Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 9,051 to 9,100 of 16,366
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 9051 | Gudfar var onkel Niels Lauritz Schøyen. | Schøyen, Sigrid (Sigri) (I6745)
|
| 9052 | Gudine (Godwin) var en anglosaksisk stormann. Han nevnes alt i 1018 som jarl av Wessex under Knud den Store av Danmark. Det kom imidlertid til åpen strid mellom Knud og Gudine i 1051. Han ble dømt til landflyktighet, men vendte tilbake allerede året etter og tiltvang seg atter sine jarledømmer. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 75. Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren),som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl - han var eldst - den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv. Han døde av slag ved kongens bord i 1053. Kilder: Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), s.245, 437, 462-464. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), s.345. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.558. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.84, 89. | Wulfnothsen av Wessex, Godwin (Gudine) (I3601)
|
| 9053 | Gudlaug ble gift først med Peder Larsen Dahl, som hun fikk 7 barn med: Lars, Ole, Marit, Gjertru, Anne, Margrethe og Anders. Peder døde 1865. | Family: Peder Larsen, "Dahl" / Golloug (Gudlaug) Olsdatter Moe, "Dahl" (F715)
|
| 9054 | Gudmor (frk. Emilie Zinow) ved dåpen til Marie, datter til kjøpmann i Strømsø Hans Conrad Hansen og hustru Ernstine Marie f. Møbius. | Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
|
| 9055 | Gudmor - enkemadame I: M: Thjomsaas - for lille Carl August født 30.oktober 1850. Dåpsbarnets foreldre var kjøbmand Zacharias Backer og hustru Adolphine Marie født Riddervold på Tangen. | Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
|
| 9056 | Gudmor - enkemadame Marie Tjomsaas - for lille Martine Henrikke født 9.oktober 1848. Foreldre til dåpsbarnet var kjøbmand Niels Martin Rosenberg og hustru Martine Henrikke født Hansen på Tangen. | Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
|
| 9057 | Gudmor frk. Emilie Zinow. | Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
|
| 9058 | Gudmor jomfru Jensine Thjomsaas for lille Carl født 17.juni 1852. Dåpsbarnets foreldre var handelsmand Johan Henrik Heffermehl og hustru Else født Larsen på Tangen. | Tjomsaas, Jensine Hermine Erika "Christiansen" (I2854)
|
| 9059 | Gudmor jomfru Jensine Thjomsaas for lille Halfdan Edvard født 17.mai 1853. Foreldre til dåpsbarnet var blokmager Hans Schaboe og hustru Kirstine Marie på Tangen. | Tjomsaas, Jensine Hermine Erika "Christiansen" (I2854)
|
| 9060 | Gudmor Jomfrue Jensine Tjomsaas for lille Carsten Tostrup Wensell, født 23.juni 1848. Døpt i Strømsø kirke. Foreldrene hans var cand.theol. Jens Herman Garmann og hustru Ida Andrea født Bergh på Strømsø. | Tjomsaas, Jensine Hermine Erika "Christiansen" (I2854)
|
| 9061 | Gudmor og gudfar var hans eldre søsken Maren og Johan Christen. | Gundersen Mørch, Gunder (I6782)
|
| 9062 | Gudmor pigen Jensine Thjomsaas for lille Jensine født 19.april 1849. Foreldre til dåpsbarnet var kjøpmand H.Kjerulf og hustru Fredrike Sophie Amalie født Gjersøe på Tangen. | Tjomsaas, Jensine Hermine Erika "Christiansen" (I2854)
|
| 9063 | Gudmor var Andree Florentin. | Gauthier, Francois Jean (I1026)
|
| 9064 | Gudmor var blant annet hans eldre søster Marthe, og gudfar var blant annet hans eldre fetter Carl Johannessen på Schøyen. | Jacobsen Schøyen, Jacob (I7600)
|
| 9065 | Gudmor var Dorthe Evensdatter på Schøyen. Faddere var også Marthe Jonsdatter, Johannes Jonsen, Even Jonsen og Amund Skaarer. | Jacobsdatter Schøyen, Marthe (I7593)
|
| 9066 | Gudmor var farmor Karen Lorentzen. | Lorentzen, Gunnar Fritjof (I512)
|
| 9067 | Gudmor var farmor Marthe Carlsdatter. | Carlsdatter Schøyen, Inger "Mørch" (I7009)
|
| 9068 | Gudmor var farmor Marthe Carlsdatter. | Carlsdatter Schøyen, Anne "Kent" (I6777)
|
| 9069 | Gudmor var hennes fars stemor Dorthe Evensdatter. | Jacobsdatter Schøyen, Anne (I7589)
|
| 9070 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1039)
|
| 9071 | Gudmor var Madame Marie-Antoinette Mugel, også kalt Toinon. | Gauthier, Elisabeth Marie (I1025)
|
| 9072 | Gudmor var Madeleine Godart. Eric-navnet er tatt etter oldemoren Erika Wilhelmine Hiorth Brinchmann. Eric ble da også født på samme dato som oldemoren døde, nemlig 29.oktober. | Gauthier, Eric Francois Joseph (I1056)
|
| 9073 | Gudmor var onkel Johan Christian Christiansen Laestes hustru Karen Elisabeth Eliæsdatter Holst. | Johannessen Hole, Jonas (I7391)
|
| 9074 | Gudmor var tante Berit Pedersdatter Schjelderup. | Nielsen Schjelderup, Anders (Andreas) (I8506)
|
| 9075 | Gudmor var tante Karen Axelsdatter på Tåsen. Hun var hustru til farens bror Jon Jonsen. | Jacobsen Schøyen, Jon (I7592)
|
| 9076 | Gudmor var tante Kirsten Hansdatter Næs. | Larsen, Søren (I11922)
|
| 9077 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5381)
|
