Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 951 to 1,000 of 17,413

#	Notes	Linked to
951	Alex' 2 brevkort: Med hjærtelig tak til dig og Erika og Hiorths for alt godt og for de herlige minder sender jeg i dag underretning om, at jeg torsdag 31te kl. 9.15 begiver mig på hjemvej. Her er tiden gåen med ture i byen for at udstyre mig med presenter til de små der hjemme og andre indkjøb. Bl.a. 2 hængelamper pour moi-même; om aftnerne har vi levet en famille vekselvis hos Knud & Ludvig. 3 gange har jeg været hos Hagbarth, der dessværre er miserabel. Først i dag aflægger jeg, (?) og Pål, samt på Ludvigs indstændige forlangende Prinsquam (?) en visit. Tiden går fort også her og dog længes jeg til M. Karen har vel fortalt, at vi traf hinanden lørdag; fruen så jeg sidst ved hidkomsten på stationen. Alt vel her. K & H, L & H hilser. Eders A.Brinchmann - Trondhjem Capella 1/6 88 Kl. 7 morgen Netop vel arriveret sender jeg disse linjer om, at jeg i går kl. 9.15 fmdg. skiltes med Hanna & børnene på perronen. God befordring og nokså behagelig rejseselskab, men natten forløb søvnløs. Jeg går nu op til Chr. & Reinholdts for at referere bryllupshistorier. Afgår midnat, for forhåbentlig at træffe alt vel hjemme i morgen eftermmdg. Gud med eder og alt Hiorths, Mr. Coudrio ej at glemme. - Molde, 11 juni 1888 Mine kjære børn! Dag efter dag er gåen her, uden at jeg har fundet lejlighed til at tilfredsstille den trang, jeg har følt til at bringe eder min tak for de dejlige dage, jeg i forrige måned tilbragte sammen med eder og under eders tag, og til at meddele lidt om min hjemrejse. Thorsdag den 31te mai, efterat jeg kl. 9.15 havde taget farvel med dig, Hanna, og børnene, rullede jeg i et glad selskab af rekruter, der morede sig og sine rejsefæller med at drikke, synge, skråle hurra og kaste tomme ølfladsker ud av kupevinduerne, nordover, spiste middag på Hamar ved et bord med – Dr - Kaurin og datter Magdalene, der skulle til Krnia, og nåede du på eftermiddagen til Koppang hvorfra det vel var at jeg sendte brevkort, spiste aftens på Rena, drak midnatskaffe på Røros og nåede efter en søvnløs men i andre henseende ikke ubehagelig nat til Trondhjem kl. 6 ½ om morgenen, gikk strax om bord i – Capella - den smukke store damper, hvor jeg fik vasket lidt af trætheden du af mine øjne, derfra til broder Christopher, hvor der var en stor hurlumhej og Jerusalems forstyrrelse i anledning af den påbegynte opflytning til – Bergly - spiste frokost og senere middag + kaffe, hvorefter jeg gikk til Reinholdt (for the) og så kl. omtr. 6-7 (ledsaget af Chr. & R.) om bord i – Capella - hvor jeg snart i køjen søgte revanche for den forudgående nats vågen. Merkede ikke engang akerets hiven eller nogen annen ulyd, før jeg vågnede omtrent ved Edø (rulling over Talgsjøen – mig til intet mên), gikk i Xsund i land til Ludvig, hvor jeg traf familien hjemme og af denne igjen efter 1-2 timers vindrikning og kagespisning ledsaget til kajen gikk om bord for på havnen – da Hustadviken ingen bordsetning vilde tillade – at dinere ved siden af hr. Chr. Johnsen, der med mig delte sin % flaske Levville – og nåede så efter en bevæget – Vika - til Molde lørdag kl. 7. Her kom Ragnhild med sine 4 i Krogsets båd om bord og hentede bedstefar med presenterne, og så modtages jeg på bryggen af Bjørsetherne + husets beboere for i triumf at ledsages op i kontoret, hvor kuffert & andre boxer tømmedes under de rundtomstående smås beundring. Alle blev da også glad i hva de fik, småpigerne i parasollerne og deres mødre i de i Thjem hos Tharum kjøbte håndklæder. Ja, trods de gode dage & springmadrassen i syden var det dog deijligt at komme - hjem - der dækkedes til familiesouper, og indbødes til mæste dags familiesouper - & - diner, thi det var jo umulig på en dag at spørge om og svare på alt. Heldigvis havde jeg til assistance mine trykte (menu-en) og skriftlige optegnelser fra Frstd & Krnia. Men jeg kan ikke give noget udtømmende villede af alt hva der blev forhandlet, i får tage fantasien lidt til hjælp. Hagbarths vise gjorde lykke både i Thjem, Krsund & Molde, Menu’en og min katalog over brudepresenterne går under Ragnhilds forvaltning husimellem her på Molde – til Leths, Lunds, Sommerschilds, Pettersens, Kroghs og et utal andre. Ønsket - Velkommen hjem - også af andre end slegt og nærmeste venner, og mødt med tilspørgsler om bryllup, brudepar, Brekkes & Ludvigs, har jeg atter fået føle, at jeg dog endnu har en kreds interesserede venner her. Arbeijdet på skolen gjenoptog jeg strax mandag og har det siden gået i et kjør med expedition af de opholdede sager, deriblandt examenstabel og erklæring over hvem af de to klasselærere, der skal kasseres, og mangt andet. Nu er jeg på en måde kommen à jour, især efterat jeg i går fik min båd tilbage fra Løvset, hvor det er bleven brædt, malet og oppudset, og hvorfra jeg i går hentede den i spidsen for et langt tog bestående af Ragnhilderne (alle 4) samt Alexandra, Kristine og pedellens pige, hvilke 3 sidste forrettede på Løvset som fleskepandekagestegere og rømmebunkefremsættere, og på båden som rorkarle. Vejret her har siden min hjemkomst været godt, først i går dog varmt, - men i dag regner det bataljon. Hermed slutter jeg den historiske del af min epistel, og føjer dertil endnu kun mine ikke noksom gjentagelige gjentagelser af taksigelser for alt godt, mad og drikke, dag- og nattekvarter, men fremfor alt af kjærligheden, den sig hver dag og fra hver af eder, store & små, mænd og kvinder åbenbarede kjærlighed. Specielt beder jeg mine to små morgenvækkere, Assi & Sossi, erindrede med tak og de bedste ønsker. Apropos, (mens jeg er på Hægdehougen) – kommer Ottos død til at have nogen virkning på dit stipendium, Knud? Hvorledes går det hos Malthe, Hanna? Når skal du tiltræde din vandring, Henny? På dette og meget andet venter jeg besked snarest. Når nu mit brev går fra Krnia til Frstad, må det, efterat have udrettet sin missjon også der, tilføje en tak for den glæde, jeg i dag har nydt af at have læst Erikas brev til R. mens jeg ikke har læst Chrs til L. Det gjør godt at se, at hvedebrødsdagene endnu varer, trods vækkeruret kl. 6 og trods den tjenestepige, om hvem det som i Polykarps eventyr må siges - er der ikke. Nu er vel ude i forsstaden K & Hs hængelampeUr kommen op, liggesom mine 2 allerede er anbragte i spise- & dagligstuen. Aggenda. Du Christopher og (eller) Erika må være så snil at gå ens ærinde til en vis familie Hiorth i forstaden og der forklare, at jeg nok har tænkt at skrive, men at jeg endnu ikke er nået så langt. Sig den hele families samtlige medlemmer, store og små, at gjæstfriheden & venligheden i det hus hidtil har været og fremdeles vil vedblive at være en af - lyspunkterne i min tilværelse. Grossereren & frue, Karen, Karl & Nils; Coudrio & Leo, alle, alle mindes jeg i kjærlighed og taknemlighed. Har Johanne Jakobsen (hos Hiorths) og Marie Heyerdahl (hos Ludvigs) fået mine kort? Knud & Hanna med Sossi & Assi, Christopher & Erika, Ludvig & Henny, til eder alle kjærligst hilsen A.Brinchmann	Brinchmann, Alexander (I32)
952	Alex' dåp nevnes i et brev skrevet av hans far til sin bror Christopher: Thorsd 28. Kj. C.! Alt vel med Hanna og Henny. Besøgte Hanna i går. Spiste i går fiskeboller. Henny kommer hjem i morgen – fredag – børnedåb kl 1/2 4 på stiftelsen. Knud og fru Mustad, Odd kommer ikke, derfor isteden for ham nominelt papa og Marie Brekke, Jervell og kone – er fadderne. Vin, kager og konfektiner heroppe 1 times tid efter på. Glad og tilfreds. Hils alle H.s og sp. Erika. Din L. Kan Erika gå fodtur nu mon????	Brinchmann, Alexander Leth (I460)
953	Alexander beskriver en familie som er rammet av en vond halssyke m.m. i tiden før sønnen Jacob Ludvig ble født: ...skulde det næsten synes uforklarligt, at Marenjohanne trods alt det anstrængende Arbeide, som i næsten et heelt Aar uafbrudt havde paahvilet hende og som ovenikjøbet var bleven i høi Grad forøget derved, at hun, saalænge hun selv formaaede, Lidet eller Intet kunde overlade til Andre, havde bevaret Legemskræfter til den forestaaende 5te Nedkomst. Tiden etter fødselen beskriver Alexander slik: Nu indtraadte den Reaction, som Marenjohanne under de forudgaaende Anstrængelser og Lidelser havde tilbagetrængt; hun fik et Anfald av Hjernebetændelse og hendes Kræfter svækkedes i den Grad, at der var Fare for hendes Liv. Vel reiste hun sig igjen fra Sykeleiet, men for aldrig dog at gjenvinde sin tidligere Helbred, hvor meget jeg end haabede at dette vilde lykkes under Sommerens velgjørende Indvirkning. Etter en reise til Trondheim, for å sjekke en sykdom Alexander hadde, ble Maren Johannes tilstand forverret: Men Marenjohanne havde paa denne Reise, der allerede endtes igjen den 24de Mai, anstrængt sig over Kræfterne og denne Overanstrængelse gjorde hende formodentlig end mere modtagelig for Indvirkningen af den Sygdom, som endte hendes Liv. Tilsyneladende var hun dog frisk og rask, da jeg den 13de Juli sagde hende Farvel for at begive mig til Grefsen; hun fulgte mig ombord paa Dampskibet - Romsdal - og yttrede endog, at hun aldrig før med saadan Lethed havde taget Afsked med mig, fordi hun nemlig nærede Haab om at see min Helbred styrket ved Reisen. Fra - Romsdal - lod hun sig roe hen til et andet Dampskib, som netop var ankommet paa Havnen og hvorfra hun deeltog i at hente i Land min Moder, Søster Louise med Barn samt Svigerinde Anna med Børn, der alle kom fra Aalesund; jeg saa hende følge dem til Land og modtog den Hilsen, hun med sit Lommetørklæde tilviftede mig den sidste Hilsen jeg saa fra hende.	Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
954	Alexander Brinchmann ble godkjent som spesialist i lungesykdommer og lungetuberkulose i 1934. I N.m.f.l. 1935: Et klinisk-røntgenologisk bidrag til spørsmålet om den åpne lungetuberkuloses patogenese. Litt om betydningen av ringskygger på lunge-røntgenogrammet. I N.m.f.l. 1936: Kombinasjon av gullbehandling og pneumotoraks ved tuberkuløse lungekaverner. En kasuistisk meddelelse. Historie: Tuberkulosebakteriene ble første gang påvist i 1882. En diagnostisk test, tuberkulinprøve eller Pirquetprøve, ble utviklet noe senere. BCG-vaksine (se nedenfor) kom i 1920-årene, men ble først anerkjent på 1940-tallet. Fram til 1950 var tuberkulose en folkesykdom i Norge. Sykdommen gikk tilbake med økende levestandard, vaksinering og nye medisiner. Ordet tuberkulose er avledet av det latinske ordet tuberkulum som betyr liten knute. Hva er lungetuberkulose? Lungetuberkulose er en lungebetennelse forårsaket av tuberkelbakterier. Nesten alle tuberkulose-infeksjoner i Norge er forårsaket av Mycobacterium tuberculosis. Sykdommen kan starte som en vanlig lungebetennelse med hoste, tungpust, feber og smerter i brystet. I de fleste tilfeller faller sykdommen til ro, i en såkalt latent (skjult) fase. Hos fem til ti prosent av de som er smittet blusser sykdommen senere opp. Dette skjer ofte i forbindelse med at kroppen er svekket på grunn av annen sykdom, høy alder, eller immundempende behandling. Latent tuberkulose kan blusse opp og medføre lungetuberkulose mange år etter smitte. Sykdomsutvikling: Infeksjonen sitter oftest i øvre del av lungene (topplappene), hvor det hos noen pasienter kan dannes hulrom,kaverner. Ved gjennombrudd til bronkiene vil store mengder bakterier komme ut i luftveiene, og pasienten kan overføre sykdommen til andre gjennom dråpesmitte. Fra lungene kan bakteriene føres med blodet til andre organer. Symptomer: