Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 3,451 to 3,500 of 16,357
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 3451 | Det nevnes at biskop Bredahl holdt - Epicedium Schjelderupianum - nyttårsaften 1657. | Pedersen Schjelderup, Jørgen (I2145)
|
| 3452 | Det norske riksrådet og mange av de øvrige høyeste embetsmennene i landet satt sommeren 1440 samlet i Oslo. Det viktigste resultatet av dette møtet var deltagernes oppsigelse av sine råd, tjenesteforhold og mannskap til kong Erik, det vil si at de avsatte kong Erik av Pommern som landets konge, og erklærte at de ville - see oss vm eet annet herscap. Oppsigelsesbrevet er datert Oslo den 22.august 1440. Her gis det først navnene på alle medlemmene av Norges riksråd, 20 personer ialt, fulgt av en gruppe på 21 menn som der ble kalt - righessens thiænistemæn i Norighe. Den 3. som er oppregnet i den siste persongruppen het Throent Bænkstok. Disse siste 21 utgjorde de høyeste embedsmennene i landet nest etter riksrådet. | Tordsen Benkestok, Trond (I5941)
|
| 3453 | Det Norske Totalavholdsselskap er en norsk organisasjon som arbeider for totalavhold fra rusdrikk og rusmidler, og for fred og menneskeverd. DNT er den eldste avholdsorganisasjonen i Norden. Når man ser på medlemstallet til DNT, hadde de et toppår i 1913 med 139.500 medlemmer, 1.433 lokallag og 29 fylkeslag. DNT var da Norges største frivillige organisasjon. | Vada, Kjellmod (I5391)
|
| 3454 | Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund, forkortet DNTU, var ungdomsorganisasjonen i Det Norske Totalavholdsselskap, en organisasjon som arbeider for totalavhold fra alle slags rusmidler. Forbundet ble stiftet i 1924 og var sentralorganisasjon for mange lokale avholdsungdomslag. | Vada, Kjellmod (I5391)
|
| 3455 | Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund, forkortet DNTU, var ungdomsorganisasjonen i Det Norske Totalavholdsselskap, en organisasjon som arbeider for totalavhold fra alle slags rusmidler. Forbundet ble stiftet i 1924 og var sentralorganisasjon for mange lokale avholdsungdomslag. | Vada, Inge Torfinn (I5393)
|
| 3456 | Det opplyses om at Mor og Far Lorentzen holder på å male huset hjemme på Hommelvik, og at Sverre hjelper dem med det. | Lorentzen, Sverre (I72)
|
| 3457 | Det påstås i muntlige kilder at Marcus Bernhoft var en adelsmann fra Tyskland, og at han som oberst hadde øverste befalet nordenfjelds. Senere ble han lensmann/lensherre over Tronheims len. Videre står det at han skal ha blitt veldig gammel, 100 år, og ble begravet med stor prakt i byen. Han skal ha hatt en søster som først var abedisse i et nonnekloster, men som siden antok den lutherske religion. | Bernhoft, Marcus (I9076)
|
| 3458 | Det ser ut i fra husförhörslängdene 1805-1809, at Anders Olsson, født 1766, flyttet til Fintatorp i 1806, sammen med sin daværende hustru Stina Olsdotter, født 1780. De 2 er også registrert i husförhörslängdene 1810-1814. Da er også Brita Nilsdotter, datteren Stina Jansdotter og sønnene Carl og Nils Janssønner registrert innflyttet på Fintatorp. | Family: Anders Olsson Fintatorp / Brita Nilsdotter, "Fintatorp" (F6477)
|
| 3459 | Det ser ut til at en av fadderne var Johannes Vilmand | Pedersen Viggen, Hans (I8360)
|
| 3460 | Det ser ut til at Ivar Trondson ble gift 2 ganger: 1. Første kona kom fra den kjente Teiste-ætten. Hans Teiste var biskop i Bjørgvin 1474-1506. Da Trond og Alv Ivarssønner studerte i Rostock, skrev de seg Teiste. 2. Inger Kragh, som kan ha vært mor til erkebiskop i Nidaros Gaute Ivarsson, men at Gaute ikke kom med i en samtids ættetavle tyder imidlertid ikke på dette er tilfelle. Kilde: Romsdal Sogelag Årsskrift 1995. | Family: Ivar Trondsen til Aspa / Ingrid Kraage, "Kragh" (F1539)
|
| 3461 | Det ser ut til at Johan Adolph Frederik Zinow ble innregistrert i Holmestrand 5.mars 1833. Han kom da fra Tyskland. | Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
|
| 3462 | Det ser ut til at Sørbakken har blitt tatt i bruk i midten av 1830-årene, og at den første husmannen der var Gunder Hansen. Før Gunder og Karen kom hit hadde de vært husmannsfolk i en Brattåsplass fra omkring 1823. De har i 1865 1 ku og 4 sauer i fjøset, og de sår 1/8 tønne bygg og 1 tønne havre. Av poteter setter de hele 12 tønner. Gunder var trolig en foregangsmann når det gjaldt potetdyrking, og drev mye med forsøk bl.a. på dyrkningsmetoder og nye sorter. Han skal ha vært den første i Sparbu som dyrket sorten Magnum Bonum. Han hadde også et betydelig salg, både av settepoteter og matpoteter. I 1875 har de 2 sauer i foret på Berstad. Karen døde dette året, og sønnen Gunder overtok plassen. I 1883 lånte Gunder Hansen 400 kroner til Jørgen Jonsen på øvre Landstad mot panteobligasjon. Gunder Hansen døde i 1890. | Hansen Berg, Gunder "Vådal" (I14230)
|
| 3463 | Det sies at de to ble kjent gjennom en kioskluke. Johan patruljerte Trondheims gater som politikonstabel, og spesielt krysset Fjordgata og Søndre gate hvor kiosken der Kirsten arbeidet i sto. | Family: Johan Martin Eide / Kirsten Margit Lorentzen, "Eide" (F71)
|
| 3464 | Det sies at han døde i et heftig raseri på Fosnes gård, etter 4 dagers sykdom. Fra Gløersens Dødsfall i Norge: bernhoft, - hans, magister, spr. ytterøen, prost, t før 8/3 1771, 46 år. | Christophersen Bernhoft, Hans (I1699)
