Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 16,251 to 16,300 of 16,492

#	Notes	Linked to
16251	Viet på Skjerdingstad i Melhus. 2 barn: 1. Anna Catharina, f.16.juni 1789, d.14.september 1849 i Trondheim. Gift 20.juni 1811 med sitt søskenbarn Henrik Lysholm Angell (17.februar 1781-26.februar 1837). Cand. jur. 1804, overrettsprok. i Trondheim 1826, senere regimentkvartermester. 3 barn. 2. Jørgen Bernhoft, f.17.mars 1796, Trondheim, d.24.september 1843, Frankfurt am Main på forretningsreise. Kjøpmann og Stadtshaauptmann i Trondheim. Gift 26.august 1822 med Hedevig Brøcher Krabbe (28.juli 1800, Orkdal-7.mai 1862, Trondheim). 5 barn.	Family: Nicolai (Nicolay) Lysholm / Martha Angell Jørgensdatter Bernhoft, "Lysholm" (F1622)
16252	Viet på Skjerdingstad i Melhus. Barn: 1. Ingeborg, f.1787, d.1838 i Trondheim. Døpt 6.juli i Vor Frue kirke i Trondheim. Ugift.	Family: Lorentz Müller / Bergitha (Birgitte) Jørgensdatter Bernhoft, "Müller" (F2250)
16253	Viet på sorenskriverkontoret.	Family: Kjell Cornelius Halvorsen / Marit Brinchmann, "Halvorsen" / "Kleiberg" (F674)
16254	Viet skomager Ole Arnt Jørgensen, født 11.mars 1867 i Berg, og Gina Mathilde Olsen, født på gården Haagenbyholen i Berg i 1869. Hans far er husmann J. Larsen. Hennes far er forpagter Olaus Olsen.	Family: Ole Arent Jørgensen Klokkerød, "Harbo" / Gina Mathilde Olausdatter Holteberg, "Harbo" (F24)
16255	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F1820)
16256	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I23052)
16257	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I858)
16258	Vigra?	Nielsdatter Juel, Ingeborg Anna "Broch" (I9202)
16259	Vigsnæs på Karmøen.	Reitan, Oluf (I12444)
16260	Vigsnæs på Karmøen.	Reitan, Andrea Kristine Brandt "Hanssen" (I12445)
16261	Vigsnæs på Karmøen.	Reitan, Øydis Koch "Bach" (I12446)
16262	Vigsnæs på Karmøen.	Reitan, Svein Utne (I12447)
16263	Vigsnæs på Karmøen.	Reitan, Jacob (I12448)
16264	Vikar ved Båstadlund skole fra 1927 til 1930, deretter fast tilsatt. I 1936-37 nevnes hun ved Båstadlund skole. Hun har da grunnlønn på kroner 1.750,00 med et alderstillegg fra staten på kroner 1.121,36 og fylkestillegg på kroner 480,00. Ukelønnen er kroner 87,00, så samlet lønn på kroner 3.438,36.	Sværen, Borghild (I240)
16265	Vikarierende gymnastiklærerinde ved Hønefoss kommumale høiere almenskole, samt privatlærerinde.	Brinchmann, Therese Hiorth "Gauthier" (I383)
16266	Vikedal. De fikk en sønn, Fredrik, som døde et år gammel.	Family: Claus Severin Arentz / Alida Charlotte Augusta von Krogh, "Arentz" (F5013)
16267	Vilhelm - Guillaume - gjorde Normandie til en rik og mektig region. Født ca.1027 i Falaise i Normandie der faren - Robert den praktfulle - var hertug og regjerte 1030-1035. Moren var Alette, en vanlig jente fra Falaise, som ikke var gift med Robert - derav kallenavnet Bastarden. Robert dro på pilgrimsferd, og overlot makten i Normandie til sin 7 år gamle sønn Vilhelm. Da Robert døde på pilgrimsferden ville ikke alle adelsmennene i Normandie godta den unge Vilhelm som regent. I ca.1045, i Valognes, prøvde noen adelsmenn å ta livet av Vilhelm, men han fikk nyss om planene deres og flyktet til Falaise, hvor han søkte tilflukt. Vilhelm vendte seg så til kongen av Frankrike for hjelp, og sammen vant de over de opprørske baronene i et stort slag ved Val-es-Dunes, som ligger ved elven Orne. Det sies at elven var farget rød av blod etter slaget. Vilhelm flyttet deretter til Caen, bygget et slott, for å gjøre byen til hovedstad i riket sitt, Basse-Normandie. Her omga han seg med intellektuelle og geistlige. Hva vet vi om Vilhelm? Han skal ha vært ca.173-175 centimeter høy (antatt etter målene til lårbenet hans), en relativt høy mann for den tiden å være. Han hadde ikke skjegg, og håret var kort, som skikken var den gangen. Vilhelm ble gift med Mathilde i Eu ca.1050-1051, et ekteskap som holdt livet ut. Hun var datter til greven av Flandern, en ætt med den franske kongen og karolingene. Men, paven Leo 9. godtok ikke ekteskapet fordi Vilhelm og Mathilde var i slekt. Den senere pave Nikolaus 2. aksepterte dog Vilhelm og hans ekteskap. Halvbroren Odo gjorde han til biskop i Bayeux, som senere viste seg å være et ulykkelig valg for Vilhelm. Vilhelm lot bygge munke- og nonnekloster. Klostrene var et samlingspunkt på denne tiden, og landsbyer vokste opp rundt disse av årsaker som: Utdanningssenter. Sykepleie. Suppekjøkken. En litt nærmere titt på Jumiègesklosteret: Abbaye de Jumièges var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie. Klosteret ble grunnlagt i 654 av sankt Philibert som hadde vært venner med Ouen og Wandrille (begge ble også helgenerklært senere) ved merovingenes hoff. Philibert ble første abbed, men ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender. Han grunnla et annet kloster ved Noirmoutier hvor han døde en gang rundt 685. Under den andre abbeden, sankt Achard, blomstret klosteret og hadde til sist bortimot tusen munker. På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av nordboere, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942). En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud. Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for Jumièges l'Aumônier. Mens Vilhelm oppholdt seg i England og kjempet mot walisere og skotter, benyttet hertugdømmene rundt Normandie anledningen til å gjøre opprør mot Vilhelm. 1.november 1083 dør Mathilde i Caen. Hun ble begravet i nonneklosteret der. På sine eldre dager var Vilhelm stadig i konflikt med franskekongen Filip 1, sønn av Henrik 1, på grunn av grenseområdet Vexin mellom Normandie og det daværende Frankrike. Filip 1's egentlige rike omfattet bare området fra Paris til Orléans, men han klarte ved hjelp av allianser å beskytte seg mot trusselen fra foreningen mellom Normandie og England etter 1066. I 1087 prøver Vilhelm igjen å erobre Vexin, men faller av hesten på et tokt og får sadelknappen i magen. Han dør ca. en uke senere i Rouen. Han sies å ha vært klar i hodet til det siste og fordelte arven etter seg. Vilhelm Rufus fikk den engelske kronen, ikke eldstesønnen Robert Curthose. Vilhelm testamenterte sine herredømmer til sine 3 overlevende sønner (Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest) i følgende orden: Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert 2. Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm 2. Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv. Det brøt ut panikk da Vilhelm lå for døden, og folk rundt han flyktet og lot han ligge igjen alene på dødsleiet. Etter Vilhelms død ble liket fraktet til Caen, og han ble gravlagt i klosteret der. Normandie mistet sin selvstendighet, og ble en del av Frankrike i 1204.	av Normandie, Vilhelm (Guillaume/William) "William 1 The Conqueror" / "Guillaume le Conquerant" (I4884)
16268	Vilkaarsenke Kristi Mikkelsdtr født 1792.	Michelsdatter Øje, Christi (Christie / Kristi) "Børsheim" (I316)
16269	Vilstad Cemetery.	Greene, Curtis Raymond (I14485)
16270	Vilstad Cemetery.	Osell, Lois A. (I14486)
16271	Vincens Lunge var en hensynsløs lykkejeger av internasjonalt tilsnitt. Han spilte en av hovedrollene i dramaet som førte til Norges selvstendighetstap 1536–37. Da den jyske adelen 1523 gjorde opprør og innkalte Frederik 1, vendte Lunge Christian 2 ryggen. Med nære slektninger blant de nye makthaverne ble han tatt opp i det danske riksrådet, slått til ridder og sendt til Norge for å tinge (forhandle) det nordafjelske under den nye kongen. Han skulle overvåke og sikre området for danskekongen, som hadde fått tronen i Norge. Lunge-slektens uvenn, Henrik Krummedike, ble sendt i samme ærend til det sønnafjelske. Giftet seg samme år med Margrethe Nielsdatter, datter av mektige fru Inger til Austråt, og ble dermed en av lederne for den norske adelens selvstendighetsparti. En medvirkende årsak til at Lunge fikk oppdraget av Frederik 1, var trolig nettopp giftemålet med Margrete Nilsdatter, som tilhørte den ledende adelsslekten i det nordafjelske Norge, og som han må ha blitt kjent med da hun var hoffdame hos Christian 2's dronning Elisabeth. I Norge kastet Lunge seg inn i kompliserte forhandlinger i Bergen, der tyskerne utnyttet situasjonen ved å gå løs på sine konkurrenter blant andre utlendinger i byen. Besetningen på Bergenhus, som først var lojal mot Christian 2, overlot da kontrollen med slottet og festningen til de norske riksrådene vestafjells, som overdrog Bergenhus til Lunge og tok ham opp i det norske riksrådet. Våren 1524 tinget han alle vestlandslenene under Frederik 1, men selve valget av Frederik til norsk konge ble først foretatt av det norske riksrådet på et møte i Bergen i august 1524 – da var den nyinnsatte norske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, nylig vendt hjem fra Roma. Kongeriket var kontrollert av Det Norske konsulatet, der Vincent Lunge hadde den største autoriteten. Rådsmøtet og oppfølgingen av vedtakene der bar preg av at Lunge var pådriveren for den politikk som ble ført. Han hadde allerede sikret seg mesteparten av Vestlandet og Nord-Norge som len, og han var Frederik 1s stattholder nordafjells. Dessuten hadde han skaffet flere len til svigermoren, fru Ingerd, og til svogeren Erik Ugerup. Riksrådet vedtok en håndfesting som dels var inspirert av den håndfestning det danske riksrådet hadde fått kongen til å godta. Rådsherrenes egne interesser ble som vanlig skutt i forgrunnen, og det ble slått fast at riksrådet hadde rett til å velge konge i Norge. Dessuten betinget rådet seg at Lunge skulle beholde Bergenhus, mens de norske brødrene Olav og Gaute Galle skulle få henholdsvis Akershus og Båhus i forlening. Riksrådet vedtok å støte Henrik Krummedike ut av rådet og ta fra ham alle len i Norge; Krummedike var ikke bare fiende av Lunges egen slekt, men også av hans kones slekt. Lunge hadde hatt god tid til å planlegge dette opplegget, og