Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 9,901 to 9,950 of 16,366

#	Notes	Linked to
9901	Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994. Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker. Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp. I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder. Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye? Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt. Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme. Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark. Fra Snorre: Håkon den godes saga: Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet. Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn. Fra Snorre: Eirikssønnenes saga: ...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom. Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast. Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme. På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen. Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen. Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem. Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund... Fra Snorre: Håkon jarls saga: 1. Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre. Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal: Og Sigurd som skjenket ravnen, Odins svane, blodig øl, mistet livet; landets herre ødela ham ved Oglo. Gullets øder, den uredde, livet lot i luende ild, da landkongene brøt sitt løfte, sveik i trygd Tys ætling. Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl: Fram gjennom uvær førte han den breie flåten, det spydvær Gondul reiste. han spilte ikke tida. Han bar skjold til striden, heiste Hedins kampseil, kongers lyst til kappleik kunne slik han stille. Neppe noen nekter nok av piler suste. I valkyrjens uvær tørstet ikke ravnen. Når han skaket skjoldet skvatt det piler fra det, fredløse menns fiende frelste modig livet. Mang en kamp ble kjempet førenn krigeren sørpå vant seg land og rike. Rådende guder hjalp ham. Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren: Her jeg nevner hevnen høvdingen tok for faren, larmende drog han sverdet; denne dåd må prises. Våpen dreiv som skurer, skylte over hæren, kampglad økte jarlen kraftig Odins følge. Iskald sverdstorm reiste han som sjøhester temte, Odins uvær livet ofte tok av bønder Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt. 2. Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger. Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom. Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen: Vil du gi meg en av gråfellene? Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var. Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell. 3. En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren. Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann. 4. Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr. 5. Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken. 6. Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre. Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få. Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste. Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt. 7. Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl. Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad. Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren. Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren. 8. Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip. Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre. Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad. 9. En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om: I øst farget kongers overmann sverdet blodrødt; nord for byen som brente, bjarmene så jeg renne. Mennenes forliker medbør fikk i striden øst på Dvinas bredder. Ord står av unge høvding! Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke. Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg. Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad. Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund. 10. Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om: Jarlen slo med hjelmhagl fiender i hjel. Kvadet vokser voldsomt for meg, et vell av Odinsmjøden. Den gang i våpenskuren stupte, ramt av sverdlyn, tre sønner av jarler. Glans ståt av folkets hjelper. Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over. Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark. 11. Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene. Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap. Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham. Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet. I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev: Midtsommers skjuler snøen jorda, Odins hustru. Lik finnlappen må vi fòre geita med kvist på fjøset. Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den. Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad: Nå lar vi sjø-svarten sparke nord i værene, skodd med lange nøter; sild har terna spådd om. Få se om mine venner kan finne, vakre jente, sild, den iskalde sjøblomst havsvinet roter fra bunnen. Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine. Han kvad: Spenne fikk jeg til fellen, fe kjøpte jeg for den. Ute fra øya sendte islendinger den til meg. Og sildene, de slanke, som springer fra buestrengen, byttet jeg bort for silda, den blanke pil fra sjøen. Kilder: Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga. Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga. Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga. Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.	Sigurdsen, Håkon "Håkon jarl" (I4473)
9902	Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske. Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson. Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået. Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske. Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle. Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson.	Jonsen, Sigurd (I3623)