|
| 3465 | Det sies at Henning i 1659 ble ansatt som sin farbrors, Joachim Jürgens', private fullmektig, for å holde øye med Røros verks daværende direktør, Jakob Mathias Tax, og at han da allerede var licenciatus jurius ved Kiev universitet. Han hadde årslønn på 500 riksdaler, til han i 1670 ble bergmester nordenfjelds. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 26.mars 1670: Irgens, Henning, bergmester Nordenfjelds. Han ble direktør for Røros bergverk, etter den nylig avdøde morbroren Christian Arnisæus. Morbroren hadde overtatt stillingen etter Tax, som ble lei av å være under hemmelig oppsyn. Henning ble oppsagt fra direktørstillingen 21.april 1684, men ble ansatt igjen 11.august 1685. Atter oppsagt 15.juli 1687, for deretter å nok en gang bli direktør for verket 22.juni 1689. Stillingen som direktør beholdt han så til han plutselig avgikk ved døden i slutten av 1699. Enken etter Henning anmodet om skifte 20.oktober dette året. Det var i Henning Irgens' tid mange vanskeligheter ved kobberverket: Krig, uenighet mellom participantene, uroligheter og opprør blant arbeiderne (hvor flere var trodsige og samfundsfiendske elementer, og som etter datidens skikk var dømt til å arbeide i gruvene). Så det trengtes en både energisk, human og bergkyndig ledelse, egenskaber som Henning Irgens ikke var i besiddelse af. Henning er omtalt som en vredagtig og uvillig mann mot arbeiderne, som gjentatte ganger sendte klager på han. Henning hadde dog venner, både blant participantene og kobberverkets overordnede. Derimot, etter svenskekrigen, tok Henning seg så godt av sine arbeidere, at disse, da Henning tenkte å forlate sin stilling, ydmygeligen ba han om å bli. | Johannessen Irgens, Henning (I1989)
|
| 3466 | Det skal henge et maleri av Jørgen i koret i Alstadhaug kirke. Jørgen skal ha vært en dyktig og avholdt prest. | Pedersen Schjelderup, Jørgen (I2145)
|
| 3467 | Det skrives at de leide værelse der. | Brinchmann, Nils Christopher Vogt (I1117)
|
| 3468 | Det skrives om Clary: ..men ellers havde hun det fint, med sine cigaretter, sin bridgeklub og sin store interesse for fodbold i almindelighed og tysk fodbold i særdeleshed. Hun sad klistret til fjernsynsskærmen hver gang der var fodbold, noget som Werner fandt tåbeligt. | Eide, Clary Amalie "Hartig" (I602)
|
| 3469 | Det skulle ikke gå mange årene før Jacob Cudrio eide mye av grunden i Langesund. Det har tidligere blitt hevdet at Jacob bodde og drev sin virksomhet fra den såkalte Victoriagården (i dag: Victoria Gjestgiveri). En grundseddel fra presten Christen Friis til Jacob, på plassen Krogshavn og flere grunder under Slåttenes datert 18.januar 1760, er første livstegn vi får fra ham i Langesund. Dette kan synes som en fornuftig plassering for Cudrio; nettopp Krogshavn er tidligere omtalt i kildene som god havn og lasteplass, med tilhørende bordtomter og sjøbod. I jordebok for Langesund Byggegrunde 1719-1796 ser vi at han i 1775 kjøper 2 andre og ikke ubetydelig lasteplasser, nemlig Skarpenord og laste- og losseplassen på den Westre side av Kongshafn. Her kan vi også lese at Cudrio eide bolverket under Kongsaasen. Dette bolverket ble anlagt for å kunne utnytte strekningen utover mot Skarpenord til bordtomter og havn. I 1776 kjøper han halvparten av Slåttenes gård av Hans Lund Linaae, for 550 riksdaler. Den andre halvparten tilhørte Niels Hansen Pharo. Det ble holdt delingsforretning over 3 1/2 huder i Slåttenes mellom Cudrio og Pharo senere samme år. Samtidig selger sistnevnte 3 skinn i gården til Jacob. Dette året ble Cudrio også kirkeverge, et verv han hadde til 1784. Senere la han under seg halvparten av Halen gård og i tillegg til disse eide han flere gårder i Bamble. Som kjent var Jacob Cudrio kjøpmann og trelasthandler, og i følge Kommerseforordningen av 1742, måtte ingen innskrives som grosserer/kjøpman med mindre han eide skip eller skipspart. I året 1783 eide han 4 fartøyer med en samlet drektighet av 371,5 kommers lester og med 50 manns besetning. Han var dermed den fjerde største rederen i fjorden. Hans flaggskip var fullriggeren - Jacobus - på 146 k.l. og oppkalt etter ham selv, som var blitt innkjøpt fra Holland året før. I tillegg fikk han i 1778 privilegiebrev som tobakkshandler. Med sin familiebakgrunn og med fortjenesten fra disse virksomhetene ble han i stand til å bygge en patrisiergård av en slik størrelse som det gamle Rådhus, eller Cudriogården. Cudriogården: Nå har vi altså fått svar på hvor Jacob Cudrio kom fra, og hvorfor han slo seg ned i Langesund. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at Cudrio var i stand til og faktisk nok har følt et behov for å markere sin posisjon på ladestedet ved å bygge sitt nye palé nede ved sundet, med - sjøbua - eller mer riktig sitt kontor/pakkbod like nedenfor. Det er ved de fleste bygninger i distriktet veldig vanskelig å finne skriftlige kilder som nøyaktig kan fortelle oss når de ble oppført. Årsaken til dette er at det er veldig få branntakster bevart og det er i tillegg lite materiale innlevert av lensmenn til sentrale arkiv. Når det gjelder Cudriogården så er det ingen skriftlige kilder som kan fortelle oss når den ble bygget. Men det finnes kilder fra tidlig på 1800-tallet som omtaler gården og i tillegg så er det flere holdepunkter som kan hjelpe oss med en datering. Vi er nemlig så heldig at det i selve bygningen er bevart mange opprinnelige bygningsdetaljer som viser en blanding av barokk og rokokko. Rokokkoen avløste barokken som gjeldende stilart og mote midt på 1700-tallet, dermed er vi et skritt nærmere en datering. I Norge regner man med at rokokkoen varte fra ca.1760-1790, og det er ganske sikkert i løpet av denne perioden at Jacob Cudrio lot oppføre sitt palé. Den tidligste skriftlige kilden vi kjenner er fra begynnelsen av 1800-tallet. Dette er en omtaksasjon av gården i 1813 i forbindelse med innlemmelse i brannkassen 3 år tidligere. Taksten beskriver hovedbygningen i 2 etasjer, hvor det i første etasje var 6 innredete værelser med kakkelovne. Det finnes fremdeles i dag 6 brannmurer som vitner om dette, men det har nok ikke vært kakkelovner slik vi forbinder det med, men snarere jernovner. Det var vanlig den gang å benevne disse ovnene som taksten her gjør. Videre fremgår det at det også var kjøkken med skorstein og bakerovn, samt en gang gjennom bygningen. I andre etasje beskrives ytterligere 6 værelser med 4 jernovner, derover var det loftsrom. Det var teglstein på taket og bygningen var ellers - over alt beklædt og malet - og det var 31 fag engelske vinduer. På nordsiden av gården lå en bygning med 5 værelser og 2 - kakkelovne - samt bryggerhus med innmuret bryggepanne og bakerovn. På den syd-vestre siden var det en bygning, hvor det var stall til 6 hester, fjøs med plass til 8 kuer med høyloft over og en rullebod. Det siste er antagelig der hvor man vasket tøyet. Det står en slik rulle på Eik gård og disse kunne være nokså store. De 2 sistnevnte bygningene var begge panelt og taket tekket med tegl. Her beskrives altså et gårdsanlegg med hovedhus og 2 sidefløyer. Det nevnes også en fjerde bygning, nemlig en laftet sjøbod med 3 etasjer som inneholdt 8 rom. Denne var også tegllagt og lå like foran våningshuset. I sistnevnte bygning holder i dag tannlege Jørgensen til, men denne er i dag bare i 2 høyder. Den øverste etasjen har sannsynligvis blitt tatt ned og benyttet til annet formål, og er dessuten senere blitt forlenget ut mot sundet. På en akvarell av Paul Linaae fra ca.1820 kan vi lese initialene til Jacob Cudrio og årstallet 1778 i taksteinene på taket. I dag står det - I. C. 1785 - på taket, noe som trolig er feil. Beskrivelsen i ovennevnte takst stemmer godt overens med Cudriogården slik vi kjenner den helt fram til 1950-tallet, da dessverre en av sidefløyene ble revet. Men hvorfor ønsket Cudrio å taksere bygningen allerede 3 år etter forrige takst? Det var en veldig god grunn til at han lot bygningen omtaksere. Som kjent var det på denne tiden Napoleonskrigen herjet og han ønsket en ny takst som tok hensyn til materialpriser og lønn fra før 11.desember 1807. For prisene hadde falt radikalt siden engelskmennene angrep Kjøbenhavn i 1807, og Danmark-Norge dermed ble trukket med i krigene. I 1810 lød taksten på 3.025 Rd., og den ble i forbindelse med ovennevnte øket til 4.840 Rd., dvs. en verdiøkning på bortimot 60 %. Branntaksten forteller oss også at bygningen er eldre enn 1807, men ikke hvor gammel den var. Hvis bygningen nylig var blitt oppført var det vanlig at dette kom fram av beskrivelsen. Nå gjør vi et sprang tilbake til 1770-årene. Det er etter alt å dømme i løpet av dette tiår at byggingen ble avsluttet. La oss igjen se litt på bygningsdetaljer. Alle brannmurer, kjøkkentavlen, midtposter i vinduene var formet som pilastere og takbjelker i stasrom er i barokk, mens det i 1807 var en annen stilart som rådet, nemlig klassisisme. Ett annet og ganske sikkert 1700-talls fenomen finner man i eksteriøret, det at vinduene ligger i såkalt innerliv, dvs. tilbaketrukket i veggen. Alt tyder på at dette er en 1700-talls bygning, men hvilket år er den oppført? For å kunne løse dette skal vi benytte oss av helt andre - bevis - og et av dem er ganske spennende. I forbindelse med arbeid med montering av en jernovn i et av rommene i bymuseet, ble det på en spiker bak en gulvlist funnet en mynt. Dette er en skilling datert 1771, og lignende funn er jeg ikke kjent med fra Bamble. Men dette er en ganske kjent tradisjon i Danmark, hvor man når huset var reist festet en mynt på en spiker og leste en besvergelse mot ildebrann og tyveri. Det ble også fortalt at årstallet på mynten nok ikke var tilfeldig, men refererte seg til byggeåret. Det kan derfor synes overveiende sannsynlig at våningen stod ferdig dette året og dette skulle også kunne passe med det at Jacob Cudrio på denne tiden og utover kjøper opp eiendommer m.m. Cudriogården hadde gnr.38 på 1700-tallet, og i ovennevnte jordebok kan vi lese at flere eiendommer ble kjøpt opp av Jacob Cudrio og tillagt dette gårds nummeret. Av jordeboka kan det kan virke som at eierforholdene i Langesund ble godt holdt rede på til og med 1740-årene, mens det i perioden videre fram til 1775 er mer tilfeldig. Dette året dukker Cudrios navn opp under gnr.38 og det står at Hans Lund Linaae var tidligere eier, men ikke når eiendommen ble solgt til Cudrio. Men det er sannsynlig at han overtok den noen år tidligere. Cudriogården har senere hatt flere gnr., bl.a. nr.11 og 25. Det kan også