Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 8,701 to 8,750 of 16,366

#	Notes	Linked to
8701	Født på Selsbakeggen i Karlsson-huset.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
8702	Født på Skøyen i Vestre Aker.	Heiberg, Emma Sejersted "Holtermann" (I12261)
8703	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21854)
8704	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21855)
8705	Født på Strømmen Strandstæd. Foreldre: Lieutnant Nils Bodin og hustru Ide Sophie Nicoline Zarbell.	Bodin, Daniel Michael Zarbel (I17573)
8706	Født på stølen Risbotn.	Trondsen Sværen, Erling "Svaren" (I1782)
8707	Født på Sud-Gvåle (Vaale).	Sigurdsen Waale, Sigurd "Hvaale" / "Vaale" / "Hovde" (I2839)
8708	Født på Søndre Berger av foreldrene Hans Christiansen Berger og Anne Marie Aslaksdatter Tonerud.	Hansdatter Berger, Konstanse (Constanse) "Hiorth" (I14320)
8709	Født på søndre Sandberg av foreldrene John Johnsen Sandberg og Mali Halvorsdatter.	Johnsdatter Sandberg, Lina Jørgine "Støring" (I3987)
8710	Født på Utne.	Hoffmann, Aagot (I6207)
8711	Født på Vadaneset eller i Lofoten?	Vada, Jorunn Amalie (I5619)
8712	Født på Vigeland.	Hoffmann, Ingeborg (I14424)
8713	Født på Vollan i Kvikne, og foreldre var kaptein Albrecht Christopher Holck Knoff (1768-16.august 1836) og Sophie Andrea Schjelderup (1788-24.desember 1836).	Knoff, Richard Christopher Schjelderup (I14855)
8714	Født på Vollum av foreldre Roald Siursen Vollum (f.Vagnild) og Berit Colbanusdatter Vollum.	Roaldsdatter Vollum, Kari "Bordal" (I13003)
8715	Født på Yttre Børseim.	Johannessen Børsheim, Johannes (I7301)
8716	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19890)
8717	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20463)
8718	Født som uekte i 1854 på Nerbangen.	Johnsdatter Flatås, Johanna "Løkken" (I13688)
8719	Født Tomb, Råde, Østfold? Det er en høyst usikker teori om at Svein var sønn av Herleik Åsulfson Galde. Fjogstad skriver at: Svigerfar til Svein Herleiksson het Tollef(?) og var fra Ballestad og at en Amund var svoger til Svein Herleiksson. Svein eide gården Kvannes. (DN II nr.758) Ifølge Fjogstad, mente Valand at Gunder Jonssons mor kunne være datter av presten Svein Herleiksson, sira og hans hovedkvinne Rangndid Vebrandsdatter. Svein ble født på Ballestad i Gjerpen og døde etter 1486 på Bringsvær i Fjære. Ifølge Fjogstad er dette ikke usannsynlig og legger frem teorier og kilder som støtter dette.	Herleiksen, Svein "Sira" (I5938)
8720	Født troligvis på Hov.	Svendsen Hoff, Knut (I9567)
8721	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1039)
8722	Følgende står om henne: Har opholdt sig de siste 4 a 5 Aar paa Gaarden Fladeby i Næsoddens P(reste)gjeld og begraves her med Sognepræst Lyngs Tilladelse.	Clemetsdatter Bierke, Marie (Maria) "Næset"/"Mørch" (I6123)
8723	Følling.	Møller, Hanna Margaretha (I9248)
8724	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2668)
8725	Før 1578 Sveio?	Gautesen Dall, Jon "til Sveio" (I2868)
8726	Før 1612 er forgjengeren Dyre død og enken Mette er gift igjen med Morten. Morten eier i 1615 odel 1,5 pund tg. i Stor-Ree, 1,5 pund i Gaustad i Romedal og 2 pund i Imset, Løten. I 1612 (landskatten) heter det, at Morten Storej skattet forgangen år av 5,5 skålpund tg, men i dette år er falt til avkortning 0,5 pund, som hans steddatter, som siden ble gift, fikk i fedrenearv. Det ble igjen 1,5 pund i Storej, 1,5 pund i Gaustad, 2 pund i Imset. I 1620 eier Morten 2,5 pund i Storre, 2 pund i Moe på Ringerike, 1,5 pund i Gaustad. I odelsjordbok 1624 eier Morten i Stor-Ree odel 2 skålpund tg og pantegods 1 fjerd., i Hestnes på Morskogen pantegods 0,5 skålpund malt, i Huse i Romedal 1 skålpund malt. Dessuten eier Morten på sine stedbarns vegne: Sevald Dyresen (tjener Eiler Urnes foged Mads Jakobsen), eier i Moe i Hole 2 pund malt. Mogens Dyresen (tjener Tage Totts foged Peder Lauritsen) eier i Gaustad, Romedal 7 lispund malt. I 1631 er Mette nevnt som eier. Morten er antagelig død.	Morten "Store-Ree" (I20137)
