Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 5,301 to 5,350 of 16,357
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 5301 | Endre var onkel til Kari, dvs. morbror. Senere gift 1840 med enke Kjersti Andersdatter Anshushaug (1784-1862). Gift 1865 med Siri Eriksdatter Presthus, Høkdølsbakken (1822-1916). | Family: Endre Estensen Solberg / Kari Eriksdatter Gullvåg (F5126)
|
| 5302 | Endrid Rustung arvet da det gods efter sin mor, og efter hans død gik det over til hans eneste arving, datteren hustru Sunnive Endridsdatter Rustung, som nævnes 1512 som gift med Hans Kruckow. Ætleggen nævner hustru Sunnive's 2 - sønner - Niels og Gaute og synes å maatte forstaaes slik, ar disse hadde arvet godset efter sin mor, og at det altsaa var dem det blev fradømt. Imidlertid vet vi med sikkerhet at hustru Sunnive døde uten at efterlade sig barn, idet arven efter hende ved riksraadets dom av 2.september 1524 blev tilkjendt hendes nævnte moster, hustru Herborg Torbjørnsdatter (D.N. I 1068). Det kunde vel tenkes at Sunniva har hatt barn som er døde før hende, men der skulda da ikke være nogen grund til at nævne dem i ætleggen, som kun opstiller arvelinjerne. Dersuten er hverken Niels eller Gaute Kruckow nevnt. Endelig maatte i saa tilfælde dommen, som fradømte hustru Sunniva godset være faldt før 1524, mens det paa den anden side fremgaar av denne at en av de rettmessige arvinger til godset, Olav Bagge, da allerede forinden var død. Da det nu vites at Olaf Bagge først avgik ved døden 1525, lar disse data sig ikke forene. Forklaringen maa utvilsomt være at ætleggens - sønner - er feil for - arvinger - en feil, som turde skyldes avskriveren (Martin Nielssøn) og er let forklarlig. En av hustru Sunnivas arvinger bar ihvertgall navnet Gaute, nemlig Gaute Ivarssøn (Dal), der nævnes 1512 og var en søn av hustru Herborg Torbjørnsdatter. Det er sandsynligvis han og en forøvrig ukjendt bror som nævnes i ætleggen, og det er da disse 2 som ved dommen blir frakjendt det gods, som i saa lang tid hadde været i urætmessig eie. Kilder: Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 17-18. Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) b. I s. 779f Nummer: 1068. Dato: 2 Septbr. 1524. Sted: Bergen. Sammendrag: Norges Riges Raad undersöger Slægten Rostungs Familieforhold i Anledning af en Arvesag mellem Gaute Ivarssön og Olaf Mikkelssön om Hustru Sunnive Endridsdatters efterladte Gods, som det tildömmer Gautes Moder Hustru Herborg Thorbjörnsdatter, og de af Olaf fremlagte Breve erklæres falske og blive af Rigsraadet sönderskaarne. Personer: Gaute Ivarssön, Olaf Mikkelssön, Hustru Sunnive Endridsdatter, Hustru Herborg Thorbjörnsdatter, Oluff Erchebiskop j Trondem, Hoskoldtt j Staffuangher, Magnus i Hammar, Oloff i Berghen, Hans j Osloo, Jon j Hoole j Islandtt, Wincentius Lunge, Oluff Galle, Goude Galle, Jachim Griis, Erick Wgropp, Oluff Bagge, Erick Ericsson, Johan Kruko, Goude Jwarsson, Torgils Rostung, Suen Torgilssøn, Gudrun Torgilsdatter, Endridtt Suenssøn, Michell. | Family: Hans Krukow / Sunniva (Sønuæ) Endresdatter Rustung (F2939)
|
| 5303 | Engasjert i å hjelpe blinde. Fra Dagbladet 5.oktober 1895: Blindemissjonen. Nogen synderlig Organisation har den ikke. Det er nogle Damer, som drevne af en levende Følelse for de Blindes Nød har sluttet sig sammen for at bringe dem den Hjælp, de kunde. Blindeskolens Oprettelse var et stort Skridt fremad, men mangt og meget staar tilbage ugjort. Hvad man ved denne Lejlighed ved Siden af Blindemissjonens hidtidige Virksomhed først og fremst vilde peke paa, er altsaa dette: 1. At der bør oprettes en eller flere Arbejdsskoler med Værksteder, hvor voksne Blinde under kortere og længere Ophold kan tilegne sig den fornødne Dygtighed til at kunne arbejde paa egen Haand. 2. At Lærere og Lærerinder ved Arbejdsskolen eller andre med Indsigt i Blindearbejdet sættes istand til at rejse omkring for ved deres Besøg hos de Blinde i Hjemmene at styrke deres Lyst og Evne til Arbejde og være behjælpelige ved Anskaffelser og Afsætning. 3. At der helst i Forbindelse med Arbejdsskolen aabnes Udsalg, hvor Gjenstande som Blinde har arbejdet, udbydes, og gjennem hvilke Materialer og Værktøi anskaffes. Dette mener vi først og fremst bør gjøres. Dernæst bør det ikke forsømmes, saasnart Lejlighed gives: 4. At oprette Hjem for svagt begavede Blinde og navnlig for ældre blinde Piger. Damerne har nu udsendt Indbydelse til dem, der deler deres Anskuelse, om at yde Gaver til deres Blindemissjon. Enhver af dem er villig til at modta, hvad nogen vil yde. Skulde deres Tanke vinde Tilslutning, vil de indbyde til et Møde og der forelægge Statuter for Blindemissjonen. Blant de som har underskrevet denne innbydelsen er Augusta Schøyen, Skovvejen 24, I. | Jacobsen, Pauline Augusta "Schøyen" (I6774)
|
| 5304 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5060)
|
| 5305 | Engebret (Ingebrigt) var bruker av en av Klekken-gårdene i Haugsbygda. Han eide Nedre Klekken udelt fra 1805 til 1811. Da solgte han en halvdel til sin eldste sønn Jon, og 10 år senere den andre halvdelen til sin yngste sønn Peder. Den tredje sønnen, Anders, var forlengst gift og flyttet til en av Lo-gårdene i Haug, som han senere byttet med en av Toen-gårdene i samme bygden. | Jonsen Schiørvold, Engebret (Ingebrigt) (I11511)
|
| 5306 | Engebret het brukeren på Sud-Bondal i 1643-1661, trolig som leilending de første årene. | Olufsen Kåli, Ingebrigt (Ingebrikt) "Kopsland" / "Bondal" (I18357)
|
| 5307 | Engelstad Gnr.21: I matrikkelen for 1698 var JOCHUM HEIN oppført som bruker av gården. Han var fra Skien og var trolig eier av gården. Han nevnes trolig som bruker da det ikke bodde andre brukere der. | Thomsen Hein, Jochum (Joachim) (I8099)
|
| 5308 | England? | Withe, George (Georg) (I2096)
|
