Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 9,451 to 9,500 of 16,366

      «Prev «1 ... 186 187 188 189 190 191 192 193 194 ... 328» Next»

 #   Notes   Linked to 
9451 Harald (Oskar Christopher) Lystad var en norsk øyelege og president i Den norske lægeforening fra 1931 til 1932. Han var også den første formannen i Norsk Øyelegeforening fra 1926 til 1928 (da Norske Øienlægers Forening).

Student 1893.
Han ble cand.med. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1901.

Han etterfulgte i 1905 Søren Holth som reservelege (nestleder) ved Rikshospitalets øyeavdeling.

Fra 1906 var han privatpraktiserende spesialist i øyensykdommer i Kristiania/Oslo.

Han var medgrunnlegger og første formann i Norsk Øyelegeforening. I 1945 ble han utnevnt til æresmedlem av foreningen.

Kilder:
Øyelegekunstens historie i Norge : festskrift i anledning av Norsk Oftalmologisk Forenings 50-års jubileum.
Biografi i Norges læger 1800-1908, 2, s. 77-78.
 		Lystad, Harald Oskar Christopher (I14740)
 
9452 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17338)
 
9453 Harald Blåtann døde den 1.november i enten 985, eller året etter, drept i strid mot sin sønn Svein.

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.

Harald Blåtann ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret. 		Gormsen av Danmark, Harald (I4451)
 
9454 Harald Brinchmann førte i årene 1854 til 1856 skonnert - Søriddereen - for Claus Jervell.

Ved vielsen 3.desember 1857 er Harald nevnt som skipsfører. 		Brinchmann, Harald (I486)
 
9455 Harald Godwinson ble ca. 1064 gift med Ealdgyth, datter til Elfgar og enke etter Griffits. Dette var et politisk ekteskap. Family: Harald Godwinson, "Harald 2" / Ealdgyth (F5525)
 
9456 Harald Hårfagre (870-933) var kongen som ikkje ville klippe eller kjemme seg før han hadde samla Noreg til eitt rike. Ved Hafrsfjord i Rogaland står tre sverd i stein til minne om at Harald Hårfagre greidde dette i 932.

Underla seg landsdel for landsdel og satte jarler etter seg for å styre. Tok odelen fra bøndene, skyldsatte og skattla hvert bruk etterhvert som han fór fram.
Enekonge etter det avgjørende slaget i Hafrsfjord et sted mellom 872 og 900. Han var hensynsløs, og mange stormenn rømte fra landet.

Hærtog mot vikingenes tilholdssteder i Skottland. Færøyene og Island ble bygd, videre Hjaltland, Orknøyene og Suderøyene som ble vikingreder somhan siden ryddet og satte jarler til å styre.

Forbund med engelskkongen Athelstan.

Døde sottedøden i Rogaland og er hauglagt på Haug ved Karmsund.

Gift (?) med:

1) Åsa, datter til Håkon Grjotgardsson, mor til:
Guttorm
Halvdan Kvite
Halvdan Svarte
Sigfred

2) Gyda den storlåtne møya, mor til:
Ålov
Rørek
Sigtrygg
Frode
Torgils

3) Ragnhild Eiriksdotter fra Jylland, mor til:
Eirik Blodøks

4) Svanhild, datter til Øystein jarl, mor til:
Olav Geirstadalv
Bjørn Farmann
Ragnar Rykkel.

5) Åshild, datter til Ring Dagsson, mor til:
Dag
Ring
Gudrød
Skirja
Ingegjerd (Ingeborg).

6) Snøfrid, datter til finnen Svåse, mor til:
Gudrød Ljome
Halvdan Hålegg
Sigurd Rise

7) Tora Mosterstong, tjenestejente, mor til:
Håkon 1 den gode. 		Halvdansen, Harald "Harald 1" (I3522)
 
9457 Harald Hårfagres saga er den tredje av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen og Halvdan Svartes saga.
Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet.

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk.

Sagaen er inndelt i 44 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Halvdan Svarte, og etterfølges av Håkon den godes saga – Haralds sønn.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

1.
Harald fikk kongedømme etter faren da han var 10 år gammel. Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlinger.
Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen; han var hertug for hæren.
Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark.
Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med 300 mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der.
Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.

2.
Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg utmed sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge 2, både Hogne og Frode.
Etter at disse 4 høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og Guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.

3.
Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker; og jeg synes det er underlig, sier hun, at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala. Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, først da, sa hun, mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge.

4.
Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, hun har mint meg om noe, sier han, som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før. Og så sa han:

Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.

For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.

5.
Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong Harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.

6.
Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha 1/3 av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg 4 herser eller flere, og hver av dem skulle ha 20 mark veitsle; hver jarl skulle stille 60 hærmenn i kongens hær, og hver herse 20 mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.

7.
Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte 2 konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømmeover Strindafylke. Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket.
Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen 4 konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse 4 kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen 8 slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt 8 konger, tok han hele Trondheimen under seg.

