Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 9,401 to 9,450 of 16,366

#	Notes	Linked to
9401	Hans etterfølger var Merovech som dynastiet er oppkalt etter. Legenden sier at hans far var hertug Pharamond og hans mor var Argotta fra Thüringen. Hans bestefar kan ha vært Marcomer, en frankisk hertug. Der er bare 2 kilder med informasjon om Clodios historie, Gregorius av Tours og Sidonius Apollinaris. Clodio levde i Dispargum, som antas å ha vært et slott mer enn en landsby. Rundt 431 invaderte han territoriet til Artois, men ble beseiret nær Hesdin av Aetius, kommandanten av den romerske hær i Gallia. Men Clodio samlet sine styrker og klarte snart å ta landsbyen Cameracum. Til slutt okkuperte han hele landet til Somme og gjorde Tournai til de saliske frankernes hovedstad. Clodios aggressive aksjoner for å ta mer territorium førte til århundrer med ekspansjon av hans etterfølgere som til slutt skapte det som vi i dag kjenner som landet Frankrike. Clodio døde en gang mellom 447 og 449 og makten ble overført til Merovech. Det er ikke kjent om Merovech var hans sønn eller en annen høvding i stammen som overtok lederskapet.	av Franken, Clodio (I12051)
9402	Hans far var Morten Olsen, dreng på Fjeset, født på husmannsplassen Sagstua under Fjeset i 1804. Hans mor var Abel Rasmusdatter Bruåsen, født i 1808. Foreldrene giftet seg i 1827, ble husmannsfolk på Håggån, og fikk en stor barneflokk.	Mortensen Fjesetplass, Rafael Edvard "Bruem" (I13965)
9403	Hans Franke i Oviken?	Family: Hans / Else Johansdatter (F5041)
9404	Hans gift med enke Marit Jonsdatter Bogen, født i Nordstu på Koth. Hun var mor til brorens (Esten) hustru Kari. Dette var hennes tredje ekteskap, og hun var hele 19 år eldre enn Hans. Gården veide mer enn kona i den tid, men Hans tok igjen dette da han senere giftet seg med sin fosterdatter, Kjersti Jonsdatter. Hun var 30 år yngre enn han. Aldersforskjellen på de 2 konene var vel 50 år. Hans endte sine dager som husmann under Bogengården.	Family: Hans Larsen Storbudal, "Bogen" / Marit Jonsdatter Koth, "Bogen" (F942)
9405	Hans giftet seg i første ekteskap med enken etter den forrige bonden på Øverland gård. Hun het Marthe og døde fra ham.	Family: Hans Gundersen Fornebu, "Øverland" / Marte Kristoffersdatter, "Øverland" (F6181)
9406	Hans grav er bevart i Sherborne Abbey i Sherborne, Dorset, som var hovedstaden i Wessex på hans tid.	av Wessex, Ethelbert (Aethelbert) (I12067)
9407	Hans Gustav Lillienskiold var sønn av Hans Christoph Lillienskiold og Christine Sophie Magdalene von Ferber, og eide herregårdene Lilliendal (fra 1760), Skuderupgård (fra 1779) og Høvdinghus (fra 1779), men solgte dem alle 1785. Han var i 1745-1746, samt i 1747 med fregatten Falster til Middelhavet. Han ble 6.oktober 1747 sekondløjtnant i Sjøetaten, i 1755 nestkommanderende på fregatten Blaa Heyren, vaktskip på Københavns Red. I 1756 var han med orlogsskipet Slesvig til Marokko. Han ble i 1757 kammerjunker, og 17.mai samme år beordret til Vestindia med Blaa Heyren. Samme år ble han kaptajnløjtnant. I 1760 vendte han hjem med fregatten Hvide Ørn. Han ble 1762 avskediget på grunn av en beinskade og fikk karakter av kommandørkaptajn. I 1769 ble han kammerherre og 1782 hvit ridder. Han ble gift tre ganger: Den 19.april 1759 ektet han på St.Thomas Elisabeth de Malleville (f. 8.september 1740 på St.Thomas, d. 8.november 1768 på Lilliendal), datter av Jean de Malleville og Anne de Bordeaux og søster til Thomas de Malleville. Den 10.august 1769 ektet han Mette Cathrine Bertelsen de Cederfeld (f. 7.juli 1746 i Aalborg, d. 11.august 1770 på Lilliendal), datter af Bartholomæus de Cederfeld. De fikk en dødfødt gutt 8.august 1770. Den 2.april 1771 ektet han i København Sophie Charlotte von Heltzen (f. 1754, d. 15.september 1834 i Horsens), datter av Poul Heltzen og Karen Collett. Kilde: Danmarks Adels Aarbog 1957.	Lillienskiold, Hans Gustav (I6135)
9408	Hans H. Möller Meintz var født 1722 på Innset. Han var sønn av Hans Rasmussen Møller (1682-1761), som siden ble bergskriver og direktør ved Løkken kobberverk, og hustru Marie Lucie Meintz (ca.1685-1725). Hans Möller Meintz ble i 1743 utskrevet fra Trondhjems Skole etter 5 års skolegang, og tok 1744 ex.philos. Tok 1748 teologisk eksamen og holdt dimispreken 1747. Han fikk beste karakter ved alle eksamenene. I 4 år var han så informator for stiftamtmann Frederik Rantzaus sønn, Fred. Rantzau. I 1751 ble han hører, først i tredje, siden i fjerde lektie i Trondhjems Skole. Den 10.januar 1755 ble han personellkapellan hos sogneprest Hans Christian Pedersen Bjørn (1707-1763) til Kvikne, noe han ble ordinert til 11.april s.å. Han reiste i 1758 til København for å søke om å bli sogneprest til Ørlandet, og ble utnevnt i denne stillingen 7.april 1760. Han kom til Ørlandet i begynnelsen av 1761 og var prest her i ca. 2,5 år inntil han ble myrdet, angivelig av Søren Guttormsen Hårberg (ca.1710-1777), som han hadde anlagt sak for tyveri imot. Drapet skjedde 9.august 1763. De nærmere omstendighetene rundt tildragelsen var følgende: Den høygravide datteren til Søren Guttormsen Hårberg var på arbeid i prestegården, hvor en feiekost var kommet bort, og presten mente hun var skyld i det. Han skal ha vært svært nøyeregnende, og da han møtte pikens far, foreholdt Hans Möller Meintz ham at han hadde oppdratt barna sine dårlig. Det førte til at Søren Hårberg, uten å undersøke sakene nøyere, mishandlet datteren slik at hun aborterte. Men da sakens sanne sammenheng ble kjent for han, svor han hevn mot presten. I raseri oppsøkte han derfor prestegården. Presten følte situasjonen så truende at han flyktet av skrekk. Deretter tilrev Søren Hårberg seg sølvtøyet til presten og kastet det fra seg rundt om i prestegårdsåkeren, hvor det etterpå ble gjenfunnet. Som leilending under Austrått setegård, ble Søren Hårberg satt i arrest på Austrått for misgjerningen. Men vaktholdet der var ikke særlig strengt. Dermed fikk han, da sognepresten en gang var på Austrått, mulighet til å rømme og skjule seg ved veien et stykke fra Austrått. Da Hans Möller Meintz var på tilbakevei fra Austrått, overfalt Søren Hårberg ham plutselig ved Fuggelbekken. Han trakk presten ned av hesten og knuste hodet på ham med en trekølle. Blodig og med 4 hull i hodet ble presten senere funnet på veien. Søren Hårberg ble mistenkt for mordet, særlig på bakgrunn av at en hund som presten alltid pleide å ha med seg, hadde gått til angrep på Søren Hårberg. Han nektet imidlertid for å ha begått drapet. Den påfølgende rettsaken endte med at Søren Hårberg ble funnet skyldig i tyveri, men retten kunne ikke dømme ham som morder. Han ble likevel på grunn av mistanken om at han hadde begått ugjerningen, og for at bygda skulle kunne beskyttes mot det uregjerlige temperamentet hans, dømt til slaveri på livstid i Trondhjems festning. Her døde han 67 år gammel og skal like før sin død ha tilstått drapet for Vår Frue kirkes daværende sogneprest magister Lorents Wittrup (1742-1811). Kilde: Prestedrapet på Ørlandet 1763, av Terje Sørensen. http://www.yrjarheimbygdslag.no/bebyggelse/69_haarberg/015_prestedrap.htm	Meintz, Hans Møller (I2091)
9409	Hans Hansen Schmidt d.e. ble adlet Lillienskiold (patent av 26.mai 1676), og samtidig ble hans barn, svigerdatteren Maria Lem, og barnebarna ble alle opphøyet i den danske adelsstand. Bakgrunnen for adelstittelen er nok dels de mange tjenestene han hadde ytt Kongen. Allerede på 1660-tallet var han plassert i rang jevnt med de adelige stiftamtmennene. Men adelstittelen kostet ham nok ganske sikkert også en betydelig sum penger. I Danmarks Adels Aarbok finner vi en beskrivelse av våpenskjoldet: 26 Mai 1676 blev Kommissarius og Assessor i Overhofretten i Norge Hans Hansen Smidt med Navnet Lillienschiold og hosstaaende Vaaben der i Adelsbrevet beskrives saaledes: Skjoldet er delt udi tvende Parter, i den første og øverste Part er tvende røde Stjerner udi Sølv- eller helhvidt Felt; oven paa det store Skjold staaer en aaben adelig Taurerhjelm, hvoraf opstiger tvende Vesselhorn, i den første fra venstre Haand er Halvparten oventil af Sølv- eller hvid Farve og Halvparten nedentil af rød Farve, den anden fra højre Haand (!) er Halvparten oventil af rød Farve og Halvparten nedentil av Sølv- eller hvid Farve, midt imellem begge disse Vesselhorn staaer en hvid Lillie. Efter Sigende blev han adlet, fordi han ved en Grændsekommission med en Hob Fiskere afslog en planlagt svensk Overrumpling. Han eide Losne gods og deler av Giske. Hans sin sønnesønssøn, Hans Christoph, Major og Generaladjudant, havde 4 Sønner: 1. Den ældste, Peter Carl, traadte i preussisk Tjeneste. 2. Den yngste, Jacob Anton, Capitain ved de vestindiske Tropper, døde ugift. 3. Den 3die, Anton Jacob, f.1734, d.1818, var Kammerherre, Oberst og Chef for det russiske Hof i Horsens; hans Afkom paa Sværd­siden uddøde 1830 med Carl Gustav, f.1791, til Williamsborg, Kammerjunker. 4. Den næstældste Søn, Hans Gustav v. Lillienskjold, f.1727, d.1796, til Lilliendal, Høfdinghus og Skuderupgaard, Commandeur, Kammerherre, Hvid R., gift: 1) 1759 med Elisabeth de Malerrulle, f.1740, d.1768. 2) 1769 med Mette Cathrine de Cederfeld, f.1746, d.1770. 