Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 3,651 to 3,700 of 17,426

#	Notes	Linked to
3651	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1051)
3652	Desember?	av Spoleto, Berlita (Bertila) av Spoleto (I6588)
3653	Det antas at Gorm ved sin død ble begravd i gravkammeret i den nordlige gravhaugen i Jelling, og at han senere ble flyttet til en grav i kirken. Trestokker fra gravkammeret er datert dendrokronologisk. Det viste seg at treet var hogd ned sent på året 958. Gorm må altså ha vært død dette året. Gorms skjelett er funnet ved en utgravning i kirken, og en undersøkelse av det har vist at han ved sin død var mellom 35 og 50 år gammel.	Knutsen av Danmark, Gorm (I4508)
3654	Det antas at Schweder har malt et oliemaleri av Storflommen i Skien i 1792, nå i Skiens Museum.	Jensen Schweder, Joachim (Jochum) (I6892)
3655	Det betales for presidentens begravelse i Vår frue sokn 20.mai 1671.	Fransen, Lorentz (I12976)
3656	Det ble avholdt skifte 17.mars 1837 i Kristiania i Gaarden No.37 i Toldbodgaden efter den sammesteds ved døden afgangne Jomfrue Anne Jacobsdatter Schøyen. Den afdødes fuldbroder, høker Jacob Schøyen, var tilstede og oppgav, at hendes eneste arving er hendes udenfor ægteskab avlede søn Jacob Wilhelm Gundersen, omtrent 17 Aar gammel, for tiden Disippel ved Drammens.. Skole. Foruten diverse løsøre ble gården i Tollbodgaten vurdert til 7000 speciedaler. Den afdødes søster, Districtslæge Deists Enke, hun tilstede, erklærede at hun af sin afdøde søster, Jomfrue Anne Schøyen, umiddelbart førend dennes død, modtog som Depositum 270 Spd. for hvilket hun nærmere skal aflægge Regnskab til Skifteretten.	Jacobsdatter Schøyen, Anne (I7599)
3657	Det ble bestemt 7.juni 1650 at Holtålens prest skulle bo ved det anlagte kobberverket. Bergstaden Røros sies å ha sitt navn etter denne gården, som igjen er kalt så etter elven Røa. I skattemanntallet 1651 nevnes Anders Røraas som selveier, 1/2 øre, rår selv for bygselen og betaler 1/2 daler i skatt. Dette året var den første kirken på Røros tatt i bruk, som annekskirke under Haltdalen, og sokneprest Anders Hanssen Bernhoft flyttet til gården, og ervervet 1/2 øre av eiendommen. Omtrent samtidig synes også direktøren for kobberverket på Røros, Johannes Jürgens, å ha ervervet en del av eiendommen. Også han flyttet dit. I manntallet for kvegskatten 1657 opplyses herr Anders å ha tilsammen 19 hester og naut og 12 sauer, og han betaler 2 riksdaler 2 ort i skatt. Omkring 1658 solgte Anders Bernhoft sin del i Røros gård til Johannes Jürgens.	Hansen Bernhoft, Anders (I1712)
3658	Det ble betalt for begravelsen 16.november 1698 til Borgerm. Roald Opdahls sl. vermoder (=svigermor), i muret gravsted i kirken, klok. og lys.	Eriksdatter Kvalvåg, Lisbeth "Kvernes" (I9221)
3659	Det ble betalt for begravelsen til salig borgermester Anders Helkand 11.oktober 1662.	Jensen Helkand, Anders (I8717)
3660	Det ble betalt for Christen Gjertssøns begravelse i Vår frue sogn i Trondheim den 14.februar 1655.	Gjertsen, Christen (I12947)
3661	Det ble betalt til begravelsen 5.juni 1710.	Christensdatter, Anna "Rochlitz" (I12949)
3662	Det ble holdt skifte etter begge ektemennene til Anne Christensdatter samtidig den 24.mars 1680.	Rochlitz, Morten (I12950)
3663	Det ble holdt skifte etter begge ektemennene til Anne Christensdatter samtidig den 24.mars 1680.	Lorentzen, Abraham (I12951)
3664	Det ble holdt valg 23.januar til Stortinget 1815, og da ble proprietær Gulbrand Rosenberg, Hedrum, valgt til representant og regimentskvartermester Frederik Zimmer, Frederiksvern, til suppleant. Begge anmeldte dog gyldig forfald, hvorfor nytt valg ble avholdt senere.	Poulsen Rosenberg, Gulbrand (I3819)
3665	Det ble også tap for Kiddy og makker Johan Haanes i mixed double 11.august for Astri Winther og Gunnar Sjøwall, 3/6, 2/6. I damedouble tapte Kiddy og datteren Lise for Lill Lind og Lissa Fougner, 1/6, 0/6.	Smith, Eldrid Bergljot "Darrel" (I958)
3666	Det ble skiftet etter henne på Høvik 16.april 1789, med en brutto inntekt på 186 og netto 178 riksdaler.	Olsdatter, Eli (I11586)
3667	Det ble skiftet etter Hølje i 1705, og da eide boet hele Øvre-Hovde. Det var 6 tønner skyld, taksert til 300 riksdaler. Han var den siste som brukte hele Øvre-Hovde, og gården ble delt mellom sønnene Ole og Gunleik.	Gunleiksen Hofde, Hølje (I18625)
3668	Det ble skiftet i Christiania 28.nov.1791 etter Anne Cathrine Pleds, der ved Døden er afgangen i Pladsen Kirsebærhaugen under gaarde Frogner i Aggers herred. Ved forretningen var Enkemanden Christen Ellefsen tilstæde, og angav flg. som arvinger etter hans kone: Moderen Dorthe Pleess værende paa fattig stuen ved Øvre Voldgaden i Christiania, og en broder til den afdøde Nemlig Samuel Pless Uhrmager i Christiania 42 aar gl. Samt en Søster Karshen Pless kaldet i tjeneste hos Hr.Hasberg ved Aggers Saugen, noget over 30 aar gl. Brutto: 30-2-20, -gjeld 18-1-20 og til deling kun 12 rdlr. 1-0.	Johansdatter Pless, Anne Cathrine (I11612)
