid var avbrutt i tre år da sønnen, Balduin 3 regjerte. Grevskapet Flandern utvidet Arnulf 1 på 900-tallet til sør for elven Somme. Arnulf of Flanders, called the Great, was the third Count of Flanders, who ruled the County of Flanders, an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands. Arnulf was the son of count Baldwin 2 of Flanders and Ælfthryth of Wessex, daughter of Alfred the Great. Through his mother he was a descendant of the Anglo-Saxon kings of England, and through his father, a descendant of Charlemagne. Presumably Arnulf was named after Saint Arnulf of Metz, a progenitor of the Carolingian dynasty. At the death of their father in 918, Arnulf became Count of Flanders while his brother Adeloft or Adelolf succeeded to the County of Boulogne. However, in 933 Adeloft died, and Arnulf took the countship of Boulogne for himself, but later conveyed it to his nephew, Arnulf 2. Arnulf 1 greatly expanded Flemish rule to the south, taking all or part of Artois, Ponthieu, Amiens, and Ostrevent. He exploited the conflicts between Charles the Simple and Robert I of France, and later those between Louis 4 and his barons. In his southern expansion Arnulf inevitably had conflict with the Normans, who were trying to secure their northern frontier. This led to the 942 murder of the Duke of Normandy, William Longsword, at the hands of Arnulf's men. The Viking threat was receding during the later years of Arnulf's life, and he turned his attentions to the reform of the Flemish government. Arnulf made his eldest son and heir Baldwin 3 of Flanders co-ruler in 958, but Baldwin died untimely in 962, so Arnulf was succeeded by Baldwin's infant son, Arnulf 2 of Flanders.	av Flandern, Arnulv (Arnold) "Arnulv 1" (I4510)
1281	Arrestasjon 21.oktober 1942. Arrestasjonsgrunn: Fluktforsøk til England. Fra Friheten, fredag 14.mai 1948: Under artikkelen - Angiver og propagandist i lagmannsretten i går - står det om behandlingen av landssviksaken mot Egil Anker Morgenstjerne Holmboe, som det fremkommer at var en meget ivrig medlem av NS (Nasjonal Samling) og andre nazistiske organisasjoner, som bl.a. Hirden. Holmboe ble ansatt som utenrikskonsulent i Direktoratet for spesialopplysning (Presse- og opplysningskontoret) i oktober 1940, og fra 1941 var han byråsjef ved direktoratets kulturkontor, som bl.a. skulle drive propaganda for NS i utlandet. Han skal også i embetdets medfør ha ledsaget Knut Hamsun til et besøk hos - Der Führer - Adolf Hitler. ...I oktober 1942 anga tiltalte en islandsk statsborger i Oslo, Leif Müller, som hadde fått pass til Sverige, at han hadde til hensikt å reise til Island. Müller ble arrestert og satt i tysk fangeskap helt til frigjøringa... Fangeopphold. Møllergata 19. Fangenummer: 3665. Fra 21. oktober 1942 til 23. januar 1943 (Overført) Fangeopphold. Grini. Fangenummer: 6041. Fra 23. januar 1943 til 28. juni 1943 (Overført) Fangeopphold. Sachsenhausen. Fangenummer: 68138 (til freden). Leifur skrev 2 bøker om sitt opphold i konsentrasjonsleiren: I nazistenes konsentrasjonsleir og Bor Islendingur her? I Fædrelandsvennen, torsdag 30.november 1978, står det nevnt om en samling som tidligere fanger hadde foran det store minnesmerket i Sachsenhausen. Der var Leif Müller tilstede.	Müller, Leif (Leifur) Roland (I22545)
1282	Arrestasjon, Oslo 20.oktober 1943 (Overført). Om Ruth Lorentzen Alstad: Sivilstatus: Skilt. Registrert boende i Schweigaards gate 66, Oslo. Yrke: Assistent. Ruth ble arrestert den 20.oktober i Oslo, og ført til det beryktede Gestapo-hovedkvarteret i Victoria Terrasse. Her ble hun forhørt i 9 timer. Som arrestasjonsårsak av Ruth Alstad oppgis Aktion (Øystein) Langseth og et annet saksnummer. Ruth var mistenkt for illegalt arbeide, og delaktighet i et planlagt attentatsforsøk mot Henry Rinnan i Trondheim. Dette var en kommunistisk aksjon som bl.a. involverte Wiggen-karene. Ruth sa selv at dette ikke medførte riktighet. Hun hadde ikke deltatt i noe illegalt arbeide, bortsett fra å ha distribuert et fåtall illegale aviser ved et par anledninger. Hun hadde også oppbevart et arkiv fra arbeiderungdomslaget hun hadde vært medlem av. Senere samme dag, etter at forhøret var ferdig, ble Ruth sendt videre til fangeleiren på Grini. Fra Grini gikk reisen videre allerede dagen etter til Trondheim og Vollan fengsel.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
