Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 5,401 to 5,450 of 16,357

#	Notes	Linked to
5401	Erik 7 maaneder.	Olsen Storrø, Erik (I1477)
5402	Erik Axelsen Rosenkrantz, 4.5.1516-.1591, lensmand. Død på Landting, begravet i Ejsing k. Ved begge forældrenes død (1551) blev R. ejer af Landting (Ringkøbing amt). Men ikke længe efter blev han gennem sit første giftermål skånsk storgodsejer som herre til Glimminge og Örup. I 1577 kom han ved dom endda i besiddelse af Assertorp, en tredje af svigerfaderens skånske gårde. Sine skånske ejendomme måtte han dog afstå til sine børn ved indgåelsen af sit andet, sene ægteskab, men vandt til gengæld gennem Maren Juel mere gods i Vestjylland (Rybjerg og Handbjerg Hovgård) samt gården Blidstrup på Mors. Trods sin rigdom – hans lån til kronen under 7-årskrigen hørte til de største der blev ydet af nogen adelsmand – gjorde R. sig ikke stærkt gældende i det offentlige liv. Han var lensmand på Silkeborg 1557–1560. Under 7-årskrigen gjorde han tjeneste i den jyske fane og førte flere gange kommandoen over den i chefen Frants Banners fraværelse. Han blev såret i slaget ved Svarteraa 1565. Hans enke måtte kæmpe med stigende økonomiske vanskeligheder og døde forarmet. Forældre: Axel Nielsen R. (1472–1551) og Birgitte Lauridsdatter Knob (1490–1551). Erik R. gift 1. gang vistnok 1556 med Margrethe Ulfstand, død senest 1582, d. af Børge Jensen U. til Glimminge og Örup (død 1558) og Margrethe Tygesdatter Krabbe (1512–1602). Gift 2. gang 1583 med Maren Juel, død 7.mai 1624 på Handbjerg Hovgård, d. af Iver J. til Stubbergård (1494–1556) og Mette Munk (død 1589). – Bror til Folmer Axelsen R. Kilder: Breve til og fra Herluf Trolle og Birgitte Gjøe, udg. G. L. Wad II, 1893. A. Heise i Pers. hist. t. 2.r.VI, 1891 118–25.	Axelsen Rosenkrantz, Erik (I7179)
5403	Erik ble gift første gang med enke Gjertrud på Hammer og overtok da gården. De fikk 2 barn. Gjertrud døde i 1716 og Erik giftet seg året etter med Gjertrud Persdatter fra Høghstu, Børsøra (født 1685). De får 4 barn. Hun døde i 1736 og Erik i 1746.	Family: Erik Jensen, "Hammer" / Gjertrud Ellevsdatter Kirkvold, "Hammer" (F2558)
5404	Erik Blix fikk 25.oktober 1607 - forleningsbrev paa Antonii præbende - (NRR IV s.234), og 29.oktober 1625 ble han fritatt for skatt i fredstid fordi han var bosatt ved allfarveien over Dovrefjell (NRR V s.497). (Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift sier år 1609) Han fikk bevillingen stadfestet 4.august 1627 (NRR V s.613). Han bragte Almuen, der i forrige Tider var grov og haard, til et mere sædeligt Levnet, hvorover han vel paadrog sig adskillige Trætter, men visse faldt ud til hans Fordeel. Det henger et epitafium med en lang latinsk minnetavle over han i Oppdal kirke.	Lauritsen Blix, Erik (I2774)
5405	Erik Bonæsvold og Maritte Aunumb	Olsen Bonæs, Iver (I6459)
5406	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I3863)
5407	Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov. Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.	Eriksen av Danmark, Erik "Erik 2" (I4833)
5408	Erik Engelsen paa Ladegaardsøen 49 aar.	Engelsen Hovin, Erich "Ladegaardsøen" (I11590)
5409	Erik Estensen ble i 1740 gift med enken Marit Halvorsdatter på Presthus og ble med det bonde på Presthusgården.	Estensen Solberg, Erik (Erich) "Præsthus" (I1676)
5410	Erik fikk to barn med den norske prinsessen Ingebjørg Håkonsdatter: 1. Magnus 5 Eriksson Smek av Sverige (1316–1374), norsk konge 1319-1355, svensk konge 1319-1371. Først var mor Ingeborg ledende i formynderregjeringen til umyndige Magnus, men misnøye fra 1322-23, og styret ble overtatt av råd. I Norge i 1323 av drottsetet Erling Vidkunsen. I 1332 ble Magnus myndig. Han oppholdt seg mest i Sverige. Meningen var at hans yngste sønn Håkon skulle overta Norge. Inntil da skulle riksråd styre landet. Stormennenes misnøye i Sverige førte til at Magnus måtte dele kongeriket 1357 med sønnen Erik (d.1359). I 1365 ble Albrecht av Mechlenburg tatt til svensk konge, og fanget Magnus, som satt fanget til 1371. 