Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 1,901 to 1,950 of 16,282

#	Notes	Linked to
1901	Begravet ved Beech Grove Cemetery.	Bonshire, Jacob Harold (I3844)
1902	Begravet ved Beech Grove Cemetery.	Lorentzen, Laura Oline "Bonshire" (I1279)
1903	Begravet ved Elm Ridge Memorial Park.	Sæthre, Ole Ansgar (I6816)
1904	Begravet ved Elm Ridge Memorial Park.	Lorentzen, Karen Gustava "Sæthre" (I1278)
1905	Begravet ved Hillside Cemetery, Cortland Manor.	Lorentzen, Fredrik (Frederick) Kristian (I1277)
1906	Begravet ved Hillside Cemetery, Cortland Manor.	Ayers (Ayres), Helen Lula "Lorentzen" (I3838)
1907	Begravet ved Stalsberg kirkegård.	Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
1908	Begravet ved Stalsberg kirkegård.	Sollie, Ellinor Sofie "Lorentzen" (I517)
1909	Begravet øst for koren ved den gamle ærverdige steinkirken. Den store steinhella over grava låg der enno i 1860. Sidan vart ho seld til storbåttropp. No har trønderungdomen reist ein gild bauta på grava.	Sakariassen Kirkemyr, Isak "Høyem" (I1586)
1910	Begynte militærtjenesten i 1775, var sersjant til 3.mars 1784 da han ble sekundløytnant á la suite ved 1.Trondhjemske nasjonale infanteriregiment. Virkelig sekundløytnant ved samme regiment ble han 17.mars 1786 fra 1.april samme år. Premierløytnant ved Stodske nasjonale kompani 7.juli samme år, men ble så forflyttet til Sparbuske i 1787, atter til Stodske igjen i 1789 og endelig til Nærøiske kompani i 1795. Kapteins karakter fikk han 3.januar 1800, og virkelig kaptein og chef for Selbuske kompani fra 19.april 1805, men fikk Nærøiske kompani året etter. Avskjed 4.januar 1808.	Jacobsen Matheson, Jacob Bolche (I1812)
1911	Begynte sin karriere ved Norges Statsbaner 17.mars 1952.	Malvig, Fritz Waldemar (I8685)
1912	Begynte å male før 1928. Utdannet i Paris.	Bjørset, Eilisif (Ellisif) Bentzen "Holy" (I9261)
1913	Bekostet byggingen av Gjøvik kirke. Gjøvik kirke het opprinnelig Hunn og Gjøvik kirke. Foranledningen var at Hunn kirke bygd 1822 kom utenfor byens murer da Gjøvik ble egen by i 1861. Byens befolkning ønsket å bygge en ny kirke for byens befolkning, samt en kirkegård i tilknytning til denne. Her var det bypatriotismen som rådet, siden Hunn kirke lå beleilig til for byens befolkning. Og dessuten sa gjøvikenserne seg godt fornøyd med de økonomiske betingelsene Vardal kommune satte for bruk av kirka. Problemet med den åttekantede kirka var at den var vanskelig å få varmet opp det høye kirkerommet. Men det var et problem de delte med vardølene. Overrettssakfører Martin Engelhardt Hoff var den som gikk i spissen for å få kirke i selve Gjøvik. Det er mulig at han og andre mente at kirka i utgangspunktet kunne flyttes inn i byen. Selv gikk han konkurs. Men så døde Hoffs svigerfar, garver og bryggerieier Forseth 1. desember 1880. Hoff ble igjen en velholden mann. Hoff tilbød Gjøvik by og Hunn anneks en passende tomt til en ny kirke. Forutsetningen var blant annet at både Vardal og Gjøvik skulle ha lik eiendomsrett over den. Politikerne tok med glede i mot tilbudet. Kirketomta lå i Klokkerskogen øst for det gamle poståpneriet. Den lå på en haug som var bevokst av gran og furu. Nedover mot Mjøsa og nordover vokste det den gang tett skog. Arkitekten som ble engasjert var Jacob Wilhelm Nordan. Grunnsteinnedleggelsen skjedde den 31. juli 1881. Mange hadde samlet seg og overvar det hele. Da prosesjonen med blant andre flere av begge kommunenes representanter deltok, var kommet på plass, talte prost Peter Gustav Blom over 1. Peter 2: For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme". Prost Blom la et dokument ned i en kobberhylse som fortalte at Martin Engelhardt Hoff og frue skjenket denne kirke da Halvor Olsen Folkestad var biskop i Hamar stift. Hylsa ble så lagt i grunnmuren. Ordfører i Vardal, Jørgensen- Veum og ordfører i Gjøvik, Haagen Skattum, murte deretter igjen grunnsteinen. Høytideligheten ble omkranset av salmene - Vår Gud han er så fast en borg - og - Kirken er et gammelt hus. Overretssakfører Martin Engelhardt Hoff og hustru Julie bekostet ca 60.000 av utgiftene til byggingen av kirka og inventaret.	Hoff, Martin Engelhardt (I12654)
