Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 5,551 to 5,600 of 16,358

#	Notes	Linked to
5551	Etter krigen ble både William og Ruth Eva sendt til Sverige for - å fetes opp - gjennom Föreningen Rädda barnen / Foreningen Norden. Begge ble plassert hos - fosterfamilier - i Vrena i Nyköpings kommun. William ble plassert hos Tekla og Einar Åberg i Solhaga, mens Ruth Eva ble plassert hos Linnea og Sven Andersson i Solliden. Oppholdet var på 5 måneder. De kom hjem 12.mars 1946. I mars/april 2021 skrev Siv Johansson, datter til Linnea og Sven om sine minner fra Ruth Evas opphold og kontakt videre i livet: Hej Tor Kristian! Jag minns en del av vintern 1945 när Rut Eva och William var hos min och vår grannes familj för att få leva lite gott i Sverige några månader. Jag var ensambarn och Rut Eva var som en lillasyster. Hon var så söt och glad och omtyckt av alla. Det var så härligt att få skämma bort henne litet. Mina föräldrar var världens finaste människor. Jag vet inte om Rut Eva hade några minnen från den här tiden, hon var ju så ung och jag vet aldrig att jag frågade henne om det. Vår familj fick en fin brevkontakt med dina morföräldrar. Efter freden blev vi inbjudna till Oslo och då vi hade möjlighet att åka, tackade vi gärna ja. Den 11 augusti (samma dag som Hirochimabomben föll) for vi med tåg från Vrena via Charlottenberg till Oslo. Jag var bara 10 år men minns det nästan som idag. Vilket äventyr! Jag satt som klistrad vid kupèfönstret. I Oslo blev vi så varmt välkomnade. Sen följde en vecka som jag minns nästan dag för dag. Vi fick nog se allt vad Oslo hade att erbjuda: Holmenkollen med Frognesätern, Frogneparken, Akers brygga, Kongen och Dronningen, Karl-Johan och mera. Jag blev helt förälskad i Oslo och Norge och det var säkert grunden till att min man Hans och jag med eller utan barn tillbringat många, många semestrar i ert vackra land i de flesta fall med husvagn. Två gånger har vi kommit från Sverige via Riksgränsen och flyttat oss söderut den ena gången via Lofoten och runt södra kusten. Ja det finns så många minnen... Jag blev så glad när jag såg att ni hade er hytte kvar. Vi har ju fått besöka den, första gången tillsammans med min mamma och pappa och våra två äldsta barn, som då var små och senaste gången tror jag var 1986 då vi då vi hade vår lillpojke Jan, född 1972 med. Utsikten från hyttan glömmer man aldrig. 1986 tror jag var sista gången jag träffade Rut Eva. Vi hade nog brevkontakt en tid efter men sedan kunde jag inte få tag i henne. Jag trodde jag hade alla brev kvar men kan inte finna dem. Dom borde finnas eftersom jag sparar allt. Minns du när du var på besök i Sverige? Jag har bilder från 1978...	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
5552	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
5553	Etter krigens slutt, og etter at familien hadde flyttet til Sorgenfrigata, fikk Ruth arbeidsoppdrag som hushjelp og kokkerske for noen finere amerikanske familier i Oslo. Ved siden av å være husmor i sin egen husholdning, laget hun også mat for disse familiene og serverte i selskaper. Hun hjalp også til med annet husarbeide, barnepass, sying m.m. Familier hun arbeidet for kan nevnes: Fra omkring 1946-1947, familien O'Donnell. Direktøren for Moore-McCormack-rederiet, hvor Einar arbeidet, het Frank O'Donnell. Han var amerikansk, og bodde med kone og 4 døtre (Sandra, Jean, Kathrine og Maureen) i et stort gammelt tømmerhus i Fritjof Nansens vei 1 på Lysaker. Her begynte Ruth å arbeide med rengjøring, barnepass, diverse husarbeid og med matlaging og servering i store selskaper. Dette helt fram til O'Donnells flyttet til Stockholm noen år senere. Siden flyttet de tilbake til Amerika. Ruth Eva var innom og besøkte dem der når hun var der i 1968. Ruth begynte først å jobbe for en onkel av Gunnar Christensen som bodde et kvartal lenger ned i Sorgenfrigata, omkring 1947-1948. Hun drev med søm, husarbeid, rengjøring, matlaging og servering i selskaper. De hadde hadde også en voksen datter som Ruth hjalp til hos også. Dette var fra omkring 1949-1950. Gjennom disse ble hun kjent med faren til Gunnar Christensen, og begynte å jobbe for dem på Smestad fast 1-2 ganger i uken. Mye de samme oppgavene som for Christensen-familien i Sorgenfrigata, i tillegg til å passe huset deres når de var bortreist. Dette pågikk så lenge foreldrene til Gunnar Christensen levde. Mor Christensen var russisk er det blitt fortalt. Etter at foreldrene døde, solgte Gunnar Christensen huset på Smestad. Gunnar dro til