Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 6,351 to 6,400 of 16,357
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 6351 | Fjære. | Nielsen Pless, Anders Bie (I11656)
|
| 6352 | Fjære. | Family: Peder Jacobsen Holst / Elisabeth Samuelsdatter Pless, "Holst" (F4706)
|
| 6353 | Fjære. | Family: Niels Werner Samuelsen Pless / Karen Jensdatter Grønstad, "Pless" / "Bie" (F4711)
|
| 6354 | Fjærsethplass (iflg kirkeboka da han giftet seg). | Christophersen Fjeset, Zacarias "Skjefloplads" / "Hegge" (I3777)
|
| 6355 | Flere (alle?) av barna tok slektsnavnet Schjeldrup etter moren. | Family: Søren (Søfren) Hansen / Anna Pedersdatter Schjelderup (F1303)
|
| 6356 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Wollert Krohn-Hansen / Julie Konow (F5629)
|
| 6357 | Flinke gutter i Oppegård, sto det i ØB 18.april 1944. Det var 4 gutter, Svein Petter Jønsson, Thor Skjefstad, Per Eirik Kristensen og Ole, som hadde hatt basar til inntekt for sykepleien. De fikk inn hele kr. 101,-, som de oversendte Oppegård Sanitetsforening. | Sværen, Ole Johannes (I23)
|
| 6358 | Floris og Gertrud fikk 7 barn: 1. Albrecht (født ca.1051), kannik i Liége. 2. Dirk 5 (født ca.1052, Vlaardingen–17. juni 1091). 3. Pieter (født ca.1053), kannik i Liége. 4. Bertha (født ca.1055–1094, Montreuil-sur-Mer), gift med Filip 1 av Frankrike i 1072. 5. Floris (født ca.1055), kannik i Liége. 6. Machteld (født ca.1057). 7. Adela (født ca.1061), gift med grev Baudouin 1 av Guines. | Family: Floris av Holland, "Floris 1" / Gertrude av Sachsen (F4812)
|
| 6359 | Floris var sønn av grev Dirk 3 av Holland og Othelinde av Sachsen, datter av markgreve Bernhard 1 av Nordmark. Han etterfulgte broren Dirk 4, som greve av Holland og Vest-Friesland da denne ble myrdet i 1049. Rundt 1050 giftet han seg med Gertrud av Sachsen, datter av Bernhard 2 av Sachsen og Eilika av Schweinfurt. Han underkastet seg keiser Henrik 3 av det tysk-romerske rikes styre og berget dermed sin farsarv. Floris fortsatte de tradisjonelle feidene, og 28. juni 1061 drepte markgreve Ekbert 1 av Braunschweig-Meissen ham i Nederhemert da han reiste fra Zaltbommel. De var rivaler med hensyn til Friesland. | av Holland, Floris "Floris 1" (I12104)
|
| 6360 | Fly fra Fornebu til Flesland 19.august, deretter til Montreal og så til Chicago. Hun besøkte slekt og venner, blant annet Leif og Margaret Larsen i Chicago. Ruth skulle også hjelpe sin slektning Aasta Christensen å returnere til Norge. Bodde hos E. C3217 W. Beach Avenue, Chicago. Oppholdet varte nesten 1 måned denne gangen, og var hjemme i Oslo 18.september. | Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
|
| 6361 | Flygelbyggnaden ved Stjernfors herrgård ble de nygiftes første bolig. Her ble de 3 eldste barna født. Fra folketellingen i 1900: Bruksförvaltare Finth, Karl Alfred, f.1869 i Hammarö Värml. l. Hustru Hellström, Elin Karolina Birgitta, f.1876 i Junsele Västernorrlands län. Datter Anna Britta, f.1899 i Ljusnarsberg. | Gråberg, Carl Alfred "Finth" (I150)
|
| 6362 | Flyktet til Sverige fordi Gestapo var på sporet av han og hans delaktighet i illegalt arbeid. Den 11.juli 1944 ble Atle Røising Aune avhørt av T.Leirud på mottaket på Kjesæter i Sverige, i forbindelse med saken som bygde seg opp mot hans kusine Ruth Kristine Lorentzen Alstad, og mistanken om at hun var involvert i provokatør-virksomhet for Henry Rinnan, og at hun skulle ha angitt personer til han. Han opplyste at han var fetteren til Ruth, og at Hun og hennes fraskilte ektemann ble arrestert av Gestapo for illegalt arbeid. Begge ble fengslet, men Ruth ble løslatt omkring mars 1944. Eksmannen satt fortsatt fengslet. Da Ruth ble løslatt hadde hun oppsøkt Atle og nevnt at betingelsene for hennes løslatelse var at hun måtte spionere og angi for tyskerne. Tyskerne hadde sagt at hun skulle skygge avhørte og en kamerat av han, Kåre Paulsen, og Hamrum. Om situasjonen til de 2 sistnevnte sa Atle at Paulsen var forsvunnet og ingen visste om han var arrestert eller ikke da han måtte flykte selv. Hamrum var fremdeles i Trondheim, og hadde sagt at Atle måtte advare mot Ruth i avhørene ved mottaket i Sverige. Atle visste iat Hamrum selv jobbet for Rinnan og ikke var en mann Atle kunne stole på. Atle hadde ingen kjennskap til om Ruth var medlem av NS eller ikke, men ryktene som gikk på Strinda sa at det var så. Noen omgang som hun skulle hatt med NS-folk på Strinda kjente Atle heller ikke noe til. Fra Ruth selv hadde Atle hørt om hennes arbeid ved Kriegsmarinewerft i Nyhavna, og om arbeidet som tolk for Feltgendarmeriet i Stavanger. Noe arbeid hun skulle ha gjort for Gestapo kjente heller ikke Atle noe til. | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 