| 5309 | Enhver med en viss tilknytning til bygdene omkring Lindesnes har hørt fortellingen om Åslaug fra Spangereid ved Lindesnes, kalt Kråka – som ble Ragnar lodbroks dronning. Få, om noen, norske lokalsagn har blitt viet like stor oppmerksomhet som det om Åslaug. Den følgende analysen av enkelte sider ved Åslaug-tradisjonen har som målsetting å vise hvordan sagnets motiv og tematikk henger sammen med Lindesnesområdets rolle som kulturell og politisk grensesone i vikingtid og tidlig middelalder – og der særlig den viktige havnen Seløyene like vest for Lindesnes bør ha spilt en betydningsfull rolle som en kulturell - smeltegryte - et sted der ulike tradisjoner og kulturelle innflytelser møttes, og der tradisjonen om en pike fra Spangereid som en gang skal ha blitt dronning i Danmark, stadig ble tilført nye elementer fra fjern og nær. Torfæus og lokalsagnet: Det begynte med Tormod Torfæus. Den lærde islendingen var fra 1664 Camererer (stiftsamtskriver) i Stavanger stift i Frederik den tredjes tid – med bosted i den nyanlagte kjøpstaden Kristiansand, ettersom kassen befant seg på Oddernes kongsgård like utenfor byen. Torfæus kjente byen fra tidligere – hele vinteren 1658/1659 hadde han således oppholdt seg i Kristiansand fordi overfarten til Danmark var utrygg på grunn av svenske kapere. I 1664 var Torfæus i Spangereid – for første gang - skriver han selv et sted, så da har han vel flere ganger ligget værfast her, mens han ventet på å gå rundt det fryktede Lindesnes. Han hadde tatt inn hos Reier og Åtlaug på nedre Njerve, og ut på kvelden hadde praten begynt å gå. Torfæus gjenfortalte senere, etter at han i 1682 var blitt utnevnt til kongelig norsk historiograf, den historien Åtlaug på Njerve hadde fortalt ham. Således heter det om saken i Series dynastarum et regum Daniæ fra 1702, i forbindelse med omtalen av Ragnar Lodbrok: At Ragnar Lodbroks saga roter der hvor det handler om hans sønner, og blander 2 Lodbroker, har jeg nylig påpekt, og vil nedenfor gjøre det åpenbart. For øvrig vinner denne historien stor troverdighet, ved at den samme overleveringen som er opptegnet i islendingenes skrifter og kun der har ligget skjult i så mange århundrer, også i dag lever stort sett uforandret på neset Spangereid i Norge. For innbyggerne i dette området forteller samstemmig – og hevder at de har hørt av sine forfedre – at en gylden lutt ble funnet hos dem i en liten vik og havbukt. I hulrommet på lutten skjulte det seg en liten pike, som, så snart hun ble litt eldre, gjetet sauer samme sted. Til slutt giftet hun seg med en dansk konge. De sier at hun het Otloug (eller Aatloug). En kvinne ved det navn levde nylig på de trakter, og fortalte at hennes navn stammet fra denne dronningen, og hevdet at det hadde vært bevart i hennes slekt fra den tid. Man kan ennå i samme område se en liten haug, som innbyggerne kaller Otloug- eller Aatloug-hojen, som vil si Otlougs haug, og de hevder at hun derfra holdt øye med flokken hun skulle passe på. Og den viken hvor de sier at en gylden lutt ble funnet, kalles også nå Gullviken, dvs. den gyldne viken. Dette fikk jeg selv en gang greie på da jeg holdt embedet som kurator, eller kammerarius (stiftsamtskriver) for de kongelige inntektene i Stavanger stift. Den særdeles pålitelige Nicolaus Toldorphius (Niels Toldorph), kongelig kvestor (fogd) i Lister og Mandal, som omhyggelig undersøkte hver enkelt ting på nytt for min skyld, underrettet meg om noe av dette, og bekreftet det som jeg allerede hadde observert. Om vi jevnfører dette med Ragnars saga, er det mer enn tilstrekkelig for å stadfeste sannheten, eller et fundament for den. For under navnet Åslaug ble Sigurd Fåvnesbanes datter viden kjent, som av sin mosters ektemann, også han konge, ved navn Heimer, ble fraktet til Spangereid i Norge, et sogn ved Lindesnes, lukket inne i bunnen på lutt. Heimer flyktet fra Germania på grunn av de utslettende drapene familien ble utsatt for. Hennes navn, skjønt noe fordreid, ble i visse familier i det nevnte området, som det er sagt, hindret fra å dø ut og ble bevart ved at det i flere århundrer stadig ble gitt til nye generasjoner av etterkommere. Og jeg bør ikke unnlate å nevne at det i nærheten av den gyldne viken var en bekk, som også nå blir kalt Kraakebecken, som vil si Kråkas bekk, selv om innbyggerne nå ikke kjenner navnets opprinnelse. Men opprinnelsen avdekker Ragnars saga rimelig klart, når den forteller oss at denne dronningen, på den tiden da hun ofte gjette sauer på dette stedet, het Kråka. Senere i samme verk kommer Torfæus tilbake til sagnet: For at ikke noen skal tro at dette er ren oppdiktning, finnes det i Spangereid fremdeles en overlevering som har gått fra mann til mann fra forfedre til etterkommere, hos bønder helt uten kjennskap til historiefaget. Jeg kom dit første gang i det 64. året i dette århundret, og skulle på vegne av den ærverdige Danmarks og Norges kong Frederik 3. ha ansvaret for inntektene i Stavanger stift, som nå heter Kristiansand stift. Da tok jeg inn hos en mann som het Reidar, som bodde på gården Njerve som ligger på neset Spangereid. Hans kone het Aadlow. Hun fortalte meg at navnet hennes hadde bredt seg fra en dansk dronning, som hadde gjett dyreflokker der, og som hadde vært innestengt i en gylden lutt på en øy, der hun ble funnet. Øya ble av den grunn til denne tid kalt Gulløen (som betyr den gyldne øy). Hun nevnte dessuten at det fantes en bekk som også i dag het Krakubecken (som vil si Kråkebekken), der det sies at hun jaget flokken over mens hun streifet omkring. Men konen skjønte ikke hvordan bekken kunne være oppkalt etter henne. Det er likevel ganske åpenbart, fordi hun på den tiden var kjent under navnet Kråka. For å godtgjøre dette med sikrere vitnesbyrd, skrev jeg i 1698 til lenets kongelige kvestor (fogd), den fornemme Andreas Toldrophius, (et brev med) hele kvinnens fortelling. Han bega seg umiddelbart dit og undersøkte saken med sine egne øyne. Han samlet og gransket naboenes beretninger, og skrev meg så følgende svar 10.september samme år, at ingenting fantes om øya, men at det i enden av viken innenfor gården Svenevik øvre var funnet en gylden lutt med en liten pike inni, og at den innerste viken av den grunn helt til denne dag hadde beholdt navnet Gullvigen, eller den gyldne viken. Han skrev videre at piken hadde blitt satt til å passe på geiter og sauer på beite, og deretter blitt gjort til dronning, og at navnet hennes, Aadlow, var overlevert gjennom mange slektsledd, og i bruk også i dag. Det var så gått over til kvinnen som fortalte