Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 8,801 to 8,850 of 16,366
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 8801 | Gerberfamilien reiste fra Bremen til New York med barken Freshandel, og ankom New York 18.oktober 1866. Bestemmelsesstedet for reisen var Chicago. De hadde 3 barn med seg: Julius, 3 år, Ernst, 2 år, og Carl, 3 måneder. | Gerber, Johan August (I10149)
|
| 8802 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I623)
|
| 8803 | Gerhard 3 av Holsten-Rendsborg (ca.1292 – 1.april 1340), i Danmark også husket som - greve Gert - og - den kullede greve (den skallede greve) - var en tysk prins som reellt hersket over det meste Danmark under kongen Valdemar 3 av Danmark og deretter under den kongeløse tid 1332–1340. Han var greve av Holstein i årene 1304/1312–1340, hertug av hertugdømmet Slesvig i 1326–1330 (som Gerhart 1) og riksforstander i Danmark 1326–1340. Etter at han ble myrdet i Randers i 1340 ble han gravlagt i klosterkirken i Itzehoe. Han var sønn av Henrik 1 av Holstein (død 1304) og Hedvig av Bronkhorst (død etter 1310). Han arvet sin del av landet Holstein allerede som gutt, og som ung mann hadde han utvidet sin arv ved å utmanøvrere sine slektninger og ved å erobre andre deler av Holstein. I disse årene fungerte han også som en betalt condottiere, leiesoldat, for nabokonger som betalt ham med pant i landområder, eksempelvis den danske kongen Erik Menved. Han samarbeidet ofte sammen med sin fetter fra Holstein, greve Johan av Holsten-Plön. I 1325 begynte greve Gerhard sin karriere i nord ved å ta formynderskapet for sin mindreårige nevø, hertug Valdemar av Slesvig. Denne posisjonen gjorde ham som en mulig alliert for misfornøyde danske stormenn, og i 1326 fikk han jagd kong Kristoffer 2 fra Danmarks trone sammen med danske opprørere. Fra da av og fram til sin død var en av de viktigste i dansk politikk. Han plasserte sin unge nevø Valdemar på den danske tronen, og ble selv gjort til formynderregent, og sikret seg gjennom en ny lov, Constitutio Valdemariana, at samme person ikke kunne være både Danmarks konge og hertug av Slesvig. Da Valdemar ikke lenger kunne være hertug, overtok Gerhard selv denne posisjonen samtidig som han regjerte Danmark på vegne av barnekongen. Dette var også begynnelsen på en langvarig tysk innflytelse i Sønderjylland og grunnen til at det endret navn til Slesvig. Gerhards manglende evne til å skape fred og orden førte til opprør blant bøndene og en konflikt med greve Johan. Som et resultat erstattet Gerhard i 1330 Valdemar med Kristoffer II som en marionettkonge. Grehard fikk da Fyn som et arvelig len mot å gi fra seg Sønderjylland (hertugdømmet Slesvig) som ble gitt tilbake til den avsatte kong Valdemar 3. Vilkåret for dette var at om Valdemar døde uten arvinger skulle Gerhard atter få Sønderjylland. Han beholdt dog nordlige Jylland som pant for sine krigsutgifter, og Kristoffers eldste sønn skulle giftes med Gerhards søster Elisabet. Etter at maktesløse Kristoffer II var død i 1332 overtok han ganske enkelt styre av Danmark selv uten lovmessig grunnlag. Fra 1332 til 1340 var greve Gerhard den egentlige hersker av det meste av det oppløste Danmark ved å være herre av både Jylland og Fyn mens greve Johan styrte resten. Han forsøkte ikke å gjøre seg selv til konge, men synes å ha styrt som en militær diktator og panteeier som utnyttet og utbyttet sine eiendeler så mye som mulig. Hans posisjon var utrygg da han selv hadde skaffet seg kreditorer for å finansiere egne hæravdelinger. Det vokste fram en økende opposisjon mot fremmedstyret hos den danske lavadelen som tidligere hadde støttet ham. Gerhard ble også lagt press på av tyske nabostater som nå støttet Kristoffer IIs sønn Valdemar IV som fungerte som den offisielle tronpretendent og kongsemne. For å redde seg ut av disse vanskelighetene inngikk Gerhard et forlik i Lübeck den 11.februar 1340 med hertug Valdemar av Slesvig og prins Valdemar (Valdemar Atterdag), Kristoffer 2's yngste sønn. Nordlige Jylland ble overført til hertug Valdemar mot en innløsning av 43 000 mark sølv og for en del av denne summen fikk Gerhard inntil videre beholde nordlige Jylland, skjønt hertugen var innstilt på å innløse også dette. Gerhard var altså forberedt på en politisk tilbaketrekning mot å få ettergitt hans utestående gjeld, men før en løsning ble oppnådd oppsto det våren 1340 et opprør i nordlige Jylland. Gerhard samlet en stor hær av tyske leiesoldater og herjet fram i landet helt til Randers. Her ble han drept av den danske ridderen Niels Ebbesen som trengte seg inn i hans soverom i Randers og huggede hans hoved af over sengestokken. Hans død betydde slutten på Holstein-styret i Danmark, og hans 2 sønner oppga deres posisjoner i bytte med en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for å ha brakt Valdemar 4 til tronen. På grunn av hans politiske rolle har Gerhard blitt ulikt bedømt av historikerne. I Danmark har han tradisjonelt blitt sett på som en slyngel og en tysk tyrann, og mordet på ham har blitt sett på som et høydepunkt i dansk historie som har inspirert danske diktere og forfattere så sent som under den tyske okkupasjonen av Danmark i 1940–1945. I det tyske området Ditmarsken i Schleswig-Holstein hvor han også herjet har han også blitt omtalt i ufordelaktige vendinger, mens han i Holstein blir vurdert som en form for nasjonal krigshelt. Fra samtidige kilder synes han å ha vært en energisk, brutal og samtidig dypt religiøs soldat. Ved sitt ekteskap med en niese av Erik Menved og Kristoffer 2 ble han faktisk stamfar til det nåværende danske kongefamilie. Gerhard 3 gifte seg omkring 1314 (pavelig dispensasjon 1325 og 1326) med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339). Paret fikk følgende barn: Henrik 2 av Holstein (omkring 1317-1385), greve av Holstein. Nikolaus av Holstein (omkring 1321-1397), greve av Holstein. Elisabet av Holstein (død 1402), forlovet med den svensk-norske kongen Håkon 6 Magnusson (1340–1380), men isteden giftet han seg i 1363 med Valdemar Atterdags datter Margrete Valdemarsdatter. | av Holstein-Rendsburg, Gerhard "Gerhard 3" (I12605)
