Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 3,401 to 3,450 of 16,357

#	Notes	Linked to
3401	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24246)
3402	Det blir opplyst at Kathrina kun er 15 år og ukonfirmert. Faren blir utlagt å være Amund Olsen Hethøl.	Johannesdatter Tangen, Kathrina (I11090)
3403	Det bor mange i dette Vaaningshuset i 3 etasjer med 13 leiligheter. I 5 av leilighetene er det 4 værelser og kjøkken, 1 leilighet har 3 rom og kjøkken, og 7 leiligheter har 2 rom og kjøkken. Blant de som bor her finner vi i 2.etasje: Telegrafbestyrer Johannes (Johs) Reitan, født i Skogn i 1839. Hans hustru Hanna Marie, født Hytten, født i Tønsberg i 1847. Datterdatter Astrid Blomberg, født 1888 i Haugesund. Tjenestepike er Anna Svendsen, f.1874 i Sverige. Disse er registrert både i den kommunale folketellingen omkring 31.desember 1899, og i den landsomfattende folketellingen i 1900.	Reitan, Johannes (I1758)
3404	Det eneste Olaf ville si om sine krigserindringer, var at han visste at han ikke kom til helvete når han døde, for der hadde han vært. Han kastet medaljene i søpla etter en stund, da han forsto at han hadde kjempet forgjeves... det satt like mange diktatorer igjen etter krigen, som det var før krigen startet.	Lorentzen, Olaf (I1281)
3405	Det er begravet en Ole Halvorsen Hofde, 85 år gammel, 23.juni 1748 i Tuddal.	Høljesen Hofde, Ole (I18463)
3406	Det er bevart 3 skrifter fra Beyers forfatterskap. 1. Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572, kalles også noe misvisende Bergens Kapitelsbok. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra 1500-tallet. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra pest, drap og voldtekt til bryllup og festligheter. Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansknorsk med påvirkning fra talemålet. 2. Om Norgis Rige, topografisk-historisk verk. Boken Om Norigs Rike ble sannsynligvis skrevet på oppdrag fra Erik Rosenkrantz på Bergenhus. Den er et topografisk-historisk litterært storverk, som i tillegg til Norges historie også skildrer livet i byen og Norge i samtiden. 3. Oration om M: Geble, Norges første biografiske skrift. Den tredje boken er en hyllest til onkelen Gjeble Pedersson. Beyer var en høyt aktet mann i Bergen, man han hadde også mange fiender. Som prest var han en stor refser av den tøylesløse livsførselen til byens innbyggere. Væ dig Bergen du fule Sodoma oc Gomorrhæ søster, kommenterte han i 1568. Beyers kone Anne ble beskyldt for trolldom i hans siste leveår, men ble frikjent. Men 15 år etter mannens død fikk hun igjen beskyldningene på seg, og denne gangen ble hun brent, selv om prestene hevdet hennes uskyld. Fra dagboka til Absalon 1552: ...gen kom min hustru hid af Danmarch oc fal... siden i landfarsot... Døde her Jens Viborg til Korskircke oc her Sigismundus til St Haluard sogneherrer. Haagen Laurensson kom fra Københafn oc blef kalled til Scholemester her i bergen. 30 Aprilis 8 hora matutina døde her Maans Jonsson Cannick. 12 Julij døde her Sefrin predicant til Domkirken. Dominica 10 leprosorum vore her Michel oc her Villom vidde til prester.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
3407	Det er blitt fortalt at Knerche Amalie en tid var husjomfru hos godseier Tonning Ovesen på Leren.	Høyem, Knerche Amalie "Hugaas" (I1155)
3408	Det er blitt fortalt at Peder og Knerche Amalie møtte hverandre i Trondheim, mens han gikk på lærerskole og hun gikk på diakonisseskole. Andre har fortalt at Knerche Amalie var husjomfru hos godseier Tonning Ovesen på Leren på den tiden da de møtte hverandre. Peder var lærer på Leren fra 1855, så det er nok sannsynlig at de har møttes der.	Family: Peder Arntzen Hugaas / Knerche Amalie Høyem, "Hugaas" (F70)
3409	Det er blitt fortalt av Knut Lorentzen at det en dag kom en fugl og kakket på vinduet hjemme hos dem (hos Ågot og Karl Kristian Lorentzen). Da ble det sagt at noen nære var død. En stund etter kom Erland og fortalte at Hansine var død. Fra dødsannonsen i Dagsavisen: Trønderen 8.desember 1926: Min kjære hustru, vor gode mor, svigermor, bedstemor og oldemor Hansine - født Sørensen - døde fra os den 5te december, 71 aar gammel. Trondhjem/Laanke. Erland Skrogstad. Barn. Svigerbarn. Barnebarn. Barnebarnsbarn. Begravelsen foregaar fra Lademoens kapel fredag den 10de ds. kl.12 1/2 eftrm.	Sørensdatter Vensetval, Hansine "Skrogstad" (I79)
3410	Det er blitt fortalt flere historier om tiden i Oslo under okkupasjonsårene. Ruth likte ikke de tyske okkupantene og var ikke redd for å gi uttrykk for det alltid. Det var farlig å si negative ting om dem og om de norske nazistene så barna hørte det, og det kunne blitt skjebnesvangert: En gang de kjørte med trikken i Oslo, Ruth og sønnen William, så kom det noen norske NS-folk på trikken i uniform. Da sa William høyt: Er det tysker-jævla, mamma? Ruth hysjet på William og var redd for at NS-folkene hørte dette. Men, det gikk bra. Slik fortalte Ruth selv historien. Hennes søster Aasta fortalte den på denne måten: De var på kafe i Trondheim, Aasta, Ruth og William. På et bord ved siden av dem satt det noen tyskere eller NS-folk. William hadde da sagt høyt og tydelig: Er det der tyskerjævlan, mamma? Ruth hadde da svart, til søsteren Aastas store forferdelse: Ja, det er tyskerjævla. Heldigvis skjedde det ikke noe fra tyskernes side. Ruth fortalte også om en gang hun og venninnen Signe Røsæg var ute og trillet William i vogn. Da de holdt på å krysse gaten, skar det plutselig en tysk offisersbil i full fart rundt svingen, som holdt på å kjøre på dem. Ruth ble redd og sint, knyttet neven, huttet i luften, og ropte noe amerikanske gloser etter bilen med de tyske offiserene i. Bilen stoppet, offiserene gikk ut, og de så tilbake mot Ruth og barnevognen. Da ble Ruth redd og fortsatte videre så raskt hun bare kunne vekk fra bilen. Offiserene bare ristet på hodet, gikk inn i bilen igjen og kjørte vekk. Heldigvis! Under krigen var det rasjonering og derfor dårlig tilgang på mat og råvarer til å lage mat med. Ruth dro rundt omkring med William i vogna, på de ulike stoppestedene for båten til øyene i Oslofjorden. Hun gikk også rundt på gårder i omegn omkring Oslo for å kjøpe og bytte