Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 951 to 1,000 of 16,205

#	Notes	Linked to
951	Anders Jenssøn Borch, norsk prest. Fra 1700 var han slottsprest på Akershus slott og sogneprest i Aker. Borch omarbeidet og utgav i 1709 Johan Hegermans versifiserte gjenfortelling av Bibelen, Det Bibelske Sange-Chor, et verk som vant stor popularitet og ble trykt flere ganger (siste utgave i 1848). 1700: Hr Anders Jensen Bork at være Slotsprest ved Ag hus og sogneprest til Ager i afgangne mag. Laurits Hansen Quislins sted. Hr. Anders Jensen Borch kallsbrev: Egh Chra 6 sep 1700. Der om attest av biskopen som har kjent ham før og siden, at jeg har bestyret Preke emb. for cappelan ved Aggersh. og Aggers kald efterdi min pastor m Lars Ibsen nu er død. Hans muntes attest: ...har paa det 8de aar ved Aggershus slotskirke og Agers men. som en retsindig Guds ords medtjen. baade med lærdom og levnett latt se at man i Gud kan vere forsikret han skal veret opbyggelig og bekvem spr. hvor K Maj maatte behage å beskikke ham. Mag. Anders Borch, ved hans innsettelse, ved stiftsprost Chr Muus, forsømte denne å lese op bispens introduksjonsbrev – hvorved bispen ble veldig støtt. 1702: Phil magister Kb hvn univ Dn Andreas Borch Ianif. aulicus concionator rgiæ arcis aggershusensis et primarius pastor ecclesiæ Aggersensis in norvegia. 1706: Vedr. anskaffelse av en ny messehagel for Slottskirken til erstatning for den gamle som hadde vært i bruk i 42 år og ganske utslitt. Inneholder følgende dokumenter: Ansøkn. fra slottsprest A.J.B., datert 26.mars 1706, omkostningsoverslag til en samlet sum 43 riksdaler, anbefaling av visestattholder Gabel, Rentekammerets approbasjon, og endelig kvittering fra B. for mottagelse av den nye messehagel, 17.september 1706. 1708: Miss. til Facultas theologi på Kbh. universitet, om at undersøke av hvilken religion Ursula Coldewin, ritmester Wulf Holstes, er. Hun har klaget over at Anders Borch, slottsprest på Akershus, har bortvist henne fra menigheten. Biskop Munch har erklært at A.B. handlet rett dertil da Ursula Coldewin i 24 år har vært forholdet av en kvækersk geistlig. 1709: Mag. Anders Borch slottsprest ved Ag. hus slott og sogneprest til Ager. Privilegium for seg og sine arvinger i nestfølgende 24 år på en bok - Bibelske Sang Chor - å la trykke og forhandle. Boken ble skrevet for 30 år siden Johan Hegerman skrevet og mag. Borch nå har forbedret og kontinuert. Bilde kobberstikk ovalt felt. Skriftbåndets tekst: Eccl. Aggersinsis & vice Præp. minist 17. mag Andr Jani Borrichius. Ant. Anistes R. Arcis Aggerhusiensie Past., sign. Johan Gerdtes Piuc. A. 1709 N. Thiel. Kbhvn. Borch utga, med forord datert - mit studere kammer i Chra. nyttaarsdag 1709 - som fuldførelse av sal Johan Hegermans forarbeider – Det Bibelske Sange Chor. Paanytt utgitt Kbhvn 1743. Her er siste side opptrykt det kongelige Privilegium for ham og hans arvinger for 40 år på å trykke og forhandle Bibelske Sange Chor med Ærevers av J Bircherod, dat. Alburgi 29. dec 1709 Episc Van., broren Alexander Borch, past. Aggerøen, Jens Hammer som hans medarbeider og Anders Bernhoft Rorosia, også biskop Hans Muncks anbefaling av boken, dat. Bispegården Chra. 6. apr 1707 og J Bartolins - approbatis - dat. Kb hvn 21 okt 1708 er trykt sammested (i 2. utgave forrest i boken). 1711: Borch oversatte til morsmålet mag. Jonas Ramus’ i 1689 utgitte første historiske arbeide Nori Regnum, en latinsk avhandling som forteller Norges historie fra den første konge Nor til Harald Haarfager, tilegnet stath. Gyldenløve og flere stormenn. ...denne lærde galskab ble døiet i ikke mindre end 3. oplag 1702, 1713 og 1719…. og i senere tid pånyt tiltrukket sig uforskylt opmerksomhet. 1712: Mag. Anders Borch, slottsprest på Akershus, miss. til Slotsloven. 1716: Anders Borch, hos ham var Jens Chrf.sen Hammer kapellan da Karl 12. beleiret Akershus. Var innesluttet på Akershus under beleiringen hvorfor Hammer holdt gudstjeneste for Aker på garden Tveten i Ø. Aker. 1716: Søkte han Bergens bispestol. ...16 år slottsprest ved Agershus slot... attest fra commandanten paa Agershus, at supplikantens hus og gaard er ved en bombes udkastelse fra slottet kommen i brand, saa at suppl. som var i festningen og betjente garnisonen er derved aldeles bleven ruineret og ødelagt. 1717: Anders Borch satt 16.desember 1717 i prosteretten i sak mot Håbølpresten Lars Rasch (for formentlig bistand for fienden). 1718: Mr Alfsen for Morten Schenckel contra mag. Anders Borch. Laugdag 17.februar 1718 ang. 6 riksdaler. 1721: Mag. Anders Borch stevnes på Elisabeth Cornexes vegne i prosteretten for å ha viet Johan Schnel som har begått leiermål med Elisabeths stedatter og ikke gjort opp for seg. Prosterettsdommen datert 5.august 1720 og kausjonen til mag. Borch dat. 18.desember 1719. Oluf Darre på Borchs vegne. Gravskrift over ham i Hans Alexandersen Borchs - Gravskrifter Chra. 1751, s.12. Anders Borch er født 4.mai 1667 og begravet 27.desember 1733. Ditto over Anna Maria Quislin sal. Anders Borches, født 15.januar 1669, og 4. juli 1740 begravet byen Christiania 3/272 afg. mag. Anders Borchs Enkes lig til Agers Kirke.	Jensen Borch, Anders (I17340)
