Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 9,601 to 9,650 of 16,366
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 9601 | Herdla. | Weibust, Thorstein (I14814)
|
| 9602 | Herdla. | Weibust, Knut Rasmus (I14815)
|
| 9603 | Herfra flyttet de før 25 april 1964. | Gauthier, Jacques Julien (I388)
|
| 9604 | Herjohan var først feltprest, og ble 15. november 1720 sogneprest til Surnadal. Han var i lengre tid sykelig og døde 17. juni 1760. Herjohan var en lærd mann. Hans portrett henger i Øye kirkes sakristi. Bygde Øye kirke 1724 og Mo kirke 1728. Ved nedrivelsen av gamle Øye kirke i 1869, fant man hans lik i kjelleren under koret. Han må ha vært balsamert, da det viste seg vel bevart selv om kisten var råtnet vekk. | Irgens, Johannes (I12837)
|
| 9605 | Herlaug kan ha levd ca.825. Hålogaslekten var jarler (konger) i Hålogaland som er det gamle navnet på området mellom Namdalen i Nord-Trøndelag og Lyngen i Troms. Senere var slekten jarler i Trøndelag og i perioder konger av Norge. Sidegrenene var jarler og konger på Møre. Øyvind Skaldespiller skrev på 900-tallet Håløygjatal, et hyldingsdikt til Håkon jarl. Her nevner han jarlens forfedre bakover i 27 generasjoner. Det er svært usikkert hvor godt belegg han har hatt for sine opplysninger. Han nevner imidlertid en kong Godgest på Omd (muligens Andøya), og kong Herse som muligens holdt til i Namdalen. Et indisium på håløyghøvdingeneskontrakter utad kan det være at Godgest skal ha fått en hest i gave fra kong Adils i Uppsala, og Gylaug og Gudlaug skal ha kjempet i sjøslag mot Uppland-kongene et sted ved Danmarks kyster. Mogens Bugge fører, i Våre forfedre, Herlaug som sønn til Harald Naumdalajarl og antar at Harald levde omkring 800. I Rosensverdslektens forfedre, av Bent og Vidar Billing Hansen, angis hans far å være Grjotgard, født ca.790. Denne Grjotgard skulle så være sønn til Herlaug og sønnesønn til den ovennevnte Harald Trondsson Naumdalajarl. Sistnevnte antar at Harald er født ca.730. Da begge må ha anvendt Håløygjatal som kilde har det vel sneket seg inn en skrivefeil i en av disse bøker. Hva diktet inneholder må derfor kontrolleres senere. Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek av Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson hadde i merovingertid en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på vestlandet. Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter. Vareomsetningen i innland og utland har vært en stor inntektskilde for småkonger og høvdinger. Frie og trygge handelsveier har vært viktig for varesendingene, og særlig har det vært av betydning å sikre skipsleia langs kysten hvor hovedferdselen gikk. De nordnorske høvdingene synes å ha frigjort seg fra maktsentrene på Vestlandet i første del av merovingertiden, og de har kunnet omsette sine produkter lenger sør uten at stormennene langs kysten hindret dem. I løpet av 700-tallet ser det ut til at vestlandsdistriktene igjen opplevde en oppgangsperiode, og på nytt ble rikdom og makt konsentrert hos høvdingene her, slik for eksempel skipsgraver fra tiden like før år 800 på Nord-Karmøy viser. De sterke høvdingene ved Avaldsnes kunne kontrollere all ferdsel i hovedleia gjennom det smale Karmsundet, og handelsskip nordfra kunne vanskelig slippe forbi uten spesielle avtaler. Dersom også andre høvdinger på Vestlandet i strategiske posisjoner krevde toll eller avgifter for fri ferdsel, ville snart overskudd fra vareomsetningen gå tapt. Et sterkt Vestland ville begrense økonomisk vekst i Nord-Norge og Trøndelag, og det ville være av stor betydning for høvdingene herfra å få underlagt seg distriktene lenger sør langs kysten. Det kan se ut til at forfedrene til Håkon jarl Grjotgardsson, de såkalte Håløygjarlene som omtales i Håløygtal, hadde gjennomført en erobring av kyststrøkene fra Lofoten i nord til Trondheimsfjorden i sør i løpet av merovingertid og tidlig vikingetid. Trolig var det jarlenes politikk å fortsette erobringen sørover langs vestlandskysten. Grjotgard jarl hadde sin kongsgård på Ørlandet ved innløpet til Trondheimsfjorden på slutten av 800-tallet da Harald Hårfagre kom over fjellet fra Øst-Norge og underla seg Trøndelag. Håkon jarl Grjotgardsson dro til møtes med Harald Hårfagre, og de to erobrerne gikk i forbund, slik at de ved felles styrker kunne kue vestlandshøvdingene. Kilder: Cappelen's Norges Historie, Bind 1, side 426. 444-445. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 529. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50. | Grjotgardsen, Herlaug (I4870)
|
| 9606 | Herlog Hudfat, eller Herluf Hyddefad, (også kalt Herlov og Herlaug, Hyttefat og Hufvodfaat) bodde på Hedmarken. Han var høvedsmann eller fører for et bondeopprør mot danskekongen, eller hertug Kristian, (den senere kong Kristian 2. av Danmark-Norge) som var i Norge som visekonge fra ca.1507. Historien starter under kong Hans sin periode da ridder og landeier i hele det søndenfjeldske Norge, Knut Alvsson døde i 1502. Herluf var en bekjent av Alvsson. Det ble raskt konstatert at dette var et nidingsverk av danskekongen som fabrikkerte en grunn og overtok alle landeiendommene til Alvsson. Det hadde vært opprør og misnøye blant norske og svenske storfolk lenge. Sønnen til kong Hans, hertug Kristian, var en hard mann som satte det norske riksrådet fullstendig utenfor norsk politikk og rettsstell, i følge Norgeshistorien. Han innsatte i 1506 fogder i distriktene. Blant disse var en som tidligere var involvert i forræderiet mot Alvsson. Dette skapte stor uvilje blant almuen og bøndene som da tok til våpen. Misnøyen på Hedemarken kom etter hardhendt inndriving av en ulovlig ekstraskatt som Kristian ikke hadde brydd seg med å innhente allmuens samtykke