3669	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24246)
3670	Det blir opplyst at Kathrina kun er 15 år og ukonfirmert. Faren blir utlagt å være Amund Olsen Hethøl.	Johannesdatter Tangen, Kathrina (I11090)
3671	Det bor mange i dette Vaaningshuset i 3 etasjer med 13 leiligheter. I 5 av leilighetene er det 4 værelser og kjøkken, 1 leilighet har 3 rom og kjøkken, og 7 leiligheter har 2 rom og kjøkken. Blant de som bor her finner vi i 2.etasje: Telegrafbestyrer Johannes (Johs) Reitan, født i Skogn i 1839. Hans hustru Hanna Marie, født Hytten, født i Tønsberg i 1847. Datterdatter Astrid Blomberg, født 1888 i Haugesund. Tjenestepike er Anna Svendsen, f.1874 i Sverige. Disse er registrert både i den kommunale folketellingen omkring 31.desember 1899, og i den landsomfattende folketellingen i 1900.	Reitan, Johannes (I1758)
3672	Det eneste Olaf ville si om sine krigserindringer, var at han visste at han ikke kom til helvete når han døde, for der hadde han vært. Han kastet medaljene i søpla etter en stund, da han forsto at han hadde kjempet forgjeves... det satt like mange diktatorer igjen etter krigen, som det var før krigen startet.	Lorentzen, Olaf (I1281)
3673	Det er begravet en Ole Halvorsen Hofde, 85 år gammel, 23.juni 1748 i Tuddal.	Høljesen Hofde, Ole (I18463)
3674	Det er bevart 3 skrifter fra Beyers forfatterskap. 1. Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572, kalles også noe misvisende Bergens Kapitelsbok. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra 1500-tallet. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra pest, drap og voldtekt til bryllup og festligheter. Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansknorsk med påvirkning fra talemålet. 2. Om Norgis Rige, topografisk-historisk verk. Boken Om Norigs Rike ble sannsynligvis skrevet på oppdrag fra Erik Rosenkrantz på Bergenhus. Den er et topografisk-historisk litterært storverk, som i tillegg til Norges historie også skildrer livet i byen og Norge i samtiden. 3. Oration om M: Geble, Norges første biografiske skrift. Den tredje boken er en hyllest til onkelen Gjeble Pedersson. Beyer var en høyt aktet mann i Bergen, man han hadde også mange fiender. Som prest var han en stor refser av den tøylesløse livsførselen til byens innbyggere. Væ dig Bergen du fule Sodoma oc Gomorrhæ søster, kommenterte han i 1568. Beyers kone Anne ble beskyldt for trolldom i hans siste leveår, men ble frikjent. Men 15 år etter mannens død fikk hun igjen beskyldningene på seg, og denne gangen ble hun brent, selv om prestene hevdet hennes uskyld. Fra dagboka til Absalon 1552: ...gen kom min hustru hid af Danmarch oc fal... siden i landfarsot... Døde her Jens Viborg til Korskircke oc her Sigismundus til St Haluard sogneherrer. Haagen Laurensson kom fra Københafn oc blef kalled til Scholemester her i bergen. 30 Aprilis 8 hora matutina døde her Maans Jonsson Cannick. 12 Julij døde her Sefrin predicant til Domkirken. Dominica 10 leprosorum vore her Michel oc her Villom vidde til prester.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
3675	Det er blitt fortalt at Knerche Amalie en tid var husjomfru hos godseier Tonning Ovesen på Leren.	Høyem, Knerche Amalie "Hugaas" (I1155)
3676	Det er blitt fortalt at Peder og Knerche Amalie møtte hverandre i Trondheim, mens han gikk på lærerskole og hun gikk på diakonisseskole. Andre har fortalt at Knerche Amalie var husjomfru hos godseier Tonning Ovesen på Leren på den tiden da de møtte hverandre. Peder var lærer på Leren fra 1855, så det er nok sannsynlig at de har møttes der.	Family: Peder Arntzen Hugaas / Knerche Amalie Høyem, "Hugaas" (F70)
3677	Det er blitt fortalt av Knut Lorentzen at det en dag kom en fugl og kakket på vinduet hjemme hos dem (hos Ågot og Karl Kristian Lorentzen). Da ble det sagt at noen nære var død. En stund etter kom Erland og fortalte at Hansine var død. Fra dødsannonsen i Stjørdalingen, tirsdag 7.desember 1926: Min elskede hustru, vår kjære mor, svigermor, søster og bestemor Hansine Skrogstad, født Sørensen, gikk hjem til Jesus idag 71 år gammel. Trondhjem, den 5/12 26. Barn, svigerbarn, barnebarn og barnebarnsbarn. Fra dødsannonsen i Dagsavisen: Trønderen 8.desember 1926: Min kjære hustru, vor gode mor, svigermor, bedstemor og oldemor Hansine - født Sørensen - døde fra os den 5te december, 71 aar gammel. Trondhjem/Laanke. Erland Skrogstad. Barn. Svigerbarn. Barnebarn. Barnebarnsbarn. Begravelsen foregaar fra Lademoens kapel fredag den 10de ds. kl.12 1/2 eftrm.	Sørensdatter Vensetval, Hansine "Skrogstad" (I79)