8.
Nord i Namdalen var det 2 brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i 3 somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen.
Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.

9.
Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt.
Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene. Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham.
Hornklove sier i Glymdråpa at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.

10.
Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove:

Soleis de høva skulde,
at skjold-beraren førde
nordantil her-skip og heldt til
hoggstrid med tvo kongar.
Hovdingar tri hugheilt
helsa daa kvarandre
utan ord, men ed skjoldljom
og oddgny drjugt lengi.

Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen.
Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse 2 fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.

11.
Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald.
Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid; han sier:

Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann.

Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær.
Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet. Så sier Hornklove:

Gramen vekkte eitspjot-vér,
med gny av ljomande sverdslag,
piline regnde fraa lufti,
og raudt or saari saud blode.
Haugar av stridsmenn lagdest
Livlause framme i rausni,
men kongen hugdjerv vann siger,
med' hoggi skrall mot skjoldar.

Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.

12.
Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk.
Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Vennen til Hlid,
Haakon, fekk
daude-saar,
daa djervt han stridde,
og sin alder
i odde-leiken
Frøys ætting
paa Fjalir enda.
Og vaagen vart
vidt ikring
blanda raud
med blod av menn,
dei gjæve som stupte
um Grjotgards-sonen
i store strids-gny
ved Stavanes.

13.
Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært 4 år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det.
Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl.
Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.

14.
Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland; der lot han folk gjøre veitsler for seg.
Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid. Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær.
Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann.
Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var 12 år gammel og het Obbe. Åke sa:

Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette; jeg gir Dem ham til tjenestemann.

Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen.
Så gikk Åke til sveakongen; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham:

Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting; du vet jo du er min mann.

Jeg trodde ikke, konge, sier Åke, at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann.

Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort.
Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.

15.
Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike.
Så sier Torbjørn Hornklove:

Kongen etlar seg
til ute jol aa drikka,
hovdingen den hæve
hastar til leiken hans Frøy.
Den unge vart leid av eldstad
og inne-setu,
av den varme stogo
og vottar dunute.

Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.

16.
Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda. Så sier Hornklove:

Braatt ylvingen lagde
under seg lande og folke
sunnanfor have; hovdingen
hardleikin var i striden,
og den hugstore konge,
herda til ulreds-live,
tjora sin olme drake
trygt til paalar ved strandi.

Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier. Så sier Hornklove:

Om var av økseslagi,
ulande spjoti svirra,
megtuge tjodkonungs mennar
fekk myrk-eggja sverd til aa bita, -
den gongen han tokst med gautom,
den gjæve sigervinnar,
og songen av vaapni sjoga[26]
slagdjerve menn um nakken.

17.
Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene:
Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

18.
Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans; fra Telemark kom 2 brødre, Roald Rygg og Hadd den harde.
Da Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord.
Der lå alt kong Harald med sin hær; det ble straks et stort slag; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.

19.
Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også.
I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester-viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.

20.
Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna:
Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.

21.
Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks.
Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel.
Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på 11 av konene sine. Så sier Hornklove:

Han vraket holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og av Håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.

22.
Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna.
Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove:

Herskips-føraren, han som
Hoggstriden vann paa strandi,
inn i bygdi ved sjøen
sende drengir mange.
Fyriaat alt folke
flytt hadde lande
for honom som med herskjold
hadde Skotland gjesta.

Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.

23.
Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.

24.
Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette:

Jag ikkje namnen hans Nevjal!
No vil du gjævingen driva
or heimen, den hæve bonde;
kvi er du so hard, du konge?
Vondt for deg vil de vera
slik varg aa bitast med.
Rømer han til skogs, daa røvar
han radt av kongens kyr.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden.
Dronning Ragnhild levde i 3 år etter at hun kom til Norge; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.

25.
En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken,enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.
Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte.
Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk 4 sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det 3 år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal.
For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten:

Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.

Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

26.
Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Graahærde mennar gamle
paa gaarden eg ser i mengd.
Kjempur mjød-huga kjem.
Kvi er De altfor mange?

Da svarte Tjodolv:

I hovude me hadde
hogg i sverde-leiken,
mennar aat milde kongen;
for mange me var ikkje daa.

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

27.
Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar:

Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer.

Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet.
Da han kom til Orknøyene, lå det 2 skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva; Einar la straks til strid med dem og seiret; de falt begge to. Da ble dette sagt:

Treskjegg han sende til trolli,
Torv-Einar drap Skurva.

Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot skjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han varen mektig mann; han var stygg og enøyd; men han så likevel skarpere enn mange andre.

28.
Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i 10 år.

29.
Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i 50 år; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

31.
Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar:

Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned.

Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

Eg ser 'kje fraa rauste Rolv
eller fraa Rollaug fljuga
spjot mot fiende-flokken
endaa far vaar me lyt hemna.
Men i kveld, naar kvast
kjempur gjeng i slage,
tegjande mjøden tappar
Tore jarl paa Møre.