6363 | Flyktet til Sverige sammen med kjæresten, serberen Dusan Dutina. Han hadde også blitt overført fra Falstad til Misjonshotellet. Han satt i forhør, og var under bearbeidelse for å bli vervet til å avsløre og angi kommunister som satt i fangeleire nordpå. Han fikk derfor lov til å bevege seg rundt i byen sammen med sine 2 voktere, som ble sagt at var russiske nazister. Ruth hadde klart å få vekslet noen ord med Dusan under disse spaserturene, og avtalt med han når han skulle rømme. Det var herunder at han greide å flykte. Han ble gjenforent med Ruth, som hadde ordnet med en bil som plukket han opp, og brakte dem i sikkerhet for Gestapo. Ruth selv skrev at hun: ...flyktet fra Norge fordi jeg ville undgå å gå Gestapos ærender, jeg ville ikke arbeide imot mitt eget folk. Hun og Dusan ble kjørt frem til en bonde som gullsmed Størseth hadde oppgitt til Ruth, og som hjalp dem videre mot grensen. Deretter gikk de over grensen nær Storlien til Sverige, etter å ha vært 7 døgn på flukt. I et avhør på Kjesæter 10.juli 1944 forteller flykting og glassmestersvenn Fritz Andreassen fra Trondheim at han hadde hørt fra en av losene som traff Ruth og Dusan på svensk side av grensen. Losen kunne fortelle F.A. at disse 2 var helt utsultet og ga inntrykk av å være sterkt nedfor. Losen hadde fulgt dem til en svensk bondegård. I samme avhør sa F.A. at han hadde hørt fra en fange på Falstad, advokat Cappelen, at Ruth hadde angitt folk som senere satt på Falstad, og at hun hadde hatt omgang med Gestapo. Om serberen Dusan sa han at han var svært mistenksom overfor han. At Dusan greide å komme seg ut fra Misjonshotellet, som folk i Trondheim regnet for en nesten håpløs oppgave, fant han urovekkende. Han ordla seg slik: Det er vel grunn til å tro, at denne serberen heller ikke har rent mel i posen. Dette førte bl.a. til at Dusan Dutina også ble etterforsket for provokatørvirksomhet før deres flukt til Sverige. - Avhøret av foreldrene og søsteren til Ruth, ledet av Harald Sjaastad, på Kjesæter 10.august 1944 fortalte bl.a.: ...Dagen før Ruth reiste til Sverige hadde hun fått et brev satt på døren om at hun måtte reise. Moren, Härdis, hadde spurt henne hvorfor hun måtte reise, og Ruth hadde da svart moren med - om de visste noe som heter kontraspionasje - og dette hadde moren slått seg til ro med. De kjente til at Ruth hadde rømt til Sverige med en tsjekker, at de fikk klær til turen av fru Manun, innehaverske av Jansens kunststopperi i Trondheim, og at det var Ole Olsen som hadde kjørt de to flyktntil Stjørdal. Han var en god venn av familien. Forbindelsene i Stjørdal hadde Ruth fått gjennom Størseth, som var innlagt på Håndverkernes Aldershjem samtidig med Ruth - begge innlagt for difteri. Fra Stjørdal til Hegra var det gårdbruker Sektnan som kjørte dem videre i fjellet, og derfra var det Overvigdnes som loset dem... | Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
|
| 6364 | Flyttade 19.febr.1887 från Nolgården, Finnekumla, Rångedala till Norge (Rångedala AI:12 (1887-1898) Bild 83 / sid 73 (AID: v44349a.b83.s73, NAD: SE/GLA/13441)). Hotel Torghatten ble etablert i Brønnøysund av fru Olga Müller Johansson. Fra Glimt fra Brønnøysunds historie av Dagfinn Thanke Arntzen: Rundt 1890 kjøpte handlesmann Johan Johansson fra Borås en tomt av snekker Henrik Iversen med påstående hus. Hans hustru Olga startet hotellvirksomhet der. De rev husene og bygde i 1891 et nytt hus, senere vesentlig påbygget i 1897. I første etasje ble det forretningslokaler, og der drev også fru Olga Hotel Torghatten, med rettigheter til å servere både øl og vin til sine gjester. Hotellet var i virksomhet i over 50 år. Huset ble revet etter brannskader (fra brennende nabohus) i 1955. | Johansson, Johan Anders (I22437)
|
| 6365 | Flytteattest til Bergen er datert 18.juni 1830. Hun var visst med barn da de flyttet. | Family: Steen Johansen Tvetene / Elisabeth Marie Klinge Høyem, "Johansen" (F837)
|
| 6366 | Flyttet fra Alster til Fantviken i Karlstad i 1814. | Larsson, Lars "Gunnerud"/"Fantviken" (I195)
|
| 6367 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F650)
|
| 6368 | Flyttet fra London tilbake til Schønningsgate 14 i Kristiania til sin pleiemor Emilie Agathe Bjerke den 11.oktober 1906. | Zinow, Gudrun Emilie "Smith" (I443)
|