1283	Arrestasjon: Lurøy, 14.mai 1944. Fangeopphold: Vollan, fra 14.mai 1944 til ukjent dato (Overført) til bl.a Falstad og Grini. Fangenummer: 13700.	Pleym, Arnold Julius (I22514)
1284	Arrived in Brooklyn, New York (Ellis Island) on the vessel Bergensfjord from Stavanger	Krogh, Anna "Fladboe" (I4152)
1285	Artig å merke seg: Eneste datter på Brinchmann-siden (Louise Fredrikke, Alexanders søster) ble gift Hoffmann (Johan Christian, Maren Johannes bror). Eneste datter på Hoffmann-siden (Maren Johanne) ble gift Brinchmann (Alexander).	Family: Johan Christian Hedegaard Hoffmann / Louise Fredrikke Brinchmann, "Hoffmann" (F287)
1286	Artillerist no.294 og hoteltjener Ingvald Høyem Hugaas, f.7/12 69 i Strindens pr.gj., 1,69, der har unddraget sig fremmøde til indev. aars rekrutskole og som for tiden skal opholde sig i Gøteborg, bedes eftersøgt. I det tilf. han maatte antræffes her i landet, bedes underretning sendt 3die feltartillerikorps i Tr.hjem.	Hugaas, Ingvald Høyem (I1160)
1287	Artium i 1863, juridisk embedseksamen med karakter laud i 1868. Handel, administrerende direktør Kristiansund kreditbank, overretsakfører, politimester Kristiansundsund. I 1875 er han Skibsreder Bankchef i Kristiansund. I 1900 er han Privat Bankkasserer, Bank Revisor, Asurance-Agent.	Heyerdahl, Halvor Christian Bernhard (I6985)
1288	Arvesak etter Kristian Adamsen Ildjernet, død som matros i det Ostindiske Compagnie. Alminnelig vår, sake og skatteting for Ås og Nesodden den 12 april 1752 på Brønnerud i Ås. Mathias Adamsen boende paa øen Ildjernet kaldet under Næsodden præstegield, comparerede for retten, og fremstillede de tvende lovfaste vidner Aslach Hansen, boende paa gaarden Kay og Webiørn Olsen boende paa gaarden Giøfield, hvilke hand begiærede eedelig afhørt, om de ikke i live har kiendt hands broder Christian Adamsen og hvem der er hands sande arvinger. Efter at eedens forklaring af lovbogen lydelig var oplæst med formaning til sandheds udsiigende, aflagde disse vidner med opragte fingre corporlig eed og derefter eenstemmig vandt: at de udi live haver kiendt Christian Adamsen som udi aaret 1744 her fra landet ungkarl og ugift er gaaed til Holland, og der i fra ligeledes efter indkomne beretning ungkarl og ugift i tieniste af det høylovlige Ostindiske Compagni for kammer Amsterdam med skibet Caldet Slooten som matros fahret til Ostindien, og i samme compagnies tieniste i aaret 1749 i maaneden february bortdød, at hands fader Adam Gabrielsen og moder Karen begge for mange aar siden i herren ere hensovede, men haver efterladt sig følgende trende børn som hands søskende nemlig, bemelte Mathias Adamsen, 33 aar gl. Elias Adamsen 30 aar gl. ungkarl og opholder sig paa øen Ildiernet, og Birgithe Marie Adamsdatter, 36 aar gl. ugift og tienende i Christiania, og aldtsaa ingen andre brødre eller søstre af heel eller halv seng, ei heller børn eller descendenter af nogle for afdøde brødre eller søstre, følgelig ingen fleere andre arvinger (abintestato) end hands fornefnte brødre og søstre herudi nefnet; Aarsagen til vidnernes videnskab var, at de udi mange aar haver kiendt den forbe. rørte Christian Adamsen og hands familie, og med dem selv og familier omgiængelse holdet, veed aldtsaa vel, hvad de haver forklaret. Og paa samme tiid comparerede ligeledes for retten, berørte Mathias Adamsen, Elias Adamsen og Birgithe Marie Adamsdatter, for hvilken sidste den ældste broder Mathias Adamsen er beskikked formynder, der forklarede en optima furcs forma et constituere og fuldmægtig giøre skipper Claus Povelsen fra Drøbach, om udi comparenternes nafn og paa deres vegne at comparere for de edle herrer bevinthabere af det edle Ostindiske Compagnie for kammer Amsterdam, og der at æske, fordre og undfange alt hvad deres afdøde broder Christian Adamsen i maanets penger eller i andre maade ved bemelte compagnie til gode haver efterladt, for annammelsen behøerig at qvitere for aldt efter krav at cavere caution og borge at stille og samme igien inde[....], og videre aldt andet at giøre og forrette, saa fuldkommen som comparenten selv nerværende vare, skulde kunde eller maatte giøre, selv med magt af substitution og revocation, lover saadant for godt og gyldig at holde under rettens submission og forbinding. Kildeinformasjon: Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 39, folie 243b.	Adamsen Ildjernet, Christian "Berner" (I10906)