tenke seg at Cudrio allerede nå gikk med planer om å gifte seg og stifte familie, og at han derfor ville ha et representativ hus klart før han giftet seg. Det ville ta flere år fra Cudriogården var reist til den endelig kunne innredes ferdig, da tømmeret synker med ca. 10 cm. eller mer på en vanlig etasjehøyde. Laftehuset måtte dermed stå upanelt inn- og utvendig i lengre tid, mens man ventet til huset hadde satt seg. Hvis tømmerhuset stod ferdig i 1771 stemmer dette godt med det som snart skulle skje. Jacob Cudrio giftet seg den 22.desember 1777, med Johanne Margrethe Blom. Fra privat til offentlig formål. Taksten i 1813 beskriver altså en hovedbygning med 2 sidefløyer. Det som har bestemt bebyggelsens utseende er for det første bruken. På dette punkt var det frem til et godt stykke ut på 1800-tallet liten forskjell på en by- og landgård. Der var fjøs, stall, høytrev, bryggerhus, drengestue, vognskjul osv. Bytomtene var trange og uregelmessige, og ga sjelden anledning til å utvikle gårdskomplekset lenger enn til en L eller U, som taksten beskriver i dette tilfellet. Portalen og balkongen som vi kan se på gamle fotografier fra sundet, har etter all sannsynlighet kommet til på 1830-tallet. Inngangsportalene har såkalte trekantgavler over dørene, noe som er et typisk sen-empire trekk. Balkongen ble dessverre revet i 1917. En branntakst fra 1837, opplyser at bygningen har fått ny bordkledning, nye gesimser og dels nye vinduer. Når det gjelder det lukkede gårdsrummet, så vet vi ikke sikkert når det ble bygget. Men det må ha skjedd før 1855, for på et kart fra s.å. ser vi at gårdsplassen er innelukket. Det neste som skjer er at bygningen i 1864, etter mye turbulens blir solgt til Langesund kommune. Selger var T. M. Wiborg i Kragerø. Salget inkluderte ikke enghagen eller sjøboden. Samme året river kommunen ned deler av de gamle uthusene for å oppføre nytt distriktsfengsel. Forandringene fremgår av et kart fra 1885, hvor uthusene ikke lenger er slik de var på kartet fra 1855, de fremstår nå mer symetrisk. På 1880-90-tallet skiftes vinduene i andre etasje ut med nye sveitservinduer (krysspostvinduer), mens vinduene i første etasje blir beholdt. Samtidig blir vinduene flyttet ut i vegglivet. Av gamle bilder kan vi se at det på den vestre side, altså mot Torvet, var en ark. Når denne ble bygget vites ikke, men den ble i forbindelse med en senere - restaurering - fjernet. Etter å ha kjempet lenge for å få vernet om bygningsarven, får Riksantikvaren i gjennom forslag om å frede bevaringsverdige bygninger i Norge. Dette var i 1923 og allerede første året blir kommunegården eller Cudriogården fredet. Det kan derfor synes som en gåte at det gamle ærverdige hus siden den gang har blitt - ribbet - for så mye av det opprinnelige. I forbindelse med en såkalt - restaurering - i 1948 fjernes arken og senere på 1950-tallet blir en vinkel av fløyene revet. Hvordan har det vært mulig at dette har kunnet skje? I formannskapsalen i første etasje henger det bilder av ulike kommunestyrer m.m. for Langesund kommune, og på disse kan vi se at det så sent som på 60-tallet fremdeles er lerretstrukne vegger. Det fremgår også av bildene at disse var nydelig marmorerte (etterligning av marmor). Det er utrolig at flere av disse i dag er borte. Dette ble gjort i den perioden som for ettertiden kanskje vil stå igjen som den verst ødeleggende med tanke på kulturvern og historie, nemlig 1970-1985. I løpet av dette korte tidsrommet forsvinner veldig mange av de interiørmessige detaljer ved Cudriogården. Den eneste forklaring på at slikt kunne skje, må være at fredningen har blitt glemt. I 1988 står det nye rådhuset ferdig og administrasjonen flytter ut av den gamle kommunegården. Men kulturkontoret blir igjen på huset, og er her fremdeles i dag. På begynnelsen av 1990-tallet ble 2 rom tilbakeført, slik at det i dag er det mulig å se hvordan kjøkken og dagligstue opprinnelig har sett ut. Her finner vi malt lerret på veggen og dekorative elementer på grue/bakerovn m.m. Hva som eventuelt finnes under paneler og flere lag med tapeter i andre rom vet vi ikke, men mye er dessverre forsvunnet for alltid. | Cudrio, Jacob (I8190)
|
| 3470 | Det stemmer bra at Christophers far er Jens Christophersen Haug fra Tyristrand, og at Else Jonsdatter Skjørvold er Christophers mor. Else giftet seg på ny med Ole Henriksen Bøhn fra Modum etter at mannen Jens døde i 1790, og dermed havnet Christopher der. Hvorfor han kalles Aslaksbye når han gifter seg er fremdeles usikkert, men det kan være at han bodde på Aslaksby i Modum midlertidig. Det er tross alt en nabogård til Bøhn. Under folketellingen i 1801 finner vi en Christoffer Jensen på gården Bøen som stesønn av Ole Henriksen og sønn av Else Johnsdatter. Han er i folketellingen 14 år, og er da født ca.1787. | Jensen Haug, Christoffer (I11510)
|
| 3471 | Det sto om Esten, at han ble - ved ulykkelig tordenslag til døden henkallet - 62 år gammel i juli måned 1748. Sønnen Knud døde 25 år gammel og ugift, i en ulykke på gården Utistu, trolig av samme grunn som faren. | Andersen Solberg, Esten (I1673)
|