3678	Det er blitt fortalt flere historier om tiden i Oslo under okkupasjonsårene. Ruth likte ikke de tyske okkupantene og var ikke redd for å gi uttrykk for det alltid. Det var farlig å si negative ting om dem og om de norske nazistene så barna hørte det, og det kunne blitt skjebnesvangert: En gang de kjørte med trikken i Oslo, Ruth og sønnen William, så kom det noen norske NS-folk på trikken i uniform. Da sa William høyt: Er det tysker-jævla, mamma? Ruth hysjet på William og var redd for at NS-folkene hørte dette. Men, det gikk bra. Slik fortalte Ruth selv historien. Hennes søster Aasta fortalte den på denne måten: De var på kafe i Trondheim, Aasta, Ruth og William. På et bord ved siden av dem satt det noen tyskere eller NS-folk. William hadde da sagt høyt og tydelig: Er det der tyskerjævlan, mamma? Ruth hadde da svart, til søsteren Aastas store forferdelse: Ja, det er tyskerjævla. Heldigvis skjedde det ikke noe fra tyskernes side. Ruth fortalte også om en gang hun og venninnen Signe Røsæg var ute og trillet William i vogn. Da de holdt på å krysse gaten, skar det plutselig en tysk offisersbil i full fart rundt svingen, som holdt på å kjøre på dem. Ruth ble redd og sint, knyttet neven, huttet i luften, og ropte noe amerikanske gloser etter bilen med de tyske offiserene i. Bilen stoppet, offiserene gikk ut, og de så tilbake mot Ruth og barnevognen. Da ble Ruth redd og fortsatte videre så raskt hun bare kunne vekk fra bilen. Offiserene bare ristet på hodet, gikk inn i bilen igjen og kjørte vekk. Heldigvis! Under krigen var det rasjonering og derfor dårlig tilgang på mat og råvarer til å lage mat med. Ruth dro rundt omkring med William i vogna, på de ulike stoppestedene for båten til øyene i Oslofjorden. Hun gikk også rundt på gårder i omegn omkring Oslo for å kjøpe og bytte til seg mat/råvarer mot penger og håndarbeid hun kunne tilby tilbake. Blant annet kjøpte hun og sydde om silkestrimler til undertøy, som hun igjen solgte eller brukte som byttemiddel for å få tak i mat. Da Einar arbeidet i Årdal, bodde han på en gård, og derfra sendte han mat og annet han kunne skaffe til familien sin. Ofte sendte Ruth både mat/råvarer (eksempelvis smør, plommer og epler) og diverse håndarbeid og klær nordover til familie og slekt i Trøndelag, for å hjelpe dem som best hun kunne. I Trondheim ventet de på pakkene fra Ruth, og når en pakke kom ble det fest. Dette ble det satt stor pris på, og mange fortalte nettopp om denne gavmildheten og generøsiteten til Ruth i årene etter okkupasjonen. Ruth selv sa: Æ va jo hjæm bare med de små oingan så vi greid oss. Selv om det var krig og nød i landet, prøvde Ruth å reise til familien sin i Trondheim når anledningen bød seg. Moren og søsknene hennes sto henne meget nært, og det var derfor viktig for Ruth å treffe dem og hjelpe dem i dagliglivet. Når hennes bror, Karl Kristian, ble arrestert for motstandsarbeid mot okkupantene var hun også veldig bekymret for hans skjebne. Hun holdt kontakt med hans nærmeste familie, og fikk opplysninger om hvor han satt fengslet, blant annet på Falstad. Deretter fikk hun også beskjed om at han var blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, Sachsenhausen. Da prøvde hun å sende pakker med mat, tobakk og nødvendige ting til han der, for de norske fangene fikk lov til å motta dette hjemmefra. Utenfor leiligheten hadde de kaniner i bur, men de ble stjålet fra dem før de fikk slaktet dem til mat. En gris hadde de også i kjelleren, husket Ruth Eva. Særlig var det skrikene til grisen da den ble slaktet som hadde satt seg fast i hukommelsen. Det hendte også en gang at det ble stjålet epler fra dem som de hadde lagret i kjelleren. Ruth fortalte at hun hadde tittet ut av vinduet deres, og sett en mann som spiste på et rødt eple. Da hadde hun tenkt: Er det flere enn meg som har fått tak i epler? Nei, det var nok bare tyven hun hadde sett. Datteren Ruth Eva fortalte at hun husket at når flyalarmen gikk, måtte de skyndte seg ned i kjelleren.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
3679	Det er blitt sagt at Schive-slektens opprinnelse utvilsomt er å søke i den gamle kjøpstad Skive på Jylland, hvorfra det ved begynnelsen av 1600-tallet synes å ha innvandret flere av hverandre ubeslektede personer til Trondheim.	Schifue, Jens (I1950)