|
| 8804 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17481)
|
| 8805 | German Baptist Church. | Family: Gustave Adolph Grosser / Helena Florance Remus, "Grosser" (F4299)
|
| 8806 | Gernergården. | Gerner, Harald (I7337)
|
| 8807 | Gerrit Jansonn døde etter alt å dømme i 1632 eller 1633. I et kongebrev datert 14.mars 1633 sies det at fogden Baltzer Kare på Nordmøre hadde tilforhandlet seg en del pantegods av Gerrits enke (I et brev av 1633 til Lehnsmanden nordenfjelds Oluf Parsberg tales det om det pantegods fogden Baltzer Kare sig av Gert Johanssøns Enke tilforhandlet). Gerrits hus og sjøbrygge ble skiftet 22.oktober 1634 mellom arvingene, enken Else Christensdatter og barna Christen, Johan og Grete. Enken hadde alt giftet seg på nytt med rådmann Lauritz Jensen Skive, og skiftet foregikk i hans hus i Trondheim. | Jansen, Gerrit (Giert) (I12946)
|
| 8808 | Geza (Geysa) married Synadena , daughter of Theodulos Synadenos and Botaneiata. | Family: Geza (Geysa) av Ungarn, "Geza 1" / Synadena (F4858)
|
| 8809 | Géza 1 (Hungarian: 1. Géza; c. 1040 – 25 April 1077) was King of Hungary from 1074 until his death. He was the eldest son of King Béla 1. His baptismal name was Magnus. When his father died in 1063, Géza's cousin Solomon acquired the crown with German assistance, forcing Géza to leave Hungary. Géza returned with Polish reinforcements and signed a treaty with Solomon in early 1064. In the treaty, Géza and his brother, Ladislaus acknowledged the rule of Solomon, who granted them their father's former duchy, which encompassed one-third of the Kingdom of Hungary. Géza closely cooperated with Solomon, but their relationship became tense from 1071. The king invaded the duchy in February 1074 and defeated Géza in a battle. However, Géza was victorious at the decisive battle of Mogyoród on 14 March 1074. He soon acquired the throne, although Solomon maintained his rule in the regions of Moson and Pressburg (present-day Bratislava, Slovakia) for years. Géza initiated peace negotiations with his dethroned cousin in the last months of his life. Géza's sons were minors when he died and he was succeeded by his brother Ladislaus. Géza was the eldest son of the future King Béla I of Hungary and his wife Richeza or Adelhaid, a daughter of King Mieszko II of Poland. The Illuminated Chronicle narrates that Géza and his brother Ladislaus were born in Poland, where their father who had been banished from Hungary settled in the 1030s. Géza was born in about 1040. According to the historians Gyula Kristó and Ferenc Makk, he was named after his grandfather's uncle Géza, Grand Prince of the Hungarians. His baptismal name was Magnus. In about 1048, Géza's father returned to Hungary and received one third of the kingdom with the title of duke from his brother, King Andrew 1. Géza seems to have arrived in Hungary with his father. The king, who had not fathered a legitimate son, declared Béla as his heir. According to the traditional principle of seniority, Béla preserved his claim to succeed his brother even after Andrew's wife Anastasia of Kiev gave birth to Solomon in 1053. However, the king had his son crowned in 1057 or 1058. The Illuminated Chronicle narrates that the child Solomon was anointed king with the consent of Duke Bela and his sons Geysa and Ladislaus, which is the first reference to a public act by Géza. However, according to the contemporaneous text Annales Altahenses, Géza was absent from the meeting where Judith—the sister of the German monarch Henry 4 — was engaged to the child Solomon in 1058. Géza accompanied his father, who left for Poland to seek assistance against King Andrew. They returned with Polish reinforcements in 1060. Géza was one of his father's most influential advisors. Lampert of Hersfeld wrote that Géza persuaded his father to set free Count William of Weimar, one of the commanders of the German troops fighting on Andrew's side, who had been captured in a battle. The king died during the civil war; his partisans took Solomon to the Holy Roman Empire and Géza's father Béla was crowned king on 6 December 1060. Although Géza remained his father's principal advisor, King Béla did not grant his former duchy to his son. According to the Annales Altahenses, Béla even offered Géza as hostage to the Germans when he was informed that the German court decided, in August 1063, to invade Hungary to restore Solomon. However, the Germans refused Béla's offer and he died on 11 September 1063, some days after the imperial troops entered Hungary. Following his father's death, Géza offered to accept Solomon's rule if he received his father's former duchy. This offer was refused, which forced him and his 2 brothers — Ladislaus and Lampert — to leave Hungary for Poland. King Boleslaw 2 of Poland provided them with reinforcements and they returned after the German troops withdrewn from Hungary. The brothers wanted to avoid a new civil war and made an agreement with King Solomon. According to the treaty, which was signed in Györ on 20 January 1064, Géza and his brothers accepted Solomon's rule and the king granted them their father's duchy. The king and his cousins celebrated Easter together in the cathedral of Pécs, where Duke Géza ceremoniously put a crown on Solomon's head. Being a newcomer and not yet established in his kingdom, King (Solomon) was afraid that (Géza) would perhaps attack him with a Polish army, and he therefore retired for a time with his forces and took up a safe station in the strongly fortified castle of (Moson). The bishops and other religious men strove most earnestly to bring about a peaceful settlement between them. Especially bishop Desiderius softened Duke (Géza)'s spirit with his gentle admonitions and sweet pleadings that he should peaceably restore the kingdom to (Solomon), even though he was the younger, and should himself assume the dukedom which his father had held before him. (Géza) listened