1914	Béla 1 the Champion or the Wisent (Hungarian: 1. Bajnok or Bölény Béla, Slovak: Belo 1.; before 1020 – 11 September 1063) was King of Hungary from 1060 until his death. He descended from a younger branch of the Árpád dynasty. Béla's baptismal name was Adalbert. He left Hungary in 1031, together with his brothers, Levente and Andrew, after the execution of their father, Vazul. Béla settled in Poland and married Richeza (or Adelaide), daughter of King Mieszko 2 of Poland. He returned to his homeland upon the invitation of his brother Andrew, who had in the meantime been crowned King of Hungary. Andrew assigned the administration of the so-called ducatus or - duchy - which encompassed around 1/3 of the territory of the Kingdom of Hungary, to Béla. The 2 brothers' relationship became tense when Andrew had his own son, Solomon, crowned king, and forced Béla to publicly confirm Solomon's right to the throne in 1057 or 1058. Béla, assisted by his Polish relatives, rebelled against his brother and dethroned him in 1060. He introduced monetary reform and subdued the last uprising aimed at the restoration of paganism in Hungary. Béla was fatally injured when his throne collapsed while he was sitting on it. Most Hungarian chronicles, including Simon of Kéza's Gesta Hungarorum and the Illuminated Chronicle, record that Béla's father was Ladislaus the Bald, a cousin of Stephen, the first King of Hungary. However, many of the same sources add that it is sometimes claimed that Béla and his two brothers—Levente and Andrew—were in fact the sons of Ladislaus the Bald's brother, Vazul. The chronicles also refer to gossip claiming that the 3 brothers were their father's illegitimate sons, born to a girl from the Tátony clan. Modern historians, who accept the latter reports' reliability, unanimously write that the 3 brothers were the sons of Vazul and his concubine. Béla was born between 1015 and 1020. It is debated whether Béla was a second or a third son. The former view is represented, for example, by the Polish historian Wincenty Swoboda, and the latter by the Hungarian scholars Gyula Kristó and Ferenc Makk. Kristó and Makk write that Béla's name most probably derived from the Turkish adjective bujla (noble). However, the name may also be connected to the Slavic word for white (bjelij) or to the Biblical name Bela. King Stephen's only son who survived infancy, Emeric, died on 2 September 1031. Thereafter, Vazul had the strongest claim to succeed the King. However, the monarch, suspecting that Vazul inclined towards paganism, favored his own sister's son, Peter Orseolo. In order to ensure his nephew's succession, Stephen had Vazul blinded. Béla and his two brothers fled from the kingdom. They first settled in Bohemia, but their condition of life was poor and mean there. They moved to Poland, where they received a warm reception from King Mieszko 2. According to the Hungarian chronicles, Béla participated in a Polish expedition against the pagan Pomeranians and defeated their duke in single combat. The Illuminated Chronicle narrates that the Polish monarch praised the boldness and strength of Duke Béla and bestowed on him all the Pomeranian tribute. The King even gave his daughter—named either Richeza or Adelaide—in marriage to Béla and granted a goodly quantity of land to him. Makk says that Béla was not baptized until just before his marriage; his baptismal name was the Germanic (not in citation given) one of Adalbert. At that time the Pomeranians refused to pay their yearly tribute to the Duke of Poland, to whom they were subject. The Duke set out to exact by force of arms the tribute due to him from the Pomeranians. Then the Pomeranians, who were pagans, and the Poles, who were Christians, agreed together that their leaders should meet each other in a duel, and if the Pomeranian fell defeated, he would render the customary tribute; and if the Pole, then he might bewail its loss. Since (the) Duke (Mieszko) and his sons shrank in fear from the duel to be fought, (Béla) presented himself before them and through an interpreter spoke thus: If it is pleasing to you, Poles, and to the lord Duke, although I am of nobler birth than that pagan, yet I will fight for the advantage of your kingdom and for the honour of the Duke. This was pleasing both to the Pomeranians and to the Poles. When they met in combat, armed with lances, (Béla) is said to have struck the Pomeranian so manfully that he unseated him from his horse; and the Pomeranian could not move from the spot where he had fallen, and [Béla] smote him with his sword. Then the Duke of the Pomeranians confessed himself at fault; and the Pomeranians, seeing this, humbly submitted to the Duke of Poland and paid the accustomed tribute without murmuring. — The Hungarian Illuminated Chronicle. King Mieszko 2 died in 1034; his son and heir, Casimir was forced to leave Poland. A period of anarchy followed, which lasted at least until 1039 when Casimir returned. According to Kristó and Makk, Béla was staying in Poland during this period; he even may have administered the kingdom in the name of his absent brother-in-law.