Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 3,301 to 3,350 of 16,357

      «Prev «1 ... 63 64 65 66 67 68 69 70 71 ... 328» Next»

 #   Notes   Linked to 
3301 Den 66 år gamle Siri Olsdatter er nevnt under Sørstuen i Lillebudal i folketellingen i 1801. Da er hun enke etter andre ekteskap.

Sønnen Anders Ellevsen er bruker på gården. 		Olsdatter Storrø, Siri "Bjerkenaas" / "Lillebudal" (I1532)
 
3302 Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763.

Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af.

Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg møtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp - såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill.

Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett.

Niels ble dermed fratatt Øvre Berg-gården av morsøsteren og hennes mann, med hjelp fra andre inngifte slektninger. Garderingen i skjøtet var for sterkt. 		Larsen Stafrum, Knud "Støver" (I1739)
 
3303 Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg, et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763.

Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af.

Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg møtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp:

Såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill.". Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett.

Niels ble dermed fratatt Øvre Berg-gården av morsøsteren og hennes mann, med hjelp fra andre inngifte slektninger. Garderingen i skjøtet var for sterkt. 		Siursen Berg, Niels (I13085)
 
3304 Den 7.februar 1764 framla Nils Sivertsen Berg, et av eldre bror Jon Sivertsen Berg oppsatt skjøte på gården Berg 1 spann 12 marklag for 250 riksdaler. Datert 5.oktober 1763.

Herved meldes til underretning for kjøperen Nils Sivertsen, at denne gard berg Øvre som nu er bortskjøtet tilhører hans afdøde Fader Sivert Joensens Stervboe, som ellers med megen skyld og gield er behæftet og følgelig een ringe deel, ja mueligt aldeles intet bliver at vente for de samtlige børn og arvinger at arve udi garden Berg da skiftet er endnu uhendet. Altså har sælgeren Jon Sivertsen Berg solgt denne gard Berg, som han ingenlunde er ejendes af.

Stephen Erichsen Rochstad, Knud Larsen Stafrum, Arent Estensen Berg møtte og protesterte kraftig mot gården Bergs kjøp:

Såvel på grunn av foranstående omstendigheter som de samtlige har ved skjøtet den 27.februar 1751 solgt garden Berg til børnenes fader Siver Joensen Berg mot den Condition, at når garden igjen ble solgt, er de nærmest til å løse den for samme Summma den var solgt for nemlig 210 Rdr. 1 ort og 8 skill.

Skjøtet ble lagt fra i retten og funnet rett.

Niels ble dermed fratatt Øvre Berg-gården av morsøsteren og hennes mann, med hjelp fra andre inngifte slektninger. Garderingen i skjøtet var for sterkt. 		Siursen Berg, Joen "Haugen" (I13077)
 
3305 Den 7.mai 1894 ble han utnevnt til major og brigadelege i Trondhjemske brigade, hvor han ved oppnådd aldersgrensen fikk avskjed 1.oktober 1901.

Under folketellingen i 1900 nevnt som Brigadelæge i byen. 		Hoffmann, Reinholdt (I474)
 
3306 Den 8.desember 1943 ble en gruppe Falstadfanger satt på transport til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Hele 150 fanger ble kommandert til oppstilling, yngstemann var 17 år.

Noen var fanger som hadde unngått dødsdommer i Majavatnsaken der 24 unge menn ble skutt i Falstadskogen. Andre var fra Wærdahl/Thingstad-gruppa der 18 kamerater var skutt på Kristiansten festning i løpet av 1943. Underlig nok følte noen en lettelse over å bli valgt ut, da de hadde saker som ikke var fullført og utfallet var uvisst.

De ble satt på tog til Oslo sammen med andre fanger, alle bundet på hender og føtter. Den videre ferden gikk med fangeskipet Donau til Stettin sammen med 1.000 fanger fra Grini. I Stettin ble fangene fordelt til forskjellige leire i Tyskland. Ingen visste hva en tysk KZ-leir var og mange kom aldri hjem igjen.

Avreisen fra Falstad, og transporten til Oslo:

Fra Frank Storm Johansens bok - Tusen dager i fangeskap - som også beskriver transporten fra Falstad via Oslo til Sachsenhausen i Tyskland:

Den 8.september fikk de navnene sine opplest på morgenappellen i leiren. Oppropet viste at Frank og Karl Kristian sto på listen over 150 fanger som skulle på transport. Reiseklare måtte de være klokken 13. De kledde seg og og pakket med seg det aller nødvendigste. Så var det å ta avskjed med kjente som skulle være igjen.

Før avreisen var det parade i gården foran kommandør Flesch, som på sin vanlige arrogante måte gikk fra mann til mann. Ekstra trusler ble gitt med på veien. Nå skulle jernbanefolkene få føle noe annet. De hadde ikke vost seg tyskernes tillit verdig.
Blant fangene som skulle ut på transport til Tyskland var nervøsiteten og usikkerheten til å ta og føle på, selv om de prøvde å skjule dette bak en maske av godt humør. Hva lå foran dem nå? Ingen av dem visste ennå på dette tidspunktet hva en KZ-leir i Tyskland var.

Tidlig, allerede klokken 3 på morgenen, ble det beordret oppstilling. Oppstilt med sin forpakning ved foten sto de og hutret og frøs i nattemørket. Nye navn ble ropt opp, og de fikk meget kort tid og ordne seg på. I puljer på 20 ble de kommandert inn i busser som sto klare utenfor gjerdet. Nå ble de nektet å ta med pakningen som hver og en av dem hadde pakket med stor omhu. De måtte reise som de sto og gikk. De ble kroppsvisitert av 2 politisoldater.
Bussene startet opp og de rullet gjennom en mørk og tilsynelatende sovende Ekne-bygd. Fangene prøvde å holde humøret oppe i bussene. Nå var de på vei til Tyskland.

I Trondheim var folk allerede underrettet, og mange hadde samlet seg bak sperringene rundt jernbanestasjonen. Bussene kjørte helt opp til porten, og gjennom en allé av politisoldater, norske og tyske, måtte fangene gå direkte inn i toget. Noen prøvde forgjeves å rope og få kontakt med folk bak sperringene. Det ble ropt navn når noen oppdaget kjenninger blant fangene.
En SD-mann kom snart inn i vognene og med lenker og silkesnorer i massevis, og snart satt fangene lenket på hender og føtter alle sammen.

Fra Trondheim gikk togturen sørover. Fangene satt trangt og ubehagelig. Først bakbundet, men etter protester ga tyskerne seg og bandt hendene foran istedet.
Nyheten om transporten gikk foran toget, og på noen stasjoner hvor toget stoppet, fikk fangene inn smørbrød, varm velling m.m. Fangene ble rørt av hvor omtenksomme og gavmilde folk utenfor var.

Sønnen Knut fortalte at turen fra Falstad/Trondheim gikk med tog, hvor fangene ble stuet inn i godsvogner. På Hamar fikk Karl Kristian øye på en bekjent (Heggelund) gjennom en glugge i vognen, og tilkalte han ved å plystre på han. Nå fikk Karl Kristian gitt beskjed til familien hjemme i Trondheim om at han var på vei til Tyskland.

Ut på natten endte togturen på en øde og forlatt Østbanestasjon i Oslo. Straks lød: Los! Los! og oppstilling i 5 geledder med ansiktet mot veggen, fremdeles bundet på hender og føtter. Slik måtte fangene stå til organisasjonstalentene hadde summet seg. Etter en lang stund kom ordren om avmarsj. Fremdeles bundet på hender og føtter, trippet fangene for fot i geleddet på 5 ut av Østbanehallen og ut i et mørklagt Oslo.
Fangene ble ledet over Stortorget gjennom Møllergata til nummer 19. Der var det opprop, fangene ble kvitt lenker og bånd på hender og føtter, som de da hadde hatt på seg i nesten 1 døgn.

Oppropet tok vel 1 time, så ble fangene kommandert i puljer ut i noen av de velkjente tyske politibilene. Turen gikk opp Grensen, over Karl Johan, forbi Vestbanen og Akers mekaniske verksted til Filipstadkaien. Her lå den store, ruvende Donau.

Her sammenfaller historien med gartner og motstandsmann fra Asker, Aksel Smith Sindings historie. Han ble sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha sittet en stund på Grini. Han var med på samme reisen til Tyskland som Karl Kristian Lorentzen og forannevnte Frank Storm Johansen.
Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid - erindringer 1943-1945) gir også et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde denne reisen og den første tiden i den tyske fangeleiren Sachsenhausen.

For Aksel Smith Sinding startet turen fra Grini den 9.desember 1943, i bil nedover mot Oslo og Kontraskjæret, hvor fangeskipet Donau ventet ved kaien. De var omkring 800 fanger fra Grini, og det viste seg at det kom mange mann fra andre leirer også - fra Falstad, Møllergaten, Bergen osv., motstandsmenn, arresterte politifolk og studenter.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
3307 Den 8.juni 1959 skrev faren Alex om at Marit og Kjell hadde mistet sitt kommende barn. Det var ventet omkring 20.juli, men 23.mai syntes Marit at alt virket så stille, og det viste seg at barnet var dødt. Family: Kjell Cornelius Halvorsen / Marit Brinchmann, "Halvorsen" / "Kleiberg" (F674)
 
3308 Den 8de Aug:

Begravet... Major og Comendant ved Kongs-Wingers Festning Jacob Matheson 85 aar. 		Matheson, Jacob (I1859)
 
3309 Den 9.april 1940 meldte Ingeleiv seg frivillig til Kvinnelig Arbeidshjelp (under Røde Kors) for å hjelpe med evakueringen av Trondheim. Som beboende på Byåsen ble hennes oppgave å ta imot flyktningene som strømmet opp i bymarka, og sørge for at de ble innkvartert i hyttene rundt om i bymarka. Dette holdt hun på med i circa 1 måneds tid. Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
 
3310 Den 9.mai 1946 ble Finn Johan Eide avhørt av Erling Berntsen på landssvikavdelingens kontor i Trondheim:

Av personlige opplysninger fremgår det at han er gift, og har 2 mindreårige barn. Han var for tiden arbeidsløs. Hans årsinntekt de siste år var på ca. kr.5.000,-.
Finn hadde tidligere vedtatt bot på kr.2.000,- for sitt medlemsskap i N.S., og likeså hadde han blitt bøtelagt for prisovertredelser i firmaet Joh. Eide & Co. a/s, men var eller ustraffet.

Fra avhøret:

Ved firmaets start i 1941 hadde jeg andel i firmaet med 1/3. Jeg solgte imidlertid aksjene til min far våren 1942. Ved firmaets start ble jeg innført i firmaregisteret som firmaets disponent. Dette var imidlertid bare en papirbestemmelse idet det var min far som overtok den daglige ledelse av firmaet. Etter at jeg solgte min del av aksjene, har jeg ikke hatt noe med firmaet å gjøre - dog er det mulig at jeg har skrevet enkelte brev for firmaet etter denne tid.
I den tiden jeg arbeidet ved firmaets kontor - nemlig den tiden jeg var medinteressert i firmaet - utførte jeg diverse oversettelsesarbeide idet min far ikke kunne tysk. Jeg opptrådte nærmest som tolk for min far og førte dessuten endel korrespondanse med tyske avdelinger. Dessuten hadde jeg kontrollen med at firmaets arbeidere var tilstede og utførte sitt arbeide.
Jeg benekter å ha skrevet de av politiet foreviste brev til tyske avdelinger med tilbud om varer. Jeg tror at det er Ruth Lorentzen som har skrevet brevene.

Jeg hadde en ukelønn pr. kr.100,-.

Fra firmaets start første dager av 1941 til forsommeren samme år, ble i Erling Skakkes gate produsert endel lakseerstatning, seipurre og visstnok noe kaviar. Det deltok vanligvis 3 personer i produksjonen.
Våren eller forsommeren 1941 leide firmaet lokaler i Tordenskjoldsgate 13 og det ble straks satt i gang produksjon av lakseerstatning, seipurre og senere sursild. Denne produksjonen har fortsatt til dags dato og vanligvis har 4-5 personer vært beskjeftiget hermed.
Tidlig på våren 1942 - en tid før jeg sluttet min tjeneste hos firmaet - blefabrikk startet på Selsbakk for produksjon av sursild, lakseerstatning m.v. Denne bedrift beskjeftiget 2-8 personer. Utenom vårt firma, var Selsbakk margarinfabrikk interessert i dette foretakende. Fabrikken innstillet etter ca. 1 års drift da den gikk med underskudd.
Videre husker jeg at vårt firma fikk røket noe røkesild hos et av byens røkerier.
Såvidt meg bekjent, har ikke firmaet drevet med salting av sild for egen regning. Derimot husker jeg at en tysk avdeling gjorde henvendelse til firmaet etter at jeg hadde sluttet i anledning av salting av sild. Jeg ble under forhandlingene mellom vedkommende tysker og min far, tilkalt som tolk. Det ble avtalt at tyskerne selv skulle skaffe silda, mens firmaet skulle skaffe tønnene og slatet samt arbeidsfolket. Arbeidet ble utført i firmaets kontorer i Tordenskjoldsgate 13. Kvanta og betingelser er jeg ikke i stand til å huske med sikkerhet, men jeg tror at det var snakk om 500-600 stkr. 1/8-tønner og en provisjon inkl. arbeidspengene på kr.2,- pr.dunk.

Forretningsforbindelsen med tyskerne kom i stand ved at firmaet solgte varer til div. detaljister innen byen som igjen videresolgte varene til tyskere. På denne måte fikk tyskerne kjennskap til vårt firma, og oppsøkte våre kontorer i Fjordgaten 49.
Våren 1941 ble Ruth Lorentzen ansatt ved firmaet etter avtale med min far Johan Eide (formann i styret). Hun hadde visstnok ikke fast lønn, men fikk provisjon for de varesalg hun foretok - visstnok med 2%. Ruth Lorentzen (Alstad) oppsøkte på eget initiativ tyske avdelinger og tilbød varer idet hun selvsagt var interessert i å selge mest mulig for derved å tjene mest mulig provisjon. Dessuten hadde hun tyske elskere overalt, hvorfor det var lett for henne å stifte bekjentskaper og gjøre forretninger. Hun solgte adskillig og i det vesentligste lakseerstatning og var årsaken til at firmaets omsetning til tyskere øket i stor monn.
Jeg kan ikke huske at firmaet (unntatt Ruth Lorentzen) tilbød tyskere varer unntatt i et tilfelle hvor en avdeling forelagt ved Lillehammer ble tilbudt visstnok fleskepølser. Jeg tror at det ble levert et par partier til denne avdeling med ca. 400 kg fiskepølser i hver forsendelse.