3680	Det er hevdet at Jorunn har vært gift 2 ganger som følger: At hun var gift 1. gang med Hallvard Berdorsen på Hovin, væpner og sysselmann, og 2. gang med væpner og riksråd Harnikt Henriksson, nevnt fra 1400-10. I Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1995/96 Vol.35 er det hevdet at hennes første ektemann var Nikulas Andresson, nevnt 1394, deretter med Hartnikt. Videre at Harnikt og Jorunn hadde følgende barn: Ca.1410: Olav, biskop i Bergen omkring 1439, døde ca. 1444. I Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1995/96 Vol.35 er dette sønn til Nikulas Andresson. Ca.1410: Benkt, til Skaaden, ridder, riksråd og sysselmann, gift med Magnhild Oddsdatter, døde ca. 1445. Til grunn for dette ligger et diplom datert 10.juli 1442 om skifte mellom biskop Olav og Benkt Hartviksen som da skifter foreldrenes store eiendommer i Gudbrandsdalen og på Hedmark (DN I 783). Sammendrag i diplomatariet: Biskop Olaf af Bergen og Benkt Hartvikssön Ridder skifte Jordegodset efter sine Forældre Hartvik Henrikssön og Hustru Jorund Sunolfsdatter, hvorved Olaf beholdt forskjelligt Gods i Gudbrandsdalen, Hedemarken og Romerike, Hartvik ligesaa i Gudbrandsdal, Hedemarken og Thoten, og desuden beholdt Olaf en Gaard i Korskirke Sogn i Bergen, mod at Hartvik fik Olafs Lod i Ivar Flæmings Pantegods. Som Vidner medforsegle Bisperne Gotskalk af Holar og Gunnar af Hammer samt Kannikerne i Hammer Erling Erikssön og Finboge Nikulassön. Som Tore H. Vigerus beskriver nedenfor, hadde Harnikt og Jorunn neppe noen felles barn. Biskop Olav må ha vært Jorunns sønn i et tidligere ekteskap, og Benkt hennes stesønn. Hennes første ektefelle og far til sønnen Olav må ha vært Niklas Andresen, bror til Stephan Andresen som nevnes i følgende diplom med ukjent dag i 1457 (DN VIII 364): Sammendrag i diplomatariet: Björn Jonssön kundgjör, at han var paa Hofvin i Fagabergs Sogn, da Biskop Olaf (af Bergen) gjorde Arveöl efter sin Moder Hustru Joron (Sunolfsdatter), og at han da gav sin Farbroder Stephan Andressön alt sit Jordegods paa Thrötten nemlig Langegaard, Holen, Blikar, hvad han eiede i nedre Tande, og halve Lagatun i Musedal sammesteds. Årsaken til forvirringen med hensyn til Andres Sigurdssons hustruers navn, er tidligere slektsforskeres bestrebelser etter å finne forklaringen på det kompliserte slektskapet mellom Olav, biskop i Bergen, og ridderen Bengt Harniktsson. En fullstendig litteraturliste over den tidligere debatten er gitt i NST xxx, s. 211. Man trodde at biskop Olav og herr Bengt var brødre, siden de i et skiftebrev i 1442 skifter etter deres "far og mor", som ble tolket som begges far og begges mor (Harnikt Henriksson på Glømmen og Jorunn Sunnulvsdotter, senere på Hove i Fåberg). Og siden Bengt Harniktsson var nærmeste arving til erkebiskop Aslak Bolt, har en anntatt at Bengt var etterkommer til slekten Bolt. Dernest ble det kjent at Aslak Bolt stammet fra slekten Bolt på morsiden og fra slekten Rømer på farsiden, hvoretter slektsforskerne antok at Bengt Harniktsson også måtte være etterkommer til slekten Rømer. Aslak Bolt hadde en kjent søster, Elsebe Harniktsdotter (Rømer), kjent 1419, og gift med ridderen Johan Molteke. Men denne Elsebe kan ikke være stammor til Bengt Harniktsson, av grunner som er publisert tidligere men som det vil være for vidløftig å gå nærmere inn på her. Blant annet var det jo henne eller hennes barn som skulle være Aslak Bolts nærmeste arving, og ikke Bengt Harniktsson, og Bengts far er Elsebes samtidige og ikke hennes barn. Løsningen idag er at biskop Olav var sønn av Jorunn Sunnulvsdotter og stesønn av Harnikt Henriksson, og Bengt Harniktsson hennes stesønn, og at Olav tilhørte den samme Glømmen-ætten som Grim Andresson. Biskop Olav kaller Stefan Andresson sin farbror, noe som må være rett, og Olav må derfor være Niklas Andressons sønn, fra dennes ekteskap med Jorunn. Forhold og personer knyttet til slektene Bolt og Rømer skal fullstendig utgå av drøftingene og problemene vedrørende Glømmen-ætten, men hører fortsatt hjemme i drøftingene av forfedrene til Bengt Harniktsson og hans far, Harnikt Henriksson. Disse to sistnevnte kan tilhøre slekten Rømer på sin farside, eller Harnikt Henriksson stammer fra Rømer på annen måte. At Andres Sigurdsson skulle være gift med en Elsebe, var altså kun en gjetning som bygde på noen forutsetninger som ikke lenger er til stede, for å forklare en vanskelig problem, som nå er forklart uten denne gjetningen. Både som biskop i Bergen og som riksråd satt Olav, kraft inn på å styrke makten og autoriteten til kirken i tråd med idéene frå Basel-konsilet (1432-38). På lokalplanet tok han oppgjør med hanseatane og var sentral i arbeidet med å sikre engelske kjøpmenn rett til handel i Bergen. Herr Benkt forekommer første gang i et brev fra 18.02.1437 (DN II 727) og var da vepner og riksråd. Som riksråd nevnes han også i de følgende år. I et brev fra 13.08.1438 erklærer han på vegne av sin festmø, Jomfru Magnhild Oddsdatter, å ha mottatt hennes arv etter hennes far, Odd Botolfsen på Finnen, av hennes farbrors enke, Hustru Gertrud Jakobsdatter (DN I 764). Han ble sannsynligvis ridder ved kong Christophers kroning i 1442 og nevnes i et brev fra 09.04.1444 som høvedmann i Gudbrandsdalen (DN VIII 322). Kort tid senere - visstnok i 1445 og i hvert fall en tid