[17] On the other hand, the Polish historian, Manteuffel writes that Béla and his two brothers, in contrast with the unanimous report of the Hungarian chronicles, arrived in Poland only with Casimir, after 1039. It is beyond a doubt that Levente and Andrew departed from Poland in about 1038, because—according to the Illuminated Chronicle—they did not want to live the life of hangers-on in the Duke of Poland's court, regarded only as Béla's brothers. Upon leaving Poland, Andrew and Levente settled in Kiev. They returned to Hungary after a rebellion which was dominated by pagans broke out against King Peter Orseolo in 1046. The King was dethroned, and Andrew was proclaimed king. Levente died in the same year and Andrew, still childless, decided to invite Béla back to Hungary. Having lost one brother, King Andreas sent to Poland to his other brother Bela, calling him with great love and saying: Once we shared poverty and labour together, and now I ask you, most beloved brother, that you come to me without tarrying, so that we may be companions in joy and share in the good things of the kingdom, rejoicing in each other's presence. For I have neither heir nor brother except you. You shall be my heir, and you shall succeed me in the kingdom. Won by these words, Béla came to the King with all his family. When the King saw him, he rejoiced with a great joy, because he was fortified by his brother's strength. Then the King and his brother Bela held a council and divided the kingdom into three parts, of which two remained under the proprietorship of the royal majesty or power and the third was put under the proprietorship of the Duke. This first division of the kingdom became the seed of discord and wars between the dukes and the kings of Hungary. — The Hungarian Illuminated Chronicle. Urged by his brother, Béla returned in 1048 and received one-third of the kingdom, with the title of duke. Béla's ducatus or duchy encompassed large territories along the eastern and northern borders, including the regions of Nyitra (Nitra, Slovakia) and Bihar (Biharia, Romania). He possessed a wide range of royal prerogatives, including coinage. The half-denars minted for him bore the inscription BELA DUX (Duke Béla). According to Steinhübel, the mid-11th-century timber and earth walls of the fortress of Nyitra were erected in Béla's reign. The 2 brothers closely collaborated in the subsequent years. According to the Illuminated Chronicle, they together worked out a military strategy against the Germans, who were frequently invading the kingdom in the early 1050s. Ferenc Makk writes that Béla's epithets—the Champion or the Wisent — are connected to his fighting against the Germans. The chronicler emphasizes that Andrew and Béla lived in a great tranquillity of peace even after Andrew fathered a son, Solomon, in 1053. Béla was one of the lords witnessing the deed of the foundation of the Tihany Abbey, a Benedictine monastery that his brother established in 1055. The 2 brothers' good relationship deteriorated after King Andrew had the child Solomon crowned king in 1057 or 1058. The coronation was the consequence of the peace negotiations with the Holy Roman Empire, because the Germans did not acquiesce in a marriage between Solomon and Judith—the sister of the young German monarch, Henry IV—until Solomon's right to succeed his father was declared and publicly confirmed. Thereafter Andrew was determined to secure the throne for his son. He invited Béla to his manor in Tiszavárkony, where the King offered his brother a seemingly free choice between a crown and a sword (which were the symbols of the royal and ducal power, respectively). However, he had ordered that Béla be murdered if he chose the crown. Having been informed of his brother's secret plan by one of his own partisans in the royal court, Béla opted for the sword, but he departed for Poland after the meeting. He returned to Hungary, in the autumn of 1060, with Polish troops