| 6369 | Flyttet hit i 1777 fra Nedre Berg. Joen får fra Colbanus Olsen Haugen skjøte på gården 1 øre den 3.februar 1779. Panteobligasjon fra Joen Sivertsen Berg til Niels Biørnsen Stavrum for 300 riksdaler pantsatt Haugen 1 øre. Datert og tinglyst 3.februar 1779. Innfridd 21.juli 1783. Panteobligasjon fra Joen Haugen til Jens Syversen Hoff for 62 riksdaler 1.prioritets pant i Haugen med alt løsøre. Datert og tinglyst 4.februar 1780. Joen var - ingen kar til å driva - gården, og i 1783 ble Joen rådet til å selge 2/3 av gården, og Tron Eriksen kjøpte 16 marklag for 200 riksdaler og satte opp hus på det nye bruket som ble kalt Sørstu. Tredjeparten som Joen satt igjen med ble da kalt Nordistu. Datert 14.april 1783. Pantebrev fra Joen der gården Haugen 8 marklag er utlagt til arvinger og kreditorer for 123 riksdaler. Datert 4.februar, tinglyst 30.juli 1783. Skjøte fra Joen til sønnen Sivert på Haugen 357, 8 marklag, for 125 riksdaler, datert 7.februar og tinglyst 23.september 1803. | Siursen Berg, Joen "Haugen" (I13077)
|
| 6370 | Flyttet til Bergen hvor her tilforn i 18 Aar senere 2 Aar i Molde. Jens Sivertsen Høyem. Forhenværende Sjømand. Ingeborg f.Mahle. Hustru. | Høyem, Jens Schive (I1452)
|
| 6371 | Flyttet til Drøbak 12-14 år før 1779. Som det skrives i mars 1780: ..nu over 15 aar siden han solgte Jldjernet til Halvor Bendike, ikke har haft noget fast tilhold der, førend et par aar sidst hos sin søster, men imidlertiid ellers flakket omkring i fjordene, opholdt sig i Christiania, og i nogle aar, med kone og børm boet i Drøbach. | Adamsen Høvig, Mathias (Matthæus) "Ildjernet" / "Berner" (I977)
|
| 6372 | Flyttet til Hitra i 1842 fra Murset i Stjørdal. | Olsen, Hågen (I16120)
|
| 6373 | Flyttet til Verdal i 1833. | Family: Sivert Sivertsen Halset / Siri Arntsdatter Lien (F5346)
|
| 6374 | Flyttet til Vuku i Værdal i 1834. | Ingebrigtsen Hugås, Arnt (I1435)
|
| 6375 | Flå, Hallingdal eller Nordre Land? | Endresen, Lodin (Kind) (I9407)
|
| 6376 | Fogd HANS Lauritsen i Gauldal hadde - paagrebett och indsatt thuende quinder... (ei fra Gauldalen og ei fra Hølonda) for nogen numme sag, hand lagde dennom thill for throldom, dog hand thet iche med sand proff och vidnisbyrd kunde thennom offuerbevisze. Den ene av kvinnene ble gitt anledning til å slippe ut av fengslet for å reise hjem og skaffe seg godt skussmål hos almuen (visstnok Berit fra Hølonda). Hun fikk - aff huer mend i sønderlighed god proff och skudtzmaal - (folk i Buvika). Men fogden møtte ikke opp for å høre skussmålet før etter at alle de fremmøtte var dratt hjem igjen: Hans Lauritzszen da strax egien sette hinde, och haardeligen haffue ladett hinde pine och plage thre dage epther anden, haffde (hun) dog aldellis inthett bekiendt, iche heller for presten, der hand berette hinde, er saa alligevel uskyldig henrett uden nøyagtig vidnisbyrd, som dog i slige sager burde all vere saa klare vidnisbyrd som solen. Det eneste ankemålet mot disse kvinnene var utleggelsen mot dem fra 2 allerede henrettede trollkoner. Herredagen slo fast at - dett icke war noch epther saadanne wdedische menisches bekienndellsze (å dømme), men burde att werre klare vidnisbyrdt som solen, om ett meniske schall miste liffuett, huilche iche her haffde werrit for forne domszmend. Hans Lauritsen ble avsatt som fogd samtidig med at Munk mistet lenet, men må ha fått stillingen tilbake igjen, da han nevnes som foged igjen i 1607, da han dro til Langland i Gauldalen og tok 4 kyr fra enka til en som var blitt avretta for ei misgjerning (N.H.D. IV). Herredagen i Trondheim i 1597 avsatte forresten alt administrasjonspersonale over hele lenet (alle fogdene i lenet: Hans Lauridzen i Orkdal-Gauldal, Jørgen Hansen i Sparbu, Bernt Schrøder i Romsdalen og Søren Sørensen i Jemtland). | Lauritsen, Hans (I7112)
|
| 6377 | Fogd over Toten, stiftsskriver i Oslo, fogd over Hadeland og Totens fogderi fra omkring 1578, fogd over Toten og stiftsskriver over Akershus Stift. | Knudsen Wincke, Peder (I12689)
|
| 6378 | Fogden Jens Nielsen stevnet Gabriel ved tingmøte på Røyken den 18.desember 1686 (Sak nr. 76 i tingboka Lier Røyken Hurum 1686) for å ha oppfordret til å ikke betale tiendepenger. Tingmøte Røyken, 18-12-1686 Lier Røyken Hurum 1686: Anno 1686. dennd - 18 Decembris er rettenn betient paa Huussebye anornede tingstue udj Røgen offueruerendiss Kongelig Mayestets fogit Monseigneur Jens Nielssen och bøidelenssmannden velfornomstige Erland Mogensen och er laugrettid disse, Effuen Karlssrud, Tiøstel Offuen Thorre Houchelj, Annders Hechleberg, Effuen Dagsslet, och Haagenn Graff, Sak nr. 76 i tingboka Lier Røyken Hurum 1686: Kongelig Mayestets fougid Monseigneur Jens Nilssen j retten jnndgaff en hiemsteffningssedell offuer Gabrill Villingstad her udj Røgen sogen angaaende prouffs paahørelsse, vdinden at hand paa Røgen ting nestleden - 23 Septembris ved tiendens anngiffuelsse sag giffuis at schall haffue tilschynndet och formanidt almuen de jngen tiende ost penge schulle vdgiffue, Med vidre aff Sundby dennd 1 Decembris anno 1686. Thil dette steffnemaal