til, slik det var foreskrevet i Landsloven. Herluf ble anfører for bondehæren som omfattet hele Hedemarken og Solør. Så i 1508 da kong Kristian 2. hørte om opprøret, samlet han en straffeekspedisjon som skulle kue bøndene på Hedemarken. Han reiste til Akershus og tok opp jakten på opprørerne. Hedemarkingene hadde bygd forskansninger og sperret veien for å stanse dem, men men han tok en annen vei og opprørerne ble overfalt bakfra. Bondehæren ble fanget. Mange framstående stormenn mistet livet og ble henrettet, etter at de hadde oppgitt at biskopen på Hamar Karl Jensson Skonk (Skancke) var hovedmannen bak opprøret. Det er bare Kristian 2.s eget vitnesbyrd som forteller om biskopens rolle, og det er grunn til å tro at dette var et forsøk på å rettferdiggjøre hans angrep på kirka. I denne prosessen blir biskopen på Hamar Karl Jensson Skonk (Skancke) anklaget for og ha stått i ledtog med opprørerne. Han blir også fengslet og frykter for sitt liv og han forsøker og flykte. Han river opp noen klær og forsøker og fire seg ned og ut av et vindu, men han falt ned og den ene foten ble knust og han døde senere av skadene. Det er senere blitt antatt at han var uskyldig. Herluf ble fanget, avhørt og dømt til og bli lagt på steile og henrettet. På Toten er det en tradisjon som forteller at Herluf satt fengsla i potetkjelleren på Hoff prestegard mens han venta på henrettelsen. Hoff kirke ble brent ned i 1508 i forbindelse med et opprør, og trolig dreier det seg om det samme opprøret. Men det finnes ingen kilder som antyder at Herluf var på denne sida av Mjøsa, og sokneprest i Mora, Arvig Siggesson, forteller i et brev at Herulf ble drept på Hedmarken. Han forteller at noen ble tatt til fange, mens andre ble slått i hjel, og sier at: Och ther bleff Herlog Hwfwoodfaat slagen met nogre flere the beste. Ifølge en tysk krønike fra 1532 ble Herluf Hudfats hode satt på stake med en jernkrone ved Akershus festning. Når Herlog har fått en nokså framtredende rolle i tekster om denne perioden i norsk historie skyldes det først og fremst av Arild Huitfeldt i sin Danmarks Riges Krønike - Historiske beskriffuelse, Om hues sig haffuer tildragit under kong Christiern den annen - 1596 og - kong Hansis Krønicke - 1599. Her blir Herloff Hyddefad beskrevet som en sentral leder for opprøret. I Huitfeldts versjon ble Herlov tatt til fange og ført til Båhus festning hvor han ble lagt på steile. Under tortur anga han flere medskyldige, og noen av biskop Karls sveiner anga også biskopen. Det skal ha vært den svenske riksforstanderen Sten Sture som sto bak opprører, med biskopen som den norske hovedmannen. Huitfeldt plasserer hendelsene i 1502, 4 år før Kristian ble visekonge, og det står at han fulgte farens vilje da han dro til Norge for og slå ned opprøret. Huitfeldts tekst inneholder trolig en rekke feil, og skrevet med en politisk målsetning. Men den ble allikevel tatt med av blant annet Ludvig Holberg og Henrik Wergeland i deres framstillinger av perioden. Ludvig Holberg skriv om Herlof Hyddefad og hertug Kristian i Danmarks Riges Historie tomus I, 1732, under Johannes (kong Hans): Hertug Kristian (seinare kong Kristian 2.) overfalt opprørarane - ikke langt fra Opsloe. Jeg finder ikke udi Historien, hvor stor de misfornøides Tal var, ey heller om der var Folk af Stand og Anseelse iblant dem. Jeg seer allene, at de vare anførte af en ved Navn Herlof Hyddefad, hvis Stand og Qvalitet Historien ey mælder noget om, saa at man veed ikke, om han var af Adel eller ey. Over samme Herlof Hyddefad erholdt Hertuegen Seier. Efterat Oprøret var stillet, blev Herluf Hyddefad piinligen forhørt, og udlagde han da mange, som man tilforn ingen Mistanke havde haft om, saa at det menes, at hans Angivelser enten skeede af Ondskab eller for at undgaae Piinen. Sidan lot kongen en Hob Norske Herrer aflive, og giorde saadant Hull paa samme Riges Adel, at Hvitfeldt siger, det endnu er kiendeligt. Det har vært argumentert for at Herluf var tilknyttet gården Ringnes på Stange, og det er fremmet en hypotese om en Hudfat-slekt fra Gudbrandsdalen på 1300- og 1400-tallet. Navnet Hudfat er nevnt i flere diplomer, men det kommer aldri fram om det er et slektsnavn eller et tilnavn. Sars konkluderte med at Herluf ikke kunne ha vært adelig, og at lederne var bønder. Svein-Erik Ødegaard mener at dette er en tolkning som passet godt for en Venstremann, og for senere marxististiske historikere, men at det finnes indikasjoner på at han faktisk kan ha tilhørt lavadelen. Han viser til flere artikler som omtaler en lavadelsslekt med navnet Hovudfat eller Hudfat. Ødegaard viser en mulig tilknytning til Ringnes gjennom en Torsten Herlogsson Nøttestad, som skal ha vært sønn av Herlog Hudfat på Ringnes. Noe bevis for dette finnes ikke; den Herlog som var far til Torsten er ikke identifisert. Torstens sønn døde i 1625, hvilket gjør det mulig at han var sønnesønn av en person som døde i 1508, men det kan også ha vært en annen person ved navn Herlog på Ringnes. Ødegaard viser blant annet til en artikkel fra 1952 av Christian Spangen, og det er her vi finnet grunnlaget for å knytte Torsten Herlogsson til Herlog Hudfat. Han knytter slekta til gården Nøttestad på Stange og til nabogården Ringnes. Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl skrev i en innberetning fra 1647, kalt - de Schønnebølske aner - at en av hans formødre var Sigrid Hyttefad av Nøttelstad. Hun skal ha vært født omkring 1400. Schønnebøl tilhørte danske uradel, men ville også vise til adelig slekt på den norske sida. Spangen mener at det ikke er noen grunn til å tro at han la inn navnet Hyttefad for å pynte på slektstreet, ettersom det allerede var fullt av adelige personer. Spangen er helt sikker på plasseringen av Herluf på Ringnes, og at slekta var tilknytta også nabogården Nøttestad, men heller ikke han har kilder som påviser dette direkte ut over at en person ved navn Herlog har levd der omtrent på tida for opprøret. Kilder og litteratur: DN, bd. 7 nr. 531, bd.17 nr.804, bd.22 nr.69. A.Huitfeldt: Danmarks Riges Krønike, København 1594–1604 (faksimileutg. 