that Duke Boleslaus the Bold of Poland had provided. Around the same time, German reinforcements arrived in Hungary to assist Andrew against Béla. The ensuing civil war ended with the victory of Béla, who defeated his brother in two successive battles fought at the river Tisza and at Moson. The King was seriously injured and died soon afterward. His partisans took his son, the child Solomon, to Germany. Béla was crowned king in Székesfehérvár on 6 December 1060. He ordered that the wives and sons and all the property of all those who had followed his nephew to Germany should be protected and kept safe and sound, which induced many of Solomon's partisans to reconcile themselves to Béla's rule and return to Hungary. He reformed the coinage and introduced large coins of purest silver into circulation. In order to stabilize the new currency, Béla maximized the prices and eliminated the black market. He also ordered that weekly markets should be held on Saturdays, instead of Sundays, in the kingdom. The historian Nora Berend says that the latter measure may have adversely affected Jewish activities, because Jews, who observed the Sabbath, could not work on Saturdays. Béla decided to discuss his innovations with the representatives of the freemen, and sent heralds throughout all Hungary to summon two elders with gift of speech from each village to a royal council, according to the Illuminated Chronicle. A great crowd of commoners gathered in Székesfehérvár in 1061. They demanded the restoration of paganism and the murder of clergymen, but Béla collected his army and suppressed their uprising within three days. Béla attempted to conclude a peace treaty with the Holy Roman Empire. For this purpose, shortly after his coronation, he released all German commanders who had assisted his brother during the civil war. However, the young German monarch's advisors refused Béla's proposals.In the summer of 1063, an assembly of the German princes decided to launch a military expedition against Hungary to restore young Solomon to the throne. Béla was planning to abdicate in favor of his nephew if the latter restored his former ducatus, but he was seriously injured when his throne broke beneath him in his manor at Dömös. The King—who was half-dead, according to the Illuminated Chronicle—was taken to the western borders of his kingdom, where he died at the creek Kinizsa on 11 September 1063. Béla was buried in the Benedictine Szekszárd Abbey, which he had set up in 1061. Following Béla's death, his three sons—Géza, Ladislaus and Lampert—sought refuge in Poland, and Solomon ascended the throne. Béla married, in about 1033, a daughter of King Mieszko 2 of Poland. According to Makk, her name was either Richesa or Adelheid. Their eldest children, Géza and Ladislaus - who became kings of Hungary in 1074 and 1077, respectively — were born in Poland in the 1040s. Béla's third son, Lampert, was born after Béla's return to Hungary. Lampert was followed by a daughter named Sophia, who was first married to Margrave Ulric 1 of Carniola, and later to Duke Magnus of Saxony. Her younger sister, Euphemia, became the wife of Duke Otto 1 of Olomouc. Béla's third daughter, Helena, was the queen of King Demetrius Zvonimir of Croatia. An unnamed daughter of Béla became the first wife of a Hungarian nobleman, Lampert of the Clan Hont-Pázmány. According to the historian Martin Dimnik, Béla also fathered a fifth daughter, Lanka, who was the wife of Prince Rostislav Vladimirovich of Tmutarakan.	av Ungarn, Bela "Bela 1" (I3732)
1915	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I643)
1916	Bendik var også med i skolestyret.	Erlingsen Farnes, Bendik (I7970)
1917	Bendix Ofersen Møller nevnes 11.februar 1671 (pantebok nr.1 s.39), da han av Munkholmens kommandant Ifuer (Ivar) Skioldborg kjøper ved skjøte en gård, beliggende på nåværende Brattørveiten. Det var i byens 4.kvarter i Vor Frue sokn. Dette fjerde kvarter utgjorde byens nordligste bebyggelse utover mot fjorden. Bendix var da - dansk skolemester - og drev privat almueskole, som det fantes et par stykker av i Trondheim. Fagene på skolen var lesing, skriving og regning. Han hadde sikkert drevet skole i noen år før 1671 også, da hans eldste sønn Peder ble født i 1668. Disse almueskolene var beregnet på å gi, kanskje særlig håndverkerbarn, ferdigheter i lesning, skrivning og regning. Latinskolen tok jo særlig sikte på