Da gikk Einar bort til Halvdan; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten: han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der; det var Halvdans bane.
Da kvad Einar:

Min fjordepart eg fekk
far min, Rognvald, hemna.
No er drottnen drepin,
for dette nornir raadde.
Hiv no, hæve gutar,
paa Høgleggen Steinar,
hard skatt eg honom sender,
sigeren er vaar.

Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok. Men da Einar jarl hørte det, så kvad han:

Etter meg er mange
mennar fraa alle kantar,
høgborne, hatige,
hev hemn yvi mangt aa taka.
Men ikkje veit dei visst,
fyrr dei vinn aa drepa meg,
kven under ørne-kloi
endar fyrst sitt liv.

32.
Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra,tok han over til Katanes. Da kvad han en strofe:

Fagnfolk fredlause or lande
flyr, naar ein sau dei hev slagta,
men eg den unge kongsson
paa øyane drap i hel.
Paa meg vil hugstore hovding
hemna seg, vert de fortalt;
stygt skard eg i skjolden hans hogg,
skjelva eg gjer ikkje endaa.

Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale 60 mark i gull; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

33.
Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite.
Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote,

jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem.

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni.
Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

34.
Kong Harald var nå 50 år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong Harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.
Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel.
Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.

35.
Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

De er 'kje mykje aa undrast,
at me seider,
born av bøndar
og bondekonur,
naar Rognvald seider,
Rettilbeine,
Haralds heiders-son
paa Hadaland.

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter; han hadde ei skute med fulltmannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Da kvad Tjodolv:

Far 'kje fraa her, fyrr den flate
farveg aat skipi jamnast.
Den store sjøen steinar
upp paa strandi, Gudrød, slengjer.
Dryg, vidgjetne konge,
til vere seg betre lagar.
Bi her til dess me fær bør;
no er brim og brot um Jaren.

Gudrød drog likevel, hva så Tjodolv sa; men da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

36.
Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til.
Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

37.
Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge 2.
Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred. Om det som er sagt her, har Jorunn Skaldmøy laget et vers i Sendebit:

Frett hev eg, Halvdan fekk høyra
um Harald Haarfagre, far sin,
kor tregin han var, og han totte
de teikna svart for han sjølv.

38.
Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann.
Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy.
Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

39.
Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

40.
Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

41.
Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

42.
Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

43.
Kong Harald levde i 3 år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter.
Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er 13 og en halv fot lang og nesten 2 alen brei. Midt i haugen var kong Haralds grav; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der.
Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.

44.
Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda.
Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse:
Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.



Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et 2-3 barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre -som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde 8 brødre i Valhall. Det kan passe med at 9 er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin.
Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94. 		Halvdansen, Harald "Harald 1" (I3522)
 
9458 Harald Kesja (ca. 1080) var en dansk prins og rigsforstander. Han var søn af kong Erik Ejegod, konge af Danmark (1095-1103) og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmanden Knud Lavard og kong Erik Emune.
Harald Kesja gjorde krav på kronen, men blev dræbt af sin bror, Erik. Erik dræbte også de fleste af Haralds sønner. Selv om han ikke fik tronen selv, fungerede han som rigsforstander 1103-1104 for sin far mens han er på pilgrimsfærd til Jerusalem. Som stedfortræder blev han kendt som hårhændet og grusom. Dette er stærkt medvirkende til at han ikke blev valgt som konge da faderen døde i 1103 på Cypern. De danske høvdinge valgte istedet Niels, en af Svend Estridsens sønner, til konge

Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja (dvs. bredbladet spyd) ble innsatt som riksforestander (1103-1104) av sin far, Erik 1 Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf 1 Hunger døde ble hans halvbror, Niels 1, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de 2 kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt.

Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde et godt forhold til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus 3 Berrføtts datter og Margaretas stedatter.
Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.

En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn 12 sønner.

Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp 3 faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og umåtelige rikdom, nevner roskildekaniken Haralds hop av sønner som en av hans viktigste tilganger.

En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-1134 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som uektinger. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods utenom-ekteskapelige forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som beflekket den ekteskapelige sengen gjennom å ligge med mange konkubiner.
Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.

Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik 1 Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen 2 ganger under sin politiske karriere.

Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å vakte riket. Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ærbar alder.

Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som den handlingskraftigste mannen blandt danene (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:

Erik (Erik Emune) som var av ringere herkomst og hvilken han (Erik Ejegod) ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere.

Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar 1 den Stores fiende, Svend 3 Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge (over venderne). Den tyske konge og senere keiser, Lothar 3, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:

Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom...
Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere.

Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt kastet ned i dypeste armod. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst.

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels 1 og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.

Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var født i hor (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald.

Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de 2 og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik 2 Emune (ca.1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels.

Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen.

På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres venn (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn.

Haralds sidebytte må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans exil i Götaland.

Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.

Saxo hevder videre at Niels lurte over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).

Sannsynligvis kan Haralds overgang fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - Bliderne - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):

(Erik Emune supplerede) sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed (externum ingenium) og lærte sig blideteknik af de sachsere (Saxones), der boede i Roskilde. Folk her i landet (nostri) var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer...
(Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde) (Harald) forlangte at tyskerne (Theutonici) skulle straffes: han (Niels) stormede Roskilde og overlod alle de tyskere (Germani), der blev pågrebet i byen, til den klagende (Harald), som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!

Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet - Emune - som betyr den uforglemmelige.

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):

4 juni (1134). Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket (cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo), og opgav sin ånd til Gud, sin skaber.

Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels 1 Svendsson av Danmark, i 1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som 3 år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og 8 av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen 12 sønner ble 11 avlivet.

Han hadde følgede barn:

Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge 1 av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134.
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf 2 var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik 2 Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav 1 av Novgorod og enke etter Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137. 		Eriksen av Danmark, Harald (I4831)
 
9459 Harald Klakk er kjent for å være far til Tyra Danebod som ble gift med Gorm den gamle, den første danske samlingskonge, og Harald Klakk ble således morfar til kong Harald Blåtann.

Hans andre datter Ingeborg ble gift med Sigurd Hjort, en småkonge på Ringerike i Norge, som igjen var sønn av Åslaug Sigurdsdatter, datter av den delvis legendariske vikinghøvdingen Sigurd Orm-i-auga, sønn av den kjente Ragnar Lodbrok gift med Åslaug Sigurdsdatter Kråka.

Sigurd Hjorts datter Ragnhild ble gift med Halvdan Svarte og fødte den norske samlingskongen Harald Hårfagre.

Harald Klakk er således stamfar på morssiden til både den norske som det danske kongehuset.

Harald Klakk blir nevnt i Tætten om Ragnarsønnene (Ragnarssona þáttr) og Snorre Sturlassons Halvdan Svartes saga i Heimskringla, hvor Snorre kaller ham for Klakk-Harald.
Tilnavnet Klakk var neppe positivt ment. Norrøne klakk betyr (fugle)kvitter. Den opprinnelige betydning av ordet var å lyde eller smelle (fra urgermansk klakan). Via betydningen noe som brister med et smell kom klakk til å bety svak eller kraftløs. Denne betydning gjenfinnes i svensk dialekt og gjenfinnes også i det beslektede norrøne ordet kløkkr som betyr bløt eller ettergivende.

I løpet av styret til frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig 1 av det tysk-romerske rike) hadde det tysk-romerske riket ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep.
I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi denne deler av Friesland som len ved at Harald til gjengjeld forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep. Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.

I følge danske kilder skal Harald Klakk ha vært en bror av en Anulo Halvdansson som ble kåret til samkonge med en annen bror Reginfred Halvdansson i 812 inntil de ble fordrevet av sønnene til kong Gudrød Sigfredsson Veidekonge to år senere.
I disse kampene ble Reginfred drept. Det var derfor i Haralds fordel å søke støtte hos den mektige kong Ludvig den fromme, ikke minst ved at denne var sønn av den berømte Karl den store.
I 815 går han inn i Jylland med frankisk hær og Gudrødsønnene trekker seg tilbake til Fyn. Frankerhæren returnerer derimot sørover etter å ha tapt styrker i et bakhold.

I 826 er Harald Klakk i et møte i det kongelige palasset i Ingelheim am Rhein hvor frankerkongen uttrykker sin bekymring for urolighetene i grenseområdene i nord. Det sies at Harald og hans følge mottatt med stor prakt, og som gjenytelse lar den danske småkongen seg døpe i et kirkemøte den 24. juni 826, noe som må ses som både en symbolsk som direkte underkastelse for kong Ludvig den fromme.
Så drar han deretter tilbake til Danmark, sannsynligvis til Hedeby, sammen med to munker, Ansgar og Aubert, for å spre kristendommen i det hedenske nord. Med tiden ble munkene fordrevet av Eirik Barn (også nevnt som Hårik, Rørek, Horik, Horik av Dorestad eller Hårik den gamle), en av sønnene til Gudrød Sigfredsson Veidekonge.

Harald Klakk døde i Rüstringen i år 846.

Det er en kilde som nevner at en landflyktig kong Harald dukker opp i Normandie med 60 skip. Det er for tidlig for at det kan være Harald Blåtann, og man har spekulert på om det isteden kan ha være Harald Klakk, men dette kan ikke verifiseres. 		Halvdansen, Harald (I4533)
 
9460 Harald Lystad er mangeårig distriktslege (1975–1984) og senere kommuneoverlege (siden 1984) i Hemsedal og regnet som en av Norges fremste eksperter på skiskader.
Han har utgitt flere artikler om alpine skiskader, og har siden 1977 bygget opp et register for skiskader.