| 3472 | Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på alminnelig hirdstevne i Oslo valgte ham til formann for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5's død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted. Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Drottsete = opprinnelig den hirdmann som sto for kongens hushold. I senere middelalder betød drottsete den høyeste sivile embetsmann med hele den indre forvaltning under seg. Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge. Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunsens lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Dermed styrte i virkeligheten Erling Vidkunsen landet under Magnus' umyndighetstid 1323-1332. I 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5's lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon 5 hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter altå dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene. Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et riksråd. Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politiskorgan som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan,samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet. På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350.Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et hensiktsmessig antall biskoper, samt tolv verdslige menn.Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret. Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellomkonge og undersåtter ved å representere riket, et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene konge og allmue og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse. Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere. En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet. 15.august 1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson (Erling Vidkunsens sønn), Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev: Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norgesrike. I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav. | Vidkunsen på Bjarkøy, Erling "på Giske" (I3619)
|
| 3473 | Det står nevnt pianoundervisning under registreringen i folketellingen i 1910. | Zinow, Fredrikke Birgitte "Gauer" (I1240)
|
| 3474 | Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia. | Sigurdsdatter, Cecilia "på Rein" (I3374)
|
| 3475 | Det står om Bård, at hans lik ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia. | Guttormsen på Rein, Bård (I3604)
|
| 3476 | Det synes at være R. og ikke hans mere kendte navne Erik Ottesen Rosenkrantz der - fra sin ungdom af har tjent ved det sachsiske kurfyrstehof, først hos kurfyrst Johan, efter hans død (1532) i hans søn Johan Frederiks kammer, derpå en tid hos dennes svoger hertug Ernst af Braunschweig-Luneburg og så på ny hos Johan Frederik indtil kurfyrsten blev taget til fange i slaget ved Mühlberg (1547). | Axelsen Rosenkrantz, Erik (I7179)
|
| 3477 | Det tyder på at Antonie's familie var hugenotter. Denne protestanstiske trosretningen var sterk i opposisjon til katolismen, og ble forfulgt i Frankrike. Stedet La Rochelle var et av hugenottenes viktigste støttepunkter. I kong Ludvig 13.s tid ble byen beleiret av Kardinal Richelieu og inntatt (1628). At familien ble forfulgt kan være en grunn til at Antonie endte opp i Belgia/Nederland på begynnelsen av 1600-tallet. | de Mauleon, Antonie "Cucheron" (I13493)
|
| 3478 | Det var 29.november 1587 (Engen, 1963, s.185 og Elgvin, 1956, s.451), 16.januar 1588 (Kiellands samlinger pakke 2 og KA regeste) og 18.mars 1588 (Brandrud, 1901, s.38-39) var han sammen med flere andre dommer i domkapitlet i Stavanger – som rådmann? Den 26.august 1590 (SAS, Diverse, O-Diverse, O-0022), 13.april 1591 (Johnsen, 1929, s.49) og 4.august 1599 (NHD, tilleggsbok, s.71) ble det vist til at ærlige og velaktede mann Kristen Trane 18.april 1599 var fogd over Jæren og Dalane, og nå (4.august 1599) var han rådmann i Stavanger. Vi ser også at 26.august 1590 ble et rettsmøte avholdt i Kristen Tranes stuer (stover). | Christensen Trane, Christen (Christiern) "Tranne" (I9000)
|
| 3479 | Det var datteren Liv som overtok Upplandet. | Sigursen Upplandet, Tore "Flugon" (I18313)
|
| 3480 | Det var datteren Marte Hansdatter og hennes ektemann Ole Toressøn som overtar Tallaksrud. Da Ole dør i 1735 ble Marte gift igjen med Anders Svensen Opsal, som altså ble eier av Tallaksrud sammen med svigermoren Lene Kiønigsdatter. I 1738 selges Tallaksrud ved auksjon for 346 riksdaler til Lars Rasmussøn Reitvet og hustruen Mari Nielsdatter Østvet. | Rasmusen Reitvet, Hans (I25021)
|
| 3481 | Det var den eldste sønnen til Jens Paulssøn Woxen, Christen Jenssøn, som hadde overtatt bruken av gården alt ved morfaren Lars Jonssøns død, men han eide ikke selv noe i gården. Etter Christens død i 1694 ble Voksen delt mellom arvingene. Hans enke, Karen Carlsdatter, makeskiftet en større del til seg. Hun giftet seg kort tid etter med Jochum Olssøn Skøyen, som overtok bruken av hele gården. Ved Jochum Olssøns død i 1727 hadde 2 sønner av Christen Jenssøn løst ut alle medarvinger og satt med hver sin halvpart i Voksen, Lars Christenssøn med Østre Voksen og Carl Christenssøn med Vestre Voksen. | Olsen Schøyen, Jochum "Woxen" (I15895)
|