før 23.02.1446 (DN III 789) - ble han drept av storbøndene i dalen, blandt disse Sigurd Torsteinsen [List] (DN I 927). Fra Henning Sollied: Nogen oplysninger om bondearistokratiet i Gudbrandsdalen og Hedemarken - 2. Slektskretsen omkring gården Hovin i Fåberg, NST VI (1937-38), side 146-147, hvor det antas at Olav og Benkt var brødre og sønner til Herr Harnikt og Hustru Jorunn til tross for at brevet fra 1457 siteres! Hovin omtales i flere brev i Diplomatarium Norvegicum. Således makeskifter presten i Fåberg, Gunnar Brynjulfsen (som tilhørte Kusse-slekten) i et brev datert 04.04.1388 (DN II 510) 10 øresbol i Nordre Hovin og 0,5 markebol i Klundrevold til en Berdor Ivarsen mot 14 øresbol i Faxeberg i Fåberg. Berdor nevnes for øvrig også i flere brev mellom 1381 og 1398. Sannsynligvis er han identisk med den Berdor på Hovin som omtales - som forlengst død - i et brev datert 25.07.1463 (DN II 848) hvori to menn vidner om at deres fedre i sin tid hadde hørt Guttorm Alfsen på Hunder erklære at han hadde lånt sin frende Berdor på Hovin sin odelsgård Eidesby på livstid, og at Guttorm, da Berdor og dennes sønn Halvard var døde, hadde talt til Hustru Jorunn på Hovin og søkt å få godset tilbake, noe Jorunn imidlertid hadde avslått med den begrunnelse at hun da ikke ville få bygslet nordre Hovin. Men man kjenner mer til hustru Jorunn. I et brev fra 1457 (DN VIII 364, uten dato) kunngjør en Bjørn Jonsen at han var på Hovin da Biskop Olav av Bergen gjorde arveskifte etter sin mor, Hustru Jorunn, ved hvilken anledning Olav hadde skjenket sin farbror Stephan Andersen forskjellig gods på Tretten. Denne gave ble også bekreftet i et annet brev samme år (DN X 330) av en Nikles Olavsen på Hovin. Hustru Jorunn på Hovin er således identisk med Hustru Jorunn Sunnulfsdatter som var gift med Harnikt Henriksen [Gyldenløve] til Glømen med hvem hun hadde barna Olav Harniktsen, biskop i Bergen, og Herr Benkt Harniktsen, lensherre i Gudbrandsdalen, død i 1446. Disse brødre skifter 10.07.1442 jordegodset etter foreldrene (DN I 783). Da Hovin overhodet ikke nevnes på skiftet, må sammenhengen sannsynligvis være den at Hustru Jorunn før ekteskapet med Harnikt har vært gift med Hallvard Berdorsen på Hovin, og har fått beholde bruken av denne gård for sin livstid. Hustru Jorunn var datter til Sunnulf Ivarsen som nevnes mellom 1383 og 1415, og som en tid var sysselmann på Hedemarken og søster til Arnbjørn Sunnelvsen som var prost i Bergen i 1398 og fortsatt i 1410. Kilder: Henning Sollied: Nogen oplysninger om bondearistokratiet i Gudbrandsdalen og Hedemarken. Slektskretsen omkring gården Hovin i Fåberg, NST VI (1937-38), side 146-147. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - I Rømer-Gyldenløve, N.S.T. VI (1937-38), side 268. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten, N.S.T. VIII (1941-42), side 395, 400. Store Norske Leksikon om Olav Harniktsson. Tore H. Vigerust: Glommen-ætten fra Øyer, på internet 5.10.2003. Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1995/96 Vol.35.	Family: Hartnikt Henriksen / Jorunn Sunnulvsdatter på Hove (F2984)
3681	Det er ikke dokumentert at Filippus Erlendsen Osland var far til Fartegn Filippussen og Erlend Filippussen, og heller ikke at Filippus var sønn av Erlend Arnesen (VFS s.14-15 og s.50). Filippus Erlendssøn på Odensland blir regnet som Losna-ættas stamfar. Han var gift med Ingebjørg Erlendsdatter og nevnes fra 1322 til 1338. Losna-ætta har vært oppfattet som ei urgammel norsk ætt som har sitt navn etter øya Losna i Gulen i Ytre Sognefjord. Derfra er det ikke langt til Guløy, der Gulatinget ble holdt i eldre tider. Øya Losna lå altså forholdsvis sentralt plassert mellom yttergrensene for det området som Gula-tinget administrerte, nemlig området fra Sunnmøre til Agder, inntil tinget ble flyttet til Bergen ca.1300. Bergen var ikke bare den største byen i Norge, men i hele Norden fram til ca.1400. Til tross for forestillingen om Losna-ættas alder, har ikke forskningen klart å dokumentere forfedre lenger tilbake enn til ca.1300. Filippus Erlendsen på Osland (i eldre litteratur også kalt Odensland), i Kirkebø i Sogn, far til Erlend Filippusson, er den første mann vi med en viss sikkerhet kjenner, selv om det de siste årene er reist tvil om dette egentlig stemmer. Men uansett hva som er rett og hva som er galt når det gjelder Filippus' forhold til Losna-ætta, så må Filippus ha vært født i siste halvdel av 1200-tallet. Han nevnes første gang i 1322, da hans datter Margrete giftet seg med Arnald Josteinson (DN. II, 147). Av det utstyr og jordegods hun fikk, skjønner vi at det allerede på den tid har vært en mektig ætt. Men kildene i middelalderen er som nevnt så sparsomme på opplysninger at ætta ikke med noenlunde sikkerhet kan følges lenger tilbake enn