- Elisabeth Sophie har for ettertiden blitt husket som en mektig og sterk kvinne. Det sies at hun etter hvert fikk stor innflytelse på driften av kobberverket. Hun var rådgiver for sin mann, direktøren, og blir betegnet som en meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne.
Fra Norske Kongebrev 1670: 19.august 1670: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 22b:
Befaling til Ove Juul om å forhøre 4 eller flere av de dyktigste bergfolk ved Røros Kobberverk angående de klager som er kommet fra bergfolkenes side. Det henvises til 2 supplikker. Juul skal sende rapport og fremme forslag.
Norske Innlegg:
a. Supplikasjon, datert København 8.juli 1670, med 24 underskrifter fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere ved Røros Kobberverk. De klager generelt over store tyngsler, høye priser på proviant og andre forurettelser, og nevner følgende poster:
1. De må gjøre en dags arbeid for hver helligdag hele året rundt, ellers mister de sin lønn. De antar at dette ikke er tilfelle ved de andre bergverk, og ber derfor om samme ordning som der.
2. Istedenfor penger må de ta proviant for de priser som fru Dochterinne og Jens Bing holder
(1 tønne rug = 4,5-5 riksdaler, 1 tønne korn = 3,5-4 riksdaler, 1 våg me = 4-5 ort, 1 tønne malt = 3,5-4 riksdaler, 1 bismerpund smør = 5 ort, 1 bismerpundflesk = 1 riksdaler, 1 tønne sild = 5 riksdaler, 1 kvarter erter = 6 ort, 1 våg nautekjøtt = 6 ort, 1 våg småfekjøtt 6,5 ort).
Henning Irgens holder tilbake deres lønn og kjøper proviant som han selger til bergfolkene enten gjennom Claus Sommer eller hjemme på fru Dochterinnens gard.
3. En del av arbeiderne har ikke fått regnskap på 1,5 til 2 år. Sluttoppgjør er ikke foretatt på 7 år. De må ofte vente 1,5 år før de får betaling, og når de ikke kan vente lenger, må de reise den lange vei til Trondheim. På den måten taper de ikke bare arbeidstid, men de må også gi 16 skilling for hver riksdaler til den som utbetaler dem penger.
4. En del arbeidere settes om vinteren til å - fyre - så de taper fra 18 til 20 riksdaler i arbeidslønn. En del gamle bergseller og bergarbeidere blir avskjediget og andre satt i deres sted.
5. Samtlige kullbrennere klager over at skogene for største delen er uthogd i 2,5 mils omkrets. De får samme betaling som for 14-15 år siden til tross for at de har mye lenger vei. Når de har levert kull, kan de ikke få penger uten å reise til Trondheim, og der blir deres tilgodehavende trukket med 16 skilling av hver riksdaler. Dessuten truer Henning Irgens svenske dalere på dem, og derved taper de 12 skilling for hver riksdaler. Hvis forholdene ikke forbedres, og de ikke får de penger som tilkommer dem, blir de nødt til å oppgi arbeidet for ikke å gå helt under med sine fattige koner og barn.
6. De fattige bønder fra Selbu og Dalsbygda som også brenner kull til hytta, arbeider under samme dårlige forhold. De blir nødt til å oppgi kullbrenningen hvis ikke forholdene bedres. De har derfor sammen med verkets kullbrennere vært nødt til å holde seg vekk fra arbeidet, og de vil ikke befatte seg med det før de får mer for hver lest kull.
7. De klager også over det at de blir overfalt med hugg og slag av Henning Irgens når de trenger penger for utført arbeid, og at han truer dem med fengsel hvis de ikke betaler for å slippe.
8. De blir også slått til blods av Henning Irgens fordi de nekter å innlevere sine signeter til besegling av hva som kan være skrevet uten deres vitende. Han truer dem så lenge med fengsel og annen straff at de tilslutt må gi seg. Andre blir lurt på en annen måte og fratatt sine buemerker mens de er drukne.
9. Når de etter meget slit oppnår å få en seddel som lyder på noen penger, og denne skal innløses av Henning Irgens, blir beløpet alltid mer eller mindre avkortet. En enslig kvinne har på denne måten mistet 7,5 riksdaler på en seddel som lød på 40 riksdaler. Hun tapte på 3 års tid 15,5 riksdaler. Med andre går det på samme måte.