1289	ARVESKIFTET TIL - BJARKØYÆTTEN - GISKEÆTTEN - I ÅR 1490: DEN TREDJE ARVEPART GIKK TIL SØSTRENE INGERD OG SIGRID- DØTRE AV ERLEND AV LOSNA (SULEN). FOR DEM MØTTE INGERDs MANN: ARALD KANE(d.1490) FRA KANESTRØM PÅ NORDMØRE. INGERD HADDE FØRST VÆRT GIFT MED RIDDEREN OLAV GUTTORMSEN TIL HANANGER (LISTA). SIGRID VAR GIFT MED STATSRÅDEN BO FLEMING TIL NESØYA (d.1501). HAN VAR AV FREMMED ÆTT. DE TO SØSTRENE FIKK DØNNESGÅRDEN MED ALLOM LWTOM OCH LWDNDOM OCH MED THY GOTZE THER VNDER LIGGER. DETTE UTRYKKET ER BRUKT BARE OM DE 4 HOVEDGODSENE GISKE, SUDRHEIM, HVAL OG DØNNES, NOE SOM VISER AT DE VAR ANSETT SOM SAMLEDE KOMPLEKSER. VIDERE FALT PÅ DEM ENDEL GODS I SURENDAL OG ELLERS I EDØY LEN, MULIGENS DELER AV STOVREIMGODSET. AV BJARKØYGODSET FIKK DE MEFJORDEN I SENJA MED TRÆLEN OG HOPEN I BERG, ØVERGÅRDEN I BJARKØY, DVS. HALVDELEN AV DEN GAMLE HOVEDGÅRDEN. DERTIL KOM BALLESVIKA, KRØTØYA OG SLAGSTAD I BJARKØY OG TREDJEPARTEN AV LANDSVORDEN I ØYFJORDEN, GRYLLEFJORDEN OG TORSKEN. ENDELIG FIKK DE OGSÅ EIENDOMMER PÅ HJALTLAND OG BYTOMTER I BERGEN. DET MÅ NEVNES AT TIL DØNNESGODSET HØRTE OGSÅ RESTENE AV TJØTTAGODSET, DET SOM TILDELS KALLES MINDNESGODSET. BLANDT DISSE GÅRDENE KAN NEVNES LUND OG STIRO I ALSTADHAUG, REINFJORD I BRØNNØY ANDÅS OG STRØM I VEFSN, VIDERE I DET NÅVÆRENDE DØNNA ÅKERØY, BØ, SKEI, STAVSENG, VÅG, GJESFJORDEN, HILSET, HOLAND, SKAR, SLAPØY, STRAUMA, OLFOTEN, SØRVIK. OG I HERØY OG TJØTTA BLA. ØKSNINGAN, MINDNES, MYKLEBOSTAD, NORDBOSTAD, RAUDØYA, STOKKA OG FLERE. ENDELIG FIKK DE 2 SØSTRENE OGSÅ LANDVORDEN AV VEGA, SOM KANSKJE VAR GAMMEL TJØTTAEIENDOM (SIDE 24 I: JORDEGODS OG STORGÅRDER I NORD-NORGE AV AXEL COLDEVIN. UTG: LOKALHISTORISK FORLAG ESPA 1989). ...HELE GISKEGODSET OG SUDRHEIMGODSET SOM TILSAMMEN ANTAGELIG HAR OMFATTET I ALT 238 GÅRDER MED ET LANGT STØRRE ANTALL BRUK (S.182). ...OG DØNNESGODSET SOM MED ENDEL TILLEGG FALT PÅ LOSNADØTRENE. PÅ DE TO SISTNEVNTE PARTENE FALT HENHOLDSVIS 161 OG 187 NAVNEGÅRDER (S.182). BJARKØYGODSET HADDE I 1490 BARE 18 LEILENDINGSGÅRDER... DEN SAMLEDE ÅRSINNTEKT AV DET GAMLE BJARKØYGODSET ER ANSLÅTT TIL HENIMOT 400 VÅG. RENT ANSLAGSMESSIG VAR DETTE NÆR DET SAMME SOM GISKEGODSET GAV... ØVERGÅRDEN PÅ ØYA VAR ANTAGELIG DET GAMLE HOVEDSETET. HER BLE DEN PRAKTFULLE KOPPERKJELEN FUNNET, DEN SOM NÅ OPPBEVARES PÅ HISTORISK MUSEUM I OSLO (S.182). Kilde: http://www.roaldhmechlenborg.com/305162687	Family: Arald (Arild) Ottesen Kane / Ingegerd Erlendsdatter til Losna (F4631)
1290	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17489)
1291	Arvid Broch-Due er tildelt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste (før 1988).	Broch-Due, Arvid Christian (I23043)
1292	Arvid Møller beskriver seg selv som forfatter på følgende måte i et intervju med Olav Egil Aune i Vårt Land 20.desember 1991: Jeg går ikke med drømmen om å gjøre en stor roman. Jeg skriver mine bøker så lenge forlag og lesere vil. Heller ikke har jeg illusjoner, aller minst om at jeg er en stor skribent eller forfatter. At talentet har sine begrensninger, det vet jeg da så inderlig godt. På den andre siden - når jeg er ferdig med en bok, føler jeg meg rimelig trygg på at jeg har laget en reportasje som holder. Jeg tar vare på det talentet jeg har, prøver å forvalte det så forstandig og vettugt jeg kan. Det er alt. Og det gir meg glede. Han fortsetter videre: Mennesket er drivkraften. Og nysgjerrigheten.. Jeg er nysgjerrig på mennesker. Interessert.. Et enkelt individ har så mange fasetter, en sjelrommer et univers.. Er det et fellestrekk ved bøkene mine, kan det kanskje være dette: At jeg oppsøker folk som har røynd litt. I et intervju med Terje Eklund i avisa Valdres den 27.februar 1998 står det også om hans forfatterskap: Det er i første rekke dokumentarlitteratur, biografier og kunstbøker Møller har skrevet, men han har også forfattet barnebøker. På spørsmål om hva som driver han til å skrive bøker sier Arvid Møller til Eklund: For det første er jeg et skrivende menneske - og for det andre synes jeg det er vanvittig moro å skrive. Arvid Møllers forfatterskap: 1966: 1, 2, 3 Gå, Aschehoug F., Biografi om skiløperen Håkon Brusveen. 