Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 9,851 to 9,900 of 16,366

      «Prev «1 ... 194 195 196 197 198 199 200 201 202 ... 328» Next»

 #   Notes   Linked to 
9851 Husmann. Bodde i 1786 på Dystland. Gulbrandsen Ingeborgrud, Gulbrand (I15572)
 
9852 Husmannsfolk i Rokke. Larsen Kleven, Hans (I7282)
 
9853 Husmannsfolk på Kåsom/Kåsan under Gynnild, senere flyttet de fra bygda (før 1769). Larsen Estenstad, Lars "Fossum" (I12989)
 
9854 Husmannsfolk under Korset i Rokke. Larsen Kleven, Hans (I7282)
 
9855 Husmor, enke, Thrine Heyerdahl er uden Indtægt Lever af sine midler, i 1900.

På samme adresse bor også de ugifte barna, alle født i Kristiansund:

Niels, f.1870, Agent.
Gyda, f.1872, Modeforretning.
Halvor, f.1877, Farmaceut.
Albert, f.1883, Skoledicipel.

Samt en ugifte Tjenestetyende Hanna Rønne, f.1877 samme sted som de over. 		Parelius, Maren Anna Cathrine (I14303)
 
9856 Husstandsmedlemmer i 1900:

Enke Caroline Walloe, f.1829 i Onsøe sogn, hm. Understøttes af sine børn.

Barn:
Caroline Walloe, f.1858 i Slagens sogn, ug. Understøttes af sine sødskende.
Hermana Walloe, f.1861 i Slagens sogn, ug. Folkeskolelærerinde.

Søster:
Mathilde Hiorth, f.1821 i Onsøe sogn, ug. Understøttes af sin familie.

Dessuten Huusgjerning ugifte Ida Carlson, f.1877 i Værmlans Sverige, tj.

Beliggenhet Forhus. Etasje 2den. Husleie 420.00 Kr. pr. aar. 		Hjorth, Ottomine Caroline "Walløe" (I984)
 
9857 Husstandsmedlemmer i 1900:

Enke Caroline Walloe, f.1829 i Onsøe sogn, hm. Understøttes af sine børn.

Barn:
Caroline Walloe, f.1858 i Slagens sogn, ug. Understøttes af sine sødskende.
Hermana Walloe, f.1861 i Slagens sogn, ug. Folkeskolelærerinde.

Søster:
Mathilde Hiorth, f.1821 i Onsøe sogn, ug. Understøttes af sin familie.

Dessuten Huusgjerning ugifte Ida Carlson, f.1877 i Værmlans Sverige, tj. 		Hjorth, Mathilde Wilhelmine (I983)
 
9858 Hustru Anna Maria Handingmand, datter til Mogens Hansen Handingmand og Maren Torbj?rnsdatter Skaktavl Family: Henrik Andersen Opdal / (F1625)
 
9859 Hustru Anna Pedersdatter til Hatteberg og Hananger, levet endnu 1518.
Anna Persdotter på Hatteberg, nevnt 1530-1540.
Nevnt - hustro Anna hiun Oluff Bagge - ca.1548 i en slektstavle som datter av Boltilda og her Peder Karlssøn.

Kilder:
Norsk Slektshistorisk Tidsskrift II (1929-30), s.161.
NST 36 (1997), s.93 og skematisk i NST 2 (1930), s.157.
Tore H. Vigerust, s. 6-43.
Anders Bjønnes, s. 44-60.
Tor Weidling, s. 61-88.
Lars Løberg, s. 89-98.
Alan Hutchinson, s. 101-110.
Per Swensen, s. 111.
Adelsprojektets skrifter 3: Benkestokk-seminariet Meløy 14-15 august 1999. (Oslo 1999), s.26.  		Pedersdatter til Hatteberg, Anne (I10850)
 
9860 Hustru Anne Gjertrud Sørensdatter Remmem? Family: Hans Rochertsen Hagerup / (F1248)
 
9861 Hustru Anne Ludvigsdatter (f.1560 - d.1601?).

Frilledatter til Ludvig Munk er antatt å være Anne Ludvigsdatter, som var gift med Hans Lauritsen (Rønning anser muligheten for at Anne Ludvigsdatter var datter av Munk som så lite sikkert at han ikke tar det med i sin anerekke, og det er heller ikke gjort her).
Anne må i tilfelle være født en gang i tidsrommet 1571-77, mens Ludvig bodde i Trondheim første gang.

Hans og Anne fikk en datter Karen 14.september 1590, og Hans Lauritsen var da foged i Gauldalen og bodde på gården Øie, som ligger på den lave sletten av oppskyllet land ved Gaulas utløp i Gaulosen i Melhus (ved fjorden). Dette var 1 år og 3 måneder etter at Ludvig fikk tilbake Trondheim len. Men Hans Lauritsen er nevnt som foged der allerede i 1579, og det er vel sannsynlig at Ludvig har tilsatt ham første gang han hadde Trondheim len.

Ludvig Munk og Anne Iversdtr. (Munke-Anne).
De har en datter (frilledatter) og mannen hennes disponerer Egge gård i 1597 (via Munk).

Anne Ludvigsdtr g.m. Foged i Gauldalen
død 1601 Hans Lauritsen på Øie
avsatt 1597, tar seg av Munke-Annes sak (s.å.).

1. Karen f. 1590, enke 1615, - 1620 (på nytt) gift 1625 med Anders Helkand. 		Family: Hans Lauritsen / Anne Ludvigsdatter Munk (F3339)
 
9862 Hustru Ava, og sønn Unroch 4 av Acheim (død 924). Family: Unroch av Friaul, "Unroch 3" / (F3134)
 
9863 Hustru Bente Gundesdatter (f.1595 Varberg - d.27.desember 1668 Kvinesdal). Family: Laurids Nielsen Muus / (F3372)
 
9864 Hustru Elin (Eline) Alfhilde Overrein, f?dt 21. november 1896 p? Nedre Overrein i Ogndal, d?d 26. september 1944. Barn:
Peder Andreas
Per John
Kjellfrid Eline, f.1925.
Elsa Julie, f.1931. Gift med Rafael Bol?s. 4 barn. 		Family: John Alfred Berg / (F5401)
 
9865 Hustru enke Anne Olsdatter Buan Family: Rasmus Andersen Bjørnerås, "Kirkemyr" / Anne Olsdatter Buan (F3664)
 
9866 Hustru Kari.

De ble bønder på Volla. 		Family: Anders Larsen Voll / Kari (F3102)
 
9867 Hustru Kierstie Olsdatter Storlie. Family: Jens Andersen Lillebudal / Kjersti (Kierstie) Olsdatter Eenlie, "Lillebudal" (F870)
 
9868 Hustru Lucie Nilsdotter Gyllen Løve, gift med Jens Tiellefsson (2 bjelker) til Austrått, i Ørlandet prestegjeld, Fosen len, nevnes i 1547. Nilsdatter, Lucie "Bjelke" (I3425)
 
9869 Hustru Magdalena Alendolphia van Langen (død etter 1692), datter av Herman Brun van Langen, Nederland. Family: Anthony Wilhelmsen Coucheron / Magdalena Alendolphia van Langen, "Coucheron" (F1663)
 
9870 Hustru Marie Benedicte Busch døde i 1759, 2 år etter vielsen.

De to fikk en datter som overlevde faren. 		Family: Hans Eriksen Steenbuch / Marie Benedicte Busch, "Steenbuch" (F1413)
 
9871 Hustru Mette Meng var enke etter oberstløytnant Peder Olsen Nordmand. Family: Niels Kjeldsen Stub / Mette Meng, "Stub" (F1335)
 
9872 Hustru Pedersdatter, som må være en datter af frimanden Peder Andersen og Ellen Borreby til Myregård i Åker sogn, for denne gård arvede Gaggefamilien efter 1537.

Barn:

1. Henning Gagge, f.ca.1520.

2. Peder Gagge, f.ca.1525 (arvede som yngste søn Lensgård). 		Family: Jørgen Eriksen Gagge / NN Pedersdatter, "Gagge" (F3427)
 
9873 Hustru Sara Larsdatter Quisling. Datter til Lars Ibsen Quisling. De to hadde to s?nner og fem d?tre. Family: Henrik Andersen Opdal / (F1625)
 
9874 Hustru Thale er IKKE identisk med den Thale Paalsdatter, der nevnes i DN. XII, 598. Det hele bygger på en misforståelse med et ødelagt diplom. De
Søfren Jensson Ros hadde vært fogd hos Peder Skram i Skien. Nevnt som Seffren scriffuer, borger i Skien.

Det er mulig at Thale Paalsdatter (?) er datter av Karins ekteskap med Mattis Nielsson fra Tufte, lagrettesmann i Skien. 		Family: Jon Jonsen Packe / Thale, "Packe" (F1285)
 
9875 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I13179)
 
9876 Huusbonde, bonde og gaardmand Niels Hansen, 36 år, og hans huustrue Berte Pedersdatter, 28 år, bor på Ryggerød i Rokke under tellingen i 1801. De er begge i 1ste egteskab, og har barna:

Hans 8 år.
Anun, 4 år.
Anne Marie 1 år. 		Hansen Øfsen, Niels "Ryggerød" (I11165)
 
9877 Huusmand Søren Rasmusen Barkaldplads.

Oppgitt alder ved død 79 år. 		Rasmussen Oppem, Søren "Barkhaldsplass" (I14041)
 
9878 Hvam. Olsen Hvamseie, Nils Arthur "Hoelsengen" (I15501)
 
9879 Hvamseie. Svingen, Martha Alvhilde "Nygård" (I15390)
 
9880 Hvedingsveiten var adressen til enkemann og - Artillerie Trompeter - Johan Andreas Lorentzen (f.1826 Thjem Fruesogn) under folketellingen i 1875.
Disse er nevnt under denne adressen foruten Johan Andreas:

Pottemager Christian Lorentzen, f.1836 i Trondhjems Domsogn og hustru Ane, f.1809 i Hlade Sogn Strinden.
Pleiedatter og Syerske Marie Holthe, f.1857 i Thjem Domsogn.

Inderst og Overconstabel Martin Iversen, f.1850 i Levanger Alstahoug.

Arbeider Peter Lorentzen, f.1832 i Bakk. Sogn Strinden, og hustru Kirstine, f.1825 i Hegre Sogn Størdalen.
Sønnene, begge Søfarende:
Oluf, f.1856, og Anthon, f.1857. Begge født i Strinden.