meg dette, og flere andre, som enda lever. Han la til at haugen eller åsen, hvor hun pleide å sitte og holde øye med den beitende flokken, slett ikke lå langt derfra, og at den fremdeles holdt på navnet den hadde fått etter henne, Aadlowhougen. Dette ble (ifølge Toldrophius) nevnt i de gamle beretningene, som så ble overlevert fra mann til mann til etterkommerne. Hva angikk bekken Krakubecken, fantes den vitterlig, men 1/4 norsk mil vest for Gullvigen, i det samme Spangereid. Men det var usikkert om hun også lot flokken beite der, eller om dette navnet stammer fra henne, skrev han. Torfæus var ikke den eneste lærde som på et tidlig tidspunkt fattet interesse for sagntradisjonen i Spangereid. Presten Jonas Ramus i Norderhov på Ringerike skriver i 1719 om Ragnar lodbrok og Åslaug. Han forteller dessuten: ...den Tale gik iblandt den gemene Mand ved Lindesnes, at Asløg i sin Barndom kom flydendes did til Landet i en Guldharpe, til en Viig som endnu kaldes Guldviig (...) og endnu siunges en Viise i Norrige om samme Guld-Harpe og en Konges Datter som af sin Stif-Moder blef udkastet i Søen. Samme Asløg i sin Opvækst vogtede Quæg, og vises der endnu en Høi, som kaldes Asløgshaugen, og en Bæk efter hende kaldet Kraakebækken, thi hun blev kaldet Kraaka, fordi hun gik i sorte Klæder. Litt mer enn 100 år etter at Torfæus hadde latt saken undersøke, gjenforteller daværende amtmann i Lister og Mandal, Peter Holm, historien om Åslaug, slik den fortelles i fornaldersagaen om Ragnar Lodbrok: Endnu ovenfor Kirken løber den i Historien bekjendte Krakebæk, som er et godt rinnende Vand, hvorover Aslaug eller Adlov, de Norske Enevolds Regenteres Stammemoder, har drevet Quæg i den tid hun blev opfødt paa Spangereid hos en gammel Mand Ake med sin Kjærling Grimma, hvilket Opholdssted hun forlod med Kong Regner Lodbroks Hjelp, som af en Hendelse kom til at ligge med sin Flaade i en Havn ved Spangereid, og tog hende til Ægte. Men amtmann Holm hadde selv hørt sagnet om dronning Åslaug fortalt i Spangereid. Han hadde dessuten forsøkt å finnes Åtlaugshaugen: ...skjønt den veed ingen nu at viise. Da poeten Conrad Nicolai Schwach i 1820-årene gjorde forarbeid til sitt dikt, Aslaug paa Spangereid, var han på stedet, og skriver i en merknad: Denne Digtning er en Bearbeidelse af et i Egnen om Lindesnæs endnu levende Sagn, saaledes som jeg i Aaret 1824 hørte det af en gammel Kone paa Gaarden Svennevig i Undals Præstegjeld. Sagnet, saadant som jeg hørte det, kjender aldeles ikke noget til de Omstændigheder, hvormed Regner Lodbrogs Saga indleder Kongens Bekjendtskab med Aslaug. Sagn og saga: Tradisjonen om en pike fra Spangereid som kom til Danmark og ble dronning der, har med andre ord dype røtter. Men hva er forbindelsen mellom et lokalsagn fra Spangereid og en islandsk saga, nedskrevet på 1300-tallet? Før vi går nærmere inn på Kråka fra Spangereid, må vi skaffe oss et overblikk over hva sagaen forteller. Vi siterer i det følgende fra P. A. Munchs sammendrag av Ragnar Lodbroks saga, slik den er gjengitt i en moderne utgave. I Volsungesaga hører vi om Sigurd Fåvnesbane og Brynhild, som sammen fikk datteren Åslaug. Hun ble fostret av Heime, konge i Hlymdalene. I Ragnar Lodbroks saga har vi en utførlig beretning om Åslaugs videre skjebne: Etter Sigurds og Brynhilds død ventet Heime at det ville bli sendt folk ut for å lete etter deres datter Åslaug og ta henne av dage. Han lot da gjøre en harpe så stor at han kunne skjule både den lille møy og hennes kostbarheter i den, og med harpen og Åslaug for han så omkring forkledd som en fattig spillemann. Når han kom til avsidesliggende vannfall, tok han henne fram og vasket henne, men skjulte henne igjen når han ferdedes i bygdene. Han gav henne en slags kraftig løk å spise så hun ikke trengte annen næring, og når hun gråt, spilte han for henne på harpen. Omsider kom han til Spangereid i Norge og gikk inn på en liten gård hvor 2 gamle folk levde. De het Åke og Grima. Mannen var nettopp ute i skogen, men Grima var hjemme. Heime bad henne om nattely. Hun nektet ham det ikke og tente en ild for ham så han kunne varme seg, men da fikk hun øye på noen frynser av dyrebare klær som stakk fram gjennom en sprekk i harpen, og oppdaget en kostbar gullring på hans arm under fillene. Hun skjønte da at han ikke var den han gav seg ut for, og hun satte seg fore å slå ham i hjel og røve skattene hans. Hun viste ham natteleie ute i en byggløe, for, sa hun, hun og hennes mann pleide å snakke lenge sammen når kom hjem. Der la Heime seg til å sove og hadde harpen hos seg. Da Åke kom hjem, hadde konen på langt nær fått ferdig hva hun skulle, og han skjente på henne for det, men hun svarte: Vær ikke vred. Her kan vi nå med ett slag skaffe oss mer enn nok for hele vår levetid. Hun fortalte ham om Heime og om hva hun hadde i sinne. Åke ville nødig svike sin gjest. Men det var konen som rådde i huset, og han hadde bare å lyde, og så måtte han da gi Heime banehugget mens han sov. Heime var så stor og sterk at huset styrtet sammen og jorden skalv ved hans dødskamp. Nå ville konen ta harpen opp, men det ville ikke gå for henne, og enden ble at de måtte bryte den i stykker. Da de fikk se Åslaug, ble de noe slukøret, men de fant dog også rikdommer nok. Åslaug ville ikke si sitt navn og ikke en gang åpne munnen. De trodde derfor lenge at hun ikke kunne tale. De fant på at de skulle gi henne ut for sin egen datter, og alt det verste arbeidet skulle hun ha. De ville ikke at noen skulle få se hvor fager hun var og så komme på den tanke at det ikke hang riktig sammen med slektskapet, og derfor klipte de håret av henne, smurte hodet inn med tjære og gav henne en sid hatt og usle klær. De kalte henne Kråka etter Grimas mor. Tora (dvs. Tora Borgarhjort, Ragnar Lodbroks første hustru) døde snart, og Ragnar sørget så over henne at han forlot sitt rike og flakket om på hærtog. Han kom da en sommer til Spangereid i Norge og lå der i havn en natt. Om morgenen sendte han sine matsveiner i land for å bake brød. De kom til en liten gård hvor Åke og Grima bodde - de samme folk som hadde drept kong Heime og som nå hadde hos seg Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug, eller, som