952	Anders Knudsen kom fra gårdparten Ringerike i Sørkedalen. Han var gårdbruker på Bure fra begynnelsen av 1720-årene, og var gift med Paul Haagensen Buruds datter Inger. Det var Anders' svoger, Haagen Paulsen Burud, som satt med eierskapet på gården først etter sin far Paul Haagensen. Det gjorde han så sent som i 1719, men solgte alt han eide i gården til sin svoger Anders Knudsen. Selv flyttet Haagen deretter fra bygden og bosatte seg i Kristiania. Anders Knudsen satt med Burud frem til 1762. Da delte han gården melloom sine 2 sønner, Knud og Ole, som hver fikk sin halvpart. Selv gikk han på livøre resten av sin levetid.	Knudsen Ringerige, Anders "Burud"/"Bure" (I24835)
953	Anders Larsen ble født ca.1704 på gården Nord-Enlien hvor faren, dragon og danemann Lars Oudensen, og moren, Kjersti Engebrektsdatter, var bønder. Anders hadde 6 søsken. Gjertru Elefsdatter, som ble Anders' kone, var født i 1709 på Lillebudal av foreldrene Elef Pedersen og hans kone som sannsynligvis het Kari. De var leilendinger på Lillebudal. Marit, er trolig søster til Gjertru. Gjertrus bror, Ole, som først overtok bygselen for farsgården Lillebudal, døde ung før 1740. Dermed ble det Gjertru og Anders som ble bønder på denne gården. De fikk sammen i alt 8 barn: 1. Elef Andersen, født i 1729, ble copuleret ved vårmesse 1760 til Sirri Olsdatter Storrø. De fikk trolig bare 2 barn. Elef døde i 1764 og Sirri giftet seg igjen med Peder Olsen Birchenaas. 2. Lars Andersen, født i 1731, overtok Nordstu på Lillebudal sammen med kona Kari Olsdatter fra Enlien. 3. Peder Andersen, født i 1736, døde ung. 4. Jens Andersen ble født i 1740. Han giftet seg med sin Kjersti Olsdatter fra Storelien, og disse 2 utvandret til Levanger/ Skogn og ble husmannsfolk under gården Restad. 5. Anne, født i 1742, døde ugift 28 år gammel i 1770. 6. Kjersti, som ble født i 1747, giftet seg med Ole Pedersen Bjerkenås. De var bønder på Bjerkenås i Budalen og fikk 5 barn. 7. Kjersti, født i 1750, ble gift i 1772 med jevngamle Erik Sivertsen fra Krigsvoll. De overtok farsgården Krigsvoll og fikk 2 døtre sammen. Kjersti døde i 1814, 64 år gammel. Erik døde 11 år senere. 8. Olaug ble født i 1753, copuleret første søndag etter Maria Bebudelse 1779 til den 1 år eldre Even Jenssen fra Solumsvoll i Budalen. Hun var en av de mange i den tid som kom i skade for å - ligge sit barn ihjel. Det var det en regel å gi avlat for, men Olaug ble ille ute med enda et diebarn og måtte møte til prestens refselse og skriftemål. Even døde i 1796, bare 44 år gammel, og gården ble etterhvert et snaut bo som nærmet seg falitt. Husene på gården var falleferdige og ikke høyt verdsatt. De 2 fikk 6 barn, men Olaug fikk også 1 barn med en enkemann Ole Pedersen på Kjønnåsøyen i 47 års alder. Olaug døde hele 81 år gammel i 1834.	Family: Anders Larsen Enlien, "Buedahl" / Gjertru (Giertru) Ellefsdatter Lillebudal (F865)
954	Anders Larsen kjøpte til seg odelsmann på Lillebudal i 1737 for 150 riksdaler. På Lillebudal fikk de også inntekt ved å ta ungdyr fra gårder nede i Gauldalen til sommerbeite. Hornkveg fra så fjernt som Melhus ble drevet til de saftige fjellbeitene i Budalen, så også unghester. På Sageting på Vinsnes 6.mars 1755 var Anders Larsen Buedahlen innstevnet. Saken hadde også vært fore -afvigte sommer - der Peder Kjønnåsøyen og Peder Storelien hadde møtt for å avlegge vitnesbyrd. Anders sto på tinget for å - lide dom - på stevnet i den sak Ole Nilsen Lundemo angående hans hest som var på - græsning - på Lillebudal og som der ble ille fart med. Det møtte flere vitner: Steffen Olsen fra Støren vitnet at når han var på martnadstur var hesten feilfri når han fulgte med inn i stallen på Lundemo. Peder Forset fra Singsås vitnet at - afvigte sommer været i bryllup i Budalen - når han skulle ri hjem kom en av Anders' sønner med gjeldende hest og de slo følge til Moen. Unghesten var sårbrutt og mager. Det var også flere vitnemål på at hesten var fart ille med av tiltaltes sønner. Denne saken var flere ganger for retten. Den 9.februar 1757 la fogd Ruus ned påstanden at Anders Larsen måtte dømmes til å bøtelegge 20 riksdaler for denne atferd, men det er uvisst om utfallet i denne saken. Anders Larsen Buedahlen døde i 1765, og gammelenken Gjertru Elefsdatter får i skiftet etter Anders utlagt halve gården for seg. Eiendommen var taksert til 100 riksdaler. Gårdens skyldsetting var de 18 marklag. Boets midler 228 riksdaler, et arveskifte som etter den tids vurdering tyder på velstand. I skiftet etter Gjertru i 1780, - avgangne danekvinne - ble det av løsøre nevnt en sølvskje med rundt blad og flatt skaft signert S.J.E. Vedrørende Nybuslettet, som Anders Larsen Buedahlen inngjerdet: Fogden Carl Dons skriver: På hans Kongelige majestæds vegne bortbøxles til (sønnen) Lars Andersen og (sønnesønnen) Anders Elefsen til brug under gårdenr. 515 i Singsaastinglav disse småe Engeslætter fra Bjørsbech og til en bæk ved Buedahls seterøie - tilligemed et slætte Nybuslættet kaldet - beliggende i den Kongelige alminding, ligesom samme har været Anders Larsen Buedahl bevilget ved forige fogden Ruus bøxelbrev af 23.Desb. 1751. Vilkår: At de dyrker og forbetrer samme, aldeles ingen fornærmer og holder seg loven efterrettelig. Fæstepenge 32 skilling og en støvelhud til fogden. Aarlig engeskatt 16 skilling. På dette dokumentet setter Lars og Anders Lillebuedahl sine buemerker den 2.februar 1791.	Larsen Enlien, Anders "Buedahl" (I1522)
955	Anders Larsen Voll var sønn av Lars Larsen Enlid og Siri Andersdtr. Voll.	Larsen Volden, Anders (I14973)