Johan Andreas' sønner:

Ludvig Anthon, f.1862 i Thjem Fruesogn.
Søfarende og ugifte Axel, f.1858 i Thjem Fruesogn.
Matros og ugifte Andreas Lorentzen, f.1856 i Strinden.

Dessuten:

Enkefru og Syerske Oline Hagen, f.1840 i Strinden Bakke Sogn, og barna:

Gustav (f.1862) og Ingvard (f.1865) født i Thjem Fruesogn, og Harald (f.1869) og Lina (f.1872) født i Thjem Domsogn. 		Lorentzen, Johan Andreas (I1171)
 
9881 Hvem var det Siri Kirsten var barnepike hos:

Prince André of Bourbon-Parma (6 March 1928 – 22 October 2011).

Note 1:
His mother was Princess Margaret of Denmark (Margrethe Françoise Louise Marie Helene; 17 September 1895, Bernstorff Palace – 18 September 1992, Copenhagen, Denmark). Her parents were Prince Valdemar of Denmark, youngest son of Christian IX of Denmark and Louise of Hesse-Kassel (or Hesse-Cassel), and Princess Marie d'Orleans.
She married a Catholic prince, her mother's relative, Prince René of Bourbon-Parma (Schwarzau, 17 October 1894 – Hellerup, Copenhagen, 30 July 1962) on 9 June 1921 in Copenhagen.

Note 2:
The House of Bourbon-Parma (Italian: Casa di Borbone di Parma) is an Italian cadet branch of the House of Bourbon. It is thus descended from the French Capetian dynasty in male line. The name of Bourbon-Parma comes from the main name (Bourbon) and the other (Parma) from the title of Duke of Parma.

Prince André of Bourbon-Parma married Marina Gacry on 2 May 1960. They have 3 children and 6 grandchildren:

1. Princess Tania Sophie of Bourbon-Parma (13 November 1961).
She married Gilbert Jacques Marcel Bécaud on 9 August 1988. They have 3 children:

- Marguerite Bécaud (3 January 1993)
- Héléna Bécaud (1998)
- Dagmar Bécaud (2004)

2. Princess Astrid of Bourbon-Parma (22 September 1964).

3. Prince Axel of Bourbon-Parma (18 September 1967).
He married Raphaele de Montagnon on 17 August 1996. They have 3 children:

- Prince Côme of Bourbon-Parma (7 May 1997)
- Princess Alice of Bourbon-Parma (26 March 2000)
- Princess Aure of Bourbon-Parma (13 December 2004) 		Dehn, Siri Kirsten "Baltzer" (I622)
 
9882 Hver av de 3 etterlatte barna fikk 312 riksdaler i skifte etter Sophie. Henriksdatter Dinclow, Sophie (I16649)
 
9883 Hvis - Ungtmannskapsopplysningene - fra 19.april 1761 er riktige, var - Erich Larsen Hildrum - 24 år og husmannsønn ved Ranums hoved sogen.

Her står også - haver ?? Wæret modwillig og iche ind til tejgning.

Om han er konfirmert står bare - Cf.m. 		Larsen Navlus, Erich "Hildrum" / "Eliasnesset" (I1466)
 
9884 Hvis dette er rette Thore?

Thore Sigvardsen 66 Aar gl. 		Sivertsen Lorvik, Thore "Grande" (I19912)
 
9885 Hvis rette Johanna?

Pige, Fattiglem Johanna Amdal af Throndhjem (1805), 69 år, bopel Røstadbakken.

Begravelsesseremoni i kirken 27.mars, jordfestet 29.mars. 		Jonsdatter Havstenshaugen, Johanna "Lorentzen" (I1170)
 
9886 Hvor Ivars hovedgård lå opplyses det ikke noe om i sagaen.
G. Munthe går ut fra at han hadde sitt navn etter gården Skjeau i Høijord sogn i Andebu, mens O. Rygh har gjort gjeldende at hans hjemsted med likegod grunn kan antas å være den nåværende gård Skea i Sørum eller Ske i Bohuslen.

Skjeau omtales imidlertid i det hele tatt ikke i middelalderlige kilder og kan etter sin størrelse heller ikke godt ha vært noe høvdingsæte. Forøvrig er det mindre rimelig at en mann som hørte hjemme i Vestfold eller Bohuslen skulle ha syssel på Hedmark.
Det er således ingen grunn til å tvile på at Ivars hovedgård er Skedjuhof (nå Shea, opprinnelig vel Skeiðihofr) i Sørum sogn på Romerike.

På denne betydelige gård, hvis skyld omkring år 1600 var 3 skpd. mel (nøyaktig tilsvarende Sudreims), sto i middelalderen en kirke, som nevnes i 1400 (Skæidiof kirke, RB side 560).

I 1412 omtales også Skædaf sogn (DN V 481). Kirken har da antagelig opprinnelig vært kapell - høgendeskirke - på storgården.

Hva Ivars ætteforhold angår gir sagaen ingen direkte opplysninger, men hva den beretter gir likevel anledning til visse slutninger.
Kong Håkon Magnussons bekjente retterbot av 17.juni 1308 inneholder bl.a. den bestemmelse at sysselmenn skulle få beholde syslene i sin levetid,under forutsetning av at de fîr lovlig og lempelig fram mot almuen, og at deres sønner skulle være fortrinnsberettiget til å etterfølge dem. Denne bestemmelse er imidlertid sikkert ingen nyskapning, men kun en stadfestelse av gammel fast sedvane på dette område.

Som beskrevet i Olav Moks anebeskrivelse er det også annet som tyder på at han står i forbindelse med Sudreim-ætten. Hertil kommer at det opplyses i sagaen at Olavs farfar var lendmann på Romerike, og at det følgelig må antas at ætten egentlig hører hjemme der.
På den annen side er Sudreims-ætten ved 1200-tallets slutt den eneste kjente lendmannnsætt fra Romerike, og allerede dette er i seg selv et sikkert tegn på slektskapssammenheng med Olav Moks ætt.

På grunnlag av alle disse momenter ligger det meget nær å slutte at Ivar av Skedjuhof ikke bare var Olav Moks etterfølger som sysselmann, men også hans sønn.

Etter ættens jordegods og tilknytningen til Romerike å dømme, må den syssel disse innehadde antagelig være Søndre Hedmark.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 259-263.
 		Olavsen Skedjuhof, Ivar (I3412)
 
9887 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Living / Living (F87)
 
9888 Hvorfor navnet Alexander?

Første tanken til foreldrene var å oppkalle sin førstefødte sønn etter farfaren Michael, men de fikk betenkeligheter. De var redde for at andre barn kunne begynne å kalle han Mikkel.
Løsningen ble en titt i almanakken, hvor dagens navn for fødselsdatoen var Alexander. 		Brinchmann, Alexander (I32)
 
9889 Hyal vest Evensdatter, Else (I9690)
 
9890 Hylle - Sogn. Petersen, Anne Marie "Nyborg" (I13951)
 
9891 Hytteskriver:

Øverste sjef i Smeltehytta, direkte under bergskriveren og direktøren i rang. Arbeidet som regnskapsfører for smeltehyttedriften. Under hytteskriveren var hyttemesteren som ledet smeltingen. Deretter kom garmakeren, som ledet raffineringen.

Overstiger:

Overformann for gruvene, direkte under bergskriveren og direktøren i rang. 		Henrichsen Floer, Henning (I1975)
 
9892 Håkan flyttet til Älvsbacka fra Brattfors i 1839. Utflytting fra Brattfors er registrert 3.november:

Bergmans sonen Håkan Nilsson.

Den 8.november er han registrert innflyttet til Norra Wiken.

Annas far, Nils, døde kort tid etter bryllupet. Håkan og Anna overtok dermed gården på Norra Wiken, og enken, Annas mor, Annika, bodde der videre sammen med de nygifte.

Håkan Nilsson står nevnt som utflyttet i 1859.

Notat:

Hemmansägar er i betydning en som hadde egen gård.
Dannemann er i betydning repektert og velberget bonde.
Altså begge benevnelser på personens stand.
 		Nilsson Fors, Håkan "Norra Wiken" (I198)
 
9893 Håkon 3 Sverressen, født 1182 i Nidaros?), død 1.januar 1204 i Bergen, var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre Sigurdsen døde den 9.mars 1202.

Håkon var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdatter.

Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.

Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.

Håkon ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon 4 Håkonsen ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresen døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218. 		Sverresen av Norge, Håkon "Håkon 3" (I3368)
 
9894 Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold.

Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresen som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid.

Håkon Sverresen var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.

Håkon Håkonsen ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten.

Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer.

Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Håkon Håkonsen kom slik til birkebeinernes hovedstad, Nidaros, og kong Inge Bårdsen, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn.  		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4" (I3366)
 
9895 Håkon ble tatt til konge av stormennene i Trondheimen. La under seg resten av landet etter at Eirik Blodøks hadde flyktet fra landet.

Håkon sies å være den første kongen som prøvde å innføre kristendommen til landet.

Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake og Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre stor- menn fra Trondheimen. Bøndene fikk tilbake odelsretten.

Håkon organiserte leidangen, og fikk istand vakthold med varder langs kysten.

Håkon ble såret i slag mot nevøen Harald 2 Gråfell (sønn til Eirik Blodøks) ved Fitjar (herred mellom Bergen og Haugesund), forblødde og døde på samme sted han var født.
Hauglagt ved kongsgården Seim, Nordhordaland.

HÅKON DEN GODE (934-961) var ein av sønene til Harald Hårfagre. Han vart oppfostra hos kong Adalstein i England. Der vart han døypt og opplært i den kristne trua. Då han høyrde at faren var død, for han attende til Noreg og ville kristne landet. Han møtte mykje motstand, og dette vart ei tid med mykje krig og ufred i landet. Folket ville halde fast på den gamle gudelæra, og dei reiv ned kyrkjer som Håkon fekk bygt. Mange ville også kjempe om makta i Noreg med Håkon, og tilslutt vart Håkon den gode drepen i eit slag utan å ha fått kristna landet slik han hadde sett seg som mål. Eiriksønene tok no makta i landet.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik (Blodøks) alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...


Fra Snorre: Håkon den godes saga:

1.
Håkon Adalsteinsfostre var i England da han fikk høre at hans far, kong Harald, var død. Han gjorde seg straks ferdig til å reise. Kong Adalstein gav ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund. Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge. Etterpå stod Håkon sjøl opp og talte.

