Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 2,701 to 2,750 of 16,357

#	Notes	Linked to
2701	D. 10de dito (Julj) Ourdahl: Døbt Major Joachim Hendrich Stilaus og Frue Maria Casparsdatter Kristine Hermana. Faddere: Capitain Thombsens hustru, Jomfru Georgia Chatarina Stilau, Hr. Tidsfriede, Capitain Tomb og Monsiur Georg Lorentz Stilau. Her finner vi en av Joachims offiserskolleger kaptein Tombor, konen til en annen kollega kaptein Nicolai Bernhard Thombsens frue Cathrine Maria Beichmann, frøken Georgia Catharina Stilau og Georg Lorentz Stilau som var en 14 år eldre halvbror av dåpsbarnet.	Stiilou, Christine Hermana "Steenhoff" / "Bay" (I830)
2702	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Oluf Haagensen Leerfald, "Avelsgaard" / Living (F7799)
2703	d.6 july Maren Peters datter Arentz 63 aar Minder 19 d gl min (Provst Frimann) Sal. Kieriste Graffest i Hovedkn af Magr Ole Gierdrum 1728.	Petersdatter Arentz, Maren "Koren" / "Friman" (I2220)
2704	d.811?	av Italia, Pipin (Pepin) "Pipin 1" (I4864)
2705	D/S Rokta forliste i et forrykende uvær ved Gallerskjærene, sør for Stad, natten mellom 2. og 3.april 1938. Bergingsaksjonen 4.april fikk stor oppmerksomhet og fortonet seg som umulig i det opprevne landskapet Rokta var strandet i. Redningsskøyta Christian Bugge deltok sammen med over 80 fiskere fra øysamfunnenen Bjørnsund, Rindarøy, Gossen og Ona. Magnar Haukås deltok i bergingsaksjonen på Grei, en vanlig fiskebåt på omkring 50 fot fra Gossen. en annen som deltok fra Grei var Lars Oterhals som beskrev aksjonen: Ja, vi var 1 av 3 båter som gikk inn - mellom falla - for å forsøke og berge mannskapet. Det var ufyselig vær og vanskelig farvann, men vi fikk hjulpet mennesker i livsfare og klarte omsider å komme oss velberget ut igjen mellom vrakrester og frådende brått. Kilde: Roktaforliset: Redningsdåden på Hustadvika - Mannsmot og offervilje, av Samson Bjørke 1988.	Haukås, Nils Magnar (I21304)
2706	D: 5 Jun: Copul: Anders Larsen Vold og Kari Larsdatter Storbudal. De ble bønder på Volla. Sønn Lars døpt Fest: Annunc: Mari 1770 i Budal kirke.	Family: Anders Larsen Volden / Kari Larsdatter Storbudal, "Volden" (F940)
2707	D?d 6 uger gammel.	Broch, Andrena Severine (I7058)
2708	D?d av helsott.	Eliasen Staavi, Gunder (I11835)
2709	D?d av helsott.	Larsen Aabye, Jokum (I11847)
2710	D?d av slag.	Brodtkorb, Eilerine "Gundersen" (I11882)
2711	D?d som enke p? Jarseie, 44 ?r gammel.	Larsdatter Oxhud, Anne (I11748)
2712	D?de hjemme i 3617 Lansing Road. Harvey G. Haan, 58, of 3617 Lansing Rd., Lansing, Mich., died Friday, Aug. 19, 1994, at home. Services are 1:30 p.m. Monday at Morrison Christian Reformed Church, Morrison, Ill. Burial is in Grove Hill Cemetery, Morrison. Visitation is 2 to 4 and 6 to 8 p.m. Sunday at Bosma-Renkes Funeral Home, Morrison. A memorial fund has been established. Mr. Haan was born Feb. 4, 1936, in Fulton, the son of John and Esther E. Shipma Haan. He married Sophia J. Skrogstad June 6, 1959, in Sterling, Ill. He was employed from 1958 to 1964 by Carnation Milk, Morrison; from 1964 to 1974 by Kewanee Boiler; from 1974 to 1984 by Acme Cleveland Co., Cleveland, Ohio; and from 1984 to the present by Robert Sinto Corp., Detroit and Lansing, Mich. He enjoyed working with computers. Survivors include the widow; a daughter and son-in-law, Sherry and Bob Schminky, Cleveland, Ohio; a son, Mark Haan, Downers Grove, Ill.; his parents, Fulton; a sister and brother-in-law, LaVonne and Kenneth Huizenga, Morrison; and brothers, Paul Haan, Lansing, and Roger and Craig Haan, both of Morrison.	Haan, Harvey G. (I10211)
2713	Da Anders Elefsen vokste til tok han over den halvpart, Sørstuparten, som falt på han i skiftet etter farfaren Anders Larsen Buedahlen i 1765. Lillebudal var dermed delt mellom Anders og onkelen Lars. I 1801-tellingen er disse nevnt under Lillebudal: Anders Ellevsen, Huusbonde og gaardbeboer, samt landværn, 39 år. Kari Jonsdatter, hans kone. Begge er i sitt første ekteskap. Barn: Ellev 14 år,. Kiersten 8 år. Siri 6 år. Giertrue 3 år. Anders' mor Siri Olsdatter bor også da på Sørstuen.	Ellevsen Lillebudal, Anders (I1534)
2714	Da Anders Hansøn Gildset i 1756 giftet seg med enken Kierstie Jørgensdatter på Hallgutu og overtok Sørstu, sto det igjen 60 riksdaler på gårdskjøpet som han ordnet opp med. Nå dro Anders på seg gjeld til presten Jørgen Bernhoft. Han fikk tak i korn av presten, og kom i rest med offerskjeppe, tiende og nattehold. Til slutt skyldte han 300 riksdaler. Det heter i ekstraskatten i 1762 at Anders har et fattigt hus. Da presten Jørgen Bernhoft døde, gikk hans arvinger på for å få sitt. Anders ba om utsettelse, men det kunne ikke herr Anders Bernhoft gå med på, og det endte med at Anders måtte gå fra gård og grunn. Gården ble solgt på tvangsauksjon Kyndelmessdagen 1773.	Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
2715	Da Bjørn Martinius Bjørnson var 5 år gammel, ble faren Peder Bjørnson utnevnt til sogneprest i Nesset. Bjørnson-biograf Edvard Hoem skildrer Bjørnson-familiens ankomst til Nesset prestegård 11.april 1838 slik: Dei køyrde inn på tunet på Nesset prestegard. I sonens minne skulle prestegarden alltid stå i eventyrglans... Det er her diktaren Bjørnstjerne Bjørnson blir til. I Nesset prestegjeld gikk Bjørnson på omgangsskolen, og han viste tidlig glede ved å skrive. Da han var 11 år var han vitne til en hendelse som skulle sette dype spor i ham. Faren tok ham med på en offentlig henrettelse av en ung gutt, en opplevelse som er beskrevet i - Et stygt barndomsminne. Det var omkring denne tiden at han endret navn til Bjørnstjerne.	Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
2716	Da bodde Odin sammen med sin stemor Lovise f.Berg, som var husholderske.	Nielsen, Odin Severin (I5298)
2717	Da broren Athelstan døde i 939, overtok Edmund kongetittelen etter han. I 940 tapte han - the Five Boroughs - det danske Mercia - til danskene, men vant dette tilbake et par år senere, i 942. Han beseiret Eirik Blodøks og jagde vikingene fra Jorvik 941. Vant tilbake hele Northumbria i 944, og Cumbria året etter. Siste ga han til skottekongen Malcom for å få han som alliert.	av England, Edmund "The magnificent" (I4934)
2718	Da Dagobert 2 døde i 679, fikk han Austrasia i tillegg til Naustria, og var enekonge over hele det frankiske riket. Han og hoffmesteren i Neustria, Waratton, inngikk fred med Pipin av Heristal, hoffmester i Austrasia, i 681. Men da Waratton døde, gikk den nye hoffmesteren, Berthar, til krig med Austrasia. Pipin utryddet den burgund-neustriske armeen under Berthar og Teoderik (en neustrier) i slaget ved Tertry i 687, og la dermed grunnlaget for austrasisk dominans av den frankiske staten.	av Austrasia og Neustria, Theodard (Teoderik/Thierry) "Theodard 3" (I6558)
2719	Da de 2 ble skilt var han i en alder av 81 år, og hun var 80 år. Maren ble senere spurt om hvorfor hun hadde forlatt sin mann Paul Vold. Dertil svarte hun at hennes mann hadde vært ond mot hende, at hun intet måtte råde i huset, og fordi de ikke hadde barn sammen og var gamle folk. Så ville de, skrøpelige som de var, forbli hos sine. Hun hos sine slektninger og Paul Vold hos sine barn.	Family: Paul Iversen Grav, "Wold" / Maren Nilsdatter, "Wold" (F6196)
2720	Da de skulle flytte fra Bergen, dro Mor Klara i forveien med barna, og skrev blant annet dette i brevet den 19. juni 1908 til sin Oskar etter ankomsten til Trondheim: Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen allesammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt.. Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jeg ved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad,..	Lorentzen, Paul Arthur (I71)
