Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 9,351 to 9,400 of 16,366
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 9351 | Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke. Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner. Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen. De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme. For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme. Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett). | Ormsen, Erling (I4481)
|
| 9352 | Han var med når København ble beleiret av svenskekongen Carl Gustav. | Jørgensen Schjelderup, Peder (I2741)
|
| 9353 | Han var muligens sønnen eller svigersønnen til Marcomer. Bare historikerne Prosper av Aquitaine og Martin Bouquet nevner hans styre, selv om han muligens er mer en legendarisk person enn en historisk person. I 420 skal han ha ledet sitt folk over Rhinen vestover. Denne forflytningen separerte hans folk fra majoriteten av de ripariske frankerne som hadde slått seg ned nær Köln. Pharamond ble etterhvert etterfulgt av sin sønn Clodio. Hans kone var Argotta. | av Franken, Pharamond (I12052)
|
| 9354 | Han var oberst og kommandant på den norsk-okkuperte Carlsten festning i Marstrand i Bohuslän under Gyldenløvefeiden 1675-1679. Oberst Willem Coucheron ble overkommandant for de nyerobrede festningsverkene. Den 4.oktober 1677 beskriver Coucheron garnisonen i Marstrand slik: Stab Oberst Coucheron Underkommandant Oberstlt. Tritzschler Oberstlt. de la Ross Oberst Coucherons Rgt.: Majorens Komp. Joen Svendsens Komp. Müllers Komp. Parsles Komp. Vesterlehnske Rgt.: Kapt. Buddes Komp. Oberstlt.s Komp. Hybberts Komp. Schløssers Komp. Bergenhusiske Rgt.: Silbernagels Komp. Ammunitions- og Proviantforvalter: Oluf Olufsen Schjøtt Rgts.auditør: Salgaard Rgts.adjutant: Jost Junghans Oberst Coucherons Rgt. á 100 Menige Vesterlehnske Rgt. á 150 Menige Silbernagels Komp. á 100 Menige Artilleribetjente: 1 Kapt., 1 Lt., 1 Stykjunker, 14 Konstabler, 23 Haandlangere, 1 Lademager, 1 Smed, 1 Dreier Marstrand, 4.Okt.1677 Kilde: I.Gulowsen: Gyldenløvefeiden 1675-1679, Videnskapsakademiet i Oslo. Skrifter II (Christiania, 1906), s.141. Marstrand og Bohuslän forble i dansk-norske hender inntil freden i Lund av oktober 1679. I Coucherons stab. Det kan som se ut til at Ahasverus de Créqui var med ved Uddevalla-slaget i august. Det som er sikkert, er at han er tilbake i Marstrand 4.oktober 1677, da han er nevnt i Coucherons stab idet hæren skal gå i vinerkvarter. Etter seirene ved Marstrand og Uddevalla rykket Gyldenløve mot Båhus, men det danske angrepet fra Skåne mot Göteborg måtte oppgis og Gyldenløve måtte avslutte beleiringen av Båhus. De trakk seg et stykke nordover, og en del av Hæren ble lagt i vinterkvarter i Bohuslän mens avdelinger som var rekruttert fra grensestrøkene fikk dra hjem til legdene for vinteren. Oberst Wyllem Coucheron blir overkommandant for de nyerobrede festningsverkene. Ahasverus de Créqui er nr 3 i kommandorekken, og omtales av Coucheron som oberstløytnant de la Ross. Ved utgangen av året 1677 var de norske styrkene i Bohuslän forlagt slik: Bergenhus Rgt. var desember trukket tilbake til den nordlige del av Viken (1 komp), dels til Uddevalla som festningsbesetning (1 komp), og dels til bygdene omkring Halden. I Marstrand sto 4 av Coucherons kompanier, og 4 kompanier fra Vesterlenske Rgt. På Orust: 1. Trondhjemske Infanteriregiment., og ved Uddevalla 1 kompani 'Fyrrørere' (artillerister). Drøye 3 måneder etter at Coucheron beskrev garnisonen på Carlsten, dør Ahasverus de Créqui 15.januar, i sitt 61. leveår, i et Marstrand som var holdt av norsk-danske styrker helt frem til 1679. Coucheron var kommandant ved festingen fram til freden i 1679. | Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
|
| 9355 | Han var oberstløitnant ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiment, og sjef for Ringsakerske kompani fra 8.mars 1723 (fra 1728 kalt Nordenfjeldske hedemarkske kompani). Han bodde da på gården Staff i Hedmark. | Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
|
| 9356 | Han var også ombudsmann for Erlend Eindridesson (Losna-ætten). Han nevnes også i 1421. Det er 2 gårder Øye i Hjelmeland, hvor en av disse vel kan ha vært Samsons setegård. Nok en mulighet finnes, i Jonstad finnes også en gård Øye, ikke så langt fra Augastad. Det som taler for det siste er at denne Øye i Augastad var eid av Korskirken i Bergen på 1500- og 1600-tallet. Denne skal visstnok ha vært eid av etterkommere til Anne Fartegnsdatter. Det at Samson fra omkring 1440 og noen år framover var kongens ombudsmann i Ryfylke, sammenholdt med at han eide jord på Lista, har gjort at hans bosted har vært antatt å ligge i Ryfylke. | Filippusen på Øye, Samson (I347)
|
| 9357 | Han var okse og hestepranger. Diderich var ikke et helt almindeligt navn på den tid og hans efternavn havde flere stavemåder i de forskellige regnskaber, men han kan alligevel identificeres i Gottorp regnskaberne den 18.juli 1497 med 12 heste, den 26.maj 1498 med 14 heste og allerede i 1491 med 17 heste. Også ved Ribemarkedet i 1503 og 1504 havde han heste med. Hans handel må havde været nært knyttet til Ålborg, for han blev optaget i 1499 i byens fornemme købmandsgilde Papegøjegildet eller Guds legemes lav. Diderich Lambertsen var uden tvivl Vendsyssels største hestepranger i 1490-årene og efter 1500 begyndte han tillige med oksehandel, som tidens andre hestehandlere gjorde det, men efter 1505 hørers der ikke mere til ham. Han må vel på det tidspunkt have været 50 år, så enten kan han være død, eller trukket sig ud af den hårde prangertilværelse. | Lambertsen, Didrik (I15229)
|
| 9358 | Han var opkaldt efter sin farfar hesteprangeren fra Vendsyssel. Han blev borger og medlem af Guds legemes lav i Aalborg i 1537. Han må hurtigt have tjent sig op som købmand, siden han kunne have folk i sin tjeneste. I 1552 blev Thames Persen borger og året efter gildebroder, om ham står der at han tjente Dyrick, og i 1562 blev Niels Persen Stinger gildebroder og året efter borger i Aalborg, han tjente Dirich Lambrizssøn. Klitgård omtaler Diderich Lambertsen blandt byens virkelige storkøbmænd, og den kendsgerning, at hans dødsdag 18.juli 1562 har fundet optagelse i nogle årbogsoptegnelser, der tillige med store verdensbegivenheder der ganske vist også har stof med en vis tilknytning til Aalborg-Viborg kanten, vidner dog om at han ikke har været anset for en ganske almindelig Ålborgenser. I slutningen af 1550-årene kommer der for alvor gang i Diderich Lambertsens oksehandel, det er nu med tal 1.100-1.300 dyr og når derved op på linie med de allerstørste jyske oksehandler som Jens Sørensen Lyne og Søren Jacobsen Stage fra Ribe, samt Christoffer Skaaning fra Horsens. I hans stor købmandsgård husede han kongens krigsfolk og heste og modtog i 1558 af rentemester Eskild Oxe det største beløb i Aalborg for øl, vin og fortæring. Han havde også sejlads på Holland. Han døde 1562 og det første år efter Diderichs død fører enken Berete også oksehandlen videre, men fra 1564 overtages den af sønnen, mens enken varetager købmandshandlen. | Lambertsen, Didrich (I15225)