3) 1771 med Sophie Charlotte Heltzen, f.1753, har efterladt Afkom, der har udbredt sig her i Landet. Af hans Døttre bleve gifte: a. Pauline Karen, f.1773, d.1842, med Major Paul v.Gersdorff. b. Mette Cathrine Elisabeth, f.1774, d.1854, med Apo­theker Marchmann i Norge. c. Annette Christine, f.1775, d.1842, med Kammerherre, Oberst Leuenbach. d. Juliane Marie, f.1783, med Generallieutenant v. Wildenradt, Kammerherre. Hans Sønner (2 døde ugifte): e. Hans Christopher, f.1762, d.1837. Kammerherre, Regjeringsraad. Havde af Ægteskabet med Maria Mette v. Moth, f.1778, d.1821, gift 1793, 5 Døttre, hvoraf 2 døde ugifte: -.Elisabeth Gertrud, f.1808, blev gift med Kammerherre, Baron Lucas Peter Bretton, -.Louise Auguste, f. 1811. med Justitsraad Koefoed, -.Emma Ottilie, f. 1807, d. 1867. med Herredsfoged, Kammerherre Haxthausen, og for­uden 5 Sønner, der døde unge, 2 Sønner: -.Hans Christopher, f.1801, d.1866, Overauditeur, Herreds­­foged, Kammerherre, R. af D., gift med Christina, Char­lotte Augusta Wildenradt; foruden 2 Børn, der døde unge, 1 Søn: Hans Peter Julius, f.3.mars 1843, Forstcandidat, og 2 Døttre: Christine Maria Juliane, f.1836, i Vemmetofte og Thaarupgaard, Julie Emma Pauline Cathinka, f.1848, gift med Forpagter Glud. -.Carl Anton, f.1814, d.1870. Kammerjunker, Oberst, IL. af D., gift med Emma v. Gyldenfeldt, f.1835, bene­ficeret med Pensionsplads i Vallø; 9 Børn. Døttrene: -.Johanne Elisabeth, f.1853, gift 1878 med Dr. med. Laub. -.Caroline Marie, f.1857. -.Emma, f.1860. -.Christiane, f.1861. -.Emilie Auguste, f.1863. -.Ebba Julie, f.1865, ere i Vemmetofte Kloster. Sønnerne: -.Carl Christian Hartvig, f.1855. -.Hans Christopher, f. 1858. -.Rudolph, f.1866. f. Jan, f.1766, d.1801, Capitain, gift med Sophie Kaas, havde en Søn: -.Hans Gustav, f.1800, d.1876, gift: 1) med Signe Høier. 2) med Dorothea Wanser. Den ældste Søn, Hans Gustav, f.1829, er Læge og Apotheker i New­ York. Døttrene: Charlotte Sophie Frederikke Emilie, f.1833, gift med Toldforvalter Hans Gustav LillienskjoId. Tagea Dorothea, f.1842, gift med Fritz Hald, Eier af Abigaelsminde. -.Henriette Ottilia, f.1810, ikke gift. Sønnerne: I. Carl Sophus, f. 1831, Eier af Larsgaard, gift med Margaretha Lorentzen. Barn: Villiam August, f.1856, Carl Gustav, f.1859, Kristine Dorothea, f. 1861, Hans Gustav, f. 1864, Emma, f.1865, Julie, f.1867, Herman Rudolph, f.1869. II. Jan Poul Gersdorff, f. 1835, gift: 1) med Sigrid Mørch, d.1865. 2) med Henriette Jørgensen. Barn: John Gersdorff; f.1864, Carl Gustav, f.1865, Harriet, f.1871, Montagne Gersdorff, f.1873. III. Theodor Frederik Tage, Cand. Pharm f.1837 gift, med Jansine Camilla Hald. Barn: Hans Gustav, f.1869, AbigaelDorothea Theodore, f.1871, i Vemmetofte, Maria Tagea, f.1873, i Vemmetofte. g. Peter Karl, f.1767, d.1839, Commandeur i Søetaten, bekjendt fra sin hæderlige Kamp med en engelsk Kaper 1799 og sit tappre Forsvar i Slaget paa Rheden 1801, gift med Pauline Lederes. Hans Sønner: -.Major Carl Gustav, f.1801, have ei Afkom. -.Anton Christian, f.1805, d.1830, have ei Afkom. Af Døttrene bleve gifte: -.Elisabeth, f.1802, med daværende Landfoged Adler i Brested. -.Charlotte Emilie, f.1803, d.1840, med Kammerjunker, Auditeur Thorkelin. -.Frede­rikke Antoinette Constance Marie, f.1812, med Postmester Brinck-Seidelin. h. Anton Christian, f.1778, d.1843, Oberst, Kammerherre, R. af D. og Dmd., gift med Christiane Louise Pauline v. Stemann, f.1785, d.1864. 7 Børn: -.Eleonore Dorothea Isabelle, f.1813, d.1865, blev gift med Jægermester Frederik de Lichtenberg til Løystrup. -.Sophia Charlotte, f.1815, er i den Thaarupgaardske Stiftelses 2.Afdeling. -.Louise Antoinette, f.1817, indskreven i Estvadgaards Stiftelse, gift med Oberst Carl Christian Wegener. Af -.Hans Gustav, f.1811, Toldforvalter, gift med Charlotte Sophie Frederikke Emilie Lillienskjold, for­uden 2 Døttre, der ere døde, 1 Datter, Dorothea Henriette Louise, f.1868, indskr. i Roeskilde Kloster. -.Christian Ludvig Montagne, f.1819, der er Forpagter af Serritslev­gaard og gift med Emilie Caroline Adler, f.1834, ind­skreven i Estvadgaards Stiftelse, Børn: I. Sophie Louise Elisabeth, f.1855, er gift med Professor Valdemar Styhr. II. Clara Auguste, f.1858, i Vemmetofte. III. Elisabeth, f.1861, i Thaarupgaard og Roeskilde, Sophie Amalie, f.1863, i Roeskilde. IV. Cathrine Emilie, f.1868, i Roeskilde. V. Anton Christian, f.1857. VI. August Vilhelm, f.1859. VII. Frederik, f.1867. VIII. Holger, f.1873. -.Adam Valdemar, f.1827, Ritmester, R. af D., gift med Sarah Catrine Bagger, f.1832, indskr. i Estvadgaards Stiftelse: 11 Børn, hvoraf 4 ere afgaaede ved Døden: I. Axel, f.1861. II. Eigil Emanuel, f.1863. III. Tage. f.1865. IV. Bent Asger, f.1868. V. Eleonore Cornelia. f.1866, i Roeskilde. VI. Signe Ingeborg, f.1869, indskreven i Roeskilde. VII. Ingrid Octavia, f.1874. i. Frederik Nicolai Hieronymus, f.1780, d.1827, Capitain. R. af D., gift 4.januar 1815 med Catharine Elisabeth Lillienskjold, f.1782, d.1852 (1 Datter døde ugift); 1 Søn Peter Alexander Montagne, Høiesteretsassessor, R. af D.. gift: 1) med Susanne Catharine Friis, f.30.mars 1855. 2) med Josephine Mathilde Friis; Børn: -.Cathrina Elisabeth Alex­andra, f.19.februar 1851, i Vemmetofte. -.Frederik Sannes, f.22.oktober 1854, cand. juris. Kilde: Personalhistorisk tidskrift, Udgivet af Samfundet for Dansk-Norsk genealogi og personalhistorie ved Gustav Ludvm Wad. 5. BIND. Kjøbenhavn. I Commision hos Rudolph Klein. 1884.	Hansen Schmidt, Hans "Lillienskiold" (I3178)
9410	Hans Hansen Schmidt/ Lilienskiold den yngre ble født i Bergen rundt 1650 som sønn av daværende lagmann i Gulating Hans Hansen Schmidt og dennes første kone Margrethe Jonasdatter. Gjennom sine etterlatte manuskripter og illustrasjoner står han fram som en eksepsjonalt begavet mann og en spennende personlighet. Hans Hansen d.e. kom fra Tønder i Sønderjylland. Han må ha lagt grunnlaget for sin fremgangsrike karriere ved hoffet i København før han kom til Bergen og ble slottsskriver på Bergenhus i 1641. På rekordtid klatret han gjennom embetshierarkiet, og bekledde i løpet av få år stillingene som rådmann i Bergen, så borgermester samme sted, lagmann i Gulating, befalingsmann for Trondhjems len og Overhoffretsassessor, før han endte som Stiftsamtsforvalter for Bergenhus. Ved siden av sine betydelige embetsbedrifter gjorde Hans Hansen d. e. det eksepsjonelt godt som forretningsmann, og hadde på kort tid bygd opp en formidabel formue, som han først og fremst plasserte i jordegods på Vestlandet. Margrethe Jonasdatter var datter av sokneprest Jonas Pedersen i Korskirken. Hans Hansen d.y. giftet seg ca. 1674 med Maria Lem (ca.1655 - 1744), datter av soknepresten Peder Lem og bispedatteren Abel Munthe. Maria Lem var morsøster til Ludvig Holberg. Hans Hansen d.y. ble student ved universitetet i København 10.mars 1668 sammen med sin yngre bror Jonas, etter at de hadde fått sin grunnleggende utdannelse privat og hjemme i Bergen fram til utgangen av 1667. Sin studietid tilbrakte han over hele Europa. I årene 1668-1670 vandret Hans Hansen og hans bror Jonas rundt i Europa, fra universitet til universitet, i Tyskland, Sveits, Frankrike, Italia, Belgia, Holland og England, der de fulgte forelesninger i en rekke fag, lærte språk og fremmede lands skikker, men der mye tid også ble brukt i kunst- og raritetssamlinger. Tidlig på 1670- tallet var Hans Hansen oppasser på Bergenhus festning hos kommandanten (og svogeren) Bendix von Hatten. Under krigen mot svenskene 1676-1678 gjorde han tjeneste som løytnant i Bergenhusiske regiment. Kort etter å ha avsluttet sin studier ble Hans Hansen d.y. gjort til dansk-norsk utsending til det svenske hoffet. Han fikk tittelen viselagmann i Gulating fra 1673, og overtok embetet da det ble ledig rundt 1680. Etter relativt kort tid fikk han forfremmelse, og ble utnevnt til amtmann for Finnmarken i 1684. Han forble amtmann i Finnmarken til han ble avskjediget i 1701, men fikk oppreisning da han i 1702 ble utnevnt til amtmann over Romsdal og Nordmøre. Hans Hansen d.e. ble adlet 26.mai 1676, og samtidig ble hans barn, svigerdatteren Maria Lem, og barnebarna ble alle opphøyet i den danske adelsstand. Bakgrunnen for adelstittelen er nok dels de mange tjenestene han hadde ytt Kongen. Allerede på 1660-tallet var han plassert i rang jevnt med de adelige stiftamtmennene. Men adelstittelen kostet ham nok ganske sikkert også en betydelig sum penger. Fra Hans Hansen Lilienskiold d.y.'s hånd er det bevart en rekke manuskripter. Fra studiereisene i Europa 1668-1670 er det bevart 2 reisejournaler, men hovedverket hans er Speculum boreale fra rundt 1698. Dette manuskriptet er bevart i 2 foliobind i Det kongelige Bibliotek i København, og ble overlevert kong Fredrik i 1701. Dette verket er en beskrivelse av liv og levekår i Finnmark, og det finnes også bevart flere forarbeider, blant annet som Finmarckens Beskrivelse. Forfatterskapet hans omfatter også Nordens Ære- Støtte fra 1699, og den ufullendte De italienske kongers historie. Det har vært reist spørsmål ved om Hans Hansen Lilienskiold d.y. selv har tegnet og fargelagt alle de illustrasjonene som pryder manuskriptene hans, men Kristian Nissen har godtgjort at det er forfatteren selv som har vært illustratør, men i Speculum Boreale har han hatt assistanse av en annen som fargelegger. Sin store interesse for kunst og litteratur demonstrerte han allerede i reisejournalen sin. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 7.januar 1702: Lillienskiold, Hans, kancelliraad og forrige amtmand i Finmarken, amtmand over Romsdalens og Nordmørs fogderi. Hans Hansen Lilienskiold utmerket seg som amtmann i Finnmarkens amt, der han etter kort tid gjorde seg til talsmann for en undertrykt og nødlidende allmue, og gikk til felts mot et handelsmonopol bygd opp av kjøpmenn fra hans egen fødeby. Innsatsen hans førte til mange og krasse klager fra kjøpmennene, men han ble likevel sittende i embetet som amtmann i Finnmark i 17 år, til motstanderne våren 1701 fikk ham avskjediget. Men når han samme år tiltrådte kommisjonen som skulle vurdere handelen i Finnmark, og mindre enn ett år senere på ny utnevnt som amtmann, denne gangen i Romsdal og Nordmøre, må han ha hatt stor støtte ved hoffet i København. Han døde imidlertid før han tiltrådte sitt nye embete. Gjennom sine manuskripter viser Hans H. Lilienskiold d.y. en stor interesse for, men også betydelig evne til å iaktta og beskrive allmuens liv og levekår. Hans Hansen Lilienskiold d.y. døde i København 12. januar 1703, og ble bisatt i Holmens kirke. Familiens store formue var da i all hovedsak borte, og familien ble sittende i moderate kår etter hans død. Kilder: Nordnorsk magagsin 1980 Kjølnesvisa. Nordnorsk magasin 1987 Nordnorske bilder. Danmarks Adels Aarbog 1902, Kjøbenhavn 1902 - Eriksen, Hans Kristian. Kommentarer på egenproduserte postkort. Thomle, E.A: Nedstammer den nulevende danske Slægt Lillienskiold paa Mandssiden fra den i 1676 adlede Hans Hanssøn Smidt?, PersonalhistoriskTidsskrift VI, Kjøbenhavn 1885. Originalmanuskriptet Speculum Boreale er bevart hos Det Kongelige Bibliotek i København. Om Speculum Boreale: Forsiden er illustrert med Lillienskiolds eget våpenskjold. Den latinske teksten er speilvendt og lyder: Qvamlibet è medijs consurgunt Lilia spiuis Sie Virtus ipsis crefelt, Onddij Malie. Efter Sigende blev han adlet, fordi han ved en Grændsekommission med en Hob Fiskere afslog en planlagt svensk Overrumpling. Spectum boreale, dvs. en beskrivelse af Finmarken i Nordnorge, dateret 1701. Lillienskiold var amtmand for Finmarken, og foruden atbygge beskrivelsen på selvsyn har han benyttet sig af sin adgang til amtsarkivet. Håndskriftet er flot udstyret med kolorerede billeder, hvoraf visesillustrationen til afsnittet Om Hvalfangst og Laxelver. Det er dediceret Frederik d. 4., men var som flere andre håndskrifter kommet i Thotts besiddelse fra det daværende geheimearkiv eller kongens håndbibliotek. Kongen har Datter ene, fager var hun som Sol, det var Røsten Bendixsen, han har lovet henne tro - Enn om Dyrene uti Lunden, Ridderne pleier seg atutride. Det var Hans Hansen Lillienskiold som skrev ned visa. Han virket som amtmann i Finnmark fra 1684 til 1701 og var onkel til Ludvig Holberg; kona til Lillienskiold var søster til Holbergs mor. Kjølnes-visa er en av de først nedskrevne folkevisene i Norge. Lillienskiold gjenga visa i det store handskrevne manuskriptet sitt Speculum Boreale (Nordens speil), der han i et enormt materiale forteller om forholdene i Finnmark på 1600-tallet og før den tid. Selv kalte han verket sitt Speculum Boreale eller den Finnmarchiske Beskchrifwelse. Dette verket gjorde han ferdig i 1698, men det ble ikke trykket før på 1940-tallet. Kjølnes-visa er stedfestet til Kjølnes ved Berlevåg. Det er ei nord-norsk folkevise. Lillienskiold mente visa handlet om en konge på Kjølnes mellom Berlevåg og Kongsfjord. Han gav seg derfor til å greie ut om den gamle styringsmåten i Finnmark - og om Finne-kongernis gamble Residenze oc tilhold. Han mente Kjølnes hadde vært bosted for disse gamle Finne-kongene. I et avsnitt i Speculum Boreale skriver han om Finnmachens urgamble Regierings-stand. Noen ruiner han hadde sett på Kjølnes, gav ham tanken om at nettopp her måtte en av de store finne-kongene ha bodd. Navn som Kongsfjorden og Kongsøyan gav næring til fantasien, og viken Kongshamn ligger like ved Kjølnes. De gamle ruinene var det ingen som fant igjen i vår tid. Det skulle være rester etter en brønn og mur etter hus. Mange trodde kanskje Lillienskiold hadde brukt fantasien også når det gjaldt ruinene. Vitenskapsmenn på slutten av 1800-tallet dømte fantasiene om Finne-konger fullstendig til døden. Og da den kjente nordnorske arkeologen O.M. Nicolaissen var på Kjølnes i 1891 og saumfór neset grundig uten å finne noe, gav han både visa og historien om ruinene den attest at de var fantasi-foster. Så hendte det at arkeologen Povl Simonsen var der i 1971. Og om lag en kilometer vest for Kjølnes - i det som heter Kongshamn - fant han ruinene. Kjølnes-kongen sto opp av graven igjen, skriver Povl Simonsen i sin beretning om funnet. En Hans Smed var i 1684 beskikket til å behandle en rettstvist mellom Hans Christophersen Hjort og borgermesteren i Bergen, Laurits Sørensen, om noen eiendommer.	Hansen Lillienskiold, Hans (I3195)
9411	Hans Hansen var 25 år gammel da han reiste fra Skrogstad med retning mot Lofoten. Dette er nedskrevet i Dovre kirkebok 20.mars 1852. Grunnen var at hans kommende svigerforeldre Poul Thoresen og Ingri Mikkelsdatter også dro til Finnmark.	Hansen Skrogstad, Hans (I2304)
9412	Hans Hjorth var en av stifterne av Fredrikstad Sparebank, ifølge dennes 100-års jubileumsbok i 1943.	Hjorth, Hans Friderich (I978)
9413	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I879)
9414	Hans Jacob Boldeus kreves for 1 riksdaler og 2 ort i byskatten for Kristiania i 1730.	Boldeus, Hans Jacob (I7034)
9415	Hans Jacobsen kjøpte gård på Vaterland i Kristiania, hvor han 6.juni 1766 solgte sin gård og grunn i Vaterland (nr.137) til Hans Engebretsen Schedsmoe for 615 riksdaler, og hvorved pantobligasjon av 20.februar 1766 pålydende 500 riksdaler til det Nye Fattighuus på Sagbanken ble slettet. Den 11.juni 1768 kjøpte Hans Jacobsen Næs en gård i Vaterlandsfjerdingen (nr.56) for 150 riksdaler av Hans Amundsen Tharaldrud, og lånte samme dag 480 riksdaler i Brand Assurance Cassen. Den 10.juni 1779 ble det opplest Een Raadstue Dom hvorved Brand assurance Cassen har erhvervet Ejendoms Ret til Hans Jacobsen Næss gaard, samme afsagt den 31.Martii 1772. Den 10.august 1779 erklærer Hans Jacobsen Næs boende i Fierdingen å ha lånt 99 riksdaler av kjøpmann Iver Olsen, hvorfor han pantsatte min idag tilhandlede gaard i Fierdingen beliggende imellem Christian Suchows iboende gaard og Frue Justits Raadjinde Anchers Løche, med tvende istaaende Jernkackelovne og al anden Muur og Nagelfast Indredning, sampt tilhørende grund og hosliggende Frugt og Urtehauge. (Lånet avlyst 5.sep.1793). Gården ble ved auksjon 28.des.1786 solgt til Iver Olsens enke Anna Sophia Aares for 151 riksdaler. I en oversikt over tomteeiere i Kristiania 1787 er Hans Jacobsen Næs oppført som eier av nr.96 og 97 i Fjerdingen. Disse (ubebygde) tomter ble sammen med Søren Hagerups tomt nr.84 i Fjerdingen solgt 30.juni 1792 til Anders Amundsen Dahl for 10 riksdaler.	Jacobsen Smestad, Hans "Næs" (I7612)
9416	Hans Jørgen Darre ledet lærerseminaret i Klæbu i dets første ti år (1839–49) og gjorde det til et viktig pedagogisk sentrum. Deretter var han biskop i Trondhjems stift til 1861. Den begavede Darre skulle imidlertid få utfordringer ut over sin prestegjerning. Da det i 1830-årene ble aktuelt å opprette et lærerseminar for stiftet, fant stiftsdireksjonen at Klæbu pekte seg ut. Sognet var lite, lå avsides og hadde en dyktig ung prest med interesse for skolesaken og vilje til å påta seg ekstraarbeid. Ved kgl.res. av 2.februar 1838 ble seminaret opprettet i Klæbu, og 7.januar 1839 startet skolen med 12 elever. Undervisningen foregikk i prestegården, hvor elevene også fikk losji. Først 1843 stod en skolebygning klar, og lærerstaben kunne utvides til 3. Darre skulle være seminarets bestyrer og førstelærer, med 18 ukentlige timer i religion, historie, geografi og morsmål. Hans gasje ut over presteembetet ble satt til 300 spesidaler. Det skulle vise seg at Darre hadde særegne evner som pedagog. Hans elever skildrer ham som en lærer med et usedvanlig intellekt og sjelden klarhet i tanken. Hans fortellerevne hevet seg ofte til stor kunst, krydret med lune, vidd og poesi. Darre er - den merkelegaste mannen som har arbeidt i den norske lærarskulen - hevder skolehistorikeren Torstein Høverstad, og han - gjorde Klæbu seminar til det pedagogiske sentrum for meir enn ein mannsalder. Darres forbilde var fremfor alt den danske presten og folkeopplysningsmannen N.F.S. Grundtvig, folkehøyskoletankens far. Det levende Ord, den inspirerte muntlige fortelling, stod sentralt i hans undervisning. Klæbu seminar ble i Darres tid en - grundtvigiansk planteskole - og et arnested for folkelig opplysningsarbeid. De fleste som gikk ut herfra som lærere, var bonde- og husmannsgutter med bedre forutsetninger for å vekke allmuens sans for opplysning enn noen prest. Store nybrottsmenn i norsk folkereisning som Ole Vig, Anders og Jon Reitan og Embret og Fredrik Hougen fikk alle sin åndsdåp på Klæbu seminar. Arbeidsinnsatsen og dragkampen om bevilgninger gikk imidlertid på helsa løs. Da bispestolen i Trondheim ble ledig etter Hans Riddervold 1848, følte Darre seg fristet av den. Ved bispevalget oppnådde han flertallet av prostenes stemmer. Selv om alle bispene gikk imot, innstilte Riddervold – som nå var blitt kirkestatsråd – Darre, og 1.mars 1849 ble han