Som allerede nevnt, leverte firmaet endel 1/8-tønner og salt samt arbeidskraft til tyskere i forbindelse med sildesalting i 1/8-tønner. Likeså ble som nevnt levert et par partier fiskepølser - tilsammen ca. 800 kg til en tysk avdeling ved Lillehammer. Forøvrig ble en hel del lakseerstatning, fiskepurre, sursild og kaviar samt fisk, røkesild og rollmops solgt til tyske avdelinger i Trondheim og omegn, samt i Oppdal og i Nord-Norge.

En avdeling på Lade som regelmessig fikk fisk hos vårt firma 2 ganger ukentlig når slik vare kunne skaffes, betalte varene etterskuddsvis for hver 14.dag, som regel med sjekker.
Andre tyske avdelinger betalte som regel varene samtidig med at de fikk varene levert, og da enten med sjekker på Norges bank eller også med penger.
I atter andre tilfeller kvitterte vedkommende tysker som hentet varene på en lapp. Denne lappen ble så presentert på et kontor (Marinestandortkasse) i Olav Trygvassons gate og beløpet betalt, visstnok som regel i form av penger (ikke sjekker).
Under oppgjørene nektet tyskerne å betale omsetningsavgift idet de hevdet at denne skulle de betale selv. Dette var tilfelle bl.a. med nevnte avdeling på Lade, samt et Markententeri som brukte å kjøpe diverse varer av firmaet.
Så vidt meg bekjent har ikke firmaet kjøpt inn rollmops fra andre enn a/s Fiskbolaget. Jeg tror all den innkjøpte rollmops er solgt til tyskerne idet dett var en typisk tyskervare.
Jeg kjenner til at firmaet kjøpte tomme 1/8-tønner hos K. Inderberg, men det er mulig at det også ble kjøpt noen sådane fra Leksvika. Jeg mener nemlig å erindre at man en gang kjørte endel slike tønner fra Frostadkaia, men herom husker jeg ikke noen nærmere enkeltheter.

Inntil 1942 var jeg religiøs hvorfor jeg ikke deltok i drikkelag. I den første tid jeg arbeidet hos firmaet, ble det ikke festet noe vesentlig, men dette tiltok etter hvert i stadig stigende grad. Dette var forøvrig delvis årsaken til at jeg sluttet hos firmaet.
Det har sin riktighet at det i krigsårene ble drukket adskillig tysk brennevin nede på firmaets kontorer. Man brukte imidlertid ikke å betinge seg brennevin som ekstra vedersalg for varer solgt til tyskere. Derimot brukte såvel norske som tyske forretningsforbindelser ofte å gi en flaske brennevin etter endt handel.

Ang. skrivet av 6.juni 1944 til Rekvisisjonsnemda sa finn Eide dette i avhøret:

Jeg innrømmer riktigheten av at jeg har skrevet dette skrivet. Siste avsnitt ble medtatt som en bløff for derved å oppnå at ikke nazifirmaet Johan Lothe fikk kontorene. 		Eide, Johan Finn (I604)
 
3311 Den 9.oktober har familien satt inn en annonse i Arbeiderbladet:

Hjertelig takk for all kjærlig deltagelse ved Ole Reitans sykdom og død.

Livy Reitan, Eva, Agnes, Egil og Haakon. 		Reitan, Ole Nicolaus (I436)
 
3312 Den desidert største private jordeieren på Nordmøre i 1647.

Erik Audenson var stiftsskriver og bodde på Kvalvåg. 		Audunsen på Kvalvåg, Erik (I5847)
 
3313 Den eldste av Ytterøyas ministrialbøker er begynt av han og inneholder blant annet hans egen oppteknelse:

1755 13de Juni blev jeg, Hans Bernhoft, allernaad. kaldet til Sgpr. for Ytterøens Præstegj. udi afg. Provst Peder Lethes Sted; dertil ordin. og indviet 3die Octbr. s.A. i Thjms Domk. af Hr. Biskop F. Nannestad. Jeg ankom her til Kaldet 1755 12te Novbr. og holdt min første Prædiken i Mosvigens Kirke Do. 25 a Trinit. Den Allerhøieste forlene mig Visdom, Naade og Troskab til saaledes at arbeide udi hans Kirke, at jeg for Kirkens ypperste Præst og Biskop, min Frelser Jesu Christ paa hin Dag kand afleægge mit Regnskab med Glæde og ikke sukkende! Ebr. 13.7.

1767 Dom. 4 post Epiphan. forrettede jeg selv første Gudstjeneste ved Ytterøens Kirke og 2den Tjeneste ved Mosvigens Kirke.

1767 1ste S. i Faste læste Klokkeren Postille i Ytterø Kirke.

1767 18de Febr. haver jeg i Inderøens Præstegaard copuleret Velbaarne Hr. Capitaine Johan Christopher von Tordenskiold med Høiædle og Velbaarne Frøken Anna Margareta Schnitler.

På egen bekostning bygget han opp prestegården, da den ved hans tiltredelse var ganske forfallen, og - Formandens - bo var fallit.

Omtales som en edel, begavet og lærd mann, aktet og elsket av sin menighet.

Dominica reminiscere (24.februar) 1771 holdt Hans Bernhoft gudstjeneste for siste gang i Ytterøya kirke. 		Christophersen Bernhoft, Hans (I1699)
 
3314 Den eldste opplysninga om Hå som prestebustad skriv seg frå 1637. Det dreier seg om eit kongebrev som gav Kristen Lauritsson Lind og kona, Margrethe Pedersdotter, løyve til å bu her i deira levetid, og etterpå kunne eitt av barna deira overta garden. Kristen hadde vore prest i Bø prestegjeld frå rundt 1610.

På denne tida var Bø kyrkje i Nærbø hovudkyrkje i soknet. Bø sokneprestembete åtte garden Hå, som i Kristen og Margrethe sine auge må ha vore ein meir attraktiv plass å bu enn Bø. Kvifor valde dei å flytta? Hå var ein svært god gard med viktige attåtnæringar, som låg sentralt til ved Kongevegen over Jæren og nær sjøen. Dessutan kan det ha spela ei rolle at Njærheim kyrkje i Hå var ombygd eller heilt nybygd på denne tida. I alle høve medførte flyttinga til prestefamilien at Njærheim kyrkje blei ny hovudkyrkje, og prestegjeldet skifta namn frå Bø til Hå prestegjeld.

Kristen Lauritsson Lind og Margrethe Pedersdotter sette opp hus for eigne midlar på Hå. Kristen døydde om lag 1640, og Margrethe gifta seg med etterfølgjaren hans, Peder Nilsson. Etter å ha blitt enkje for andre gong i 1655, flytta Margrethe til garden Søyland, som var enkjesete.
Laurits Samuelson Lind og Margrethe Hansdotter frå Stavanger blei det nye presteparet. Laurits var brorson til Kristen Lauritsson Lind. Arveskiftet etter Laurits og Margrethe, som begge døydde i 1668, vitnar om svært stor rikdom. Den eigentlege prestegardstida på Hå starta etter at den velståande Lind-familien ikkje lenger sat med garden.
Den første presten her utan tilknytning til denne slekta var Peder Eriksen Leganger, som hadde kallet frå 1668 til 1707. 		Lauritsen Lind, Kristen (I8675)
 
3315 Den engelske sjøfareren Stephen Borough traff en sønn av borgermesteren i Trondheim på Kola-halvøya 30.juni 1557.
Denne sønnen, Peter Adrianssøn (ifølge Erik Lie), omtales av Borough som - Dutchman - og drev handel med russere, karelere og samer på Kola.

At Peter var deltaker i handelen på Nord-Russland, og at hans opprinnelse var nederlandsk, viser det klammeriet han kom i med lagmann Christopher Nielssøn Grøn i Bergenhus i august 1569, og som førte til at han døde 29.august.
 		Adriansen Falkener, Peter (I2050)
 
3316 Den entreprenante Mand synes tidlig at have kastet sig over Bjærgværksspekulationer, og da han 1646 med Kongen opholdt sig i Throndhjem, lykkedes det ham at blive Parthaver i det Kompagni, der skulde drive de kort forinden opdagede Kobberminer i Røros, ja efter Hjemkomsten til Danmark skaffede han sig Privilegium som Ejer og Opfinder af Kobberværket, hvilket Privilegium han anvendte saa snildt, at de andre Participanter maatte indrømme ham 3/4 af hele Værket samt dettes Bestyrelse (fra Dansk Biografileksikon).

Det betydeligste kobberverket var Røros der prøvedrift begynte i 1644. Da fikk sjiktmester Lorents Lossius og bergskriver Peter Petersen, begge ved Kvikne kobberverk, mutingsbrev på en ertsforekomst i Raudhåmmåren øst for Røros. Funnet i Rauhammeren førte ikke til varig drift, men det ble snart funnet malmforekomster i Storvola (Storwartz). Etter tradisjonen ble funnet gjort av bonden Hans Åsen på Hitteråsen, som gjorde Lossius oppmerksom på det. Den første smeltehytta ble bygd ved Hitterelva.

Lorentz Lossius ble verkets første direktør, og Røros Kobberverk fikk sine kongelige privilegier den 19.oktober 1646 som ga verket enerett til naturressursene innenfor et område med radius på ca.44 kilometer rundt den opprinnelige funngruven på Storwartz.

Kammertjener Joachim Irgens fikk imidlertid privilegium på verket i 1647, og etter en strid om rettighetene ble verket delt i seksti parter, der Irgens fikk femti. Irgens kom dårlig ut av det med Lossius, som ble avsatt i 1651 og erstattet med Joachim Irgens' bror, doktor i medisin Johannes Irgens.

Etter hans død kom et kort mellomspill med bergmester nordafjells Jacob Mathias Tax som direktør, før Joachim Irgens' svoger Christian Arnisæus ble ny direktør i 1663 og deretter Joachim Irgens' brorsønn Henning Irgens i 1669.

Kobberverket var avhengig av at partisipantene betalte inn sine innskudd - krutt og andre materialer til driften, proviant til provianthusets forsyning av befolkningen på Røros og penger til lønninger. Joachim Irgens oppfylte ikke sine forpliktelser, og de direktørene han satte inn hadde ikke tillit verken hos de andre partisipantene eller hos arbeiderne.

Manglende lønnsutbetalinger resulterte i opprør blant arbeiderne, og ved ett tilfelle direkte konfrontasjon mellom dem og Joachim og Henning Irgens.
Den - sammenrottede hob - som det heter i rettsdokumentene etterpå, gikk til angrep på de to, og Joachim Irgens ble reddet bare fordi hans gravide hustru dekket ham. Arbeiderne befridde også den arresterte Spell-Ola fra arresten. Irgens forlangte dem straffet, men kongen besluttet at opprørerne skulle benådes.

Fra Norske Kongebrev 1670: 19.august 1670: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:

Befaling til Ove Juul om å forhøre 4 eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til 2 supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.

Norske Innlegg:

a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. De klager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:

1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og ber derfor om samme ordning som der.

2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg me = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).
Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.

3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på 1,5 til 2 år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på 7 år. De må ofte vente 1,5 år før de får betaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.

4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.

5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i 2,5 mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 år siden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.

6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg med det før de får mer for hver lest kull.

7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.

8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.

9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.

10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.

Påtegning:

Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene. Datert 13.juli 1670.

b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykke sendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er. To dager senere hogg Claus Sommer ut 3 vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer.
Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn.
Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn. Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende.
De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.

Fra 2019:
Røros bryggeri og mineralvannfabrikk har en øl oppkalt etter Spell-Ola:
Spell-Ola Seiersøl er en lys lager/pils som er frisk og en god allrounder. På etiketten står historien:

Røros oktober 1670. Folket sulter. Arbeiderne ved Røros Kobberverk har ikke fått lønn på mange år. Spell-Ola må gå til kongen i København igjen. Kanskje nytter klagen deres denne gangen? Men direktøren får nyss om planene. Spell-Ola legges i jern i Mørkstuggu. I sinne omringer arbeiderne direktørens bolig. Arbeiderklasse mot overklasse. Øks mot kårde. Etter en kort, men hard kamp seirer arbeiderne, som bryter i stykker Mørkstuggu. Spell-Ola befris fra lenkene. Arbeiderne får endelig feiret lønna si.

I tillegg har produsenten Rørosrein laget en Spell-Ola pølse av rein. Denne inneholder foruten reinsdyrkjøtt, litt svinekjøtt og malt og humle fra produksjonen av Spell-Ola øl som foregår på Røros.

Irgens' økonomiske forsømmelser og enka Cornelia de Bickers' fortsatte mislighold etter hans død i 1675, førte til flere aksjoner fra arbeiderne for å få lønna utbetalt.
I 1685 fikk Bragnesskommisjonen, som allerede arbeidet med tilsvarende forhold ved Kongsberg sølvverk, i oppdrag å rydde opp i de økonomiske og administrative forholdene på Røros. Resultatet ble at fru Irgens' parter i verket ble fordelt på kreditorene som hadde sørget for driftsmidler til verket. Med dette gikk eierskapet ved Røros kobberverk over til Trondheims kjøpmenn, med Lorents Mortensen Angell som den største av partisipantene med 53 parter. Allerede fra 1660-tallet var han en av byens viktigste kobbereksportører.
Angellfamilien fortsatte utover 1700-tallet å ha avgjørende innflytelse på driften ved Røros kobberverk.

Lorents Mortensens sønn, Albert Angell, ble sammen med Jens Bing i 1692 valgt til å ha tilsyn med verket på vegne av partisipantene, slik at de etter tur skulle reise til Røros for å inspisere verket. Selv om han da bare eide få parter selv, var han forlegger for flere parter - det vil si at han tok seg av det forretningsmessige ved driften av partene, slikt som betaling av innskudd til driften og salg av kobberet.

Etter ham ble sønnen Thomas Angell i sin tur ledende blant partisipantene fram til 1762. Han forberedte sakene som skulle behandles, førte vedtak i pennen, og var i realiteten den som tok de viktigste beslutningene. Samtidig kontrollerte familiekretsen over halvparten av de 172 partene verket nå var delt i. Bortsett fra bergmester Abraham Drejers nitten parter var resten fordelt på småposter.

Overdirektør ved Røros Kobberverk.