at suarre møte Gabriell Adambssen paa Villingstad och j rettenn jndgaff hans jndsigende och vndschyldning aff Villingstad dend - 18 Decembris 1686. Kongelig Mayestets fougid fremlagde en tiende angiffuelssesedell angaaende prestens och kierchens annpart for anno 86. aff Villingstad, vden vnderschrifften som fougden forregaff Gabril Villingstad haffuer fremlagt da tienden er vorden andgiffuen, huilchen sedell som nu oplest bleff fogden tilspurde Gabril Villingstad om hand same sedel haffuer schreffuen och fremlagt, Dertil suarid Gabriel at hand haffuer giffuid sit suar udj sit jndleg, och sig der at hand iche haffuer lagt nogen sedell fremb som Kongelig Mayestets fogid vedkommer som hand och formoder iche heller hannem schall kunde offuerbeuissis, och siger at hand iche er steffnt aff dend geistlige stand, Hernest bleff dj jndsteffnte prouff fremfordrit da jndstilled sig først Hans Helgessen Olstad och effter afflagde eed proffuid at nogid for Michels dag nest forschinned var hand paa tingid och andgaff sin tiende och som hand komb aff brygerssit i gaarden da stod Gabriel vden for dørren och hørde hand at Gabril sagde at dj som var for hannem paa mandtallid kunde holde jnde meed derris tiende ost penge jndtil hand bleff fremkallit och hand fich at førre høy øffrigheds ordre om tiende ost pengene, och sagde vidre at alle kongelige schatter bliffuer jndschreffne i schattebøgerne foruden tiennde ost pengene, saa tog Gabriel en fororning frem och leste udj och sagde at saadanne smaa schatter som jndergang, och jordkiør och pussefee schulle affschaffis som fororningen schulle jnndeholde, 2. Clemmid Jerdall effter eed prouffuid at hand bemelte tid sad vdj bryggerssit her paa Husseby som tienden bleff anndgiffuid och da kaldid Gabriel hannem vd i gaarden och sagde saalediss om J vill som er først paa mandtallid holde jnde tiende ostpengenne, dertil schall dette prouff haffue suarid at hand viste iche det, och sagde at hand haffde jngen tiende ost penge dend tid, dertil sagde Gabril diss bedre er det, och sagde Gabriel at hand haffde fororning om pussefee och saa dandt smaatøj schulle gandsche affschaffis, Och sagde vidre at tiende ostpengene schriffuis iche jnnd i schattebogen, eller vil nogen betalle det raader dj forre, och saa at Gabril lagde en sedel til presten paa tingid huilchen sedel presten bad schulle schriffue sin haand vnnder dertil suarid Gabril at det var ichonn tiendens andgiffuelsse, Vidre viste iche her om at prouffue, 3. Reer Vessselssen paa Hoff effter afflagde eed tilstod at bemelte tiid och sted paa gaarden ved døren hørde hand at Gabriell Villingstad sagde om dj som anstod aff almuen ville jndeholde derris tiende ost penge jndtil dj fich hørre hans excellences ordre om, och derpaa leste op om pussefee och sagde at meene at tiende ostpengene schulle verre affschaffid med det pussefee, och sagde at hand leffuerid siden frem paa borid en sedell och bad presten och fogden at hand ville sette sin haand vnder sedellen Vvidre viste iche at proffue 4. Suend Vear effter giorde eed prouffuid at bemelte tid och sted da spurde Gabriel hannem ad om hand ville jndeholde hans tiende ostpenge saalenge at dj hørde nogen øffrigheds ordre derforre och sagde at hand haffde en fororning som hand leste udj om pussefee och jndergang och sagde Gabril at hannd meennte at tiende ost penge schulle iche vdgiffuis effterdj dj iche bliffuer affschrefuen udj schattebogen, siden saa hand at Gabriell lagde en sedel paa borid, 5. Jens Torssrud effter eed tilstod at som Gabrill Villingstad bleff fremraabt at angiffue sin tiende da lagde Gabriel en sedell fremb til presten, och da presten och fogden haffde lest sedellen baade de hannem at hand ville sette sin haand vnder sedelen Huor til hand sagde det var ichon tiendens anngiffuelsse, 6. Peder Mortensrud effter eed tilstod at bemelte tid och sted vde paa gaarden da hørde hand at Gabril leste en fororning op at jordekiør och pussefee det schulle affleggis, och sagde Gabril at hand meendte at tiende ostpenge schulle verre at forstaa aff dj ord, och sagde Gabril til dj hossstaaende aff almuen at dj schulle iche betalle tiende ost penge førind hand komb fremb, Mens saalende holde dennem jnde, och saa hand da dj siden komb jnd at Gabriel lagde en sedel paa borid for presten, och begierte presten och fogden at Gabril schulle schriffue sin haannd vnder sedellen, dertil suarid Gabriel at det war ichon tiendenns anndgiffuelsse, 7. Peder Gunderud giorde sin eed och prouffuid at bemelte tid och sted udj gaarden hørde hand at Gabriel leste en fororning op at pussefee, och jordekiør schulle affleggis, och da dj komb jnd flyde hand presten en sedell, och