til seg mat/råvarer mot penger og håndarbeid hun kunne tilby tilbake. Blant annet kjøpte hun og sydde om silkestrimler til undertøy, som hun igjen solgte eller brukte som byttemiddel for å få tak i mat. Da Einar arbeidet i Årdal, bodde han på en gård, og derfra sendte han mat og annet han kunne skaffe til familien sin. Ofte sendte Ruth både mat/råvarer (eksempelvis smør, plommer og epler) og diverse håndarbeid og klær nordover til familie og slekt i Trøndelag, for å hjelpe dem som best hun kunne. I Trondheim ventet de på pakkene fra Ruth, og når en pakke kom ble det fest. Dette ble det satt stor pris på, og mange fortalte nettopp om denne gavmildheten og generøsiteten til Ruth i årene etter okkupasjonen. Ruth selv sa: Æ va jo hjæm bare med de små oingan så vi greid oss. Selv om det var krig og nød i landet, prøvde Ruth å reise til familien sin i Trondheim når anledningen bød seg. Moren og søsknene hennes sto henne meget nært, og det var derfor viktig for Ruth å treffe dem og hjelpe dem i dagliglivet. Når hennes bror, Karl Kristian, ble arrestert for motstandsarbeid mot okkupantene var hun også veldig bekymret for hans skjebne. Hun holdt kontakt med hans nærmeste familie, og fikk opplysninger om hvor han satt fengslet, blant annet på Falstad. Deretter fikk hun også beskjed om at han var blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, Sachsenhausen. Da prøvde hun å sende pakker med mat, tobakk og nødvendige ting til han der, for de norske fangene fikk lov til å motta dette hjemmefra. Utenfor leiligheten hadde de kaniner i bur, men de ble stjålet fra dem før de fikk slaktet dem til mat. En gris hadde de også i kjelleren, husket Ruth Eva. Særlig var det skrikene til grisen da den ble slaktet som hadde satt seg fast i hukommelsen. Det hendte også en gang at det ble stjålet epler fra dem som de hadde lagret i kjelleren. Ruth fortalte at hun hadde tittet ut av vinduet deres, og sett en mann som spiste på et rødt eple. Da hadde hun tenkt: Er det flere enn meg som har fått tak i epler? Nei, det var nok bare tyven hun hadde sett. Datteren Ruth Eva fortalte at hun husket at når flyalarmen gikk, måtte de skyndte seg ned i kjelleren.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
3411	Det er blitt sagt at Schive-slektens opprinnelse utvilsomt er å søke i den gamle kjøpstad Skive på Jylland, hvorfra det ved begynnelsen av 1600-tallet synes å ha innvandret flere av hverandre ubeslektede personer til Trondheim.	Schifue, Jens (I1950)
3412	Det er ikke dokumentert at Filippus Erlendsen Osland var far til Fartegn Filippussen og Erlend Filippussen, og heller ikke at Filippus var sønn av Erlend Arnesen (VFS s.14-15 og s.50). Filippus Erlendssøn på Odensland blir regnet som Losna-ættas stamfar. Han var gift med Ingebjørg Erlendsdatter og nevnes fra 1322 til 1338. Losna-ætta har vært oppfattet som ei urgammel norsk ætt som har sitt navn etter øya Losna i Gulen i Ytre Sognefjord. Derfra er det ikke langt til Guløy, der Gulatinget ble holdt i eldre tider. Øya Losna lå altså forholdsvis sentralt plassert mellom yttergrensene for det området som Gula-tinget administrerte, nemlig området fra Sunnmøre til Agder, inntil tinget ble flyttet til Bergen ca.1300. Bergen var ikke bare den største byen i Norge, men i hele Norden fram til ca.1400. Til tross for forestillingen om Losna-ættas alder, har ikke forskningen klart å dokumentere forfedre lenger tilbake enn til ca.1300. Filippus Erlendsen på Osland (i eldre litteratur også kalt Odensland), i Kirkebø i Sogn, far til Erlend Filippusson, er den første mann vi med en viss sikkerhet kjenner, selv om det de siste årene er reist tvil om dette egentlig stemmer. Men uansett hva som er rett og hva som er galt når det gjelder Filippus' forhold til Losna-ætta, så må Filippus ha vært født i siste halvdel av 1200-tallet. Han nevnes første gang i 1322, da hans datter Margrete giftet seg med Arnald Josteinson (DN. II, 147). Av det utstyr og jordegods hun fikk, skjønner vi at det allerede på den tid har vært en mektig ætt. Men kildene i middelalderen er som nevnt så sparsomme på opplysninger at ætta ikke med noenlunde sikkerhet kan følges lenger tilbake enn til Filippus Erlendson, og knapt nok det. Han var gift med Ingebjørg (Erlendsdatter?), og det er gjettet på at han har fått Losna gård med sin hustru, eller av kongen som takk for administrative tjenester. Begge ektefeller levde ennå i 1338 (i alle fall Filippus), da det ble gitt samtykke til at datteren kunne ættlede en uekte sønn hun hadde med korsbroderen Haldor Jonson i Bergen. Filippus kan ha vært gift 2 ganger, den andre gang med ei datter av Holmfrid Erlingsdotter Bjarkøy - Hildugard, i hennes 2. ekteskap. Den interessante hypotesen blir da at det er Holmfrid som er mormor til den Erlend Filippusson som ble kalt for - Erlend Bonde i Losna - og som var riksråd en lang periode før han døde i 1407. Dersom dette stemmer åpnes det for interessante sammenhenger mellom Losna, Galtung - Aga og også til bl.a. Hildugard, Bjarkøy, Aspa og Benkestok. Mer om Losna-slekta: http://home.online.no/~aaroenes/Slekt/Losna/losna.htm http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Filippus%20Erlendson%20av%20Losnaeng.asp Filip giftet seg med Ingebjørg Erlendsdatter Losna, datter av Ukjent 2. ektemann Erlend og Holmfrid Erlingsdatter, i 1338 (Ingebjørg Erlendsdatter Losna ble født ca 1295 på Losnegard, Gulen, Sogn og Fjordane og døde ca 1371).	Family: Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland" / Ingebjørg Erlendsdatter til Losna (F222)
3413	Det er ikke nevnt noen krigsskade i 1718 etter Armfeldtsoldatenes tilbaketrekking gjennom Soknedalen mot Sverige. Godseier i 1720 er Morten Wiumb. Matrikkelframlegg 1723: Øde. Skoug til Brendeved. Nogenledes hiemmerøst og boemarch. Er marcheplads udj Sættermarch. Frostlendt. Opsidderen lever af foring. Saar intet. Høeafling 14 Læs. Tiende 12 skaalpund Ost. I penger 12 skilling. Skoleskatt 1741: Michel 4 skilling. Bygselbrev til sønnen Ole Michelsen fra Raadmand Hans Horneman på Birchenaas 12 marklag, datert 27.mars, tinglyst 10.juli 1747. Skjøte til Michel Sivertsen Birchenaas fra Hans Horneman for 63 riksdaler, datert 8.mai 1750. Samme året ble Michel Birchenaas beskyldt for tiendesvikt.	Sivertsen Bjerkenaas, Mickel "Birkaas" (I1621)