Da talte folk seg imellom, og den ene sa til den andre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet og var blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet talen sin med å be bøndene gi ham kongsnavn, og bad dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skreik at de ville ta ham til konge, og så ble gjort; trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han 15 år gammel, han fikk seg hird og drog omkring i landet.

Nå spurtes det på Opplanda, at trønderne hadde tatt seg en konge som var alldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellbundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike tidender ble alle glad for, og den ene sa til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensa. Mange bønder kom fra Opplanda for å møte kong Håkon, noen sendte menn og noen sendte bud og tegn, alt sammen fordi de ville bli hans menn. Kongen tok imot med takk.

2.
Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.

Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres ; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, drog kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landvegen gjennom Opplanda.

3.
Da det ble vår, samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen og skaffet seg skip. Vikværingene hadde også en stor hær ute, og tenkte å møte Håkon. Eirik også bød ut hær, på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk, for mange av stormennene sviktet ham og drog til Håkon. Og da han ikke så seg noen utveg til å gjøre motstand mot Håkons hær, seilte han vest over havet med så mye folk som ville følge ham ; først kom han til Orknøyene og derfra fikk han med seg et stort følge; så seilte han sør til England og herjet hele Nord-England også.

Den engelske konge Adalstein sendte bud og bød Eirik å få et rike av ham i England; han sa at kong Harald, far hans, hadde vært en god venn til kong Adalstein, så nå ville han lønne sønnen for det. Det gikk bud mellom kongene, og de ble forlikt og gjorde en avtale. Kong Eirik fikk Nordimbraland i len av kong Adalstein og skulle verge landet der mot daner og andre vikinger. Eirik skulle la seg døpe, og like ens hans kone og barn, og alle folkene som fulgte ham dit. Dette gikk Eirik med på; han ble døpt og fikk den rette tro. Nordimbraland blir reknet som 1/5 av England. Han hadde fast bosted i Jorvik, der som de sier Lodbroksønnene hadde sittet før. Nordimbraland var for det meste bygd av nordmenn siden den gang Lodbroksønnene hadde landet. Daner og nordmenn herjet der nå, etterat de hadde mistet makten i landet. Mange steder der har fått navn på norrønt mål, Grimsby og Hauksfljot og mange andre.

4.
Kong Eirik holdt mye folk omkring seg, han hadde hos seg storparten av de nordmenn som var kommet østfra med ham, og dessuten kom det siden mange av hans venner fra Norge. Han hadde lite land. Så drog han støtt på hærferd om sommeren, herjet i Skottland og på Suderøyene, i Irland og Bretland og vant seg rikdom på den måten.

Kong Adalstein ble sjuk og døde, han hadde vært konge 14 år, 8 uker og 3 dager. Etter ham ble hans bror Edmund konge i England, han likte ikke nordmenn. Kong Eirik stod seg ikke godt med ham, og det gikk til slutt ord om at kong Edmund visst ville sette en annen høvding over Nordimbraland.

Men da kong Eirik hørte det, drog han i vesterviking, han tok med seg Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner, fra Orknøyene. Etterpå drog han til Suderøyene, der var mange vikinger og hærkonger, de slo seg nå sammen med kong Erik. Med denne hæren styrte han først til Irland, og derfra tok han også med seg alt det folk han kunne få, så drog han til Bretland og herjet. Så seilte han sørover langs England og herjet der som andre steder, og alle rømte unna der han kom. Og ettersom Eirik var svært vågal og dessuten hadde stor hær, stolte han så trygt på folkene sine at han gikk langt inn i landet og herjet og forfulgte folk.

Den kongen Edmund hadde satt til landvern der, het Olav; han fikk sammen en rent uovervinnelig hær og gikk mot kong Eirik. Det ble et stort slag; der falt mange av de engelske, men når en falt, kom det tre isteden innefra landet, og mot slutten av dagen snudde det seg og mannefallet ble størst hos nordmennene; der falt en mengde folk, og den dagen endte med at kong Eirik falt og 5 konger med ham; disse her blir nevnt:
Guttorm og hans 2 sønner, Ivar og Hårek; der falt Sigurd og Ragnvald også, og der falt Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner. Det ble svært til mannefall hos nordmennene, men noen kom unna, og de drog til Nordimbraland og fortalte det som hadde hendt, til Gunnhild og hennes sønner.

5.
Da Gunnhild og sønnene fikk greie på at kong Eirik var falt, og at han først hadde herjet Englands-kongens land, mente de at de kunne være viss på det ikke ble videre fredelig for dem der; de skynte seg da straks bort fra Nordimbraland og tok med seg alle de skip kong Eirik hadde eid, de tok også med alt det folk som ville følge dem, og en mengde gull og annet løsøre, som var blitt dradd sammen der i skatter fra England; en del var tatt på hærferd også. De styrte med flåten nord til Orknøyene, der slo de seg ned for ei tid. Da var Torfinn Hausakljuv, sønn til Torv-Einar, jarl der. Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og tok skatter. De var der om vinteren, og om sommeren drog de i vesterviking, herjet rundt i Skottland og Irland. Dette taler Glum Geirason om:

Derfra fór den unge
frode havhestrytter
ferd så god til Skånes
tunglastede ferje;
luende sverd svingte
han rådsnar i Skottland,
sendte mange sveiner
bitt av sverd til Odin.

Helters venn gav Irlands
hær til fryd for ravner,
valkyrjens fugler;
hele folket flyktet,
landets konge farget
klingen i manneblodet,
med sitt sverd han felte
folk, og hans var seieren.

6.
Kong Håkon Adalsteinsfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, hadde flyktet sin veg. Den første vinteren reiste kong Håkon vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der. Men da han ikke kunne være viss på fred, om kong Eirik skulle komme vestfra over havet med sin hær, så holdt han seg av den grunn med hæren omkring på Vest- landet, i Firdafylke og Sogn, i Hordaland og Rogaland. Håkon satte Sigurd Ladejarl over hele Trøndelag, det hadde hans far, Håkon, også hatt av kong Harald Hårfagre før i tida.

Da kong Håkon hørte at broren kong Eirik hadde falt, og at kong Eiriks sønner ikke hadde noen støtte i England, mente han det ikke stod videre skrekk av dem lenger, og så seilte han en sommer med hæren øst i Viken. Den gang herjet danene mye i Viken og gjorde ofte stor skade; men da de hørte at kong Håkon var kommet dit med en stor hær, flyktet de unna alle sammen, noen sør til Halland, men de som var nærmest kong Håkon, satte rett til havs og sørover til Jylland. Da kong Håkon fikk greie på dette, seilte han etter dem med hele hæren; men da han kom til Jylland, og folk fikk se ham, samlet de sammen en stor hær, de ville verge landet sitt og rustet seg til strid med kong Håkon. Det ble en stor strid, kong Håkon kjempet så djervt at han stod framme foran merket og hadde verken hjelm eller brynje. Kong Håkon vant seier og fulgte etter flyktningene langt opp i landet Så sa Guttorm Sindre i Håkonsdråpa:

På havhest skodd med årer
over blåmyra steig kongen,
stablet jyder i hauger
mens stridens uvær raste,
flyktninger siden fulgte,
fødde Odins fjærkre,
blodet fløt i strømmer
ble til svir for ravnen.

7.
Etterpå styrte kong Håkon med hæren sørfra til Sjælland på jakt etter vikinger; han rodde fram i Øresund med 2 snekker, og der møtte han 11 vikingsnekker, og la straks til strid; det endte med at han seiret og ryddet alle vikingskipene. Så sier Guttorm Sindre:

Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.

8.
Etterpå herjet kong Håkon mye omkring på Sjælland og rante de som bodde der, noen drepte han, og noen tok han til fange, av noen tok han store løsepenger. Han møtte ingen motstand.
Så sier Guttorm Sindre:

Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.

Siden seilte kong Håkon østover fram langs Skånesida og herjet overalt, tok løsepenger og skatter av landet og drepte alle vikinger hvor han fant dem, både daner og vendere. Han drog helt øst langs Götaland og herjet der og fikk store penger av landet der. Så sier Guttorm Sindre:

Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.

Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

9.
Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

10.
Kong Harald Gormsson rådde i Danmark dengang. Han likte slett ikke at kong Håkon hadde herjet landet hans, og det gikk ord om at danekongen tenkte på å hevne seg, men det ble likevel ikke til noe så brått. Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover. De giftet Eiriks datter Ragnhild med Arnfinn, sønn til Torfinn Hausakljuv; Torfinn jarl satte seg fast på Orknøyene igjen, og Eirkssønnene drog bort. Den eldste, Gamle Eiriksson, var noe eldre enn de andre, men heller ikke han var voksen.

Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. Dette taler Glum Geirason om i Gråfelldråpa:

Kongen i sin allmakt
herjet land i østen,
han som sverd har skjenket
mang en skald, fikk seier.

Sverdene sang i leiken
med skarpe sliretunger.
Svermer han sendte i land,
slenger om seg med gullet.

Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland.

11.
Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann hadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blant trønderne. Heidsævisloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.

Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatta fødte kona til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og gav ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjæv og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

12.
Øystein, konge over opplendingene, som noen kaller den mektige og noen den vonde, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest sjøl. De lot seide 3 manns vett inn i hunden, og så gjødde han 2 ord og talte det tredje. Hand fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gard der det heter Saurshaug. De sier han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned ned av haugen og dit vargene var, og de reiv ham i filler med en gang. Kong Øystein gjorde mange andre underlige ting også hos trønderne.

Mange høvdinger og andre folk flyktet fra odelen sin for denne herjingen og ufreden. Kjetil Jemte, sønn til Ånund jarl fra Sparbu, drog øst over Kjølen, en mengde mennesker fulgte ham, og de hadde buskap og alt med seg. De ryddet skogene og bygde store bygder, der heter det Jemtland siden. Sønnesønnen til Kjetil var Tore Helsing; han reiste fra Jemtland for et drap han hadde skyld i, og tok igjennom de skogene som ligger der i øst. Der bygde han, og en mengde mennesker flyttet dit med ham, der blir det kalt Helsingland, og det går helt ut til sjøen i øst. Den østre delen av Helsingland langs sjøen var det svear som bygde. Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen, og noen drog helt til Helsingland. Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men da jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Etterpå kom de til ham og lovte ham lydighet og skatter og ble hans menn, for de hørte bare godt om ham, og de ville heller gå under hans kongedømme enn under sveakongens, de var jo kommet av norsk ætt. Han satte lov og landsrett for dem. Alle de Helsingene som hadde sin ætt nord for Kjølen, gjorde det samme som jemtene.