til Filippus Erlendson, og knapt nok det. Han var gift med Ingebjørg (Erlendsdatter?), og det er gjettet på at han har fått Losna gård med sin hustru, eller av kongen som takk for administrative tjenester. Begge ektefeller levde ennå i 1338 (i alle fall Filippus), da det ble gitt samtykke til at datteren kunne ættlede en uekte sønn hun hadde med korsbroderen Haldor Jonson i Bergen. Filippus kan ha vært gift 2 ganger, den andre gang med ei datter av Holmfrid Erlingsdotter Bjarkøy - Hildugard, i hennes 2. ekteskap. Den interessante hypotesen blir da at det er Holmfrid som er mormor til den Erlend Filippusson som ble kalt for - Erlend Bonde i Losna - og som var riksråd en lang periode før han døde i 1407. Dersom dette stemmer åpnes det for interessante sammenhenger mellom Losna, Galtung - Aga og også til bl.a. Hildugard, Bjarkøy, Aspa og Benkestok. Mer om Losna-slekta: http://home.online.no/~aaroenes/Slekt/Losna/losna.htm http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Filippus%20Erlendson%20av%20Losnaeng.asp Filip giftet seg med Ingebjørg Erlendsdatter Losna, datter av Ukjent 2. ektemann Erlend og Holmfrid Erlingsdatter, i 1338 (Ingebjørg Erlendsdatter Losna ble født ca 1295 på Losnegard, Gulen, Sogn og Fjordane og døde ca 1371).	Family: Filippus Erlendsen på Osland, "på Odensland" / Ingebjørg Erlendsdatter til Losna (F222)
3682	Det er ikke nevnt noen krigsskade i 1718 etter Armfeldtsoldatenes tilbaketrekking gjennom Soknedalen mot Sverige. Godseier i 1720 er Morten Wiumb. Matrikkelframlegg 1723: Øde. Skoug til Brendeved. Nogenledes hiemmerøst og boemarch. Er marcheplads udj Sættermarch. Frostlendt. Opsidderen lever af foring. Saar intet. Høeafling 14 Læs. Tiende 12 skaalpund Ost. I penger 12 skilling. Skoleskatt 1741: Michel 4 skilling. Bygselbrev til sønnen Ole Michelsen fra Raadmand Hans Horneman på Birchenaas 12 marklag, datert 27.mars, tinglyst 10.juli 1747. Skjøte til Michel Sivertsen Birchenaas fra Hans Horneman for 63 riksdaler, datert 8.mai 1750. Samme året ble Michel Birchenaas beskyldt for tiendesvikt.	Sivertsen Bjerkenaas, Mickel "Birkaas" (I1621)
3683	Det er ikke skrevet noe om hvem han giftet seg med, men det er godt mulig at det er gjennom kona han endte opp i Sunnhordaland. Den store aldersforskjellen på sønnene Finn og Gaut kan tyde på at Gaut ble gift to ganger. Gaut Jonsson eide også gårdene Haugland i Os i Sunnhordaland (1287 og 1288), og Neseim i Granvin i Hardanger (1306 og 1324). Det er klart at begge Gauts?nnene eide disse gårdene, og derfor er det sannsynlig at Gaut selv også har gjort det. Hovedgården synes likevel å ha vært Mel i Kvinnherad.	Jonsen på Mel, Gaut (I3452)
3684	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Alexander (I32)
3685	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
3686	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
3687	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Ragnhild "Brinchmann-Hansen" (I393)
3688	Det er ingen tilfeldighet at rektor Alexander Brinchmann har fått sitt navn knyttet til en gate i Molde. At den korte gaten mellom - Confectionsfabriken - og Bolsøy Meieri har fått hans navn, har sammenheng med at der - Confectionsfabriken - idag (1976) ligger, der sto Molde Middel- og Realskoles gymnastikk- og festsal. Der holdt Brinchmann mang en stor tale, hans sanger ble sunget og skuespill ble oppført.	Brinchmann, Louise "Bjørset" (I394)
3689	Det er kanskje dem som blir viet 9.august 1792. Ungkarl Ole Pedersen Forslie (?) og enke Marit Olsdatter. Hennes avdøde mann er Anders Vaagen. Kilde: Sør-Trøndelag fylke, Domkirken i Trondheim, Ministerialbok nr. 601A09 (1784-1801), Trolovede 1791, side 38.	Family: Ole Pedersen Fosling / Marit Olsdatter, "Fosling" (F4447)
3690	Det er litt overraskende at Anne Pedersdatters sønn ikke tok til motmæle mot dommen over moren. Kanskje var han enig at hun var en heks? Absalon Absalonssøn var residerende kapellan ved Domkirken i Bergen da prosessen begynte. Senere ble han kapellan (1594) og sokneprest (1603) i Gloppen. I den første fasen av prosessen møtte han i stedet for moren, som lå syk. Siden forsvinner han ut av bildet. Han synes heller ikke å ha deltatt i protestene mot dødsdommen. Man kan lett få inntrykk av at han ikke ville ha noe mer med saken å gjøre. I et brev fra 9.oktober 1590 fremholdt Axel Gyldenstjerne at han var - aldeles tålmodig over sin moders død - og at han tilsynelatende ikke lot seg anfekte av det som hadde skjedd. Den unge Absalons reaksjon er kanskje forståelig. Når noen ble dømt for trolldom, rammet det hele familiens ære. Skulle han fortsette som prest i Bergen, måtte han på en eller annen måte distansere seg fra trollkonen Anne Pedersdatter. Det var galt nok å være sønn av en heks, men det er likevel merkelig at han var så passiv under og etter prosessen. Kanskje mente unge Absalon at moren – på enkelte punkter – virkelig hadde gjort seg skyldig i trolldom? Det har også vært antydet at Absalon Absalonssøn 1 1590 var gift med en kvinne som hadde nære slektskapsrelasjoner med borgermester Lauritz Hanssønn og byfogd Claus Meltzow. Det var kanskje derfor han kanskje ikke ville gå inn i en åpen konflikt med morens dommere...	Absalonsen Beyer, Absalon (I3247)