| 3482 | Det var det året Anders stod brudgom med Gudlaug, at han fikk skjøte på farsgården, Nordistu på Lillebudal. Det kostet han 50 riksdaler. Det var jevnt store hushold på Lillebudal. Og langt mer etter at gården ble delt. Det var hele 19 med smått og stort under folketellingen i 1801. Under - Lille Budahl - i Budalen under Størens prestegjeld, er følgende nevnt: Anders Larsen, Huusbonde, 39 år - Bonde og gaardbeboer - og hans kone Gola Jørgensdatter, 23 år. Den 1te i 2det og den siste i 1te ægteskab. Hans barn er nevnt: Kari Andersdatter, 7 år. Giertrue Andersdatter, 5 år. Dessuten nevnes også: Lars Andersen, Huusbondens fader, 70 år og enkemand efter 1te ægteskab. Kirsti Larsdatter og Kari Tullufsdatter er tauspiker. Sølvskatten i 1816 var på 5 daler. Av inderster er det under telling i 1825 Sivert Skindfeldmager og Tølløv fattiglem. Og fra tid til annen en omvandrende skredder og skomaker. Eldste sønn til Anders og Gudlaug, Lars Andersen overtok farsgården i 1826 for 50 speciedaler. | Larsen Lillebudal, Anders "Buedahl" (I1185)
|
| 3483 | Det var Ellings bror Halvor som først overtok bygselen på farsgården. Senere lot han Elling få gården. Under manntallsregistreringen i 1666 ble 39-årige Elling nevnt som - opsidder - på ødegården - Lil Hugdael - 1 spann. Han har bruksskyld 1/2 spann. Den 45-årige broren Halvor er nevnt som dreng. Matrikkel 1667: Forelagt at plante Hommelhage. Ingen anden Wilchor uden Huus tømmer och Brændeschoug. Fra manntallet 1701: Hugdahl Elling Arense: 80 år. Sønner: Aren Ellingse: Saugdreng 39 år. Olle Ellingsen 35 år. Halver Ellingse: Saugdreng 27 år. Da hospitalets folk kom sommeren 1701 for å synfare gården som Elling hadde bygslet - af Margrethe udj Hospitalet - var det mange hus de festet seg nøye ved: 1 nye opbygget madstue. 1 stort fæehus med hølem, nytt. 1 sengestue, vil bordkledes med bekostning 1 rd. og 2 ort. 1 daglig stue, vil nedrifves og forbedres med tømmer, tag og sylder for 5 rd. 1 stald af alderdom forraadnet, vil opbygges med 6 rd. 1 stabur med bordkledning og tag, 2 rd. 1 gammel laafve med 2de staal, vil opbygges med 6 rd. Det vill koste tilsammen vel 20 riksdaler å sette alt i stand. Elling var nå blitt en gammel mann, og han leverte fra seg gården like etterpå til sønnen Arnt. | Arnsen Hugdal, Elling (I2368)
|
| 3484 | Det var en dag i september 584 da han var på vei til sin kongelige villa i Chelles at Chilperik ble stukket i hjel. | av Neustria, Chilperik "Chilperik 1 av Soissons" (I12017)
|
| 3485 | Det var en fredag enkefru fattiginderst Inga Marie døde, og oppgitt dødsårsak var Vit.Cordie (Vitium Cordis). Vitium betyr feil. Vitium Cordis betyr hjertefeil. | Schøyen, Inga Marie Laurentze "Zinow" (I62)
|
| 3486 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I751)
|
| 3487 | Det var en tøff fødsel for Lucie ifølge farmor Therese. Eric ble tatt med tang. Alexandre sa: Gutten vor maa vere første kvalitet, for sandelig har Lucie betalt ham dyrt. | Gauthier, Eric Francois Joseph (I1056)
|
| 3488 | Det var Erik som ryddet og bygde Aftenshaugen i 1750-årene. Bygselbrevet er satt opp til Erich Nielsen Hoff på 6 marklag i Hoff fra Hr. Christian Bernhoft 19.desember 1752. Kjøpte 6 marklag i Laukli i 1760. | Nielsen Hoff, Erich (Erik) (I13733)
|
| 3489 | Det var faren Christen Jenssøn som hadde overtatt bruken av Voksen etter sin morfar Lars Jonssøn, men han eide ikke selv noe i gården. Etter farens død i 1694 ble Voksen delt mellom arvingene. Moren, Karen Carlsdatter, makeskiftet en større del til seg. Hun giftet seg kort tid etter med Jochum Olssøn Skøyen, som overtok bruken av hele gården. Ved stefaren Jochum Olssøns død i 1727 løste brødrene Lars og Carl Christenssønner inn alle medarvinger og satt med hver sin halvpart i Voksen. Lars Christenssøn satt med Østre Voksen og Carl Christenssøn med Vestre Voksen. Carl Christenssøn kjøpte Vestre Sogn. Ved Carl Christenssøns død i 1739 ble Vestre Voksen delt mellom enken, Anna Evensdatter, og deres 5 barn. Anna giftet seg igjen med Erik Didrikssøn, som døde i 1744, og atter igjen med Stener Hanssøn Sogn. Stener Hanssøn solgte hustruens og sine stebarns parter i Vestre Voksen til Lars Jokumsen på Østre Voksen (1742-1820), ved skjøter 30.april 1762 og 24.august 1768. Lars Jochumssøn ble den siste eier av hele Voksen. Sistnevnte kjøpte dessuten Hoff i 1780 og Nedre Smestad i 1784. | Christensen Vestre Woxen, Carl (Karl) (I6785)
|
| 3490 | Det var faren Christen Jenssøn som hadde overtatt bruken av Voksen etter sin morfar Lars Jonssøn, men han eide ikke selv noe i gården. Etter farens død i 1694 ble Voksen delt mellom arvingene. Moren, Karen Carlsdatter, makeskiftet en større del til seg. Hun giftet seg kort tid etter med Jochum Olssøn Skøyen, som overtok bruken av hele gården. Ved stefaren Jochum Olssøns død i 1727 løste brødrene Lars og Carl Christenssønner inn alle medarvinger og satt med hver sin halvpart i Voksen. Lars Christenssøn satt med Østre Voksen og Carl Christenssøn med Vestre Voksen. Under Lars Christenssøn ble 8 listepund malt, 7 3/4 listepund salt med bygsel, som hans far Christen hadde arvet i fedregården Grav, makeskiftet med 13 1/2 listepund tunge, som hans farbror Lars Jensen hadde arvet i Voksen. Makeskiftet kom først istand fordi det hadde vært en prosess - om den ene Fjerding udi Woxen og Stubberud med Ole Simensen og Hans Disen. Etter Lars' død i 1730 ble gården delt mellom enken, Haakinna Jochumsdatter, og barna. Hun døde i 1733 og hennes part ble også oppdelt. Eldstesønnen Christen Larssøn døde ugift i 1737, og hans part ble delt mellom de andre søsknene. Broren Jochum Larssøn samlet etterhvert Østre Voksen i sitt eie, og overdro den igjen ved skjøte 21.oktober 1794 til sin eldste sønn Lars Jochumssøn, som tidligere hadde ervervet seg Vestre Voksen også. | Christensen Østre Woxen, Lars (Lauridz) (I15888)