1967: Svarting, Norsk Barneblads F., Barnebok, vant 3.premie i forlagets konkurranse. Om en farget gutt som blir adoptert i norsk bygd, hvor han møter fordommer og store problemer. 1972: Store veonder, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen. 1973: Store veonder 2, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen. Anders fra Underdalen, Lutherstiftelsen F., Biografi om dikteren, eneboeren og omreisende taler i ungdomslagene, Anders Underdal. Je er her læll, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten. 1974: Herifrå, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten. Store veonder 3, Jotunheimen F., Skrøner fra Gudbrandsdalen. Taterdronningen, Lutherstiftelsen F., Om Marie Lovinie Oliversen, Stor-Johans datter. Jens fra Ekornes, Lutherstiftelsen F., Om møbelgrunderen Jens Ekornes, som ga bort aksjene i bedriften til misjonen. 1975: Grove kutt, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten. Valdres, Jotunheimen F., Om Valdres og valdriser. Solveigs hender, Cappelen F., Om Solveig Fiskerud og hennes helbredende varme hender. Takk for hver dag, Lutherstiftelsen F., Om to multippel sklerose rammede brødre Bråten. 1976: Gjendine, Cappelen F., Om Gjendine Slålien, som sang for Edvard Grieg omkring århundreskiftet, og som ble æresgjest ved Festspillene i Bergen. Hun,som ble over 100 år, fikk møte kong Olav. Jokes, Jotunheimen F., Skrøner fra Toten i engelsk versjon. Barna i villmarka, Luther F., Barnebok om familie som flytter fra hovedstaden til en fjellgård i Gudbrandsdalen. Hemsmør og jomfrusuppe, Det Norske Samlaget, Muntre historier fra Hedmark og Oppland. Vebjørn Tandberg, Lu-Mi F., Om grunderen av Tandberg Radiofabrikk. 1977: Annie Skau, Luther F., Om Kina-misjonæren, som bygget sykehuset Håpets Havni Hong Kong. Hans med fela, Cappelen F., Om folkemusikeren Hans W. Brimi fra Vårdalen i Lom. Julie fra Govika, Cappelen F., Om Julie Karlstad fra Kjøllefjord i Finnmark. En av 40.000 tvangsevakuerte under 2.verdenskrig. Mann og datter ble tatt av snøskred 1959 og døde, mens Julie måtte amputere ene foten. Gull og grønne laurbær, Cappelen F., Om Jan Egil Storholt, gullmedaljevinner i OL 1976 på 1500 meter skøyter. 1978: Aril Edvardsen i Sarons Dal, Cappelen F., Om forkynneren A.E. og om hans engasjement. Agnar Espegren, Lutherstiftelsen F., Om Kina-misjonæren som ble kastet ut derfra etter 2.verdenskrig og som senere satset på hjelp til narkomane i Hong Kong. 1979: Lina på prærien, Aschehoug F., Om norsk utvandrer, Lina Olson, fra Svåi i Marifjøra i Luster. Eli og Emil Aarsheim, Luther F., Om misjonærparets innsats i Kina og Thailand. Jo Gjende, Cappelen F., Om fjellkaren Jo Tjøstolvsson, som bodde i Jo Gjende-bua ved Gjendeosen i Jotunheimen. Misjonær i krigens Kina, Luther F., Om Georg Rinvold (Arvid Møller var ghostwriter). 1980: Vis-Knut, Cappelen F., Om den klarsynte mannen fra Vestre Gauldal. Høvding Herman, Aschehoug F., Om Herman Smith-Johansen, død i 1986 111 år gammel. Legende i USA og i Norge. Vi må ikke glemme, Cappelen F., Om jøden Ernst Aberle, som overlevde tysk konsentrasjonsleir. Vinterskog, J.M.Stenersens F., Tekst Arvid M. Akvareller av Kåre Tveter. Rondane, Gyldendal, Flere forfattere. A.M. skriver om folk i Rondane. 1982: Fjellfører i Jotunheimen, Cappelen F., Om Eiliv Sulheim, fjellfører til Galdhøpiggen. Barn på flukt, Luther F., Om de 25 barna som flyktet da tyskerne sprengte barnehjemmet Vårsol i Vadsø i 1944. Novikfolket, Aschehoug F., Om familien Nøvik fra Averøya som flyktet i en motorkutter 1940, og som kom fram til Vancouver i Canada et år etter. Frans Widerberg. 100 bilder, J.M.Stenersens F., Om billedkunstneren Widerberg. 1983: Sigurd fra Klevfos, Tiden. Om Sigurd Tomter. Harald Kihles hester, J.M.Stenersens F. Om hestemotivet i Harald Kihles kunst. Losen på Tranøy, Luther F. Om los Giæver Jensen på Hamarøy i Nordland. 