9903	Håkon var konge fra 1217. Han var uekte sønn av kong Håkon Sverresen og Inga av Varteig, som etter farens død 1204 ble anerkjent av kong Inge Bårdsen som kongssønn og oppfostret ved hans hoff, og hos jarl Håkon Galen. Ved Inges død ble han tatt til konge av birkebeinerne på Øreting (1217), mens jarl Skule Bårdsen, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene. Samme år døde baglerkongen Filippus Simonsen, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsen, som ble drept i 1240. Etter Skules fall var det slutt på 100 års tronstrid. Håkon ble kronet i Bjørgvin, Bergen, 1247 av kardinal Viljam av Sabina. Lot vedta en rekke nye lover bl.a. forbud mot ættedrap (se ynglingesagaen). Bygde mange nye festninger, kirker og kongsgårder. Handelstraktater med Lübeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt under kongeveldet. Ble syk og døde i Kirkwall på Orknøyene etter felttog motskottekongen på Suderøyene 1263. I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237. I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpenet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 1000 års tronstrid. Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynnt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongenavn 1240. Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham. I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styrke og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot ættedrap, så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte. Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. på Ekeberg og i Oslo, Ragnhildholmen ved Konghelle; Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble forstreket. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke. I Håkons tid var allerede tyskernes seilas på Norge betydelig, og Håkon sluttet den første handelstraktat med Lübeck, året etter med Novgorod en traktat som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skute og senere av Håkon, ble Island (1262) og Grønland (1261) lagt under det norske kongevelde like før Håkons død. I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene etterat flere tilbud om å kjøpe den var avslått. I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte (den største leigangflåten som noen gang var samlet) og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander 3. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra. En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget. En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge. Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17.desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St.Magnuskatedralen i Kirkwall. Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde. Flere ting vitner om at det sto en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9 av Frankrike tilbød han kommandoen over den franske korstogsflåte, og at paven ville ha han til tysk-romersk keiser. Tilnavnet - den gamle - gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (f.1234), som fikk kongenavn 1240, men døde allerede i 1257; kongens nest eldste sønn Magnus (Lagabøter) fikk deretter kongeverdigheten. Norgesveldet var på sitt største under Håkon 4. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132. NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.	Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4" (I3366)
9904	Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet. Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk. Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger. Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død. Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv. Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537. At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen: Der kom Bud for Oslo ind og ingen Mand dem kjende: død var hellig Haakon Konning Sankt Olaf Kongens Frende. Død var hellig Haakon Konning og Gud kaldte ham af dage: han blev ført i Oslo ind, i Mariekirke lagdes han i Graven (Dansk håndskrift fra ca. 1560). Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren. Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden. Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk. Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate. Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige. Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982.	Magnusen, Håkon "Håkon 5" (I3363)
9905	Håland prestegård.	Bøckman, Peter Wilhelm Kreydahl (I8219)
9906	Hårek fra Tjøtta (født i Alstahaug, 965, død 1036) var en vikinghøvding fra Tjøtta på Helgeland, i all vesentlighet kjent fra diverse beretninger om den tids stridigheter. Han regnet seg til ætten av Harald Hårfagre, og var sønn av Øyvind Skaldespiller som regjerte på Tjøttagodset. Hårek overtok gård og etterhvert tilgrensende eiendommer, og ble en av områdets rikeste med rett til innkreving av finneskatten. Han giftet seg med Ragnhild av Giskeætten. Hårek var en tid lendmann under Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson. Dog, uenighet om avlønningen (sysselet) gjorde at Hårek, sammen med Tore Hund kom i opposisjon, og blant annet stoppet Olav Tryggvason på dennes tokt nordover i 996. Likevel var kongen innom i 999 og døpte Hårek. Hårek blir nevnt av Snorre Sturlason for klammeri med familien Grankjellson av Dønnesgodset i anledning retten til å høste fjær og andre herligheter på kysten av Helgeland. I 1027 raidet Hårek øyene for fjær, men fangsten, menn og mangt ble tapt da de ble oppdaget av eieren Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson på tilbakevegen. Hevntoktet året etter innebar en nedbrenning av Grankjellsons gods og Grankjell ble da drept. Hårek var med og ledet bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030 da nevnte Olav Haraldsson ble drept. Under et besøk sørover til kong Magnus Olavsson 1 (avdødes sønn) i Trondheim 6 år senere ble Hårek øksedrept av kongens assistent, den nevnte nabo Åsmund Grankjellson som herved fikk sin hevn. Så sies det av Snorre Sturlasson. Tjøttaspelet omhandler Hårek på Tjøtta og hans hus. Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av. Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre. Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa. Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med 5 skip, han hadde nesten 300 mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro. De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland. Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet... ...Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta... ...Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla. Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene. Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om... ...Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav. Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre. Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er. Åsmund svarte: Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette. Dermed skiltes de. Hårek sendte ut 10-12 av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med 30 mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte: Det er alltid moro å høre nytt; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk! Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd. Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap. Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken... Slik avsluttes historien etter at Hårek har vært med kong Olav og sveakongen Anund på et raid hos danene. De er på flukt fra den mektige danekongen Knut som er etter dem etter raidet: ...Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen. Men skipene våre, sa han, og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der. Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale: Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der. Kongen sa: Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå. Hårek kvad da en strofe: Heller enn gå vegen herfra vil jeg ride mine lange gamper som går med gny over havet, enda Knut ligger lumsk i Øresundet og har hærskip ute. Alle vet jeg er uredd. Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring. Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet. Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet. Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar. Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden. Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy: Jeg styrer langskip ut fra øya; ikke skal danske jenter og Lunds enker få le av meg for dette: at ikke jeg skulle tore trave på havhester Frodes flate veger i høst, fagre kvinne! Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta... ...Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans. Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå 80 mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor; i alt døde det 30 mann der. Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller... ...Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden. Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit. Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge. Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før... ...Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der. Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst. Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham. Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa: Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever. Kongen svarte: Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender. Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta... ...Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida. Tore Hund hadde hatt finneferden disse 2 vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre 12 reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren. Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær. Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra... Fra Snorre om slaget på Stiklestad: ...De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren: For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann. Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han: Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg: Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår. Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene? Tore svarte på talen hans: Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det. Nå tok Kalv Arnesson til ordet: I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast. Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan. Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp. Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville. Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket.... ...Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen. Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem. Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til. Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp. Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp: Fram, fram, bondemenn! Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så: Så er min sorg at fyrsten for liten styrke hadde østfra. Kongen knuget kraftig gullprydet sverdgrep. Bøndene måtte seire, de var dobbelt så mange. Dette ble stridsfyrstens fall; jeg klandrer ingen... Etter at Olav Digre var drept i slaget nevner Snorre Hårek igjen: ...Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene: Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria. Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen. Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der... ...Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen. De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa: Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre. Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna. Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de 600 mann som fulgte ham...	Øyvindsen, Hårek "på Tjøtta" (I15147)
9907	Härdis Lorentzen beskriver Jorunn Synnøves konfirmasjonskjole i sirengul silke, og at kjolestoffet vistnok kostet kroner 9 per meter, som Härdis synes var uhørt.	Andersen, Jorunn Synnøve "Grjotheim" (I1384)
9908	Härdis skriver brev til sin svigerinne Ruth Zinow i Oslo. Her forteller hun litt om deres økonomi og om at de har fått innviglet lån til å bygge. Bygginga skal starte opp til sommeren. Mens de venter på dette skal de bo i en hytte på Lian fra 1.mai. Hun beskriver familiens økonomi som meget trang, og at de har problemer med å tilbakebetale et lån til Ruth.	Family: Ragnar Lorentzen / Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" (F74)
9909	Härdis skriver brev til sin svigerinne Ruth Zinow i Oslo. Her forteller hun litt om deres økonomi og om at de har fått innviglet lån til å bygge. Bygginga skal starte opp til sommeren. Mens de venter på dette skal de bo i en hytte på Lian fra 1.mai. Hun beskriver familiens økonomi som meget trang, og at de har problemer med å tilbakebetale et lån til Ruth.	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