| 9078 | Gudrid Fartegnsdatter var gift med en Anders som ikke er nærmere kjendt, men som sikkert liksom Fartegn Filippussøns andre svigersønner har været av jevnbyrdig ætt. Det kunde tænkes at han tilhørte en av de gamle adelsætter i Sogn, som Absalon Pederssøn omtaler (N.M.I) Anders og Gudrid hadde sønnen Jens Anderssøn, som vites at ha eiet meget jordegods, foruten Simling i Valdres, saaledes bl. a. Tandle i Lyster og Tjugum paa Balestrand. Om ham og hans efterslegt fives oplysninger i en serie gamle brev, som nu findes i de Heibergske samlinger paa Amble i Sogn (avskrifter i Riksarkivet). Det ældste brev, som er av særlig interesse for slegtens genealogi, skal her meddeles in extenso, tre av de øvrige i utdrag: Gammelt brev med opplysninger om Jens Anderssøn og hans etterslekt (Heibergske samlinger): 1. Wij Effterschrifne Lauris Hannsenn, Borgermester vdj Bergenn, Niels Bjørnsenn, Raaedmand, Mickell Iennsenn, Mogens Bugge, Iens Koch, Ienns Thonissenn och Iehann Andersen, Borgere wdj Bergenn, Kienndis och witherliigt giøre for alle met thett wort Offnne Breff alt Aar effter Guds byrdt 1592 denn 24 Junij ware wij Offuer enn wennlig forliigilse Mellom thuenne Brøder Sønner weid Naffnn Iens Samsonnsenn paa thend ene siide och Samsonn Nielsenn paa thennd Anndenn siide om enn Arff, som er faldenn Effter deris godefader weid Naffn Ienns Anndersenn, huis siell gud Naade, Och Efferdj Ienns Samsonsenn siiger nu Beklaged Att haffue mist sitt federnne goids vdj langsom tiid och ther paa Anuentt stoer och Megenn Omkost met Lannge Reiser og møgenn Rettergangh Och mere her Effter wille falde om sagen lenger skulle driiffuis til Rette epter Lougenn, Ther fore haffue the nu Begge giffuit thenom wdj enn vennliig och Endelig Contragt och forligelse wdj saa maade som her epther følger, først haffuer Samsonn Nielsen Opladit til sin Kiere frennde Ienns Samsonsenn thuo løpa leige wdj enn Iordt weed Naffnn Tanndlou, som ligenndis er wdj Goupne wdj Sogenn, som hanom Arffueliigen war tillfaldenn efter sinn fader Niels Iennssenn. Thisligiste, haffuer Samsonn Nielsenn fraa siig Anduordit thet Odils Breff, som ljuder paa forne Tanndlou, och til Ienns Samsonsenn, huilcke forschrefnne thuo løps leie Samsonn Nielssen haffuer nu met sinn egenn frij willig Affhenndt fraa sigh, sinn hustrue, Barnn Och Arffuinger och til hanns Kiere frennde Ienns Samsonsenn, hans Arffuinger och Effter Komere till Euigh egenn och Odill, Wigenn Kallit Aff Samsoinn Nielsenn eller nogenn hanns Effter Komere epther denne dagh wdj nogenn maade, meenn the Anndre thuo løps leie, som Iens Samsonsenn och hanns broder Samsonn Samsonnsenn til fornne Aatte vdi forschrefne Tanndlou och thenom vdi Arff wor tilfaldendenn til fornne epther deris fader Samsonn Ienssen, ere icke her wdj Beregnit. Sameledes ere the Och wdj wenligheid forligt och fordragnne Om huis Kosthold og thering som Ienns Samsonsenn met langsom Rettergang haffuer giort, Saa thet her met skall were och Bliffue enn Euigh døid och Afftallenn saeg for thenom Bode for føed och wfføed, wnndertaginndis Hues grunnder som er ligenndis wdj Byenn, som Ienns Nielsenn haffuer Bort soldt, thenom haffuer Ienns Samsonnsenn siig forbeholdit till widere Retterganng sinn Anpart der wdj att haffue och Bekommit Tiill Idermere vindisbiurd Trøcker wij wore Signetter her nedenn wnnder, Actum Bergen Anno die ut supra (syv segl) På baksiden staa: Samsinng Nielsens breff paa den forligelses maall, som er schied emellom hannom och Iens Samzzingsen Ao 92. 2. Forlik dat. Bergen 27 juni 1616, mellem Jens Samsonssøn paa Sandvik i Lyster paa den ene side, Niels Jenssøn paa Simling og Niels Samsonssøn paa Tjugum paa den anden, angaaende al den tvist som hadde været mellem deres forældre og mellem dem selv om deres odelsgods i Tjugum, Simling og andre gaarder. Jens Samsonssøn fraskriver sig nu for sig og sine arvinger enhver ret til Tjugum og Simling, som fremdeles skal tilhøre Niels Samsonssøn og Niels Jenssøn. Vidner var Søfren Christensen og Mikkel Pederssøn, borgere i Bergen. Lagmanden i Bergen Hans Glad har paategnet forliket, at da der allerede var faldt dom i saken paa lagtinget, fremkom partene med dette forlik, som han da konfirmerer. 3. Lagmandsdom, dat. Bergen 18 juni 1618, mellem Niels Samsonssøn paa Tjugum og Sjur Sjurssøn paa Hylland angaaende landskylden av Hylland, som Niels mente tilkom ham, da det var hans fars odel. Det oplyses at Niels' far Samson Nielssøn i 1568 hadde pantsat 2 pd. smør i denne gaard til Oluf Gunderssøn til Ytre Slinde1, men at dette pant senere var blit indløst igjen. Imidlertid hadde Oluf Gunderssøns sønnesøn Gunder Gunderssøn 1603 pantsat endel jordegods, deriblandt ogsaa noget i Hylland, til Mikkel Jenssøn, borgermester i Bergen, og Sjur hadde saa betalt landskyld til Mikkel og efter dennes død til enken Maren Gotskalksdatter. Ved en seksmandsdom, avsagt den 13 mars 1608, var Samson Nielssøn blitt tildømt landskylden, og denne dom blir nu stadfæstet av lagmanden. Han tilhørte en gammel adelsæt Oxefot i Sogn, Absalon Pederssøn omtaler i sin Norges Beskrivelse "de Oxeføddder paa Slinde som meget gammel norsk adel, men man har hittil ikke hat noget nærmere kjendskap til dem. En datter av Oluf Gunderssøn var gift med Lauritz Olufssøn paa Vonge, hvis søster Gyrvhild var gift med Torbjørn Gautessøn (Dal). En bror av Oluf Gunderssøn var farfar til Else Eriksdatter, gift med hr. Paul Mattsøn Alstrup, sogneprest til Kvinnherad, og til Birgitte Eriksdtr., gift med Jørgen Jørgenssøn. Ætten Oxefot gik i løpet av det 16de aarhundrede over i bondestand. Det samme var ogsaa tilfældet med to andre adelsætter i Sogn, Soop og Beyer, som dog ogsaa hadde repræsentanter i den geistlige stand. 