2721	Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet 1/3 av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64. Broren kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold. Kong Magnus innledet fredsforhandlinger med kong Alexander 3 av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark sterling. Det er uklart hvor lenge skottene betalte avgiften. Bispedømmet Sodor fortsatte som en del av den norske kirkeprovinsen. Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel. Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt. Forholdet til Skottland var mer tvetydig. Magnus søkte å bedre forholdet gjennom en dynastisk allianse. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander 3 av Skottland, Margareta, var et steg i denne retning. Tilnavnet Lagabøte, det vil si Lovforbedreren, fikk han fordi han bøtte på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene. Nye rangklasser og bestemmelser for riksembedsmenn og hird med adelige rettigheter og plikter. Nye titler for lendmenn og skutilsveiner (baron, ridder, væpner). Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første Allmenningsloven, som bokstavlig talt ryddet grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier. Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram. Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278. Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp. Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod. Det ble gjennomført en omfattende myntreform i 1270-årene. Etter nærmere 170 år med små ensidige pregninger, såkalte brakteater, gjeninnførte Magnus Lagabøtes penning som hovedmynt i norsk mynthistorie. For første gang ble det utgitt fraksjoner av penningen, kvartpenninger. Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken. Gift med Ingeborg, datter til Erik Plogpenning, konge av Danmark. Ingeborg av Danmark, født ca.1244, død 25.mars 1287. Hun øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280. I mai 1280 døde den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Han lot seg begrave i Fransiskanerordenens kloster i Bergen. Tronfølgeren var Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket. Magnus ble hovedperson i den siste kongesagaen som ble skrevet.	Håkonsen av Norge, Magnus "Magnus 6" (I3364)
2722	Da den krigerske svenskekongen Karl 12. holdt på å bygge opp sin arme med karolinere i Jämtland og Härjedalen for å innta Trondheim, hadde den norske forsvarsledelsen blitt godt hjulpet med underrettelser av sine speidere og spioner - kundskabsmænd - om den massive svenske militære oppmarsjen som fant sted i Åredalen. Sentral i denne etterretningsvirksomheten var den 76 år gamle soknepresten i Snåsa, magister Niels Muus. Han hadde en avlsgård i Hylla, øverst i Imsdalen, der to av de mest trafikkerte veiene over Jämtlandsfjellene kom ned i Snåsa. Med gården som base hadde han gjennom flere år bygd opp et stort kontaktnett som kunne fore han, og i neste omgang den norske hærledelsen, med opplysninger om det som foregikk av militære aktiviteter i grensetraktene. Den svenske armeledelsen var oppmerksom på den utenomgeistlige aktiviteten til Snåsapresten, og før avmarsjen i slutten av august 1718, hadde den svenske generalen Armfeldt sendt en spesialstyrke til den norske fjellbygda for å arrestere Muus. Han ble fraktet til Duved og utsatt for harde avhør, deretter ble den aldrende Herrens tjener ekspedert videre til Sala i Västmanland. I midten av november kom karolinerne tilbake til Snåsa og eiendommene til Niels Muss, som sammen med andre gårder i distriktet ble utarmet for alt av matvarer og høy, hester, brensel, gårdsredskaper og klær med mer. Eiendommene til den forhatte (av svenskene) Snåsapresten gikk det nesten verst over. Niels Muus selv var jo i svensk fangeskap, men en datter, Benedicte Anna, var hjemme. Det heter også at Niels Muus ble ført til Stockholm som spionmistenkt. Han ble sittende i svensk fengsel frem til februar 1719. Etter at han ble løslatt og gikk den aldrende soknepresten til fots til Snåsa.	Pedersen Muus, Niels (I9179)
2723	Da Dirk var omtrent 12 år gammel, døde hans far Arnulf og Dirk etterfulgte ham som greve. Moren Lutgardis ble hans verge frem til han var gammel nok til å ivareta grevskapets interesser (993-1005). I 1005 ba hun svogeren, den tyske keiser Henrik 2 om hjelp til å slå ned et opprør blant friserne. Keiseren reiste fra Utrecht til Friesland med skip og stoppet frisernes angrep, og Dirk reiste deretter på bedefart til Jerusalem. Da friserne truet grevskapet hadde Dirk avlagt et løfte (promessa) til Gud, at han skulle foreta en bedefart om landet ble reddet. Dirk reiste fra Haarlem i dagens Noord-Holland via Köln og Nürnberg i Tyskland over Alpene til Venezia i Italia. Fra Venezia reiste han med skip til Ragusa (Dubrovnik) og videre til Adrianopel (Edirne) og Konstantinopel (Istanbul). Ved Konstantinopel krysset han Bosporos og reiste videre via Ikonium (Konya), Antakya (Antiokia), Halab (Aleppo), Damaskus og Acre (Akko) til Jerusalem. Grev Dirk er dermed den første nederlenderen det er sikkert at reiste gjennom dagens Tyrkia og Palestina. Under bedefarten lærer han å sette pris på å bruke turban, noe han fortsetter med etter at han kommer tilbake til Holland og Vest-Friesland. I 1005 slår han en brønn ved landsbyen Akören på det anatoliske platået, og fremdeles feires der - Dag Sarnic Senlikleri-festivalen - ved denne brønnen. Under festivalen æres Dirks dåd, han brakte vann og gjorde det dermed mulig å bo i området. I 2005 ble tusenårsdagen for dåden minnet som den aller første forbindelsen mellom Tyrkia og Nederland. Ved Dirks hjemkomst etter pilegrimsferden var fremdeles ikke den nordlige delen av grevskapet trygg og fredelig, han slo seg ned i Merwedeskogen, dagens Riederwaard, som var et myrområde med mye skog. Frem til 1018 hadde Dirk ikke vært stort mer enn en av Henrik 1's vasaller. Grevskapet hans lå strategisk til mellom byen Utrecht i Rhindeltaet og Nordsjøen. Utrecht var på den tiden en viktig by og handelssted for tyske konger. Mange av dem bodde tidvis i Utrecht og Nijmegen. Handelsmennene måtte seile gjennom Dirks områder langs elvene Rhinen og Vecht for å komme til Nordsjøen. Området der Dirk hadde slått seg ned med folket sitt var et område som biskopene av Utrecht, Trier og Köln ikke kunne enes om hvem som hadde retten til. Likevel satte Dirk i gang, dyrket opp jorden og krevde inn skatt fra handelsmenn. Dirk hadde ikke rett til å hindre handelen på noe vis, og at han skattla handelsmennene var imot kongens bud. Et handelsskip fra Tiel som var underveis til England nektet å betale skatt og ble plyndret av Dirks menn, og handelsmennene Tiel sendte protestbrev til kongene. Biskop Adelbold av Utrecht mente at beskatning i det området var hans sak, og ba den tyske keiseren om hjelp. Keiseren besluttet å ta fra Dirk grevskapene, og tilkjente områdene til biskopen av Utrecht. I mai 1018 fikk Dirk beskjed fra keiseren at han skulle forlate festningen han hadde ved Vlaardingen. Den lå der Maaslands sentrum ligger i Zuid-Holland idag. Dirk adlød ikke keiserens ordre, men trakk seg tilbake i festningen slik at keiseren ikke kunne annet enn å gi hæren ordre om å trekke ut mot Dirks festning. Denne hæren ble ledet av hertug Gottfried 1 av Lothringen og bestod av en flåte med tropper fra Utrecht, Köln og fyrstbispedømmet Liège. Dirks borg lå midt i et myrlendt område som var dominert av diker og kanaler, og ikke kunne nås vannveien. Dette tvang hæren som var underveis for å jage Dirk ut av festningen til å forlate skipene og ta benene fatt. Gottfrieds styrker nådde aldri borgen, men ble tvunget til å vende tilbake til skipene for å lete etter en annen rute. Underveis ble de overfalt av Dirks styrker som ventet på dem. Gottfried lot hæren sin gjøre en taktisk unnvikende og tilbaketrekkende bevegelse, dette førte til at noen i Dirks tropper ropte at de hadde slått Gottfrieds fortropper og at hertugen nå flyktet. Dette førte til at panikken spredte seg i Gottfrieds hær, og mange hoppet i elven i full rustning i et forsøk på å nå skipene. Andre satte seg fast i myren. Panikken brukte Dirk til å slå hertugens sterke tropper og ta hertug Gottfried til fange. Mens hertugen var fange, greide Dirk å overbevise ham om at Dirk hadde rett til å kreve inn skatt i området, og han ble satt fri etter å ha lovet å legge inn et godt ord hos keiseren for Dirk. Etter dette fikk Dirk tillatelse til å flytte grensene for grevskapene sine lengre mot øst, på bekostning av området som bispedømmet Utrecht var herre over. Han fortsatte også å innkreve skatt fra hanelsmenn og andre. Da hertugens tropper truet, hadde Dirk avlagt et nytt løfte til Gud. I 1030 holdt han det, og reiste for andre gang til Jerusalem. I og for seg var det ingen sjeldenhet at mennesker reiste på pilegrimsferd til Jerusalem, det spesielle var at det var få som reiste dit mer enn en gang. Det var en lang og farefull reise. At Dirk gjorde dette to ganger, ga ham ærestittelen Hierosolymita (Jerusalemreiseren). Denne siste reisen tok 4 år, og først i 1034 kom Dirk tilbake til grevskapene Holland og Vest-Friesland. Under sin tid som greve, ble grevskapets grenser mot øst flyttet inn på områder som tidligere tilhørte fyrstbispedømmet Utrecht. Områdene som tilfalt Dirk lå blant annet sørøst for Alphen og mellom Zwammerdam og Bodegraven. Etter at den tyske keiseren i 1024 døde uten å etterlate seg arvinger, støttet Dirk Konrad 2 i hans krav på tronen. Etter at Dirk døde død 27. mai 1039, reiste Othelinde tilbake til Sachsen der hun døde 31.mars 1044. Som sin far Arnulf og flere andre familiemedlemmer, er også grev Dirk 2 gravlagt i abbedikirken i Egmond i dagens Noord-Holland.	av Holland, Dirk (Hierosolymita) "Dirk 3" (I12101)