|
| 9359 | Han var residerende pastor, hvor han i 1720 sees ilignet å svare krigsstyr med 150 riksdaler. | Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
|
| 9360 | Han var sokneprest i Melhus i 1665, men helt sikkert NÅR han ble sokneprest er ikke funnet, men det må ha vært mellom 1661 og 1665. I Melhus kirke fandtes en gang et epitafium som angiveligt viser en præstefamilie; en sognepræst og hans to hustruer, 4 sønner (2 verdsligt og 2 geistligt uddannet ? - baseret på deres krave) og 4 døttre hvorav en af døttrene skiller sigud (ikke samme krave som de tre andre - hvad betyder det). Simon Ellefsens personlige vurdering er at epitafiet viser sognepræst i Melhus Oluf Mentzen (o.1636-1693), hans 2 hustruer, Hille Andersdatter (død1676) og Riborg Meyer. 6 børn er kendt: 2 sønner der begge blev sognepræster og 4 døttre hvoraf een giftet sig med en sognepræst. Det skal i den forbindelse nævnes at Leiv Skjerve har en anden opfattelse af epitafiet: Gerhard Schønning: Reise giennem en deel av Norge 1773-1775. Bind II, side 231. Besøk i Melhus kirke: Ved den søndre side af Indgangen til Choret, staar et Epitaphium som Karen, Anders Helkands, har ladet sætte, over sine Forældre og Børn. Dette Epitafium hang i gammelkirka i Melhus, men blev ikke flyttet over til nykirka, da den gamle middelalderkirka blev revet i 1890. Eldre folk i bygdaviste å fortelle at det hadde hengt ei tavle på veggen i gammelkirka, men i nykirka var den ikke kommet og mange tenkte på hvor den var havnet. Bare noen få visste at den var satt unda på - Søndre Melhuus gård. Her stod tavla til 1899. Nord for Melhus, på den andre siden av Trondheimsfjorden ligger Leksvik med sin Middelalderkirke fra 1667. Den var under reparasjon og oppussing i1850-årene, hvorved en gammel altertavle blev revet ut. På alterbordet ble satt et kors som stod nakent og rett mot en bakenforliggende dør motsakristiet. Sogneprest Lars Wormdahl mente i 1899 at en ny altertavle burde anskaffes. Han tok dette op med sogneprest Ulstad i Melhus, som mente at det vilde bli svært dyrt med ei ny altertavle og anførte: Derimod har vi i Melhus en noget mindre og fuldkommen saa, ja mere smagfuld Altertavle staaende. Hvilken Kirke den har tilhørt, ved jeg ikke. Men den maatte dog vel tillades overladt til eder, naar der søges derom, og den kunde sikkert blive smuk naar den i Lighed med vor i Melhus og Alstadhaug Menigheds i Skogn blev hvidlakeret med rigt forgyldte Zirater. Da man i Leksvik fikk høre fra sognepresten i Melhus at denne tavle var flyttet ut av en gammel kirke dersteds og at den kunde fåes tilkjøps for 200 kroner blev det besluttet at man skulde skaffe seg denne. Tavla fra Melhus kom så til Leksvik. Den vakte litt forbauselse for den gikk ned i spiss, og midt i spissen en medaljong med nesten uleselig skrift. Tavla kunde derfor ikke stå, den måtte henges. Den hadde to billedfelter. Øverst var det et med engelen ved Jesu tomme grav. Hovedfeltet var et maleri av den Korsfestede med en familje i 1600-tallsdrakter stående ved foten. Selve treskurden var meget god, og stafferingen hadde vakre, men noe slitte farver. Familjen bestod av en mann i fornem borgerlig drakt med 4 sønner og en kvinne med 4 døtre og tydeligvis sin mor ved siden av seg. Sognepresten i Leksvik blev meget skuffet over handelen da han blev klar over at det ikke var en altertavlede hadde kjøpt, men en minnetavle, som hadde hengt på en vegg. Familjebildet blev tatt ut av rammen og erstattet med et nattverdsbilde fra den gamle tavla. Foten ble fyldt ut så tavla kunde stå på alteret. Den blev kvitmalt med gyldne sirater. Dette var i 1900. Ved kirkerestaureringen i 1952 viste det seg, etter at overmalingen av tavla med kvitt og guld var fjernet, at de gamle barokkfarvene var godt bevart. Da overmalingen var fjernet fra medaljongen i nederste felt, kom den gamle nesten utviskede innskriften frem igjen: Denne Taffle Haffuer Er: Qinde Karen Anders Helkandts Ladit Opsætte Gud til ære Kierken Til Prydelse Och Hendis S. Forældre Och Søsgende Som Her er Begraffuet Til Ihukommelse (Er = erlige, S = Salige). Dette var altså den tavle som borgermester Anders Helkands hustru Karen Hansdatter lot sette opp i Melhus kirke. Far hennes var fogd over Orkdal og Guldal og bodde på Øye i Melhus. Han het Hans Lauritzen og kona Anne Ludvigsdatter. Innskriften står på altertavla i Leksvik den dag i dag (1999). Historien om det utskiftede maleri av fogdefamiljen fra 1900 til ca 1930 er ukjent, men omkring 1930 ble det innlevert til fotograf Schrøder i Trondheim. Her ble det stående uavhentet ca 20 år og så av Schrøder innbrakt til Vitenskapsmuseet i Trondheim i 1950. Her blev det plasert i Kirkehistorisk avdeling med etiketten: Ukjent prest fra Melhus. Ifølge Vitenskapmuseet, antikvarisk avdeling: Tilvekst 1950, side 125, sak 16923 heter det: Epitafium malt på tre, med billede av ukjent prest med familje. I bakgrunnen den korsfestede Frelser, i forgrunnen til venstre presten selv, en middelaldrende mann med lyst hår og skjegg. Hendene er lagt mot hverandre og strukket frem i bønn. I forgrunnen til høire to kvinneskikkelser som må representere hans to hustruer, begge ens kledt med hodelin, krave og drakt som var vanlig i senere del av 1600-tallet. Den ene kvinnen synes å være eldre og kunne antas å være enken efter embedets tidligere innehaver. Den yngre synes å være mor til barna, ialt 8, fire sønner som kneler foran faren, fire døtre som kneler foran de to prestefruer, alle med hendene samlet i bønn. Prestens ansikt er det eneste som kan sies å ha karakteren av portrett, gjengitt med karakteristiske trekk, men forøvrig viser framstillingen av personene liten kunstnerisk evne. Langs kantene, hvor det vel opprinnelig har vært en ramme, mangler bemalingen i en bredde av 4-5 