1976–1978). Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, 1885 (faksimileutg. 1981). E.Sars: Udsigt over den norske Historie, bd.3, 1887. L.Daae: Biskop Karl II af Hamar, i HT, bd.18, 1905, s.327–351. H.Koht: Norsk bondereising, 1926. d.s.: biografi i NBL, bd.6, 1934. C.Spangen: Slekten Hudfat, i NST, bd.13, 1951, s.18–38. L.Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971. S.-E.Ødegaard: Herlog Hudfat, i NST, bd.28, 1982, s.237–290. | Halvardsen Hudfat, Herlof (Herlaug / Herlog) (I20017)
|
| 9607 | Herlufsholm er en av Danmarks eldste kostskoler, og ligger landlig til ved Næstved, like ned til elva Suså. Her ble benediktinerklosteret Skovkloster opprettet i 1135. Etter reformasjonen overtok kongen Skovkloster, og etter et makeskifte med nåværende Frederiksborg slott ble Herlufsholm omgjort til skole av Herluf Trolle i 1565. | Christensen Bernhoft, Johannes (I11384)
|
| 9608 | Herman Hagerup var forretningsdrivende på Bryggen i Bergen, ble senere proprietær i Danmark og var maltkontrollør i hjembyen fra 1870 til sin død 1900. | Hagerup, Herman Didrik (I25101)
|
| 9609 | Herman I. Berg 1904 - 2005 Herman I. Berg, 100, died peacefully Thursday afternoon, Jan. 20, 2005, at a local care center. Memorial Service: A memorial celebration of his life will be held at 10 a.m. Monday in the sanctuary of Trinity Lutheran Church, Montgomery Street at Camp Bowie Blvd. The Rev. Dr. Ronald K. Heimsoth will officiate. Memorials: Mr. Berg's family respectfully suggests that memorial contributions be given, in his name, to the Megahan Ministry at Lutheran Bible Translators, P.O. Box 2050, Aurora, Ill. 60705-2050. A native of Baltic, S.D., Herman I. Berg was born Oct. 27, 1904, the son of Ingebrigt J. and Karen I. Kvam Berg. He was a member of the first graduating class of Baltic High School in 1923. After graduating from South Dakota State College with an engineering degree, Herman joined the Bureau of Public Roads. He married the former Hazel J. Linge in 1935, a marriage that produced four children. In 1933, he was transferred to Austin and later to Fort Worth in 1945, where the family joined Trinity Lutheran Church. Following the death of Hazel in 1954, he married Alice Marie Nelson, a Clifton native. Alice Marie died in 1989. Herman retired in 1970, and became an avid golfer, which he enjoyed well into his 90s. He remained active in his church until health issues moved him to a care center. His family wishes to express their appreciation to Benbrook Nursing and Rehabilitation Center and VITAS Hospice for the care they gave to their father. Survivors: Children, Jon I. Berg of Fort Worth, Kay Berg of Wilmington, N.C., JoAnn Berg of Dallas and Gary D. Berg of Austin; five grandchildren; and two great-grandchildren. | Berg, Herman I. (I14620)
|
| 9610 | Herman Tønnessen var en norsk filosof. I Nord-Amerika brukte han navnet Herman Tennessen. Tønnessen var sønn av rådmann Richard Mauritz Tønnessen og Ida Christine Tønnessen. Han ble cand. mag. i 1946 og var ansatt ved Universitetet i Oslo fra 1945. I 1957 ble han ansatt som professor ved Berkeley-universitetet i California. Fra 1961 var han ved Universitetet i Alberta i Canada. I Norge var Tønnessen en del av Osloskolen omkring Arne Næss. Senere var han knyttet til Senter for samfunnsforskning sammen med Stein Rokkan, Vilhelm Aubert og Næss. Han utga bøker om Typebegreper (1945), Holdninger til rettsoppgjøret (1948), Logical Analysis and Definiteness of Intention (1953) og Problems of Knowledge (1980). | Tønnessen, Hermann "Tennessen" (I14380)
|
| 9611 | Herman var gift med Oda og senere med Hildeshuith, og med dem hadde han barna: Bernhard 1 av Sachsen (-1011). Ludger (-1011). Suanehilde (-1014), gift med markgreve Thietmar 1 av Meißen (-979) og deretter med markgreve Ekhard 1 av Meißen (-1002) Imma, abbedisse i Herford. Mathildis (942-1008), gift med greve Boudewijn 3 av Flandern (940-962) i 961 og i 963 med grev Gottfried av Verdun (930-1002). | Family: Herman av Sachsen, "Herman 5" / Hildegard (Hildeshuith) av Westerbourg (F2448)
|
| 9612 | Hermod ble første eier av hele Vassætergården da den ble fraskilt som eget bruk (lå under Honnes) i 1861. Sønnen Anton tok over i 1879. | Olsen Vassæther, Hermod (I16106)
|
| 9613 | Herr Knut tilhørte en sidegren av Folkunga-ætten. Han omtales i 1305 som kong Birger Magnussons råd, men synes senere å ha sluttet seg til hertugens parti. Etter deres død i 1318 nevnes han som hertuginne Ingeborgs og senere som kong Magnus Erikssons råd, og var en av de som rådet sendte for å få istand foreningen med Norge i 1319. Knut var deltager i de bekjente foreninger i Upsala i 1319 og Skara i 1322. Ved rådets forlik med enkehertuginne Ingeborg i 1326 ble det bestemt at hennes morgengave skulle overleveres til ham. Han deltok i revisjonen av Södermanlandslagen i 1327 og fulgte kong Magnus på frierferden til Flandern i 1334. Knut nevnes siste gang i et dokument fra 1339. Kilder: Norsk Biografisk Leksikon, Bind VII (1936), side 103-105. Svenskt Biografiskt Lexikon, Bind 1, side 389. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 353. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1167. Leif Ottar Berger: Søegaard, Haraldstad - ... -slekten, side 11. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 39. Odd F. Fladstad: Jøran Willumsdatter Søegaard .. og deres aner, side 23. | Magnusson Lejon, Knud (I2578)