3414	Det er ikke skrevet noe om hvem han giftet seg med, men det er godt mulig at det er gjennom kona han endte opp i Sunnhordaland. Den store aldersforskjellen på sønnene Finn og Gaut kan tyde på at Gaut ble gift to ganger. Gaut Jonsson eide også gårdene Haugland i Os i Sunnhordaland (1287 og 1288), og Neseim i Granvin i Hardanger (1306 og 1324). Det er klart at begge Gauts?nnene eide disse gårdene, og derfor er det sannsynlig at Gaut selv også har gjort det. Hovedgården synes likevel å ha vært Mel i Kvinnherad.	Jonsen på Mel, Gaut (I3452)
3415	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Alexander (I32)
3416	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
3417	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
3418	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Ragnhild "Brinchmann-Hansen" (I393)
3419	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Louise "Bjørset" (I394)
3420	Det er kanskje dem som blir viet 9.august 1792. Ungkarl Ole Pedersen Forslie (?) og enke Marit Olsdatter. Hennes avdøde mann er Anders Vaagen. Kilde: Sør-Trøndelag fylke, Domkirken i Trondheim, Ministerialbok nr. 601A09 (1784-1801), Trolovede 1791, side 38.	Family: Ole Pedersen Fosling / Marit Olsdatter, "Fosling" (F4447)
3421	Det er litt overraskende at Anne Pedersdatters sønn ikke tok til motmæle mot dommen over moren. Kanskje var han enig at hun var en heks? Absalon Absalonssøn var residerende kapellan ved Domkirken i Bergen da prosessen begynte. Senere ble han kapellan (1594) og sokneprest (1603) i Gloppen. I den første fasen av prosessen møtte han i stedet for moren, som lå syk. Siden forsvinner han ut av bildet. Han synes heller ikke å ha deltatt i protestene mot dødsdommen. Man kan lett få inntrykk av at han ikke ville ha noe mer med saken å gjøre. I et brev fra 9.oktober 1590 fremholdt Axel Gyldenstjerne at han var - aldeles tålmodig over sin moders død - og at han tilsynelatende ikke lot seg anfekte av det som hadde skjedd. Den unge Absalons reaksjon er kanskje forståelig. Når noen ble dømt for trolldom, rammet det hele familiens ære. Skulle han fortsette som prest i Bergen, måtte han på en eller annen måte distansere seg fra trollkonen Anne Pedersdatter. Det var galt nok å være sønn av en heks, men det er likevel merkelig at han var så passiv under og etter prosessen. Kanskje mente unge Absalon at moren – på enkelte punkter – virkelig hadde gjort seg skyldig i trolldom? Det har også vært antydet at Absalon Absalonssøn 1 1590 var gift med en kvinne som hadde nære slektskapsrelasjoner med borgermester Lauritz Hanssønn og byfogd Claus Meltzow. Det var kanskje derfor han kanskje ikke ville gå inn i en åpen konflikt med morens dommere...	Absalonsen Beyer, Absalon (I3247)
3422	Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født. Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter 2 år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med 3 år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd. Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard. Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre; Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen... Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere 9 år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge. Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland. Keiser Otto 1. av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed dro Keiser Otto sammen en stor hær. Han mobiliserte folk fra Saksland, Frankland og Friesland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt. Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn. Etter bare 3 år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Friesland og så til Saksland og Flandern. I 4 år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti: Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe. Det gikk som eneboeren hadde profetert. Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham. Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg - Åle - et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav: Jeg sier ikke nei til det. Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland. (Det heter seg at Olav først var Håkon Adalsteinfostres underkonge i Viken. At han og 2 andre vikhøvdinger i 991 sluttet forlik med engelskkongen og fikk 10.000 pund. Og at han og Svein Tjugeskjegg i 994 angrep London med 94 skip. Det ble inngått nytt forlik og de fikk 16.000 pund.) I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted. Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde. Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge. Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet. Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de 3 mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei. Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Olav lyste ut 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket. Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen. Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gullring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått: Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund, og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid: Dette kunne vel bli din bane. Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde. Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen. I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der. For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk. Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen. Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men ifølge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort. Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe. Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett. Raud den ramme og Tore Hjort var 2 hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de 2 flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk. Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Dette skipet, tidvis kalt Ormen lange, kan ha vært en av sin tids største og mest effektive krigsmaskiner. Kong Olav falt ifølge kildene i sjøslaget ved Svolder ca. år 1000 (nær Rügen - Öresund). Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt. Olav Tryggvason regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene, og holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen. Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjonsbygger i Norge – hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, det vil si kristen sentralstat på tuftene av det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Hans regjeringstid preges derfor både av rikssamling og kristning. Kong Olav kom i motsetningsforhold til det trønderske aristokrati, grunnet sin misjonsvirksomhet for kristendommen. Han bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997. Han hadde sine fiender i de danske og svenske konger, og i Håkon jarls sønner. Olav søkte allianse med sin frende, den mektige polske konge Boleslav, som i 990-årene hadde erobret landene sør for Østersjøen. Olav var gift med: 1. Geira Burislavsdotter av Vendland, død 977. 2. Gyda Olavsdotter av Irland, Irland i 995. 3. Astrid Erlingsdatter. 4. Gudrun Skjeggesdatter. Kilder: Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9. Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene. Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige. De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart. Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230. Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.	Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
3423	Det er patronymet som er grunnlaget for å tro at han kan ha vært sønn av Adrian Rottgertssøn.	Adriansen, Johan (I6008)
3424	Det er registrert en - Ellend Arensen - som bonde på Haukås, eller Sæter, født 1631, og død 1717 (86 år gammel). Han hadde en sønn ved manntallet i 1701: Ole, født 1666 og død 1747. Denne Ole var bonde på Haukås, som faren, og ble gift med Kersti Olsdatter (1678-1743). Er denne Ellend også far til Siri, født ca.1665?	Haukås, Elling (Ellend?) (I8707)
3425	Det er registrert et barn.	Family: Thomas C. Hove / Buelah, "Hove" (F5170)
3426	Det er sagt at Inger Anna Dorthea var så lang at skolebarna kalte henne - Tora Mosterstang - men da måtte de passe seg så hun ikke klasket til dem. Det er også fortalt at Bjørnstjerne Bjørnson hadde henne som forbilde til Fiskerjenta.	Berg, Inger Anna (Ingeranna) Dorthea "Sjursen" (I5742)
3427	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18479)
3428	Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv? Sigvat svarte at han heller ville gi 2 mann til Gud enn 1 til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store: For han var den beste mann jeg visste i verden. Da ble kongen blidgjort.	Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
3429	Det er tolket slik at Hans Peter er sønn av Hans Hansen Bay. Det kan også være at 12 år gamle Johanne Cathrine Petronelle Bay som er nevnt som - mandens brordatter - under folketellingen i 1801, er broren Fredrik Ditlev Bays datter.	Bay, Hans Peter (I1213)
3430	Det er trolig Mette Eriksdatters begravelse det betales for i Vår frue sokn 28.april 1667.	Eriksdatter Blix, Mette (I2782)
3431	Det er ukjent når han ble sogneprest i Stadsbygd, men ifølge et pergamentsbrev og Mentzers Journal (1625) var han der i 1623. Jørgen Jenssøn Bull eide Skjelbred gård i Rissa med tilhørende sagbruk og senere også Østvatnets sag. Skjelbred var i sin tid utskilt fra Indal bruk, men noen ordentlig utskiftning eller grenseoppgang hadde ikke funnet sted mellom Indal og Skjelbred, så skog og utmark ble tildels brukt i fellesskap. Følgen var stadige stridigheter om hugstretten. Det hendte ofte at Jørgen Bull hugget i skogteiger som etter gjengs oppfatning hørte til under Indal. Særlig skjedde dette i mens Peder Grumbs enke, Kierstin Nilsdatter, eide Indal. Men hun var gammel og halvblind og ville nødig komme i konflikt med sognepresten, dessuten var skogen så stor at det var nok til begge, mente hun (se side 31 i Joh. E. Brodahl: Trondhjems Guldsmeder). Hvor Jørgen Bull har fått eiendommen fra er ikke opplyst, men hans sønn Jens fremhever gang på gang at Skjelbred er hans odel (s. 39 og 43 i Trondhjems Guldsmeder). Men det kan også hende det ikke betyr odel i juridisk forstand, men bare fri eiendom. I 1628 hadde Jørgen Bull ytt 200 lodd sølv til det lån som kongen tok opp for å skaffe penger thill denne besværlige Kriigs fornødenheter. Som sikkerhet for lånet jndtill saa lenge hand eller hans Arffuinger forschreffne 200 Lod Sølff igien contenteret bliffuer fikk han pant i landskylden av gården Barstad i Rissa. Pantebrevet ble utstedt den 16. juli 1628 av stattholderen Jens Juel og kansleren Jens Bjelke på Østråt. Landskylden skulle formodentlig bare utgjøre renter, ikke også avdrag, for noen rentefot er ikke nevnt i pantebrevet, og noe avdrag er ikke betalt. I 1662 er nemlig Bull fremdeles innehaver av pantebrevet; han overdro den 3. juli ved en påtegning på dokumentet sin rett til foged i Guldalen Jens Pedersøn Randulff mot 100 Rixdlr in specie; dog forplikter han seg, sin hustru og arvinger til atter å utløse Jens Pedersøn, hvis denne skulle ønske det. Gården kalles i påtegnelsen Burstad, ikke Barstad. Hans hustru, Ellen Samuelsdatter, levde altså i juli 1662. Jørgen Bulls portrett hang i Stadsbygds hovedkirke og brente med denne den 20. oktober i 1837. Portrettet hadde føgende innskrift: Ættis 75 - Anno 1660 - obiit 1665 (75 år gammel - år 1660 - døde 1665). Af Herrens Velsignelse for vist, har denne Bull faaet Roed og Qvist Fremvoxen nu med Normands frugt, Som end grønnis og blomstris smugt Indtil det Træ med Roed tillige, Fuldkommelig blomstris i Guds Rige. Ved siden av verset var det malt hans våpen, - en brun, liggende trestamme i grønt felt, og istedet for hjelm, en gren med grønne blad på hver side. Han har også i 1662 brukt et segl med to korslagte stammer. I et gammel manuskript om prestene i Stadsbygd heter det at Jørgen Bull var meget korpulent og måtte ha en sterk skysskar da han kjørte til Rissa kirke, for at sleden ikke skulle velte. Dette hendte likevel i Skalet, og derfor kalles stedet ennå for prestekleiven. Hans hustru ble av almuen kalt hustru Ellen.	Jensen Bull, Jørgen (I8980)