cm, Treplaten som er sammensatt av tre omtrent jevnstore bord, er 70 x 89 cm. Innbrakt fra fotograf Schrøders forretning (i 1950), hvor den har vært oppbevart i 18-20 år (d.v.s. fra ca 1930). Den blev i sin tid innlevert av en byggmester Günther, som senere er avgått ved døden. På baksiden er med blyant skrevet Epitafium fra Melhus. Ifølge meddelelse fra sognepresten i Leksvik 14/3-51 ble epitafiet med den alterliknende ramme i sin tid innkjøpt til Leksvik kirke fra Melhus. Rammen ble satt opp som altertavle i Leksvik kirke, men selve epitafimaleriet ble tatt ut og erstattet med et alterbilde. Det er dette epitafimaleri som er kommet i Museets besiddelse, mens resten av epitafiet fremdeles anvendes som altertavle i Leksvik kirke. Så langt sitat fra Antikvarisk avdelings tilvekst 1950. Jeg lot i 1997 altertavlen i Leksvik kirke fotografere, og med noen hjelp fjernet nadverdsbildet og erstattet det med det opprinnelige maleri av fogden og hans familje. Dertil har jeg latt epitafiet få tilbake sin antatte trekantform nederst. Forhåpentlig er det nå brakt tilbake til sin opprinnelige form. Vitenskpsmuseet ble informert ved mitt brev av 6.1.98 vedlagt fotos. Fra brev fra NTNU av 20.januar 1998 ved professor Kalle Sognes siteres: Vi setter derfor stor pris på at De på denne måten har kunnet supplere vår kunnskap. Ikke minst finner vi montasjen av det lille bildet vi har sammen med tavlen som er i Leksvik kirke, å være av stor interesse. Kilder: Johan B. Rian, Leksvik kirke 300 år. Utgitt av Leksvik menighetsråd i 1970). (Melhus kirke - 100 år. 1892-1992 . Utgitt av Melhus menighetsråd i 1992. Slektsnotat. Hr. Jon Jonsson, sogneprest i Orkdal fra 1612. En av hans døtre Dorthe Jonsdatter var gift med eftermannen Hr. Steen Hansen 1608-1671, sogneprest i Orkdal fra 1648. Mye tydet på at Steen Hansen var sønn av fogden Hans Lauritsen som bodde på Øye i Gauldal, tidligere fogd i Orkdal og i 1609 nevnt som fogd i Gauldal, og Anne Ludvigsdatter f kr 1570. Problemet var at Anne var død i 1601 og Steen født i 1608. Epitafiet avslørte imidlertid at fogden hadde vært gift to ganger og gav mulighet for Steen i annet ekteskap. Steen Hansen var fadder da Karen Hansdatter (datter av fogden) og Anders Helkands datter Riborg blev døpt i 1634. Karen og Steen var da antagelig halvsøsken. Navnebruken i de to familjer er også svært lik. Steen Hansen er stamfar for slekten Lindved i Norge. OLUF MENTZSØN (Darre) var den tredje sønn og det fjerde i rekken av mag. Mentz's barn. han var født i Trondhjem 8. febr. 1636 og ble 1656 student fra fødebyens Katedralskole. Straks etter ble han i likhet med faren, konrektor ved katedralskolen og tok senere magistergraden. Hans utnevnelse til konrektor synes ikke å ha vært etter biskopen, Bredals, ønske. Etter få års virksomhet ved Katedralskolen ble mag. Oluf Mentzsøn tilbudt Melhus sognekall, et av de beste prestekall i stiftet, og resultatet av en som det synes beveget valgstrid ble, at mag. Oluf fikk kallet - og straks etter også prestenken. Hun het HELLE ANDERSDATTER og var enke etter den forrige sogneprest i Melhus, Michel Melchiors Falch (død 1661) og datter av dennes forgjenger i samme kall, Anders Mogensen. Etter Helle Andersdatters død ble mag. Oluf Mentzsøn gift med RIBORG HANSDATTER MEYER. Mag. Oluf Mentzsøn ble 1671 prost i Dalernes prosti. Han døde i embedet 20 januar 1693. Hans portrett henger i Melhus kirke; det viser sterk likhet med faren. Sogneprest mag. Oluf Mentzsøn Darre hadde 8 barn. Eldst var sønnen Michel Olufsen Darre, som også ble sogneprest i Melhus. Den annen i rekken var sønnen MENTZ OLUFSEN (Darre). | Mentzen, Oluf "Darre" (I1843)
|
| 9361 | Han var søn af Borgmester Frederik Christensen, sønnesøn af Borgmester Christen Michelsen og sønnesøns søn af Borgmester Michel Hansen i Aalborg. | Fredriksen, Thure (I15234)
|
| 9362 | Han var Søn af Kristen Carlsen den Ældre og Margrethe Søfrensdatter (viet i Skien 24/11 1669). Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html | Kristensen, Kornelius (I15670)
|
| 9363 | Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin bror Ethelbald. Under hans tid som konge ble Kent og Northumbria plyndret av daner under Ragnar Lodbrok. Da han fikk makten hadde danene kommet så langt som Winchester. Ethelbert døde uten å ha fått barn, og ble etterfulgt av sin bror Ethelred. | av Wessex, Ethelbert (Aethelbert) (I12067)
|
| 9364 | Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune. Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder. Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark. Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver. Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket. Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne. I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere. Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme. De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver: Det var en honningmild blidhed i hans væsen. | Håkonsen av Danmark, Erik "Erik 3" (I12109)
|
| 9365 | Han var sønn av kasserer ved Hjula Væverier Christopher Lystad (1830–1904) og Evine Ingebretsen (1834—1907). Han var bror av øyelege Hjalmar Lystad (f. 1863) (som også var æresmedlem av Norsk Øyelegeforening). | Lystad, Harald Oskar Christopher (I14740)
|
| 9366 | Han var sønn av presten Jens Nilsen Landgrav på Voss og prestedatteren Ingeborg Nilsdatter Hess. Allerede tidlig på 1590-tallet var han kommet til Stavanger hvor han tok borgerskap, drev handel og eide sagbruk, eide og førte skip. Han var rådmann i 1607, det var han blitt allerede 2 år tidligere. Den 20.juni 1610 nevnes han første gang som borgermester i Stavanger, en stilling det ser ut til at han beholdt til sin død, en gang i tiden mellom 9.februar 1629 og 21.januar 1630. Noen år etter Karen Povelsdatters død ble Søren Jensen gift med Frøchen Olufsdatter, av ukjent opphav. Paret bodde på Lura i det nåværende Sandnes, 2 barn er kjent: Oluf Sørensen f.1630, død ugift, skifte på Forus i Høyland 1.april 1672 og Dorte Sørensdatter død barnløs før 1656, gift med stiftskriver Laurits Pedersen. Etter Søren Jensens død ble Frøchen Olufsdatter gift på ny (ca. 1632-33) med kjøpmann Godske Pedersen Godtzen i Stavanger, bror til fogd og borgermester Søren Godtzen. Godske Pedersen Godtzen var senere også byfogd, rådmann og toller. 4 barn er kjent: Peder, Anne(?), Karen og Maren. Anne(?) Godskesdatter ble forøvrig gift med enkemannen etter halvsøsteren Dorte Sørensdatter, stiftskriver, fogd og rådmann i Stavanger Laurits Pedersen. Han døde mellom 16.januar og 30.mars 1665. | Jensen Landgrav, Søren (I9009)