Han ble cand.med. ved Universitetet i Bergen i 1970, spesialist i allmennmedisin i 1985 og spesialist i samfunnsmedisin i 1987. Han er også godkjent flylege.

Han var distriktslege i Lofoten 1971–1975, før han ble distriktslege i Hemsedal. Han er den siste nordmannen som kan kalle seg distriktslege, ettersom han jobber på overgangsordning etter at det statlige embedet som distriktslege ble erstattet av kommunelegestillingen i 1984.

Lystad er også en ivrig privatflyver og fikk tildelt det aller første mobiltelefonnummeret (094 15 000) i Norge i 1981, foran kongen. Han var avhengig av telefon i jobben, og for å få tildelt et mobilnummer måtte han søke skriftlig.
Dag Blakkisrud, forvalter for Telenor Kulturarv, bekrefter at legen gikk foran kongen i køen.
Pågangen fra folk som ønsket et mobilnummer var så stor at det ble foretatt loddtrekning om hvem som skulle få det aller første. Den vant Harald Lystad, sier Blakkisrud.

Harald Lystad kjøpte sin første mobiltelefon hos en forhandler på Gol. Den var norskprodusert, veide rundt seks kilo og lignet aller mest på en tursekk med antenne.
Den var mer slepbar enn bærbar. Da jeg skulle snakke i den, hadde jeg den enten i sekken eller montert fast i bilen, sier Lystad.
Telefonen, som kostet omregnet over 100.000 kroner, er nå en del av Telenors historiske samlinger.

Han er bror av tidligere arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad og barnebarn av Harald Lystad (1875–1950) som var president i Den norske lægeforening.

Lystad fikk i 1985 Fylkeslegens pris for forebyggende helsearbeid. Han ble i 2007 kåret til - Årets Løvetann - av Norsk forening for allmennmedisin.

Han fikk i 2014 Hemsedal kommunes kulturpris.

Han ble i 2016 tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid med å forebygge skiulykker. 		Lystad, Harald (I14755)
 
9461 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Harald Bø / Living (F667)
 
9462 Harald overdro gården til sin brorsønn Engebret Olsen Borgen i 1736. Pedersen Sørum, Harald (I11544)
 
9463 Harald Stormoen gift 2.gang 9.juli 1909 med Alfhild Larsen (1883–1974). Family: Harald Stormoen / Inga Bjørnson (F9683)
 
9464 Harald Stormoen var en av sin generasjons ledende skuespillere og en bærende kraft ved Nationaltheatret i en årrekke.

Stormoen var nestor i et av Norges mest kjente skuespillerdynastier. Han var 2 ganger gift med skuespillerinner, og den eldste datteren Guri gikk også til scenen. Hans yngre halvbror Hans var likeledes skuespiller, og en 3.bror var far og farfar til henholdsvis Kjell Stormoen (1921–) og Even Stormoen (1955–), begge skuespillere.

Stormoen tok examen artium 1890 og var deretter et år ved Krigsskolen, før han 1891 drog til USA, hvor han var innom en rekke yrker. Det ble også debut som skuespiller, i Chicago i en dansk-amerikansk teatertrupp som Herløv i Jens Christian Hostrups Eventyr paa fodrejsen, men uten særlig suksess.

Etter å ha returnert til Norge fikk han høsten 1895 engasjement hos Fredrik Garmann på Grønlands Folketheater, bedre kjent som Olympen. Sesongen 1896-1897 var han ved Det Norske Teaterselskab under Harald Ottos ledelse. På turné i Trondheim gjorde han sin debut i rollen som Seladon Andrisen i Hans Aanruds folkekomedie Storken. Denne rollen ble nærmest en signatur for Stormoen, og han fremstilte samme rollefigur i Aanruds Høit til hest våren 1902 på Nationaltheatret. Han hadde da i perioden 1897–1899 vært ansatt ved Fahlstrøms Centralteater, hvor han beviste sitt talent som karakterskuespiller bl.a. som Engstrand i Ibsens Gengangere.

Det var nettopp hans store spennvidde, fra komedie til mørkeste drama, som førte til at han 1899 ble medlem av Nationaltheatrets første ensemble. Her følte han seg hjemme, og med få avbrudd ble han her til sin død. Det lengste mellomspillet var 1928–1935, da han var den ledende kraft ved Det Nye Teater.

Einar Skavlan skrev etter premieren på Gerhart Hauptmanns Før solnedgang november 1932:

Harald Stormoen spiller geheimeråd Clausen, den store forrretningsmann og åndfulle tenker, – høyere enn her er den store skuespiller aldri nådd... Den store virkelighet er her den store kunst.