3432	Det er ukjent når Mathias Hjorth bosatte seg på Slevig. Han giftet seg med sin Erika Wilhelmine Bay i Onsøy kirke våren 1809, og må ha bodd her da. I 1812 bodde han på Slevig vestre ifølge kompanirullen for Onsøeske Compagnie for sesjonen denne høsten. Sannsynligvis bodde han ikke oppe ved hovedgården, men i et hus nede i Buvik. Det er mulig det var Mathias som bygget den lille stuen som ble kalt Fiskerhytten i Buvik.	Hjorth, Mathias (I496)
3433	Det er usikkert om odelsgutten på Sud-Solheim noen gang ble bruker her. Foreldrene hans, Torstein og Gro, satt ved tømmene på Sud-Solheim så lenge de levde. Dette var nok grunnen til at Ola Torsteinsen ble bruker på Øverland. Da det ble skiftet etter gamle Gro på Sud-Solheim i 1699, var Torstein gammel og sengeliggende. Odelsgutten deres Ola var da død.	Torsteinsen Solheim, Ola "Øverland" (I18136)
3434	Det er uviss om Torstein er av ætten til de foregående brukerne på Nord-Gvåle. Han var eier og bruker på gården fra omkring 1661. Navnet på hans første hustru er ukjent.	Waale, Torstein (I18416)
3435	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18246)
3436	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18503)
3437	Det første Grand Hotell på Torget på Kirkelandet i Kristiansund. Historie: Etter en alvorlig økonomisk krise i 1880 årene var byen nå atter preget av fremgang og optimisme. Byen hadde på denne tid en befolkning på 11 til 12000 innbyggere. Det var nå behov for et nytt standmessig hotell for reiselivsnæringen, foretningsfolk samt byens egen befolkning. Gustav W. Dahl som var født i Trondheim i 1863, der han i første halvpart av 1890 årene hadde arbeidet som hotelltjener blant annet ved Grand Hotell cafe. At han ville prøve seg på hotelldrift i Kristiansund skyldes nok mye hans kone som var fra Kristiansund, og gjennom henne var blitt kjent med byen. Dette ledet til at i første halvpart av 1890-årene ble det oppført et boligkompleks på tomten til den gamle Prestegården, og som hadde fasade mot Torvet og Bernstorffstedet. Det var Stadskonduktør Hagbart Brinchmann som var byggherre og eier av bygget, hvor Grand Hotell etablerte seg i. Mai 1895 kunne man lese i en annonse i to av byens aviser at byens Grand Hotell åpner dørene 1. juni 1895, og annonsen var signert hotellets eier Gustav W. Dahl. Hotellet hadde 30 værelser, og foruten gjesterom hadde det udpakningsværelser, en elegant Salon, Læseværelse og Spisesal. Driften av hotellet ser ut til å ha godt bra, for i 1897 etablerte Gustav W. Dahl seg som restauratør på Øvre Bakklandet i Trondheim. Dette kjøpet ble fulgt opp av et nytt kjøp våren 1900, da han også kjøpte Trondheims Grand Hotell. Ettersom Gustav W. Dahl nå hadde satset så hardt i Trondheim ble det behov for en ny innehaver for Grand Hotell i Kristiansund. 20. november 1900 kunne man da også lese i avisen i Kristiansund at nye lederen for hotellet nå var Nils Nilsen. Nils Nilsen var født i Sand i Ryfylke i 1869. Han hadde vært reisefører og tolk for den britiske godseier og vinkongen Fleetwood Sandeman og gjennom hans reiser gjennom flere europeiske land, hadde fått et inngående kjennskap til hotelldrift. På det tidspunkt han tok over driften av hotellet var han faktor ved Sandemans gård Gulla i Surnadal. Trolig fikk Nils Nilsen også økonomisk støtte fra sin arbeidsgiver til å kjøpe hotellet. En av forandringene Nils Nilsen gjorde ved hotellet var å installere hustelefon på alle rom. En av de større begivenhetene hotellet opplevde var å være vertskap for kongefamilien på dens kroningsferd den 18. juni 1906. Nils Nilsen sørget først for en bedre borgermiddag i gymnastikksalen og i andre rom ved Enggatens skole. Hans Majestet Kong Haakon VII overnattet senere på hotellet, mens Hennes Majestet Dronning Maud overnattet på kongeskipet Heimdal for å få mer ro neste morgen. Morgenen etter ble det arrangert en avskjedsfrokost for kongen, der medlemmer av formannskapet og embetsmenn med fruer deltok. Så i 1899 døde Hagbart Brinchmann som eide bygningen der Grand Hotell holdt til, og hans enke, Laura Susanne Brinchmann (født Øwre) solgte da bygningen til Nils Nilsen våren 1907. Nils Nilsen var nå blitt eier av både hotellet og bygningen. Men så den 8. november 1907 brøt det ut brann i hotellets vedbu. Brannen ble oppdaget av nattevakten, og alarm ble slått. Mer enn 300 mann kom raskt til stede, samt 5 fra sjødampsprøyta, men det ble snart klart at det store trekomplekset ikke kunne reddes. To mennesker mistet livet i brannen. Disse var søstrene Anna og Augusta Sørensen som drev motehandel i første etasje av hotellet. Den flotte trebygningen i utført sveitserstil var nå blitt slukt av flammene. Ikke lenge etter besluttet Nils Nilsen å bygge et nytt hotell på den samme tomten. Arkitekten ble Kristen Tobias Rivertz, og det nye hotellet som ble oppført i jugendstil, stod så ferdig januar 1909. Kilde: https://digitaltmuseum.no/021016556719/det-forste-grand-hotell-pa-torget-pa-kirkelandet-i-kristiansund-historie. En opplevelsens festlabyrint av Egil Husby, side 7 - 16. Nordmøre Museums fotosamling.	Brinchmann, Hagbart (I489)
3438	Det første Spor, som er funden af denne Mands Liv, er i en Fortegnelse over Kopskatyderne i Skien, hvor han 16/2 1684 angives med samt sin Hustru blandt Byens Skole? og Præsteskab og tillige tituleres Hører. Efter dette skulde han være en akademisk uddannet Mand, men forekommer ikke i Matrikulen over Studenter fra Kjøbenhavn, saa han enten maa have modtaget sin Uddannelse ved et andet Universitet eller ogsaa hos en eller anden Præst eller Magister modtaget sin Undervisning; thi i Skiftet efter ham er der en ganske mærkværdig og iethvertfald paa Skienskanten enestaaende Bogsamling af lærde og almindelige Lærebøger samt religiøs Literatur paa de fleste Sprog og da særlig Latin. Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html	Jørgensen Flood, Christopher (I721)