|
| 9367 | Han var sønn av sokneprest Bodvar Frederik Johannes Brochmann og Elisabeth Falsen Smith. | Brochman, Christen Smith (I6289)
|
| 9368 | Han var sønnen til Klodvig 1, enekonge av frankerne, og han arvet Metz i 511 da hans far døde. Men i henhold til saliske tradisjoner, ble kongedømmet delt mellom Klodvigs 4 overlevende sønner, Childebert 1 i Paris, Clodomer i Orléans og Klotar 1 i Soissons. Tidlig i hans styre sendte han sin sønn Teodebert for å kjempe mot den danske kong Chlochilaicus (aka Hygelac i Beowulf) som hadde invadert hans rike. Teodebert beseiret og drepte Chlochilaicus. Teoderik ble involvert i krigen mellom den thüringerske kong Hermanfrid og Hermanfrids eneste gjenlevende bror, Baderik. I bytte for hans hjelp skulle Teoderik få halve hans kongedømme. Baderik ble beseiret, men landet Teoderik ble lovet, ble ikke overlevert. De 4 sønnene til Klodvig kjempet så alle mot Sigismund av Burgund og Godomar, bugundernes konge. Godomar flyktet og Sigismund ble tatt til fange av Clodomer. Teoderik giftet seg med Sigismunds datter. Godomar samlet burgundernes hær og vant tilbake sitt kongedømme. Clodomer, hjulpet av Teoderik, beseiret Godomar, men døde i kampene i Vézeronce. Teoderik angrep så sammen med sin bror Klotar og hans sønn, Thüringen for å hevne seg på Hermanfrid. Thüringen ble erobret, og Klotar fikk Radegund, datter til kong Berthar (Hermanfrids avdøde bror). Etter å ha inngått en traktat med sin bror Childebert, døde Teoderik i 534. Da han døde gikk tronen uhindret til Teodebert, selv om det kunne se ut som den skulle gripes av en av de andre kongene. Teodebert 1 (fransk: Thibert eller Théodebert) (ca. 500–547 eller 548) var merovingernes konge i Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 533 til hans død i 548. Hans hovedresidens var Reims i det nordøstre Gallia. Han var sønn av Teoderik 1, konge av Metz. Han giftet seg i 533 med Deuteria som var gallisk-romer. Senere forlot han Deuteria for å gifte seg med Wisigarda, datter av Wacho, langobardenes konge. Hans barn var Teodebald og Berthoara. Teodebert fullførte sammen med Gunthar, sønn av hans onkel, kong Klotar 1 av Soissons, i 532 gjenerobringen av territorier som hans bestefar Klodvig I holdt, som ble tatt av goterne etter Klodvigs død. Etter Teoderiks død på slutten av 534, arvet Teodebert farens områder og holdt stand mot kravene til hans onkler, kong Childebert 1 av Paris og Klotar. Den barnløse Childebert allierte seg så med sin nevø og delte med ham arven etter Clodemers områder i Burgund. Kort tide etterpå adopterte han Teodebert. De merovingiske kongene slo seg så sammen for å kjempe mot østgoterne. Teodebert allierte seg med gepidene og langobardene (gjennom ekteskapet med Wisigarda) og vant de nordlige provinsene i tillegg til Rhaetia. Store deler av Veneto ble tatt i 545, men Teodeberts armé unngikk en konfrontasjon med Østromerriket. Teodebert viste både begavelsen til sin familie og dens mangler: dyktig statsbygging og urokkelig fornuftig, sterk trang etter makt kombinert med intelligent maktpolitikk og forrædersk. Han feiret sin kroning med å prege gullmynter med sitt eget bilde (i motsetning til keiserens) og iscenesatte sirkusforestillinger i Arles. Teodebert døde i det 14. året i sitt styre (på slutten av 547 eller begynnelsen av 548) og hans sønn Teodebald 1 etterfulgte ham. Teodebald 1 (fransk: Thibaud eller Théodebald) (ca535–555), sønn av Teodebert 1 var merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 547 eller 548 til 555. Han var bare 13 år da han ble konge og hadde svak helse. Men adelsmennenes lojalitet til farens minne sørget for fred mens han var mindreårig. Han giftet seg med Waldrada, datter til langobardenes kong Wacho og sin stesøster (en datter av hans fars andre kone). Dette ekteskapet sikret alliansen mellom Austrasia og langobardene. Til tross for dette kunne ikke Teodebald holde på erobringene til hans far i det nordlige Italia. Den bysantinske keiser Justinian 1 sendte en armé under Narses i 552 og, som med hans far før ham, unngikk Teodebald direkte konfrontasjon med den. Etter forlenget sykdom der han var sengeliggende, døde han i 555 uten etterkommere. Hans rike ble gjenforent med kongedømmene til hans grandonkel Klotar 1 som snart ble frankernes enekonge. | av Austrasia, Theoderik "Theoderik 1" (I12022)
|
| 9369 | Han var tilsynelatende en marionett av rikshovmesteren Pipin av Heristal, selv om hans placita viser ham når han dømmer etter sin egen vilje, selv mot pipinideklanen. Hans kallenavn har ingen fornuftig begrunnelse uten at det muligens er et resultat av disse avgjørelsene, for Liber Historiae Francorum kaller ham en - berømt mann - og en - rettferdig mann av godt rykte. Han giftet seg i 697 med Edonne og fikk en sønn med henne kalt Dagobert som etterfulgte ham. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, at Klotar 4 også var hans sønn. Han tilbrakte nesten hele livet i en kongelig villa ved Oise. Det var under hans styre på 16 år at biskopen i Avranches, Saint Aubert, i 708 grunnla, på oppfordring fra Erkeengelen Mikael, klosteret i Mont-Saint-Michel. Da han døde 23.april 711, begynte det sørlige Gallia å bli uavhengig. Burgund under biskop Savarik av Auxerre, Aquitaine under hertug Odo den store og Provence under Antenor. Han ble gravlagt i kirken til St.Stefan ved Choisy-au-Bac nær Compiègne. Dagobert 3 (ca. 699–715) var frankernes konge fra 711 til 715. Han var sønn av Childebert 3 og Edonne. Han etterfulgte sin far som leder for de 3 frankiske kongedømmene, Neustria og Austrasia som hadde vært forent siden Pipins seier ved Tertry i 687, og Burgund i 711, 12 år gammel. Den virkelige makten, derimot, forble hos rikshovmesteren Pipin av Herstal som døde i 714. Pipins død førte til åpen konflikt mellom hans arvinger og de neustriske adelsmennene som valgte hoffmenn. Mens oppmerksomheten var rettet mot frisierne i nord, begynte områder i det sørlige Gallia å rive seg løs under Dagoberts korte tid: Savarik, den kjempende biskopen av Auxerre, underla seg Orléans, Nevers, Avallon og Tonnerre, Odo den store i Toulouse og Antenor i Provence var i praksis uavhengige magnater. | av Frankrike, Childebert "Childebert 3" (I6559)
|
| 9370 | Han var tjener hos Poul Trane, Gunild Erichsdatter 23 aar hos forældrene paa Ladegaardsøen. | Family: Hans Halvorsen / Gunhild Erichsdatter (F4691)