13.
Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk, og det var mye bloting blandt mange stormenn, og han trengte vel til hjelp og vennskap hos folket, og derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt da søndager og fredagsfaste. Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvintersnatt, og så holdt de jul i 3 netter. Han tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, så ville han komme fram med budet om kristendom. Han gjorde det først slik at han lokket de menn som var hans beste venner, over til kristendommen, og fordi han var så vennesæl, var det mange som lot seg døpe, og andre holdt opp å blote. Han var ofte lange tider i Trondheimen, for der lå landets største styrke.

Da nå kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter en biskop og noen andre prester, og da de kom til Norge, gjorde kong Håkon det kjent at han ville by kristendom over hele landet. Møringene og romsdølingene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem. Da han kom til Trondheimen, stevnte han ting med bøndene og bød dem ta kristendom. De svarte at de ville skyte saken under Frostating, og ville at det skulle komme folk fra alle de fylker som var i Trøndelag, så skulle de svare på denne vanskelige saken, sa de.

14.
Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans, også. Sigurd jarl holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag. Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt det de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet ; det ble også slaktet allslags småfe og likeså hester, og alt blodet som kom av dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller; med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannskoster - skulle de farge stallene helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på menneskene ; slaktet skulle de koke til mat for gjestene. Det skulle være ildsteder langs midtgolvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten, først skulle Odins skål komme - den drakk de til seier og makt for kongen sin - og så kom Njords skål og Frøys skål til godt år og fred. Det var mange som brukte å drikke Brage-skål etterpå; noen drakk også ei skål for sine frender, de som var døde og hauglagte, det ble kalt minne. Sigurd jarl var raus og gavmild ; han gjorde engang noe som det går stort ord av, han laget et svært gilde på Lade og bar sjøl alle omkostningene. Dette taler Kormak Ogmundsson om i Sigurdsdråpa:

Ask eller eske trenger
ingen med til gildet,
til den ødsle giver.
(Gudene sveik Tjatse)
Hvilken fattig stymper
står seg mot hovets herre,
når gullrik han fester?
(I kamp tok gram ringen)

15.
Kong Håkon kom til Frostatinget, og der hadde bøndene flokket seg i store mengder. Da tinget var satt, talte kong Håkon. Han åpnet talen med å si at det var hans bud og bønn til bønder og bumenn, store og små, og hele almuen, unge og gamle, rik og fattig, kvinner og karer, at alle mennesker skulle la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder, holde helg hver sjuende dag for all slags arbeid og faste hver sjuende dag.
Men da kongen hadde kommet fram med dette for tingmugen, ble det straks høylytt motstand, bøndene ropte opp om at kongen ville ta arbeidet fra dem, og sa at slik kunne de ikke bygge landet; og arbeidsfolk og treller sa at de kunne ikke arbeide når de ikke skulle få mat, og så sa de at det var jo det lytet de hadde, kong Håkon og far hans og alle de frendene, at de var gjerrige på maten enda de var gavmilde nok på gull.

Asbjørn fra Medalhus i Gauldalen stod opp og svarte på talen, han sa:

Vi bønder. kong Håkon, trodde det, sa han,
dengang du hadde holdt ting første gang her i Trondheimen, og vi hadde tatt deg til konge og fått odelen vår av deg, at vi hadde grepet himmelen med hendene. Men nå vet vi ikke lenger hvordan det er, om vi har fått friheten av deg, eller om du nå har tenkt å trellbinde oss om igjen på denne underlige måten, at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen; de var mye gjævere menn enn vi er, men denne troen har enda hjulpet oss også. Vi har vist deg så stor hengivenhet at vi har latt deg få rå med oss i alt som gjelder lover og landsrett. Det er nå vår vilje å holde de lover som de satte for oss her på Frostating, og som vi var enige i, og bøndene samtykker i dette; vi vil alle følge deg og ha deg til konge så lenge det lever én igjen av de bøndene som er her på tinget nå, hvis du konge, vil fare fram med måte og ikke kreve mer av oss enn det vi kan gjøre for deg, og som ikke er ugjørlig.
men dersom du setter så mye inn på denne saken at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og ta en annen høvding, som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred slik som vi vil. Nå, konge, skal du velge her før tinget er slutt.

Til denne talen ropte bøndene høyt opp og sa at slik skulle det være.

16.
Da det ble lyd å få, svarte Sigurd jarl. Han sa:

Det er kong Håkons ønske å komme til enighet med dere bønder, og aldri la seg skille fra deres vennskap.

Bøndene sa de ville at kongen skulle blote til godt år og fred for dem, slik som far hans hadde gjort. Nå stanset misnøyen, og de oppløste tinget. Etterpå snakket Sigurd jarl med kongen og sa at han skulle ikke rent ut nekte å gjøre som bøndene ville, det nyttet ikke annet, sa han.

Som De sjøl kan høre, konge, er dette høvdingenes og dermed hele folkets ønske og faste vilje. Vi får finne på et godt råd her, konge, og dette ble kongen og jarlen enige om.

17.
Om høsten, første vinterdag, var det blotgilde på Lade, dit kom kongen. Før når han hadde vært til stede der det var blot, hadde han alltid brukt å få mat i et lite hus for seg sammen med noen få menn, men bøndene klaget på at kongen ikke satt i høgsetet sitt når det var best mat og størst glede; jarlensa han burde ikke gjøre det slik nå, og så ble det til at kongen satt i høgsetet.

Da hornet var fylt første gang, talte Sigurd jarl for drikken og signet den i Odins navn, og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det, men gjorde korsets tegn over. Da sa Kår fra Gryting:

Hvorfor gjør kongen dette? Vil han ennå ikke blote?

Sigurd jarl svarte:

Kongen gjør som alle andre som tror på egen makt og styrke, han signer hornet i Tors navn. Han gjorde hammertegnet over det før han drakk.

Så var det rolig den kvelden. Men dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så bad de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik; så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanka var feit. Kongen gikk da bortil og la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han til høgsetet. Men ingen av partene var nøyd med det.

18.
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære, men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de 8 høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag. Det var 4 fra ytre Trondheimen:

Kår fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus, Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa, og av inntrønderne var det Blotolv fra Olveshaug, Narve fra Stav i Verdalen, Trond Haka fra Egge og Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya.

Disse 8 mennene ble enige om at de 4 uttrønderne skulle ødelegge kristendommen, og de 4 inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote.

Uttrønderne seilte med 4 skip sør til Møre, og der drepte de 3 prester og brente 3 kirker, og så seilte de hjem. Og da kong Håkon og Sigurd jarl kom inn til Mære med hæren, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene på kongen og bad ham blote, og lovte at ellers skulle det gå ham ille. Sigurd jarl gikk imellom og meklet, det gikk da så langt at kong Håkon åt noen biter hestelever, og han drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem. Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.

Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

19.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eiriks- sønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av. Sigurd jarl kom til Håkon og hadde en svær hær med seg, der var de alle trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote, nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen på Sigurd jarls forbønn.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk. Dette taler Guttorm Sindre om:

Snodde ringers giver
slengte nålekvasse
spyd drønnende over
døde kjempers hoder,
bort gikk han som talte
høytreiste skjold tale
der fra sverdets kjemper,
de såret lå i blodet.

Kong Håkon gikk om bord og styrte østover etter Gunnhildssønnene, begge seilte så hardt de kunne til de kom til Aust-Agder. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Dette taler Guttorm Sindre om:

Barn av bueskyttens
bror fikk ofte føle
sverdets herre styrke,
slik jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte,
styrte til havs snekker,
unna dreiv han alle
Eiriks, sin brors, sønner.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

20.
Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se fra det ene til det andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.

21.
Eirikssønnene var ofte på hærferd i austerveg, og stundom herjet de i Norge også, slik som vi skreiv før. Men kong Håkon rådde for Norge. Det var gode åringer i landet, og freden var god; han var også vennesæl som få.

22.
Da Håkon hadde vært konge i Norge i 20 år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem. De fikk strykende bør og seilte ut fra Vendsyssel og kom av hav ved Agder, derfra styrte de nordover langs land og seilte dag og natt; vetene ble ikke tent, av den grunn at det brukte være slik at vetene ble tent østfra og gikk langs land, men der i øst hadde ingen merket noe til ferden. Men det gjorde også noe at kongen hadde lagt streng straff for den som ble funnet skyldig, om vetene ble tent uten grunn; for det var så at når det fór hærskip og vikinger omkring på utøyene og herjet, så trodde folk i land straks at der kom Eirikssønnene, og så ble vetene tent og det ble hærsamling over hele landet. Men Eirikssønnene drog tilbake til Danmark og hadde ikke hatt med seg noen danehær, men bare sine egne folk, og stundom var det andre slags vikinger også. Dette ble kong Håkon svært sint for, det ble arbeid og omkostninger og ikke noe gagn av det, bøndene gav også vondt fra seg når slikt hendte. Og dette var grunnen til at ingen visste noe om Eirikssønnene før de kom til Ulvesund. Der lå de i 7 dager og da gikk det bud landevegen over Eid nord til Møre; kong Håkon var da på Sunnmøre på ei øy som heter Frei på en av gardene sine der; den heter Birkestrand, og han hadde ikke fler folk om seg enn hirden og de bøndene som hadde vært i gjestebud hos ham.

23.
Speidere kom til kong Håkon og fortalte ham dette at Eirikssønnene lå med en stor hær sør for Stad; da lot han kalle til seg de klokeste menn som var der, og bad dem om råd, om han skulle ta kampen opp med Eirikssønnene, enda de hadde mye større hær, eller om han skulle holde unna sørover og se å få seg mer folk.

Det var en bonde der som het Egil Ullserk, han var blitt fælt gammel, men han hadde engang vært større og sterkere enn noen annen og en svær stridsmann. Han hadde båret merket for kong Harald Hårfagre i lang tid. Egil svarte på kongens tale:

Jeg var med i mang en strid hos kong Harald, Deres far; han kjempet snart med større hær og snart med mindre, han vant alltid seier. Aldri hørte jeg han søkte råd hos venner for at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke lære deg det rådet, konge, for vi mener vi har en djerv høvding; De skal også få et trofast følge i oss.

Mange andre støttet ham også i dette. Kongen sa at han også heller ville kjempe med det folk han kunne få. Så lot kongen skjære hærpil og sendte den ut alle veger, lot dra sammen så mye folk han kunne få. Da sa Egil Ullserk:

Jeg var redd en stund, da denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom inne i sengehalmen, men jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan det ennå være det går slik.