2. Eufemia Eriksdatter (1317–1363/1370), gift med hertug Albrecht den store av Mecklenburg (1318–1379). I Annales Lubicenses framgår det at en datter av riksrådmedlemmet og marsken (marskalk) Torgils Knutsson – marscalei (regis) filia var hustru til hertug Erik – Erico duci – men at dette ekteskapet ble oppløst for at Erik skulle kunne gifte seg med Ingebjørg Håkonsdatter. Det er sannsynlig at den unge Erik ble giftet bort med Torgils Knutssons datter i et dobbeltbryllup kort etter 2. desember 1302, altså samtidig med broren Valdemar Magnusson ektet en annen datter av Torgils ved navn Kristina. Det er også trolig at brødrene skilte seg fra Torgils’ døtre ved et senere tidspunkt etter at Torgils falt i unåde. Det er kjent at Valdemar skilte seg fra Kristina den 9. desember 1305 (Annales Lubicenses 1305, MGH SS XVI, sida 419). Sammen med Knut Porse søkte Ingeborg å sikre seg Skåne som privat besittelse, men da fratok riksrådet i Norge/Sverige henne makta.	Family: Eirik Magnusson / Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter (F5476)
5411	Erik flyttet fra Soknedal.	Olsen Dragset, Erik (I13131)
5412	Erik Gagge ble født ca. 1450 i Skåne, sønn av Henrik Gagge & N.N. Eriksdatter Bing. N.N. Hansdatter ble født 14... på Bidstrup (også kalt Skjern) hovedgård i Houlbjerg herred, datter av Hans Eriksen (Jordbjerg slekten) og Marine Henningsdatter Podebusk. Av en uekteskapelig forbindelse fikk de Jørgen Gagge (født ca. 1480) og kanskje den Henning Gagge som nevnes under feiden med svenskene i 1501. Erik Gagge blev gift ca. 1485 med Margrethe Rud. De fikk følgende barn: 1. Claus Gagge til Rydsgård (Ljunits herred) og Bjellerup (Torne herred) (født ca. 1490 død 1554). 2. Margrethe Gagge til Tågelykke (født ca. 1500 død 1577). Erik Gagge var væpner, det er ikke sikkert om han arvet farsgården Fårebæk, eller hvor han bodde. Han døde omkring år 1500.	Andersen Gagge, Erik "til Stostrup" (I7200)
5413	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17640)
5414	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Erik Jonsen Sørmoen, "Gullsetvelten" / Berit Jonsdatter Digre (F5873)
5415	Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest). Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg. Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København. Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark. Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen. Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse. Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette. Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon. Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status. De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres. Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget. Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn: 1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark. 2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark. 3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321). 4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316). 5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283). 6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283). 7.Valdemar Eriksson (død 1304).	Kristoffersen av Danmark, Erik "Erik 5" (I12609)
5416	Erik Magnusson, hertug av Södermanland 1303. Erik ble født ca. 1282, døde i fangenskap på Nyköpingshus den 16. februar 1318, og ble begravd i Storkyrkan i Stockholm. Han er skildret i riddertidens ånd og stil i Erikskrøniken, en rimkrønike som etter alt å dømme ble ferdigstilt rundt 1320/21. Erik var sønn av kong Magnus Ladulås og Helvig av Holstein. Han ble gift med Ingebjørg Håkonsdatter, datter av Håkon 5 Magnusson og dronning Eufemia. Erik og Ingebjørg fikk sønnen Magnus Eriksson og datteren Eufemia Eriksdatter. Førstnevnte ble valgt til konge over Norge og Sverige i 1319. Erik ble tidlig mer populær enn sin eldste bror kong Birger Magnusson, som arvet den svenske kronen etter farens død i 1290. Erik ble ansett både som mer dyktig og mer intelligent enn sin bror kongen. Han var også modig og ærgjerrig, og hans sosiale egenskaper skaffet ham mange tilhengere. Som opposisjonell til sin bror kongen fikk han støtte av sin andre bror Valdemar Magnusson. Kong Birger fryktet med rette for sine brødre og deres planer. Han tvang dem til å signere et dokument i 1304 for å gjøre dem mindre farlige. Brødrene flyktet deretter til Norge, men i 1305 ble brødrene igjen forsonet med kongen og fikk tilbake hertugtitlene sine. Erik planla å velte Birgers marsk Torgils Knutsson som sto i vegen for hans egne planer. Ettersom presteskapet var i opposisjon til marsken ga de sin