|
| 9614 | Herrestad i Skåne. | Invarsson til Herrestad, Jens (I15375)
|
| 9615 | Hertha Marie ble adoptert bort til Sverige. | Böhm, Hertha Marie "Andersson" (I908)
|
| 9616 | Hertug av Campagne som han ble utnevnt til av sin far i 690, og hertug av Burgund fra Nordeberts død av i 697. Han var rikshovmester i Burgund fra 695. Han giftet seg med Anstrude, datter av Waratton, den tidligere major domus i Neustria og Burgund, og Ansflede. Hun var også enke etter rikshovmesteren Berthar. Deres barn, 4 sønner, var: Hugh (d.730), abbed av Fontenelle (nå Saint-Wandrille) og Jumièges, erkebiskop av Rouen, og biskop av Paris og Bayeux. Arnulf 2 (ca. 690–ca.721), hertug av Champagne. Gottfried. Pipin. Drogo døde før sin far og etterlot hertugdømme Champagne til sin nest eldste sønn Arnulf, siden den førstefødte Hugh hadde gått i kloster. | av Champagne, Drogo (I6551)
|
| 9617 | Hertug i Braband i 685. Han var - Major Domus - over Austrasien under Theodoric 3, Clodvech 3 og Childebert 3 (Major Domus = høyeste hoff- og riksembetsmann). Han var rikshovmester i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til han døde i 714. I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntenesom ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet - merovingertiden - brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palass-hovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl den store's dynasti vokse fram. Pipin tok gradvis over kontrollen av det frankiske hoffet. Gjennom nesten hele sin karriere kjempet han mot den neustriske rikshovmesteren, Ebroin, som ønsket å kontrollere hele det frankiske riket. Da Ebroin døde i 681, inngikk han fred med hans etterfølger, Warraton. Men Warrattons etterfølger, Berthar, og den merovingiske kong Teoderik III gikk til krig og ble endelig beseiret ved Tertry i 687. Pipin ble da de facto hersker av Austrasia. Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk. Han beholdt en sterk innflytelse over de andre frankiske kongedømmene som han nå også var rikshovmester over. Han var den første rikshovmester over alle kongedømmene og kalte seg - hertug og prins av frankerne - (dux et princeps Francorum). Han underla seg alemannerne, friserne og Franken og førte dem inn i frankernes innflytelsessfære. Han begynte også evangeliseringen av Tyskland. I 695 plasserte han sin sønn Drogo i det burgundiske embetet og hans sønn Grimoald i det nesutriske. Han døde 16. desember 714 i Jupille (i dagens Belgia). Hans etterkommere fortsatte å tjene som rikshovmestere og slekten ble til slutt de lovlige herskerne av det frankiske kongedømmet. Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718. Kilder: Wikipedia. Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 60-61. Allgemeine deutsche Biographie. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 79. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61. | av Heristal, Pipin "Pipin 2" (I3666)
|
| 9618 | Hertug og hertuginne | Family: Reginar av Hennegau, "Reginar 3" / Adele av Löwen (F2008)
|
| 9619 | Hertug og hertuginne | Family: Reginar (Rainier) av Hennegau, "Reginar 2" / Adelheid av Autun, "von Hennegau" (F2009)
|
| 9620 | Hesbol. | Gundersen Stemsrud, Amund (I15609)
|
| 9621 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I623)
|
| 9622 | Hestflaatt: Olle Joensen 40 år og Anders Joensen 25 år. | Joensen Hestflotten, Anders (I6508)
|
| 9623 | Hestflaatt: Olle Joensen 40 år og Anders Joensen 25 år. | Joensen Hestflotten, Olle (I6512)
|
| 9624 | Hestvedt. | Pedersen Hestvedt, Even (I9341)
|
| 9625 | Het trolig Flaa, og nevnes i lensregnskapene 1680. Da hadde hun 12 marklag landskyld i Sørgården. | Andersdatter Solem, Karen (I2335)
|
| 9626 | Hetland | Vik, Toralf (I12307)
|
| 9627 | Hidalgo, Texas? | Skrogstad, Aagot Sophie "Briden" (I2999)
|
| 9628 | Highland Hospital Oakland. | Møller, Johannes Brun "Moller" (I11330)
|
| 9629 | Hildur fikk Spanskesyken og ble ganske så syk. Datteren Erna bodde derfor hos sin farfar og farmor i Foynland ved Tønsberg, da Hildur selv ikke var i stand til å ta vare på henne godt nok på grunn av sykdommen. | Sandmo, Hildur Olea "Lorentzen" (I728)
|
| 9630 | Hildur Olea Kristiansen står nevnt som uægtfødt barnebarn til møllerarbeider Johan Sandmoe og hustru Gjertrud Barmand. Mor er fabrikarbeiderske Ragna Olsen, nevnt som datter til førstnevnte par. | Sandmo, Hildur Olea "Lorentzen" (I728)
|
| 9631 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17072)
|
| 9632 | Hilleborg Søffrensdatter Dund var 15 år da de giftet seg. | Family: Peder Colbjørnsen / Hilleborg Søffrensdatter Dund (F3441)
|
| 9633 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I23300)
|
| 9634 | Hillside Cemetery, Issaquah, King County, Washington. Inskripsjon på gravstein: NORTH DAKOTA TEC 4 200 AGF BAND WORLD WAR II. | Svaren, Carl F. (I381)
|
| 9635 | Hillside Cemetery, Issaquah, King County, Washington. | Barnett, Verna May "Svaren" (I3050)
|
| 9636 | Hillside Cemetery. | Stavik, Ragna "Brown" (I5341)
|
| 9637 | Hilma var født i Langfjordbotnen, og var søskenbarn av Osvald første hustru Laura. | Rødmyr, Hilma "Rødahl" (I12408)
|
| 9638 | Himitrud var sannsynligvis en såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap. Det vites kun litt om Himiltrudes liv. Krønikeskriveren Paulus Diaconus beskriver henne som en adelspike. Tilstedeværelsen av hennes navn i slektsbøker oppbevart i alemannerske klostre, kan tyde på en slektsforbindelse til alemanner- eller alsaceadel, mens andre kilder beskriver henne som datter av en burgundisk greve og barnebarn av en parisisk greve ved navn Grimbert. Det er imidlertid ikke mulig å utlede noen politiske begrunnelser bak Karls ekteskap med Himiltrude. Himiltrude og Karl innledet trolig deres forhold mens Karls far – Pipin den Lille – forstatt levde. Da Karl den store ble konge etter sin far i 768 forble Himiltrude unevnt i de offisielle kildene. Himiltrude fødte Karl først en datter ved navn Amaudru, som senere ble gift med en parisisk greve. Senere mot slutten av 769 fødte hun en sønn, som ble navngivet Pippin – han fikk tilnavnet - den pukkelryggede - pga. en misformet ryggsøyle. | Family: Karl (Charlemagne) av Franken / Himiltrude (F2091)