to his words of wise persuasion and laid aside his ill feeling. At (Györ), on the feast day of SS Fabian and Sebastian the martyrs, King (Solomon) and Duke (Géza) made peace with each other before the Hungarian people. — The Hungarian Illuminated Chronicle. According to Ján Steinhübel and other Slovak historians, Géza only retained the administration of the region of Nyitra (present-day Nitra, Slovakia) and gave the eastern territories of their father's duchy, which were centered around Bihar (present-day Biharia, Romania), to his brother, Ladislaus. The Hungarian historian, Gyula Kristó likewise says that this division of Béla's one-time duchy is probable. The historians Gyula Kristó and Ferenc Makk write that Géza seems to have married a German countess, named Sophia around this time. Géza had the right to coinage in his duchy. The silver half-denars minted for him bore the inscriptions DUX MAGNUS (Duke Magnus) and PANONAI (Kingdom of Hungary). Géza closely cooperated with the king between 1064 and 1071. For instance, they jointly routed an invading army which had plundered the eastern territories of the kingdom at Kerlés (present-day Chirales, Romania) in 1068. The identification of the invaders is uncertain: the Annales Posonienses writes of Pechenegs, the Illuminated Chronicle and other 14th- and 15th-century Hungarian chronicles refer to Cumans, and a Russian chronicle identifies them as Cumans and Vlachs. Modern historians have concluded that they were Pechenegs. Géza's and Solomon's relationship only began to worsen during the siege of the Byzantine fortress of Belgrade in 1071. Its commander preferred to surrender to Géza instead of the king and the Byzantine envoys who arrived in the Hungarian camp after the fall of Belgrade only negotiated with Géza. The division of the booty also gave rise to a new conflict between Solomon and Géza. Although Géza accompanied the king on a new campaign against the Byzantine Empire in 1072, but his brother, Ladislaus stayed behind with half of the troops of their duchy. The conflict between the king and his cousins was sharpened by Solomon's main advisor, Count Vid who wanted to acquire the dukes' domains for himself. However, Solomon and Géza, who were convinced that they needed foreign reinforcements before attacking the other party, concluded a truce which was to last from 11 November 1073 to 24 April 1075. Géza sent his brothers to Poland and Rus' to seek assistance against Solomon. At a meeting in the Szekszárd Abbey, Count Vid persuaded the king to break the truce in order to unexpectedly attack Géza who was hunting in Igfan Forest to the east of the river Tisza. Although the abbot of the monastery, which had been established by Géza's father, warned the duke of the king's plans, the royal army crossed the river and routed Géza's troops in the battle of Kemej on 26 February 1074. From the battlefield, Géza and his retinue hastened towards Vác where he came upon his brother, Ladislaus and their brother-in-law, Duke Otto 1 of Olomouc. The latter, accompanied by Czech reinforcements, arrived in Hungary in order to assist Géza against Solomon. In the ensuing battle, fought at Mogyoród on 14 March 1074, Géza with the troops from Nitria was stationed in the centre, according to the Illuminated Chronicle. During the battle, Géza and Ladislaus changed their standards in order to bewilder Solomon who was planning to attack Géza. Géza and his allies won a decisive victory and forced the king to flee from the battlefield and to withdraw to Moson at the western frontier of Hungary. Géza made Kapuvár, Babót, Székesfehérvár and other castles secure with garrisons of the bravest soldiers, thus taking possession of almost the entire kingdom. According to the Illuminated Chronicle, Géza accepted the throne at the insistence of the Hungarians after Solomon had taken refuge in Moson. However, he was not crowned because the royal jewels were still in the dethroned king's possession. The German monarch Henry IV, who was Solomon's brother-in-law, launched an expedition against Hungary in mid-1074. The Germans marched as far as Vác, but Géza applied scorched earth tactics and bribed German commanders, who persuaded the German monarch to retreat from Hungary. (Géza), hearing that the Emperor had come to Vacia, with prudent policy gave instructions to approach and win over the patriarch of Aquilegia, to whose counsels the Emperor most readily listened, and also all the [German] dukes, promising them much money if they would make the Emperor turn back. The patriarch, therefore, and the dukes, seduced by the gifts and possessed with love of gold, invented various false stories to induce the Emperor to turn back. The patriarch pretended that he had a dream whose interpretation most plainly was that the Emperor's army would be wholly destroyed by the divine vengeance unless he returned with the utmost speed. The dukes pretended likewise to be awestricken by divine warnings... — The Hungarian Illuminated Chronicle. In early 1074, Géza had approached Pope Gregory 7 to obtain international recognition of his rule. However, the pope wanted to take advantage of the conflict between Solomon and Géza and attempted to persuade both of them to acknowledge the suzerainty of the Holy See.