sagde presten at Gabriel schulle betalle tiende ost penge och at hand schulle sette sin haand vnder sedellen som hand fremlagde, huor til Gabril schall haffue suarrit at hand kunde det vel giørre mens det giordis iche fornøden, 8. Gutorm Bøe effter giorde eed prouffuid at bemelte tid och sted jnde i stuen saa hand at Gabriell lagde en sedell frem til presten, saa leste presten sedellen och flyde fogden dend, och som presten fich sedellen jgien bad hand Gabriell at ville sette sin haannd vnder sedellen huad hand suarid mindis hand iche, Monseigneur Jens Nilssen tilspurde disse proff om tiende ost pengene iche staar tillige med dj andre schatter specificerede i derris schattebøger, dertil suarid at dj haffde iche derris bøger med sig, och sagde Jens Torssrud at det udj hans bog er jndført, Ellers fremviste Olle Fossen, Effuen Dagslet, Haagen Graff och Hans Huusseby derris giffne bøger huor udj findis jnndført leilennding schat, forring och leding, odelsschat, rosstienneste tiende ost penge, deignepenge, veimestepenge søldater kiolpenge och proviantschat, hereffter var fougden tingsvidne begierendis, Gabriel Adamssen begierte jndført at fogden Jens Nielssen sagde at dennd fororning schulle leggis vnnder hoffuedet, mens viiss hoffuit det var ved de sex mend iche, Datum vt supra, | Adamsen Villingstad, Gabriel "Høvig" / "Berendt" (I10903)
|
| 6379 | Fogden Schweder 62 år. | Jochumsen Schweder, Jochum (I6638)
|
| 6380 | Fogden Schweders Enke 75 år. | Jensdatter Gay (Gai), Christine Maria "Schweder" (I7167)
|
| 6381 | Folke - den tjocke - var en av Saxo Grammaticus omnämnd svensk storman, kallad Sveticæ gentis nobilissimus, den mest högborne man i Sverige, som skall ha levat under tidigt 1100-tal. Saxo säger också att Folke skall ha varit gift Ingegärd Knutsdotter av Danmark och med henne haft barnen Bengt och Knut, samt ha varit farfar till Birger Brosa. Enligt Johannes Bureus Sumlen skall han ha varit son till Ingevald Folkesson (Bjälboätten), son till Folke Filbyter, men dessa uppgifter är så sena att de inte är trovärdiga. Kilde: Folkungaätten i Nordisk familjebok (2:a upplagan, 1908) - http://wadbring.com/historia/sidor/aettbjalbo.htm. Folkungaätten, sedan 1600-talet benämning på den dynasti som regerade i Sverige 1250-1363, i Norge 1319-1387 och i Danmark 1376-1387. Benämningen folkungar torde doch ursprungligen ha varit en partibeteckning till den 1210 stupade jarlen Folke och för vissa av honom sannolikt befryndade personer, som var fiender till dynastiens stamfader Birger Jarl och dennes son kung Magnus Ladulås. Folke Jarl är emellertid sannolikt identisk med en isländsk historieskrivning nämnd son med detta förnamn till den 1202 avlidne svenska jatrlen Birger Brosa, enligt en i 1500-talsavskrifter känd medeltida uppteckning var den sistnämnde farbror till Birger Jarl. I uppteckningen uppges också att Birger Brosa och hans bröder var sonsöner till en Folke Filbyter. Att Birger Brosas farfar hette Folke uppges också av den med Birger samtida danske historieskrivaren Saxo, enligt vilken denne Folke var svärson till den danske kungen Knut den helige. De svenska kungarna av Folkungar var Birger Jarls (d.1266) söner Valdemar (regent 1250-1275 d.1302) och Magnus Ladulås (1275-1290), den senares son Birger Magnusson (1290-1318 d.1321), dennes brorson Magnus Eriksson (1319-1364 d.1374) och den sistnämndes söner Erik Magnusson (1357-1359) och Håkan Magnusson (1362-1364 d.1380). År 1319 hade Magnus Eriksson efter sin morfar (Håkan Magnusson) även blivit kung i Norge, där han redan 1343 efterträddes av sonen Håkan. Denne efterträds av sin son Olav Håkonsson (d.1387), som sedan 1376 var kung i Danmark efter sin morfar (Valdemar Attedag). Med honom utdog Folkungaättens kungliga gren, och mellan 1388 och 1396 dog även den avsatte kung Valdemar Birgerssons sonsons son barnlös. En från en illegitim son till Birger Jarl härstammande släktgren fortlevde ända till 1473 eller 1474. En från en son till Folke Jarl härstammande släktgren, av vilka flera medlemmar kallade sig Ama eller Hama, torde ha dött ut ca 1360 Från Birger Jarls farbror jarlen Karl döve (d 1220) härstammade en släktgren, som efter sin vapenbild numera brukar kallas Ulv. Den utdog först 1580. Det mest använda Folkungavapnet var ett lejon över tre bjälkar, som nu ingår i Sveriges riksvapen. | Ingvaldesson, Folke (I4738)
|