lignende spill kastet han seg ut i igjen og igjen. Det var Lunge som drog til Danmark for å få kongen til å godta vedtakene. Frederik 1 underskrev håndfestingen, men gikk ikke med på at Krummedike skulle miste lenene i Norge; tvert imot lyttet han til denne da han også avviste å la Olav Galle få Akershus – han ble oppfattet som en svenskvennlig separatist. Men Lunge fikk kongen til å gå med på at den mer harmløse broren, Gaute Galle, kunne få Akershus. Da Lunge senere kom til Akershus i januar 1525 og forestod vaktskiftet der, overdrog han likevel slottet til Olav Galle! Lunge beklaget seg i brev til Olav Engelbrektsson over at hans norske rådskolleger var redde for konsekvensene av vedtakene i Bergen og skrev at erkebiskopen var den eneste han tiltrodde styrke til å forsvare denne politikken overfor kongen og danskene. Som Norges sterkeste verdslige makthaver brukte Lunge sin og slektningenes posisjon til å fremme høyst tvilsomme arvekrav på vegne av svigermoren, fru Ingerd – ja, de to gikk så hensynsløst til verks at de bemektiget seg veldige godskompleks før rettsvesenet hadde avgjort arvetvistene, i ett tilfelle endog før arvelateren var død! Lunge jaget riksrådskollegaen Johan Krukow fra hans setegård i Sogn, og han tok kirkelige klenodier fra Apostelkirken og Svartebrødreklosteret i Bergen. Slik utfordret Lunge verdslige og geistlige herrer i og utenfor rådet, og han hevdet seg på bekostning av biskopene i Bergen og Stavanger, som mente seg krenket i sin kirkelige myndighet. Dessuten mottok Olav Engelbrektsson fra 1526 klager over at lutherske tendenser fritt fikk gjøre seg gjeldende i Lunges residensby Bergen. I 1527 utnevnte han herr Olaf Galle til befalingsmann på Akershus, men i 1527 kom etter Fredrik den 1 befaling fire danske menn til Oslo med hver sitt krigskip og tilrøvet seg slottet, og avsette Olav Galle fra høvedsmannsposten på Akershus. Da han hørte rykter om dette skrev han et brev hvor han gjorde det klart at han ville forsvare Bergenhus slott med våpenmakt om det skulle bli nødvendig. Vincet Lunge hadde helt siden han ble inngiftet i Norge forsøkt på alle måter å spille for, sitt nye fedrelands ære og selvstendighet, nidkjære nordmenn. Ingen innfødt kunne i sterkere grad tale om danske overgrep og anmasselser enn han. Han tvang igjennom en egen norsk håndfestning og var lenge, sammen med Olav Engelbrektsson, den ledende i det norske riksrådet. Han strevde med å bevare den politiske uavhengiheten til Norge. Forholdet til Sverige var ikke vennskapelig. Kongen sendte Lunges bror, Ove Lunge, til Norge for å styrke grepet om landet ytterligere, bl.a. for å avtale en norsk kroning av Frederik 1. Norges forhold til Sverige ble i disse årene dramatisk forverret. Prominente svensker som hadde falt i unåde hos Gustav Vasa, søkte fra 1525 tilflukt her. Sterkt presset måtte Olav Engelbrektsson 1526 utlevere to asylsøkere, som ble henrettet i Sverige 1527. Det året kom en mann, kalt Daljunkeren, over til Trøndelag; han utgav seg for å være sønn av Sten Sture d.y. og hadde vært leder for et opprør i Dalarna som ble slått ned. Vincens Lunge mistet mye av sin innflytelse og sine len, Bergenhus slottslen, i 1528 da han støttet Daljunkerens opprør mot Gustav Vasa om Sveriges krone. Vincens Lunge og hans slektninger trodde at Daljunkeren var den han utgav seg for, mens erkebiskopen tvilte på det – i virkeligheten var han visstnok en tjenestegutt. Det ble avtalt ekteskap mellom en av fru Ingerds døtre, Eline, og Daljunkeren, og Lunge fikk junkeren til å avgi løfter om politiske innrømmelser når han ble svensk konge! Lunge drog med ham inn i sitt len Jemtland for å støtte ham da han drog tilbake til Dalarna, men måtte ta imot ham igjen da han for andre gang flyktet over grensen. Etter sterkt press fra Gustav og Frederik 1 sendte Lunge våren 1528 Daljunkeren som en halvt bevoktet fange til Danmark; han rømte til Rostock, der han etter svensk press ble arrestert og henrettet. Som vilkår for fortsatt å stå sammen mot trusselen fra Christian 2 krevde Gustav Vasa også at Frederik 1 straffet Daljunkerens støttespillere i Norge. Kong Frederik 1 kalte Lunge ned til Danmark og tvang ham på et møte i Flensburg høsten 1528 til å oppgi Bergenhus, men lot ham beholde Sogn, Jemtland og Vardøhus len og skjenket ham dessuten som kompensasjon store jordeiendommer, bl.a. Nonneseter kloster i Bergen med alt dets gods, slik at Lunge i tiden etter kunne bygge om klosteret i Bergen til sin befestede herregård/residens Lungegården. Kongen førte dermed en vellykket splitt og hersk-politikk: Han bandt Lunge til seg og den danske kronen, samtidig som han gav Bergenhus til Eske Bille, som var Henrik Krummedikes svigersønn! Dessuten gjorde kongen Lunge umulig i Olav Engelbrektssons øyne ved å forgripe seg på et kloster. Til alt overmål tok Frederik 1 fra erkebiskopen lenene han hadde i Trøndelag og gav dem til to holsteinske adelsmenn som var i kongens