8727	Før 1769 overtok Arnt Ellingsen farsgården. Allerede 1792 overlot Arnt gården til sønnen Erik og tok seg ut kår. Kåret var imidlertid mest en papirbestemmelse, for han drev gården sammen med Erik i mange år etter den tid. Disse sto nevnt under folketellingen i 1801, under - Sollum - i Størens sokn: Arent Elingsen Huusbonde, 63 år, Bonde med gaard. Guru Hansdatter Hans kone, 58 år. Erich Arentsen Mand, 31 år, Bruger gaarden. Berit Iversdatter Hans kone, 21 år. Barna: John Arentsen 27 år. Hans Arentsen 21 år. Eling Arentsen 17 år. Kiersti Arentsdatter 29 år. Gølla Johnsdatter 5 år, Foster datter. Ingeborg Elingsdatter 52 år, Ugift, Inderste. Jordavgift 1802: En betydelig Fodergaard, men Ageren er yderligmislig og frostnem. Holder 2 Heste, 18 stykker Hornqvæg og 20 Faar og Udsæden er aarlig 8 Tønder.	Ellingsen Solem, Arnt (I1482)
8728	Før 1946 hadde han ledet sedelighets-avdelingen ved Oslo Politikammer. Han var så politimester ved Bergen Politikammer fra 1946 til 1966. Brinchmann ble kjent som den syngende politimester i Norsk rikskringkasting, og kunne høres sammen med de bergenske Kallemann og Amandus i radioprogrammet Barnetimen. Videre forfattet han melodier og visebøker sammen med broren Jacob Brinchmann. Noe av dette ble utgitt gjennom Visens Venner. Utgivelser: Ti sekunder i mørket (1935). Sammen med broren Jacob Brinchmann under psevdonymet E. J. Brinchmann. Gikk som føljetong i Bergens Tidende. I selskap med gitaren (1946). Med Jacob Brinchmanns tekster. Illustrert av Knut Yran. Som blomsterstøv med vind: tre av Visens venner synger Einar Skjæraasen (Aschehoug, 1950). Med Jacob Brinchmann og Bjarne Berulfsen.	Brinchmann, Erling (I6195)
8729	Før Alf Møller giftet seg med sin Turid Lorentzen, lånte han penger til huset i Strindveien 37. Far Johan Møller var kausjonist. Han kjøpte dette huset for ca. kr.20.000,-, og der bodde de 2 sammen med hans foreldre og søster. Huset hadde 4 leiligheter, 2 store 3-romsleiligheter og 2 små 1-romsleiligheter med 2 felles vannklosetter i kjelleren. Huset hadde opprinnelig vært en 2-manns bolig, men banken som Alf kjøpte huset av hadde hatt vanskeligheter med å få solgt det, derfor ble det delt opp i flere boenheter. Huset var også nedslitt og måtte restaureres.	Møller, Alf Osvald (I34)
8730	Før Atle gikk jernbaneskolen (fra 1918), gikk han middelskolen, deretter skipsradiotelegrafistskolen. Ifølge Jernbanekalenderen ble han ferdig ved jernbaneskolen 15.april 1919. Tjenesteansiennitet i NSB fra 23.mars 1918.	Aune, Atle (I839)
8731	Før Berit døde i 1783, rakk hun å føde 2 sønner: 1. Lars, f.1781 d.1837. Overtok husmannsplassen etter faren. Gift 1830 med Siri Estensen Solberg, Utistu (1802-1876). Hun gift 1840 med Ole Olsen Bjerkset, Oppgården (1805-1856). Bønder i Kåsen under Sørlien. 2. Nils, f.1783. Flyttet fra grenda før 1801.	Family: Arnt Nilsen Hoff, "Lien" / Berit Larsdatter Solberg, "Lien" (F899)
8732	Før dagen da mor Klara døde var datteren Ruth kommet på besøk fra Oslo med barna sine, William og Ruth Eva. Klara bodde hjemme hos sin sønn Sverre på Rognheim, så de var på besøk hos dem der. Tidligere på dagen gjorde Ruth og barna seg klare til å dra på et formiddagsbesøk til søsteren Ingeleiv og Fjerdingen. Klara drakk kaffe i sengen sin når de gikk derfra, og sa til dem da de gikk: Kom hjem fort. Da Ruth og barna kom hjem fra Ingeleiv, lå Klara i koma. Datteren Kirsten var der allerede. Ruth's datter Ruth Eva husket at hun satt ved siden av sin mormor ved sengen og så på hendene hennes, og tenkte at de så pene og flittige ut. William og Ruth Eva lå og sov hjemme hos Kirsten den påfølgende natten. Først på morgenen fikk de vite at deres mormor, Klara Lorentzen, var død. Til stede når Klara døde var sønnen Sverre, samt døtrene Kirsten og Ruth. Senere ble William sendt med toget sørover til Oslo, mens Ruth og Ruth Eva ble igjen til begravelsen. Da Klara ble båret ut hjemmefra, hadde barna kaffe, smørbrød og wienerbrød hjemme hos Sverre.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
