Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 8,301 to 8,350 of 16,366
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 8301 | Fra Slektens gang, Prøsch-slekten 1700-2007, av Gerhard Prøsch & Ragnhild Prøsch: Glassmester G. K. Aspaas kom som 15-åring til Trondheim fra Røros, hvor han hadde bodd hos slektninger etter at foreldrene døde i 1877. Der begynte han som glassmester- og forgyllerlærling, tok svennebrevet og dro i 1889 på svennevandring til Frankrike og Tyskland. Det året fikk han statsstipend for opphold i utlandet for videre utdannelse, vesentlig i gull-liste-fabrikasjon. I 1891 bodde han i Kristiania og arbeidet som forgyller hos Blomquist. Samme året giftet han seg med Bereth Sophie Sevatdal fra Sevatdalen på Røros. Bryllupet stod i Gamle Aker Kirke. Sommeren 1892 ble travel for Gerhard Karl – familien stod på flyttefot til Trondheim, men Gerhard Karl skulle også på exersis. Samtidig ventet Bereth Sophie deres første barn, så på flytteturen nordover tok hun inn hos sin eldre søster Olava, gift Prøsch, på Røros. Olava og Bereth fødte hver sin gutt i kammerset på Sundet med få dagers mellomrom, og da Gerhard Karl var ferdig med exersisen, fikk han møte sin førstefødte sønn, Reidar, på Sundet. I februar 1893 startet han opp virksomhet i Trondheim, og begynte med produksjon av rammelister. Hustruen, Bereth Sophie, døde i 1903, bare 36 år gammel, og de 5 barna måtte tidlig lære å stå på egne ben. Glassmesteren giftet seg for annen gang i 1905, og fikk 2 barn i ekteskapet med Amalie Eggen Eide. Etter hvert utvidet han produktspekteret, og da sønnen Sverre overtok bedriften i 1932, omfattet den glassmesterarbeider, glassliperi, speilbelegg, fabrikk for bly- og messinginnfatning, innramming og salg av kunst. Gerhard Karl var en dyktig rammemaker, glassmester og forgyller. Han deltok på mange utstillinger, og hentet hjem mange medaljer for dyktig arbeid. Adresseavisen av 11.august 1949 omtaler Gerhard Karl på følgende måte: En av byens eldste håndverksborgere, glassmester Gerh. K. Aspaas , døde i går, 82 år gammel. Glassmester Aspaas var født på Røros, men kom for 67 år siden, - altså i 1882, da han var 15 år gammel, - i glassmester- og forgyllerlære i Trondheim. Han tok sitt svennebrev, arbeidet en stund i Oslo, og drog i 1889 på svennevandring til Frankrike og Tyskland. I 1891 fikk han statsstipendium til videre studieopphold i utlandet, kom tilbake til Trondheim i 1892, og etablerte i 1893 sin egen forretning. I 1932 overdrog han forretningen som han hadde opparbeidet til en av de ledende i faget, til sønnen Sverre Aspaas. To av hans andre sønner er selvstendige glassmestere i Kristiansand og Haugesund. Gerh. K. Aspaas stiftet i 1902 Forgyller- og Glassmestrenes forening i Trondheim og var foreningens formann og styremedlem i 20 år. I 1920 deltok han i stiftelsen av Glassmestrenes Landsforbund, og var i flere år medlem av forbundsstyret. Han var ved sin død en av Trondhjems Haandværks- og Indutriforenings eldste medlemmer, og har gjennom årene hatt flere tillitsverv i foreningen. Hans utrettelige virkelyst bragte ham i årenes løp i kontakt med mange interesser utenfor håndverket. Han var i yngre år en fremragende turner, og deltok som aktiv i en menneskealder. Han hadde en framskutt plass i Trondheimstroppen i 1886, og var å finne blant 50-års veteranene ved landsturnstevnet i Halden i 1936. I nærmere 50 år var han aktiv skytter, med medlemskap i Trondhjems Skytterlag. Han var i en årrekke medlem av skytterlagets styre. Han var også et skattet medlem av frimurerlosjen St.Olav. Aspaas hadde en jernhelse - det er neppe noen som før i det aller siste år har hørt ham klage over helsen. Siden han i vinter fikk en sykdom som gjorde det nødvendig med amputasjon av en fot, har han ikke vært å se utenfor hjemmet, men motet og humøret beholdt han til det siste. Med Gerh. K. Aspaas er en framsynt og overordentlig dyktig håndverker gått bort. Hans 3 sønner, Reidar, Sverre og Thorleif, ble alle glassmestere som faren – Reidar i Haugesund, Sverre i Trondheim og Thorleif i Kristiansand. | Aspaas, Gerhard Karl (I22893)
|
| 8302 | Fra slutten av 1845 utvider skredder Frederik Zinow sin geskjeft. Fra Holmestrandsposten: Nr.87, lørdag 1.november (og onsdag 5.) 1845: Saasom jeg har ervervet Ret til at drive Marschandieserhandel, vil jeg herved underrette Alle og Enhver, der maatte have gamle Klæder, brugte Kostbarheder og brugt Bohave eller andet deslige, som ei tiltrænges og ønskes solgt, om dermed at henvende sig til mig og opgive de nøieste Priser, hvorefter jeg skal søge at faa solgt det saa fordelagtigt som mueligt for Eieren. Det bemærkes at jeg beregner mig 1/10 af kjøbesummen for mit Bryderi. Holmestrand, den 1ste November 1845. Zinow. Nr.91, lørdag 15.november 1945 og Nr.92, onsdag 19.november 1845: Til Forhandling har jeg modtaget: Endeel gamle Klæder, 1 dobbelt og enkelt Sengested, 1 lampe, endeel sølvbeslagne Piber, endeel tyske Bøger mm. Alt sælges til meget billige priser. Zinow. Nr.95, løverdagen 29.november 1845: Atter har jeg modtaget endeel gamle Klæder, endeel Skotøi og endel nye Hefte (?) m.m. Alt sælges til billige priser. Zinow. Deretter går det slag i slag for denne handelsborger av Holmestrand, Zinow. Annonser rykkes stadig inn i Holmestrandsposten, blant annet den 3. og den 9.desember. I utgave nr.11 løverdag 7de februar 1846 og påfølgende onsdag 11., har han disse 3 annonser inne samtidig: Hos Undertegnede reholdes tilkjøbs endeel Støvler, hvoriblandt et Par Reisestøvler, samt brugte Mands Gangklæder, saasom, Hefte (Befte/Beste?), Beenklæder, Bonjounr og Kjoler. Zinow. En Gummielastikums-Frakke er at erholde tilkjøbs hos Zinow. En Silke-Damehue er indlagt til Salg hos Zinow. Samme onsdag 11. har han i tillegg også følgende annonse inne: Sengesteder, enkelte og dobbelte ere at erholde for billig pris hos Zinow. | Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
|
| 8303 | Fra slutten av september 1890 til august 1891 oppholdt han seg i Tyskland, og delvis i Østerrike, for å oppnå praktisk språkferdighet, i hvilket øyemed han som bidrag hadde et offentlig lærerstipendium. De første 9 månedene var han i Berlin, hvor han i 2 semestre som immatrikulert student ved Berlins universitet hørte forelesninger, vesentlig i tysk litteraturhistorie. Samtidig studerte han litt musikk ved - Sternsches Conservatorium für Musik. Senere oppholdt han seg 1 måned i Riesengebirge, og foretok derfra en rundreise til Wien, Budapest, Fiume, Triest, Venezia og Praha. | Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
|
| 8304 | Fra Smaalenenes Amtstidende 6.juli 1939: Min kjære datter, vår søster og svigerinne Borghild Sværen fikk hjemlov igår 49 år gml. Vestlund, 3-7-1939. | Sværen, Borghild (I240)
|
| 8305 | Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 75. Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren), som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Tostejarl - han var eldst -, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv. Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter. Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 5.januar 1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed. Haralds angelsaksiske navn var Godwinson, han var konge av England i 1066. Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og ingen farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang. Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selvnådde fram. 86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.september 1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster. Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen Vilhelm Erobreren ble hans arvtager. The Battle of Hastings: The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one. To this end, he prepared himself for invasion. Duke William would have discussed this plan with his half brothers Odo and Robert to see if it was viable. With their support he called a council of war. This would be made up of his immediate family, vassals and advisers. The council of war took place at Lillebonne and included eminent members such as William of Poitiers, Robert de Mortain, Richard Count of Evreux, Roger of Beaumont and various others. It was from these powerful men that owed fealty to their Lord, an army would be raised. Under the feudal system it would be expected that these men would supply the means to invade England. Not only would they be expected to supply the manpower but the ships required to traverse the English Channel and all other requirements that may be needed for Williams invasion plan. This was the penalty of their position. When Williams plan was put before the council, it was met with derision. Even though understood their commitment, their was no provision for fighting overseas. As hard as William tried to persuade them, the council eventually broke up in disarray. This made William very angry. William being William however, did not give up. He was determined and resolute enough to get his way. If he could not persuade them at the council, he would try on a one to one basis. He would remind them of their duty and what riches awaited those who accompanied him. Eventually he gained support from his vassals. William realised that he would have to turn this trip into a crusade. To do this he would need the blessing of the Pope. He managed this by persuading the Pope of Harold's promise and treachery. At first the Pope refused on political grounds because of the implications to the Church. Pope Alexander II was a pupil of Lanfranc who was now a trusted adviser to William. It was this fact that his blessing was eventually given. William now had the papal banner on his side. This made it much easier to rally his men to arms. By the middle of August 1066, William was ready to set sail. Unfortunately, due to adverse weather conditions and unfavourable winds, the invasion was delayed. William decided that he should move his fleet closer to the English coast to ensure a safer crossing. On the 12th September 1066, he moved the fleet to St Valery sur Somme, as its name suggests, a port in the estuary of the river Somme. Moving the fleet here made the eventual crossing much shorter. St Valery was under the control of Count Guy of Ponthieu who was sympathetic to William's cause. Now that William had moved his ships from the mouth of the Dives in Normandy to St Valery, it was important that the crossing was made as soon as possible. Again the weather turned against him. He now had the problem of keeping a large force of men fed and ready for battle. By the 11th October 1066, the weather had become favourable. During the previous two weeks the morale of his men began to decrease. Without William's motivation and determination to claim the English throne which he rightfully thought belonged to him, the invasion may have floundered here. By dusk, the ships were fully loaded and ready to depart. It was his plan to sail through the night and to land the following morning as day broke. William's ship the Mora would have given the command to set sail, possibly by the use of a light on the mast or by horn. William's flag ship became separated from the main fleet by day break. Un-perturbed he cast out his anchor and had breakfast and waited for the rest to catch up. Around 6:30 a.m. they were spotted. The fleet re grouped and continued towards the Englishcoast. On disembarking, William would have sent out scouts to survey the area for the English and for a route out of Pevensey Bay. It is likely the local population would have scattered by now, with the word of William's landing speeding on its way to Harold. The Norman scouts would also have reported that it would be very difficult to unload the ships there if they wished to move quickly inland. William must have heeded their advice because he made the decision to re-board his boats and sail along the coast to Hastings. He would have left a small force to make their way along the coastal route on foot. How much information William had received on the English position is unknown. He must have known that Harold had ordered the fleet back home. It is less certain that he knew of the Viking invasion of Harald Hardrada. Hastings was a good choice of base for William. The area along the South Downs between Hastings and Pevensey was difficult but had the advantage of security for William's troops. He knew he would not be invaded from the east coast side. William also knew that he was only a few tens of KM's from Dover where a Roman road stretches to London, his eventual goal. On arrival at Hastings, which probably by this time was virtually deserted, he unloaded his boats. He constructed a wooden fortress and waited for news of Harold. It would not be long. The exact time that Harold heard of the landing of William is not known but was possibly on 30th September at the earliest assuming a rider immediately headed north to York as soon as the invasion fleet was observed. It would have been only five days after the Battle of Stamford Bridge. He knew William was coming, he never thought it would be this soon. He was now in a dilemma. He was three hundred miles from Hastings with a depleted if not defeated force. How was he too defend the country now? Whatever went through his mind, he decided by the 2nd October to march south again. In a historic march he arrived in London on the 6th October 1066. Harold stayed in London only until the 11th October 1066 before marching towards Hastings with his men. On the 13th October 1066 he camped on Caldbec Hill, 10 km north of Hastings. Here the most famous English battle would be fought. Harold's men had been arriving all day in small groups on the 13th October 1066. These men had fought a battle on the 25th September, 260 miles to the north and were now expected to fight another only a few days later. Despite the hardship of it all, the troops morale must have been quite high. Having defeated Hardrada would have boosted their confidence, But not their numbers. Edwin and Morcar declined to help on this occasion, preferring to mind their business in the north. This lack of support severely reduced the numbers Harold would be able to use in the battle. How many veterans of Stamford Bridge were at Hastings is not known. It is clear that he recruited many of his force on the trip south. His soldiers came from as far a field as Somerset and Devon in the west and from Essex and Kent in the south east. Harold knew that a battle was inevitable as no form of dialogue to end the dilemma seems to have been made. Harold made the decision to fight William before he could consolidate any further. The location of the battle was chosen with careby Harold. Caldbec Hill was chosen for a number of reasons. Firstly it was well known in the area. It gave a natural advantage to anybody wishing to fight from there because of its natural all round visibility. It was easy to reach by road or track from London and was close (possibly too close) to William's position. By nightfall, at least 7.500 men should have arrived. Made up of housecarls and fyrd, preparations were laid to challenge William as soon as possible. This would be indicative of Harold's impetuous nature. Why Harold chose to fight William the next day has always been something of a mystery. If he had waited another day for his full force to arrive, the outcome may have been totally different. Many theories have been put forward for this. Harold always had a reputation for being impetuous and impatient. He may also have been informed of atrocities carried out by William on the population, so wanted to conclude this battle sooner rather than later. His hand may have been forced when William was informed of Harold's arrival and pre-empted his first move. If Harold was nothing else he was his fathers son, a patriot through and through. His father defied the king when be refused to punish the people of Dover when they were abused by Eustace of Boulogne, and paid the consequences. The Godwin family were for the people. William had now been in Hastings for almost two weeks. Food must have been in short supply, so he had soon to make a decision. Should he wait for Harold to come to him, or should he break out and go on the offensive? The decision was made for him. He was not prepared to be trapped or starved into submission. No mention seems to have been made about re-provision by Sea. There was plenty of time for his ships to return home for supplies, conditions permitting. A theory has been put forward that William may have had his ships burned to stop desertion. He left his men in no doubt that this was a do or die expedition. The morning of the 14th October 1066 would be the culmination of a battle between two men who had politically and mentally been at war for many years. Both sides knew the location of the other. Harold on Caldbec Hill and its rallying point of the Old Hoare Apple Tree and William in Hastings. At first light, William assembled his men and informed them of what was expected of them through his generals. He would have had to send out his scouts to recall the foraging parties. Many atrocities were committed in this area and we can assume that foraging and ransacking went hand in hand. Prayers would have been said throughout the night prior to setting out. Weapons would have been sharpened and wagons loaded with armour and provisions. William's men set off in a long column, due to the forest nature of the terrain at that time. William must have been relieved that the situation was coming to a conclusion as morale was possibly beginning to wane amongst the foot soldiers, who were less concerned about moral crusades and promises of wealth to the nobility, than staying alive. Today, we try to analyse the logic behind the battle tactics of Harold and William. We wonder why Harold chose Caldbec Hill. It was very close to William's position in Hastings, which left himself open to counter attack. William seeing his opportunity, pounced upon it immediately. He knew what happened to Harald Hardrada and Harold's surprise attack. He was not going to be caught the same way. Harold therefore could be accused of naivet? For the reason mentioned above, his choice was considered appropriate for the tactics he must have had in mind. Even today this area is still very forested. The decision of where to have the battle may have been academic. It may have been the only piece of open ground in the area at that time large enough for the battle. Comments were made by chroniclers after the battle about how cramped the area was to stage such a thing. William's troops advanced to this open area, known today as Senlac Ridge. Located due south of Caldbec Hill, the natural terrain slopes south from Caldbec Hill to William's position. With natural depressions on either side and marshy ground and banks outside this area. It has always been considered an advantage to have the high ground, so Harold, in theory, was in the preferred location. It would have taken William and his men about 1.5 to 2 hours to march the 10 km north to Senlac Ridge from Hastings. Harold would have known that William had departed, from information received from scouts he would have sent out. Harold prepared for battle. William's force consisted of three main forces. The Norman army, commanded by himself. The Bretons, commanded by Alan Fergant and the Flemish army commanded by Eustace of Boulogne and William fitzOsbern. Seeing William take the initiative must have come as a surprise to Harold. He totally miscalculated the invasion in the first place by dismissing his ships for the winter. Now he was being forced into battle before he was really ready. Before William could arrange his battle formation, he had to negotiate two streams and marshy ground that was between himself and the open battlefield. Once negotiated, his line was organized. Looking north, towards Caldbec Hill, the Bretons were on the left, the Flemish contingent were on the right and William's Normans were in the middle. Taking up normal battle ranks ofarchers in the front row. Depending on the length of the line, behind the archers would be six or seven rows of foot soldiers. Behind them, would be the cavalry. William would have set up his command post behind the cavalry. To meet this challenge, Harold moved his men down from Caldbec Hill to within two hundred metres of William's position. The Saxon way of fighting was different to that of the Normans. The housecarls were in the front rank and were responsible for forming the shield wall. This would be particularly effective against the initial onslaught. Behind the housecarls were the fyrd or militia. Again, depending on the length of the line, would have been about ten deep. Harold set up his command post behind and centrally positioned to give him an elevated view of proceedings. The time would now have been about 09:30. In many of the battles through history of this type, there seems to have been a level of protocol that was adhered to prior to proceedings. Similar to a lull before a storm, a short period of recollection seems to occur followed by taunting of the opposition. The Saxon war cry was Ut,ut (or out,out), Godemite (God Almighty) and Oli Crosse (Holy Cross). The Normans would have responded in kind. The battle was about to begin. If the chronicler, Wace is to be believed, the battle commenced with a heroic but foolhardy one man attack on the English line by a minstrel named Taillefer. He was quickly cut down by the Saxon housecarls. This was the signal for the battle to begin in earnest. As was traditional in Norman assaults, the front row which consisted of archers, began to let loose their arrows in a concentrated barrage. This resulted in a limited success, due to the Saxontactic of using the shield wall. This tactic had been developed by Alfred the Great and had been used ever since. It protected the front row of housecarlsand the fyrd behind. The English had never used bows and arrows in battle and therefore could not return fire. This became a problem to William because it required an exchange of arrows to keep the ammunition levels up. The Normans, soon ran out of arrows. This reduced his efficiency somewhat. His archers were not attired for hand to hand conflict, nor were they trained or expected to. Debate concerns whether crossbows were used by William in the front row. They did exist but none are shown in the Bayeux Tapestry. It is possible that they were used, but because they were sodeadly and accurate, they were frowned upon by the Church and were banned in battles against Christian enemies. If they were used here, it is notsurprising that they do not appear on the Tapestry as it was commissioned by Bishop Odo. The English being on the high ground had the advantage. The Saxon line was virtually untouched. The arrows had done little damage. William ordered his foot soldiers forward. The English now responded. Not only were traditional weapons used but anything that could be collected in the vicinity. This would include rocks and home made slingshots which were particularly effective on the higher ground which afforded extra range. The barrage was very effective and caused serious problems to William's men. Heavy casualties were inflicted on them and forced William to use his cavalry probably earlier than he wanted to. Ordering them to charge on the still intact shield wall, their tactics would have been to advance as close as possible and release their spears whilst turning back down the slope where a fresh spear could be collected. This was a difficult thing to achieve against a well drilled shield wall, especially on a slope as steep as this. Horses would have panicked or fallen under this onslaught by the Saxons who would have used their spears and axes to good advantage. The cavalry and infantry charges continued. The Saxons still held the upper hand. As hard as the Normans tried, they could not break down the shield wall. The use of the large Danish battle axe particularly came into its own on the cavalry. This weapon had the ability to bring down the rider and the horse with a single blow. The housecarls were particularly well trained in its use. By about 12:00, the Normans were feeling the effect of the Saxon tactics. The Bretons on the left were having a particularly difficult time. They began to retreat back down the hill. William saw this from his command post and realised that this left his rear vulnerable from a pincer movement. Panic was now beginning to trickle from left to right. William had to do something or the battle would soon be over and his claim to the English throne in tatters. Roumour started to spread along the ranks that William had been killed. If this was so the battle would have been over. The panic was now widespread amongst the Normans. The Bretons were now in full retreat back down the hill. The Saxons followed in hot pursuit inflicting carnage on them. The Bretons were slowed down on the lower slopes by the stream and marshy ground below them. This allowed the Saxons to inflict more casualties on them. William made a bold decision. He decided to expose his face to his men to prove that he was still alive. Removing or lifting his helmet, he rode along the ranks that still existed to dispel the rumour. He was alleged to have reminded his men that there was no way back and that they were fighting for their lives. This seems to have had some