tjeneste. Da Olav Engelbrektsson fikk høre om disse vedtakene, oppfattet han det slik at Lunge hadde baktalt ham overfor kongen – og det med rette: Lunge brukte fra da av sine forbindelser i Danmark til å sverte erkebiskopen. Ifølge håndfestingen hadde herremenn rett til å gå til feide mot hverandre, og det gjorde nå Olav Engelbrektsson mot Lunge og fru Ingerd våren 1529. Hans militære styrker til lands og vanns tok deres len og gods, kapret deres skip og lammet deres handel. Erkebiskopen behersket Norge nord for Stad og Dovre og nektet å gi fra seg lenene i Trøndelag. Først 1530 klarte Niels Lykke, som 1528 var blitt Lunges svoger ved ekteskap med Eline (som var tiltenkt Daljunkeren), å megle forlik mellom Lunge, fru Ingerd og Olav Engelbrektsson. Lunge satset heretter mye på å holde nær kontakt til regjeringsmiljøet i Danmark, der hans frender kunne støtte ham, bl.a. under et lengre opphold våren og sommeren 1530. Samtidig distanserte den norske erkebiskopen seg fra Frederik 1s brudd på håndfestingen: Kongen konfiskerte flere norske klostre, og Lunge prøvde å gjøre det samme for egen del med Utstein kloster, men ble hindret av stavangerbispen. Da Christian 2 1531–32 gjorde et forsøk på å gjenerobre sine nordiske kroner ved invasjon i Norge, hyllet Olav Engelbrektsson ham som konge mot å få stadfestet kirkens gamle privilegier. Samtidig innledet erkebiskopen en ny feide mot Lunge og hans slektninger. Vincens Lunges ekstreme egennytte gjorde at han 1530–31 svekket sin posisjon overfor Frederik 1, idet han etter danmarksbesøket sommeren 1530 prøvde å bløffe til seg Bergenhus i Eske Billes fravær ved løgnaktig å hevde at han hadde kongebrev på at han igjen skulle bli høvedsmann på slottet. Men etter at Christian 2s felttog slo feil, ble Lunges stilling styrket ved at Frederik 1 sendte ham og Niels Lykke til forhandling med Olav Engelbrektsson om ny hylling. Lunge brukte dette høsten 1532 til å avpresse erkebiskopen en stor erstatning til seg selv. En dansk regjeringskommisjon påla like etterpå Olav Engelbrektsson store bøter til Frederik 1. Det fortelles også at Vincens Lunge røvet et større parti tørrfisk i Finnmark fra erkebiskopens stedfortreder, Per Hemmingsen. For denne ugjerningen ble Lunge arrestert og dømt fra livet for påstått misbruk av myndighet. Men mest sannsynlig hjalp erkebiskopen ham ut av krisen. Lunge sluttet seg til den protestantiske Kristian 3 etter Fredriks 1's død i 1533. Han er kjent som en av de svært få i Norge som hadde lutherske sympatier før reformasjonen. Etter Frederik 1s død 1533 deltok Lunge på det norske riksmøtet i Bud i Romsdal som Olav Engelbrektsson kalte inn til. De danske og norske riksrådene avtalte et felles dansk-norsk kongevalg i København sommeren 1534. Da grevefeiden brøt ut i Danmark det året, kom Lunge seg til Jylland og sluttet seg til den lutherske adelens kandidat, Christian 3, i strid med det som var blitt avtalt på Bud, og han drog til Norge med brev fra de jyske riksrådene som oppfordret det norske riksrådet til å velge Christian 3 til norsk konge. Samtidig gjenopptok han strevet for å få tilbake Bergenhus, bl.a. ved å skrive til Gustav Vasa og be ham bruke sin innflytelse hos Christian 3 for at Lunge skulle bli høvedsmann der! Eske Bille var tatt til fange av lybekkerne, og da Lunge kom tilbake til Bergen i oktober 1534, prøvde han igjen å sikre seg Bergenhus, men forgjeves. Våren 1535 drog han til Akershus, der høvedsmannen Erik Gyldenstierne hadde sørget for at festningen var en bastion for Christian 3. Her overtok Lunge kommandoen over slottet da Gyldenstierne drog til Danmark med en flåte han hadde utrustet. Lunge forpurret fra da av alle de forsøk Olav Engelbrektsson gjorde på å føre en egen norsk politikk i tronfølgespørsmålet. Han presset de andre rådsmedlemmene på Østlandet til på egen hånd å hylle Christian 3 som norsk konge. Lunge og Gyldenstierne sørget for at det riksmøte erkebiskopen kalte inn til i Trondheim i slutten av mai 1535, ble boikottet fra hele Østlandet. Overfor Christian 3 markedsførte Lunge seg som den som i likhet med i 1523–24 skulle sikre Norge for den danske kongen, samtidig som han systematisk baktalte erkebiskopen. Høsten 1535 sørget Lunge for at brev fra Olav Engelbrektsson om at han ville hylle Christian 3, ikke nådde frem til adressatene i Danmark i tide. Dessuten brukte Lunge en tragedie i hans egen inngiftede familie til å sverte erkebiskopen. Svogeren Niels Lykke ble enkemann etter at Eline Nilsdatter døde. Da flyttet svigerinnen Lucie Nilsdatter til ham og tok seg av barna hans. Lucie og Niels ble glade i hverandre, ville gifte seg og fikk et barn sammen. Dette var incest ifølge kirkeretten, men det var mulig å dispensere fra straffen, som var dødsstraff. Olav Engelbrektsson var innstilt på å gjøre det og tillate giftermålet, men Lunge ville ha svogeren henrettet og brukte erkebiskopens mildhet til å utbasunere at denne ikke tok alvorlig