2724	Da ektemannen Gorm reiste steinen som minne over Tyra m? man g? ut fra at hun d?de f?r ham, alts? en gang f?r ?r 958.	Haraldsdatter, Thyre (I4509)
2725	Da ektemannen Joen døde i 1802 kom enken Ingeborg på legd, en skjebne som hun delte med mange på denne tiden. Hun døde som legdslem 90 år gammel.	Larsdatter Bræk, Ingeborg (I12999)
2726	Da eldstebroren Anders giftet seg til Tomle-gården i Nordre Land i 1659, overtok Syver Sigstad-gården. I 1669 sier matrikkelen at på Sigstad sår de 10 1/2 tønne, før 28 kyr og 7 hester. Skatt 8 riksdaler. Homlehage, noe bråteland med febed, fiske i Mjøsa og kvern. Lars og Syver skylder 1 skpd. tunge og 2 huder til rustmester Jacob Jensen, som hadde kjøpt Sigstad av kongl.maj. Han fikk skjøte i 1680 utstedt av laugmann over Tønsberg Ifuer Hvid. Skjøtet lød på Sigstad med Hjelmstad av skyld 5 fjerding 2 huder, og Syver ble dermed den første selveier av gården. Syver hadde da en stund brukte halve gården, mens faren hadde brukt den andre halvdelen. Sigstad ble gjestgivergård i 1663, og året etter Syvers død, nevnes at enken Maren Nilsdatter Sigstad - holder skikkelig og nødtørftig gjestgiveri og spisning for den reisende beskikket av kongl.maj. og findes ingen andre ølkroer i prestegjeldet.	Larsen Sigstad, Syver (Siffr) (I9410)
2727	Da enken etter Jacob Olsen Smestad giftet seg med Ole Madsen, fikk han halve gården, kalt Søndre eller Nedre Smestad. Stesønnen Jens Jacobsen samlet den andre halvparten av Smestad i sitt eie, men ga sin stefar skjøte 20.desember 1734 på sin odels- og setesrett til denne halvparten. Nordre, eller Øvre, Smestad ble solgt til overkrigskommisær Peder Holter ved auksjonsskjøte 10.januar 1764. Søndre, eller Nedre, Smestad ble solgt ved auksjonsskjøte 17.januar 1764 videre til Jørgen Pedersen.	Madsen, Ole "Smestad" (I11585)
2728	Da er John enkemann og registrert som boarder.	Zinow, Johan Theodor (I442)
2729	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I641)
2730	Da fabrikkeier Hans Mustad døde i 1918, fikk han en ualminnelig staselig begravelse. Skolen var stengt, og elevene stod langs ruten og så med store øyne på båren, trukket av hester fra Brusveen, og det tallrike og prominente gravfølge. Forrettende geistelighet var daværende sogneprest Kvarving sammen med biskopen i Hamar. Kvarvings sønn Johan var en av skoleelevene som opplevde det mest storslåtte han til da hadde vært med på. Så fin begravelse får ikke du, sa han til hushjelpen da han kom hjem og berettet. Han gjentok for sikkerhets skyld: Ikke i hele din levetid vil du få en så fin begravelse! Kilde: Idrettsliv på Gjøvik. Anekdoter og muntre historier fra Gjøvik II. Samlet og redigert av Leif Hasselknippe. Utgiver: Hunn/Gjøvik Rotaryklubb. Mariendal Offsettrykkeri A.s, Gjøvik – 1989.	Olsen Mustad, Hans (I14308)
2731	Da familien måtte flytte fra leiligheten i Helgesens gate etter krigens slutt, fant de en ledig leilighet i Sorgenfrigata 29 på ca.40 kvadratmeter med 2 rom og kjøkken og dumpedo i trappoppgangen. Ruth Eva fortalte at hun husket en fæl lukt i gården når septikkbilen kom og skrapte møkka fra 1.etasje, særlig ille luktet det i varmen om sommeren. Einar og Ruth sov i dobbeltseng, mens William og Ruth Eva sov i barnesenger, senere jernsenger, som senere ble brukt som køyesenger på hytta i Sande. Deretter sov de 2 på sovesofa i stua. William terget Ruth Eva slik at far Einar sov sammen med William til slutt, mens Ruth Eva flyttet inn til mor Ruth. Når de hadde overnattingsgjester, så sov de på stua. Alle måltider ble inntatt ved kjøkkenbordet. Telegram til Einars bursdag 21.oktober 1945 er skrevet til Sorgenfrigata 29 II. I adresseboka for Oslo fra 1946 er Einar Skøien registrert boende i Sorgenfrigata 29, 2.etasje. Han jobber i 1946 som vaktmann i Maritime. Han jobber i 1947, 1948 og 1949 i American Scantic Line. I 1955, 1960/1961 og i 1965/1966 er han registrert som kontrollør i American Scantic Line. Einar hjalp til med plenklipp o.l. i Sorgenfrigata når vaktmesteren hadde ferie. I julen 1963 fikk familien sin første TV. Naboer i Sorgenfrigata 29: Jørgine og Roald Kvam. Familien Gerhardt Nielsen.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
2732	Da familien skulle flytte tilbake til Trondheim, etter noen år i Bergen, dro mor Klara i forveien med barna med båt til Trondheim. Hun skrev dette brevet den 19.juni 1908 til sin Oskar i Bergen etter ankomsten til Trondheim: Ja nu er vi da kommem os vel og vakkert frem. Vi kom frem Mandags aften kl. 11 og da var Bestemor Fredrik Gusta og Karen paa kaien, og det var rigtig godt for da var vi trætte af turen alle sammen, det gik foresten meget godt, den eneste som var lidt syg var Ragnar han var lidt daarlig da vi gik over Stat, foresten var alla rigtig kjække, og det var ogsaa stille veir men rigtig kolt Nu skal jeg sige dig hvad billetten kom til at koste, det blev kr 39.00. øre, og da blev det betalt for 4 af børnene han sagde at han skulde havt kr. 69.00 men saa slog han af til kr. 39 og de syntes han var bra, og naar jeg da har betalt billetten saa havde jeg ijen 3 kr og 50 øre og idag har jeg faaet opkjørt lasset og de betalte jeg 1 kr 50 øre ogsaa gav jeg Pigen ombord 50 øre saa jeg er nu næsten ren for Penge. Nu skal jeg Fortælle dig at Bestemor har været paa Tromsø og besøgt Olaf, stakars Olaf han ligger endnu paa Sygehuset og er rigtig daarlig. Han har faaet det paa den maade at han har dykket den koldeste dag i vinter og mens han da var under vand saa har luftrøret froset ijen, og da har han faaet det i Hovedet og ørene for det første og saa har det slaaet sig til en av føderne saa han er opereret i knæet, og det skal være rigtig farlig for ham. Han er saa maver at det er bare benene ijen paa ham, men han skal være saa taalmodig. Marie sidder nu der med to smaa, men dem for nu lidt af Riksforsikringen saa det er vel ikke væst at leve for dem hvis bare Olaf bliver frisk ijen. Og for de andet skal jeg fortælle dig at Bestemor er nu bestemt paa at reise til Amerika hun venter nu billeterne i denne uge, og da skal Bestemor og Gusta reise, har du hørt noget værre ? Har jeg bare vist dette før jeg reiste men nu er de for sent. Men det er det eneste at jeg haaber endnu at hun angrer sig saa det bliver, og hvis det ikke bliver at dem reiser saa kommer dem til at bo sammen med mig. Idag er det Onsdag og idag er Bestemor og Gusta hos mig og hjelper mig og vasker lidt til børnene og ordner lidt, hvorledes er det jeg undres paa om dus endte med med Vaskestolen og det lille Bordet eller om det staar ijen nogen steder, det maa du skrive om naar du skriver. Hvorledes lever du er det trist? Carl var saa snil til at hjelpe mig paa turen Arthur og Sverre mistet begge sine Huer paa søen Arthurs blaaste af ham og Sverre kastet sin efter saa jeg ved nu ikke hvad jeg skal have paa dem til de nye klær om Søndagen, men det bliver vel en raad, jeg skulde i grunden ha kjøbt mig lidt ved og det maa jeg vel gjøre først jeg faar saa meget. her er en .... Bekvemeligere Jeg maa nu avertere og se at faa nogen til at leie et af værelserne. Denne siste historien med Sverre som kastet luen sin ut i vannet etter at broren Arthur hadde mistet sin i vannet ved et uhell, hadde en stor plass blant søsknene etterpå. De fortalte historien som viste søskenkjærligheten dem imellom, og hvor stort samhold de følte opp igjennom årene de levde.	Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