Stormoens repertoar inkluderte en rekke klassiske Ibsen-roller, bl.a. Knappestøperen i Peer Gynt, Pastor Manders og Engstrand i Gengangere, Krogstad i Et Dukkehjem og Morten Kill i En Folkefiende. Blant Bjørnson-rollene var Piene i Paul Lange og Tora Parsberg og Falk i Over Ævne I, dertil Iago i Shakespeares Othello. Dessuten spilte han en rekke roller innen komedierepertoaret, f.eks. de klassiske Holberg-roller som Peer Degn i Erasmus Montanus og, kanskje spesielt, Vielgeschrei i Den stundesløse, som i hans tolkning ikke bare ble komisk, men fikk en sår og tragisk undertone. Sørensen i Vilhelm Krags komedie Baldevins bryllup ble også en rolle som ofte stod på repertoaret. Han var ellers en fremragende Thiers i Nordahl Griegs Nederlaget.

Stormoen gjorde også en rekke turneer. Sesongen 1904-1905 hadde han permisjon for å gjennomføre en opplesningsturné i USA, og 1907 deltok han i Johanne Dybwad-turneen som gjestet en rekke norske og danske byer i tillegg til Berlin, Hannover og Hamburg. I 1918 gjennomførte han en Strindberg-turné hvor han spilte Kapteinen i Dødsdansen. I årene 1925–1932 medvirket han også i flere norske filmer, bl.a. i Glomdalsbruden og i En glad gutt (som Bård Skolemester).

Anton Rønneberg beskriver Stormoen som en fanatisk naturalist, som helst ville fremstille hverdagsmennesker og som som stilte sin djerve fantasi helt i realismens tjeneste. Men ikke minst hadde han evnen til å tolke de mørke og skjulte kreftene i menneskesinnet. Rønneberg omtaler to av hans rolletolkninger, Kersjenzev i Andrejevs Tanken og Clausen i Hauptmanns Før solnedgang, som monumental kunst. Han sier også at i de senere år kom det undertrykte temperamentet sterkere og sterkere frem hos Stormoen. Med en eruptiv voldsomhet kunne det sprenge de grensene naturalismen hadde satt for hans kunst.

Harald Stormoen var en høyt anerkjent scenekunstner. Han var formann i Norsk Skuespillerforbund i 3 perioder (1913–1915, 1921–1924 og 1925–1928).

I 1932 ble han utnevnt til ridder av 1.klasse av St.Olavs Orden. 		Stormoen, Harald (I24646)
 
9465 Harald Sveinsson døde i 1018 uten at vi kjenner til årsaken. Danskene valgte derfor broren Knut til konge, visstnok i 1019. Sveinsen av Danmark, Harald (I4899)
 
9466 Harald Sveinsson Hein, eldste sønn til Svein.

Tilnavnet Den bløte brynesten.

Godmodig, lat og ettergivende, men fikk et godt ettermæle for gode lover. 		Sveinsen av Danmark, Harald "Hein" (I4929)
 
9467 Haraldsønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils...

...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der... 		Haraldsen, Torgils (I4888)
 
9468 Harlem var hennes hjem ved hennes død.

Dødsårsaken er oppgitt å være consumption. 		Vorass, Christina Dorothea Friederike "Grosser" (I10131)
 
9469 Harlington Cemetery Marx, Loyal H (I10375)
 
9470 Harlington Cemetery DeKlyen, Anne Violet "Marx" (I10378)
 
9471 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I13189)
 
9472 Hassel Diderichsdatter Nøff, Marichen (Marie) "Muus" (I7153)
 
9473 Hasseløen. Reitan, Arne Andreas (I12463)
 
9474 Haug kirke. Thoresen Korsgaarden, Claus (I16199)
 
9475 Haugen i Jondalen. Amundsdatter Dale, Tora "Buen" (I14860)
 
9476 Haugen lå i Asak øvre tellingskrets. Her bor husmann Olaus Olsen og hustru Helene Hansen i 1910. Han står nevnt som Husmand Jordbruksarbeide. Olsen Holteberg, Olaves "Harbo" (I2374)
 
9477 Haugesund kirke Hytten, Einar (I12329)
 
9478 Haukås hadde sagbruk nede i Haukosen. Driften var priviligert Hr. Obertoldbetient Otto Arntz.

Skjøte fra Ober Toldbetient Otto Arntz til Iver Joensen Hugaas på gården Hugaas (Haukås) i Sognedallen med Landskyld og Bøxel med underliggende saug for 600 riksdaler. Datert 29.april 1748.
Obligasjon fra Iver Joensen til Otto Arentz på 400 riksdaler pantsettes Hugaas 1 øre 18 marklag og underliggende Saugbrug med alt andet gaarden tilhørende. Datert samme dato.

21.juni 1753 Haukås og Haukdal: Sak om damfeste for sagbruk i Haukosen. Synsbefaring.
Samme dato la Iver Joensenfram obligasjon av 29.april 1748 påskrevet kvittering fra Otto Arntz om at han hadde fått betalt Capital med Renter.