8733	Før Ingeleiv skulle i bryllupet til sønnen Per Arne Johnsen og hans Kirsten, måtte hun ordne seg ny kjole. Det hjalp Elly Eide henne med. Hun var flink til å sy og fikse på klær, og hun var gift med Ingeleivs nevø Finn Eide. Mens de holdt på med å prøve og ordne på kjolen fikk Elly høre mye rart fra Ingeleiv. Man kunne ikke tro på alt hun sa, fortalte Elly, og når jeg sa så til henne, så bare lo hun av det (og seg selv). Humor hadde Ingeleiv plenty av. Ingeleiv kunne ha vært skuespiller, ble det sagt. Hun kunne vært på sirkus! Hun laget liv og røre der hun var buden inn, sang og leste dikt og laget mangt et show for de som var tilstede i selskapet. Hun kunne bare dra ut løstennene og starte med sang og morsom mimikk. No må æ byn' å lær' mæ tekstan', sa Ingeleiv ofte når hun hadde satt i gang med sine lystne sanger. Ofte ble det med startstrofen, første vers eller bare refrenget før hun utbrøt dette. Hvor mange ganger begynte hun ikke å synge på Steinkjersannan for å bråstoppe med rungende latter når teksten ikke satt lenger. Det ble som regel med første verset. Steinkjersannan gjengis her i sin helhet: Mitt livs erfaring du akta på, og skriftemålet du ei forsmå: :/:det er om elskov og hjertesår, om Steinkjersannan i ungdoms vår.:/: I Maimåna når snø’n e reist, i leir’n hos vakta bli’ flage’ heist; :/: rekruten vandrer i solens skinn på Steinkjersannan med vennen sin :/: Men han æ møtte den ene gang av lua så man hans høie rang. :/: Og æ forstod da han var mig nær at han var offesjer i Frelsens hær:/: I Furuskogen den sommerstund han fikk mitt ja-ord med hånd og mund :/: Han spurd’ så ømt om æ villa ha’n; så vart det kjærligheit å sea ba’n. :/: Vår uskylds lykke bag skåvens trær den rapportertes til Frelsens hær. :/: Og han som hadde så brei ei rand mått’ by’n på neafra som menig mand. :/:	Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
8734	Før Mamie giftet seg var hun lærerinne et par år i Glyndon.	Raleigh, Mamie Frances "Leach" (I356)
8735	Før og etter 1500 var det skikk og bruk at lærde menn tok navn, som var således dannet, at de kunne brukes i latinske skrifter. Særlig ga man seg nye latinske navn når man studerte ved universitetene. De ga gjerne navnet latinske endelser, eller oversatte navnet til latinsk eller gresk. En gresk måte var endelsen -ander. Således ble sønnen Laurits innskrevet ved Marburg som - Laurentius Nicolai Arctander Norvagus - dvs nordmann/bjørn (stjernebildet Storebjørn)/nordpolen/norden/mann = mann fra norden.	Lauritzen Arctander, Niels (I8992)
8736	Før Peder og Siri giftet seg fikk de sønnen Peder. Om det står det nevnt i kirkeboken: Forældrene var ikke trolovede, men Deres barn blev døpt af Hr Ole Lie for ægte par. 2de månds Caution, at forældrene skulde ægte hinanden. Hr. Lie er derfor ansvarlig selv for denne forretning. Ole Lie forrettede Tienesten denne Dag.	Family: Peder Olsen Bjerkenaas / Siri Olsdatter Storrø, "Bjerkenaas" / "Lillebudal" (F714)
8737	Før Sivert gikk på frierføtter til Kari på Sør-Solberg, fikk han ryddet plassen og satt opp hus i Burudalen. Han fikk 11.august 1789 bygselbrev av hospitalforstanderen Fyhn på - Pladzen Halgut - under Bordal 335. Han betalte 4 skilling til tukthuset for tinglysningen. Bygselbrevet var datert 20.november 1785.	Sivertsen Bordal, Sivert (I13707)
8738	Føre dette er paret nevnt som inderster på Gynnild og på Bræk. Om Joen står det, som ble utskrevet som dragon 6.oktober 1751, at han bød på auksjon for gården Lium på 177 riksdaler, men det ble ingen gård på Joen. Anders Bernhoft kom imellom med odel på gården.	Andersen Gynnild, Joen "Bræk" (I12998)