den groveste forbrytelse mot Guds lov. Under det voldsomme presset bøyde Olav Engelbrektsson av og fullbyrdet den henrettelse av Lykke som Lunge og de østlandske riksrådene forlangte av ham. Desember 1535 ble Lunge sammen med de andre østlandske rådsherrene nødt til å følge kongens utsending Claus Bille til Trondheim – Christian 3's mål var å få hele det norske riksrådet til å hylle ham og skrive ut en større skatt til å finansiere hans krigsutgifter. I romjulen forhandlet erkebiskopen med sine rådskolleger, samtidig bestemte han seg for å satse på en annen mulighet: I korrespondanse med keiser Karl 5 og pfalzgrev Friedrich hadde han fått håp om at den sistnevnte, som nylig var gift med en av Christian 2's døtre, ville kunne bli Norges nye konge. 3.januar 1536 rettet erkebiskopen på møter med embetsmenn, geistlige, borgere og bønder fra Trøndelag anklager om svik mot de verdslige, danskfødte sønnafjelske riksrådene med Lunge i spissen. Det ble krevd dødsstraff over Lunge, og erkebiskopens menn drog til hans herberge og drepte ham, mens Claus Bille og oslobispen Hans Rev ble fengslet. Med sin tøylesløse atferd hadde Vincens Lunge bidratt til å rive grunnen vekk under det norske selvstyret. Drapet på ham hadde samme virkning, det ble brukt som belegg for at det norske riksrådet var så upålitelig at Norges status som rike måtte avskaffes, slik den seirende Christian 3 og det danske riksrådet vedtok høsten 1536 i den såkalte norgesparagrafen i kongens danske håndfesting. Kilder: Fru Inger Ottesdatter og hendes døttre. L.Daae, utg. 1874. DN, bd. 1–22, 1849–1995. E. Bull: Vincens Lunge, 1917. O. A. Johnsen: Noregsveldets undergang, 1924. S. Steen: biografi i NBL1,bd. 8, 1938. H. Koht: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige, 1950. E. L. Petersen: Frederik I, Tyge Krabbe og Vincens Lunge, i HT, bd. 51, 1972, s. 101–148. O. J. Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536,bd. 5 i CNH, 1977. A. Friis: biografi i DBL3, bd. 9, København 1981. Ø. Rian: Den nye begynnelsen. 1520–1660,bd. 5 i ANH, 1995. L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998.	Vincentsen Lunge, Vincentz (I3348)
16272	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1030)
16273	Vincents Lunge ble drept, under et forhandlingsmøte i Nidaros, av erkebiskop Olav Engelbrektssons menn 10 dager etter julaften 1535. Kristoffer Trondson Rustung var en drapsmann. Han drepte haugevis av folk i sin tid som pirat, men det var drapet på Vincent Lunge som gjorde at danskekongen jaget ham fra landet. Lunge var lensherre på Bergenhus som ble kjeppjaget fra Bergen på grunn av sine heller ufine skatteinnkrevningsmetoder. Da Lunge sendte sin svenske skattoppkrever til Rustunggården Seim, og endte med å slå Kristoffers far helseløs, og å voldta tjenestepikene, rant det over for Kristoffer Rustung. Han bestemte seg for å drepe Lunge og fikk endelig en åpning i januar 1536. Og dermed var helvete løs. Da danskekongen hadde ertet på seg alle naboer og fant ut at han trengte folk i rekkene, benådet han Kristoffer Rustung og gjorde han til admiral.	Vincentsen Lunge, Vincentz (I3348)
16274	Vinstrup	Nilsen Banner, Anders (I7206)
16275	Vinstrup	Nilsen Banner, Anders (I7206)
16276	Vinstrup	Thomasen, Erik "Banner" (I7227)
16277	Virginia Skrogstad May 21, 2017 STERLING – Virginia Skrogstad, 64, of Sterling, died Saturday, May 20, 2017. She was born March 28, 1953 in Sterling, the daughter of Leslie and Doris (Royer) Burger Sr. She married Gary Skrogstad on Sept. 8, 1979, in Sterling. Virginia had worked at the former Anixter for 16 years, and then did sewing and alterations from her home. She enjoyed working crossword puzzles, cooking, and crafting. She enjoyed family time, and especially the many duties of being a loving grandma to Elyiana. Survivors include her husband, Gary; her daughter, Nicole Skrogstad of Sterling; her sisters, Penny (Carl) Murray of Rock Falls, Rozanna (Dick Clementz) Burger of Rock Falls and Mellody Burger of Sterling; her brothers, Rodney (Sue) Burger of Sterling and Randy Burger of Arkansas; her granddaughter, Elyiana Weatherby; and several nieces and nephews. She was preceded in death by her parents; her son, Derek Lee, in infancy; her sister, Diane; and her brother, Leslie Jr.	Burger, Virginia "Skrogstad" (I10265)
16278	Viselagmann Christoffer Casparsen Schøller til Gjølme var borgermester Caspar Schø1lers yngste barn. Han var født 20.november 1630. Student i Leyden. Gift med Maren Andersdatter, datter av kjøpmann og borgermester Anders Olufsen, Fredrikstad. Vice-laugmannen hadde 8 barn, 5 sønner og 3 døtre. Han overtok sin fars hovedgård Gjølme med gods, sagbruk og andre rettigheter, dessuten kom han i besittelse av en rekke andre gårder og jordgods nordenfjelds. Schøllerne var rike herremenn, og det var en vanlig regel i deres tid at pengefolk anbragte sine formuer i jordgods, da pengevesenet ikke var å stole på. Christoffer C. Schøller kjøpte stadig nye jordgods, og deriblandt også Leren gods i Strinda i 1667. Hans bedrifter var av store dimensjoner. Han eide til slutt 114 spand jordgods og en rekke sagbruk i Trondhjems amt. Dessuten hadde han privilegium på 4 sagbruk i Bratsberg amt, samt privilegium på å drive Ytterøens Kobberverk. Viselagmann Schøller døde 1681.	Caspersen Schøller, Christoffer "til Gjølme" (I15315)