956	Anders Møller valgte, som sin stefar, garver (eller barker som det het den gang) som sitt yrke. Han tok borgerskap i 1730, og han drev sin virksomhet i sin gård i Kongens gate (visstnok hvor nr.11 lå i 1932). Anders var en holden mann, som kunne legge seg opp penger. Disse anbrakte han i fast eiendom, som skikk og bruk var på den tiden. Banker fantes ikke. I årenes løp hadde han flere offentlige tillitsverv, og flere ganger var han oppnevnt som verge. Han hadde tilsyn med gatenes steinlegging, og var et år utsett til byens kemner, en stilling som den gang gikk på omgang blant byens borgere. Etter Anders død i 1754 fortsatte enken Mette Catrine i sin avdøde manns virksomhet i circa 10 års tid, før hun trakk seg tilbake. Hun levde visstnok sine siste leveår på sin eiendom ved Rønningsbakken.	Pedersen Møller, Anders (I2240)
957	Anders Nilsen skriver (Personalhistorisk Tidsskrift 1 rekke 5 bind s.246 f): Anno 1693 d. 6. Juli blev jeg med min yndige Kieriste dend dydædle og meget gudelskende Matrone Boel Bredal copulerit hiemme i Huuset af dend hæderlig og vellærde Mand Hr. Christopher Jacobsøn, som var i sin Svogers Sted, den velærværdige og høylærde Mand Magr Oluv Borchmann, da han var nedreist til Kiøbenhavn.	Family: Anders Nilsen / Boel Pedersdatter Bredal, "Randulff" (F3759)
958	Anders og Ingeborg var søskenbarn.	Family: Anders Torstensen Grefsen / Ingeborg Larsdatter Oxhud, "Grefsen" (F4695)
959	Anders og Kari fikk mange barn sammen: 1. Elev, f.1788, d.1863. Døpt i Budal kirke Dom. p. Circ. Xsti 1788. Gift Olsok 1820 med Berit Larsdatter fra Sørstuen i Storbudal. To barn: Kari, f.28.mai 1821. Døpt i Budal kirke 1.juli samme år. Gift med Peder Mathiassen. Bondefolk i Kjønnås. Anders, f.28.juni 1824, d.1908. Døpt i Budal kirke 18.juli 1824. Gift med tvillingsøstre fra Brandeggen, først med Ellen Pedersdatter i 1846, deretter med Anne Pedersdatter i 1848. Overtok Sørstuen i Lillebudal. 2. Kirsti, f.og d.november 1790. Begravet 7.november 1 dag gammel. 3. Jon, f. og d. januar 1792. Begravet 29.januar 6 dager gammel. 4. Kjersti, f.1793, d.som ugift tjener 77 år gammel. Døpt i Budal kirke 7.juli 1793. 5. Siri, f.1795. Døpt i Budal kirke 5.juli. Gift med Ole Ingebrigtsen. Bønder på Endalsvoll. 6. Gjertru, f.september 1798, d.som ugift tjener 60 år gammel. Døpt 30.september 1798 i Budal kirke. 7. Lisbeth, f.mars 1801. Døpt 29.mars i Budal kirke. Gift med Johan Nilsen. Bønder i Sør-Enlid. 8. Anne, f.21.desember 1805. Døpt i Budal kirke 5.januar 1806. Gift med enkemann Svend Arntsen. Bønder på Nordgården på Bjerkli.	Family: Anders Ellevsen Lillebudal / Kari Jonsdatter Sverdal, "Lillebudal" (F879)
960	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F88)
961	Anders Olsen Frigårdsvold og Anne Marta fikk 2 barn: 1. Mette Oline, f.1861, d.1866 av skarlagensfeber. 2. Elen Martine, f.1863, d.1866 av skarlagensfeber. Anders og Anne Marta bodde på Tråplassen under Frigård. Hun flyttet i 1870 til Trondheim sammen med sønnen fra første ekteskap, Johan Edvard.	Family: Anders Olsen Frigårdsvold / Anne Marta Olsdatter (F4451)
962	Anders overtok Gyrstinge mølle av sin far Hans i 1736. I 1775 overdro han mølla til sin sønn Hans. Gyrstinge mølle brant ned i 1785, sammen med Gyrstinge gård. Mølla ble aldri bygget opp igjen, derimot gården, som forble i ættens eie til 1895, da den siste eier Hans Sørensen Hjort solgte den.	Hansen Hiorth, Anders (I985)
963	Anders Roaldsen kom inn på katedralskolen i stiftsstaden, og ble immatrikulert i København den 6.juni 1624. Året vendte han tilbake til sin gamle skole som Hører.	Roaldsen Blik, Anders (I1910)
964	Anders Rolfsen vokste opp på gårdene Syltingli og Ølstad i Røyken før han ble husmann på Vangsbroen fra 1628/1629. I Manntallet 1664 i Bragernes provsti i Røgen præstegjeld nevnes Vang som - fulde gaard - og har 2 oppsittere: Gunder 80 år og Ole 30 år. Husmannen på Vangsbroen Anders Rolfsen 70 år, hans sønn Augustinus Andersen 32 år samt dennes sønn Anders Augustinussen bor også på gården. I Manntallet 1666 Bragenes proustie i Røgen prestegiel og kirckesogn nevnes Vang som - fulde gaard - og har 2 oppsittere: Gunder 80 år og Ole 32 år. Husmannen på Vangsbroen Anders Rolfsen 72 år, hans sønn Augustinus Andersen 34 år samt dennes sønn Anders Augustinussen 14 år, bor også på gården.	Rolfsen Vang, Anders (I10935)
965	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24840)
966	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24840)
967	Anders Tommessøn kjøpte Mørk for 435 riksdaler i 1720 av Fredrik Bærøe. Noen år senere, i 1732, måtte han betale ytterligere 90 riksdaler til Peder Fredrikssøn Bærøe i odelspenger. Anders døde som er rik mann i 1737. Skiftet etter hans første hustrus død i 1735 viste et stort bo. Besetning på 3 hester, 18 storfe, 16 sauer, 7 griser og en del gjess. Han eide også halve Lunde i Ski. Formuen var på 1.000 riksdaler. Etter Anders' død var det svigersønnen Torer Pedersen som forpaktet gården. I 1750 er det sønnen Michel Andersen som overtok gården.	Tommesen Opsal, Anders "Mørk" (I25012)
968	Anders var bruker av vestre Røtnes omkring 1590. Han var lensmann i Nes. Han nevnes i skattelistene frem til omkring 1620. Kilde: Nes Gardshistorie, bind II, s.349.	Erlandsen Røtnes, Anders (I17335)
969	Anders var Discipel i Throndhjems Latinskole, der han også etterhvert fungerte som lærer i de nederste klassene. Han fortsatte deretter sine teologistudier i København.	Hansen Bernhoft, Anders (I1712)