Amerika, der han giftet seg med sin Betty (født i Chicago). Da de kom hjem til Norge igjen, fikk Ruth arbeid for dem i deres leilighet på Majorstua (Hoffsveien). Det ble både husarbeid og barnepass, og datteren Ruth Eva var også med som barnepike for Christensen-barna, John Gunnar (Tøffi), Mette og Anne (kalt Ann). Senere flyttet denne familien Christensen til Melkeveien 21 på Vettakollen, men Ruth fortsatte å ta arbeidsoppdrag for dem i mange år til, helt fram til slutten av 1970-tallet. Ruth laget i stand store middager til deres selskaper, sydde for dem og passet barna, ja, det var ikke mye hun ikke gjorde i huset deres. Det var mang en sommeruke som familien Skøien nærmest bodde på Vettakollen, mens Christensens var på en av sine reiser til Amerika. Av Christensen-barna ble Ruth kalt - mamma Skøien - mens Einar ble kalt - pappa Skøien. De satte stor pris på den arbeidsomme familien Skøien. Datteren Ruth Eva også etter hvert med på flere av arbeidsoppdragene, ikke bare som barnepike, men hjalp til med servering i selskapene. Ruth Eva ble godt kjent med flere av familiene som Ruth jobbet for. Mang en gang ble Anne Christensen med til hytta i Sande, som Ruth og Einar bygde i 1961-1962. Siste gangen Ruth og Ruth Eva serverte i et selskap hos Christensens på Vettakollen, kalte Gunnar de 2 inn til selskapet. Blant sine venner som satt rundt middagsbordet, holdt han en pen tale for Ruth - mamma Skøien - og takket for alt hun hadde gjort for familien i mange år. Hver jul kom Gunnar Christensen til familien Skøien med julegaver, ikke bare til Einar, Ruth og Ruth Eva, men også til Ruth Evas sønn, Tor Kristian. Ved bisettelsen av Ruth 3.september 1984, lå det en bårebukett fra familien Christensen. Det var et nydelig hjerte av gule og hvite blomster, og på sløyfen sto det: Takk for alt mamma Skøien.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
5554	Etter Kristiania Handelsgymnasium reiste Hans Andreas til utlandet for videre utdannelse. Bl.a. var han ansatt i 5,5 år i La Compania de Maderas i Santander i Spania, siden 7 år som reisende representant for eksportfirmaet Storm & Bull Ltd., Oslo, med reiser i Europa og Nord- og Vest-Afrika (trelast). Deretter kontorsjef i tekstilfirmaet Odd Strøm & co., Oslo. Startet i 1935 eget firma i Oslo med agenturer og kompensasjonsforretninger. Kilde: Blakstad i Asker. Gården og slekten, av Sigurd Engelstad, 1958.	Breien, Hans Andreas (I16540)
5555	Etter Lars' død i 1730 ble gården Østre Voksen delt mellom enken, Haakinna Jochumsdatter, og barna. Hun døde i 1733 og hennes part ble også oppdelt. Eldstesønnen Christen Larssøn døde ugift i 1737, og hans part ble delt mellom de andre søsknene. Broren Jochum Larssøn samlet etterhvert gården i sitt eie. Enken etter Jochums onkel Carl Christenssøn, Anna Evensdatter, som eide en del av Voksen - Vestre Voksen - avsto sin del til Jochum 14.mars 1745 mot en løsningssum av 1.200 riksdaler. Annas nye ektemann, Stener Hanssøn Sogn, solgte resten av partene i Vestre Voksen til Jochums sønn Lars ved skjøter 30.april 1762 og 24.august 1768. Jochum Larssøn overdro Østre Voksen ved skjøte 21.oktober 1794 til sin eldste sønn Lars Jochumssøn. Lars Jochumsen delte imidlertid gården mellom sine 2 sønner, Jon og Lars Larsønner, ifølge skjøte datert 17.august 1801.	Larsen Woxen, Jochum (I15904)
5556	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19919)
5557	Etter Middelskole, tegneskole, utdannet som treskjærer. Styrmanns- og radiotelegrafisteksamen. Var før krigen trafikkflyger, reiste juli 1940 til Grønland i værvarslingstjeneste, kom til Canada kort etter og trenet til militærflyger. Fra 28.juli 1941 jagerflyger ved den norske 331 (N) skvadronen. Den ble etablert 21.juli 1941 på RAF-stasjonen Catterick i Yorkshire. En ren norsk avdeling under norsk flagg. Tjenstegjorde i jagervingen 1941, på kurerruten Stockholm–Skottland fra 1942. Omkom ved flyulykken på Kinnekulle 28.august 1944. Gravlagt på Vestre gravlund. Krigsmedaljen med stjerne, Haakon 7.s 70-årsmedalje og Commended for valuable Service in the Air.	Hiorth, Alf Kristian (I17801)
5558	Etter middelskoleeksamen 1897 dro Lorentz et par år til sjøs. Meningen var å bli sjøoffiser, men dette ble gitt opp.	Hiorth, Lorentz Lassen (I996)
5559	Etter middelskoleeksamen i Levanger 1901, bodde hun hjemme hos familien i Levanger til farens død, da hun fulgte med familien på flyttelasset til Kristiania. Her begynte hun å arbeide som kontordame. Registrert med - Kontorpost i en Exportf. - under folketellingen i 1910 i Kristiania.	Hjorth, Hedvig Fredrikke (I1000)