Pasienter med lungetuberkulose har ofte dels allmennsymptomer som feber og vekttap, og dels symptomer fra lungene med bl.a. holdsmerter og langvarig hoste. Oppspyttet kan være blodig. Tuberkulosen i Norge: Tuberkulose var en folkesykdom i Norge fram til slutten av 1940-årene. Rundt 1900 hadde Norge en av Europas høyeste forekomster av tuberkulose med ca. 7000 dødsfall årlig pga. tuberkulose i en befolkning på ca. 2 millioner innbyggere. De første private sanatorier ble åpnet på 1870-tallet i Gausdal, Oppdal og Valdres, men disse var ikke primært ment for lungesyke og det første rene tuberkulosesanatorium i Norge ble åpnet i Kongsvinger i 1894. De første av i alt seks statssanatorier ble åpnet på Reknes i Molde 1897 og Harastølen Luster i Sogn 1902. Det ble opprettet egne sykehus (kysthospitaler) for skrofuløse barn, dvs. barn med kjerteltuberkulose, i Stavern 1889 og Hagavik utenfor Bergen 1893. Senere tilkom det flere kommunale og private folkesanatorier ofte drevet av frivillige organisasjoner som Norske kvinners sanitetsforening og Røde Kors. Mindre tuberkulosehjem i kommunene kom på 1920-tallet primært ment for pleie av kronisk syke. Tuberkuloseloven av 1900 (§6) åpnet for at tuberkuløse kunne anbringes på sykehus eller tuberkulosehjem. Betalingen for oppholdet skulle deles mellom stat, fylke og kommune. Loven la grunnlag for en omfattende utbygging av sykehus og pleiehjem. Antall sengeplasser for tuberkuløse var på sitt høyeste i begynnelsen av 1940-tallet med ca. 6000 sengeplasser. I 1950 var det 13 tuberkulosesanatorier, 96 tuberkulosehjem og 3 kysthospitaler rundt om i landet. I tillegg var det 444 plasser for tuberkuløse pasienter ved de vanlige sykehusene. Institusjonen ble deretter gradvis nedlagt eller fikk nye funksjoner, og de ble erstattet av lungeavdelinger som tok seg av alle typer lungesykdommer. Skjermbildefotografering ble i Norge tatt i bruk i 1940. Ny lovgiving innført i 1947 gjorde frammøte til skjermbildeundersøkelsen pliktig, og tuberkulinprøving og BCG-vaksinasjon ble påbudt. Fra 1952 omfattet skjermbildefotograferingen hele befolkningen over 14 år bl.a. ved bruk av skjermbildebusser og - båter. Årlig ble det på 1950- og 60-tallet utført mellom 300 000 og 400 000 skjermbildefotograferinger. BCG-vaksinasjon var påbudt fram til 1995, et frivillig tilbud til alle fram til 2009 og deretter kun for grupper med økt risiko for smitte. Fra 1969 ble totalundersøkelsene gradvis avløst av selektiv skjermbildeundersøkelse av et selektert utvalg med høyere risiko enn andre, og fra 1976 ble slik selektiv skjermbildefotografering innført i hele landet. Lokale tuberkuloseregistre ble lovpålagt i 1900 og Det sentrale tuberkulose­register ble opprettet i 1962. Fra 2015 ble det sentrale tuberkulose­register en del av MSIS-registeret. Pirquetmetoden for tuberkulintesting og røntgendiagnostikk ble tatt i bruk i Norge sent på 1920-tallet. Fra 1951 til 2009 ble alle skoleelever tuberkulintestet. I 2004 ble pirquet-test erstattet av Mantoux-metoden. Blodprøver for diagnostikk av tuberkulose (IGRA-tester) kom i bruk i Norge fra 2007. Pasteurisering av melk kom i gang i Norge på 1930-tallet, og siden 1953 har Norge hatt krav om varmebehandling (pasteurisering) av all melk og fløte som omsettes til konsum. Kilder: https://nhi.no/sykdommer/infeksjoner/tuberkulose/tuberkulose-lunge-oversikt/ https://sml.snl.no/lungetuberkulose https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/tuberkulose/tuberkulose---faktaark/ https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/tuberkulose/#forekomst-i-norge	Brinchmann, Alexander Hiorth (I387)
955	Alexander Brinchmann skriver i 1863: (Hoffmanns) ...flyttede nemlig to Aar efter ind i sin nu eiende Gaard Matr.No. 150, og blev saaledes nærmeste Nabo til mine Forældre, som fra 1835 til 1843 boede tilleie i daværende Apotheker Aas`s, nu Sagfører Paulsens Gaard Matr.No. 149. Den ved Naboskabet og indbyrdes Venskab foraarsagede hyppige Omgang mellem Forældrene medvirkede naturligviis til den daglige Samfærsel mellem begge Familiers Børn. Det hører ikke med til disse Optegnelsers Plan nærmere at omtale, hvor nøie vi, Hoffmanns og Brinchmanns Børn i al vor Færd vare forenede; kun et enkelt af de Momenter, der bidrog til saa ofte at føre os sammen, skal jeg berøre. I den Hoffmannske Familie vare Alle, Forældre saavelsom Børn, i høi Grad musikalske; allerede ved Ankomsten til Molde kunde de 4 ældste Børn udføre fleerstemmige Sange sammen, og efterhaanden som de voxede til, lærte de at spille et eller andet, stundom flere Instrumenter. Den næstældste, Frederik, drev det især snart til en temmelig stor Færdighed paa Violin; jeg kan endnu til Nød spille en Engelskdands, som han i 11-12 Aarsalderen componerede en Eftermiddag, da vi skulde sidde sammen og repetere Geographie til en Hovedexamen; han spillede Tonerne paa Violin, og jeg nedskrev Noderne. Ogsaa jeg havde nemlig, saavelsom mine ældste Brødre, lært at spille Violin hos den samme Lærer som Frederik Hoffmann, daværende Organist Ohlsenn. Hoffmanns og Brinchmanns Sønner afløste hverandre i Musiktimerne Lørdags Eftermiddag, og, naar vi saa kom hjem samt ellers ofte i Ugen, spillede vi sammen, deels Primo- og Secondostemmer, som vi havde lært hos vor Informator, dels etter Gehør Dandse, hvori da til den enes Primo den anden spillede en Understemme eller, som vi den Gang kaldte det, - basserede. Vor herved opnaaede Dygtighed i at prestere Dandsemusik foranledigede snart de saakaldte Fridandse. Søndags Eftermiddagene og forøvrigt ofte, især naar vaare Forældre vare ude i Selskab, fik vi Børn Tilladelse til at komme sammen en 2-3 Timers Tid vexelviis hos hverandre, dog hyppigst hos Hoffmanns, hvis store Stue var saa beqvem til Dandselocale... Bilde: Til venstre tollkasserer Brinchmanns bolig, til høyre distriktslege Hoffmanns bolig i Strandgata i Molde.	Hoffmann, Jacob Ludvig (I468)
956	Alexander Brinchmann skriver i 1863: ...Forældre og Søskende rammedes af den dybeste Hjærtesorg ved hendes eneste Søster, den elskelige, endnu ikke 5aarige Beatas Død. Efter dette haarde Slag var den hele Familie i lang Tid ikke sig selv lig, og endnu efterat Marenjohanne var bleven min Hustru, randt ofte hendes Taarer, naar hun tænkte tilbage paa hiin Begivenhed.	Hoffmann, Amalie Thora Beatha (I2856)
957	Alexander Brinchmann var elev av fiolinist og organist Peder Garmann Olsen (1783-1864) i Molde. Han var med og stiftet Det Musikalske Selskab i Milde i 1849, og var selv med i orkesteret. Alexander skrev i 1863 om sin musikklærer Peder Garmann Olsen: Ogsaa jeg havde nemlig saavel som mine eldste brødre, lært at spille violin hos den samme lærer som Fredrik Hoffmann, dæværende organist Ohlsenn. Alexander spilte ofte selv til dans for elevene. Han skrev teksten til blant annet Kantaten til Luther til festen 1867. Medlemmer av Det Musikalske Selskabs orkester, stiftet 23.september 1849: Fra Brinchmann-familien: Christopher Bernhoft Brinchmann, Alexander Brinchmann, Harald Brinchmann, Hagbart Brinchmann og Fredrik Brinchmann. Fra Hoffmann-familien: Fredrik Christian Hoffmann, Godtfred Anton Hoffmann, Hanna Hoffmann, Jacob Ludvig Hoffmann, Maren Johanne Hoffmann og Reinholdt Hoffmann. Dessuten: Corpslege Chr. Smidt, Jens Thuesen (instruktør for orkesteret), N.H. Beichmann, Peter Quam (instruktør for koret), Otto Th. Krogh, Ole Andreas Lind, H.T. Lind, August Macé, Emil Ludvig Macé, Hilda Thesen, Louise Gørvell, G. Paulsen, sakfører Clasen og Ulrikke Ursin.	Brinchmann, Alexander (I32)
958	Alexander Brinchmanns brev er datert, Molde, 3.juli 1888. Mine kjære børn! Tak for de kjære, uden undtagelse gode efterretninger, som den sidste uges meddelelser har bragt... ...og så i går Erikas (til Frstad at være) lange og interessante brev af 24/6. Sidste linjes parenthes sigter til, at brevene fre Frstad i almindelighed ikke udmerker sig verken ved længde eller hyppighed; jeg har således, siden jeg forlod stedet, ikke seet en linje fra Chrisopher; og dog skal jeg ikke gå så strengt i rette med dig derfor: 23 grader i skyggen, daglig examensinspektion, døgnlange og proviantløse sejlture og fornemmelig soupéer på 14 personer med af verten skrevne sange til hver enkelt af gjæsterne – alt dette i forbindelse med din (medfødte?) ulyst til brevskrivning taler sterk til din undskyldning. For øvrig har hin parenthes bragt forstyrrelse i ordstillingen, og beder følgende rættelse noteret, førend brevet tages i brug. Der skal stå: Erikas interessante og (til Fstad at være) lange brev. Det var nemlig ingenlunde min intention at komme med den beskyldning, at Fr.stadenserne ikke skriver interessant; ialdfald skal det da, og spesielt denne gang, ikke kunne siges om Erika; tværtimod, jeg læste hendes rejsebeskrivelse med den største interesse, der holdt mig spændt lige til slutten, da jeg fik se, at både mand og kone var komne lykkelig hjem og ikke havde sig af pigen ladet vække før middagen derpå. Ja, ved du Erika, hvem jeg tænkte på, da jeg læste dit brev; jeg kunde ikke få konservator Dr Nansen ud af tankerne og beklagede kun, at du og din gemal ikke havde slået eder i følge med hannem. Men værer forsigtige på disse eders sejlture, kjære børn; i har intet patent på, at det altid vil gå godt – ialfald med søkladde både... ...Hils Hiorths. Eders A.Brinchmann	Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
959	Alexander forteller om sin første forelskelse i nabojenta Maren Johanne: Den ved Naboskabet og indbyrdes Venskab foraarsagede hyppige Omgang mellem Forældrene medvirkede naturligviis til den daglige Samfærsel mellem begge Familiers Børn. Det hører ikke med til disse Optegnelsers Plan nærmere at omtale, hvor nøie vi, Hoffmanns og Brinchmanns Børn i al vor Færd vare forenede; kun et enkelt af de Momenter, der bidrog til saa ofte at føre os sammen, skal jeg berøre. I den Hoffmannske Familie vare Alle, Forældre saavelsom Børn, i høi Grad musikalske; allerede ved Ankomsten til Molde kunde de 4 ældste Børn udføre fleerstemmige Sange sammen, og efterhaanden som de voxede til, lærte de at spille et eller andet, stundom flere Instrumenter. Den næstældste, Frederik, drev det især snart til en temmelig stor Færdighed paa Violin; jeg kan endnu til Nød spille en Engelskdands, som han i 11-12 Aarsalderen componerede en Eftermiddag, da vi skulde sidde sammen og repetere Geographie til en Hovedexamen; han spillede Tonerne paa Violin, og jeg nedskrev Noderne. Ogsaa jeg havde nemlig, saavelsom mine ældste Brødre, lært at spille Violin hos den samme Lærer som Frederik Hoffmann, daværende Organist Ohlsenn. Hoffmanns og Brinchmanns Sønner afløste hverandre i Musiktimerne Lørdags Eftermiddag, og, naar vi saa kom hjem samt ellers ofte i Ugen, spillede vi sammen, deels Primo- og Secondostemmer, som vi havde lært hos vor Informator, dels etter Gehør Dandse, hvori da til den enes Primo den anden spillede en Understemme eller, som vi den Gang kaldte det, basserede. Vor herved opnaaede Dygtighed i at prestere Dandsemusik foranledigede snart de saakaldte Fridandse. Søndags Eftermiddagene og forøvrigt ofte, især naar vaare Forældre vare ude i Selskab, fik vi Børn Tilladelse til at komme sammen en 2-3 Timers Tid vexelviis hos hverandre, dog hyppigst hos Hoffmanns, hvis store Stue var saa beqvem til Dandselocale, og da Marenjohanne var det eneste Pigebarn i begge Familier, hentede vi endeel Smaapiger ude fra Byen, hvilke som oftest tillige ledsagedes av flere Cavalierer. Til disse Dandse var