|
| 9371 | Han var underoffiser ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiments S.Hedmarkske kompani 1.oktober 1767. Sekundløytnant ved Skiløperkorpsets Holtålske kompani fra 24.august 1774. Dette kompaniet tilhørte Nordenfjeldske skiløperbataljon som fra 1.juli 1781 ble underlagt 1.Trondhjemske infanteriregiment. Premierløytnants karakter 19.desember 1781, utnevnt til virkelig premierløytnant 17.mars gjeldende fra 1.april 1786. Sto ved Merakerske kompani. Kaptein ved samme bataljon og chef for Holtålske kompani 8.april 1791 med anc. fra 11.desember 1789. Reservert majors anc. 11.april 1806, virkelig major og kommandør for bataljonen 10.mars 1809, men han var fremdeles chef for Holtålske kompani. Etter ansøkning meddelt avskjed i nåde 18.april 1811 med oberstløytnants grad og pensjon under navn av vartpenger. | Jacobsen Matheson, Johan Friderich (I1814)
|
| 9372 | Han var utenriksminister til regjeringsskiftet 1989. Da overtok Stoltenberg posisjonen som FN-ambassadør, men som den internasjonalt respekterte politiker han var, ble han FNs høykommissær for flyktninger allerede året etter. | Stoltenberg, Thorvald (I2669)
|
| 9373 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I2668)
|
| 9374 | Han var vervet til tjeneste, i Nederland i 1657 av residenten Charisius, til den norske Militie af Oberstløitnant Hendrich Joest von Hoven. Den 6.august fikk han bestalling av Nils Trolle som Ingeniør Søndenfjelds med Generalkvartermesters Charge og 500 Rdlr. aarlig Gage, hvorhos han oppebar Traktement som Kaptein tilfods (dvs. ingeniør sønnenfjells og generalkvartermester med kapteins grad og 500 riksdaler i årlig lønn). Innledningen til krigene 1657-1660, i Norge kjent som Krabbekrigen (1657-1658) og Revansjekrigen eller Bjelkefeiden (1658-1660), startet den 1.juni 1657, da den dansk-norske kongen Frederik 3. erklærte krig mot nabolandet Sverige. Ved Kong Frederik den Tredies Krigserklæring mod Sverige, den 1ste Juni 1657, blev der taget et Skridt, der i sin Begyndelse var ligesaa letsindigt, som det blev ulykkeligt og skjæbnesvangert i sin Udgang. Til denne krigen trengte den dansk-norkse hæren hjelp, og de søkte ned til nabolandene i sør for å hente dyktige offiserer til felttoget mot Sverige. Formålet med krigserklæringen var å vinne tilbake landområder Danmark-Norge tapte under Hannibalsfeiden i 1645, for Norges del Jemtland og Härjedalen, for Danmarks del Halland. Jørgen Bjelke skrev sin selvbiografi sent i livet, omkring 30 år etter at disse begivenhetene fant sted. Boken bærer preg av å være en forsvarstale for Bjelkes egne bedrifter, tildels heftet med store overdrivelser der han kan etterprøves, men likevel ikke underslå at Jørgen Bjelke er en god kilde til forståelse av begivenhetene 1657-1660. Jørgen Bjelke var ikke direkte involvert i rekrutteringen av offiserer i Nederland. Frem til den tid da han ble utnevnt til Generalcommissarius, var det lensherren i Trondheim, Peder Vibe (Wibe), som sammen med Chr. Fr. von Gersdorf sto for utrustningen av hæren. Vibe var blitt utnevnt til lensherre i august 1656, og denne driftige statsmannen med diplomaterfaring fra de viktigste europeiske landene ser klart ut til å ha blitt sendt til Trondheim med tanke på et snarlig militært innfall i Jemtland. I alle fall er han raskt på befaring i Trøndelag, hvor han konstaterer at det står så som så til med den militære slagkraften, og vinteren 1657 anbefaler han kong Frederik 3. å opprette et 2.Trondhjemske regiment i tillegg til det som allerede er der, slik at man kunne få regimenter av mer moderne 1650-talls-størrelse. Vibes anbefaling var å fremskaffe norske eller danske offiserer. Vi ser av korrespondansen med rikshovmesteren at han hadde liten tro på at nederlandske eller franske offiserer skal kunne kommandere norske soldater. På dette punkt skulle Vibe ikke få sin vilje. Allerede i lang tid hadde Nederland forsynt danskekongen med mannskaper såvel som finanser, og det var naturlig for Danmark-Norge å henvende seg til Nederland i disse anliggender. Som en forberedelse til krigen ble Jørgen Bjelke utnevnt til Generalcommissarius nordenfjells den 11.april 1657. Dette kom som en kontrabeskjed til ordre av 9.mars 1657, der Jørgen Bjelkes bror, lensherren på Bergenhus Ove Bjelke, ble beordret til generalkommissarius i Trøndelag mens lensherren i Nordlandene, Preben von Ahnen, skulle være generalkommissarius i sitt len. Den 4.mai 1657 ble det fra København gitt Vibe en skriftlig ordre om å dele det i Trondhjemske regiment. Det ser ut til at det var Frederik 3's mening at oberstene von Gersdorff og Mansfeld skulle lede de 2 Trondhjemsregimentene, men det var ikke avgjort hvem som skulle ha kommandoen nordenfjells (Johnsen: Krabbekrigen og Gjenerobringen av Jämtland, s 128). Ved kongelig erklæring av 9.mai ble det meddelt at Jørgen Bjelke som Generalcommissarius at kommandere Militien nordenfjelds i Vårt Rige, som der nu allerede findes eller herefter did komme kan. Han skal kommandere militsen til hest og til fots nordenfjells - under og næst os elskelige Peder Vibe og ved hans råd - som det videre heter i samme kongebrev (Johnsen). I en kongelig bestalling til Jørgen Bjelke av samme dato, den 11.mai, nevnes ikke (som i kongebrevet) at Bjelke skal ligge under Vibes kommando, men det fremgår at han skulle lytte til Vibes råd. I denne sammenheng skal vi ikke glemme at Jørgen Bjelke inntil da ikke hadde høyere stilling enn major. 36-åringen fikk derfor en militær kommando som lå langt over hva grad og militære bragder under Hannibalsfeiden (da han var kaptein) skulle tilsi. At kongen gav befaling om at Bjelke skal lytte til den langt mer erfarne Vibe, kongens høyst betrodde mann, var naturlig. I et brev av 16.mai gis Peder Vibe underretning om Bjelkes utvidede fullmakter. Bjelke, som var befalingsmann over Agdesidens len (Kristiansand S), var i Skien da han fikk beskjed om sin nye stilling. Han reiste først til Akershus (Oslo) hvor han møtte stattholderen Nils Trolle samt Iver Krabbe og Vincens Bildt, deretter tilbake til Skien og gjennom Telemark til Haukeli. Fra Hardanger kom han så med båt til Bergen, hvor han treffer sin bror Ove Bjelke, lensherren i Bergenhus. Her begynner den 6.juni 1657 Jørgen Bjelkes regnskap som generalkommissær med innkjøp til det kommende felttoget. Pistoler, svovel, salpeter og harpiks er blant de varer han utruster seg med. Vibes arbeid gikk i mellomtiden sin gang gjennom vinteren