970	Anders var en nær slektning av Mester Niels Andersen Foss, Prior i Antvorskov Kloster. Mester Niels har kanskje gitt ham penger til hans studiereiser i Tyskland, Nederland og Frankrike. Det var også han som ansatte Anders Foss som rektor ved klosterskolen i Antvorskov.	Hansen Foss, Anders (I3145)
971	Anders var Overjeger (sersjantgrad) i Holtålske Kompani, og tok senere eksamen på underoffiserskolen i Trondheim. Han ble nummer 8 av de 21 som besto eksamen i april 1850, med hovedkarakter 194.	Olsen Moe, Anders "Enmo" (I1191)
972	Anders' første kone Margrete døde i 1797, bare 25 år gammel, og enkemannen Anders Larsen giftet seg igjen et knapt år senere med Gudlaug Jørgensdatter Brubakk. I den tid var gårdsmenn kjært bytte for de i fotsid stakk. Bedre å være gårdskone enn laustaus. Anders fikk 3 barn med Gudlaug: Lars Andersen, født 1805, ble gift med Ingeborg Ingebrigtsdatter fra Sør-Enlid. De overtok farsgården, Nordistu på Lillebudal, i 1826 for 50 speciedaler. Lars satte seg i gjeld, og rett som det var kom lensmannen med stevning fra kreditorer. Det var flere som ville ha kloa i det Lars eide. Lars og Ingeborg fikk 5 barn. Lars døde i 1890, 85 år gammel. Margrete, født 1809, ble gift 2 ganger. Først med John Ingebrigtsen fra Sør-Enlid. Andre gang med broren Esten Ingebrigtsen. Begge var brødre til ovennevnte Ingeborg Ingebrigtsdatter. Margrete og hennes ektemenn var husmannsfolk på Elevsplass. Jørgen Andersen, født 1817, døde som barn. I 1845 døde Anders Larsen Lillebudal, hele 83 år gammel.	Family: Anders Larsen Lillebudal, "Buedahl" / Golloug (Golla) Jørgensdatter Brubakk, "Lillebudal" (F712)
973	Andre barn enn Klotar: 1. Samson, døde ung. 2. Rigunth, forlovet med Reccared, men giftet seg aldri. 3. Teoderik, døde ung.	Family: Chilperik av Neustria, "Chilperik 1 av Soissons" / Fredegund (F4790)
974	Andre gang ble Dorthe gift med Ole Ingebrigtsen fra Oppstu på Sør-Solberg, senere stortingsmann og ordfører. De var bønder på Sør-Solberg til 1835, da de flyttet til Strinda, til Hesthaugen ved Gløshaugen.	Ingebrigtsen Solberg, Ole (I13696)
975	Andre kilder nevner ca.985	Sveinsdatter, Estrid Margrethe (I4479)
976	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I687)
977	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17521)
978	Andreas ble kalt - døveundervisningens far - i Norge. Omkring 1822 ble Andreas overtalt til å begynne å lese for sine lidelsesfeller i Trondheim. P.A. Castberg kom til å få stor betydning for opprettelsen av Døveskolen i Trondheim. Han oppfordret norske myndigheter til å opprette en døveskole med Andreas som lærer. Han tilbød seg også å gi råd og veiledning. Forslaget ble godt mottatt og ble vidersendt Kirkedepartementet fra biskopen i Trondheim. Ved kongelig resulosjon 1. november 1824 ble den første døveskolen i Norge, og landets første spesialskole, opprettet under navnet Throndhjems Døvstummeinstitut. Det var nesten en menneskealder før noen annen liknende skole her i landet. Til å begynne med (fra 1822) foregikk undervisningen i hans fars hus i Ørjaveiten. Da Andreas ble ansatt 2 år senere (i 1824) i landets nye offentlige døveskole i Trondheim, var det som bestyrer og førstelærer. Hans far Johannes Møller ble økonom ved skolen, og broren Peter Christian andrelærer. Undervisningen foregikk i lokaler i Waisenhuset (eller Blåskolen) beliggende ved Nidarosdomen, og her flyttet så Møller-familien inn. Skolen var i mange år en familiebedrift, hvor moren Ingeborg fungerte som kokke og husmor. Det synes som om familien hadde en god hånd om omsorg og opplæring. De døve elevene bodde i internat på skolen. Andreas og broren Peter Christian Møller øvde tegn og håndalfabet etter den første ordsamlingen. Andreas forklarte hvordan de underviste døve i København, etter den franske metoden med fokus på tegnspråket. Det ble også lagt betydelig vekt på praktiske fag. Til å forestå religionsundervisningen ble det ansatt en egen religionslærer, Fredrik Lindeman (1803–1868), som tilhørte den kjente musikerfamilien og selv var organist. Han fikk et offentlig stipend og studerte døveundervisning i København i 15 måneder før han tiltrådte. Familien Møllers hegemoni ved døveskolen vedvarte frem til slutten av 1830-tallet. Da ble det et skifte ved skolen og Andreas' far og bror ble avskjediget grunnet usømmelig adferd mot en elev ved skolen. I tillegg til dette ble det en pedagogisk endring der skolen gikk bort fra den franske metoden til fordel for den tyske, som hadde et langt større fokus på tale og munnavlesning. Til tross for denne endringen ble Andreas ved skolen frem til 1855. Døveskolen i Trondheim flyttet 1855 til eget bygg i Bispegata 9B og fikk navnet Trondhjem off. skole for døve. I 1991 flyttet skolen inn i nye lokaler på Heimdal, og bærer i dag navnet - A.C. Møllers skole - og er en del av Møller kompetansesenter. Kompetansesenteret, som er ledende produsent av tegnspråkmateriell i Norge, bærer altså Andreas' navn.	Møller, Andreas Christian (I2243)
979	Andreas drev torskefiske i Bud, og solgte både fisk og torskehau senere på kaia i Molde. Det var noko myndigt og storkarsaktigt ved han, so moldetyrken aldri turde drive ap med han. Stor og sterk var han og, med ei ryggtavle so brei at eg aldri gløymer det, sa en som mintes Andreas godt, ifølge Arnt M. Magerøy.	Andreasen Berg, Andreas Mathias (I5740)