4. Lagmand Hans Glad Kilder: Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 24-25. Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 26-27. | Family: Anders Amundsen / Gudfrid (Gurid/Gudriedt) Fartegnsdatter (F2942)
|
| 9079 | Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann, småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre. Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige. Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson. Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. I følge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken. En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip, sier sagaen. Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept. Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av god ætt slik som høvelig var, og at de fikk en sønn som het Harald. Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød... ...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen... Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda... Fra Snorre: Håkon den godes saga: ...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter... Fra Snorre: Eirikssønnenes saga: ...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang: Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet. Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon... ...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene: Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann... Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød (Eiriksson), at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken ; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød (Eiriksson) svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød (Eiriksson) seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød (Eiriksson) seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød (Eiriksson) hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds (Eiriksson) menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr. Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød (Bjørnsson) var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød (Bjørnsson) og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød (Bjørnsson) falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød (Eiriksson), bror sin. Nå la de under seg hele Viken. Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre. Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få. Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald... | Bjørnsen, Gudrød (I3398)
|
| 9080 | Gudrød den stormodige eller Veidekonge hadde ei kone som het Alvhild. Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei. Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. | Harald (I3749)
|
| 9081 | Gudrød den stormodige eller Veidekonge hadde ei kone som het Alvhild. Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei. Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. | Haraldsen, Gyrd (I3750)
|
| 9082 | Gudrød døde da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak. Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal. Stivlesunds beliggenhet kjennes ikke. | Halvdansen, Gudrød (I3585)
|
| 9083 | Guðrøðr Óláfsson (died 10 November 1187) was a twelfth-century ruler of the kingdoms of Dublin and the Isles. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles and Affraic, daughter of Fergus, Lord of Galloway. Throughout his career, Guðrøðr battled rival claimants to the throne, permanently losing about half of his realm to a rival dynasty in the process. Although dethroned for nearly a decade, Guðrøðr clawed his way back to regain control of a partitioned kingdom, and proceeded to project power into Ireland. Although originally opposed to the English invasion of Ireland, Guðrøðr adeptly recognised the English ascendancy in the Irish Sea region and aligned himself with the English. All later kings of the Crovan dynasty descended from Guðrøðr. In the last year of his father's reign, Guðrøðr was absent at the court of Ingi Haraldsson, King of Norway, forging closer ties with the Kingdom of Norway. When Óláfr was assassinated by rival members of the Crovan dynasty in 1153, Guðrøðr returned to the Isles, overthrew his usurping cousins, and seized the throne for himself. Guðrøðr evidently pursued a more aggressive policy than his father, and the following year appears to have lent military assistance to Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain in the latter's bid for the high-kingship of Ireland. Not long afterwards, Guðrøðr faced a dynastic challenge from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll, whose son, as a grandson of Óláfr, possessed a claim to the throne. Late in 1156, Guðrøðr and Somaile fought an inconclusive sea-battle and partitioned the kingdom of the Isles between them. Two years later Somairle stuck again and forced Guðrøðr from the Isles altogether. Guðrøðr appears to have spent his exile in the kingdoms of England and Scotland before journeying to Norway. In about 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing Norwegian civil wars at the final downfall of Ingi. Guðrøðr made his return to the Isles in 1164, in the aftermath of Somairle's defeat and death at the hands of the Scots. Although he regained the kingship itself, the territories ceded to Somairle in 1156 were retained by the latter's descendants. At some point in his career, Guðrøðr briefly held the kingship of Dublin. Although he was initially successful in fending off Muirchertach, the Dubliners eventually settled with the latter, and Guðrøðr returned to the Isles. This episode may have bearing on Guðrøðr's marriage to Findguala ingen Néill, Muirchertach's granddaughter. In 1170, Dublin fell to an Anglo-Irish alliance. The following year the ousted King of Dublin attempted to retake the town, and Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht attempted to dislodge the English from Dublin. In both cases, Guðrøðr appears to have provided military assistance against the English. In succeeding years, however, Guðrøðr aligned himself with one of the most powerful English conquerors, John de Courcy. Guðrøðr's assistance to John, who had married Guðrøðr's daughter, Affrica, may have played a critical role in John's successful conquest of the Kingdom of Ulaid. Guðrøðr died in 1187 and was succeeded by his eldest son, R?gnvaldr. Although Guðrøðr may have attempted to avert any succession disputes between his descendants, R?gnvaldr and his younger brother, Óláfr svarti, eventually fought each over the throne, and the resulting conflict carried on into later generations. Guðrøðr was a son of Óláfr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1153) and his wife Affraic ingen Fergusa. The men were members of the Crovan dynasty, a Norse-Gaelic kindred descended from Guðrøðr Crovan, King of Dublin and the Isles (died 1095). Following Guðrøðr Crovan's death in 1095, there is a period of uncertainty in the history of the Kingdom of the Isles. Although the latter's eldest son, Logmaðr, appears to have succeeded to the kingship, he was soon forced to content with factions supporting his younger brothers: Haraldr, and Óláfr. Although he successfully dealt with Haraldr, foreign powers from Ireland intruded into the Isles, and Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103) seized control of the kingdom. At some point, Óláfr was entrusted to the protection of Henry 1, King of England (died 1135), and spent his youth in England before his eventual restoration as King of the Isles in the second decade of the twelfth century. The thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr's mother, Affraic, was a daughter of Fergus, Lord of Galloway (died 1161). Several contemporary sources concerning Fergus' descendants suggest that he was married to an illegitimate daughter of Henry I, and that this woman was the mother of at least some of his offspring, including Affraic herself. Although the union between Guðrøðr's parents is not dated in contemporary sources, it appears to have been arranged in the 1130s or 1140s. The marital alliance forged between Óláfr and Fergus gave the Crovan dynasty valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús. The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown. Another alliance involving Óláfr was that with Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164). Perhaps at about 1140, during a period when the latter was an apparent dependant of David 1, King of Scotland (died 1153), Somairle married Ragnhildr, one of Óláfr's illegitimate daughters. There is reason to suspect that the alliance was an after effect of the Scottish Crown's advancing overlordship. The marriage itself had severe repercussions on the later history of the Isles, as it gave the Meic Somairle—the descendants of Somairle and Ragnhildr—a claim to the kingship through Ragnhildr's royal descent. In the words of the chronicle, the union was the cause of the collapse of the entire Kingdom of the Isles. Although the Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing king's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the Chronicle of Mann, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. According to Robert's Chronica, the kings of the Isles owed the kings of Norway a tribute of ten gold marks upon the accession of a new Norwegian king. This statement