5560	Etter middelskolen reiste Alexander Brinchmann til Stavanger for å studere ved byens lærde skole. At han reiste akkurat til denne skolen har nok sammenheng med at en av hans tidligere lærere, overlærer og betyrer av Molde Middelskole Hans Julius Hammer, var blitt rektor i Stavanger. Alexander, som satte stor pris på Hammer, skrev i - Inbydelsesskrift til den offentlige Examen i Juni og Juli 1862 ved Middel- og Realskolen i Molde - blant annet: Den forkjærlighed, jeg allerede fra mine tidligste Skoledage havde næret for de sproglige Fag og som fornemmelig var vakt til Bevidsthed ved Rektor Hammers Undervisning. Etter 1 år ved Stavanger lærede skole reiste Alexander videre i 1842 til universitetet i hovedstaden, hvor han tok eksamen artium (karakter laudabilis) i august samme år.	Brinchmann, Alexander (I32)
5561	Etter noen år i Trondheim kom han tilbake og ble husmann i plassen Myra under Asp i Egge. Kristian hadde i mange år arbeid ved brenneriet på By.	Olsen Bruem, Christian (I14037)
5562	Etter Olav Håkonsens død i 1387 var Jon Havtorsen av Sudrheims sønn Håkon på tale som konge i Norge. Men det ble ikke slik at han fikk denne tittelen.	Jonsen på Sudrheim, Håkon (I2582)
5563	Etter operasjon på Sentralsykehuset i Akershus, ble Anders sent på rekreasjonssted i Halden for å trene opp benet igjen.	Johansen, Anders Sigurd (I6)
5564	Etter Paul Pederssøn Mangleruds død gikk gården Øvre, eller Lille, Prinsdal til Peder Cudrio ved auksjonsskjøte 20.oktober 1752. Etter Peders død i 1765 gikk gården til hans enke, Karen Hofgaard. Ved høyesterettsdom 1.mai 1769 ble generalkrigskommissær Johan Brøcher, sønn etter en tidligere eier, tildømt gården til odelsløsning.	Casparsen Cudrio, Peter (Peder) (I2873)
5565	Etter Rolf Sørums død i 1689 overtok hans 2 eldste sønner, Clemet og Ellef hver sin halvdel i Østby med lille Tranås. Clemet døde i 1719. Hans eneste sønn, Svend, kom ikke til å overta gården. Svend tjente hos sin onkel Ole på Jørenrud frem til 1739, da han giftet seg med datteren på gården Langeli, og flyttet dit. Ellef overtok i 1719 også den del som broren hadde arvet, så han ble eneeier. Ved siden av Østby med lille Tranås eide han også Tranås, kjøpt i 1725, Kvillese, kjøpt i 1715, 1/4 skippund i Tømt, kjøpt i 1728, Hjell, kjøpt i 1710, og Bjastad, kjøpt i 1720-1734. Ellef døde i 1735, og jordegodset ble solgt på offentlig auksjon.	Svendsen Østby, Rolf "Sørum" (I24983)
5566	Etter Rolf Sørums død i 1689 overtok hans 2 eldste sønner, Clemet og Ellef hver sin halvdel i Østby med lille Tranås. Clemet døde i 1719. Hans eneste sønn, Svend, kom ikke til å overta gården. Svend tjente hos sin onkel Ole på Jørenrud frem til 1739, da han giftet seg med datteren på gården Langeli, og flyttet dit. Ellef overtok i 1719 også den del som broren hadde arvet, så han ble eneeier. Ved siden av Østby med lille Tranås eide han også Tranås, kjøpt i 1725, Kvillese, kjøpt i 1715, 1/4 skippund i Tømt, kjøpt i 1728, Hjell, kjøpt i 1710, og Bjastad, kjøpt i 1720-1734. Ellef døde i 1735, og jordegodset ble solgt på offentlig auksjon.	Rolfsen Østby, Ellef (I24984)
5567	Etter sagnet er Lillebudal ryddet av en svenske, Elluf (etter det oldnorske Eilifr), som med kløvhest og kvinne kom vestover fjell og flo og fant det bra her. Dette kan være en forfar til ovennevnte Elluf, eller det er Elluf Boedahl, nevnt fra 1626. I Schatt-Register 1626 er det en Elluf på Boedahl. Han utreder også koppskatten i 1645. Da er det også en Gurie på gården, trolig er hun Ellufs kone. De fikk trolig sønnen Peder Ellufsen sammen. Han ble iallefall den neste bruker på gården. Når det blir betalt kvegskatt i 1657 sitter Gurie som enke på Lillebudal med 12 storfe, 20 sauer og 6 geiter. For det må hun ut med 1 riksdaler 1 ort 8skilling til kongens kasse. Gården Lillebudal, som er blant de som har samme navn som selve bygda, er av de eldste i Budalen. Lillebudal med gårdsvoll på begge dalsider er som en saga av elde, og i gamle dokumenter finner vi navnet tilbake til 1489. Lillebudal ligger på østsiden med jordveien i sør og vestvendte lier, som er bra årviss til fjells å være. Høyden over havet er 550 meter. Det er åpent og frittutsyn mot fjell og flo søretter og mot Nonsåsen i vest, som var solmerke for dagen før urverkenes tid. Sønnavinden er striest på Lillebudal, mens nordvestvinden er mer kastet og har nedbør med seg. Ifølge de gamles formening fulgte det ofte faranger og sykdom med sønnaværet. I det kjølige været fra nord