Han hadde interesser i norske bergverk allerede før han sommeren 1646, som i egenskap av hoffembetsmann, befant seg i majestetens følge. Altså var Joachim ikke ukyndig eller ubemidlet.
Han fandt særdeles Smag i Bergværker, og det var han ikke alene om. Spekulasjon i gruvedrift ble særlig i disse tider drevet i stor stil, både avverdslige og geistlige embetsmenn. De som sto seg godt med kongen og statholderen var jo heldigere enn andre. Joachim Jürgens var allerede i 1636 parthaver i statholder Hannibal Sehesteds bergverker, blant annet i Sel i Gudbrandsdalen og i Lesja.
Sommeren 1646, i kongens følge, fikk Joachim høre mange lovord om det nye kobberverket på Røros. Han fant det så interessant at han bestemte seg for å søke å bli medeier i verket. Med forskjellige manøvrer lykkes han da også med det. Privilegiene ble utstedt på han ved kongebrev 19.mars 1649, og i 1650, sto den kongelige kammertjeneren som eier av 45/60-deler i Røros kobberverk.

Hvordan greide han dette?

Han var en av kongens store kreditorer; kongen hadde lånt betydelige summer av han til krigen 1643-45. I 1657 skyldte kong Fredrik 3. han 60.000 riksdaler, og under krigen med Sverige skaffet han den danske regjering varer og penger, i verdi lik en tønne gull. Til gjengjeld ble han tilgodesett med særretter og panter; Vestervigs klostergods på Jylland, Gjorslev på Sjælland og krongodsene i Nord-Norge, og da kronen ikke greide å tilbakebetalegjelden, fikk Joachim Jürgens skjøter på disse.

26.oktober 1660. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 1b:
Jydske åpne breve nr.138. Bevilling for Jochum Irgens til å innføre noen skipsladninger salt.

Ref. Norske Kongebrev 1660-61.

19.november 1660. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 13b-19a:
Privilegium for Jochum Irgens og Jørgen Philipsen på det nye Lesja jernverk i Lesja sogn i Gudbrandsdalen.

Norske innlegg:
a. København 9.november 1660. Søknaden.
b. Christiania 28.august 1660. Kopi av memorial fra Jørgen Philipsen til Overbergamtet.
c. Kongsberg 24.september 1660. Innstilling om privilegiene og kongelige rettigheter av jernverket fra Brostrup Giedde, Hans Jacobsen Schørt, Johannes Barth og Heinrich Sigmund Hassius.
d. Bragernes 29.september 1660. Brev fra Brostrup Giedde til Erik Krag, kongens øverste sekretær og befalingsmann over Lundenæs.

Ref. Norske Kongebrev 1660-61.

14.mars 1661. Norske Aabne Breve. Norske Registre XI 48a-49a:
Privilegium for Jochum Irgens og hans arvinger til å drive steinbrudd i Norge i fire år. De skal betale toll hvis de ikke fra før har tollfrihet. Bøndene skal være forpliktet til å arbeide ved verket.

Ref. Norske Kongebrev 1660-61.

I 1661 fikk han skjøte på Vestervig for 111.688 riksdaler, samme år fikk han enerett til kjøp av alt kronens kobber i Norge for 50 riksdaler per skålpund. I1664 fikk han skjøte på Gjorslev med alt kronens gods i Ringsted og Stevns herreder, og to år etter skjøte på veldige strektninger av krongods på Helgeland, i Salten, Lofoten, Vesterålen og Troms for 100.000 riksdaler. Det siste var verdt det mangedobbelte.

Sin store eierinteresse i Rørosverket ble også lettere å anskaffe via sine kontakter i stattholderen Sehested og lensherren i Trondheim. Fredrik Urne. Allerede 19.oktober 1646 var Joachims rettigheter i Røros kobberverk kongelig stadfestet og privilegiene utferdiget på Rendsborghus slott. Han og departisipanter han ville ta, skulle ha rett til å drive verket som de ville og som de best viste (Privilegiebrevet er i sin helhet gjengitt i boka - Røroskobberverks historie 1644-1944 - av Ole Øisang).

Han var dermed en av Danmark-Norges største godseiere, og en av kongerikets mektigste menn.

Jochum Cammertiener bodde for det meste i København, der han hadde et stort palé, foruten et større landsted i nærheten av hovedstaden, et stortgods, Irgensthal, i Holland, og et - hotell - i Amsterdam.

I Cappelens Norgeshistorie fra 1977 står det om den mektige Joachim, at han gjennom tvilsomme transaksjoner hadde blitt eier av 3/4 av Røos kobberverk i 1647. Disse satt han med til sin død i 1675. Det hører visstnok med til bildet av den - ekspansive, brutale og selvbevisste - finansmann og forretningsmann, at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.

Ved manntallet i 1666 er Joachim oppsitter på Røros Øvregård. Uroligheter ved kobberverket forekom ved flere anledninger.
I 1666 klaget bergverksarbeiderne til stattholderen over den måte Joachim drev varket på. Provianten var urimelig dyr, og deres lønn sto inde over år og dag. Den daværende bergmester Tax, kunne bekrefte at den gamle kammertjenerenskyldte arbeiderne 9.700 riksdaler og bøndene 15.000 riksdaler, og at det hersket - unbegreiflichen Jammer - blant dem.

Konflikten pågikk over flere år, og 4 bergverksfolk dro til København i 1670 for å fremlegge sin klage for kongen, hvilket førte til bedringer for arbeidernes lønnsutbetalinger. Se de neste kongebrev.

Fra Norske Kongebrev 1670.

19.august 1670. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:
Befaling til Ove Juul om å førhøre fire eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til to supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.

Norske Innlegg:
a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. Deklager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:

1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og berderfor om samme ordning som der.

2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg mel = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).

Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.

3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på halvannet til to år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på syv år. De må ofte vente halvannet år før de fårbetaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.

4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.

5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i to og en halv mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 årsiden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.

6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg meddet før de får mer for hver lest kull.

7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.

8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.

9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.

10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.

Påtegning: Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene.
Datert 13.juli 1670.

b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykkesendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er.
To dager senere hogg Claus Sommer ut tre vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer. Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn. Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn.
Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende. De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.

8.september 1670. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 27b-28a:
Befaling til stattholderen om:
1. Å pålegge partisipantene i Røros Kobberverk og borgermestrene nordafjells at de bør sørge for at det alltid skal være penger ved verket til å betale månedslønninger uten avkorting og i dansk mynt til bergfolkene, så de kan greie å kjøpe de levnetsmidler de trenger.

2. Kullbrennerne må betales for sitt arbeid på arbeidsstedet, og det må underhandles på beste måte med dem angående kjøp av kull.

3. Heretter må berg- og hyttearbeiderne som har månedslønn, og som har arbeidet regelmessig på hverdagene, ikke beregnes fradrag i lønn forhelligdagene. Dette blir heller ikke gjort ved andre bergverk.

4. De som har vært utsatt for en ulykke under arbeidet for verket, bør etter - bergverksordning og manér - få så pass at de kan leve av det, beregnet etterskadens karakter.

5. Det kan gis bergsellene tillatelse til å kjøre malm, når de ikke av den grunn forsømmer sitt arbeid.

6. Alle klager må overleveres bergmesteren som må avgjøre saken etter bergordningens rett og embetets plikt.

28.september 1670. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 245a-b:
Stadfesting av privilegiene for Jochum Irgens på Røros Kobberverk og et jernverk i Gudbrandsdalen.

Joachim dro omgående til Røros, hvor det oppsto uroligheter, som han selv har skildret utførlig i en rapport på tysk:

De trakterte oss all, også min frue,med støt og forfulgte oss med stort skrik og de råeste forbannelser inn i huset.

Kongen og stattholderen støttet Joachim, og almuen ble truet med - høieste pøn og påfølgende straffe - hvis den igjen opptrådte opsetsig og oprørisk.

Fra Norske Kongebrev 1671-72:
21.september 1672. Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 84b:
Befaling til stattholderen om å oppheve beslagleggelsen av Jochum Irgens og partisipantenes kopper så snart Irgens har levert de 250 skippund, og hans partisipanter sin kvote à l'advenant.
Irgens har klaget over at han ikke får 100 skippund kopper, som ligger i Danmark eller i Glückstadt, og dette blir nå innvilget på betingelse av at han garanterer å levere tilbake samme kvantum i kommende år, foruten det som kan restere av de 250 skippund.

Fra Norske Kongebrev 1673-75:
22.februar 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 643a:
Befaling om at Overbergamtet skal dømme i en sak mellom Jørgen Philipsen og Jochum Irgens angående Lesja jernverk, uten utflukter eller hindringer frasistnevnte. Det vises til missive av 22.februar 1673.

Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 91a-b:
Befaling om at tilforordnede i Overbergamtet i Norge må møte på Lesja Jernverk 18.august 1673, for å foreta en besiktigelse av verket og undersøke og avsi dom i en sak mellom Jørgen Philipsen og Jochum Irgens.
Førstnevnte solgte for noen år siden halvparten av Lesja-verket til Jochum Irgens. Kjøpebetingelsene er imidlertid ikke oppfylt av Irgens. Stevningen er sendt så tidlig til Jochum Irgens, at saken skal avgjøres selv om Irgens uteblir. Hvis dommen påankes, skal den gå direkte til Høyesterett.

16.april 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 660a-664a:
Stadfesting av privilegiene for Lesja verk for Jochum Irgens i Amsterdam og Jørgen Philipsen i Kristiania, datert 19.november 1660.

Norske Innlegg:
Søknad, udatert fra Jochum Irgens, om konfirmasjon av privilegier for Røros og Lesja.

17.april 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 664b-669b:
Stadfesting av privilegier for Røros kobberverk for Jochum Irgens,datert 19.mars 1649.

12.august 1673. Norske Aabne Breve. Norske Register XII 709b-710a:
Patent til alle amtmenn, fogder og andre om å tilse at kongens skjøte til Jochum Irgens overholdes.

Norske Innlegg:
Søknad på tysk, datert 1.august 1673, fra Jochum Irgens om at fogder i Nordland og andre steder må befales å rette seg etter hans privilegier, noe de ikke gjør. Han søker samtidig om utsettelse med å møte i Overbergamtet 18.august i anledning av tvisten mellom han og Jørgen Philipsen i Kristiania angående et malmfunn mellom Lesja og Romsdal.

Joachim Jürgens ble adlet i 1674-1675, og fikk sitt eget adelsvåpen.

Personlig førte han stort hus både i Christianshavn og Amsterdam, men hans store gods i Danmark brakte tap, og da han døde i 1675, var han på det nærmeste en ruinert mann, nedsunket i gjeld. Han førte et ødselt liv og oppførte store og flotte bygninger på flere av sine gods. Med en viss rett kan det også sies at hans økonomiske vansker også delvis skyldtes kongen, som var hans store debitor.
Hans store jordegods i Nord-Norge ble splittet på flere hender.
I mai 1672 pantsatte han sine eiendommer i Gjorslev og partene i Røros-verket. Da en kongelig kommisjon ti år etter hans død fikk i oppdrag å undersøke forholdene ved kobberverket på Røros, viste det seg at verket hadde en gjeld på 110.598 riksdaler.
Det var etter dette at verket ble organisert som partisipantskap, som besto av 182 kukser eller parter.

Enke Cornelia nevnes i et kongebrev datert 27.februar 1678 (Norske Aabne Breve. Norske Register XIII243b-250a):
Stadfesting av panteforskrivelse fra enken etter Jochum Irgens, Cornelia Bickers og hennes barn, til hennes svoger baron Petersen, datert København 1.oktober 1677.

Ifølge en rekke gjeldsbrev som er utstedt hennes avdøde mann i perioden fra 1657 til 1674 skyldte han baron von Petersen 10.000 riksdaler in specie, 10.600 riksdaler in banco og i hollandsk mynt 11.400 riksdaler. Med renter beløper gjelden seg til 39.200 riksdaler. Pengene skal bli stående hos henne og hennes barn i 3 år mot 5 prosents rente og avdrag av beløpet over 10 år. Til sikkerhet pantsetter hun de to fogderier Helgeland og Senja med all herlighet, afgift oc rettighed. Hennes mann hadde fått skjøte på disse fra kongen. Panthaveren får jordebok over pantet, og det gjøres rede for hva pantet omfatter og hvilken verdi det har.

Da Røros skulle døpes om til Irgensthal.

Den forhenværende kammertjener og senere hofbankier Joachim Irgens eidde ialfald i navnet 3/4 av verket og det var hans indskud som altid manglet og gjorde, at forholdet blev saa galt. Han bodde utenlands enten i Holland eller i Danmark og var kun paa nogen smaatripper engang imellem oppe paa verket.
Dette tror jeg neppe interesserte ham mere end som melkeko, som kunde gi ham kobber, det han straks gjorde i penge. Og pænge trengte han altid til sine storartede pengetransaktioner.
Det var ogsaa dengang, da han kjøpte krongodset i Nordlandene i 1666 for en tønde guld 100 000 riksdaler, at han omtrent helt ut sluttet med at gjøre indskud til driften.
Dette gav anledning til den første arbeiderurolighet, som bergmester Tax og bergraad Marcilius fik bilagt. Det blusset op igjen i 1670; men værst var maaske situationen i 1673. Verkets eier opholdt sig da en tid paa Røros. Men det later ikke til, at han beskjæftiger sig meget med de uholdbare tilstande, som arbeiderne fandt sig stedt i.

Disse indleverte et bønskrift til - Herre Westerwick, gunstige Herre og Patron - datert 25. oktober 1673.
Paa dette svarte Joachim Irgens, som var adlet under navnet Westerwick:

Har ikke vidst, at Arbeiderne lede nogen Mangel eller havde vanskelig for Betaling.

Selve svaret er ikke saa merkelig for denne mand, som benyttet enhver anledning til at rive til sig, hvad han kunde og til at omgi sig selv og sit navn med glans. Merkeligere er det sted hvorfra dette svar er skrevet. Det er nemlig datert Irgensthal 2. november 1673.

...fremgaar med tydelighet, at Joachim Irgens i sin selviskhet og stormægtighet har villet omdøpe Røros til Irgensdal, men at hans nevø direktøren er meget bange herfor og ber tanten om at raade ham fra det. Og den forstandige fru Irgens til Westerwick har da ogsaa faat plukket disse stormandsgale tanker om omdøping ut av manden, saa det blev med den gangen, at Irgensdal blev brukt istedet for Røros.