3439	Det første Spor, som er funden af denne Mands Liv, er i en Fortegnelse over Kopskatyderne i Skien, hvor han 16/2 1684 angives med samt sin Hustru blandt Byens Skole? og Præsteskab og tillige tituleres Hører... Sand­synligvis er han kommen til Skien i dette Aar eller 1683; thi ingen af hans Børn findes døbte, og heller ikke nævnes hans Navn i Ministerialbogen, der er noksaa komplet lige til 1680, medens der mangler en Bog fra dette Aar og lige til 1716. For Aaret 1699 opgiver han sin Husstand til sig selv, Hustru (2den Kone), tvende Døtre, 1 Tjenestedreng og 1 Pige samt en Skorsten, hvoraf tilsammen skattedes 14 Rd. 2 mk 16 s., heraf de 2 mk 16 s. for Skorstenen! Ved samme Anledning skriver han om sine Rentepenge (Originalen findes i Rigsarkivet): Rentepenge haver jeg ikke saasandt hjælpe mig Gud. Den ringe Arv, som mine Børn efter deres salig Moder er tilfalden, nemlig 336 Rd. 3 mk 23 1/2 s. haver reist sig af mit Hus herudi Byen saa og min Avrels Gaard Sneltvedt Nordre udi Gjerpen Sogn, for hvilken jeg baade Kop? og Ildstedskat maa svare. Angaaende den Arv, som dennem efter deres salig Mormoder paa Helgeland udi Nordlandene er tilfaldne, haver jeg deraf ikkun lidet over den halve Part bekommet, men aldrig deraf nydt en eneste Skilling udi Renter, mens heller formedelst den lange Vei sat mange Penge derpaa og dog været glad, at noget af Kapitalen (som ikkun er ringe) Tid efter anden kunde bekommes; hvis Rente ikke til mine 3 Børns halve Føde langt mindre Klæder kan være tilstrækkelig. Skien 15. 1. 1700. Kr. J. F. Min Næærstand angaaende, da haver jeg alderlig nogen Handel eller Kjøbenskab enten til Lands eller Vands. Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html	Jørgensen Flood, Christopher (I721)
3440	Det gikk det ryktet om Hr. Søren at han var en av de mektigste svarteboksprester i landet. I tradisjonen fortelles tallrike anekdoter og sagn om Hr. Søren. Professor Knut Liestøl har på sin side karakterisert Hr. Søren som en sørlandsk parallell til Petter Dass: Den mest vidgjetne av prestane i Vest-Agder er tvillaust - den vise Bjellandspresten - Søren Schive. Noen forfatter av Petter Dass sitt kaliber var han absolutt ikke. Rettskrivningen var riktignok unormert og ikke spesielt stø på den tid, men vi ser at presten skriver etternavnet sitt både som Schive, Skifar og Schiwe. Hr. Søren vokste opp i Trondheim, men ble gift med Anna Søfrensdotter Godsen fra Stavanger. De fikk 7 barn. Den tredje av dem, Søfren Søfrenson Schive (1668-1737), ble etterhvert kapellan hos sin far og etterfulgte ham senere som prest i Bjelland. Søren Schive d.e. var prest i Bjelland i 35 år, fra 1670 til 1705, og med Søren Schive d.y. som prest samme sted ble kan hende bevisstheten om deres bravader slått sammen, slik at den eldre Hr. Søren virket som krystalliseringsfigur og ytterligere styrket sin posisjon i sagnfortellingene. Søren Schive døde på en gård han eide på Feda på selveste mikkelsmess i 1705. For temmelig lang Tid siden boede der paa Bjelland en Præst, som hed Søren Schive; - hans Trolddomskunst er vidt berømt. Da Søren var bleven demiteret fra - Svarteskole - i Kjøbenhavn, kom - Fan - (den Onde) for at tage ham; thi det var en Accord at en af Demidendene skulde tilhøre ham, og Loddet traf Søren. Det var om Aftenen Fan kom, og Søren stod da midt for Lyset paa Bordet. Med det samme, F. kom i Døren, kastede Søren sin Tollekniv i Skyggen paa Væggen og sagde: Tag den! F. tog Skyggen i stedetfor Personen, og siden den Tid havde S. ingen Skygge.	Thornsen Schive, Søren (Søfren) (I8857)
3441	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18677)
3442	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F7139)
3443	Det har hittil ikke vært kjent når Karen Povelsdatter døde, men følgende utdrag fra Stavangers rådstueretts-protokoll den 13.august 1622 kan gi en ganske god pekepinn om det: Hæderlige og vellærde mand Hr. Povel Trane, sogneprest til Nes prestegjeld i Oslo stift, lod for retten læse og paategne hans skriftlige med egen haand underskrevne seddel, derudi han bekjender, fra sig og sine arvinger og til hans broder Kristen Trane og hans arvinger at have skjødet og afhændet en gaard i Stavanger, kaldes Nygaard, til evig eiendom. End haver Kristen Trane, Hr. Povel Trane og mag. Jens Jørgensen ladet ved deres fuldmægtig Peiter Dornfeldt læse og paategne først en handskrift af borgemester Søfren Jensen udstedt dat. Stavanger d. 15 mai 1616, formeldendes paa Hr. Povel Trane, at borgemester er hannom pligtig 200 rigsdaler at skulle betales til næste efterkommende foraar, den anden formeldendes paa 750 rigsdaler paa alle forne arvinger dat. Stavanger den 16 mai 1616, som skulle betales til trende St. Hansdag, den første 1617, 1618 og 1619. Herimod indlagde borgemester Søfren Jensen hans skriftlige svar, saa formeldendes: 1) Der jeg blev krævet for min handskrift med en skriftlige seddel, da haver jeg straks tilbudt dennom mit svar skriftlige efter anmodingen og begjæret, alting til godt regnskab som tilforne maatte i venlighed blive kontraheret og afregnet os emellom, som jeg endnu udi godtfolks nærværelse haver tilbudt baade skriftlig og mundtlig, og endnu tilbyder mig, om de ellers i nogen maade ville gjøre mig aflæg for min store udlæg, paa deres vegne udstaaet er. 2) Hr. Povels handskrift formener jeg at have gjort afdrag fore med interesse, dog han mig den forholder. Og begjærer at vide, hvad Hr. Povel derpaa endnu æsker. Denne saken dreier seg åpenbart om restene av et arveskifte hvor de 3 arvingene er søsknene Christen, Povel og Kirsten Trane (representert ved sin ektemann mag. Jens Jørgensen). Det vises til et dokument utstedt 16.mai 1616 av borgermester Søren Jensen (arvingenes stefar), hvor det står at han skal betale de 3 nevnte arvingene 750 riksdaler over 3 år. Dette kan ikke være annet enn arv etter Karen Povelsdatter, som da må ha dødd litt før 16.mai 1616. Arven bestod da trolig av midler som var delvis fastfrosset i boet og som Søren Jensen trengte tid til å frigjøre for å kunne utbetale. At det her er 3 arvinger som alle har til gode midler hos sin stefar, høyst sannsynlig arv etter Karen Povelsdatter, peker klart i retning av at hun var mor til både Christen, Povel og Kirsten.	Povelsdatter, Karen (Karine) "Trane" (I9007)
3444	Det hendte en gang da Atle og familien var på besøk i Hommelvik at Atle kastet sand oppi sengen der oldemor Karen Lorentzen lå. Hun skrek da høyt på hjelp.	Aune, Atle Røising (I838)