1984: 814 reddet, Luther F. Om redningsdåden til Løvstad av Farsund i en konvoi under krigen. Kjell Pahr-Iversen, J.M.Stenersens F. Om billedkunstneren Pahr-Iversen. Veidemann på Vidda, Cappelen. Om veidemann og forfatter Lars Vivelid på Hardangervidda. Utvandreren Turi - og kirkebyggerne på prærien, Ansgar F. Med livet i hendene, Luther F. Om beboerne på gamlehjemmet Kveldsol på Ingøy i Finnmark, som tyskerne bombet 1944. Haldor fra Hegge, Grøndahl F. Om bonde og kulturpersonlighet Haldor Hegg. 1985: Senorita Sigrid, Luther F. Om misjonæren Sigrid Løvdokken i Andesfjellene i Ecuador. Ingen barndom, Cappelen. Om Ola Ødegaard, som ble misbrukt av sine lærere, og som startet Landsforeningen Rettferd for Tapere. 1986: Ellen Anna, Luther F. Om den første kvinnelige bureiseren i Finnmark. Australia-farere, Cappelen. Om norsk utvandring til Australia. Den farlige naturen, Det Norske Samlaget. Om mennesker som har vært utsatt for naturens vrede. 1987: Gull i rennesteinen, Atheneum F. Om Frelsesarmeoffiser Asta Abrahamsens arbeid for prostituerte. Den ukjente krigen, Atheneum F. Om nordmenn i Stillehavskrigen under 2.verdenskrig. Liv Haug, Cappelen. Om den norske misjonær, ordfører og anleggsbas i Amazonas, Peru. Underet på Kongsberg, Luther F. Om Sigrid Aasand, som så Jesus og ble helbredet. 1988: Misjon i tålmodighet, Luther F. Om misjonærene Møyfrid og Anders Eraker i Japan. Jørgine Boomer, Cappelen. Om Jørgine Slettede fra Bøverdalen som ble vertinne på hotellet Waldorf-Astoria i New York. En handelsreisendes liv, Grøndahl F. Om Fritz Enge. Til seters med Marit, Ansgar F. Om Marit Hovde, småbrukerkjerring og seterbudeie. Svalbard, Labyrinth Press. Akvareller fra Svalbard av Håkon Tveter. 1989: Alt for fjellfolket, Luther F. Om misjonærene Alfhild og Bjarne Gislefoss på Taiwan. Sikkilsdalen, Grøndahl F. Bl.a. en samtale med kong Olav og om Prinsehytta. Se Norges OL-dal. Om Gudbrandsdalen. Barn av en fjerde verden, Atheneum F. Om Marit og Geir Austestads hjelpearbeid blant vietnamesiske båtfolket i Hong Kong. 1990: Kronprinsesse Märtha, Cappelen. Om kong Olavs hustru, i samtaler med kongen og prinsesse Astrid. August, Labyrinth Press. Akvareller om måneden August av Kåre Tveter. Livstegn, Grøndahl F. Om maler Arne Paus. Terje Ythjall, Dreyer/ARS F. Om billedkunstneren Ythjall - Norges fremste surrealist. Harald Kihle, Labyrinth Press. Om Kihles oljebilder. 1991: Kronprins Haakon - kongsemne, Atheneum F. Konge og dronning av folket, Cappelen. Om kong Harald og dronning Sonjas signingsferd sommeren 1991. Per Ung, Labyrinth Press. Om billedhuggeren Ung og hans kunst. Jotunkongen, Cappelen. Om Åmund Elvesæter fra Leirvassbu og Elvesæter hotel. Lell da gut, Thorsrud F. Fortellertradisjonen i Oppland. Kong Olav V, Grøndahl F. En minnebok om folkekongen. Inger Helene, Valdres F. Om skijenta I.H.Nybråten fra Skrautvål. 1992: Dronning Maud, Cappelen. Om kong Haakon VII's engelskfødte hustru. Olav Mosebekk - og bakom synger Eros, Labyrinth Press. Om billedkunstneren Mosebekk. Krigserindringer, Capppelen. Om general Johan K. Christie, bl.a. bombeflyver ved RAF. Lell da gut 2, Thorsrud F. Fortellertradisjonen i Oppland. Golå-skisser, Thorsrud F. Om Golå høyfjellshotel ved dets 100-års jubileum. 1993: Hjemme i himlen, Lunde F. En minnebok om misjonæren Annie Skau. Dronning Sonja, Cappelen. 25 år siden hun ble kronprinsesse. Lefse-Bertha. Med kjevle som våpen, Cappelen. Om Bertha Jørgensveen, industri-reiser og grunder av Lefsebakeriet. 1994: Drømmenes land, Lunde F. Norske utvandrerskjebner i Amerika. Nisselue og fem par bukser, Atheneum F. Muntre glimt fra Lillehammer-OL. Lyslugg og mørkemann, Luther F. Om Gunnar Prestegård, generalsekretær i Indremisjonen. Vinterlys Lillehammer, Labyrinth Press. Offisiell OL-bok med akvareller av Håkon Tveter. 1995: Kjell Pahr-Iversen, Labyrinth Press. Om kunstneren og hans kunst. Terje Grøstad - tresnitt, Grøndehl Dreyer. Jiffy-pots og gamle hus, Valdres F. Om industrigrunderen Leif Fr. Koxvold i Valdres. Dødsdømt og fri, Thorsrud F. Om Arnulf Lund, fengslet og torturert under krigen. Åge Hovengen. Urokråke - eller den lille manns advokat? Landbruksforlaget. Om småbrukeren og stortingsrepresentanten fra Valdres. Gatebarnas engel, Sambåndets F. Om Eliete Rocha Gjervans hjelpearbeid blant slumbarn i Brasil. 1996: Hele verden gikk han med, Lunde F. Norske misjonærer forteller om hvordan de fikk kallet. Roar Wold - Bilder, Grøndahl Dreyer. Om billedkunstneren i Trondheim. 