980	Andreas dro avgårde med sin unge, vene fru Dorthea og deres 3 små barn. Innbo, bøker og annet løsøre ble sendt sjøveien. Presten med frue og småbarn og den 17 år gamle jomfru Bergitte Johanne Møller, kom landveien gjennom Surnadal, Tingvoll, Osmarka til Molde. Den siste stubben , torsdag 30.mai, fra Årø til Molde, kjørte de i en 4-hjuls trille med 2 hester som tilhørte en slektning av fru Dorthea Høyem, Hans Michael Klingenberg. På turen var det tordenbyger, og de kom gjennomvåte frem til prest Steinbuck (dvs. Friderich Christian Steenbuch), der de ble tatt vel imot. Fredagen tilbrakte de hos han, da det var for dårlig vær til å legge ut. Andreas Høyem fikk dermed de første rettledning om skikk og bruk i det store prestegjeldet, der folkeliv, arbeid, natur og tenkemåte på mange måter var forskjellig fra Høyem. De kom først fram til Aukra lørdag 1.juni 1799 og gamle fru Dorthea Tostrup, enka etter den forrige presten Wessel, hadde ordnet med godt og fintdekket bord. Hun tok imot dem på beste måte. Gamle fru Dorthea og unge fru Dorthea ble hjertevenner. Dagen etter holdt Andreas sin første preken i Aukra kirke. Vi ser at Høyem hadde gudstjeneste på Harøy en lørdag i juni 1799, og søndagen etter i kapellet på Sandøy, og trolig var dette en vanlig måte å gjøre det på for å få det hele til å fungere. Andreas Høyem beskrives som en allsidig og velutrustet, energisk, drivende og kjent, mange interesser og med mange jern i ilden, og sjelden har noen på Aukra satt slike spor etter seg som nettopp han. Han var både erfaren og moden da han kom til Aukra for å overta presteembedet. Han satte store krav til både seg selv og andre. Prestene hadde i denne tid en svært høy stilling som embedsmann i bygda, både i sine egne og andres øyne. Mange av prestene var idealister og velgjørende menn med et åpent syn for fremgangstanker i tiden, åndelige og materielle. Dette var også tilfelle for Andreas Høyem. Biskop Bugge beskrev Høyem som en - rik og streng økonom - i 1819.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
981	Andreas Erlandsen (1802-1860) tok sin teologiske embetseksamen i 1826, og ble samme ?r residerende kapellan i Stod. I 1829 ble han sokneprest i Aafjorden, og ble i 1837 sokneprest i Sparbu, og ble der til sin d?d i 1860. Ved siden av sin teologiske gjerning var Erlandsen en ivrig personalhistoriker, og mellom 1844 og 1855 gav han ut "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift", og i 1857 gav han ut "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Troms? Stift". Erlandsen hadde langt fra gunstige arbeidsvilk?r, men hans verk er blitt st?ende som sentrale.	Source (S831)
982	Andreas gikk i skole hos Stephan Bagge, og ble 16 år gammel satt i skomakerlære hos Peder Backe. Ved farens død fikk moren avkortet Andreas' tid som svenn med 1 1/4 år mot å betale 70 riksdaler til skomakerlauget. Allerede i 1756 gjør han derfor sitt mesterstykke - et par kravestøvler og et par fruentimmersko - og nedsetter seg straks som mester.	Andersen Møller, Andreas (I2239)
983	Andreas Høyem kjøpte Fossan for 224 riksdaler i 1795, og tok over gjelden på 150 riksdaler til forrige eier Ivar Ingebriksson. Andreas Høyem kjøpte senere Naustgjerdet og solgte Fossan til Anders Olsson for 296 riksdaler i 1796/1797.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
984	Andreas Høyem var kontorist i Molde. Der var han trolovet med datteren til prokurator Sanne. I november 1825 flyttet han til Bud og hjalp søsteren Ingeborg med oppgjøret av hennes konkursbo. Senere flyttet han til Bø i Vesterålen og drev landhandel og fiskekjøp der. Andreas ble gift med Anne Marie Sivertsen Sanne. De flyttet tilbake igjen til Bud, hvor han døde 30.oktober 1832 som kjøpmann på Tungehaug, 26 1/2 år gammel. De to fikk bare en sønn.	Family: Andreas Høyem / Anne Marie Sivertsdatter Sanne, "Høyem" (F836)
985	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24500)
986	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24556)
987	Andreas var ikke født døv, men ble det antakelig etter skarlagensfeber i 5-6 årsalderen. Gradvis mistet han sitt talespråk og ble, som det het i datiden, døvstum. Dette var en forferdelig ulykke, idet døve den gang ikke hadde anledning til å lære noe, og ble betraktet som tomsinger. Andreas var imidlertid en kvikk og lærenem gutt, og foreldrene hadde et sterkt ønske om å få ham på skole.	Møller, Andreas Christian (I2243)
988	Andreas, nevnt som bagersvend i flyttemeldinga, og Kristine flyttet fra Bud til Molde for at nære sig ved Arbeide.	Andreasen Berg, Andreas Mathias (I5740)
989	Andreas, nevnt som bagersvend i flyttemeldinga, og Kristine flyttet fra Bud til Molde for at nære sig ved Arbeide.	Kristoffersdatter Sekkeseter, Kristine "Berg"/"Dam" (I5743)
990	Andres var bruker på Haugen under Omnes fra omkring 1705. Sønnen Torbjørn overtok Haugen fra omkring 1749 til 1789.	Torbjørnsen Omnes, Anders "Åkre" (I18272)