8739	Først ansatt som ekstrabetjent. Deretter ble han ansatt som konduktøraspirant, så konduktør, ifølge Jernbanekalenderen. Atle jobbet med sin onkel Karl Kristian Lorentzen mens han var ung aspirant. Han karakteriserte Karl som ganske lik type som faren Oskar Lorentzen, men ikke fullt så stram. Karl hadde humor, noe Atle fikk merke den første tiden. Atle fortalte et par historier fra han var fersk ved NSB: Som aspirant var Atle svært nervøs foran sin onkel Karl Kristian Lorentzen, som var overkonduktør. En gang hadde Karl spurt han strengt: Spell du kort? Ikke noe svar fra den nervøse og usikre unge aspiranten. Karl fortsatte like strengt: Svar da! Spell du poker? Atle forsøkte seg på et forsiktig: Mmmmmm. Karl fortsatte: Er det et ja? Det er det likaste du gjør! En annen gang hadde Karl spurt om Atle hadde lyst på et slag kort. Svaret fra Atle var ja. Ka fanken nøler du etter, sa Karl, og trakk bordet inntil seg.	Aune, Atle Røising (I838)
8740	Først eid av sogneprest til domkirken Mentz Christoffersen Darre. Den neste eier i 1683 er pastor Peder Hendrichsen Ascanius som var gift med Sophie, datter av foregående eier. Parsellene eies da av kjøpmann Hans Pedersen Leth og borgermester i byen Laurits Pedersen Brix. Disse parsellene skal etterhvert omfatte skipsverftet og teglbrenneriet m.m. Neste eier i 1721 av gården og en parsell heter Herman Treschow som var postmester og generaltollforvalter og eier av Lade og en andel i Lesja jernverk. I 1726 arver datteren Margrethe gift med kaptein Ole Jensen Lund eiendommen. En annen datter av Herman som het Maria ble gift med Carsten Carstensen Volqvartz og de kjøpte eiendommen i 1732. Carsten benyttet anledningen i 1736 til og kjøpe tilbake en tilliggende grunn og eiendomsjord tilhørende bergråd Peter Thams og dermed var eiendommen samlet på en hånd igjen. Denne grunnen bestod av et jorde på flaten og i Sørbakken og 2 hustomter på elvemælen. Da Carsten gikk bort giftet enken seg igjen med agent og faktor Lars Pedersen Lassen. I Lassens tid så ble eiendommen redusert en god del ved avståelse av grunn til Kristiansten festning. Da Lassen døde i 1777 ble eiendommen auksjonert bort og kjøpt av general Georg Fredrik von Krogh. Gården og begge parsellene med vånehus og uthus samt 34 husmannsplasser blr kjøpt for 4.800 riksdaler. Krogh eide Blæsevold (Blussuvoll) og brukte derfor Bakland som underbruk og avlsgård. General von Krogh avga jord og tillot at det ble bygd en landevei her gjennom gården og eiendommen i stedet for den gamle veien som gikk over en pælebro som lå i elven. I 1808 solgte Krogh gården som da var blitt hetende Lillegården til grosserer, konsul og mangeårig stortingsrepresentant for Trondheim Lorentz Johannsen. Darre var eier av en hel rekke eiendommer og tomter/hager som han trolig hadde arvet av sin far Christoffer Bjørnsson Darre. Mentz var også stiftsprost og hadde bopel i byen omtrent der Frimurerlosjen er i dag. Også når det gjelder denne eiendommen blir det samme gjentatt at den i midten av 1660-årene var eid av han. Kanskje har det da sammenheng med at eiendommene fortsatt stod i hans navn.Hans enke satt med disse i flere 10-år videre.	Christophersen Darre, Mentz (I8094)
8741	Først fristet Peder og Gjertru av tilværet som inderster, men fra 1780 er de bofast på Kjønnåsøyen. De foret opp en del kyr og sauer, og ryddet en jordlapp. Denne Peder brant også kull og tjære for jordverten, og smidde ljåer, økser og knivblad som han solgte på martnadstur til byen for hele 11 daler 3 ort. Men sult og fattigdom var det likevel. Av kongelig gave i 1803 får Peder husmann 4 riksdaler til kjøp av såkorn, som han deler med Kjønnåsbonden og svogeren på Bjerkenås. På vårparten 1813 får Peder 10 daler av et kongelig utlån, og i juni 5 riksdaler. Sild og fisk blir det også i disse trengselsårene delt ut av Fattigkommisjonen, både i gave og på kreditt. Gjertru dør 81 år gammel, mens mannen Peder Nielsen Kjønaasen dør 80 år gammel 18.februar 1815. Han ble begravet fra kirken på Enodden 19.mars 1815.	Nielsen Storelien, Peder "Kjønaasen" (I15738)