[39] Géza did not obey the pope and asked the Byzantine Emperor Michael 7 Doukas for a crown. The emperor sent Géza a gold and enamel diadem, which bore the legend Géza, the faithful king of Hungary on one of its plaques. This splendid work of art became the lower part of the Holy Crown of Hungary by the end of the 12th century. Géza was crowned king with this diadem in early 1075. In this year he styled himself as anointed king of the Hungarians by the grace of God in the charter of the foundation of the Benedictine Abbey of Garamszentbenedek (present-day Hronský Benadik, Slovakia). Géza married a niece of Nikephoros Botaneiates, a close advisor of Emperor Michael 7. However, Solomon still controlled Moson and Pressburg; the royal troops—which were under the command of Géza's brother, Ladislaus—could not take Pressburg in 1076. According to the Illuminated Chronicle, Géza considered renouncing the crown in favor of Solomon from the end of the year. Géza died on 15 April 1077 and was buried in the cathedral of Vác, which he had erected in the honor of the Holy Virgin. His brother, Ladislaus succeeded him. A grave discovered in the center of the medieval cathedral in August 2015 was identified as Géza's burial site by Zoltán Batizi, the leader of the excavations. (King Géza) celebrated Christmas at (Szekszárd)... When the Mass had been celebrated and all observances had been duly performed, the King instructed that all should leave except the bishop and the abbots. Then the King prostrated himself with tears before the Archbishop and the other ecclesiastical personages and prelates. He said that he had sinned because he had possessed himself of the kingdom of a lawfully crowned king; and he promised that he would restore the kingdom to (Solomon), and that these would be the conditions of firm peace between them: He would by lawful right hold the crown with that third part of the kingdom belonging with the duchy; the crowned (Solomon) would hold the two parts of the kingdom which he had held before... Then King (Géza) sent messengers to King (Solomon) with letters setting forth the terms of peace. Messengers passed to and fro, but feelings on this side and that were at variance, and so the reconciliation found no consummation. Meanwhile King (Géza) fell gravely ill, and on April 25, adorned with virtues, he went the way of all flesh. He was most devoted to God in the Catholic faith, and he was a most Christian Prince. — The Hungarian Illuminated Chronicle. Géza married twice. The family of his first wife Sophia, whom he married in the late 1060s, is unknown. After his coronation in 1075, he married his second wife, who was the niece of the future Byzantine Emperor Nikephoros 3. It is uncertain which wife bore Géza's children, but the historians Gyula Kristó and Márta Font say that Sophia was their mother. Kristó adds that Géza fathered at least 6 children. Although only 2 of them — Coloman and Álmos — are known by name, the Illuminated Chronicle states that Coloman had brothers who died before him. Both Coloman and Álmos were apparently born around 1070. | av Ungarn, Geza (Geysa) "Geza 1" (I12227)
|
| 8810 | Gidsken og hennes 2.ektemann, kjøpmann i Trondheim Jacob Withe, fikk 2 døtre. | Family: Jacob Withe / Gidsken Hansdatter Tausan, "Wildhagen" / "Withe" (F5910)
|
| 8811 | Gift 1.søndag etter påske. | Family: Ole Pedersen Kjønnåsøyen / Guru (Guri) Siursdatter Krigsvold, "Enlie" (F1534)
|
| 8812 | Gift 1601, Anno 1600 ale helen daug stodt mijn söster Anne Nijls dotters festeröl paa Holme ij Mandal medt hederlig mandt her Per Skyelerop., Anno | Family: Peder Jensen Schjelderup / Anna Nielsdatter Holch, "Schjelderup" (F1133)
|
| 8813 | Gift 1644 med Gunild, Borgem. Anders Olsens og Berre R. Schøllers Dotter, død 1648. Hun efterlod 3 Sønner (Hannibal, Lauritz og Matthias Stub). | Family: Kjeld Lauritsen Stub / Gunhild Andersdatter, "Stub" (F894)
|
| 8814 | Gift 1678? 6 barn iht manntall 1685. | Family: Peder Richardsen Hagerup / Elisabeth Sophie Johannesdatter Irgens, "Hagerup" (F1210)
|
| 8815 | Gift 1682? Kirsten, eller Inger, blir nevnt fra Helgeland. | Family: Peder Olufsen Broch / Kirsten Andersdatter, "Broch" (F3297)
|
| 8816 | Gift 21.september 1708 i Nes (Akershus) med Cumerine Birckenfeldt f. Coucheron, datter av oberstløytnant Willem Coucheron og Maria Pessers. Gift 21.mai 1727 i Ålborg med Catharina Margaretha de Bruin (17.juni 1702–17.mai 1753), datter av generalmajor Jacob de Bruin (ca.1638–1722) og Karen Krabbe (ca.1666–1720). Barthold von Landsberg var kommandant på Fredriksten festning ved Fredrikshald (nå Halden) mot slutten av Den store nordiske krig og forsvarte festningen mot Karl 12's angrep 1716 og 1718. Von Landsberg var av adelig kurlandsk slekt. Han kom til Norge 1687 som sersjant ved det nyopprettede Gevorbne infanteriregiment. I slutten av 1690-årene var han i fransk krigstjeneste ved Royal Danois-regimentet. År 1700 ble han kaptein og sjef for et reservekompani ved Akershusiske nasjonale infanteriregiment, og 2 år senere var han tilbake ved Gevorbne infanteriregiment, denne gang som kompanisjef. I 1713 ble han oberstløytnant ved 2.Trondhjemske nasjonale infanteriregiment og deltok med dette under felttogene i Holstein og Nord-Tyskland. I 1716 ble von Landsberg sendt tilbake til Norge for å delta i forsvaret av Fredriksten festning. Han ble kommandant i Borgerskansen for en besetning på 375 mann. Natten til 4.juli foretok Karl 12 et overrumplingsangrep på Fredrikshald. Hovedstyrken på 1.400 mann trengte frem mot selve byen, mens en kontingent på 600 soldater stormet oppover festningsskråningene mot Ytre borgerskanse. De sprengte palisadene, og en liten norsk vaktstyrke ble kastet tilbake. Med de svenske dalkarene like i hælene flyktet nordmennene over hals og hode, og det var så vidt de rakk å komme seg i sikkerhet bak porten i Indre borgerskanse. I mellomtiden hadde alarmklokkene vekket von Landsbergs bataljon. I rasende fart kom soldatene seg på bena, og med oberstløytnanten i spissen løp de til sine stillinger, noen i bare nattøy, andre i skjorte og undertøy. Det oppstod en forbitret kamp. Fortroppen på 58 dalkarer ble meiet ned, men straks etter var også den svenske hovedkolonne tett innpå festningsporten. Fire ganger prøvde de å bryte gjennom skansen, men forgjeves. Fra nordmennene haglet det med skudd, og kulene tynnet godt ut i fiendens rekker. Da også anføreren, oberst Christer Schlippenbach, og 2 majorer falt, trakk svenskene seg ned mot byen. Den 24.desember 1717 ble von Landsberg utnevnt til kommandant på Fredriksten, og det var i denne stilling han for alltid risset sitt navn i vår krigshistorie. Han hadde lenge forutsett et nytt angrep på Fredrikshald og innstendig