støtte til Erik og klarte å presse den svake Birger til å henrette Torgils Knutsson i 1306. Ikke mer enn et halvt år senere, i september 1306, befant Birger selv seg i fengsel, innlåst av sine to brødre som deretter tok kontrollen over Sverige. Birgers svoger, Erik Menved, kom med en hær for å støtte Birger. Kong Håkon av Norge var derimot blitt bundet til de yngre brødrene, og Erik spesielt. I 1308 ble Erik og Valdemar tvunget av den danske kongen til å løslate Birger, men under ydmykende betingelser. Da Birger var fri søkte han støtte i Danmark og striden begynte på nytt. Ved at Erik inngikk en fredsavtale med Danmark som ble holdt skjult for kong Håkon mistet Erik den norske kongens tillit. Kong Håkon krevde Konghelle tilbake, men Erik nektet. Erik hadde landområdet Båhuslen og Konghelle i enden av Oslofjorden som han på en eller annen måte hadde fått av den norske kongen under sitt opphold. Han hadde også fått Varberg slott og nordre Halland av Håkon Magnusson, som i sin tur hadde fått det av den danske greve Jacob Nielsen. Men i 1308/1309 var han i ferd med å miste alt til Norge. Det brøt ut krig med Norge og Erik i 1309, og Danmark stilte seg på Norges side. På grunn av sine strategiske evner maktet Erik å ri av stormen, og beseiret nordmennene og deretter danskene som nådde Nyköping i 1309. Erik angrep Norge og gjenerobret Båhuslen og Konghelle. Striden endte med en fredsavtale i Helsingborg hvor Sverige ble delt mellom Birger og hans to brødre, hertugene Erik og Valdemar. Erik mottok Västergötland|Vestergøtland, Dalsland, Värmland og Kalmar foruten også nordlige Halland som len under Danmark, og han lovte å overlate Konghelle tilbake til Norge. Til tross for at Erik aldri tilbakeførte Konghelle til Norge, og brøt alle sine løfter til den norske kongen, klarte han likevel få hans godkjenning for ekteskap. Forklaringen kan være at kong Håkon var blitt en noe desillusjonert mann som så at det han hadde kjempet for bare glapp unna for ham. Dessuten hadde han ingen mannelig tronarvikng. I 1312 giftet Erik seg med den 11 år gamle Ingebjørg Håkonsdatter i Oslo, og i 1316 fødte hun ham en sønn, Magnus, og i 1317 en datter. Kildene forteller at det ble feiret stort i Oslo da Erik og Ingebjørg hadde fått en sønn — en mannelig tronarving til den norske kronen. Erik hadde nesten maktet å nå alle sine mål: han behersket landområder bestående av deler av de tre nordiske kongedømmer, sentrert rundt kysten av Skagerrak og med Varberg som sete; han hadde en sønn som var arving til kongedømmet Norge, og han var selv de facto hersker av Sverige. Den ambisiøse Erik ble stoppet av list da hans bror Birger, de jure hersker av Sverige, lurte ham til et gjestebud i Nyköping. Der fikk Birger øyeblikkelig Erik og Valdemar arrestert og slengt i fengsel, natten mellom 10. og 11. desember 1317. Ingen vet lenger hva som egentlig skjedde med de to brødrene, bortsett fra at de forsvinner fra historien. De ble enten sultet til døde eller henrettet i løpet av februar 1318. Om maktkampen mellom de brødrene Erik og Valdemar på den ene siden og kong Birger Magnusson på den andre siden, se Håtunaleken. Hele Norden ble opprørte over brødrenes død, noe som fikk mange til å glemme deres ugjerninger og kun huske deres gode kvaliteter. Men Eriks ambisjoner hadde skapt store problemer for Sverige. Borgerkrigen i Sverige mellom brødrene var en av Sveriges mørke øyeblikk. Mange mennesker fra Norge, Sverige og Danmark døde på grunn av deres ambisjoner. Eriks liv ble portrettert positivt i Erikskrøniken, i tråd med riddertidens idealer. Krøniken er trolig skrevet etter initiativ fra blant andre enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter, og ført i pennen av deres felles sekretær herr Tyrgils.	Magnusson, Eirik (I3155)
5417	Erik Must var en meget formuende mann, en formue han dels hadde arvet, dels hadde tilegnet seg med sin 1.hustru. han var eier av betydelige - Jordegods - i Singsaas (Haltdalen) - en dalstrekning som kaltes Forbygden eller Fordalen, samt flere gårder, som tilhørte dette soknet, og som ble samlet så det utgjorde et gods. I 1771 eide han 21 gårder i dette soknet, av skyld 11 daler 1 øre 14 marklag. Godset hadde vid utstrekning, stor skog og 5 sagbruk, hvor det ble skåret en betydelig mengde tømmer til utskipning, og var det eneste egentlige proprietærgods i - Ørke- og Guldalens Fogderi. I 1760 kjøpte han eiendommen Leangen i Strinda, og lot den bebygges, forskjønnes og oppdyrkes. Det var også her han døde. Erik Must ga 20.juni 1783 500 riksdaler til Trondhjems Borgelige Realskole, og skal også ha gitt mye til kirkene. Familien Must hadde sitt gravsted i Tronheim Domkirkes nordre del, men likene ble siden flyttet til et murt gravsted ved Vernes kirke i Stjørdal.	Eriksen Must, Erik (I8611)