991	Andrew 1 the White or the Catholic (Hungarian: 1. Fehér or Katolikus András or Endre; c. 1015 – Zirc, before 6 December 1060) was King of Hungary from 1046 to 1060. He descended from a younger branch of the Árpád dynasty. After spending 15 years in exile, he ascended the throne during an extensive revolt of the pagan Hungarians. He strengthened the position of Christianity in the Kingdom of Hungary and successfully defended its independence against the Holy Roman Empire. His efforts to ensure the succession of his son, Solomon, resulted in the open revolt of his brother, Béla. Béla dethroned Andrew by force in 1060. Andrew suffered severe injuries during the fighting and died before his brother was crowned king. Medieval sources provide two contradictory reports of the parents of Andrew, and his two brothers, Levente and Béla. For instance, the Chronicle of Zagreb and Saint Gerard's Life write that their father was Vazul, a grandson of Taksony, Grand Prince of the Hungarians (r. c. 955–c. 970). The Illuminated Chronicle and other medieval sources write of Vazul's relationship with "some girl" from the Tátony clan who bore his sons, who thus were not born of a true marriage-bed. According to a concurrent tradition, which has been preserved by most chronicles, the three princes were the sons of Vazul's brother, Ladislas the Bald. Modern historians, who reject the latter report, agree that Andrew and his brothers were the sons of Vazul and his concubine from the Tátony clan. According to the historian Gyula Kristó, Andrew was the second among Vazul's three sons. He writes that Andrew was born around 1015. According to medieval chronicles, Vazul was blinded during the reign of his cousin, King Stephen 1, the first Christian monarch of Hungary (r. 997–1038). The king ordered Vazul's mutilation after the death, in 1031, of Emeric, his only son surviving infancy. The contemporary Annals of Altaich writes that the king himself ordered the mutilation of one of his kinsmen, who had strong claim to the throne, in an attempt to ensure a peaceful succession to his own sister's son, Peter Orseolo. The same source adds that the king expelled his blinded cousin's three sons from Hungary. According to the contrasting report of the Hungarian chronicles, King Stephen wanted to save the young princes' lives from their enemies in the royal court and counselled them with all speed to depart from Hungary. Having his own son died in his father's life, and having no other sons, Stephen, the king of good memory, who was the maternal uncle of [Peter Orseolo], adopted and appointed him as heir to his kingdom. For his kinsman's son disagreed with him on this, [Stephen] had him blinded, even if he was worthier of the kingdom, and sent his little sons into exile. — Annals of Altaich. Exiled from Hungary, Andrew and his brothers settled in the court of Duke Oldrich of Bohemia (r. 1012–1033). Here they came across King Mieszko 2 of Poland (r. 1025–1031, 1032–1034) who likewise took refuge in Bohemia after his opponents had expelled him from his kingdom. The Polish monarch regained his crown and returned to Poland in 1032. Andrew, Béla and Levente, whose condition of life was poor and mean in Bohemia, followed Mieszko II who received them kindly and honourably in Poland.After the youngest among them, Béla, married a daughter of Mieszko II, Andrew and Levente decided to depart from Poland, because they felt that they would be living in Poland under their brother's shadow, according to Simon of Kéza. Hungarian chronicles have preserved a story full of fabulous or anachronistic details of the two brothers' ensuing wanderings. For instance, they narrate that Andrew and Levente were captured by Cumans, but the latter only arrived in Europe in the 1050s. Having faced many hardships, Andrew and Levente established themselves in the court of Yaroslav the Wise, Grand Prince of Kiev (r. 1019–1054) in the late 1030s. The grand prince gave his daughter, Anastasia in marriage to Andrew. Kristó writes that Andrew, who had up to that time remained pagan, was baptized on this occasion. Having received permission from (the Polish monarch, Andrew and Levente) left their brother (Béla) behind and made their way to the King of Lodomeria, who did not receive them. Since they had nowhere to lay their head, they went from there to the (Cumans). Seeing that they were persons of excellent bearing, the (Cumans) thought that they had come to spy out the land, and unless a captive Hungarian had recognized them, they should certainly have killed them; but they kept them with them for some time. Then they departed thence to Russia. — The Hungarian Illuminated Chronicle. In the meantime, King Peter Orseolo, who had succeeded King Stephen in Hungary in 1038, alienated many lords and prelates from himself, especially when he solemnly recognized the suzerainty of the Holy Roman Emperor, Henry 3 in 1045. According to the Illuminated Chronicle, the discontented lords, seeing the sufferings of their people, assembled in Csanád (Cenad, Romania). They agreed to send envoys to Andrew and Levente to Kiev in order to persuade them to return to Hungary. Fearing some treacherous ambush, the 2 brothers only set out after the agents they had sent to Hungary confirmed that the Hungarians were ripe for an uprising against the king. By the time the two brothers decided to return, a revolt had broken out in Hungary. It was dominated by pagans who captured many clergymen and mercilessly slaughtered them. Andrew and Levente met the rebels at Abaújvár. The Illuminated Chronicle narrates how the pagans urged the dukes to allow the whole people to live according to the rites of the pagans, to kill the bishops and the clergy, to destroy the churches, to throw off the Christian faith and to worship idols. The same source adds that Andrew and Levente gave in to all their demands, for otherwise they would not fight for them against King