utnevnt til biskop i Trondhjems stift. Samme år ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Det kan reises spørsmål om utnevnelsen til biskop var heldig. Darre tiltrådte embetet under dystre auspisier. Få uker etter utnevnelsen døde hans hustru, bare 38 år gammel, og han satt igjen med 4 umyndige barn. Selv var han dessuten sterkt redusert av leddgikt. Men Darre tok fatt med ukuelig vilje. Han visiterte nesten alle prestegjeld i stiftet 2 ganger, og det var de grundigste visitaser presteskapet inntil da hadde opplevd. De var i særlig grad rettet mot lærerne og skolebarna. Etter Darres syn var folkeopplysning et vesentlig ledd i allmuens moralske oppdragelse. I sin siste innberetning til Kirkedepartementet (1861) pekte han på at drukkenskap, løsaktighet og nattefrieri - betydeligt er aftaget - i det siste tiår. Dette bekreftes og underbygges av stiftamtmann C. P. Motzfeldts femårsberetning for 1855–1860. Darre fortjener en stor del av æren for denne utviklingen. I sommerhalvåret mobiliserte han alle sine krefter til visitasene; på den siste fulgte datteren med som sykepleier. Vinterstid bestyrte han ofte i lange perioder embetet fra sykesengen. Seks nye prestegjeld ble opprettet i Darres tid, og 17 nye kirker ble reist. Kong Oscar 1 døde 1859, og den nye monarken, Karl 15, kunngjorde at han ville la seg krone i Trondheim 5. august 1860. I tillegg til leddgikten hadde Darre nå pådratt seg en ondartet blærebetennelse, og han fant tiden inne til å søke avskjed. Han ville ikke være i stand til å forestå embetet på en verdig måte ved den forestående kroning, skrev han i avskjedssøknaden, hvor han beskrev seg selv som - helseløs og næsten en Krøbling. Avskjed ble innvilget fra 11.juli 1860. Biskop Darre har etterlatt seg et synlig minne i den vakre, nye bispegården i Trondheim (Bispegata 9a), som han fikk reist 1852–1853. Gården er fortsatt en pryd for byen, men på midten av 1900-tallet ble den for dyr i drift for dagens biskoper og ble overdratt til kommunen. Både som prest, seminarbestyrer og biskop ble Hans Jørgen Darre den store inspirator til innsats for folkelig opplysning. Han nådde bemerkelsesverdige resultater, i heroisk kamp med en gebrekkelig kropp. Den siden av bispeembetet som tiltalte ham minst, var å fremstå som geistlig forbilde, og han unngikk å eksponere seg i den pågående striden mellom johnsonianere og grundtvigianere. Darre fikk 13 leveår etter avskjeden og kunne nå vie seg til sin hovedinteresse, historie. I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som han var medlem av fra 1838, holdt han en rekke historiske foredrag. De kom til å danne grunnlaget for hans populære verk om Kong Sverre og Norge paa hans Tid (1869). Hans Jørgen Darre døde 1874 hos sin datter i Miraflores i Spania. Først 1883 ble hans jordiske levninger ført hjem og begravet på Domkirkegården.	Darre, Hans Jørgen (I12349)
9417	Hans Klingenberg er den første prestenpå Avaldsnes etter reformasjonen. Han havde gjort tjeneste som vicepastor i Karmsund.	Klingenberg, Hans (I2170)
9418	Hans Klingenberg hadde kanonikat i Stavanger, men synes å ha budd på (ved) Time kyrkja. Han hadde fyrr vore varaprest i Karmsund (d.v.s. Avaldsnes som daa var bispekallet). Kona hans vart nemnd hustru Karina. Ein son Laurits Hansson var borgarmeister i Bergen. (Sjå Stv. Domkap. 117 f., Theol. Tidskr. II 286 og dr. A. Chr. Bang Den norske Kirkes Geistlighed i Reformationsaarhundredet).	Klingenberg, Hans (I2170)
9419	Hans kone var en datter av presten Fredrik Arneson i Bergen og på Voss. Sønn av presten Arne på Dale i Stedje. Det er også nevnt en Margrethe Audunsdatter Slinde. I Semeleng-greina finner vi de karakteristiske navnene Filippus og Fartegn som delvis også er sentrale navn i Losna-ætta. Om denne greina er det i NST for 1928 gjengitt en dom som gir en hel del opplysninger om ætta. Det har vært gjettet på at riksråden Erlend Filippuson må ha hatt broren Fartegn, som for øvrig er ukjent, men hans sønner skal være Fredrik og Filippus Fartegnsønner, som nevnes i dommen. Den nevnte Fartegn Filippusson (bror eller halvbror til Erlend?) vet vi altså lite eller ingenting om. Det har i alle fall vært alminnelig antatt, skriver Velde, at han er sønn av Filippus Erlendson og at han antagelig bodde i Sogn. Da navnet Fredrik (en av sønnene) er rett sjeldent i Middelalderen her i landet, kunde det gjettes på at Fartegns hustru var en søster av Sira Tord Fredriksen som nævnes i Valdres 1348. Fartegn Filippussøn ene sønn var nemlig Fredrik Fartegnsssøn. Kilde: Henning Sollied og P. R. Sollied. Losna-ætten. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind I s. 16 - 17.	Family: Fartegn Filippusen til Losna / (F221)
9420	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24334)
9421	Hans Lauritsen Blix ble immatrikulert ved universitetet i i København i 1617, sikkert etter å ha studert med faren på forhånd, for alt i 1619 ble han kapellan i heimbygda Løvøn. Fra 1622 og til han døde 44 år senere skulle så Hans sitte som sogneprest til Bodø – fra 1641 også som prost over Salten. Det hadde en helt bestemt bakgrunn at Christian 4 lot 26 år gamle Hans få et av de rikeste sognekalla nordpå. Da svenskene rykket inn i Jämtland, hadde både Hans og faren Laurits Mogensson Blix flyktet til Trondheim. Dermed hadde de gitt prøve på en lojalitet som danskekongen visste å verdsette – og belønne. Om Christian 4 hadde møtt den unge teologen, spilte nok også det inn for den kongelige nåde. For etter alt vi får vite om Hans, må han ha vært både en usedvanlig våken og målbevisst kar og en energibunt av de sjeldne. Ikke mange år etter at han var kommet til Bodø, er det klart hva han i praksis siktet mot: Å skape en sosial og økonomisk maktposisjon for seg sjøl som ingen geistlig i Salten hadde hatt etter reformasjonen. Når det gjelder jodbruket, får vi det første utslaget av denne - ekspansjonspolitikken - rundt 1626. Den Verdifulle beiteøya Mågøya i Helligvær hørte fra gammelt av under gården Sørvær. Men Sørvær var del av kirkegodset i bygda, og sognepresten fikk nå satt igjennom at han selv skulle ta over Mågøya. Øya skulle senere bli hetende Prestøya, og presten som ble opphavet til navnebyttet, var altså Hans Laritsen Blix. Ikke lenge etter utvider Hans driftsgrunnlaget sitt på nytt, og nå i en helt annen målestokk. Alt i slutten av 1620-åra ser det nemlig ut som han greier å skaffe seg bruksretten til Støver på Innstranda – en av eiendommene som i si tid hadde tilhørt erkebispen i Nidaros. Et enda større - kupp - gjorde presten da han rundt 1646 fikk hand om Kvalvåg på Innstranda, som også var en del av det gamle erkebispegodset. Og ikke nok med det: Etter hvert som bruka i Ner-Rønnvika ble liggende øde, sørget Hans for å skaffe seg bruksretten for grasleie. Dette dreide seg på det meste om 5 våger jord. Også fartøydrifta til Hans Lauritsen Blix får vi tidlig kjennskap til. Alt i 1628 står nemlig presten som skipper. Men siden fartøyene var presteiet, slapp han for skatt, og vi får ikke vite noe mer om skuta. Men i skattelist for - Halvorstollen - 1631-1632 skatter Hans av et fartøy på 3 lester og 4 tønner. Trolig hadde han da fått seg ei skute i tillegg til frijekta. Skatteåret etter står presten med ei jekt på 5 lester, så kanskje hadde han nå byttet ut det mindre fartøyet. Virkelig omfattende opplysninger om sjødrifta til Hans får vi likevel først noen tiår senere. En hovedkilde da blir ei oversikt 3.august 1653 over sjøhusene presten hadde stående på Bodøgårdens grunn: Og her dreide det seg ikke om småtterier. Det første huset sto - like nedafor gammen - og var 22 sjællandske alen langt og 8 breit - med novene. Så fulgte et naust som var 14 alen langt og 8 breit, enda eit naust, som målte 8,5 alen i lengden og 10,5 i bredden og med et tilbygd skott som var like langt, men bare 6 alen breit. Deretter kom i alt 3 buer, og av dem var det første 8 alen lang og 6,5 brei, den neste 6,5 lang og 4 brei, og den siste 10 alen lang og halvparten så brei. Så fulgte - enda et hus – 20 alen langt og 6,5 breit – og til slutt - Een Jord-Gamme med tag over. Bare på det området disse bygningene dekket, kunne en slå 2 lass høy. Og i tillegg hadde Hans - paa Øen eller holmen – altså på den senere Skansholmen – stående et hus som var 28 alen langt og 8 breit, og en - skjåg - som målte 8 alen i lengden og 6 i bredden. Disse husa var bygd - for noen tid sida - og - derhos - hadde presten ryddet et - Jægte opsaat – på et sted som futen regnet som det - bekvemmeste - på hele Bodøgården. Og et oppsett for fartøyer kunne sognepresten saktens trenge. Tienderegisteret for Lofoten 1666-1667 nevner ikke mindre enn 3 Bodø-jekter. Den største gikk til Stamsund og tok utstyr og frakt for 15 båtlag – i hovedsak fra Kirkegrenda, Landego og traktene lengst sør for Nordstranda. Her hører vi at høvedsmannen Ola Larsson og mannskapet hans Er prestens folch. Ei jekt paa 14 baader gikk på Festhælen i Moskenes. Her kom båtlaga for det meste fra Innstranda. Den siste jekta kunne føre for 7 båtlag, og den hadde med folk fra både Innstranda, Tverrlandet og Straumen. Bestemmelsesstedet her var selveste Moskenes. Vi hører at - junkers folk - altså båtlaget som var i tjeneste hos lensherren på Bodøgården – var med på fartøyet til futen Michel Storm. Derfor kan det knapt være tvil om at