fremholdt at Fredriksten måtte forsynes med brukbart personell og tilstrekkelig med proviant og materiell. Kommanderende general, B. H. von Lützow, trodde imidlertid ikke på en slik utvikling av krigen. Men da Karl 12. i 1718 på nytt stod i Norge, reagerte von Landsberg og sendte et alvorlig, men lite diplomatisk skriv til Lützow om at forholdene på Fredriksten straks måtte forbedres. Det hjalp lite, for da svenskekongen stod foran festningens murer med en beleiringshær på 6.000 mann, hadde von Landsberg bare 1500 forsvarere til rådighet, hvorav 200 var syke. Likevel klarte han å forsvare Fredriksten i 24 dager, frem til 11.desember (30.november etter datidens svenske kalender), da Karl 12. falt og svenskene hevet beleiringen. Von Landsberg ble behørig påskjønnet for sin innsats. Han avanserte etter hvert til generalløytnant, og fra 1727 til sin død 1740 var han kommandant i Fredrikstad. Hans balsamerte legeme hviler i Immanuelskirkens gravkjeller i Halden. På Fredriksten er det reist en bautastein over ham, og Landsbergs plass ved Festningsgata i Halden er til minne om den tapre kommandant. Kilder: C. O. Munthe: Fredrikshalds og Fredrikstens historie indtil 1720, 1906. O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 aar, bd. 1, Halden 1915. L. Kiærland: biografi i NBL1, bd. 8, 1938. biografi i Ovenstad, bd. 1, 1948. F. Kiel Jacobsen: Fredriksten – festning med ærerik historie, 1988. | von Landsberg, Barthold Nicolai (I15308)
|
| 8817 | Gift 3.gang 1650/1653 med Maren, Dotter af Hr. Michel Andersen, Præst til Wang i Aggerhuus Stift, efterlod 3 Børn (Michael, Catharina og Gunild). | Family: Kjeld Lauritsen Stub / Maren Michelsdatter Aalborg (F892)
|
| 8818 | Gift 794 eller høsten 796. | Family: Karl (Charlemagne) av Franken / Luitgard (F2099)
|
| 8819 | Gift Bergm. Henning Irgens og Marij Olsd. Moschius. | Family: Henning Johannessen Irgens / Maren Olufsdatter Darre, "Irgens"/"Bernhoft" (F996)
|
| 8820 | Gift før 1621. | Family: Hans Samuelsen Schreuder / Anna Jensdatter Block, "Schreuder" (F1129)
|
| 8821 | Gift gaardbr Ole Arndt Jørgensen, f. paa Vasdalen 1867, d. paa Harbo 31.mars, begr jordf 8.april 1919. Kræft. Efterlader hustru Gina Olausdtr f.1869. | Jørgensen Klokkerød, Ole Arent "Harbo" (I2604)
|
| 8822 | Gift i First Lutheran Church on Walworth Street. | Family: Ronald Henry Guif / Lois Elen Skrogstad, "Guif" (F6516)
|
| 8823 | Gift i Holmestrand ? De fikk 10 barn: 1. Søren, f.1678 i Trondheim, d. etter 1698 i India. Student ved Trondhjem skole 1698. 2. Joachim, f.1678 på Røros. 3. Lisbeth Sophie, f.ca.1680 på Røros, d.29.juni 1760 ved St.Jørgens hus, Trondheim. 4. Dorothea f.1682 på Røros, d.9.september 1754 i Kristiansand. Gift med Johan Bladt (Blut?) f.ca.1680, kjøpmann i Kristiansand. 5. Anne Cathrine f.1684 i Trondheim, d.1782 i Trondheim. 6. Johannes, f.17.juli 1685, d.17.juni 1760 Surnadal. Prost 1749, sogneprest Surnadal 1720, feltprest, informator. Gift 1) m. Marthe (Marite) Olsdatter Meldahl f.1691 Surnadal, d. 1724 Surnadal, da hun døde i barsel, 1 sønn. Gift 2) m. Lovise Kortholt f.1712 i Trondheim, d.19 desember 1788 (datter av krigskommisær ved Dragonene), 3 sønner og 7 døtre. | Family: Joachim Johannessen Irgens / Gidsken Sørensdatter Schjelderup, "Irgens" (F1219)
|
| 8824 | Gift i Mosvika. 9 barn, bl.a.: 1. Knut von Hadelen, f.1772 (døpt 17.august), Frosta, d.1817 på Strand. Ugift. 2. Christopher Fredrik, f.1774 (døpt 7.desember), Frosta, d.8.februar 1823, Etne. Kaptein og sjef for Frostenske kompani fra 28.januar 1808. Gift i Vår Frue kirke i Trondheim 1.desember 1802 med Louise Sophie Charlotte Heltzen (1774-16.mai 1865). Ingen barn. 3. Anders, f.1776 (døpt 3.januar). Døde av slag 18.. Sjømann. 4. Susanne Meldal, f.1.juni 1766, d.11.februar 1822, Namdalen. Gift 1.gang i 1800 med enkemann og sokneprest til Midfjord, deretter til Nesna Jakob Friderichsen (1754-1.september 1809). 8 barn. Gift 2.gang 8.september 1816 med sjømann Simon Wolff Heide (5.august 1785-13.januar 1861). 2 barn. 5. Johanna, f.1778, Frosta, d.14.april 1847, Bjarkøy. Gift 1795 med handlesmann og gjestgiver på Sand Christian Stockflet Kildahl (25.juli 1745-4.august 1821). 5 barn. 6. Anne Elizabeth, f.1779, d.1860. Gift med sin fetter Tobias Brotkorb Bernhoft, sokneprest til Trønøy. 2 barn. 7. Anna Cathrina, f.1780 (døpt 7.desember), Nesna, d.23.juli 1860, Dønnes. Var blind de siste 12 år av sitt liv. Gift 26.mai 1799 i Nesna med skipper og borger på Husby i Dønnes Anders Christensen (1751, Meløy-17.januar 1821, Husby). 8 barn. 8. Dorthea Anthoinetta von Hadelen, f.februar 1784 (døpt 26.februar, dagen etter morens begravelse), d.14.desember 1871 i Sparbu. Gift 7.august 1800 med sokneprest til Nærø (1797), deretter til Sparbu (1819) Andreas Wright (19.februar 1761, Laurdal-19.november 1835, Sparbu). 2 barn. | Family: Friderich Christian Vogt Christophersen Bernhoft / Dorothea Antonette von Hadeln, "Bernhoft" (F989)
|
| 8825 | Gift i Norge. Fru Maren nevnt med 2 barn. | Family: Hans Nilsen Schønnebøl / Maren Eriksdatter Bjørnehode, "Schønnebøl" (F1328)
|
| 8826 | Gift i Singsås kirke. De fikk 8 barn sammen: 1. Erik, f.1750. d.1825. Gift 1772 med Kjersti Andersdatter Lillebudal 2. Ellef, f.1753. Gift med Kari Pedersdatter fra Enodden. De ble bondefolk på Fjeset, senere på Morset i Singsås. 3. Marit, f.1754. Gift med Peder Steffensen. De ble bondefolk på Nordistu på Enodden. 4. Kristoffer, f.1759. Gift med Marit Hansdatter. Bondefolk på Storrø. 5. Guri, f.1761. Gift med Ole Pedersen. Husmannsfolk på Kjønnåsøyen. 6. Esten, f.1764. Gift med Anne Pedersdatter Kjelden fra Singsås. 7. Peder, f.1769. Som - Landværn ved Chiløberne - gift med Marit Svendsdatter Storbudal. I folketellingen i 1801 nevnt under Krigsvoll som - Inderste og Landeværn - 31 år gammel. 8. Gunnil, f.1773. d.ung. | Family: Siur (Sivert/Siver) Erichsen Krigsvold / Gunnhild (Gunil) Ellevsdatter Bakken, "Krigsvold" (F935)
|
| 8827 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F336)
|