1758: Otto Arntz på synsbefaring av sagbrukene i Hauka. Han hadde privilegium på Hugaas Saug på søndre side av Houcka Elv og Stor Hugdal Saug på nordre side med Aarlig Skiørsel 4500 Bord. Hugaas Saug: 1800 bord av Haukås skog, 624 bord av Øvre Øyen skog og 240 bord av Skjærli skog. 		Hansen Arentz, Otto (I2357)
 
9479 Haukås i Elnesvågen. Magerøy, Marie Theoline "Thorvik" (I5347)
 
9480 Hausmannsgaten 18 Kent, George (I7568)
 
9481 hbmack@comcast.net Source (S713)
 
9482 He attended school for 8 years in Gryde School District 76 and then attended Hoople High School, graduating in 1950.

He resides on the family farm and continues farming with 2 of his brothers, George and Dean, his son, Randy, and a nephew, Tim.

Hamilton has served on the Glenwood Township board as chairman and is also on the Valley School board where he has served as president. He has been past president of the
Hoople Farmers Elevator board, and president and trustee of the Zion Lutheran Church Council several times. 		Hurtt, Hamilton George (I10195)
 
9483 He had grown up in the Germany and was loyal to Nasjonal Sammling, the Norwegian Nazi party.

He was acquitted of treason in 1948 (Landssvik sak D 1/48).

He was fired from his job at As in December 1947. He took up a job in plant genetics at the University of Tucuman in Argentina.

Associated with eugenics during the occupation, although Norway eugenic sterilization until 1973.

Det var Gunnar Eilert Hjorth, som hadde vært i komiteen som utarbeidet - Lov til vern om folkeætten - som gjaldt fra 1.januar 1943 til 8.mai 1945." 		Hiorth, Gunnar Eilert Normann (I1256)
 
9484 He is survived by his wife, Mae (Udseth); daughter, Ellen Murphy; two brothers, Leif and Reidar Eltoft; two sisters, Mosken Larval and Elsa Nerney. He was preceded in death by his first wife, Sigrid (Anderson), on Feb 9, 1966, and one grandson. Eltoft, Trygve (I21404)
 
9485 He was a carpenter and home builder by trade. He and his family were active members of Madison Street Bible Church. Marx, Paul W. (I10374)
 
9486 He was employed in the auditing department of the Chicago and Alton Railroad in Chicago, then came to the Oak Park Trust & Savings Bank.

When the Harlem State Trust & Savings Bank was organized in 1904, he became cashier.
He later became president and continued in that office until the bank was consolidated with Forest Park State Bank until the bank closed in 1931.

After that he was in the insurance business. 		Grosser, William Frederick (I10366)
 
9487 He was the eldest son of Duke Borivoj 1, the first historically-documented Bohemian ruler of the Premyslid dynasty, and his wife Ludmila. He was still a minor upon his father's death c. 889, and the Bohemian lands were placed under the regency of their suzerain Prince Svatopluk 1 of Great Moravia. After Svatopluk died in 894, an inheritance conflict arose between his sons Mojmir 2 and Svatopluk 2. Spytihnev took advantage of the situation to free himself from Moravian vassalage. According to the Annales Fuldenses, he appeared at the 895 Reichstag in Regensburg and paid homage to the East Frankish king Arnulf of Carinthia.

Spytihnev is known for his alliance with Margrave Luitpold of Bavaria, who in 898 fought against Mojmir 2, finally separating Bohemia from the Greater Moravian realm. Designed to protect Bohemia against the ravages of Magyar raiders, this pact also opened Bohemia to East Frankish Carolingian culture and paved the way for the eventual triumph of Roman Catholicism in Czech spiritual affairs. Spytihnev continued the extension of Prague Castle as the administrative center of the Premyslid duchy. 		av Böhmen, Spytihnev (I12080)
 
9488 He was the pastor of a Baptist Church in Waverly, Iowa for many years and was a graduate of Moody Bible College. Marx, Loyal H (I10375)
 
9489 Heart broken over the tragic death of his wife just a month and a day before, Carl Wrege of 21 Roosevelt Avenue died at his home Saturday morning as the result of a stroke of apoplexy brought about by grief for his wife.

Aug. 24 last Mr. and Mrs. Wrege, both in perfect health, left home for a two weeks' vacation at a farmhouse near Newfoundland. Ten days after arriving at Newfoundland, Mrs. Wrege, while helping the farmer's wife dry some dishes stumbled over a pail on the kitchen floor and plunged head long down a flight of cellar stairs breaking her neck and dying almost instantly, Mr. Wrege was heart broken over the accident, and after returning to Jersey City he seemed unable to rally from the shock. His health failed rapidly and he spent most of his time sitting at home brooding over the death of his wife.

At 6:20 Saturday morning he was stricken with apoplexy and died at 7 o'clock, without having regained consciousness. Mr. Wrege was 67 years old, and his wife was one year his junior.
The couple had been married 45 years and they had been inseparable.