1997: Den vare tonen, Snøhetta F. Om folkemusikeren Hans W. Brimi, død i 1998. Søyle i skyggeland, Grøndahl Dreyer. Om billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. Fra vedskjulet til Europatoppen, Tangen Grafiske Senter. Om grunnleggeren av landets største trykkeri Kjell Våraker. Skrøner fra Oppland, Thorsrud F. Erling i Stegadn, Valdres F. Om Erling Fuglesteg fra Luster. 1998: Jeg vet et sted. Modum Bads Nervesanatorium. Badets historie. Sviktende forskning ødelegger dyr og mennesker, Thorsrud F. A.M. var ghost-writer for Harald Bolstad, forsker på dyresykdommer. Jordmor-Matja, Lunde F. Biografi om Helga Johansen, som var jordmor ved Alf Prøysens fødsel, kjent fra Julekveldsvisa. Erlend Grøstad og Nutheim, Labyrinth Press. Om maleren og hans kunstnerhotell. 1999: Levende liv, Genesis F. Om salmedikteren Liv Nordhaug. Oskar Sørreime, Thorsrud F. Om jærmaleren på Randaberg. Anna og William Singer. Herskap og tjenere i Tydal og Olden. Om mangemillionærparet, som oppholdt seg i Norge hver sommer og flere vintre. Bygget flere luksuriøse jakthytter, Dalheim i Olden, sykehuset på Nordfjordeid etc. 2000: Kunstbok om ekteparet Irma Bruun Hodne og Erling Hodne i Stavanger. Kunstbok om maleren Reidar Kolbrek i Rauland i Telemark. Alene mot mamma, Genesis F. Om fars seksuelle overgrep på Anne Catrine Jacobsen, og mors mishandling. Juvasshytta, Thorsrud F. Om turisthytta oppunder Galdhøpiggen. 2001: Julie Prøysen - fra legdunge til mor hass Alf, Genesis F. Om mora til Alf Prøysen. Frank Frantzen. Kunstbok om maleren fra Stavanger. Jotunheimens døtre, Schibsted F. Om kvinner og deres skjebne i fjellriket. 2005: Alvheim, Schibsted F. Biografien til FrP-politikeren John Alvheim. Omtale av Julie Prøysen fra legdunge til mor hass Alf (Genesis). Omtalt av: Liv Simensen: Møllers bok var blitt tynn uten Prøysens egne tekster. Svakt om Julie Prøysen. Den som har lest Alf Prøysens egne minner, småstubber og noveller, eller bøker om Prøysen, finner svært lite nytt og ingenting bedre i Arvid Møllers bok Julie Prøysen fra legdunge til mor hass Alf. Arvid Møller fører en lett journalistpenn, som han i stor grad bruker til å omskrive Prøysens egne minner fra i hovedsak Det var da det, og itte nå, og andres nedskrevne minner, foruten de mange direkte sitatene fra Prøysens forfatterskap. Møllers bok var blitt tynn uten Prøysens egne tekster. Det er ikke godt å vite om det skyldes uvitenhet eller frekkhet når noen lager bok på en slik måte. Forfatteren takker for øvrig Prøysens arvinger for vennlig tillatelse til å bruke korte utdrag fra Prøysens tekster. Møllers ærend er å vise at Prøysen ikke kunne blitt den forfatteren han var uten påvirkningen fra moren. I første kapittel, som fungerer som et slags forord, skriver han at forholdet mellom Julie og sønnen grenser opp mot en form for morsbinding. Hva dette utsagnet skal bety, forklares ikke, og det skal vi kanskje være glade for. Overfladisk virker Møllers bok også, når beretningen om Julie dokumenteres med lettvintheter som ofte var det, ellers hendte det at, mange mener. Det er også grunn til undring svakt uttrykt når Møller et sted skriver at bondekultur og arbeiderkultur var to sider av samme sak. Møller har villet fortelle om legdsystemet og husmannsvesenet i beretningen om Julie, har han sagt. Det har han gjort ved å sette sammen leksikalske opplysninger om de to temaene i to rammesaker på i alt seks sider. Forfatteren problematiserer ikke og drøfter ikke Julies liv, verken hennes liv som enkeltmenneske eller hennes liv i forhold til det samfunnet hun levde i. Det har derimot flere av dem som har skrevet om Prøysen gjort, først og fremst Ove Røsbak i sin Prøysen-biografi. Røsbak har prøvd å tenke tanker om Julies styrke og hvor den kom fra. I skjønnlitteraturen har legdungen, husmannskjerringa og moren Julie Prøysen sjøl tatt den plassen hun skal ha; som første støtte, inspirator og mye bruktmodell for sin egen sønns forfatterskap. Verken Prøysen eller hans nærmeste eller hans forfatterskap blir noe mindre eller større, for den saks skyld av alle som går løs på det med ulike virkemidler og ut fra ulike hensikter. I dette bevises alene gang på gang Prøysens storhet. Omtale av Alene mot