var det mer sunnhet. Navnet er skrevet på noe forskjellig måte gjennom tidene: Lilleboedal - Lillebuedall - Lillebuedahl. I eldre jordebøker har gården stor gjeld til ødegård å være, så en må regne med at de hadde kornavlinger mens det ennå var verneskog og mildere klima. Det er skoglende mot Brandeggen i nordøst. Sør mot Storbudal var det åkerjord og engsletter på begge sider av merkesgården. Her var det fra gammelt av stor ferdsel til og fra bygder sør for fjellet, og i katolsk tid pilgrimsvandring til Hellige Olavsdyrking i Nidaros. Det var derfor hvilesteder for slike farende også i Budalen. Opprinnelig var det en hvilebod, men når ferdselen økte på, noe den gjorde i senmiddelalderen, ble det en hvilebod også lenger sør på flaten. Derav Lille- og Storebudal ifølge historier.	Boedahl, Elluf (I2366)
5568	Etter Schønings avskrift av en forsvunnen kapitelsprotokoll ble han visepastor i Strinda i 1619. Om virksomheten hans her tier kildene. Men vi vet at han var framme da biskop Arreboe ble dømt fra embetet sitt i 1622. Blant klagepunktene mot ham var også at han hadde gitt Salomon Lauritsen Blix rett til gratis befordring av bøndene på en reise gjennom Gauldal, noe som bøndene følte seg forurettet over. Bispen ble imidlertid frikjent for dette. Blix flyttet fra Strinda til Lit i Jemtland.	Lauritsen Blix, Salomon (I2791)
5569	Etter Schønings melding ble han utnevnt 20.september 1624. Her virket han til sin død i 1638. De senere åra var han prost i Jemtlands prosti. Han nevnes noen enkelte ganger i kapitelsboka i sin egenskap av prost. Han gir inntrykk av å ha vært en dyktig mann.	Lauritsen Blix, Salomon (I2791)
5570	Etter sin fars død i 1015 kjempet Jaroslav lenge mot sine brødre om tronen, og søkte støtte i Sverige. Han erobret med hjelp av væringene Kiev i 1019. Han ble storfyrste av Kiev, ektet Olav Skötkonungs datter Ingegerd, og la under seg en stor del av Russland. Under hans styre blomstret kirken, kulturen og den militære makten markant. Under Jaroslavs styre ble den første lovboken for riket utgitt, Russkaja pravda. Han lot også utarbeide kirkelover. Jaroslav og Ingegerd var vertskap for Olav den hellige og hans følge da de dro i eksil til Russland før Olav returnerte til Norge og falt i slaget ved Stiklestad.	av Kiev, Jaroslav "Jaroslav 1" (I3686)
5571	Etter sin første manns død i 1050, ektet Gunnhild danskekongen Svein Estridsen. Dette ekteskapet ble imidlertid oppløst etter kirkens (Hamburgs erkebiskop Adalbert) forlangende fordi Gunnhild og Svein var søskenbarn.	Family: Svein (Svend) Ulvsen av Danmark, "Svein 2 Estridsson" / Gunhild Anundsdatter (F2406)
5572	Etter sin mann, forfatteren Olav Duuns bortgang levde Emma en ensom og tilbaketrukket tilværelse i 3 tiår i deres hjem på Rambergfjellet ved Holmestrand. Her arbeidet og stelte hun i hus og hage i det som hadde vært deres felles hjem. Naboene kunne skimte henne mellom trærne, helst iført svarte klær, og etter hvert fikk hun tilnavnet Den sorte dame. Det sies at hun fremsto som ensom og bitter, så hennes tragiske oppvekst og foreldre som avviste henne satte nok sine dype spor. En gang etter krigen fikk Emma en henvendelse fra morens hjemtrakter med spørsmål om ikke hennes gamle mor kunne få bo hos henne nå som livet gikk mot slutten. Det sies at Emma skrev tilbake og avviste forslaget. Hun svarte med samme mynt.	Møller, Emma Georgine "Nakling" / "Duun" (I11326)
5573	Etter skiftet etter hennes 3.ektemann, satt Dorte igjen med halve gården. Det var den delen som boet eide. Den andre halvparten bygslet eieren på Heni til svigersønnen hennes. Gården ble dermed delt i 2 like store bruk. Hun fortsatte som bruker til 1694.	Håkensdatter, Dorthe "Ask" (I18839)
5574	Etter skolegang ved St.Hanshaugens skole og eksamen artium ved Otto Anderssens skole i 1900 tok han Krigsskolens nederste avdeling og tjenestegjorde som løytnant og lærer for underoffiserer i Harstad og Bardu. Han studerte så ved Høyskolen i Dredsen og krigsskole i Brussel. I 1905 gikk han også i belgisk tjeneste, som offiser i Belgisk Kongo. I 1912 fikk han graden kapteinkommandant i Force Publique du Congo. Han ga seg i 1915.	Krüger, Daniel Schuman (I15946)
5575	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2668)
5576	Etter studiene var han først dommerfullmektig i Namsos 1908-1910, deretter advokatfullmektig i Kristiania og departementssekretær i Kirkedepartementet.	Hoff, Nicolai Johan (I12648)
5577	Etter tiden i Bergen flyttet familien til Tromsø fordi Knut fikk jobb der.	Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