9910	Härdis skriver til sin svigerinne Ruthemor i Chicago 16.mai, og takker for brev og innholdsrik pakke familien har fått av henne. Pakken inneholdt blant annet kjoletøy og underkjole til lille-Ruths konfirmasjon. Härdis forteller at hun er aktiv i politikken. Det var for Arbeiderpartiet hun og Ragnar var aktive for. Jeg steker hvalbiff til middag. Proletar middag som hr Snobbesen Eide i sin tid kalte det. Ja, for vort vedkomne er det jo helt i stilen da. Härdis forteller at lille-Ruth skal konfirmeres dette året, søndag 28.juni, og takker meget for Ruths bidrag til lille-Ruths kjole. Lille Thore, som bor hos Ragnar og Härdis, har også fått en drakt i pakken av Ruth, og Härdis skriver at Thores mor Tordis takker Ruth så mye for at hun husket gutten hennes. Härdis beskriver også en side ved sin svigerinne Ruth når hun beskriver sin egen datter lille-Ruth: Hun minder om dig når hun gir sig til å pusse og pynte sig når hun skal ut. Jeg har aldrig vært omhyggelig slik, men Ruth er som dig. Jeg er viss på du hadde kjendt dig igjen om du fik iakta henne. Om Sverre og Hildur sine døtre, Hedvig, Klara, Grete og Erna, forteller Härdis at de er flinke og flittige til å stelle i huset. Hus skriver at de pikene som mor Klara Lorentzen har hatt under behandling blir flinke til å stelle hus. Om Ingeleiv forteller Härdis at hun har flyttet til Byåsen.	Family: Ragnar Lorentzen / Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" (F74)
9911	Härdis skriver til sin svigerinne Ruthemor i Chicago 16.mai, og takker for brev og innholdsrik pakke familien har fått av henne. Pakken inneholdt blant annet kjoletøy og underkjole til lille-Ruths konfirmasjon. Härdis forteller at hun er aktiv i politikken. Det var for Arbeiderpartiet hun og Ragnar var aktive for. Jeg steker hvalbiff til middag. Proletar middag som hr Snobbesen Eide i sin tid kalte det. Ja, for vort vedkomne er det jo helt i stilen da. Härdis forteller at lille-Ruth skal konfirmeres dette året, søndag 28.juni, og takker meget for Ruths bidrag til lille-Ruths kjole. Lille Thore, som bor hos Ragnar og Härdis, har også fått en drakt i pakken av Ruth, og Härdis skriver at Thores mor Tordis takker Ruth så mye for at hun husket gutten hennes. Härdis beskriver også en side ved sin svigerinne Ruth når hun beskriver sin egen datter lille-Ruth: Hun minder om dig når hun gir sig til å pusse og pynte sig når hun skal ut. Jeg har aldrig vært omhyggelig slik, men Ruth er som dig. Jeg er viss på du hadde kjendt dig igjen om du fik iakta henne. Om Sverre og Hildur sine døtre, Hedvig, Klara, Grete og Erna, forteller Härdis at de er flinke og flittige til å stelle i huset. Hus skriver at de pikene som mor Klara Lorentzen har hatt under behandling blir flinke til å stelle hus. Om Ingeleiv forteller Härdis at hun har flyttet til Byåsen.	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
9912	Hæren utropte ham til konge av England, mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde 4 år senere arvet Knut også Danmark. Som konge i England ble Knut førts kastet ut av engelske stormenn, men kom tilbake i 1015 med en stor hær. Han slo sin engelske rival, Edmund Jernside, og gjenerobret med det kongemakten i England i slaget ved Assatun i 18.oktober 1016. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Ethelred den rådville kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Ethelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut. I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke (Ulf Jarl må ikke forveksles med en annen av samme navn i England). Sluttet fred med sveakongen Anund Jakob og angrep Olav Digre sommeren 1028 med 50 skip, annen kilde sier 1.400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav Digre til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin egen sønn, Svein Knutsen. Nå var Danevelde på sitt største. Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes 19. krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han tok seg særlig av England, hvor han førte et heldig indre styre. Hardeknut Knutsson, konge etter sin far 1035-1042. Mistet styret i England til sin bror Harald Harefot allerede 1035 og Norge til Magnus den gode samme år. Fikk igjen styret i England 1039 da Harald døde. Forlikte seg med Magnus 1038, hvor de ble enige om at lengstlevende skulle arve begge riker. Ifølge islandsk saga var Knut høy og flott, men hadde en krokete nese.	Sveinsen av Danmark, Knut "Knut 2" (I4898)
9913	Häsen.	Ramsten, Lisa Cajsa (I16499)
9914	Häsen.	Ramsten, Johan (Jan) (I16491)
9915	Högarna vid Gamla Uppsala som var större än Hågahögen var förmodligen platsen för Anunds kungasäte eftersom denne kallas för Anund Uppsala i Hervararsagan och uppges ha varit Björn vid Högens medkung. Nästa gång en sveakung nämns i Ansgarsvitan heter han också Anund och uppges ha blivit fördriven från Sveariket och levt i landsflykt i Danmark. Vilket dock gör Hervararsagans uppgift att de skulle ha varit medkungar tvivelaktig. Omkring år 844 gjorde iallafall Anund ett försök att återta sitt förlorade rike med hjälp av 11 egna skepp samt 21 danska skepp som ställde upp mot löfte att få plundra Birka. Anund överraskande den svenske kungen som var långt borta när han anlände till Birka. Trots att Birkas försvar var svagt lät Anund dock nöja sig med att de betalade 100 pund silver för att slippa plundring. Danskarna blev rasade över uppgörelsen eftersom de ansåg summan så låg att varenda köpman i Birka ägde mer än det och ville därför plundra staden. För att lösa tvisten mellan danskarna och Anund tog man till lottkastning för att rådfråga gudarna. Anund hade lyckats förmå danskarna till detta genom att hävda att Birka skyddades av flera gudar varav den mäktigaste var Kristus. Lottkastningen resulterade i att Birka slapp plundring och danskarna beslöt att plundra en stad i slavernas land istället. Anund stannade dock kvar och gav tillbaka de pengar han hade fått av Birkas invånare eftersom han ville försona sig med sitt folk.	Eriksson av Birka, Edmund (Anund) (I3535)
9916	Höjums kirkegård	Eide, Kirsten Johanne "Lidgren" (I606)
9917	Höjums kirkegård	Lidgren, Erik Olof (I640)
9918	Høiland. Datter av Hans Christian Frørup og Marie Margrete Stabel.	Hansdatter Frørup, Ingeborg Maria "Arentz" (I12382)