presteutdannelse. De - danske skolemestrenes - undervisning ble gitt mot betaling, og var dermed bare var aktuell for de bedrestiltes barn. De fattiges barn fikk derfor ingen skolegang. Noen særlig innbringende levevei var ikke skolemestrenes gjerning. De - danske skolemestrene - levde av de skolepengene elevene betalte, men hadde som oftest litt bifortjeneste ved siden av. I 1686 ble det opprettet kommunale skoler, som gjorde at privatskolene fikk færre elever, men siden Bendix døde allerede i 1688, ser det ikke ut til at han ble så berørt av dette. Undervisningen foregikk felles for alle klasser i et rom, nemlig skolemesterens største stue. En del informasjon om undervisningen ved de private almueskolene får man ved å lese en tilfeldig prosess om gutten Lauritz Jacobsens arv. Lauritz begynte i 1671 på en av byens almueskoler, usikkert hvilken, og sluttet i 1675. Av de regninger formynderen Peder Claussen Lund fremlegger i prosessen, fremgår det at han i det første året for guttens regning anskaffet en katekismus og en evangeliebok, i det neste året Davids psalmer, og i det tredje året atter en katekismus. Først i det fjerde året fikk gutten en regnebok og en regnesten. Dessuten medgikk det i alle årene skrivesaker, penner, blekk og papir - første året 2 bøker skrivepapir, i hvert av de fire neste årene 4 bøker skrivepapir. Alle byens kramboder førte da også nettopp disse bøker som fast lager, som katekismer, ABC-bøker, evangeliebøker og regnebøker. For Bendix Møllers vedkommende synes han å ha levd under noenlunde sorgfrie kår. Han var blant annet mønstringsskriver for Trondheims skattemanntall, som han hentet inn litt ekstrainntekt for. En god beskjed om hans økonomi får vi gjennom et par skrifter, blant annet i skiftet etter hans første hustru. Skjønt boets aktiva kun kom opp i 200 riksdaler, var det på den annen side heller ingen gjeld. Likeledes tyder endel sølvskjeer og et sølvkjede blant hans eiendeler på ikke alt for trange kår. Av bøker eide han en tysk og en dansk bibel, som kan gi et bilde av hans dannelses- og kunnskapsnivå. Bendix Møller var gift 2 ganger. Med sin første kone, Dorethe, fikk han 3 barn (Kiersten, Peder og Maren). Det andre ekteskapet var barnløst. Litt mer om gården som Bendix kjøper i 1671: Den 6.mai 1700 skjøter Maren Bendixdatter sin halvpart i gården til Thomas Nilsen snekker. Den 7.oktober 1700 skjøter Peder Bendixen sin halvpart til enken Gollou Pedersdatter.	Ofersen Møller, Bendix (I2242)
1918	Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark. Den svenska så kallade Genealogia folkungorum, som är trehundra år yngre än Saxo men åberopar sig på en gammal uppteckning i Varnhem, är källan till tillnamnet Snivil och uppgiften att Bengt skall ha varit fader till Birger Brosa, Magnus Minnisköld och Karl Döve samt farfar till Birger Jarl. Tillnamnet Snivil kan enligt Lagerqvist och Åberg tolkas antingen som den lille eller som näsvis bängel eller ha syftat på snor.	Folkesson, Bengt (I4737)
1919	Benjamin var gift med Vibeke Kathrine Møller, født 16.oktober 1839 i Trondheim. I 1865 hadde de datteren Marie Magdalena, født 7.november 1863 i Namsos. Benjamin Dønnessen ble boende i Botn til ca.1873-1874, og han og kona fikk 4 barn mens de bodde her: Jens Konrad, født 1866, Laura Mathilde, født 1868, Anna Bergitte, født 1870 og Ragna Dorthea som var født i 1872. I 1875 finner vi Benjamin Dønnessen som forpakter av klokkergården på Framnes. Familien på Framnes i Ofoten under folketellingen i 1875: Benjamin Dønnessen, f.1832 i Nostvigs S. Brønø Prgj. Kone Vibekke Kathrine Dønnessen f.Møller, f.1839 i Dom Sognet i Throndhjems By. Barn: Jens Konrad Dønnessen, f.1867 Evenes S Ofoten. Marie Magdalene Dønnessen, f.1863 i Namsos By. Laura Mathilde Dønnessen, 1868 Evenes S Ofoten. Anna Bergithe Dønnessen, f.1870 Evenes S Ofoten. Rogna Dorthea Dønnessen, f.1872 Evenes S Ofoten. Datter (Konstanse) Dønnessen, f.11.oktober 1875, Ankenes S. Ofoten.	Dønnesen, Benjamin (I9243)
1920	Benkt Harniktsson ble slått i hjel i et bondeopprør i 1445.	Hartniktsen til Skaaden, Benkt (Beinkt) (I5994)
1921	Benkt Harniktsson var ridder og sysselmann i Gudbrandsdalen og ble slått i hjel i et bondeopprør i 1445.	Hartniktsen til Skaaden, Benkt (Beinkt) (I5994)