der ikke Tale om Balpynt; enhver kom i den Dragt, han ved det improviserede Selskabs Istandbringelse var iført; den nu herskende Luxus i Børns Paakledning var heller ikke endnu naaet til dette Sted og ligesom Damerne ofte gjorde stormende Lykke paa Ballet i sine Verkenskjoler, saaledes dansede Herrerne som oftest i Vadmelsbuxer og hæljernbeslagne Fidtlæderstøvler. Handsker kjendte man ikke og selv ved de offentlige Børneballer i Klubselskabets Locale var det i min Tid kun faa Damer som drev det saa vidt, at de stadsede i hvide Bomuldsvanter. Den simple Paakledning bidrog dog ingenlunde til at forringe disse Fridandses uskyldige Glæder; de fleste af Deeltagerne morede sig vistnok der ypperligere end de paa mangt et senere med Pragt udstyret Bal have gjort. At Maren Johanne ved disse Sammenkomster var meget avgjort, var ikke blot en Følge af, at hun som oftest tillige var Datter i Huset - jeg tør ei kalde det Vertinde, da man derved kunde falde paa den Tro, at der ved Fridandsene i Almindelighed vankede Bevertning af Mad og Drikke -; men hun var ogsaa, ligesom Brødrene meget musikalsk (sang og spillede Pianoforte), samt, hvad der her var Hovedsagen, dansede fortrinlig og det med Liv og Lyst. Det var imidlertid ikke blot ved disse Fridandse, at der blev hende en synlig Udmærkelse til Deel; hendes blide Venlighed og uskyldige Munterhed, men vistnok fremfor Alt den ukunstlede Naturlighed, som gjennem hele hendes Liv udgjorde Hovedtrækket i hendes Charakteer, vandt hende alles Venskab og Kjærlighed. Af hendes Barndomsvenner var der faa eller ingen, som ikke i kortere eller længere Tid var hendes erklærede Tilbeder; selv havde jeg allerede, førend jeg 15 aar gammel forlod Hjemmet, begyndt at faae hende kjær, uden dog at røbe mine Følelser for Nogen, end ikke for hende selv, som først, efter at vi vare blevne forlovede, fik Kundskab derom. Aarsagen til denne Hemmeligholdelse fra min Side laa deels i en Frygt for aabent at træde i Skrankerne mod dem af mine Kamerader, i hvem jeg tydelig saa Medbeilere, deels i en vis overdreven Tilbageholdenhed ligeoverfor det andet Kjøn, hvilken allerede i Børneaarene havde gjort sig gjældende hos mig, deels vel ogsaa i en gammelklog Tvivl om, at denne min første Kjærlighed var Andet end en af de almindelige Barndomsforlibelser. Ved de ovenfor omtalte Fridandse havde jeg saa meget lettere Anledning til at dølge min Tilbøielighed, som jeg fordetmeste havde min Plads i Orchesteret, og da, saavelsom ellers, naar jeg var sammen med hende, søgte jeg i min Feighed snarere at undgaae hende end at vise hende nogen Opmærksomhed; ja, hun har selv senere fortalt mig, at en Venlighed fra min Side mod hende i Børneaarene var saa sjælden, at den, naar den en enkelt Gang kom tilsyne, var hende paafaldende. Mangt et Træk af min Opførsel mod hende i den Tid var ofte senere Gjenstand for Omtale mellem os og vil altid staae levende i min Sjel, men var af for ubetydelig Beskaffenhed til at kunne paaregne Andres Interesse. Netop dette Baand, som jeg paalagde mig ligeoverfor hende, bidrog vistnok i høi Grad til at bevare hende i min Erindring i de 8 Aar, hvori jeg fra 1841 til 1849 var fraværende fra Hjemmet. Saa ofte Tankerne hvilede paa mine Kjære i Molde, var Billedet af hende - saadan som hun stod for mig ved Afskeden - altid et af de første og meest fremtrædende, og hver Nat, naar jeg lagde mig til Hvile, indesluttede jeg ogsaa specielt hende i min Aftenbøn. I disse 8 Aar, erfarede jeg imidlertid Lidet om hende, naturligvis af den Grund, at jeg i mine Breve til Hjemmet ikke vilde spørge efter hende, og mine Breve fra Hjemmet ialfald ikke ofte særskilt omtalte hende. Selv i de to Besøg, jeg som Student aflagde paa Molde, i 1843 og 1846, var jeg kun lidet sammen med hende, deels fordi mit Forældrehjem i Mellemtiden var flyttet til den aldeles motsatte Udkant af Byen (Matr.No. 10), og deels fordi hun under mit sidste Besøg for en Tid var fraværende fra Byen; i alle Fald lod jeg hende heller ikke da ane, hvor kjær hun var mig... ...Da Marenjohanne kom til Christiania, var jeg indtraadt i mit sidste Studenteraar, og den nærforestaaende Embedsexamen gav mig nok at bestille. Imidlertid vilde jeg naturligvis kunne have havt saa megen Tid at afse, at jeg idetmindste kunde have aflagt hende en Visit; men ligesom Visiter i Almindelighed stedse have været mig generende, især til Fremmede og Familien Hoffmann i Christiania var mig dengang fremmed saaledes bidrog den Tilbageholdenhed ligeoverfor det andet Kjøn, som, fortsat fra Børneaarene, ved en forkjert Reflexion var bleven endmere befæstet hos mig som Yngling, ogsaa til at afholde mig fra at vise Marenjohanne endog en saa ringe Opmerksomhed, og det uagtet jeg selv ikke blot følte en saa sterk Trang til at see hende, men ogsaa gjennem hendes Broder Frederik, som daglig omgikkes mig, og min Broder Ludvig, med hvem jeg boede sammen og som havde besøgt hende og talt med hende flere Gange, hørte udtalt hendes Forundring over, at jeg skulde være den eneste af hendes moldensiske Bekjendte i Christiania, der ikke havde besøgt hende. Jeg følte det Grundede i denne Bebreidelse, i min Qvindeskyhed kunde jeg ikke bringe det over mig at forsøge paa en Retfærdiggjørelse. Under hendes et heelt Aars Ophold i Christiania saa jeg hende kun enkelte Gange paa Frastand; een Gang mødte jeg hende paa Gaden se da talte jeg nogle Ord med hende, og da jeg som Candidat i juni 1849 skulde forlade Byen, drev jeg det saavidt, at jeg i Forening med min Broder og en anden Reisefælle sagde hende Farvel i hendes Bolig. Ei vidste jeg dengang, hvor haardt denne Forseelse senere skulde straffe sig selv. Efterat hun var bleven min Forlovede og senere min Hustru, bebreidet jeg mig ofte, at jeg saa slet havde benyttet den Anledning, jeg i Christiania havde havt til at være sammen med hende, og nu, da hun er borte, falder denne Selvbebreidelse dobbelt tungt paa meg. Alexander forsetter videre å fortelle om at Maren Johanne fikk en beiler under et besøk på Ringerike: Fra Christiania gjorde hun i Følge med Hanna og sin broder Frederik Juleaften 1848 en Tour til Ringerike, hvor hun efter Indbydelse besøgte daværende Procurator, nu Sorenskriver Zeiers familie, med hvem hendes Forældre under sit Ophold dersteds havde pleiet daglig Omgang, og i hvilken hun paa Grund af den aabne Venlighed hvormed hun blev modtagen, og den udmærkede Gjæstfrihed, hun nød, snart lærte at betragte sig næsten som hjemme, saamegetmere som hun i Husets unge elskværdige Datter fik en hjærtenskjær Veninde. Julebesøget blev derfor temmelig langvarigt (indtil de første Dage af Februar), og desuden ud paa Sommeren (i Juli Maaned ) efterfulgt af et fornyet Besøg. Hendes Ophold i denne Familie, saa rigt paa kjære Barndomsminder og forskjønnet ved alle de Glæder, som daglig Omgang med elskværdige og dannede, fordetmeste unge Mennesker af begge Kjøn og en rig Afvexling af selskabelige Fornøielser kan skaffe en ung Pige, skulde dog tilføie hendes Hjærte et Saar, som hun silde, om nogensinde forvandt. Uden at være sig selv den afgjørende Grund fuldkommen bevidst, afslog hun her en Kjærlighedserklæring fra en ung Mand, der i Besiddelse af en ualmindelig Aandsdannelse og Dygtighed nød ikke blot hendes, men Alles høieste Agtelse, og som ovenikjøbet kunde støtte sit Ægteskabstilbud til glimrende Fremtidsudsigter. Som et mærkeligt Vink fra den usynlige Magt, der førte Marenjohanne og mig sammen, anfører jeg efter hendes egne Ord, at netop mit Billede fremtraadte for hendes Sjel i det Øieblik, hun paa Ringerike meddeelte den anden sit Afslag, og det uagtet hun da selv ligesaalidt nærede nogen Kjærlighed til mig, som jeg paa nogen Maade havde røbet mine Følelser for hende. Maren Johanne vender hjem etter utdannelse i Kristiania i september 1849. Her møtes de to i et musikalsk fellesskap: Vel mindes jeg den første Anledning, ved hvilken jeg her igjensaa Marenjohanne og hvilket fordeelagtigt Indtryk hun da atter gjorde paa mig. Fælles Deltagelse i Selskabslivet førte os jævnlig sammen, især i det nylig stiftede musikalske Selskab, der i den første Tid afholdt sine ugentlige Prøver og sine Soireer i den samme Stue , som havde været Scenen for vor Barndoms Fridandse og som af Marenjohannes Forældre velvillig var bleven Selskabet overladt til Afbenyttelse. Her spillede hun Pianoforte og sang saavel i Chor som fornemmelig Duetter; hendes Stemme, skjønt egentlig ikke stærk, gjorde sig dog altid behageligt gjældende paa Grund af sin Reenhed, og dens Omfangsrighed tillod hende, alt efter Behovet, at overtage saavel Sopran- som Altpartier. I Duetter maatte hun som oftest synge Sopran, navnlig i dem, hun udførte med Laura Dahl (senere Fru Dass) der var en decideret Altstemme, og disse Duetter vare i hiin Tid Selskabets Glandsnummere." Samværet mellom Alexander og Maren Johanne gjør til slutt at Alexander tilkjennegir sin kjærlighet til henne.	Family: Alexander Brinchmann / Maren Johanne Hoffmann, "Brinchmann" (F38)
960	Alexander og Gesine Grieg hadde fem barn. Edvard var nummer 4 i rekka. Han vokste opp i Strandgaten 152 i nærheten av Fisketorget og Tyskerbryggen. Huset ble ødelagt i en eksplosjon 20.april 1944 og området bygd om, men det er satt opp en minneplate der Griegs barndomshjem tidligere sto.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
961	Alexander oppholdt seg i circa 5 måneder ved Kinderabtheilung, Charité, Berlin.	Brinchmann, Alexander Leth (I460)
962	Alexander skrev selv: ...om Vinteren leiede jeg fra 14de April 1853 Beqvemmeligheder i daværende Skibscaptaine Lies nye, beqvemt indrettede og smukt udstyrede lille Gaard oppe i Kirkebakken (Matr.No. 55). Vi skulde have hele Bygningen til Disposition, indeholdende 5 Kakkelovnsværelser, foruden Kjøkken, Pigekammer og ydre Beqvemmeligheder for en Leie af 35 Spd. aarlig. Kort efter havde vi da bestemt hvorledes hvert Rum skulde benyttes og lagt Planen til den fuldstændige Møblering... Vi boede i Lies Gaard til 15de Octbr. 1855...	Brinchmann, Alexander (I32)
963	Alexander skrev: ...Ligesaalidt kjendte Marenjohanne den virkelige Grund til min stadige Nærværelse ved deres private Duetprøver, hvortil jeg i min Stilling som det musikalske Selskabs Directeur kunde paaskyde Berettigelse. Paa disse Sammenkomster fulgte som oftest en fælles Spadseretour, og lidt efter lidt modnedes nu den Kjærlighet, som jeg trods mine Bestræbelser ikke havde kunnet holde ganske skjult for hende og som jeg endelig aabent erklærede hende den 6te Februar 1850, hvorpaa jeg øieblikkelig fik hendes Ja. Forlovelsesdagenes Glæder, selv om de kunde skildres, ere for hellige til at afsløres...	Family: Alexander Brinchmann / Maren Johanne Hoffmann, "Brinchmann" (F38)