Hans eide alle de 3 Bodø-jektene. I løpet av perioden dette tiendemanntallet omfatter, døde sognepresten. På ei tid da alle over 50 ble regnet for gammelt folk, er det oppsiktsvekkende at den 70-årige Hans kunne stå for fartøydrift av et sånt omfang. Ja, kildene tyder på at det nettopp var på slutten av livet Bodø-presten virkelig markerte seg som storskipper. Og det hele blir nesten utrolig når vi får se det samme bildet i tilknytning til jordbruksdrifta. Det gjengse på 1600-tallet – som lenge etter – var at når jord ble drevet som underbruk, ble avkastningen heller mager i forhold til de partene der det bodde oppsitterfamilier. Men av tiendemanntallet 1665 ser vi at Hans Lauritsen Blix svarer 15 fjerdinger korn av den jorda han drev i Ner-Rønnvika – nesten like mye som samtlige bønder på gården til sammen. Og de satt i alt med en mye større skyldpart. Matrikkelen 1666 bekrefter bildet. Både for Kvalvåg og Støver foreslår en å skrive opp skylda som en hel vågslei. Om vi ser nærmere på opplysningene i matrikkelen, blir inntrykket bare enda mer forsterket av Hans Lauritsen Blix som en av de største jordbruksadministratorene i bygda noensinne. Prestegården blir ført opp med en utsæd på 20 tn. og en buskap på 3 hester, 16 kyr, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. Og det heter at jord her Er och haffuer Aff Arildtz tid, Verit Sogneprestens Residentz derfor det nu iche Anderledes Taxeris; Endog det Kand taale paalegh; nemblig 2 W: Med andre ord: Egentlig burde skylda av Prestegården vært økt med 2 våger – i tilfelle den største oppjusteringa for noen gård i Bodø. Og i tillegg kom altså underbruka – nabogården Alstad og Kvalvåg og Støver på Innstranda. Legger vi sammen jordbruksoppgavene for gårdene sognepresten hadde drevet fram til kort tid før matrikkelen ble utarbeidet, står vi med en samlet utsæd på ikke mindre enn 52 tønner og et kutall på 56. Og i tillegg kom jorda i Ner-Rønnvika. Uansett hvor stort et talent Hans Lauritsen Blix var som - næringsdrivende - melder spørsmålet seg naturlig hvordan han så lett kunne arbeide seg fram til den posisjonen han hadde da han døde. Møtte Bodø-presten i det hele tatt ikke motstand fra folk som sto enda sterkere sosialt og økonomisk enn han sjøl? Kanskje er det riktige svaret å svare at jo, men da var det for seint. Den første perioden Hans var sogneprest i bygda, hadde han som nabo i Bodøgård den mektige lensherren Frans Kaas. Alt tyder på at de 2 kom godt ut av det med hverandre. Og det er ikke utenkelig at lensherrens forsøk på å etablere seg som godseier i Salten var med og inspirerte sognepresten til å gå over de tradisjonelle rammene for næringsdrift til Bodø-prestene. Så flyttet Frans Kaas til Inndyr i Gildeskål. Når dette skjedde vet vi ikke, men kanskje var det rundt 1627, da futen til Frans, Christen Jenssøn, flyttet fra Jensvoll til Horsdal i Gildeskål. Med disse 2 ute av bygda var i alle fall Hans Lauritsen Blix kommet i den behagelige posisjonen at han – og bare han – representerte - øvrigheta - i Bodø. Og et praktisk resultat av det som var skjedd, har trolig vært at Hans kunne skaffe seg monopol på frakting og føring for brorparten av bygda. Dessuten kunne det ha blitt langt vanskeligere å sikre seg bruksretten til Kvalvåg og Støver om lensherre og fut fortsatt hadde bodd i naboskapet. Til langt opp i brukertida til Hans Lauritsen Blix var det ro omkring det innbyrdes forholdet mellom Prestegården og Bodøgården. I utgangspunktet var utmarka felles, men siden Vågøya opprinnelig hadde vært en gård for seg selv og det kunne dokumenteres med jordeboka 1547 at det dreide seg om ei gammel bordholdsjord for presten, hadde Hans uomtvistet bruksrett til et av de aller mest verdifulle områda i Bodø-marka. Dessuten var det sognepresten som representerte sammenhengen bakover i tid som bruker av hele det svære området nord om den egentlige innmarka til Prestegården og Bodøgården. Derfor kunne han støtte seg til hevd når det gjaldt retten til å bruke ei rekke utslåtter i marka. Da Frans Kaas – kanskje som den første av oppsitterne på Bodøgården – tok opp utslått i det seinere Junkerfjellet, rokket ikke det ved at nabogården hadde et langt forsprang når det gjaldt å sikre seg eneretten til det alt vesentlige av Bodø-marka. Når Hans Lauritsen Blix og Frans Kaas aldri rauk uklar, skyldtes nok det ellers at sjøl Hans opptrådte forsiktig overfor en så mektig og hensynsløs kar som Frans. Men da Knud Steensen kom til bygda for å etterfølge Frans Kaas sist på året 1639, ble det annerledes. Mens Knud ikke hadde stort å skryte av når det gjaldt jordisk gods, hadde den geistlige naboen kunnet bygge seg opp en sosial og økonomisk maktposisjon uten sidestykke på lang lei. Så da det viste seg at lensherren ankom Bodøgården med ei frille og seinere fikk barn med henne, veik ikke sognepresten tilbake for full konfrontasjon. Naboskapet med herr Hans var nok en sterk medvirkende årsak til at Knud Steensen pakket sammen og flyttet til Inndyr i Gildeskål et par år etter, og dermed var Hans igjen alene på arenaen. Men bare for rundt 5 år. I 1646 flyttet Preben von Ahnen inn på Bodøgården som ny lensherre over Nordlandene, og - junker Preben - var verken innstilt på å flytte fra bygda eller la noen annen utøve makt og myndighet på bekostning av hans egen. Den første perioden ser alt ut til å ha gått rolig for seg mellom de 2 som satt som naboer på det gamle Bodin. Det kan ha hengt sammen med at Preben von Ahnen ikke gjorde noe forsøk på å utfordre sogneprestens økonomiske maktposisjon. Lensherren var tydeligvis først og fremst interessert i å skaffe seg jordeiendommer. Fartøydrift ser det ikke ut til at han la seg etter, og sjøl om futen til Preben fikk seg jekt og føring for en del høvedsmenn fra Straumen, betydde ikke det noe inngrep i sjødrifta til Hans. Men noe varmt forhold ble det nok ikke mellom lensherre og prest. Begge opplevde den andre som et konkurrerende maktsentrum, og da Preben von Ahnen 1650 tvang gjennom sitt valg av ny prest i Saltdal, var det klart hvilken vei det bar. Og 3 år etter brøt konflikten ut for fullt. Nå hadde en på ny bak seg en hard tvist om hvem som skulle bli prest i Saltdal, og lensherren hadde nok fått nok av den gjenstridige naboen. Hans skulle settes på plass for godt! Den 2.august 1653 trer sorenskriveren sammen med lagrettsmannen fra Bodø, Gildeskål og Skjerstad ...eftterat Vores Gunstige Hr:Lands Herre ikke alleene haver formeent sig misholden udi Ager, Eng og Ejendom, i Skov- og Mark til Fjelds og Fiære påå samme Residentzes grund og dens tilligelse, imod den Ejendom og Brug bemeldte Hr: Hans paa Præstegaardens Part nu følger. Men endog effterdi hans Velbyrdighet ingen rigtighedeller skrifftlig Beskeed ved Residentzen befinder om det skielne og deele imellem forskrevne 2de Gaarder des tilliggelse... Preben von Ahnen tok utgangspunkt i at mens Prestegården og Bodøgården hadde samme skylda og dermed i prinsippet skulle være - like gode - som jordbruksenheter, hadde naboen i virkeligheten et mye større driftsgrunnlag enn han sjøl. Men her sto Hans Lauritsen Blix sterkt. Jordeboka 1547 beviste at Vågøya og Kløvereng var gamle bordholdsjorder for presten i bygda. Og Prestegårdens hevd på bruk av andre deler av marka kunne hele veien bekreftes av gode menn. Spørsmålet om sjøhusa sognepresten hadde stående på Bodøgårdens grunn, kom også opp. Her svarte Hans at han bare hadde bygd - hus og hytter - paa de Pladser og Tofter mine formænds Huuse sto. Et naust presten hadde latt bygge på kongens grunn i Hundholmen, hadde han fått futens tillatelse til å sette opp. Man gikk nå opp det nøyaktige delet mellom Prestegårdens og Bodøgårdens del av innmarka slik det var blitt fastlagt 1615. Akkurat spørsmålet om delene fikk en avgjort i minnelighet – også når det gjaldt utmarka. Der skulle Preben von Ahnen fortsatt kunne bruke teigen i Bårdsfjell – Junkerfjell – men bare i samme utstrekning som før. Dessuten skulle bruksretten være knyttet til hans egen funksjonstid som lensherre. Men når det gjaldt sjøhustomtene og sjøveien, sto partene steilt mot hverandre. Og her gikk det mot nederlag for sognepresten, så han skaut avgjørelsen inn under kongen. Nå falt det dom i saken 3.mai 1654 – før kommisjonen som skulle vurdere spørsmålet om sjøhusa og veien, hadde rukket å tre i funksjon. Men det ser ut til at både dommen og det lensherre Jørgen Friis til Vardøhus og lagmann Manderup Pederssøn Schønnebøl kom fram til 15.juli 1654, gikk ut på det samme: Sognepresten måtte flytte sjøhusa sine. Dermed var Hans Lauritsen Blix havnet i en svært vanskelig situasjon. For på den smale strandreima som hørte under Prestegården, var det ikke skikkelig landingsforhold. På en eller annen måte måtte derfor sognepresten prøve å få til ei minnelig ordning, og her hadde han et hjelpemiddel som sjelden slo feil – Penger! Det lånet på ikke mindre enn 1.800 daler Hans gir sommeren 1658 mot pant i Inndyr-godset, sikret nok at presten fikk la sjøhusa sine stå der de sto. Ja, egentlig kom ikke Preben von Ahnen til å innkassere noen større seier over Hans Lauritsen Blix før etter at sognepresten døde i 1666. Sønnen Hans Hansen Blix på Ytter-Hærnes hadde ei årrekke vært farens kapellan, og ingen av bygdefolket ventet annet enn at en ny generasjon Blix skulle ta over som