1922	BENTE & ARNE tilbyr dansemusikk og underholdning til de fleste typer arrangementer. Et svært variert, repertoar - og ekte spilleglede - kjennetegner duo'en som har lang fartstid på scenen. For BENTE startet karrieren allerede i 1964, med dansebandet The SHAMROCKS, og hun har siden jobbet aktivt som både sangerinne og skuespiller. ARNE begynte i Pop-band i 1963, og han har opp gjennom årene vært sanger og gitarist i bl.a. GROMGUTAN, JASON og VIKINGS. Begge har plateutgivelser bak seg og har flittig turnert land og strand i en årrekke. Det meste av av reportoaret er hentet fra de siste førti årenes hitlister. Gamle og nye slagere, blandet med noen svensktoppar og en hel del Country-perler, ispedd noe gammeldans og swing, utgjør en heftig mix av dansbar og underholdende musikk, tilpasset de fleste aldersgrupper. I tillegg opptrer BENTE med diverse underholdningsinnslag, basert på en del revy-figurer hun har utviklet i de siste årene. Disse kan tilpasses, og sette en ekstra spiss på de fleste arrangement. Morsomme innslag, som også kan bookes uavhengig av dansemusikken.	Aune, Bente "Haugen" / "Vaadan" (I843)
1923	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I9507)
1924	Bente Hagem er en norsk næringslivsleder. Hun er konserndirektør i Statnett (fra 2001) og sitter også i en rekke styrer. Hun er styreleder i European Network of Transmission System Operators for Electricity i Brussel, en sammenslutning av 41 europeiske kraftsystemoperatører. Hun har vært styreleder for el-børsen Nord Pool Spot, styremedlem i NSB og hovedstyremedlem i NHO. Tidligere har hun vært konserndirektør for - Gas Business Development - i Statoil. Hagem satt i det regjeringsoppnevnte Gassteknologiutvalget. Til sammen har hun sittet i rundt 30 styrer og utvalg. Hagem gikk på Southbury High School i Connecticut i USA, og tok examen artium ved Frydenberg gymnas i Fredrikstad i 1973. Etter grunnfag i sosiologi utdannet hun seg til sivilagronom med spesialisering i industriell økonomi ved Norges landbrukshøgskole 1975–1980. Hun har hatt direktørstillinger i Norsk Kjøtt, Fellesslakteriet og Statoil.	Hagem, Bente (I14754)
1925	Bente Heiberg Danbolt døydde laurdag 6. oktober, nær 81 år gammal. Det er mange i Skule-Noreg og i fagrørsla som med stor respekt minnest ein dyktig lærar og ein skarpskodd tillitsvald. Bente Heiberg Danbolt var utdanna adjunkt med faga fransk, historie og norsk. Etter utdanninga arbeidde ho først i Kristiansand. I største delen av yrkeskarrieren var ho tilsett ved Gosen ungdomsskole i Stavanger. Ho avslutta yrkesløpet som personalsjef i Stavanger kommune i 2005. Men ikkje minst har Bente Heiberg Danbolt sett spor etter seg som tillitsvald... Hentet fra minneord, 16.november 2018 av Anders Folkestad.	Heiberg, Bente "Danbolt" (I23038)
1926	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I845)
1927	Benthe Christensdatter 55,5 år, forsørger Snedker Johanes Larsen.	Christiansdatter, Bente Andrea "Hole" (I7374)
1928	Benton Lutheran Cemetery.	Nelson, Vernon K. (I14623)
1929	Benton Lutheran Cemetery.	Linge, Pearl Josephine "Nelson" (I372)
1930	Beordret sanitetspremierløytnant 1.januar 1915 - 20.februar 1920.	Brinchmann, Alexander Leth (I460)
1931	Berengária av Portugal (født ca.1194, død ca.1221) var en portugisisk prinsesse, 5. datter av kong Sancho 1 av Portugal og Dulce Berenguer av Barcelona, som ble dronning av Danmark som ektefelle av Valdemar Sejr. Hun ble mor til de senere danske kongene Erik, Abel og Kristoffer. Berengaria var den yngste datteren av kong Sancho 1 av Portugal og var kusine til dronning Berengaria av Navarra, hustru til Rikard Løvehjerte av England. Begge var navngitt etter deres bestefar, grev Berenguela av Barcelona. Prinsessen ble introdusert for kong Valdemar gjennom hans søster, Ingeborg av Danmark (fransk dronning) som var gift med kong Filip 2 August av Frankrike, en annen fetter av Berengaria. Valdemars første hustru, prinsesse Margrethe av Böhmen, senere kjent som dronning Dagmar, hadde vært meget populær i Danmark, kanskje på grunn av hennes blonde utseende som fikk henne til å se dansk ut. Dronning Berengaria var absolutt motsatt, mørkøyd, svart som en ravn i håret, men likevel en skjønnhet i egen rett. Danskene skrev sanger om den nye dronningens skjønnhet, men samtidig bebreidet de henne for de tunge skattene. Skattene gikk dog ikke kun til dronningen, men til kongens krigsinnsats. Danskene sørget fortsatt over den milde dronning Dagmar (se sangen Dronning Dagmars død) og det gjorde det vanskelig for den nye dronningen fra Portugal å vinne velviljen til sine nye danske undersåtter. I løpet