10. Når en av bergfolkene har fått seg en hest eller et annet trekkdyr i håp om å kunne tjene noe med malmkjøring eller lignende for å betale sin gjeld, da blir det forbudt fordi bonden, presten og andre som bor på landet har fått bevilling til det. Men når det trengs å kjøre noe til bergverket - i forfald - da blir de tvunget til å kjøre, enten de vil eller ikke. De har sendt sine skriftlige klager til bergmester Tax. Men han er nå død og de har ikke blitt hjulpet. De reiser derfor den lange vei til København for å få hjelp. Av de 24 som har forseglet dokumentet, er 15 bergseller, 2 smeltere, 1 byggmester og 6 kullbrennere.
Påtegning:
Stattholderen tilrår å forordne et par kommissærer som kan undersøke klagene. Datert 13.juli 1670.
b. Memorial fra berghyttefolk, kullbrennere og samtlige arbeidere, datert København 11.juli 1670.
Det nevnes at de sendte en av sine kamerater, Arne Sivertsen, til bergmester Jacob Mathias Tax som da ennå levde, og lot han spørre om de fikk lov til å forelegge han sine klager, og med hans samtykke sendte de en søknad til han. Da offiserene fikk vite det, gikk de med - plidsfogden - til Sven Andersens hus og lot det han eide kaste ut av huset, og kona og barna måtte flykte til skogs hvor de ennå er. To dager senere hogg Claus Sommer ut 3 vinduer i Johan Pryds' hus og slo istykker det fjerde. Mannen var ikke hjemme, og kona, som var med barn, ble så redd at hun aborterte. Claus Sommer gikk også i andre hus og hogg ut vinduene.
Myndighetene har tvunget en del svensker som var rømt fra sin tjeneste, til å avgi sine signeter til besegling av falske erklæringer.
Det opplyses videre at i begynnelsen fikk de fyrlønn, som var dobbelt betaling for arbeid på helligdager, men deres - fyrschichter - er tatt fra dem så de må arbeide på helligdager for enkel lønn.
Smelterne får ingen lønn når hytta står. Ved andre bergverk får de da halv lønn. Når det hender en ulykke og en arbeider blir skadet, får han ingen lønn. Ved andre bergverk får de i slike tilfeller halv lønn mens de er sengeliggende.
De ber kongen om å ansette en mann som de kan gå til med sine klager, og som kan håndheve rett.
I 1685 eide Elisabeth 6 parter á 1000 riksdaler i Røros kobberverk, og hun drev også handel med korn og annet til verkets arbeidere.
- .
Fra https://rorosnytt.no/doktorinnen-den-kvinnelige-direktoren-del-1/:
Doktorinnen – den kvinnelige direktøren.
Elisabeth Irgens fikk sitt eget portrett overmalt. Vekk med utringning og dyre ringer, ungdommelig utseende, blonder, frukt og blomster. Inn med fromhet, strengt utseende, nøkternhet og en hodeskalle. For å forsterke sin posisjon som kobberverkets reelle direktør?
Den mektige bergverksdirektør Johannes Irgens kone Elisabeth var slett ingen pyntegjenstand, slik mange europeiske hoffdamer kunne være. Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus ble født i 1618 i Haderslev på Jylland i Danmark. Elisabeth var datter av kong Christian den fjerdes livlege. Elisabeth og familien, som etthvert skal ha talt 12 sønner og fire døtre i tillegg til mor og far, bodde i Johannes Irgens fødeby, Itzeho i Tyskland. Kjøpmannsønnen Johannes hadde tatt en god utdannelse som doktor i filosofi og medisin.
En brors maktkamp.
En dag i 1651 ble imidlertid livet vesentlig endret for familien Irgens. Broren til Johannes, kammertjener Joachim Irgens, hadde med kongen i ryggen fått kontroll over et kobberverk langt mot nord. Lorentz Lossius og de andre som hadde fått privilegie til de nye funnene på Røros ble fratatt det meste av sine eiendeler i verket. Joachim Irgens, som tidligere var kammertjener hos kong Christian den fjerde, fikk etterhvert også ”degradert” Lossius fra direktørstillingen og ville feste totalt grep om det lovende, voksende, dog kritiserte kobberverket. Johannes blir derfor bedt av sin bror om å komme til Røros, hvor han blir ansatt som berverksdirektør.