5418	Erik Musts 1.hustru var enke etter den rike hollenderen Henrik Meincke i Trindheim.	Family: Erik Eriksen Must / Lydia Manzin, "Must" (F6510)
5419	Erik nevnt som 36 år og oppsitter på Vorkinn i 1664.	Johannessen Vorkinn, Erik (I10711)
5420	Erik og Kari fikk 10 barn på Agerli: 1. Erik, f.1762 d.1773. 2. Bernt, f.1763 d.1848. Gift 1787 med Kari Taraldsdatter Garli (1764-1824). De overtok Agerli-gården og fikk 12 barn sammen. 3. Ingeborg, f.1764 d.1839. Gift 1808 med Hans Olsen Fossum (1775-1828) De var husmannsfolk på Bakkhaugen under Fossum. 4. Ole, f.1766 d.1773. 5. Kjersti, f.1768 d.1838. Ugift. 6. Marit, f.1770 d.1773. 7. John, f.1773 d.1773. 8. Erik, f.1776 d.1851. Gift 1801 med Sigrid Estensdatter Solberg (1778-1831). Bønder på Gullvåg. 9. Ole, f.1778 d.1779. 10. Ole, f.1780 d.1815. Gift 1811 med enke Marit Andersdatter på Vagnild (født på Bræk) (1764-1853). Bønder på Vagnild.	Family: Erik Eriksen Agerli / Kari Biørnsdatter Frøset, "Agerli" (F1015)
5421	Erik Ottesen Orning ble skibshøvedsmann i 1628, og 2 år etter admiral på Bremerholm (orlogsverftet i København). Han var lensherre over Halsnøy Kloster og Hardanger Len 1634-1643, og utnevnte sin svoger Lauritz Johannessen Galte til fogd under seg. I 1644 ble han general-admiral over den dansk-norske flåte. Utenom det jordegods han arvet etter sin far, fikk han med sin hustru en mengde jordegods. Etter hans mors død, ble det krangel mellom Erik og stefarens arvinger om hennes odelsgods. Lagmennene i Stavanger og Bergen fikk i 1633 brev fra kongen om å dømme om hvem som skulle ha godset. Likeledes skulle de dømme om hun hadde hatt rett til å selge eller pantsette godset uten de nærmeste arvingers samtykke. I 1646 er saken oppe igjen, og det er da Eriks sønn Bernt Orning som opptrer. Kilde: Erik Bakkevig, Sunnhordland Slekter.	Ottesen Orning, Erik "til Vatne" (I11428)
5422	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24272)
5423	Erik Pedersen Juel var gift 3 ganger. Hans andre kone het Anne Sørensen og hans tredje kone var Dorthea Henriksdatter Rytter, datter av godseier Henrik Mogensen Rytter på Ytre Stangvik (i Møre og Romsdal). Man ser ikke bort fra at han også var gift en fjerde gang. I et notat, står det at han var gift - flere ganger - men navnet på konene er ikke oppgitt. Hvis det var tilfelle at Kirsten Eriksdatter Blix også var en av konene, er det trolig at hun var den nest siste i rekken. For i sitt ekteskap med Dorthea Rytter hadde Erik en datter Kirsten, f.1658. Det var jo en utbredt skikk å kalle en datter eller sønn i et nytt ekteskap opp etter den forrige avdøde ektefellen. En annen ting som tyder på at Dorthea var den siste kona, er at hun etter Eriks død i 1663 ble gift på nytt året etter med Jesper Lambertsen Balchenborg som hun fikk 5 barn med. Han var sønn av Sunndalspresten Lambert Tønnesen Balchenborg og svoger til salmedikeren Thomas Kingo. Erik Pedersen Gjul brukte Bakken, den største av Gyl-gårdene i Tingvoll. Han var bror av presten i bygda, Anders Pedersen, og etter alt å dømme må han ha vært en rikmann med mye jordegods og stort hushold.	Family: Erik Pedersen Juel, "Juul" / Kirsten Eriksdatter Blix (F1607)
5424	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5734)
5425	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5734)
5426	Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet. Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre. I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale. I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien. Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst): Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh... I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død. Erik ble æret av folket som helgen.	Valdemarsen av Danmark, Erik (I3549)
5427	Erik var leilending på Bjerkenås. Han fikk ugreie med det militære for ikke å ha oppfylt den plikt til soldaterhold, som gården hadde sammen med flere i grenda.	Pedersen Bjerkenaas, Erik (I2421)