9919	Høker er en gammel betegnelse på en kjøpmann med begrensede rettigheter. Med dette menes at høkere, i motsetning til byens borgerskap som hadde rett til drive handel en gros, bare hadde rettigheter til å drive handel med spesifikke varer. Hvilke varer var nøye definert fra den byen som gav høkeren rettighetene til å drive som høker. Disse rettigheten ble gitt av den lokale fogden, ofte mot et mindre vederlag. Høkeren var et typisk forstadsfenomen i tidligere tider, og deres handel var begrenset til detaljhandel i dette nærmiljøet. For å bli høker krevdes det ingen spesifikke kvalifikasjoner, som det ble krevet for å anskaffe et borgerbrev, der det gjerne ble stilt krav til både handelserfaring og formue. På den måten kan høkerne ofte betraktes som en form for annenrangs borgerskap.	Gløsgaard, Gunder (I15106)
9920	Hølje er eier av Sud Miland fra 1620 til 1635. Han er kirkeverge og i god stilling, og eier i alt 6 tønner.	Eivindsen Grønskei, Hølje "Miland" / "Einung" (I18341)
9921	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18393)
9922	Høsten 1942 lyktes Kjell Staal Eggen sammen med Kjell Batzer i å hjelpe en jødisk skiensfamilie i å flykte til Sverige under vanskelige forhold. David Becker og hans bror Louis Becker var allerede arrestert og fengslet av myndighetene fordi de var jøder, og begge ble drept i Auschwitz. Milorgs ledelse var ikke villige til å være behjelpelige med å redde David Beckers kone og 3 barn i alder 11 til 18 år; fru Becker og barna hadde lyktes med å komme seg i skjul da politiet kom for å arrestere dem hjemme. Da Kjell Batzer og siden Kjell Staal Eggen gikk til Milorg-ledelsen for å be om hjelp med å evakuere flyktningene, fikk de ordren: Sett dem på gaten, la tyskerne overta! Saken har ingen militær interesse. Redningsaksjonen varte i ca. 2 måneder. I denne perioden var Becker-familien i skjul på ulike steder i Skien; den eldste sønnen Sigurd Becker ble blant annet holdt i skjul av Kjell Staal Eggens foreldre. Saken ble løst på improvisert og meget dramatisk vis ved at flyktningene ble smuglet ut av landet i lasten til en svensk frakteskute. I kraft av å være lege disponerte Kjells far en bil som han også hadde tilgang til brennstoff til; denne bilen ble brukt til å transportere Becker-familien deler av veien fra Skien til skuten som lå ved kai på Menstad. Mens familien flyktet fra landet for å berge livet, ble familiens formue ifølge Eggen stjålet av Milorg. Først i 1981 fikk familien Becker en symbolsk erstatning fra Den norske stat. Kjell Staal Eggen og hans foreldre ble i 2012 hedret posthumt av Yad Vashem ved å bli utnevnt til Righteous Among The Nations. I 2008 utga Kjell Staal Eggens sønn et bokmanuskript som til en stor del dreier seg om denne redningsaksjonen; boken fikk tittelen Skammen og ble lansert på Holocaust-senteret i Oslo. Til tross for at han hadde et meget ambivalent forhold til ledelsen av motstandsbevegelsen på de fleste plan, var Eggen fra ca. 1943 leder av slipp- og sabotasjegruppen i Milorg D17, Telemark. Det faktum at Arne Qvenild hadde overtatt som Milorg-leder i distriktet, og at stillingen han ble bedt om å ta var underlagt den nye våpensjefen Robert Evensen, gjorde sitt til at Eggen var villig til å ha noen som helst befatning med Milorg. Med utgangspunkt i sin hjemby Skien planla og gjennomførte han en rekke aksjoner mot de tyske okkupasjonsmyndighetene. Kjell Staal Eggen ledet blant annet den også vellykkede aksjonen mot AT-arkivene i Telemark i mai 1944. Den 14.mars 1945 ledet han, sammen med Johnny Stensnes, telemarksdelen av den landsomfattende sabotasjeaksjonen Operasjon Betongblanding, som gikk ut på å kutte landets jernbanenett, for å sinke tyske troppetransporter til Tyskland. I Telemark ble en bro på Sørlandsbanen sprengt. Bratsbergbanen ble kuttet ved at Svartufs bro nord for Skien ble sprengt. Ved Svartufs deltok Kjell Staal Eggen som leder. Aksjonen ble langt mer dramatisk enn planlagt, da man kom under tysk angrep. Broen ble likevel sprengt. Sabotørene slapp alle fra det med livet i behold, mens tyskerne led betydelige tap. Eggen ble selv hardt skadet under selve sprengningen. Fra høsten 1941 til mai 1945 var Kjell Staal Eggen redaktør for den illegale avis Nyhetene. Sammen med sin far og noen venner lyttet de til nyheter fra BBC, skrev dem ned, renskrev dem på skrivemaskin og mangfoldiggjorde dem med en stensilmaskin Eggen sammen med Hans Strøm stjal fra tyskerne. Avisen kom ut med bortimot 300 utgaver. På det meste var opplaget på ca. 2000 eksemplarer, som ble distribuert utover landet, blant annet med jernbane. Av andre kjente motstandsfolk Eggen samarbeidet med, kan nevnes Martin Olsen, Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen. I 1970 ble han utsatt for en alvorlig trafikkulykke, noe som førte til at han ble gitt krigspensjon. Han lot seg overtale til å melde seg inn i Krigsinvalideforbundet, og satt som formann i Telemark Krigsinvalideforening i mer enn ti år. I 1982 meldte han seg ut på grunn av det han så som bevisst sensur. Han hadde skrevet artikler om sine erfaringer rundt jødeforfølgelsen i 1942, og ble nektet spalteplass i Krigsinvaliden, forbundets medlemsorgan. Eggens påstander om sensur ble imidlertid avvist av Krigsinvalideforbundets formann Oscar Magnusson, som viste til at Eggen hadde tatt opp sitt anliggende på Krigsinvalideforbundets årsmøte i 1982, men uten å få noen støtte der og at hans omtale av deportasjonen av norske jøder ikke hadde fått spalteplass grunnet redaksjonelle vurderinger. Han brukte mye av sin tid og sine krefter til å hjelpe andre krigsinvalider til å oppnå sine rettigheter. Dette arbeidet fortsatte også etter at han kom på kant med og meldte seg ut av Krigsinvalideforbundet. For å makte de økonomiske belastninger dette arbeidet medførte, begynte han å selge artikler til norsk presse. Artiklene berettet om egne erfaringer omkring okkupasjonen. Han gikk ikke av veien for også å berette om hva han så som mindre flatterende sider av historien sett med norske øyne, noe som falt mange tungt for brystet. Spesielt var han sterkt kritisk til mye av norsk delaktighet og unnfallenhet omkring jødeforfølgelsen i 1942. Kjell Staal Eggen etterlot seg et manuskript som ble forsøkt utgitt uten hell på 90-tallet. Boken handler om jødeforfølgelsene i Norge generelt og i Telemark spesielt, og de store problemene overlevende norske jøder opplevde etter krigen med å få tilbake sine rettmessige