|
| 3491 | Det var i formannens og svigerfarens begravelse 5.mai 1633 Anders Roaldsen ble kalt til embetet. Om dette kallet ble det en bitter strid mellom bøndene som ønsket Anders Roaldsen, og prosten som hadde misbrukt bøndenes signeter og framstilt Anders Ellefsen som menighetens kandidat. De to søkerne var svogre, og det gjorde vel ikke saken bedre. Det ble den rettelig kalte som gikk av med seieren. Når bøndene satte så mye inn på å få Anders Roaldsen til prest i Oppdal, tyder det på at han har vært en dyktig mann. Den 12.oktober 1636 fik han konglig bevilling på å nyte - St. Antonii Præbende - likesom hans forgjenger (Erik Lauritssen Blix), hvilket på ny ble - confirmeret - den 24.august 1648. Det sies ay Anders ervervede sig et Navn hos sin Samtid ved sine poetiske Arbeider. På den nordre side av hovedkirkens kor henger et bilde med gravskrift over hr.Anders Roaldsen, og ved siden derav et annet bilde, på hvilken han og hans kone finnes avtegnet med deres 5 sønner og 5 døtre, foruten 1 datter, som forestilles liggende død (See Bings Norges Beskr. s.512 og Blochs Reiseiagttagelser s.10). | Roaldsen Blik, Anders (I1910)
|
| 3492 | Det var i sin tid gjestgiverier, også kalt øltapperier, med dagsreisers mellomrom på Nesodden. Blant dem var Ildjernet. Allerede Haakon 5 ga disse rett til å selge hjemmebrygget øl, og ganske visst også hjemmebrent eller innført brennevin. Byprivilegium av 1662 forbød dem å brenne brennevin for salg. Med den forandrede brennevinslovgivning i 1845 forsvant gjestgiveriene. Det oppsto senere delvis i deres sted ølutsalg. Handelen med trelast ble frigitt i 1443. Da fikk hollenderne privilegium på fritt å handle med og kjøpe inn trelast direkte fra bøndene i Norge. Den største utførsel fra Nesodden gikk over ladestedene Grisebo og Ildjernet. I 1662 fikk byborgerne enerett til handel med trelast med utlendinger. I 1668 fikk disse også enerett til å foredle trelasten ved sagbruk. Disse privilegiene vakte sterk misnøye og bøndene søkte mange steder å hevde sine rettigheter. Det fortelles om bøter for - dulgt - utførsel av trelast fra blant annet Ildjernet. Jordbruket på Ildjernet har hatt mindre betydning. Av større betydning var fiskeriene og handelsvirksomheten. I begynnelsen av 1700-årene bodde Gabrielsbrødrene Adam og Ole der og drev handelsvirksomhet. Ole må ha vært handelsmann på Ildjernet allerede 1688. Han blir i 1704 stevnet av rådmann Jens Nilsen på Bragernes for 12 tønner norsk salt som han - Ole Illjernet - hadde mottatt fra han for omtrent 16 år siden. Saltet var bestemt for en kjøpmann fra Rostock, men da skipet ikke kom, og Ole ikke hadde hørt mer fra Jens Nilsen, var salttønnene blitt stående. Av skiftene fremgår det at det var vanlig at handelsmannen på Ildjernet opptrådte som kreditor. I 1723 fikk de en skarp irettesettelse for ulovelig tømmerhandel med danske skuter, som hadde brakt korn til Kristiania. | Gabrielsen Villingstad, Ole "Ildjernet" (I10923)
|
| 3493 | Det var ikke høykommissærjobben som skjøv meg hjemover, skriver han i sin bok Det handler om mennesker, når han skal forklare at han etter et knapt år lot seg overtale til å overta som norsk utenriksminister igjen. Han har aldri lagt skjul på at det har vært jobben som utenriksminister han har trivdes best i. | Stoltenberg, Thorvald (I2669)
|
| 3494 | Det var Johannes' sønn Hans Johan Woxen som overtok farsgården. Etter skifte etter Hans Johan, sluttet 12.juli 1887, var det enken Inger Elisabeth (født Kyhn) som solgte Østre Voksen til deres sønn Johannes Woxen ved skjøte 7.januar 1895. Johannes Woxen døde i 1939, og gården gikk så i eie til hans hustru Martha, ifølge uskiftebevilling 4.juli 1939. | Jonsen Woxen, Johannes (I24934)
|
| 3495 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6721)
|
| 3496 | Det var kort tid før Anne og Tor Kristian Zinow skulle gifte seg sommeren 1988, mer presist skjedde dette mandag den 18.juli. Det var en varm sommerdag, veldig varm, og Tor Kristian hadde kommet hjem til leiligheten på Ammerud etter jobb. Han var alene i leiligheten og oppholdt seg på rommet sitt, da han merket at det plutselig ble så guffent kaldt og rart i leiligheten omkring han. Det var ubehagelig, for det var jo skikkelig varmt vær ute egentlig. Han syntes også at han kunne høre den karakteristiske hosten til sin mormor Ruth (Aastas søster) fra hennes soverom vegg i vegg. Men, hun hadde jo vært død siden august 1984. Det hang også en lukt i luften omkring Tor Kristian slik som han syntes han kjente igjen etter sin mormor. Først avfeide han dette som fantasier, slik han hadde forestilt seg ved tidligere anledninger. Likevel, var dette annerledes. Dessuten forsvant ikke kulden, lydene eller lukten heller. Tor Kristian ble urolig og litt redd. Han tittet inn på soverommet til sin mormor, og i de andre rommene, men