|
| 9639 | Hirsch: Broder til Wilhelm og søn af Oberst Willum og Marie Pessert Lieut i dansk tjeneste faa 1/9 1663 Bestalling som Ingeniør i Hertugdømmerne i stedet for Ingeniør Schultz (Glückstadts Krigskasses Regnskab 1664). | Coucheron, Herman (I13489)
|
| 9640 | Historien forteller at Jacob Matheson var skotsk leiesoldat, som kom til Norge sammen med Skottetoget av leiesoldater under ledelse av Sinclair sommeren 1612. De var en tropp på omtrent 300 mann. I begynnelsen av 1600-tallet var Norge nokså forsvarsløst. Derfor kunne utenlandske tropper komme inn i landet uten å møte nevneverdig motstand. Midt under Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige hadde skotske leietropper gått i land i Romsdalen for å marsjere til Sverige og gå i tjeneste der. Ved Kringen i Gudbrandsdalen møtte de den norske bondehæren, som hadde lagt seg i bakhold, under ledelse av bonde og fut Lars Gram. Slaget var blodig og falt særdeles uheldig ut for Sinclair og skottehæren. Fortellingen om slaget ved Kringen har i ettertiden hatt stor symbolverdi for norsk selvfølelse og nasjonsbygging. I Riksarkivet er det bevart to rapporter om slaget. Disse var sendt fra krigsledelsen ved Akershus festning til Danske kanselli i København. Bakgrunnen for Skottetoget finner vi i Kalmarkrigen. For Kristian 4. var Sverige arvefienden. Han var dessuten fortørnet over at Sverige krevde inn skatt av sjøsamene helt sørover til Tysfjord i Nordland, og han så med uro på at Sverige styrket sin stilling i Østersjøen og ved Gøteborg. Han ville ha krig, og i 1611 fikk han riksrådet med seg. De avgjørende krigsbegivenhetene fant sted ved Kalmar, og krigen kalles derfor gjerne for Kalmarkrigen. Med en hær av leiesoldater fikk danskene overtaket, og ved fredsslutningen i 1613 frasa svenskekongen seg alle omstridte krav i Nord-Norge. Det ble endelig fastslått at kystlinjen til Varanger skulle være norsk land. Den første rapporten er datert 17.september 1612. Den forteller om hvordan lensmann Laurits Haga i Vågå samlet bønder og allmue da han hørte at skottene var på vei fra Romsdalen. Da han skjønte at skottene var for mange for dem, sendte han bud etter assistanse fra Fron og Ringebu. De om lag 400 nordmennene la seg så i bakhold ved en smal passasje mellom fjellet og elva og ventet på skottene: ...paa ett field kaldis Kringellenn, wdj waage sogenn liggendis, Huor de endeligenn schulle forbij, Och haffde dennum saa indklembt, emellum klippen paa den enne siide, och enn stor Elff, dicht derhos paa denn anden siide... Da skottene kom, ledet Laurits Haga og lensmannen fra Ringebu, Peder Ranklev, skuddvekslingen som varte i halvannen time: ...och paa halffanden tiimmis tiid att giørre, dennum allesammen ihielschøtt. Och huilcke som icke bleffue schott, haffuer giffuid sig wdj Elffuenn, sig att Saluere, Och der bleffuenn Drocknid, Och huilcke aff dennum Leffuendis offuer Elffuen komb bleffue dog aff Bøndernne paa samme siide strax ihielslagenn, som altsammen scheede och er sig tildragett den 26 Augustj seenniste forledenn. Mange skotter forsøkte å flykte over Lågen, men de druknet, ble drept eller tatt til fange. Dagen etter slaget ble de fleste av de 134 fangene drept. Etter sigende skulle minst 550 skotter ha mistet livet. Bare 18 av fangene fikk leve, og de 3 fornemste av dem ble sendt til København. De øvrige hadde enten gått i tjeneste i Norge eller latt seg verve til en dansk militæravdeling som sto ved Elfsborg, like ved nåværende Gøteborg: Enwold Kruses Oluf Galdes og Peder Iffersens Inberetning om de Skotters under Sinclairs Anførsel Nederlag den 26 Augusti ved Laur. Hagge og Ped. Ramkleff, hvor ved fieldet Kringelen de Norske 405 mand stærke i half anden Time sloge 550 Skotter i hiel. dat Agershus d. 17 Septembr 1612. Worriss Gandsche wenlig helsenn nu och aldtid forsendt med wor Herre, Kierre her Cantzeller, Besonnderlige goede wenn, Wij Betacker Cantzlern, wenlig for beuist goede, Huilcked wij aldtid giernne egienn forschylle will, med huis Cantzlern kandt haffue ære och gott aff. Der nest kand wij icke forbij gaae, Cantzlern nogett wittløfftigt effter sagenns leigligheed, att formelde, Huorledis att wngefær, Denn 19 eller 20 Augustj, sidst forledenn, er tuende Skodsche Skibffue indkommen wnder Romsdallen wdj Bergennhuus Lehen, med ett antall Krigsfolck, Och der satt dennum wdj Land, Huor samme Skibffue haffuer hafft hiemme, och huem dierris wdreddere haffuer werritt, Saa och huemb dennum bestillett haffuer, ehr aff hosliggennde dierris egenn Relation ock bekienndelse att for farre, Och strax andenn dagen effter de ankomb, haffuer de begiffued dennum ind wdj Landitt, och faritt saa foertt Landweyen offuer ett field kaldis Mærretoppenn, Ehre saa der indkommenn wdj Guldbrandtzdallen, som er sønden fieldtz, her wdj Aggershuus Lehenn, Och haffuer de tagett tuennde bønder wdj Romsdallen till Weye wiiser med dennum, Huilckett der en aff Kong Maiiz. Leensmendt wdj waage prestegield, som ligger wdj forschreffne Guldbrandsdallens fougderiie, wed naffn Lauriz Hagge, dett haffuer fornummidt, Haffuer hand strax opmaannidt meenige Bønder och Almue, wdj de tuende Gielde, Læsøe, och waage, Och Røcht emod samme schotter, och wdlenndische