Peter. The Annals of Altaich states that Andrew savagely raged against the flock of the Holy Church. Even so, Bishop Gerard of Csanád and four other prelates were ready to join Andrew, but the pagans captured and slaughtered three of them (including Gerard) at Buda. King Peter decided to flee from Hungary and take refugee in Austria. However, Andrew's envoys tricked the king to return before he reached the frontier, and they captured and blinded him. Most Hungarian lords and the prelates opposed the restoration of paganism. They preferred the devout Christian Andrew to his pagan brother Levente, even if, at least according to Kristó and Steinhübel, the latter was the eldest among Vazul's 3 sons. The Hungarian chronicles write that Levente, who died in short time, did not oppose his brother's ascension to the throne. The three bishops who had survived the pagan uprising crowned Andrew in Székesfehérvár in the last quarter of 1046 or in the spring of 1047. Historian Ferenc Makk writes that Andrew was crowned with a crown that the Byzantine Emperor Constantine 9 Monomachos had sent to him. Nine enamelled plaques from this golden crown were unearthed in Nyitraivánka (Ivanka pri Nitre, Slovakia) in the 19th century. Andrew soon broke with his pagan supporters, restored Christianity and declared pagan rites illegal. According to Kosztolnyik, Andrew's epithets (the White or the Catholic) are connected to these events. Having now been made secure against all disturbances from enemies, Duke Andreas received the crown of kingship in the royal city of Alba. No more than 3 bishops who had escaped that great slaughter of the Christians performed the ceremony of coronation in the year of our Lord 1047. He made proclamation to all his people that under pain of death they should lay aside the pagan rites which had formerly been permitted to them, and that they should return to the true faith of Christ and live in all things according to the law which King St Stephen had taught them. — The Hungarian Illuminated Chronicle. The contemporaneous Hermann of Reichenau narrates that Andrew sent frequent envoys with humble entreaties to Emperor Henry 3, proposing an annual tribute and faithful service if the emperor recognized his reign. Andrew persuaded his brother, Béla, to return from Poland to Hungary in 1048. He also granted his brother one third of the kingdom with the title of duke. Béla's duchy comprised two regions which were centered on Nyitra (Nitra, Slovakia) and Bihar (Biharia, Romania). Skirmishes on the frontier between Hungary and the Holy Roman Empire first occurred in 1050. Emperor Henry invaded Hungary in August 1051, but Andrew and Béla successfully applied scorched earth tactics against the imperial troops and forced them to withdraw. Legend says that the Vértes Hills near Székesfehérvár were named after the armours – vért in Hungarian – which were discarded by the retreating German soldiers. Andrew initiated new peace negotiations with the emperor and promised to pay an annual tribute, but his offers were refused. Next summer, the emperor returned to Hungary and laid siege to Pressburg (Bratislava, Slovakia). Zotmund, a most skilful swimmer scuttled the emperor's ships. After Pope Leo 9 mediated a peace treaty, the emperor lifted the siege and withdrew from Hungary. Andrew soon refused to fulfill his promises made under duress, and even allied with Conrad 1, Duke of Bavaria, a prominent opponent of Emperor Henry 3. Because Andreas, the king of the Hungarians was less and less inclined to send envoys and to make promises concerning a peace treaty, (the emperor) laid siege to the fortress of Pressburg and for a long time attacked it with various machines of war. Since, however, God aided the besieged, who anxiously called on Him, his efforts were always frustrated and he could by no means capture it. Meanwhile the lord Pope Leo had intervened at the request of Andreas to make peace and he called on the emperor to end the siege. Since (the pope) found (the emperor) in all respects in agreement with him, while discovering that Andreas on the contrary was less obedient to his advice, he was angry and threatened the latter with excommunincation for mocking the apostolic see. — Herman of Reichenau: Chronicle. Andrew's queen, Anastasia, gave birth to a son, named Solomon in 1053. Andrew attempted to make his son's succession secure, even against his brother, Béla, who had strong claim to succeed Andrew according to the traditional principle of seniority. The brothers' relationship did not deteriorate immediately after Solomon's birth. In the deed of the foundation of the Tihany Abbey, a Benedictine monastery established in 1055 by Andrew, Duke Béla was listed among the lords witnessing the act. This charter, although primarily written in Latin, contains the earliest extant text – Feheruuaru rea meneh hodu utu rea (on the military road which leads to Fehérvár) – written in Hungarian. Andrew also established a lavra for Orthodox hermits in Tihany and an Orthodox monastery near Visegrád. The Third Book of Law of King Ladislaus 1 of Hungary (r. 1077–1095) refers to an estate survey of the judge Sarkas under King Andrew and Duke Béla. According to György Györffy, the serfs of the royal domains were registered during this survey which took place around 1056. Andrew suffered a stroke which paralyzed