24.
Eirikssønnene styrte nordover forbi Stad straks de fikk bør. Men da de kom nord for Stad, fikk de greie på hvor kong Håkon var, og styrte mot ham. Kong Håkon hadde ni skip, han la seg nord under Freihaugen i Feøysund, og Eirikssønnene la til sør for berget. De hadde mer enn 20 skip. Kong Håkon sendte bud til dem og bad dem gå i land, han sa han hadde haslet voll for dem på Rastarkalv, der er det store, slette voller, og ovenfor går det en bakkeskrent, lang, men nokså lav. Eirikssønnene gikk i land fra skipene og nord over bakkehalsen innenfor Freihaugen og så fram til Rastarkalv.

Da gikk Egil og talte med kong Håkon, bad ham gi seg 10 mann og 10 merker. Kongen gjorde så, og Egil gikk med sine menn opp under bakken. Kong Håkon gikk opp på vollen med hæren. Han satte opp merket og fylkte og sa som så:

Vi skal lage en lang fylking, så de ikke får ringet oss inn, om de så har større hær.

De gjorde dette, det ble et stort slag der, og striden var kvass. Egil lot sette opp de ti merkene han hadde og stilte opp mennene som bar dem slik at de skulle gå så nær de kunne oppunder bakken, og la det være et stykke imellom hver mann. Slik gjorde de, gikk fram like oppunder bakken, som om de ville falle i ryggen på Eirikssønnene.

De som stod bakerst i fylkingen hos Eirikssønnene, så at det gikk fram mange merker som flagret vilt og stakk opp over bakkekanten, og så trodde de at det fulgte en stor hær med som ville komme i ryggen på dem, mellom dem og skipene. Da ble det et stort skrik, de ropte til hverandre hva som var på ferde. Og så tok hæren til å flykte, og da kongene så det, flyktet de også. Kong Håkon gikk hardt fram, fulgte etter flyktningene og felte en mengde folk.

25.
Da Gamle Eiriksson kom opp på bakkehalsen ovenfor berget, snudde han seg, og da så han at det var ikke større hær som fulgte etter dem enn den de før hadde hatt å kjempe med, og at dette var bare en strek. Da lot kong Gamle blåse hærblåst og satte opp merket og fikk i stand en fylking ; til denne sluttet alle nordmennene seg, men danene flyktet til skipene. Da kong Håkon og hans menn kom, ble det kamp for annen gang, og den ble enda kvassere.

Nå hadde kong Håkon flest folk. Det endte med at Eirikssønnene flyktet; de søkte å komme sørover og ned av bakken; men noen av folkene deres drog seg baklengs sørover berget, og etter dem fulgte kong Håkon. Østfra bakkehalsen og over berget mot vest er det en slett voll, men så ender den i bratte hamrer mot vest. Gamles menn drog seg baklengs unna opp over berget; men kong Håkon gikk på dem med slik kraft, at han drepte noen, og de andre sprang utfor berget i vest, og de ble drept enten de gjorde det ene eller det andre. Kongen gav seg ikke før hver eneste mann var død.

26.
Gamle Eiriksson flyktet fra bakkehalsen og ned på sletta sør for berget. Der vendte kong Gamle seg til motstand enda en gang og holdt striden gående, og da kom det folk til ham igjen; alle brødrene hans kom der med store flokker. Da var Egil Ullserk fører for Håkons menn, han gikk hardt på, og han og kong Gamle skiftet hogg. Kong Gamle fikk store sår, og Egil falt og mange andre med ham. Da kom kong Håkon til med flokkene som hadde fulgt ham, og så ble det ny strid igjen. Kong Håkon gikk nå hardt fram igjen og hogg folk ned til begge sider, felte den ene etter den andre.
Så sier Guttorm Sindre:

Redd og larmende hæren
rømte for jernets herre;
han bar flammende våpen
dristig foran merket.

Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.

Eirikssønnene så mennene sine falle alle vegne omkring seg; da rømte de unna og sprang til skipene. Men de som hadde flydd dit før, hadde alt skjøvet skipene ut, men noen var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem ; Gamle Eiriksson falt der, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark.

27.
Kong Håkon tok de skipene Eirikssønnene hadde hatt, og som var blitt liggende i fjæra, og lot dem dra opp på land. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen. Denne strofen laget Øyvind Skaldespille, da Glum Geirason skrøt i sin strofe av at kong Håkon var falt:

Før har fluktsky konge
farget sverd i Gamles
blod, mens motet svulmet;
- sverd fikk óg Fenrir føle -
dengang han ufortrøden
alle Eiriks sønner
dreiv på sjøen. Nå sørger
spydfolk over kongen.

28.
Da kong Håkon Adalsteinsfostre hadde vært konge i Norge i 26 år etter at broren Eirik hadde fart fra landet, hendte det en gang at kong Håkon var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Han hadde hirden sin til gjestebud der, og mange bønder. Da kongen satt ved dugurdsborset, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya. Da sa de til hverandre at de måtte visst si fra til kongen at de trodde det kom en hær mot dem, men de syntes ikke noen av dem at det var så greit å komme til kongen med hærsagn, for han hadde sattå strenge bud mot alle, som gjorde det. Likevel syntes de det var helt umulig at kongen ikke sklulle få vite om dette.

Da gikk en av dem inn i hallen og bad Øyvind Finnsson komme ut med én gang, sa at det var helt nødvendig. Da Øyvind kom ut, gikk han like dit hvor en kunne se skipene, da så han med en gang at det var en stor hær som kom, han gikk straks tilbake og fram for kongen og sa:

Liten tid har de farende, lang tid tar det å mates.

Kongen så på han og sa:

Hva er på ferde?

Øyvind kvad:

Blodøks`s hevnere ber om
barskt ting med kvasse
klinger; de oss levner
lita tid til sitting.

Vondt det er, men jeg vil jo
verge din ære, konge!
Hærsagn har jeg, grip nå
hastig velprøvd våpen!

Det sømmer seg ei en modig
mann å styre lenger
nord med skipene, fyrste;
en frist gjør det bare verre.

Nå er det Harald seiler
sørfra sin brede flåte
over sjøkongens veger.
Skjoldet må vi gripe.

Kongen sa:

Du er så kjekk kar, Øyvind, at du ville ikke komme med hærsagn, uten det var sant.

Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; han spurte da sine menn hva det var best å gjøre, om de skulle kjempe med de folkene de hadde, eller de skulle gå til skipene og seile unna nordover.

Det er lett nok å se, sa kongen, at vi nå kommer til å kjempe mot en mye større overmakt enn vi noen gang før har gjort, enda vi ofte har ment at vi gikk til ulik kamp når vi skulle ha strid med Gunnhilssønnene.

Folk gav ikke noe svar på dette med en gang. Da sa Øyvind:

Bjørns bror fant de,
brynjekledd sto han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han reiv av seg hærklærne,
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen
stod under gullhjelmen.

Han ropte til Håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden,
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde;
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Kongen svarte:

Dette var modig talt, og slik ville jeg sjøl gjøre, men jeg vil nå likevel høre hva flere har å si i denne saken.

Men nå trodde folk de skjønte hvordan kongen ville ha det, og så var det mange som svarte, sa at de heller ville falle som menn enn rømme for danene uten å ha prøvd seg; de sa de ofte hadde vunnet seier når de hadde kjempet med mindre folk enn nå. Kongen takket dem mye for slike ord, og bad dem væpne seg. Det gjorde de da. Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og kjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

29.
Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå etter at Gamle var falt. Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst 6 mann mot 1, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

30.
Nå hadde kong Håkon fylket hæren, og folk sier han kastet brynja før striden kom i gang. Så sier Øyvind Skaldespille i Håkonarmål:

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins krigsklær
som i klart vann,
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter;
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Kong Håkon valgte menn til hirden sin mye etter den kraft og det mot de hadde, likesom kong Harald, far hans, hadde gjort. Toralv den sterke Skolmsson var der, han gikk ved siden av kongen, han hadde hjelm og skjold, spyd og et sverd som het Fotbrei. Kong Håkon og han gikk for å være jamnsterke. Det taler Tord Skjåreksson om i ei dråpa han laget om Toralv:

Mot de som kom fra sjøferd
kampharde og kjempet,
stred en hær med sverdet
glad på Stord ved Fitjar,
gnister stod av sverdet,
skjold han bar i striden,
han torde kjempe nærmest
nordmennenes konge.

Og da fylkingene støtte sammen, ble det en vill og blodig kamp; da de hadde kastet spydene, drog de sverdet; da gikk kong Håkon, og Toralv sammen med ham, fram foran merket og hogg til begge sider. Så sier Øyvind Skaldespille:

Valkyrjevær han vakte,
en venn for menn, ei for gullet,
bad så Skrøya aldri
snu seg, men rett fram stevne.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.


31.
Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt:

Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?

Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind:

Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!

Så sier Øvind Skaldespille:

Om du full av kamplyst
nordmenns konge vil finne
hold da fram mot den høye
høvding, svinger av sverdet.

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene. Og så drepte Toralv Alv Askmann.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Fra begge kongens hender
beit, vet jeg, biske sverdet
ham, som måtelig modig
ved masta bor og bygger.

Uredd kongen kløyvde
med gullhjaltet klinge
hårvokst hode under
hjelmen, drepte danen.

Etter at brødrene hadde falt, gikk kong Håkon så hardt fram at alle folk veik unna for ham. Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla. Det er mange som sier at det var Gunnhilds skosvein, en som het Kisping, som løp fram i trengselen og ropte:

Gi plass for kongens bane!

og så skjøt han pila mot kong Håkon; men andre sier at ingen vet hvem som skjøt; og det kan godt være også, for piler og spyd og allslags kastevåpen fløy så tjukt som snøføyke.

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter. Så sier Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget
vidt den fremste fylking,
må han eldes som konge,
de ønsket,men fred brøtes.
Gunnhilds arvinger sørfra,
gullskadende, var kommet,
fikk det dog tungt på flukten,
enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder
satt seg til åra,
en etter annen, så man,
oppgav ånden av det.
En kraftig kjempe, vet jeg,
gikk kongen nest i kampen,
modig kar ga ravnen
rikelig tørstedrikke.

32.
Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere; han sa da at han ville seile nordover til garden sin på Ålrekstad. Men da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Og sjøl om jeg skulle få leve, sa han, så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere sjøl synes.

Og litt etter døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordland; der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten annet gods. De talte over grava hans slik som hedninger bruker, og viste ham til Valhall.