could indicate that Guðrøðr rendered Ingi such a payment upon his visit to the Norwegian court in 1152. The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles. For not only did David die late in May, but Óláfr himself was assassinated about a month later, on 29 June, whilst Guðrøðr was still absent in Norway. According to the chronicle, Óláfr had been confronted by three Dublin-based nephews—the Haraldssonar—the sons of his exiled brother, Haraldr. After hearing the demands of these men—that half of the kingdom should be handed over to them—a formal council was convened in which one of the Haraldssonar slew Óláfr himself. In the resulting aftermath, the chronicle relates that the Haraldssonar partitioned the island amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the men fortified themselves against forces loyal to Guðrøðr, the kingdom's legitimate heir, by launching a preemptive strike against his maternal grandfather, Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldssonar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Guðrøðr and his mother. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. According to the chronicle, he journeyed from Norway to Orkney, enstrengthened by Norwegian military support, and was unanimously acclaimed as king by the leading Islesmen. He is then stated to have continued on to Mann where he overcame his three kin-slaying cousins, putting one to death whilst blinding the other 2, and successfully secured the kingship for himself. Whether Guðrøðr succeeded to the throne in 1153 or 1154 is uncertain. The chronicle itself states that he overcame the Haraldssonar in the autumn following their coup. Guðrøðr's reliance upon Norwegian assistance, instead of support from his maternal-grandfather, could suggest that the attack upon Galloway was more successful than the compiler of the chronicle cared to admit. Additionally, the account of incessant inter-dynastic strife amongst the ruling family of Galloway, as recorded by the twelfth-century Vita Ailredi, suggests that Fergus may have struggled to maintain control of his lordship by the mid 1150s, and may also explain his failure to come to Guðrøðr's aid following Óláfr's death. Óláfr and Guðrøðr's turn to Ingi occurred at about the same time that Norwegian encroachment superseded roughly thirty years of Scottish influence in Orkney and Caithness, and could be evidence of a perceived wane in Scottish royal authority in the first years of the 1150s. In November 1153, following the death of David, Somairle seized the initiative and rose in revolt against the recently inaugurated Malcolm 4, King of Scotland (died 1165). The dynastic-challenges faced by Malcolm, and the ebb of Scottish influence in the Isles, may partly account for Guðrøðr's success in consolidating control of the kingdom, and may be perceptible in the seemingly more aggressive policy he pursued as king in comparison to his father. Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Cenél nEógain (died 1166) pressed forth to claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major conflict fought off the Inishowen coast, in what was perhaps one of the greatest naval battles of the twelfth century. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and the territories of Scotland. This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself. The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, the Chronicle of Mann reveals that Somairle precipitated a coup against Guðrøðr, specifying that Þorfinnr Óttarsson, one of the leading men of the Isles, produced Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Somairle's stratagem does not appear to have received unanimous support, however, as the chronicle specifies that the leading Islesmen were made to render pledges and surrender hostages unto him. Late in 1156, on the night of 5-6 January, Somairle and Guðrøðr finally clashed in a bloody but inconclusive sea-battle. According to the chronicle, Somairle's fleet numbered eighty ships, and when the fighting concluded, the men divided the Kingdom of the Isles between themselves. Although the precise partitioning is unrecorded and uncertain, the allotment of lands seemingly held by Somairle's descendants in the twelfth- and thirteenth centuries could be evidence that he and his son gained the southern-most islands of the Hebrides, whilst Guðrøðr retained the northern-most. Two years later the chronicle reveals that Somairle, with a fleet of fifty-three ships, attacked Mann and drove Guðrøðr from the kingship and into exile. According to the thirteenth-century Orkneyinga saga, the contemporary Orcadian warlord Sveinn Ásleifarson (died 1171?) had connections in the Isles, and overcame Somairle in battle at some point in the twelfth century. Although this source's account of Sveinn and Somairle is clearly somewhat garbled, it could be evidence that Sveinn aided Guðrøðr in his struggle against Somairle. Although the young Dubgall may well have been