effect. Odo seeing what was happening on the left flank, gathered up a number of his confused cavalry and rode to the area where the Saxons had advanced to. Seeing the horses advancing, they broke off battle and tried to return to their lines. The uphill trek was too far and they were cut down by the cavalry before they reached there. It is almost certain that this advance on the Saxon right was not sanctioned by Harold as it goes against all military strategy. He must have seen what was happening on the right and seems not to have taken up the challenge of a full frontal assault which would surely have defeated the Norman army. Harold's brothers Gyrth and Leofwin were possibly killed at this time. This is included in the Bayeux Tapestry. It may be they who ordered this counter attack and therefore paid the consequences. That happened next is not completely clear. It would seem that there must have been a lull in the fighting. The Normans had begun to retreat and the advance Saxon force had been destroyed. There must have been some form of air gap between the forces. This would have given time for both sides and especially William to regroup, re-arm and to take some food and drink. The absurdity of the whole situation is highlighted by this episode. The time would have been around 14:00. Harold knew that he could win this battle if he just held on until darkness. William cold not stay in the area all night and would have to retreat. Harold knew that retreat meant defeat for William. William very well understood this also. Apart from his right flank, Harold and his men were in very good shape. William must have been at his lowest ebb at this time. He had to think of a new tactic to break down the Saxon defences. William was rather stuck for ideas mostly because of the terrain. He could not try a flanking movement because of the trees and forest on either side. He was finding it difficult if not impossible to break the Saxon shield wall tactic, especially on a slope as steep as this. What he planned to do was to entice the Saxons forward using a tactic that has been discussed ever since. It has been called the feigned retreat. Observing what had happened on his left flank with the Bretons. If he could simulate that, and draw the Saxons forward, he might have a chance. Many historians have debated whether such a thing can possibly be pre-arranged in the heat of battle. Usually those that have had any military experience say in can't. But the fact is that it was supposed to have been the deciding factor in this battle. The English lost, so something drastic must have gone dreadfully wrong with Harold's tactics. Whatever was the truth, this is the story that survived nearly a thousand years. William had to decide, if he was going to attempt the feigned retreat tactic. How could he draw the Saxons forward by giving the impression that it was a genuine retreat, and not what it actually was, a tactic? To this end he resumed battle. His infantry advanced but with limited success. He had briefed his cavalry, who would be responsible for putting his plan into operation. There was no way his infantry could all have been informed of this plan and were probably used as cannon fodder to the overall picture. The cavalry advanced up the hill and engaged the Saxons and gave the impression that they were turning and running. How the Saxons came to this conclusion is still unclear in the melee. It must have been pre planned that they all turned away at the same time to make it seem as though some order to retreat had been given. Whatever the Norman cavalry did, it forced the Saxon army to break ranks and follow them down the slope. Another question surrounds whether Harold gave the command to pursue them or not. If he did make this crucial decision, he could be accused of total stupidity. The true facts will never be known, only the result. The Saxon line broke and the Normans were followed down the hill. Many housecarls and fyrd were killed in their enthusiasm to finish the fight. Harold must have become very worried at this development. Up until this stage in the late afternoon, things had been going very well for Harold but now were about to change. It is written that William used the feigned attack at least twice. Harold still held a reasonably strong position at the high point of the ridge. It was at this point that William risked everything. It was getting late, and the battle had to be concluded one way or another. William decided to use another plan. His archers who had run out of arrows in the early stages, were brought up close to the battle lines where they could collect their arrows. Firing over the heads of their own men so that they would land on the rear English lines, caused a number of casualties. It was at this point in the battle it is thought that a stray arrow killed or injured Harold by inflicting a wound in the eye. There is scant evidence to show that this is how Harold died. It is mainly taken from scene in the Bayeux Tapestry. The death of Harold soon spread amongst his men, causing derision. William ordered his infantry to stage a full frontal attack on the Saxon line. Fighting to the point of impossibility, the Saxons retreated up the hill and into the forest on the other side, possibly in the direction of London taking any horses that had been withdrawn for safety. The battlefield was littered with the dead and injured of both sides and Norman horses. The Saxon line was now broken. All that was left was a mopping up operation and the Kings housecarls who were prepared to continue the fight. They valiantly surrounded their dead or dying king and with their battle-axes and swords, fought almost to the last man, as was their tradition. The Normans finally broke through where they saw the King lying. A knight run his sword through his thigh or decapitated his leg. This so infuriated William that he stripped him of his knighthood and threw him out of the army. The ridge was captured. William had won against all the odds. There remains one incident that occurred after the main battle had finished. It is known as the Malfosse incident. It was becoming late in the afternoon and it was beginning to darken, so around 17:30, when in pursuit of fleeing Saxons they encountered a number of Saxons who obviously had not been involved in the battle but had arrived later. It would appear that these men taunted the Normans into charging them. If they chose where to stand beforehand it was a good choice because it was behind an invisible ditch or pit, which later became known as the Malfosse or evil pit. Many of the horses and men tumbled into this pit where presumably they were finished off by the Saxons. This was a side issue that would have made no difference to the overall outcome of the battle. By 18:30 it would have been too dark to proceed with rounding up any more Saxons. The injured had to be tended and the dead buried. The Malfosse incident is strange because nobody has been able to locate its position or confirm that it ever really happened at all. Harold's Standards of the Fighting Man and the Red Dragon were captured and sent to the Pope in Rome. Kilder: Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-78, 86, 90-92, 95-96. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 245, 471-473. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 557. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 89. http://www.battle1066.com/buildup.shtml | Godwinson, Harald "Harald 2" (I3602)
|
| 8306 | Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga: 44. Året før dette (Harald Grenskes død i Svitjod) var det jomsviking-slaget i Hjørungavåg sto. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk oppi landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne, tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre det Rane hadde å fortelle, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta sin mor. | Gudbrandsdatter, Åsta (I3393)
|
| 8307 | Fra Snorre: Harald Hardrådes saga: 18. Der møtte Harald Svein Ulvsson ; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap. Så sier Tjodolv : Øst for Gardar pløyde eikekjølen bølgen. Djerve konge, siden svearne deg støttet. Haralds skip fikk lute, tyngd i le av gullet, under breie seilet. Storm om høvding suste. 19. Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark. Så sier Valgard : Kampglade konge! Skipet suste under deg siden bort fra Svitjod. Din odel var deg eslet med rette. I topp var seilet heist opp, hen langs det flate Skåne du seilte. Danske kvinner du satte skrekk i barmen. De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn ; der gikk de opp og herjet. Så sier Valgard : Harald! Hele Sjælland herjet du. Da ulven fort fant veg til valplass. Kongen fienden knuser. Mannsterk fyrsten siden gikk til Fyn, gav hjelmer brått en mengde arbeid. Med brak brast skjold i stykker. Sør for Roskilde bygder den bjarte ilden brente. Til grunn lot kongen rive røyk-omspente garder. Landets menn i mengde lå liv og frihet røvet. Med sorg i sinn da folket stilt flyktet inn i skogen. Flokken måtte spredes, og sinket ble da somme. De menn som levde etter, liv ved flukten berget. Da ble fagre kvinner til fange tatt og bundet; på veg til fartøy lenker gnog fagre kvinnekroppen. 20. Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stoe hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det. Så sier Tjodolv : At freden vil vare lenger venter mennene neppe. Folk med grunn kan frykte når flåter er utfor landet. I strid går Magnus gjerne; han styrer med flåten nordfra. Og sørfra gjæve Harald hærskip ruster til kampen. 21. Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus. 22. Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kost- barhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer : Harald og Svein taler sammen ved drikken. Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen : Vidkjente høvding, bølgen fikk brytes mot skipssida da du fra øst mot Danmark de dyre hærskip styrte. Men halvt med seg å dele bød Olavs sønn deg siden sitt folk og hele riket. To frender glade møttes. Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg. 23. Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører ; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd ; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde to rørkjepper i handa, og så sa han : Så sa kong Magnus : 24. Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med seksti mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet. Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus : Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den ; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa : Harald så på den og sa : I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge to forgylte ; og den var helt full av skjære sølvpenger. Det fulgte også to gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen. Så sier Bolverk : Til gave fikk, som jeg hørte, du det grønne landet; og du bød så kong Magnus av ditt gull ved møtet. Forliket mellom frender ble fredelig nok sluttet; men Svein, han måtte siden striden hard seg vente. 25. Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud ; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver tolvte måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem. 26. Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skåne-sida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren. 27. Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn ; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus : Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn : I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett ; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen ; de sa at Harald hadde gått fram viselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvenn- skap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her. 28. Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham : Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til stor sorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald : Menn felte mange tårer da den milde de bar til grava. Tung var børen for dem som titt han gull hadde skjenket. Huskarer, tunge i hugen, holdt ikke tårer tilbake. Med sorg i sinnet så ofte satt alle kongsmenn siden. 29. Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre ; han ville fare med hæren til Viborgting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nord- menn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende. Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge. 30. Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren ; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken ; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord. | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|
| 8308 | Fra Snorre: Harald hårfagres saga: (Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.... | Haraldsen, Rørek (I4885)
|
| 8309 | Fra Snorre: Harald hårfagres saga: (Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.... | Haraldsen, Gudrød (I4877)
|
| 8310 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... ...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite... ...Kong Eirik dro vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selven innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs selv femte, men Halvdan og hans menn brente opp gården og alt folk som var inne. Med disse nyhetene kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og dro mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torsbjorg. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta (Reinskloster). Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjev mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to. Guttorm var stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjeve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred... ...To år etter at hordene hadde tatt Eirik til overkonge døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge. | Haraldsen, Halvdan (I4872)
|
| 8311 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... ...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite... | Haraldsen, Halvdan (I4873)
|
| 8312 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... | Haraldsen, Sigfred (I4874)
|
| 8313 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Guttorm falt i Elvkvislene (Götaelvs munning) for Solve Klove. | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8314 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der... | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8315 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant... ...Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen... ...Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald... ...Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid... ...Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær... Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet... ...Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike... ...Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm... | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8316 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen... Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda... Fra Snorre: Håkon den godes saga: ...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter... ...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der. Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før. Så sier Guttorm Sindre: Over eikegrodde marker øst i landet satte hjelmkledd konge en stolt og kraftig herre, han som over dypet dådrik kom fra Irland kom med skjoldet løftet seilende med hæren. ...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland... ...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham. Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med. Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem... Fra Snorre: Eirikssønnenes saga: ...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang: Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet. Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon... ...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene: Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann... Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr... Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: ...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann. Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over. Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren. Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild. Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger. Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda. En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet. Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt. Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han. Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått. Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason... Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet. Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter. Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten. Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon. Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike. Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike. Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde. Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg. De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning. Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand. Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle: De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre. Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre. Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell. Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt. Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død. | Olavsen, Trygve (I3579)
|
| 8317 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Det står om moren Snøfrid, etter hennes død: ...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg: Graahærde mennar gamle paa gaarden eg ser i mengd. Kjempur mjød-huga kjem. Kvi er De altfor mange? Da svarte Tjodolv: I hovude me hadde hogg i sverde-leiken, mennar aat milde kongen; for mange me var ikkje daa. Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet... Skal ha været konge på Vest-Opplandene sammen med sin bror Sigurd Rise, et område de ble tildelt å styre under sin far Harald Hårfagre. Videre skriver Snorre: Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad: De er 'kje mykje aa undrast, at me seider, born av bøndar og bondekonur, naar Rognvald seider, Rettilbeine, Haralds heiders-son paa Hadaland. Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. | Haraldsen, Ragnvald (I4897)
|
| 8318 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils... ...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der... | Haraldsen, Frode (I4887)
|
| 8319 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils... | Haraldsen, Sigtrygg (I4886)
|
| 8320 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. | Family: Sigurd Håkonsen / Bergljot Toresdatter (F2456)
|
| 8321 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna. Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove: Herskips-føraren, han som Hoggstriden vann paa strandi, inn i bygdi ved sjøen sende drengir mange. Fyriaat alt folke flytt hadde lande for honom som med herskjold hadde Skotland gjesta. Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn. | Øysteinsen, Sigurd (I4878)
|
| 8322 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få... ...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar... | Haraldsen, Dag (I4895)
|
| 8323 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få... ...Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar... | Haraldsen, Ring (I4896)
|
| 8324 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Snorre skriver om moren Snøfrids død: ...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg: Graahærde mennar gamle paa gaarden eg ser i mengd. Kjempur mjød-huga kjem. Kvi er De altfor mange? Da svarte Tjodolv: I hovude me hadde hogg i sverde-leiken, mennar aat milde kongen; for mange me var ikkje daa. Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år. ...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt. ...Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente. Da kvad Tjodolv: Far 'kje fraa her, fyrr den flate farveg aat skipi jamnast. Den store sjøen steinar upp paa strandi, Gudrød, slengjer. Dryg, vidgjetne konge, til vere seg betre lagar. Bi her til dess me fær bør; no er brim og brot um Jaren. Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen. | Haraldsen, Gudrød (I15112)
|
| 8325 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Snorre skriver om moren Snøfrids død: ...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg: Graahærde mennar gamle paa gaarden eg ser i mengd. Kjempur mjød-huga kjem. Kvi er De altfor mange? Da svarte Tjodolv: I hovude me hadde hogg i sverde-leiken, mennar aat milde kongen; for mange me var ikkje daa. Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år... ...Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt... ...Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar: Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned. Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp: Eg ser 'kje fraa rauste Rolv eller fraa Rollaug fljuga spjot mot fiende-flokken endaa far vaar me lyt hemna. Men i kveld, naar kvast kjempur gjeng i slage, tegjande mjøden tappar Tore jarl paa Møre. Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane. Da kvad Einar: Min fjordepart eg fekk far min, Rognvald, hemna. No er drottnen drepin, for dette nornir raadde. Hiv no, hæve gutar, paa Høgleggen Steinar, hard skatt eg honom sender, sigeren er vaar. Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han: Etter meg er mange mennar fraa alle kantar, høgborne, hatige, hev hemn yvi mangt aa taka. Men ikkje veit dei visst, fyrr dei vinn aa drepa meg, kven under ørne-kloi endar fyrst sitt liv. Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe: Fagnfolk fredlause or lande flyr, naar ein sau dei hev slagta, men eg den unge kongsson paa øyane drap i hel. Paa meg vil hugstore hovding hemna seg, vert de fortalt; stygt skard eg i skjolden hans hogg, skjelva eg gjer ikkje endaa. Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake. | Haraldsen, Halvdan (I4876)
|
| 8326 | Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr... Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: 1. Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann. Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over. 2. Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren. 3. Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild. Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger. 4. Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda. En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet. Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt. 5. Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han. Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått. Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason. 6. Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, han hadde vært øst i Gardarike hos kong Valdemar, der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle gav henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært 2 år hos Håkon Gamle, og Olav var 3 år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var estere. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller. Der ble Olav skilt fra mora. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Kona hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var 6 år i Estland i slik utlegd. 7. Sigurd Eiriksson kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, han skulle ta inn skattene for kongen der i landet. Sigurd kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Han sa han het Olav, at Tryggve Olavsson var far hans, og at mor hans var Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da kjentes Sigurd ved gutten, skjønte han var søstersønn hans. Sigurd spurte gutten hvordan han var kommet dit. Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til for ham. Sigurd bad ham følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgard. Han lot det ikke bli kjent hva ætt Olav var av, men sørget godt for ham. 8. Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen, og så satte han på sprang hjem der han bodde og fortalte det til Sigurd, frenden sin. Sigurd fikk med en gang Olav med inn i huset til dronninga og fortalte henne det som hadde hendt. Hun het Allogia. Sigurd bad henne hjelpe gutten. Hun så på gutten og svarte; hun sa at det gikk da ikke an å drepe slik en vakker gutt, og bad dem tilkalle folk, fullt væpnet. I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom, og som skikken var, og loven bød, skyndte alle mennesker seg å leite etter gutten, hvor det var blitt av ham. Da ble det sagt at han var i garden til dronninga, og at der var det en hær av folk i fulle våpen. Dette ble fortalt til kongen, og så kom han til med sitt følge, han ville ikke det skulle bli strid. Han fikk først i stand grid, og så forlik; kongen dømte bøtene og dronninga greidde dem ut. Siden ble Olav hos dronninga, og hun var god og kjærlig mot ham. I Gardarike var det en lov at kongebårne menn ikke måtte være der uten at kongen gav samtykke til det. Nå fortalte Sigurd dronninga hva ætt Olav var av, og hvorfor han var kommet dit, og at han ikke kunne være hjemme i sitt eget land for ufred, han bad henne tale med kongen om dette. Hun gjorde det, bad kongen hjelpe denne kongesønnen, så hardtsom folk hadde fart med ham, og hun talte så godt for seg at kongen lovte henne dette. Han tok Olav til seg og sørget for ham på stormannsvis, slik som det sømmer seg for en kongssønn å ha det. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han var hos kong Valdemar de neste 9 åra. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. ... | Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