av sine år som gift med dronning Berengaria var Valdemar stadig i krig. I 1219 dro han på et seierrikt krigstokt til Estland. Fra denne ekspedisjonen oppsto legenden om da det danske flagget første gang kom til danskene ved å falle ned fra himmelen og således inspirerte danskene til seier. Etter å ha født 3 framtidige konger døde Berengaria i barsel i 1221 da hun var 31 år gammel. Dronning Berengaria er gravlagt i St.Bendts kirke i Ringsted. Ved hennes side ligger kong Valdemar og hans første dronning, Dagmar, er gravlagt på hans motsatte side. Da Berengarias grav ble åpnet i 1885 fant man hennes tykke hårflette, hennes kranium (ædelt formede hovedskal) og fint bygde legemsknokler. Berengarias navn, på dansk navngitt som Berngerd, og som synes å ha hatt en hard klang som har kanskje bidratt til at hun i senere folkeviser har blitt skildret som stolt, hard og ond, en motsetning til Valdemars første dronning Dagmar. Historieforskningen har ikke funnet noe støtte for at Berengaria skulle ha manglet Dagmars edle karakter.	Family: Valdemar Valdemarsen av Danmark, "Valdemar 2" / Berengaria av Portugal (F2014)
1932	Beret overtok halve Hildrum 1/2 spann, Hildrum søndre, ved skjøte 6.oktober 1755 med sin 6 år eldre kjære Peder. Kjøpesummen fra Lars Eriksen var 140 riksdaler. Året etter giftet de to seg, og de fikk 3 barn sammen. Beret ble enke i 1769, og hun ble gift for andre gang i 1774 med Helge Pedersen Vibstad, født 1740. Dette ble et kortvarig ekteskap, da Beret igjen ble enke allerede i 1776. Beret selv døde i 1809.	Larsdatter Navlus, Beret (Berte) "Hildrum" (I1610)
1933	Beret(h)e eller Birgitta Andersdatters herkomst er ukjent. Imidlertid tyder eiendomsforhold og annet på at hun var datter til Anders Jonssøn Benkestok. Dette antydes av K. Bloch i NST Bind IX, side 47. I så fall er det trolig at hun var oppkalt etter farmoren, Birgitta Nielsdatter. Hva aldersforholdene angår synes ikke det å være noe hinder for en slik antagelse.	Andersdatter Benkestok, Berethe (Birgitta) "Bloch" (I6799)
1934	Berg-Dombås.	Andersdatter Hage, Sigrud (I10752)
1935	Bergen, Korskirken mini. 1674-88: fol. 116 a.	Rasmussen Müller, Hans (I2086)
1936	Bergen?	Arentz, Fredrik Christian Holberg (I8199)
1937	Bergen?	Family: Edvard Edvardsen / Christence Ottosdatter Schreuder (F1506)
1938	Bergen?	Family: Diderik Dauch / Dorthea Ottosdatter Schreuder, "Dauch" / "van Rechen" (F1509)
1939	Bergljot var nest yngst i en søskenflokk på 5. Hun var født i Kristiania, og vokste opp i Italia, på Aulestad (1875–1882) og i Paris (1882–1887).	Bjørnson, Bergliot "Ibsen" (I24657)
1940	Bergskriver: Kobberverkets kontorsjef, regnskapsfører for gruvedriften. Direkte under direktøren i rang. En bergskriver hadde ansvaret for regnskapene, for innkreving av penger og materialer og utbetaling av lønninger.	Richardsen Hagerup, Peder (I2031)
1941	Bergskriver: Kobberverkets kontorsjef, regnskapsfører for gruvedriften. Direkte under direktøren i rang. En bergskriver hadde ansvaret for regnskapene, for innkreving av penger og materialer og utbetaling av lønninger.	Rochertsen Hagerup, Richard "Falkener" (I2037)
1942	Bergsplass.	Hansen Berg, Elling "Semplass" (I14231)
1943	Berit Arentsdatter Sætter kom som tausjente til Sørstuen. Som det står i kirkeboka: Dom: p.Circumcif: confit: 37. Trolovet Svend Larsen Budal og Berit Arentsdatter Sætter. Forlovere Johan Bakken og Jens Budal. Barn: 1. Ingeborg, f.1763. Døpt i Budal kirke 1763. 2. Lars, f.1764. d.23.februar 1835. Begravet fra Budal kirke 26.april. Døpt i Budal kirke 1764 (Dom: Læt:). Konfirmert i Budal kirke 17 år gammel i 1781. Trolovet 1.søndag etter nyttår (4.januar) 1795 i Budal kirke med Kjersti Pedersdatter Enodden (1775-1834). Copuleret 5.juni samme år, også i Budal kirke. De overtok Sørstuen. Barn: Berit, f.mars 1795. d.1864. Døpt i Budal kirke 22.mars. Gift Olsok 1820 med Elef Andersen Lillebudal. Bondefolk på Elevsgården, dvs Sørstuen på Lillebudal. Guri, f.mars 1797. Døpt i Budal kirke 2.april. Gift med kalmaker Ingebrigt Elevsen Bakken. Husmannsfolk på Furuhaugen under Enodden. Marit, f.desember 1800. Døpt 25.desember i Budal kirke. Hun nevnes 1801, men ikke i 1815. Svend, f.18.mai 1806, d.1863. Døpt 22.juni i Budal kirke. Gift med Gunnhild Larsdatter fra Nord-Enlid (f.8.desember 1805, døde 89 år gammel). Bondefolk i Sørstuen. Barn: Lars, f.6.mars 1831. Lars, f.14.november 1834. Jens, f.23.mars 1837. Peder, f.14.mai 1841. Kari, f.26.august 1809. Døpt 24.september i Budal kirke. Gift med garver Ole Hansen Budalsplass. Husmannsfolk i Nerplassen. Peder, f.30.desember 1811. Døpt i Budal kirke 12.januar 1812. Skoleholder i Haltdalen før han dro til Amerika. Gift med Guri Mathiasdatter Kjønnås. Lars, f.5.november 1814. Døpt i Budal kirke 15.januar 1815. Gift med Gunnhild Larsdatter Svardal. Stuefolk i Åsplassen ved Budalsøyen. Jens, f.16.juni 1817, d.som barn. Døpt i Budal kirke 13.juli 1817. 