Øyvind Skaldespille laget et kvede om kong Håkons fall og om hvordan han ble tatt imot; Det heter Håkonarmål, og det begynner slik:

Gautatyr sendte
Gondul og Skogul
for å kåre blant kongene,
hvem av Yngves ætt
skulle gå til Odin
og være i valhall.
Bjørns bror fant de,
brynjekledd stod han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden;
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde,
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærne;
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen,
stod under gullhjelmen.

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins stridsklær
som i klart vann;
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller.

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter,
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Sverdflammer brente
i blodige sår,
langspyd lutet
for liv å ta,
blodsjøen bruste
mot sverdneset,
flo av piler falt
i fjæra på Stord.

Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.

De satt der, heltene,
med dragne sverd,
med skar i skjoldet
og sundskutte brynjer.
Den hær var ikke
i hugen glad
som til Valhall gikk vegen.

Slik talte Gondul,
støttet til spydskaftet;
Nå vokser guders venneflokk,
for Håkon er
med hær så stor
bedt heim til bindende makter.

Vel hørte kongen
det valkyrjene sa,
de strålende, høyt fra hesten;
sindig de talte,
satt der hjelmkledd
og hadde skjold ved sida.

Håkon kvad:
Hvorfor skifter du slik
striden, Skogul?
vi er da verdige til seier fra guder.

Skogul kvad:
vi voldte det
at du vollen fikk holde,
og dine fiender flyktet.

Vi to må ride,
sa mektige Skogul;
til guders grønne heim,
og si til Odin
at nå vil storkongen
komme og se ham sjøl.

Hermod og Brage,
sa hærguden,
gå og møt gramen,
for nå en konge
som kjempe må kalles,
kommer hit til hallen.

Kongen talte,
fra kamp var han kommet,
stod der badet i blodet;
illsinnet synes jeg
Odin ser ut,
jeg er redd han er hard i hugen.

Alle einherjers
fred skal du eie,
drikk du av æsers øl;
jarlers uvenn,
her inne har du
åtte brødre, sa Brage

Klær og våpen,
sa den gode kongen,
vil vi sjøl ha hos oss;
hjelm og brynje
skal du vokte vel,
godt er å ha dem for handa.

Da fikk de vite
at fyrsten hadde
vernet hovene vel
da Håkon ble
hilst velkommen
av alle rådende æser.

I en god stund
den gram ble født
som fikk seg slik et sinn,
hans alder
alltid vil
minnes med det gode.

Ubunden
mot menneskers heim
vil Fenrisulven fare
før igjen det kommer
en jamngod konge
i hans øde fotspor.

Fe dør,
frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet. 		Haraldsen, Håkon "Håkon 1" (I3764)
 
9896 Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).
 		Håkonsen av Norge, Håkon (I4743)
 
9897 Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Etter flukten fra baglerne kom Inga med sin sønn til Nidaros.

Det var imidlertid langt fra, at hermed for Inga al uro var forbi. Neppe var endnu to maaneder hengaaede efter hendes ankomst til Nidaros med sin søn, da Baglernes ligesaa uforudseede som blodige overfald paa Birkebeinerne fandt sted natten til den 22de april. Som bekjendt feiredes dagen forud et fornemt bryllup ved hirden, og trods en varslende underretning, som inløb om aftenen, blev der af de drukne mandskaber intet vagthold ordnet. Følgen var, at Baglerne utpaa natten sværmede om i hele byen, inden de fortumlede Birkebeiner kom sig op og ud. Et stort antal af deres første mænd blev nedhuggede, og det var kun med den yderste nød, at kongen selv og hans brødre reddede sig. Ved denne frygtelige anledning har sagaen intet at berette om kongesønnen Haakon og hans moder. De synes under den almindelige forstyrrelse at være bleven glemt baade af fiende og ven. Annerledes kan det vanskelig forklares, at Baglernes høvdinger, som for kort tid siden havde været saa ivrige efter at faa fat paa Haakon, ved denne leilighed ikke særlig sørgede for at bemægtige sig ham.

Men Inga har selvfølelig pånytt gjennomlevd en skremmende natt. Hun måtte jo hvert øyeblikk vente at barnet skulle rives ut av armene hennes, men heldigvis ser det ikke ut til at baglerne gjorde byens kvinner noe vondt, og derfor har vel hun og den lille gutten sluppet ubemerket vekk sammen med mange andre. (Dette nevner også Munch III, s. 495-96.)

Det neste året (1206-07) tilbragte Inga fra Varteig sammen med sin sønn ved hirden til jarlen Håkon Galen. Han var, som kjent, kong Inges halvbror og dattersønn av kong Sverres antatte far Sigurd Mund. Det kan vel ha vært forskjellige grunner til at han tok seg så varmt av den unge kongesønnen. I hvert fall grep han ofte anledningen til å framheve guttens fortrinnsrett til tronen. Inga må derfor ha følt seg noenlunde trygg i hans nærhet, selv om man aner at hennes forhold til jarlens svenske hustru, Kristine Nikolasdatter, ikke var det beste. Denne Kristine var søsterdatter til Sverres gjenlevende dronning Margrete, som var datter av den svenske kongen Erik den hellige.

Det varede imidlertid ikke længe, før Inga for sit barns skyld paany skulde utstaa en haard tid. Hun blev i sanhed ikke sparet for at erfare, hvorledes det i hine tvedragtens dage var at vide sig som mor til en vordende konge.

Da kong Inge og Haakon jarl vaaren 1207 drog sydover med sin flaade for at bekjæmpe Baglerne, tog de for sikkerheds skyld de kvindelige medlemmer af kongeætten med sig og deriblant ogsaa Inga af Varteig med hendes søn. I Bergen efterlodes damerne og kongsemnet paa borgen Sverresborg, som det tryggeste sted, hvor de kunde anbringes. Medens Inge og Haakon drog længere syd og østover og de paa sommeren beseirede Baglerne ved Tønsberg, lykkes det imidlertid en anden afdeling af disse under den nye Bagler-konge Filip af Stovreims egen befaling at tvinge Sverresborg til overgivelse. Ved denne leilighed kom da virkelig lille Haakon Haakonsson med sin moder i Baglernes vold. Erkebiskop Thore befandt sig imidlertid ligeledes i Bergen, og da han ved underhandlingerne om borgens kapitulation havde gaaet imellem parterne, som et slags tillitsmand for begge, har han benyttet sig heraf til at forlange sig udleveret baade de kongelige damer og kongsemnet, en andmodning , som er blevet ham indrømmet. Øiensynlig har kong Filip, da det kom til Stykket, ikke ment at burde gjøre stærkere brug af det tilfælde; der havde ført Birkebeinernes kongesøn i hans magt, dels har i saa henseende erkebiskopens forestillinger virket, dels var Filip ikke i Bergen under direkte indflytedelse af en saa kraftig herskernatur som broren, biskop Nikolas. Følgen blev, at da Baglerne kort efter maatte rømme Bergen for den sig østfra nærmende Haakon galen, fandt denne gutten og Inga i god behold i erkebiskopens værge.

Jarlen kunne bare bli i Bergen en kort tid før han måtte ile tilbake og hjelpe sin bror kongen som fremdeles opphold seg i Tønsberg. Baglerne hadde brent ned og ødelagt Sverresborg, og han påla sysselmann Dagfinn Bonde å gjenreise borgen og ta vare på den unge kongesønnen. Ved denne anledningen nevnes ikke Inga, men trolig ble også hun igjen i byen. Senere denne urolige sommeren så kong Filip og Baglerne seg igjen sitt snitt til å overfalle Bergen. Dagfinn Bonde trak seg da tilbake til den halvferdige borgen med en liten styrke på 25 mann. Hit tok han også kongesønnen. Ved denne anledningen måtte altså Inga skilles fra barnet sitt, for under de rådende omstendigheter har det neppe vært tilrådelig å ta med seg kvinner. Baglerne satte også alt inn på å få borgen til å overgi seg. Dagfinn forsvarte seg lengst mulig, men da Baglerne gjorde forberedelser til stormangrep, forsøkte han å redde den treårige Håkon. Gutten ble heist ut over borgmuren i en kurv, og man ba om at de ville skjenke han livet. I kurven la han også et kostbart sverd som var ment som gave til Dagfinns egen svoger, Gyrd skjalge, som var en av baglernes høvdinger. Denne gikk straks fram og tok imot både sverdet og barnet. Samme dag fikk også Dagfinn og hans menn fri utgang fra borgen, som så pånytt ble revet ned. Kongesønnen Håkon var nå for alvor kommet i baglernes vold.

Hvilken idelig uro Inga af Varteig under disse omskiftende trængsler har maatte svæve i, kan enhver mor sige sig. Og nu maatte hun da ogsaa opleve, at de fiender, som lige fra først af havde efterstræbt hende og barnet, virkelig havde faaet tag i dette. Ganske vist havde de forrige gang vist sig lempelig mod gutten; men den gang var det dog som nævnt egentlig i erkebiskopens værge, han havde befundet sig, medens han efter sin anden tilfangetagelse skal have været hele tre maaneder hos Baglerne selv. Hvilke vekslende stemninger disse kunde blive gjenstand for ligeoverfor Sverre-ættlingen, var naturligvis ikke let at beregne. Livet havde de nu imidlertid skjenket ham, og da hans kjække, vindende barnlighed snart ogsaa indtog mange af Baglerne for ham og der begyndte at fortælles smaa historier om hans morsomme svar og bemærkninger, var nogen fare for ham i ethvert fald ikke overhængende. Ikke mindst har Baglerne formodentlig vurdered ham som en god gidsel, der ved given leilighed kunde vise sig nyttig. Til dels opstod der endog andre tanker hos dem. Deres partikonge, Filip af Stovreim, der blot kunde paaberaabe sig slægtskab med kongeætten gjennem kvindeled, havde kun efter adskillig modstand fra krigshøvdingernes side opnaaet hylding, og han omfattedes overhovedet bare med lunken respekt. Det faldt derfor en af partiets ledende mænd, den bekjendte Vikværing, Reidar Sendemand, ind, at Baglerne ved at utraabe barnet Haakon Haakonsson til konge og lade Filip gaa tilbage til jarleværdigheden, som han før havde baaret, kunde sikre sig et stort tilløb fra de tætte rækker blant Birkebeinerne. Saa fint udtænkt dette paa sæt og vis var, danner planen, der fra Reidars side synes at være alvorlig ment, samtidig et mærkelig vidnesbyrd om de aldeles oprevne, helt opløste partiforhold, hvori Norge nå var gledet ud. For at forsyne Baglerne med et virkelig brugbart kongsemne, var en af deres mest indflydelsesrige høvdinger villig til at hylde erkefienden Sverres sønnesøn, Birkebeinernes store frihedshaab! Sandt nok var Reidar selv en af dem, der i sin tid som kong Sverres fange personlig var blevet særdeles vel behandlet af ham. Baglernes øvrige i Bergen tilstedeværende befalingsmænd synes ligeledes at have overveiet den fremkastede tanke; dog kunde de ikke enes om at iværksætte den.