og våren 1657 mht krigsforberedelsene i Trondheim. I realiteten var det Vibe som ledet krigsforberedelsene i Trøndelag helt til Bjelke kom til Trondheim i begynnelsen av juli måned. Noe materiell ble skaffet fra andre steder i landet, og vi ser også at Vibe har rettet spørsmål til finansmannen Selio Marselius om å skaffe våpen fra Nederland. Marselius var ofte en villig hjelper i nøden, mot god betaling. Først 4.mai 1657 kom kongens ordre om å dele Trondhjemske regiment, en ordre Vibe ikke kan ha mottatt før i slutten av mai. Iht Johnsen vet man ikke nøyaktig når delingen tok til, men det nye kunne ikke settes ordentlig opp før de vervede utenlandske offiserne kom til Trondheim. Oberst Henrik Frederik Mansfeld fikk i oppgave av Peder Vibe å verve offiserer til det nye regimentet i Trondheim. Han ser ut til å ha fullført oppgaven i Nederland i nært samarbeid med Frederik 3's resident (ambassadør) i Haag, Peter Charisius, som skal ha stått for selve rekrutteringen. Mansfeld avgikk deretter ved døden og fikk ikke selv følge de nyvervede offiserene til Norge. Denne oppgaven ble utført av Mansfelds svoger, major François de Fin, og fra den 15.juni 1657 er de ifølge regnskapene lønnet i dansk-norsk tjeneste. Noe senere ser det ut til at de har ankommet Trondheim. Iht Johnsen kommer de til byen mellom 15. og 20.juni. Svenske observatører som hadde vært på marked i Trondheim rapporterte den 8.juli til landshøvding Johan Oxenstierna i Gävleborg at bl.a. et skip med - till tahlet 200 personer - over- og underoffiserer hadde landsteget i Trondheim (Johnsen, s.130). Så snart Bjelke var kommet til Trondheim fra Bergen, må med andre ord organiseringen av 2.Trondhjemske Infanteriregiment ha startet. En hektisk tid med krigsforberedelser lå foran dem. Om offiserene som ble hentet i Nederland står følgende å lese i Norges Historie (1911): De frembød (-) seg imellom et høyst uensartet materiale, nærmest som de siste landsknekter, med hele det preg som klebet seg til denne klasse. Det var med andre ord en fargerik gjeng som kom til landet på forsommeren 1657, og Wÿllem Cuchron var en av dem. Blant familier som kom til Norge samtidig, legger vi forøvrig merke til Michelet, de Créqui og nevnte Coucheron. Sistnevnte, Willem Coucheron, var som kaptein Ahasverus de Créqui dit la Roche av fransk adelsfamilie, og som vi skal se senere deltok de 2 sammen under okkupasjonen av Marstrand 1677, hvor Coucheron ble kommandant. Som nevnt var lensherre Peder Vibe noe betenkt over å ta inn utenlandske fremfor danske og norske offiserer, og like betenkt var han over å la de nyervede franske og nederlandske offiserene ha kommando over de norske troppene alene. Når de likevel var blitt vervet, skriver han til kongen i København: ... hans Kongelige Majestæt kan se, at de meste deraf ere Fransoser og Hollænder, hvis Commando vores norske Soldater ikke vel skulde forstaa, hvorfor jeg mener, at hvert Compani, naar det er delt, maa forsees med halvt af det gamle og halvt af de nye Offisærer. Likeledes stilte Vibe seg tvilende til Bjelkes dobbeltrolle som øverstkommanderende for hæren nordenfjells og regimentsjef for 2.Trondhjemske Infanteriregiment. Fra denne tiden var det Bjelke som ble selve drivkraften og sjelen i den norske krigføringen. I løpet av 2 måneder stablet han på beina en kampdyktig hær som gjorde sin jobb med glans nordenfjells. Mange av offiserene som kom fra Frankrike og Nederland hadde - kun været Underofficerer eller Menige, hvilke nu i Mangel af andre og bedre kræfter maatte antages som Officerer - (Nielsen, Kampen om Trondheim). Arméen var på ingen måte fullt utrustet. Uniformene var røde og blå, men hva annet utstyr angår ser det ut til å ha vært ymse. Mye av utstyret hadde soldatene bragt med seg fra sine egne hjem. Av de norske offiserene var det bare et fåtall som hadde krigserfaring; her var de fremmede offiserene deres overmenn. Til tross for at mange var vervet blant menige og underoffiserer, hadde de erfaring fra den europeiske slagmarken under Tredveårskrigen. Mens - nordmennene - hadde en viss suksess i nord, så gikk det ikke videre bra i Danmark. Allerede i januar 1658 var stillingen kritisk i Danmark. Kong Frederik 3. og det danske Riksrådet satt i København, helt omringet av den svenske hær. Bare 2 seire kunne kong Frederik 3. vise til; det var Henrik Bjelkes seier i Østersjøen og broren Jørgen Bjelkes seier i Jemtland. Det holdt bare ikke til å vinne krigen. I løpet av februar trakk de svenske troppene som hadde lidd meget, seg ut av det søndenfjelske Norge. Bjelkes lot så sine egne tropper på vei mot Akershus marsjere nordover igjen, og vendte selv til Trondheim der han planla å føre en styrke på skjærgårdsbåter til Bergenhus, samle nye tropper og derfra gå rundt kysten og foreta et overraskende angrep på Gøteborg. Han påbegynte selv reisen til Akershus i begynnelsen av mars. Der fikk han beskjeden: Carl 10. Gustav hadde påtvunget danskekongen - Freden i Roskilde - av 26.februar 1658. Som det står hos Nielsen (s. 79): Hvad der var vundet og forsvaret mæd Ære i Norge, var tabt i Danmark. Resultatet var at Danmark-Norge tapte Bohuslän, inntil da en del av - det norske grunnfjellet - rundt Viken. Danmark mistet Skåne, Blekinge og, for en tid, Bornholm. I tillegg gikk alt som var vunnet i krigen tilbake til Sverige, og til tross for stor krigslykke nordenfjells måtte Jørgen Bjelke se Jemtland og Härjedalen tapt, i tillegg til Trøndelagsfylkene og Romsdal - og med nød og neppe bare det og ikke Nordlandene som svenskekongen mente hørte til Trøndelag. Det finnes god dokumentasjon av tautrekkingen mellom Sverige og Danmark-Norge om definisjonen av Trøndelag. Her skal vi tillegge Peder Vibe stor ære i disse hans siste måneder på jord. Utrettelig argumenterte han for sitt syn og vant frem med mye, bare Romsdalen klarte han ikke å argumentere ut av svenskenes klør. Det ville vært tyngre for Norge å vinne tilbake både Midt- og Nord-Norge fremfor bare Trøndelag med Romsdal. Peder Vibe reiste kort tid senere hjem til Danmark, hvor han døde senere samme året. Dette var den for Danmark-Norge forsmedelige - Freden i Roskilde - 1658. Tapet var komplett og nedverdigende, mens seieren sett fra svensk side beskrives som den mest fordelaktige fredsavtale landet noensinne har inngått (Sveriges Historia b.4). Jørgen Bjelke var likevel ikke den som lot seg knekke. Da han fikk fredsbudet, var ikke hans første tanke å vende hjem til sine egne tropper. Han følte