8742	Først litt om stedet, Northumberland, som har sin opprinnelse i kongedømmet Northumbria, og var et av de angelsaksiske kongedømmene i England i middelalderen. Navnet kommer av at området lå nord for elven Humber, opp til Firth of Forth. Det var et av kongedømmene i heptarkiet, de syv kongedømmene som i 10. århundre slo seg sammen og dannet England. Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i 604, da de angelsaksiske kongedømmene Deira og Bernicia ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det 7. århundre var de selvstendige. Riket var blant de første i England som tok imot kristendommen. Kongene Edwin og Oswald betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som martyrer. Blant viktige kristne sentra i riket er York (erkebispedømme), Lindisfarne (kloster) og Whitby (kloster, og vertskapssted for synoden i Whitby der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent). Etter vikingenes invasjon i 866 mistet northumbrierne byen York, og bare det gamle Bernicia sto igjen. I det 10. århundre begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene England og Skottland. Northumbria ble etter samlingen av England og Skottland et jarledømme, der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. I 1066 ble normanneren Vilhelm Erobreren konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og Wales. Han ga privilegier og makt til både biskopen av Durham og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Northumberland har en lang og komplisert historie. Før romernes ankomst ble det utkjempet flere kriger mellom briter og skotter i området, noe som skulle fortsette i middelalderen. En rekke befestede slott ble bygget der, blant annet Bamburgh, Dunstanburgh, Warkworth og Alnwick. Området kalles «kristendommens vugge» i England, fordi mange av de fremste misjonærene i angelsaksisk tid reiste ut fra klosteret på Lindisfarne, og fordi munkene fra Iona også virket i Northumberland. Den historiske hovedstaden var Bamburgh, hvor kongen av Northumbria hadde sitt sete før England ble samlet til ett rike. Senere ble Alnwick en viktig by, fordi den var sete for hertugen av Northumberland. Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard, the Confessor. Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067). I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen Judiths mor var tante til. Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter. I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven. I 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde samme året. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk: Martial law). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt. Innbyggerne gjorde opprør, og han ble 1.november 1065 fordrevet, og erstattet med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia. Morcar erklærte Toste for fredløs, og opprørerne tvang Toste på flukt sørover. De ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren Harald etter dette. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun 5 i Flandern. Toste fattet hat til sin bror Harald og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Wilhelm av Normandie, som holdt på å forberede en invasjon av England, og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes. Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde. Disse to gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere, og de dro med en flåte til England. Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York. Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England. Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf 1 av Bayern. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: 152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edward Confessor), Englands konge. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter. 78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl. Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunnevære en gjev høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror. Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde. Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner. 79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på. Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre. Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine. Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg. Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ... 86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk detsom han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten. Kilder: Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-79, 86-92. Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. E rich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 836. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. Frank Barlow: The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty, Harlow: Longman, 2002. Emma Mason: The house of Godwine: The history of a dynasty, London: Hambledon, 2004.	Godwinson, Toste (I3600)
8743	Først premierløitnant ved oberstløitnant Mathias Roodts dragonregiment, og deretter ved dettes Sønnenfjeldske nasjonale dragonkompani.	Matheson, Jacob (I1859)
8744	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8745	Først utdannet i Bergen, deretter teologisk kandidat ved universitetet i København 1649. Han hadde også studieopphold i Tyskland og Nederland.	Eriksen Leganger, Iver (I3971)
8746	Først utpå høsten 1842 ble det første boktrykkeriet startet i Fredrikstad da Carl August Cudrio ankom byen. Han fikk borgerbrev som - Bogtrykker - den 3.november 1842. For å skaffe seg en jevn inntekt var det vanlig at boktrykkerne gikk i gang med å gi ut en avis. Cudrio ga ut første nummer av - Ugeblad for Fredriksstad, Sarpsborg og Omegn - straks før nyttår 1843. Deretter fulgte nye utgaver to ganger i uken. Noen større utbredelse utenfor byen fikk denne kalt - Fredriksstad Ugeblad - knapt, da Sarpsborg hadde på denne tid også sin avis. Fredrikstads første lokalavis vakte forargelse og måtte bane seg vei under stor motstand. Ikke alle satte pris på dette nye innslaget i bysamfunnet. Bladet ble - med en iøyenfallende uvilje møtt av embedsstanden, hvorav største delen synes å ha en panisk frykt for offentligheten, der visstnok ikke er velkommen når man i uforstyrret ro har vært vant til å styre det hele uten noen som helst kontroll - heter det i en korrespondanse til Fredrikshaldposten 30.mars 1843. Det hjalp ikke at utgiveren av - Ugebladet - hadde smigret Fredrikstadbeboerne med deres - bekjente liberalisme - og at bladet i sine første nummer utviklet - et liv og en ånd der tydet hen på at det ville svare til den fordring man kan ha på et steds offentlige organ. Utgiveren hadde også skaffet seg - en redaktør der både hadde kunnskaper og journalistdyktighet. Dessverre fikk han ikke beholde denne lenge, idet han i den - jakt efter den anonyme redaksjon ... ble utsatt for alskens krenkelser - og han forlot sin post. I Fredrikshaldposten sto det at bladet hadde synket ned til - en adressetidends lave sfære - og at den gjenværende redaksjon verken hadde kunnskaper eller mot til å si sin mening. Det ryktes at embedsmenn hadde truet utgiveren, og at man måtte unnskylde hans tilbaketog - da hans pekuiære ressurser tvinger ham til å tute med de ulver han omgås. I de første årene var det ikke uvanelig at den ansvarlige utgiver fikk seg en injurieprosess på halsen, og rart var det kanskje ikke. Tonen hans kunne være både grov og beskyldningene voldsomme. Om amtsfysikus Horn ble det skrevet i februar 1844 at - her tales sterkt og tilsynelatende med god grunn om den høyst skjødesløse og samvittighetsløse måte - han har behandlet en pasient på, - og som formodentlig