964	Alexander tilhørte den - studerende - gruppen. Han begynte som - studerende dicipel - i middelskolens 1.klasse i 1833. Han fullførte 7 års skolegang og hadde i 1841 gjennomgått pensum for artium. Da pakket han sine kofferter og reiste til Stavanger for å studere ved Stavanger lærde skole. Molde Middelskole begynte sin virksomhet i 1832 i små kår. Til skolehus ble kjøpt inn et eldre, 2-etasjes bolighus, et av byens beste og mest sentrale. I 2.etasje ble 3 store værelser innredet til klasseværelser, i 1.etasje fikk overlæreren sin bolig. Skolegården - lekeplassen - lå på nordsiden av skolehuset, med stabbur og størhus, slik som var vanlig for større bygårder i gamle Molde. Etter skolens tvang kan de (elevene) søke adspredelse i naturens milde skjød - het det om Lekeplassen. I hele 34 år skulle Molde høyere skole holde til her. De første 17 årene, så lenge som den het Molde Middelskole, hadde gjennomsnittlig bare 25 elever i alt. Hovedfaget var latin for de - studerende - elever, dernest gresk, aritmetikk, geometri og skrivning. Resten av timetallet ga 2 uketimer hver til religion, norsk, tysk, fransk, historie og geografi. De - studerende - var de som tok sikte på Examen Artium på 1 eller 2 år etter avsluttet middelskole. For de - ikke studerende - ble det i 1833 opprettet en handelsskoleklasse med engelsk i 10 timer og bokholderi i 2 timer, når de andre hadde latin og gresk. Ellers var de 2 gruppene sammen. I 1845 ble en departemental nemnd satt til å undersøke tilstanden til landets høyere skoler. Denne nemnden framhevet Molde Middelskole som et eksempel på - de mislige følger - av elendig økonomi: At skolen umulig kan prestere hva man selv etter de tarveligste fordringer til en offentlig undervisningsanstalt må kunne vente, er en nødvendig følge av den ufullkomne innretning, der er i den grad mangelfull at vi neppe kunne anta at i vår tid noen privat skolebestyrer vill være bekjent å organisere sin skole, på å meddele en høyere dannelse beregnet skole på en sådan måte. Og en undervisningsanstalt av en sådan beskaffenhet står under Statens bestyrelse og bærer navn av Statens skole! I skoleåret 1848-1849 var bunnen nådd. Da var det bare 17 elever igjen på skolen. Bjørnstjerne Bjørnson var elev ved Molde Middelskole fra 1844 til juli 1849 (det året da skolen gikk over til å hete Molde Middel- og Realskole). Han gikk ut med ordene: Nu farvel! Fordømte skole. Nu farvel! Mitt fengselshull. En min sjel for snever kjole var du - din by et rakkerhull. Sterk var jo kritikken i - Gamle Heltberg - fra 1871. Slik lød de første 4 strofene: Jeg gikk på en liten, meget pyntelig skole, på hvilket både kirke og stat kunne stole. Den dreiet helt stillferdig i statsmaskineriet, og skjønt det kunnehøres på hjule-knirkeriet at sjelden den smurtes av åndens talg, så var på hine kanter slett intet valg: vi måtte gå der til vi ble store. Jeg gikk der også, men leste Snorre. De samme bøker, de selvsamme tanker, som lærer etter lærer på kongelig forordning i slekt efter slekt selvforsagende banker, og som ene skaffer lærer og lærling befordring! De samme bøker, de selvsamme tanker, som flinkt av hele slekten gjør en eneste en, en fortreffelig fyr som kan stå på ett ben og ramse hele leksen, som der slippes et anker! De samme bøker, de selvsamme tanker ifra Hammerfest til Mandal (sådan staten oss sanker i en allting og oss alle konserverende forening, hvori alle pene folk får en eneste mening!) de samme bøker, de selvsamme tanker, kameratene at; men jeg tapte appetitten, og så lenge vraket kosten, til jeg endelig ble kvitt den og hoppende glad over hjemmets skranker. Men Bjørnson hadde faktisk godt å si om sine lærere - dvs de duelige - Horn (gresk, latin, historie og geografi) var en av dem, Rechdal i norsk var en annen. Helt uten ballast var nok ikke andre av 1840-årenes elever heller, blant annet Alexander Brinchmann, som ble adjunkt og deretter rektor på skolen.	Brinchmann, Alexander (I32)
965	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Lucie Godart, "Gauthier" (F634)
966	Alf ble satt bort på en gård da faren måtte avslutte sitt sykkelverksted i Steinkjer, og heller søke lykken i Ålesund/Molde. Stedet Alf kom til het Kværåsaunet og var et lite småbruk opp mot fjellet ved Malm. Alf fungerte som gjeter og gårdsdreng der. Alf, som ikke hadde vært borte fra mor og far tidligere, savnet dem og søsknene veldig. Likevel hadde han det godt i tiden på småbruket. Ved omkring 11-års alderen ble han plassert på en større gård. Da foreldrene senere flyttet til Trondheim, ble Alf værende igjen på Malm for å fullføre folkeskolen der. Han kunne ha fått utdannelse på Landbrukshøyskolen av bonden han tjenestegjorde hos, men Alf begynte i stedet sitt arbeid hos familiebedriften Åhlberg i Trondheim som salmaker.	Møller, Alf Osvald (I34)
967	Alf Møller er beskrevet som et arbeidsjern. Det var tungt for han å bli syk med lungeemfysem, og dermed ikke være i stand til å få gjort noe arbeid. Han ble tungoustet, og mye av dagene gikk de siste årene til å sitte med inhaleringsapparat for å få pustehjelp og for å få tatt sine medisiner. Stor byrde ble det etter hvert på hans kone Turid også, som ble utslitt av situasjonen de var i.	Møller, Alf Osvald (I34)
968	Alf og Turid bygde også en hytte av et skur de overtok ved Jonsvatnet. Under frigjøringsdagene i mai 1945 fikk de stadig besøk av krigsfanger der, serbere og russere m.m. som ba om mat. En liten episode som Alf og Turid fortalte om fra tiden på denne hytta. Det var mens Torger var liten gutt. Det var et støp for vann, med et rør ut i fra med propp. Denne var til å henge bøtte i når de hadde hentet vann. Alf hadde fylt opp en balje med iskaldt kildevann, og Torger, som da var liten, kom og tok tak i kanten på baljen. Dermed fikk den lille gutten alt det isklade vannet over seg, og mistet nesten pusten av dette. Alf syntes så synd på Torger, men følte seg nok så hjelpesløs når han etterpå forsøkte og trøste gutten. Hver gang de skulle dra fra hytta, stilte familien seg opp i stram giv akt, og sendteen hilsen: Takk for denne helgen! Turids søster Asbjørg og hennes mann Trygve Trulsen kjøpte senere hytta av Alf og Turid.	Møller, Alf Osvald (I34)
969	Alf og Yngve var 2 brødre og medregjerende svenske eventyrkonger ifølge Snorre Sturlassons Ynglingesaga. De var sønner av Alrik. I følge Snorre var Yngve en stor kriger og idrettsmann, sterk og heftig i kamp, ??vakker og god idrettsmann, raus og munter, mens Alf var stille, stolt og uforsonlig, og satt hjemme uten å gå i kamp. Yngve hadde sønnene Erik og Jørund, Alf hadde sønnen Hugleik. Snorre forteller at Yngve en høst kom til Uppsala etter å ha vært i viking, og da satt han ofte oppe om kvelden og drakk med Bera, Alfs hustru, etter at Alf hadde lagt seg. Alf var misfornøyd med dette og ba henne flere ganger om å legge seg samtidig med ham, hvorpå hun svarte at kvinnen som var gift med Yngve og ikke Alf kunne anse seg lykkelig. En kveld gikk derfor Alf inn i salen hvor de satt og snakket med hverandre, og dro et sverd ut av frakken og stakk Yngve. Yngve fikk imidlertid tid til å trekke sverdet og på sin side hugge ned Alf, hvoretter de begge døde. De ble lagt i hauger på Fyrisveggene. Alfs sønn Hugleik ble den som etterfulgte dem som konge.	Alreksen, Yngve (I4611)
970	Alfiva og Knut hadde sønnen Svein sammen. Han var omtrent 15 år gammel da faren slo Olav Haraldsen på Stiklestad og befestet posisjonen som konge i Norge også. Knut følte seg trygg på sin posisjon i Norge, men han viste ikke at mirakelhistoriene skulle gjøre Olav til - den hellige - en vel så mektig konge etter sin død. Knut gjorde sin 15-årige sønn Svein til visekonge i Norge, men det var vel egentlig hans mor Alfiva som styrte landet. Hun sto blant annet for de strenge Alfivalovene, som var utformet for å styrke kongedømmet, og var i bruk i flere tiår. Så fort kong Knut døde så raknet det. Alfiva var en knallhard og upopulær hersker i landet på sin sønns vegne, og det tok derfor ikke lang tid før Olav Haraldsens sønn Magnus vant makten i Norge. Magnus ble også konge i Danmark i 1042.	Family: Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / Alfiva (F6216)
971	Alfonso 1 (25.juni 1109 – 6.desember 1185), mer kjent som D. Afonso Henriques, oppnavnet var Erobreren (portugisisk: o Conquistador), Grunnleggeren (portugisisk: o Fundador) eller Den store (portugisisk: o Grande) av portugiserne og El-Bortukali (Portugiseren) og Ibn-Arrik (sønn av Henrik, Henriques) av maurere (iberiske muslimene) som han kjempet imot. Han var den første konge av Portugal. Han skaffet seg uavhengighet for den sørlige delen av kongedømmet Galicia, et grevskap i Portugal, fra Galicias overherre, kongen av León, i 1139. Han etablerte et nytt kongedømme og deretter fordoblet sitt område med Reconquista, et mål som han fulgte fram til sin død i 1185, etter 46 år med kriger mot maurerne. Hans etterfølger var sønnen Sancho 1 av Portugal. Afonso 1 var sønn av Henrik av Burgund, greve av Portugal, og Theresa av León, datter av kong Afonso 6 av León Paret styrte sammen som greve og grevinne av Portugal fram til Henriks død. Deretter regjerte Theresa alene. Afonso, født i 1109, tok tittelen som prins etter å ha tatt tronen fra sin mor, støttet av flertallet av den portugisiske adelen som mislikte hva som hadde skjedd med alliansen mellom Galicia og Portugal. Theresa hadde giftet seg på nytt med en av de mektigste grevene i Galicia. I 1120 sluttet den unge prinsen seg til Paio Mendes da Maia, erkebiskop av Braga som var en politisk fiende av Theresa, og begge ble landsforvist på hennes ordre. I 1122 ble Afonso fjorten år, noe som ble betraktet som voksen på 1100-tallet. Han opphøyde seg selv til ridder på egenhånd i katedralen i Zamora, samlet en hær og begynte å ta kontroll over sin mors landområder. I nærheten av Guimarães, i slaget ved São Mamede i 1128, beseiret han hæren til stefar og allierte grev Fernando Peres de Trava av Galicia.[2] Deretter forviste han sin mor for alltid til et kloster i Galicia. Muligheten å legge Portugal (den gang kjent som sørlige Galicia) inn under kongeriket Portugal og Galicia ble avverget, og Afonso ble enehersker (hertug av Portugal) som følge av kravene på uavhengighet fra landets kirke og adel. Han beseiret også morens nevø, Alfonso 7 av León, som kom for å hjelpe henne, og således frigjorde han kongekommet fra den politiske avhengigheten til kongedømmet León. Den 6.april 1129 dikterte Afonso Henriques stevningen hvor han utropte seg selv til prins av Portugal. Afonso vendte deretter sin hær mot de vedvarende problemet med maurerne i sør. Hans krigføring var vellykket, og den 25.juli 1139 fikk han en overveldende seier i slaget ved Ourique. I feiringen av dette slaget ble det første portugisiske våpenskjold opprettet, bestående fem små skjold i blå farve som kanskje representerte de fem beseirede mauriske konger. Rett etter ble han utropt som konge av portugiserne av sin soldater, noe som etablerte han i lik rang og verdighet med de andre kongerikene på den iberiske halvøy. Det første statsråd ved Lamego hvor han skulle bli gitt kongekronen av erkebiskopen av Braga for å bekrefte hans uavhengighet, er forskjønnelse på 1600-tallet av portugisiske historie. Uavhengighet fra Alfonso 7 av Leóns overhøyhet var imidlertid ikke noe han kunne oppnå militært. Grevskapet Portugal måtte fortsatt bli anerkjent diplomatisk av nabolandene som et kongedømme og mest viktig av den katolske kirke og paven. Afonso giftet seg med Matilda av Savoie, datter av grev Amadeus 3 av Savoie, og sendte sine ambassadører til Roma for å forhandle med paven. Han lyktes å avverge Leóns overherredømme og ble isteden en vasall av pavedømmet, slik som kongene av Sicilia og Aragón hadde blitt før ham. I pavebullen Manifestis Probatum, datert til 23.mai 1179, aksepterte den nye kongen som vasall av paven. Alfonso 1 bygget flere klostre og ga betydelige privilegier til de religiøse ordrene. Blant de viktigste var klosteret i Alcobaça nord for Lisboa for cistercienserordenen til hans onkel Bernhard av Clairvaux i Burgund. I 1143 skrev han til pave Innocens 2 for å erklære at han selv og hans kongedømme var kirkens tjenere, og sverget at han ville fordrive de vantro ut