seg istedet kallet til å reise til København, hvor han oppsøkte kongen og i nederlagets time kunne fremstå som den seirende feltherre. Kongen omtalte Jørgen Bjelke i rosende ordelag på Frederiksborg Slott. Dette var Jørgen Bjelkes glansdager. Da den svenske ambassadør i København oppfordret Jørgen Bjelke til å tre i svensk tjeneste, fikk Bjelke klarhet i svenskenes planer. Norge var delt i 2, og det var bare et tidsspørsmål før Sverige ville ta de 2 gjenværende delene. Den 11.april 1658 hadde Peder Vibe mottatt kongelig befaling fra København om å avtakke de fremmede Officerer og de hvervede Ryttere og Dragoner, som derefter kunde gaa, hvorhen de ønskede. Vibe sto alene med problemene i Trondheim, og følte seg sveket av Bjelke som så egenrådig hadde reist til kongen i Danmark. Vibe var dessuten plaget av motstridende ordre fra København, og midt oppe i all viraken med avtakkelse av norske tropper og svenskenes overtakelse av Trøndelag med Romsdalen var det i det store og hele mye uro og usikkerhet. Jørgen Bjelke ville ikke avtakke sine offiserer og forbød dem å ta svensk tjeneste. Han regnet med å kunne trenge dem hvis freden på nytt ble brutt, og i København argumenterte han med at dette ikke stred mot fredstraktaten. Kongen samtykket og bekreftet Bjelkes bestemmelse, noe som snart skulle vise seg å være en riktig beslutning. Jørgen Bjelke lot dem slett ikke - gaa, hvorhen de ønskede - men beholdt i alle fall en del offiserer og førte dem til Bergen. Det er vanskelig å si hva de fremmede offiserene hadde gjort dersom Bjelke ikke hadde gjort sitt sjakktrekk i København og fått kongen med seg på sine planer. Det hersket stor forvirring på norsk side, en fullstendig national Selvopgivelse, som her kom tilsyne, og med den fulgte en almindelig Oppløsning af alle Forhold. Ingen vilde længere lyde. Overalt var der Opsætsighed mot de gamle Myndigheder, som det står hos Nielsen . Mange var skatte- og krigstrette, og så med forventning frem til svensk herredømme fremfor det tyngende danske, uten tanke på at svenskekongen også drev krig og trengte skatter. Mange av soldatene vendte hjem til gårdene. I all denne forvirring har altså Jørgen Bjelke handlet rasjonelt, og gjort sitt beste for å redde hva som reddes kunne. | Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
|
| 9375 | Han virket iallfall fra ca.1640 og til sin død ca.1660 som kunstmaler - contrafeyer - i Bergen. I Norsk biografisk leksikon b. IV s.124 sier professor Anders Bugge om Fiigenschoug: Ved siden av Gottfried Hendtzschel er han den betydeligste av våre malere i det 17.århundre og av de 2 åpenbart den mest kultiverte. | Hansen Fiigenschow, Elias (I15760)
|
| 9376 | Hananger | Eriksen Bjørnehode, Christopher (I2207)
|
| 9377 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17647)
|
| 9378 | Handelsmann Gerrit Janssen ser ut til å ha etablert seg i Trondheim senest i 1612-1613. I tollregnskapet for dette regnskapsåret sees det at Giert Jannsonn her samesteds (her menes Trondheim) blant annet har innført 4 oksehoder franskvin og en amme rinskvin, i tillegg til en del kramvarer. Han nevnes etter dette svært ofte i lensregnskapene. F.eks. i juli 1619 tilkom det borger Gerrit Janssen bygg og mel, brød, malt, tomme tønner, treskaller, danskøl og tyskøl. I august samme året førte en skipper med seg salt, rug, hamp, humle og ost til handelsmann Gerrit Janssen i Trondheim. Det sees at mye av det som ankommer til denne handelsmannen i Trondheim kom fra Nederland, men at også frisere var handelspartnere. I januar 1629 hadde Gerridt Jansonn solgt fire lester sild til lensherre Jens Juul og sendt til København. Senere dette året, i juli, solgte han 15 våger Kabbelchough (torsk) til fullmektigen til velbyrdige Oluf Parsberg til Jernet. Gerrit kalles i begge tilfeller for Gierrt Johanssøn, men undertegner selv med Gerridt Janssonn. | Jansen, Gerrit (Giert) (I12946)
|
| 9379 | Handelsreisende Oluf Hytten står med Lyngør som antatt oppholdssted under folketellingen i 1900, mens i 1910 er midlertidig oppholdssted Mandal. | Hytten, Carl Louis Oluf (I12505)
|
| 9380 | Handlanden Herr Johannes Bjurvall og Jungfru Britta Maria Röding. | Family: Johannes Bjurvall / Britta Maria Röding (F6330)
|
| 9381 | Haniball Stub fød den 22 Sept. Justits Secretair, Døde paa Saxegaard i Opsloe den 16de Maij 1695 og den 28 dito begraven i Agers Kirke. | Kjeldsen Stub, Hannibal (I2213)
|
| 9382 | Hanna Birgitte var den eneste av sine søsken som ble gift, og fikk 2 sønner som begge ble gift, men de hadde ikke etterkommere. | Family: Tobias Salvesen / Hanna Birgitte Francine Macé, "Salvesen" (F3642)
|
| 9383 | Hanna Charlotte ble nevnt brev fra Vesla Brinchmann, hvor de har feiret hennes 75-årsdag 22.mars 1971. | Hansen, Hanna Charlotte Friis "Weibust" (I1197)
|
| 9384 | Hanna Margaretha var i 1865 ugift, 74 år gammel og bodde i gården til skreddermester Andreas Moe på hjørnet av Dronningens gate og Hospitalsgata i Trondheim. | Møller, Hanna Margrethe (I2244)
|
| 9385 | Hannas operasjon nevnes i et brev skrevet av hennes far Alexander Brinchmann, datert Molde 22.juni 1888: '...i går ved middagstid fik jeg Knuds glædelige telegram om Hs operation, hvilket jeg også strax besvarede, og i dag kl. 12 1/2 fik jeg Knuds ligeså vellydende bulletin... ...Hanna og Henny, som under mit ophold der sør for noget over 14 dage siden, vandrede med mig – relativt ialfald – nokså letfodede, ligger altså nu begge to bundne til sengen! Gudskelov, at der for begges vedkommende efter de hidtil indløbne efterretninger er grund til at håbe på, at de snart vil få stå op og blive om ikke bedre so dog ligeså gode som de før var. Med hensyn til Henny er dette håb vel sterkest, især da Ks dagstelegram melder, at både hun og guten fremdeles befinder sig vel; men også hva Hanna angår må vi vel efter de erklæringer, der gikk forud for operationen, have de bedste forhåbninger; ialfald er ønskerne ikke mindre varme og hjærtlige for den ene end den anden. Ja, Gud give os denne glæde i sommer, at de to små lærerfamilier derinde i Xnia kan få tilbringe lykkelige ferier ude på landet! ...Det bedste dog, at alle er friske og i fælleskab nyder glæden over de gode tidender fra Krnia. Give gud, at denne glæde må blive langvarig for os som for eder alle. Når begge H’erne kommer hjem igjen, får vi vel telegram? Eders A.Brinchmann. Hennes mann Knud Olai Brekke skrev også noen ord om Hanna i disse junidagene: 27/6 Kjære Ch. Bare godt om Hanna. Det hele har, fraregnet noget feber i fredags, gaaet udmerkt, nu føler hun sig ganske frisk og ser rigtig godt du. Fik spise et æg igaar. Har ingen smerter havt. Hun hilser Eder og Hiorths saameget. Din Knud. Thorsd 28. Kj. C.! Alt vel med Hanna og Henny. Besøgte Hanna i går. Spiste i går fiskeboller. Henny kommer hjem i morgen – fredag – børnedåb kl 1/2 4 på stiftelsen. Knud og fru Mustad, Odd kommer ikke, derfor isteden for ham nominelt papa og Marie Brekke, Jervell og kone – er fadderne. Vin, kager og konfektiner heroppe 1 times tid efter på. Glad og tilfreds. Hils alle H.s og sp. Erika. Din L. Kan Erika gå fodtur nu mon???? | Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