5428	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17704)
5429	Erika complementeres for sit smukke bord og gode mad, du for god vin! L. Kj. C. og E.! Tak for sidst. Sov til toget gik, men siden ikke. Gik kl. 1/2 8 efter toilette og mad på skolen til 8.10, manuducerte fra 5-7 og talte siden sammen konktorer, en noget anstrængende dag, men det gik dog bra. Hanna kom vel hjem (?) idag. Hilsen fra os alle til eder alle, specielt Therese. Eders L. Venligste hilsener fra svigerinden.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
5430	Erika complementeres for sit smukke bord og gode mad, du for god vin! L. Kj. C. og E.! Tak for sidst. Sov til toget gik, men siden ikke. Gik kl. 1/2 8 efter toilette og mad på skolen til 8.10, manuducerte fra 5-7 og talte siden sammen konktorer, en noget anstrængende dag, men det gik dog bra. Hanna kom vel hjem (?) idag. Hilsen fra os alle til eder alle, specielt Therese. Eders L. Venligste hilsener fra svigerinden.	Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
5431	Erika måtte flykte med sine 6 barn da den 2.verdenskrigen gikk mot sin slutt, og Tyskland måtte trekke seg tilbake. Hun flyktet til Neustrelitz, hvor hun fikk lærerinnepost.	Hiorth, Erika Marie Normann "Lowag" (I1150)
5432	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1097)
5433	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Berit Marie Sværen, "Reitan" (F15)
5434	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Berit Marie Sværen, "Reitan" (F15)
5435	Eriks uekte barn: Ole, f.1801. Berits uekte barn med Erik Joensen Hustøft): Joen, f.1807 d.1825. Druknet i Gaula ved Nyhushølen i Melhus. 2 hester strøk også med. Felles barn: 1. Marit, f.1809 d.1884. Gift 1829 med Jens Olsen Fossum (1804-1883). Bønder i Presthus. 2. Siri, f.1816 d.1879. Gift 1850 med Esten Sivertsen Solem (1826-1910). Bønder på Solum. 3. Ole, f.1824 d.1824, bare 5 timer etter fødselen.	Family: Erik Eriksen Presthus / Berit Jensdatter Hoff, "Presthus" (F5333)
5436	Erikstad søndre.	Olsen Houger, Botolf (Baatolf) "Randem" (I9328)
5437	Erkebiskop Olav og broren Ivar donerte i 1473 store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til Nidaros domkirke for en 30-årsperiode. Det skulle imidlertid kreve over 100 år og flere klager før det ble gitt tilbake. Først ved en herredagsdom i 1578 fikk Audun Torsteinsen Aspa endelig dom for at godset tilhørte slekten. Audun var sønn til Torstein Eriksen, og dattersønns sønn av erkebispen Olav Trondsons bror Iver Trondsen. Audun påberopte seg at - nu wor ther jnggenn nermeer odelszborne ther till - enn ham selv. Ved herredagen i Trondheim den 11. september 1578 ble Ivars oldebarn Audun Torsteinsson i Aspa tildømt hele godset som rette arving.	Torsteinsen på Veien (Veidholmen), Audun (I1966)
5438	Erkebiskop Olav og broren Ivar donerte i et brev datert 24.juni 1473, store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til St.Olavs domkirke på Nidaros for en 30-årsperiode etter erkebispens død. I diplomet ble det bestemt at godset ved utløpet av perioden på 30 år skulle tilbakeføres til de rette odelsmenn. Erkebispen døde i 1474. Det skulle imidlertid kreve over hundre år og flere klager før det ble gitt tilbake. Ved herredagen i Trondheim den 11.september 1578 ble Ivars oldebarn Audun Torsteinsson i Aspa tildømt hele godset som rette arving.	Trondsen, Olav (I9104)
5439	Erland sovnet inn på en benk på jernbanestasjonen i Trondheim. Han skulle til broren Alfred, som leide hus på et småbruk på veien fra Hell til Leksdalen (mot Selbu). På denne tiden bodde han hos datteren Ågot og hennes mann Karl Kristian Lorentzen. Utdrag fra Adresseavisen onsdag 22.desember 1943: Funnet død på en benk. I går ble en eldre mann funnet død på en benk utenfor jernbanestasjonen. Han ble brakt til sykehus. En antar at det dreier seg om slagtilfelle. Avdøde het Erland Sivertsen Skrogstad og var 87 år gammel. Fra dødsannonsen i Dagsposten: Trønderen, 27.desember 1943: Vår kjære far, bestefar, oldefar og svigerfar snekkermester Erland Skrogstad døde plutselig den 21.ds 87 1/2 år gammel...	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
5440	Erland var bonde, oppsitter og selveier (telling 1647) som eier av gården Vestre Røtnes. Han satt som eier av denne gården til ca.1654.	Andersen Røtnes, Erland (I15597)