| 8828 | Gift i Støren kirke 24. eller 27.juni 1739: Ingebret Larsen Eenlie og Anne Zachariæ datter. Anna Sakariasdatter var fra Haugen. Deres datter Kari konfirmert i Budal kirke 1759, 19 år gammel, samt Inger 18 år gammel. | Family: Engebret Larsen Enlien / Anne Sakariasdatter Haugen (F1435)
|
| 8829 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I20892)
|
| 8830 | Gift iflg. kongebrev i Skien (hjemme i huset). | Family: Halvor Jacobsen Smestad, "Bestum" / Helena Johansdatter Erboe, "Smestad" (F3486)
|
| 8831 | Gift iflg. kongebrev på Åby. Jokum var enkemann. | Family: Jokum Larsen Aabye / Birthe Eliasdatter Staavi, "Aabye" (F4743)
|
| 8832 | Gift kaarkone Marta Nilsdatter Næs, død av slagtilfælde eller hjertelammelse. | Nilsdatter Hjulstad, Martha "Næs" (I3802)
|
| 8833 | Gift Læge Einar Aaser med bosted Holtet på Nordstrand, reiser igjen fra Oslo til New York med Bergensfjord den 10.april 1926. | Aaser, Einar (I17822)
|
| 8834 | Gift Læge Einar Aaser med bosted Trudvang på Nordstrand, reiser med Bergensfjord fra Kristiania til New York på studiereise i 1922. Avreise fra Kristiania var 13.januar 1922. | Aaser, Einar (I17822)
|
| 8835 | Gift maskinist Hans Ellingsen Neumann bodde i 1934 sammen med husmor Gullborg Ingrid Neumann (født 12.april 1908 i Trondheim) og barna: Aud Janny, født 5.august 1929 i Trondheim. Harry Jakob, født 4.september 1931 i Trondheim. | Neumann, Hans Ellingsen (I22568)
|
| 8836 | Gift med datter til Aude den rike som han ga 3 storgarder til i brudegave pluss en stor halsring av gull. De fikk 2 sønner, Gisl og Ondur. Tok seg ny kone som han fikk sønnen Domalde med. Nektet sine 2 eldste sønner arven etter sin mor, ble innebrent som hevn og en forbannelse om ættedrap i slekten for all framtid. Fra Ynglingesagaen: 14. Visbur tok arv etter Vanlande, far sin; han gifte seg med dotter hans Aude de rike og gav henne i bruregaave tri store gardar og eit halsband av gull. Dei hadde tvo sønir, Gisl og Ondur. Visbur reiste fraa ho og fekk ei onnor kone, men ho fór til far sin med sønine sine. Visbur hadde ein son, som heitte Domalde. Stykmori hans Domalde lét seide ulukke paa han. Men daa sønine hans Visbur var 12 og 13 vetrar gamle, fór dei til han og kravde bruregaava til mor si; men han vilde ikkje ut med ho. Daa sagde dei, at gullhalsbande skulde verta den beste mannen i ætti hans til bane, og fór burt og heim. Daa tok dei paa med seiding att, so dei kunde faa drepi far sin. Daa sagde Huld seidkone ved deim, at slik skulde ho seida, og likeins at skyldfolk jamt skulde drepa kvarandre sidan i ætti til Ynglingane. Dei samtykte dette. Dermed samla dei folk og kom uventande paa Visbur um natti og brende han inne. So kvad Tjodolv: Vilje-borgi (1) aat Visbur konge bror til sjøen slukte der. Dei som vel mun verja garden (2) fæle skogs-øydar (3) paa farn sin hissa, og allveldug konge ved aaren hans eigin glodheit hund (4) gnellande beit Forklaringer: (1) Vilje-borgi er kroppen, som held viljen bundin. (2) Bror til sjøen er elden, liksom Loge er sagd aa vera bror aat Ægir (sjøen). (3) Høge folk; her sønine hans Visbur. (4) Elden. | Vanlandesson, Visbur (I4773)
|
| 8837 | Gift med Dorothea Baltzersdatter (Schanke) Død efter 1650. Dorothea Baltzersdatter (Skanke), levede 1650. Enligt anteckning i Seljord ministerialbok betecknas hon som fränka till sogneprest Zacharias Joensen Skancke, som under en kort tid hade bott i hennes hushåll i Gand. Barn af Christen Pallesen Trane og Dorothea Baltzersdatter (Schanke): 1. Palle Christensen Trane, f.1607, d.1683. 2. Dorothea Christensdatter Trane, f.1614, d.1693, Høyland i Sandnes. 3. Christen Christensen Trane. 4. Maren Christensdatter Trane, f.1617. 5. Ellen Christensdatter Trane. Kilder: Ole Martin Kinnapel: Slekten Trane fra Viborg (Kristiansund 1978), s.8. Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske ascendents (Christiania. 1897), s.254-255. Roger de Robelin: Skanke ätten (1995), s.381. | Family: Christen Pallesen Trane / Dorothea Baltzersdatter Schanke (F3791)
|
| 8838 | Gift med enken etter Peder Olsen Buset. | Family: Jon Andersen Solem, "Buset" / (F1410)
|
| 8839 | Gift med Hild, datter til Eirik Agnarson, konge i Vestfold. Ble slått overbord av bommen på skipet han førte og døde, liket ble ført til Borre og hauglagt der. Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold. Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel. Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde. Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne all slags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort. Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane. Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla. Så sier Tjodolv: Og Øystein slått av bommen fór til Hel, Lokes datter, og nå ligger under steinrøys rik høvding på raets kant, der hvor iskald Vadla-elva går i vågen hos gøtske konge. Fra Ynglingesagaen: 46. Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold. Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde. Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. Den tid var de ein konge paa Varna (130), som heitte Skjold og var ein stor trollmann. Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira. Daa tok kappa si og veivde og blés. Daa dei siglde inn um Jarlsøy (131), sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed. De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe slo kongen yvi bord, og de vart banen hans. Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro (132) og kasta upp ein haug etter han paa Rae (133) ute ved sjøen ved Vadla. So segjer Tjodolv: Men for seglbommen stupte Øystein og til brordotter hans Byleist fór (134). Paa kanten av Rae kviler han den storgjæve (135) kongen under steinen gøymd. Uvérs-kald, der kongen ligg, Vadle-straumen ut i viki renn. Forklaringer: (129) Hel. (130) Varna var Rygge herad paa Austfold (Smaaleni), der den store garden Værne var kongsgard seinare utetter og, til den ikring 1200 vart eit hospital der for gamle hirdmenn. (131) Jarlsøy heiter no Jærsøy, ved innlaupe til Tunsberg. (132) Borró, heiter no Borre, ved Horten. (133) Rae (Ra'e) er ein jordrygg av stein og aur, ein gamal jøkulgard eller vór (moræne) som strekkjer seg gjenom Vestfold fraa Helgeraai til Horten. Snorre hev meint, at Vadla var namn paa ei elv i Borro; men der gjeng ingi elv ut i fjorden. (134) Byleist var bror hans Loke, som var far til Hel. (135) Gjevmild. | Halvdansen, Øystein (I3589)