the nominal King of the Isles following Guðrøðr's final defeat, the chronicle makes it clear that it was Somairle who possessed the real power, and certain Irish source regarded Somairle as king by the end of his career. Why Somairle's son was selected in his place is uncertain; it may have been because Somairle himself was somehow an unacceptable candidate to the Islesmen, and that Ragnhildr's ancestry lent credibility to Dubgall that Somairle lacked himself. Contemporaneous sources reveal that, upon his expulsion, Guðrøðr attempted to garner royal support in England and Scotland. For example, the English Pipe rolls record that, in 1158, the sheriffs of Worcester and Gloucester received allowances for payments made to Guðrøðr for arms and equipment. Guðrøðr may have arrived in England by way of Wales. The English Crown's recent use of naval forces off the Gwynedd coast, as well as Guðrøðr's own familial links with the king himself, may account for the Guðrøðr's attempts to secure English assistance. Whatever the case, Guðrøðr was unable to gain Henry 2's help, and the latter proceeded to busy himself in Normandy. Guðrøðr next appears on record in Scotland, the following year, when he witnessed a charter of Malcolm to Kelso Abbey. The fact that the Scottish Crown had faced opposition from Somairle in 1153 could suggest that Malcolm was sympathetic to Guðrøðr's plight. Although the latter was certainly honourably treated by the Scots, as revealed by his prominent place amongst the charter's other witnesses, he was evidently unable to secure military support against Somairle. It is uncertain why Guðrøðr did not turn to his grandfather, Fergus, for aid. One possibility is that the defeat of the Gallovidian fleet in 1154 severely weakened the latter's position in Galloway. In fact, there is evidence to suggest that Galloway endured a bitter power struggle later that decade. According to the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, Malcolm overcame certain - confederate enemies - in Galloway in 1160. Although the exact identities of these opponents are unknown, it is possible that this source documents a Scottish victory over an alliance between Somairle and Fergus. Before the end of the year, Fergus retired to Holyrood Abbey, and Somairle came into the king's peace. Although the concordat between the Scottish Crown and Somairle may have taken place after the Malcolm's subjugation of Somairle and Fergus, an alternate possibility is that the agreement was concluded in the context of Somairle having aided the Scots in their overthrow of Fergus. Somairle's deal with Scottish Crown may also have been undertaken not only in an effort to ensure that his own authority in the Isles was recognised by Malcolm, but to limit any chance of Guðrøðr receiving future royal support from the Scots. Having failed to secure substantial support in England and Scotland, Guðrøðr appears to have turned to Ingi, his nominal Norwegian overlord. In late 1160 or early 1161, Guðrøðr distinguished himself in the ongoing civil war in the Norwegian realm, as evidenced by Hákonar saga herðibreiðs within the thirteenth-century saga-compilation Heimskringla. The fact that the Icelandic Annals allege that Guðrøðr assumed the kingship of the Isles in 1160 could be evidence that, whilst in Norway, Ingi formally recognised Guðrøðr as king in a public ceremony. There is reason to suspect that Guðrøðr's support of Ingi may have been undertaken in the context of fulfilling military obligations as a vassal. Be that as it may, Hákonar saga herðibreiðs reveals that Guðrøðr played an important part in Ingi's final downfall in battle at Oslo in 1161. Up until 1155, Ingi had shared the kingship with his brothers Sigurðr (died 1155) and Eysteinn (died 1157). With both of these brothers dead by 1157, Ingi was forced to contend with Hákon Sigurðarson (died 1162), who had been elected to the kingship within the year. In regard to Guðrøðr himself, the saga relates that during this final battle against Hákon, Guðrøðr, at the head of fifteen-hundred men, went over to Hákon's side. Guðrøðr's decision to abandon his embattled overlord tipped the scales in favour of Hákon, and directly contributed to Ingi's defeat and death. The young Magnús Erlingsson (died 1184) was elected king after Ingi's death, and following the fall of Hákon, was crowned king in 1163-1164. It is likely that Guðrøðr was present at Magnús Erlingsson's coronation, and possible that Guðrøðr rendered homage to him as well. Somairle was slain in an unsuccessful invasion of mainland Scotland in 1164. The declaration in the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster, of Somairle's forces being drawn from Argyll, Kintyre, Dublin, and the Isles, reveals the climax of Somairle's authority and further confirms his usurpation of power from Guðrøðr. Despite the record preserved by the Icelandic Annals—that Guðrøðr regained the kingship of the Isles in 1160—it appears that Guðrøðr