eiendeler. Manuskriptet ble senere funnet av Eggens sønn Trym Staal Eggen, og utgitt i bokform i 2008 under tittelen Skammen. Boken ble lansert på Holocaust-senteret i Oslo den 8. oktober 2008, på et arrangement der Jahn Otto Johansen, som hadde skrevet bokens forord, og Mats Tangestuen holdt hovedinnleggene. Johansen kritisere seks år senere Tangestuen for hans innlegg under lanseringen. Tangestuen tilbakeviste kort tid etter Johansens påstander. En vesentlig del av boken dreier seg om aksjonen der Batzer og Staal Eggen lyktes i å få smuglet den jødiske familien Becker over til Sverige, og to av de fire som ble hjulpet i denne aksjonen, var til stede under boklanseringen. I 2009 ble ytterligere et av Kjell Staal Eggens etterlatte manuskripter, om selve motstandskampen i Telemark og andre steder, utgitt under tittelen Kampen. I september 2012 kom også boken Ørkenrotte - Fra Menstad til El Alamein. Dette er en biografi om Henry William Olsen fra Borgestad (1905-1976), som sannsynligvis var eneste nordmann som kjempet i fronten i det andre slaget om El Alamein i 1942. Kjell Staal Eggen skrev boken i samarbeid med Henry Olsen kort tid før Olsen døde. Han ble etter krigen tildelt den britiske utmerkelse King's Medal for Courage in the Cause of Freedom. Den 29.januar 2013 ble han, sammen med begge sine foreldre, tildelt den israelske æresbevisningen Righteous Among the Nations.	Eggen, Kjell Staal (I2622)
9923	Høsten 1954 begynte Eli på den kommunale husmorskolen i Oslo.	Reitan, Eli Brinchmann "Backe" (I18)
9924	Høsten 1959 var Ruth, Einar og Ruth Eva på besøk hos Petter og Bjørg Nordahl på deres hytte i Sande. Mens de var der spurte Ruth om det ikke var flere tomter i nærheten som skulle bygsles bort, og det var det. En helg senere dro den lille familien Skøien ut igjen til Sande og ble vist tomtene av bonden Ove Flågan på Gyltesø gård. Der bestemte de seg for å bygsle tomten de senere kalte Furulund. Det ble inngått avtale om bygsling av tomta Furulund mellom Ruth og Einar og bonden på Gyltesø, Ove Flågan, høsten 1959. Avtalen ble gjort for 100 år, og bygslingsbeløpet var på 100 kroner i året. Fra Ove Flågan til Einar Skøien på Furulund i 99 år mot årlig avgift 100 kr. (Avisen Fremtiden 24.oktober 1961). Vinteren som kom fikk de hjelp til å få kjørt opp materialer med hest av Dyrdal, som hadde et lite småbruk like ovenfor Gyltesø gård. Dette måtte gjøres om vinteren, mens det var snø, så hesten kunne dra materialene opp fra hovedveien og et stykke opp mot hyttetomten. Likevel ble det et godt stykke til de selv måtte bære de tunge materialene. Terrenget var bratt og materialene var tunge, så de holdt på å bære materialer hele den påfølgende sommeren. Einar kjente en mann som var kyndig og som hjalp dem å sette opp reisverket til hovedhytta. Mens dette pågikk fikk de bo på hytta til Petter og Bjørg Nordahl i nærheten. Da reisverket sto ferdig, bestemte Ruth likeså godt at de skulle sette opp reisverk til et anneks også med det samme. Trolig startet byggingen av hytta tidlig våren 1960, da William i et brev fra Gaza nevner dette: 10.juni 1960: Hallo alle tre! Takk for brevet jeg fikk i dag. Det var fint å høre dere har begynt å bygge på hytta, skulle ønske jeg kunne vært hjemme å hjelpt dere. Dere som hvet ossen tomta er kan sette navn på den... Til hyttebyggingen fikk Einar tak i materialer gjennom jobben sin som vaktmann på brygga i Oslo. Han fikk - dønners - tunge planker/bord som ble brukt som balast på båtene. Disse ble til solide reisverk på begge hyttene. Materialer fra pakker med biler og bildeler ble brukt som ytterpanel på hyttene. Da han begynte på NEBB fikk han tak i en prøveproduksjon av bølgeplater i metall, som ikke rustet og som ble for dyrt til å masseprodusere, som nå ble brukt som takplater på hyttene.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
9925	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
9926	Høyem, Zacharias. Kirkesanger, Byneset. Død Høyem 27.juni 1816, 57 år gammel.	Isachsen Høyem, Zakarias (I1588)
9927	Høyland prestegård.	Theophiliusen Schancke, Jonas (I11487)
9928	Høyland prestegård.	Theophiliusen Schancke, Jonas (I11487)
9929	Høyland prestegård.	Pallesen Trane, Christen (I11498)
9930	Høyland prestegård.	Baltzersdatter Schanke, Dorothea (I11499)
9931	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Marli D. Johnson, "Arneson" (F5513)
9932	I - Christiania Nordre Qvarteer Tolbodgaden No 360 - under folketellingen i 1801 bodde bl.a. disse personene: Nils Christian Schou, 40 år, Huusbonde Kiøbmand. Karen Friderichsen, 39 år, Hans kone. Barn: Birgite, 13 år datter. Talle, 11 år sønn. Jacobine, 9 år datter. Nicolai Christian, 8 år sønn. Hans, 7 år sønn. Ingeborg Christine, 1 år datter. Konens moder, Maren Bergersen, bor også hos dem. Hun er 72 år gammel, enke etter sitt ekteskap med kjøpmann Friderichsen.	Bergersen, Maren Fridericha "Fridrichsen" / "Friderichsen" (I1833)
9933	I 10-12-års alderen stjal Atle og en kamerat dynamitt fra Veivesenet. De skrudde av hengslene på dynamittkassen og tok med seg dynamitten. De to røverne hadde fulgt med når veiarbeiderne ladet osv., men fenghettene tok slutt før dynamitten. Så, de tente til slutt direkte på dynamittpatronene. Faren til kameraten hadde hørt at det smalt med jevne mellomrom omkring i Agle, og ante uråd. Mens guttene holdt på å tenne opp nok noen dynamittpatroner, kom han og tok dem i nakken: Ka fa'n e det de held på med gut'oinga? Til lille Atle sa han bare: Ha dæ hjæm te stasjonsmester'n, du!	Aune, Atle Røising (I838)