Til Rørosgård.
På Røros var ikke alt bare idyll, om vinterkledt viddelandskap kanskje er en fryd for våre øyne i dag. Området omkring Bergstaden var allerede kraftig avskoget. Et område på oppimot to mil fra smelthytta var avskoget og den lille bergverksbyen på Rørosvidda var ikke akkurat noe vakkert skue. I tillegg var det ikke bare enkle oppgaver den nye direktøren fikk lagt i fanget. Befolkningen og arbeiderne murret og broren hadde skaffet seg mange fiender.
Johannes kjøpte Rørosgaard av presten Anders Bernhoft, hvor familien bosatte seg. Bergverksdirektøren flyttet provianthuset dit, og fikk på den måten bygd ny vei over Floene fra Gråhøgda og anlagt bru over Glomma. På kobberverkets regning naturligvis, ettersom provianthuset skulle ligge på Sundet.
Johannes ble imidlertid syk etter bare få år på Røros, og døde i 1659. Direktørstillingen gikk til Jakob Mathias Tax enten i 1657 eller -59. Han ble imidlertid allerede i 1663 erstattet av Elisabeths bror, Christian Arnisæus, Joachim Irgens svoger. I 1669 ble han avskjediget, og blant annet kritisert for å drevet arbeiderne til opprør. Den nye bergverksdirektøren ble Elisabeths sønn, Henning Irgens.
Doktorinnen som direktør?
Elisabeth Sophie Henningsdatter Arnisæus var altså ingen pyntedukke. Ikke bare skulle slekts- og familieforhold tilsi at hun hadde voldsom innflytelse på verkets drift. Mange tegn i historiske kildeskrifter tyder på Elisabeth i lange perioder nok var verkets relle direktør, den som virkelig tok avgjørelsene og som folk hadde tiltro til.
Hun var helt klart en viktig rådgiver for sin mann, og blir allerede før flyttingen til Røros som 33-åring betegnet som meget driftig, dyktig og foretaksom kvinne. Hun handlet med korn og andre varer til verkets arbeidere, og opparbeidet seg dermed en posisjon blant arbeiderne som de høye herrer i maktposisjonene ikke kunne klare.
Elisabeth ble i tillegg beskrevet som nokså egenrådig og hardhjertet. Elisabeth lot seg slett ikke pirke på nesen og satte knallharde krav. Mye av det vi vet om henne bekrefter dette. I 1685 tillegg eide hun seks parter til en verdi av 1000 riksdaler i verket (etter den nye oppdelingen av eierskapet i kobberverket til 180 deler – om lag 3 prosent). Det meste av dette eierskapet var nok hennes avdøde manns tidligere 1/30-del, som han hadde fått av sin bror Joachim. Hun kan nok også ha fått overført flere eiendeler fra sin svoger, da de andre partisipantene nektet henne etterskuddslønn på 500 riksdaler årlig etter hennes manns død.
Hennes bror var slett ingen bergmann, og i flere kilder finner vi spor som tyder på at han først og fremst var en slags funksjonær for sin søster. Hun hadde en annen tillit blant arbeiderne enn karfolket, og fra historiske, skriftlige kilder har vi følgende ”bevisførsel” for Elisbeths virkelige status, både under sin manns, sin brors og sin sønns ansvarstid;
- Verkets betjenter håper på riktig oppgjør når fru Doctorinden kommer hjem, heter det i et avregningsskriv fra 1666. Dette var første gang arbeiderne reiste seg samlet for å klage over manglende lønnsutbetalinger, mens hennes bror var kobberverkets direktør.
- I 1670 henvendte arbeiderne seg direkte til Doktorinnen, for å søke en løsning på sine manglende lønnssutbetalinger og generellt trurige situasjon. Selv om arbeiderne også hadde klaget på Doktorinnens dyre proviant. På denne tiden er det altså hennes sønn som har tatt over direktørstillingen.