|
| 8327 | Fra Snorre: Magnus den godes saga: 1. Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dette nevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa: Fram jeg tenker å føre frasagn om stridssnare kriger fordi jeg kjenner dem nøye; nå må mennene tie! Ikke var gullets uvenn elleve vintrer gammel da gjæve horde-vennen hærskip førte fra Gardar Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor: Den unge djerve kriger til kampferd folk bød samles. Snart sin plass fant hirden hærkledd da på tofta. Med is om stavnen kongskip skar den salte sjøen; østfra helt til Sigtun stormvind førte fyrsten. Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så: Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp. Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans: Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden. Astrid svarer: Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det. Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald: Nå vil jeg rikt lønne med lovkvad Olavs datter, som digre kongen ektet, for alle dyre gaver. Til ting på Hangrar møtte mannsterk sveahæren den gang Astrid østpå for Olavssønnen talte. Hun tinget slik med svear at større framgang ikke hun ville hatt for Magnus, om mor til ham hun sjøl var. Nest mektige Kristus mest til det hun virket at Magnus Haralds ættland vant helt og fullt tilbake. Den milde Magnus skylder Astrid for mektige hjelpen; velde fikk seg vidlendt mennenes venn ved dette. Den kloke kvinna sin stesønn støttet som ingen andre; med sanningsord vil jeg hedre henne, den fagre kvinne. | Olofsdatter av Sverige, Estrid (Astrid) "av Norge" (I3519)
|
| 8328 | Fra Snorre: Magnus den godes saga: 1. Magnus Olavsson gav seg etter jul på veg østfra Holmgard ned til Aldeigjuborg, og de tok til å gjøre ferdig skipene sine da isen gikk opp om våren. Dettenevner Arnor Jarlaskald i Magnusdråpa: Fram jeg tenker å føre frasagn om stridssnare kriger fordi jeg kjenner dem nøye; nå må mennene tie! Ikke var gullets uvenn elleve vintrer gammel da gjæve horde-vennen hærskip førte fra Gardar Om våren (1035) styrte kong Magnus vest til Svitjod. Så sier Arnor: Den unge djerve kriger til kampferd folk bød samles. Snart sin plass fant hirden hærkledd da på tofta. Med is om stavnen kongskip skar den salte sjøen; østfra helt til Sigtun stormvind førte fyrsten. Her blir fortalt at da kong Magnus fór østfra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Emund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus, stesønnen sin, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så: Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Jeg vil óg kunngjøre at jeg vil gi meg i lag med ham på denne ferden. Da vil det være lett å se for alle at jeg heller ikke sparer på noe annet av det som jeg kan gi ham til hjelp. Slik talte hun lenge og klokt; men da hun sluttet, svarte mange og sa at svearne hadde vunnet lite ære av sin ferd til Norge da de fulgte kong Olav, far hans: Og ikke er her bedre å vente med denne kongen, sier de, og derfor har folk liten hug på denne ferden. Astrid svarer: Alle de som vil være manndoms menn, lar seg ikke skremme av slikt. Og har noen mistet frender med den hellige kong Olav eller sjøl fått sår, så er det nå manndoms verk å fare til Norge og hevne det. Astrid fikk laget det så med sine ord og sin hjelp, at hun fikk mye folk med seg til å følge ham til Norge. Om det taler Sigvat skald: Nå vil jeg rikt lønne med lovkvad Olavs datter, som digre kongen ektet, for alle dyre gaver. Til ting på Hangrar møtte mannsterk sveahæren den gang Astrid østpå for Olavssønnen talte. Hun tinget slik med svear at større framgang ikke hun ville hatt for Magnus, om mor til ham hun sjøl var. Nest mektige Kristus mest til det hun virket at Magnus Haralds ættland vant helt og fullt tilbake. Den milde Magnus skylder Astrid for mektige hjelpen; velde fikk seg vidlendt mennenes venn ved dette. Den kloke kvinna sin stesønn støttet som ingen andre; med sanningsord vil jeg hedre henne, den fagre kvinne. Så sier Tjodolv skald i Magnusflokken: Ut skjøt du, høvding, di snekke, og stolt skrei fram på havet skipet med tretti benker, i blåsten rærne knakte. Stiveste masta, konge, storstormen over deg bøyde. Men djerve hirdmenn firte først i Sigtuna seilet. 2. Magnus Olavsson gav seg på veg fra Sigtuna og hadde stort følge, som svearne hadde gitt ham. De reiste til fots gjennom Svitjod og så til Helsingland. Så sier Arnor Jarlaskald: Som en krigsgud bar du siden røde skjold i svenske bygder. Ikke liten hærmakt fikk du, landsfolk søkte deg til hånde. Vidtberømte ulvemetter! Østfra kom til hederstinget utvalgt flokk med skjold så hvite og med spyd innlagt med gullet. Siden fór Magnus Olavsson vest gjennom Jemtland og over Kjølen og ned i Trondheimen, og straks tok alt landfolket vel imot ham. Men så snart mennene til kong Svein spurte at Magnus, kong Olavs sønn, var kommet dit til landet, rømte de alle i hop lange veger og kom seg unna, og ingen motstand ble gjort mot Magnus. Kong Svein var sør i landet. Så sier Arnor Jarlaskald: Snart du satte, djerve kjempe, skrekk omkring i trøndske bygder. Det blir sagt om dine fiender at de frykt fikk brått i barmen. Dine fiender, fyrste, visste at nå vokste vesaldommen; for å redde livet rømte i sin redsel alle sammen. 3. Magnus Olavsson fór med hæren sin ut til kaupangen, og der ble han godt mottatt. Siden lot han stevne til Øreting; og da bondefolket kom til tings, ble Magnus tatt til konge der over hele landet, så vidt som kong Olav, hans far, hadde hatt det. Siden tok kong Magnus seg hird og satte inn lendmenn; og han satte årmenn og sysselmenn overalt i bygdene. Straks om høsten bød kong Magnus ut leidang over hele Trondheimen; han hadde godt for å få folk. Så styrte han med hæren søretter langsmed landet. 4. Kong Svein Alfivuson var i Sunnhordland da han fikk denne hærmeldingen. Straks lot han skjære opp hærpil og sendte til alle 4 kanter. Han stevnte bondefolket til seg med bud om at allmenning skulle være ute, både folk og skip, og verge landet med ham. Alt det mannskapet som var nær der kongen holdt til, kom til ham. Da hadde kongen ting og talte med bøndene og kom fram med den saken han ville fremme, og sa at han ville gå mot kong Magnus, sønn til kong Olav, og holde slag med ham dersom bøndene ville følge ham. Kongen talte i korteste laget, og bøndene gav lite fagningsrop til talen hans. Siden holdt de danske høvdingene som var med kongen, lange fine taler, men bøndene svarte og talte imot. Mange sa at de ville følge kong Svein og kjempe sammen med ham, men noen nektet; noen tidde helt, noen sa at de ville gå til kong Magnus så snart de kunne få høve til det. Da svarer kong Svein: For meg ser det ut som det er bare få av de bøndene vi hadde sendt bud til som er kommet hit. Og disse bøndene som er her, sier rett til oss at de vil følge kong Magnus. For meg ser det ut til at det er like stor hjelp for oss i dem som i de andre som sier de vil sitte i ro. Likeså med dem som tier still. Men av dem som sier at de vil følge oss, vil vel annenhver mann eller flere ikke være til noen nytte for oss om vi legger til slag med kong Magnus. Det er mitt råd at vi ikke setter lit til disse bøndene. La oss heller fare dit der alt folket er trygt og trofast mot oss; der har vi styrke nok til å vinne under oss dette landet. Så snart kongen hadde avgjort saken slik, fulgte alle mennene dette rådet, de snudde stavnene og drog opp seilene. Så seilte kong Svein østetter landet og gjorde ikke slutt på ferden før han kom til Danmark. Horda-Knut tok vel imot Svein, bror sin, og bød ham rike med seg i Danmark, og det tok Svein imot. 5. Kong Magnus fór om høsten helt øst til landsenden, og ble tatt til konge over hele landet, og hele landsfolket var glad over at Magnus var blitt konge. Samme høst døde kong Knut den mektige i England 13.november. Han ble jordet i Winchester. Da hadde han vært konge over Danmark i 27 år, og over både Danmark og England i 24 år, (anm.: riktig er 16 og 19) og dertil over Norge i 7 år. Da ble Knuts sønn Harald tatt til konge i England. Samme vinter døde Svein Alfivuson i Danmark. Tjodolv kvad så om kong Magnus: Landevegen, kriger, kom du hjem fra Svitjod! Østfra fulgte, herre, hæren deg til Norge. Men Svein han rømte siden, røvet var landet fra ham. Alfivas sønn jeg hørte hastig fra landet flyktet. Bjarne Gullbråskald diktet om Kalv Arnesson: Du lovte den unge kongen arv som var hans med rette. Svein fikk nøyes med Danmark; sant er alt det jeg sier. Kalv, du førte Magnus, den modige fra Gardar; at fyrsten sin jord fikk råde, rekner vi deg til ære. Denne vinteren rådde kong Magnus for Norge og Horda-Knut for Danmark. 6. Våren etter bød begge kongene ut leidang, og det ordet gikk at de ville legge til slag ved Göta älv. Men da begge hærene drog mot hverandre, sendte lendmennene i begge hærene melding til sine frender og venner, og det fulgte med ordsendingen fra begge sider, at de skulle gjøre fred mellom kongene. Da begge kongene var unge og ikke voksne ennå, ble riksstyringen ført for dem av stormenn, som var valgt til det i begge riker. Enden ble at forliksstevne ble avtalt mellom kongene. Deretter møttes de sjøl, og da ble det talt om forlik. Det kom til forlik på den måten at kongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde. Dermed skiltes kongene, og hver tok hjem til sitt rike, og de holdt dette forliket så lenge de levde. 7. Dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige, kom til Norge med kong Magnus, sin stesønn, og var hos ham i akt og ære, som rett var. Da kom kong Magnus' mor Alvhild også til hirden. Kongen tok straks mot henne med stor kjærlighet og gav henne en gjæv plass. Men med Alvhild gikk det som det kan hende med så mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort, så hun lite likte det at dronning Astrid ble reknet noe gjævere enn hun både med sitteplass og med annen oppvartning. Alvhild ville sitte nærmest kongen, men Astrid reknet henne for tjenestejente, slik som det hadde vært før, da Astrid var dronning over Norge, og kong Olav rådde for landet. Ikke for noen pris ville Astrid ha sete sammen med Alvhild, så de kunne ikke være i hus med hverandre. Sigvat skald hadde alt reist til Roma da slaget stod på Stiklestad ; men da han var på vegen nordover, spurte han kong Olavs fall, og dette var en stor sorg for ham. Han kvad da: Jeg stod på Mont en morgen. Da mintes jeg hvor mangt et skjold ved borgene kløvdes, og side brynjer sprengtes. Jeg mintes ham som riket rådde først så velnøyd. Tord, min far den kloke, før den kongen tjente. En dag gikk Sigvat forbi en gard på landet og hørte at en mann bar seg ille fordi han hadde mistet kona si. Han slo seg for brystet og reiv av seg klærne, gråt høyt, og sa at han ville gjerne dø. Sigvat kvad: En mann seg ønsker døden når han mister møyas favntak. For dyrt kjøpt er elskov om for den døde man gråter. Men bitre tårer feller for sin herre fluktredd gjæving. Sorgen vi led, vi kongsmenn, er større enn sorg for kvinner. 8. Sigvat kom hjem til Norge, han hadde gard og barn i Trondheimen. Han seilte nordover langs land på et handelsskip; men da de lå i hillarsund, så de mange ravner fløy der. Sigvat kvad: Ravner flyr til havna, husker lik der finnes, der hvor skipet fordum førte nordmanns ætling. Hver dag ved Hillar skriker høyt de glupske ørner, de som Olav fordum gav føde mange ganger. Men da Sigvat kom nord til kaupangen, var kong Svein der; han innbød Sigvat til å komme til seg, for Sigvat hadde før vært hos Knut den mektige, far til kong Svein. Sigvat svarer at han vil hjem til garden sin. En dag da Sigvat gikk ut på stretet, fikk han se kongsmennene som holdt leik. Sigvat kvad: Fra leik blant kongens hirdmenn jeg hastig bort meg vender. Min sorg vil sprenge brystet, og bleik som bast jeg går her. Jeg minnes må de dager da min lovpriste herre med oss så ofte leikte omkring på odelsgarder. Siden fór han til garden sin. Han hørte mange som gav han lastord, og sa han hadde rømt bort fra kong Olav. Sigvat kvad: Gid Kvitekrist meg dømte til heite ild i Helvet om jeg har hatt den tanke å komme bort fra Olav. I det er jeg uskyldig. Til Rom jeg fòr, spør vitner, for å fri min sjel fra fare; jeg sannhet ikke dølger. Sigvat likte seg ille hjemme; en dag gikk han ute og kvad: Når knarrer bar meg om landet så lenge Olav levde, smilte langs hele Norge stupbratte fjell og kleiver. Men fra jeg fikk sorgen i hjertet og saknet kongens vennskap, fant jeg at ublide var de, alle lier i landet. I førstningen av vinteren fór Sigvat øst over Kjølen til Jemtland og så til Helsingland og kom fram til Svitjod. Han gikk straks til dronning Astrid og var hos henne i akt og ære en lang stund. Han var også hos hennes bror, kong Anund, og fikk 10 merker brent sølv av ham; så blir sagt i Knutsdråpa. Sigvat spurte ofte når han møtte kjøpmenn som seilte på Holmgard, hva de kunne si ham om Magnus Olavsson. Han kvad: Enn vil jeg gjerne høre om hendinger øst fra Gardar. Der blir det ikke knuslet på lovord om kongesønnen. Lite og løgn jeg hører, som løgnen at hit han reiser. Men likevel mellom oss flyger små smygende kjærlighetsfugler. 9. Men da kong Magnus Olavsson kom fra Gardarike til Svitjod, da var Sigvat der hos dronning Astrid, og de ble alle svært glade. Da kvad Sigvat: Uredd hjem du vendte til ditt rike, konge. Land og folk deg hilser, og din makt jeg støtter. Gjerne jeg fòr til Gardar for vel jeg deg unner, herre; du som er mitt gudbarn. Din stemor òg deg venter. Siden gav Sigvat seg på ferd med dronning Astrid for å følge Magnus til Norge. Sigvat kvad: For menn som går til tings min mening beint jeg sier, at, Magnus, jeg er glad for at Gud ditt liv har vernet. Drotten vil eie ære som sin fader sønnen liknet; få da fostret slik en konge. Da Magnus var blitt konge over Norge, fulgte Sigvat skald ham, og han var kongen særlig kjær. Da dronning Astrid og Alvhild kongsmor hadde hatt en ordstrid med hverandre, kvad han dette: Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, om du så sjøl med guds vilje har vokst stort i gjævhet. 10. Kong Magnus lot gjøre et skrin, og han lot det pryde med gull og sølv og sette kostbare steiner i det. Dette skrinet var gjort som ei likkiste både i størrelse og i utseende ellers, men det var en svalgang under, og oppå var det et lokk, som var laget som et tak med møne og hode på. Det er hengsler bak på lokket og hasper framme, og der er det låst med en nøkkel. Siden lot kong Magnus legge kong Olavs hellige legeme i det skrinet. Mange jærtegn hendte der ved kong Olavs hellige levninger. Om det taler Sigvat skald: For drotten med godt hjerte er gull-lagt skrin nå laget. Hans hellighet jeg roser, hos Gud i himmelen er han. Fra rene konges gravsted, med synet helt helbredet går mang en mann tilbake som blind dit var kommet. Da ble det lovtatt for hele Norge å holde kong Olavs høytid hellig, og denne dagen ble straks holdt like så hellig der som de største høytidene. Om det taler Sigvat skald: I mitt hus Olavs messe etter far til Magnus vi uten synd vil holde; for Gud har gitt ham krefter. Etter kongen som alle sakner, det sømmer seg helg jeg holder, han som har mine hender hyllet med røde gullet. 11. Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór ut til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake. Tore Hunds sønn het Sigurd, far til Rannveig, som var gift med Joan, sønn til Arne Arnesson. Deres barn var Vidkunn i Bjarkøy og Sigurd Hund og Erling og Jartrud. 12. Hårek på Tjøtta satt hjemme på gardene sine helt til Magnus Olavsson kom til landet og ble konge. Da fór Hårek sør til Trondheimen til kong Magnus. Da var Åsmund Grankjellsson hos kong Magnus. Da Hårek var kommet til Nidaros og gikk opp fra skipet, stod Åsmund på loftsvalgangen sammen med kongen. Da fikk de se Hårek og kjente ham. Nå vil jeg lønne Hårek fordi han drepte min far. Han hadde ei lita tynnslått breiøks i handa. Kongen så på ham og sa: Ta heller mi øks! Den var hamret som en blei og tykk. Du kan nok tenke, Åsmund, sa kongen, at det er harde bein i den karen. Åsmund tok øksa og gikk ned fra garden, og da han kom ned i tverrstretet, kom Hårek og hans menn opp imot ham. Åsmund hogg i hodet på Hårek, så øksa stod ned i hjernen med en gang; det ble Håreks bane. Men Åsmund gikk opp igjen i garden til kongen; hele eggen hadde falt av øksa. Da sa kongen: Hva hadde den tynne øksa nyttet til nå? Det ser ut som til og med denne er utskjemt. Siden gav kong Magnus Åsmund len og syssel på Hålogaland, og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner. 13. Kalv Arnesson hadde mest med landstyringen å gjøre hos kong Magnus en stund i førstningen. Men så var det noen som minte kongen om hvor Kalv hadde vært på Stiklestad. Da ble det noe vanskeligere for Kalv å gjøre kongen til lags. Det bar til en gang da det var fullt av folk hos kongen, og saker ble ført fram, at det kom til ham en mann som er nevnt før, Torgeir fra Sul i Verdalen, og han hadde en sak som det var om å gjøre å få ført fram. Kongen gav ikke akt på det han sa, men lydde på dem som stod nærmere. Da sa Torgeir høyt til kongen, så alle de som var nær, hørte det: Mæl du med meg, Magnus konge. Jeg i følge med far din var. Derfra med hogg i hausen jeg gikk, da over døde drotnen de steig. Men du elsker de usle menn som drotnen sveik og djevelen gledet. Da tok mennene til å bråke, og noen bad Torgeir gå ut. Men kongen kalte ham til seg og avgjorde siden saken hans slik at Torgeir var vel fornøyd, og kongen lovte ham vennskap. 14. Kort tid etterpå var kong Magnus på veitsle på Haug i Verdalen. Når kongen satt til bords, satt Kalv Arnesson på den ene sida av ham, og Einar Tambarskjelve på den andre. Da var det alt kommet til det at kongen var kort mot Kalv, men vørte Einar mest. Kongen sa til Einar: Vi 2 skal ri til Stiklestad i dag; jeg vil se merker etter det som har hendt der. Einar svarer: Jeg kan ikke si deg noe om det; la din fosterfar Kalv fare, han kan nok fortelle om det som der gikk for seg. Da bordene var tatt bort, laget kongen seg til å fare. Han sa til Kalv: Du skal fare med meg til Stiklestad. Kalv sier at det var han ikke skyldig til. Da stod kongen opp og sa i sinne: Fare skal du, Kalv, og så gikk kongen ut. Kalv kledde seg raskt og sa til sveinen sin: Du skal ri inn til Egge og be huskarene mine ha alt gods om bord før solefall. Kongen rei til Stiklestad, og Kalv var med ham; de steig av hestene og gikk dit slaget hadde vært. Da sa kongen til Kalv: Hvor er det stedet kongen falt? Kalv svarte og rettet ut spydskaftet: Her lå han fallen, sier han. Da sa kongen: Hvor var du da, Kalv? Han svarer: Her jeg nå står. Kongen ble rød som blod og svarte: Da kunne nok di øks nå ham. Kalv svarer: Ikke nådde mi øks ham. Så gikk han bort til hesten sin, sprang opp på ryggen til den og rei sin veg med alle mennene sine; men kongen rei tilbake til Haug. Om kvelden kom Kalv inn til Egge, da lå skipet hans seilklart ved bryggene, alt løsøret hans var ført ut på det, og huskarene hans var mannskap på skipet. Straks om natta holdt de ut etter fjorden og siden seilte Kalv natt og dag, som det var bør til. Han seilte så vest over havet og gav seg til lenge der og herjet på Skottland og Irland og Suderøyene. Det taler Bjarne Gullbrå skald om i Kalvsflokken: Det jeg hørte fortelle at Haralds brorsønn med rette gav bror til Torberg vennskap som varte til andre det sprengte. Sladder og avind vakte idelig splid imellom deg og Olavs ætling i utrengsmål - jeg synes. 15. Kong Magnus la under seg som eiendom Viggja, som Rut hadde eid, og Kvistad, som Torgeir hadde eid; likeså Egge og alt det gods som Kalv reiste fra; han la inn under kongsgarden mange andre storgarder, som de hadde eid som hadde falt i bondehæren på Stiklestad. Han lot også streng straff gå over mange av de mennene som hadde vært med i det slaget mot kong Olav; somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen. Da tok bøndene til å murre og sa seg imellom: Hva mon denne kongen tenker på når han bryter for oss den loven som kong Håkon den gode satte? Minnes han ikke det at vi aldri har tålt urett? Han kommer til å fare samme ferd som hans far eller andre slike høvdinger som vi har tatt livet av når vi ble lei av deres overmot og lovløshet. Slik misnøye var det vidt om i landet. Sogningene samlet folk, og det ordet gikk at de ville holde slag mot kong Magnus om han kom der. Kong Magnus var i Hordaland da og hadde mange folk der, og det lot på ham som han ville fare nord til Sogn. Da kongens venner fikk greie på dette, gikk 12 mann til samråd, og de ble enige om å velge en mann ved loddkasting til å fortelle kongen om denne misnøyen. Det ble laget så at loddet falt på Sigvat skald. 16. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Bersoglisviser. Han nevner først det at de synes kongen tenkte for lenge over rådene om å forlike seg med bøndene nå da de truet med å reise ufred mot ham. Sigvat kvad: Fra strid mot folket sørpå i Sogn rådde Sigvat kongen. Men er fred og forlik ute, følger jeg med til striden. Ta til våpen, og kongen verge med sverdet vil jeg. Men hvor lenge skal, o herre, landet være tvedelt? Håkon, som falt på Fitjar, av folket ble kalt den gode. Fienders herjing han refset, men ham mennene elsket. Lenge ble holdt i landet de lover han ga folket han som Adalstein fostret. Bøndene seint ham glemmer. Jeg tror at i kongevalget var kloke bønder og jarler. De to Olaver gav siden fred til mennenes eie. Haralds allgode arving og Tryggves sønn lot holde nøye de rettvise lover som navnebrødrene satte Du skal ikke harmes på rådsmenn som rent ut taler, herre. Høvding, det vegen åpner til ære siden for kongen. Om ikke landshæren lyger, har bøndene verre vilkår og andre enn dem du lovte dengang i Ulvesundet. Hvem egger deg, stridsdjerve herre, til å svike de gitte løfter og prøve det tynne stålet? Støe skal kongsord være. Seiersæl høvding det høver å holde det han har lovet. Det sømmer seg ikke for deg det ord du har gitt, å bryte. Hvem egger deg, gjæve herre, til å hogge ned bøndenes buskap? Overmot er det å gjøre slik gjerning i eget rike. Slike råd har ingen før gitt den unge kongen. Av ran dine menn er leie, folket i landet er harmfullt. Du som sjøl tukter tjuver, du bør ta deg i vare ved ryktet som går blant mengden. Med måte skal hender avhogges. Venn er den som varsler. Villig følg nå, konge, det råd som her ble gitt deg, hør hva bønder krever! Jeg tror vi er ille ute når også gråhårsmannen våpen vender mot kongen. Verg deg mot slik i tide. Vondt det varsler når tingmenn trykker hodene sammen og stikker nesa i kappa: Tie gjør alle tegner. Èn ting nevner de alle: den odel som frimenn eier, gir du deg sjøl, min konge! Det gjærer blant gjæve bønder. Mannen, som felles ved brå-dom, må fedrearven til kongen eller hans grever gi fra seg, slik framferd for ran han rekner. Etter denne påminningen ble det en god vending med kongen; også andre førte fram slike ord for kongen. Det førte da til det at kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være. Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheimen, og som blir kalt Grågås. Kong Magnus ble vennesæl, og alt landsfolket elsket ham. Derfor ble han kalt Magnus den gode. | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|