av den iberiske halvøya. Ved å forbigå kongen i León erklærte Afonso seg som pavedømmets direkte lensherre. Han fortsatte å utmerke seg i kampene mot maurerne. Han erobret Santarém i 1147 og etter å ha beleiret Lisboa i 1147 ble byen frigjort fra maurernes herredømme samme år. Han fortsatte med å erobre viktige deler av landet sør for elven Tajo, skjønt det gikk tapt i følgende årene. Samtidig anså kong Alfonso 7 av León (Alfonsos fetter) den uavhengige herskeren av Portugal som ingenting annet enn en opprører. Konflikten mellom de to var konstant og bitter i de påfølgende årene. Afonso ble involvert i en krig hvor han allierte seg med kongen av Aragón, en fiende av kongedømmet Castilla. For å sikre denne alliansen ble Alfonsos sønn Sancho forlovet med Dulce, søster av greven av Barcelona og Infanta av Aragón. Til sist, i 1143, ble traktaten i Zamora etablert som sikret fred mellom fetterne og hvor kongeriket León anerkjente at Portugal var et uavhengig kongerike. I 1169 ble den nå gamle dom Alfonso skadd mens han drev krigføring i nærheten av Badajoz etter å ha falt av hesten. Han ble tatt til fange av soldatene til kong Ferdinand 2 av León, som også var hans svigersønn. For å få ham tilbakelevert måtte Portugal betalte i løsepenger bortimot alle de erobringer som Afonso hadde gjort i Galicia, nord for elven Miño, de senere år. I 1179 ble de privilegier og gunst gitt til den katolske kirke kompensert. I pavebullen Manifestis Probatum, anerkjente pave Alexander 3 Afonso som konge og Portugal som et uavhengig kongerike med rett til å erobre land fra maurerne. Med denne velsignelsen fra paven var Portugal til sist sikret som kongerike. I 1184, til tross for hans høye alder, hadde Afonso fortsatt nok energi til å hjelpe sin sønn dom Sancho som var beleiret i Santarém av maurerne. Afonso døde kort tid etter den 6.desember 1185. Portugiserne hedret ham som en helt, både for hans personlige karakter og som grunnleggeren av nasjonen. Det finnes mytiske fortellinger om at det trengtes ti menn for å bære sverdet hans og at Afonso ville utfordre andre monarker i tvekamp, men ingen turte å ta imot hans utfordring. I juli 2006 ble graven til kongen i Coimbra åpnet av forskere fra Universitetet i Coimbra og Universitetet i Granada. Åpningen av graven opprørte deler av det portugisisk samfunnet, og IPPAR (Instituto Português do Património Arquitectónico), det portugisisk byrået for arkitektonisk fedrenearv. Myndigheten stoppet undersøkelsene, krevde flere protokoller fra forskerne grunnet kongens betydning i nasjonens grunnleggelse.	av Portugal, Alfonso (Afonso Henriques) "Alfonso 1." (I12618)
972	Alfonso 6 (before June, 1040 – June 29/July 1, 1109), nicknamed the Brave (El Bravo) or the Valiant, was King of León from 1065, King of Castile and de facto King of Galicia from 1072. After the conquest of Toledo in 1085 he was also the self-proclaimed victoriosissimo rege in Toleto, et in Hispania et Gallecia (most victorious king of Toledo, and of Spain and Galicia). Alfonso was the second son of Ferdinand the Great and Sancha of León, the daughter of Alfonso the Noble and sister to Bermudo 3 of León. Following his defeat and killing of Bermudo in battle, Ferdinand was crowned King of León and Castile and called himself Emperor of Spain. When the kingdom was divided following his father's death, Alfonso was allotted León. Castile was given to his older brother Sancho and Galicia to his younger brother García. As the middle of three sons of King Ferdinand 1 of León and Sancha of León, Alfonso was allotted León when the kingdom was divided following his father's death, while Castile was given to his elder brother Sancho, Galicia to younger brother García, and sisters Urraca and Elvira given the cities of Zamora and Toro respectively. Each of the brothers was also assigned a sphere of influence among the Taifa states. Alfonso appears to have taken the first step in violating this division. In 1068 he invaded the Galician client Taifa of Badajoz and extorted tribute. In response, Sancho attacked and defeated Alfonso at Llantada but three years later, in 1071, they joined forces against García. Sancho marched across Alfonso's León to conquer García's northern lands at the time that Alfonso in the southern part of the Galician realm issuing charters. García fled to the taifa of Seville, and the remaining brothers then turned on each other. This conflict culminated in the Battle of Golpejera in early January 1072. Sancho proved victorious and Alfonso was forced to flee to his client Taifa of Toledo. Later that year as Sancho was mopping up the last of the resistance, besieging his sister Urraca at Zamora in October, he was assassinated. This opened the way for Alfonso to return to claim Sancho's crown. García, induced to return from exile, was imprisoned by Alfonso for life, leaving Alfonso in uncontested control of the reunited territories of their father. In recognition of this and his role as the preeminent Christian monarch on the peninsula, in 1077 Alfonso proclaimed himself Emperor of all Spain. In the cantar de gesta The Lay of the Cid, he plays the part attributed by medieval poets to the greatest kings, and to Charlemagne himself. He is alternately the oppressor and the victim of heroic and self-willed nobles — the idealized types of the patrons for whom the jongleurs and troubadours sang. He is the hero of a cantar de gesta which, like all but a very few of the early Spanish songs, such as the cantar of Bernardo del Carpio and the Infantes of Lara, exists now only in the fragments incorporated in the chronicle of Alfonso the Wise or in ballad form. His flight from the monastery of Sahagún (Safagún in Leonese language), where his brother Sancho endeavoured to imprison him, his chivalrous friendship with his host Almamun of Toledo, caballero aunque moro, "a knight although a Moor", the passionate loyalty of his vassal, Pero (Pedro) Ansúrez, and his brotherly love for his sister Urraca of Zamora, may owe something to the poet who regarded him as a hero. They are the answer to the poet of the nobles who represented the king as having submitted to taking a degrading oath at the hands of Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid) to deny intervention in his brother's death in the church of Santa Gadea at Burgos, and as having then persecuted the brave man who defied him. Alfonso 6 stands out as a strong king whose interest was in law and order. He was a leader of his state during the Reconquista who was regarded by the Arabs as a very fierce and astute enemy, but also as a man who kept his word. A story of Muslim origin tells of how he responded to a challenge during a game of chess made by Ibn Ammar, the favourite of Al Mutamid, the King of Seville. They played chess on a very beautiful table and with a set of chess pieces belonging to Ibn Ammar. The table and the chess pieces were to go to Alfonso if he won. If Ibn Ammar won, then he could name the stake. The latter did win and demanded that the Christians should spare Seville. Alfonso kept his word. Whatever truth may lie behind the romantic tales of the relationships and interactions between the Christians and Muslims during the Reconquista, Alfonso personified the influences that were then shaping the character and civilisation of the Iberian peninsula. Alfonso showed a greater degree of interest than his predecessors in increasing the links between Iberia and the rest of Christian Europe. The past marital practices of the Iberian royalty had been to limit the choice of partners to the peninsula and Gascony, but Alfonso had French and Italian consorts, and arranged to marry his daughters to French princes and an Italian king. His second marriage was arranged, in part, through the influence of the French Cluniac Order, and Alfonso is said to have introduced them into Iberia, established them in Sahagun and choosing a French Cluniac, Bernard, as the first Archbishop of Toledo after its 1085 conquest. He also drew his kingdom nearer to the Papacy, a move which encouraged French crusaders to aid him in the reconquest of the peninsula from Muslim control, and it was Alfonso's decision which established the Roman ritual in place of the old missal of Saint Isidore — the Mozarabic rite. On the other hand he was tolerant towards the Arabs living in Iberia. He protected the Muslims among his subjects and struck coins with inscriptions in Arabic letters. He also admitted to his court and to his bed the refugee Muslim princess Zaida of Seville. Alfonso married at least five times and had two mistresses. He is also thought to have been betrothed to a daughter of King William I of England, but her name is uncertain. In 1069, Alfonso married Agnes of Aquitaine, daughter of William 8 of Aquitaine and his second wife Mateoda. They last appear together in May 1077, and then Alfonso appears alone. This suggests that she had died, although Orderic Vitalis reports that in 1109 Alfonso's relict Agnes remarried to Elias 1 of Maine, leading some to speculate that Alfonso and Agnes had divorced due to consanguinity. It seems more likely that Orderic gave the wrong name to Alfonso's widow, Beatrice. Agnes and Alfonso had no children. Apparently between his first and second marriages he formed a liaison with Jimena Muñoz, a most noble (nobilissima) concubine derived from royalty (real generacion). She appears to have been put aside, given land in Ulver, at the time of Alfonso's remarriage. By her Alfonso had two illegitimate daughters, Elvira and Teresa. His second wife, who he married by May 1080, was Constance of Burgundy, daughter of Robert 1, Duke of Burgundy. This marriage initially faced papal opposition, apparently due to her kinship with Agnes. Her tenure as queen consort brought significant Cluniac influences into the kingdom. She died in September or October, 1093, the mother of Alfonso's eldest legitimate daughter Urraca, and of 5 other children who died in infancy. Either before or shortly after Constance's death, Alfonso formed a liaison with a second mistress, Zaida of Seville, said by Iberian Muslim sources to be daughter-in-law of Al Mutamid, the Muslim King of Seville. She fled the fall of Seville for Alfonso's kingdom in 1091, and soon became his lover, having by him Alfonso's only son, Sancho, who, though illegitimate, was apparently not born of an adulterous relationship, and hence born after the death of Constance. He would be named his father's heir. Several modern sources have suggested that Zaida, baptised under the name of Isabel, is identical with Alfonso's later wife, Queen Isabel (or that she was a second queen named Isabel whom he married in succession to the first). Zaida/Isabel died in childbirth, but the date is unknown, and it is unclear whether the child being delivered was Sancho, an additional illegitimate child, otherwise unknown, or legitimate daughter Elvira (if Zaida was identical to Queen Isabel). By April 1095, Alfonso married Bertha. Chroniclers report her as being from Tuscany, Lombardy, or alternatively, say she was French. Several theories have been put forward regarding her origin. Based on political considerations, proposals make her daughter of William 1, Count of Burgundy or of Amadeus 2 of Savoy. She had no children and died in late 1099 (Alfonso first appears without her in mid-January 1100). Within months, by May 1100, Alfonso again