sogneprest. Men lensherren sikret seg kallsretten til Bodø, og fikk 22.september 1666 kongen til å stadfeste utnevnelse av Preben von Ahnens egen kandidat, som var gift med ei datter av lensherrens jordgodsforvalter nordafjells. Enka etter Hans Lauritsen Blix, (Kjerstin) Ingeborg Svendsdatter, gav neppe den nye prestefamilien noen særlig varm mottakelse – om hun ikke alt var flyttet til Alstad, som fra nå av ble fast enkesete. I tilleg sikret Ingeborg seg fortsatt bruksrett til Kvalvåg og trolig også inntektene av Støver på Innstranda. I 1670 fikk hun laget den praktfulle altertavla som fortsatt er i Bodin kirke – med sitt eget og mannens navn godt markert. Nypresten og menigheten skulle ikke få glemme hvem som hadde vært husbondsfolk i Prestegården gjennom 40 år – og hvilken slekt som skulle ha sittet der fortsatt! Kilde for denne historien er Bodin Bygdebok II-3. Man kan fortsatt se mange spor etter Hans og hans slekt i Bodø. I kirken henger malerier av Hans og hans kone. Maleriet av Hans har påskriften: Natus 1596 Ætatis 58. Denatus 1666. Og foruten altertavlen kan man også se gravplaten – nå innmurt i ytterveggen på kirken. På gravplaten ses inskripsjonen: HER HVILER HER HANS LAURITSON BLIX. SOGNEHERRE TIL BAADE GIELD OCH PROWIST OFFVER SALTENS LEHN FØDT OCH BAAREN ANNO 1596 OCH I HERREN HENSOFFVET SALIGEN ANNO 1666. På prestegården oppbevares også et maleri av Hans sønn, Erik Hansen Blix. Soknepresten til Bodin hr. Hans Lauritzen Blix har i kyrkje- og husrekneskapet for 1652 i sitt segl ein dobbelt slange på ein stav (ikkje merkurstav) og omskrifta: Johan Laur. Blix samt ei latinsk devise: Prud ... Sum .. ? .. (utydeleg, kanskje: klokskap er det høgaste eller liknande). I Saltens kyrkjerekneskap for 1658 og 1661 har han et segl med ein buktande slange i skjoldet, og på hjelmen ein fugl, bokstavane H.B.L. og fornnemnte devise, her også utydelig. Hans blei gift med Ingeborg Svendsdotter Blix.	Lauritsen Blix, Hans (I2789)
9422	Hans Levorsen gifter seg med enken på Florud og overtar som leilending her. Barn: 1. Christian f.25.november 1787, d.13.desember 1838. 2. Marthe Maria, f.16.oktober 1790, d.24.oktober 1791. 3. Fredrik, f.1797.	Family: Hans Levorsen, "Florud" / Sibille Fredriksdatter, "Florud" (F3967)
9423	Hans lik ble nedsatt under kirkens kor (i Ytterøya), hvorfra det i 1876 ble begravet på den eldste kirkegården samme sted.	Christophersen Bernhoft, Hans (I1699)
9424	Hans Madssøn solgte, ved skjøte 1.mars 1753, farsgården Lille Li til Peder Cudrio. Etter Peders død gikk gården i hans enkes eie. Ved skiftet etter enken Karen Hofgaard salig Peder Cudrios 28.oktober 1799, ble gården utlagt dattersønnen Thomas Bukier, og tilfalt deretter dennes sønner Ove Munch, August, Thorvald og Halvor Bukier ved auksjonsskjøte 4.oktober 1854.	Casparsen Cudrio, Peter (Peder) (I2873)
9425	Hans Marius Gustav Hansen ble gift igjen i 1955 med stenograf Irene Holst Torkildsen.	Family: Hans Marius Gustav Hansen / Ruth Kristine Lorentzen, "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (F484)
9426	Hans Morten Sommer var også titulær kammerråd. Hans Morten Sommer står som eier av 5 spann 1 øre 18 marklag i Soknedal i 1723.	Mortensen Sommer, Hans (I12953)
9427	Hans Mustad (født 1837, død 1918) var en norsk fabrikkeier, og en av Norges største industribyggere. Han var medeier i firmaet O. Mustad & Søn fra 1874 og startet få år etter produksjonen av fiskekroker og bygde opp bedriften til et verdensomspennende konsern. Firmaet er fortsatt i dag verdensledende innen produksjon av fiskekroker. Hans Mustad (født 26. januar 1837 på Skikkelstad i Vardal, død 27. februar 1918 i Kristiania) var i sin samtid en av Norges største fabrikkeiere. Mustad var sønn av fabrikkeier, lensmann og stortingsmann Ole Mustad (1810–84) og Anne Marie f. Skikkelstad (1816–90). Han vokste opp på garden Brusveen, like ved den seinere kjøstaden Gjøvik. Mustad var gift to ganger. I 1869 inngikk han ekteskap med Clara Laurentse Marie Henriette Hovind (1848–1871) fra Kristiansund (?), datter av overtollbetjent Ole Larsen Hovind (1811–83) og Bertha Katharine Sørensen. Etter hennes død ble han i 1872 gift i Kristiania med Marie Bernhardine Heyerdahl (1844–1922), datter av sogneprest Halvor Christian Heyerdahl (1801–78) og Birgine Matthea Frederichsen (1808–?). Ole Mustad hadde i 1843 tatt over spiker- og ståltrådfabrikken som svigerfaren Hans Skikkelstad etablerte på Brusveen i 1832. Da Hans Mustad kom inn i firmaet i 1857, hadde faren gjort flere store utvidelser og gjort foretaket til en mellomstor norsk industribedrift. Hans Mustad ble medeier i firmaet i 1874, som da ble omdøpt til O. Mustad & Søn. Faren døde i 1884, og Hans ble eneinnehaver. Fra 1874 ble det for alvor fart i bedriftens utvikling. Mustad flytta da firmaets hovedbase fra Brusveen til Kristiania-området. Sollerud ved Lysaker ble det viktigste produksjonsstedet, med fabrikasjon av spiker fra 1876, hesteskosøm fra 1881, støyperivirksomhet fra 1889 og økser fra 1899. Brekke bruk ved Kjelsås ble kjøpt i 1884 for å bygge en fabrikk for hesteskosøm og spiker. Som et resultat av storsatsinga rundt hovedstaden ble også hovedkontoret lagt dit i 1893, til lokaler i Kongens gate 3. Sjøl hadde Mustad og familien alt i 1875 flytta med firmaet fra Vardal til Kristiania. Firmaets viktigste nyvinning kom i 1877–78, da bedriften begynte å produsere fiskekroker i et eget anlegg på Brusveen. Hans Mustads sjøllærte sambygding Mathias Topp konstruerte en helautomatisk maskin for produksjon av fiskekroker. Anlegget på Brusveen var sterkt bevokta, da Mustad heller satsa på hemmelighold enn patentering, som de hadde dårlige erfaringer med. Krokproduksjonen gjorde at Mustad ble et av landets første store merkevarenavn, og firmaet slo gjennom som ferdigvareprodusent på verdensmarkedet. Et par år før hadde de imidlertid begynt å eksportere et mindre bearbeida produkt som trelast til England. Proteksjonismens framgang omkring 1900, med høy toll på importerte varer, tvang Mustad til å bygge egne fabrikker utenlands. I perioden 1886-1917 bygde firmaet 13 fabrikker i 9 ulike europeiske land. Først kom en spikerfabrikk i Loimijoiki i Finland i 1886, dernest en hesteskosømfabrikk ved Rouen i Frankrike i 1891. Seinere bygde de fabrikker i Sverige, Romania, Spania, Tyskland, Italia, England og Tsjekkoslovakia. Før bilismens gjennombrudd var Mustad en av verdens største produsenter av hesteskosøm. Hans Mustad gjorde det privateide firmaet O. Mustad & Søn til samtidas største norske industriforetak, og en av landets første virkelig internasjonale bedrifter. Mustad blir av Arnljot Strømme Svendsen regna som "en av Norges betydeligste næringsdrivende gjennom tidene". Etter at faren døde, styrte Mustad firmaet eneveldig og på en paternalistisk måte. Arbeiderne på Brusveen hadde goder som bibliotek og egen bruksskole for barna sine, og de familiære forholda var vel også en årsak til at det drøyde før det ble etablert fagforeninger. Mustad brukte all arbeidskraft på fabrikkene sine, og i motsetning til morfaren, faren og broren Mauritz Mustad var han ikke politisk aktiv. Hans grunnholdninger var imidlertid konservative, og han skal blant annet ha nekta å be Johan Castberg i middagsselskapet som ble arrangert for kong Haakon på Brusveen i 1910. Mustad skal heller ikke ha vært noen stor donator, men slektninger som nevøen Sigbjørn Mustad fikk bekosta utdanninga si. Enkelte gode formål fikk også penger, men dette skjedde helst i det stille. Mustad ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1901 og fikk kommandørkorset 1910. Han var æresmedlem av Norsk Skogselskap. Vegen ved fabrikkanlegget på Lilleaker fikk i 1917 navn etter Hans Mustad, nemlig Mustads vei. Gjøvik kommune hedra også den betydelige industrilederen ved å døpe om Skogveien til Hans Mustads gate i 1923. Mustad oppholdt seg mye i Vardal og Gjøvik sjøl om han hadde sin hovedbolig i Kristiania i over 40 år. Ifølge forfatteren Johan Bojer, som bodde på Gjøvik i 1907/1908, var Mustad ofte på helgebesøk på Brusveen sammen med venner fra hovedstaden. Hans Mustad var av ei gammal, sjølbyrg lensmannsslekt fra Vardal, noe han var bevisst på. Han ble da også gravlagt i familiegraven på Hunn kirkegård, der ei byste av Gustav Vigeland er med på å understreke Mustads betydelige ettermæle. Enda mer ruvende er imidlertid Per Hurums minnesmerke over ham ved Brusveen, akkurat der Hans Mustads gate begynner. Mustad er der framstilt i helfigur, sittende med ansiktet vendt mot fabrikken. Høvdingaktig, av granitt. Ved sin død i 1918 var Hans Mustad landets største fabrikkeier. Firmaet sysselsatte over 2000 personer i Norge i tillegg til alle som jobba ved fabrikkene i utlandet. Firmaet ble tatt over av Mustads sønner, som imidlertid samarbeida dårlig. Først i 1959 gikk de tre gjenlevende brødrene ut av firmaet som eiere, og 1970 ble det gjort om til aksjeselskap. I dag er O. Mustad & Søn A/S langt mindre enn i storhetstida. I Norge er det kun en beskjeden produksjon igjen på Brusveen, men firmaet har flere krok- og linefabrikker i Asia. Kilder: Hegtun, Halfdan: Ti liv og 200 års norgeshistorie, Gjøvik 2006, s. 174-193. Orheim, Tove: O. Mustad y Cia Tolosa, hovedoppgave i historie, UiO, 2003. Stavehaug, Kari-Mette: Hekta på kroken – Opprettelsen av fiskekrokproduksjon hos O. Mustad & Søn, hovedoppgave i historie, UiO 1999. Svendsen, Arnljot Strømme: Hans Mustad, i Norsk biografisk leksikon II, Oslo 2003. Wicken, Olav: Mustad gjennom 150 år 1832–1982, 1982, s. 56-57.	Olsen Mustad, Hans (I14308)