3. Ingeborg, f.1766. Konfirmert i Budal kirke 15 år gammel i 1781. Gift med Peder Pedersen Bjerkenås (f.1769). Brukere i Tovmoen. I 1801-tellingen er de nevnt på Storbudal som husmannsfolk. Barn: Berit 7 år, Siri 4 år, Marit 1 år. 4. Arnt, f.1768. Døpt Dom 3 p Trinit 1768 i Budal kirke. Konfirmert i Budal kirke 16 år gammel i 1784. Gift 31.mars 1788 i Budal kirke med Gollaug Johansdatter Backen. De ble bondefolk på Nordgården på Bjerklien. Barn: Svend, døpt 30.mars 1788 i Budal kirke. Beret, døpt 3.juli 1791 i Budal kirke. Ingri, døpt 16.mars 1794 i Budal kirke. Ingborg, døpt 1.april 1798 i Budal kirke. Svend, døpt 29.mars 1801 i Budal kirke. Johan, døpt 16.juni 1805 i Budal kirke. Kirsti, f.17.05.1811, døpt i Budal kirke 30.juni. 5. Anders, f.1770, d.1841 på Krigsvoll. Døpt Fest: Annunc: Mariæ 1770 i Budal kirke. Konfirmert i Budal kirke i 1789. Gift med Gunnhild Eriksdatter Krigsvold i et barnløst ekteskap. De ble bondefolk i Krigsvoll. 6. Lars, døpt i Budal kirke Fest Annunc Mariæ 1772.	Family: Svend Larsen Storbudal / Berit Arentsdatter Sæther, "Storbudal" (F939)
1944	Berit flyttet fra Soknedal.	Olsdatter Dragset, Berit (I13127)
1945	Berit hos fotograf i Hardangerbunaden sin.	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
1946	Berit Olsdatter Bjerkaas 79 aar.	Olsdatter Bjerkenaas, Berit (I1647)
1947	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I11)
1948	Berit var uekte barn av Knud Holtbrauten og Maritte Olsdatter Lien.	Knudsdatter Hasselbraut, Berit "Gullvåg" (I13141)
1949	Beritte Ingebrigtsdatter Hugaas ble gift 18.april 1746 med den 11 år eldre Ole Anfinsen Ertzhuus. De var bønder på Lillebordal i Soknedal, og fikk 2 døtre sammen. Berit døde i 1799, vel 16 år etter sin mann Ole.	Family: Ole Anfindsen Ertshus, "Lillebordal" / Berit Ingebrigtsdatter Hugås, "Lillebordal" (F952)
1950	Bernard 2 of Saxe-Lauenburg (German: Bernhard 2.; ca. 1385/1392–16 July 1463) was a member of the House of Ascania and Duke of Saxe-Lauenburg from 1426 to 1463. His full title was Duke of Saxony, Angria and Westphalia, however only ruling the branch duchy of Saxe-Lauenburg between 1426 and 1463. He was a son of Eric 4, Duke of Saxe-Lauenburg and Sophia of Brunswick-Lüneburg. Since long Bernard urged his ruling brother Eric 5 to share his reign. Failed in his fight for the Saxon electorate Eric finally agreed and made Bernard the co-duke of Saxe-Lauenburg in 1426. When Eric 5 died in 1435 Bernard continued the reign alone. Bernard 2 reinforced Saxe-Lauenburg's claim to inherit Electoral Saxe-Wittenberg with the latter and Saxe-Lauenburg having been partitioned from the younger Duchy of Saxony in the 13th century. Following his great-great-great-great grandfather Bernard 1, the first Ascanian duke of younger Saxony, Bernard 2 is counted as second. In order to strengthen his claim Bernard adopted the Saxe-Wittenbergian coat-of-arms for Saxe-Lauenburg. The coat of arms shows in the upper left quarter the Ascanian barry of ten, in Or and sable, covered by a crancelin of rhombs bendwise in vert. The crancelin symbolises the Saxon ducal crown. The second quarter shows in azure an eagle crowned in Or, representing the imperial Pfalzgraviate of Saxony. The third quarter displays in argent three water-lily leaves in gules, standing for the County of Brehna. The lower right fourth quarter shows in sable and argent the electoral swords (German: Kurschwerter) in gules, indicating the Saxon office as Imperial Arch-Marshal (German: Erzmarschall, Latin: Archimarescallus), pertaining to the Saxon privilege as Prince-elector, besides the right to elect a new emperor after the decease of the former. The different quarters of the coat of arms, from then on representing the Duchy of Saxony, Angria and Westphalia (Lauenburg), were later often misinterpreted as symbolising Angria (Brehna's water-lily leaves) and Westphalia (the comital palatine Saxon eagle).	av Sachsen-Lauenburg, Bernard "Bernard 2" (I12603)