5578	Etter utdannelse ved Norsk Industriskole jobbet Anna lenge i sybransjen.	Thorvik, Anna Borghild "Breivik" (I5349)
5579	Etter utenriksminister Knut Frydenlunds plutselige død i februar 1987, ble Thorvald Stoltenberg ny utenriksminister i Gro Harlem Brundtlands regjering.	Stoltenberg, Thorvald (I2669)
5580	Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare 12 mandater. Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU). Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny Ostpolitik, som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var i strid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen: Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære. I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt. For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som bl.a. utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (Radikalenerlass). Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk Nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte. Den 7.mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler. Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume var blitt arrestert som Stasi-spion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alhoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt Herbert Wehner, som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene - der Herr badet gerne lau - var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og Helmut Schmidt valgte Brandt å gå av. Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene: Helmut, Du musst das jetzt machen. Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt NATO-dobbeltbeslutningen. Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president Robert McNamara Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål (Nord-syd-kommisjonen), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten. I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler Bruno Kreisky med PLO-formann Yasir Arafat. I 1984 møtte han Fidel Castro, og samme år møtte han Deng Xiaoping og Mikhail Gorbatsjov. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med Erich Honecker. Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt. Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av Margarita Mathiopoulos som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid. Den 20.januar 1989 inviterte president Richard von Weizsäcker i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i Villa Hammerschmidt, der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, bl.a. Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Shepard Stone, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Ernst Breit, Karel van Miert, Kurt Scharf, Egon Bahr, Friedbert Pflüger, Basil Mathiopoulos, Hans Katzer, Johannes Rau, Helmut Kohl, Layachi Yaker, Jacques Delors, Ingvar Carlsson, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Franz Vranitzky, Alan Boesek, Georg Leber, Valentin Falin, Rainer Barzel, François Mitterrand, Gro Harlem Brundtland, Mieczys?aw Rakowski, Mário Soares, Hans-Dietrich Genscher og Shimon Peres. Brandt fikk gleden av å oppleve Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen- «Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört - (Det som hører sammen gror nå sammen). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler. Litteratur av Brandt: Skrifter fra eksilåra i Norge 1993 ISBN 8200211797 Erindringer 1990 ISBN 8202124263 Det organiserte vanvidd: våpenkappløp og verdenssult 1986 ISBN 8202105501 URN:NBN:no-nb_digibok_2006110700048 Frihet til venstre: erindringer 1930-1950 1983 ISBN 8202090687 Brev og samtaler 1972-1975 1976 ISBN 8210012096 To fedreland: skrifter i emigrasjon 1967 URN:NBN:no-nb_digibok_2007051604074 To fedreland: skrifter i emigrasjon 1966 Tyskland under Adenauer: (Den tyske forbundsrepublikken) 1954 Berlin og Bonn 1949 Forbrytere og andre tyskere 1946 Nürnberg-Norge-dommen 1946 Krigen i Norge. 1 1945 Krigen i Norge. 2 1945 Oslouniversitetet i kamp 1943 Krieg in Norwegen: 9. April - 9. Juni 1940 1942 Kriget i Norge 9 april-9 juni 1940 1941.	Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
5581	Etter vel et år hos Leif Mathiesen fikk hun tilbud om jobb igjen på Pallas. De tilbød henne mye mer i lønn, derfor takket hun ja til dette tilbudet. Vel tilbake hos Pallas trivdes hun ikke. Hun fikk ikke egen plass, ei heller egen skrivemaskin, men måtte være avhengig av å låne dette av en annen kontordame. Dette gikk ikke i lengden. Da Leif Mathiesen ville ha henne tilbake igjen, var det ikke vanskelig å takke ja til dette tilbudet.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