Mr. Wrege has always been engaged in the florist business and his wife was his business partner. The Wreges opened a shop at the foot of Magnolia Avenue, but 35 years ago moved the business to Roosevelt Avenue.

Eleven children all were born to the couple, but only two survive. They are George and Mary Wrege. They are continuing the florist business.

Funeral services for Mr. Wrege will be held from his late home tomorrow afternoon. Rev. C. E. Poensgen, pastor of the St. Paul's Lutheran Church, will officiate and interment will be made in New York Bat Cemetery.

Source:
Heartbroken, He Soon Follows His Wife in Death, The Jersey Journal, Vol. L, No. 129, 2 October 1916, p5, Microfilm 8628 (Trenton, NJ: State Archives). 		Wrege, Carl Ludwig Friedrich (I8774)
 
9490 Hedevig Høyem fra Chicago står som reisende med Nordbanerne nordover i tidsrommet 25de til 26de Juli 1883. I Schulruds Jernbanehotel i Tønset er hun registrert i Morgenbladet 30.juni 1883. Høyem, Hedevig Arentine (I1164)
 
9491 Hedevig var husjomfru hos kjøpmann Zahl på Kjerringøy i 16 år, og hos kjøpmann Fredriksen i Melbo i 12 år. Høyem, Hedevig Arentine (I1164)
 
9492 Hedvigs far Sverre Lorentzen nevnte i et brev 27.april 1966 at Hedvig og Olav hadde sølvbryllupsdag 26.april. Family: Olav Edgar Aune / Hedvig Amalie Lorentzen, "Aune" (F447)
 
9493 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17924)
 
9494 Hegge østre. Andersdatter Hegge, Berte (Birette) "Sigstad" (I9390)
 
9495 Hegge.

Moren piken Siri Eriksdatter Hegge oppgir barnefaren å være Zacarias Christoffersen på samme sted. 		Zacariassen Hegge, Johan Eilert (I3781)
 
9496 Heggeplass Zacariassen Vibe, Ove Christian (I2254)
 
9497 Hegvik Lorentzen, Svenn (I6139)
 
9498 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I868)
 
9499 Heiberg var medlem av en lang rekke komiteer og kommisjoner, bl.a. Akers herredsstyre og sunnhetskommisjon 1901–03.

I perioden 1906–12 var han formann i De mekaniske Verksteders Forening, som han også var en av initiativtakerne til.

Fra 1906 var han nestformann i den departementale jernbanekomité og fra 1907 medlem av Arbeidsgiverforeningens sentralstyre, hvor han var formann 1912–17.

Han var medlem av Statens arbeidsledighetskommisjon av 1914, og 1924–34 var han formann i Norges Standardiseringsforbund.

Heibergs tre sønner fulgte alle i farens fotspor og utdannet seg til ingeniører; brorsønnen Edvard Heiberg (1911–2000) var også ingeniør og var generaldirektør i NSB 1967–78.

Eivind Heiberg ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1934; han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden, Dannebrogordenen og Finlands Vita Ros. 		Heiberg, Eivind (I6740)
 
9500 Heiberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1927 studerte han ved NTH i Trondheim og tok eksamen på arkitektlinjen 1932. Mens han enda var student, fikk han 1930 assistentstilling hos Osloarkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Her var han til 1932, da han begynte hos Finn Bryn og Johan Ellefsen, der han bl.a. var med på utbyggingen av det nye universitetsanlegget på Blindern. 1936 tok han en ny assistentstilling, denne gang hos F.S.Platou, hvor han ble til 1940.

Heiberg opprettet egen arkitektpraksis i Oslo i 1940, i årene 1947–1968 sammen med Ola Mørk Sandvik. Heiberg var overlærer og avdelingsleder ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1957–1979. Han har også vært benyttet som sensor i Byggekunst ved Norges Tekniske Høyskole 1951–1955.

En stor del av Heibergs virke som arkitekt har vært innenfor den sosiale boligbyggingen. Her har han, sammen med O.Mørk Sandvik, bl.a. tegnet flere boligbygg for OBOS. De har også utformet rekkehusområder, som boligområdet på Bjørnsletta, Oslo, med fine kvaliteter, kjennetegnet av enkelhet. Gjennom undervisning og sine mange oppdrag har Heiberg gjort en innsats for god innrednings- og møbelkultur. Ved siden av sitt arbeide med byggeoppgaver og som lærer, har Heiberg inntatt en betydelig plass som skribent og forfatter, ikke minst av studenterviser som Under bondens ager og Vi har vår egen lille verden, men også som fremragende taler. Han har vært en utrettelig forkjemper for fortidsminnevern. 		Heiberg, Johan Bernt Krohg (I23036)
 

      «Prev «1 ... 186 187 188 189 190 191 192 193 194 ... 328» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.