3445	Det hendte en gang da Atle og familien var på besøk i Hommelvik at Atle kastet sand oppi sengen der oldemor Karen Lorentzen lå. Hun skrek da høyt på hjelp.	Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
3446	Det hevdes at Toste, jarl av Northumberland, var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del forskere.	Tostesen på Rein, Skule (I3561)
3447	Det holdes skifte etter Anne i 1699.	Christophersdatter Nadderud, Anne "Øverland" (I15793)
3448	Det kan muligens være hun Martha Amundsdatter, som gravlegges 19.februar 1719.	Auke, Marthe (I11031)
3449	Det kom en mann til stasjonskafeen på Marnardal, som Aasta drev. Han skulle ha kaffe. Fløtemugga tok han med seg bort til bordet han satt seg ved. Litt om litt gikk Aasta bort til mannen og spurte om å få igjen fløtemugga, da andre gjester også skulle få forsyne seg med fløte i kaffen. Mannen helte dermed all fløten opp i kaffekoppen sin, så det rant utover asjetten og bordet.	Lorentzen, Aasta "Aune" (I74)
3450	Det Kristiania som kom til å bli arbeidsstedet for denne vår første utøver av Gutenbergs kunst, var en ganske ny og fersk by, bare 19 år gammel og uten synderlig rikt kulturliv. Innen den kirkelige verden rådet kiv og splittelse, og noen bokproduksjon utenom den religiøse var det lite tale om. Skolevesenet var riktignok i 1636 blitt styrket ved opprettelsen av et gymnasium, hvor bl.a. en jyde, teologen Niels Svendssøn Chronich, ble ansatt som lektor noen år seinere. I årene 1635–1641 var Kjeld Stub byens sokneprest, men han ble forvist til Ullensaker etter en strid med borgermesteren Laurits Ruus, og etter ham kom Trugels Nilssøn i sokneprestembetet. Niels Chronich var en ivrig sekterisk taler og trådte opp mot prestene med kritikk og angrep. Med Trugels Nilssøn lå han i strid i hele 10 år, delvis beskyttet av Hannibal Sehested, kong Christian 4's svigersønn, som ble stattholder i Norge i 1642. Almanakken 1644: Norges 1. boktrykk: I februar 1643 søkte Tyge Nielssøn Stattholderskapet i Norge om ...at hand motte forløffuis Almanacher effter denne Elevationen folj saa och gemeene Schole-Bøgger at trøche. Hannibal Sehested svarte at det skulle forholdes etter den kongelige missive i sakens anledning. Hva dette inneholdt vites ikke. Men i 1644 utga Tyge sin almanakk uten innsigelse fra noen kant, så man kan gå ut fra at det privilegium han hadde søkt om, var blitt ham bevilget. I den første tiden etter ankomsten til Norge trykte han - Aggershusiske Acters Første Quartals Summariske Beskriffelse paa nerverende Aar 1644 flitteligen samlet og forfattet - Norges første trykte nyhetsblad. Disse var høyst sannsynlig redigert av presteobersten Kjeld Stub og fortalte om de norske krigsbegivenheter under Hannibalfeiden. Den fulle tittel på hans almanakk som utkom i 1644 lyder: En Ny Allmanach paa det Aar effter Jusu Christi Fødsel 1644 - med - Et lidet Prognosticon - eller - Practica paa det Aar effter vor Frelseris oc Saligjøreris Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Med Flid paa Danske udsat oc tryckt udi Christiania aff Tyge Nielszøn. I Europa var det bare det tyrkiske rike som i 1643 fremdeles var uten boktrykker. Men i 1643 kom den danske boktrykker Tyge Nielssøn fra København til Christiania og satt opp sitt boktrykkerverksted der. Hit var han kalt av den aktive og meget skriveglade sokneprest i Romedal på Hedmarken, Christen Steffensøn Bang som trengte en mann til å trykke sitt litterære storverk Postilla Catechetica. Da det omsider var ferdig i 1662 var det blitt et verk på 8 digre bind i kvartformat med tilsammen godt over 9.000 sider. Lenge hørte det til vår litteraturs mest omfangsrike, og kanskje minst leste, storverk. Det ble imidlertid ikke dette verk Tyge Nielssøn kom til å begynne med. I sitt første arbeidsår i Norge gjorde han ferdig 3 små trykk, et sørgevers på 7 sider, en vise om den ytterste dommedag på 8 sider og endelig, som det viktigste av de 3 trykk, En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel, 1644. Også almanakken var et beskjedent lite trykk på 48 upaginerte sider, og formatet var ikke større enn 10 * 7,5 cm. Men det er like fullt det første norske trykk vi kan kalle en bok. Videre skriver Munthe: Tyge Nielssøns almanakk er sjelden på flere måter. For hele tidsrommet frem til 1814 var det bare en gang til, i 1678, at det ble gitt ut en egen norsk almanakk. Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe trykkeriteknisk praktverk. Det var et nøkternt, skikkelig håndverk, trykt i to farger, svart og rødt. Tittelbladet, som også var omslag, var dekorert med den norske løve og forsynt med trykkested og boktrykkernavn. Og etter det går man over til teksten på side 2. Året 1644 blir plassert inn i den kronologiske sammenheng. Det er år 5.610 etter verdens skapelse, 83 år etter at Ditmarsken ble erobret, det oppgis å være 96 år etter kong Fredrik 2's død (noe som må være trykkfeil for 56 år), 67 år etter kong Christian 4's fødsel og 41 år etter at - den utvalgte prins - Christian ble født. Deretter følger en liste over tegn og forklaringer som er nødvendige for bruken av selve kalenderen. Denne kommer på de neste sider, en dobbeltside for hver måned. Januar måned begynner med ønsket: Gud gi oss fred og et lykksalig år, og så får vi opplysninger om sol, måne, planeter og stjerner, henvisninger til skriftsteder i Bibelen, karakteristikk av måneden, inntil det hele avsluttes med et visdomsord. For januar er visdommen denne: Den som drømmer og merker at en tann har falt ut, han har i sannhet mistet en god venn. For april har livserfaringen resultert i denne sentens: I denne måned var daglønnerne vel tilfreds med å kunne gå hjem så snart de var møtt frem til arbeide. Litt mer resignert er det for august: I denne måned er det ikke godt å venne gamle barn fra å drikke øl og vin. Noe en straks legger merke til i Tyge Nielssøns almanakk er at dagene ikke er oppført med navn, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, ved siden av datotallet, slik vi er vant til. I stedet er dagene markert med små bokstaver, a, b, c, d, e og f. Søndagen er angitt med stor bokstav trykt i rødt. I Tyge Nielssøns almanakk for 1644 