En grunn til at arbeiderne valgte Elisabeth er kanskje at mens Irgens-karene og Elisabeths bror svarte med vold, pryl og hug mot de protesterende arbeiderne var sannsynligvis ikke straffen og reaksjonene fra Elisabeth i samme kategori. Selv om hun nevnes som brå og streng.
At arbeiderne hver gang problemene tårner seg opp, henvender seg til Elisabeths sier litt om hva slags posisjon hun hadde, og hva slags oppgaver hun må ha løst i årene forut. Arbeiderne var generellt i en opprørssituasjon mot kobberverket, da lønningene ofte uteble, provianten var dyr og ledelsen skaltet og valtet med arbeiderne som de ville. Men det ser altså ut til å ha vært tryggest, og kanskje også mest effektivt, å hevende seg til Doktorinnen. Olav Gynnild har vist at mens klagene oftest vedgikk Johannes, Joachim og Henning Irgens var Doktorinnens navn blant de som ble nevnt nest hyppigst. Dette underbygger også teorien om at Elisabeth hadde en sentral posisjon, og at hun av arbeiderne ble oppfattet som en viktig del av ledelsen. Henning Irgens var heller ikke så mye tilstede på Røros, og sannsynlig så arbeiderne hans mor som den raskeste veien til løsning på problemene sine.
- .
Fra https://rorosnytt.no/doktorinnen-den-kvinnelige-direktoren-del-2/:
Doktorinnen – den kvinnelige direktøren.
Elisabeth Irgens kunne være den reddende engel for arbeiderne, med kontroll over provianten. Om direktørene kom og gikk var Elisabeth til stede hele tiden.
At direktørene kom og gikk, og at Henning Irgens i tillegg var fengslet i perioder styrket nok også Elisabeth Irgens sin posisjon. Hun var der hele tiden, og var en viktig brikke uansett om lønningene ikke kom. Med sin kontroll over provianten kunne hun være den ”reddende engel”, selv om det kostet flesk.
Elisabeth blir folkelig.
Elisabeths bror fikk avskjed året før, i 1669, og var i følge Peder Hiort ”meget hidsig og ubesindig, samt behandlede arbeiderne med Hug og Slag meget uchristelig, hvilket undertiden gav Anledning til Opløb”. Elisabeths bror ble dypt fornærmet over avskjedigelsen og levde sine siste år i dyp ensomhet i en egen stue på Rørosgård.
Henning Irgens fikk - den første rebellionen - rett i fanget av sin onkel, med andre ord. Henning hadde heller ikke allverdens tillit blant arbeiderne, og måtte nesten bøte med livet i de harde tumultene på 1670-tallet. Krig og uår gjorde heller ikke arbeidernes situasjon bedre, og at svenskene etterlot det meste av Bergstaden i aske gjorde det hele til en sann katastrofe for ledelsen ved verket.
Det er sannsynligvis også på denne tiden at Elisabeth bestemmer seg for å - skifte stil. Kan det være et valg som ga henne et viktig fortrinn i kampen om å unngå arbeidernes vrede. Arbeiderne måtte gå i kjerka, og fikk dermed oppleve Doktorinnen på nært hold. Den noe overdådige, overklassestilen hun hadde på det gamle maleriet var kanskje ikke egnet til å skape et image som ”den fromme”, som spilte på lag med arbeiderne. Den nye stilen til Elisabeth gir helt klart signaler om at Doktorinnen ville framstå som et menneske arbeiderne og allmuen lettere kunne identifisere seg med.
Det opprinnelig maleriet.
Irgensepitafiet, minnetavlen over Henning Irgens og hans kone Elisabeth, har hatt en sentral plass i den gamle Røroskjerka, slik at den lutherske menigheten ikke skulle glemme de to sentrale skikkelsene. Maleriet er etter all sannsynlighet bestilt fra en utenlandsk maler, da få kunstnere av dette kaliberet holdt til i Norge på denne tiden. Ekspertene gjetter på at det er malt i Tyskland eller Nederland, hvor Irgensfamilien hadde sterke bånd. Irgensepitafiet er lagd i 1668, nesten ti år etter at Johannes døde. Antageligvis har hun straks bildet ankom Røros blitt misfornøyd med eget utseende.