9428	Hans Mustad og Robert og Ella Wenzins legat ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet: Stiftelsen er opprettet ved en sammenslåing av følgende to legater: 1) Robert og Ella Wenzins legat ved NTNU er opprettet ved Robert og Ella Wenzin ved testamente av 29. november 1957 til minne om deres sønn, sivilingeniør Sverre Wenzin som er utdannet som sivilingeniør ved Maskinavdelingen ved NTH og som omkom ved en ulykke i 1938. Stiftelsen utgjorde ved boslutningen kr. 628.996,23. 2) Fabrikkeier Hans Mustads legat som ble opprettet 1. juli 1932 ved gavebrev på NOK 250.000,- av firmaet O. Mustad & Søn til minne om de daværende eieres far, fabrikkeier Hans Mustad. Stiftelsens grunnkapital er NOK 1.400.000,- og den skal være urørlig. Stiftelsen kan økes ytterligere ved gaver. Til disposisjon for fagkomiteen stiller styret hvert år til rådighet et beløp som deles ut som stipend for unge, begavede sivilingeniører til videreutdanning innen det maskintekniske fagområdet, i overensstemmelse med de til enhver tid gjeldende utdelingsregler fastsatt av NTNUs styre. Midlene utdeles etter bestemmelse av fagkomiteen. Kilde: https://www.unifor.no/Fund.aspx?fund=230&display=mandate	Olsen Mustad, Hans (I14308)
9429	Hans og Anne drev trolig også nabogården Ruste og gården Lindsøe, sammen med Skrogstad. De står nevnt som husmenn ved barnas dåp i 1821 og 1824. I 1827 er statusen endret til selveier. Anne Hansdatter er nevnt som Føderaadskone og enke, som bodde hos sin sønn Syver på Skrogstadgården, under folketellingen i 1865.	Siversen Ruste, Hans "Skrukstad" (I2301)
9430	Hans og Anne Lisbeth må ha kommet flyttende til Sem fra Røra før 1819, for 3 (eller flere) av deres eldste barn var født på Røra. Sist i april 1837 ble Hans Olsen innlagt på sykehuset i Skogn, for et eller annet med beina sine. Han ble utskrevet 28.juni, og dr.Bremer erklærer at Hans Olsen - Gaar nu paa Fødderne. Hans Olsen døde i 1850, og er nevnt som husmand på Semplass ved sin død. Anne Lisbeth fortsatte trolig på plassen som enke en liten stund til. I 1865 bor hun hos sin sønnesønn Hans Sakariassen på en plass under østre Skei i Ogndal. Hun døde imidlertid hos sønnen Ole i Oppemsplassen i 1866.	Olsen Røra, Hans "Berg" / "Semplass" (I14033)
9431	Hans og Teodora finner vi på Utheim under folketellingen i 1910, sammen med sine barn Agnar (f.13.juli 1905, Kvæfjord) og Nini (f.3.mai 1910, Kvæfjord).	Petersen, Hans Christian (I9254)
9432	Hans Olsen skriver: Anna Ophaug har en halvbror Gustav F:1892. Han har en halvbror med navn Martin Johansen Meland, Meland er bestemor Marie sin side og Martin er 4 menning av min mor Tulla. Dette er den 4 eller 5 lenka med Lorentzen/Meland siden som jeg har. Leter fortsatt om Anna. Hun bodde øverst på hjørnet av Rosenborggata/Båhusgata. Anna Ophaug sitter på første rad til venstre. Du har sikkert dette bilde også.	Moe, Anna Margrethe "Ophaug" (I5807)
9433	Hans Pedersen overtok Øverland og løste etterhvert ut de andre arvingene. I 1757 sluttet han kontrakt med Mikkel Simensen om plassen Muren, som Mikkel hadde ryddet i skogen i den tro at det var almenning, men da det viser sig at skogen tilhører Øverland, gjør han kontrakt med Hans Øverland og blir husmann under gården med 3 riksdaler i årlig avgift og visse betingelser med hensyn til havnegang m.m. En liknende kontrakt sluttes med Kristofer Engebretsen på plassen Veimyr, som det var ført prosess om.	Pedersen Øverland, Hans (I24755)
9434	Hans Petersen Arntz ble ikke beskikket til å være sokneprest til Nykirken i Bergen etter at svigerfaren, Otto Schreuder, døde i 1696. Han søkte da heller soknepreststillingen i Nærstrand 2.juli samme år, men utnevnes istedet til sokneprest til Statsbygda 4.juli, også det i 1696. Soknepresten og hans hustru skjenket et par store messingstaker til kirken. På midtstykkes nodus står inni en krans: Hr.H.P.S.A. / S.O.D.S. / 1713. Sokneprest Arentz var varmt interessert for almuens opplysning, og fikk gjennomført at det ble ansatt 4 skolemestre i soknet til ungdommens undervisning, og bidro selv til deres avlønning. Han skjenket en gård til bolig for skolemesteren, og sørget for bibler, nye-testamenter og salmebøker, som han fikk sendt opp fra København.	Petersen Arentz, Hans (I1867)
9435	Hans politiske karrière begynte da han ble innvalgt i den tyske Forbundsdagen for SPD i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten Berlins parlament. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester, dvs. statsminister, i Berlin. I denne egenskapen var han president for Forbundsrådet fra 1957 til 1958. Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad (Berlin-ultimatumet i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av Berlinmuren fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten Axel Springer. Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin.	Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
9436	Hans produksjon omfattet både spille- og dokumentarfilmer. Han begynte sin karriere innen filmen. Fra 1960 til 1967 var han Fjernsynsteaterets første sjef, og introduserte moderne samtidsdramatikk for et større norsk publikum. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette. Etter dette var han sjef for Nationaltheatret fram til 1978. Etter avgangen for Nationaltheatret var han frilansinstruktør. Han mottok Amanda-prisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for Av måneskinn gror det ingenting. NRK sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.» Nils Johan Ringdals bok Nationaltheatrets historie 1899-1999 tegnet et bilde av Brinchmanns som - herskesyk, egoistisk og hevngjerrig - en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig. Filmografi: Som regissør: Av måneskinn gror det ingenting (1987), miniserie Fra regnormenes liv (1984), for TV Medmenneske (1981), miniserie Hedda Gabler (1975), for TV Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som produsent Vildanden (1970), for TV Faderen (1969), for TV Kranes konditori (1963), for TV Ut av mørket (1958), film, også kreditert som manusforfatter: Høysommer (1958), film Som produsent [rediger] Et Dukkehjem (1973), for TV, også kreditert som regissør Herren og hans tjenere (1959), film Arild Brinchmann vokste opp i en meget teaterinteressert familie, som sønn av barnelegen og dramatikeren Alex Brinchmann og yngre bror av skuespilleren Helen Brinchmann. Han skulle ta examen artium 1940, men fikk avbrudd i utdanningen på grunn av krigsutbruddet. Han kom med i illegalt arbeid, bl.a. som grenselos for flyktninger til Sverige, og satt en kort tid fengslet på Grini mot slutten av krigen. Etter krigen var han med på å hente falne nordmenn hjem fra Tyskland og Polen. Han lette bl.a. etter Nordahl Grieg og opplevde krigens ødeleggelser på kroppen. Denne tiden la grunnlaget for det sosiale engasjement som senere preget hans syn på teateret. Etter en tid som student ved det juridiske fakultet, ble han regielev ved Det Norske Teatret. Fra 1946 var han regielev hos Svensk Filmindustri og Terra Film, hvor han arbeidet under den svenske regissøren Alf Sjöberg, og ble venn av Ingmar Bergmann. Fra 1948 var han regiassistent under innspillingen av flere norske filmer og studerte film ved UFA-atelierene i Berlin og Realfilm i Hamburg. 1951 ble han tilknyttet Norsk Film A/S på frilansbasis og ledet her produksjonen av flere norske filmer. 1951 laget han Vi banker på, en dokumentarfilm fra Europas flyktningeleire for Det Norske Flyktningeråd, og ble hedret med Statens filmpris for denne og dokumentarfilmen Husmorvikaren. Han fikk Statens filmstipend 1954. I 1958 regisserte han sin første spillefilm Ut av mørket etter farens manus med tema fra psykiatrien og samme år Høysommer etter en novelle av Cora Sandel. I 1959 ble Brinchmann ansatt i NRK for å bygge opp teateravdelingen i norsk fjernsyn, og han var sjef for Fjernsynsteatret 1959–1967. Som instruktør i Fjernsynsteatret iscenesatte han betydelige forestillinger som Den fjerde nattevakt etter Falkbergets roman, Cora Sandels Kranes Konditori, Strindbergs Faderen og Ibsens Vildanden. Ibsens Hedda Gabler ble omarbeidet fra Nationaltheatret til en stor oppsetning i Fjernsynsteatret 1975. Olav Duuns Medmenneske i fire episoder og Torborg Nedreaas Av måneskinn gror det ingenting i tre episoder ble også milepæler i Fjernsynsteatrets historie. Brinchmann la stor vekt på samtidsdramatikk, særlig Beckett og Pinter, og forestillinger som Becketts Deilige dager, Mens vi venter på Godot, Pinters Det var en gang og Vaktmesteren fikk det til å storme rundt Fjernsynsteatret. Folk var for eller imot, mange skjønte ikke noe av dette nye, men det var aldri likegyldig. Brinchmanns debut på Nationaltheatret var som oversetter og instruktør for forestillingen Hvem er redd for Virginia Woolf? av Edvard Albee 22. januar 1964. Året etter fulgte Shaws Jeanne d'Arc og 1966 Mordet på Marat av Peter Weiss. Hvem er redd for Virginia Woolf? og Mordet på Marat ble av Anton Rønneberg beskrevet som noen av de sterkeste forestillingene i Nationatheatrets historie. Brinchmann ble ansatt som sjef for