| 6382 | Folkene på Solhusmyren under folketellingen i 1875: Husmand uden Jord, Dagarbeider, Træsker, Vedhugger, Slaattekarl o.s.v. Jens Ingebrigtsen, født 1847 i Orkedals Sogn og Pr. Hans kone Karoline Johansdatter, født 1846 i Trondhjem. Deres barn (alle født i Orkedals Sogn og Pr.): Marit, født 1867. Anne, født 1872. Ole, født 1874. Denne Familie har haft lidt Understøttelse af Orkedals Fattigvæsen. I 1891 bor disse på Solhusmyr i Sommervolds Kreds: Jens Ingebrigtsen Solhusmyr, husm.m.j. skindfeldmager, hans hustru Karoline Magnusdtr. Solhusmyr og deres hjemmeværende datter Anne. | Ingebrigtsen Solhusløkken, Jens "Solhusmyren" (I22214)
|
| 6383 | Folketallet 1835: 6 husfolk og 2 tjenestefolk. Husdyr: 1 hest, 6 kyr og ungdyr, 10 sauer og en gris. Utsæd: 1/2 tønne bygg, 1 tønne blandingskorn og 1 tønne poteter. Folketallet 1845: 7 husfolk, 1 tjenestefolk og 9 husmannsfolk. Husdyr: 1 hest 14 kyr og ungdyr og 15 sauer. Utsæd: 1 1/4 tønne blandingskorn og 1/4 tønne havre. I 1846, skjøte til John Sivertsen fra dødsboet etter foreldrene Sivert og Marit på Nordistu. | Joensen Haugen, Sivert "Hougen" (I13147)
|
| 6384 | Folketallet i 1801 er 2 husfolk, 1 tjenestefolk og 9 husmannsfolk. Året etter er det registrert 1 hest, 8 kyr og ungdyr og 12 sauer av husdyr på Gullvåg. Da er utsæden i alt 2 tønner korn. Gullvåg beskrives i matriklene i 1802: Slæt til Korn og liden Høe Avl... Oppsidderen fattig. Landskatt takst dette året 12 marklag 166 riksdaler, omreknet til speciedaler 1816 130 speciedaler. Avgift i det hele 1 riksdaler 18 skilling. Tiendekorn 1802: 1/8 tønne halvbygg 3 mark ost. Obligasjon fra Erich Erichsen Agerlie Gullvåg til Niels arntsen Hov for 100 riksdaler pantsatt Gullvåg 435 12 marklag. Datert og tinglyst 27.juli 1805. Innfridd 31.desember 1811, tinglyst 10.februar 1812. I 1815 er det 6 husfolk på Gullvåg, 1 tjenestefolk, 16 husmannsfolk og 4 inderster. Sølvskatt 1816: Erik Eriksen 5 speciedaler. Obligasjon fra Erich Erichsen Gullvåg til Bernt Nielsen Frøset for 80 speciedaler 1.prioritets pant i Gullvåg 435. Datert 19.mars 1819, tinglyst 29.mars. Folketallet 1825 viser 8 husfolk på Gullvåg og 3 husmannsfolk. Obligasjon fra Erich Erichsen Gullvåg til klokker Bernt Nielsen Frøset for 25 speciedaler 2.prioritets pant i Gullvåg 435 12 marklag. Tinglyst 11.april 1825. Skjøte fra Erik til sønnen Erik på Gullvåg 435 12 marklag for 150 speciedaler. Datert 3.januar 1831, tinglyst 3.februar. Part i Soknedal kirke følger med. | Eriksen Agerli, Erik "Gullvåg" (I13137)
|
| 6385 | Folketallet på Sørgården i Hoff i 1664 er 1 husfolk og 2 tjenere. | Effuindsen Hoff, Olle (I2467)
|
| 6386 | Folketeljinga i 1801 er den f?rste nominative (dvs. at alle personane var lista med namn). I 1801 er alder oppgitt i ?r. 1. februar 1801 ble s? den f?rste fullstendige folketellingen med personnavn gjennomf?rt. I tillegg til navn ble det registrert hvor folk bodde, alder, sivilstand og yrke. I reskript av 28. november 1800 ble det bestemt at det skulle holdes folketelling i Norge den 1. februar 1801. Bestemmelsen gjaldt ogs? Danmark og Island. Dette kom som en f?lge av str?mninger i tiden; et lands befolkning ble sett p? som en ressurs som skulle kartlegges, og overgangen til et nytt ?rhundre har nok virket inspirerende, ogs? England og Frankrike holdt folketellinger i 1801. Folketellingen av 1801 var den f?rste fullstendige, nominative tellingen i Norge, det vil si den f?rste tellingen hvor hele befolkningen ble registrert med navn. I tillegg ble det registrert hvor de bodde, hvilken husholdning de tilh?rte og hvilken stilling de hadde i denne, deres alder, sivilstand (inkludert hvor mange ganger de hadde v?rt gift) og deres stand eller yrke. Det var prestene med hjelp av kirketjener og l?rer som skulle gjennomf?re tellingen i landdistriktene. Fra prekestolen skulle husfedrene innkalles til ? m?te hos presten den 1. februar og p?f?lgende s?ndager med opplysninger om hele husstanden. I byene hadde magistraten ansvaret for tellingen, mens rodemestre skulle foreta den ved ? g? fra hus til hus. | Source (S60)
|
| 6387 | Folketelling 1801 på Østsida, Porsgrunn: Her er den 41 år gamle Christiana Maria Kraft ført som losjerende pensjonist, gift 1ste gang men separeret. | Kraft, Christiane Maria "Coucheron" (I5227)
|
| 6388 | Folketelling 1801 på Østsida, Porsgrunn: Her er den 7 år gamle Christian Rømling Coucheron ført hos sin mor Christiana Maria Kraft. | Coucheron, Peder Christian Rømling (I5291)
|
| 6389 | Folketelling 1801: Adam står nevnt under tjenestefolkene, som contoir karl, og ugift, under Kiøbmand Christian Ancker Schioldborg og hustru Ahlet Sophia Hammon i Fredrikstads forstad. | Hjorth, Adam (I824)
|
| 6390 | Folketelling 1891 for 1660 Strinda herred, Lademoen a.: Albert Larsen, f.1856 i Namsos, snedker. Hustru Jenssine Henriethe Hansdtr., f.1840 i Tranø. Sønn Jakob Kristian Albertsen, f.1881 i Namsos. Sønn Johan Henrik Albertsen, f.1878 i Namsos. Oskar Lorntzen, f.1865 i Thjem, jernb.kond. Hustru Klara Pedersdtr., f.1864 i Strinden. Sønn Karl Kristian Oskarsen, f.1887 i Thjem. Sønn Paul Arthur Oskarsen, f.1889 i Thjem. Johan Bernhard Loholt, f.1867 i Strinden, ug tjener. | Loholt, Johan Bernhard (I1373)