Undersøkelser gjort under restaurering av Irgensepitafiet av Niku (Norsk institutt for kulturminneforskning), forteller oss mye om hvordan Elisabeth ble framstilt på det originale maleriet. Og om arbeiderne allerede følte seg knuget av klasseforskjellene, og var på randen til opprør, ville ikke den malte Elisabeth bidra til å roe gemyttene.
Her fremstilles Elisabeth som en yngre, slankere og vakrere kvinne. En elegant og lekker overklassekvinne med utringet kjole, nakne skuldre og naken hals. I en moderne kjole, med kragen og mansjettene rikelig utstyrt med blonder. Fingrene var utstyrt med dyre ringer og rundt håndleddene bar hun kostbare armbånd.
På bordet ligger et eple eller et garnnøste. Elisabeth lener den høyre hånden på bordet og det venstre over brystet. I den venstre hånden holder hun noe som kan ligne på en lyserød nellik. Ofte et symbol på Kristi lidelse, og ofte som et symbol på kjærlighetspant på forlovelsesbilder fra renessansen. Et bilde en hver overklassekvinne i Europa ville vært stolt av, og som hun kunne vise fram til resten av fiffen. Elisabeths bruksområde for bildet var ikke helt det samme.
Det er også mulig at maleriet opprinnelig har vært i 2 deler, og at de ble sydd sammen da kjerkeinventaret ble flyttet til den nye kjerka i 1784. Menigheten husket da ingen av de to med gode minner og nektet visstnok å ta i bruk den nye praktkjerka hvis epitafiet skulle henge synlig. Det henger derfor den dag i dag bak altertavla i Røroskjerka.
Den nye Elisabeth.
Man regner det som sannsynlig at det er Peter Kontrafeier, eller Peter Andersen Lilje som har fått oppdraget med å modernisere portrettet av Elisabeth. Dermed kunne hun også overvåke prosessen selv, for å sikre seg det riktige uttrykket. Lilje var nemlig i en periode omkring 1670 på Røros for å utsmykke kjerka, naturligvis på oppdrag for den mektige Irgensfamilien.
Det er annen Elisabeth vi kjenner gjennom det endrede portrettet. Hun har blitt eldre og ansikt og kroppsform er endret. Elisabeth ser ut til å blitt høyere, og ansiktet ligner mer en arbeidende landsbygdas kvinne enn en sminket og forfinet overklassekvinne. Et svagt smil på leppene hennes er erstattet av en litt tilkneppet munn. Hun bærer en enkel kjole av et stoff som minner om tradisjonelle tekstiler, ull eller kanskje lin. Kjolen er tilkneppet langt opp på halsen, armbåndene er borte og kun en finger på venstre hånd bærer ring. Eplet på bordet, eller garnnøstet, har blitt erstattet med en hodeskalle.
Elisabeth har blitt myndig, streng og langt mer folkelig. Et image som passet langt bedre for en kvinne i hennes posisjon. Og om portrettendringen kanskje ikke skal tillegges mye effekt, så ble de neste årene enklere for Elisabeth enn for svoger Joachim og sønnen Henning.
Mens Joachim, som døde i 1675, og Henning ble anklaget for en rekke mislighold, fikk arbeideropprørene tett innpå livet og en ødeleggende krig som herjet bergstaden, folket og kobberverkets lønnsomhet. Henning ble sågar sparket og fengslet, til og med flere ganger de kommende tiårene. Elisabeth mistet sikkert også mer og mer av sin tilnærmede monopolhandel etterhvert som verkets grep om handelen ble svakere.
Elisabeth døde på Røros i 1694, mens Henning døde 5 år senere i Trondheim. En av Elisabeths andre sønner, oppkalt etter onkel Joachim, var blant kandidatene til den nye bergverksdirektørstillingen, men valget falt på Theodorus Bergmann. Snart ble det også utdelt handelsprivilegier i Bergstaden, og selv om arbeiderne fremdeles levde under harde kår, var maktfordelingen og rollespillet omkring rikdommene gruvebyen på Rørosvidda genererte endret for bestandig. En ny tid var kommet til fjellet.
|
1618 - Bef 1694 (< 76 years)
[1] 