|
| 9386 | Hans 9 aar. | Olsen Krigsvold, Hans (I1475)
|
| 9387 | Hans Andersen Sæbø, ug Gårdsarb og Lagerarb, reiser til Amerika 25 år gammel. Årsaken til emigrasjonen opplyste han å være bedre fortjeneste, og har planer å jobbe på farm i Amerika. Reisemål er oppgitt å være Duluth i Minnesota. | Andersen Sæbø, Hans (I7673)
|
| 9388 | Hans Arentz ble i 1732 dimmittert fra katedralskolen i Bergen til Københavns universitet der han avla teologisk eksamen i 1735. To år seinere ble han kapellan hos stefaren i Stadsbygd, og i 1737 overtok han prestekallet. | Hansen Arentz, Hans (I2361)
|
| 9389 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1080)
|
| 9390 | Hans arvinger oppgis å være Herr Bård på Biri, Ouden på Skyberg (Ringsaker), Amund Skyberg, Peder Morsing på Akershus, Tollef Kvarberg og Oluf Knutsen. Alle disse var ikke hans sønner. Noen var svigersønner. | Tjøstelsen, Nils (I8952)
|
| 9391 | Hans beskrives som en lærd mann og utmerket geistlig. | Eriksen Steenbuch, Hans (I2345)
|
| 9392 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I19738)
|
| 9393 | Hans Christophersen Hjorts setegård, Stend, som den gang var delt i 4 bruk, ble overtatt av landkommissær, og senere generaltollforvalter, Hans Christophersen Hjort (1630-1691) og frue Anne Marie Heidemann. Rundt 1682 ble hovedbygningen oppført i tømmer som en 1-etasjes bygning med valmet tak tekket med røde teglpanner. Bygningen har tre fløyer, en hovedfløy på 27x9,5 meter og 2 sidefløyer på 16,5x6,5 meter. Mot hagen var fasaden preget av en utkraget midtark støttet av stolper, erstattet av søyler i 1921. Riddersalen: En av de største attraksjonene på Stend er Riddersalen i hovedfløyen. I forbindelse med at Hjort ble adlet i 1682 fikk Stend igjen status som setegård. Bakgrunnen for at salen ble dekorert skal ha vært at Hjort ønsket seg en riddersal slik danske adelsgods hadde på denne tiden. Riddersalen er en av få eksempel av sitt slag i Norge. Salen er rundt 10x6 meter og har dekor utført som stukkimitasjon grått i grått på sinoberrød bunn. En lav brystning har dekor med imitasjon av fasetthuggen stein, bosser, og akantusornamenter. I takbjelkene er bossene variert med fruktfestonger flankert med volutter. Den øvrige veggdekoren er ukjent. I forbindelse med restaureringen på 1920-tallet ble veggene dekorert med veggmalerier med bibelske motiver fra 1700-tallet, satt opp i store felt på grå bakgrunn. Barokkdekorasjonene på Stend er blitt sammenlignet med dekoren på Hjorts lystgård på Landås. Riddersalens dekorasjoner er også blitt sammenlignet med de man finner på stattholder Gyldenløves Herregård i Larvik. Eierskifter: Hjort døde i 1691 og 5 år etter solgte enken Stend til tollforvalter Henrik Rye. Rundt 1702 overtok ble stiftsskriver Wilhelm Hansen gården. På grunn av økonomiske misligheder ble han avsatt i 1732 og gården tilfalt Kongen. I 1741 ble Stend solgte uten adelige privilegier til kanselliråd Wollert Danckertsen. Stend hovedgård er en tidligere lystgård som ligger i Fanavegen 247 i Fana bydel i Bergen kommune. Gården har tidligere blitt kalt Sten eller Stene. Stend ble offisielt navn i 1890. | Christophersen Hjorth, Hans (I3172)
|
| 9394 | Hans Colbiørnsen fød 1676 den 27 Aug. om Afttenen Kl. 10 og døbt den 10 Sept. – blev Obriste Leiutenant den 1733. | Colbjørnsen, Hans (I7352)
|
| 9395 | Hans datter Katherine forteller at han rømte fra Tyskland kort tid før 1.verdenskrig. Han hadde blitt sendt til Heidelberg av foreldrene for å gå på militærskole der. Her mistrivdes han svært, og rømte derfra. Han tok hyre på - Hamburg South American Steamship Line - først, deretter ble han forflyttet til - Hamburg North American Line - og ankom New York, hvor han bosatte seg. | Zinow, Theodor (I11226)
|
| 9396 | Hans drev så både Frøen og Øvre Smestad frem til han solgte Øvre Smestad til sønnen Jon Hansen ved skjøte 24.juli 1788. Etter Jon Hansens død i 1823 var det hans eldste sønn, Hans Jonsen Smestad, søm løste inn gården fra medarvingene. | Andersen Ramstad, Hans "Frøen" (I24924)
|
| 9397 | Hans døde få år etter at han tok over farsgården Holmen. Hans enke, Karen Jonsdatter, drev gården frem til hun døde i 1780. Da var gården i god stand med 7 husmannsplasser og taksert til 4.000 riksdaler, med bare 600 riksdaler i pantegjeld. Sønnen Even løste ut søsknene sine og overtok farsgården som eneeier. Selv om han hogg sterkt i skogen, klarte han ikke å drive gården, og solgte etterhvert unna en del til naboen Hans Grimelund. Even kjøpte dette tilbake i 1804, og solgte hele gården for 14.150 riksdaler til stiftamtmann Gerhard Moltke. Even beholdt 6.000 riksdaler og sikret seg føderåd på gården. | Evensen Holmen, Hans (I24951)
|
| 9398 | Hans døde i 1760. Han var gift 2 ganger, og siste hustruen døde i 1769. Da hadde sønnen Thomas løst inn gården for 450 riksdaler, og enken etter Hans satt på føderåd. Thomas solgte gården videre i 1768 for 600 riksdaler til Jens Andersen Kraft. | Hansen Sigtun, Hans "Sictun" (I24976)
|
| 9399 | Hans enke fru Katrina Ivarsdatter paa - Loghalo - sluttet 10.april 1306 (D.N. II 82) en overenskomst med biskop Arne i Bergen, hvorved hun fik provent i Bispegaarden mot et vederlag av 20 m. m.bol i Nesheim i Granvin, som hendes mand Hr. Gaut hadde git hende med Hr. Finns samtykke. Hendes bror og lovlige arving Hr. Eystein bifalder overenskomsten. Ægteskabet med fru Katrina var saaledes efter dette barnløst, men Hr. Gaut maa ha hat barn med en tidligere hustru, da næste eier av Hatteberg, Tore Gautssøn, uten nogen tvil har været hans søn. | Family: Gaut Gautsen på Hatteberg / Katrina Ivarsdatter, "på Hatteberg" (F1936)
|
| 9400 | Hans er nevnt som Gårdbruker og selveier. Aagot er nevnt som Gardmannskone, med hus og fjøsstell som ansvarsområder. | Sølvfestsen, Hans "Grøtem" (I6380)
|