|
| 6391 | Folketelling 1891 for 1660 Strinda herred, Lademoen a.: Albert Larsen, f.1856 i Namsos, snedker. Hustru Jenssine Henriethe Hansdtr., f.1840 i Tranø. Sønn Jakob Kristian Albertsen, f.1881 i Namsos. Sønn Johan Henrik Albertsen, f.1878 i Namsos. Oskar Lorntzen, f.1865 i Thjem, jernb.kond. Hustru Klara Pedersdtr., f.1864 i Strinden. Sønn Karl Kristian Oskarsen, f.1887 i Thjem. Sønn Paul Arthur Oskarsen, f.1889 i Thjem. Johan Bernhard Loholt, f.1867 i Strinden, ug tjener. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 6392 | Folketellingen 1825: Gmd. Torbjoren Neilssen, 34 år, og Britha Torbjørensdatter, 29 år. Barna deres er: Kristi 6 år, Anna 4 år og Niels 2 år. Brithas far, Torbjøren Nielssen er 59 år og Vmd. Under tellinga i 1865 er blinde Thorbjørn 74 år. Han er nevnt som Gaardbruger og selveier på gården Linge lille, matrikkel 161 b i Strandebarm. Han har 5 stort kveg og 12 får på gården. Avlingen er nevnt som 2 havre og 1 1/2 poteter. Sønnene Ludvig og Thorbjørn er på gården. Ludvig er båtbygger, mens Thorbjørn og kona Herborg forpakter gården. | Nielsen Torvik, Torbjørn "Linge" (I261)
|
| 6393 | Folketellingen 1865, Buksnes, matr.nr. 33: Hieronimus Heyerdahl, sokneprest, ugift, 39 år, f. i Tinns pr.gjeld. Husbestyrerinne Mina Schvabe, 34 år, f. i Sogndal. Kreaturhold: .3 hester, 21 kyr, 31 sauer. Utsed 3 td. bygg og 24 td. poteter. Hieronymus tok artium i 1845, eksamen i lappisk i 1847 og teologisk embedseksamen med laudabilis i 1849. Han var først huslærer på Hedmark et par års tid, så ble han i 1853 lærer ved Mandal skole, og i 1855 lærer ved Kristiania Borgerskole. I 1859 ble han utnevnt til sogneprest til Nesseby i Finnmark, og i 1864 til Buksnæs hvor han døde. Han var forlovet med sin slektning Marie Bernhardine Heyerdahl, som etter hans død ble gift med fabrikkeier Hans Mustad. | Heyerdahl, Hieronymus (I14309)
|
| 6394 | Folketellingen 1900: Under Larvik, husliste 8, kretsnummer 38, i et to etasjes Vaaningshus med Bagbygning med Familiebolig 1 Værelse, Kjøkken 2 vedskur samt 2 Priveter finner vi: Ansteen Ansteensen, kirkesanger ved Laurviks Kirke og Bestyrer og Lærer ved Folkeskolen, født 1837 på Tønset Hedemark. Kona, Emilie Fredrikke f.Hoff, født 1849. Barn: Eilif Rosenberg Ansteensen født 1887. Tjenestepige - Husgjererning, Hilda Malm, født 1883. | Anstensen, Ansten (I6814)
|
| 6395 | Folketellingen 1910 sier at Edle emigrete i 1860, mens de i 1920 og 1930 sier 1865. | Cudrio, Edle "Adams" (I2836)
|
| 6396 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18121)
|
| 6397 | Folldalen. Foreldre var Paul Thoresen og Ingri Michelsdatter Erlien. | Poulsdatter Erlien, Sigrid "Skrogstad" (I2411)
|
| 6398 | Follo skifteprotokoll nr. 5, folie 119b. | Jensen Nærsnes, Johannes (Johannis) "Tangen" (I11046)
|
| 6399 | For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region. The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship. In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle. There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles. Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171). According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms. The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that: The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey. Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town. With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy. In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him. Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores. There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England. The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews. It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles. Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point. The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176. According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo). Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock. On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne. On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations. | Olafsen, Gudrød "Godred 4" (I15709)
|