Anno 1673 den 22. novbr
Edle me Vrau Westerwick, meget elskede slægtning. V. Edle: maa vite at vi med hrr. Vetter (Joachim Irgens) er kommet vel hit til Christiania; oppe ved verket staar det Gud ske tak helt vel til og har meget malm som aldrig før, hvorav der kan bli gjort en god del kobber i kommende aar; men jeg tror ikke at vi faar de nødvendige materialier op av mangel paa betaling, derav vil der sikkerlig bli en ulykke angaaende Kongens interesse; hans høie Excell: reiser sikkert videre til Trondhjem og drar han gjennom Østerdalen, saa kommer han op paa verket, Herr overbergmester vil ikke reise med; jeg kan ikke stole paa (ulæseligt) men skulde jeg tale, ikke blev han sunget i søvn; mere tør jeg ikke skrive; folket oppe paa verket er svært paa benene; ved et bønskrift til hrr. Vetter søgte de om betaling for sit arbeide; og da de ikke fik noget, kom hele flokken til min dør og begjærte ifølge en kgl. ordre, som de fremla kopi af, at jeg skulde hjelpe dem til at klage over det til embedsmændene, saa læste jeg op en arrest over alle participanters ? (kobber) det er sikkert, at folket har det usselt, ti ikke faar de noget penge og heller ikke var der mere proviant der; jeg ser ikke nogen utgang paa det, og ikke tør jeg for sandt komme op til Røros igjen; det kunde ske en ulykke; det er til at ynkes over; Verket kunde ved rigtig betaling bli meget bedre og drevet nogen 1000 Rdr. billigere; jeg har gjort hrr. Vetter dette forslag; man skulde se til at faa en mand, som prompte la ut for verket og videre mottok alt kobberet; det som aarlig blev i overskud skulde man avdrage nogen kapitaler med;...
...Denne høst har hrr. Vetter oppe paa Røros uden at raadspørge befalet, at verket skulde hede Irgensthal og ogsaa paalagt officererne det. Jeg har talt derover og sagt, at det vilde bli optat helt skrækkelig, idet det er en kongelig bergstad og det vilde bringe en stor konfusion i landet, da priviligierne er givet paa Røros og de kunde bli omdisputerte, saa jeg ber min frue at fraraade ham det.
...Jeg skal se til at hrr. Vetter gjør rigtighet med alle og jeg skal gjøre mit bedste med hensyn til testamentet (originalens tegnsetting er beholdt). 		Henrichsen Jürgens, Joachim (Jochum) "von Westerwik" (I2019)
 
3317 Den f?rste tiden etter at Nils Bruheim var gift, bodde han p? Steinkjer og drev skomakerverksted. Senere kj?pte han g?rden Strand s?ndre i Henning, og kom derfra til Tuset. P? Tuset fikk b?de Nils og Karen nok ? henge fingrene i. Nils stod i arbeid sent og tidlig. Han dyrket opp flere dekar nytt land p? g?rden og fikk Ny Jords diplom som p?skj?nnelse.

Tuset var bare ?n g?rd fram til 1737. Men dette ?ret delte eieren, Rasmus Olsen Hagen, g?rden i to parter, Nord-Tuset og S?r-Tuset. I 1741 ble Nord-Tuset ogs? delt i to parter, og den ene av disse partene er seinere kalt Mellem-Tuset. Mellem-Tuset bestod som eget bruk fram til 1883, da det igjen ble lagt til Nord-Tuset (Tuset nordre).

Bilde fra 1922:
Magne Olafsen i milit?runiform. Sittende p? hesten er P?l Bruheim. Videre Petra Bruheim, Karen Bruheim med Egil p? armen. Videre Nanna, Rafael og Magda Bruheim.

Annet bilde fra Verdlsbok, tekst: Familien Bruheim. F?rste rekke: Karen Bruheim, f. Nybo. Kari, g. Lundsaunet. Nils Bruheim. Andre rekke: Petra, g. Musum. Nanna, g. Hermann. Magde, g. Austheim. Oddny, g. Tuseth. Tredje rekke: Egil, Paul og Rafael. 		Pedersdatter Nybo, Karen Johanne (I13986)
 
3318 Den forrige bruker av Sørstu på Bræk, Anders Iversen Brækkan, hadde ingen arvinger, og tok inn Ole Olsen Dragset som sytning. Selv ble Anders innsatt som medhjelper i 1732. Anders døde 65 år gammel i 1744.

I 1741 er skoleskatten 8 skilling.

Den 12.september 1748 stevner Leutenant Ramshardt inn Ole Olsen Bræk for 1 dags pliktarbeid på reparasjon av taket på Soknedal kirke.

Skjøte til Ole Olsen Bræk fra aadmann Hans Hornemann på Bræk 1 øre 20 marklag for 80 riksdaler. Datert 8.juni 1750, tinglyst 24.juli samme år.

Obligasjon fra Ole til lensmann Siver Jensen for 80 riksdaler mot pant i Bræk. Datert 8.juni, tinglyst 24.juli 1750. Innfridd 9.oktober 1759.

Kongeskjøte på - Relutionsretten - i Bræk 1 øre 21 marklag til Ole Olsen Bræk for 28 riksdaler. Datert 28.februar 1759.

Skjøte fra Ole til sønnen Anders på gården Bræk 1 øre 21 marklag med bygsel og landskyld for 80 riksdaler. Datert 6.oktober 1759, tinglyst 9.oktober samme år. 		Olsen Dragset, Oluf "Bræk" (I13121)
 
3319 Den første døveskole i Norden ble opprettet i København i 1807, og allerede 3 år senere ble den 14-årige Andreas sendt dit, ved hjelp av økonomisk støtte fra fattigvesenet i Trondheim.

I 1810 sendte faren Johannes et brev til biskopen om at sønnen Andreas måtte bli sendt til København for å få døveundervisning. Det ble det undervist etter den franske metoden med tegnspråk og skrift, det var gjennom tegnspråket at elevene skulle lære seg dansk. Den som uten tvil fikk gjennomført dette var Hans Barlien, som også tok med seg Andres nedover på en av sine mange reiser til hovedstaden. Han utmerket seg i flere fag, og ble satt i arbeid som - Lærer og Repitør for ældste Klasse af Elever - av skolens forstander. Det var den norskfødte legen og professoren Peter Atke Castberg.

I perioden 1815-1817 opphold Andreas seg for det meste hjemme i Trondheim, der han underviste døve elever hjemme i foreldrenes hus. Da det i 1817 ble en ledig stilling ved skolen i København ble det sendt bud etter Andreas, og han ble oppfordret til å søke stillingen, som han også fikk. 		Møller, Andreas Christian (I2243)
 
3320 Den første kjente av Kjærulfene var:

Anders Wlff: Anders Andersøn Wolff och kaldet, som eigede Aslundgaard, fogde gård, Biørum och megit gods och gaarde der I Kierherridt och megit I Huetboe och Hannherridt... och haffde en graa Wlff i wabenet gangendis. Hand leffuede I Kong Erich pommers, Kong Christoffer beyers och første Kong Christierns tid 1430, 1440 och 1450, Som findes I gamle Breffue. Men Kiervlffs Naffn gaffues hannem aff Kong Erich selff, Saa som hand wdj En merchelig Sag til Hoffue wdj nogen Vlffuetræter (var), och som han vandt sagen, adspurde Kongen ham, huor hand boede, da suarede hand, Jeg boer I Kiær Herridt; saa sagde Kongen, da skall Du haffue Kiervlffs Naffn, som hand och hans Arffuinger Siden beholt, sampt all deris Affkombst.

Det er vel denne Dyrskjøts Beretning eller maaske snarere en fælles Kilde, der ligger til Grund for den svenske Personal historiker Gabriel Anreps Udtalelser i Ættar Taflor II. 435, hvor der siges omtrent saaledes:

Af holstensk Adelsmatrikel synes, at Ætten stammer fra Holsten, hvor flere af dem allerede fra 1300 skal have beklædt de højeste Embeder, saavel i gejstlig som i verdslig Stand. I Tiden ved 1400 spredtes de til Jylland, hvor Anders Ulff i Kjær Herred fik af Kong Erik af Pommern for en ham bevist udmærket Tjeneste Navnet Kjerrulff og indførtes blandt dansk Adel samt havde i sit Vaaben en gaaende graa Ulv. 		Andersen Ulff, Anders "Wlff" / "Wolff" (I9019)
 
3321 Den første man kjender av Galtung'erne er Sigurd Galte paa Torsnes i Jondal, slektens hovedgaard, som har været i dens besiddelse til vore dage.

Sigurd Galte nævnes i et diplom av 18.april 1322 (D.N. I 166) sammen med Tore Gautssøn paa Hatteberg.

Likeledes utsteder han 2.oktober 1341 i Bergen, sammen med Greip Toressøn, et brev om hvad Margreta Torbergsdatter fik da hun giftet sig med Ivar Erlingssøn - alle disse personer maa sikkert nok ha været nær beslektet.

At Sigurd Galte er identisk med Sigurd paa Torsnes - som nævnes i 1314 og 1329 (D.N. I 142, III 153) - fremgaar av et vistnok senere tapt brev av 1328 (Gerhard Munthe: S.N.F.S.H. III s. 625).

Det er endvidere høist sandsynlig at han er identisk med den Sigurd Gautssøn som utsteder brev om og vidner i en sak om teigeskifte mellem gaardene Laukhammer og Hetleliden i Tysnes i 1327 (D.N. X 22, 23, 24).

Derimot er han rimeligvis ikke identisk med den Sigurd Gautessøn som 1343 var fehirde i Tønsberg, hvor han synes at ha været i 24 aar, og 1347 i Bergen (D.N. II 259, 285).

Naar Gerh. Munthe (Saml. III s. 625) sier at denne førte galten i vaabenet, beror nemlig dette vistnok paa en sammenblanding med en yngre Sigurd Gautessøn (sml. G. Munthe: Saml. IV s. 117).
Sigurd Galte har sikkert nok ført galten i vaabenet og tat eller faat tilnavnet efter dette; det er derfor neppe, som angit, hans sigill som delvis er bevaret under brevet av 1329 (N. S. nr. 183), skjønt det er for ødelagt til at dette kan sies med sikkerhet.

Sammenholder man nu oplysningerne om Galtung'ernes avstamning med Sigurd Galtes optræden i 1322 og 1341, tidsforhold og navneforhold, kan man med en til visshet grænsende sandsynlighet fastslaa at Sigurd Galte paa Torsnes har været en søn av baron, Hr. Gaut Gautssøn paa Hatteberg i dennes første ægteskap og altsaa bror av Tore Gautssøn paa Hatteberg.

Sigurd Galtes hustru er sandsynligvis den Sigrid paa Torsnes som betænkes i Margrete Ketilsdatters testamente 1326 (D.N. II 169).

Mere tvilsomt turde det være om det virkelig er Sigurd Galte den Sigurd som var gift med en søster (navnet nævnet ikke) av Ivar Guttormssøn på Norheim.
I et brev av 20.februar 1306 (D.N. II 81) skifter nemlig denne siste arven efter forældrene med sine søstres mænd Peter og Sigurd.

En nøiere undersøkelse av jordeiendomsforholdene gjør denne forbindelse mellem Galtung'erne og Norheims'ætten meget sandsynlig, men med forfatteren av artikkelen om Galtung'erne i - Hardanger - 1910 og med D.A.A. 1916 at anse de 2 Sigurd'ers identitet fastslaat gaar dog ikke uten videre an.

Sigurd Galte paa Torsnes maa ha hat flere barn end Erik Galtung. Sikkert nok har Sigurd Galte hat en søn Gaute Sigurdssøn, vel identisk med den av dette navn, som nævnes i 1347 (D.N. XII 97), og denne maa igjen være far til Sigurd Gautessøn, som omtales i et brev av 1375 fra Rogne paa Voss, og hvis segl under brevet (N.S. nr. 928) viser Galtung-vaabenet.

Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI). Sammendrag:

2 menn (i Hardanger) utsteder vitnemål om delesgang mellom Kalvanes og Dritvik foretatt av Sigurd på Torsnes, på vegne av sin bror Nikolas, Sigurd på Øystese, på egne vegne, og 5 andre menn. Grensene angis.

Kilde:
Forkortet gjengivelse av G. Schøning i Langebeks Diplomatarium i Rigs-arkivet, København. Tilføyd av Schøning ovenfor teksten: Ex pergam: under teksten i parentes: cop: af Hr Sch: (d. e. Schnabels) egen, og Petr a audastad i et aflangt Sigill et skiegget Hoved med Hiælm. Videre tilføyd: Skrivten er kun maadelig. Trykt ved Lars Hamre i Norsk slektshistorisk tidsskrift XII (Oslo 1950) s. 108-109.

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

Øllum etc: senda þollæifr ellingsson ok petr a audastadum etc: mit varom þar i hia er þeir gengo markræinir sigurdhr a þorsnese af holfu nikolasa brodor sins ok sigurdr a øystasyni af sinni holfu millum kalfaness ok dritviker, gengo þæir sialfr millum endamarka till fiallz ok fiaru, þesser men met þeer ellinger saltkarl sa er avunit hafde at innan ok utan steingrimr ok øystein under haugir þostein smørlauss ok ketill i arvik etc: the gengo fyrst met sionom innan at bælgenom i griotvikinni, liggia þar ij steinar, ok so upp þar till sem liggia iij steinar huer uppi a adrum en sidan skipte fura for furu þær sem kross er a hueri, en þa er furur slitar þa skipte mark-stein fir nedan fatøkes manna gøtu ok so upp i suartagio er upp er j bergino ok so at rettr syn j stein æin huitan sem for nordan stendr skarfet ok so at rettre synefiall upp j stein æin sem liggar a fialleno uppi or vidinom, var þesse framferd a xiij are rikis hakonar noregs
kongs. 		Gautsen på Torsnes, Sigurd "Galte" (I3441)
 
3322 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
3323 Den første skrevne kilden handler om et arveoppgjør som fant sted mellom arvingene etter Alf Haraldssøn 3.mai 1472.

Det er beskrevet i brev 885 i Diplomatarium Norvegicums bind to, og her nevnes at blant annet at en av eiendommene Agnes Alvsdatter Bolt arvet var Tosowe nedræ i Obyghæ skyffredhæ (Åbygge skipreide, som tilsvarer bygdene Onsøy, Borge og Torsnes). 		Haraldsen Bolt, Alv (I3356)
 
3324 Den første tiden etter at Nils Bruheim var gift, bodde han på Steinkjer og drev skomakerverksted. Senere kjøpte han gården Strand søndre i Henning, og kom derfra til Tuset.
På Tuset fikk både Nils og Karen nok å henge fingrene i. Nils stod i arbeid sent og tidlig. Han dyrket opp flere dekar nytt land på gården og fikk Ny Jords diplom som påskjønnelse.