16279	Visetgården.	Magerøy, Lars (I5417)
16280	Visetgården.	Magerøy, Anna Jakoba "Rønning" (I5418)
16281	Visetgården.	Magerøy, Torfinn (Torfin) Andreas Kollman (I5421)
16282	Visetgården.	Magerøy, Ingebrikt (I5422)
16283	Visit. Maria.	Siversen Nørstegård, Hans "Hjerkinn" (I10699)
16284	Viste brutto 2.954 og netto 611 riksdaler. Blandt sølvtøyet merkes 2 sølvbrudekroner og morens og svigerforeldrenes initialer.	Hansen Bernhoft, Hans (I2799)
16285	Vitry-en-Brie. Begravet i St.Denis Abbey.	Capet, Henry "Henry 1" (I12222)
16286	Vittnesmålen om en oförklarlig och skrämmande varelse i Storsjön i Jämtland är många - och har långa anor. Under århundraden har Storsjöodjuret visat sig för människorna i Storsjöbygden. Försöken till förklaringar av fenomenet har varierat, men ?nnu har ingen lyckats bevisa vad det är som finns i vattnet. Den första kända skriftliga förklaringen om ett odjur vid Storsjön härstammar från 1635. En kyrkoherde vid namn Mogens Pedersen från Herdal nedtecknade sägnen om Jata och Kata. Den berättar om två troll som kokade vatten i en kittel vid Storsjöns strand. När de hade kokat i många år började det stöna och kvida ur kitteln och sedan kom en stor knall. Lake Storsjön in Sweden is another lake that was brought into being during the ice age. It is about 300 feet deep. Stories of a monster called Storsjöodjuret have persisted for 400 years. There are said to be 200 documented witness reports from 500 people who have seen Storsjöodjuret. Many more have spoken of seeing something in the lake. It is described as serpentine and humped with large eyes. In 1635, Mogens Pedersen from Herdal, wrote down the legend about two trolls who were boiling a mixture in a large kettle on the shore of the lake. When they had boiled the mixture for years and years, the contents of the kettle began to groan and wail and there was a loud bang. A strange animal with a black serpentlike body and a cat-like head jumped out of the kettle and disappeared into the lake. The monster enjoyed living in the lake, it grew unbelievably large and terrorised the people living on the shores of the lake. After some time it extended all the way around the island Frösön, and could bite its own tail.	Pedersen Herdal, Mogens (Mons) "Herdalinus" (I1717)
16287	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1030)
16288	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22747)
16289	Voksen var en av storgårdene, den største i Aker, beliggende ved inngangen til Sørkedalen. Den har fra langt tilbake vært odelsgård. I lensregnskapene fra 1606 og utover oppføres Bjørn Woxen som gårdens enebruker. Trolig var Bjørn en sønn av tidligere eier, Peder Woxen, eller i hvertfall en nær slektning/arving til denne. Ifølge den eldste odelsjordebok i Aker av 1615 er det bare et par bønder som eier jord i de gårder de selv bruker, deriblant Bjørn Woxen: Bondens Odel och Jordegods udi samme Gaard 1 (skip)pund malt. I 1620 var det 8 bønder som betalte landskyld i Aker - kun 2 av dem eide den jord de drev: odelsbøndene Bjørn Woksen og Mogens Holmen. I jordeboken for 1624 og stadig senere oppgis Bjørn Woxen å eie av følgende odelsgods: Woxen, 1 skippund, Wigernis i Urskog, 1 skippund, Mellemb och Jardar, 1 fjerding. Tilsammen 2 skippund 1 fjerdings tunge (motsvarende en alminnelig fullgård). Bjørn Woxen giftet seg med Randi Mogensdatter fra Holmen, hvor hun vokste opp med i alle fall 3 brødre. Etter Bjørn Woxens død, omkring 1633, ble hans eiendommer delt mellom arvingene, hans sønner og døtre (minst 7 var det av dem). Bjørn Woxens datter, Marthe, giftet seg med Lars (Laurits) Jonssøn fra Smestad, og de 2 overtok gården etter far/svigerfar Bjørn Woxen, og må derfor ha løst ut flere av medarvingene. Lars Woxen eide o 1640-årene og ennå i 1660hele 11 lispund i gården, mens Hans Bjørnssøn Ullern eide 4,5 lispund og Erik Hanssøn Lindeberg likeledes 4,5 lispund i gården (sistnevnte var visstnok gift med Anne Gundersdatter, sønnedatter av Bjørn Woxen). I 1660-årene må Lars Jonssøn ha løst inn også resten av svigerfarens part i gården. Ved skjøte 19.mai 1664 kjøpte han 1 fjerding i gården av rådmann Morten Lauritssøn Ugle, som tydeligvis hadde arvet, eller kjøpt, Hans Ullerns eller Erik Lindebergs part. Den østre part av Voksen kjøpte Lars Jonssøn ved skjøte 14.mai 1672 av Carsten Madssøn Mechlenburg.	Pedersen Woxen, Bjørn (I15803)
16290	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I13176)