hun her kaltes, Kråka. Matsveinene fikk hjelp til sitt arbeid av den fagre Kråka. Hun hadde vært ute og badet seg, men det hadde Grima forbudt henne fordi hun ikke ville at noen skulle se hvor fager Kråka var. Kråka hadde løst sitt lange hår som hun hadde latt vokse under tjærehatten. Det var som den fineste silke og nådde helt ned til jorden når hun stod. Matsveinene som skulle bake sammen med henne, tapte rent sans og samling over hennes skjønnhet, og brødet deres ble brent. Ragnar ville nå vite årsaken til det, og han fikk høre hvor fager Kråka var. Han sendte sine menn opp for å be henne komme til seg. Men han ville også prøve hvor klok hun var og lot si at hun skulle komme verken kledd eller ukledd, verken mett eller umett, verken alene eller med noe menneskes følge. Kråka kledde seg av, hyllet seg i et nett og svøpte håret om seg som et klede, bet i en løk og tok gårdshunden med seg. Således løste hun den vanskelige oppgaven, og Ragnar ble så inntatt av hennes skjønnhet og forstand at han straks ville ha henne med seg. Men hun ville ikke samtykke før neste gang han kom tilbake, fra det tog som han hadde fore. Hvis han da ikke hadde skiftet sinn, men ennå beilet til henne, skulle hun bli hans hustru. Ragnar kom virkelig igjen, og Kråka fulgte med ham på skipet. Hun hadde sagt sine pleieforeldre at hun kjente godt til deres udåd, men brydde seg ikke om å ta hevn over dem. Ragnar holdt et prektig bryllup med henne da han kom hjem til sitt rike, og hun fødte ham sønnene Ivar Beinlaus, Bjørn Jernside, Hvitserk og Ragnvald... I Sverige hersket en kong Øystein (...). En gang da Ragnar var i gilde hos Øystein, skjenket Øysteins fagre datter i for kongene, og Ragnars menn fikk sin konge overtalt til å feste seg henne til brud og forskyte den simple bondedatteren Kråka. Kong Øystein gikk også inn på forslaget, og det ble avtalt at Ragnar skulle komme igjen og hente kongsdatteren. Han bød sine menn ikke å si noe om planen til Kråka. Men 3 fugler hadde røpet hemmeligheten for dronningen, og da han kom hjem, bebreidet hun ham hva han hadde i sinne. Først nå åpenbarte hun sitt rette navn og sin virkelige herkomst for ham. Hun skulle nå føde et barn, sa hun, og det ville bli en sønn som skulle ha bildet av en orm i sitt øye. Dette skulle være bevis på at hun var Sigurd Fåvnesbanes datter. Det gikk som hun spådde, og sønnen fikk navnet Sigurd orm i øye. P. A. Munch bemerker i Det norske folks historie at sagnet om dronning Åslaug, slik det fortelles i Spangereid, ...intet veed at fortælle om Ragnar, endnu mindre om Heime og Sigurd Fafnersbane, og det viser sig dermed så uafhængig af Ragnars Saga, at man ej vel kan antage at det hidrører fra denne, men derimod fra umindelige Tider har været i Folkemunde som et til Spangereid knyttet Lokalsagn. Den Slutning ligger derfor nær, enten at det senere er bleven anvendt til at forherlige Ragnars Historie, eller idetmindste at den hele Fortælling om at hun skulde være en Datter af Fabelhelten Sigurd Fafnersbane og på en så vidunderlig Maade frelst til Spangereid, er en Paadigtning eller Tillempning, istandbragt for at smigre Ragnar selv eller hans og hendes Sønner. Det er et metodologisk poeng å opprettholde et klart skille mellom lokalsagnet og fornaldersagen om Ragnar Lodbrok, slik Munch insisterte på. Fortellingen om Åslaug fra Spangereid har da også stadig fascinert forfattere og kunstnere, óg i nyere tid. I 1820-årene kom danske oversettelser av såvel Volsungesaga som Ragnar Lodbroks saga. Skuespillet - Kråga - gjorde stor lykke da det ble satt opp på Det Norske Teatet i 1917. Overlærer Sigvart Petersen gav Spangereid-Kråka stor plass i sine - Fortællinger af Fædrelandets Historie - og da Broch og Seip skulle gjøre et utvalg av - Heltesagn - til sin - Lærebog i Modersmaalet - var Åslaug med. I nyere tid har sagaversjonen og den muntlige tradisjonen i Spangereid langsomt glidd over i hverandre. Åtlaug på Njerves heller sparsomme opplysninger om en pike som ble funnet i en gullharpe og siden ble dronning i Danmark, har blitt tillagt opplysninger fra sagaen. Resultatet er en fortelling som den folkeminneforskeren Tore Bergstøl samlet inn i 1920-årene: Inne i Svennevig i Spangereid er det ein haug dei kallar Aslaug-Haugen. Tett med er det ei vik som dei kallar Gullviga. Der blei ei gjenta som heitte Aslaug og ei gullharpa funnen av ein kråmkar, som heitte Himer. Han tok då med seg både Aslaug og gullharpa på reisene sine. Omsider kom han til Njerve, til eit par folk som heitte Åge og Grima. Dei drap då Himer for å få pengan som han nok hadde mange av. Aslaug blei då verande der hos Åge og Grima, men dei kalla henne Kråga. Ein dag gjekk ho borte ved Krågebekken og gjætte geitene. Så kom Ragnar Lodbrok seilande inn på Remesfjorden. Han såg då denne gjenta som gjekk der og gjætte og spurde om ho ville koma ombord. Men ho måtte ikkje koma om dagen og ikkje om natta - ikkje klædd og ikkje naken - ikkje sulten og ikkje mett - ikkje køyrande og ikkje ridande - ikkje gåande og ikkje akande - ikke med fylgje og ikkje utan fylgje. Ho kom då i skymringa tidlig om morgonen med eit aurenet over seg og håret fram, og så hadde ho ete eit byggkorn, og så reid ho på ein bukk så beina skrubba i jorda, og så hadde ho med seg ein hund. Ragnar Lodbrok undra seg svært over kor klok ho hadde vore, og ho blei med han og blei dronninga hans. Då Åge såg at ho gjekk ombord, heiter det at den gamle mannen sprang og ropte etter Kragelill. I denne versjonen finner vi elementer hentet fra både Ragnar Lodbroks saga, den muntlig overførte tradisjonen om gullharpen som drev i land, og danske folkeviser. Folkloren har fått karakter av boklore. Åslaug og Lodbrok-tradisjonen: Senest og mest grundig er forbindelsen mellom sagnet om Åslaug fra Spangereid og tradisjonen(e) knyttet til Ragnar lodbrok behandlet av Rory McTurk. Han diskuterer Lodbroktradisjonens utvikling. Han hevder at skikkelsen Ragnar lodbrok er en kombinasjon av 2 ulike historiske figurer: Reginheri, en vikinghøvding som ifølge frankiske kilder plyndret Paris i 845 – og den mer gåtefulle karakteren hvis navn trolig først nevnes av William of Jumièges (Gesta Normannorum ducum, ca. 1070) og Adam av Bremen (ca. 1076). William omtaler en viss - Lotbroci regis filio, nomine Bier Costae qidem ferreae - mens Adam nevner - Inguar, filius Lodparchi. Are frodes Íslendingabók (skrevet mellom 1120 og 1133) er den første kilden som kombinerer navnene Ragnarr og Loðbrók. Are skriver at - Ívarr Ragnarssonr loðbrókar - stod bak drapet på den engelske kongen St.Edmund. Den historiske Reginheri var – trolig med slektsbånd – knyttet til den danske kong Horik (død 854), sønn av Godfred (d.810). Det er mulig at han var aktiv i Irland i 831. Han døde i 845, kort tid etter at han hadde angrepet Paris. I de nærmeste årene forut for 845 var Reginheri en betydningsfull person i miljøet rundt kong Horik. Han synes å ha vært i Turholt i Flandern i årene mellom 840 og 843, som et resultat av en kortvarig allianse med Karl den skallede. Lodbroksønnene: Invære, Hubba, Healfdene, Sigifridus og Berno, var trolig, ifølge McTurk, sønner av en kvinne ved navn Loðbróka. Hvem deres far var, vet vi ikke. Morens navn synes å indikere at hun har hatt en funksjon knyttet til kulten av en kvinnelig fruktbarhetsguddom kjent som LoÞkona eller LoÞbróka. Sistnevnte navn er dels avledet fra det første, og dels fra det vanlige substantivet loÞbrók (lodden brok/bukse). Ved at navnet hennes i senere tradisjon ble misoppfattet som substantivet loÞbrók, som kunne benyttes som tilnavn for både kvinner og menn, kom LoÞbróka – moren til Invære, Hubba og brødrene deres – til å bli oppfattet som deres far. Derfra var det kort vei til å identifisere denne - loÞbrók - med Reginheri, anfører for vikingenes beleiring av Paris i 845. Identifiseringen skyldes trolig ikke noen særskilt forbindelse mellom LoÞbróka og Reginheri, så mye som det faktum at Reginheri, med sin nære tilknytning til Godfredsønnene, var en fremtredende vikinghøvding aktiv i første halvdel av 800-årene, altså mens far til Invære og brødrene hans også må ha vært i live. Den norrøne - Ragnar Lodbrok-tradisjonen - består i dag av en rekke tekster. Nevnes kan: Krákumál fra ca.1200, Bok 9 av Saxos Gesta Danorum fra ca.1216, Volsunga saga fra ca. 1250, X-redaksjonen av Ragnars saga fra ca. 1250, og den noe yngre Y-redaksjonen, Ragnarssona Þáttr i Hauksbok fra ca.1300, foruten noen danske, norske og færøyiske ballader. Dessuten selvsagt Torfæus’ og Ramus’ beskrivelser av den muntlige tradisjonen i Spangereid, og de noe senere opplysningene hos Holm og Schwach. Jan de Vries hevdet for lenge siden at Ragnar Lodbrok-tradisjonen i utgangspunktet ikke inneholdt referanser verken til Åslaug eller Kråka, mens den muntlige tradisjonen i Spangereid – slik den ble nedtegnet av Torfæus – ikke kjente til Ragnar Lodbrok. McTurk medgir at det er merkelig at Torfæus ikke nevner Ragnar direkte i relasjon til den lokale tradisjonen han gjenforteller, selv om hans gjenfortelling følger rett etter en diskusjon om ekteskapet mellom Ragnar og Kråka, slik det er beskrevet i Ragnar Lodbroks saga. Han kommer likevel til – som Knut Liestøl gjorde mange år før ham - at opplysningen hos Torfæus om at Aadlow ble dronning i Danmark, hinter om at informantene hans kjente til en tradisjon om ekteskapet med Ragnar. McTurk konkluderer med at sannsynligheten taler for at den muntlige tradisjonen i Spangereid hadde Ragnar Lodbrok som en forutsetning like fra begynnelsen. For de Vries var opprinnelsesstedet for legendene om Ragnar Lodbrok å finne i England. Til de tidligste motivene regnet han ormekampen som førte til Ragnars første ekteskap med Tora, og hans død i ormegården hos den grumme kong Ella. Det aller tidligste stadiet av Ragnar Lodbrok-tradisjonen, som synes å ha blitt utviklet blant norrøne innbyggere i Danelagen, inneholdt kanskje ikke annet enn en oppfatning av at Ragnar var blitt tatt av dage av kong Ella, siden dette gav en begrunnelse for å fremstille vikingenes invasjon i Northumbria i 866 som et rettferdig hevntokt ledet av sønnene hans. Så snart denne idéen var blitt etablert, fattet man dypere interesse for farens død og for hans tidligere karriere. Men det som først og fremst interesserer oss her, er Spangereid-tilknytningen. Da er det relevant å se på hvordan tradisjonen om Ragnar lodbrok og sønnene hans nådde det sørlige Norge. Ifølge de Vries mottok Ragnar Lodbrok-tradisjonen – slik den kom til å utvikle seg i Skandinavia – stoff av engelsk proveniens fra Northumbria via Orknøyene og derfra til Sør-Norge. Den siste etappen, fra Orknøyene til det sørlige Norge, skyldes kan hende innflytelsen til Orknøyjarlen Ragnvald Kale (d.1158), som hadde nære slektsbånd til Sør-Norge, nærmere bestemt til Agder (muligens Fjære eller Lista ). Det var i denne delen av Norge at tradisjonen – ifølge de Vries – mottok stoff fra andre kilder og utviklet seg innenfor den muntlige overlevering til former som stod nært de som er bevart i skrift – på den ene siden den islandske Ragnars saga, på den andre Saxos latinske fortelling om Regnerus Lothbrog. Etter de Vries’ oppfatning gjengir Saxo – i den grad hans fortelling består av relativt uavhengige episoder – den sør-norske muntlige tradisjonen bedre enn Ragnars saga gjør. Sagaen synes å ha en organiserende tendens som er mer i tråd med skriftlig tradisjon, ikke minst i dens bruk av Åslaug som en figur som binder teksten sammen. Orknøy-forbindelsen er tydeligst i diktet Krákumál. Det kan oppvise klare stilistiske likheter med verkene til islendingen Einar Skulason, som var aktiv i årene mellom 1150 og 1165, og like klare tematiske og stilistiske likheter med diktene til Ragnvald Kale. De siste strofene av Krákumál synes å gjenspeile den fornyede interessen for vikingtidens idealer som utviklet seg i løpet av siste halvdel av 1100-årene. Resten av diktet viser det samme balanserte forholdet mellom krigerske og amorøse aktiviteter som i de verkene Ragnvald Kale diktet mens han var på pilgrimsferd til Det hellige land i årene 1151-1153. de Vries konkluderte derfor med at diktet var oppstått omkring 1150 i miljøet rundt Ragnvald Kale. McTurk avviser på ingen måte at en del av det engelske stoffet kan ha blitt overført til det sørligste Norge via Orknøyene. Men han