Tuset var bare én gård fram til 1737. Men dette året delte eieren, Rasmus Olsen Hagen, gården i 2 parter, Nord-Tuset og Sør-Tuset.
I 1741 ble Nord-Tuset også delt i 2 parter, og den ene av disse partene er seinere kalt Mellem-Tuset. Mellem-Tuset bestod som eget bruk fram til 1883, da det igjen ble lagt til Nord-Tuset (Tuset nordre).

Annet bilde fra Verdalsboka, tekst: Familien Bruheim.

Første rekke: Karen Bruheim, f. Nybo. Kari, g. Lundsaunet. Nils Bruheim.
Andre rekke: Petra, g. Musum. Nanna, g. Hermann. Magde, g. Austheim. Oddny, g. Tuseth.
Tredje rekke: Egil, Paul og Rafael. 		Rafaelsen Bruheim, Nils Gunerius (I13976)
 
3325 Den første vi kjenner til på Nisi er Torgrim Halvorsen.

I et diplom datert 7.oktober 1531 skrevet på Nisi (Næs), står det at Torgrim kjøpte av 2 lagrettemenn, Helge og Michell Eynarsen 1 søsterlodd i øvre Rollag i Møl sokn i Tinn.

Det var skifte etter sønnen Halvor og hans kone Helga i 1606, og disse eiendommene er nevnt:
Halvparten i Nisi (Næs), 1 tønne i Lie, 1,5 tønne i vestre Busnes, 1 tønne skyld i Hellem i Heddal, Rollag 1 søsterlodd, 1/2 tønne i Haugetuft i Heddal, en eiendom i Hovin, 4,5 mæler i en eiendom, 1/2 tønne i Graver, Hovin, 4 tønner i Sauar nordre i Heddal.
Torgrim fikk 4,5 mæler, men usikkert hvor det var. Han fikk halvparten av Nisi, 2 tønner, den andre halvparten fikk trolig Oluf, som bodde på Mjelland.

Torgrim var sammen med Torgrim Høljesen kirkeverge i årene 1574-1577. De 2 ordnet med kirkens landskyld som var 2 tønner 11 kalveskinn og 16 ku-leiger.

I 1591 er Torgrim lagrettemann og er vitne i en odelssak på Lynnevik. Han er da en gammel mann og døde straks etter.

 		Halvorsen Nisi, Torgrim (I18591)
 
3326 Den gamle adelige setegården Stumberg ble solgt til Anders Olufsen (Olsen), borgermester i Fredrikstad.
En stor herlighet som tilhørte gården var søndre Tistedalen med sager og kvernbruk.

Stumberg har beliggenhet sentralt på Iddesletta like nord for Idd kirke.
Rådmann Anders Olufsen i Fredrikstad var eier på slutten av 1600-tallet. På begynnelsen av 1700-tallet overtok hans dattersønn, Anders Thomassen Blix. I 1723 var Stumberg eid av hans arvinger.
Stumberg ble senere solgt til Chr. Fr. Glückstad, som var fogd og rådmann i Fredrikshald.

Kilder:
H.P.Norløff: Saugbrugsforeningen gjennem 75 år: 1859 til 1934: med trekk fra den fredrikshaldske sagbrukerkorporasjons historie gjennem 300 år, Oslo 1935 (s.24).
Eliassen, Sven G.: Herregårder i Østfold, Publ. Rakkestad: Valdisholm forlag, 1997 (s.225). 		Olufsen Blix, Anders (I13896)
 
3327 Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle 3.
Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:

Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:

Måg, nå vil jegsende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:

Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:

Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:

Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker.Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:

Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:

Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.
Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på 80 mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.
Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier,

og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker.

Jarlen støttet Finn i denne talen.
Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:

Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

Da den tid kom da Håkon skulle kreve denne avtalen opp fylt, fór han til kong Harald. Da de tok til å tale sammen, sa kongen at han for sin part ville holde alt det som Finn og Håkon hadde avtalt i forliket.

Sjøl må du, Håkon, sa kongen, tale om denne saken med Ragnhild, om hun vil samtykke i dette giftermålet. Men det er ikke rådelig for deg eller noen annen å få Ragnhild dersom hun sjøl ikke samtykker i det.

Så gikk Håkon til Ragnhild og førte fram frieriet. Hun svarte så:

Titt merker jeg det at kong Magnus, min far, er død og borte, om jeg nå skal gifte meg med en bonde, enda du er en vakker mann og framifrå dugelig i idretter. Dersom kong Magnus hadde levd, ville han nok ikke ha giftet meg bort til noen mindre mann enn til en konge. Nå er det ikke å vente at jeg vil gifte meg med en mann som ikke har høy verdighet.

Da gikk Håkon til kong Harald og fortalte om samtalen mellom han og Ragnhild og minte om avtalen mellom han og Finn. Håkon tok da alle dem til vitne på at avtalen var slik at kongen skulle gi Ragnhild slik medgift som hun ville ha -

nå vil hun ikke gifte seg med en mann uten verdighet; da får De gi meg jarlsnavn. Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier,

Kongen svarte:

Kong Olav, min bror, og kong Magnus, hans sønn, da de rådde for riket, lot de det være én jarl om gangen i landet. Jeg har også gjort det slik siden jeg ble konge, og jeg vil ikke ta fra Orm jarl den verdighet som jeg før har gitt ham.

Håkon skjønte da at hans sak ikke ville få framgang; det likte han på ingen måte. Finn var også sint og harm. De sa at kongen ikke holdt ord, og så skiltes de. Håkon reiste da straks fra landet med et langskip som hadde godt mannskap. Han kom sør til Danmark og fór straks til kong Svein, mågen sin. Kongen tok med glede mot ham og gav ham store landinntekter der. Håkon ble kong Sveins landvernsmann mot vikinger, som ofte herjet i Danevelde, vender og kurer og andre austervegsmenn. Han lå ute med hærskip både vinter og sommer.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:

Hvorfor sier dere dette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.
Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.

Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

Kalv Arnesson hadde vært i vesterviking siden han fór fra Norge. Om vintrene var han ofte på Orknøyene hos mågen sin, Torfinn jarl. Finn Arnesson, bror hans, sendte bud til Kalv og lot ham få greie på den avtalen som han og kong Harald hadde gjort, at Kalv skulle ha landsvist i Norge og sine eiendommer og slike landinntekter som han hadde hatt av kong Magnus. Da denne ordsendingen kom til Kalv, gjorde han seg ferdig til å reise med én gang. Han seilte øst til Norge og kom først til sin bror Finn. Så fikk Finn grid for Kalv, og kongen og Kalv møttes sjøl og gjorde forlik etter det som kongen og Finn før hadde avtalt seg imellom. Kalv gav kongen sikkerhet for at han ville tjene kongen på de samme vilkår som han før hadde bundet seg til med kong Magnus, slik at Kalv var pliktig til å gjøre alt det kong Harald ville, og som han mente kunne være til gagn for hans rike. Kalv tok da til seg alle eiendommer og landinntekter som han før hadde hatt.

Sommeren etter hadde kong Harald leidang ute: han fór sør til Danmark og herjet der om sommeren. Da han kom sør til Fyn, var det en stor hærsamling imot dem der. Da lot kongen folket sitt gå fra skipene og gjorde seg ferdig til å gå i land. Han delte hæren og lot Kalv Arnesson føre en flokk og bad dem gå i land først, og sa hvor de skulle ta vegen; han sa at han ville gå opp etter dem og komme dem til hjelp. Kalv og hans flokk gikk i land, og brått kom det folk imot dem. Kalv tok straks til å kjempe, men denne striden ble ikke lang, for Kalv kom snart ut for stor overmakt og kom på flukt med sine folk; men danene fulgte etter, og mange av nordmennene falt. Der falt Kalv Arnesson. Kong Harald gikk i land med sin fylking. De hadde ikke kommet langt før de så de falne framfor seg, og de fant snart Kalvs lik. Men kongen gikk opp i landet og herjet og drepte mange folk der.
Så sier Arnor:

I blodet kongen farget
på Fyn den skarpe sverdegg.
Fynbygg-hæren minket;
mennenes hus brente.

Etter dette kjente Finn Arnesson seg i fiendskap med kongen, fordi Kalv, hans bror, var falt. Han påstod at kongen var opphavsmann til Kalvs død, og at det var bare svik imot Finn, da han fikk ham til å lokke Kalv, sin bror, til å stole på kong Harald og komme østover havet i hans vold. Da denne talen kom ut, sa mange menn at de syntes det var kortsynt når Finn hadde trodd det at Harald ville vise troskap mot Kalv. De syntes at kongen brukte å hevne seg for mindre ting enn dem som Kalv hadde gjort mot kong Harald. Kongen lot hver tale om dette som han ville; han sannet det ikke, men nektet det heller ikke. Bare det var lett å skjønne at kongen syntes det var velgjort. Kong Harald kvad denne strofen:

Død har jeg tenkt og iverksatt
for tretten mann i det hele.
Drapene må jeg minnes;
til mord blir jeg egget.
Til lønn for svik får man
hardt fiendskap av folket.
Løken, som de sier,
vokser lett av lite.

Finn Arnesson tok dette så tungt at han fór bort fra landet og kom sør til Danmark. Han drog til kong Svein og ble godt mottatt der. De talte lenge i enerom, og enden ble at Finn gikk kong Svein til hånde og ble hans mann; Svein gav ham jarledømme og Halland å styre, og der var han til landvern mot nordmennene.

Guttorm het en sønn til Kjetil Kalv og Gunnhild på Ringnes, søstersønn til kong Olav og kong Harald. Guttorm var en dugelig mann og tidlig voksen. Guttorm var ofte hos kong Harald, som var svært glad i ham og ofte hørte hans råd, for Guttorm var en klok mann ; han var også vennesæl. Guttorm var ofte i hærferd og herjet mye i Vesterlanda; han hadde mange folk. Han hadde fredland og vintersete i Dublin i Irland og var i stort vennskap med kong Margad.

Sommeren etter fór kong Margad og Guttorm sammen og herjet på Bretland og fikk uendelig mye gods der. Siden la de inn i Ongulsøysundet, der ville de dele hærfanget mellom seg. Da all den mengde sølv ble båret fram, og kongen fikk se det, ville han ha alt godset alene og vørte da lite sitt vennskap med Guttorm. Det likte Guttorm ille at han og hans menn skulle miste sin del. Men kongen sa at han skulle få 2 vilkår å velge mellom:

Det ene er det at du skal finne deg i det som vi vil, og det andre er det at du skal holde slag med oss, og så kan den ha godset som får seier. Dessuten skal du gå fra skipene dine, dem vil jeg ha.

Guttorm syntes at begge vilkårene var harde; han syntes ikke at han med ære kunne gi fra seg skip og gods uten noen skyld. Det var også et stort vågestykke å kjempe med kongen og den store hæren som fulgte ham, og det var også så stor forskjell i deres styrke at kongen hadde 16 langskip, men Guttorm bare 5. Da bad Guttorm om å få 3 døgns frist i denne saken så han kunne rådføre seg med sine menn. Han tenkte seg at han på den tida nok kunne få kongen blidere, og at han skulle få saken til å stå bedre hos kongen når hans menn talte om den hos ham. Men kongen ville ikke gå med på det han bad om. Det var olsokkvelden (1052). Nå valgte Guttorm heller å dø med manndom eller å vinne seier enn det å tåle skam og svivøring og hånsord når han mistet så mye. Da kalte han på Gud og på den hellige kong Olav, frenden sin, bad dem om hjelp og støtte og lovte å gi til den hellige manns hus tiende av alt det hærfang som de ville få om de vant seier. Siden stilte han opp mannskapet sitt og fylkte det mot den store hæren og tok til å kjempe mot den. Og med Guds og den hellige kong Olavs hjelp fikk Guttorm seier. Der falt kong Margad og hver mann som fulgte ham, ung og gammel.

Etter denne herlige seieren vendte Guttorm glad hjem med alt det gods som de hadde fått i striden. Da tok de hver tiende penning av det sølvet de hadde fått, slik som de hadde lovt den hellige kong Olav ; og dette var slik en mengde penger, at Guttorm av dette sølvet lot gjøre et krusifiks etter sin egen eller sin stavnbus vekst, og dette bildet er sju alen høyt. Dette krusifikset gav Guttorm til den hellige Olavs kirke, og der har det vært siden til minne om Guttorms seier og om den hellige kong Olavs jærtegn.

Det var en greve i Danmark, ond og full av avund. Han hadde ei norsk tjenestekvinne, ættet fra Trøndelag. Hun dyrket den hellige Olav og trodde fast på hans helligdom. Men denne greven som jeg nyss nevnte, tvilte på alt det som ble fortalt ham om den hellige manns jærtegn. Han sa at det ikke var annet enn snakk og sladder, og han dreiv gjøn og moro med all den lov og dyrking som folket i landet viste den gode kongen. Men nå kom den høytidsdag da den gode kongen lot sitt liv, og som alle nordmenn holdt hellig; da ville denne uvettige greven ikke holde helg, og han sa til sin tjenestekvinne at hun skulle bake og ilde ovn til brød på den dagen.
Hun visste med seg sjøl at greven var rasende, og at han ville straffe henne hardt om hun ikke gjorde det som han sa til henne. Hun måtte til så nødig hun ville og fyrte på i ovnen, men hun jamret sårt mens hun arbeidet. Hun kalte på kong Olav og sa at hun aldri mer ville tro på ham om han ikke med et eller annet tegn ville hevne denne skjenselsgjerning. Nå skal dere få høre en høvelig straff og sanne jærtegn:

Det hendte på én gang i samme stund at greven ble blid på begge øynene, og at det brødet ble til stein som hun hadde satt inn i ovnen. Noen av disse steinene er kommet til den hellige kong Olavs kirke og mange andre steder. Fra den tid av har Olavsmessen alltid vært holdt hellig i Danmark.

Vest i Valland var det en vanfør mann, som var krøpling, han gikk på knærne og knuene. En dag var han ute på vegen og hadde sovnet. Da drømte han at det kom en gjæv mann til ham og spurte hvor han skulle hen, og han nevnte en by. Men denne gjæve mannen sa til ham:

Far du til den Olavskirken som står i London, da skal du bli frisk.