Nationaltheatret 1967. Som sjef for Nationaltheatret viste han en evne til nytenkning og blikk for de store linjer, med en markert profil med et dristig repertoar, samt en sterk vilje til å avspeile det som rørte seg i tidens teater. Etter sin avgang som teatersjef på Nationaltheatret markerte han seg som en dristig og fremragende instruktør. Forestillingene Dragen av Jevgenij Schwarz og Noréns Natten er dagens mor, som han både omarbeidet og instruerte, ble solide suksesser for teateret. Brinchmann ville forandre en av landets mest borgerlige institusjoner innenfra. Som filmmann hadde han sett at alle medarbeidere i en produksjon er viktige. Nå fikk teateret en sjef som fikk alle – fra scenemesteren til billettdamene – til å mene at de var av betydning for forestillingen. For første gang fikk teateret en stab med faste instruktører. Kirsten Sørlie, Edith Roger, Janken Varden, Per Bronken, Magne Bleness og Jan Bull skulle arbeide sammen i et team. Han ansatte også flere unge, ukjente skuespillere som Lars Andreas Larsen og Sverre Anker Ousdal som fikk prøve seg på store oppgaver. Oppsøkende teater var noe nytt i den tiden, og sammen med den nye gruppen unge skuespillere ledet av Janken Varden ivret også Brinchmann for å rekke ut til et nytt publikum. Den første forestillingen - Et spill om pugg - var på Fagerborg skole i 1969. Det skapte sterke reaksjoner i pressen: Å vise teaterstykket Et spill om pugg er å smugle politikken inn bakdøra, skrev Erik Egeland. Forestillingen ble fulgt opp av - Kongens morgentøfler. Svartkatten, Pendlere og Jenteloven - utløste skarpe reaksjoner fra styret, som betvilte at det var scenekunstens oppgave å beskjeftige seg med politikk på arbeidsplassen. Brinchmann på sin side krevde full frihet i repertoarspørsmålet. Det er et spørsmål om å gi et publikum som av mange grunner kan være dårlig motivert for det, en sjanse til å se sin egen virkelighet ved teaterkunstens hjelp, hevdet han. Styret og Kjell Bondevik mente at Brinchmann hadde unngått informasjonsplikten, og at oppsøkende teater som den konservative pressen fant politisk provoserende, var en sak for styret. Brinchmann stod på sitt og skrev i et brev til styret at et demokrati må kunne tåle den kulturpolitiske belastning det er å ha et teater som krever å fornye seg i kraft av seg selv. Kjernen i diskusjonen ble hvem som skulle ha det kulturpolitiske ansvaret, styret eller teatersjefen. For Brinchmann var det aldri tvil. Han satte sin stilling inn på å ta det hele og fulle ansvar. For ham var det av avgjørende betydning for et teater at det hadde en opposisjon i eget hus, og at det der fantes kryssende tanker og ideer. Derfor var de nye biscenene viktige for teateret. Det var der den nye dramatikken ble spilt, følgelig ville han inkorporere driften av Amfiscenen med Hovedscenen slik at man fikk en enhet. Slik han så det, ville teateret finne frem til nye publikumsgrupper. Dessuten ville nye dramatikere og forfattere få muligheten til å arbeide som instruktører og husdiktere slik både Ibsen og Bjørnson hadde gjort. Teateret generelt stod i fare for å stagnere i klisjeer, i former som har overlevd seg selv, som ikke lenger fylles av spontant liv, og derfor virker latterlige og teatralske. Ved å legge vekt på nyorganisering og oppsøkende virksomhet, gav han viktige impulser til regionteatrene og la grunnlaget for Teatret på Torshov, som for ham ble en merkesak. Som teatersjef fulgte han i fotsporene til Gunnar Heiberg og Hans Jacob Nilsen, og kunne vel ha gjort Gunnar Heibergs ord til sine: Teater skal være den store tavle som samtiden skriver sin saga på.	Brinchmann, Arild Ludvig (I8163)
9437	Hans Siversen 27 år gammel - miner - er nevnt i tellingen under Houghton County i Calumet, Michigan. Hans arbeidet i kobbergruvene for Hecla Mining company i Calumet, Michigan, den første tiden i Amerika, før han kjøpte seg en farm i Colfax, Wisconsin.	Sivertsen Skrogstad, Hans (I2257)
9438	Hans Sivertsen Killi, 19 år gammel arbeider fra Dovre, reiste til Amerika med sin kone Marie Erlandsdatter Killi, 23 år gammel fra Dovre. Målet var Quebeq. Reisen gikk med damskipet Norway, og billettene var betalt i Amerika. Registrert dato: 14.februar. Avreisedato: 2.juni 1871.	Sivertsen Killihaug, Hans "Syvertson" (I2408)
9439	Hans Skrugstad døde av astma.	Hansen Skrogstad, Hans (I2304)
9440	Hans sto som Sekondløytnant ved 2. Trondhjemske Nasjonale Infanteriregiments 2. Tjenestegjørende grenaderkompani den 16.mai 1806, dog uten ansiennitet til han hadde fått eksamen. Mobilisert vinteren 1808 til GrenBn Ræder. Premierleutnant 5.mars 1808 utnevnelsen var antagelig til Gagnatske kompani. Plassert ved Størenske kompani fra 27.mars 1810 og ved Eritsfjordske kompani fra 1811. I januar 1811 flytter hans bror Christopher til Trondheim, og skriver: Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem. I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Befordret til det sivile 10.august 1835. Hadde da stått på vartpenger (redusert lønn uten tjeneste) antakelig fra hærens omorganisering 1.januar 1818. Som offiser bodde Hans på Strand i Nesna, som han eide en stund.	Brinchmann, Hans (I1559)
9441	Hans Taraldsen giftet seg til velstand når han giftet seg med Maren Povelsdatter Alstrup.	Family: Hans Taraldsen / Maren Povelsdatter Alstrup (F1115)
9442	Hans utnevnelse til konrektor synes ikke å ha vært etter biskopen, Bredals, ønske. Sluttgrunn i 1661: Forfremmelse: Etter få års virksomhet ved Katedralskolen ble mag. Oluf Mentzsøn tilbudt Melhus sognekall, et av de beste prestekall i stiftet, og resultatet av en som det synes beveget valgstrid ble, at mag. Oluf fikk kallet.	Mentzen, Oluf "Darre" (I1843)
9443	Hans var trolig en eldre mann da han ble gift med Guri, og det var trolig han som solgte gården til sin svigerfar Peder.	Family: Hans Larsen Drogset / Guri Pedersdatter Drogset (F3978)
9444	Hans ætt fornyet senere sitt adelsskap under navnet Galtung.	Family: Laurits Johannessen Valen / Anna Fartegnsdatter (F2608)
9445	Hansplassen under Sem.	Hansen Semplass, Ole Andreas (I14232)
9446	Hansplassen under Sem.	Hansdatter Semplass, Elisabet Marie (I14233)
9447	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F8597)
9448	Har etter sangdebuten i Bergen i 1912, vært bosatt i byen og drevet som sangpedagog. Studiereiser: Sang i 1916 med Borghild Langaard. I 1917-1918 hos dr. G.W. Bratt i Stockholm. I 1921 igjen et år i Tyskland hos Frl. Gliemann. I 1923 og 1925 hos dr. v. Zawilowski i Berlin. Litterær virksomhet: Et par reisebrev fra Tyskland og Tsjekkoslovakia, hvor hun oppholdt seg ved utbruddet av 1.verdenskrig, samt en del musikkorrespondanser fra Berlin. Sekretær og styremedlem av Bergens Musikklærerforening siden stiftelsen i 1913 (og minst fram til 1928). Medlem av styret for Bergens Musikklærerforbund 1946-1952. Styremedlem i Norske Musikklæreres Landsforbund.	Brekke, Sara Sophie (I457)
9449	Har ikke funnet andre kilder enn disse usikre! Om Jacob Matheson på Family Search: Han var født 1639, Dundee, Skottland. Om Jacob Matheson på RootsWeb: Jacob M. født 1639, Dundee. S. Far: James Matheson. Matheson kom til Danmark ca.1600-1630, fra Skottland som en mann av høy posisjon. Han ble leid inn i den danske armeen som general (hentet fra privat slektsside, som ønsker å være anonym). Fra facebook 6.januar 2017, Slektshjørnet, Ingulf Tore Presthus: Fikk nytte av DNA nå for å utelukke Jacob Frederich Jacobsen 1639 som Bodde på Melhus og var med i Nordenfjeldske Dragonkompani.90% tror han var fra Dundee scotland, men Vigerust hadde mistanke om at det var svensk opprinnelse. Alt tyder på det nå at hans mor var Lauritsdtr født Gram ca.1595 og hennes mann Jacob far til Overnevnte Oberst har kunnet skrevet navnet Mattisson/Mattsson/Mathesson/Matheson.....i sverige. Trolig Marstrand og Obersten var desertør fra Sverige og giftet seg med ei fra Slesvig-Holstein (Margretha* Stenner / Hagedorn)?? Uansett så er slekten Matheson innblandet i min slekt i Sør-Trøndelag på 6th kusine ol. så jeg sletter ikke personer men ryddet opp på Geni og Myheritage. EN NORSK språklig person fra nordskotland kan ha vært med til Klungnes ved Åndalsnes og vært medlem av Matheson klanen fra Lochalsh da skotter og nordmenn var sammen om Orkenøyene frem til 1567 mm. Og den personen kan ha blitt tvunget/frivillig/betalt for å vise vei til Åndalsnes og stukket av. DNA for farslinjen med tidspunkter viser at siste 1350 år så er det en mann i Grytten like ved der skottene gikk i land som har match med meg som passer ca.1662 og fra Grytten til Soknedal er det ikke langt å gå (to-tre dager)Enten skaffet han seg kone eller voldtok han. Det som styrker DNA er at kun i Nord Irland er merket i verden som mitt Y(farsDNA) fins og Matheson klanen har opphav fra Irland i historien.Og det er uvanlig at bare to mannslinjer i Norge siden 1877år tilbake har match og lignende grener har funnet mange til hjelp. <3 Håper ikke min forfar var desertør eller foræder men handlet moralsk riktig.	Matheson, Jacob (I1859)
9450	Har skrevet i denne anledning (opprinnelig på latin, her er kun en oversettelse): From ærbødighet mot Gud, kristelig hengivenhet mot min neste, god samvittighet for meg selv. Når jeg får tilegnet meg disse 3 egenskaper, vil verden aldri bli det viktigste.	Hansen Bernhoft, Christen (I2186)