made his actual return to the region after Somairle's fall. Although it is possible that Dubgall was able to secure power following his father's demise, it is evident from the Chronicle of Mann that the kingship was seized by Guðrøðr's brother, R?gnvaldr (fl. 1164), before the end of the year. Almost immediately afterwards, Guðrøðr is said by the same source to have arrived on Mann, ruthlessly overpowered his brother, and regained the kingship once and for all. Upon Guðrøðr's reestablishment in the Isles, the realm was partitioned between two closely related rival kindreds: the Meic Somairle and Crovan dynasty. In an entry dated 1172, the chronicle states that Mann was invaded by a certain Ragnall mac Echmarcacha, a man who slaughtered a force of Manx coast-watchers before being slain himself in a later engagement on the island. Although the chronicle claims that Ragnall was of - royal stock - his identity is otherwise uncertain. One possibility is that this man's final adventure was somehow related to the dramatic fall of Norse-Gaelic Dublin in the preceding years. He could have possessed a connection with the former rulers of the town, as a distant relative of Echmarcach mac Ragnaill, King of Dublin and the Isles (died 1064-1065). Another possibility is that the attack was somehow related to events in northern Ireland, where the Meic Lochlainn lost hold of the Cenél nEógan kingship to Áed Méith. In fact, it is possible that the invader himself was a member of the Uí Catháin, a branch of the Uí Néill who were opponents of John de Courcy (died c. 1219), Guðrøðr's English ally and son-in-law. | Olafsen, Gudrød "Godred 4" (I15709)
|
| 9084 | Gudrøds kvinne var en arving til Islay, som er en øy i Hebridene. | Family: Gudrød Eiriksen / Heirw av Islay (F6144)
|
| 9085 | Guisnes, Picardy. | av Guisnes, Hawise (I12191)
|
| 9086 | Gulbrand fikk skjøte på Askvik av faren Ole 17.mai 1813 for 3.000 riksdaler. I 1850 ble gården delt mellom sønnene Ole (nordre del) og Christen (søndre del). | Olsen Askvig, Gulbrand (I24421)
|
| 9087 | Gulbrand hadde det tøft på gården, og mistet gården på grunn av tvangsauksjon etc i 1844-1846. Sønnen Gunder overtok en del av Nordre Halmrast, og bodde her fremdeles i 1865 med sin egen familie, samt foreldrene Gulbrand og Gunhild. | Gundersen Halmrast, Gulbrand (I24525)
|
| 9088 | Gulbrand Rosenberg drev fra ca. 1801 gården Torstvedt for enken Anna Sofie Strøm. Hedrum, Larvik under folketellingen 1801: Huusbond, Timmerfoged og bruger gaard var Gulbran Paulssen Rosenberg, 30 år. Hans kone, Fredericha Johanesdatter, 28 år. Bege i 1te ægteskab. Deres børen: Johan Friderich Gulbranssen, 1 år. Maria Paueline Gulbransdtr., 4 år. Boelete Fridericha Gulbransdtr., 3 år. Dessuten Tienere: Totsen Erichsen, 44 år, ugivt. Daniel Iversen, 28 år. Anbiør Olsdtr., 50 år. Elisabet Erichsdtr., 30 år. Christine Torsdtr., 21 år. Enke efter 2det ægteskab, Ane Sophie Anders Datter Strøm, 77 år. Ophold af gaarden. I 1805 flytter Gulbrand med familien til Nordby, som han fikk bygsel for. | Poulsen Rosenberg, Gulbrand (I3819)
|
| 9089 | Gulbrand var gårdbruker, oppsitter og husmann. De bodde på Ingeborgerud, gnr.124, i Nes på Romerike. Familien kom i 1739 til gården Ingeborgerud, og overtok der driften av halvparten av gårdsbruket. Gulbrand drev denne gårdsparten til slutten av 1750-årene. Da flyttet familien til husmannsplassen Haugen under samme gård. Her bodde de frem til ca.1770. | Andersen Hjellum, Gulbrand "Ingeborgrud" (I15574)
|
| 9090 | Guldager, Poulstrup, Vrejlev, Børglum, Hjørring, Vrå. | Coucheron, Anne Marie "Stagsted" (I13519)
|
| 9091 | Guldager, Vrejlev. | Pedersdatter Stagsted, Dorthe (I13532)
|
| 9092 | Guldager. | Jensen, Jens Laurits (I13552)
|
| 9093 | Gullbryllupsfeiring hos Martin og Johanne beskrives i brev fra deres niese Aasta Aune til hennes søster Ruth Lorentzen i Chicago: Ja nu har vi feiret guldbryllup og det var riktig vellykket.. Aasta forteller at hun og søstrene Kirsten Eide og Ingeleiv Johnsen hadde spist middag hos Ingeleiv, før de gikk ned til jubilantene, kl.4.. De hadde ventet på os og hadde deilig kaffe ferdig. Varda og Hjelde og Aagot Israelsen kom like efter. Med seg til gullbryllupsfesten hadde Aasta med seg tårnkake som hun, Kirsten og Ingeleiv hadde pyntet med gullblader og små flagg. Aasta beskriver jubileumsfesten denne ettermiddagen slik: Om formiddagen hadde det vært flere vissitter av hendes trosfeller, heldigvis da så vi hadde det så festlig om eftermiddagen. Ingeleiv var optrekt og de lo så de gråt alle. like til guldbruden. Øistein læste op alle telegramene og brevet dit. Efter kaffen var det frukt av all slags. De hadde fått en veldig pyntet fruktkurv fra Aagot og Carl samt 3 sækker koks. Turid er nu nemlig på en fruktbutik. De kom alle 3 først kl 8.. En brordatter av tante Johane og Justs kone vartet opp. Til aftens fikk vi skårne smørbrød og sjokolade. Jeg har aldrig trodd at tante Johane kunde le, men Ingeleiv fikk hende til.. for det ene lattersalven avløste