Da våknet han og gikk og ville finne seg fram til Olavskirken. Til slutt kom han til Londons bru, og der spurte han bymennene om de kunne si ham hvor Olavskirken var. Men de svarte og sa at det var for mange kirker der til at de kunne vite hvilken mann hver av dem var vigd til. Men kort etterpå kom det en mann til ham og spurte hvor han skulle hen. Han sa fra om det. Da sa mannen:

Vi to skal fare sammen til Olavs kirke, og jeg kan vegen dit.

Så gikk de over Londons bru og gjennom det stretet som førte til Olavskirken. Da de kom til kirkegårdsporten, steig han over den treskelen som er i porten, men krøplingen veltet seg inn over den og stod straks frisk opp igjen. Da han så seg om, var mannen han hadde hatt føge med, borte.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.
Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.
Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er breiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:

Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gullagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.
Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.
Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:

Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.

Alle mann greip til våpen.
Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med ja-rop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake. Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:

Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het.

Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:

Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på 2 av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:

Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:

Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:

Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte:

Hvem har vunnet?

Karl svarte:

Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:

Folk vet ikke om han har flyktet eller falt.

Hun sa:

Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:

Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:

Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:

Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til ,mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

Finn Arnesson jarl ble tatt til fange i slaget, som før er skrevet. Han ble ført til kongen. Kong Harald var riktig lystig og sa:

Her skulle vi møtes nå, vi to, Finn, men sist var det i Norge. Den danske hirden har ikke stått riktig fast om deg, og nordmennene får nå et leit arbeid, å dra deg med seg, blind som du er, og holde liv i deg.

Da svarte jarlen:

Mye leit arbeid må nordmennene gjøre, men det verste er alt det du setter dem til.

Da sa kong Harald:

Vil du ha grid, enda du ikke har fortjent det?

Da svarte jarlen:

Ikke av deg, din hund!

Kongen sa:

Vil du at Magnus, frenden din, skal gi deg grid?

Magnus, sønn til kong Harald, styrte et av skipene. Da svarte jarlen:

Hva kan den valpen rå for grid?

Da lo kongen og hadde moro av å erte ham og sa:

Vil du ta imot grid av Tora, frenka di?

Jarlen svarte:

Er hun her?

Her er hun, sa kongen.

Da sa Finn jarl noen grove ord som ennå bli husket, for de viser hvor harm han var, så han ikke kunne styre ordene sine:

Ikke er det underlig at du har bitt godt ifra deg når merra fulgte med deg.

Finn jarl fikk grid, og kong Harald hadde ham hos seg en tid. Finn var lite glad og ikke videre mjuk i ord. Da sa kong Harald:

Jeg ser det, Finn, at du nå ikke vil bli til venns med meg eller frendene dine. Jeg vil gi deg lov til å fare til Svein, kongen din.

Jarlen svarte:

Det tar jeg imot, og dess før jeg kommer bort herifra, dess mer skal jeg takke deg.

Så lot kongen jarlen sette i land; hallendingene tok vel imot ham. Etterpå styrte kong Harald nord til Norge med hæren sin, han reiste først til Oslo, og så lot han alt det mannskap som ville, få hjemlov.

Det blir fortalt at kong Svein satt i Danmark den vinteren og styrte riket sitt som før. Om vinteren sendte han folk nord til Halland etter Karl og kona hans. Da de kom til kongen, kalte han Karl til seg, og så spurte kongen Karl om han kjente ham eller syntes han hadde sett ham før. Karl svarte:

Jeg kjenner deg nå, konge, og jeg kjente deg før, straks jeg så deg. Det er gud å takke at den vesle hjelpa jeg gav deg, kom deg til nytte.

Kongen svarte:

For alle de dager jeg kommer til å leve heretter, har jeg deg å takke. Nå vil jeg først lønne deg slik at jeg gir deg en gard på Sjælland som du kan velge deg, og så vil jeg gjøre deg til en stor mann om du høver til det.

Kongen takket kongen vel for hans ord, og så sa han at han hadde enda en ting han ville be om. Kongen spurte hva det var. Karl sa:

Jeg vil be deg om det, konge, at du lar meg få med kona mi.

Kongen sa da:

Det vil jeg ikke gi deg lov til, for jeg skal gi deg ei kone som er mye bedre og klokere. Men kona di kan få ha den vesle garden som dere før har hatt. Den kan hun greie å leve av.

Kongen gav Karl en stor og gjæv gard og fikk i stand et godt giftermål for ham, og han ble siden en stor og mektig mann. Dette ble kjent vidt og bredt, og det kom også nord til Norge.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissanslaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissanslaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:

Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissanslaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår.

De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene. Da svarte den samme mannen:

Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:

Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:

Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.
Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med 200 mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:

Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.
Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham. Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

Denne vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Norge og Danmark; både nordmenn og daner ville gjerne få fred og forlik mellom landene, og ønsker om det ble ført fram for kongene. Det så ut til at dette skulle føre til fred, og til slutt ble det avgjort at et forliksmøte skulle bli holdt ved Elv mellom kong Harald og kong Svein. Da det ble vår, samlet begge kongene en stor hær og mange skip til denne ferden.
Det sier en skald i en flokk om deres ferd:

Kongen til vern for landet
lot legge av skip et gjerde
nordover helt fra Øresund;
inn i havna han styrer.
Hærskip med gull på stavnen
stryker fram på havet
kvast der vest for Halland
med hæren; skvettbord skalv.
Edfaste Harald! Du ofte
med hærskip gjerdet om landet.
Også Svein gjennom sundet
seilte til møte med kongen.
Den lovsæle ravnemetter,
som lukker hver våg sørfra
med hærskip, av alle daner
en yrende hær har med seg.

Her blir det sagt at disse kongene holdt det møte som var avtalt mellom dem, og begge kom til landegrensa. Så som her blir sagt:

Djerve konge sørpå
du seilte av sted til møtet
som alle daner ønsket
av ikke liten årsak.
Svein nå nordover seiler
nær til landegrensa
for Harald å møte; de seilte
med slit langs vidstrakte landet.

Da kongene møttes, tok folk til å tale om forlik mellom dem. Men så snart dette var kommet på tale, tok mange til å klage over den skade de hadde fått av hærferd, herjing og mannefall. Dette stod på en lang stund slik som det her er sagt:

De kloke bøndene sier
når karene møtes, høylytt
ord på begge sider
som sterkt harmer de andre.
Menn som tretter om allting
er ikke snare, det vet vi,
når forlik det gjelder å finne.
Hos fyrstene svulmer motet.
Kongens harme blir farlig;
om forlik vi her skal vinne,
de menn som vet å mekle,
må veie allting på vekta.
Til kongene bør nå saken
bli sagt som folket den ønsker.
Om mennene uforlikt skilles,
er det maktlyst som ligger bakom.

Seinere la de beste og klokeste menn seg imellom, og det kom da til forlik mellom kongene på den måten at Harald skulle ha Norge og Svein Danmark til den landegrensa som fra gammel tid hadde vært mellom Norge og Danmark. Ingen av dem skulle bøte til den andre. Der det var herjet, skulle man finne seg i det; og den som hadde fått hærfang, skulle ha det. Denne freden skulle stå på så lenge de var konger; dette forliket ble bundet med eder. Så gav kongene hverandre gisler, slik som det er sagt:

Hørt jeg har at både
Harald og Svein glade
gav hverandre gisler,
gjerning god var dette.
Gid de ed må holde
og hele freden fullt ut,
så ingen forliket bryter.

Freden ble sluttet med vitner.
Kong Harald styrte med hæren sin nord til Norge, kong Svein reiste sør til Danmark.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham. Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.

La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:

Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da tok gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:

Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:

Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss, og slik gjorde de.

Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen. Da dette ble meldt til kongen, sa han:

Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:

Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt.

Denne vinteren fór kong Harald opp på Romerike med en stor hær. Han klagde på bøndene over at de hadde nektet ham skatter og skylder, og at de hadde hjulpet hans fiender til ufred imot ham. Han lot gripe bøndene, noen lot han lemleste, noen lot han drepe, og fra mange tok han hele eiendommen deres. Da rømte de som kunne komme til; vidt og bredt lot han bygdene brenne og la dem helt øde.
Så sier Tjodolv:

Han som tvang holmbuer,
hard dom la på raumer.
Jeg tror at Haralds fylking
fast gikk fram i kampen.
Med ild kongen seg hevnet;
nå var det han som rådde.
Flammende branner førte
til fred elendige bønder.

Siden reiste kong Harald opp på Hedmark og brente der og gjorde ikke mindre hærverk der enn på Romerike. Så fór han til Hadeland og ut på Ringerike, brente der og fór overalt med Hærskjold.
Så sier Tjodolv:

Det som trossige tegner eide,
brant opp; ild stod i taket.
Høvdingers herre slo til
heiner med leie steiner.
Mennene bad for livet.
Brannen gav ringerikinger
dom som var lei å bære
før luene sluttet å brenne.

Etter dette la bøndene hele saken inn under kongen.

Etter at kong Magnus var død, gikk 15 år før Nissanslaget, og siden 2 år før Harald og Svein ble forlikt. Så sier Tjodolv:

Lett er det ikke å finne
ord som seg høver om kongen,
da opplendinger han lærte
å legge åker øde.
Den kloke høvding har vunnet
så stor heder og ære
i disse tre halvår
at alltid det vil minnes. 		Sigurdsen av Norge, Harald "Harald 3" (I3391)
 
3328 Den gifte gårdbrukeren Torbjørn Torbjørnsen Linge døde 2.mai. Begravelsesseremonien var 12. samme måned, og jordfestelsen den 20.
I klokkerboka er slektsnavnet lik Linga. 		Torbjørnsen Lille Linge, Torbjørn (I259)
 
3329 Den hellige Knud (senere Lavard) ble født ca 12. mars 1096 i Roskilde i Danmark som andre sønn av kong Erik Eiegod og dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann.

Knut ble oppkalt etter farens bror, kong Knut den Hellige. Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels, kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den - kloke og høysinnede - Margrete Fredkulla, det vil si fredspiken.

Knut kom i pleie hos jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.

Som 16-åring ble han sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar, den senere tyske keiser. Ved hans hoff fikk han ikke bare en politisk og militær utdannelse, men ble også innført i en mer fremskreden europeisk kultur og livsstil.

Ca.1114 vendte han hjem og fant da sitt fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abodrittenes) konge, fordi han ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig. Følgen ble alminnelig kaos og ingen rettssikkerhet i landet.

Da ingen andre meldte seg, tilbød den unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og få situasjonen under kontroll.

Han giftet seg med Ingeborg, datter av en russisk storfyrste og niese avdronning Margrete. Det ble et harmonisk ekteskap med 3 døtre og 1 sønn, den senere kong Valdemar den Store.

Adelsmann og jarl av Sønderjylland, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig.

Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7.januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.

Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.

Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr Herre på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet Brødgiver, jf. engelsk lord.


Kongen utnevnte Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over Sønderjylland, meglet mellom Henrik og kong Niels, ble æret som landetsredningsmann og fikk det angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som betyr husbond eller brødherre (eng. lord). Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.

Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det vestlige venderriket av den tyske kong Lothar. Dermed ble det fred og orden blant Danmarks naboer mot sør, men kong Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.

Knut var ikke bare en kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk fellesskap og støttet den hellige Vicelin (d.1154; minnedag 12. desember), vendernes apostel, senere biskop av Staargard (nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i Sønderjylland.
Han var med rette elsket av Gud og mennesker, sier Ringstedordinalet.

Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus fryktet ham som rival til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130 innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit til sine kongelige slektninger. Men Magnus benyttet anledningen til et oppgjør med ham. Han satte Knut stevne på et avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted.

Her tok han bladet fra munnen:
Alle løper etter deg, du tar land og folk fra oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike.
Knut svarte:
Hva er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning?(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å kløyve hans hode med sverdet. Det var den 7.januar 1131 ved fromessetid. Det ble sagt at der han falt, flommet det frem en liten kilde.

Det ble den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone, hvor både Magnus og kong Niels ble drept.
En uke etter mordet på KnutLavard fødte hans hustru deres eneste sønn. Han ble i 1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store.

Valdemar var det også som sammen med Danmarks erkebiskop Eskil av Lund oppnådde sin fars helgenkåring hos pave Alexander 3 i 1169, støttet av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop Stefan.

Den 25.juni 1170 foretok erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelse i benediktinernes St.Bendts kirke i Ringsted, med deltakelse av 8 danskebiskoper, Sveriges første erkebiskop Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt:
Lovet være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands vernehelgen.
Han ble betraktet som martyr i Danmark, antakelig for rettferdighet.

Knut Lavard hadde vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.

I reformasjonstiden forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og Slesvigs våpen med de 2 løvene over gravstedet.
Den katolske sognekirken i Lyngby er oppkalt etter ham.
Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av kapellet i Haraldsted til hans ære.

I 1970 ble 800-årsjubileet for hans martyrium feiret med en stor jubileumsfest.

Hans minnedag er 7.januar, translasjonsfest 25.juni.

Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde.

Kilde:
www.katolsk.no 		Eriksen, Knud (I4415)
 
3330 Den italienske herr Frantz fra Firenze/Florens var trolig prest i Nannestad i over 40 år. Han er stamfar til slekten Flor i Norge. Han levde fra 1540 til 1582 på Nannestad prestegård, Nannestad.

I kallsbokens kan vi lese følgende, antagelig nedskrevet i 1732:

Effter gamle troverdige Bønder mig gifue Underretning, skal de første Evangeliske Præster have vært kahlt Hr. Frantz, som sønnen Hr. Lars Frantzen succederede.

I Oslo og Hamar Bispedømmes jordebok 1574-1577 (Poul Huitfeldts Stiftsbog), side 106, leser vi en bevitnelse av 11.juli 1575:

Wij Effterschreffne Franndtz Frandtzsønn Jttallianner Sogneprest paa Nannestadt.

Det er altså Frantz selv som kaller seg Italiener, da han sammen med 2 lagrettemenn underskriver innberetningen om kirkens jordegods. Det synes med andre ord å være noe i tradisjonen.

Det har blitt hevdet at Herr Frantz fikk tilnavnene - Jttallianner - og - Italus - etter en reise til Italia eller at han muligens kom fra Firenze. Det kan jo i så fall virke påfallende at en mann fra det katolske Italia ble luthersk prest her i landet.