remarried, to Isabel, having by her 2 daughters, Sancha, (wife of Rodrigo González de Lara), and Elvira, (who married Roger 2 of Sicily). A non-contemporary tomb inscription says she was daughter of a king Louis of France, but this is chronologically impossible. It has been speculated that she was of Burgundian origin, but others conclude that Alfonso married his former mistress, Zaida, who had been baptized as Isabel. (In a novel twist, Reilly suggested that there were two successive queens named Isabel: first the French (Burgundian) Isabel, mother of Sancha and Elvira, with Alfonso only later marrying his mistress Zaida (Isabel), after the death of or divorce from the first Isabel.) Alfonso was again widowed in mid-1107. By May 1108, Alfonso married his last wife, Beatrice. She, as widow of Alfonso, is said to have returned home to France, but nothing else is known of her origin unless she is the woman Orderic named as Agnes, daughter of William, Duke of Poitou, who as relict of Alfonso, (Agnetem, filiam Guillelmi, Pictavorum ducis, relictam Hildefonsi senioris, Galliciae regis), remarried to Elias of Maine. If this is the case, she is likely daughter of William 9 of Aquitaine and niece of Alfonso's first wife. Beatrice had no children by Alfonso. One other woman was reported by later sources to have been Alfonso's lover. The historian Abu Bakr Ibn al Sayraff, writing before 1161, stated that Alfonso abandoned Christianity for Zoroastrianism and had carnal relations with his sister Urraca, but then repented and was absolved, making pilgrimages to holy sites as penance. This has been followed by some later historians but others dismiss it as propaganda or misunderstanding. Alfonso was defeated on 23 October 1086, at the battle of Sagrajas, at the hands of Yusuf ibn Tashfin, and Abbad III al-Mu'tamid, and was severely wounded in the leg. However, he recovered to continue as king of Leon and Castile. Alfonso's designated successor, his son Sancho, was slain after being routed at the Battle of Uclés in 1108, making Alfonso's eldest legitimate daughter, the widowed Urraca as his heir. In order to strengthen her position as his successor, Alfonso began negotiations for her to marry her second cousin, Alfonso 1 of Aragon and Navarre, but died before the marriage could take place.	av Leon, Alfonso "Alfonso 6." (I12621)
973	Alfonso ble barnekonge av Leon 5 år gammel i 999 og regjerte først under formynderskap av sin mor, Elvira, greve Menendo Gonzales av Galicien, greve Sancho Garcias av Castilla og kong Sancho Garcias Cuatromanos (den store) av Navarra. I 1002 førte hun (hans mor?) et brilliant felttog i Portugal som særlig utmerket seg i slaget ved Calatacazor. Alfonso reparerte Leon etter de ødeleggelser maurerne under ledelse av Almanzor hadde forårsaket, og innrettet kirken St.Jean som gravsted for kongene av Leon. I 1017 kom han i strid med sin onkel, greven av Castilla, da han mottok familien Vela som var blitt jaget bort fra Castilla. I 1020 samlet han rikets Cortes i Leon og publiserte - El Fuero de Leon - Leons lovforsamling i 58 paragrafer eller dekreter. Han var den første som anvendte tittelen konge av Castilla. Alfonso ble drept ved beleiringen av Viscu. Note: Fødsels- og dødsdatoer er også ført som 996 og 7.august 1028.	av Leon, Alfonso "Alfonso 5." (I26198)
974	Alfonso var sønnen til grev Henrik av Burgund og grevinne Teresa av Leon. I 1112 etterfulgte han sin far som greve av Portugal, og overtok 1128 selv regjeringen.	av Portugal, Alfonso (Afonso Henriques) "Alfonso 1." (I12618)
975	Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire. Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga. Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred. Som barn skal han ha vært vakker og lovende. Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex. Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge. Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
976	Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen. Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England. Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden. I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi. De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865. I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder. Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig. I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår. I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er: 31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret) 4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag) 8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret) 22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag) 22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag) For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen. Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene. I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen. I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul. Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene. Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold. Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer. Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert. En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted. En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til. I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk. Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde. Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe. England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen. Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner. Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet. Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk. Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år. I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel. Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893. Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria. Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury. Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene. Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene. Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området. Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen. Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth. Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet. Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte: 1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett. 2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter. 3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær. Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene: Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem! Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord: Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god. I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens. Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger. Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store. For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner. Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere. Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker. Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger. Kilder: Wikipedia. Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365. Dictionary of National Biography. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
977	Alfred bor hjemme hos sine foreldre i 1885, sammen med noen søsken. Adressen i hovedstaden er Majorstueveien 15.	Bennett, Alfred (I9797)
978	Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
979	Alfred Maurstad (født 26.juli 1896 på gården Maurstad i Vågsøy (dengang Davik), død 5.september 1967) var en norsk skuespiller, spillemann, teatersjef og regissør som i ettertid er mest kjent fra rollen som Gjest i filmen Gjest Baardsen. Fra ungdommen spilte Alfred Maurstad til dans i Nordfjord, og gjorde flere store konsertinnspillinger av norske slåtter med hardingfele. Maurstad var en av de første hardingfelespelemennene som spilte i radio på 1920-tallet, og ble, i likhet med Sigbjørn Bernhoft Osa, med i Hardingfeletrioen som Eivind Groven opprettet i 1932. Trioen spilte slåtter og folketoner for tre hardingfeler i Grovens arrangement. Hardingfeletrioen opptrådte jevnlig i folkemusikkprogram i radio på 1930-tallet. Maurstad ble ikke minst kjent som spelemann gjennom sin framføring av Fanitullen, en slått som Johan Halvorsen skal ha lært av spelemannen Olav Moe fra Aurdal (Valdres). Slåtten inngår i Halvorsens orkestersuite Fossegrimen, skrevet til et skuespill av Sigurd Eldegard. Maurstad framførte slåtten både som rent solonummer og sammen med orkester. Maurstad tok underoffisersskolen i Bergen. Han debuterte på Det Norske Teatret i 1920, og arbeidet på Nationaltheatret fra 1931. Han var sjef for Trøndelag Teater fra 1945 til 1950. Han spilte hovedrollene i flere suksessfilmer som Fant, Tørres Snørtevold og Gjest Baardsen. I feriene bodde Alfred Maurstad på det vesle småbruket på Maurstad. Det ble siden overtatt av skuespillersønnen Toralv Maurstad (f.1926). Alfred Maurstad er også far til skuespiller Mari Maurstad. Alfred Maurstad var Kommandør av St.Olavs Orden. I 1977 ble Maurstad-monumentet (av Arnold Haukeland) avduket i Maurstad-parken på Nordfjordeid. Filmer som skuespiller: 1960 – Det store varpet 1958 – Laila (svensk-tysk) 1958 – Ut av mørket 1951 – Ukjent mann 1951 – Ørnedalen (Valley of the Eagle) (engelsk) 1948 – Jørund Smed 1942 – Trysil-Knut 1941 – Hansen og Hansen 1940 – Bastard 1940 – Tørres Snørtevold 1939 – Gjest Baardsen 1938 – Vingar kring fyren (svensk) 1938 – Styrman Karlssons flammor (svensk) 1937 – Fant 1935 – Samhold må til 1934 – Liv 1932 – Fantegutten 1926 – Brudeferden i Hardanger Filmer som regissør: 1942 – En herre med bart 1942 – Hansen og Hansen Filmer - manus: 1941 – Hansen og Hansen 1935 – Samhold må til	Maurstad, Alfred (I14722)
980	Alfred, wife Ellen Anna and the children came to USA. Ellen Anna died, and Alfred went back home to Norway with his daughter Alise. Alfred remarried and had 4 more children. But when the youngest child was 4 months old, the mother died, and Alfred was sitting alone with 4 children from 4 months to 5 years old. One child came to his aunt, and a relative came and took care of the rest. When Alfred died in 1944, the rest of the children came to other relatives, and were taken well care of. There are some families having it a bit harder than other.	Family: Martin Alfred Skrogstad / Elen Anna Melbye, "Skrogstad" (F82)
981	Alice fikk ingen barn.	Petersen, Alice Kathryn (I1328)
982	Alice is a musician, specializing in piano and choral.	Leach, Alice Marie "Miller" (I4721)
983	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F8241)
984	All Saints Catholic Church.	Wrege, Henry Leo (I9912)
985	Alle Ullas 3 døtre, Elin Karolina, Hallvi Ulrika og Hjördis, var tilstede ved hennes dødsleie.	Angelin, Johanna Ulrika "Hellström" / "Hammer" (I170)
986	Allenburg ?	Hartig, Werner Ernst Max Albert (I633)