5582	Etter verkstedpraksis ved Kværner Brug gjennomgikk han 1871-1873 ingeniørstudier ved Chalmerska Institutet i Göteborg.	Hiorth, Fredrik Wilhelm Louis (I9773)
5583	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2668)
5584	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Jan Henrik Knatten Eriksen / Living (F658)
5585	Etter å ha fart til sjøs en del år, sluttet han på sjøen og nedsatte sig som kjøpmand i Haugesund. Han avsluttet etter hvert denne forretningen og flyttet til Holmestrand.	Hytten, Markus Nicolai (Markus Necoloy) (I2025)
5586	Etter å ha giftet seg i 1868, losjerte Rafael og Ane på Skei til å begynne med. Da plassen - Litlenget - ble ledig i 1871, slo de seg ned som husmannsfolk her. De fikk 2 barn. Ane og eldstesønnen døde av tyfus sommeren 1871, og Rafael giftet seg igjen 2 år senere med Serine. Under tiden på Bruemsplassen, drev Rafael som en slags veientreprenør. Det var nesten ikke det veianlegg i prestegjeldet Rafael ikke hadde befatning med, og er flere ganger nevnt i bind 2 av bygdeboken til Sparbu og Ogndal. De 2 sistnevnte ble boende på Litlenget til de i 1893 kjøpte gården Hollås, der de bodde fram til 1900.	Mortensen Fjesetplass, Rafael Edvard "Bruem" (I13965)
5587	Etter å ha gjennomgått Molde Skole og senere Holths Institutt tok han eksamen artium i 1848 med karakteren laud.	Brinchmann, Ludvig (I487)
5588	Etter å ha gått mot sin fars direkte ordre, reiste Merovech, sønn av Chilperik til Rouen med unnskyldning om å besøke sin mor, forelsket han seg i enken Brunhilda. Biskop Praetextatus viet dem for å forhindre en skandale, selv om ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregorius er rask med å bemerke, siden hun var hans tante. Chilperik beleiret dem raskt i kirken til sankt Martin ved murene. Til slutt inngikk han fred med dem, men han tok Merovech med seg til Soissons. I et forsøk på å annullere ekteskapet, fikk Chilperik Merovech klippet og sendt til klosteret i Le Mans for å bli prest. Merovech flyktet i asyl i Sankt Martin i Tours, Gregorius sin kirke (som dermed er et øyevitne til disse hendelsene), og senere Champagne. Han returnerte til slutt til Tours i 578 hvor hans far fant ham og drepte ham.	Family: Merovech / Brunhilda (Brunehaut) av Austrasia (F4803)
5589	Etter å ha jobbet på Skanse-tomta med Ragnar, dro Sverre til sjøs. Først kjørte han på båt i rute innover mot Steinkjer med Fosen D/S, senere kjørte han utenriks, til Hamburg og Amerika. Søsteren Ruth fortalte at det var mens han var på sjøen at Sverre hugget av seg den ene pekefingeren. Datteren Erna mente at han mistet pekefingeren når en luke smalt over fingeren. Visstnok skal skipskameratene hans ha besvimt tvert når han kom opp på dekk med den løse fingeren. Fingeren var kappet av før det øverste leddet. Stumpen han hadde igjen brukte han senere til å skremme unger med. Han puttet den opp i nesen, så det så ut som om han hadde hele fingeren i nesen. Han hadde mye moro av det. Nevøen Per Arne Johnsen fortalte om en gang da Sverre sto vakt i en bod på dokken, så kom en mann og spurte etter telefon, og om det var dyrt å ringe riks. Ja, hvis du stammer så, svarte Sverre. Å kjøre i utenriksfart var ikke helt ufarlig, særlig ikke i årene omkring første verdenskrig 1914 - 1918. Selv om Norge da var nøytralt, hendte det stadig at norske handelsskip ble torpedert og sank med mann og mus. Familien Lorentzen hadde flere ganger opplevd redsel for at Sverre ikke skulle komme hjem igjen. Ved utbruddet av krigen var Sverre ute på sjøen, og de hjemme var redde for torpedering. Mor drømte en natt at sønnen skulle komme hjem igjen, og - morran - etter var han der.	Lorentzen, Sverre (I72)
5590	Etter å ha løst borgerbrev til Skien by, for å drive handel i 1758, hører vi for første gang om ham i forbindelse med at han sammen med Simon og Niels Zachariassen i Porsgrunn i 1759, ble tatt for å ha 256 tylfter tømmer som var underdimensjonert. Dette skulle bety at han allerede i sitt første år som selvstendig drev med trelasthandel i distriktet, selv om nevnte forretning var omdiskutert. Det er også sannsynlig at han samme år bosatte seg i Langesund.	Cudrio, Jacob (I8190)
5591	Etter å ha mistet Hugåsgården flyttet Ingebrigt etterhvert til Trondheim, hvor han står nevnt under folketellingen i 1900: Ingebrigt Hugaas, Hospitalslem f.1822 i Soknedalen, Ekstrahusholdn. på Hospitalsstiftelsen. Han døde på Hospitalet i 1915.	Arntsen Hugaas, Ingebrigt (I1406)