| 8329 | Fra Snorre: Magnus den godes saga: 17. Kong Harald i England døde 5 år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester. Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn til Gamle-Knut, kongedømmet i England. Da var han konge over England og Danevelde, og han rådde over dette riket i 2 år. Han døde sottedøden i England og er jordet i Winchester hos sin far. Etter hans død ble Edvard den gode tatt til konge i England; han var sønn til Englandskongen Adalråd og dronning Emma, som var datter til Rikard Rudajarl. Kong Edvard var halvbror på morsida til Harald og Horda-Knut. Gunnhild het ei datter til Gamle-Knut og Emma; hun var gift med keiser Henrik i Saksland. Han ble kalt Henrik den milde. Gunnhild var 3 år i Saksland, og så ble hun sjuk og døde 2 år etter sin far, kong Knut. 18. Da kong Magnus Olavsson spurte at Horda-Knut var død, sendte han straks noen menn sør til Danmark med ordsending til de menn som hadde bundet seg til ham med ed, da det ble gjort forlik og avtale mellom Magnus og Horda-Knut. Han minte dem om deres ord, og la til at han sjøl tenkte å komme til Danmark straks om sommeren med hæren sin. Til slutt sa han at han ville ta under seg hele Danevelde etter ed og avtale, eller også falle sjøl med hæren sin i striden. Så sier Arnor Jarlaskald : Mektig var kongens evne til rette ord å finne. På ord da fulgte handling, som fyrsten hadde lovet. Han enten ville stupe i strid så kvass og farlig og bli mat for ravner - eller rå for hele Danmark. 19. Nå samlet kong Magnus sammen en hær, stevnte til seg lendmenn og storbønder og fikk tak i langskip. Da hæren kom sammen, var den vakker og vel rustet. Han hadde sytti skip da han seilte fra Norge. Så sier Tjodolv : Du styrte, kampsterke konge, så djervt skipene lange, da mennene dine seilte mot øst med sytti skuter. Av sted mot sør suste ferden. Seilene smalt mot staget. Høymastet skute skar bølgen. Med bøyning så fin lå Visund. Her blir det fortalt at kong Magnus da hadde store Visund som kong Olav den hellige hadde latt bygge. Den hadde mer enn tretti rom ; i framstavnen var et stort visundhode, og akterut en hale ; hodet og halen og begge nakkene var forgylte. Om det taler Arnor Jarlaskald : Stygt slo havskum inn på løfting, og det lyse gull ble ristet; kraftig vind lot jaget skute og dens styre dypt seg duppe. Nordfra styrte der de stive stavner ut forbi Stavanger. Havet bruste. Mastetopper skinte blankt som ild i sola. Kong Magnus seilte fra Agder og over til Jylland. Så sier Arnor : Fortelle vil jeg om Visund, hvordan den istyngd og stormbøyd bar den seierrike sogningers herre nordfra. Høvdingen stavnen snudde så mot breie Jylland. Folket der nede hilste da sin høvding med glede. 20. Da kong Magnus kom til Danmark, tok de godt imot ham der. Han holdt straks ting og møter med folket i landet og bad om å bli mottatt slik som avtalen var. Da nå de landshøvdinger som var gjævest i Danmark, var bundet med ed til kong Magnus og ville holde det de hadde lovt og svoret, la de dette sterkt fram for folket. Det kom også til at da var Knut den mektige død, og det var ute med alt hans avkom. For det tredje var nå kong Olavs hellighet og jærtegn kjent over alle land. 21. Så lot kong Magnus stevne ting i Viborg. Der har danene kåret seg konge både i gammel og ny tid. På dette tinget tok danene Magnus Olavsson til konge over hele Danevelde. Kong Magnus ble værende i Danmark lenge om sommeren, og alt folket tok vel imot ham, hvor han så kom, og gav seg under ham. Han satte da menn til å styre i alle sysler og herreder over hele landet og gav len til stormennene. Da det lei på høsten, styrte han med hæren til Norge og lå en stund i Göta älv. 22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssida og til sveakongen Olav Eiriksson på morssida; deres mor var Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde ; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann ; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Göta älv som før skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også sjøl sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enerom. 23. En dag kong Magnus satt i høgsetet, og det var mange folk om ham, satt Svein Ulvsson på fotsteget nedenfor kongen. Da tok kongen til orde : Einar Tambarskjelve sier : Der øst ved Elv tvangfritt la Ulvs sønn hand på skrinet og fagre løfter ga han. Svein la så ed til løftet. Den gjæve Skåne-kongen, Olavs-sønnen, rådde for ed og gjorde forlik, som fikk for kort tid vare. Etter dette fór Svein til Danmark, og der tok hele allmuen vel imot ham. Han tok seg hird og ble snart en stor høvding. Om vinteren fór han vidt omkring i landet og gjorde seg mye til venns med stormennene ; han var godt omtykt av allmuen også. 24. Kong Magnus seilte nord til Norge med hæren sin og var der om vinteren. Men da våren kom, hadde kong Magnus ute en stor hær og fõr med den sør til Danmark. Da han kom dit, hørte han de tidender fra Vendland at venderne i Jomsborg hadde falt fra og ikke ville stå under ham. Der hadde danekongene hatt et stort jarlsrike ; de hadde grunnlagt Jomsborg, og det var blitt en sterk festning. Da kong Magnus hørte slikt ble sagt, bød han ut en stor flåte fra Danmark og seilte om sommeren til Vendland med hele hæren og hadde en stor styrke. Så sier Arnor Jarlaskald : Nå skal det bli sagt, høvding, at du hærskjold bar mot Vendland. Heldig fikk av glatte lunner du de frosne skuter trukket. Aldri førte noen konge flere skip til vender-landet. Havet krysset ble av hærskip. Herre, vender sorg du volder. Da kong Magnus kom til Vendland, styrte han inn til Jomsborg. Han vant straks borgen, drepte mange folk der og brente byen og bygdene vidt omkring og gjorde et stort hærverk. Så sier Arnor Jarlaskald : Med ild du, konge, overveldet venderpakket, drepte hærmenn. Røver-tukter! Bål så høye tente du der sør ved Jomsborg. Hedninger der vågde ikke verge sine hus i byen; med den lyse ild, konge, gav du bymenn skremte hjerter. Mye folk i Vendland gav seg under kong Magnus, men mange flere var de som rømte unna. Så tok kong Magnus tilbake til Danmark og gjorde seg ferdig til å sitte der om vinteren. Men han sendte fra seg hæren, både den danske og mange av dem som hadde fulgt ham fra Norge. 25. Samme vinter som Svein Ulvsson hadde fått styringen over Danevelde, og han hadde vunnet vennskap med mange stormenn og et godt navn hos allmuen, lot han gi seg kongsnavn, og mange høvdinger var med på dette tiltaket. Men om våren da han spurte at kong Magnus var på ferd nordfra Norge med en stor hær, reiste Svein til Skåne og derifra opp i Götaland og så til Svitjod til sin frende kong Emund, og der ble han om sommeren, men han hadde speidere i Danmark for å få greie på kong Magnus' ferd, og på hvor stor hær han hadde. Da Svein fikk vite at kong Magnus hadde latt en stor del av hæren sin fare bort, og at han var sør i Jylland, rei Svein ned fra Svitjod med en stor hær som sveakongen gav ham. Da Svein kom ned til Skåne, tok skåningene vel imot ham ; de reknet ham som konge der, og da dreiv det mange folk til ham. Siden satte han over til Sjælland ; der tok de også godt imot ham, og han la alt under seg. Så tok han til Fyn og la under seg alle øyene, og folket gav seg under ham. Svein hadde en stor hær og mange skip. Svein Ulvsson rei ned fra Svitjod 26. Kong Magnus fikk høre om dette og om det med at venderne hadde ute en hær. Da stevnte kong Magnus folk til seg, og han fikk snart en stor hær samlet fra hele Jylland. Der kom også hertug Otta fra Brunsvik i Saksland til ham. Han var gift med Ulvhild, datter til Olav den hellige og søster til kong Magnus. Hertugen hadde en stor flokk menn med seg. Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborgå ved Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren, og det med at den var så stor at ingen kunne telle den, og at kong Magnus ingen ting kunne gjøre mot denne store hæren, og at han ikke hadde annet å gjøre enn å flykte unna. Likevel ville kong Magnus gå til strid dersom folk mente at det var noen utsikt til at han kunne vinne. De fleste rådde fra, og alle sa ett og det samme, at venderne hadde en hær som det var uråd å greie seg mot. Bare hertug Otta ville heller kjempe. Kongen lot så blåse sammen hele hæren, og han lot alle menn ta på hærklær, og de lå ute om natta under skjoldene, fordi de hadde fått høre at venderhæren var nær ved. Kongen var tung i hugen. Han syntes det var ille om han skulle bli nødt til å flykte, for det hadde han aldri prøvd før. Han sov lite om natta og sang bønnene sine. 27. Dagen etter var det mikkelsmessaften. Mot dag sovnet kongen, og drømte at han så sin far, den hellige kong Olav, som sa til ham : 28. Nå stod kong Magnus opp og ropte at de skulle blåse til slag. Da drog venderhæren mot dem sørfra over åa, og hele kongshæren sprang opp og gikk fram mot hedningene. Kong Magnus kastet av seg ringbrynja o hadde ei rød silkeskjorte ytterst ; i handa tok han øksa Hel, som kong Olav hadde eid. Kong Magnus sprang føre alle de andre mennene imot hæren og hogg straks med begge hendene den ene etter den andre. Så sier Arnor Jarlaskald : Fram med øks så brei, utrøtt trengte kongen, brynja kastet; sverdlarm steig om hordekongen. Han begge hender klemte hardt om økseskaftet. For seieren Herren rådde. Hel fikk kløyve hauser. Dette slaget varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige. Der de kom sammen, falt venderne så tjukt som havrekster på stranda. De som stod lengst tilbake, gav seg til å rømme, og da ble de hogd ned som bu-fe. Kongen forfulgte sjøl dem som flyktet, øst over heden, og de falt i flokker over hele heden. Så sier Tjodolv : Jeg tenker at brorsønn til Harald i hæren fremst seg stilte blant hærmenn; den sultne ravnen rikelig ventet seg mette. Vender av vegen rømte vide omkring, de falne skjulte milevidt heden der Magnus hadde kjempet. Det sier folk at det aldri har vært så stort mannefall i Norderlanda i kristen tid som det venderne hadde på Lyrskoghede. Av hæren til kong Magnus falt det ikke mange, men en mengde ble såret. Etter slaget lot kong Magnus binde om sårene på sine menn ; men det var ikke så mange leger i hæren som det trengtes. Da gikk kongen til de menn som han syntes kunne høve, og kjente på hendene deres. Han strøk dem over handflata og valgte på den måten ut tolv menn som han syntes var de mest mykhendte. Han sa at de skulle binde om sårene på mennene, ingen av dem hadde før forbundet sår ; men alle disse ble leger så gode som noen. Det var to islandske menn blant dem ; den ene var Torkjell Geirason fra Lyngar, den andre var Atle, far til Bård Svarte i Selårdal, fra dem er mange leger ættet siden. Slaget på Lyrskoghede. Etter dette slaget ble det jærtegnet som kong Olav den hellige hadde gjort, vidspurt i mange land. Og det ordet gikk mann og mann imellom at ingen mann skulle kunne kjempe mot kong Magnus Olavsson, og at kong Olav, hans far, var så nær ham at uvennene hans ikke kunne stå seg mot ham. 29. Kong Magnus snudde straks med hæren mot Svein, som hanreknet for sin jarl, enda danene reknet ham for konge. Kong Magnus fikk tak i skip og sørget for å få hæren rustet ; begge to fikk tak i mye folk. Det var mange høvdinger i hæren til Svein, skåninger, hallendinger, fynboer ; men kong Magnus hadde mest nordmenn og jyder. Han styrte nå med hæren sin mot Svein. De møttes utenfor Vestlandet på Re, og der ble det et stort slag, som endte slik at kong Magnus vant seier, men Svein måtte rømme og mistet mye folk. Han rømte da tilbake til Skåne fordi han hadde sikkert tilholdssted i Götaland om han skulle bli nødt til å ta til det. Men kong Magnus tok så tilbake til Jylland og satt der om vinteren med mange menn og hadde vaktmannskap på skipene sine. Dette taler Arnor Jarlaskald om : Siden på Re holdt kongen kampting med lyst og glede; velske sverd ble farget i blod ved breie Vestland. 30. Så snart Svein Ulvsson fikk vite at kong Magnus hadde gått i land, gikk han om bord på skipene sine. Svein drog til seg alt det folk han kunne få, og om vinteren fór han omkring på Sjælland of Fyn og småøyene. Da det lei mot jul, seilte han sør til Jylland og gikk først i land i limfjorden. Der gikk mange folk under ham, og han fikk skatt av noen, men andre gikk til kong Magnus. Da kong Magnus fikk vite hva Svein tok seg til, reiste han til skipene sine og hadde med seg den norske hæren som da var i Danmark, og noe av den danske hæren. Han styrte nordetter langsmed land. Da var Svein i Århus med en stor hær. Da han fikk melding om hæren til kong Magnus, førte han flåten sin ut av byen og gjorde seg i stand til slag. Da kong Magnus hadde fått greie på hvor Svein var, og han visste at det nå bare var et kort stykke mellom dem, holdt han husting og talte til hæren sin og sa : Men Sveins menn væpnet seg og bandt sammen skipene sine, og straks ble det et hardt slag. Så sier Tjodolv : Kongen og jarlen førte skjold for kort tid siden sammen imot hinannen; hard var våpenleiken for begges menn den gangen, så de modige stridsmenn større slag ikke husket. Høgt løg gny av spydkamp. De kjempet framme ved stavnene, og ikke andre enn de som var i stavnen, kunne komme til med hoggvåpen. De som var i forrommet, stakk med spyd, og alle de som var lenger akter, skjøt med snørespyd eller kastespyd eller kastepiler. Noen kastet stein eller skjeftefletter ; de som var akter om masta, skjøt med bue. Dette taler Tjodolv om : Som regn på breie skjolder styrtet spyd og piler; der vi kjempet, fikk ravnen rikelig mat å ete. Menn, som best de kunne, kastet stein og piler i vågekampen, men såret sank de sammen på dekket. Flere piler enn nå fra strengen skjøt bueskytter aldri. Den dag ble ikke trønder trøtte av å skyte. Snørespydene tunge fløy så tett i kampen at knapt du så imellom. Som snøfokk det yrte av piler. Her blir det fortalt hvor heit striden med skuddvåpen var. I førstningen av striden var kong Magnus i skjoldborg, men da han syntes det gikk smått, sprang han ut av skjoldborgen og langsetter skipet og ropte høyt og egget mennene sine og gikk helt fram i stavnen i hoggstriden. Men da mennene hans så det, da egget de hverandre ; da ble det et stort rop over hele hæren. Så sier Tjodolv : Magnus` hærmenn alle egget ivrig hverandre til å gå fram; der de kjempet, tok fienden hardt om skjoldet. Da ble striden hard og kvass. I denne striden ble Sveins skip skip ryddet i framstavnen og saksene. Da gikk kong Magnus sjøl med følget sitt opp på skipet til Svein, og siden hans menn, den ene etter den andre. Da gikk de så hardt på at Sveins menn drog seg unna, og kong Magnus ryddet det skipet og etterpå det ene etter det andre. Da flyktet Svein og en stor del av hans folk. En mengde av hans menn falt, og mange fikk grid. Så sier Tjodolv : Skipenes herre, Magnus, modig gikk i kampen fram helt i den fagre framstavn; det ble vidspurt. Stor mink på menn hos jarlen han gjorde; økte hærfang, da han og hele hæren hærskip tok til å rydde. Til flukt seg jarlen vendte før den gjæve fyrste fikk gitt de glupe stridsmenn full grid for liv og lemmer. Dette slaget stod søndag like før jul (18.desember 1043). Så sier Tjodolv : Den strid som hærmenn førte hardt imot hinannen, ble kjempet på en søndag, snøgt gikk folk til striden. Da krigsmenn mistet livet, fløt lik på hver en bølge, det ble visse døden, og derpå sank de alle. Der tok kong Magnus sju skip fra Sveins menn. Så sier Tjodolv : Sju langskip Magnus ryddet, sønn til Olav Digre; med glede Sogne-kvinner fikk spurt om kongens seier. Og dessuten kvad han : Mistet har Sveins hærmenn sin hjemferd, gjæve kriger. Hard ble hærmannsferden for hær som drog mot Magnus. Nå bølgen reist av stormen bein og skaller ruller på havsens bunn. Og sjøen bruser vilt om hærmenn. Straks om natta rømte Svein til Sjælland med de menn som hadde kommet seg unna og ville følge ham, men kong Magnus la til lands med skipene sine og lot straks om natta mannskapet gå i land. Tidlig morgenen etter kom de ned med stort strandhogg. Det forteller Tjodolv skald : I går så jeg store steiner med sterke hender kastet; av steinsår gapte hauser. Ustøtt stod deres fylking. Skipet midt i landet la vi og gjorde strandhogg. Svein med ord alene ikke kan verje landet. 31. Kong Magnus styrte straks med hæren nordover til Sjælland etter Svein. Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte etter dem og forfulgte dem og drepte alle dem de fikk tak i. Så sier Tjodolv : Sjællandske møyer spurte hvem som merket førte. Sant det var at mange hadde farget skjold i blodet. Kvinner måtte rømme redde gjennom skogen. Talløse flokker rente på rappe føtter til Ringsted. På Skånes raske konge kom søleskvett til nakken. Men gjæve Lundekongen i fred får ha landet. I går over mold og myrer fløy mange spyd i lufta. Den sterke jarlens merker ble slept bortover hauger. Da flyktet Svein over til Fyn ; men kong Magnus fór da med hærskjold over Sjælland og brente vidt og bredt for dem som hadde slått seg i flokk med Svein om høsten. Så sier Tjodolv : Jarlen måtte vike i vinter fra kongesetet. Det var ikke lite landvern som du stilte. Du fikk, gjæve Magnus, mang en kamp under skjoldet. Det nesten da var slutt, på søstersønn til Knut. Du lot ilden herje hus, trønders herre! Du la garder øde, med ild du harm dem brente! Høvding-venn! Du ville med velde hevne på jarlens følgesvein det farlige fiendskap! Unna de rente. 32. Så snart kong Magnus fikk greie på hvor Svein var, seilte han med hæren sin over til Fyn. Men straks Svein spurte det, gikk han om bord og seilte av sted og kom fram til Skåne. Derfra fór han til Götaland og siden til sveakongen. Men kong Magnus gikk opp på Fyn, og lot rane og brenne der for mange. Alle de av Sveins menn som var der, rømte bort til alle kanter. Så sier Tjodolv : Storm fra havet jager høyt i lufta gnister fra tjukke eikevegger; vilt ildebrann freser; så hus på Fyn brenner med flammer dobbelt høye. Tak og never brenner, nordmenn svir av garder. Glem ikke, karer, å gjeste jenter som hører til Sveins menn, når dere i kamp tre ganger har gått som seierhelter! Vi finner nok fagre kvinner på Fyn; der vi farger våpen. Fremdeles må i fylking vi fram i våpenbraket. Etter dette gav alt folket i Danmark seg under kong Magnus. Det var god fred der resten av vinteren. Da satte kong Magnus sine menn til å styre over alt land der i Danmark. Da det lei utpå våren, fór han med hæren sin nord til Norge og ble værende lenge der om sommeren. 33. Da Svein spurte det, rei han straks ut til Skåne og hadde med seg en stor hær fra Sveavelde. Skåningene tok vel imot ham, og han fikk enda mer folkestyrke hos dem. Så fór han ut til Sjælland ; som han la under seg, likeså Fyn og alle småøyene. Men da kong Magnus fikk høre det, samlet han folk og skip og seilte sør til Danmark. Han fikk greie på hvor Svein lå med hæren sin, og da styrte kong Magnus imot ham. De møttes en dag i kveldingen på et sted som heter Helganes. Da slaget tok til, hadde kong Magnus mindre flåte, men skipene var større og hadde bedre mannskap. Så sier Arnor Jarlaskald : Vidt har jeg hørt at det heter Helganes der hvor kongen, den vidkjente ulvemetter, vant så mange hærskip. Tusmørket falt da kongen bad føre skjoldene sammen. Hele høstnatta gjennom rygene holdt på med striden. Striden ble kvass, og da det lei på natta, ble mannefallet stort. Kong Magnus skjøt hele natta med kastevåpen. Det forteller Tjodolv : Ved stedet som Helganes heter falt hæren til Svein for spydkast. Menn som slikt fortjente, såret sank i døden. Mørenes herlige konge mangt et snørespyd sendte. Landsherren asketr-spydet på odden farget med blod. Det er snart å si om dette slaget at kong Magnus fikk seier, men Svein rømte. Skipene hans ble ryddet fra stavn til stavn ; alle de andre skipene til Svein ble også ryddet. Så sier Tjodolv : Redd var ikke jarlen som rømte ifra hærskipet, da Magnus det slemt gjorde for Svein å slippe unna. Hærkongen farget skarpe sverdegg rød i blodet; sverdet ble blodvætet. Kongen vant seg landet. Likeså forteller Arnor : Den djerve Skåning-kongen skip fra bror til Bjørn tok, så mange som han hadde. Heldig ble den roferd. Der falt mange av Sveins menn. Kong Magnus og hans menn fikk stort hærfang. Så sier Tjodolv : Et gøtisk skjold og ei brynje bar jeg hjem fra striden; det var min del; i sommer var sverddønnet sterkt sørpå. Fine våpen fikk jeg; jeg sa det forut til kvinna. Der vant jeg en hjelm, da harde hærkonge banket daner. Nå rømte Svein over til Skåne med alt det mannskap som kom seg unna. Kong Magnus og hans hær satte etter og dreiv dem langt opp i landet, og det ble bare gjort liten motstand av Sveins menn eller av bøndene. Så sier Tjodolv : Olavs sønn lot hærmenn inn i landet rykke. Stridslysten gikk så Magnus med mannskap gjævt fra skipet. Djerve høvding i Danmark herjet; her braker våpen. Hesten stormer vestfra over hauger i Skåne. Siden lot kong Magnus fare med hærskjold over hele bygda. Så sier Tjodolv : Fram med fart på merket til Magnus nordmenn fører. Tett ved merket går vi; titt henger skjold ved sida. Unggutten fram tramper med fot som ikke glider, fram til Lund gjennom Skåne, fagrere veg så jeg aldri Siden tok de til å brenne bygda, og alle folk rømte unna lange veger. Så sier Tjodolv : På jarlens hær vi prøvde godt nok kalde jernet, og skåningenes seiersvon fikk synke brått sammen. Den røde ilden leiker overalt i breie bygder; vi tente ild; men mange har blåst til og skapt møye. Den lyse ilden herjer hvert hus i Danevelde, med stor fylking brenner fyrsten breie bygda. Trøtt av strid jeg bærer Skjold over Danmarks heier. Vi vinner seier, og såret Sveins menn renner unna. Det gamle fynske landet i fjor lot kongen trampe. Jeg kryper ikke unna midt blant kongens hærfolk. Sveins menn, som nå renner, kan ikke nekte storverk gjort av Magnus. I morgen vi mange merker reiser. Svein Ulvsson flykter opp i Skåne. Svein rømte da øst i Skåne. Kong Magnus gikk så til skipene sine og styrte siden mot øst langs Skånesida. Han hadde gjort seg ferdig i en snarvending. Da kvad Tjodolv dette : Jeg har ikke annet å drikke når her jeg er med kongen, enn havets salte bølge, en slurk av den jeg suger. Her framfor oss nå ser vi den store Skånesida. For svearnes reddes vi ikke. Stort slit vi tåler for kongen. Svein rømte opp i Götaland og drog siden til sveakongen og var der om vinteren i akt og ære. 34. Kong Magnus snudde da han hadde lagt under seg Skåne. Han seilte først til Falster, gikk opp der og herjet. Han drepte mange folk som før hadde gått under Svein. Det forteller Arnor : Kongen nå lot hevne helt ut svik av daner. Den djerve kongen felte Falsterhæren i harme. Den unge kriger samlet til ørnene tunge dynger av lik; men hirdmenn gjerne hjalp da ørnevennen. Siden seilte kong Magnus med hæren sin til Fyn og herjet og vant stort hærfang der. Så sier Arnor Jarlaskald : Så på Fyn den djerve farget merkene røde da for sitt land han stridde; for svik måtte folket bøte. Folk kan tenke etter, hvilken tjueårs konge har mettet ravnen så rikt. Fyrsten har gavmildt hjerte. 35. Den vinteren satt kong Magnus i Danmark, og da var det god fred. Han hadde hatt mange slag i Danmark og hadde fått seier i alle. Odd Kikinaskald sier så : Kort før Mikkelsmesse striden malmhard vaktes. Vender falt; og mange ble vant til våpenlarmen. Men litt før jul et annet voldsomt larmende kampting ble holdt der sør ved Århus; hard ble strid for hærmenn. Likeså sier Arnor : Olavs sønn! Du gir meg emne når ord jeg bruke vil i sanger. Blodet lar du ravner drikke. Herre, rett nå kvedet vokser. Djerve konge, du som modig kløyver skjolder; fire strider har du kjempet samme vinter; seierrik med rett du kalles. Tre slag holdt kong Magnus med Svein Ulvsson. Så sier Tjodolv : Med lykke førtes striden til slutt, som Magnus ville. Og meg gir kongen emne til kvad om seiervinning. Sverdet trøndernes fyrste farget rødt, og stadig siden i tre slag han seier vant fullstendig. 36. Nå rådde kong Magnus over både Danmark og Norge. Da han hadde lagt under seg Danmark, skikket han sendemenn vest til England. De drog til kong Edvard og gav ham brev med segl under fra kong Magnus. I brevet stod det med hilsen fra kong Magnus : 37. Da kong Edvard hadde lest dette brevet, svarte han slik : | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|
| 8330 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ... 27. Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt. 28. Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda. Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom. 29. Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt. Så sier Ottar: På toknarrer tok du turen vestfra, herre. Skjoldungers skipsfelle, du skyr aldri farer. Strømmen, den strie, kunne ha slukt kjøpmannsskipet, og mannskapet over bølgen stod mindre sterkt innabords. Du fryktet ikke Ægir, du fór over storhavet; bedre karer får vel aldri noen konge. Haralds ætling! Ofte øvde deg i sjøferd, inntil med brott om baugen du bautet mot Norges vestland. Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han: Nå falt jeg. Da sa Rane: Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet. Kongen lo og sa: Det kan nok være, om gud vil. Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip. 30. Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet. Så sier Ottar: Du fórer svarte ravner, skatter har du nok av; et staselig skip tok du fra Håkon, ham sjøl attpå. Du samlet kampens fugler, søkte alt i din ungdom hit til dine ættland; for deg måtte jarlen vike. Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav: Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere. Da sa Håkon: Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå. Da svarte kong Olav: Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter? Jarlen sa: Det er De som rår denne gangen, konge. Da sa kong Olav: Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd? Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa: Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av. Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort. Dette nevner Sigvat skald: Den mektige sa han måtte møte Håkon dengang i Saudungsund, det gamle; han strevde etter framgang. Der traff du harde konge en jarl, av ætt den beste, han ung ble bare nestbest der dansk tunge tales. 31. Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover. Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. | Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
|
| 8331 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn... | Armodsen på Giske, Arne (I3610)
|
| 8332 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Da kongen var på Hedmark, hendte det at Kjetil Kalv på Ringnes fridde og bad om Gunnhild, datter til Sigurd Syr og Åsta; Gunnhild var søster til kong Olav, og det var kongen som skulle svare på dette og rå for giftermålet. Han tok det godt opp, og det var fordi han visste om Kjetil at han var en mann av stor ætt, rik, klok og en stor høvding; han hadde alt lenge vært kong Olavs gode venn også, som fortalt her før. Alt dette til sammen gjorde at kongen gjerne unte Kjetil dette giftet, og så ble det til det at Kjetil fikk Gunnhild; kong Olav var med i bryllupsgildet... | Family: Kjetil på Ringnes / Gunnhild Sigurdsdatter (F5899)