987	Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet. Generalløytnant Otto Ruge var den mest betydningsfulle norske offiser i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde stor innflytelse på forsvarsreformene i mellomkrigsårene og viste tidlig forståelse for at landets forsvar måtte utformes slik at det kunne være i stand til å møte tidens nye utfordringer. Hans radikale og usentimentale syn på forsvarspolitikken gjorde ham til en svært omstridt skikkelse i konservative militære og forsvarsvennlige kretser i 1930-årene. Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9.april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10.april 1940 og i tillegg forsvarssjef fra 18.mai 1940. Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen. Som kommanderende general ledet han de norske styrkene i kampene i Sør-Norge fram til 2. mai da 2. divisjon kapitulerte. Sammen med regjeringen evakuerte overkommandoen til Nord-Norge. Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. De norske styrkene kapitulerte den 10.juni 1940. Hans disposisjoner under felttoget var en forutsetning for Norges senere plass i den store krigsalliansen og sikret ham en fremtredende plass i nasjonens historie. Etter kapitulasjonsavtalen ble undertegnet satt Ruge som krigsfange i direktørboligen på Grini fangeleir. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod. Den 15.juli ble han transportert med fly til Dresden i Tyskland der han satt i fangenskap på Königstein festning. I 1943 ble han flyttet til et Sonderlager i Thorn (polsk Toru?) i Polen. Derifra kom han sommeren 1944 til Oflag XXI-C i Ostrzeszów i Polen der de andre norske offiserene som var krigsfanger satt. Mot slutten av krigen ble han overført til Schildberg og deretter til Luckenwalde (Stalag III A). Da sovjetiske styrker inntok Luckenwalde ble Ruge sendt til Moskva og kom hjem 3.juni. I Moskva klarte han å hindre at de gjenværende norske offiserene i sovjetisk sone ble sendt til Norge via Sovjetunionen og Murmansk. I stedet ble de værende i Luckenwalde i den sovjetiske okkupasjonssonen. Ruge overbeviste Johan Bernhard Hjort om å bli værende i Groß Kreutz så lenge som mulig fordi Ruge mente det var svært nyttig å ha nordmenn i nærheten av Berlin når det tyske sammenbruddet kom. Bakgrunnen for at omkring 800 gjenværende norske offiserer skulle sendes til Murmansk var en avtale fra Jalta om at de norske soldatene skulle settes inn i kamp ved Kirkenes. Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi.[10] Ruge ble ved avskjeden tildelt æresbolig ved Høytorp fort, i kommandantboligen (lokalt kjent som Rugevillaen), der han bodde frem til sin død i 1961. Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen. Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. En General Ruges veg ligger også i nordbyen på Gjøvik. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel. En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981.	Ruge, Otto (I17767)
988	Allerede før sin forflyttelse fra Askevold til sokneprest-stillingen ved Nykirken i Bergen, var Fredrik sykelig. Ved reskriptav 18.mars 1763 ble han fritatt for slike visitasreiser, som hans helbred og krefter ikke kunne tåle. Likevel ser vi av hans visitasberetninger at han for eksempel i 1764 besøkte kirker i Sunnhordaland, Hardanger og Voss. I 1765 i Sønd- og Nordfjord, 1767 Sunnmøre og 1769 Nord- og Midthordaland prostier, hvor dog reisen ble avbrutt på Askøy på grunn av sykdom. Også i 1770 var han ute på visitas. I sin kritikk av de forskjellige prester, roser Fredrik flere ganger dem som la sin preken slik an at den kunne forståes også av den enfoldige almuen. Under tilløp til religiøs uro i Bergen i hans siste år som biskop, fra Herrnhutisk side, synes han å ha inntatt en så besindig holdning, at det hele gled over. På grunn av sykdom tok Fredrik avskjed 27.juli 1774 med pensjon, og ble boende i Bergen til sin død fem år senere.	Hansen Arentz, Fredrik (I2325)
989	Allerede i 1520 er det en Biørn paa Soelbergh. Om han står det: Vum pueris 5 lod Sølff oc 4 lod sølff for barnepenning. I 1553-1557 til Stenviksholm len Biiornn 1/2 pund smør 2 wogher maltth. I 1590 10 1/2 mark smør 21 mark mjøl i leidang. Er denne Biørn den samme, og er Biørn en forfar til Biørn Solberg som nevnes fra 1607? Biørn Solberg legger 10 skjepper korn i tiende i 1607. Han står for 1/2 spann i 1610 da han legger 1 Daller i leilendingsskatt. Det er nok sønnen hans, Bersuend som står som husmann i 1620, og som legger ut 1/2 Daller. Biørn selv må ut med 1 ort i kvernskatt, og 2 Daller i leilendingsskatt (Bersvend står som betaler for denne skatten). Leilendingsskatten i 1624 er på 1 Daller 1 ort. I 1630 har Bersuend tatt over etter Biørn for godt.	Solberg, Biørn (I2544)
990	Allerede i 1665 bor Thor på Øvre Nøss. I 1669 forteller matrikkelen at Tord skylder 3 huder 3 skinn, derav eier han selv 2 huder med bygsel, 1 hud er krongods og 3 skinn er canonigods. Gården før på 24 kuer og 4 hester, og sår 9 tønner. Skatt 6 riksdaler. Feded er i Nøss seter, skog til gårdens nytte og en bekkekvern.	Jensen Bratberg, Thor "Nøss" (I9526)
991	Allerede i 1831 begynte man å fprberede seg på den fryktede kolerapesten som stadig herjet i fremmede land. Sunnhetskommisjonen i Onsøy møttes på Kolberg i november for å forberede tiltak mot pesten. Da bestemte de hvilke gårder som skulle være sykestuer for kolerapasienter, og Buvik på Slevik ble utpekt som lasarett for Ytrefjerdingen. Mathias Hjorths tidligere sjef på batteriet, løytnant Lemvig, ble året etter oppnevnt som en av underoppsynsmennene i koleraberedskapen i Onsøy. På ettersommeren 1834 kom koleraepidemien til Onsøy, og først og fremst nettopp til daværende Halvorsrød (Slevik) skolekrets. Den 18.august hadde Onsøy sunnhetskommisjon møte på prestegården i forbindelse med sykdommens ankomst, og fordi - undertoldbetjent Hjort var angreben af sykdom - og dr.Bull ble anmodet om å klarlegge hva slags sykdom det dreide seg om. Mathias Hjorth overlevde, men det første koleradødsfall i Onsøy rammet trolig hans søster, 45 år gamle - Jomfru Hjort paa Solbrekke - 23.august. Hun var den første av ialt 16 personer som døde i epidemien i løpet av de neste ukene denne høsten.	Hjorth, Mathias (I496)
992	Allerede i 50-års alderen har soknepresten Peter Arentz, - for sin alderdoms tiltredelse og kalds nødtørftighet - bedt om å få en medtjener i kallet. Det ble sokneprestens tilkomne svigersønn Claus Koren (gift med datteren Maren), som ble utnevnt som kapellan i 1683.	Johansen Koren, Claus (I12866)
993	Allerede på 60-tallet ble han brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderpartipolitikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Medlemskap i regjering: Statssekretær Forsvarsdepartementet 28.01.1976-08.10.1979. Statssekretær Utenriksdepartementet 15.10.1979-14.10.1981. Statsråd Forsvarsdepartementet 09.05.1986-16.10.1989. Statsråd Forsvarsdepartementet 03.11.1990-02.04.1993. Utenriksminister Utenriksdepartementet 02.04.1993-13.01.1994. Biografiske opplysninger: Personalia: Født 29.11.1937 i Oslo. Død 13.01.1994. Sønn av havarisjef Nils Holst og Ester Salvesen Utdanning: Student 1956. Russisk-kurs Forsvaret 1958. Bachelor of Arts, Columbia University 1960. Mag. art. statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1965. Yrke: Vitenskapelig assistent Forsvarets forskningsinstitutt 1960-1962. Forskningsstipendiat Centre for international affairs, Harvard University 1962-1963. Forsker Forsvarets forskningsinstitutt 1963-1967. Forsker Hudson Institute N. Y. 1967-1969 . Forskningssjef Norsk utenrikspolitisk institutt 1969-1976. Visiting Professor Carleton University, Ottawa 1970. Direktør Norsk utenrikspolitisk institutt 1981-1986, 1989-1990. Offentlige verv: Medlem Utvalget for rustningskontroll og nedrustning 1969-1976. Leder Arbeidsutvalget for de europeiske markedsspørsmål 1980. Medlem Rådet for Norsk Utenrikspolitisk Institutt 1980-1982. Nestleder Forsvarskommisjonen av 1990 1990-1992. Medlem Rådet og Executive Committee i International Institute for Strategic Studies, London 1970-1986. Medlem Trilateral Commission fra 1975. Rådgiver The Palme Commission on Disarmament and International Security Issues 1981-1989. Medlem Styret for Centre for European Policy Studies, Brüssel 1982-1986. Medlem Styret for Institute for East-West Security Studies 1982-1986. Medlem Styringsgruppen i European Security Study 1983-1986. Spesialrådgiver Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1983-1987. Leder Kommisjonen for New Approaches to Non-Proliferation European Approaches 1984-1986. Tillitsverv i partier: Medlem DNAs internasjonale utvalg fra 1969. Tillitsverv i organisasjoner: Medlem Styret i Europabevegelsen i Norge fra 1973. Formann Europabevegelsen i Norge 1982-1986. Utmerkelser m.v.: Få dager før sin død fikk han melding om at han var nominert til Nobels fredspris 1994. Årets Europeer sammen med sin hustru Marianne Heiberg 1994. Fredspris fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen - Pax - 1994. Fredspris fra Harry S. Trumaninstituttet i Jerusalem 1994. Etterlater seg - Johan Jørgen Holsts minnefond - som Marianne Heiberg administrerer (avholder bl.a. Fotball for fred). Litteratur: Artikler i norske og utenlandske tidsskrifter og dagbøker. En rekke monografier. Holst, Johan Jørgen: Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I-II, Oslo 1967. Holst, Johan Jørgen og William Schneider (red.): Why ABM? Policy Issues in the Missile Defence Controversy, New York 1969. Holst, Johan Jørgen (red.): Security, Order, and the Bomb, Universitetsforlaget, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Hvorfor ja til EF, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): EF - Norges vei, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Five Roads to Nordic security, Oslo 1973. Holst, Johan Jørgen: Norge og rustningskontroll i Europa, Oslo 1974. Holst, Johan Jørgen og Christoph Bertram (red.): New Strategic Factors in the North Atlantic 1977. Holst, Johan Jørgen og Uwe Nerlich (red.): Beyond Nuclear Deterrence: New Arms, New Aims 1977. Holst, Johan Jørgen: Vår forsvarspolitikk, Tiden, Oslo 1978. Holst, Johan Jørgen (red.): Norsk utenrikspolitikk, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen (red.): Norwegian foreign policy in the 1980's, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen: Deterrence and Defence in the North, Oslo 1985. Corbin, Jane: Den norske kanalen, Tiden, Oslo 1994.	Holst, Johan Jørgen (I2674)