5592	Etter å ha returnert til Norge, skrev Tancred Ibsen en rekke artikler om film og arbeidet med å få støtte til egne filmproduksjoner. I 1927 laget Ibsen i samarbeid med George Schneevoigt en lang dokumentarfilm, en propagandafilm om Norge beregnet på det utenlandske markedet, kalt Norges-Filmen. Han debuterte med spillefilmen - Den store barnedåpen - i 1931 etter Oskar Braatens skuespill, som også regnes for å være Norges første lydfilm. Tross lavt budsjett, kummerlige innspillingsforhold og uprøvd teknologi ble denne ildprøven vendt til stor suksess på kinoer over hele landet. Ibsen og medregissør Einar Sissener lyktes kanskje først og fremst i å motivere skuespillerne, som var hentet fra Nationaltheatrets oppsetning, til bevisst innsats i dette nye mediet. Med sine filmer i 1930-årene startet hans mest produktive tid, og han satte standarden for norsk film og bidro til en bra økning av antall norske spillefilmer mot slutten av denne perioden. Han regisserte da en rekke spillefilmer både i Norge og Sverige. AB Irefilm i Sverige henvendte seg til Ibsen med ønske om en nyinnspilling av filmen - Synnøve Solbakken - i 1934. Etter den svenske produksjonen Synnøve Solbakken, som ble tatt opp i Vågå, og lystspillet - Du har lovet mig en kone! - laget han sammen med regissøren og skuespilleren Ragnar Arvedsson 4 lette komedier for Ire-film i Stockholm, alle lansert i løpet av 18 måneder 1935–1936. I mellomtiden hadde Norsk Film fått sine atelierer på Jar i Bærum, og her ble Ibsen sentral i det som har vært kalt en gullalder i norsk film. Av nazi-regimet fikk Tancred Ibsen tilbud om sjefsstillingen på Nationaltheatret, men han takket nei. I 1943 ble han, som mange andre norske offiserer, arrestert og internert i fangeleir i Polen frem til freden. Filmografi: 1931 – Den store barnedåpen (regi) – Den første norske lydfilmen. 1933 – Vi som går kjøkkenveien (manus, regi). 1934 – Synnøve Solbakken (regi) – Første svenske filminnspilling av Ibsen. 1934 – Op med hodet (regi). 1935 – Kanskje en gentleman (regi). 1935 – Du har lovet mig en kone! (manus, regi, klipp). 1936 – Er vi gifte? (manus, regi). 1936 – Stakkars millionærer (manus, regi). 1936 – Spøkelset på Bragehus (regi). 1937 – Fant (regi). 1937 – To levende og en død (manus, regi, klipp). 1939 – Valfångare (regi). 1939 – Gjest Baardsen (manus, regi). 1940 – Tørres Snørtevold (regi). 1942 – Den farlige leken (regi). 1943 - Som du vil ha meg (maus). 1946 – Et spøkelse forelsker seg (regi og manus). 1948 – Den hemmelighetsfulle leiligheten (regi og manus). 1950 – To mistenkelige personer (regi og manus) – Etter Gunnar Larsens bok om det såkalte lensmannsmordet 1926. Den yngre av gjerningsmennene, som hadde sonet sin dom, anla sak for å få stanset filmen. Et visningsforbud ble stadfestet i Høyesterett. 1951 – Storfolk og småfolk (regi). 1952 - De VI Olympiske Vinterleker i Oslo 1952 (regi) - dokumentarfilm om vinter-OL i Oslo. 1955 - Savnet siden mandag (regi). Inkluderer en del opptak fra To mistenkelige personer (se 1950). 1959 - Kampen om Ørnefjellet (regi og manus). 1960 – Venner (regi). 1963 – Vildanden (regi) - en konvensjonell utgave av farfarens skuespill Vildanden, ble Tancred Ibsens siste. Priser: 1955 – Aamot-statuetten. 1961 - Utnevnt til Ridder av St.Olavs Orden. Bok: 1976 - Tro det eller ei - Selvbiografi med uttrykk for atskillig bitterhet overfor Norsk Film og NRK, som ikke lot ham realisere nye prosjekter og som han mente behandlet den kunstneriske arven etter tre generasjoner Ibsen lemfeldig.	Ibsen, Tancred (I24677)
5593	Etter å ha tatt embetseksamen i juni 1910 var Alexander B. Brekke amanuensis hos distriktslegen i Buksnes, Bugge, og fiskerilege under vinterfisket i 1911 (Steine).	Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
5594	Etter å ha tatt jordbruksutdannelse, tok han 4.april 1890 over gårdsdriften på Aulestad. I sin brukstid forbedret han gården kraftig, bygde nye hus og fordoblet det dyrkede arealet. Faren måtte imidlertid ta gården tilbake i 1901 da sønnen ikke maktet å drive den.	Bjørnson, Erling (I24656)