3691	Det er noe uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs herkomst, som oldebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid Eiriksdatter, datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavsson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født. Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som muligens er identisk med Obrestad i Hå, Jæren, og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter 2 år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med 3 år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd. Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard. Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre; Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen... Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere 9 år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge. Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De 2 likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland. Keiser Otto 1. av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed dro Keiser Otto sammen en stor hær. Han mobiliserte folk fra Saksland, Frankland og Friesland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt. Otto seilte da rundt Danmark og jaget Harald danekonge ut på Morsø i Limfjorden hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn. Etter bare 3 år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Friesland og så til Saksland og Flandern. I 4 år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti: Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe. Det gikk som eneboeren hadde profetert. Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at han vendte tilbake til den gamle, ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham. Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin på Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg - Åle - et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav: Jeg sier ikke nei til det. Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland. (Det heter seg at Olav først var Håkon Adalsteinfostres underkonge i Viken. At han og 2 andre vikhøvdinger i 991 sluttet forlik med engelskkongen og fikk 10.000 pund. Og at han og Svein Tjugeskjegg i 994 angrep London med 94 skip. Det ble inngått nytt forlik og de fikk 16.000 pund.) I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted. Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham bragte ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde. Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge. Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet. Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de 3 mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei. Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Olav lyste ut 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket. Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen. Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gullring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått: Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund, og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid: Dette kunne vel bli din bane. Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde. Kong Olav dro med sin hær om sommeren til Trondheimen, og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære. Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo i stykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen. I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der. For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk. Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen. Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men ifølge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha ham hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort. Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han at de skulle bli drept, alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe. Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett. Raud den ramme og Tore Hjort var 2 hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de 2 flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk. Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. Dette skipet, tidvis kalt Ormen lange, kan ha vært en av sin tids største og mest effektive krigsmaskiner. Kong Olav falt ifølge kildene i sjøslaget ved Svolder ca. år 1000 (nær Rügen - Öresund). Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere, Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kildene forteller at Olavs menn var tallmessig underlegne, og at han selv hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt. Olav Tryggvason regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene, og holdes i norsk historietradisjon for å være en av de viktigste skikkelsene i norgeshistorien. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Dette kan delvis være på grunn av hans innsats for å få innført kristendommen, men det kan også være motstanden han ytte mot utenlandske konger. Slik motstand kan ha blitt tolket positivt, og derfor fremhevet, under nasjonsbyggingsprosessen. Olav Tryggvason regnes som en viktig nasjonsbygger i Norge – hans mål har øyensynlig vært å bygge en moderne, det vil si kristen sentralstat på tuftene av det hedenske høvdinge- og tingsamfunnet. Hans regjeringstid preges derfor både av rikssamling og kristning. Kong Olav kom i motsetningsforhold til det trønderske aristokrati, grunnet sin misjonsvirksomhet for kristendommen. Han bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997. Han hadde sine fiender i de danske og svenske konger, og i Håkon jarls sønner. Olav søkte allianse med sin frende, den mektige polske konge Boleslav, som i 990-årene hadde erobret landene sør for Østersjøen. Olav var gift med: 1. Geira Burislavsdotter av Vendland, død 977. 2. Gyda Olavsdotter av Irland, Irland i 995. 3. Astrid Erlingsdatter. 4. Gudrun Skjeggesdatter. Kilder: Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9. Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene. Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige. De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart. Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230. Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.	Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
3692	Det er patronymet som er grunnlaget for å tro at han kan ha vært sønn av Adrian Rottgertssøn.	Adriansen, Johan (I6008)
3693	Det er registrert en - Ellend Arensen - som bonde på Haukås, eller Sæter, født 1631, og død 1717 (86 år gammel). Han hadde en sønn ved manntallet i 1701: Ole, født 1666 og død 1747. Denne Ole var bonde på Haukås, som faren, og ble gift med Kersti Olsdatter (1678-1743). Er denne Ellend også far til Siri, født ca.1665?	Haukås, Elling (Ellend?) (I8707)
3694	Det er registrert et barn.	Family: Thomas C. Hove / Buelah, "Hove" (F5170)
3695	Det er sagt at Inger Anna Dorthea var så lang at skolebarna kalte henne - Tora Mosterstang - men da måtte de passe seg så hun ikke klasket til dem. Det er også fortalt at Bjørnstjerne Bjørnson hadde henne som forbilde til Fiskerjenta.	Berg, Inger Anna (Ingeranna) Dorthea "Sjursen" (I5742)
3696	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18479)
3697	Det er sannsynlig at under Causantíns styre var det økte angrep fra norrøne vikinger som var basert i Irland, Northumbria og nordlige Britannia. Causantín døde i kamp mot en slik invasjon. I 875 rapporterte Ulster-annalene igjen en norrøn hær i Piktland. Et slag, utkjempet i nærheten av Dollar, ble et tungt nederlag for pikterne. Annalene sier at det resulterte i - en stor massakre av pikterne. I 877, kort tid etter byggingen av ny kirke for culdees (Céli Dé - en asketisk-religiøs bevegelse) ved St.Andrews, ble Causantín tatt til fange og henrettet etter å ha forsvart seg mot norrøne angripere. En del historikere tror at han ble halshogd på stranden i Fife som følge av et slag ved Fife Ness, i nærheten av Crail. Historikeren William Forbes Skene i sin tolkning av kildene plasserte Causantíns død ved Inverdovat (ved Newport-on-Tay i Fife), noe som synes å være i overensstemmelse med Bercháns profeti. Redegjørelsen i Melrose-krønikene navngir stedet som Black Cave (den svarte grotte), mens John av Fordun kaller den for Black Den (den svarte borg). Causantín ble gravlagt på Iona.	av Piktland, Konstantin (Causantin) "Konstantin 1." (I26415)
3698	Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv? Sigvat svarte at han heller ville gi 2 mann til Gud enn 1 til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store: For han var den beste mann jeg visste i verden. Da ble kongen blidgjort.	Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
3699	Det er tolket slik at Hans Peter er sønn av Hans Hansen Bay. Det kan også være at 12 år gamle Johanne Cathrine Petronelle Bay som er nevnt som - mandens brordatter - under folketellingen i 1801, er broren Fredrik Ditlev Bays datter.	Bay, Hans Peter (I1213)
3700	Det er trolig Mette Eriksdatters begravelse det betales for i Vår frue sokn 28.april 1667.	Eriksdatter Blix, Mette (I2782)