5441	Erland, som har egen snekkerforretning og familie i Nedre Bakklandet 5 i Trondheim, har også gården Vangsmo i Klbæu. Sedvanlig bosted er nevnt som Trondheim i folketellingen i 1900. Her er han snekker og gårdbruker. I tillegg finner vi: Johanna Gerts, fattiglem, bortsat til forpleining af fattigvæsenet, født i Kristiansand i 1830. Randi Olsdatter, tjenestepike, født i Leinstranden i 1883. Jordbruksarbeideren Gunder, født 1852 i Selbu.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
5442	Erlig og velbyrdig Mand Peder Due til Maibierregaard.	Due, Peder (I7186)
5443	Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død. Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264. Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater". I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid. Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene. Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk.	Alvsen på Tornberg, Erling (I4362)
5444	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Astrid Elisabeth Rode, "Nypan" (F9179)
5445	Erling Rønneberg var en norsk motstandsmann og lokalpolitiker for Arbeiderpartiet som senere ble rådmann i Ski kommune. Av utdannelse var han lektor. Han kom til Ski kommune i 1950 som lektor på Sørmarka folkehøyskole, hvor han senere også ble rektor. Han var ordfører i Ski kommune fra 1958 til 1963. Fra 1964 ble han Ski kommunes første rådmann. Denne stillingen hadde han i 27 år og la i denne perioden fram i alt 21 179 saker til politisk behandling i formannskap og kommunestyre. Dette var en ekspansiv periode for Ski kommune, og innbyggertallet ble fordoblet. Som pensjonist brukte Rønneberg mye tid på lokalhistorisk arbeid, og han formidlet opplevelser fra 2. verdenskrig, hvor han deltok aktivt i motstandskampen, til ungdom i kommunen. For dette arbeidet fikk han Ski kommunes kulturpris i 1999. For sin innsats under andre verdenskrig ble Rønneberg tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom. Kilder: Erling Rønneberg, Aftenposten, 9. september 1983, s. 9. Georg Stub: Nekrolog i Aftenposten kultur 17. juli 2008 side 13.	Rønneberg, Erling (I14735)
5446	Erling Skjalgsson var høvding, kalt Rygekongen. Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger. Hans far kalles Torolv Skjalg (skjalg betyr skjeløyd). Morens navn er ukjent. Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger. Han kan ha vært gift 2 ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om. Erling ektet kong Olav Trygvasons søster Astrid i 997 og fikk alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes i len, mot å støtte kongen i kampen for kristendommen. Derimot avslo han, ifølge Snorre, å motta jarletittelen og ville bare kalles herse som sine fedre. Erling på Sola var en meget rik og som svoger til kong Olav Tryggvason var han blant Norges mektigste menn. Han skal ha hatt 30 treller ifølge Snorre. I skaldekvad kalles han - hordenes vokter (vorðr Horða) - og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster. Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde 6 barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson, som var gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter. Hun var datter av Ladejarlen Svein Håkonsson. Skjalg Erlingsson. Sigurd Erlingsson. Lodin Erlingsson. Tore Erlingsson. Ragnhild Erlingsdatter, som var gift med Torberg (Torgeir) Arneson. De hadde datteren Tora Torbergsdatter. Tora var kong Harald Hardrådes medhustru og var mor til kong Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson. Geirtrud Erlingsdatter, som var gift med Torbergs bror Arne, ble han stamfar til Bjarkøyætten (se for øvrig Arnmødlingætten). Hans mannsætt, sønnen Aslak og hans etterkommere, levde som mektige høvdinger på Sola i over 100 år etter hans død. Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane. Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige. Bosted? Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, så han kan ha flyttet til Sola senere. Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola, som en setegård eller hovedgård. De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde øst på Sola. Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst. Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i byen. Teksten på gammelnorsk er - til bæjar - som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst. Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling. Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som kong Olav kontrollerte på Østlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert. Erling Skjalgsson fulgte kong Olav Trygvason til Vendland før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget, som fant sted i år 999 eller 1000. Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død. I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter. Under jarlene styrte han sin landsdel uavhengig - Rygekonge - men inngikk etter Eirik jarls Englandsreise forlik med Svein jarl, og kjempet for ham mot Olav Haraldsson. I den legendariske Olavssagaen og i Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane. Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud. Erling skal ha kjempet for Svein jarl mot Olav Haraldsson ved Nesjar våren 1016. Selv om noen av sagaene hevder det, ser det ikke ut til at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt. Etter nederlaget forlikte Erling seg med kong Olav og beholdt sin mektige stilling på Vestlandet, nå som kongens lendmann. Tross forliket kom han aldri i noe godt forhold til Olav Haraldsson, og etter drapet på Erlings slektning Asbjørn Selsbane ble de personlige fiender. Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings 3-menning, Aslak Fitjaskalle. Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt han med kong Olav og søkte isteden tilknytning til kong Knud i England. Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse. I 1027 sluttet Erling seg til danekongen Knud den mektige og sendte sine 2 sønner til England. Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet. I 1027 eller 1028 var det et slag mellom den mektige Erling Skjalgsson og kong Olav Haraldsson og Aslak Fitjaskalle. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21.desember - men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i Flokkr om Erlingr Skjalgsson. De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som - der var en hard kamp utenfor Tungenes (vers 2) - Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes (vers 3) - og - etter kampen her ved Utstein (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden. Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn. Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: Nå hogg du Norge ut av hånden min, og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting. Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk. Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De to siste hadde datteren Tora, Harald Hardrådes medhustru. Om minnesteinen: Den er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst: ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF. Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav. Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum. Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset. En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus. Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag. Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild. Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden. Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt 90 frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han 200 mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom. Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst. Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi - Konge mellom jarlar - har fått en spekulativ karakter. Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers: Brede seil over Nordsjø går; høyt på skansen i morgnen står Erling Skjalgsson fra Sole, - speider over hav mot Danmark: Kommer ikke Olav Trygvason? Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894. Torgrim Titlestad har i boka - Vikingkongen - laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært. Litteratur: Anders Bærheim: Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet, Stavangeren, 18.januar 1958. Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29.april 1862. Anton Espeland: Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola. Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8. Marius Skadsem: Ætti Skjalg. Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36. Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745. Kr. Harestad: Erling Skjalgsson i Stavanger, Stavanger Aftenblad innlegg datert 4.juni 1968. Egil Henriksen: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996). N.J. Hjelmesæth: Erling Skjalgssons langskipstuft? Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80. Claus Krag: Erling Skjalgsson i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000. Jan Hendrich Lexow: Omkring Erling Skjalgssons minnekors. Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992. Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11.mai 1992 Kristian Lexow: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 17.februar 1998. Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000. Aslak Liestøl: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok 1953. Carl J. S. Marstrander: Runekorset i Museparken i Stavanger. Stavanger Museums årbok 1945. Joh. B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 20.juni 1962. Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29.april 1992. Marius Skadsem: Ætta til Erling Skjalgsson. Lagnaden 1941, side 21-23. Lagnaden 1942, side 143-146. Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010. Torgrim Titlestad: Stavanger 1000 år i august 2000, Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.februar 1999 Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000. Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002. Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006. Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934. Arthur Tønnesen: Erling Skjalgsson og Sola, Stavanger Aftenblad innlegg datert 13.juni 1968. Alf Ådnøy: Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson, Stavanger Aftenblad, 13.oktober 1956.	Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
5447	Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204. Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg. Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet).	Magnussen, Erling (I4835)
5448	Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete. Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340. Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk utpå å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler. Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død. Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland. Omkring denne tiden, førstehalvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.Den svensk-norske kongen, Magnus 2 Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson. Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier. Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.	Vidkunsen på Bjarkøy, Erling "på Giske" (I3619)
5449	Erna Lorentzen fortalte at når Martin kom på besøk til Hommelvik, så hendte det at han lå under frukttrærne i hagen, og plukket frukt og bær for å ha med seg hjem. Han pleide å bake brød for dem mens han var der, og Erna fortalte at hun var imponert over hvordan han bakte et brød med hver hånd. Når han reiste hjem fikk han skråtobakk av svogeren Oskar, og noen kroner i reisepenger.	Hugaas, Martin Karelius (I1157)
5450	Erna skriver til sin tante Ruth i Chicago den 23.august 1936: Kjære tante Ruth! Nu har Mor skrevet om alt så jeg har ikke så meget å skrive om. Hvordan er det med dere, dere er vel friske. Ja nu er det ikke lenge til dere kommer, håber tiden går hurtig å at alle får være friske. Far har nu lagt en tid for gikt men vi får håbe han blir frisk å får komme åp snart igjen. Rigmor Randi og jeg skal reise en tur til Bergen i neste uke du vet billeten går ut den 6te januar å da må jeg passe anledningen. Jeg fikk en pakke fra Gusta i forige uke, der var alt det jeg trengte til reisen, 3 par sko et par strømper en strømpeholder forklæ å to bokser, en badedrakt å en badehette å en veske. Jeg gleder mig til vi skal reise til Bergen, Mor har skrevet til fru Berg å vi skulde få ligge der. Torsdag er første gangen Far ikke henter pengene sine selv, pappa skal gå å hendte den for ham å da skal han være her en stund å hjelpe Far med forskjellig. Hvordan likte du bildene, å hvordan synes du han ser ut, han er hos far vær dag om eftermiddagen. Håkon er her nu å, han sitter bare å gjør narr av mig. Han ber mig hilse. Ja nu har jeg ikke mere å skrive om denne gang. Hilsen fra Erna. Jeg skal hilse fra mor å far.	Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)