mener at de Vries undervurderte betydningen av den direkte ruten fra England til Danmark, og derfra til Sør-Norge. For eksempel finner han det bevist at opplysninger om vikinger som skulle komme til å bli oppfattet som sønner av Ragnar Lodbrok, kom fra England til Danmark mer eller mindre direkte – etter så vel som før Knut den mektiges død, og fremover mot Saxos tid. McTurk hevder videre at stoff som ble formidlet ad denne ruten, også kan ha nådd Norge og blitt tatt opp i den muntlige tradisjonen som forsynte Ragnars saga med brorparten av dens stoff. Det de Vries derimot hadde foreslått, var at noe av stoffet i sagaen skrev seg fra historier som skandinaviske pilgrimer hadde hørt på deres vei sørover gjennom Europa på vei til Det hellige land, eller på hjemveien, tilbake til Norden. Det dreier seg om beretningene om Lodbroksønnenes erobring av Vífilsborg og om hvordan de ved Lúna blir overtalt av en gammel mann til ikke å rykke frem mot Roma. Den islandske geistlige Nikolas av Þverás (d.1159) beskrivelse av sin pilgrimsferd (bevart i en avskrift fra det sene 1300-tall), viser at fortellinger om kontinentalgermanske og nordiske helteskikkelser – blant andre Lodbroksønnene – hadde festet seg ved steder som blant annet Vífilsborg og Lúna på det tidspunktet han foretok sin pilgrimsferd, dvs. omkring 1150. Mellom Poddubrunnar Poddubrunnar (Paderborn) og Meginzoborg (Mainz) lå, ifølge Nikolas, Gnitaheiðr, der Sigurd kjempet mot Fåvne. Nikolas nevner også Vífilsborg (dvs. Wiflisburg eller Avenches i Sveits), som han hevder var stor før Lodbroksønnene ødela den, men er nå liten. Dessuten omtaler han Lúna (dagens Luni) i Nord-Italia, idet han viser til noen sandstrekninger utenfor byen der, ifølge noen folk, den ormegraven der Gunnar ble satt, lå. Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, ser det ut til at islandske pilgrimer tok ruten via Norge til Danmark. Han nevner ikke hvilke havner i Norge han besøkte i den forbindelse, men det går frem av beretningen hans at samlingsstedet i Danmark var Álaborg (Ålborg). Ålborg var dermed utgangspunkt for den lange reisen over land til Sør-Italia, hvorfra man bordet skip til Jerusalem. Ålborg er likeledes det siste stedet som nevnes på slutten av reisebeskrivelsen. Det er sannsynlig at for islandske pilgrimer som fulgte samme rute som Nikolas, gikk hjemveien i likheten med ferden ut, via Norge. I Orkneyinga saga fortelles det om at Ragnvald Kale selv besøkte Norge etter en lang ferd over land fra Sør-Italia til Danmark på hjemturen til Orknøyene fra Det hellige land. McTurk oppsummerer: Mens det er få ting som tyder på en dansk tradisjon knyttet til Ragnar lodbrok har eksistert uavhengig av den vestnordiske, så er det en hel del som taler for at en del relevant stoff ble formidlet direkte fra England til Danmark, uavhengig av ruten til Norge om Orknøyene, og dette stoffet kan ha nådd Norge fra Danmark ved hjelp av vestnordiske pilgrimer på vei hjemover. Hva da med Åslaug? Som de Vries i sin tid pekte på, tyder leddet –Ás i navnet Áslaug på forbindelser til den norrøne gudeverdenen. Foreløpig er det nok å konstatere – med McTurk – at Åslaug i utgangspunktet tilhørte tradisjoner knyttet til Sigurd Fåvnesbane, og ikke til Ragnar Lodbrok, og at hun ble oppfattet som datter av Sigurd og Brynhild, om ikke fra begynnelsen av sin eksistens, så iallfall fra et stadium før hun ble inkorporert i Ragnar Lodbrok-tradisjonen. Når det gjelder Åslaugs tilnavn - Kråka - synes det opprinnelig å ha hørt hjemme i historien om Eirik den målspake (Ericus Disertus hos Saxo), og ikke i Ragnar Lodbroks. Trolig har den vandret fra først- til sistnevnte. I en liste over - trollkvenna heiti - i Snorre-Eddaen forekommer navnet Kráka; listen inneholder ellers navnet Gríma, som altså er navnet på Åslaugs onde stemor i Ragnars saga. Knut Liestøl har dessuten vist at navnet - Kråka - finnes brukt både om onde stemødre og stygge søstre i norsk eventyrtradisjon, i fortellinger av Askepott-typen. Så snart navnet Kråka var introdusert – med sine assosiasjoner til onde stemødre og stygge søstre – ser det ut til at interessen for Åslaugs oppvekst og ungdom har tiltatt, og at hun etter hvert har blitt fremstilt som offer for diverse sørgelige omstendigheter (sammenlignbare med dem Askepott ble utsatt for), først og fremst forårsaket av fosterforeldrene Åke og Grima, helt til hun treffer og senere gifter seg med Ragnar Lodbrok. Dette stadiet i Ragnar Lodbrok-tradisjonens utvikling synes å ha funnet sted i det sørligste Norge, særlig i egnen omkring Spangereid. Spangereid-tradisjonen kom til å bli påvirket av stoff fra kontinentet via Danmark på den ene siden, og fra England på den annen, anfører McTurk. | Family: Ragnar Sigurdsson av Uppsala / Aslaug Sigurdsdatter (F2005)
|
| 5310 | Enhver som kjente Halvard godt kjenner igjen situasjonene som søsteren Liv beskriver i et brev datert 18.juni 1958. Hun skriver til sine foreldre og forteller om sin bror på hans besøk hos henne og mannen Paul: ...Gutten deres bruker varm-vann så vi andre har ingen sjansje til å se en skvett av det slaget. Dessuten blokkerer han badet i timevis og ellers maser han livet av Kolstad... ...Halvard og Kolstad var på Marienborg en dag og fikk se hele greiene der. Idag har Paul bilt til Værnes og sett seg om der, så han får da farte litt. Igår kveld blei han sur fordi vi ikke ville bile til Lian og drikke kaffe. Da furtet han lenge. Imorgen vil han reise til Ler kl.11.15 på Oles bursdag. Kongen kjører forresten forbi der imorgen... ...Halv. sier dere skal komme snart. Han er så grådig at han hadde ikke råd til å gå med Kolstad på cirkus idag... Senere, den 27.juni, skriver Liv igjen om Halvard i et brev: ...Det går fint med Halvard nå, men han vil jeg skal ringe å be dere komme. I går var Paul, Siv, Gåsta og jeg på Cirkus. Halvard hadde ikke råd, sa han, så han var hos Atle. Han er mildest talt forsiktig med pengene sine. Han sier han skal betale soveplass for mamma og seg selv... Den 5.juli nevnes Halvard igjen i Livs brev: ...I kveld skal Halv og jeg til Selsbakk. Han er litt treg i avtrekket den kjære Halv. jeg ber ham om forskj., men først en - to - timer etterpå kommer han og skal gjøre det. Da er det selvfølgelig for lengst gjort. Imorgen har han varslet om bading, så i dag har han bare vasket hele sæ sjøl... | Aune, Finn Halvard (I842)