så ingenting. Da gikk han ut i stuen og satte seg i stress-lessen til sin morfar, skrudde på TV-en, prøvde å lese litt, men det hjalp ikke. Det var fortsatt en urolighet i leiligheten, særlig ute i entreen og utenfor soverommene. Det var akkurat som om lufta var litt tåkete, uklar. Nå begynte han å bli mer redd, og ville ut av leiligheten. For sikkerhets skyld ringte han først Anne og fortalte henne om dette merkelige som skjedde, og at han måtte ut en tur, så hun ville ikke kunne nå han på telefonen med det første. Men, Tor Kristian gikk likevel ikke ut av leiligheten. Derimot gikk han inn på stuen igjen og satte seg i stress-lessen og tittet ut mot entreen gjennom glasset i døren som var lukket mellom stuen og entreen. Slik ble han sittende en liten stund og lytte, se og føle på det merkelige som skjedde i leiligheten. Så ringte telefonen. Tor Kristian gikk ut i entreen og svarte. Det var Atle Aune som ringte, Aastas sønn. Han fortalte da at hans mor døde for en halvtime siden. Det var en rar følelse som for igjennom Tor Kristian. Det var som om en stein falt fra hans bryst, og urolighetene , ja, de var plutselig borte. Det var varmt i rommet igjen, rolig og stille. Om han tenkte eller sa det høyt er ikke sikkert, men han sa noe sånn som at: Var det derfor. Var det dette du prøvde å fortelle meg, mormor. Ruth og Aasta hadde et veldig nært forhold og et sterkt søster-bånd dem imellom, så det var vel ikke så rart likevel at mormor prøvde å fortelle sin dattersønn om at Aasta nå døde. | Lorentzen, Aasta "Aune" (I74)
|
| 3497 | Det var Marte Hansdatter og hennes ektemann Ole Toressøn som overtar Tallaksrud. Da Ole dør i 1735 ble Marte gift igjen med Anders Svensen Opsal, som altså ble eier av Tallaksrud sammen med svigermoren Lene Kiønigsdatter. I 1738 selges Tallaksrud ved auksjon for 346 riksdaler til Lars Rasmussøn Reitvet og hustruen Mari Nielsdatter Østvet. | Toresen, Ole "Tallaksrud" (I25029)
|
| 3498 | Det var Mester Niels Andersen Foss, Prior i Antvorskov Kloster, som ansatte Anders. | Hansen Foss, Anders (I3145)
|
| 3499 | Det var mye som skjedde i Norge denne våren. Den 9.april angrep den tyske stormakten lille Norge, og startet en okkupasjon av landet som skulle vare i 5 lange år. Både mor Klara og søsteren Aasta skriver noen ord til Ruth i Oslo denne våren 1940. Dette er like etter den tyske invasjonen og det ser ut som det er litt kaos i landet. Dette skriver Klara: Selsbakk den 28/5 40 Kjære Ruth og Einar og William Ja nu er de lenge siden jeg hørte noget fra dig, og vi undres paa hvor du er, vi har forsøkt at sende hilsen ijennom Radio men du har vist ikke hørt den, vi har vært Evakuert og vært borte en maaned, og er nu hjemme ijen og har de rigtig, bra stille og roligt, har du hvert borte? nu maa du forsøke at komme dig herop en tur til os, til den 11te Juni da du vet at jeg er 76 aar, jeg er rigtig bra frisk og har de godt her er nydelig veir bare sol og alt staar nu saa pent.. ..jeg maa nu slutte med en kjærlig hilsen til eder alle tre, hils alle kjente fra mor skriv nogle ord er di snild. Aasta forteller videre i sin del av brevet: Mai 28-1940 Kjæreste Ruth! Hvad syns du? herlige tider. Mor Herdis Ragnar barna Ellen Erna samt jeg med mine barn var på Ulseng i 1 mnd. Reiste så hjem da det blev langsomt å være hjemmefra så lenge. Det var deilig å få være hjemme igjen og nu venter vi bare på at dere skal komme til mors store dag. Du hvor vi snakket om dere på Villys 1 års dag. Vi tenkte så helt anderledes.. ..Hørte du hilsen i radio. Det er nu bra med oss alle. Humøret har vi i behold. Masse hilsen fra oss alle Aasta. Fra sitt hjem på Selsbak sender mor Klara et brev datert 7.juni til sin datter Ruths familie i Oslo. ..Kjæreste eder alle tre! Nu vil jeg forsøke at sende nogle ord til eder ijen, om de kan komme frem, jeg motog igaar et brev fra dig som var skrevet den 18de April, og da var alt bra med eder, jeg ser deraf at du er hos Ragnhild i hytten, og de skjønte jeg at du var, jeg er saa glad for at dere er i god behold her hos os er alt bra stille og rolig.. ..nu skal du høre. jeg sente Erna paa St for at høre om brev, og kom saa hjem med et Kort fra dig om at du var syk, men til min glede saa ser jig at alt er gaat bra, og de er da en stor glede for mig,, ja god bedring vil jeg ønske dig og maa du hilse Einar og lille Willy og tante Ragnhild fra mig, ja Ragnhild er snil Vi har de godt her paa Selsbak her er fred og ro, efter den turen vi havde til Ulsberg, de var bare tul av Herdis at vi maatte reise vi har havt de godt om vi har hvert hjemme.. ..ja lev nu vel og bliv frisk ijen en kjærlig hilsen fra os alle her, hilses fra Erna og os alle Kjærligste hilsen fra mor Kom hvis du kan Hjertelig velkommen.. | Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
|
| 3500 | Det var naturlig at nettopp pensjonisten Thorvald Stoltenberg ble president i Norges Røde Kors etter at han hadde endt sin virksomhet som ambassadør. Det er en jobb som er skreddersydd for en mann som er seg bevisst at det i livets tilskikkelser alltid handler om mennesker. Mange mennesker har tilfeldig møtt Thorvald Stoltenberg og opplevd hans genuine interesse for deres liv og levnet. Ble senere æresmedlem av organisasjonen. | Stoltenberg, Thorvald (I2669)
|