him. In an attempt to strengthen his son's claim to the throne, he had the child Solomon crowned in the one-year-long period beginning in the autumn of 1057. For the same purpose, Andrew also arranged the engagement of his son with Judith – a daughter of the late Emperor Henry 3, and sister of the new German monarch, Henry 4 (r. 1056–1105) – in September 1058. Thereafter, according to an episode narrated by most Hungarian chronicles, the king invited Duke Béla to a meeting at Tiszavárkony. At their meeting, Andrew seemingly offered his brother to freely choose between a crown and a sword, which were the symbols of the kingdom and the ducatus, respectively. Duke Béla, who had previously been informed by his partisans in Andrew's court that he would be murdered on the king's order if he opted for the crown, chose the sword. However, Béla, who actually had no intention of renouncing his claim to succeed his brother in favor of his nephew, fled to Poland and sought military assistance from Duke Boleslaus 2 of Poland (r. 1058–1079). With Duke Boleslaus's support, Béla returned to Hungary at the head of Polish troops. On the other hand, the Dowager Empress Agnes – who governed the Holy Roman Empire in the name of her minor son, Henry 4 – sent Bavarian, Bohemian and Saxon troops to assist Andrew. The decisive battle was fought in the regions east of the river Tisza. Andrew suffered injuries and lost the battle. He attempted to flee to the Holy Roman Empire, but his brother's partisans routed his retinue at Moson. The Annals of Niederaltaich narrates that wagons and horses trampled him in the battlefield. Deadly wounded in the battlefield, Andrew was seized and taken by his brother's partisans to Zirc where he was treated with neglect, according to the Illuminated Chronicle. Andrew died in the royal manor there before his brother was crowned king on 6 December 1060. Andrew was buried in the crypt of the church of the Tihany Abbey. Andrew's wife, Anastasia, was the daughter of Grand Duke Yaroslav 1 the Wise of Kiev by his wife, Ingegerd, who herself was the daughter of King Olof Skötkonung of Sweden. Andrew married Anastasia, who was born in about 1020, around 1038. Their first child, Adelaide was born around 1040. She became the wife of Vratislaus II of Bohemia, who was initially Duke and, from 1085, King of Bohemia. Andrew and Anastasia's first son, Solomon, was born in 1053, their second son, David, some years later. Neither Solomon nor David fathered sons; the male line of Andrew's family died out with their death by the end of the 11th century. King Salomon and David, his brother, never had children, and the seed of King Andreas perished with them. We believe that this was by an act of God; for on his first return with Levente, his brother, to Hungary, Andreas with the purpose of gaining the kingdom permitted the ungodly Vatha and other most evil men to kill the saintly Gerard and many Christians. — The Hungarian Illuminated Chronicle. Medieval chronicles write that Andrew had a natural son, named George, by a concubine from the village of Pilismarót. Since his name was popular among Orthodox believers, Gyula Kristó says that his mother may have been a Russian lady-in-waiting of Andrew's queen. The theory that the Clan Drummond in Scotland was descended from George is not widely accepted by scholars.	av Ungarn, Andreas "Andreas 1" (I4527)
992	Andrew og Charlotte fikk 2 barn: Albert Ida	Family: Andrew Overby / Charlotte Marie Olsdatter Skrogstad, "Overby" (F1445)
993	Ane Hansdatter Ruste, 51 aar.	Hansdatter Lilletofte, Anne (Ane) "Ruste" (I10458)
994	Ane og Niels var bønder på Nordstu på Frøset og fikk i alt 8 barn sammen der: 1. Nils, f.1748 d.1748, en måned gammel. 2. Kjersti, f.1751 d.1826. Gift 1774 med John Haldosen Dragset (1750-1784). Bønder på Nordstu på Frøset og fikk 3 barn. Gift igjen 1785 med John Olsen Presthus fra Øyakalvhagen i Støren (1756-1847). Også de bønder på Nordstu, og fikk 4 barn. 3. Ingeborg, f.1754. Hun er ikke nevnt i 1801. 4. Brynnild, f.1759 d.1780. 5. Bernt, f.1762 d.1763. 6. Bernt, f.1766 d.1771. 7. Bernt, f.1771 d.1855. Kalt Skul-Bærn. Var skolelærer og bonde i Oppstu på Sør-Solberg. Ugift. 8. Siri, f.1764 d.1844, da som ugift legdslem.	Family: Nils Sivertsen Frøset / Anne Biørnsdatter Solberg, "Frøset" (F1013)
995	Ane Pedersd Orme 85 år.	Pedersdatter, Anne (Ane) "Brecke" / "Ormøe" (I6928)
996	Anette var datter av undertollbetjent i Trondheim, Christian Hansen (1794-1849) og Ottine Elisabeth Hartmann (1801-1852).	Hansen, Anette Hansine Marie "Hjorth" (I993)
997	Anfind ble gift 1766 med enke Ingri Olsdatter Rogstad, som da var 56 år gammel. Arnfinn skrev seg da for Lyseggen.	Family: Anfind (Arnfind) Arentsen Estenstad, "Lyseggen" / "Rogstad" / Ingrid Olsdatter Berg, "Rogstad" (F1181)
998	Angelmager: Håndverker som laget artikler av metalltråd f.eks. fiskekroker. På 1800-tallet var fiskekroken et produkt som ble framstilt av jern. Det vanlige var at bygdesmedene eller fiskerne lagde krokene selv, eller at de ble laget i byene av håndverkere som hadde spesialisert seg på å lage fiskekroker. Disse håndverkerne ble kalt nålmakere på Østlandet og angelmakere på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge.	Christophersen Moss, Christopher (I1464)
999	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18751)
1000	Anjou, Maine.	av Anjou, Ermengarde (I12198)