Kong Filip kan da neppe ha opphold seg i Bergen. Antagelig har Munch rett når han antar at det var mens Filip tidlig på høsten gjorde et snartog til Nidaros for å la seg hylle som konge på Øretinget, at disse mer merkelige enn viktige samtaler fant sted mellom Reidar og hans partifeller. Kanskje er Munch også på riktig spor når han gjetter på at denne planen har kommet Filip for øre etter at han kom tilbake til Bergen, og at det har ført til at kongesønnen ble levert tilbake til birkebeinerne. Han befant seg i hvert fall i god behold hos birkebeinerne senhøstes 1207. Jarlen Håkon galen skal ha takket Gud for at de fikk ham tilbake og lovet at han aldri mer skulle slippe ham fra seg.

Efter begivenhederne 1207 omtales den unge Haakon aldrig mer som befindende sig i sin mors varetægt. Haakon galen maa øiensynlig have taget sig sin selvpaalagte pligt som guttens værge alvorlig og ikke ladet ham slippe ud af sine nærmeste omgivelser; ogsaa hans hustru fru Kristine tog sig af ham, men dog med adskillig lunefuldhed.

Til at fjerne Inga af Varteig fra hendes kongebaarne søn maa det tillige i væsentlig grad have bidraget, at hun paa denne tid giftede sig. At dette var tilfældet, er nemlig sikkert. Hun kaldes senere i sagaen leilighedsvis fru Inga, og hun havde en søn Olaf, der i den første del af Haakon Haakonssons regjering som kongens halvbror nød meget forfremmelse, og til hvem jeg nedenfor kommer tilbage. Heller ikke kan det være gjenstand for berettiget tvil, at den mand, hun giftede sig med, var den senere bekjendte Birkebeiner-høvding Vegar Væradal. Denne kaldes nemlig udtrykkelig i Haak. Haak. S. k. 59 (Flatøb.) kongens maag, og da det ved omstændighederne er ganske udelukket, at han kunde være den unge konges svigerfar, svoger eller svigersøn, saa kan ordet maag her kun betegne stedfar, hvilker er den fjerde af de anvendelser hvori ordet bruges. Munch har da ogsaa i denne forbindelse gjættet paa Vegard (N.F.H. III s 664 i noten), men udtaler sig herom med en, som det synes mig, ganske utidig usikkerhed. Den omstændighed, at Vegard var den unge Haakons stedfar, forklarer da ogsaa tilfulde den særlige iver og autoritet, hvormed han senere tog sig af Haakons sag. Men det forstaaes ogsaa, at hans hus ikke ansaaes fornemt nok som opholdssted for kongesønnen, der derfor efter Haakon galens død i januar 1214 fik tilhold hos kong Inge selv.

Ingas giftemål kan, i følge det sagaen forteller om henne, ikke ha funnet sted før etter det som hendte i Bergen sommeren 1207, men det kan heller ikke ha skjedd stort senere, for hennes sønn omtales som voksen og deltager i krigsferd allerede i 1223. Han må da nettopp ha blitt myndig, dvs. ha fylt 15 år. Han har altså vært i yngste laget til å bære våpen, og han settes derfor under tilsyn og kommando av sin morbror. Som kongens halvbror var han selvskreven til å tas med i ung alder.

Selvfølgelig var det ikke bare kjærligheten til den unge kongen av Sverre-etta, som fikk Håkon jarl og senere hans halvbror, Reinsettens representant, kong Inge til å ta seg så godt av den unge Håkon Håkonsson. Tvert imot lå det opp i dagen at de, ved å la ham bli oppdratt ved hirden, forhindret at han ble gjort til sentrum i en annen krets der han kunne komme under direkte innflytelse av folk som med den populære kongesønnen i sin krets kunne ønske å reise en ny opprørsflokk. At frykten for dette ikke var helt ubegrunnet, viste seg klart nok gjennom det sammenstøt av motstridende interesser som den siste halvdel av Inge Bårdssons hoffhistorie er så rik på.

Det første af disse intrigespil fandt sted, da geisteligheden, formodentlig i 1212, paany søgte at faa fastslaaet egte fødsel som betingelse for arvefølgeret til tronen¸ herved vilde nemlig den unge Haakon direkte udelukkes fra at blive konge. Det paa grundlag af en saadan arvefølge sluttede forlig bortfaldt imidlertid allerede i begyndelsen af 1214, da Haakon jarl døde; men i hans sted optraadte nu kongens unge egtefødte bror, Skule Baardsson, som bærer af det samme program, og Haakon Haakonssons tilhængere synes at have følt sig urolig paa sit kongsemnes vegne. Det siges, at den unge konges ”frænder” endnu samme aar henvendte sig til kong Inge for at bevæge ham til at indrømme Haakon et len, hvorved han kunde underholde sig og sine ”frænder”. Munch opkaster (III s 561 i noten) det spørgsmaal, hvilke disse frænder kan have været. Den omstændighed, at Andres Skjaldarband ved denne leilighed var frændernes ordfører, synes i ethvert fald delvis at gjøre den slutning af Munch berettiget, at der ved frænderne kan sigtes til enkelte med kong Sverres færøiske slegtninger forbundne personer; thi da Andres Skjaldarband kaldte sin søn Peter, maa det antages, at enten han selv eller kanskje hans hustru Ingebjørg har været barn af en av dem blant de færøiske slegtninger, der netop bar navnet Peter (Peter Steyper eller Peter Roason). Paa den anden side tyder den omstændighed, at lenet tænktes at skulle tjene til underhold ikke alene for Haakon selv, men ogsaa for frænderne, hen paa, at disse maa have staaet Haakon saa nær, at han maate ansees at have direkte forsørgelsespligt ligeoverfor dem.

I så fall må man i første rekke tenke på hans mor og stefar. De har visstnok funnet det best å la Andres fremme ønsket for seg. At Vegard Veradal var den egentlige opphavsmannen, styrkes av det faktum at det påtenkte len skulle være Jemtland, for Jemtlands veiforbindelse med resten av Norge gikk nettopp gjennom Værdalen som var Vegards hjembygd. Vi må derfor tro at han har hatt gode forbindelser i dette området, og i tilfelle opprør ville Jemtland og Verdalen ha kunnet danne en brukbar basis for et opprør. Ønsket om et len ble imidlertid avslått. Kong Inge fant det tryggest å beholde gutten ved hirden. Frendene ga likevel ikke opp, de fikk det unge kongsemnet sitt mellom seg. Og med Andres Skjaldarband som ordfører, oppfordret de ham på det sterkeste til å flykte med dem og la seg utrope til konge for en flokk. Denne gangen skal forsøket deres ha strandet på den 10-årige guttens egen sindighet. Han nektet å la seg bruke i en slik plan. Når sagaen imidlertid i hele denne beretningen så diskret unngår å nevne andre av de medvirkende frender enn Andres Skjaldarband, vitner vel også dette om at det egentlig var den senere kongens mor og hennes mann, Vegard, som sto bak. Det sier seg jo selv at disse måtte ha vært de første til å delta i Håkons flukt fra hirden. Det er derfor mer enn sannsynlig at den skarpe motsetning som senere ble tydlig mellom Reins-ettens representant, Skule, på den ene siden og Inga fra Varteig med sønn og mann på den andre siden, har begynt å utvikle seg i de første årene etter Håkon jarls død.

Den afgjørende kamp mellem begge fraktioner kunde dog først komme til udbrud ved kong Inges død i april 1217. Og nu aabtraadte Vegard Væradal aabent som Haakons nærmeste beskytter. Navnelig var det ham, som under det frivillige sammentraadte hirdstævne paa hirdens vegne forlangte kongehyldingen fremskyndet uanseet erkebiskopens fravær, og som derpaa dagen efter paa det da sammenkaldte almindelige thing gjentog det samme krav og derved bevirkede, at hyldingsthinget indkaldtes med en maaneds varsel. Og da der paa det samme thing blev fremsat tilbud om, at Inga af Varteig skulde aflægge jernbyrd til bevis for sin søns kongelige herkomst, maa det ligeledes have været Vegard, som bragte dette tilbud til antagelse. Rigtignok strandede jernbyrden denne gang paa geistlighedens modstand; men som bekjendt fremmedes sagen aaret efter paa et rigsmøde i Bergen. Og atter var det her Vegard Væradal, som sammen med Andres Skjaldarband følte sig forpligtet til personlig at værne om den unge konges og naturligvis ogsaa hans moders sikkerhed (Haak. Haak.s.k. 34 og 36).

For øvrig gikk bølgene også ved denne anledningen høyt omkring Inga og hennes sønn. Denne gangen var det nettopp fra Skule jarls og geistlighetens side at ønsket om Ingas jernbyrd ble satt fram. Øyensynlig hadde man et stille håp om at den skulle mislykkes. Hva som lå bak dette håp fra Skules side, viste seg i hvert fall som et glimt da en av hans tjenere, en flamlender, tilbød seg å lære Inga og hennes venner om et ufeilbarlig middel for å oppnå et heldig utfall. Dette tilbudet ble, klokelig nok, avslått. Også denne gangen prøvde altså partene etter evne og anledning og overliste hverandre, og Skules tilhengere trakk igjen det korteste strået. På den annen side er det ganske merkelig at den samme kong Håkon, som da ga uttrykk for at han fullt og helt stolte på Guds dom i saken, senere gikk til det skritt å avskaffe all jernbyrd.

Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.
Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, bærer jern for å få frem sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Jernbyrd kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et rituale hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld.
Harald Gille (1130–1136) beviste på samme måte sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag.