|
| 8333 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein (Skaftason) kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette... | Torbergsdatter på Giske, Tora (I3574)
|
| 8334 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt... | Family: Arne Armodsen på Giske / Tora Torgeirsdatter (F2034)
|
| 8335 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Dag, og de sier at han var sønn til den kong Ring som hadde rømt fra landet for kong Olav, og folk sier at Ring var sønn til Dag, sønn til Ring, sønn til Harald Hårfagre. Dag var kong Olavs frende. Ring og hans sønn Dag hadde slått seg ned i Sveavelde og hadde fått et rike å styre der. Da kong Olav var kommet østfra til Svitjod om våren, sendte han bud til sin frende Dag om at Dag skulle slå seg sammen med ham og gi ham all den støtte han rådde over, og dersom de fikk tatt landet i Norge, så skulle Dag få et rike der som ikke var mindre enn det hans forfedre hadde hatt. Da dette budskapet kom til Dag, likte han det godt. Han lengtet svært etter å dra til Norge og ta igjen der det rike som hans frender hadde hatt før. Han svarte med én gang og lovte å komme. Dag var snar både i ord og gjerning, nokså voldsom av seg og en svært modig mann, men han hadde ikke så mye vett. Nå samlet han seg folk og fikk nesten 1.200 mann, og med den hæren drog han til kong Olav... Så dro de mot Stiklestad. | Dagsen, Ring (I9171)
|
| 8336 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.... | Toresen, Sigurd (I15125)
|
| 8337 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt. Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham: Til jeg og Erling møtes, sa han. Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt. Erling svarte: Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt. Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling: Om han kan få ha Deres fulle vennskap. På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt... ...Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd. Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen. Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords. Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa: Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet? Tore sa: Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han. Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte. Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet. Kongen sa: Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe? Skjalg svarte: Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre. Kongen sa: Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet. Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag. Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa: Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere? Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg: Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham. Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept. 119. Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa: Hvorfor er han ikke drept? Torarin Nevjolvsson sa: Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta? Da sa kongen: Sett ham i lenker og drep ham i morgen. Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over. Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin: Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt. Torarin bøyde seg for kongen og sa: Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag. Kongen så på ham og sa: Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte. Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også. Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned. Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort. Kongen sa: Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort. Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen. Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående. Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua. Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet. Kongen svarte: Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss. Erling sa: De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte. Kongen sa: Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk? Nei, sa han. Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå. Erling sa: Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss. Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene. Kongen svarte: De skal rå. Da sa biskopen: Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid. Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke. Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så: Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes. Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der. Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham. Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane... | Erlingsen, Skjalg (I15131)
|
| 8338 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt. Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham, til jeg og Erling møtes, sa han. Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt. Erling svarte: Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt. Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling, om han kan få ha Deres fulle vennskap. På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt. ... Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen. Erling ut lot sette eikeskip mot kongen; farget ørnens bleike for rød, det er sikkert. Siden lå hans langskip langs med kongens skute i den store hæren; stridsmenn sloss med sverdet. Kongen hogg ned stridsmenn, stormet over skeiden, lik lå trangt på tilja, tung var kampen ved Tungur. Havet, det breie, farget høvdingen nord for Jæren, storkongen sloss, i vågen strømmet det varme blodet. Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette: Alle Erlings skipsfolk utenfor Bokn var falne; den unge kongen la skeiden øde nord for Tungur. Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat: Skjalgs sønn stod alene stolt og langt fra venner, i det tomme skipets løfting, trygg og svikløs. Skjalgs stridslystne hevner søkte ei grid hos kongsmenn, enda øksehogg regnte om ham, som skog de felte. Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette: Du vender ansiktet til i dag, Erling! Han svarte: Ansikt til ansikt skal ørner klores! Disse ordene nevner Sigvat: Aldri så modig høvding her på jorda kommer, så lenge vind suser, og sjø slår mot stranda. Erling sa at ørner ansikt til ansikt klores, han lenge med lyst verget si jord, var ei lei av landvern, dengang han hist ved Utstein med Olav i kampen talte sanne ord. Han alltid til oppgjør var ferdig. Da sa kongen: Vil du gi deg, Erling? Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak: Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg. Aslak sa: Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem! Kongen sa at det skulle han få. Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest. Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått. Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også: Erling falt. Slikt voldte i allmakt seierens herre. Ingen høvding bier bedre enn han på døden. Jeg kjenner ingen annen som, enda brått han døde, alle sin dager mer dugelig har kjempet. Aslak strid mellom frender økte; ingen skulle vekke slik en ufred. Drept er horders verge. Ættedrap er dette, ingen kan det nekte. Sant er sagt at fødte frender bør styre sin vrede. Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn... ...Kong Olav seilte til han kom nordenom Stad og la til ved Hærøyene, der fikk han høre at Håkon jarl hadde en stor hær i Trondheimen. Da spurte kongen sine menn om råd; Kalv Arnesson talte sterkt for at de skulle ta vegen til Trondheimen og kjempe med Håkon jarl, enda det vel var stor overmakt. Mange andre støttet ham i dette, men andre rådde fra. Så ble det til at kongen skulle avgjøre det. Så styrte kong Olav inn til Steinvågen og lå der om natta. Men Aslak Fitjaskalle styrte sitt skip inn til Borgund, og der var han om natta. Der lå Vigleik Arnesson i forvegen. Om morgenen da Aslak ville gå til skipet sitt, gikk Vigleik på ham og ville hevne Erling. Der falt Aslak... | Askjellsen, Aslak (I15119)
|
| 8339 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg... | Erlingsen, Aslak (I3613)
|
| 8340 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg... | Erlingsen, Skjalg (I15131)
|
| 8341 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der... Under slaget på Stiklestad kjemper Torberg på kong Olavs' side. Snorre skriver bl.a.: ...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen: Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine. Kalv svarte: Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes. Da svarte Finn: Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt. Kongen sa: Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut. Da svarte Torgeir fra Kvistad: Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det. Kongen svarte: Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann. Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: Fram, fram, bondemenn! Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen... ...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat: Gavmilde konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret Hunden over aksla med gullprydet klinge - den beit ikke på ham. Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa. Sigvat kvad: Den tror feil som sier Tore fryktet, det vet jeg. Hvem har sett en hugstor Hund gjøre større gjerning? Kraftig skjoldkledd kjempe søkte fram i striden, han vågde heve sverdet til hogg mot sjølve kongen. Kongen sa til Bjørn stallare: Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: Slik spidder vi bjørnene. Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen. Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson: Landet ville du stridsglad verge imot Olav, du gjorde motstand, vet jeg, mot den beste konge. Du gikk fram til stordåd på Stiklestad foran merket, sannelig sloss du modig helt til falt var kongen. Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare: Bjørn, har jeg spurt, lærte stallarer hos kongen mot og hvordan en herre bør holdes; fram gikk han. Med trofaste hirdmenn falt han der i hæren, slik død ved hedret konges hode må folk rose... ...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.... ...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme... ...Da Svein hadde vært konge i Norge i 3 år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham. Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein. Da kong Sveins bud kom til Kalv inne på Egge om at han skulle ro leidang med kongen, tok Kalv ei tjuesesse han eide, og gikk om bord med huskarene sine og tok av sted det forteste han kunne. Så styrte han ut gjennom fjorden og ventet ikke på kong Svein. Deretter styrte Kalv sør på Møre og stanset ikke på vegen før han kom til Torberg, bror sin, sør på Giske. Så satte de hverandre stevne alle brødrene, Arnessønnene, og rådslo med hverandre. Etter dette tok Kalv nordover igjen, og da han kom i Frekøysund, da lå kong Svein der med hæren sin. Da Kalv rodde sørfra inn i sundet, ropte de til hverandre. Kongsmennene bad Kalv legge inntil og følge kongen og verge landet hans. Kalv svarte: Jeg har gjort nok om ikke for mye av det å kjempe mot våre egne landsmenn for å vinne land til knytlingene. Kalv og hans følge rodde sin veg nordover. Han drog videre til han kom hjem på Egge. Ingen av Arnessønnene var med på å ro denne leidangen for kongen... | Arnesen på Giske, Torberg (I3575)
|
| 8342 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der... Under slaget på Stiklestad kjemper Arne på kong Olavs' side. Snorre skriver bl.a.: ...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen: Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine. Kalv svarte: Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes. Da svarte Finn: Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt. Kongen sa: Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut. Da svarte Torgeir fra Kvistad: Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det. Kongen svarte: Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann. Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: Fram, fram, bondemenn! Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen... ...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat: Gavmilde konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret Hunden over aksla med gullprydet klinge - den beit ikke på ham. Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa. Sigvat kvad: Den tror feil som sier Tore fryktet, det vet jeg. Hvem har sett en hugstor Hund gjøre større gjerning? Kraftig skjoldkledd kjempe søkte fram i striden, han vågde heve sverdet til hogg mot sjølve kongen. Kongen sa til Bjørn stallare: Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: Slik spidder vi bjørnene. Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen. Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson: Landet ville du stridsglad verge imot Olav, du gjorde motstand, vet jeg, mot den beste konge. Du gikk fram til stordåd på Stiklestad foran merket, sannelig sloss du modig helt til falt var kongen. Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare: Bjørn, har jeg spurt, lærte stallarer hos kongen mot og hvordan en herre bør holdes; fram gikk han. Med trofaste hirdmenn falt han der i hæren, slik død ved hedret konges hode må folk rose... ...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.... ...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme... | Arnesen på Bjarkøy, Arne (I4405)
|
| 8343 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der. 139. Da Finn Arnesson hadde vært ei kort tid hos kong Olav, var det en dag kongen kalte Finn til seg til en samtale, og foruten ham noen andre menn som han brukte å spørre til råds. Så tok kongen ordet og sa som så: Jeg har nå blitt enig med meg sjøl om en plan; i vår vil jeg by opp leidang fra hele landet, både av folk og skip, og så vil jeg dra med hele den hæren jeg kan få tak på, mot kong Knut den mektige, for jeg vet så vel at det kravet han har reist på å få riket av meg, det har han ikke tenkt skulle være bare løst snakk. Men til deg, Finn Arnesson, har jeg det å si at jeg vil du skal fare i sendeferd for meg nord på Hålogaland og holde oppbud der, by opp allmenning både av folk og skip, og med den hæren skal du styre til Agdenes og møte meg. Deretter nevnte kongen opp andre menn, han sendte noen inn i Trondheimen og noen sør i landet, så han lot budet gå over hele landet. Om Finn og reisen hans er det å fortelle at han hadde ei skute med bortimot 30 mann, og da han var ferdig, drog han av sted helt til han kom til Hålogaland; der stevnte han ting med bøndene. Så kom han fram med ærendet sitt og krevde leidang. Bøndene der i bygda hadde store og leidangsføre skip, de fulgte kongens bud og gjorde skipene seilklare. Da Finn kom lenger nord på Hålogaland, holdt han ting der og sendte noen av sine menn dit han syntes til å kreve oppbudet. Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før; han rustet det ut helt på egen kostnad. Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også oppbudet fra hvert skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn: Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik? Det er så at jeg har kongens ombud i denne saken, og nå vil jeg vite hva du svarer. Tore så seg om, og på begge sider så han det stod mange menn i full væpning; der kjente han igjen Gunnstein og mange andre av Karles frender. Da sa Tore: Mitt tilbud er snart gjort, Finn. Jeg skyter inn under kongens dom alt det han har å si mot meg. Finn svarte: Det er ikke å vente at det blir unt deg så stor ære nå, for nå får du nok skyte det inn under min dom, om det skal bli forlik. Tore sa: Da synes jeg likevel det går svært bra, og jeg skal ikke dra meg unna for det. Så gikk Tore fram og gav handslag, og Finn skulle avgjøre alt i saken. Etterpå sa Finn fram forliksvilkårene: Tore skulle betale 10 mark gull til kongen og andre 10 mark til Gunnstein og de andre frendene, og for ran og pengetap enda 10 mark. Men det skal betales nå straks, sa han. Tore sa: Dette er svære pengebøter. Du har valget mellom dette og at hele forliket ryker, sa Finn. Tore sa Finn fikk la ham få frist så han fikk låne av følget sitt. Finn sa han skulle betale på flekken, og dessuten at Tore skulle gi fra seg halsringen han tok av Karles lik. Tore sa han hadde ikke tatt noen ring. Da steig Gunnstein fram og sa at Karle hadde hatt ringen om halsen da de skiltes: Men den var borte da vi hentet liket hans. Tore sa han hadde ikke tenkt på den ringen. Men dersom vi skulle ha noen ring, så ligger den iallfall hjemme på Bjarkøy. Da satte Finn spydodden for brystet på Tore og sa han skulle komme med halsringen. Så tok Tore ringen av halsen på seg og gav den til Finn. Så snudde Tore seg og gikk ut på skipet sitt. Finn fulgte etter ham ut på skipet, og mange menn gikk med ham. Finn gikk bortover skipet, og de undersøkte rommene. Men ved masta, nedenunder tiljene, så de 2 tønner så store at de syntes det var rent et under. Finn spurte hva det var i tønnene, og Tore sa at det var drikken hans. Hvorfor gir du oss ikke noe å drikke da, mann, så mye drikk som dere har? sa Finn. Tore sa til en av mennene sine at han skulle tappe en bolle av tønna. Så fikk Finn og følget hans drikke, og det var særdeles god drikk. Nå bad Finn Tore å greie ut bøtene. Tore gikk fram og tilbake på skipet og talte med den ene og den andre av mennene sine. Finn ropte til ham, sa han skulle komme med pengene. Tore bad ham gå i land og sa han skulle betale der. Så gikk Finn og hans menn i land. Nå kom Tore også dit og greidde ut sølv; av en pung fikk han ut 10 mark veid, og så kom han fram med mange små knytter, i noen var det 1 mark veid, i noen bare 1/2 eller noen øre. Tore sa da: Dette er lånte penger, som jeg har lånt rundt hos folk, for jeg er redd det er helt slutt på reisepengene mine. Så gikk Tore ut på skipet, og da han kom tilbake, talte han opp noe sølv i bare smått; slik gikk dagen, og straks tinget var over, gikk folk om bord på skipene sine og gjorde seg ferdige til å komme av sted, og da folk var ferdige, tok de til å seile, og til slutt var det så at de fleste hadde seilt sin veg. Da så Finn at flokken omkring ham tok til å tynnes, og folk ropte på ham og bad ham bli ferdig. Da var ennå ikke 1/3 av pengene betalt. Nå sa Finn: Det går nok seint med betalingen, Tore. Jeg ser det blir for mye for deg å betale pengene; derfor skal vi la det være med dette med det første; du skal betale kongen det som er igjen. Så stod Finn opp. Tore sa: Jeg synes det er godt at vi skilles, Finn. Men jeg skal ha vilje til å betale denne gjelden slik at verken du eller kongen skal synes det blir dårlig betalt. Så gikk Finn til skipet og seilte etter hæren sin. Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfa ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen; slik lot han det sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut, og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull og sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge 2. Tore ble der hos kong Knut. Finn Arnesson seilte til kong Olav med hæren sin; han fortalte alt om hvordan det hadde gått ham, og likeså at han trodde Tore hadde seilt fra landet og vest til England til Knut den mektige. Og jeg tror han er alt annet enn nyttig for oss. Kongen sa: Jeg tror gjerne det at Tore er vår uvenn, og jeg synes alltid det er bedre han er langt borte enn nær meg. Snorre skriver om slaget på Stiklestad: ...Kong Olav hadde nå fått visshet for at det ikke var lenge til at han ville få kamp med bøndene, og da han hadde mønstret hæren og holdt manntall, viste det seg at han hadde mer enn 3.000 mann, og det syntes de var en stor hær på én voll. Så talte kongen til hæren og sa som så: Vi har en stor hær og vakkert folk. Nå vil jeg si dere hvordan jeg vil stille opp hæren min. Jeg vil la mitt merke gå fram midt i hæren, og det skal hirden følge og gjestene og den flokken som kom til oss fra Opplanda, og likeså de som kom til oss her i Trondheimen. Til høyre for mitt merke skal Dag Ringsson stå, og med ham alt det folk han hadde med til oss. Han skal ha det andre merket. Til venstre for min fylking skal det folket stå som sveakongen gav oss, og alle de som kom til oss i Sveavelde. De skal ha det tredje merket. Jeg vil folk skal dele seg i flokker, og frender og kjenninger skal stå sammen, for da vil den ene best hjelpe den andre, og alle vil kjenne hverandre. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi ha ett ordtak: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Vi får bruke tynne fylkinger, om vi har færre folk; for jeg vil ikke at de skal kringsette oss med hæren sin. La nå folk dele seg i flokker, og siden skal vi stille flokkene i fylkinger, og så må hver vite hvor han skal stå, og legge merke til hvor langt han er fra det merket han er satt under. Så vil vi holde oss fylket, og folk skal gå med våpen dag og natt til vi får vite hvor vi og bøndene skal møtes. Da kongen hadde talt, fylkte de hæren sin og stilte den opp slik som kongen hadde sagt. Etter dette holdt kongen stevne med flokkførerne; da var de menn kommet igjen som kongen hadde sendt ut i bygda for å kreve hjelp av bøndene. De kunne fortelle fra bygda at der hvor de hadde vært, var det overalt tomt for våpenføre menn. Alt folk hadde gått til bondesamlingen, og der de fant noen, ville få følge dem, og de fleste svarte at de satt hjemme av den grunn at de ville ikke følge noen av hærene; de ville verken slåss med kongen eller med sine frender. Derfor hadde sendemennene fått lite folk. Da spurte kongen sine menn til råds, hva de syntes var best å gjøre. Finn svarte på kongens tale. Jeg skal si hva som skulle bli gjort om jeg fikk rå, sa han, da skulle vi fare med hærskjold over alle bygdene, rane alt gods og brenne bygda så alldeles av at det ikke stod et kott igjen, og på den måten straffe bøndene for at de har sveket sin herre. Jeg tenker at mang en ville bli løs i flokken om han så røyk og varme hjemme fra husene sine og ikke visste hvordan det stod til med barn og kvinner og gamle folk, far og mor eller andre frender. Og jeg skulle tro, sa han, at om noen først fant på å bryte samlingen, så ville snart fylkingene deres bli tynne, for bønder har det gjerne slik at alle synes best om nye råd. Da Finn sluttet å tale, gav mennene kraftig bifall; mange syntes det var bra å skaffe seg gods, og alle syntes bøndene hadde godt av å få skade, og at det dessuten var rimelig som Finn sa, at mange av bøndene ville løse seg ut av samlingen. Da kvad Tormod Kolbrunarskald en strofe: Brenne bør vi alle Bol innenfor Hverbjorg hæren vil med våpen verge landet for kongen. Kalde kull blir alle inntrøndernes huser, og ild skal vi kveike i klungren, om jeg får råde. Da kong Olav hørte hvor oppsatt folket var, krevde han stillhet og sa: Bøndene fortjente ikke bedre enn at det ble gjort slik som dere vil; de vet at jeg har gjort det før å brenne husene for dem og har straffet dem hardt på andre måter. Jeg gjorde det, jeg brente for dem da de først hadde gått fra troen sin og tatt til å blote og ikke ville holde opp igjen på mitt bud. Den gangen hadde vi Guds rett å forsvare. Men dette svik mot kongen at de ikke holder sin troskap mot meg, har mye mindre å si, likevel er ikke det heller sømmelig for dem som vil være menn av ære. Jeg har større rett til å vise skånsel nå som de gjør galt mot meg, enn da de satte seg opp mot Gud. Derfor vil jeg at folk skal fare fredelig fram og ikke gjøre noe hærverk. Jeg vil først møte bøndene, og kan vi bli forlikte, så er det godt, men om de går til kamp mot oss, da kan hende ett av 2: Om vi faller i kampen, da er det best ikke å gå dit med ranet gods, men om vi seirer, da skal dere ta arv etter dem som nå kjemper mot oss, for de kommer til å falle noen av dem, og andre flykter, og enten de gjør det ene eller det andre, har de forbrutt all sin eiendom. Og da er det godt å gå til store hus og gode garder, men ingen har nytte av det som er brent. Likeså med ranet gods, det går mye mer av det til spille enn det en har nytte av. Nå skal vi dra ut gjennom bygda i spredte flokker og ta med oss alle de våpenføre menn vi kan få tak på. Vi skal også hogge buskap og ta så mye annen mat som folk trenger til å fø seg med, men ingen skal gjøre annet hærverk. Jeg ser gjerne at speiderne til bøndene blir drept, om dere får tak i dem. Dag og hans menn skal ta den nordre vegen ned gjennom dalen, og jeg vil ta allfarvegen, og så skal vi møtes til kvelds og være på samme sted om natta... ...Da kong Olav hadde fylket hæren, hadde bøndene ennå ikke kommet nær noen steder. Da sa kongen at hæren skulle sette seg ned og hvile. Så satte kongen seg sjøl ned og hele hæren hans, de satt romt. Kongen lente seg ned og la hodet i fanget på Finn Arnesson. Da kom søvnen over ham, og han sov en stund. Da så de bondehæren, og nå kom hæren mot dem og hadde satt opp merkene sine, og det var en svær folkemasse. Da vekte Finn kongen og sa til ham at bøndene kom imot dem. Da kongen våknet, sa han: Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig? Finn svarte: Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre seg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå. Kongen svarte: De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet. Da sa Finn: Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var ille du ikke fikk vokne av deg sjøl? Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. Jeg var kommet på det øverste trinnet, sa han, da du vekte meg. Finn svarte: Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg... ...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen: Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine. Kalv svarte: Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes. Da svarte Finn: Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt. Kongen sa: Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut. Da svarte Torgeir fra Kvistad: Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det. Kongen svarte: Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann. Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: Fram, fram, bondemenn! Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen... ...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat: Gavmilde konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret Hunden over aksla med gullprydet klinge - den beit ikke på ham. Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa. Sigvat kvad: Den tror feil som sier Tore fryktet, det vet jeg. Hvem har sett en hugstor Hund gjøre større gjerning? Kraftig skjoldkledd kjempe søkte fram i striden, han vågde heve sverdet til hogg mot sjølve kongen. Kongen sa til Bjørn stallare: Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: Slik spidder vi bjørnene. Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen. Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson: Landet ville du stridsglad verge imot Olav, du gjorde motstand, vet jeg, mot den beste konge. Du gikk fram til stordåd på Stiklestad foran merket, sannelig sloss du modig helt til falt var kongen. Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare: Bjørn, har jeg spurt, lærte stallarer hos kongen mot og hvordan en herre bør holdes; fram gikk han. Med trofaste hirdmenn falt han der i hæren, slik død ved hedret konges hode må folk rose... ...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.... ...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme... | Arnesen på Giske, Finn (I3612)