994	Allerede to dager etter biskop Eskills død postulerte domkapitlet i Nidaros Bergensbispen Aslak Bolt til erkebiskop. Aslak kom til Nidaros samme året, og det ble sendt melding til paven om valget. Han godtok domkapitlets postulering og providerte Aslak til erkebiskop etter å ha løst ham fra Bergen bispedømme. Aslaks to representanter i Roma, korbrødrene Svein Eriksson og Torstein Nikolasson oppfylte hans økonomiske forpliktelser til kurien. De betalte med engang de foreskrevne 800 gylden i hovedavgift og de andre avgiftene. Aslak Bolt hørte til en av de mer fremtredende slekter i tiden, og etter å ha vært biskop i Bergen i 20 år hadde han vel midler nok til å betale. Han må ha vært en mann med utpreget sans for orden og administrasjon. Aslak var en stormann både i kraft av det miljø han var utgått av og på grunn av sin stilling som biskop. Listen over hans løsøre bærer preg av det. Aslaks bøker er med ett unntak alle av religiøs eller kirkelig karakter, i hans eie var intet mindre enn 19 teologiske verker. Dette må vel regnes blant de forholdsvis store boksamlinger på denne tiden. Blant hans bøker finner vi to brevarier, det ene var et breviar for hele året etter praksis i Bergen. Videre har vi et teologisk skrift som Compendium theologice veritatis, en andaktsbok som Textus Boecii de consolacione, bøker som vel har vært ment til hjelp for utarbeidelse av prekener, som Summa virtutum og Sermones dominicales Jacobi de Voragine, og selvfølgelig også Liber revelacionum Birgitte. Aslak ville fra første stund av som leder av den norske kirkeprovins ha orden i sakene. Han satte snarest i gang en opptegnelse over inntektene av erkesetets gods (Aslak Bolts Jordebog). I jordeboken oppregnes de steder erkebiskopen skal visitere, og lengden av hans opphold på de forskjellige stedene. I alt var det 34 hovedkirker og 4 klostre. Her ble det inngått avtaler og om hvordan visse avgifter skulle betales. I alle skrivelser om for eksempel mikkelskornet heter det at dette er en gammel avgift som i lengre tid ikke har vært betalt. Det nevnes også hva denne skulle gå til: Skal nå hvert alter ha så store inntekter ut over det som de før hadde, som her sies og som vi kom fram til med allmuens samtykke. Og så regnes det opp 14 altre i domkirken og de prestegjeld hver av dem skal ha denne inntekten fra. Hver korbror skulle ha sitt alter i domkirken, så det er sannsynlig at korbrødrene akkurat som erkebiskopen har fått sine inntekter forminsket på grunn av forskyvninger i jordverdier og mindre avkastning. Erkebiskopen måtte selvsagt ha noe å tilby allmuen til gjengjeld. Sognemennene i Selbu gikk med på at mikkelskornet skal komme til Sanct Thomasalteret i Nidaros domkirke og den korbror som har det, for messehold og gode gjerninger, som skal gjøres på allmuens vegne både for levende og døde. Allmuen vil årlig gi en avgift til korbrødrene i domkirken til evigvarende eie for det messehold som de skulle ha i Nidaros domkirke, hver dag en sunget messe for alle levende mennesker, for fred og gode årringer, og den andre messen skal leses for sjelene til alle kristne som er døde. Jordeboken gir oss også andre opplysninger om Aslaks ordnende virksomhet. Like etter at han ble valgt, sendte han sin kapellan til Sverige for å kjøpe kobber til kirkens behov på taket over Hellig Olavs skrin. Han har også gitt forordninger for erkesetets leilendinger, og han har nøyaktige bestemmelser om hvordan en skal få kirkelig ombud. Aslak må ha lagt an på å organisere sin administrasjon i bestemte former. Alt skulle han ha oppskrevet og ordnet,alle skulle gjennom skriftlige avtaler og fullmakter vite hva de hadde å holde seg til. Den systematiske orden som Aslak tilstrebet og gjennomførte, har kanskje ikke hans forgjengere hatt sans for, og det kan vel forklare at vi vet så lite om deres virksomhet som erkebiskoper. Han gjenoppbygget Nidarosdomen etter brann i 1432. Aslak holdt er provinskonsil i Bergen i august 1345. Han kalte sammen til nytt konsil, denne gang i Oslo. Her møtte alle de norske biskopene unntatt biskopen av Oslo. Statuttene ble forkynt offentlig på møte i provinskonsilet den 20. desember 1436. En gruppe bestemmelser i Aslak statutt er alle de som medfører kirkestraff, som ekskommunikasjon og bannlysning, og alle manndrapere i kirkeprovinsen. Bare pønitentiaren ved katedralen kan løse disse siste, og de geistlige som våger å gjøre dette uten tillatelse fra biskopen, blir bannlyst ved selve gjerningen. Ekteskapssaker og større saker som simoni, sakrilegium og lignende kan prestene på landet ikke behandle, de må overlates til biskopene og deres officialer med domkapitlenes samtykke. Dersom noen ugift lever i offentlig frilleliv, skal presten i sin kirke nevne dem ved navn tre ganger i året, for at de enten skal gå fra hverandre eller gifte seg. Dersom de ikke ville høre på denne gagnlige påminnelsen innen et år, skal de utelukkes fra altergangen. Konsilet i Oslo i 1436 må ha vært det siste provinskonsilet som har vært holdt i Norge. Statuttene må følgelig ha vært det siste kirkelige statuttet for det katolske Norge med dets biland. Aslak var nå en eldre mann med mangfoldige plikter, det er ikke alltid det kan ha vært lett for en enkelt mann å overholde, idet vi skriver 1442. Vi skal ikke her komme inn på Aslaks virksomhet som medlem av det norske riksrådet. Hans autoritet kan vi forstå, og det er nokså klart at han burde ha særskilte forutsetninger som fredsstifter. Men samtidig kunne han pleie sin kirkes ve og vel. Sammen med biskop Olav og hans kapitel avtalte han med engelske kjøpmenn at de skulle sørge for at det kunne komme en dyktig klokkestøper til Bergen for at han kunne lage kirkeklokker til domkirkene i Nidaros og Bergen. Begge steder skulle ha tre klokker, én stor og to mindre. Aslak må ha vært forbausende aktiv, han må alltid ha vært på farten, det kan vi slå fast fordi vi i diplomene kan følge ham fra år til år. Øyensynlig har han vært våken og påpasselig til det siste. Karl Knutsson Bonde ble kronet til norsk konge i Nidaros i november 1449 av Aslak. Vi har omtalt Aslak som administrator og ordensmann og påpekt hans evner og interesser på disse områdene. Men hvordan var Aslak Bolt som prest og overhyrde? Våre kilder forteller om avtaler og forskrifter, men om det som hørte en prests eller biskops alminnelige gjerning, har ikke skriftene noen opplysninger om. Vi vet at Aslak har vært på visitas i sitt bispedømme, og vi må følgelig slutte at han har meddelt fermingen til de unge. Vi må videre kunne regne med at han har lest sin messe, at han har viet prester og kirker, og at han som en god hyrde har hatt omtanke for sin menighets ve og vel. Våre kilder kan gi et skjevt inntrykk all den tid de praktisk talt ikke berører denne siste og viktigste siden av en katolsk kirkefyrstes virksomhet. For Aslak som for hans forgjengere var deres virke på denne jord en forberedelse til det hinsidige, de trodde og visste at de som hyrder og overhyrder ikke bare måtte stå til ansvar for sitt eget liv, men også for hvordan de hadde ledet sin hjord på den vei som fører til Guds rike. Her kan det til slutt være på sin plass å gjengi en setning som godt kan ha vært formet og uttalt av Aslak Bolt selv: Alt som er verd å minnes og ikke glemme, er Guds signede nåde og ikke menneskenes snille. Han lot skrive Aslak Bolts jordebok, et viktig kildetidsskrift. Det er den første omfattende jordeboken etter svartedauden, og oppgir både gammel landskyld og det som reelt ble betalt (gammel og ny landskyld). Dette gir en god pekepinn på fallet i landskylda etter pestens herjinger. Aslak registrerte kun eiendommer der erkebispestolen hadde eierinterresser (parter), men er svært nitid ført, i den forstand at også eiendommer med svært liten avkastning er tatt med. I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunneieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk. I jordeboken er ført kun bispesetets parter i hver gård, det kan ligge høyere total landskyld på noen gårder. Dette var et svært komplisert system, som ikke kan utredes i en håndvenning. Jordeboken er landskylda oppgitt i penger, smør, korn, malt eller mel. Inndelingen var omtrent slik: Arealgr.lag: 1 markebol = 8 øresbol = 8 tønner land = ca. 32 da. Penger: 1 mark forngild = 8 øre/aurar = 24 ørtuger/ertogar. Smør: 1 spann = 3 bismerpund = 72 merker = 15,43 kg. Korn: 1 vett = 6 våg = 18 lispund = 432 merker = 111,1 kg. Korn: 1 landslovskippund = 148 kg. Når det gjelder gammel skyld i jordeboken hadde 1 mark penger (1 markebol) samme verdi som 3 spann smør. Slik ble landskylda av ett øresbol (1 øre i penger) likt med 27 merker smør. Eitt øresbol tilsvarte trolig ca. 4 da innmark, av dette skulle 1 da etter loven ligge som havning. Ett spann smør tilsvarte omtrent hele årsproduksjonen til ei ku den gangen, og man regner med at det lå ca. 2 (1,5 - 3) øresbol innmark bak hver melkeku, av disse 8 da ble det dyrket korn eller andre matvekster på 6 da. i 1428 på Nidaros, Sør-Trøndelag, Norge.	Hartvigsen Bolt, Aslak (I4763)
995	Alm, Brøttum? Født omkring 1580.	Syversen Sigstad, Lars (Laurits) (I9389)
996	Alpin mac Eochaid, død ca.840, var konge av Dalriada i dagens Skottland fra ca.839 til sin død. Hans far skal ha vært Eochaid 4., som i noen kilder ble kalt konge av Skottland. Dette var antagelig en seremoniell tittel, dersom den i det hele tatt var i bruk. Alpins eldste sønn Kenneth ble den første kongen av det forente Skottland, og han ble i sin tur etterfulgt av Alpins yngre sønn Donald. Hans kone skal ha vært en skotsk prinsesse; hennes navn er ikke kjent. Hans navn ble gitt til dynastiet som startet med Kenneth 1., huset Alpin.	av Dalriada, Alpin "Alpin 2." (I26417)
997	Alpint: Noen resultater: Readys slalåmrenn i Rødkleiva, 25.januar 1960: Damer kl.B: Vinner: Ba Fossum, Asker, 94,5 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 98,2. Hemings utforrenn på Norefjell, 22.januar 1961: Damer kl.A: Vinner: Dikke Eger, Stabæk, 2.25,7 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 2.32,4 Holmekollrennet, Rødkleiva, 26.februar 1961: Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Astrid Sandvik, Heming. Lise Smith, Ready (?), kom på 9.plass, 29,23 bak vinneren. NM Rjukan, 17-19.mars 1961: Storslalåm damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård, 1.41,0 Lise Smith, Heming, kom på 12.plass med tiden 1.54,0 Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård. Lise Smith vant her en bronsemedalje. Norefjell 3.februar 1963: Slalåm kl.A: Vinner: Astrid Sandvik, Heming, 1.01,5 Lise Smith, Heming, kom på 5.plass med tiden 1.22,1 Aurdal 24.februar 1963: Damer kl.A: Vinner: Anne Sundby, Ready, .1.51,0 Lise Smith kom på 2.plass med tiden 1.56,0 Bestum IF's jubileumsrenn i Varingskollen, 8.mars 1964: Storslalåm damer kl.A: Vinner: Liv Jagge, Ready, 1.29,4 Lise Smith, Heming, kom på 7.plass med tiden 2.10,8 God venninne med Astrid Sandvik. Deres mødre Kiddy og Synnøve var også gode venninner. Om Astrid Sandvik: Astrid Sandvik, senere Moe, (født 1.oktober 1939 i Aker) er en tidligere norsk alpinist. Klubb: IL Heming i Oslo. Sandvik deltok 3 ganger i OL: I 1956 i Cortina d'Ampezzo, i 1960 i Squaw Valley og i 1964 i Innsbruck. Hennes beste resultat var en delt 6.plass i slalåm i 1956 (delt med Inger Bjørnbakken). I VM oppnådde hun to 4.plasser i slalåm i 1958 og i 1962, og en 6.plass i utfor i 1958. I 1963 ble Sandvik tildelt Holmenkollmedaljen (sammen med Alevtina Koltsjina, Pavel Koltsjin og Torbjørn Yggeseth).	Smith, Lise Marie "Ottiker" (I14227)
998	Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de 2 brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Fra Ynglingesagaen: 20. Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom; dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn. Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei. Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende. Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. So segjer Tjodolv: Fall der Alrek der som Eirik for bror-vaapen sin bane fekk, og med hestens hovud-reimar frendane hans Dag drap kvarandre. Aldri fyrr de spurdest, at Ynglingar heste-beisl hadde til verju.	Agnesen, Eirik (I8317)
999	Alrik – eller Alrek – og Erik var 2 brødre og medregjerende svenske eventyrkonger ifølge Snorre Sturlassons Ynglingesaga. De var sønner av Agne Skjalfarbonde. De må ha vært mektige krigere og idrettsutøvere, dyktige til å ri på hester, men ofte konkurrerende med hverandre. En dag skal de ha ridd ut alene, og senere ble begge funnet døde. De hadde slått hverandre i hjel med hestebisler. De ble etterfulgt av Alreks sønner Yngve og Alf. Alf skal ha tatt med seg Dageid, datter av Dag den mektige.	Agnesen, Alrek (I4612)
1000	Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket.	Eriksdatter Slinde, Else "Alstrup" (I1882)