9934	I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket. Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge. Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 27. Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt. 28. Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda. Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom. 29. Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt. Så sier Ottar: På toknarrer tok du turen vestfra, herre. Skjoldungers skipsfelle, du skyr aldri farer. Strømmen, den strie, kunne ha slukt kjøpmannsskipet, og mannskapet over bølgen stod mindre sterkt innabords. Du fryktet ikke Ægir, du fór over storhavet; bedre karer får vel aldri noen konge. Haralds ætling! Ofte øvde deg i sjøferd, inntil med brott om baugen du bautet mot Norges vestland. Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han: Nå falt jeg. Da sa Rane: Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet. Kongen lo og sa: Det kan nok være, om gud vil. Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip. 30. Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet. Så sier Ottar: Du fórer svarte ravner, skatter har du nok av; et staselig skip tok du fra Håkon, ham sjøl attpå. Du samlet kampens fugler, søkte alt i din ungdom hit til dine ættland; for deg måtte jarlen vike. Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav: Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere. Da sa Håkon: Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå. Da svarte kong Olav: Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter? Jarlen sa: Det er De som rår denne gangen, konge. Da sa kong Olav: Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd? Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa: Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av. Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort. Dette nevner Sigvat skald: Den mektige sa han måtte møte Håkon dengang i Saudungsund, det gamle; han strevde etter framgang. Der traff du harde konge en jarl, av ætt den beste, han ung ble bare nestbest der dansk tunge tales. 31. Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover. Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. 130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg. Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen. Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge. Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet. Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i. Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge. I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen. 146. Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren. Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers: Berg! jeg minnes vi mang en morgen på kjøpmannsferden lot skipet ankre i vestre armen ved Rudaborgen Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han: Utenfor husdøra stod jeg og spurte før jeg fikk komme og tale med juters høvding, huset var lukket for bønder. Men da vi kom i salen kunne jo Gorms ætling lett gi svar på vårt ærend: Jern-ermer bar jeg ofte. Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat: Den ødsle Knut og Håkon vil prøve å velte Olav, alt har han som fór ute; for kongens død jeg engstes. Må verneren leve, enda ei Knut og jarlene vil det. Godt blir et møte på fjellet først når du slapp fra det. Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også: Den djerve jarlen skulle søke forlik for Olav, med de gamle bønder som oftest reiste striden. Eiriks ætt er mektig; i større fiendskap handlet de før om hoder, men Håkon bare hatet minnes. 147. Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte. Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa: Blå seil ved rå bar de i blåsten, kongens draker; dyr var ferden. Og skuter som kom vestfra, seilte den veg som ledet gjennom Limfjords brenning. Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn. 161. Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren. Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette: Kongens fiender farer med løse pengepunger, folk byr ofte det tunge malm for kongens hode. Jeg vet at hver som selger for gull sin gode herre en gang vandrer til svarte helvete, og er verdt det. Sørgelig lønn i himmelen fikk han som her på jorda dreiv med svik, han dømmes i dypet av ildens konge. Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han: Hordekongens hirdmenn holdt seg for sterkt til jarlen om de tok imot penger for Olavs liv å røve, det er ingen heder for hirden at slik blir hørt om den, best er for oss om alle er uten svik og reine. 171. Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg. Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann. 184. Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs. Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands. Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.	Eiriksen, Håkon (I4517)
9935	I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.	Håkonsen av Danmark, Erik "Erik 3" (I12109)
9936	I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.	Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
9937	I 1316 var Erling blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5's regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.	Vidkunsen på Bjarkøy, Erling "på Giske" (I3619)
9938	I 1361 (DN II 365) kunngjorde kongene Magnus og Haakon, at de skjenket Hr.Otte alt Audun Hestakorns forbrudte Gods (hovedsakelig i Nordfjord), således at det, hvis han fikk barn med fru Gjertrud og et eller flere av dem overlevde han, skulle betraktes som vedkommendes fedrene Odel.	Svalesen Røymare, Otte (I3419)
9939	I 1394 (DN III, 517) kjøpte han gården Solkastada i Hackås av Markus Nilsson og Radgerd Torgautsdtr. I henhold til Hackås husføhørslengd bodde komminister Festins enke Elisabet Margreta Hellberg (1720-1785) på en plass som het Solsta ved Fæste-Gillsta). På dette dokumentet er det på baksiden skrevet - Gøran Jønsson i Håf 1822 den 29 Junii Hackås Håf - som bestyrker tolkningen om at Karl Pedersson er identisk med - gamle Karl i Hov - som var far til Karlsønnene i Hov. Karl opptok med fogden og lagmannen vitnesbyrd om skatt til kongen datert 29.september 1405. Han står som første navn i det skyldnerbrevet datert 4.april 1410, der 116 jemter erkjenner en landskapsskyld til Uppsala domkirke og dronning Margareta på 600 mark. Erkebiskop Gaute, lagmann Erik Amundsson og fem rådmenn i Trondhjem forlangte den 10.november 1488 nytt fullstendig skifte etter Karls sønner på Hov, hvor samtlige sønner ble nevnt (DN III,965). Gravsteinen til Karl var en tid brostein framfor trappen i Hackås kirkes våpenhus, men er siden 1923 oppbevart i en kasse. Gamle Karl på Hov var gift med Radgerd Ketilsdtr. som levde den 20.april 1438, da hun kunngjorde sammen med sine sønner, at hun med deres og deres ektefellers samtykke solgte Heglid i Sunne for 70 mark til kyrkoherden Ylian (DN III,742).	Pederson, Karl (I5790)
9940	I 1420 skjenker fru Margareta Eilivsdatter for frenskap og mågskap (søskenbarn til Katarinas mor) velboren Jenes Hiærna ok hans velboren husstru.	Johansson Hjärne, Jöns (I5895)