Krigsfolch, Och der hannd fornamb dennom att werre sig forstercke, haffuer hand 2 eller 3 dage, altt Røcht och werrit for dennum wdj weyen, Dog indted med dennum schiermetzeritt, eller slagett, Menns midler tiid hafft sitt bud hoss almuen wdj neste omliggende tuende Sogner, wed naffnn froen och Ringeboe, gield, Huilcke strax er kommen hannum till hielp, Och der de saa ere samblede, haffuer hannd werritt firre hundrett och femb mandt sterck, Och saa farritt fortt for dennum wdj weyenn, ind till hand saa sinn fordeell, paa ett field kaldis Kringellenn, wdj waage sogenn liggendis, Huor de endeligenn schulle forbij, Och haffde dennum saa indklembt, emellum klippen paa den enne siide, och enn stor Elff, dicht derhos paa denn anden siide, Vdj huilckett fordeell hannd stilsuigendis haffuer sig wdj Skouffuenn beleigeritt, Och sinne medhaffuende, folck heenlagtt, indtill saa lennge dett wdlendiske Krigsfolck, er didt ankomne, Dog icke formoditt eller wist andett end dett Norsche Krigsfolck, war altt wdj weyenn for dennum hentrekidt, etc. Der forschreffne Lauritz hagge saaledis sin sag nu haffde anstillett och sinn fordeell seett, Haffuer hand med enn andenn Leensmandt, aff Ringeboe, wed naffn, Peder Rannkleff, med dierris folck, samptligenn schøtt ind paa de fremmede Krigsfolck, och paa halffanden tiimmis tiid att giørre, dennum allesammen ihielschøtt. Och huilcke som icke bleffue schott, haffuer giffuid sig wdj Elffuenn, sig att Saluere, Och der bleffuenn Drocknid, Och huilcke aff dennum Leffuendis offuer Elffuen komb bleffue dog aff Bøndernne paa samme siide strax ihielslagenn, som altsammen scheede och er sig tildragett den 26 Augustj seenniste forledenn. Huilcked fremmede Krigsfolck wij formercker aff bønnderne, som haffuer werritt sielffuer med, wdj samme slag, och de døde och slagne folck, haffuer begraffuidt och taltt, schall wist haffue werrit i dett Rinngeste, halffsiette hundrett Manndt. Enddog desse schotter som leffuenndis bleff, som ere tilsammens - 18, icke wille bekiennede dennum widere end halffierde hundrett mand i dett høyeste sterck att haffue werritt Menns den dag slagett stoed, bleff der fangenn 134 schotter, huilcke de strax om andenn dagenn ihielslog och schiød, wnndertagenndis desse attenn forschreffuit staar. Siggenndis till huer anndre, att Kong Maiiz. haffde noch att fødde, wdj samme atten, Dog en partt af dennum warre saare, och en partt haffde kullernne i liffuit, der de hiid ankomb, Aff Huilcke forschreffne 18 soldatter wij nu nederschicker de trende fornembste, som er enn Captein ved naffnn Allexander Ramsij, Och hans Luttenandt ved naffn Jacob Mannepænge, huilcken tilforn haffuer werritt baade wdj Danmarck och Suerrig, Och paa dette dierris Tog haffuer ladett sig bruge for enn Tolck. Denn tredie heder Herrich Bryss., huilcken schall haffue ladett sig bruge effter hanns berettningh, for enn Krigsmanndt, baade wdj Holland, Spanien, och Wngern. Huad de øffrige 15 personner anlanger, haffuer en partt strax tagett tienniste hos gaatt folck, her wdj landett, en partt haffuer ieg strax nederskickett till Elsborigh, huilcke goduilligen will begiffue sig till Kong Maiiz. wnnder Jørgenn Lungis Regimentte, Huad widere particularitet sig wdj denne handell haffuer tildragett, er altsammen aff derris egenn Relation som forschreffet staar, att ehrfarre, Huis Kundschabff mand kunde haffue aff de breffue hos dennum haffuer werrit, kand wij indted omschriffue paa denne gang, Thj der de bleffue fangede, haffuer bøndernne tagett alle, samme breffue till sig, huor effter wij nu haffuer worris wisse budschaff huad der aff kand wdkundschabffuis, saa snart wij dennum bekommer, schall Canzlern strax bliffe tilschickett, Och huis wij for wore personner kann tienne Cantzlern, till ære, gode och wilge, schall hand aldtid finde os der till Redebonne, Will her med haffue Cantzlern Gudaldmegtigste befallet, Actum Aggershuus den 17 Septembr. 1612 Eenvoldt Krusse Oluff Galde Peder Jfferson Eigenn haandt Egen hand Egenn hanndt (Sendt til) Erlig och Welbiurdig Manndt, Christenn Friiss till Borrebye, Kong Maiitz. Cantzeller, vaarris besønnderlige goede wenn, Ganndsche wennlig tilschreffuid. NRA, Danske Kanselli, Innlegg og henlagte saker, eske 5, DK B 160, 17.september 1612 (EA-3023/ Fccb/L0001). Denne rapporten er skrevet en måneds tid senere. Den nevner først noen skotske dokumenter som bøndene i Gudbrandsdalen hadde tatt etter slaget. Disse var nå samlet inn og ble oversendt til København sammen med denne rapporten. Det var ingen som hadde klart å lese brevene ordentlig. Krigsledelsen på Akershus kunne så fortelle at det ikke var hold i ryktene om at ytterligere 4 skip med skotske soldater var på vei til Norge. Det hadde kongen av England forbudt dem: ...effterdj Konng. May. aff Enngeland, denum dett haffuer Ladett forbyde. Rapporten forteller videre om skottenes framferd i Romsdalen og Gudbrandsdalen. De skulle hverken ha brent, myrdet eller ødelagt noe på sin vei. Den eneste som hadde klaget, var en danske som var frastjålet et skrin med sølvgjenstander: ...eett schrinn fuld medt Adtschillige Sølff, Bade Kannder, Belter, Stabbe, och Anndett Sligt, giortt Sølff merre. Dette er de eneste kjente kildene om Skottetoget i Riksarkivet: Worris ganndske Wennlig Helssenn, nu och Althidt forsenndt medt w(...) herre, Kierre wenner, wij bethacker ether wennligen for beuist goede, Huilckett wij Althidt giernne igienn forschylde will, medt aldt huis i kanndt haffue Æhre och gott aff. Kierre Wenner, worris Seennestenn Schriffuelsse till ether formelder, att saa snartt wij finnge beschedt fraa fougdenn, paa Guldbranndtzsdallenn, Om huis breffue som fanntis hoes dj Schotter som bleff Slagenn och fanngenn dersammestedzs