|
| 8840 | Gift med Johanna Olsen f 1796 Fismedal,Berg | Family: Mathies Gundersen Medbørød / (F4573)
|
| 8841 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18580)
|
| 8842 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Aslou Olsdatter Hofde (F7322)
|
| 8843 | Gift med Liv, datter til Dag fra Vestmar. Halvdan var en stor kriger og var på flere hærferder og hentet seg store rikdommer. Lønnet sine folk godt og var rundhåndet med penger, derav navnet. Døde sottedød, hauglagt i Borre. Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom. Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar. Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre. Så sier Tjodolv: Og til møte Lokes møy tredje kongen fra livet kalte, da Halvdan Holtanbonden, hadde nytt det norner bød. Og seierens menn siden gjemte budlungen der i Borre. Fra Ynglingesagaen: 47. Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Halvdan den milde (135) og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten. Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom. Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar (136). Holtar (137) paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. So segjer Tjodolv: Og til tings den tridje kongen (138) løynske Hel or heimen baud, den gong daa Halvdan, som paa Holtar budde, lagnadens dom lyda maate, og paa Borro dei beste kjempur hovdingen i haug ladge. Forklaringer: (136) Vestmar synest vera namn paa strandbygdine vestanfor Vestfold ikring Grenmar (Langesundsfjorden). (137) Holtar, no Haltan i Borro herad paa Vest-fold. (138) Den tridje fraa Halvdan Kvitbein. | Øysteinsen, Halvdan (I3587)
|
| 8844 | Gift med Margrete Nikolasdatter (død senest 1307), datter av godseier og lendmann Nikolas Petersson (død 1265). Bjarne var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge, og deltok i den nærmeste regjeringskretsen omkring kong Magnus Lagabøte og hans 2 sønner. I Eirik Magnussons regjeringstid (1280–1299) var han sammen med Audun Hugleiksson den fremste i kongens råd, men beholdt i motsetning til Audun sin stilling under Håkon 5 Magnusson. Bjarne kan være født omkring 1250 eller litt tidligere, og kunne som sønn av lendmannen Erling Ivarsson i Bjarkøy gjennom kvinneledd føre sin ætt tilbake til de navngjetne arnmødlingene. Etter faren overtok Bjarne det nordnorske Bjarkøy-godset, som da kan ha omfattet et godt tjuetall gårder. Senere fikk han hånd over Dønnes-godset på Helgeland. Den viktigste tilveksten til hans jordeiendommer kom likevel da han giftet seg med Margrete Nikolasdatter. Hun var enearving til arnmødlingenes Giske-gods, som den gang trolig omfattet et førtitall heleide gårder og en god del strøgods på Sunnmøre og i Romsdal og trolig var det største sammenhengende godskomplekset i Norge. Særlig på Bjarkøy, men også på Dønnes og Giske, var inntektene av fiske og sjøfangst viktige, og eierne søkte derfor å sette seg fast i det ekspanderende eksportsenteret i Bergen. Bjarne bygde selv Bjarnegard eller Nygard i Vågsbotn i Bergen. Etter hustruen overtok han 3/4 av Giske-ættens gamle bygård Fatten på Bryggen og makeskiftet til seg resten mot Bjarnegard. Med fotfeste i Bergen kunne han også lettere delta i den sentrale regjeringskretsen. Bjarne er først omtalt 1273, da han som lendmann deltok på riksmøtet i Bergen og medbeseglet kong Magnus' konkordat med den norske kirken. Hans senere KARRIERE som diplomat og forhandler tyder på at han i unge år hadde fått boklig opplæring og kanskje også studert utenlands. I samme retning peker den interessen han senere viste for den heroisk-romantiske oversettelseslitteraturen som det norske kongehuset fremmet fra Håkon Håkonssons dager. Fra sin sendeferd til Skottland 1286–87 tok han med seg tilbake en engelsk versjon av historien om Olif og Landres og fikk den oversatt til norrønt; den er bevart som en del av kompilasjonen Karlamagnús saga. Etter Magnus Lagabøtes død 1280 ble Bjarne Erlingsson sammen med Audun Hugleiksson den ledende i formynder- og rådskretsen omkring kong Eirik Magnusson. Han må ha deltatt i de innledende forhandlingene om Eiriks giftermål med den skotske kongsdatteren Margareta, og avla som leder av den norske delegasjonen ed i kongens navn på den ekteskapstraktaten som ble sluttet i Roxburgh 1281. Samtidig var han førende i den antikirkelige politikken som i begynnelsen av 1280-årene brøt med kong Magnus' linje. Det var trolig etter kong Eiriks bryllup i Bergen 1281 at han - i kongens herberge - kalte tilbake den myntretten Magnus hadde stadfestet for erkebiskopen, og på ting i Vågan i Lofoten forbød han bl.a. de utvidede tiendeytelsene kirken var innvilget av Magnus. For dette ble han personlig lyst i bann av erkebiskop Jon Raude og så sent som 1290–91 stevnet av erkebiskop Jørund for å gjøre bot. Han etterkom ikke stevningen, men må likevel senere være blitt forlikt med Jørund. Listen over Bjarnes virksomhet i kong Eiriks tjeneste er lang og imponerende. I 1280-årene hadde han stadig høyt betrodde oppdrag på kongens vegne, i første rekke som forhandler i utlandet. Han fortsatte å spille en viktig rolle i forbindelsene med Skottland og England, og drog 1284 sammen med broren Vidkunn til England for å fornye forbundet med den engelske kongen. Kanskje var det nå han fikk det gullbeltet av - den store Edvard - kongen av England, som han senere gav bort i sitt testament. Når han drog til Skottland 1286–1287, var det for å ivareta kongsdatteren jomfru Margaretas arveinteresser etter at morfaren, kong Alexander 3, var død. Etter hvert ble også forholdet til Danmark og de tyske hansabyene et virkefelt for Bjarne. I den spente situasjonen i 1285, da de vendiske