|
| 5311 | Enke 61-årige Johanna Johnsdatter, bodde sammen med sin sønn, sjøfarede Gustav Adolf, under folketellingen i 1865. Hun er nevnt som husmoder med fødested Strinden. | Lorentzen, Gustav Adolf (I1175)
|
| 5312 | Enke 61-årige Johanna Johnsdatter, bodde sammen med sin sønn, sjøfarede Gustav Adolf, under folketellingen i 1865. Hun er nevnt som husmoder med fødested Strinden. | Jonsdatter Havstenshaugen, Johanna "Lorentzen" (I1170)
|
| 5313 | Enke Anette Martine, med - Pension og Andel i nogle Legater - bor sammen med sine barn Harald (innehaver af agenturforretning), Marie Marthine (elev ved Telegrafskolen) og Louise Fredrikke (bokholderske hos I. Tostrup). | Arveschoug, Anette Martine "Brinchmann" (I495)
|
| 5314 | Enke Anne Birgitte Pedersen bor sammen med sine to sønner Ludvig og Magnus. | Christophersen, Anne Birgitte "Pedersen" (I11910)
|
| 5315 | Enke Augusta Schøyen er registrert i Schultzgate 2 i den kommunale folketellingen omkring 31.desember 1902. Hun er registrert at hun lever av sin Formue og med tjenestepige, ugifte Jenny Jacobsen, f.1872. | Jacobsen, Pauline Augusta "Schøyen" (I6774)
|
| 5316 | Enke efter Skrædder Ole Solberg. Gaardejerske. Baklandet. Lillegaardvejen 6. | Rasmusdatter Rise, Johanna (I22231)
|
| 5317 | Enke Emilie Bjerke, som driver colonialforretning i Vestre Aker i Kristiania, dro med Hellig Olav (agent Kjerschow) til Amerika. Reisemålet var hennes bror i Chicago. Denne broren var trolig Theodor Zinow. | Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
|
| 5318 | Enke etter Jens Reinholtsen Schive, Sofie Catharina Schive, ble gift andre gang med kaptein Peter Tandberg. | Family: Peter Tandberg / Sofie Catharina Jacobsdatter Matheson, "Schive" / "Tandberg" (F5505)
|
| 5319 | Enke etter sokneprest til Statsbygda, Susanna, ble gift med sin avdøde manns etterfølger i kallet, hr. Michael Stub. | Family: Michael Hansen Stub / Susanne Ottosdatter Schreuder, "Arentz" / "Stub" (F1112)
|
| 5320 | Enke Ingeborg Pedersdatter Høyem ble trolovet igjen 18.oktober 1758 med Isak Sakariassen Kirkemyr, sin tidligere manns etterfølger i klokkerstillingen på Byneset. Forlovere var Jon og Lars Høyemen. Isak og Ingeborg fikk 2 barn sammen: 1.Zakarias Isaksen Høyem, ble døpt 11. søndag Trinitas 1759 i Statsbygda kirke. Faddere var: Lund, Jon og Lars Høyemen, prestens jomfru Gjertrud Isaksdatter fra Statsbygda. Zakarias ble klokker og kirkesanger etter faren i 1796. Han giftet seg med Marit Olsdatter Lillebrå, men hadde ingen barn. Zakarias døde 27.juni 1816 på klokkergården Høyem, og enken Marit giftet seg senere opp igjen. 2.Anders Isaksen Høyem, født 4.februar 1761, ble sokneprest på Aukra. Han ble gift med Knerche Dorthea Jensdatter Schive, og fikk 11 barn med henne. | Family: Isak Sakariassen Kirkemyr, "Høyem" / Ingeborg Pedersdatter Viggen, "Høyem" (F828)
|
| 5321 | Enke Karen Lorentzen døde av alderdom. Hennes adresse var ifølge kirkeboka Skansegata 6 og i Malvik, hvor dødsfallet ble meldt. Fra dødsannonsen i Dagsposten, Trøndere, fredag 4.desember 1925: Vor inderlig kjære mor, svigermor, bedstemor og oldemor Karen Lorentzen døde idag, 85 1/2 aar gammel. Hommelvik/Trondhjem/Chicago 4-12-25. Paa egne og fraværende barns og barnebarns vegne Osc. Lorentzen Olav Lorentzen Sophus Lorentzen Svigerbarn Barnebarn Barnebarnsbarn. | Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
|
| 5322 | Enke Louise Lever af sin Formue og bor sammen med sønnen Oscar. Samme adresse har også den ugifte broren Halvor som er fotograf. | Brinchmann, Lovise Fredrikke "Helsing" (I1496)
|
| 5323 | Enke Louise Lever af sin Formue og bor sammen med sønnen Oscar. Samme adresse har også den ugifte broren Halvor som er fotograf. | Brinchmann, Halvor (I1495)
|
| 5324 | Enke Marte Ellefsdatter på Mosserød ble 88 år gammel. | Ellefsdatter, Marte "Mosserød" (I6840)
|
| 5325 | Enke Marthe Carlsdatter ble gift 2.gang i Garnisonsmenigheten iflg. bevilling med vaktmester Jørgen Dochen. | Family: Jørgen Dochen (Døscher) / Marthe Carlsdatter Woxen, "Schøyen" (F3204)
|
| 5326 | Enke Marthe Nielsdatter fra gården Næsis døde 89 år gammel. | Nielsdatter, Marthe "Nes" (I6873)
|
| 5327 | Enke Nilia Nicolaisdatter var 65 år da hun døde. | Nicolajsdatter Golbak, Nelia (I6130)
|
| 5328 | Enke og fattiglem Mari Larsdatter Myre døde av Vattersot på Haugen under Eriksten (hjemme hos datteren Johanne). | Larsdatter, Mari "Myre" (I15473)
|
| 5329 | Enke og husmoder Elen Rosenberg, f.1807 på Eker/Haug. Yrke: Capitalist. Bor sammen med ugift pleiesønn fuldmægtig Joh. Fr. Rosenberg, f.1849 på Eker/Haug. | Hansen, Ellen Sophie "Rosenberg" (I17545)
|
| 5330 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17532)
|
| 5331 | Enke og Huusmoder Lovise Hjorth, 90 år gammel og født i Christiansand, bor i Brogaden i Kristiania sammen med sin datter, enke Karoline Christensen (f. Hjorth), 53 år gammel, fødested Drøbak. Lovises barnebarn, og Karolines barn, bor her også: Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen, 15 år, født i Drøbak. Elisabeth Christensen, 15 år, født i Drøbak. | Brodersen, Maren Louise "Hjorth" (I7322)
|
| 5332 | Enke og Huusmoder Lovise Hjorth, 90 år gammel og født i Christiansand, bor i Brogaden i Kristiania sammen med sin datter, enke Karoline Christensen (f. Hjorth), 53 år gammel, fødested Drøbak. Lovises barnebarn, og Karolines barn, bor her også: Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen, 15 år, født i Drøbak. Elisabeth Christensen, 15 år, født i Drøbak. | Hjorth, Karen Caroline Adamine "Christensen" (I14347)
|
| 5333 | Enke og Musik lærerinde Bolethe Fredrikke Aagaard bor i 1891 i Bugaardsgaden i Sandefjord sammen med sine barn og sin mor. Barna er født i Sandefjord: Rachel, f.1877. Adolf, f.1879. Gustava Kjeland, f.1880. Mor er enke Kathrine Bodue. Hun Ernærer sig ved håndarbeide samt ved en livrente. Under folketellinge i 1900 registreres disse i Bugaardsgade 149, 147a: Musiklærerinde privat, enkefru B.Aagaard, f.1855 i Sandeford, og hennes ugifte barn: Rachel, f.1878, Sandefjord. Adolf, f.1879, Sandefjord. Løitnant. Gustava, f.1880, Sandefjord. Bedstemor, Pensionist, enkefru Bodin, f.1824 i Larvik. | Bodin, Bolette Fredrikke "Aagaard" (I17576)