2733	Da faren Karl Martell døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne. Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster. Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som rikshovmestre, Pipin i vest og Karloman i øst. De 2 rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik 3 som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik 4 som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med. I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre. Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de 2 brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude. I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface) -tyskernes apostel - som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell. Karloman var viktig i sammenjallingen til Concilium Germanicum i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro. Mens hans far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken. For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda. Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere. I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i bloddomstolen i Cannstatt. Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer. Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne. Den 15.august 747 frasa Karloman seg posisjonen som major domus og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias. Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino. Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i 6 år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at - en hånd på sverdet holder det bedre enn to - trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn. Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde 1 år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt major domus alene og dux et princeps Fracorum, til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo 3, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753. Karloman dukket bare en gang til opp i historien, 7 år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan 2 bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17.august. Han ble gravlagt i Monte Cassino.	av Franken, Karloman (I11979)
2734	Da faren Ole Broch utarmet, kunne Johan Jørgen ikke få gå på høyere skole, men måtte - trekke i den røde kjole - dvs militær uniform. Bra menn tok seg likevel av han og underviste han gratis. Siden fikk han studere i København, hvor han tok embetseksamen. Han tok eksamen artium, er nevnt som student i 1736. Ex.philosophicum 1737 med karakteren laud. Reiste tilbake til Norge og returnerte til universitetet i 1740. Theol.attestas 1740. Ex. theol. 1741 med karakteren haud., homil. prøve med karakteren laud.	Olsen Broch, Johan Jørgen (I6999)
2735	Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Dit flyttet de, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn. Broren Martin kom til Ranheim. Her ble han sparket av en okse, og ble halt - låghalt. Klara og søsteren Laura måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor Klara skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter. Søsteren Laura skulle til et sted ut i fjorden til en prest. Dette var en - faens prest (et uttrykk Klaras datter Ruth sikkert hadde hørt av moren når historien ble fortalt) - som ikke lot henne være i fred, så Laura så seg nødt til å flykte til byen når hun var 15 år gammel. På Blakklia var Klara til hun var 16 år. Her jobbet hun som budeie, passet kuene og sønnen i huset. På grunn av tungt arbeide og mange tungeløft, ble hun svak i ryggen og mer og mer bøyd. Hun fikk ikke sko, så i kalde perioder måtte hun fly fra den ene kuruka til den andre for å holde varmen på føttene. I 15-16 årsalderen forsto Klara at hun ikke ville få være i fred for herren på gården, Løhre het han. Som datteren Ruth sa det: De trodde de kunne gjøre hva de ville med slike jentunger. Som sin søster Laura, valgte Klara også å flykte til byen.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
2736	Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Dit flyttet de, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn. Broren Martin kom til Ranheim. Her ble han sparket av en okse, og ble halt - låghalt. Laura og søsteren Klara måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor søsteren skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter. Hun skulle til et sted ut i fjorden til en prest. Dette var en - faens prest (et uttrykk Klaras datter Ruth sikkert hadde hørt av moren når historien ble fortalt) - som ikke lot henne være i fred, så Laura så seg nødt til å flykte til byen når hun var 15 år gammel. På Blakklia var det for Klara som for Laura. Husbonden, Løhre, ville ikke la henne i fred heller. Som hennes datter Ruth sa det: De trodde de kunne gjøre hva de ville med slike jentunger. Som sin søster Laura, valgte Klara også å flykte til byen når hun var omkring 16 år.	Hugaas, Laura Bernhardine "Olsen" (I1158)
2737	Da faren Peder måtte slutte som lærer pga epilepsi - nedfallssyka - søkte moren Knerche Amalie arbeid/post ved Meråker militærleir. Omkring 1876 flyttet de dit, men de fikk ikke ha med barna hit, så barna ble plassert ut - hist og pist - på gårder i distriktet som pleiebarn. Det er blitt fortalt at Martin kom til Ranheim, hvor han ble sparket av en okse, og ble halt - låghalt. Søstrene Klara og Laura måtte gå fra Meråker og inn til byen. Underveis lå de 2 søstrene over på Ranheim en natt. Sent neste kveld kom de frem til Blakkli gård, hvor Klara skulle være. Laura måtte dra videre dagen etter. Hun skulle til et sted ut i fjorden til en prest. De 2 søstrenes videre historie sammenfaller. Når de nådde 15-16 årsalderen forsto begge at de ikke ville få være i fred for husbonden på gården, og begge valgte å flykte til byen.	Hugaas, Martin Karelius (I1157)
2738	Da faren Torjus olsen døde i 1737, ble Tveiten delt i 2 bruk, Sud-Tveiten til Ola d.e. og Nord-Tveiten (Moen) til Ola d.y. Ole d.e. som fikk sørparten ble eier i 1739, etter å ha vært bruker noen år. Det var skifte etter Olas 1.kone, Liv Sigurdsdatter, i 1755. Nettoformuen i boet etter henne var på vel 163 riksdaler, gjelden var på vel 24 riksdaler. Sud-Tveiten på 1 tønne ble taksert til 100 riksdaler. Med i skiftet var buskapen: 1 blakk hest til 16 riksdaler, 6 kyr til 28 riksdaler 2 ort, 1 teungskvige, 2 vetrungskviger, 10 sauer, 4 geiter og 2 kalver. Dessuten nok en kvige, som Ola ba måtte holdes utenom skiftet. Den skulle han ha til sin egen begravelse, til vederlag for den kvigen som gikk til Liv sin begravelse. Ola døde i 1766, og skiftet ble holdt 2 år senere. Nettoformuen i boet etter Ola var på vel 173 riksdaler, gjelden var på vel 19 riksdaler. Boet eide 3/4 tønne i Tveiten, taksert til 150 riksdaler. Denne buskapen var med i skiftet: 4 kyr til 16 riksdaler, 2 vetrunger, 9 sauer og 2 geiter. Sønnen Sigurd fra 1.ekteskap fikk Sud-Tveiten, mens enken Åse og barna fikk Nord-Tveiten, som lå under Sud-Tveiten (må ikke forveksles med Nord-Tveiten som ble kalt Moen).	Torjusen Tveten, Ole (I18410)
2739	Da Finn var 17 år, da juniorene endelig fikk slippe til på tennisanlegget på Madserud, gjorde han seg ikke bemerket i juniorturneringene. Årsaken lå i at han hadde vært uheldig i skibakken og hadde pådratt seg alvorlig hjernerystelse. Han hadde fått brudd på hjerneskallen, og lå lenge på sykehus. Finn ville nemlig bli Holmenkollen-hopper som sin far og sine onkler, og var prøvehopper i Kollen fra han var 12 år gammel. Etter uhellet i skibakken ble det mer tennis, også om vinteren. Hans far fikk bygget en tennishall på toppen av Automobilhuset i Bygdøy Allé, og vinteren 1929-1930 vant Finn en juniorserie over Johan Haanes. Om høsten slo han Haanes i finalen i junior-NM.	Smith, Finn Trygve (I956)
2740	Da Gerd ble gift på nytt med en mann som het Gravaune, ble det spørsmål om Ørnulf ville skrive under på at Gerds nye mann kunne få adoptere May Irene. Etter mange kvaler og om og men fra Ørnulfs side så skrev han under. Så May Irene ble altså adoptert bort. Ørnulf var jo sjømann det meste av livet og fikk derfor lite kontakt med datteren, og dette var kanskje en av grunnene til at han gikk med på dette. Imidlertid så hadde Ørnulf en viss kontakt med datteren også etter dette.	Hugaas, Ørnulf Anlid (I5221)