|
| 8344 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der... Snorre skriver om Slaget på Stiklestad: ...De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren: For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann. Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han: Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg: Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår. Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene? Tore svarte på talen hans: Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det. Nå tok Kalv Arnesson til ordet: I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast. Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan. Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp. Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville. Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket... ...Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen. Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem. Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til. Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp. Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp: Fram, fram, bondemenn! Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så: Så er min sorg at fyrsten for liten styrke hadde østfra. Kongen knuget kraftig gullprydet sverdgrep. Bøndene måtte seire, de var dobbelt så mange. Dette ble stridsfyrstens fall; jeg klandrer ingen... ...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen: Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine. Kalv svarte: Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes. Da svarte Finn: Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt. Kongen sa: Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut. Da svarte Torgeir fra Kvistad: Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det. Kongen svarte: Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann. Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: Fram, fram, bondemenn! Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen... Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat: Gavmilde konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret Hunden over aksla med gullprydet klinge - den beit ikke på ham. Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa. Sigvat kvad: Den tror feil som sier Tore fryktet, det vet jeg. Hvem har sett en hugstor Hund gjøre større gjerning? Kraftig skjoldkledd kjempe søkte fram i striden, han vågde heve sverdet til hogg mot sjølve kongen. Kongen sa til Bjørn stallare: Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: Slik spidder vi bjørnene. Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen. Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson: Landet ville du stridsglad verge imot Olav, du gjorde motstand, vet jeg, mot den beste konge. Du gikk fram til stordåd på Stiklestad foran merket, sannelig sloss du modig helt til falt var kongen. Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare: Bjørn, har jeg spurt, lærte stallarer hos kongen mot og hvordan en herre bør holdes; fram gikk han. Med trofaste hirdmenn falt han der i hæren, slik død ved hedret konges hode må folk rose. Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene: Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria. Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen. Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der... ...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen... ...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme... ...Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn. Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand: Og til å kaste av oss dette herredømmet. Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der. Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre, Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene. Det gikk på samme måte med Kalv Arnesson; nå merket han hva det var for ei felle han hadde gått i da kong Knut lokket ham; for alle de løfter han hadde gitt Kalv ble brutt. Kong Knut hadde lovt Kalv jarledømme og styringen over hele Norge, Kalv hadde vært fører og holdt slag med kong Olav og drept ham og tatt landet, men Kalv fikk ikke større navn enn før, og han syntes han var grundig narret. Så gikk det bud mellom brødrene Kalv og Finn og Torberg og Arne, og så ble det godt mellom frendene igjen. Da Svein hadde vært konge i Norge i 3 år, kom det rykter til Norge om at vest for havet hadde det samlet seg en flokk, og høvdingen for den var en mann som het Tryggve. Han sa han var sønn til Olav Tryggvason og Gyda den engelske. Da kong Svein fikk høre at det ville komme en utenlandsk hær til landet, bød han opp en hær nord fra landet, og de fleste lendmennene fra Trondheimen fulgte ham. Einar Tambarskjelve satt i ro hjemme og ville ikke følge kong Svein. Da kong Sveins bud kom til Kalv inne på Egge om at han skulle ro leidang med kongen, tok Kalv ei tjuesesse han eide, og gikk om bord med huskarene sine og tok av sted det forteste han kunne. Så styrte han ut gjennom fjorden og ventet ikke på kong Svein. Deretter styrte Kalv sør på Møre og stanset ikke på vegen før han kom til Torberg, bror sin, sør på Giske. Så satte de hverandre stevne alle brødrene, Arnessønnene, og rådslo med hverandre. Etter dette tok Kalv nordover igjen, og da han kom i Frekøysund, da lå kong Svein der med hæren sin. Da Kalv rodde sørfra inn i sundet, ropte de til hverandre. Kongsmennene bad Kalv legge inntil og følge kongen og verge landet hans. Kalv svarte: Jeg har gjort nok om ikke for mye av det å kjempe mot våre egne landsmenn for å vinne land til knytlingene. Kalv og hans følge rodde sin veg nordover. Han drog videre til han kom hjem på Egge. Ingen av Arnessønnene var med på å ro denne leidangen for kongen... ...Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holdt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham 3 tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte: Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter. Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip. Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet. Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide. Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før... | Arnesen på Giske, Kalv "på Egge" (I3611)
|
| 8345 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der... | Erlingsen, Sigurd (I15132)
|
| 8346 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der... | Erlingsen, Tore (I15134)
|
| 8347 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark nest etter kongen. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode, Englands konge... | Family: Godwin (Gudine) Wulfnothsen av Wessex / Gyda Torkilsdatter (F2059)
|
| 8348 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: 111. Nå hadde kong Olav vært i Norge i 7 år. Den sommeren kom jarlene Torfinn og Bruse til ham fra Orknøyene; kong Olav la de landene under seg, som før skrevet. Den sommeren drog kong Olav gjennom begge Mørene og kom til Romsdalen om høsten; der gikk han i land fra skipene og drog til Opplanda og kom fram til Lesja. Han tok alle de beste mennene til fange både i Lesja og Dovre, og de måtte ta imot kristendom eller lide døden, eller de rømte unna, om de kunne komme til. De som tok kristendommen, måtte gi sønnene sine til kongen som gisler for sin troskap. Om natta var kongen på en gard i Lesja som heter Bø, der satte han igjen prester. Så drog han over Lordal og kom ned der det heter Stavebrekka. Den elva som renner gjennom dalen, heter Otta, og på begge sider av elva er det ei vakker bygd som heter Lom. Kongen kunne se fra den ene enden av bygda til den andre. Det er synd, sa kongen, å skulle brenne slik ei vakker bygd. Og så gikk han ned i dalen med hæren sin; han ble natta over på en gard som heter Nes. Der tok kongen seg natteherberge i et loft, som han sjøl sov i, og det loftet står der ennå den dag i dag, og det er ikke gjort noe med det siden. Kongen ble der i 5 dager, han sendte ut budstikke og stevnte folk til ting både fra Vågå og Lom og Heidal; han lot bud følge budstikka om at enten skulle de kjempe mot ham og finne seg i at han brente bygdene, eller også skulle de gå over til kristendommen og gi ham sønnene sine som gisler. Etter dette kom de til kongen og ble hans menn; men noen rømte sør i Gudbrandsdalen. 112. Det var en mann som het Dale-Gudbrand; han var som en konge over Gudbrandsdalen, men han var herse i navnet. Sigvat skald liknet ham med Erling Skjalgsson i makt og store landeiendommer. Sigvat kvad om Erling: Jeg vet bare en annen Odinskjempe lik deg; han het Gudbrand, og store land den herren eier. Dere 2 jeg setter jamt, sløsende rikmann. Den som likere tror seg, lyger, milde høvding. Gudbrand hadde en sønn som blir nevnt her. Da Gudbrand hørte at kong Olav hadde kommet til Lom, og at han truet folk til å imot kristendommen, skar han hærpil og sendte ut og stevnte alle dølene sammen til møte med seg på en gard som heter Hundorp. Så kom de dit alle sammen, og det var så mye folk at det var ikke tall på dem, for like ved der går et vassdrag som heter Lågen, og derfor kan en komme dit like lett med skip som over land. Gudbrand holdt ting med dem og sa det var kommet en mann til Lom som het Olav. Og han vil by oss en annen tro enn den vi har hatt før, og han bryter i stykker alle gudene våre, og sier han har en annen gud som er mye større og mektigere. Det er et under at ikke jorda sprekker under ham når han tør si slikt, og at gudene våre lar ham få lov til å gå lenger. Men jeg tenker at når vi bærer Tor ut av hovet hos oss, han som står her på garden og alltid har hjulpet oss, så han får se Olav og mennene hans, da kommer guden til Olav til å bråne, og han sjøl og mennene hans med, så de blir til ingen ting. Da ropte og skreik de alle sammen og sa Olav skulle aldri komme levende derfra om han kom til dem. Men han tør nok ikke komme lenger sør i dalen, sa de. Så satte de 700 mann til å dra nord til Bredi og holde utkik. Sønn til Gudbrand, som var 18 år gammel, var høvding for den flokken, og det var mange andre gjæve menn med også. De kom til en gard som heter Hove, der var de 3 dager, og det kom mye folk til dem, av dem som hadde flyktet fra Lesja og Lom og Vågå, fordi de ikke ville under kristendommen. Kong Olav og biskop Sigurd satte igjen prester i Lom og Vågå. Så drog de over Vågårusti og kom ned i Sel og ble der natta over; der fikk de vite at det lå en stor hær og ventet på dem. Bøndene som lå på Bredi, fikk også vite om kongen, og de gjorde seg ferdige til å kjempe mot ham. Da kongen stod opp, kledde han seg til kamp og drog sørover Selsvollene, han stanset ikke før han kom til Bredi, og der så han en svær hær framfor seg, ferdig til kamp. Så fylkte kongen hæren sin, og rei sjøl i spissen og ropte til bøndene. Han bad dem ta kristendommen. De svarte: Du skal få annet å tenke på i dag enn å gjøre narr av oss! Og så satte de i et hærskrik og slo på skjoldene med våpnene sine. Kongsmennene løp fram og kastet spyd på dem, men da snudde bøndene straks og rømte, så det bare stod igjen noen få mann. Sønn til Gudbrand ble tatt til fange, og kong Olav gav ham grid og tok ham med seg. Kongen ble der i 4 dager. Da sa kongen til Gudbrands sønn: Du skal gå tilbake til far din og si til ham at nå kommer jeg snart dit. Han drog hjem igjen og fortalte far sin disse harde tidender at de hadde møtt kongen og holdt slag med ham. Men hele hæren vår rømte like i førstningen, og jeg ble tatt til fange, sa han. Kongen gav meg grid og bad meg gå og si deg at nå kommer han her snart. Nå har vi ikke mer enn 200 mann igjen av hele den hæren som vi hadde å møte ham med, og derfor rår jeg deg til at du ikke slåss med den mannen, far. En kan høre at de har banket motet av deg, sa Gudbrand, det var en ulykkesstund da du drog herfra, og den ferden kommer du til å bli husket for lenge. Og nå tror du straks på all galskapen denne mannen farer med, han som har gjort deg og hæren så stor skam. Natta etter drømte Gudbrand at det kom en mann til ham, han var lys, og det stod skrekk av ham, han sa: Det var ingen seiersgang sønn din gikk mot kong Olav, men det kommer til å gå deg enda verre om du tenker å kjempe mot kongen. Du kommer til å falle sjøl og hele hæren din også, og ulver skal rive deg og alle dine, og ravner skal slite i dere. Han ble fælt redd for dette skrekkelige synet og fortalte det til Tord Istermage, som var hovgode for dølene. Han sa: Jeg drømte det samme, sa han. Morgenen etter lot de blåse til ting, de sa de mente det var best å holde ting med den mannen som kom nord fra med nye bud, og få greie på hvor mye sant det var i det han fór med. Så sa Gudbrand til sønnen sin: Nå skal du gå til den kongen som gav deg grid, og ta 12 mann med deg. Så ble gjort. De kom til kongen og sa ham hva ærend de hadde, at bøndene ville ha ting med ham og sette grid mellom kongen og bøndene. Kongen var vel nøyd med dette, og de bandt seg til det med særlige avtaler så lenge stevnet varte. Da det var gjort, drog de tilbake og fortalte Gudbrand og Tord at det var satt grid. Nå drog kongen til en gard som heter Listad, der var han 5 dager. Så gikk kongen og møtte bøndene og holdt ting med dem. Det regnet svært den dagen. Da tinget var slutt, stod kongen opp sa at folk i Lesja og Lom og Vågå hadde tatt kristendommen og brutt ned blothusene sine. Og nå tror de på den sanne Gud som skapte himmel og jord, og som vet alle ting. Så satte kongen seg ned, og Gudbrand svarte: Vi vet ikke hvem du taler om. Du kaller én for gud som verken du eller noen andre kan se. Men vi har en gud vi kan se hver dag. I dag er han ikke ute, fordi det er regnvær. Men dere kommer nok til å synes han ser skremmelig og mektig ut; jeg tenker hjertet kommer til å skjelve i brystet på dere når han kommer til tinget. Og siden du sier at deres gud makter så mye, så kan du jo la ham gjøre det slik at det er skyet vær i morgen, men ikke regnvær, og så skal vi møtes her. Nå gikk kongen til herberget sitt, og sønn til Gudbrand fulgte med ham som gissel, kongen gav dem en annen mann til gjengjeld. Om kvelden spurte kongen sønn til Gudbrand hvordan guden deres var gjort. Han sa at det var et bilde av Tor. Han har en hammer i handa og er stor av vekst, men hul inni; under ham er det laget som en slags hjell, og den står han på når han er ute; det skorter ikke på gull og sølv på ham. Hver dag får han 4 brødleiver med kjøtt til. Så gikk de til sengs. Kongen våkte hele natta og lå og ba bønnene sine. Da det ble dag, gikk kongen til messe først og så til bords, og derfra til tinget. Det var blitt slikt vær som Gudbrand hadde bedt om. Da stod biskopen opp i messeskrud med mitra på hodet og bispestav i handa; han prekte troen for bøndene og fortalte om mange jærtegn som Gud hadde gjort, og skilte seg godt fra talen. Da svarte Tord Istermage: Han sier mye han den hornete mannen som har en stav i handa, kroket oventil som hornet på en vær. Men siden dere sier at guden deres kan så mye, så si til ham at han skal la det bli klarvær og solskinn ved soloppgang i morgen, og la oss så møtes, og så får vi enten bli forlikte om denne saken, eller også får vi kjempe. Og med dette skiltes de for den gangen. 113. Det var en mann hos kong Olav som het Kolbein Sterke, han hadde ætta si i Fjordane. Han gikk alltid væpnet slik at han hadde sverd ved sida og en svær trelurk i handa, en slik som folk kaller ei klubbe. Kongen sa til Kolbein at han skulle stå ved sida av ham den morgenen. Så sa han til sine menn: I natt skal dere gå dit skipene til bøndene ligger og bore huller i alle sammen; så skal dere ri hestene deres ut fra gardene som de er på. Og så ble gjort. Kongen var hjemme på garden hele natta og bad til Gud at han måtte løse ham ut av denne trengsel med sin godhet og miskunn. Da kongen hadde hørt messe og det lei mot dag, gikk han til tinget etterpå. Da han kom på tinget, var noen av bøndene kommet; men så fikk han se en stor flokk bønder som kom til tinget, og de bar mellom seg et svært mannebilde, som var så staset ut med gull og sølv at det skinte av det. Da de bøndene som var på tinget fikk se det, sprang de opp alle sammen og bøyde seg for dette skremslet. Så ble det satt ned midt på tingvollen. På den ene sida satt bøndene og på den andre kongen og hans folk. Så stod Dale-Gudbrand opp og sa: Hvor er nå din gud, konge? Jeg skulle tro at han holder ikke hakeskjegget svært høyt i dag. Og jeg synes det ser ut til at dere skryter noe mindre nå enn forrige dagen, både du og denne hornete karen som dere kaller biskop, og som sitter der ved sida av deg. For nå er vår gud kommet, han som rår for alt, og han ser på dere med kvasse øyne. Jeg ser at nå er dere fulle av redsel og tør snaut se opp med øynene. La nå trollskapen deres falle, og tro på vår gud som har all makt over dere i si hand. Og slik sluttet talen. Kongen sa til Kolbein: Om det skulle hende at de kommer til å se bort fra guden sin mens jeg taler, så slå til ham så hardt du kan med lurken. Så stod kongen opp og sa: Du har sagt mangt og mye til oss nå på morgenen. Du synes det er underlig at du ikke kan se guden vår, men nå venter vi at han snart kommer til oss. Du skremmer oss med guden din, som er både blind og døv og verken kan frelse seg sjøl eller andre, og som ikke kan komme av flekken uten at noen bærer ham. Men nå tror jeg ikke det er lenge før det går ham ille. Se opp nå, og se mot øst, der kommer vår gud med stort lys! Da rant sola, og alle bøndene så på sola. I det samme slo Kolbein til guden deres slik at den gikk helt i stykker, og der løp det ut mus så store som katter, og øgler og ormer. Bøndene ble så redde at de rømte, noen til skipene, men da de skjøv ut skipene, så rant det vann i dem så de ble fulle, og bøndene kunne ikke komme ut på dem; og de som løp til hestene, fant dem ikke. Så lot kongen bøndene kalle til seg, og sa han ville tale med dem. Bøndene vendte da tilbake, og de satte ting, og kongen stod opp og talte: Jeg vet ikke, sa han, hva alt dette ståket og den løpingen som dere driver med skal være til. Her kan dere se nå hvor mye guden deres makter, han som dere bar gull og sølv og mat og drikke til. Nå så vi hva slags vetter som hadde godt av det, det var mus og ormer, øgler og padder. Det er verst for dem som tror på slikt og ikke vil holde opp med dumhetene sine. Ta gullet deres og de kostbarhetene som ligger og flyter her utover vollen, ta det med hjem og gi det til kvinnene deres, og heng det ikke mer på stokk eller stein. Men her hos oss er det 2 vilkår, enten at dere tar kristen tro nå, eller at dere kjemper med meg i dag. Og så får den få seieren i dag som han vil, den guden vi tror på. Da stod Gudbrand opp og sa: Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på. Og så tok de kristen tro alle sammen. Så døpte biskopen Gudbrand og sønn hans og satte igjen prester der. De skiltes som venner de som før var uvenner, og Gudbrand lot bygge kirke i Gudbrandsdalen. 114. Etter dette drog kong Olav ut på Hedmark og kristnet der, for den gang han tok kongene, vågde han ikke å dra mye omkring i landet etter en slik stordåd; derfor var det ikke kristnet noe videre av Hedmark. Men denne gangen gav kongen seg ikke før hele Hedmark var kristnet, og det var innvigd kirker der og satt prester til dem. Så drog han ut på Toten og Hadeland og gav folk den rette tro, og gav seg ikke før det var helt kristnet der. Derfra drog han til Ringerike, og der gikk alle med på kristendommen. Romerikingene hørte at kong Olav var på veg til dem; da samlet de en stor hær og sa til hverandre at de kom aldri til å glemme den medfarten kong Olav hadde gitt dem sist han drog gjennom der. Så kom bondesamlingen mot ham ved en elv som heter Nittelva. Bøndene hadde en hel hær av folk. Da de møttes, gikk bøndene straks til kamp. men det ble de fort brent på, de skvatt unna med én gang og fikk bank til de bedret seg, for de måtte ta kristendommen. Kongen drog omkring i det fylket, og skiltes ikke derfra før alle mann hadde tatt kristendommen der. Derfra drog han østover til Solør og kristnet den bygda. Der kom Ottar Svarte til ham og bad om å få bli kong Olavs handgangne mann. Olav sveakonge var død vinteren i forvegen, og Anund Olavsson var blitt konge i Svitjod. Så vendte kong Olav tilbake til Romerike. Da var det langt på vinteren. Nå stevnte kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævistinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget, og Heidsævisloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplanda og så langt omkring andre steder som den alltid har gjort siden. Da det ble vår, drog han ned til sjøen, han lot sette i stand skipene og seilte ut til Tønsberg; der var han om våren mens det var flest folk der, og det kom varer til byen fra utlandet. Det var godt år over hele Viken, og det så bra ut helt nord til Stad, men hele veien nordafor var det uår. 115. Kong Olav sendte bud vest over Agder om våren, og helt nord til Rogaland og Hordaland, at han ikke ville tillate at de solgte verken korn eller malt eller mjøl ut derfra. Han la til at han ville komme dit med følget sitt og dra på veitsler, som skikk og bruk var. Dette budet gikk over alle disse fylkene; men kongen ble i Viken sommeren over og kom helt øst til landegrensa. Einar Tambarskjelve hadde vært hos Olav sveakonge siden Svein jarl, mågen hans, døde, og han hadde blitt sveakongens mann og fått et stort len av ham. Men da kongen var død, fikk Einar lyst til å prøve å få grid av Olav Digre, og det hadde bud mellom dem om dette. Og mens kong Olav lå ved Elv, kom Einar Tambarskjelve dit med noen menn; han og kongen talte om forlik, og de kom overens om at Einar skulle dra nord til Trondheimen og få alle sine eiendommer og likeså den jord som Bergljot hadde hatt i medgift. Så reiste Einar sin veg nordover, men kongen ble i Viken; han var i Borg lenge utover høsten og først på vinteren. 116. Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt. Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham: Til jeg og Erling møtes, sa han. Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt. Erling svarte: Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt. Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling: Om han kan få ha Deres fulle vennskap. På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt. 117. Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år ; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra. Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen. Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre; steder kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. Asbjørn sa: Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme. Tore sa: Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling? Han sa: Mor mi er søster hans. Tore sa: Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen! Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: Far vel da, og kom innom her på hjemvegen! Asbjørn sa at det skulle han gjøre. Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss. Asbjørn sa: Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt. Erling så på ham og smilte, han sa: Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt. De gjorde det, og var glade om kvelden. Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med? Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk. Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver ; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham. Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt. Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om. Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme. Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud. 118. Asbjørn hadde et langskip; det var ei snekke med 20 tofter, og den stod i det store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap ut på det og lot det gjøre seilklart. Så stevnte han til seg vennene sine og fikk nesten 90 mann, alle vel væpnet. Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia. Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden torsdag etter påske. Denne øya er slik laget; det er ei stor øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd. Da de hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: Nå skal dere bli igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, fordi vi har ikke hørt noe om det i forvegen. Asbjørn var dårlig kledd og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes og ut i Karmsund, så han det kom en mengde folk dit både på sjø og på land, og alle drog til garden på Avaldsnes ; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på garden og inn der tjenestefolkene holdt på å lage til maten; da hørte han straks så pass at han skjønte på det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at kongen hadde gått til bords. Asbjørn gikk inn i stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og han så at Tore Sel stod foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde en lang historie om de, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt til den ene sida. Så hørte han en som sa: Hvordan tok han Asbjørn det da dere ryddet skipet? Tore sa: Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet fra ham, gråt han. Da Asbjørn hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm, men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte. Skjalg Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: Nå går det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt annet. Kongen sa: Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus? Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si, han brukte føttene mine til hoggestabbe? Skjalg svarte: Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette kan De godt gjøre. Kongen sa: Du er nok mye verdt, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet. Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært 12 mann i følge med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: Om du vil ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke skal bli drept før søndag. Så gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene. Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem han var, og bad ham lukke opp. Erling sa: Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig; har dere noen etter dere? Så ble døra lukket opp. Nå sa Skjalg: Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn, din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham. Så skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept. 119. Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua. Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen, det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen sa: Hvorfor er han ikke drept? Torarin Nevjolvsson sa: Herre, rekner De det ikke for mord å drepe folk om natta? Da sa kongen: Sett ham i lenker og drep ham i morgen. Så ble Asbjørn lenket og lukket inne i et hus natta over. Dagen etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin: Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt. Torarin bøyde seg for kongen og sa: Herre, sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han tålte likevel prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag. Kongen så på ham og sa: Du skal få din vilje, han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham, og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han kommer bort på noen måte. Så gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker. Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der om natta også. Lørdagen stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet, der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt ned. Torarin gikk til den presten som hadde å gjøre med kirken der, og gav ham 2 øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: Mannen får da få grid helgen over, enda så galt han har gjort. Kongen sa: Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort. Så gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn resten av dagen. Søndag kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne folk til å holde vakt over Asbjørn. Nå vil jeg ikke ha mer med hans sak å gjøre, sa han. Kongen sa han skulle ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn, og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående. 120. Nå må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg, sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene, og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil: det kom snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så holdt de manntall, og der var innpå 1.500 mann. Med denne hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua. Da hele messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, han gikk foran gjennom manngarden, og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling ordet: Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det har hendt noe slikt, konge, som De er misfornøyd med. Jeg kommer for her nå for å by forlik og bøter for ham, så store som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få ha liv og lemmer og rett til å være i landet. Kongen svarte: Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later som du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss. Erling sa: De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte. Kongen sa: Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye folk? Nei, sa han. Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke jeg til å flykte nå. Erling sa: Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes hittil, så har jeg hatt lite folk å sette mot deg. Men jeg vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles forlikte. Eller skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve flere møter mellom oss. Da var Erling rød som blod i ansiktet. Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: Herre, jeg ber Dem høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på liv og lemmer, men De alene skal rå for alle fredsvilkårene. Kongen svarte: De skal rå. Da sa biskopen: Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid. Erling gav trygd, og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort med hæren sin; de hilste hverandre ikke. Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte kongen opp forliksvilkårene og sa så: Første vilkår i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har hatt, og styre garden for meg her på Avaldsnes. Asbjørn sa det skulle bli som kongen ville. Men jeg må likevel først hjem til garden min og ordne opp der. Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra til et annet gjestebud som ble gjort for ham. Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane. Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes, han og frenden hans, Tore, og de talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore: Du synes vel du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst? Ja, det er så, sa Asbjørn, eller hva synes du, frende? Det skal jeg snart si, sa Tore. Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer. Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes, han og Tore, hadde de slått fast dette ; han skulle bli boende på garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine. 121. Etter at kong Olav og Erling Skjalgsson hadde møtt hverandre på Avaldsnes, tok stridighetene mellom dem til igjen, og de vokste slik at det til slutt var fullt fiendskap mellom dem. Kong Olav var på veitsler omkring i Hordaland om våren, så drog han opp på Voss, for han hadde hørt at folket der var lite troende. Han holdt ting med bøndene der det heter Vang, og bøndene kom dit mannsterke og fullt væpnet. Kongen bad dem ta kristendommen, men bøndene bød kamp igjen, og det kom så langt at begge fylkte hærene sine. Men så gikk det slik med bøndene at hjertet tok til å skjelve i brystet på dem, og ingen ville stå fremst, og så endte det med at de gjorde det som også var det beste for dem, de gav seg i kongens hand og tok kristendommen. Kongen drog ikke derfra før alle var blitt kristnet. Det var en dag kongen var ute og rei framover vegen og sang salmene sine. Da han kom rett mot haugene der, stanset han og sa: Disse mine ord skal gå fra mann til mann, jeg gir det råd at aldri mer skal noen av Norges konger gå mellom disse haugene. Folk sier også at at de fleste av kongene har tatt seg i vare for det siden. Så drog kong Olav ut til Osterfjorden, der møtte han skipene sine, og så drog han nord i Sogn og var der og tok veitsler om sommeren. Da det ble høst, seilte han inn fjorden og tok derfra opp i Valdres, der var det hedensk før. Kongen drog så fort han kunne opp til sjøen, der kom han over bøndene helt uventet, han tok skipene deres og gikk sjøl om bord i dem med alle sine menn. Så sendte han ut tingbud, og tinget ble holdt så nær sjøen at kongen hadde full rådighet over skipene om han syntes han trengte dem. Bøndene kom til tinget som en hel hær og i full væpning. Kongen bød dem kristendommen, men bøndene ropte og skreik imot ham og bad ham tie stille; samtidig gjorde de stor larm og våpenbrak. Da kongen så at de ikke ville høre på det han lærte dem, og at de dessuten hadde så mange folk at ikke noe kunne stå seg mot dem, så tok han til å tale om noe annet, han spurte etter om det var noen der på tinget som hadde saker med hverandre, som de ville han skulle avgjøre for dem. Da bøndene fikk talt, viste det seg at det var mange som var uforlikte med hverandre av dem som hadde gått sammen om å tale mot kristendommen. Da nå bøndene tok til å legge fram klagemålene, prøvde hver mann å samle flokk til å støtte sin sak; hele den dagen gikk med til det, og om kvelden ble tinget oppløst. Så snart bøndene fikk høre at kong Olav hadde fart gjennom Valdres og var kommet ned i bygdene, hadde de latt hærpil gå og stevnt sammen både fri mann og trell. Med den hæren gikk de mot kongen, og da ble det helt øde mange steder rundt i bygdene. Bøndene holdt seg samlet også etter at tinget var oppløst. Dette fikk kongen vite. Og da han kom om bord i skipene sine, lot han dem ro tvers over sjøen om natta; der lot han folk gå opp i bygda og brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Men da de bøndene som var i samlingen, så røyk og lue på gardene sine, løste de seg fra flokken; hver tok vegen bort og søkte hjem for å finne igjen husstanden sin. Og da det først gikk hull på hæren, tok de av sted den ene etter den andre, til alt løste seg opp i små flokker. Men kongen rodde over sjøen og brente landet på begge sider. Så kom bøndene til ham og bad om nåde, bød seg til å bli hans handgangne menn. Han gav hver av dem grid som kom og krevde det, og lot dem ha sin eiendom. Nå var det ingen som talte mot kristendommen lenger, kongen lot folket døpe og tok gisler av bøndene. Kongen ble der lenge utover høsten, han lot skipene dra over eidet mellom sjøene. Kongen gikk ikke mye omkring i landet opp fra sjøene, for han trodde lite på bøndene. Han lot bygge kirker der og vigde dem og satte prester til dem. Da kongen ventet det snart skulle bli frost, gikk han lenger opp i landet og kom fram på Toten. Arnor Jarlaskald nevner dette at kong Olav hadde brent på Opplanda, den gang han diktet om Harald, bror hans: Ættearv var det når Yngve brente hus på Oppland, fyrsten, den fremste av alle, lot folket føle sin vrede. Før det var fare på ferde, lystret bøndene ikke den seierkronede konge. Galgen tok fyrstens fiender. Så drog han nordover gjennom Gudbrandsdalen og helt til fjellet og stanset ikke før han kom til Trondheimen og helt ut til Nidaros. Der gjorde han i stand til vinteropphold og var der om vinteren. Det var den tiende vinter han var konge. Sommeren før hadde Einar Tambarskjelve reist fra landet og kom først vest til England, der møtte han mågen sin, Håkon jarl, og ble hos ham en stund. Så drog Einar til kong Knut og fikk store gaver hos ham. Etter dette reiste Einar sør over havet og helt til Roma, og kom tilbake neste sommer. Da reiste han til gardene sine, og han og Olav møttes ikke. | Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
|
| 8349 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: 122. Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet. Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte: Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl. Presten svarte: Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve. Sigvat sa: Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn. Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus. Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa: Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl? Sigvat svarte: Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen. Kongen sa: Hvordan kunne det gjelde noe slikt? Sigvat svarte: Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann. Kongen sa: Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss. Sigvat svarte: Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden. Da sa kongen: Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke. Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg. 123. Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla. Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene. Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om. Så drog Åsmund hjem til far sin; han ble der en liten stund, og så drog han siden til sysla nord på Hålogaland. Han kom nord til Langøya; der bodde det den gang 2 brødre, den ene het Gunnstein, den andre Karle; det var rike menn og storkarer. Gunnstein styrte garden, han var den eldste av brødrene; Karle var vakker å se til og glad i stas; begge hadde de ferdighet i mange ting. Åsmund ble godt mottatt der og ble der en stund; han hentet sammen det han kunne få fra sysla. Karle snakket med Åsmund om at han gjerne ville bli med ham sørover til kong Olav og prøve å komme inn i hirden. Åsmund rådde han til dette og lovte å hjelpe ham hos kongen, så Karle kunne få det han bad om der. Så slo Karle følge med Åsmund. Åsmund fikk høre at Asbjørn Selsbane hadde seilt sørover til til stevnet i Vågan med et lasteskip han hadde, og nesten 20 mann, og at han var ventende sørfra nå. Åsmund og hans følge drog sin veg sørover langs land, de hadde motbør, men det var lite vind. Det kom seilende skip mot dem som hørte til Vågan-flåten. De spurte nå i all stillhet etter hvor Asbjørn var, og fikk vite at han var på veg sørfra. Åsmund og Karle delte seng, og de var kjære venner. Så var det en dag Åsmund og følget hans rodde fram gjennom et sund, da kom det seilende et lasteskip mot dem. Skipet var lett å kjenne, det var lyst på sidene, malt både med hvitt og rødt, og hadde seil med striper. Da sa Karle til Åsmund: Du har ofte talt om at du gjerne ville se han Asbjørn Selsbane. Om det ikke er han som seiler der, så skjønner ikke jeg meg på å kjenne skip. Åsmund svarte: Vær så snill å si meg til, lagsmann, når du kjenner ham. Nå glei skipene inn på sida av hverandre. Da sa Karle: Der sitter han Selsbane ved roret i blå kjortel! Åsmund svarte: Jeg skal gi ham rød kjortel. Og så kastet han Åsmund et spyd etter Asbjørn, og det traff ham i livet og gikk gjennom ham, så det ble sittende fast i hodefjøla. Asbjørn falt død ned fra styret. Deretter seilte begge sin veg. De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid fram gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes. sa hun: Det er jo så, Tore, at Asbjørn, sønn min, hørte på dine kjærlige råd. Nå fikk ikke han langt nok liv til å lønne deg slik som du fortjener, og om jeg vel ikke er så god til det som han ville vært, så skal jeg da legge godviljen til. Her er ei gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske du får bruk for den. Det var et spyd. Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karsstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn. Så vendte hun seg og gikk. Tore var blitt så harm mens hun talte at han ikke kunne svare noen ting, han sanset ikke å slippe spydet, og han sanset ikke landgangen, og om ikke folk hadde tatt og støttet ham, ville han ha gått på sjøen, da han gikk ut på skipet. Det var et lite spyd med graveringer på, falen var gullinnlagt. Tore og følget hans rodde bort og hjem til Bjarkøy. Åsmund og hans folk seilte videre sin veg til de kom sør i Trondheimen til kong Olav. Åsmund sa til kongen hva som hadde hendt ham på reisa. Karle ble kongens hirdmann. Åsmund og han var gode venner som før. Men de ord som Åsmund og Karle hadde sagt til hverandre før drapet på Asbjørn, ble ikke holdt hemmelige, for dem fortalte de sjøl til kongen. Men her gikk det slik at alle har én venn mellom uvenner, som det heter; det var noen der som husket på dette, og derfra kom det til Tore Hund. 124. Da det lei utpå våren, tok kong Olav fatt og gjorde skipene sine klare. Så seilte han sørover langs landet om sommeren, han holdt ting med bøndene, forlikte folk og kristnet landet. Han tok inn kongsinntektene der han fór fram. Om høsten drog kongen helt til landegrensa. Da hadde kong Olav kristnet hele landet der det var store bygder. Han hadde også ordnet med lovene over hele landet. Og han hadde sendt bud til både Island og Grønland og fått seg mange venner der, og likeså på Færøyene. Kong Olav hadde sendt kirketømmer til Island, og den kirken ble reist på Tingvellir, der hvor Alltinget er; han sendte med ei stor klokke, som er der ennå. Dette var etter at islendingene hadde gjort om lovene sine og satt kristenretten etter det som kong Olav hadde sendt bud til dem om. Etter dette kom det mange storfolk fra Island og ble kong Olavs handgangne menn; det var Torkjell Eyjolvsson, Torleik Bollason, Tord Kolbeinsson, Tord Borksson, Torgeir Håvardsson og Tormod Kolbrunarskald. Kong Olav hadde sendt vennegaver til mange høvdinger på Island, og de sendte ham slike ting som fantes der, og som de mente han ville synes var mest verdt å få som sending. Men med disse tegn på vennskap som kongen viste Island, lå det flere ting under, som siden kom fram i dagen. 125. Denne sommeren sendte kong Olav Torarin Nevjolvsson til Island i sitt ærend, og Torarin styrte skipet sitt ut av Trondheimen samtidig med at kongen reiste, og fulgte ham sør til Møre. Så seilte Torarin ut til havs, og fikk så strykende bør at han seilte på 8 halvdøgn til Island og tok land ved Eyrarbakki. Han drog straks til Alltinget, og kom dit da folk var samlet på Logberget; han gikk like til Logberget. Da folk hadde avsagt rettskjennelsene, tok Torarin Nevjolvsson ordet: For 4 netter siden skiltes jeg fra kong Olav Haraldsson. Han sender alle høvdinger her i landet, styresmennene, og likeså hele allmuen, karer og kvinner, unge som gamle, rike og fattige, Guds og sin hilsen, og sier at han vil være deres konge om dere vil være hans menn, og hver skal være den annens venn og hjelper i alle gode ting. Folk svarte pent på talen hans, de sa de ville alle være glade over å være kongens venner, om han ville være en venn for folk her i landet. Da tok Torarin til orde: Med kongens hilsen følger dette at han vil be nordlendingene om en vennskapstjeneste, om de ville gi ham ei øy eller et utskjær som ligger utenfor Eyjarfjord, og som folk kaller Grimsey; til gjengjeld vil han gi slike herligheter fra sitt land som folk kunne be ham om. Og han sender sin hilsen til Gudmund på Mødruvellir og ber ham ta seg av denne saken, for han har fått høre at Gudmund er den som rår mest der. Gudmund svarte: Jeg vil gjerne ha kong Olavs vennskap, og jeg tror det er mye mer til gagn for meg enn dette utskjæret han ber om. Men kongen har ikke hørt riktig når han tror at jeg har mer makt over det enn andre, for det er gjort til allmenning nå. Vi får ha et møte om dette først, jeg og de menn som har mest gagn av øya. Så gikk folk til buene sine. Etter dette holdt nordlendingene et møte med hverandre og talte om saken. Hver og en kom fram med det han syntes. Gudmund var for saken, og det var mange andre som fulgte ham. Da spurte noen hvorfor ikke Einar, bror hans, sa noe om det. Vi synes han er den som ser klarest i de fleste ting, sa de. Da svarte Einar: Jeg har ikke sagt stort om denne saken fordi ingen har spurt meg. Men når jeg skal si min mening, så tror jeg det er best for folk her i landet om de ikke påtar seg skattegaver til kong Olav eller alle slike pålegg som han legger på folk i Norge. Det er en ufrihet som vi ville føre ikke bare over oss sjøl, men også over sønnene våre og all vår ætt som bygger og bor her til lands. Og den tvangen vil aldri minke eller bli borte fra dette landet. La gå at denne kongen er en god mann, som jeg gjerne skal tro han er; men det vil gå heretter som hittil, at når det blir kongsskifte, så er kongene ujamne, noen er gode og noen vonde. Og om folk i landet vil få ha den friheten som de har hatt siden landet her ble bygd, da er det eneste råd det å ikke gi kongen tak på oss i noen ting, verken ved landeiendom her eller løfte om å svare avtalte skylder herfra som kunne gå for å være skatter fra undersåtter. Men jeg vil rekne det for å være tjenlig om folk sender kongen vennegaver når de har lyst på det, hauker eller hester, telt eller seil eller andre slike ting som er verdt å sende; for det lønner seg godt om en får vennskap igjen for det. Når det er tale om Grimsey, så må det nevnes at enda det nok ikke kommer noe derfra som en kan bruke til mat, så kan en likevel fø en hær der, og om det er en utenlandsk hær som kommer dit på langskip, så tenker jeg mange småbønder kommer til å synes det blir trangt med rom omkring dørene. Da Einar hadde sagt dette og klarlagt hele stillingen, så vendte straks hele allmuen seg til ham og gav sitt samtykke i at dette skulle aldri hende. Torarin skjønte nå hva som ble enden på ærendet hans i denne saken. 126. Dagen etter gikk Torarin til Logberget og holdt en tale enda en gang, og tok til orde: Kong Olav sendte bud til vennene sine her til lands, og han nevnte Gudmund Eyjolvsson, Snorre gode, Torkjell Eyjolvsson, Skafte lovsigemann og Torstein Hallsson. Han sendte det bud til dere at dere skulle komme til ham og ta imot det vennskap han byr. Han sa videre at dere skulle ikke vente lenge med å komme, om dere satte noen pris på hans vennskap. De svarte på denne talen, takket kongen for tilbudet, men sa de ville si fra til Torarin om de ville reise siden, når de hadde fått områdd seg og talt med vennene sine. Da nå høvdingene fikk tale med hverandre, sa hver av dem det han mente om denne ferden. Snorre gode og Skafte rådde fra det å våge så mye hos nordmennene som at de skulle reise fra Island til Norge alle på en gang, de mennene som rådde mest for landet; de sa at dette budet snarere gav dem mistanke om det samme som Einar hadde slått på, at kongen hadde planer om en slags tvang mot islendingene, om han kunne få det til. Gudmund og Torkjell Eyjolvsson ville gjerne rette seg etter kong Olavs bud, og de mente det ville bli en ferd de ville få stor ære av. Men da de hadde drøftet saken med hverandre, ble det til slutt til at de ikke skulle reise sjøl, men hver av dem skulle sende en mann på sine vegne som de syntes høvde best til det. Og så skiltes de på tinget med dette, og det ble ikke noen Norgesreise den sommeren. Torarin seilte tilbake samme sommer og kom til kong Olav om høsten; han fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, men også at de høvdingene han hadde sendt bud på, skulle komme fra Island, enten de sjøl eller sønnene deres. 