|
| 5334 | Enke og musikklærerinde Bolette Fredrikke Aagaard bor sammen med sin ugifte datter Rachel Aagaard i Sandefjord. Rachel er født i byen 14.juli 1877, og jobber som Korrespondent v/Skibsrederkontor. | Bodin, Bolette Fredrikke "Aagaard" (I17576)
|
| 5335 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I21208)
|
| 5336 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I21213)
|
| 5337 | Enke og Vaskerkone Gusta Loholdt bodde i Baahusgate 24 under folketellingen i 1910, sammen med sine barn Kioskdame Magnhild Loholdt, Ærindspike Aasta Loholdt, Gislaug, Ingrid, Trygve og Johanne. Dette var også adressen ved sønnen Trygves død i mai 1921. Baahus gate 24 på Baklandet er adressen til enke Gusta Jensine Loholt og sønnen bybud Einar Loholt, som er enkemann, under kommunetellinga i 1925. | Moe, Gusta Jensine "Loholt" (I1367)
|
| 5338 | Enke Sirie Olsd. LilleBudal 66 aar. | Olsdatter Storrø, Siri "Bjerkenaas" / "Lillebudal" (I1532)
|
| 5339 | Enkefru Augusta Schøyen bodde i Kirkeveien 77, 4.etasje. I 1905 lever hun av sin Formue, og er registrert med en tjenestepige, Anna Syvertsen, f.1858. Samme gjelder i 1907. Under sistnevnte kommunale folketelling opplyses det at Augusta flyttet til denne adressen 16.september 1905, og at hennes forrige bosted var på Nesodden. Av Kristiania adressebøker fra 1905 til 1916 ser vi enkefru Augusta Schøyen stå som eier av Grønlandsleiret nr. 43, 45 og 47, samt 61, 63 og 65. I 1917 står hun kun oppført som eier av Grønlandsleiret 61, 63 og 65. De 3 første gårdene står nå oppført på Victor Anderson. Arkitektur og historie i Oslo: Waglekomplekset: Kirkeveien 77. Denne hjørnegården til Åsaveien ble byggemeldt i 1902 for et konsortium ledet av bruksdirektør R. Roedel, ved arkitekt Morten Wagle. Konsortiet lot også oppføre Åsaveien 15, Jacob Aalls gate 44 og 46, Suhms gate 16 samt Kirkeveien 79, alle bygget i årene 1901-05, og tegnet av arkitekt Wagle. Disse bygårdene utgjør til sammen et helt kvartal. Arkitekten var i 1912 eier av to av disse eiendommene. Dette antyder at han deltok i det opprinnelige byggekonsortiet som medeier. Wagle var dessuten kontaktperson ved annonsering av utleieboliger her ved gårdens ferdigstillelse. Kvartalet eller - Bygningskomplexet - hadde et eget utleiekontor i Suhms gate 16. Kirkeveien 77 er bygget i pusset tegl over fire fulle etasjer, på en høy underetasje. Det brukne hjørnet har et hengende karnapp. De to gatefasadene er ganske forskjellige; mot Åsaveien brytes en symmetrisk oppbygning av smijernsbalkongenes og inngangspartiets plasseringer. Hovedfasaden mot Kirkeveien har to hoveddeler med hvert sitt hengende, polygonale karnapp, og en grunnleggende symmetrisk komposisjon. Første etasje har rustikert kvaderpuss, og de øvrige etasjene har glattpussede flater og enkelt artikulerte vinduer. Et gesimsbånd skiller fjerde etasje fra de øvrige. Gatefasadene er kantet med pusskvadere, og den smale hovedgesimsen er sirlig artikulert. Stiluttrykket er en meget forenklet nybarokk. I 1938 ble det utført reparasjonsarbeider i gården etter en brann. Det er også bygget ut for beboelse i loftsetasjen, med tilhørende kraftige takarker. Ved folketellingen 1910 hadde gården 42 beboere fordelt på 13 leiligheter. Her bodde blant andre rentierene Lovise Augusta Wessel Rasch og Augusta Schøyen, departementssekretær Thomas Bang, overrettssakfører Nils Petersen, døveprest Olaf Thormodsæter, sigarhandler Christian Blichfeldt og cand. Philos og lærer ved høyere skole Fredrik Joakim Bugge. Kilder: Plan- og bygningsetatens byggesaksarkiv Registreringssentral for historiske data (Universitetet i Tromsø) Kilde: http://www.rhd.uit.no/folketellinger/. | Jacobsen, Pauline Augusta "Schøyen" (I6774)
|
| 5340 | Enkefru Christen Brun (antatt enke fra ca 1715) fortalte at Henrick Müller (bergverkseier, født 1609, død 1692) på sine gamle dager besøkte hennes foreldre i København. Hentet fra Dag Østigaards forventede bok om Kvikne Kobberverk. | Pedersdatter, Inger Marie "Treschow" (I10095)
|
| 5341 | Enkefru Fredrikke Hansen ble boende i Trømsøgaten 25 etter sin manns død i 1951. I 1970 og 1975 er sønnen Frode også registrert her. Han er da lastebileier. I 1980 er hennes svigerdatter, enke etter sønnen Frode, Ely Hansen også registrert boende her. | Zinow, Fredrikke Birgitte "Hansen" (I444)
|
| 5342 | Enkefru Kammeyer bodde i Storthingsg. 32 frem til sin død. | Barfoed, Guldbrandine Frederikke "Kammeyer" (I17518)
|
| 5343 | Enkefru Lorentzen bor sammen med sitt barnebarn telegrafbud Arthur Lorentzen under folketellingen i 1910. De bor i 1.etasje og betaler kr. 108,- i året i husleie. | Lorentzen, Paul Arthur (I71)
|
| 5344 | Enkefru Wilhelmine Sofie Hiorth og de ugifte sønnene Andreas (materialforvalter ved Nylands verksted) og Kristinus Ludvig (handelsborger ansatt i Firma Brødrene Hiorth) er registrert boende sammen i Klemmetsgade 1 i hovedstaden i 1885. | Paulsen, Wilhelmine Sophie (Wilhelmine Sofie) "Hiorth" (I14344)
|
| 5345 | Enkefruen var 85 år ved sin død. | Jacobsdatter Schøyen, Marthe (I6977)
|
| 5346 | Enkemad. Pernille Skøien født Jonsd. står nevnt begravet både i kirkebøkene for Oslo hospital og for Aker. | Jonsdatter Schiørvold, Pernille "Schøyen" (I6112)
|
| 5347 | Enkemadam Margrete Susanna Mosling, døde av alderdom 84 år gammel, med oppholdssted Kongensgade. | Jacobsdatter Matheson, Margrethe Susanne "Mosling" (I1813)
|
| 5348 | Enkemadame død 89 år gammel av alderdomssvakhet. | Olsdatter Holm, Marit (Marite/Martha) "Fosling" (I10777)
|
| 5349 | Enkemadame Frederikke Rosenberg, født Eidsen, døde 88,5 år gammel i Larvik. | Johannesdatter Eidsen, Fredrikke "Eisner"/"Rosenberg" (I3820)
|
| 5350 | Enkemadame Petronelle Coudrio, 75 år gammel, bor sammen med sine ugifte døtre i Tomtegaden 11 i hovedstaden. Aurelia er 39 år og Wirginie er 41 år, begge står nevnt med fødested Kristiania. | Coucheron, Petronelle Georgine Montagne (Petronelle Jørgine Montagne) "Cudrio" (I988)
|