2741	Da hans far døde i 629, arvet Dagobert de neustriske og burgundiske kongedømmene. Hans halvbror Charibert, sønn av Sikilde, krevde Neustria, men Dagobert motsatte seg dette. Brodulf, bror til Sikilde, fremsatte kravet for Dagobert på vegne av sin unge nevø, men Dagobert myrdet ham og gav sin yngre slektning Aquitaine. Charibert døde i 632 og hans sønn Chilperik ble myrdet på Dagoberts ordrer. Innen 632 hadde Dagobert Burgund og Aquitaine under sin kontroll, og han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i vest. Adelsmennene i Austrasia gjorde opprør i 632 under rikshovmester Pippin av Landen. I 634 godgjorde Dagobert de opprørske adelsmennene ved å sette sin 3 år gamle sønn, Sigibert 3, på tronen, og gav dermed avkall på kongelig makt i den østligste delen av sitt rike, akkurat som hans far hadde gjort for ham 11 år tidligere. Som konge gjorde Dagobert Paris som sin hovedstad. I løpet av sitt styre, bygget han Altes Schloss i Meersburg (i dagens Tyskland) som i dag er det eldste bebodde slottet i det landet. Han var trofast religiøs og var også ansvarlig for byggingen av Basilique de Saint-Denis på området til et benedikter–kloster i Paris. Dagobert ledet 3 arméer mot Samo, den slaviske kongen, i 631, men hans austrasiske styrker ble beseiret ved Wogastisburg. Hans andre sønn, Klodvig 2, fra sitt ekteskap med Nanthild, arvet resten av hans kongedømme i ung alder. Han var den siste merovinger–monarken med reell kongelig makt. Mønsteret av deling og drap som karakteriserer selv den sterke kong Dagoberts styre fortsatt i det neste århundret frem til Pipin den yngre til slutt avsatt den siste merovingerkongen i 751 og etablerte karolingerdynastiet. Merovingernes barnekonger forble ineffektive herskere som arvet tronen som unge barn og bare levde lenge nok til å produsere 1 mannlig arving eller 2, mens den reelle makten lå i hendene på adelsfamiliene som utøvet føydal kontroll over nesten hele landet.	av Franken, Dagobert "Dagobert 1" (I12009)
2742	Da Harald kom til Holmgard, tok kong Jarisleiv særlig godt imot ham, og han var der om vinteren. Han overtok da sjøl alt det gullet og de mange slags kostbarheter som han hadde sendt dit fra Miklagard. Det var så mye gods at ingen mann nord i landene hadde sett slikt i én manns eie. Tre ganger hadde Harald tatt del i polutasvarv mens han var i Miklagard. Det er lov der at hver gang grekerkongen dør, skal væringene ha polutasvarv. Da skal de gå gjennom alle palassene til kongen, der hans skattkammer er, og hver og en får da fritt ta det som han kan få fatt i med hendene. Den vinteren giftet kong Jarisleiv sin datter med Harald; hun het Elisabet, og nordmennene kaller henne Ellisiv. Dette omtaler Stuv den blinde: Egdenes stridsglade høvding fikk svogerskap som han ville. Mennenes venn fikk gullet i mengde og datter til kongen. Mot våren gav han seg på veg fra Holmgard og fór om våren til Aldeigjuborg. Der fikk han seg skip og seilte vestover om sommeren. Først reiste han til Svitjod og la inn til Sigtuna. Så sier Valgard fra Voll: Fagrest last du hadde fått med på skipet, Harald. Gull du førte fra Gardar. Fullt av heder du høster. Herlige konge, du styrte snøgt i den harde stormen. Skipene duvde, og Sigtun så du da sjøsprøyten sluttet. Der møtte Harald Svein Ulvsson; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap. Så sier Tjodolv: Øst for Gardar pløyde eikekjølen bølgen. Djerve konge, siden svearne deg støttet. Haralds skip fikk lute, tyngd i le av gullet, under breie seilet. Storm om høvding suste. Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark. Så sier Valgard: Kampglade konge! Skipet suste under deg siden bort fra Svitjod. Din odel var deg eslet med rette. I topp var seilet heist opp, hen langs det flate Skåne du seilte. Danske kvinner du satte skrekk i barmen. De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn; der gikk de opp og herjet. Så sier Valgard: Harald! Hele Sjælland herjet du. Da ulven fort fant veg til valplass. Kongen fienden knuser. Mannsterk fyrsten siden gikk til Fyn, gav hjelmer brått en mengde arbeid. Med brak brast skjold i stykker. Sør for Roskilde bygder den bjarte ilden brente. Til grunn lot kongen rive røykomspente garder. Landets menn i mengde lå liv og frihet røvet. Med sorg i sinn da folket stilt flyktet inn i skogen. Flokken måtte spredes, og sinket ble da somme. De menn som levde etter, liv ved flukten berget. Da ble fagre kvinner til fange tatt og bundet; på veg til fartøy lenker gnog fagre kvinnekroppen. Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stor hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det. Så sier Tjodolv: At freden vil vare lenger venter mennene neppe. Folk med grunn kan frykte når flåter er utfor landet. I strid går Magnus gjerne; han styrer med flåten nordfra. Og sørfra gjæve Harald hærskip ruster til kampen. Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus. Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kostbarhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer: Dersom du holder 3 slag mot kong Magnus, frenden din, og vinner i alle 3, da skal jeg tro at merket har denne natur. Da svarte Harald i sinne: Jeg kjenner vel til frendskapen min med kong Magnus, uten at du minner meg om den. Og om vi nå farer mot hverandre med hærskjold, så er det ikke derfor sagt at vi ikke skal møtes siden på en høveligere måte. Da skiftet Svein farge og sa: Det er noen som sier det, Harald, at du har gjort slik før, at du bare holder det av avtalene dine, som du synes kan nytte deg sjøl best. Harald svarte: Mindre ofte torde du vite at jeg ikke har holdt avtaler, enn jeg vet at kong Magnus ville si at du ikke har holdt avtaler med ham. Og så gikk de til hver sin kant. Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen: Nå vil jeg ikke ligge på soveplassen min i natt, for jeg ha mistanke om at ikke alt her er uten svik. I kveld merket jeg at Svein, mågen min, ble ikke lite harm over at jeg talte fritt ut. Du skal holde vakt, om det hender noe i natt. Så gikk Harald et annet sted og la seg, men la en trestabbe der han sjøl skulle ha hvilt. Om natta rodde det en båt inn til løftingen, og det gikk en mann opp og sprettet opp tjeldet over løftingen; og så gikk han opp og hogg med ei stor øks i soveplassen til Harald, så den stod fast i trestabben. Så sprang mannen med én gang ut i båten - det var belgmørkt - og rodde straks bort. Men den øksa mannen hadde brukt, var et sikkert bevis, for den stod fast i treet. Så vekte Harald mennene sine og lot dem vite hva svik de hadde vært ute for. Det kan vi se, sa han, at vi ikke har mannskap nok her mot Svein når han slår seg på svik imot oss. Det er nok det beste for oss at vi kommer oss bort herfra mens vi ennå har høve til det. La oss løse skipene våre og ro lønnlig bort. Det gjorde de så og rodde om natta nordetter langs land. De fór dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet, så som Tjodolv sier: Vidkjente høvding, bølgen fikk brytes mot skipssida da du fra øst mot Danmark de dyre hærskip styrte. Men halvt med seg å dele bød Olavs sønn deg siden sitt folk og hele riket. To frender glade møttes. Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg. Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med 60 mann.Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde 2 rørkjepper i handa, og så sa han: Hvilken av disse 2 kjeppene vil du ha? Da svarte Harald: Den som er nærmest meg. Så sa kong Magnus: Med denne rørkjeppen gir jeg deg halve Norges rike med all skatt og skyld og all eiendom som hører til, med den avtalen at du skal være konge allesteds i Norge med samme rett som jeg. Men når vi 2 er sammen, skal jeg være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Er det 3 fyrstelige menn til stede, skal jeg sitte i midten; jeg skal ha rett til kongeplass i havn og ved brygge. De skal også stø og styrke Vår makt til gjengjeld for at vi har gjort Dem til en så stor mann i Norge at vi trodde ingen skulle bli så stor så lenge hodet Vårt var over molda. Da stod Harald opp og takket ham vel for den høye verdighet og for æren, dermed satte de seg ned begge 2 og var lystige og glade. Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt, Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med 60 mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet. Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus: I går gav De oss et stort rike, som De hadde vunnet fra Deres og våre uvenner og tok oss til forbund med Dem. Det var vel gjort, for De har stridd mye for det. Men når det gjelder oss, så har vi vært utenlands, og vi har også vært i livsfare noen ganger før jeg har samlet i hop dette gullet som De nå skal få se. Dette vil jeg nå dele med Dem. Løsøre skal vi 2 ta like mye av, slik som hver av oss eier halve riket i Norge. Jeg vet at vårt huglynne er ulikt; du er mye mer gavmild enn jeg; vi vil derfor dele dette likt mellom oss; så hver kan gjøre med sin del som han vil. Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa: Hvor er nå det gullet, Magnus frende, som du kan sette opp mot denne hodeknappen? Da svartekong Magnus: Det har vært så mye ufred og så store leidanger at nesten alt det gull og sølv som jeg har hatt hos meg, har gått med. Nå har jeg ikke mer gull igjen enn denne ringen. Dermed tok han ringen og rakte den til Harald. Harald så på den og sa: Det er lite gull, frende, for en konge som har 2 kongeriker, og enda er det noen som tviler på om denne ringen er din. Da sa kong Magnus alvorlig: Eier jeg ikke denne ringen med rette, så vet jeg ikke hva jeg har fått med rette, for kong Olav den hellige, min far, gav meg denne ringen da vi skiltes siste gangen. Da svarte kong Harald leende: Det er sant som du sier, kong Magnus, at din far gav deg ringen. Den ringen tok han fra min far for en liten sak. Det er også sant at den gang var det ikke godt for småkongene i Norge da din far var som mektigst. I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge 2 forgylte; og den var helt full avskjære sølvpenger. Det fulgte også 2 gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen. Så sier Bolverk: Til gave fikk, som jeg hørte, du det grønne landet; og du bød så kong Magnus av ditt gull ved møtet. Forliket mellom frender ble fredelig nok sluttet; men Svein, han måtte siden striden hard seg vente. Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver 12 måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem. Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skånesida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren. Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus: Nå skal mennene få ut årene, og sette seg langs skipsbordene, og noen skal ta fram våpnene og væpne seg; om de ikke vil ro unna, skal vi slåss. Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn: Kapp landtauene og legg skipene ut av leiet; nå er han vond, Magnus frende. Så gjorde de, og de la skipene ut av leiet. Kong Magnus la inn i leiet med skipene sine. Da begge hadde gjort seg ferdige, gikk kong Harald med noen menn bort på skipet til kong Magnus. Kongen tok godt imot ham og ønsket ham velkommen. Da svarte kong Harald: Jeg tenkte at vi var kommet blant venner; men for en liten stund siden måtte jeg tvile litt på om De vil at det skal være så. Men det er sant som det er sagt, at brå er barnehugen; jeg vil ikke vøre dette annerledes enn som ungeframferd. Da sa kong Magnus: Det var slik framferd som ligger til ætta, ikke ungeframferd, for jeg kan nok minnes hva jeg gav, og hva jeg nektet. Om nå denne lille tingen hadde kunnet gå for seg mot min vilje, så ville det snart kommet én til. Hele dette forliket som er gjort, vil jeg holde, men da vil jeg også at De på samme måte skal holde det som er avtalt. Da svarte kong Harald: Det er også gammel skikk at den klokeste gir etter. Så gikk han tilbake til skipet sitt. I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen; de sa at Harald hadde gått framviselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvennskap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her. 28. Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham: Hva vil du helst nå, sønn min, enten fare med meg eller bli den mektigste av alle konger og leve lenge, men gjøre en slik synd at du knapt eller ikke kan få sonet den. Han syntes at han svarte: Jeg vil at du skal velge for meg. Da syntes han at kong Olav svarte: Da skal du fare med meg. Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til storsorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald: Menn felte mange tårer da den milde de bar til grava. Tung var børen for dem som titt han gull hadde skjenket. Huskarer, tunge i hugen, holdt ikke tårer tilbake. Med sorg i sinnet så ofte satt alle kongsmenn siden. Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre; han ville fare med hæren til Viborg ting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nordmenn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende. Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge. Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord. Den høsten var Svein Ulvsson i Skåne, og han tenkte seg til å fare øst til Sveavelde og ville gi opp det kongsnavnet som han hadde tatt i Danmark. Men med det samme han skulle stige til hest, kom noen av hans menn ridende og fortalte ham nytt, for det første det at kong Magnus Olavsson var død,og så at hele nordmannshæren hadde fart bort fra Danmark. Svein svarte raskt og sa: Det tar jeg Gud til vitne på at jeg aldri mer skal rømme fra Danevelde så lenge jeg lever. Så steig han på hesten og rei sør til Skåne; da kom det straks mye folk til ham. Den vinteren la han hele Danevelde under seg, og alle daner tok ham til konge. Tore, bror til kong Magnus, kom til Svein om høsten med ordsendingene fra kong Magnus, som før skrevet. Svein tok godt imot ham, og Tore var lenge hos ham i akt og ære. Kong Harald Sigurdsson tok kongedømme over hele Norge etter kong Magnus Olavssons død. Da han hadde rådd for Norge én vinter, og da våren kom, bød han ut leidang av hele landet, halv allmenning av mannskap og hærskip, og seilte sør til Jylland. Om sommeren herjet og brente han vidt og bredt og la til i Godnarfjorden. Da diktet kong Harald dette verset: La oss ligge her for anker uti Godnarfjorden mens den linkledde kvinna luller sin sang for mannen. Så sa han til Tjodolv skald at han skulle dikte resten. Han kvad: Neste sommer, det spår jeg sønnafor fester vi anker. Ofte kommer vi til å kaste kroken i dypet. Det taler Bolverk også om i sin dråpa at Harald fór til Danmark sommeren etter kong Magnus' død: Neste år du leidang fra landet det fagre bød ut. Du pløyde havet i stormen med praktfulle store hærskip. Sjøen slo inn over skipene, som svømte på mørke bølge. Ved land lå skip fylt med mannskap, da mistet danene motet. Da brente de garden til Torkjell Gøysa; han var en stor høvding. Hans døtre ble ført bundet til skipene. Vinteren før hadde de drevet mye spott med at kong Harald ville fare til Danmark med hærskip. De skar anker av ost, og sa at slike nok kunne greie å holde skipene til Norges konge. Da ble dette diktet: Sjødaners vakre jenter gjorde av ost et anker. Kongen seg mektig ergret over de ting de laget. Men nå i morgenstunden mang ei møy får se hærskip for sterke jernkrok ligge; le gjør nå ikke mange. Det blir fortalt at en vaktmann som hadde sett kong Haralds flåte, sa til Torkjell Gøysas døtre: Det sa dere, Gøysadøtre, at kong Harald ikke ville komme til Danmark. Dotta svarte: Det var i går, det! Torkjell løste ut døtrene sine med en umåtelig pengesum. Så sier Grane: Umild lot han aldri kvinnenes øyne bli tørre da han førte dem fagne fram gjennom tjukke Hornskog. Filenes konge forfulgte fiendeflokken til stranda. Far til Dotta måtte fort med sin rikdom bøte. Kong Harald herjet hele den sommeren i Danevelde, og det var ikke ende på det gods han vant. Men han fikk ikke fast fot i Danmark den sommeren. Om høsten reiste han tilbake til Norge og var der om vinteren. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus var død. De hadde 2 sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde 2 døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferden som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. Så sier Stuv skald: Hardt ble Falster herjet, har jeg hørt fortelle. Ravnen fikk da føde, og folket der ble vettskremt. Folket i Tjoda forskrekket flyktet fra møte med kongen. Seier vant hugstore hjertet. Haralds sjel i himlen. Kong Svein rådde for hele Danevelde etter at kong Magnus var død. Han satt rolig om vintrene, men om somrene lå han ute med full leidang. Han truet med å fare nord til Norge med danehæren, og gjøre ikke mindre vondt der enn kong Harald hadde gjort i Danmark. Kong Svein bød kong Harald om vinteren at de sommeren etter skulle møtes ved Elv, og enten kjempe så det ble en ende på striden, eller forlikes. Begge 2 holdt på hele vinteren og ruste skipene sine og hadde halv leidang ute om sommeren. Den sommeren kom Torleik Fagre fra Island og tok til å dikte en flokk om kong Svein Ulvsson. Da han kom til Norge, fikk han vite at kong Harald hadde fart sør til Elv mot kong Svein. Da diktet Torleik dette: Den vakre inntrønderhæren ventelig finner der ute stridsglade konge på sjøen i spydværet djerv og vågal. Råde skal Gud alene hvem riket og livet vil røve fra den andre. Men Svein vil ikke usikkert forlik slutte. Harald, han som ofte i hærferd fòr langs landet, de breie langskip nordfra på bølgen med kamplyst fører. Sørfra over sjøen kong Svein, den djerve krigsmann, fører gylne draker med farger vakkert prydet. Kong Harald kom til det stevnet som var avtalt. Da fikk han vite at kong Svein lå sør ved Sjælland med flåten sin. Da delte kong Harald hæren. Størstedelen av bondehæren lot han fare hjem; så tok han med hirden og lendmennene, sine venner, og den del av bondehæren som bodde nærmest danene. De fór sør til Jylland sør for Vendelskage og så sør om Tjoda. Overalt fór de med hærskjold; så sier Stuv skald: Folket i Tjoda forskrekket flyktet fra møte med kongen. Seier vant hugstore hjertet. Haralds sjel i himlen. Så fór de sørover helt til Heidaby, tok og brente kjøpstaden. Da diktet kong Haralds menn dette: Fra ende til annen hele Heidaby vi brente. Et storverk der vi gjorde, det sanner sikkert alle. Svein vi ventelig volder sorg. I natt før otta så jeg i byen ilden høyt ifra husene raste. Dette forteller Torleik også i sin flokk, da han hadde fått vite at det ikke var blitt noe av med slaget ved Elv: Hos kongens gjæve skare spør de som ikke vet det, hvordan med kamplyst fyrsten til Heidaby kursen styrte den gang da Harald østfra i utrengsmål til kongsbyen lot sine hærskip seile; slikt var bedre ugjort. Så seilte Harald nordetter med 60 skip, og de fleste var store og tunglastet med hærfang som de hadde tatt om sommeren. Da de kom nord for Tjoda, kom kong Svein ned fra landet med en stor hær. Han bød seg til å kjempe mot Harald om han ville gå i land. Kong Harald hadde mindre enn halvparten så mange folk; han bød seg til å kjempe med kong Svein på skipene. Så sier Torleik Fagre: Svein, som i heldigste time her på jorda så dagslys, kalte de mektige kjemper til kamp så blodig på stranda. Men Harald, som hater å vente, på hærskipet valgte sin valplass dersom den rådsnare konge nektet å gi ham riket. Deretter seilte Harald nord om Vendelskage. Så fikk de motvind, og de la til under Læsø og lå der om natta. Da la det seg mørkeskodde over sjøen. Men om morgenen ved solrenning så de at det var som ilder brant på den andre sida av havet. Det ble sagt til kong Harald; da så han etter og sa straks: Kast tjeldene av skipene og ta til å ro! Dane hæren har kommet over oss. Skodda har nok lettet der de er, og det er sikkert sola som skinner på de gullagte drakehodene deres. Det var slik som kong Harald sa. Svein danekonge var kommet med en uovervinnelig hær. Nå rodde de på begge sider alt det de kunne. Danene hadde skip som fløt lettere under årene; men skipene til nordmennene var både vasstrukne og tungt lastet, så avstanden mellom begge parter støtt ble mindre. Da skjønte kong Harald at det ikke kunne nytte på den måten. Haralds drake gikk sist av alle skipene hans. Da sa kong Harald at de skulle kaste over bord noen stokker og legge klær og gode kostbarheter oppå. Det var så stilt at alt dette dreiv for strømmen. Men da danene fikk se at deres eiendom dreiv på havet, vendte de som kom først, seg dit; de syntes det var lettere å ta det som fløt løst, enn å hente det ombord hos nordmennene. De ble da sinket i å ro etter. Da kong Svein kom etter dem med skipene sine, egget han dem og sa det var stor skam, så stor hær som de hadde, om de ikke skulle få tatt dem og få dem i sin makt som hadde så liten hær. Da tok danene på ny til å ro så sterkt de kunne. Da kong Harald så at skipene til danene gikk fortere, bad han sine menn å lette båtene og kaste over bord malt, hvete og flesk og hogge hull på drikkekjørelene og tømme ut drikken; på den måten greide de seg en stund. Så lot kong Harald ta skansekledninger og fat og tomme tønner og kaste over bord sammen med menn som de hadde fanget. Da alt dette lå og rak på sjøen, bad kong Svein at de skulle hjelpe disse mennene, og det ble gjort. Mens de holdt på med det, kom flåtene fra hverandre. Danene snudde og vendte tilbake, og nordmennene fór sin veg. Så sier Torleik Fagre: At snarlynte Svein satte etter på sjøen de flyktende nordmenn, har jeg hørt, og dessuten unna den andre høvdingen styrte. På det brusende Jyllandshavet byttet til trønderkongen fritt måtte ligge og flyte; flere hærskip de mistet. Kong Svein vendte tilbake med flåten og styrte inn under Læsø. Der fant han 7 av skipene til nordmennene, det var leidangsfolk og bare bønder. Da kong Svein kom på dem, bad de om grid og bød løsepenger for seg. Så sier Torleik Fagre: For fred bød Haralds venner fyrsten mange penger; da mindre folk de hadde de modig stoppet kampen. De kloke bønder drygde med blodig kamp å åpne til de i ord fikk tinget. De ønsket ikke døden. Kong Harald var en mektig mann og en sterk styrer innenlands. Han var så klok at det blir vanlig sagt at det ikke har vært noen høvding i Norderlanda som har vært så dyptenkt eller rådsnar som han. Han var en stor krigsmann og så våpendjerv som noen. Han var sterkere og mer våpenfør enn noen annen mann, som før er skrevet. Likevel er det mange flere av hans navngjetne storverk som vi ikke har skrevet noe om. For en del kommer det av at vi ikke har kunnskap om dem; dessuten vil vi ikke sette inn i bøker fortellinger som ikke er vitnefaste. Enda vi har hørt fortalt eller nevnt flere ting, synes vi det er bedre at det siden blir lagt noe til, enn at det skulle vise seg nødvendig å ta ut noe. En stor del av sagaen om kong Harald er satt inn i de vers som islandske menn førte fram for ham sjøl eller for sønnene hans; derfor var han en god venn for dem. Han var også så god venn som noen for alle folk her i landet. En gang da det var stort uår på Island, gav kong Harald 4 skip lov til å fare til Island med mjøl, og han fastsatte at et skippund ikke skulle være dyrere enn hundre alen vadmel. Han gav alle fattigfolk som sjøl kunne koste seg over havet, lov til å fare til Norge, og derav kom landet til makt igjen, og det ble bedre med åringen. Kong Harald sendte hit ut ei klokke til den kirken som den hellige kong Olav hadde sendt tømmer til, og som ble bygd på Alltinget. Slike minner har folk her i landet om kong Harald, og mange andre i de store gavene som han gav dem som kom til ham. Halldor Snorrason og Ulv Ospaksson, som vi før har fortalt om, kom til Norge sammen med kong Harald. De var på mange måter ulike. Halldor var en stormann, sterk og vakker som noen. Kong Harald gav ham det vitnesbyrd, at han var den av mennene hans som en minst kunne se noe skifte på om noe uventet kom på; enten det så var livsfare eller gode tidender eller hva det så var som hendte når det ikke var fare på ferde, var han verken mer eller mindre glad for det. Ikke sov han mer eller mindre eller drakk eller åt annerledes enn hans vane var. Halldor var en fåmælt mann, stiv i ord, han talte fritt ut, var stridlynt og ubøyelig; det likte ikke kongen, som hadde nok av andre gjæve og tjenestevillige menn. Bare en kort stund kom Halldor til å være hos kongen; så reiste han til Island og satte bo i Hjardarholt. Der bodde han til sin alderdom, og han ble en gammel mann. Ulv Ospaksson var hos kong Harald, og Harald og han ble gode venner. Han var så klok som noen, veltalende, mandig, trofast og ærlig. Kong Harald gjorde Ulv til sin stallare og lot ham gifte seg med Jorunn