16291	Vold var kirkegods, som senere ble tillagt prestebordet i Kristiania. Oppført herunder i 1593. Nils nevnes på Vold i 1612 og 1628. I 1684 har Jens Paulsen Grav innstevnet sin bror Svend om delingen mellom gårdene. Siber Ballerud vitner om at for 50 år siden arbeidet han undertiden for Nils Vold, som i de dager bodde på Vold og var lensmann. Da stillingen som lensmann ofte gikk i arv i slekten, kan man tro at lensmann Paul Iversen Volds mor, Mari Nilsdatter, var datter av nevnte Nils Vold.	Wold, Nils (I15815)
16292	Voldsminde. Foreldre: Nils Olsen Nervik og Erika Guttormsdatter Kirkebymo.	Nervik, Dina Helga "Skrogstad" (I4631)
16293	Volhaugen ble ryddet i kongens alminding på østsiden av Vådalsvatnet på slutten av 1700-tallet. På denne tiden var det kommet mange gudbrandsdøler nordover, deriblant Gulbrand og Maria og datteren Ingeborg. De bodde fra 1774 i Tønneleira, og fikk 3 barn der, men i 1779 eller 1780 fikk de rydde seg plass i allmenningen. Datteren Anne Lisbeth ble født der. Gulbrand døde på Volhaugsplass bare 46 år gammel i 1785. Enken Maria blir gift igjen 1,5 år senere med den 20 år gamle Lars Andersen.	Eriksen Høybye, Gulbrand "Tønneleira" / "Volhaugen" (I14236)
16294	Voluntær med fenriks reforme, hvilket menes å inneha graden uten å utføre tjenesten (overtallig), ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiments Skognske kompani. 1719–1750: Nordenfjelske dragonregiment besto av: Sparbuske kompani, Værdalske kompani, Skognske kompani, Stjørdalske kompani, Guldalske kompani, N. Mel. og Søndre Hedemarkske kompani.	Jacobsen Matheson, Statius Jacob (I1810)
16295	Vor kjære Far, Grosserer Niels S. Hiorth, døde stille inat. Fredriksstad 10. December 1911. Børnene. Begravelsen foregaar fra Glemminge Kirke Lørdag 16. Kl.1. Slik lød dødsannonsen som barna satte inn i Fredrikstad Tilskuer. Den 11.desember står også bilde og nekrolog i samme avis: Grosserer Niels S Hiorth som døde Nat til igaar, var født paa Solbrække i Onsø 15de April 1825. 13 1/2 Aar gammel kom han i Butik til Drammen, hvor han arbeidet, til han i 1844 kom hit til Byen i kignende Stilling. I 1817 ansattes han i Peter Gelertsens Trælastforretning hersteds - den første Trælastforretning i nogen større Maalestok her paa Stedet. Da Grosserer Gelertsen i 1865 døde, overtok Hiorth under Firma Peter Gelertsen & Co. Forretningen som han drev til 1877. Fra den Tid har han været knyttet til Firmaet J.N.Jacobsen & Co. som Hovedbokholder. Grosserer Hiorth var en arbeidsom og dygtig Mand, ordentlig punktlig og nøiaktig i al sin Færd. Stille og lunt vandret Hiorth sin lange Livsvei. Velvillig og hjælpsom var han. Naar der opfordredes til Hjælp for en eller anden Ulykkelig, saa var Hiorth den første til at komme med sin Gave. Han Død vil bli mottat med Vemod av alle, der som i Berøring med ham. En vennesel og fredselskende mann er ikke mere, en hedersmann av den gode, gamle skole.	Hiorth, Niels Severin (I25)
16296	Vratislaus (or Wratislaus) 2 (Czech: Vratislav 2.) (d. 14 January 1092), the son of Bretislaus 1 and Judith of Schweinfurt, was the first King of Bohemia as of 15 June 1085. The royal title was merely a lifetime grant from Holy Roman Emperor Henry IV, however, and was not hereditary. Before being raised to the royal dignity, he had ruled Bohemia as duke since 1061. On his father's death in 1055, Vratislaus became duke of Olomouc. He fell out with his brother Spytihnev 2 and was exiled to Hungary. Vratislaus regained his Moravian ducal throne with Hungarian assistance and eventually reconciled with his brother and succeeded him as duke of Bohemia. Vratislaus was an ally of the Emperor Henry 4. He supported Henry in both the Investiture Controversy against the popes and the rebellions in Saxony that dominated his long reign. Pope Gregory 7, having already gained the support of Boleslaw 2 of Poland, was keen on roping in the duke of Bohemia to surround the emperor with adversaries fighting for the church. The pope confirmed Vratislaus in the privilege of wearing the mitre and tunic which his predecessors had. The pope also expressed gratitude for the regular payment of tribute to the Holy See. Vratislaus was often at odds with his brother Jaromír, the bishop of Prague, and he wore his religious vestments around the bishop to irritate him. Jaromír, for his part, ignored the creation of a new Moravian diocese by Vratislaus in 1063. Jaromir even went so far as to take by arms the relics removed from Prague to Moravia. Despite the pope's support for Vratislaus' new see, the Bohemian duke was unswayed in his loyalty to the emperor. The Saxons revolted under Duke Magnus of Saxony and Otto of Nordheim, Duke of Bavaria, in 1070 and Boleslaus of Poland attacked Bohemia in 1071. In August 1073, Henry responded with an invasion of Poland, but a new Saxon revolt drew him back in 1075. Vratislaus joined him, and they defeated the rebels on 9 June at the First Battle of Langensalza. The Bohemian troops showed conspicuous bravery. Henry then took Jaromír