den andre fort vekk. Adolf og Øistein har vist ikke hat det så morsomt på lenge.. Hjelde forsøkte i det lengste og holde på alvoret, men han lo så han ristet. Ja det må sies, at det var et meget vellykket selskap og brudeparet var så fornøiet. Gaver og telegrammer nevnes: Kirsten hadde med 5 kr.. samt en blomsterbuket fra Ingeleiv.. De fikk 14-15 telegramer, en pengegave fra pinsemenigheten 10 kr fra onkel Johan.. Det kom telegram fra Inger i Oslo. Fra Ruth Lorentzen i Chicago fikk jubilantene brev med hilsen til dem og penger (daler). De blev så glade over brevet og indholdet fra dig.. Onkel Martin var så bevæget, da det blev oplæst og jeg så hvor ansigtene lyste op efterhvert som du nævnte dem alle i brevet fra Ingers lille gutt. Da smilte Adolf.. og til Justs kone da du spurte efter dem.. Aa- kom det fra hende, da du spurgte efter hendes lille gutt. Alle var inde da han læste op. Ja du blev prist i høie toner av store og små. Alle var de og læste brevet dit efterpå. | Family: Martin Karelius Hugaas / Johanne Petrine Endresdatter Sporstøl, "Hugaas" (F695)
|
| 9094 | Gulle-Rauan, eller Rauan, kalt Rolighet etter 1771. Etter underbruk av dette, Kjøndal, ble solgt til Paoul Rosenberg i 1801 for 700 daler. Selgeren var Kristoffer Olsen Skuggedal. Etter Pouls død i 1809 kom sønnen Gulbrand inn som eier. | Johannesen Rosenberg, Poul (Paul) (I3824)
|
| 9095 | Gullov Mogensdatter og lensmann Jens Pedersson (f.omkring 1540, d.før 1583) gift etter 1566. Barn: Peder Jensson, f.omkring 1570, d.før 28.desember 1647 i Hackås (1646?). Lensmann. Sigrid Jensdatter (Skanke), f.omkring 1575. Karin, f.ca.1577. Hustru Karin, levde som enke i - Biugnen - i 1628. Gullov, f.ca.1579. Hustru Gullov, levde i 1628. Elisabet, f.ca.1581. Hustru Elisabet, gift med Mogens Pedersen Herdalinus, død 1659. Maren, f.ca.1582. Hustru Maren, gift med Daniel Rasmusen, borgmester i Trondheim. Nils i Östnär og Bleke, kjent i 1623. Dertil en ukjent datter. Kilder: Leonard Bygdén: Härnösands Stifts Herdaminne, Bind III, side 210. Bertil Hasselberg: Supplement til Leonard Bygdéns bok i Forum theologicum XXI (1964), side 186. Roger de Robelin: Skanke ätten, side 38. | Family: Jens Pedersen Skancke / Gullov (Gullog) Mogensdatter, "Skancke" / "Blix" (F1158)
|
| 9096 | Gullov var muligens datter til kapellan Mogens Jussesson i Oviken eller Mogens Joensson i Faxnelden og Elisabet Eriksdatter. Elisabets farmor var Ingrid Jensdatter (Skanke). | Mogensdatter, Gullov (Gullog) "Skancke" / "Blix" (I1920)
|
| 9097 | Gullovs og hennes andre manns gravsteiner, som ligger øst for den gamle kirkens våpenhus, ble funnet overvokst med jord av prosten Henning Tideman ifølge en kirkeboksanførsel. Innskriftene var følgende: MEMENTO MORI. / HER HVILER ERLIG FIIN OC GVD / FRYCTIG MATRONA GVLOF / MOGNS DATTER S / HER LAVRIS / HUSTRV I RÖDEN, SOM HENSOFNE / DE SALIG I HERREN DEN 7 DECEMBR. / ANNO CHRISTI 1629. / PARCO NULLI. / HODIE MIHI CRAS TIBI / HER LIGGER BEGRAVEN HE / DERLIG OC VELLERDE MAND / HER LAVRIS MOGNSSÖN / FORDVM PASTOR I RÖDEN / SOM DÖDE SALIG I HERREN / DEN 21 JVNII ANNO DOMINI / 1621. Kilder: Leonard Bygdén: Härnösands Stifts Herdaminne, Bind III, s.210. Bertil Hasselberg: Supplement til Leonard Bygdéns bok i Forum theologicum XXI (1964), s.186. Roger de Robelin: Skanke ätten, s.38. | Mogensen Blix, Lauritz (I8962)
|
| 9098 | Gullovs og hennes andre manns gravsteiner, som ligger øst for den gamle kirkens våpenhus, ble funnet overvokst med jord av prosten Henning Tideman ifølge en kirkeboksanførsel. Innskriftene var følgende: MEMENTO MORI. / HER HVILER ERLIG FIIN OC GVD / FRYCTIG MATRONA GVLOF / MOGNS DATTER S / HER LAVRIS / HUSTRV I RÖDEN, SOM HENSOFNE / DE SALIG I HERREN DEN 7 DECEMBR. / ANNO CHRISTI 1629. / PARCO NULLI. / HODIE MIHI CRAS TIBI / HER LIGGER BEGRAVEN HE / DERLIG OC VELLERDE MAND / HER LAVRIS MOGNSSÖN / FORDVM PASTOR I RÖDEN / SOM DÖDE SALIG I HERREN / DEN 21 JVNII ANNO DOMINI / 1621. Kilder: Leonard Bygdén: Härnösands Stifts Herdaminne, Bind III, s.210. Bertil Hasselberg: Supplement til Leonard Bygdéns bok i Forum theologicum XXI (1964), s.186. Roger de Robelin: Skanke ätten, s.38. | Mogensdatter, Gullov (Gullog) "Skancke" / "Blix" (I1920)
|
| 9099 | Gulseth. | Ellefsen Gulseth, Andreas (I7414)
|
| 9100 | Gunder ble eier av Østby ved ekteskap i 1784 med enken Maren Jørgensdatter, som har utløst den ved skifte etter mann Poul Rødder. I 1786 ble gården overtatt av Christian Erichsen for 1.432 riksdaler. For å si noe om gården, så hadde Østby både i 1723 og i 1801 2 hester, 10 kuer og ungfe, samt noen sauer på gården. Avlinger var korn, høy og poteter. Hele det gamle gårdsarealet er temmelig flatt areal. Høyden over havet varierer mellom 70 og 95 meter. Arealet strakte seg vesentlig østover fra den gamle Kongevei. Innmarken konsentrert og samlet omkring tunet til Follo Folkehøyskole. Østby grenset i nord til Nordby, i øst til Grøstadskogen, i sør til Sundby og til vest til Dehli. | Kiøstelsen Roverstad, Gunder "Østbye" / "Mørch/Mørk" (I6122)
|