Under sjuårskrigen (1563-1570) rykket svenske tropper inn på Østlandet i februar 1567, men de ble drevet tilbake igjen i slutten av mai samme år. Også Nannestad ble herjet og plyndret.

Frantz waale sogneprest tiill Nannestad song och Augustinus Franszen - ganske sikkert far og sønn - forklarer i brev datert Oslo 14.juni 1567 hvordan de ble frarøvet alt de eide og endog ble tvunget til å sverge svenskene troskap. I brevet forsikrer de at de for all fremtid vil være den dansk-norske konge tro. Selve brevet er skrevet av en skriver, men de 2 utstederne underskriver egenhendig:

Franciscus vaale og Augustinus Francisci.

Dessuten har herr Frantz satt sitt segl under (DN XXII 553).
I brevet er alle personnavn forøvrig skrevet med stor forbokstav. Regesten til brevet i Diplomatariet har formen -Frans vale. I underskriften har herr Frantz valgt en latinisert form på fornavnet, men ikke på tilnavnet - vaale - og seglet han bruker, har sannsynligvis initialene F.F.
Trolig er ikke tilnavnet vaale eller waale herr Frantz' slektsnavn.

Trolig kom stamfaren til Norge som barn, og han har i så fall vokst opp her. Kanskje viser - vaale - her tilbake til den bygd hvor herr Frantz vokste opp. Ved et sammentreff finnes geistlige etterkommere etter herr Frantz i 2 aktuelle bygder, nemlig Våle i Vestfold og Våler i Østfold. Begge bygdenavnene kunne på midten av 1500-tallet skrives - Våle - i forskjellige ortografiske former. Men dette er ikke mer enn et forslag til forklaring på herr Frantz tilnavn i 1567.

Det er sannsynlig at Frantz begynte sin prestegjerning i biskop Hans Reffs tid. Hans Reff (eller Rev) var katolsk biskop i Oslo 1525-1537 og siden luthersk superintendent for det sammenslåtte Oslo og Hamar stift 1541-1545. De fleste katolske sogneprestene i Norge fortsatte i sine kall under den nye kirkeordningen av 1537. Foruten munker og ordensbrødre var det stort sett bare kanniker i byene som levde i sølibat - før Tridentinerkonsilet (1543-1563) kan vi nærmest regne sølibatet som et elitefenomen.

Om herr Frantz var sogneprest allerede før Reformasjonen, er det derfor intet i veien for at han allerede da kan ha lagt seg til kone og barn. Det er faktisk meget mulig at herr Frantz har vært gift en gang før:

Margrethes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Laurits' arvinger, og Margrethe virker mye yngre enn sin mann - hun levet ennå 30 år etter mannens død, samtidig som datteren Lucretia neppe er så veldig gammel når hun får et uekte barn 1594. Augustinus må i så fall være sønn i dette farens hypotetiske første ekteskap, og kanskje hele 25 år eldre enn sin søster.

Det ser ellers ut til at Herr Frantz har hatt en viss forbindelse med Oslo by. Hvert år i perioden 1599-1600 til 1623-24 blir det nemlig betalt 10 skilling og 2 album for - Frantz Italianers thomptt - som vel arvingene sørget for.

Den 2.juni 1581 fikk Laurits Frantzsøn - Brev at maa efter hans Faders Død og Afgang bekomme Nannestad Præstegjæld. Ekstrakt av dette brevet er trykt, men synes å ha skapt noe usikkerhet om farens tilstand på det tidspunkt. Dette går dog klart frem av den fullstendige teksten, hvor det heter at dersom - forne(vnte) Lauritz Frandtsen overlever hans Fader forne(vnte) Her Frandtz ltalus maa og skal han efter hans Afgang være Sognepræst til forne(vnte) Nannestad Præstegjæld.

Herr Frantz er sannsynligvis i funksjon enda ved Laurits' studiereise til Heidelberg 1584, men er død innen 1587, da Laurits nevnes som sogneprest.

Frantz hadde altså antagelig vært gift tidligere når han giftet seg med Margrethe Olufsdatter Trauten.
Vi kjenner 3 barn, hvorav Augustinus kanskje er av et første ekteskap, mens Laurits (italiensk navneform: Lorenzo) og Lucretia er av ekteskapet med Margrethe.

Født ca.1540 Augustinus, sogneprest i Høland, død i 1604,
gift først med Ingeborg Bjørnsdatter, deretter gift med Elisabeth Hansdatter.

I det spredte og tilfeldige kildematriale fra 1500-tallet nevnes Herr Frantz Frantzsøn første gang i et diplom av 23.juni 1554.
Lørdag for St. Hans det året møtte herr Frantz Frantzsøn på lagtinget, som ble holdt på Oslo rådstue, på vegne av sin svigermor Joron Guttormsdatter i anledning av hennes odel i Trauten i Odal (DN III 1174).

Herr Frantz fikk visstnok atskillig jordegods med sin kone, bl.a. Trauten i Nord-Odal. 7.august 1567 vitnet 2 lagrettesmenn i Nannestad at Joron Guttormsdatter var odelsfødt til Trauten med en skyld på 30 lispund, og at hun eide 15 lispund i gården. Den andre halvparten hadde hennes farbror forbrutt ved leiermål, og eier i 1567 var en sønn til avdøde Severin Pundmager, som en føye tid hadde gått i skole, men senere gitt seg fra lærdommen og til krigshandling.

I 1570 ble det satt opp et annet brev på Nannestad prestegård og Trauten. En Nils Enersen frasa seg og arvinger den odelsrett han hadde i Trauten og i Kabberud i Vinger, til - herr Frantz og hans arvinger. Herr Frantz og hustru Maritta Olufsdatter, min (dvs. Nils Enersens) moders søsterdatter, hadde hatt stor umake og lagt ut mange penger før de fikk løst in de 2 gårdene. Alt i 1561 hadde herr Frantz ført 2 stykker -Oluf Pedersen og Christi Pedersdotter - som vitner om grensene for Trauten.

I 1557-1558 og 1560-1561 betalte herr Frantz og Erik Disen kongetienden for Odalen, og det vil helst si at de forpaktet den. På grunn av denne forpaktningen er herr Frantz ført opp som prest også i Odalen, men det var han ikke. Grunnen til tiendeforpaktningen må være at han eide jord i Nord-Odal og at kona hadde slekt der. Det er liten grunn til å anta at tiendeforpakteren herr Frantz var en annen enn presten i Nannestad.

Frantz sørget for å få tilbake tienden for Holter.

I 1552 satte 6 lagrettesmenn opp et brev om at de hadde hørt av gamle menn og kvinner at Ullensaker kirke - bortløp av stor vannflod, og da ble 1/4 av tienden i Holter bortlånt til dens oppbyggelse mot at presten i Ullensaker skulle forrette tjeneste i Holter kirke.
Da presten ikke etterkom dette, har Holter almue bedt... at den lånte tiende måtte komme tilbake.

Fra 1556 har vi ett nytt brev om det samme. Det heter at Ullensaker-presten skulle forrette gudstjenesten i Holter, men han etterkom det ikke - enda kirken den tid igjen var vel oppbygd.
Enda et brev, det fra 1559, forklarer at både en part av Holter kirkes tiende og prestetienden var lagt til oppbyggingen av Ullensaker kirke. Kirkens tiende var kommet tilbake, men ikke prestens.
Et brev fra 1562 forteller at herr Frantz og presten i Ullensaker var gode venner etter - den vrede som var mellom dem om den part i Holter prestetiende som etter den dag skulle ligge til presten i Nannestad, slik det var avsagt av Christian Munch (høvedsmann på Akershus) og biskopen i Oslo at den som gjorde tjenesten også burde ha tienden.

Presten i Ullensaker lovte å gjøre herr Frantz - godt både med ord og gjerning. Men saken var ikke riktig slutt med det. Den nye presten i Ullensaker tiltalte herr Frantz for - nogen thiende handt forholtt hannom. Oslo lagting dømte i 1579 at tienden skulle tilhøre presten i Nannestad.

Frantz var prest til 1582 eller et par år senere.

Kilder:
Nannestad Bygdebok, Bind I, side 489-494.
E. B.: Noko om etterkomarane i Høland til Herr Frants Frantsson Florentinus eller Italus, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 168-169.
Gudrun Johnson Høibo: Minister Finn Korens anebok (1958), side 360-361.
Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 553, 560, 596.
Odd Ottesen og Jan Fredrik Anker Solem: Slekten Flor fra Firenze (med underartikler), NST, Bind XXXVIII 2001, side 3-8.  		Frantsen Flor, Frantz (I17075)
 
3331 Den Kongelige Majestets Fogde over Hurum og Røyken, Jens Vossen, tar ved tingmøte den 20 okt. 1682 (sak nr. 51 i tingboka Lier Røyken Hurum 1682) ut tiltale mot Gabriel i en skattesak.

Tingmøte Røyken, 20-10-1682 Lier Røyken Hurum 1682:

Anno 1682 den - 20. Octobris er rettenn betient paa Huusseby anornede tingstue i Røgenn offuerwerrendiss Kongelig Mayestets fougit erlig achtbar och velfornemme mand Seigneur Jens Nielssen bøidelenssmannden erlig och velfornomstige mand Erlannd Mogenssen Aaraas med effterschreffne laugret, Christenn Søffrennssen Hyggen, Haluor Biørnstad Hannss Aassager, Rassmus Breholt, Knud Offnerud och Effuen Karlssrud,

Sak nr. 51 i tingboka Lier Røyken Hurum 1682:

Erlig och velforneme mand Jens Vossen Kongelig Mayestets fougid offuer Hurrum och Røgen och effter forregaaende hiemsteffning haffuer tiltalle til velfornomstige Gabriel Villingstad i Røgen formedelst hand nest affvigte dend 18 Augusty her paa dene tingstue da hand Kongelig Mayestets schatter och rettighed paa sit embeds vegne schulle opberge, schall verre aff ermelte Gabriel sig tid och sag giffuit for en ort tiende ostpenge som hand mere sig schulle haffue bemegtigit aff Gutorm Bøiss schaters erlegelse end som hand hannem wille quiterre forre, och huor vel hand hand samme penge for Gabriel och Gutorm Bøe jgien fremviste och offuertalde och ydermerre for samme hans beschyldning sig at ville befrj schal fougden det nogle gange ved høyeste eed sig haffue fralagt, bleff det aff Gabriel Villingstad gandsche vachtid mens der tuert jmod vdj samptlj almues neruerelsse confirmerit samme sin som hand formeener vsandferdige beschyldning ved mange eeder, och ydermeere beraabte sig paa proff fougden det at offuerbeuisse, huilchid hand nu formeener hand nu schyldj er at effterleffue, Huis jmod forhaabning det ey vorder effterkomit satte hand i rette och formeener bemelte Gabriell Villingstad pligt er at lide effter norsche lougs mandhelgebolchen 21 capitel nemlig at bøde til Hans Kongelig Mayestet 4 markr sølff och till hannem som sigtid er effter 6 mends dom och derforuden verre fiolmeelle, huorpaa hand begierid domb och der foruden sin tiltalle vidre at haffue sig forbeholden for vlyd och hindrre paa tingid som hand same tiid bleff foraarsagit, Gabriell Villingstad suarit at det var en missregning och iche tencher hand fougden til dend paasteffntte ort at haffue bekommit, begiertte at fougden effterlade hannem denne hanss forseelsse och loffuid bedre effterdags at tage sig varre at hand ey fougden med nogen vtilbørlighed schulle begiegne, Da effter gode veners tilschøndelsse lod fougden sig paa denne maade med Gabriell forlige och hannem sagen effterlod, at hand ey effter dags sig imod?? hannem vtilbørlig schulle forholde, huis jmod forhaabning slig opsettighed hos hannem schulle findis da denne sag och huad vidre kand paakomme at stande hannem oben forre, efftersom hand i denne sag ved jngen vinder at førre, mens aff egen tanche haffuer hannem vretmessigen paaført hannem denne beschyldning, huorpaa de gaff hueranndre derris hender Datum vt supra,

Ved tingmøte i Røyken den 30.mars 1683 Kongelig Mayestets fougit Monseigneur Jens Nilssenn lod for retten angiffue restandz paa Kongelig Mayestets resterende schatter och rettighed forfaldenn anno 1682. vdj Røgen sogen som følger Gabriell Willingstad - 2 marker 6 s: (sak nr. 16, 1683). 		Adamsen Villingstad, Gabriel "Høvig" / "Berendt" (I10903)
 
3332 Den krevende husmorrollen i det vakre hjem på Gibraltar, og senere i deres hjem i Fergestedvegen, fylte Therese på en strålende måte.
Hun hadde ry på seg som en enestående vertinne. I en versifisert tale sto det:

..og hun for hvem vertinnekunsten en nådegave var... 		Cudrio, Therese Marie "Hiorth" (I26)
 
3333 Den lille familien Aune bodde på adressen Lillegaardens grund 12 på Baklandet, hos Aastas bror Karl Kristian Lorentzen (som står som eier).

Aunes består av Atle og Aasta, samt sønnene Atle og Ole Martin.

De flyttet hit fra Midtsand i Malvik i januar 1925. 		Aune, Atle (I839)
 
3334 Den lille familien består i 1910 av Rikard, Agnes og sønnen Øivind. Birkeland, Richard (I12639)
 
3335 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17197)
 
3336 Den mest ryktbara släktgrupperingen väster om Vättern kallas Algotssönerna. De förfogade under 1200-talet över betydande jordegendomar inte bara i Västergötland utan också i Östergötland och Närke. Benämningen syftar på att stormannakretsens centralfigur var Algot Brynolfsson, kallad Algot 3, för att skilja honom från andra medlemmar i ätten.

Algot blev lagman omkring 1270 och han ingick som en av kung Magnus representanter i den skiljedomsnämnd som 1276 skulle döma mellan honom och exkung Valdemar.

Slapp ut ur fängelse 1289 (efter klosterrovet i Vreta).
(Källa: Dick Harrison - Jarlens sekel)

Han hade många söner, av vilka man med säkerhet känner namnen på 6 av dom:

1. Brynolf (biskop i Skara).

2. Karl.

3. Peter.

4. Bengt.

5. Rörik.

6. Folke.

Fick även sonen Hertig Bengt Algotsson (Lejon).

Algotssønnene er en senere betegnelse på en stormannslekt fran Västergötland.
Slektens eldste sikkert kjente person er Algot Brynolfsson. En av hans sønner, biskop Brynolf, tilbrakte en del av sin barndom på Hästhalla i Skallmeja sogn i Skånings herred.