At Ingas jernbyrd løb meget heldig af, ansaa for øvrig samtidens brede lag naturligvis som et stærkt bekræftende Guds under; men det gjorde dog ikke Skule jarls stemning ligeoverfor hende og hendes mand blidere. Tvertimod maa jarlen fra nu af have sat sig i hovedet, at baade Vegard og Andres, saasnart leilighed dertil gaves, burde fjernes saa langt fra kongens person, at de ikke idelig skulde kunde krydse hans egne planer. En saadan leilighed fandt han dog først under hirdens ophold i Nidaros 1219-20. Den unge konge havde da allerede siden vaaren forud været trolovet med jarlens datter Margrete, og det fredelige forhold, der vel som følge heraf for øieblikket herskede mellem dem, har jarlen benyttet sig af til at faa Vegard og Andres udnevnt til sysselmænd i Haalogalands nordligste del. At jarlen herved tillige forfulgte et andet endnu mer personlig formaal, viste senere hans utillatelige forbindelse med Andres´s i Nidaros vistnok efterladte hustru Ingebjørg.

Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet.
Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet, at de krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, og se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland.

Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.

Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Skule jarl nøyde seg imidlertid ikke bare med å fjerne Vegard fra kongen. Våren 1221 kom det en sørgelig melding fra Hålogaland. Vegard Veradal var blitt snikmyrdet etter ordre fra Andres Skaldarband. Andres kom selv kort etterpå og bekreftet sin udåd. Men utfra så vel hans egne medelelser og andre omstendigheter, som var kjent på den tiden, er det rimelig å anta at den egentlige initiativtageren til drapet var Skule jarl. Forfatteren av Håkon Håkonssons saga har imidlertid unnlatt å si noe tydelig om dette. Det er lett forståelig ut fra hensynet til jarlens etterkommere på den norske trone. For kongen var imidlertid sammenhengen så klar, at han unnlot å gi Andres annen straff enn at han mistet den kongelige andelen i sysselen. Til gjengjeld fikk han jarlens andel.

Inga kongemoder blev imidlertid paa denne maade saa at sige for anden gang enke, og hendes søn Olaf, som paa denne tiden har været omtrent 13 aar gammel, maa have modtaget et stærkt indtryk af moderens sorg ikke mindre end af hendes forbitrelse mod den mægtige jarl.
To aar efter, i 1223, nævnes Olaf som anført, første gang i egenskab af deltager i krigsbegivenhederne. Da 15-aarsalderen som bekjendt i dette tidsrum danner terminen for myndighedens indtrædelse hos den unge mand, tør hans fremtreden vidne om, at han just da havde naaet denne alder. Paa toget mot Ribbungerne i det nevnte aar sattes han dog under opsigt og overbefaling af morens bror, Bjørn af Varteig. Han maa imidlertid have vist sig kjæk og brugbar; thi to aar efter, i 1225, betroedes der ham det magtpaaliggende hverv, sammen med to andre, i paakommende tilfælde at forsvare Slotsberget ved Tønsberg mod Ribbungerne. Endelig anføres han vinteren 1227, formodentlig da 19 aar gammel, som en af befalingsmændene paa et særlig vigtigt togt, som kong Haakon den gang afsendte fra Oslo mod de i Ranrike optrædende Ribbunger. Senere nevnes han derimod ikke. Rigtignok var tilstanden i landet i det følgene ti-aar saavidt fredelig, at der neppe var opfordring for særlig at omtale ham. Men under kampene mod Varbelgerne 1238-40 kunde kongens halvbror vanskelig have undgaaet at spille en fræmtredende rolle, hvorfor han maa antages i forveien at være afgaaet ved døden, altsaa før han naaede 30-aarsalderen.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234.

Overskuer vi nu i sin helhed Inga kongsmoders levnetsløb, griber det unegtelig ved sine mange og farverige omskiftelser. Først hendes ungpigeforelskelse i den unge konge for det fiendtlige parti, saa denne hendes høitstillede elskers pludselige død, saa hendes forstødelse fra hjem og slægt, fødselen af hendes barn hos fremmede, dernæst hendes berømte flugt midt paa det haardeste af vinteren fra Borgarsyssel til Throndhjem, først under Baglernes forfølgelse, siden i livsfarlig uveir, videre hendes og barnets begeistrede modtagelse i Nidaros fra de gamle Birkebeiners side, saavel som deres venlige optagelse i kong Inges og jarlen Haakon galens omgivelser, saa det frygtelige blodbad paa Birkebeinerne i Nidaros hin bryllupsnat vaaren 1206, da mor og barn atter maa have svævet i den største fare, saa de dramatiske begivenheder i Bergen sommeren 1207, der tilsidst bringer kongebarnet i Baglernes vold, guttens paafølgende gjenoptagelse i Haakon galens og Birkebeinernes flok samme aars høst, Ingas omtrent samtidige giftermaal med Vegard Væradal, senere en aarrække tilbragt i Throndhjem fuld af oprivende intriger mellem kongesønnens og Reinsættens tilhængere, endende med Haakons udraabelse til konge ved kong Inges død, igjen nye intriger mellem den unge konges og Skule jarls partier ved hirden, Inga kongemoders jernbyrd til fordel for sønnen, hendes mand Vegard Væradals fjernelse fra kongens omgivelser ved hans ansættelse som sysselmand længst nord i Haalogaland, hans drab foranlediget af hans egen nærstaaende ven og embedsbroder paa anstiftelse af Skule jarl, fremtrædelsen af Ingas og Vegards søn som ung deltager i krigsbegivenhederne under virksom protektion af hans halvbror kongen, kongeættens og Reinsættens tilsyneladende forlig ved egteskabet mellem kong Haakon og Margrete Skulesdatter, senere styrket og fulgt ved Olaf Ingusons egteskab med Ragndid Skulesdatter, Ingas opnaaelse af bestemoderværdigheden ved fødselen af fire sønnesønner, nemlig Olaf og Haakon i det førstnævnte ekteskab, Haakon og Olaf i det sidstnævnte, endelig Olaf Ingusons visselig meget beklagede død i sin ungdoms bedste kraft. Et bevæget og rikt liv har i sanhed Inga af Varteig ført. Hendes skjæbne bragte med sig en række træk saa egte middelalderske, at de aldrig kunde falde i en nutidskvindes lod at opleve. Da hun i 1235 døde, næppe lenge efter sin søn og formodentlig lidt over 50 aar gammel, har hun trods alt kunnet forudse sine efterkommeres videre skjæbne fremad i haabets lyse farver.

Spør vi etter hennes karakter og sjelsevner, må svaret selvfølgelig bli noe mer usikkert, for sagaen gir ingen bestemte holdepunkter for å dra slutninger på dette området. Det at hun i sitt livs viktigste øyeblikk klarte å opptre med mot og handlekraft, tyder imidlertid på en sterk vilje og stor besluttsomhet. Og det at de utallige omskiftninger i livet hennes ikke har ført til at hun mistet motet, vitner vel om et optimistisk livssyn. De samme egenskapene møter vi også igjen hos hennes sønn, kong Håkon. Sagaen er full av eksempler på hans rolige besluttsomhet.

Kilde bl.a.:
Varteig Historielag (http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html), Inga fra Varteig og hendes ættlegg av Ebbe Hertzberg. 		Olavsdatter til Varteig, Inga (I3369)
 
9898 Håkon Ivarsson, norsk stormann, etter sagatradisjonen sønn av Olav den helliges lendmann Ivar Hvite i Viken og gift med Magnus den godes datter Ragnhild.
Dro ut i viking ca.1042 og vendte hjem først 5 år senere. Da er Magnus den gode død, og Harald Hardråde er enekonge i Norge.
Da kong Harald nektet å gjøre ham til jarl, drog han til Danmark og ble Svend Estridssøns landvernsmann og jarl i Halland (omkring 1051).
Omkring 1055 vender Håkon tilbake til Norge, og kong Harald gjør han til jarl på Opplandene og han får gifte seg med kongsdatteren Ragnhild Magnusdatter.
Kjempet på kong Haralds side mot danekongen Svein Estridsen i slaget ved Niså i 1062. Sies å ha hjulpet kong Svein å unnslippe etter at danene hadde tapt slaget, og måtte flykte for kong Haralds vrede til Sveariket.
Håkon Ivarsen går da i sveakongen Steinkjells tjeneste og blir den svenskekongens jarl i Vest-Gautland.
Kong Harald og kong Steinkjell forlikes i 1964, og Harald tar opp jakten på Håkon Ivarsen. Det står et slag ved Vänern omkring 1065, som Harald seirer ved, og han slår samtidig ned motstanden på Opplandene.
Senere lar Harald seg friste av tronen i England og drar dit på erobringstokt. Han faller i slaget ved Stamford Bridge i forsøket på å ta den Engelske kronen med makt.
Danekongen Svein ga Håkon Ivarsen jarledømme i Halland etter Finn Arnesen ca.1070.
Håkon Ivarsen returnerer til Norge omkring 1076.

Fra Harald Hardrådes saga:

39.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

44.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:
Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:
Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:
Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

45.

Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.

Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:
Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:
Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:
Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:
Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:
Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:
Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:
Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.

46.

Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.

47.

Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker. Jarlen støttet Finn i denne talen.

Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:
Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

49.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:
Hvorfor sier deredette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.

Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund ; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.
Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

50.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

58.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.

Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.

Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er beiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:
Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

59.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gull-lagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

60.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva ; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.

Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.

Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

61.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip ; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:
Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.
Alle mann greip til våpen.

Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden ; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

62.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til ; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

63.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake.
Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

64.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:
Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het. Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:
Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:
Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:
Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:
Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte: Hvem har vunnet?

Karl svarte:
Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:
Folk vet ikke om han har fløyktet eller falt.

Hun sa:
Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:
Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:
Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:
Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

65.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til, mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

68.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissan slaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissan-slaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:
Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

69.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissan-slaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår. De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene.

Da svarte den samme mannen:
Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:
Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:
Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.

Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med to hundre mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:
Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.

Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

70.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham.
Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

72.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham.
Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.
La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:
Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da toh gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:
Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:
Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss,

og slik gjorde de. Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen.
Da dette ble meldt til kongen, sa han:
Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:
Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt. 		Ivarsen, Håkon (I4809)
 
9899 Håkon Jyde vant sin brud ved at hevne drapet på Erik Eiegods bror Bjørn, og muligvis har han da en tid lang etter denne hatt stillingen som jarl ved sydgrensen. Family: Håkon Sunnivasen / Ragnhild Eriksdatter (F4814)
 
9900 Håkon kjempet med kong Sverre mot baglerne.

I 1204 ble han jarl, og ved kongevalget samme år var Håkons kandidatur på tale, men halvbroren Inge Bårdsen ble valgt. 		Folkvidsen, Håkon (I4913)
 

      «Prev «1 ... 194 195 196 197 198 199 200 201 202 ... 328» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.