9941	I 1443 overlater Aslak Jonson blant annet halve Aspa til sin datter Jorann og mannen Trond Toraldsson.	Toraldesen, Trond (I2609)
9942	I 1444 var Trond Benkestok blitt medlem av Norges rikesråd. Den 4.desember deltok han i et riksrådsmøte i København og bekreftet kong Christoffers retterbot om de hanseatiske kjøpmenns rettigheter i Norge. Det var en redusert rådsforsamling til stede, kun 12 personer, 5 geistlige og 7 verdslige, hvorav Trond Benkestok er nummer 6 og tituleres væpner. Rådet har ivaretatt den geografiske spredningen, kun det indre Østlandet, Nordlandene og Island mangler. Det er ikke så godt i bedømme Tronds funksjonsområde ut ifra sammenhengen, men det ser ut som han har representert høvedsmannen på Båhus, som mangler og ellers ville ha vært selvskreven. Her stopper, i første omgang, hans politiske karriére. Det ville egentlig være merkelig hvis han var i live omkring 1456-1458, da riksrådet ble omorganisert etter innbyrdeskrigen (som ble innledet ved juletider 1448) var avsluttet, uten å sitte i riksrådet. Vi vet at en del adelspersoner døde under kampene, og mange forsvant fra kildene. Men ingen av dem vi kjenner som støttet kong Karl Knutsson Bonde, ble utstøtt hvis de overlevde. Væpneren Trond Benkestokk, som nevnes i Bergen 1472-1473, men som ikke var riksråd, burde derfor ha vært en helt annen person. Men ingen regel uten unntak. Trond hørte sannsynligvis til embedsmennene i Båhuslen som fulgte med herr Erik Sæmundsson inn i kong Karls parti, og var senere å regne som avsatt fra riksrådet. Om denne sammenhengen er riktig, har han sannsynligvis flyttet til Bergen etter at forliket kom i stand 1456. I et skifte i bygården Ytre Galgen i Bergen 2 juni 1473, ble det inngått forlik mellom Trondr Benckestok, som også kalles Trond Tordsson, med sin sønn, Tord Trondsson, på den ene side, og tyskerne Hans Druckelmann og Wessel Busk på den andre side. De delte opp tomt og hus i Galgen seg i mellom. Interessant nok opplyses det at bygården Ytre Galgen, som sikkert var Trond og sønnen Tords bosted, tidligere ble kalt Tord Jonssons gård. De tyske kjøpmennene opptrådte her som kirkeverger på vegne av Vår Frue kirke, tyskernes sognekirke, som var de Benkestokkers egentlige motpart. Skiftebrevet 1473 hører sammen med en dom om Vesle Galgen fra 1497. Brevet refererer til en riksrådsdom der Olav Tordsson ble tildømt 20 mark á 6 skilling for bygården Vesle Galgen - utifra arkivsammenhengen selvsagt identisk med Ytre Galgen, som nå var eid av Vår Frue kirke. Olav Tordsson kvitterte nå for å ha mottatt pengene fra Hans Kiöne, tysk kjøpmann ved Bryggen og kirkeombudsmann ved Vår Frue kirke. Olav opptrer uttrykkelig på vegne av Åsille (Asie) Nilsdotter. I denne dommen som ble nevnt i kvitteringen ble Olav tildømt pengene, mens det var påvegne av Åsille Nilsdotter og hennes arvinger han ga kvitteringen, ikke på egne vegne. Disse 2 dokumentene er bevart i de Lübeckiske Bergensfarernes arkiv og må forstås i sammenheng. De Benkestokker har fraflyttet bygården før dommen, som fant sted før 1497, kanskje noen år tidligere. Deres arving er Åsille. Tore H. Vigerust skriver at han antar at Åsille er enke etter den Tord Trondsson som nevnes i Galgen 1473, og at hun var gift for andre gang med Olav Tordsson. Olav har riktignok et patronymikon, farsnavn, som anvendes av de Benkestokker, og kunne kanskje være av slekten, men vi kan ikke bortforklare at det var Åsille, ikke Olav, som i 1497 satt med rettighetene. Den Trond Tordsson Benkestokk som 1473 bodde i Galgen er nevnt året før, i Bergen 30.september 1472. Her deltar Trond Benkestoc a vapn som vitne ved en arvesak innen landets magnatadel, da herr Alv Knutsson (Tre roser) på vegne av sin frue, fru Magnild Oddsdotter (yngre Finne-ætten), fikk arven etter en avdød slektning på Voss. Trond førte her av formelle grunner væpnertittelen, og nettopp bruken av tittelen i denne kildesammenhengen styrker antagelsen om at denne Trond var identisk med det tidligere riksrådet fra 1444. Tronds sønn, Tord Trondsson, var forøvrig myndig i 1473 og må være født senest 1453. Hr. Trond Tordssøn Benkestok til Talgø (Finnø Prestegjeld i Ryfylke), Norges Riges Raad, nævnes 1444 i en Granskning om Udlændingers Handel iBergen; var endnu 1472 Væbner og sad da i Trondhjem som Meddommer i en Arvesag.	Tordsen Benkestok, Trond (I5941)
9943	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I25059)
9944	I 1539 har Margrete fruetittel og nevnes fru Margrete Nilsdatter (Gyllenløve) til Lungegård i Bergen, herr Vincents Lunges. Lungegård i Bergen var tidligere Nonneseter kloster. De som nevnes her er Vincents Lunge 1532-35, fru Margrethe, som ovenfor, og dattersønnen Knut Danielsen Bildt i 1591.	Nilsdatter, Margrethe "Lunge" (I3349)
9945	I 1549 dro han til Wittenberg, reformasjonens arnested, der han studerte i 2 år hos Filip Melanchton, en av reformasjonens fremste menn. Til Wittenberg dro Absalon på anbefaling av Palladius. På Gjeble Pedersens bekostning dro han dit.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
9946	I 1551 er Physicus Jens Skjelderup ansatt som assistent hos professor Peter Capeteyn. Det var her han begynte å lese medisin, og mottok sin første licentiatgrad fra Københavns universitet. Omtrent samtidig ektet han Capeteyns stedatter. Da pestepidemien brøt ut, ønsket Physicus Skjelderup å bli lege og meldte seg inn på det medicinske fakultet. Den 9.mars 1553 er han Medicinæ Baccalaureus.	Pedersen Schjelderup, Jens (I1897)
9947	I 1551 tok han magistergraden i København, og han dro hjem til Bergen i 1552. Samme år giftet Beyer seg med Anne Pedersdotter, som var fra Trondheim. Hun var søster til lagmann Søren Pedersson, som han hadde studert sammen med i København.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
9948	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18601)
9949	I 1567 blir Oslo beleiret og Oslos borgere brenner etter oppfordring byen sin av. For å belønne befolkningen og lindre nøden får byen 12 års skattefrihet. I tillegg får en rekke mer fredtredende borgere jordegods og andre forleninger som lønn på sin tjeneste. Niels fikk 21 april 1567 et kannikedømme i Oslo Domskirke og fikk livsbrev på Fornebu 25.april 1568 og ble lagmann i Oslo rett før 24.april 1570 og til sin død.	Pedersen Stub, Niels (I2210)
9950	I 1573 blev han rådmand i Aalborg og nævnes som borgmester i 1579 og 1588.	Lambertsen, Hans (I8244)