| 6400 | For bedre at forstå hvad der er sket i slægten, er det godt at se på den historiske baggrund. 1300-1400-tallet er nemlig en enorm brydningstid, hvor de vældige ændringer, der banede sig vej i samfundet, nærmest kan sammenlignes med vor egen tids forandringer på alle områder. I 1400-tallet skete det endelige opbrud med det gamle middelalderlige samfund, der byggede på den katolske kirkes gennemgribende magt. I stedet for troen på den enevældige Guds magt over hver enkelts skæbne, og hvor man måtte blive på det sted i samfundet, hvor man var født, kom der en ny tro på, at man selv kunne gøre noget for sin egen skæbne. Korstogene i 1100 og 1200-tallet havde forårsaget en forbindelse fra Europa til det mellemste Østen, der havde helt andre levevilkår. Det havde igen muliggjort, at de hjemvendte korstogsfarere ønskede at få varer fra Mellemøsten, og en handel havde udviklet sig, i første omgang via købmænd fra Italien. Købmændene blev rige på denne handel og de kunne nu optræde som de adelige, klæde sig som de adelige og leve et liv i luksus som de adelige. Det begyndte at gå op for folk, at man selv kunne gøre noget for at leve bedre. Man var ikke mere blot afhængig af andres nåde. For at gøre en lang historie kort, så kom det til at betyde en ændring i samfundets struktur og en ændring i ens indstilling overfor samfundet og overfor livet i det hele taget. Vi ser således allerede i 1400-tallet de første oprør mod den katolske kirke som f.eks. ved Johan Hus i Bøhmen. Det oprør, der endte med Luther i 1520-erne. Det gav sig også udslag på den måde, at man ville gøre sig selv bemærket. Mens kunstnerne f.eks. altid tidligere havde været anonyme, så begyndte de nu at sætte deres navn under kunstværkerne, og ligeledes blev det almindeligt at reklamere med sin afstamning ved at f.eks. lavadelen brugte slægtsnavne. Man ville gøre opmærksom på sig selv. Alt dette betød, at der også kom til at ske en teknisk udvikling, der bl.a. gav sig udslag i nye store skibstyper og militært i udviklingen af kanonerne, der både vandt indpas til lands og til søs. Interessen for varene fra Østen betød desuden, at de europæiske handelsmænd ønskede at få mere hold i denne handel, som muhammedanerne var ved helt at dominere ved deres fremtrængen og ved deres erobring af Konstantinopel i 1453. Den erobring, der betød den endelige afslutning på det østromerske rige. Der opstod og udvikledes i Europa en handelsstand, der fik stadig større betydning samtidig med at byerne voksede og blev rigere. Med den nye større forbindelse mellem landene kommer også en nemmere spredning af sygdomme som f.eks. Den sorte Død, der hærgede til forskellige tider i Europa og bortrev store befolkningsdele, da man ofte samledes i kirkerne for at bede om frelse, men i stedet netop derved muliggjorde smittens udbredelse. Alt dette satte sig også spor i de nordiske lande, med gode forbindelser mellem f.eks. Jämtland, Norge og Danmark, hvad der især kan have vores interesse; en forbindelse der yderligere fremmedes af politiske forhold. Desuden var indbyggertallet jo ikke stort, nemlig knap 2 millioner i alle de 3 nordiske lande tilsammen. Når vi så ser, at bønderne har udgjort det største antal, mens godsejerne, lavadelen og højadelen har været et mindretal, kan det vel næppe undre, at de personer, der udgjorde den lavadel, som vi hér beskæftiger os med, har kendt hinanden særdeles godt og at slægteforbindelser blev skabt på kryds og tværs. Tilmed har epidemierne gjort sit til at knytte de overlevende til hinanden. Vi har i det foregående mødt Skanke-slægten i Jämtland, i Norge (samt dens forbindelse til Isle of Man), i Vendsyssel og i Skåne, selvom vi ikke har kunnet bevise en forbindelse i alle tilfælde. Som den første kendte bærer af navnet Barfod i Danmark har vi: Niels Mikkelsen Barfod. Han nævnes som vidne den 19.april 1406 som rådmand i Randers på et tingsvidnebrev under navnet Nichles Mychilsøn Barfood og den 18.august 1418 vidner han atter som - Byman - under navnet Niels Mikelsøn Barfoeth (Rep. Dipl. d. 19/4 1406 og d. 18/8 1418). At han har siddet som rådmand, kunne tyde på, at han har været hjemmehørende, barnefødt, i byen, men hans far, der vel har heddet Mikkel eller Michael, kender vi ikke noget til fra noget dokument. Vi ved efter hans segl, at det minder stærkt om Mc.Rory's våben, og dette kan være forårsaget af, at hans mor har været af denne slægt, og at hun har været den sidste af sin linie, hvorfor sønnen, som det ofte kunne ske, optog hendes våben. Ifølge Sv. Gaute Barfoth's slægtstavle er hans far, Mikkel, og dennes brorsøn Nils gift med en Mc.Rory (Rep. Dipl. d. 19/4 1406 og d. 18/8 1418), ligesom Mikkel skulle have en bror ved navn Olof. Disse navne har imidlertid ikke kunne findes i arkiverne, så de passer i tid med de nævnte. Ifølge denne slægtstavle skulle Niels's mor også være Mikkel's anden kone og være en Skiernow og ikke en Mc.Rory. Vi formoder at Niles Mikkelsen Barfod er far til sønnen Albert Barfod. | Mikkelsen Barfod, Niels (I15695)
|