sjøstedene blokkerte Norge i forbund med Danmark, drog Bjarne sammen med biskop Narve av Bergen for å søke forlik med den svenske og danske kongen og samtidig utnytte mulighetene til å få i gang forhandlinger med de tyske stedene. Og under leidangen mot Danmark 1289 ledet han sammen med den islandske biskop Arne en forhandlingsdelegasjon til København. Fra omkring 1290 ser det ut til at Bjarne som kongelig rådgiver kom i bakgrunnen for den mer spektakulære Audun Hugleiksson, som nå overtok føringen i det vestvendte diplomatiet. Fra 1294 og ut gjennom resten av Eirik Magnussons regjeringstid var Bjarne likevel tilbake i betrodde utenrikspolitiske oppdrag, dels som sendemann til England, og dels som forhandler i forholdet til Danmark. Samtidig hadde han som kongelig rådgiver innenrikspolitiske oppgaver, blant annet å MEGLE i striden mellom erkebiskop Jørund og hans domkapittel 1297. Han var til stede ved Eirik Magnussons dødsleie i Bergen 12. juli 1299, dagen før kongen gikk bort. Etter kong Eiriks død fortsatte Bjarne å tjene broren og etterfølgeren Håkon 5. Mens Audun Hugleiksson ble fengslet og henrettet, var Bjarne nå ikke bare den fremste i rang i den sentrale regjeringskretsen; han er også den baron som i Håkons regjeringstid blir hyppigst nevnt som rådgiver og i andre betydelige regjeringsoppdrag. Fortsatt kunne han dra i viktige sendeferder, som da han i Kolsätter i Sverige 1305 beseglet forliksavtalen mellom kong Birger Magnusson og hans hertuglige brødre, og da han 1312–13 var i Skottland og på Orknøyene og bl.a. fornyet Perth-traktaten av 1266 med den skotske kongen. Men det gikk lenger mellom de diplomatiske oppdragene enn tidligere, muligens fordi han var begynt å trekke på årene. Ved alle store og viktige avgjørelser i den hjemlige riksstyringen var han fortsatt en selvskreven deltaker, og det ser ut til at det ikke minst ble trukket på hans dyktighet og erfaring i utenrikspolitiske spørsmål. Men han fulgte neppe lenger kongen daglig i samme grad som han hadde gjort i deler av Eirik Magnussons regjeringstid. I stedet holdt han mye til i Bergen, der han spilte en fremtredende rolle i den stasjonære rådsavdelingen som tok form fra omkring 1303, med en overordnet og overvåkende funksjon i håndhevelsen av lov og rett. Bjarnes sendeferd til Skottland og Orknøyene 1312–1313 var hans siste store kongelige oppdrag. Med den fullførte han sitt fjerde tiår i sammenhengende kongstjeneste. De mange glimtene dokumentariske kilder gir av Bjarnes virksomhet, forteller ikke direkte om hans personlighet, men de summerer seg opp til et bilde av en mann som forente høy ætt og uvanlig rikdom med stor dyktighet, lojalitet og integritet i sitt virke på høyeste regjeringsnivå. Dette, sammen med den store politiske erfaringen han etter hvert satt inne med, forklarer at han aldri tapte tillit hos 3 så forskjellige konger som Magnus Lagabøte og hans 2 sønner. Etter sin død 7.juli 1313 ble Bjarne gravlagt i Kristkirken (Domkirken) i Trondheim, der han hadde valgt seg hvilested i sitt testament og der det er funnet et bruddstykke av det som trolig var hans gravstein. Ikke bare hans hustru, men også hans eneste sønn, Andres, var gått bort før ham. Til sjelehjelp for dem begge og seg selv skjenket han store gaver til kirker, klostre og hospitaler i landets viktigste byer og i de områdene der han hadde jordegods, og betenkte fremstående og nærstående personer med dronning Eufemia i spissen med kostelige gaver. Kildene er uklare på hvem han donerte gården Giske til; det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, som må ha dødd omtrent samtidig med han, eller hans svigerdatter Kristin Toresdatter. Den som videre kom til å arve det meste av hans store jordegods, var brorsønnen Vidkunn Erlingsson. Han skulle komme til å stå enda mer sentralt i den norske riksstyringen enn Bjarne selv hadde gjort. Kilder: RN bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som omtaler Bjarne Erlingsson i DN og andre kildeutgaver. Árna saga biskups, utg. av Þ. Hauksson, 1972. Isl.Ann. Íslenzkar Ártiðaskrár, utg. av J. Þorkelsson, 1893–96. Karlamagnús saga ok kappa hans, utg. av C. R. Unger, 1860. NFH del 4, bd. 1–2, 1858–59. G. Storm: Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884. E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923. K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972. A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980. A. Dybdahl: Bjarne Erlingssons testamente og Giskeættens jordegods, i HT, bd. 77, 1998. | Erlingsen på Bjarkøy, Bjarne (I5896)
|
| 8845 | Gift med Mats Poulen (Paus) ansattes som Fendrik ved Vesterlenske Regiment 9/11 1697, udn. til Løitnant 7/12 1700 og ansat ved Vesterl. Regiment som saadan 7/5 1701; udnævnt til Kaptein 23/12 1704 og overgik til lste Kompani ved Reserven i samme Regiment 24/6 1707. Kompanichef sammesteds 29/6 1711 og udgaar af Militærrullerne 23/4 1714 (vistnok ved sin Død). Hvor han forøvrigt boede, er endnu uopklaret. Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html | Poulsen Paus, Mats (I15669)
|
| 8846 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: / Living (F4005)
|
| 8847 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Birgit Schjølberg, "Nedrelid" (F342)
|
| 8848 | Gift og skilt, adopterte sin kones 3 sønner. | Family: Erik Martin / (F4006)
|
| 8849 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Jonas Hansen Lillienskiold / Sidsel Kaas (F6274)
|
| 8850 | Gift på Bakke gård ved Trondheim. Barn: 1. Agnethe Susanne Angell, født 23.desember 1774, død 25.april 1827. Sindssvag og sengeliggende i 16 år. Gift 2.gang 16.november 1777 med Lydia Hagerup, født 7.april 1754, død 3.mars 1814. Barn i Jonas' 2.ekteskap med Lydia Hagerup: 2. Lorentz Angell, født 11.august 1778, død 5.august 1860. Stiftsprost. 3. Jochum Hagerup Angell, født 1779, død samme året. 4. Jochum Hagerup Angell, født 4.september 1780, død 15.juli 1824. Prest Sneaasen. | Family: Jonas Lorentzen Angell / Agnetha Susanna Andersdatter Bernhoft, "Angell" (F3440)
|