mamma, (Genesis). Omtalt av: Geir Vestad: Fanget av mamma. Om morgenen fikk hun juling fordi hun ikke klarte å finne to like sokker i alt rotet. Derfor kom hun for sent på skolen og derfor fikk hun med melding hjem, og derfor fikk hun mer juling når hun kom hjem. Slik er en hverdagsdetalj fra fortellingen til Anne Catrine Jacobsen, fortalt til Arvid Møller i boka Alene mot mamma. Jacobsen er den første her til lands som er tilkjent voldsoffererstatning av det offentlige for lidelsene hun ble påført av mora, med den begrunnelse at det offentlige ikke grep inn. I boka gir hun glimt av hva hun ble utsatt for. Hun understreker også hvordan den daglige mishandlingen gjennom de tolv første årene av livet hennes var kjent av mange - men at ingen gjorde noe for å stoppe den.	Møller, Arvid (I37)
1293	Arvid var journalist i Gula Tidend, Fredriksstad Blad, Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer og Dagningen på Lillehammer.	Møller, Arvid (I37)
1294	As an ordained Presbyterian Minister he served churches in Tallula, and Springfield, IL, Sullivan and Evansville, IN. He completed his professional career as a - Controlling Engineer - for the Houston Expressway Branch of the Texas Highway Department.	Marx, Harold Paul (I10376)
1295	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I7621)
1296	Asbjørn ble trolig gift med enka etter Arne Hogaas. Det er nevnt en husmann Asbiørnn Hogaas med 1/2 Daller i skatt i 1620, kvennskatt 1 ort, og i 1621/22 bygsler samme Asbiørnn gården Hoaas 16 marklag, og betaler 3 (4) Daller for bygselen. Dette tyder på at Arne døde omkring 1620, eller rett etter. Leedings Bogh 1624, Arne Hagaas 2 pund smør og 4 pund mjøl. Menes her Asbiørn? 1625 leilendingsskatt 5 ort. 1630 leilendingsskatt 1 Daller. 1640 leilendingsskatt 1/2 Daller. Denne Asbjørn Hugaas står som ødegårdsmann under koppskatten 1645, og de voksne over 15 år på gården er oppgitt 6 skilling på hver: Aszbiørn HugAasz, hans høstrue, Olle ibm, Michel ibm, Sire ibm. Asbjørn døde etter 1650. Dette året står det Effterschreffne Oddelsgoedtz Besidesz aff Oddelsmendene Sielff och ey giffuesz schat Aff. Hogaasz, Aszbiørn 9 marklag.	Hugås, Asbiørn (Aszbiørn) "Hogaasz" (I13790)
1297	Asbjørn hadde bukhinnebetennelse, og ble smittet på sykehuset.	Johansen, Asbjørn Fritjof (I93)
1298	Asbjørn Selsbane var en norsk viking, mest kjent for at han drepte Tore Sel, som var Olav den helliges mann, noe som bidro til ufreden mellom kongen og Erling Skjalgsson. Han fikk derav navnet Selsbane. Han ble drept av Åsmund Grankjellsson, kongens lendmann i Hålogaland; ifølge Snorre tok Tore Hund spydet som han ble drept med og brukte det under slaget på Stiklestad. Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra. Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen. Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. Asbjørn sa: Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme. Tore sa: Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling? Han sa: Mor mi er søster hans. Tore sa: Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen! Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: Far vel da, og kom innom her på hjemvegen! Asbjørn sa at det skulle han gjøre. Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss. Asbjørn sa: Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt. Erling så på ham og smilte, han sa: Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt. De gjorde det, og var glade om kvelden. Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med? Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk. Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham. Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt. Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om. Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme. Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud. Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd. Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen. Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords. Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa: Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet? Tore sa: Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han. Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte. Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet. Kongen sa: Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe? Skjalg svarte: Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre. Kongen sa: Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet. Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag. Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa: Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere? Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg: Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham. Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept. Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa: Hvorfor er han ikke drept? Torarin Nevjolvsson sa: Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta? Da sa kongen: Sett ham i lenker og drep ham i morgen. Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over. Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin: Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt. Torarin bøyde seg for kongen og sa: Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag. Kongen så på ham og sa: Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte. Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også. Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned. Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort. Kongen sa: Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort. Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen. Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående. Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua. Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet. Kongen svarte: Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss. Erling sa: De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte. Kongen sa: Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk? Nei, sa han. Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå. Erling sa: Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss. Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene. Kongen svarte: De skal rå. Da sa biskopen: Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid. Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke. Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så: Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes. Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der. Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham. Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane. Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore: Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst? Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende? Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer. Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine... Samme våren gav kong Olav halve sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre halve hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla. Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene. Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om. Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting. Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund. Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra. Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund: Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip. Åsmund svarte: Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham. Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle: Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel! Åsmund svarte: Jeg skal gi ham rød kjortel. Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg. De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun: Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den. Det var et spyd. Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn. Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanste ikke å slippe spydet, og han sanste ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy. Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund...	Sigurdsen, Asbjørn (I15126)
1299	Asbjørn var på en hvalfangerbår som het Pythia. Her fikk han sykdommen Beriberi, og en bukhinnebetennelse etter det.	Johansen, Asbjørn Fritjof (I93)
1300	Ascension Cemetery.	Lochen, Thomas Joseph (I1397)