5595	Etter å ha tatt medisinsk eksamen ved univeritetet i Kristiania, ble han i 1820 ansatt som distriktslege for Søndmøre med Romsdal, og var en tid samtidig konstituert som distriktslege også for Nordmøre. Boligen var i Ålesund. I mai 1821 la Hoffmann fram en plan om et hospital på Sunnmøre, og sendte denne til Romsdals amt. Boforholdene og levevilkårene til folk flest var så dårlige at legehjelp ofte var sett på som bortkastet. Det nyttet lite med medisinsk hjelp når folk flest var så fattige at de knapt hadde nok til mat. Husene deres var små, ofte med bare en stue der de skulle bo, sove, lage mat, spise og arbeide, rom som var mørke skitne og fulle av utøy. Mangel på renslighet og skikkelig stell kostet mange menneskeliv hvert år, bare fordi folk ikke viste hvordan sårskader, rift, blodforgiftning og fordøyelsessykdommer skulle pleies. I stedet for enkle og billige hjelperåd, la de ut penger på dyre legemidler, eller hentet legen lange veier til ingen nytte. Når de så fant ut at dette ikke hjalp, så var det legen som fikk skylden - uagtet Lægens omhyggelige Forsorg - deres eget vanstell brøt ned troen på medisinsk hjelp, og de vendte legen ryggen og søkte trøst hos kvakksalvere og - påtre-kjerringer. Skulle legen kunne gjøre noe for de syke, så måtte han ha et fast bosted i distriktet, helst en egen embedsgård med sykerom - til Pleie af Syge af Bondeklassen, som deri kunde optages. Til embedsgård kunne en gjøre bruk av benefisert gods (et gods som fra gammelt av hørte til et geistlig embete og som innehaveren av embetet hadde inntekt av. Dette var tiltenkt som lønn i det embete), og futen rådførte seg med Hoffmann om saken. Sammen tegnet de en skisse som viste hvordan en slik legebolig måtte se ut. Et offentlig sykehus kunne spare distriktet for store utgifter til reiser og diettpenger til legen, og legeboligen kunne dermed spares inn på kort tid. En god eiendom på Store-Nørve passet godt til en embedsgård for legen, og Hoffmann bød 500 speciedaler for denne eiendommen for sin egen regning. Utlegget kunne han få igjen senere. Hoffmann drev i denne tiden mye med vaksinasjon, og i 1822 søkte han om 20 skilling av hver vaksinert pasient. Planene om embedsgård fikk ikke medhold, og det påtenkte lasarettet i Borgund ble det ikke noe av. I 1824 blev distriktskirurg Hoffmann forflyttet til Ringerike, og Sunnmøre var uten lege i flere år.	Hoffmann, Jacob Ludvig (I468)
5596	Etter å ha tatt sin medisinske doktorgrad 1587 i Basel, dro Thomas først på en reise omkring i Østerrike og Tyskland, hvorpå han i begynnelsen av 1590 slo seg ned som lege i hjembyen Flensburg. Han praktiserte faktisk som lege i resten av sitt liv, først i hjembyen, siden blant annet som livlege for den svakelige hertug/greve Philip av Holstein-Gottorp.	Jacobsen Fincke, Thomas (I2123)
5597	Etter å ha tjenestegjort i Romsdalen, kom Johannes Reitan til telegrafstasjonen i Tønsberg i 1861. Johannes ble i 1880 forfremmet til telegrafbestyrer i Haugesund.	Reitan, Johannes (I1758)
5598	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
5599	Etter å ha vært skrøpelig i lengre tid måtte Michel Storm ved - Kyndelmisse Tid - 1689 legge seg til sengs. Han mottok jevnlig besøk av sin sjelesørger magister Jens a Møinichen, og sovnet stille hen 3.august i sin hustrus og datters armer. Hans levealder under likprekenen oppgis til å være 71 år og 6 dager, en måned kortere enn tidligere oppgitt fødselsdag.	Olufsen Storm, Michel (I6796)
5600	Etterfulgte faren Karl den store som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i 1 år. Han ble medkeiser 813 da faren lot ham krone seg selv i Aachen. Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan 4. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser. Av hans 2 andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine 3 eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt. Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de 3 eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar i 833. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia. Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig. Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, bl.a. lot han paven krone seg i Reims 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske land. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen. Ludvig planla selv tidlig en riksdeling mellom sine 3 sønner. Disse gjorde imidlertid stadig opprør; han selv måtte en tid si fra seg keisermakten til fordel for sin sønn Lothar. Da Ludvig døde, var det ikke kommet til noen ordning mellom arvingene, og krigen mellom dem varte til Verdunforliket 843. Fra Ludvigs tid startet den føydale oppløsning av Frankerriket. I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep. I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep. Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.	av Franken, Louis (Ludvig) "Louis 1" (I3648)