Torbergsdotter, søster til Tora som kong Harald var gift med. Ulv og Jorunn hadde flere barn: Joan Sterke på Rosvoll og Brigida, mor til Sauda-Ulv som var far til Peter Byrdesvein, som var far til Ulv Fly og hans søsken. Sønn til Joan Sterke var Erlend Himalde, far til Øystein erkebiskop og brødrene hans. Kong Harald gav Ulv stallare landmannsrett og 12 marks veitsler og om framt et halvt fylke i Trondheimen. Det forteller Stein Herdisson i Ulvsflokken. Kong Magnus Olavsson lot bygge kirke i kaupangen på det sted hvor kong Olavs lik hadde vært satt natta over; da var det ovenfor byen. Der lot han reise kongsgården også. Kirken var ikke helt ferdig da kongen døde. Kong Harald lot fullføre det som stod igjen. Han tok til med å bygge en steinhall der i gården også, men den ble ikke ferdig før han døde. Kong Harald lot reise fra grunnen av Mariakirken oppe på melen, nær det sted hvor kong Olavs hellige legeme lå i jorda den første vinteren etter hans fall. Det var en stor kirkebygning, og den var murt så sterkt med kalk, så det var knapt en fikk revet den ned da erkebiskop Øystein lot rive den. Så lenge Mariakirken var under bygging, ble kong Olavs legeme forvart i Olavskirken. Kong Harald lot bygge en kongsgård nedenfor Mariakirken ved elva der den nå ligger. Den hallen som han hadde latt bygge, lot han vie til Gregoriuskirke. Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige. Ivar var den vakreste mann som noen kunne se. Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn. Einar Tambarskjelve var den mektigste av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevelde landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som fører skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var ei søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far, Einar, hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde framfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann. Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde dengang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn. Kong Harald ville gjerne rå, og det økte på med det etter som han fikk fast fot i landet. Det kom så vidt at det nyttet lite for de fleste å tale imot ham eller komme fram med noe annet enn han ville. Så sier Tjodolv skald: Krigerens trofaste hærfolk hører det kongen befaler. Sitte og stå gjør de bare som høvdingen gjæv av dem ønsker. For ravnemetteren faller hele folket til fote. Det nytter ikke for noen å nekte å lystre kongen. Einar Tambarskjelve var det som mest var formann for bøndene i hele Trondheimen. Han svarte for dem på tingene når kongsmennene gjorde søksmål. Einar hadde godt kjennskap til lovene; og det skortet ham ikke på djervhet til å føre det fram på tingene om så kongen sjøl var der. Alle bøndene støttet ham. Kongen harmet seg sterkt over dette, og til slutt kom det til det at de hele tida dreiv på med ordstrid. Einar sa at bøndene ville ikke tåle ulov av ham dersom han brøt landsretten for dem. På denne måten gikk det noen ganger mellom dem. Da tok Einar til å ha stor folkestyrke om seg hjemme, men enda mange flere folk når han fór inn til byen og kongen var der. Det var en gang at Einar fór inn til byen og hadde mye folk med, 8 eller 9 langskip og nær 500 mann. Da han kom til byen, gikk han i land med dette mannskapet. Kong Harald var da i gården sin og stod ute i svalgangen og så at Einarsfolk gikk i land fra skipene. Det blir sagt at Harald da kvad: Her ser jeg at den djerve Einar Tambarskjelve, som mang en gang sjøen pløyer går i land så mannsterk. Han full av styrke venter å vinne kongens sete. Ofte huskarer færre fant jeg i følge til jarlen. Han, som gjør sverdet blodig, bort vil drive fra landet oss, om Einar ei kysser øksemunn den tynne. Einar ble i byen noen dager. En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl. Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin: Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg. Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han: Mørkt er det i kongens målstue. Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden. Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgårdender bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot: Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken. Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.	Sigurdsen av Norge, Harald "Harald 3" (I3391)
2743	Da Harald vant slaget ved Hafrsfjord, ble han - den første enekonge i Norge - men han måtte vrake sine andre koner og gifte seg med en dansk kongsdatter for å få denne legitimiteten. Fra Snorre: ...Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks... Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på 11 av konene sine. Så sier Hornklove: Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark. ...Dronning Ragnhild levde i 3 år etter at hun kom til Norge; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp...	Family: Harald Halvdansen, "Harald 1" / Ragnhild Eiriksdatter av Jylland (F1985)
2744	Da hemmansägaren Håkan og dannemansdotteren Anna giftet seg, var de allerede henholdsvis 38 år og 30 år gamle. De giftet seg hjemme hos kontrahenterna. Brudens far, Nils, døde kort tid etter bryllupet. Håkan og Anna overtok dermed gården, og enken, Annas mor, Annika, bodde der videre sammen med de nygifte.	Family: Håkan Nilsson Fors, "Norra Wiken" / Anna Nilsdotter Norra Wiken (F125)
2745	Da Hovland ble delt etter faren Neri, fikk Kittil den sydligste parten, mens broren Anund fikk den nordlige parten. Faren Neri var fortsatt hovedpersonen på Hovland i 1711. Han betalte da skatt for 6 personer på Sud-Hovland, der sønnen Kittil drev bruket. Det ble skiftet etter Neri i 1714 og boet eide mest 2 tønner i Hovland, det er halve gården. Verdi 160 riksdaler. Kittil hadde også vært bruker på Gvæven, som han hadde pant i. Eier av Gvæven på denne tiden var Jens Knutsen Gutehus. Gvæven ble verdsatt til 40 riksdaler. Samlet verdi av fast eiendom ble 200 riksdaler. Eldste sønnen Jens overtok gården. Senere ble svigersønnen Lars Lind eier.	Nirisen Hofland, Kittil (I18673)
2746	Da hun døde i 1547 etter lang tids sykelighet uten nære slektninger ble det en prosess mellom de forskjellige fjernere slektninger, som mente seg arveberettiget. Stamtavlen i A.M. (Arnamagnæanske samling) 333 fol. (se tavlen i NST 36 (1997), s. 93) knytter sig utvilsomt til denne strid. Kilde: Svein Tore Dahl: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift II (1929-30), s. 161-162.	Olufsdatter på Hatteberg, Magdalena (I11412)
2747	Da hun mot slutten av 1950-tallet vendte hjem til Norge, avbrøt hun forskerkarrieren sin da Mannen Thorvald Stoltenberg gikk inn i utenrikstjenesten. Det ble en karriere i byråkratiet for Karin i stedet. etter 1952 på Canada.	Heiberg, Karin "Stoltenberg" (I2670)
2748	Da hun så Harald A. Møller søke etter kontordame til forretningen sin på Rødtvet, grep hun sjansen og søkte jobben. Ruth Eva trivdes ikke med å jobbe i byen. Reiseveien var tungvint, dessuten trivdes hun med å jobbe i bilforretning. Hun står nevnt som sekretær her i adresseboka i 1975/1976.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
2749	Da hustruen Eline døde i 1532 spurte Nils hennes søster, Lucie, om hjelp til hushold og barnepass. Han ønsket og gifte seg med henne da hun ventet barn, men den katolske kirken forbød et slikt ekteskap mellom slektninger nærmere enn femte generasjon. Da Lucie fødte et barn i 1535, ble Lykke fengslet i slottet på Steinviksholm på ordre fra en gammel fiende erkebiskop Olav Engelbrektsson. Da Nils Lykke ble fengslet, var Vincent Lunge den som ledet - toget - for å få sin svoger dømt for hans umoralskhet, ukristelighet, skandleløse opptreden osv. Lykke og Lunge var politiske fiender. På julaften 1535, 2 år før reformasjonen i Norge, ble Nils Lykke brent til døde uten dom på erkebiskopens fengsel på Steinviksholm.	Lykke, Nils (I11408)
2750	Da Ingeleiv var gift med John Olsen, skiftet de navn fra Olsen til Lernes-Olsen. Senere skiftet de igjen navn til Vidlyng. Ideen til navnet Vidlyng fikk Ingeleiv da hun en gang satt og nøt synet av åpne vidder med lyng. Da bestemte hun seg for å en gang ta navnet Vidlyng. Hun endret samtidig sitt fornavn til Inger.	Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)