to Germany to be his chancellor under the name of Gebhard and Vratislaus was greatly relieved. Vratislaus also took part in the wars against the anti-kings who opposed Henry's rule and were elected by a faction of the nobility to replace him. At the Battle of Flarchheim, only through the aid of Vratislaus' contingent was the imperial army capable of overcoming the rebels of the papally-approved claimant Rudolf of Rheinfelden, Duke of Swabia. Vratislaus even succeeded in seizing Rudolf's golden sword. The golden sword was then carried in front of Vratislaus on state occasions. Vratislaus raised an army to serve in Henry's Italian campaign of 1081. In 1083, Vratislaus and his Bohemians were with Henry when they entered Rome itself. Despite his serving an excommunicated emperor, Vratislaus maintained good relations with the papacy. Nonetheless, Gregory refused to grant Vratislaus permission to use the Slavonic liturgy. Never, however, did Vratislaus link his fate with that of Henry's antipope, Clement 3. Vratislaus coveted the largely Slavic marches of Meissen and Lusatia, but, in spite of Henry's promises and Bohemian successes against the rebellious margraves, he never received them. He held Lower Lusatia between 1075 and 1086, but in 1088, with the insurrection of Egbert 2 of Meissen, Henry granted the region to Henry of Ostmark. Vratislaus was thereafter cool to Henry's military adventures. He never wavered in his loyalty, but he abstained from giving the emperor martial aid. It was a Premyslid tradition that Moravia would be entrusted to the younger brothers of the ruling prince. In Vratislaus' case, his 2 younger brothers Conrad and Otto inherited Brno and Olomouc and the youngest, Jaromír, entered the church. However, enmity grew between the brothers. It was then that Vratislaus founded the diocese of Olmütz (diocese of Olomouc), under the Archbishopric of Mainz, to counter Otto's authority within his province. Both pope and emperor took a hand in mediating the conflict, which was partially fixed with Henry's appointment of Jaromír as chancellor in 1077. In April 1085, a reichstag convened in Mainz suppressed the Moravian see, but Vratislaus later re-founded see. Jaromír protested in Rome to Pope Urban 2, but died in 1090 before a pope ruled on the matter. Sadly for Vratislaus, his last years were occupied by dynastic quarrelling. When his brother Otto died in 1086, he gave Olomouc to his son Boleslaus, which was seen to be an act against the interests of Conrad. Vratislaus raised an army against Conrad and sent it out under his other son Bretislaus. This son turned on him. Vratislaus, in keeping with Bohemian custom, designated an heir: Conrad. Thus reconciled, the two attacked Bretislaus, who fled to Hungary. Vratislaus died of a hunting wound on 14 January 1092 after a reign of thirty years. He was buried in St. Peter and Paul's Church, Vyšehrad. By (re)creation of the Bishopric of Olomouc (1063) and creation of the Vyšehrad Chapter (1070 - richly endowed, independent from the Prague bishop, subjected directly to the Holy See) and also by his obstinacy in conflict with the Prague bishop Jaromír, Vratislaus ultimately little depressed importance of bishop of Prague in domestic Bohemian politics, enabling thus more unified rule over the country for all following dukes and kings. Vratislaus's policy towards the Holy Roman Empire set an example to follow for the next (12th) century, leading ultimately to permanent elevation of Bohemia to kingdom in the beginning of 13th century. His marriage policy not only shows the rising position of Premyslids among European dynasties (Vratislaus's father Bretislaus had to abduct his wife Judith of Schweinfurt in 1019), but also set direction for his followers (as to dynastic bonds to pursue towards Poland and Hungary). Vratislaus was married 3 times. His first wife Maria died during premature childbirth. He married the second time in 1057 to Adelaide, daughter of Andrew 1 of Hungary, who died in 1061. They had 4 children: 1. Vratislaus (-1061). 2. Judith (1056/58-1086), married to Ladislaus I Herman, son of Casimir 1 of Poland. 3. Ludmila (-after 1100). 4. Bretislaus 2 of Bohemia (c. 1060–December 22, 1100), Duke of Bohemia. In 1062, Vratislaus married a third time to Swatawa of Poland, a daughter of Casimir 1 of Poland. They had 5 children: 1. Boleslaus (-1091). 2. Borivoj 2 of Bohemia (c. 1064-February 2, 1124), Duke of Bohemia. 3. Vladislaus 1 of Bohemia (-April 12, 1125), Duke of Bohemia. 4. Sobeslav 1 of Bohemia (-February 14, 1140), Duke of Bohemia. 5. Judith (c. 1066-9 December 1108), married to Wiprecht 2 of Groitzsch.	av Böhmen, Vratislav "Vratislav 2" (I4501)
16297	Vrejlev.	Pedersdatter Stagsted, Dorthe (I13532)
16298	Vrejlev.	Pedersdatter Stagsted, Dorthe (I13532)
16299	Vrejlev.	Jensen, Ansine Marie "Hvolsig" (I13549)
16300	Vrejlev.	Jensen, Ansine Marie "Hvolsig" (I13549)