127. Samme sommeren kom Gille lovsigemann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun og mange andre bondesønner vest fra Færøyene til Norge på kong Olavs bud; Trond i Gata gjorde seg også klar til å reise, men da han på det nærmeste var ferdig, fikk han en hard sjukdom, så han ikke kunne komme noen steder, og så ble han igjen hjemme. Da færøyingene kom til kong Olav, kalte han dem til en samtale og hadde et møte med dem. Der åpenbarte han for dem hva mening han hadde med å la dem komme, han sa han ville ha skatt fra Færøyene, og dessuten at færøyingene skulle ha den loven kong Olav ville gi dem. På dette møtet kunne man merke på kongens ord at han ville ha sikkerhet i denne saken av de færøyingene som hadde kommet der, om de ville binde seg til dette forliket med eder; han bød de menn han syntes var gjævest der, at de skulle bli hans handgangne menn og til gjengjeld få en høy stilling og vennskap av ham. Færøyingene skjønte på kongens ord at det var uvisst hvordan det ville gå dem om de ikke gav seg på alt det kongen krevde av dem. Det ble nok først holdt flere møter om denne saken før det kom til en avgjørelse, men til slutt fikk likevel kongen fram alt det han krevde. Leiv, Gille og Toralv ble kongens handgangne menn og hirdmenn, og alle de andre i følget svor kong Olav å holde den lov og landsrett på Færøyene som han ville sette for dem, og svare den skatten han påla. Da de skiltes, gav kongen dem vennegaver, og de som hadde blitt hans handgangne menn, seilte sin veg så snart de var ferdige. Men kongen lot ruste et skip og fant mannskap til det, og sendte det til Færøyene for å ta imot de skattene færøyingene skulle betale ham. De ble ikke fort ferdige, og om denne ferden er bare det å si at de kom aldri igjen, og det kom ingen skatt den sommeren som fulgte, for de hadde ikke kommet fram til Færøyene, og det var ingen som hadde krevd inn skatt der. 128. Om høsten drog kong Olav inn i Viken; han sendte bud i forvegen til Opplanda og lot gjøre i stand veitsler, og da han tenkte å reise omkring på Opplanda den vinteren, gav han seg på veg og drog til Opplanda. Kong Olav ble på Opplanda den vinteren og fór i veitsler der. Han rettet på alt det som han syntes var mangelfullt, styrket igjen kristendommen der han syntes det trengtes. Da kongen var på Hedmark, hendte det at Kjetil Kalv på Ringnes fridde og bad om Gunnhild, datter til Sigurd Syr og Åsta; Gunnhild var søster til kong Olav, og det var kongen som skulle svare på dette og rå for giftermålet. Han tok det godt opp, og det var fordi han visste om Kjetil at han var en mann av stor ætt, rik, klok og en stor høvding; han hadde alt lenge vært kong Olavs gode venn også, som fortalt her før. Alt dette til sammen gjorde at kongen gjerne unte Kjetil dette giftet, og så ble det til det at Kjetil fikk Gunnhild; kong Olav var med i bryllupsgildet. Kong Olav drog nord i Gudbrandsdalen og tok imot veitsler. Der bodde det en mann som het Tord Guttormsson, på garden som heter Steig. Tord var den mektigste mannen i den nordre del av Gudbrandsdalen. Da han og kongen møttes, fridde Tord og bad om Isrid Gudbrandsdotter, kong Olavs moster. Det var kongen som skulle svare på dette, og da de hadde talt om saken, ble det avgjort at giftermålet kom i stand, og Tord fikk Isrid. Etter dette ble han kong Olavs fulltro venn, og med ham mange andre av Tords frender og venner, som brukte å rette seg etter ham. Så reiste kong Olav sørover igjen over Toten og Hadeland, derfra til Ringerike, og så ut i Viken. Om våren kom han til Tønsberg, og der ble han lenge, mens det var størst handel og tilførsel der. Så lot han ruste ut skipene sine og hadde en mengde folk hos seg. 129. Denne sommeren kom Stein, sønn til Skafte lovsigemann, Torodd, sønn til Snorre gode, Gelle, sønn til Torkjell, og Egil, sønn til Sidu-Hall, bror til Torstein, fra Island på kong Olavs bud. Gudmund Eyjolvsson var død om vinteren. Islendingene gikk straks til kong Olav, så snart de kunne komme til. Da de kom til kongen, ble de godt mottatt og var hos ham alle sammen. Samme sommeren fikk kong Olav vite at det skipet han hadde sendt til Færøyene etter skatt sommeren før, var blitt borte, og det var ikke kommet i land noe sted, så vidt folk visste. Kongen fant et nytt skip og mannskap til det og sendte det til Færøyene etter skatt. Mennene tok av sted og stod til havs, men siden hørte ingen noe mer til dem enn til det forrige som fór, og det var mange gjetninger om hvor det kunne ha blitt av disse skipene. 130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg. Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen. Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge. Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet. Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i. Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge. I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen. 131. Knut den mektige sendte menn vest fra England til Norge, og sendeferden var utstyrt på det verdigste, de hadde brev med segl under fra Knut, Englands konge. De kom til Olav Haraldsson, Norges konge, i Tønsberg om våren. Da det ble meldt kongen at det var kommet sendemenn fra Knut den mektige, ble han sint; han sa at Knut hadde visst ikke sendt menn dit i noe ærend som kunne være til gagn for ham eller hans menn, og det gikk noen dager før sendemennene fikk komme inn til kongen. Da de fikk lov til å tale med ham, gikk de til ham og hadde med kong Knuts brev og sa fram det budskap som fulgte: At kong Knut rekner hele Norge for sin eiendom, og sier at hans forfedre hadde hatt det riket før ham. Men ettersom kong Knut vil by fred til alle land, vil han ikke fare med hærskjold over Norge, om det fins noen annen råd. Om nå kong Olav Haraldsson vil være konge over Norge, da skal han komme til ham og ta landet i len av ham og bli hans mann og svare samme skatter som jarlene svarte før. Så tok de fram brevene, og de sa aldeles det samme. Da svarte kong Olav: Jeg har hørt fortalt i gamle frasagn at Gorm, danenes konge, ble reknet for å være en fullgod folkekonge, og han rådde enda bare for Danmark alene. Men disse danekongene som har vært siden, synes ikke det er nok. Nå har det kommet så langt at Knut rår for Danmark og for England, og enda har han nå slått under seg en stor del av Skottland. Og nå gjør han krav på å få min ættearv av meg. Han skulle en gang lære å sette mål for sin griskhet, eller tenker han å rå for alle Norderlanda alene? Eller tenker han å ete opp all kålen i England? Han kommer før til å orke det enn han får meg til å bringe ham mitt hode eller vise ham noen som helst undergivenhet. Derfor skal dere si ham disse mine ord at jeg vil verge Norge med odd og egg så lenge jeg får ha livet, og ikke svare noen mann skatt av riket mitt. Etter denne avgjørelsen kom kong Knuts sendemenn seg av gårde igjen, og de var ikke glade for den vending saken hadde tatt. Sigvat skald hadde vært hos kong Knut, og kong Knut gav ham en gullring som veide 1/2 mark. Dengang var Berse Skaldtorvuson også hos kong Knut, og kong Knut gav ham 2 gullringer, hver av dem veide 1/2 mark, og dessuten et fint sverd. Så kvad Sigvat: Knut lyser av storverk. Staselig har han prydet armene på oss begge, Bamse, da kongen vi søkte. Deg ei mark eller mere av gull han gav, og et skarpslipt sverd - jeg fikk det halve. Gud sjøl allting styrer. Sigvat gjorde seg til venns med sendemennene til kong Knut og fikk vite mye nytt. De fortalte ham da han spurte om det, at de hadde hatt en samtale med kong Olav og likeså hva som hadde blitt enden på ærendet deres; de sa kongen hadde tatt det de hadde sagt, svært ille opp. Men vi skjønner ikke, sa de, hvor han tar motet fra til slikt noe som å nekte å bli kong Knuts mann og reise til ham. Det var det beste han kunne gjøre, for kong Knut er så god at om det er høvdinger som gjør ham aldri så mye imot, så tilgir han alt når de bare kommer til ham og viser ham underkastelse. Det er ikke lenge siden det hendte at det kom 2 konger til ham fra Skottland fra Fife, og han lot hele sin vrede mot dem falle og gav dem alle de land de hadde hatt før og dessuten store vennegaver. Da kvad Sigvat: Fremmelige fyrster nordfra midt på Fife førte Knut sitt hode, fred ville de kjøpe. Olav solgte aldri en eneste mann i verden hodet sitt. Den Digre hadde ofte seier. Kong Knuts sendemenn reiste sin veg tilbake, de fikk god bør over havet. Så gikk de til kong Knut og fortalte ham hvordan det hadde gått med ærendet, og likeså de avgjørende ord kong Olav hadde sagt til slutt til dem. Kong Knut svarte: Kong Olav gjetter galt om han tror at jeg har lyst på alene å ete all den kålen som fins i England. Jeg skulle ha større lyst til å la ham få merke at jeg har andre ting innenfor ribbeina enn bare kål; og heretter skal det komme kalde råd mot ham fra hvert eneste ribbein. Samme sommer kom Aslak og Skjalg, sønnene til Erling på Jæren, fra Norge til kong Knut; de ble godt mottatt der, for Aslak var gift med Sigrid, datter til Svein Håkonsson jarl; hun og Håkon Eiriksson jarl var søskenbarn. Kong Knut gav brødrene store veitsler der hos seg. 132. Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkikk med om Knut skulle komme til Danmark. Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg. Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre. For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg. Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund. 133. Vinteren etter var kong Olav i Sarpsborg og hadde mange menn hos seg. Da sendte han Karle den håløygske nord i landet i sine ærender. Karle tok vegen først gjennom Opplanda og siden nord over fjellet og kom fram til Nidaros. Der fikk han så mye av kongens midler som kongen hadde sendt bud om, og et godt skip som han syntes høvde bra for den reisen kongen hadde eslet ham til, og det var å seile nord til Bjarmeland. Det var meningen at Karle skulle gå i lag med kongen, og de skulle eie varene halvt med hverandre. Karle styrte skipet nord til Hålogaland tidlig på våren, der slo bror hans, Gunnstein, seg sammen med ham; han hadde sine egne varer å handle med. De var bortimot 25 mann på det skipet. Tidlig på våren seilte de nord til Finnmark. Tore Hund fikk høre om dette. Da sendte han bud til brødrene og sa han hadde tenkt seg nord til Bjarmeland om sommeren; han ville gjerne de skulle seile sammen og så dele likt den fangsten de kom til å få. Karle og følget hans sendte bud til svar at Tore skulle ha 25 mann, slik som de hadde; de ville også at det gods de vant, skulle bli delt likt mellom skipene, men handelen med de varene mannskapet hadde med, skulle holdes utenfor. Men da sendemennene til Tore kom tilbake, hadde han alt latt sette fram en svær langskipsbusse, som han eide, og gjort den seilklar. Til mannskap på skipet hadde han huskarene sine, og det var bortimot 80 mann om bord. Tore alene hadde styret for hele denne flokken og rådde for alt det utbyttet de kunne få av ferden også. Da Tore var ferdig, styrte han skipet sitt nordover langs land og møtte Karle og hans følge nord i Sandsvær. Så seilte de av sted alle i følge og hadde god bør. Gunnstein sa til Karle, bror sin, straks de møtte Tore, at han syntes Tore var vel mannsterk. Og jeg tror det var rådeligst om vi snudde, sa han, og ikke drog av sted slik at Tore helt har overtaket på oss, for jeg tror ikke videre på ham. Karle sa: Jeg vil ikke vende tilbake. Men sant å si likevel, hadde jeg visst, da vi var hjemme i Langøy ennå, at Tore Hund skulle følge med oss med så mye folk som han har, da skulle nok vi hatt flere menn med oss. Brødrene snakket med Tore om dette, spurte hva meningen var med at han hadde med seg mange flere menn enn det hadde vært avtalt. Han svarte som så: Vi har et stort skip som krever mye mannskap, og i slik en farlig ferd synes jeg gode karer alltid kan komme godt med. Så seilte de om sommeren, og mest slik som skipene ville gå. Når det var liten vind, gikk skipet til Karle fortere, men når det frisket på, tok Tore og hans skip dem igjen; de var sjelden helt sammen, men de visste hele tida om hverandre. Da de kom til Bjarmeland, la de inn til et sted det var handelsplass; der ble det nå marknad, og alle de som hadde varer med, fikk dem godt betalt. Tore fikk en mengde gråverkskinn og bever og sobel. Karle hadde også en mengde varer som han kjøpte for, han fikk mange skinnvarer. Da kjøpstevnet var slutt, seilte de ut gjennom elva Dvina. Nå ble freden med folk i landet oppsagt. Da de kom ut til havs, holdt de skipsstevne. Tore spurte om folkene hadde noen lyst på å gå opp på land og vinne seg gods. De svarte at det hadde de god lyst til dersom det var fangst for hånden. Tore sa det var penger å få om det gikk godt. Men det er ikke umulig at det blir fare for livet på vegen. Alle sa at de ville prøve dette, om det var noe å vinne på det. Tore sa det var skikken der, når rikmenn døde, at de skulle dele løsøret mellom den døde og arvingene hans, han skulle ha 1/2 eller 1/3, stundom mindre. Dette løsøret måtte de så bære ut i skogene, og stundom i hauger, og grave jord over det; noen ganger ble det bygd hus til det. Han sa de skulle legge i veg en dag mot kvelden. Det ble avtalt at ingen måtte løpe fra de andre, og ingen måtte bli igjen når styresmennene sa de skulle gå derfra igjen. De lot noen folk bli igjen til vakt ved skipene, og så gikk de i land. Der var det først flate voller og dernest en stor skog. Tore gikk føre og brødrene Karle og Gunnstein etter. Tore sa de skulle fare stilt. Og riv noe bark av trærne, slik at en kan se fra det ene treet til det andre. De kom fram i en stor rydning, og i den rydningen stod det en høy skigard, det var ei grind i skigarden, og den var låst. Seks mann av landets folk skulle våke over skigarden hver natt 2 og 2, 1/3 av natta hver. Da Tore og følget hans kom til skigarden, hadde vaktmennene nettopp gått hjem, og de som så skulle våke, hadde ikke kommet på vakt ennå. Tore gikk bort til skigarden, haket øksa opp på den og heiste seg sjøl etter; slik kom han inn over garden på den ene sida av inngangen. Da hadde Karle og Gunnstein også kommet seg over garden på den andre sida av inngangen. De kom samtidig til grinda, tok fra slåene og lukket opp grinda. Så gikk de andre inn i garden. Tore sa: I denne garden er det en haug, hvor gull og sølv og jord er rørt sammen, dit skal vi gå. Bjarmenes gud, som heter Jomale, står også i garden, men ingen må være så djerv at han røver ham! Så gikk de til haugen og tok så mye gull og sølv de kunne bære og få med seg i klærne sine; det fulgte mye jord med, som ventelig var. Siden sa Tore at nå fikk de gå. Han sa så: Nå skal dere brødre, Karle og Gunnstein, gå først, og jeg skal gå sist. Så gikk de alle sammen ut til utgangen. Tore vendte tilbake til Jomale og tok en sølvbolle som stod i fanget på ham; den var full av sølvpenger. Han helte sølvet ned i brystet på kjortelen sin, og drog hanka som var på bollen, opp på armen, og så gikk han til utgangen. Da hele følget hadde kommet ut av skigarden, ble de var at Tore hadde blitt igjen. Karle vendte tilbake for å leite etter ham, og de møttes innenfor grinda; Karle så at Tore hadde sølvbollen med seg. Da rente Karle bort til Jomalen; han så det var en diger halsring om halsen på ham. Karle løftet og hogg sund snora som ringen var festet i bak på halsen; hogget var så hardt at hodet røk av Jomalen. Det ble et smell så høyt at alle syntes det var et under. Karle tok ringen; og så kom de seg av sted. Men i samme stund som smellet hørtes, kom vaktmennene fram i rydningen, og de blåste straks i hornene sine, og så hørte de lurblåst alle vegne omkring seg. De løp bort til skogen og inn i skogen, men bak seg hørte de rop og skrik fra rydningen, det var bjarmene som hadde kommet dit. Tore Hund gikk sist av alle sine menn; det gikk 2 mann foran ham og bar en sekk, og i den var det noe som liknet på aske. Den stakk Tore handa nedi og sådde i sporene etter dem, og noen ganger kastet han noe av det fram over folkene. Slik gikk de framover ut av skogen og ut på vollene. De hørte at bjarmehæren kom etter dem med rop og fæl gauling. Så ruste bjarmene fram, ut av skogen og etter dem og opp på begge sider av dem, men ingensteds kom bjarmene eller våpnene deres så nær at noen fikk skade av det. Og de skjønte det kom av det at bjarmene ikke så dem. Da de kom til skipene, gikk Karle og hans folk først om bord, for de kom dit først, og Tore var lengst oppe på land. Straks Karle og hans menn kom om bord, tok de ned teltene og løste landfestet, så heiste de seil, og skipet gikk fort ut mot havet. For Tore og hans folk gikk allting seinere; skipet deres var mer tungvint, og da de fikk heist seil, var alt Karle og hans folk langt fra land. Nå seilte begge skipene over Gandvik. Natta var lys ennå, de seilte natt og dag, helt til Karle en dag mot aftenen la til med skipet ved noen øyer; der tok de ned seilene og kastet anker og ventet på strømfallet, for det var en stor malstrøm foran dem. Da kom Tore og hans folk etter med sitt skip, de la seg også for anker. Så satte de ut en båt, Tore og noen mann gikk om bord i den og rodde bort til Karles skip. Tore gikk opp på skipet. Brødrene hilste vennlig på ham. Tore bad Karle gi seg halsringen. Jeg synes det er rimelig at jeg får de kostbarhetene som ble tatt der, for jeg mener det var min skyld at vi kom unna uten fare for livet. Og jeg synes at du, Karle, førte oss opp i en stygg fare. Da sa Karle: Kong Olav eier 1/2 av alt det gods jeg vinner på denne reisen, jeg hadde tenkt han skulle ha halsringen reis til ham du, om du vil; da kan det være han gir deg halsringen, om det er så han ikke vil ha den fordi jeg har tatt den fra Jomale. Da svarte Tore og sa han ville de skulle gå opp på øya og dele fangsten. Gunnstein sa at rett nå skiftet strømmen, så nå var det tid å seile. Så drog de opp ankeret. Da Tore så det, gikk han ned i båten og rodde til skipet sitt. Karle og hans folk hadde heist seil og var alt langt til sjøs før Tore hadde fått opp seilet. Så seilte de, og hele tida slik at Karle var fremst, og begge seilte så hardt de vant. Slik gikk det helt til de kom til Gjesvær; det er den første bryggeplassen når en seiler nordfra. Dit kom begge skipene en dag tidlig på kvelden, de la seg i havn ved bryggeplassen. Tore og hans skip lå inne i havna, og Karle og hans ytterst. Da Tore hadde fått opp teltene, gikk han opp på land sammen med en hel del menn, de gikk bort til Karles skip, der hadde de også gjort seg ferdige da. Tore ropte ut til skipet og bad styresmennene komme i land. Så gikk brødrene og noen mann i land. Så tok Tore til å snakke om det samme som før igjen, han ville de skulle gå i land og bære til skifte det gull og sølv de hadde tatt i hærfang. Brødrene sa det hastet ikke med det før de kom hjem til folk. Tore sa det var ikke skikk og bruk å vente med å skifte hærfang helt til de kom hjem, og sette folks redelighet på prøve. De snakket noen ord om dette og ble ikke enige. Da vendte Tore seg og gikk, men han hadde ikke kommet langt, før han snudde og sa følget hans skulle vente på ham der. Han ropte på Karle: Får jeg tale med deg alene, sa han. Karle gikk bortover til ham. Men da de møttes, stakk Tore spydet i livet på ham, så det stod tvert igjennom. Da sa Tore: Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle; og spydet Selshevneren tenker jeg også du skulle kjenne. Karle døde straks, og Tore og hans folk gikk tilbake til skipet. Gunnstein og de andre så Karle falt, de løp straks til og tok liket og bar det til skipet sitt; så tok de ned teltene og landgangen og la ut fra land, siden heiste de seil og seilte sin veg. Tore og hans folk så dette. Da tok de også inn teltene, og så til å bli ferdige så fort de kunne. Men da de skulle heise seil, gikk staget i stykker, og seilet falt ned tvers over skipet, og det varte en stund før Tore og folkene hans fikk opp seilet for annen gang. Gunnstein og hans folk hadde kommet langt alt, da Tores skip kom i sig. Tore og hans folk tok det slik at de både seilte og rodde, og det samme gjorde Gunnstein. Slik fór begge skipene av sted så fort de kunne dag og natt ; men det gikk seint med å nå igjen Gunnstein, for så snart de kom inn i øysundene, var det lettere å manøvrere med Gunnsteins skip, men likevel drog Tore innpå dem, så da Gunnstein kom utenfor Lenvik, snudde de inn mot land, og løp av skipet og opp på land. Litt etter kom Tore og hans folk dit og løp etter dem og jagde dem. Det var ei kone som fikk hjulpet Gunnstein og gjemt ham, og folk sier hun var trollkyndig. Tore og hans folk gikk tilbake til skipet og tok alt det gods som var på Gunnsteins skip, og la stein i stedet; så rodde de skipet ut på fjorden og hogg huller i det og søkkte det ned. Så seilte Tore hjem til Bjarkøy. Gunnstein og følget hans reiste først uten å gi seg til kjenne; de rodde i småbåter og drog videre om natta og lå stille om dagen; slik fór de til de var forbi Bjarkøy, og helt til de kom ut av sysla til Tore. Gunnstein tok først hjem til Langøy, men ble der ikke lenge; så drog han straks sørover, og stanset ikke før han kom sør i Trondheimen og møtte kong Olav der, og fortalte ham alt det som hadde hendt på Bjarmelandsferden. Kongen gav vondt fra seg for hvordan det hadde gått dem; han bød Gunnstein å bli hos seg og sa at han skulle sørge for at Gunnstein fikk oppreisning så snart han kunne komme til. Gunnstein tok imot tilbudet med takk og ble hos kong Olav. | Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
|
| 8350 | Fra Snorre: Olav den helliges saga: 122. Det var ei kvinne som het Alvhild, hun ble reknet som kongens tjenestejente. Hun var likevel kommet av god ætt, og hun var ei svært vakker kvinne og fulgte med kong Olavs hird. Den våren hendte det at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet. Så hendte det ei natt at Alvhild ble sjuk; det var ikke mange folk til stede, bare noen koner, en prest, Sigvat skald og noen få andre. Alvhild hadde det tungt, og hun var døden nær; hun fødte en gutt, og det var en stund de ikke sikkert visste om det var liv i barnet. Da barnet drog pusten, men ganske svakt, bad presten Sigvat gå og si fra til kongen. Han svarte: Jeg tør ikke for noen pris vekke kongen, for han har forbudt alle mennesker å avbryte søvnen for ham før han våkner sjøl. Presten svarte: Det er nødvendig at dette barnet blir døpt nå, jeg synes ikke det der ut til å kunne leve. Sigvat sa: Jeg tør heller rå til at du døper barnet, enn jeg vekker kongen; jeg får ta ansvaret og gi det navn. Så gjorde de det, gutten ble døpt og kalt Magnus. Morgenen etter da kongen hadde våknet og kledd seg, fikk han høre om alt det som hadde hendt. Da lot kongen Sigvat kalle til seg. Kongen sa: Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste om det sjøl? Sigvat svarte: Fordi jeg heller ville gi 2 menn til Gud enn 1 til djevelen. Kongen sa: Hvordan kunne det gjelde noe slikt? Sigvat svarte: Barnet holdt på å dø, og om det døde hedensk, ble det djevelens mann, men nå ble det Guds mann. Og for det andre visste jeg at om du ble sint på meg, så gjaldt det ikke mer enn livet mitt, og om du vil at jeg skal dø for denne saken, så venter jeg å bli Guds mann. Kongen sa: Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke ættenavn hos oss. Sigvat svarte: Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mann jeg visste i verden. Da sa kongen: Du har lykken med deg, Sigvat. Men det er ikke noe rart at lykke følger vett. Det er merkeligere det som stundom også hender, at samme lykken følger uvettige folk så mye at uvettige påfunn vender seg til lykke. Og nå var kongen helt blid. Sveinen vokste opp, og ble snart en kjekk gutt da han fikk alderen på seg. ... 180. Da kong Olav hadde vært i Lesja om natta, drog han siden dag etter dag med hæren, først til Gudbrandsdalen og derfra ut på Hedmark. Da viste det seg klart hvem som var hans venner, for de fulgte ham; men de skiltes ved ham, de som hadde tjent ham med mindre troskap, og noen gikk over til å vise uvennskap og fullt fiendskap, slik som det skulle vise seg. En kunne også godt merke på mange av opplendingene at de ikke hadde likt drapet på Tore, så som før er sagt. Kong Olav gav hjemlov til mange av sine menn; de som hadde gard og barn å tenke på; for disse folkene mente det var usikkert hva slags fred det ville bli gitt for eiendommene til de menn som drog bort fra landet med kongen. Så lot kongen vennene sine få vite at han hadde tenkt å reise ut av landet, først øst i Sveavelde, og så avgjøre der hvor han skulle tenke å ta hen derfra igjen; men han sa til vennene sine at de måtte vente han ville komme tilbake til landet og til riket sitt om Gud lot ham leve så lenge. Han sa at han hadde det for seg at hele folket i Norge kom til å være bundet i hans tjeneste enda en gang. Og jeg skulle tro, sa han, at Håkon jarl ikke kommer til å ha makt i Norge lenge, og det vil vel mange synes ikke er så underlig, for Håkon jarl har hatt for liten lykke med seg mot meg før også. Men dette jeg nå sier, vil vel få tro meg på: Jeg spår at Knut den mektige om få vintrer er død og all hans makt er ute, og ætta hans vil ikke kunne reise seg igjen, om det går etter mine ord. Da kongen sluttet å tale, gjorde folk seg ferdige til å ta av sted. Kongen og de folk som fulgte ham, snudde østover til Eidskogen. Disse var da med ham : Astrid, Ulvhild, dattera deres, Magnus, sønn til kong Olav, Ragnvald Brusason, Arnessønnene Torberg, Finn, Arne og enda fler lendmenn ; han hadde utvalgte folk. Bjørn Stallare fikk hjemlov. Han reiste hjem igjen til garden sin, og mange andre av kongens venner fikk også lov å reise hjem til gardene sine. Kongen bad dem om å la ham vite om det hendte noe i landet som han kunne trenge å ha greie på. Så drog kongen av sted. 181. Om kong Olavs reise er det å fortelle, at først drog han fra Norge øst gjennom Eidskogen til Värmland og så ut til Vadsbo og derfra gjennom skogen der vegen, og kom fram i Närke. Der bodde det en mektig og rik mann som het Sigtrygg, sønn hans het Ivar, han ble en stor mann siden. Kong Olav ble der hos Sigtrygg utover våren. Da sommeren kom, laget kongen seg til å reise og fikk seg skip. Han seilte av sted om sommeren og stanset ikke før han kom øst i Gardarike til kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd. Dronning Astrid og Ulvhild kongsdatter ble igjen i Svitjod, men kongen tok med seg sønnen Magnus østover. Kong Jarisleiv tok godt imot kong Olav og bad ham bli hos seg og ta imot så mye land der som han trengte til underhold for sine menn. Det tok kong Olav imot og ble der... ... 192. Like etter jul gjorde kongen seg ferdig. Han hadde nesten 200 av sine egne menn der. Kong Jarisleiv gav dem alle sammen hester og dessuten den redskap de trengte. Da han var rede, tok han av sted. Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd tok høytidelig avskjed med ham, og sønnen Magnus lot han bli igjen der hos kongen. Så drog kong Olav vestover... ... 251. Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip. Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet. Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide. Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før... | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|