schulde wij ether thenum Thilskicke, Om der Eblanndt, kunde finndis nogen wisse kundschaff, om dierris Annslag och beuerbinng, saa sennder wij ether nu herhoes, Alle samme breffue saa mange som wij bekommitt haffuer, Och throer wij icke att derudj finndis nogitt, saa vdj dj maader kannd haffues nogett Vnder- rettening aff, saa witt som wij der udaff haffuer formerckett. Thi her er Jnngenn som Perfecht samme breffue ennten Leesse eller fortolmesse (?) kannd. Oss er nu nyeligenn, Thilschreffuett och thilkiennde giffuett att dierris Rette offuerst och Capteinn, om Huilckenn personns Leiligheedt, dennd schodsche Relationn, som Schotternne sielff bekienndt haffuer (Wij ether seennesten thilskickede om formelder) Schall nu werre Vdkommen vdj Søenn, medt 4 Schibbe fulde medt Krigsfolckh besatt, vdj Liige mening som dj Anndere att wilde folckenne vdj Lannd sette ett Steedt her vdj Riigett, Och siden dermedt Jnnd vdj Suerig dem begiffue, Huilckett fougden paa Sundmøer, haffuer thilschreff(...)t Lauerdtz Gramb som er, fougett paa Guldbranndtzsdallenn, Dett siunes dog icke well Sanndt at werre, effterdj Konng. May. aff Enngeland, denum dett haffuer Ladett forbyde, som aff forschreffuenne ether thilskickede Relationn, widere er att forfarre. Wij haffuer och sidenn forfarrett, att disse schotter som bleff slagenn och fanngenn, paa dierris Jnndtog, her vdj Lanndett, Aldellis Jnndtidt haffuer brenntt mørtt eller Ødelagt, Huerckenn vdj Romsdallenn, eller vdj Guldbranndzsdallenn, vdenn Allenne eenn dannske mannd som boer paa Rombsdallenn, weedt naffuen Søffrenn Settnes, fraa hanum haffuer dj Thagett, eett schrinn fuld medt Adtschillige Sølff, Bade Kannder, Belter, Stabbe, och Anndett Sligt, giortt Sølff merre, Huilcken mand nu nyeligen haffuer werritt vdi Guldbranndzsdallen, hoes Fougdenn sammestedzs och wilde haffue sitt Sølff igienn, Om deraff wor nogett hoes dj Slagenne schotter befundenn, dog Jnndtedt haffuer bønndernne vdj Guldbranndzsdallen, sligt att haffue bekommitt, enndnu wilde werre bekienndt, huis Annderledis her effter finndis kannd, schall dett aldtsammen hannum igienn bliffue thilstillitt. Och wor forschreffuenne Schotter dierris forseett, att wille haffue Tagen dieris weij Jnnd vdj Suerige igienum Guldbranndtzsdallenn, offuer eett field kaldis Østerdals field, i Tønnsetter gield, Huilckett Aldsammen dj haffuer kund fuldkommen, paa 5 dags thid i dett Lenngeste, haffuer Gudt Aldermechtigste, wedt dette nederlag Denum(...) Aff dett norsche Folckh bleff Alenne scho(...) 6 karle, och 10 eller 12 Nogett saa(...) bliffuer weedt Liffuett, Dette(...) -ligenn Wille Lade wide, Och giøer(...) Personn Althidt giernne, huis ether thill wilg(...) kannd werre, Befallenndis ether h(...) Aldermechtigste, Actum Aggershuus de[…] -bris(...) Eenvoldt Krusse Anders Green Oluff Galde Peder J(...) Eigen Haandt med Eg hand Egen handt Egenn h(...) Erlige och Welbiurdige mannd Christian Friis till Borrebye, Kong. May.s Canndzeler och Breide Ranndzow till Ranndzohollem, hanns May. Stadtholder, worris besonnderlige goede wenner ganndsche Wenligen thilschreffuett Enuold krusis, Anders Greens, Oluff Galdis och Peder Jffuersens breff dat. Haff. 4. Nouemb. 1612 1 Angaaendis de schotzsche krigsfolck som bleff slagen i Gulbrandzdalen, de hidsend en stor hob breffue, som hos dennom er funden, 2 dieres Rette øffuerste sigis at were i søen med 4 schiff, Menis icke sandt, 3 de tage eller brende inthet i Norge, Vden huis giørd sølff de tage fra enn dansch mand i Romsdalenn. NRA, Danske Kanselli, Norske henlagte saker, 3.oktober 1612 (EA-3023, Jaa/L0001). Ett år etter slaget ved Kringen ble lederne for bondeoppbudet innkalt til herredagen i Skien i august 1613. Her var kongen selv til stede sammen med kansleren, 3 riksråder, stattholderen i Norge og Norges rikes kansler. Etter møtet fikk gudbrandsdølene sin belønning. Gårdene som de bodde på, hadde helt eller delvis vært eid av kongen. Laurits Haga, Bardun Segalstad og Peder Ranklev fikk skjøte på kongens andel av de gårdene de bodde på, samt på deler av andre eiendommer. Gavene var begrunnet med deres troskap, flittighet og mandighet: Wij Christian, den fierde med Gudtz Naade, Danmarchis, Norgis, Wendis och Gottis Konnge. Hertugh Vdi Slesuigh, Holsten, Stormarn och Dytmarschen, Greffue Vdi Oldenborgh och Delmenhorst, Giøre Alle Witterligt At Wii Vdaff Wor Synderligh gunst och Naade, Saa och for throschab, Flitighed og mandelighed, som Neruerendes Peder Raffuenkloe oss och Norges Cronne Vdi den Sidst forleden Feigde giordt och beuist haffuer, och her effter throeligen giøre och beuisse maa och schall, thill Euindeligh eiegendomb, Naadigst haffuer Vndt och giffuedt, och nu med dette Wort obne breff Vnde och giffue forscreffne Peder Raffuenkloe och hanns Arffuinger, En Wor och Norgis Cronis gaardt Vdi Guldbrandtzdalen Liggendes, som hand nu selff paa boer, Skylder Aarligen, Huder 1/2 Wissøer 2 schillingh, Foringh 1/2 daller, Sammeledes en Wor och Norgis Cronis gaardt der sammestedtz kaldis Gunderstad Som schylder Aarligen Huder 3 Wissøer 2 schillingh, Foringh 1/2 Daller, med Ald forscreffne gaardes och goedtzis Eigendomb, Rente och Rette thilliggelsse, Dogh wille Wi oss Naadigtt forbeholdet haffue, huis Ledingh och thiende som Aff forscreffne thuinde gaarde Pleier At giffues, Altid Aarligen At schulle ydes till oss och Cronen, paa Seduanlige steder, Aff forscreffne Peder Raffnkloe, och hans Arffuinger, och effterkommere, Giffuedt paa Wort Slot Fredericksborgh den 3 septembris Anno 1613. Wnder Wort Zignett Christian. Kilde: http://arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Skottetoget Det sies at skotten Jacob Matheson flyktet fra slaget, og gjemte seg i høyet på en låve. Datteren