har vært årsak til at han ei kunne reddes. Noen dager senere sto det skrevet - når en handelsmann på auksjon kjøper gamle, forlagte varer, f.eks. treårgamle tvebakker (kavringer) og igjen utselger disse som gode saker, er da dette på det nærmeste ei en kjelteringaktig ferd? I en liten by som Fredrikstad viste alle hvem det her ble siktet til, og kjøpmannen Peter Mossin så seg derfor nødt til å gå til rettsak mot boktrykker Cudrio. Cudrio erklærte at han ikke ville oppgi innsenderens navn og unnskyldte seg med at det anførte kunne gjelde alle kjøpmenn. Da det ble bevist at det ikke siden september 1841 var solgt kavringer på auksjon til andre enn Mossin, måtte Cudrio ut med 20 speciedaler i bot, og 12 speciedaler i saksomkostninger. I februar 1844 ble det i avisen drøftet en affære som vakte stor oppsikt og ble lenge omtalt i byen. Den residerende kapellan Wille hadde i en gravtale over skipskaptein Grønner i Forstaden uttalt at Grønner hadde vokst opp i en tid da gudsfrykt og kristen tro var i ytterlig forfall, og at - hans ånd og tenkemåte var omtåket og bestukket, men han lot seg overvinne av Gud i nødens og trengselens tid. For denne uttalelsen angrep en - dannet fritenker, med støtte fra redaktøren i - Ugebladet - res.kap. Wille. Wille ble tatt i forsvar av bestyreren for Forstadens borger- og almueskole og en av byens leger. De ville ikke se på at - man i ondskap, personlig uvilje eller - fullskap overøser en almenaktet mann som Wille. Forfatterens - sjel, som hans sanser, har vel som sedvanlig vært omtåket av finkelens dunster. I kjenner straks mannen der vimser om med sitt kobberfarvede, strålende ansikt, sine matte, stirrende øyne, sin rubinfarvede, snøvlende, snusende nese, - med et eller to glass ekte fusel er han fullkommen tilfredsstillet. En slik tone vakte, kanskje ikke underlig, misbilligelse. I 1848 oppga Carl August Cudrio både boktrykkeriet og avisen, og solgte begge deler til boktrykkersvenn Johan Gulbrand Eeck fra Aker, som året før hadde kommet til byen. Cudrio satset nå som handelsmann.	Cudrio, Carl August "Coudrio" (I498)
8747	Først var Elling og Gjertru husmannsfolk på Moaløkken under Sørgården noen år. Der satte Elling opp ildhus og fjøs, til et par kuer og en liten saueflokk. Han brøt også opp en åkerlapp. Med vandriften til broren på Sørgården, Ole Jonsen, ble det etter hvert også verre for husmannsfolket. Dermed dro disse til Innherred. Deres 2 sønner, Jon og Ole, fulgte med.	Jonsen Sørmoen, Elling (I1419)
8748	Først var Hans bruker på Ner-Kvam, som ble frattatt han ved odel. Deretter var han bruker på Salberg på Røra, som også ble fratatt han ved odel, og han overtok Gavel på Røra. Der ble han til sin død.	Monsen Jølstad, Hans (I2284)
8749	Først var Hans kapellan hos stefaren, Michael Stub, før han overtok prestekallet.	Hansen Arentz, Hans (I2361)
8750	Først var Nils lærer ved Volda lærerskole, så ved Borgund ungdomsskole. Så ble han styrer på Fjellhaug ungdomsskole på Oppdal. Deretter lærer i Øystese før han returnerte som lærer i Volda. Nils Motsfeldt Magerøy (25.mars 1883–22.oktober 1961) var ein skulemann frå Ålvundeid på Nordmøre. Han var far til Hallvard Magerøy og bror til Arne Magerøy. Nils Magerøy tok eksamen ved lærarskulen i Volda i 1906. Dei neste 7 åra var han sjølv lærar på den same skulen. Deretter var han lærar i 1 år på Sunnhordland fylkesskule og i 4 år på Møre ]ungdomsskule i Borgund kommune. Frå 1918 til 1927 styrte han Oppdal ungdomssskule, og var så lærar 1928-1931 på Øystese framhaldsskule. Til sist arbeidde han 1931-1948 i folkeskulen og på lærarskulen i Volda. Saman med broren Arne Magerøy gav han i 1943 ut Gamle visor og kvedor. Seinare skreiv han Leidetråd i Luthers katekisme og han omsette barneboka Sagan hans Hjalta litla (Vesle Hjalti) av Stefán Jónsson til nynorsk frå islandsk. Nils Magerøy døydde og er gravlagd i Volda.	Magerøy, Nils Motzfeldt (I5372)