begynner året med en mandag. Den hadde følgelig fått bokstavmarkeringen a, mens den første søndag hadde fått stor, rød, G. Deretter begynte en ny uke med en liten a for mandag, b for tirsdag og så videre frem til neste søndag med en ny stor, rød G. Søndagsbokstaven står oppført i forkortelseslisten og tegnforklaringen først i almanakken. Nå var året 1644 et skuddår, og det ga et spesielt problem. Det ble løst slikt: Lørdagen 24.februar var oppført som skuddag og med bokstaven f. Dagen etter hadde også fått bokstavmarkeringen F, men vel og merke med stor F og rødt siden det var søndag. Deretter går tidsregningen videre med g som mandagsbokstav og F som søndagsbokstav. I et skuddår som 1644 blir det således 2 søndagsbokstaver, G for tiden før skuddagen, F for tiden etter skuddagen. Hadde året ikke vært et skuddår, ville det hatt samme bokstavering gjennom alle ukene. Denne måte å markere ukedagene på hadde vært brukt i de eldre - evighetskalendre - men her i Tyge Nielssøns almanakk for et bestemt år gjør den bare boken tungvint å bruke. Almanakken ble avsluttet med et kapitel som inneholdt varsler og spådommer for det år som kom: Et lidet Prognosticon, eller Practica Paa det Aar effter vor Frelseris oc Saliggiørelses Jesu Christi Naaderige Fødsel, 1644. Særlig konkrete var ikke disse værvarsler, og om de hadde vært til noe praktisk nytte er vel heller tvilsomt. For ettertiden har de størst interesse fordi de forteller om tidens tro og erfaringsgrunnlag. Både i norske og danske almanakker gikk værvarslene for kommende år mer og mer over til å følge værrapportene fra 19 år tidligere. For da var månens stilling den samme i årets løp som for det året varslene skulle gjelde, og det var først og fremst månens stilling og gang som man trodde påvirket værforholdene. Dette var den tids langtidsvarsler. Fuld Maane den 6. (september) gifuer god fortrøstning til bedre og varmere Vejr, men uden blest og tyct veir gaar det neppe aff. I året 1644 ventet man 2 solformørkelser, 27.februar ...ganske fuldkommen oc skreckelig at see, og 22.august. Almanakken hadde også gode råd å gi for folks helse. Så tidlig som i den danske univeritetslov fra 1539 ble det bestemt at 2 medisinske professorer skulle pålegges å utgi en almanakk. Bakgrunnen var den nære forbindelse man den gang mente det var mellom astronomi, astrologi og medisin. I Tyge Nielssøns almanakk står det egne tegn for bad, koppsetting og årelating i tegnforklaringen, og følger man disse tegn får man vite når på året man skal foreta dem. Tyge Nielssøns almanakk var ikke noe selvstendig, originalt arbeide. I det vesentlige var det et opptrykk av en tilsvarende dansk almanakk for samme år utført av Peder Hansen Raadstuskriver. Det er bare opplysningene om markedene og solformørkelsene Tyge Nielssøn hadde føyet til selv. Så langt Gerhard Munthe. Rasch fortsetter: Den egentlige grunn til at Tyge Nielssøn overhodet ble kalt til Norge og ble skaffet muligheter til å oppholde seg her, var at han skulle trykke presten Christen Steffensøn Bangs store katekismeverk - Postilla Catechetica - planlagt i 8 bind. Dette verket skulle etter prestens uttalelser være ferdig til den 29.september 1643, hvilket ikke ble tilfelle. Det kom i dette tilfelle til en skriftveksel mellom presten Bang og Tyge Nielssøn som resulterte i at Tyge den 20.desember 1643 tok ut stevning mot Bang. I denne anker han over at han iflg. Bangs anmodning var kommet her til landet med sitt trykkeri, hvorved han var påført store omkostninger og besværligheter som han mente Bang var pliktig til å erstatte ham i henhold til hans løfte om å komme ham til hjelp - med en anseelig Sum Penge. Dernest anker han over at Bang har brutt den kontrakt som ble opprettet dem imellom ved ikke å ha skaffet tilveie tilstrekkelig papir til den boken som skulle være ferdig til Mikkelsmesse 1643. For det tredje påsto han at de 200 Rdlr. som Bang hadde betalt ham var et lån hvorav han skulle betale årlige renter, og ikke forskudd på honorar for trykking av Bangs bok, som Bang nå påsto. Saken ble først foredradd for Domskapitlet den 3.april 1644, der - Erlig oc Velacht Thyge Nielssøn priviligeret Bogtrykker udi Christiania hans Wegne møtte Jens Jacobssøn. Bang leverte motinnlegg, hvori han sier at dersom boken ikke er ferdigtrykt, forlanger han 1 eksemplar av så mange ark som er ferdige og som Tyge har fått et forskudd på honorar på, stort 200 Rdlr. Videre forlanger han så mange ris papir - af det store Engelske (som var 40 Riis) som er beholden: Item 250 Riis andet Papir. Ennvidere skal Tyge Nielssøn tilbakebetale de 200 Rdlr. som han har forstrukket ham med eller gi en forsikring om at han vil fortsette sitt arbeide med trykking av hans bøker. Til slutt forlanger Bang, dersom disse hans forordninger ikke ble etterkommet: 1) sitt manuskript tilbakelevert, 2) det papir som er i behold og 3) de forskutterte pengene tilbakebetalt. Ved konsistoriets møte den 11.mai 1644 møtte Bang personlig og fremla nye innlegg og gjentok sine krav fra forrige møte. I Domkapitlet satt 4 geistlige herrer som på forhånd neppe hadde noe tilovers for en som hadde utgitt Chronichs 12 prekener, det som hadde bevirket til at denne presten, som ble kalt datidens Søren Kierkegaard, ble - Predikestolen forbudt. Dessuten hadde han også trykt et skrift for krigerpresten Kjeld Stub, heller ingen god venn av d'herrer geistlige i Domkapitlet. Disse ga da også Bang fullstendig medhold, og Tyge Nielssøn ble dømt til å erstatte - Hannem sine forstrackte penger saa vell som Andet Hand H. Christen Skyldigh monne være med billigh Kost och Tæringh. Da Tyge Nielssøn etter all sannsynlighet ikke har kunnet etterkomme disse kravene, har presten Bang lagt beslag på hele trykkeriet, og dermed ble det for alltid slutt på Tyges trykkerivirksomhet. I 1932 sa overbibliotekar W. Munthe i sin jubileumstale: Tyge Nielssøns presse brøt vei for boktrykkerkunsten her hjemme. Det skjedde sent og det skjedde smått, men den la likevel den første sten i den grunnmur som nå bærer norsk åndsliv og opplysning, norsk kultur og fremskritt. Etter 1644 mister vi fullstendig spor etter boktrykkeren Tyge Nielssøn.	Lauritsen Stub, Kjeld (I1562)