til fogden i Gudbrandsdalen Lars Gram sies å ha funnet denne Jacob Matheson noen dager etter, og bar i all hemmelighet mat til han i flere dager, til han selv gikk fram for fogden og meldte seg. Det ble dermed til at de to ble gift, og opphav til en stor Matheson-slekt i Norge. Jacob Matheson sies å ha blitt i tjeneste hos Lars Gram, først som kontorist (?), deretter som måg og lensmann. Allerede i 1732 (i Vågå kallsbok) noteres det ned at gudbrandsdølene tok overlevende skotter i sin tjeneste. Til dette skriver Tore H. Vigerust i 2003: I Kvam, dagen etter Kringen-trefningen, tok gudbrandsdølene og drepte nesten samtlige skotske fanger, - en etter en ble de dratt ut av et (fange-)loft og slått ihjel, under mye skrik og skrål. De 18 som overlevde, gjorde det på tross av gudbrandsdølenes hevngjerrighet. Samtidskilden forteller at _samtlige_ overlevende skotter ble sendt til Akershus/Oslo. Det utrolige ville være om enkelte skotter frivillig reiste tilbake, til det sted der flere hundre skotter ble massakrert, for å gå i tjeneste. Og at gudbrandsdølene over 100 år etterpå fremstiller det slik at de tok skotter villig (og vennlig?) i sine tjenester, kan sees som et eksempel på at de virkelige, forholdsvis grusomme, historiske misgjerninger skulle pyntes på. Per Nermo skriver 2005: Vedr. Jacob Matheson som deltok 1716 i slaget ved Norderhov, hvor han utmerket seg ved sin tapperhet - er om sistnevntes oldefar, Jacob (James?) Matheson... det det har vært sagt at han skal ha kommet til Norge i soldatfølget til Sinclair (i 1612) og overlevet slaget ved Kringen ved Otta, hvorpå han skal ha blitt holdt i skjul av en datter av fogd i Gudbrandsdalen Laurits Madsen Gram, og senere giftet seg med henne. Selvsagt en ytterst uetterrettelig historie... Samtidskildene 1612 sier 18 overlevende blant skottene, og navngir 3 skotske offiserer som overlevde slaget ved Kringen 1612. Utenom de 3 navngitte offiserene er ingen øvrige overlevende kjent ved navn. Men de to samtidskildene om trefningen oppgir at enkelte av de overlevende tok tjeneste hos borgerskapet i Oslo, noen tok tjeneste på Elfsborg (dansk slott i Halland, nå i Sverige) og resten havnet i København. Den danske stattholder i Norge, Endre Kruse, skrev kort tid etter slaget en beretning til den danske kansler om det som hadde skjedd i Gudbrandsdalen. Beretningen er datert 17.september 1612 etter at en del av de skotske soldatene var ført til Akershus. Kruse skriver i denne beretningen: Mens den Dag slaget stod, bleff der fangen 134 Schotter, huilcke strax om andenn Dagen igjelslog och schiød, wnndertagendis desse atten foreschreffent staaer, Siggenndis till huer anndre, att Kongl. Maiz. haffde noch at fødde udi samme atten, dog en partt aff dennom werre saare, och en partt haffde Kullernne i Liffuet, der de hiid ankomb, af huilke forsskreffne 18 Soldater wy nu nederschicker trende fornembste, som er en Captein ved Naffen Alexander Ramsy och hans Luttenandt wed Naffen Jacob Mannepange, huilcken tilforn haffuer werrit baade wdi Danmarck och Suerrig och paa dette dieres Tog haffuer ladett sig bruge for en Tolck. Den tredie heder Henrich Bryssz, huilcken schall haffue ladet sig bruge effter hans Berettningh, for enn Krigsmannd baade wdi Holland, Spanien och Wngarn. Huad de øwrige 15 personer anlager, haffuer en partt strax tagett tjeneste hos gaatt folck, her wdi Landet, en partt haffuer jeg strax neederschicket til Elfsborigs huilche goduilligen will begiffue sig till Kongl May wnnder Jørgen Lungis Regimente. Vi vet derfor navnene på 3 offiserer, nemlig Alexander Ramsey, Jacob (James) Moneypenny og Henry Bruce. Vi ser også at de andre 15 som ble ført til Akershus, ble løslatt, men noen valgte altså å verve seg som soldater på norsk-dansk side. Sagn forteller om skotter som på forskjellige måter klarte å unnslippe. Hvis noen av disse sagnene har en kjerne av sannhet, så må det ha vært flere en 18 skotter som overlevde. I boken - Herr Sinclair dro over salten hav Skottetoget og kampene ved Kringen 1612 - av Rolf Rasch-Engh, Libretto forlag, Eiksmarka 1992, står det blant annet en del om de overlevende. Han nevner vel bare en ved navn, sersjant James Matheson. Rasch-Engh påstår at denne Matheson er stamfar til den norske slekten med samme navn. Han skal videre ha kommet til Danmark, der han ble oberstløytnant i dansk tjeneste. Dette er Tore H. Vigerust sterkt uenig i. Han skriver 2003: Rasch-Enghs bok er etter min oppfatning kun en gjentagelse av Angells bok fra 1800-tallet. Slekten Matheson kom til Norge 1677 som desertør (ifølge svensk språkbruk) eller som kapitulant fra den svenske styrken i Marstrand. Altså ingen kobling til slaget ved Kringen og skottetoget. | Matheson, Jacob (James) (I2169)
|
| 9641 | Hitra? Juni? | Family: Hans Christophersen Bernhoft / Christence Dorothea Broch, "Bernhoft" (F988)
|
| 9642 | Hitterdal. Døde 56 år gammel. | Schweder, Mauritz (Mouridtz) (I7177)
|
| 9643 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13600)
|
| 9644 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13601)
|
| 9645 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13613)
|
| 9646 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Francois Jean Gauthier / Living (F632)
|
| 9647 | Hjemmeboende hos sin pleiefar Ole Moe. | Lorentzen, Oskar Gerhard (I6167)
|
| 9648 | Hjemmedåp, stadfestet i kirken 13.juni. | Hoffmann, Clara Emilie Constance (I14421)
|
| 9649 | Hjemmedøbt av hustru Klara Lorentzen i nærvær av moderen og Oskar Lorentzen. Død uten hjemmedaabs stadfestelse i kirken. Han var ægtefødt, og foreldrene hadde - Før ingen barn. | Lorentzen, Gjert Johan (I727)
|
| 9650 | Hjemmedøpt 1.mai. Stadfestet i kirken 31.mai. | Jonsen Moe, Jon (I10113)
|