Algot var en stor godseier. Blandt de donasjoner sønnen Brynolf ga var en del antagelig fedrenearv, som Fjällåkra i Broddetorps sogn (Gudhems herred) og Läckö og Levene (eller Kjelvene). Algot selv ga Slädene i Slädene sogn som skadeerstatning og en kvern i Uvered, begge i Kållands herred, videre Åreberg (antagelig i Kyrkefalla, Kåkinds herrred) og Tengene i Viste herred. Ved et annet tilfelle ga han Appuna i Göstrings herred i Östergötland.

Han var lagmann i Västergötland fra omkring 1270. Ved møtet i Kungshäll i 1276 ble han innsatt av kong Magnus Ladulås i en skiftedomsnevnd som skulle dømme mellom Magnus og hans bror, kong Valdemar.

Algot og hans 7 (muligens 8) sønner var på 1270- og 1280-tallet blandt rikets ledende menn.

I 1288 mistet de imidlertid sine posisjoner som følge av et bruderov, kjent gjennom Ericus Olais krønike (etter Skänningeanalene) og en svensk ballade fra middelalderen. En av sønnene, Folke Algotsson, bortførte da Ingrid, datter til riksrådet Svantepolk Knutsson, til Norge. På grunn av dette brudd mot loven om kvinnefred ble Algot fengslet en tid og tvunget til å nedlegge sitt lagmannsembete. Sønnen Rørik ble også fengslet.
Tre andre brødre - Peter, som hadde vært kongens kansler, Karl og Bengt - fulgte Folke til Norge og ble der vel mottatt av Norges konge. Karl ble grepet og avrettet når han kom tilbake til Sverige i 1289.
Han omtales som død i en handling datert 16.desember 1302.

Sonen till Brynjulf Bengtsson var nämnd 1322-1333 ägde jord i Bråbo o. Hammarkinds hder (Ög.) (ÄSF I, 117).
Enligt vissa källor son till Brynjulf Bengtsson och Ingegärd Svantepolksdotter, enligt andra son till Brynolf Stallare och Margareta Persdotter. 		Brynolfsson, Algot (I4698)
 
3337 Den mægtige Hr. Jon Svalessøn Smør døde uten å etterlate seg barn. Han druknet i august 1483 sammen med Hr. Einar Fluga ved Jarlsø ved Tønsberg.

Riksforstander Ridder Jon Smør og herr Einar Fluga drukner etter sannsynligvis et basketak under et riksmøte.

Kilder:
Tore H. Vigerust, s. 6-43.
Anders Bjønnes, s. 44-60.
Tor Weidling, s. 61-88.
Lars Løberg, s. 89-98.
Alan Hutchinson, s. 101-110.
Per Swensen, s. 111.: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift II (1929-30), s. 161. 		Svalesen Smør, Jon (Joen) (I5965)
 
3338 Den norske vinter.

Den norske Vinter er saa Vakker med dens Kjølige Duft og fine mørke høie Snelagte Tinder Og Furu og Grantræen (?) kneise saa høit paa den hvide Sne.
Det er saa høitideligt Naar Dombjelderne klinge paa den sorte Hest og naar Kirkkeklokkerne ringer i den Stille Mørkning; og mange er ude og spadserer i de deilige Lunde Lystæ der og i de Skjønne Aleer og da det fryser paa Vandene gaar mange Børn og Herer og Damer ud med sine Skøiter.
Da kommer snart Julen da det er er den største Høitid. 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
 
3339 Den permanente befestningen ble påbegynt i 1663 i henhold til Wyllem Coucherons plan.

Da Danmark-Norge tapte Bohuslän med Viken, og dermed Båhus festning, ble det fart i utbyggingen av festningen i Fredrikstad. Fredrikstad by var et viktig bindeledd mellom Akershus og Båhus festning. Allerede i løpet av første halvdel av 1600-tallet ble byen, som ble grunnlagt i 1567, omgitt av jordvoller som forskansning mot fiendtlige angrep.

Festningsplanene ble undertegnet og godkjent av kong Fredrik 3. den 23.mars 1663. Mester for planene var oberst Willem Coucheron.

Festningen ble bygget etter nederlandsk mønster. Byen ble klemt sammen mellom en festningsvoll med bastioner og en vollgrav mot landsiden, og en granittmur og jordvoll mot elva.
Festningen har 3 porter ut mot elva og en mot vollen hvor en vollbro fører over vannet. Gjennom vollen er det 3 sortiporter som ble brukt til å føre soldater og våpen trygt utenfor brystvernet ved fiendtlige angrep.

Fordi det hovedsaklig var store jordforflyninger passet dette arbeidet bra for nasjonale soldater, i motsetning til f.eks. på Fredriksten, som hovedsaklig var en stenfestning som krevde faglært arbeidskraft. Kongen var i kronisk pengemangel, og gjorde alt for å spare på utgiftene. De nasjonale mannskaper måtte som regel selv (dvs legdet) sørge for kost under transporten til Fredrikstad, en transport som foregikk pr fots eller unntaksvis pr båt. Under arbeidene ble de innkvartert hos byens borgere, typisk 20-30 pr familie. Forpleiningen var ofte i naturalia, dvs mel eller umalt korn, fordi kongen ikke hadde penger til pengeforpleining.

Flere regimenter deltok i utbyggingen; det Vesterlenske regiment, det Bergenhusiske, Opplandske, Akershusiske og Smålenske regiment. Når de først var kommet, ble de gjerne en stund. De mest langveisfarende utgjorde den faste arbeidsstokken over lengre tid, mens de lokale regimenter tok forarbeiderog klargjøring tidlig på året og etterarbeidene om høsten, samt alle toppene (de måtte også stille opp når andre regimenter ikke hadde nok folk).
Sykdom var utbredt, og i perioder var det et stort antall soldater som deserterte fra arbeidet.

Gamlebyen i Fredrikstad er en av de best bevarte festingsbyer i Europa. 		Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
 
3340 Den polske prinsessens ekteskap med Svein Tjugeskjegg var ikke lykkelig og hun ble tvunget til å flytte tilbake til sitt hjemland hvor hun levde til hennes sønner tok makten i Danmark. Hun flyttet da altså ikke til Sverige og Olof Skötkonung var da ikke hennes sønn. Family: Svein Haraldsen, "Otto 1" / Swietoslawa av Polen (F2438)
 
3341 Den samme adressen er han oppført med i adresseboka for Kristiania i 1918, da som assessor ved byretten. Hoff, Nicolai Johan (I12648)
 
3342 Den slesvigske adelsmannen Christiern Frillevsen, som var bosatt i Ribe og døde 1418, var gift med Ermegaard Altena, av en i Fyn innvandret holstensk slekt. Family: Christiern Frillevsen / Ermegard Altena (F3418)
 
3343 Den Store Almindel. Bede-dag. Siursen Berg, Niels (I13085)
 
3344 Den store nyheten at Elisabeth ville bli nonne, kom som et sjokk på flere i familien.

Moren Therese var ikke noe unntak, og hun presenterte hun nyheten for familien i Norge i brev datert 19.november 1965:
Først og fremst en stor nyhet, som ikke akkurat gleder meg: Elisabeth er gaat i kloster!

Elisabeth hadde først deltatt alene i en retraite i klosteret, dvs forsøkt seg på klosterlivet en uke.

Therese skrev:
Da jeg spurte hende om hun kanske tenkte paa definitivt aa gaa i kloster, svarte hun ja. Det var som aa faa et slag, først kjender man ikke hvor vondt det gjør, men efter nogen øyeblik, kommer smerten og oversvømmer en. Jeg kunde jo ikke si no om det, hun er voksen og maa ha lov tilaa velge sin vei i livet. Men jeg følte meg litt, som da jeg som barn altid syntes at Kristi Himmelfartsdag var trist, trist.

Therese skjønte også Elisabeths valg:
Siden hun var ganske liten, har hun altid veret from.. som seksaaring.. knelet hun i sin seng, og sa sit ave maria paa fransk, og det var saarørende.

Først var Elisabeth postulant ved sitt katolske kloster. Deretter skulle hun innsettes i noviciatet, for deretter etter 4 - 4 1/2 år å kunne bli nonne.

Ordenen Elisabeth valgte kalles La visitation, som er en ordre cloitre (innestengt) som Carmeliterordenen. Den ble innstiftet av Saint Francois de Sales, en adelsmann som ble biskop av Genf. Han levde under religionkrigenes tid, og derfor var det dengang stor elendighet blant folket. Han ville ha en orden som kunne visiter (besøke) gamle, fattige og syke.
På den tiden var det uhørt at nonner kunne gå ut av klosteret og blande seg med legfolket, så Paven ga ikke sitt samtykke, men navnet ble værende.

Therese fortalte:
Det er de søstre som hadde de store hvite coiffes som lignet maakevinger. Nu har de av praktiske hensyn forandret dragten, og serbare ut som almindelige sykepleiersker.

At ordenen var innestengt skulle Therese få merke:
Ja, for hende er jeg glad, men jeg kan jo ikke vere det for meg selv.. jeg trodde jeg skulde miste pusten, da priorinden sa, at vi bare hadde lov til aa komme aa snakke med hende en halv time pr. maaned.

Når det var fastetid fikk de pårørende ikke se nonnene. Da fikk nonnene heller ikke lov til å skrive eller motta brev. Utenom fastetiden var det også strengt, da nonnene bare fikk lov til å svare på brev; ikke skrive til noen uten at de først hadde mottatt brev fra vedkommende.

Den 20.desember 1965 var hun hjemme for siste gang for å ta farvel med sin familie. Slik skrev Therese om det den 20.desember:
Vi var i Paris fra den 3 til 13 dec., og da var Elisabeth hjemme, for aa greie op med sine ting, og si adjø til slegtninger og venner.

Brev fra Therese datert 15.mars 1966:
Priorinden bad oss om aa faa heller en maanedlig betaling, saa lenge vi levet, heller end en dot (medgift), .. Klosteret er jo hendes familie.

De var nødt til å betale for Elisabeths opphold i klosteret på en eller annen måte. Det ble vurdert medgift (et engangsbeløp) eller et månedlig avdrag så lenge foreldrene, Jacques og Therese levde.

Sent i 1966 ble Elisabeth innsatt som novice ved en stor høytidelig messe. Therese forteller om denne, samt sine følelser for at datteren nå skal bli nonne, i et brev 23.oktober 1966. De har da vært i klosteret, i kapellet, til høytideligheten for to postulanter, hvorav en av dem var Elisabeth:
De to var først kledd i hvitt. De vilde be Herren om aa faa bo i Hans Hus hele deres liv. Postulantene gikk ut en del av messen, før de igjen kom inn igjen iført nonnenes sorte drakt, men med hvitt slør som novicerne har. Det sorte slør blir først git dem, naar de avlegger det endelige løfte og blir nonner.

Jeg er formodentlig for fersk katolikk. Jeg syns det er hardt bare aa se hende bak et gitter, og jeg kan ikke negte for at jeg feldte nogen taarer. Men hun ser lykkelig ut, og hun ser frisk ut, saa da er jo det hovedsaken, fortsetter Therese.

Elisabeth ble kalt det samme i klosteret som Thereses svigerinde kameliter-nonnen (Jacques Gauthiers søster Louise), Soeur Marie-Joseph.

I et brev datert 30.august 1970 som Therese fikk fra sin søster Astri, står det:
Vil du hilse Elisabeth så meget og takke for innbydelsen til å være tilstede ved: ..Innvielsen til nonne.

Klosteret som Elisabeth bodde i fra 1965 hadde adressen:

Monastére de La Visitation
68 Avenue Denfert Rochereau
Paris XIV.

Bilde av Elisabeth som nonne er tatt i 1968. i 1965 på Paris, Île-de-France, Frankrike. 		Gauthier, Elisabeth Marie (I1025)
 
3345 Den tidligere brukeren, Arnt Evensen Grindberg (f.1635), overtok gården som bygsel i 1698, og drev den til sin død i 1708.
Arnts enke, Anne Olsdatter, drev så gården til 1712, da Anders Iversen overtok bygselen. Anders Iversen var gift med Anne Nilsdatter, som var søsterdatter til Anne Olsdatter. 		Iversen Hjulstad, Anders (I3804)
 
3346 Den tyske okkupasjon av Norge førte til dyp splittelse i mange norske familier der noen sto på okkupantens side mens andre var aktive i motstandsbevegelsen. Så også blant barna til nasjonal ikonet Bjørnstjerne Bjørnson.

Det var betydelig forskjell mellom Bjørnson-sønnene i hvordan de forholdt seg til nazismen. De var delvis oppvokst i Tyskland, men mens Erling var aktiv og agiterte for nazismen, var Einar passiv.

Broren Erling var et aktivt NS-medlem som i skrift og tale søkte å bruke farens navn og pan-germanistiske synspunkter til støtte for politikken til tyskerne og Quisling-regimet.
Eldstebroren, teatermannen Bjørn, var derimot en uredd motstander av de tyske okkupanter og deres norske medløpere, og ikke nok med det så var han i tillegg gift med jødiske Eileen Cohn. 		Bjørnson, Einar (I24655)
 
3347 Den ugifte Alf bor hjemme hos foreldrene og søsteren Hildur i Strindveien 37 i 1934.

En salmaker er en håndverker som lager saler, seletøy, setetrekk og forskjellig transportutstyr.

I norsk sammenheng så nevnes salmakerfaget første gang i Magnus Lagabøtes bylov i 1276. Produksjon av hestesaler var salmakerens viktigste oppgave i middelalderen. Etter hvert som det kom til kjøreutstyr som sleder og kjerrer, så begynte salmakeren å lage seletøy, setetrekk og annet. 		Møller, Alf Osvald (I34)
 
3348 Den ugifte bankassistenten Axel bor hos sin onkel Albert Wilhelm, som står som eier på denne adressen. Lorentzen, Axel (I3933)
 
3349 Den ugifte Hagbart er også nevnt som tilreisende i samme hus som sin bror kassereren Christopher B. Brinchmann i Trondheim under tellingen i 1875. Brinchmann, Hagbart (I489)
 
3350 Den ugifte sykepleier Cathrine Aagaard reiste til Boston i USA med Stavangerfjord. Aagaard, Cathrine (Kathrine) (I17603)
 

      «Prev «1 ... 63 64 65 66 67 68 69 70 71 ... 328» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.